Spøk til side. Faktasjekk er en journalistisk oppgave verdt navnet. Faktasjekk er en aktverdig del av journalistikkens samfunnsoppdrag. Faktasjekk bør bedrives hele året, og er en så selvsagt del av journalistikken at det nesten er litt rart å løfte det frem under egen vignett. Faktasjekk får åpenbart politikere til å skjerpe sitt presisjonsnivå. Prosjektet har noe å si oss — ikke bare om politikken, men også om journalistikken.

Desto sterkere press journalistikken utsettes for, desto mer skjerpes begrunnelseskravene. Spørsmålet her blir da: Hvordan møtes begrunnelseskravene i en valgkampsetting? Hvordan forholder journalister og redaktører seg — ideologisk og praktisk — til krav om å legitimere sin profesjonelle virksomhet? Hvordan selges journalistikk som maktkritikk? Faktasjekk kan være ett eksempel.

Det var i valgkampen 2009 at Bergens Tidende lanserte faktasjekk.no, delvis etter amerikansk mønster og inspirert av Dagbladets “faktasjekk” fra valget i 2005. To journalister ble satt på oppgaven med å ettergå faktapåstander fra politikere. De gjorde det så godt at de fikk diplom for innsatsen av Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP).

BT markedsførte sin faktasjekk med spørsmål som disse: Kan du stole på politikerne? Har politikerne sine ord i behold? Eller fører de deg bak lyset? Og faktasjekkerne vil ha deg med på laget. “Hjelp oss med å gå politikernes påstander etter i sømmene”.

“Faktasjekken berører kjernen i den politiske journalistikken,” skrev BTs sjefredaktør. Tiltaket er lett å selge som helt nødvendig maktkritikk. Begrunnelser handler gjerne om behovet for å måle opp avstanden mellom politikeres liv og lære. Den journalistiske egenprofilering er et selvsagt biprodukt.

Fenomenet faktasjekk er interessant. Det peker ut over seg selv og kan ses i følgende lys: Moderne journalistikk utgjør et særegent kunnskapsproduserende system. Hva preger dette ekspertsystemets begrep om politikk? Hvilken tilgang gir det til en kritisk forståelse av politikk? Hvordan kan tiltaket “faktasjekk” forstås i spenningsfeltet mellom journalistisk profesjonalisering og profilering — mellom en genuin journalistisk motivasjon og medienes egne profileringsbehov? Hvordan virker det sammen med andre trekk ved rådende politisk journalistikk? Og hvordan forholder det seg til den nyvunne interessen for publikums- og brukermedvirkning i journalistikken?

“Faktafokuseringa ser ut til å ha virka oppdragande. Lesarane har i større grad etterspurt kjelder for påstandar,” konkluderte BTs samfunnsredaktør i 2009. Hun viste også til et eksempel på kritikk av en faktafiksering. En KrF-politiker hadde hevdet at ett av fem barn vokser opp i utrygge hjem. BT sporet tallet tilbake til Røde Kors, som ikke kunne redegjøre for kilden. Karakteren “På tynn is” ble følgelig tatt i bruk. En leser reagerte: “Var det gøy å leke detektiv? Var det givende å rive ned et meget viktig fokusområde for to organisasjoner (en politisk og en frivillig) som faktisk prøver å gjøre en forskjell?”

Fakta er hellig. Det er en journalistisk trossetning. Men en petimeter-dyrking av fakta kan også resultere i en vel revisoraktig tilnærming til politikk. Vil vi ha politikere som har sitt på det tørre, men som ikke makter å tenne en gnist? Vil vi ha politikere som aldri tar for hardt i, fordi de er livredde for å bli tatt i faktafeil? Bør vi ikke være på vakt mot nøyaktighet på villspor?

BT åpnet i lokalvalgkampen 2011 faktasjekkingsballet med oppslaget “Feil, Erna”. Bakgrunnen var en påstand om at 70–80 liv kunne vært reddet med midtdelere og flerfeltsveier. Faktasjekkernes arbeid ga følgende resultat: “Den nærmere gjennomgangen viser at Høyres forslag kan redde anslagsvis 28 liv og gi 65 færre hardt skadde. Påstanden er feil.”

I lanseringen av faktasjekk.no ved inngangen til fjorårets valgkamp hadde BT intervjuet en politiker, en redaktør og en forsker. Alle syntes tiltaket var en fin ting, redaktøren sågar at det var en glimrende journalistisk idé. “Lovpriser faktasjekk,” var tittelen. Tok BT for hardt i? Eller blir dommen “delvis sant”?

En tidligere versjon av artikkelen ble publisert i Bergens Tidende, 11. september 2011.

Det er fundamentet. På denne plattformen kan vi formulere begrunnede forventninger til en oppegående journalistikk. Vi kan utmynte ideale fordringer til fremtidens journalistikk — ti bud for en oppegående journalistikk.

Jeg har gjort et forsøk i boken Hva er journalistikk (Universitetsforlaget 2011). Her følger en kortversjon:

Men om den etablerte journalistikken utfordres, så overflødiggjøres den ikke. Tvert imot. Det er behov for en profesjonell journalistikk, for en journalistikk som kan levere kvalitetssikret informasjon. Det er behov for informasjon som er håndtert i henhold til den ordentlige journalistikkens krav til kildekritikk og etiske standarder, til informasjon som er forpliktet på kvalitetsjournalistikkens normer og idealer. Det er behov for en revitalisert journalistisk samfunnskontrakt.

Det første bud for en oppegående journalistikk blir da: Du skal ikke ha andre oppdragsgivere enn en demokratisk offentlighet.

Det annet bud lyder: Du skal ikke bare være kritisk, men også selvkritisk.

Den gode journalist er minst like opptatt av samfunnsdebattens innhold som dens temperatur. For det er problematisk om journalisten nøyer seg med å fyre opp under en strid og opptre som en impresario eller seremonimester. Journalistens oppgave må være noe mer og noe annet enn å hisse duellanter til strid. Den journalistiske jobben er ikke gjort når to eller flere aktører ryker i tottene på hverandre. Det kan være en mer vesentlig journalistisk oppgave å finne ut av et saksforhold enn å se til at blodet flyter og at enhver debatt blir såkalt underholdende.

Det tredje bud er dette: Du må begripe din egen makt og avmakt.

Det trengs i dag journalister som på en fornuftig måte kan møte et økende mediestrategisk raffinement blant mektige samfunnsaktører. Det er behov for en journalistikk som ikke henfaller til en utvendig uavhengighetsposering og selvdyrking, men som er genuint opptatt av å komme til bunns i saker og forstå verden.

Det er nemlig forskjell på reell og rituell uavhengighet i journalistikken. Sistnevnte blir lett poserende og pompøs. Førstnevnte forener integritet og kompetanse på genuint vis.

Det fjerde budet for en oppegående journalistikk lyder slik: Du skal ta dine kilder på alvor, og ikke la deg bruke, men bruke all din kompetanse for å finne ut hvordan det hele henger sammen.

En journalistikk som er på høyden med sin tid må ha solid bakgrunn for egne meninger om medieøkonomi, mediepolitikk og medieteknologi. Den må håndtere den grunnleggende spenningen i medieforetak som på den ene siden vil være samfunnsinstitusjoner med demokratiske forpliktelser, og som på den annen side er bedrifter på et marked.

Like viktig er det å mobilisere digital teknologi i utviklingen av genuin ny journalistikk. I en tid da tradisjonelle forretningsmodeller forvitrer, og nye prøves ut, er dette særlig viktig – mens informasjonsteknologiens muligheter er legio. Det femte budet kan formuleres slik: Du skal kjenne de materielle- og de politiske forhold og teste ut teknologiens journalistiske muligheter.

Ulike former for såkalt deltakende journalistikk er verdifulle nyskapninger. Men skal potensialet i disse formene for journalistikk virkelig forløses, må samvirket med publikum være basert på noen faglige kvalitetsstandarder og på genuin respekt for folket som tidligere gikk under navnet publikum. Det digitale må forenes med det originale. Samhandlingen med ”brukerne” må være reell. ”Brukere” som føler seg brukt kan komme til å bruke sin makt: De kan unngå journalister.

Det sjette budet lyder: Du skal være ydmyk overfor ditt publikum, og aldri ty til billig smiger.

Så er det behov for journalister som kjenner sin faghistorie, og som ikke tror at de finner opp hjulet hver gang de tar et nytt grep. Et fag med respekt for seg selv hegner om sine klassikere og evner å fortolke og refortolke deres innsikter. Det holder seg med sine forbilder. Det forholder seg til sine forbilder. På forbilledlig vis.

De som bruker ord og bilder, bør også være seg bevisst sine forbilder. Det må være et minstekrav å kjenne de største. I norsk journalistikk er ikke klassikerkompetansen særlig godt oppdyrket. Det mangler et ordentlig klassikerbibliotek. Det mangler en forbildekatalog. Det mangler begrunnete forslag til en journalistisk kanon.

Det syvende bud er dette: Du skal velge dine forbilder med omhu. Et godt forbilde er et fyrtårn, ikke en havn.

Å være i felten og å rapportere fra åstedet er en journalistisk kjernekompetanse som aldri blir gammeldags. ”Stedets sjanger” er reportasjen kalt.

Det åttende bud går ganske enkelt slik: Du skal være på stedet og rapportere!

Det niende bud blir da: Du skal utforske og utfordre den rådende journalistiske logikk og de etablerte konvensjoner.

Det er ikke til å komme forbi at det er et økende behov for journalister som kan noe, — som kan noe mer enn å stille dumme spørsmål, dyrke sitt ego og sole seg i medienes stråleglans.

Det tiende bud blir dette: Du kommer ikke utenom å skaffe deg kunnskap, ikke bare om formidling, men om kultur og samfunn.

*

Ikke et vondt ord om dumme spørsmål. Men de duger ikke uten kunnskap. Den tiden må være forbi da uvitenhet ble romantisert. Journalistikk er et kreativt yrke, men talentet må dynkes i kunnskap og tilsettes en god dose profesjonalitet. Og ordentlig journalistikk kan aldri bli et hvilket som helst slags kontorarbeid. Det er noe som står på spill.

Journalistikken blir ikke mindre viktig i et nytt medielandskap. Den blir viktigere.

Innsideberetninger

Begge forfatterne har jobbet i Dagbladet. De vet også mer enn du kommer borti en helt vanlig dag på jobben. Trygve Aas Olsen skriver kvalifisert om maktkamper i avishuset og om dets politiske økonomi. Han har innsikt i økonomi i tillegg til journalistikk. Han har blikk for både strukturer og aktører, og skriver interessant om eierforhold, oppkjøpseventyr og konsern-avvikling. Samtidig tar han oss med inn i den såkalte blodtåka. Hans beretning er basert på 87 intervjuer i og utenfor Dagbladet og på et rikt tilfang av skriftlige kilder. Hvem de intervjuede er, det får vi ikke vite. Ei heller hvem som er kilde for karakteristikker av beretningens aktører. Kildene er anonyme, med de problemer det innebærer. Forfatteren kunne i det minste kostet på seg noen metodiske refleksjoner i et etterord. Et nøyaktig referanseverk hadde styrket bokens journalistiske og analytiske kvaliteter.

(Foto: Kagge Forlag)

Aas Olsen spriter opp sin fortelling. Alkoholen fløt. Jahn Otto Johansen fikk for sikkerhets skyld papir fra bedriftslegen på at leveren ikke var verre enn at han og Dagbladet kunne leve med den. Da kveldsvaktene på desken hadde problemer med å nå ned på Tostrup før ølserveringen stengte, ble det ringt ned på forhånd og bestilt hver sitt brett med tre halvlitere og tre akevitter. Da Markus Markusson en dag ringte restaurant Håndverkeren og spurte etter en av sine medarbeidere, fikk han høre av hovmesteren: «Han har vært her, men nå er han ute til lunsj.» Dette var avisen der selv et Akan-seminar utartet til et fylleslag.

Aas Olsens bok byr på elskverdige småportretter av nøkkelaktører i Dagbladet: «Solstads replikker kunne drepe, og var det fortsatt liv i offeret, så gjorde latteren fra hans svorne heiagjeng resten av jobben.» Han skriver om enkeltes skuffelse over for lite nærgående avsløringer i Arne Martin Klausens bok om tabloidovergangen. «De hadde forventet at antropologen skulle avsløre mer av ukulturen i ledelsen. At Solstad var like mye gris som okse og at Jahn Otto Johansen var minst like ille.»

«Arne Skouen var ikke redd for krig, han ordla seg iblant som om han egenhendig hadde vunnet over tyskerne,» heter det i anledning striden om det såkalte «Avis 90»-prosjektet. I stridens hete ble det reist mistillit mot John Olav Egeland og Kjell Cordtsen, og Arve Solstad bestemte seg for å tre til side og bli politisk redaktør. Heyerdahl gråt. Redaksjonsklubben var lei seg. Jakten på ny sjefredaktør startet. Med en liste på nesten 60 navn. Da operasjef Bjørn Simensen ble ansatt, sendte det sjokkbølger gjennom redaksjonen. Om den gamle og den nye sjefredaktøren ble det sagt: «Den ene var full, den andre var tom.»

Men Simensen kommer godt fra det i denne boken, som i den neste. Han skapte en ny kultur, luftet ut i kroker og korridorer, og var «befriende fryktløs og lite intrigant». Aas Olsen skriver godt om problemene fra 1995, og om nytte- eller du-journalistikken som forsøksvis medisin. Den nye redaktøren, Harald Stanghelle, måtte opp til eksamen. Du-journalistikken så ut til å virke, en stund. Men problemene var åpenbare. Avisens identitet sto på spill. «SOV GODT» lød et hovedoppslag med råd mot søvnløshet i november 1996. «Ikke akkurat Watergate.»

Grådige eiere

I 1999 ville eierne øke utbyttene og heve eierbegrensningen til 30 prosent. Var Dagbladets uavhengighet truet? Sjefredaktør Harald Stanghelle ville ikke snakke i styret, og det ble tolket som unnfallenhet. Han skrev til slutt en lederartikkel der han anbefalte å ikke vedta de foreslåtte vedtektsendringene. Men vedtatt ble de. Redaksjonsklubben gikk senere inn for å nedsette en «sannhetskommisjon». I spaltene dominerte snart en rekke drapssaker, inkludert Hedrum- og Orderud-sakene. Aas Olsen skriver om «krimguttas comeback». Magasinet ble lansert og ble en suksess: «Kryssordforfatterpopularitetsøkning». Stanghelle sto han av. Men ved tusenårsskiftet kom tøffe innsparingskrav. Opplaget sank. Orket sjefredaktøren? Nei, han ble politisk redaktør i Aftenposten. Endelig var det duket for John Olav Egeland som sjefredaktør. Aas Olsen gir ham pluss for store kunnskaper, avismaker-evner, erfaring og lojalitet til Dagbladet, men mener Egelands «svakeste side var rett og slett evnen til å omgås folk. Han smilte sjelden, men lo høyt og støyende, han kunne bli mutt og utilnærmelig, og han kunne miste besinnelsen.»

Det var det saktens grunn til i en vanskelig tid, med tap på DB Medialab og nettaktiviteter. «Nye Dagbladet» ble utredet. Det var maktkamp i redaktørkollegiet og misnøye med Egelands ledelse. Så kom Tønne-saken. Dagbladet var nyhetsledende for første gang på lenge, men det endte med gransking og kritikk. Og det måtte nedbemannes igjen. Egeland ble presset ut av sjefredaktørstolen — av sine egne. Thor Gjermund Eriksen overtok. Det ble kutt og leven. Millioner ble øst over nyhetsmagasinet Memo. Eriksen gikk før første nummer forelå, og Heyerdahl gråt igjen. Det skrantet på alle kanter. I avisen flyttet senere Anne Aasheim rundt på kommentarer og tv-program. Opplaget falt fortsatt. «Se hvor syk han er,» lød et førstesideoppslag om Tjostolv Moland. Leseren husker feilgrep i årevis, mener Aas Olsen. Bare ett er sikkert, konkluderer han: «Jens P. Heyerdahl har sørget for seg og familien, om så hans herjinger — og de skiftende redaksjonelle regimers rot — til slutt skulle redusere Dagbladet til papiret det en gang var trykket på.»

Det lukter svidd av det portrettet Aas Olsen gir av hovedpersonen Heyerdahl. «Nå red han både to hester, rev et par hindre og drev hestehandel på samme tid,» heter det ved en anledning. Det berettes om forsøk på å bygge aviskonsern, om eiendomskjøp og ‑salg. Manøvre brettes ut i stor detalj og krydres med opplysninger som denne: Da det ble pirket i Heyerdahls kontroll med en vel stor andel av Dagblad-aksjer, redegjorde han for hvorfor selskapet som eide konas aksjer het «Furunål Kultur». «Mette (…) elsket at jeg kalte henne ’min lille furunål’.» Aas Olsens journalistiske klo gir beretningen koloritt og nerve. Uavhengig av om Dagbladet blir historie eller ei: Dette er en god historie.

Selvbiografiske skisser

Det kan vi dessverre ikke si om Ottar Jakobsens beretning «om et avismord». Boken forsvarer heller ikke sin tittel. Den er like mye en samling av selvbiografiske skisser som en bok om Dagbladets utvikling. («Og vips, i løpet av et år som reporter var jeg med ett nyhetsansvarlig for Akershus Arbeiderblad, riktignok uten redaktørstatus; en status jeg seinere ble påprakket, men takket nei til.»)

(foto: Baskerville Forlag)

Stilen er lett pompøs og selvopptatt. Det er utrolig hva forfatteren synes det er verdt å nevne og utbrodere. Et helt kapittel vies Liv Ullmanns irritasjon over at han hadde fått fatt i hennes hemmelige telefonnummer, og avrundes med følgende godtkjøpsbetraktning: «Jeg forteller ikke denne historien fordi jeg er stolt av den. Men episoden er et godt eksempel på hvordan nyhetsjournalistene alltid har måttet jobbe dersom reelle nyheter, altså historier som ikke er kjent fra før, skal komme frem i lyset. Når det er sagt; det kan godt være at Ullmanns reaksjon kan sies å være berettiget.» Og for sikkerhets skyld legger Jakobsen til: «Og det er slett ikke sikkert at det var journalisten som kom best ut av denne saken. Bare så det er nevnt.»

Denne prosaprøven er representativ for skrivemåten. Noen ganger blir det enda verre. Et sted skriver forfatteren om «ryggslikkere» rundt Arve Solstad på Ryktebørsen, og konstaterer: «Etter hvert ble det færre rundt bordet, – ryggslikkerne skulle hjem til sine ektefeller og formodentlig slikke videre der.» Dette er opptakten til en historie om hvordan Solstad overlot regningen for ti Upper Ten til ferske journalist Jakobsen, som nå i bokform finner grunn til å fortelle at «tonen oss imellom var siden helt ok, i den grad vi hadde noe med hverandre å gjøre». Ja vel. Godt å vite. Og her er mye av samme kaliber i det forlaget har mage til å kalle «en brannbombe av en bok» der forfatteren også «serverer herlige anekdoter» og «presseperler».

Mediekritikken Jakobsen leverer er sleivete, anekdotisk, aggressiv og upresis. Mannen skriver som et lemen. Hovedinnvendingen mot Dagbladet handler om nyhetene som forsvant. Her har Jakobsen sterke meninger, og det er mange håpløse redaktører som går med i dragsuget. «En kan si mye om Harald Stanghelle, men magemål har den mannen aldri hatt,» skriver Jakobsen. Her får også Thor Gjermund Eriksen, Hege Duckert og Anne Aasheim sitt pass påskrevet. Disse «nyhetsfiendtlige menneskene», heter det. Disse «i praksis avisfiendtlige menneskene».

I et kapittel kalt «Sensur i Dagbladet» skriver Jakobsen at han selv «et unevnelig antall ganger» er blitt sensurert. Han nevner som ett eksempel nyheten om at Dagbladet skulle flytte til Havnelageret, som først kom på trykk andre steder enn i Dagbladet. Sensurpraksisen er ingen påstand, skriver han: opplysningene «stammer så å si fra hestens mule — fra en pressemann som har opplevd å bli sensurert mer enn 60 ganger de siste tolv årene». Men en påstand lar han det forbli, riktignok etter å ha slått fast at han har holdt nøye regnskap, og at det har vært nødvendig. Dernest skriver han at noen få tilfeller kanskje kan «tilskrives såkalte tilfeldigheter», og legger til uten å gi ytterligere eksempler: «De fleste sensurtilfellene handler om en type sovjetisk inspirert strykning av uønsket stoff.»

Her er for mange halvkvedete viser. Kritikken blir slapp når udokumenterte påstander dominerer framstillingen. Om Jens P. Heyerdahl skriver Jakobsen: «Ganske utrolig egentlig at denne tåkefyrsten ikke for lengst er satt under etterforskning. Men han går nok klar. Kanskje han sågar har venner i økokrim for alt hva jeg vet?» I 2004 tok han formelt herredømme over avis- og mediehuset, skriver Jakobsen, og legger til: «I dag vet vi hvordan det gikk med eiendommene, med avisa og langt på vei nettet. I toalettet.» «Kanskje han burde holdt seg til ølet og surkålen, vil mange mene,» lyder en senere språklig konstruksjon om Heyerdahl.

*

Det er bøker i to ulike divisjoner som her foreligger. Der Ottar Jakobsen påstår, dokumenterer Trygve Aas Olsen. Der Jakobsen spekulerer, regner og oppklarer Aas Olsen. Fascinasjonen ved Dagbladet fortsetter.

Artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Prosa nr. 4. 2010.

”Hva mener De er det største problem for verden i dag, og på hvilken måte tror De det kan løses?” Det er ukebladet Hjemmet som har bedt ham om svar på disse to spørsmål. Han er forlagsmann, forfatter og journalist. Året er 1937. Han er for tiden opptatt som redaktør for Verket om virkelighetens eventyr, Familieboken. Han har skrevet Det hendte igår i ett bind og Verden igår og idag i tre bind. Han har alt gjort mye annet i sitt 31 år lange liv, og han har begivenhetsrike år foran seg.

Christian A. R. Christensen føler seg kallet til å svare på ukebladets enquete om problemene verden står overfor. Han setter et lite stivt kort i Bar-Lock skrivemaskinen, et kort av det slaget han ellers bruker når svar utbedes på en middagsinvitasjon. Han tenker seg om og skriver så pregnant han formår, tar kortet ut av maskinen, leser og gjør små justeringer med fyllepennen. Det største problem for verden i dag?

Han svarer: ”Å bringe vår sociale viden og teknikk på höide med vår naturvidenskapelige og industrielle, slik at den ikke ödelegger oss med all den effektivitet menneskehjerner har kunnet utpönske. Det er naturligvis vanskelig, men burde ikke være helt umulig å behandle samfundet (og menneskene!) tilnærmelsesvis så rasjonelt som vi behandler bakterier og katodestråler, motorer og aluminiumsovner. Dette problem innbefatter fredsproblemet, det økonomiske og sociale problem og noen tusen andre vitale spörsmål.”

Den uhyre produktive Chr. A.R. Christensen ved skrivemaskinen. Bildet er hentet fra bokens omslag.

Og hvordan kan problemet løses? Chr. A. R. Christensen leser hva han selv har skrevet:
”Ad forskningens og oplysningens vei, eller bedre: gjennem utvidet og sannere erkjennelse av virkeligheten. De fleste menneskers opfatning av livet og verden er emballert i ull og inhyllet av tåke: fraser og konvensjoner, alderstegen svindel og uklarhet, vrövl og vrangforestillinger. Tror f.eks. noen at krig vilde være mulig hvis menneskene hadde virkelighetssans nok til å innse hva den egentlig er?” Han streker under det siste. Hva den egentlig er?

Det er en opplysningsmann som her formulerer seg. Det er en mann som tror på fremskrittet. En rød tråd i hans virke er tanken om å få vrangforestillingene bort, å røske opp i uklar tenkning, få fakta- og saksgrunnlaget i orden for en reell diskusjon. Uenigheter ville ikke fordampe, men de skulle i hvert fall ha et saklig grunnlag. Og de burde håndteres på sivilisert vis.

Hittil kjente han krigen og den ikke-siviliserte formen for konflikthåndtering gjennom historiske studier som alt hadde munnet ut i samtidshistoriske verk som ble lagt merke til. Under den første verdenskrig var han for ung og krigen for fjern til at han fikk noen skjellsettende erfaring med grusomhetene. Han skulle få oppleve på kroppen det sivilisasjonssammenbrudd den annen verdenskrig representerte. Han skulle komme ut av denne erfaringen med hva krig virkelig er styrket i troen på opplysning og sivilisert samarbeid på tvers av partigrenser og andre skillelinjer.

Virkelighetssuget skulle ikke avta. Fascinasjonen ved ”virkelighetens eventyr” skulle ikke forta seg hos denne pressemannen som så det som noe av en livsoppgave å legge grunnlaget for en saklig offentlig samtale. Gjennom sitt mangfoldige publisistiske og organisatoriske virke var Chr. A. R. Christensen en saklighetens strateg i interessante perioder av vår offentlighets historie. Denne rollen fylte han ikke minst i kraft av sin formuleringsevne. Han kunne uttrykke seg i parole- og plakatform, så vel som i sober sakprosa. Han skulle komme til å bidra til utformingen av tekster med bærekraft og institusjonell betydning.

Han førte i pennen sentrale Hjemmefrontparoler. Han var med og skrev Fellesprogrammet (1944–45). Han var med på å utmeisle Redaktørplakaten (1951–53). Han skrev den viktige Vær Varsom-plakaten som kom i 1956, den første revisjon etter at den første plakaten ble vedtatt i 1936. ”Det trykte ord er et mektig våpen. Misbruk det ikke!” Han var en mann for de store anledninger. Han ble kalt på når det skulle holdes taler med prinsipiell sus over — om pressens samfunnsrolle, om ytringsfrihet og demokrati. Han var mannen da pressens uavhengighet skulle markeres. Han var taleren da det var behov for selvransakende overveielser om kvalitetsjournalistikkens utfordringer. Hans tillitsverv var tallrike og krevende. Også på den internasjonale arena representerte han norsk presse, bl.a. i FNs arbeid med informasjonsfrihet.

Fra før krigen hadde han bakgrunn fra Dagbladet og NRK. Han ble den selvskrevne redaksjonelle leder for frigjøringsavisen Oslo-Pressen i maidagene 1945, og like etter for det nystartede hjemmefrontorganet Verdens Gang. Hans virke var ledsaget av manende appeller om en sakliggjøring av politikk og samfunnsdebatt. I Verdens Gang var han sjefredaktør fra 1945 til sin død i 1967, og ble følgelig en viktig aktør – både med og mot sin vilje – i en av norsk presses viktigste transformasjoner, Verdens Gangs forvandling fra et folkeopplysningsprosjekt i en europeisk tradisjon til en moderne populæravis, i en særegen skandinavisk og norsk tradisjon.

Han var i viktige faser av sitt liv nærmest en virksom offentlighet helt alene. Ikke i den forstand at han alltid var en tydelig og profilert røst, det var ikke som samfunnsdebattant han markerte seg med de kontroversielle eller slående standpunkter. Han sto for et vesentlig grunnarbeid i samfunnsdebatten, og han var med på å utvikle en ytringsfrihetens infrastruktur i kongeriket.

Chr. A. R. Christensen var samtidskronikør og han var handlingsideolog og dannelsesagent, slik Rune Slagstad har gitt disse begrepene form og innhold i sitt prosjekt med å forstå moderniseringen av Norge gjennom dens handlende strateger. I Slagstads definisjon er en ’handlingsideolog’ en bærer av politisk virksom ideologi, en bærer av institusjonelt virksomme verdier. Christensen bidrog til å opprettholde og ”bære” virksom ideologi, men særlig vesentlig var altså hans bidrag til formuleringen av de institusjonelt virksomme verdier. Han formulerte sentrale bærende idealer og prinsipper på slagkraftig vis.

Chr. A. R. Christensen var en sentral aktør i formingen av den moderne medieinstitusjonen i Norge. Ikke så å forstå at hans ideer fikk gjennomslag i ett og alt, men de betydde noe fra eller til. Hvilken makt de uttrykte eller knyttet an til varierte nok, men at de har krav på interesse i en forsvarlig forståelse av norsk medie- og offentlighetshistorie står for meg som uomtvistelig. Denne historien blir i denne formen også en historie om et kunnskapsregime, definert som en forening av makt, kunnskap og verdi. Det blir kort og godt et spørsmål om hvilke sammenhenger vår manns virksomhet inngikk i, hvilke strategiske miljøer han forholdt seg til.

Hvilken type aktør var han? Hvilken intellektuell karakter var han? Hvilke verdier var han bærer og fortolker av? Hvilke verdifellesskap inngikk han i og var med på å forme? Hvordan fortolket han selv sin samtid og dens historie? Hva besto hans opplysningsprosjekt i?

Det er av interesse å kretse rundt spørsmål som dette når vi her står overfor en aktør som på sitt vis har stått sentralt plassert i forhold til viktige premissgivende institusjoner i norsk samfunnshistorie, i norsk publisistisk virksomhet. Hans biografi kan gi et inntak til en forståelse av hvordan pressevirksomhet og journalistikk samvirker med politikk og spiller en offentlig rolle av betydning.

Beretningen vil bygges opp omkring følgende pilarer i Chr. A. R. Christensens offentlige virke: Forfatterskapet, journalistikken, redaktørvirket, motstandsarbeidet, gjenreisningsinnsatsen og det presseideologiske arbeidet. Det vil dreie seg om hans rolle som samtidskronikør og handlingsideolog, noe som bringer oss inn i et spenningsfelt mellom idéhistorie og realhistorie – og det i en særdeles begivenhetsrik historisk epoke.

Han var en av denne epokens mest sentrale formidlere og fortolkere. Han var en sentralt plassert observatør med formuleringskraft. I 1960 var han igjen i gang med arbeidet på et større samtidshistorisk bidrag, hans to bind i Vårt folks historie. I et brev til sin gamle venn Johan Falkberget skrev han da at vel hadde det vært ”slitsomt arbeid i noen år ved siden av alt det daglige i avisen, …” Men samtidig hadde det vært ualminnelig interessant å ”pröve å skape oversikt, perspektiv og sammenheng i en periode en stort sett har opplevd.” Han kom til å tenke på at han selv hadde truffet og til dels kjent så å si alle de mer framskutte personligheter han skrev om, ”fra Gunnar Knudsen (som jeg i min grönne ungdom har referert) til Einar Gerhardsen, fra Hambro til Scheflo, ja fra Paal Berg til Qusling!” Hans sentrale plassering i forhold til politikkens aktører gikk sammen med en orientering mot kulturlivet. ”Du er forresten også med der,” skriver han til Falkberget om et avsnitt om litteraturen i det samtidshistoriske verket, ”og jeg tror ikke du vil bli særlig fortvilet over det som står…”

Samtidshistorikeren brakte kulturen inn i sine beretninger i flere betydninger av ordet. En ting var at han både behandlet den høye og den lave kulturen, — både scenekunsten og filmen, både skjønnlitteraturen og populærlitteraturen. Men kulturen kom også inn i hans samtidsportretter som hverdagsliv og levemåter, både som livsform og mentalitet. I hans mangfoldige portrett av 1920-årene i Det hendte igår skriver han like selvfølgelig om design og arkitektur, om ”den nye stil”, som om økonomisk politikk og parlamentariske forviklinger. Her kan vi lese om hvilke forandringer som skjer i drikkeskikker og smak: ”Et av de mest karakteristiske trekk i billedet er cocktailens seiersgang. Denne besnærende, lunefullt lumske og iltre drikk er efterkrigstidens drikk par excellence, kaotisk, sterk og farlig som tiden selv, en farverik og hissende stimulans.” Vi kan lese om tidens modernisering slik den kommer til uttrykk gjennom en hjemmenes industrielle revolusjon. Her er stoff om ”et folk i idrett”, om fenomenet ”påsketur” som griper om seg, om seksuallivet som er blitt ”en slags alminnelig borgerrett”. Kronikøren viser til filmen ”Kvinnens hygiene”, som gikk i begynnelsen av 1920-tallet. Det var en opplysningsfilm for kvinner om ”slektslivet”: ”Da den ble forevist på en av Oslos kinoer, besvimte ifølge samtidige avismeddelelser ikke mindre enn 30 damer pr. aften, og der blev stasjonert sykepleierske i lokalet…. Kjørte man en slik film idag, er det vel tvilsomt om man vilde opnå så meget som et anfall av svimmelhet blandt tilskuerne.”

Det var plass for både det nære og det fjerne i den nye samtidshistorien. Som journalist, samtidskronikør og historiker brakte Chr. A. R. Christensen også verden der ute hjem til alt folket. Og det i en tid da denne informasjonen hadde en prekær verdi. Han formidlet og fortolket begivenheter og bevegelser som formet det 20. århundre.

Om sin egen generasjon, om studentene fra 1925, om de som var født i årene 1904–1907, skrev Christensen i 1950 at de hadde ”gjennomlevd størsteparten av det mest begivenhetsrike, stormfulle og fascinerende halvsekel i nyere historie …”. Da de var barn var krig ”noe som hendte i koloniene eller til nød i et såpass eksotisk miljø som Balkan, …” Men mye har skjedd, og Christensen gir sitt forslag til en epokebetegnelse: Det er forskernes og diktatorenes århundre, skriver han med en karakteristisk sammenstilling. Forskningen og kunnskapen representerer håp og fremskritt, sivilisasjon, men den kan også misbrukes om den ikke inngår i en demokratisk politisk kultur. ”Vi er vare overfor ideologier og universalløsninger. Vi har sett hvor lett forkynneren har for å ende bak en maskinpistol,” skriver Christensen i 1950.

Hans generasjon har vært vitne til en verdenshistorie som ikke kunne unnlate å sette spor. ”… ved alle korsveier i vårt liv hittil har vi møtt krig og krise, revolusjon og diktatur: da vi begynte på skolen og da vi gikk ut av den, da vi gikk inn i arbeidslivet og da vi ’ved midten av vår bane gjennom livet’ skulle legge ryggen til for alvor og øve vårt manndoms verk. Vi kunne i sannhet ha grunn til å være bitre og bebreide skjebnen at den hadde latt oss fødes i et mer enerverende århundre enn vi setter pris på.” Men Christensen finner ikke bitterhet og kynisme i sin jakt på sin generasjons mentalitet. Derimot er de blitt ”nokså skeptiske, iallfall noe forbeholdne, vâre overfor blåøyd entusiasme, mistenksomme overfor idealer uten gulldekning,” skriver han. ”… vi ble ikke kyniske fordi vi holdt oss nær jorden. Vi kan føle sterkt nok, og våre årsklasser viste seg neppe skrøpeligere enn andre i prøvelsens år 1940–45, men vi bruker ikke gjerne store ord, iallfall ikke løse ord. De fleste har vel visse uttalevansker når det gjelder ord som idealer, fedreland, humanitet; de vil foretrekke begreper som plikt, beredskap, anstendighet – og kanskje vil en senere generasjons analytiske psykologer avsløre oss som bare en smule mere raffinerte selvbedragere. Vi er iallfall så lite naive at vi er forberedt på det.”

Han beskriver en generasjon som har lært så det svir at visse elementære ting er faste og vesentlige. Han sirkler seg inn mot en betegnelse av denne kjerne av noe absolutt som for så vidt kan gis mange navn, men som han velger å kalle menneskelig anstendighet, for ikke å bruke høytravende ord. ”Men det betyr ganske meget. Det betyr bl.a. at folk skal være redelige, at de ikke skal industrialisere løgnen og bruke den som våpen, at de ikke skal lynche negrer eller gasse i hjel jøder, bruke tortur og gisselsystemer, konsentrasjonsleirer og straffelover med tilbakevirkende kraft – for bare å nevne noen av de idretter det siste halve århundre har drevet opp til en så høy grad av fullkommenhet.”

Til sist i de biografiske opplysninger i studentboken oppgir Chr. A. R. Christensen følgende interesser: Litteratur, musikk, moderne politikk og historie. Under rubrikken livssyn setter han: Kjempende humanisme.

Christian A. R. Christensen var altså mannen bak parolen ”Det trykte ord er et mektig våpen. Misbruk det ikke!” Sentensen fikk sitt institusjonelle feste i 1956. En desemberdag samme året kommer samme mann vandrende opp Lillegrensen fra Stortings plass, rolig og rank, med høyre hånd dypt nede i frakkelommen. I venstre hånd bærer han hanskene. Under frakken i jakkens brystlomme strutter et nystrøket lommetørkle. Han er på vei til Verdens Gang i Akersgata – til avisen han hadde vært med å starte som ”en avis av en annen art” og som nå var i ferd med å bli en avis av en litt annen art enn han hadde tenkt seg. Han fyller snart 50, og reflekterer i avisintervjuer med pressekolleger over hvor eksplosivt urolig verden har vært og er.

Før i tiden kunne folk leve hele sitt liv uten at det skjedde større forandringer, forklarte Christensen Nationen i anledning hans 50-års dag. ”Et menneske i dag på 50–60 år har gjennomlevd det kolossale. Vi har bl.a. hatt to verdenskriger, gjennomlevd en veldig økonomisk krise, fascisme, nazisme og kommunisme – og så den kalde krigen etterpå alt. Legg så dertil den veldige tekniske utvikling.”

Skrivemaskinen knatrer jevnt og trutt i Hagan Terrasse på Sørbyhaugen i hovedstaden. Inntyllet i sigarett- og tidvis piperøyk, sitter han der kveld etter kveld. Sakprosaen flyter i strie strømmer. Verden kaller. Akkurat nå skal han bare først skrive et nytt bind til Verden igår og idag, som skal komme i svensk utgave. Han skal avslutte Grimbergs verdenshistorie for Cappelen, han begynner i 1914 og fører historien frem til og med siste verdenskrig. Det er alt tre år siden verket om virkelighetens eventyr kom i ny utgave, nå var Familieboken blitt til Familieboka. Fascinasjonen ved virkelighetens eventyr drev verket og mannen.

Fotnoter er av tekniske årsaker ikke inkludert i utdraget.