Ingen beskyttelse for journalister
La oss likevel forestille oss at de arresterte faktisk også er ansvarlige for mordet på Anna. La oss videre anta den helt fantastiske muligheten at saken bringes for retten og at den ikke renner ut i sanden, som slike saker vanligvis gjør, men at de skyldige blir dømt. Betyr det i så fall at staten nå har begynt å beskytte journalistene mot de kriminelles hevn? Nei, det gjør det ikke. Det er ikke bare fordi myndighetene ikke en gang har utarbeidet noen formelle retningslinjer for å sørge for pressens sikkerhet. Den korrupte og kriminelle staten er ikke interessert i å beskytte journalister som avslører tyvene og de korrupte. La oss ikke ha falske forhåpninger.

I går viste alle russiske fjernsynskanaler noe som mest liknet på en operette: Den partiløse «lille far tsaren» ble overrakt scepteret fra partiet «Det forente Russland». Da jeg betraktet ansiktene til partimedlemmene som satt i salen, måtte jeg nesten gni meg i øynene: Her var den samme beundringen og den samme skjelvende, underdanige redselen som preget dem som dyrket Stalin i filmavisene fra den gang! Det ble helt klart for meg at vi i de foregående syv årene bare har sett blomstringen. Fruktene kommer i fremtiden. Den forestående kampen for den frie pressen i Russland blir lang og hard. Jeg ser for meg at mine kolleger og jeg i de nærmeste årene vil bli tvunget til retrett og forlate de posisjonene vi allerede har erobret.

Fire hindringer for pressefriheten
Den største hindringen for pressens frihet er vår president selv. Det er en ulykke for landet og for vårt hardt prøvede folk at han ikke har planer om å gi fra seg makten. Uansett vil valget på ny president i mars 2008 bli et velregissert skuespill der utgangen er kjent på forhånd. Etter at vampyrene har sugd seg mett på blod, forsvinner de en stund for å hvile, så kommer de tilbake med nye krefter. Putin kommer svært fort tilbake, nå er det få i Russland som tviler på det. Derfor ligger den mørkeste perioden i landets post-kommunistiske historie ennå foran oss.

Den andre hindringen for pressens frihet er medieeiernes (eller redaktørenes) frykt for makten. Journalistene har simpelthen ikke noe sted hvor de kan publisere artikler der tingene kalles ved sine rette navn. I denne situasjonen er han eller hun tvunget til enten å skifte yrke eller skrive artikler som har håp om å bli publisert. Idet journalisten velger den sistnevnte løsningen, vil han eller hun litt etter litt bli døv for samvittighetens stemme og venne seg til å utøve det godt betalte håndverket «å sette bokstaver sammen til ord» — et uttrykk hentet fra en kjent journalist i Novaja gazeta. Da trenger ikke journalisten noen fri presse.

Den tredje hindringen for å utvikle pressefriheten i Russland utgjøres av journalistene selv. De som var altfor ærlige og frihetselskende, ble sparket; de ble dømt, forfulgt, trakassert og drept. Det er bare en håndfull igjen. Kollegene deres betrakter de ennå levende med ærbødighet, samtidig som de tenker: “Idioter. De risikerer livet. Tjener bare småpenger. Og hva kan de egentlig forandre?”

Da fjernsynskanalen NTV ble kvalt, forsøkte jeg å få journalistklubben i Vladimir til å støtte kollegene i Moskva. Men de nektet: «Hovedstadens journalister har aldri støttet oss, de har alltid sett ned på oss. La dem nå få som fortjent!» Jeg sa at når haien er drept, kommer myndighetene til å jakte på småfiskene, provinspressen… Men det var ikke mange jeg klarte å overbevise.

Journalistene våre mangler faglig solidaritet. De som har til yrke å beskytte dem som blir urettferdig behandlet, klarer ikke å beskytte seg selv. Ledelsen i Russlands journalistforbund kjente ikke sin besøkelsestid under president Jeltsin. Da hadde forbundet sjansen til å bli en sterk og innflytelsesrik organisasjon med mange medlemmer. Nå er det for sent. I dag kan en hvilken som helst representant for myndighetene bli kvitt en innpåsliten journalist ved hjelp av et lydig rettsvesen og maktstrukturene. Når en journalist blir dømt, er verken leserne, som han risikerte livet for, eller kollegene til stede i rettssalen.

Her ligger den fjerde hindringen for pressens frihet — det russiske samfunnet. Det er usolidarisk, egoistisk, feigt, tanketomt, maktdyrkende, uvant med å følge lovene. Folk ser ikke forbindelsen mellom pressefrihet og sin egen levestandard. De er blitt oppdratt i et paternalistisk system og er opplært til å legge ansvaret for landet på maktens skuldre. Resultatet er at dette marionett-livet oppleves som det eneste riktige; hovedsaken er nemlig at det er sorgløst. Når en opposisjonell avis eller fjernsynskanal blir stengt — når en journalist blir sparket eller til og med drept, går det ingen bølge av protest gjennom folket. Det vet makten.

Hva kan vestlige pressgrupper gjøre?
Hva kan så Raftohuset og menneskerettighetsorganisasjoner i andre land gjøre for å støtte opp under pressefriheten i Russland? Det dere gjør nå. Dele ut priser. Påvirke den offentlige mening i deres egne land, påvirke deres egne myndigheter og representanter for næringslivet. Så lenge ledere i vestlige land tar ham imot og trykker hånden hans, er vampyren vår uovervinnelig. Så lenge økonomien i de andre landene ernærer seg av Russlands olje og gass, forblir vampyren vår seirende. Så lenge det er slik, vil russiske journalister bli drept.

Natalia Novozhilova er journalist i den russiske avisen Tomiks, som kommer ut i Vladimir. Hun ble i år tildelt Fritt Ords og Zeit-Stiftungs pressepris. Denne artikkelen er publisert med tillatelse fra og i samarbeid med Ny Tid, der Novozhilova er fast spaltist.

Artikkelen er oversatt av Peter Normann Waage og Irina Waage.

Folk vil ikke snakke om politikk. Hvordan skulle de forresten ha diskutert noe som de ikke får informasjon om? Fjernsynet er som i sovjettida, der bare forteller de eventyr som ikke har noen ting med det virkelige livet å gjøre. I avisene er det også enten taushet eller bestilte artikler. Folk har vent seg av med å kjøpe aviser. Jeg blir selv ikke lenger såret når mine samtalepartnere sier at de ikke leser aviser. Jeg fordømmer dem ikke: I dag byr det også meg imot å lese russiske aviser.

Det er lenge siden den største delen av mine landsmenn sluttet å tro at deres sivile aktivitet vil kunne forandre verden. De har slått egne sirkler rundt seg selv og vil ikke gå utenfor dem. Innenfor er deres private interesser: Hjemmet, jobben, turer på hytta eller i skogen — og hyppige fyllekuler. Det er mange som drikker, og de drikker mye, med og uten anledning.

Jeg har inntrykk av at landet har sunket ned i en letargisk søvn. Som psykologene kunne ha sagt: Dette er en naturlig beskyttelsesreaksjon hos en normal organisme som stadig utsettes for stress.

— Du reiser jo rundt om i landet og i verden, sa en håndverker som heter Aleksej. — Selv har jeg ikke en gang vært i kommunesenteret på tjue år. Men jeg klager ikke over livet. Det er kona som klager over at det ikke er varmt vann og at prisene stiger. Jeg prøver å overse det. Jeg har nok til en flaske, det er greit. Jeg har også mine små gleder.

— Hvilke da, for eksempel, foruten vodka, spør jeg interessert.

— Jeg er med i en klubb for hang-glidere. Det er ikke så lenge siden en fyr hos oss slo seg i hjel.

Ja visst, små gleder…

Etter hvert spurte fødselsdagsgjestene meg om jobben min, hva jeg har sett og hvor jeg har vært. De så på meg som om jeg var en tropisk sommerfugl som tilfeldigvis hadde landet her hos dem. Jeg fortalte at det på den internasjonale konferansen i Oslo (i juni 2007, red.anm.) gjorde dypt inntrykk på meg hvor godt de vestlige spesialistene kjente livet i Russland. Innbyggerne i Vesten er oppbrakte over at friheten krymper i Russland og over at levestandarden til de fleste synker. Jeg fortalte hvordan verden reagerte da journalisten Anna Politkovskaja ble myrdet: hundre tusener av mennesker gikk ut på gatene i vestlige byer, tente lys for henne og gråt, som om det var en nær venn de hadde mistet. Til denne dag sørger de over henne, skriver om henne, utgir hennes artikler og bøker. Og ikke nok med det: De snakker om de russiske journalistenes vanskelige situasjon og tilbyr all den hjelpen de kan gi.

Mens jeg snakket, så jeg av ansiktsuttrykket til noen av mine samtalepartnere at de ikke visste hvem Anna Politkovskaja var. Mer korrekt: De fleste hadde hørt om henne, men ingen av de tilstedeværende hadde noen gang lest hennes artikler.

I Russland vekker ikke drap på journalister noen stor offentlig reaksjon. Til og med etter mordet på Politkovskaja var det stort sett menneskerettighetsforkjempere som demonstrerte. Det overraskende er at mine journalistkolleger var mest likegyldige. I Vladimir er det 450.000 innbyggere, til minnemøtet for Politkovskaja kom det omkring et halvt hundre mennesker, av dem var bare 15 journalister. Slik var det over hele landet.

Vil mitt folk noen gang våkne opp fra den letargiske søvnen? På kort sikt er jeg meget pessimistisk.

Natalia Novozhilova er journalist i den russiske avisen Tomiks, som kommer ut i Vladimir. Hun ble i år tildelt Fritt Ords og Zeit-Stiftungs pressepris. Denne artikkelen er publisert med tillatelse fra og i samarbeid med Ny Tid, der Novozhilova er fast spaltist.

Artikkelen er oversatt av Peter Normann Waage og Irina Waage.