Bak et slikt gjennomgangstema ligger naturligvis en personlig fascinasjon, som jeg kan tilskrive, uten å gå i detalj, personlige opplevelser i årene 1981–82; opplevelser som ga meg grunn til å spørre hvordan personer som tilsynelatende er “en av oss” kan vise seg å skjule noe som utløser grusomme handlinger.

På grunn av dette overrasket det meg ikke veldig at den norske uskylden ble angrepet innenfra, og ikke utenfra.

Angrepet var grusomt kalkulert: politisk målrettet, planlagt over lang tid, og kaldblodig og kynisk utført. Det var, på sine egne underliggende premisser, logisk gjennomført. Det kan altså i sitt ytre vesen, i forhold til målet for handlingen, til forveksling virke rasjonelt. At det i sitt indre vesen er moralsk og humant defekt, slik all konsensus om moral definerer begrepet, er en annen ting. Men det er kombinasjonen av dette — det defekte og det logiske — som er det skremmende; det er denne kombinasjonen som gjør at “en av oss” viser seg å være den virkelig fremmede.

Den kanadiske sosialantropologen Elliott Leyton ga i 1986 ut en innsiktsfull bok om seriemordere, “Hunting Humans”, hvor han postulerer at det overraskende ikke er at det finnes så mange, men så få. Han finner at de fleste seriemordere ikke skiller seg radikalt fra en rekke andre mennesker som er påvirket av tilsvarende traumatiske hendelser, psykologiske elementer og andre utløsende faktorer. Men likevel, og heldigvis, er det et fåtall som beveger seg ut i serie- og massemorderens avgrunn.

Men det er en studie i det ualminnelige. Nils Christie, vår eminente kriminolog, var en av de første som viste oss at det alminnelige kan vokse inn i det grusomme, i boka “Fangevoktere i konsentrasjonsleire” (1972). Her skildrer han hvordan helt vanlige nordmenn gjennom en form for avflatnings- eller depersonaliseringsprosess kunne ende som torturister.

Når det gjelder 22. juli-terroren skal man være ytterst forsiktig med å konkludere for tidlig. De rettspsykiatrisk oppnevnte har en vanskelig jobb å gjøre: Både gjerningsmannens såkalte “manifest” og opplysninger som har kommet ut om avhørene, peker mot et komplekst sett av impulser og mekanismer, hvor depersonalisering av ofrene, egne storhetsfornemmelser, og kunstige stimuli bare er noen av elementene i en lang prosess. Gjerningsmannen er en singularitet, ikke en representativ skikkelse.

Det forhindrer likevel ikke at det finnes et bredere bakteppe for terrorhandlingen. Handlingen er politisk motivert og politisk målrettet. Det er sikkert en kvart eller en halv million nordmenn som i en anonymisert spørreundersøkelse ville sagt seg nokså enig i mye av det gjerningsmannen står for, for eksempel i forhold til fremmedfrykt, uansett om det er basert på fakta eller konspirasjonsteorier. Det åpner for spørsmålet om hva rasjonalitet egentlig er, om vårt forhold til fakta og myter, om politiske mekanismer er basert på fornuft eller følelser.

Rasjonalitet er ikke hva vi trodde det var for ti-tyve år siden. Vi vet mer — om enn på langt nær nok — om menneskesinnet nå, om det stoffet vi er skapt av. Ikke minst har psykologisk og nevrologisk forskning bragt oss mye kunnskap. Psykologen og nevrologen Oliver Sacks har levert et stort bidrag i flere bøker, og nevrologen Antonio Damasio har gått dypt inn i denne problematikken i boka “Descartes´ Error”.

Men det er ikke bare mekanismene i det individuelle sinn som er gjenstand for tvil omkring rasjonalitet og irrasjonalitet. Den engelske politiske filosofen John Gray har i flere bøker, ikke minst “Straw Dogs” og “Black Mass”, kommet med betydelige innspill for en revurdering av kollektivets og politikkens rasjonalitet, blant annet om hvordan fremmedfrykt og religiøs fundamentalisme har påvirket amerikansk utenrikspolitikk under Bush-administrasjonen.

Det som påstås å være rasjonelt, trenger ikke være annet enn en rasjonalisering; ordbokdefinisjonen er “å søke fornuftsgrunner for handlinger som egentlig er bestemt av følelsesmessige motiver”. Men forskningen viser altså hvor vanskelig det i virkeligheten er å skille mellom fornuft og følelser, og stiller i bunn og grunn spørsmål ved om en slik begrepsdeling overhodet er funksjonelt.

Kanskje er dette den uskylden vi har mistet for godt: Troen på — eller illusjonen om — at verden overhodet er rasjonell, og at mennesket er det. Terroren har skapt utrygghet. Ikke i den forstand at vi går omkring i angst for en umiddelbar gjentakelse, på samme måte som vi ikke går omkring og frykter seriemordere. Men slik at vi i dag er mindre sikre på at personen foran oss i kassakøen er et “rasjonelt” individ.

Dette er hva vi er nødt til å se i øynene. Vi kan ikke tillate oss å skyve unna det ubehagelige i situasjonen; ubehaget over at terroren har effekt; ubehaget som ligger i at gjerningsmannen, selv om han er en singularitet, likevel står for noe som mange ikke er fundamentalt uenig i. Han har, med grusom effektivitet, båret frem et budskap til allmenningen. Og det er på allmenningen det må møtes.

Men demokratiet har et nytt problem med allmenningen. Det som har blitt enda tydeligere etter 22. juli-terroren er hvor viktig, og hvor uoversiktlig verdensveven har blitt, og hvor uredigert den faktisk er. Den som søker, kan finne bekreftelse — uredigert, uimotsagt, ekstremt formulert bekreftelse — på nær sagt hva som helst. Sant og usant, fakta og myte blander seg i en enorm mengde av informasjon og desinformasjon, og det er lett å bli offer for en form for informasjonsblindhet. Det er ikke bare vår fundamentale rasjonalitet som kan betviles, og dermed vår evne til å behandle informasjon korrekt; det er også informasjonen selv. Men dette hemmer ikke fanatikere; den blinde tro lever i beste velgående.

Kanskje er det slik at allmenningen aldri vil fange opp fanatikeren, det singulære. Kanskje vil det alltid søke seg til utkantene av allmenningen, hvor det kan få sutre over sin egen, selvvalgte marginalisering. Det må ikke forhindre at vi i etterkant av 22. juli stiller oss et viktig spørsmål, og spørsmålet er om allmenningen er stor nok.

Jeg har en ubehagelig følelse av at den ikke er det. Selv om jeg er dypt uenig i selv de mest utbredte deler av argumentasjonen som danner bakteppe for terrorhandlingen, har jeg en følelse av at allmenningen har hatt svakheter i et par tiår; at holdninger har blitt fortrengt ikke gjennom saklig debatt, men gjennom en form for moralsk stigmatisering. Jeg tror vi er nødt til å forbedre allmenningen, og i den spiller biblioteket som alltid en stor rolle.

Jeg mener at den sunneste reaksjonen på terrorhandlingen var en av de første vi hørte: Mer demokrati og åpenhet. Da nytter det ikke å fortrenge gjerningsmannens navn, eller tittelen på det såkalte “manifestet”. Det må frem i lyset som det onde skrift det er.

Kanskje vil et verdig minnesmerke over 22. juli være et nytt bibliotek, de onde skrifters bibliotek, viet den åpne demokratiske debatt omkring og belysning av ondskapens røtter og mekanismer. Bare debatten om hvilke skrifter som hører hjemme der, vil være en utvidelse av allmenningen, og i seg selv den viktigste delen av minnesmerket.

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 4, 2011.

De fleste av oss har en tendens til å tenke på e‑boka som en digital/elektronisk kopi av papirboka. Og det er såvisst mye ved dagens e‑bok som forleder oss til å gjøre det. Den siste boka jeg leste ferdig, for noen dager siden, og som e‑bok, var «Pandora´s Seed: The Unforeseen Cost of Civilization» av Spencer Wells, forfatteren av boka og TV-serien «The Journey of Man», som også har gått på norske skjermer. Ikke lystelig lesing, men la det ligge.

Det som slo meg under lesingen var hvor teknisk dårlig tilrettelagt boka — som er av ganske ny dato (den kom ut i vår/sommer) — var for e‑bok-mediet. Lesbarheten var grei nok, men blanklinjer mellom kapitler og avsnitt var feilplassert, illustrasjoner sto ikke på riktig plass, den interne lenkingen var utilfredsstillende (manglet tilbakeknappsfunksjon) osv. I tillegg kunne minst et par av tabellene med fordel vært i interaktiv 2D, med mulighet for å studere dem fra flere sider/dimensjoner.

I bunn og grunn er de eneste teknologiske fortrinnene fremfor papirboka at man kan merke et ord, og få opp ordbokdefinisjonen, samt lenker til Wikipedia og andre oppslagsverk.

Slik sett skiller den seg ikke ut fra grosset av bøker solgt fra Amazon/Kindle. Naturligvis ikke, ettersom den er utviklet for et teknologisk ganske enkelt lesebrett med begrensede muligheter, og ettersom den er tilrettelagt digitalt for å holde kostnadene nede, slik at Amazon kan fortsette sin priskonkurranse i markedet.

Men sånn trenger det ikke være. E‑boka har enorme muligheter. En gjennomsnittlig (uten forkleinelse) roman har ikke det store potensialet for å berike teksten. Men la oss ta en av mine favorittbarnebøker, Zinken Hopps «Trollkrittet» med alle dens finurlige grafiske snurrepipperier integrert i teksten: Hvordan kunne ikke den vært utnyttet som e‑bok! Og det skulle ikke forundre meg om Zinken Hopp selv, i denne digitale mulighetsverden, ville ha visualisert den som en interaktiv, sprelsk barnebok uten at det på noe vis ville ha forrådt tekstens eller den litterære visjonens integritet.

Tidlig på åttitallet satt jeg på UiO og hjalp til med å oversette hulespillet «Dungeons & Dragons» til norsk — ikke som brettspill, men som interaktivt, tekstbasert dataspill. Noen år senere «fablet» Jan Kjærstad i en kronikk eller to i Dagbladet om mulighetene for å skrive en roman etter hulespillprinsippet. Ennå er det ikke gjort med noen litterær kredibilitet, men e‑boka har flyttet muligheten for at det kan skje minst ett skritt nærmere.

Og alt dette er bare de enkleste formene for nyskapning, uansett, på linje med de mulighetene som ligger i å presentere lyrikk på en ny måte, eller integrerte tekst/lyd-bøker med elektronisk tale (som begynner å bli av upåklagelig kvalitet), eller bøker med et musikalsk lydspor (altså et soundtrack), og så videre.

Den virkelige fremtiden for e‑boka er tydeligst i kunnskapslitteraturen, enten den er av allment slag og kalles sakprosa, eller mer faglig spesifikk art. Hvorfor i all verden skal en historie om opptakten til første verdenskrig som Barbara Tuchmans udødelige tobindsverk «The Proud Tower» og «The Guns of August» i fremtiden utstyres med flate og som regel kjedelige fotografier og rudimentære strek-kart når den kan utstyres med filmklipp, interaktive kart over troppebevegelser, interaktive 2D-grafiske tegninger av de første ubåter og tanks osv.? Eller lenkede kryssreferanser til originalkilder (avissider, brevsamlinger) eller senere forskning.

E‑bok i hengekøya (foto: Joanna Penn. CC: by)

Tenk da på hvilke muligheter som ligger i mer «moderne» utgivelser: I bøker hvor fotografier kan erstattes med interaktive 2D-illustrasjoner av kroppen, hjertet, hjernen — eller Roma anno BC52, AD31, AD2011. Dette — ikke en pdf-fil-lignende kopi av en papirbokside — er e‑bokas fremtid. Det multimediale og grensesprengende er essensen av e‑bok-evolusjonen.

Det handler om dypere kunnskap. Ikke dyp kunnskap erstattet av flashy animasjoner. Ikke lang tekst erstattet med brokker av tekst. (Jeg har alltid vært en svoren fiende av Dorling-Kindersley-bøker.) Men begge deler på samme tid, for det er det som er muligheten: Å berike den lange og kunnskapsrike og innsiktsfulle teksten med noe mer, som gir den enda større dybde. E‑boka er kanskje det første nye «mediet» som har potensial for å ikke forenkle og fordumme, men å kommunisere berikende.

Ta en virkelig beriket utgave av «Et dukkehjem»: Originaltekst + kommentartekster + håndskriftsamlingens magasiner + edisjonsfilologiske berikelser + Fjernsynsteaterets og filmenes tilskudd + hvem vet hva annet som finnes. Hvilken dybde finnes ikke muligheter for her?

Det tåpeligste vi kan gjøre nå, er å sette kunstige grenser for e‑bokas utvikling mot dens sanne natur: Den multimedialt berikede teksten. Og det gjelder enten de kunstige grensene er et momsregime som skal skille mellom «bøker» og «tjenester» (et rett og slett latterlig skille), eller at kommersielle aktører skal sitte på hver sin tue og holde på trange rettighetsdefinisjoner.

Det man da gjør, er i praksis å skille den kunnskapsfattige fra den kunnskapsrike versjonen av e‑boka, der den kunnskapsfattige skal fordelsbehandles, mens den utvidede, rikere, mer intelligente versjonen skal begrenses. Hvor blir det da av alle vyer om kunnskapsnasjonen Norge, om innovasjon, om alle ønskene om at norske skolebarn skal klatre opp mot verdenstoppen igjen? Oppfylles de av å gjøre vilkårene prohibitivt trange for fremveksten av bedre kunnskap, dypere og mer spennende kunnskap?

E‑boka er knapt nok kommet, det har jeg sagt før og det sier jeg igjen, men den har stukket en lilletå inn i døråpningen, og det ligger bare såvidt ante muligheter i den: Ikke for forflatning og vulgarisering, men for et møte mellom de lange, kompliserte tankebanene og all den berikelsen de kan få av tilleggskunnskap. E‑boka er et paradigme i den forstand at vi ikke lenger trenger å velge mellom det dype og det brede, men kan si, som Ole Brumm, at vi takker ja til begge deler.

E‑boka er en evolusjonær begivenhet på linje med den genetiske mutasjonen som førte oss fra gjeller til lunger. Vi trenger å tilrettelegge for den, ikke legge hindringer i veien.

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 6, 2010.