Som for eksempel nettforumene for moderne høyreekstreme, der interesserte kan laste ned bruksanvisninger på hvordan føre informasjonskrig. Den som tiltrekker seg over 10000 følgere får kalle seg “Übermensch Influencer”. Eller historien om Filippinene, der man åpenbart har “lyktes” med å skape en effektiv desinformasjons-arkitektur som er den perfekte støtte for president Dutertes voldsherredømme. Så er det selvsagt den russiske nett-troll-fabrikken og hybridkrigen i Ukraina…

Vi har hørt om så mye sånt nå at det virker gammeldags å bli forundret, enn si sjokkert, men det gjør likevel inntrykk å få alt dette på ett brett.

Reportasjer og familiehistorie

Pomerantsevs bok er satt sammen av en serie reflekterende reportasjer, møter med aktivister, journalister, medborgere, folk som på ulikt vis påvirkes av – eller påvirker – vår nye globale medievirkelighet. Forfatteren presenterer ikke én spisset tese, slik det er blitt vanlig i aktualitetsbøker. Det er en lettelse å slippe gjentakelsene og forenklingene som pleier å prege den sjangeren og gjøre det av med enhver leseglede. Her er ingen kulepunktlister med fiks ferdige løsningsforslag.

Et avgjørende grep som løfter boken er at Pomerantsev vever undersøkelsene av nåtiden sammen med sin egen families historie. Foreldrene var dissidenter i Sovjetunionen som havnet i KGBs søkelys, i en tid hvor ord var så mektige at bestemte bøker og tanker var forbudt, bare å oppbevare en ulovlig bok kunne sette hele familien i fare. Familien ble presset til å forlate hjemlandet i 1978 (forfatteren ble født året før), og slo seg etter hvert ned i London.

Kontrasten kunne ikke vært skarpere til den verden Pomerantsev utforsker 40 år senere. Ordenes og bildenes betydning er uthulet, alt er vridd og vrengt til det ugjenkjennelige. Den klare motsetningen mellom Vesten og Sovjetunionen i den kalde krigen er avløst av ullen uklarhet. I vestlige land er det ikke lenger noen følelse av at samfunnsutviklingen styres i en retning, enn si mot en bedre fremtid. Isteden ser vi oss nostalgisk tilbake og lar oss hisse opp av “sterke menn”.

Påvirkningsteknikker

Det er teknikkene for såkalt strategisk kommunikasjon i digitaliserte samfunn som sirkles inn. Alt og alle synes nå å være i full sving med påvirkningskampanjer, og dette er virkelig en global geskjeft. Twitter-brukeren du går i klinsj med kan i virkeligheten være en falsk profil, del av et “botnet” som gjetes av en “bot herder” i Nisjnij Novgorod. Ja, sånne finnes, firmaet var på en og samme tid engasjert i å produsere memes for tyske høyreekstreme, drive kampanje for en eskortetjeneste i Dubai og angripe russiske opposisjonelle.

Den teknologiske forutsetningen er naturligvis de “sosiale” mediene, der budskap kan målrettes til stadig mer finsiktede grupper. Resultatet er en oppsplintret offentlighet der meningsdannelsen blir stadig mer uoversiktlig. En av kampanjesjefene i Brexit-leiren forteller at annonsene som mobiliserte velgere mest effektivt, var rettet mot folk som var opptatt av dyrs rettigheter. Vote Leave hevdet i sine annonser at EU var slem mot dyr, bl.a. fordi spanske bønder som avlet opp okser til tyrefekting mottok EU-støtte. Dyrevern-forkjempere er ikke nødvendigvis mot innvandring, som var et av de andre kampanjetemaene, men det er ikke noe problem når du sender ulike budskap til de forskjellige målgruppene. Med en befolkning på 20 millioner trenger du å spre om lag 70 budskap i sosiale medier, mente Brexit-strategen.

Russerne var først ute

Pomerantsevs første bok Nothing Is True and Everything Is Possible inneholder reportasjer og analyser fra forfatterens år som tv-produsent i Russland, og legger grunnlaget for mye av analysen her. Historien om nett-troll-fabrikken i St. Petersburg er kjent for de fleste i grove trekk, men får fornyet aktualitet når den leses i sammenheng med bokens øvrige reportasjer. Selv om vi ikke burde har vi vent oss til tanken på at russerne med sin “politikk-teknologi” faktisk gjorde det de kunne for å påvirke valgkamp og offentlighet i USA. Blant “teknologiene” er å skape mest mulig forvirring og usikkerhet ved å underminere fakta og sette grupper opp mot hverandre (målrettede annonser og falske profiler er som skapt for dette).

Skal en forstå russiske påvirkningsforsøk i andre land, må en også huske at det å blåse opp egen betydning er en viktig del av det. Russerne er meget fornøyd med store oppslag om de forskjellige operasjonene – slik forsterkes nettopp den usikkerheten og uklarheten de forsøker å skape. Er dette en ekte kampanje eller kan russerne stå bak, spør vi oss. Er i det hele tatt noe det det gir seg ut for å være? Og dette gjør det i neste runde lettere å mistenkeliggjøre protestbevegelser mot autoritære regimer – for er ikke egentlig de også bare “fake”, satt i verk av USA og Vesten?

Pomerantsev innser at russerne ikke var et særtilfelle, som han hadde trodd. De har først og fremst vært tidlig ute. Forfatteren forlot Russland og flyttet tilbake til London i 2010 fordi han ikke orket mer av at “ingenting var sant og alt var mulig”, orket ikke å navigere gjennom Putin-regimets tåke av desinformasjon. Noen år senere finner han ut at Storbritannia og resten av verden begynner å ligne Russland: Han ser seg omgitt av en “radikal relativisme som impliserer at sannhet ikke kan finnes, fremtiden løser seg opp i vemmelig nostalgi, konspirasjoner erstatter ideologi”…

Mottrekk

Forfatteren lar leseren trekke egne konklusjoner, men arbeider seg også frem mot noen erkjennelser. Når offentligheten er blitt så uoversiktlig, må økt transparens bli et åpenbart krav. Det må bli mulig for den enkelte borger å forstå hvorfor hun blir utsatt for én type budskap og ikke andre, hvordan målretting foregår, hva som avgjør hvordan visse budskap “går viralt”, og så videre. Polarisering må møtes med brobygging. I en nylig publisert kommentar i The Guardian har Pomerantsev utdypet dette ytterligere.

Offentlighet og demokrati er altså bokens underliggende tema og forfatterens anliggende. Eller mer presist, hvordan en fungerende offentlighet forutsetter at spillereglene er kjent og respektert, og hvordan de siste 20 årenes utvikling har ført oss stadig lenger vekk fra dette idealet. Nettopp derfor blir Sovjet-dissidentenes erfaringer, foreldrenes erfaringer, som Pomerantsev hele tiden utdyper og bearbeider, så viktige og effektive, som et anker for hele boken.

To lysglimt

Med en så mørk tone fra begynnelse til slutt er det fristende å trekke frem to av årets mest oppsiktsvekkende sosiale bevegelser som mulige eksempler på en mer håpefull utvikling.

I Hongkong har en særdeles oppfinnsom folkebevegelse utviklet seg i protest mot Kinas stadig tydeligere forsøk på å ta all makt over territoriet. Det kinesiske regimet er naturligvis i “teten” når det gjelder utnyttelse av teknikkene Pomerantsev beskriver, likevel har demonstrantene hele tiden klart å finne effektive mottrekk. Ledelsen arresteres? Da avskaffer vi ledere. Politiet angriper? Vi forsvinner og dukker opp et annet sted (meget lesverdig fremstilt på bloggen Idle Words).

Hongkong-bevegelsen minner faktisk ikke lite om en moderne versjon av den kalde krigens dissidenter, med sine klare og prinsipielle krav om ytringsfrihet og demokrati.

Den andre bevegelsen er de ungdommelige klimaprotestene “Fridays for Future”. De har imponert i organisasjonsevne, størrelse og utholdenhet, men det som har slått meg spesielt er hvordan de i manipulasjonens og konspirasjonenes tid har holdt seg konsekvent til et klart, faktabasert budskap: Lytt til klimaforskningen. Kanskje ligger det i dette en innebygd, oppdemmet protest mot alt det Pomerantsev har funnet av destruktiv relativisme og nostalgi, ytterligere forsterket av at budskapet fremføres i gater og på plasser, i det åpne offentlige rommet hvor demokratiet trives best.

Vi var interessert i flere detaljer om hvordan stadig større deler av fjernsynshistorien gjøres tilgjengelig (radiohistorien har vi skrevet om før), og har stilt Bakke noen spørsmål om teknikk, rettigheter og formidling.

Vox Publica: Hva er tilgjengelig for publikum nå av historiske TV-programmer i NRKs nettspiller (NRK TV)?

Anne Kirsten Bakke: – Når det gjelder TV-arkivet, så har vi publisert nesten alt sammen. Det vil si alle fjernsynsprogrammer produsert av NRK før 1997 som er dekket av avtalen med Norwaco (paraplyorganisasjon for rettighetshavere). Unntakene er sport og nyheter, materiale som har tekniske eller etiske problemstillinger knyttet til seg og slettede programmer. I tillegg har vi publisert en god del programmer fra perioden 1997–2011 hvor rettighetene er klarert, og hele Filmavisen (1941–1963).

Det vil si at vi har publisert ca. 33000 programmer/episoder fra perioden før 1997, og ca. 2–3000 fra perioden 1997–2011. Her finner du alt fra Trim for eldre, Skolefjernsyn, Fjernsynskjøkkenet med Ingrid Espelid Hovig og underholdning med Erik Bye til Kvitt eller dobbelt og Ta sjansen. Vi har barne-TV, dokumentarer, musikkprogram, konserter og samfunnsaktuelle program. Her finner du U, LørDan, Halv-sju, Midt i Smørøyet og Pelle Parafins bøljeband – bare for å nevne noen. Ta gjerne en titt i NRK TV sin arkivkategori, som er en ganske stor godtepose!

Vi kuraterer innholdet aktivt på Arkiv-kategorien. Her aktualiserer og tematiserer vi vårt stoff, og lager “etasjer” med mye innhold.

For oss spesielt interesserte – hva med tilleggsinformasjon om programmene, som dato for sending, navn på medvirkende osv.?

– Da vi publiserte programmene til NRK TV, valgte vi også å publisere NRKs interne arkivbeskrivelse av programmene. Den ble laget samtidig med programmene, og er skrevet for at NRKs arkivarer, journalister og fotografer skal kunne finne igjen stoff i arkivet. Arkivbeskrivelsen ble aldri skrevet for publisering, og inneholder mye internt fagspråk om kameravinkler og produksjonsmåte. Tekstene gir likevel i de fleste tilfeller stor merverdi for de som ønsker å bruke arkivinnholdet i NRK TV, og vi har derfor valgt å publisere teksten.

Det er viktig å si at arkivbeskrivelsen ble skrevet samtidig som programmene ble produsert. Den kan derfor inneholde ord og begreper som var vanlig tidligere, men som i dag anses som støtende eller upassende (f.eks. «neger»). Arkivbeskrivelsen er dessverre ikke søkbar i NRK TV, men vises hvis du klikker på lenken Vis mer.

Per nå jobber vi med å indeksere og publisere historiske nyhetssendinger, først og fremst Dagsrevyen. Vi har samarbeidet med Høgskolen i Volda hvor mediestudenter ønsket tilgang til materiale om Berlinmurens fall, og da publiserte vi Dagsrevyen fra 1.–15. november 1989 slik at den er tilgjengelig for alle i NRK TV.

Så flere historiske nyhetssendinger er på vei. Men hva med sport? Og støter dere på noen spesielle utfordringer med teknikk eller rettigheter?

– Når det gjelder nyheter, så går digitaliseringen stort sett greit. Dette innholdet har mye metadata, og det finnes gjerne både som innslag og hele sendinger (sistnevnte er det vi digitaliserer nå). Utfordringen er manglende grafikk og teksting på nyhetsbåndene, det er også derfor vi har valgt å publisere filene fra dokumentasjonskassettene; litt dårligere kvalitet, men altså med grafikk og teksting. En annen utfordring er at flere av sendingene som ligger på nyhetsbåndene er kuttet midt i værmeldingen. Det er synd, men vi legger dem likevel ut, med det av værmeldingen som er tilgjengelig. Dette er jo også et bilde på tiden.

Vi har som nevnt begynt å publisere Dagsrevyen, og alle sendinger fra og med 2009 og fram til i dag ligger tilgjengelige med indekspunkter for hvert innslag. Det jobbes med å digitalisere, kvalitetssikre, metadataføre og til sist publisere hele serien – men dette vil ta litt tid.

Med sport er rettigheter et problem, men ikke så vanskelig som vi kanskje har sett for oss. Vi har på grunn av dette publisert veldig lite sport, men har akkurat gått inn i et samarbeid med Sporten hvor de sjekker rettigheter og vi publiserer. Vi begynner med landskamper i fotball spilt på hjemmebane og jobber oss fra starten og fremover i tid. Etter dette vil vi begynne å se på ukentlige sportssendinger.

De sportssendingene hvor rettighetene er klarerte skal altså også publiseres etter hvert. Perioden etter 1997 ønsker vi å utnytte bedre, men da er vi avhengig av nye rettighetsavtaler.

Hva slags programmer og materiale fra NRKs TV-historie er ikke tilgjengelig?

– Noe innhold ble sendt direkte og ikke tatt opp på bånd. Dette gjelder blant annet introduksjonene til Dagsrevyen fram til 1982. Her har vi bare selve innslagene. Og på 70- og 80-tallet ble det dessverre slettet en del innhold fordi sendebåndene var dyre og ble brukt om igjen. Det var opp til den enkelte redaksjon å avgjøre hvilke bånd som skulle brukes om igjen. Vi ser nå at vi mangler en del innhold om hverdagsliv.

Vi har også programmer vi har valgt å ikke publisere, både av tekniske grunner og fordi det har innhold av en slik karakter at vi ser det som problematisk å publisere dette i dag. Store mengder av innholdet vårt ble produsert i en tid da internett i den formen vi kjenner det i dag, ikke fantes. Da ble programmet sendt den dagen, og kanskje i reprise, men var siden ikke allment tilgjengelig.

I dag kan alle med tilgang til internett hente fram programmet, og for eksempel kopiere skjermbilder eller hente klipp ned på egen maskin og klippe om eller distribuere selv i andre kanaler, selv om dette er ulovlig.

I programmer med tilgjengelig metadata om medvirkende vil et raskt internettsøk gi tilgang til programmene, selv uten at seeren aktivt oppsøker NRK TV. Derfor har vi i flere sammenhenger valgt å ikke publisere programmer der man kan tenke seg at de medvirkende i programmet ikke ønsker å forbindes med grunnen til at de var med i programmet.

Vil historisk NRK-innhold bli å se på andre plattformer? Hva med å gjøre materialet tilgjengelig for utviklere via et API (programmeringsgrensesnitt)?

– Vi har tilgjengeliggjort Filmavisen og Fjernsynsteatret hos Europeana, men har foreløpig ingen konkrete planer om andre plattformer, eller via et API.

Andre videotjenester gir brukere muligheten til å bygge inn (embedde) videoer på egne sider, f.eks. i nyhetssaker eller blogginnlegg. Vil dere begynne å tilby det?

– Vi mangler en enkel teknisk løsning på dette, men du kan embedde programmer som ligger i NRK TV i dag. Det er litt kronglete, men du trenger programkoden og lenken, slik:

Hvis du skulle embedde Dagsrevyen ovenfor, erstatter du «135558» med «FNYH23001489». For å finne id, bruker du kildekoden på NRK TV.

Det er etter hvert mange rettighetshavere som gir innholdet sitt en Creative Commons-lisens. Det er jo også en måte å øke spredningen av innhold på – er dette noe dere vurderer?

– Det kan være interessant å se på muligheter for å gi materiale Creative Commons-lisens slik at andre kan republisere det og/eller remikse det, men i arkivet finnes det ingen konkrete planer for dette per i dag. Finske YLE tester ut dette.

Kunstig intelligens og offentligheten

Innleggene i denne nye bloggen vil tolke teknologiens betydning for mediene ut fra fagfelt som medievitenskap, designvitenskap, programutvikling, kunstig intelligens, teknologifilosofi og innovasjonsteori. Skribentene vil granske hvordan konkrete teknologier setter medienes etablerte arbeidsmåter under press. De vil også analysere hvilke begreper og forståelsesrammer vi tar i bruk når vi snakker om teknologien.

Bloggen startes i samarbeid med TekLab ved Universitetet i Bergen. TekLab er et initiativ for å fremme akademisk forskning som sikrer at kunstig intelligens og andre avanserte teknologier brukes på en best mulig måte for offentligheten. Innleggene blir også publisert på TekLabs nettsider.

Farlige og spennende teknologier

Det første innlegget “Transgressiv mediedesign” er skrevet av forskerne Lars Nyre og Bjørnar Tessem, begge ved Infomedia på UiB og TekLab, og illustrerer godt hva bloggen vil by på. De to peker på at flere nye teknologier oppleves som “farlige”: Droner, ansiktsgjenkjenning, syntetisk tale. I mediesammenheng er det farlige at de truer for eksempel innarbeidede presseetiske regler og praksiser. Men de er også farlige i betydningen “spennende” – teknologiene kan brukes av mediene for å løse samfunnsoppdraget på nye måter. Ved hjelp av transgressiv mediedesign kan forskere ta for seg farlige teknologier på en ansvarlig og nytteorientert måte, hevder Nyre og Tessem.

Bloggen vil vie kunstig intelligens (AI) spesiell oppmerksomhet. Den offentlige samtalen om AI er det kanskje beste eksemplet på hvordan heseblesende hyllest kombineres med bange anelser om konsekvensene av ny teknologi. Men hva er egentlig kunstig intelligens, og hva er de viktigste problemstillingene for medier som vil utnytte det smarte, men styre unna det skumle?

Bidragsytere på bloggen vil være forskere ved UiB og andre forskningsmiljøer i inn- og utland, medarbeidere i medie- og teknologivirksomheter samt uavhengige skribenter. Bloggen vil også publisere bearbeidede innlegg fra seminarserien AI Agora, der eksperter på kunstig intelligens tar for seg viktige tema og tilnærmingsmåter. Vi tar sikte på å publisere et nytt innlegg hver måned det første halvåret.

Ta kontakt dersom du har innspill til bloggen eller kunne tenke deg å bidra med eget innlegg.

Hvor går grensene for ytringsfriheten? Hvordan kan de økte tekniske mulighetene folk har fått til å ytre seg forenes med en mest mulig fri debatt, med minst mulig etiske overtramp, e‑galle og hets? Dette er stadig spørsmål det demokratiske samfunnet strir med, over 20 år etter internettets gjennombrudd.

Hva bør politikere gjøre og ikke gjøre? Risikerer de å innskrenke ytringsrommet? Vår nest mest leste sak var en kritisk analyse av Høyre-Frp-regjeringens initiativ mot hatefulle ytringer.

Blant de øvrige temaene vi har tatt opp i en viss bredde i 2016: Frankrikes svar på islamistisk terror var gjenstand for flere grundige artikler – om unntakstilstand, statsborgerskap, burkiniforbud. Aspekter ved terrorisme og medier var også tema i en analyse av IS-magasinet Dabiq og en drøfting av virkningen av omfattende terrordekning. Og selvsagt har også vi grublet over fenomenet Donald Trump.

Medienes krise og omstilling pågår fortsatt for fullt og var viktig også i vår dekning i 2016. Omstillingen byr ikke bare på negative nyheter. Helt på tampen av året beskrev vi en av årets mer vellykkede medienyskapinger — NRKs serie Skam.

De fem mest leste artiklene i 2016

Kristian Meisingset: «Jeg tåler ikke dritt fra noen». Intervju med Nancy Herz.
Kristian Meisingset: Rett til ikke å bli krenket?
Kristian A. Bjørkelo: Fascismens nye drakt
Magni Olaug Fuglerud: Hatet mot rosabloggerne
Erik Bolstad: Tekst-TV – massemediet som alle gløymde

Takk til alle som har abonnert på vårt nyhetsbrev og bidratt til å spre og diskutere artiklene våre på Twitter og Facebook i 2016.

Med dette subjektive utvalget ønsker jeg å fremheve ti av mine favorittartikler. Jeg har lagt vekt på saker som av ulike grunner er aktuelle også i 2016. Alt vi har publisert fra dag én finner du i arkivet).

2006: Objektivitet mot terror

Et intervju med den franske medieforskeren Daniel Dayan om hvordan demokratier kan vinne over terrorismen.

2007: Opprøret mot elitene

En kommentar fra Mina Hauge Nærland om nettdebattenes demokratiske potensial – basert på erfaringer fra Dagbladet.no.

2008: Akademikerne må ta ansvar på Wikipedia

Vi brakte i 2008 en serie intervjuer med forskere om deres forhold til Wikipedia. Denne artikkelen oppsummerer funnene.

Vox Publica jubilerer. (illustrasjon: Håvard Legreid)

2009: Islamistfrykt i redaksjonslokalene?

Tre år etter striden om Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer laget vi en undersøkelse blant norske redaktører. Et stort flertall mente at det etter karikaturstriden var blitt vanskeligere å kritisere religion i Norge.

2010: Charta 08 i norsk oversettelse

Tildelingen av Nobels fredspris til Lia Xiaobo i 2010 satte søkelyset på forholdene for opposisjonelle i Kina. Vi publiserte demokratimanifestet Charta 08, som Liu Xiaobo var en av forfatterne av, oversatt til norsk av Michael Kuliani. Lia Xiaobo sitter fortsatt i fengsel i Kina, og har ennå ikke kunnet motta fredsprisen.

2011: Demokrati må læres: om politisk oppdragelse i skolen

I månedene etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya fokuserte vi bl.a. på ungdom og demokrati. Forsker Julie Ane Ødegaard skrev flere artikler om emnet, blant dem denne bakgrunnsartikkelen om demokratisk medborgerskap og politisk oppdragelse i skolen.

2012: Presseetikk i terrorens tid

“Hvilke grenser bør pressen sette for sin beskrivelse av virkeligheten når denne er skremmende og belastende for mange? Hvor mye kan pressen fortie før dekningen blir falsk og løgnaktig og pressen dermed svikter sin forpliktelse til å bedrive sannferdig formidling?” I en analytisk kommentarartikkel stilte Terje Angelshaug noen av de vanskelige spørsmålene om terrordekning, medier og demokrati etter 22. juli.

2013: Når databaserte nyheter blir partiske

I dag kan man knapt lese om medienes fremtid uten at bruken av algoritmer tas opp. Medieforsker Nick Diakopoulos var i denne artikkelen tidlig ute med å advare mot hvordan algoritmebaserte nyheter skaper nye skjevheter i dekningen som kan være minst like problematiske som ved “manuelt” produserte nyheter.

2014: Er det håp for personvernet i IT-alderen?

Digitaliseringen har ført med seg uante muligheter til overvåkning, der overvåkerne kan være både små og store “brødre”. Forfatter Eirik Newth ga i denne analytiske kommentaren en statusrapport post-Snowden.

2015: Mediene og Facebook: “It’s complicated”

Facebook har på et tiår avansert fra plattform for kommunikasjon med venner (og “venner”) til global mediegigant som knabber annonseinntektene fra de gamle mediene. I tre grundige artikler tok Amedia-direktør Pål Nedregotten for seg myter og virkelighet i forholdet mellom Facebook og mediene.

Mediene og Facebook. En av Håvard Legreids illustrasjoner til artikkelserien.

2016: “Jeg tåler ikke dritt fra noen”

I år har “skamløse jenter” blitt et begrep – unge kvinner med minoritetsbakgrunn som trosser press og kritikk og markerer seg i offentligheten. Nancy Herz skrev først om de skamløse jentene, og Kristian Meisingset intervjuet henne for Vox Publica.

Men det er en forskjell. Løsningen Vox Publicas deleknapper er basert på, utviklet av det tyske teknologimagasinet c’t, ivaretar nemlig personvernet ditt på en måte vanlige deleknapper ikke gjør.

Lekker data

Når du besøker en nettside med en av de vanligst brukte deleknappene, overføres informasjon om din IP-adresse og nettatferd til Facebook, Twitter og andre sosiale medietjenester, og det også uten at du benytter deg av deleknappen. Overvåkingen av nettbruken foregår i bakgrunnen. “Bak” deleknappene er kode som stammer direkte fra Facebook & co. Du behøver heller ikke være logget inn på en tjeneste, si Facebook, for at dette skal skje. Ja, du behøver ikke være bruker av tjenesten i det hele tatt. Facebook lagrer dataene uansett, og bruker dem til f.eks. å tilby annonser som er tilpasset dine interesser (så godt de klarer – dette lykkes som kjent ikke bestandig).

Er du innlogget på Facebook i samme nettleser, er du enda mer gjennomsiktig. Da avstemmes også dataene med det Facebook ellers vet om deg via kontoen din hos dem.

En viktig grunn til at nettsider benytter seg av disse knappene, er at de kan vise informasjon om antall ganger artikkelen har blitt delt. Dette lar seg ikke gjøre uten at knappene kobler seg opp mot deletjenestenes systemer. Dersom nettstedet kun bruker vanlige html-lenker i deleknappene vil ikke noe data lekkes til deletjenestene før en knapp trykkes på, men knappene vil heller ikke vise antall delinger. Dette er en løsning Datatilsynet bruker på sine nettsider.

“Shariff” bedrer personvernet

En tysk domstol avgjorde tidligere i år at bruk av Facebooks “liker”-knapp på nettsteder utgjør et brudd på personvernbestemmelsene. Hvis den skulle vært tillatt, måtte brukeren eksplisitt godkjenne dataoverføringen på hver nettside før den finner sted. En portal for tyske nettbutikker anbefaler sine medlemmer at man enten dropper “liker”-knappen helt, eller bruker “Shariff”, alternativet fra c’t som du ser i aksjon på denne siden.

“Shariff” fungerer i korthet slik: Selve knappene er i utgangspunktet vanlige html-lenker. Når du går inn på en Vox Publica-artikkel, overføres ingen data til Facebook & co. Det Shariff gjør i tillegg til dette er å la nettstedet selv kontakte systemene til deletjenestene for å vise antall delinger. Dermed vil det ikke være noe kode som kjører i brukernes nettlesere som kontakter deletjenestene før en bruker faktisk trykker på en av deleknappene.

Shariff har fått stor utbredelse i Tyskland, der tusener av nettsteder har tatt det i bruk.

Koden er gjort tilgjengelig på Github med en fri lisens.

Vi har tatt en snarvei og integrert Shariff ved hjelp av en programutvidelse for WordPress.

Men trengs knappene i det hele tatt?

Åtte av ti nordmenn synes det er ubehagelig at nettaktører samler data om oss på nettet for at vi skal bli servert tilpasset reklame, ifølge en undersøkelse Datatilsynet og Teknologirådet presenterte tidligere i år.

Altså skulle vi tro at tiltak som Shariff hilses velkommen av mange.

En annen løsning er naturligvis å kutte ut knappene helt. Ida Jackson i konsulentselskapet Netlife mener for eksempel at vi ikke trenger dem. Det er andre måter å dele innhold på enn via knappene, og hvor mange nettsted-eiere har egentlig undersøkt hvor ofte brukerne faktisk benytter seg av deleknappene?

Selv om ikke alle nettsteder kvitter seg med lekkende deleknapper, finnes det fortsatt muligheter for forbrukere å beskytte seg. Leverandørene av internettreklame har gått sammen om å lage siden www.youronlinechoices.com. Den gir deg en oversikt over hvilke cookies som er installert i nettleseren din som samler inn data for reklametilbyderne. Her kan du selv bestemme hvilken informasjon du vil dele.

Mange aktører samler data om oss på mange ulike måter. Både brukere og nettsted-eiere må bli mer bevisst om hvordan det skjer, med hvilket formål og til hvilken nytte. Deleknappene er i hvert fall et sted å starte bevisstgjøringsprosessen.

På listen kom også en grundig analyse av et annet omstridt spørsmål. Medieforsker Helle Sjøvaag tok for seg debatten om hvor lik lisensfinansierte nrk.no er de kommersielle nettavisene. NRKs digitale rolle (bl.a. med kommentarer av Meisingset og Sørgard) har vært en av våre temasatsinger i år.

En av illustrasjonene Håvard Legreid laget til Facebook-serien.

Noen av de øvrige temaene vi har tatt opp i en viss bredde i 2015: Ti år siden Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer (utspill fra Shirin Ebadi og replikker fra Vebjørn Selbekk og Anine Kierulf), podkast-serien “Mediesamfunn” om politisk kommunikasjon, formidling av data fra Medborgerpanelet, og en serie artikler om offentlighetens historie.

De fem mest leste artiklene i 2015

• Pål Nedregotten: Forsiden er ikke død, leve forsiden
• Pål Nedregotten: Facebook: En brannsprøyte med trafikk. Eller hvordan det nå var.
• Sveinung Arnesen/Medborgerpanelet: Ligger Miljøpartiet de grønne i sentrum eller til venstre?
• Helle Sjøvaag: Ligner NRK på de andre nettavisene?
• Pål Nedregotten: Mediene og Facebook: “It’s complicated”

Takk til alle som har abonnert på vårt nyhetsbrev og bidratt til å spre og diskutere artiklene våre på Twitter og Facebook i 2015.

Vi har nå over 1000 temasider. Et godt sted å starte er temaportalen, hvor vi har valgt ut noen av de viktigste.

Temasidekonseptet utvikles videre, og nå har vi føyd til tre nye og viktige eksterne kilder.

• NRKs radioarkiv: Over 40000 klipp fra NRKs store radioarkiv er nå åpent tilgjengelig via Nasjonalbibliotekets nettsted. Les egen sak om denne kilden.
• Bibsys: Treff fra katalogene til alle norske universitets- og høyskolebiblioteker.
• Bokhylla.no: Direkte tilgang (for norske IP-adresser) til digitaliserte bøker i fulltekst via Nasjonalbibliotekets prosjekt Bokhylla.no.

Kildene vi bruker må ha et åpent programmeringsgrensesnitt (API), siden koblingen med temasidene (som er vanlige tag-sider i WordPress) skjer automatisk. Vi ønsker mest mulig relevante treff, men dette er naturligvis avhengig av hvordan de eksterne kildene er strukturert.

Eksempler på sider med mange interessante treff fra ulike kilder: Stortinget, valgkamp, kildevern.

Vi tar gjerne imot tips og innspill om hvordan vi kan utvikle temasidene videre.

Jeg var på jakt etter valgkampinnslag, og fant to som hver på sin måte oppleves som representative for perioden.

I det første, fra 6. august 1985, rapporteres det fra et valgmøte med statsminister Kåre Willoch på Hitra. Willoch advarer i kjent stil mot økning i offentlige utgifter.

I det andre, fra 4. august 1989, sier Fremskrittspartiets formann Carl I. Hagen i et intervju at vi i “vår sosialistiske velferdsstat” må endre lover og regler slik at vi “belønner de som står på og er skikkelige”, i motsetning til f.eks. alenemødre og andre som, sier Hagen, velter regningen for valg de tar over på andre mennesker.

Dette er to av ca. 40000 klipp fra NRKs radioarkiv som nå kan lyttes til via Nasjonalbibliotekets åpne nettarkiv. Klippene er spredt over en periode fra 1930 til i fjor. Dette er imidlertid bare 3 prosent av hele arkivet, som omfatter over 1,3 millioner klipp. For å lytte til de øvrige klippene, må man oppsøke Nasjonalbiblioteket fysisk.

Foto: Leif Høel/Dagbladet/Norsk Folkemuseum cbnd

Radiostemmer bak en Kurer i mai 1965: F.h. Kjell Thue, Johan Vigeland, Jon Anders Helseth.

Radioarkivet — den åpne delen — er også tilgjengelig for IT-utviklere via et programmeringsgrensesnitt (API). Det har vi benyttet oss av i Vox Publica. Radioarkivet er en av tre nye eksterne kilder vi har lagt til på temasidene våre. Det var på temasidene om henholdsvis “valgkamp” og “Carl I. Hagen” at jeg fant de to nevnte åttitallsklippene.

Opphavsretten begrenser

Det er opphavsretten som begrenser den åpne tilgangen til arkivet. Avtalen med NRK gir Nasjonalbiblioteket rett til å publisere programmer der NRK har alle rettigheter.

“Dette ekskluderer flertallet av programmene, der det forekommer musikk, teater, hørespill, opplesning, kåseri, foredrag som det ikke er skrevet avtaler om nettpublisering av. Kanskje ca 10 prosent av programmene slipper gjennom dette nåløyet,” opplyser seniorrådgiver Karl Erik Andersen i Nasjonalbiblioteket (NB) i en e‑post.

Arbeidet med å identifisere programmer som kan publiseres pågår fortsatt. Andersen opplyser at de nå går i gang med året 1960. Til nå er bare et fåtall innslag fra 1960- og 70-tallet publisert, så det åpne arkivet vil vokse med flere klipp framover. “Tiårene vi nå går løs på, har betydelig flere program å vurdere,” sier Andersen.

Dagsnytt-sendinger merkes automatisk for publisering. Nyhetssendinger vil med andre ord være overrepresentert i nettarkivet.

1,3 millioner klipp høres mye ut, men langt fra hele radiohistorien er tatt vare på, forteller bibliotekar Birgit Stenseth.

– I starten av NRKs historie hadde de ikke råd til å bevare alt. Tapene var så dyre at de ble spilt over igjen og igjen. Så sent som på 1960-tallet er det bare 25 prosent av radiomaterialet som er bevart, sier Stenseth. Først fra 1. januar 1986 er alt materiale bevart.

Radioinnslagene har to hovedkilder, opplyser Andersen. Den ene er programmer og innslag som har blitt bevart og beskrevet av NRKs arkivavdeling. Den andre er opptak som NRK har levert til Nasjonalbiblioteket etter at loven om pliktavlevering trådte i kraft i 1990. Mellom 1990 og 2004 ble opptakene levert på fysiske formater (magnetbånd, CD osv.). Fra slutten av 2004 leverer NRK materialet som lydfiler over nett.

“Vi har konvertert en del fra fysisk format til filer, men har mye igjen,” forteller Andersen.

Bare på 1990-tallet ble det levert 249000 programmer til NB. Det åpne arkivet inneholder til nå 11167 filer fra dette tiåret.

Slik kommer, eller kryper, radiohistorien nærmere, men Andersen skulle gjerne sett en løsning på opphavsrettsbegrensningen — som altså holder hundretusener av klipp unna det åpne nettet:

“Det er å håpe at vi en gang i framtida får avtaler som lar oss publisere alle programmene, slik at vi slipper å vente til 70 år etter at alle rettighetshavere er døde!”

(Red. anm: Artikkelen ble oppdatert 23. august 2017 med en presisering: Alt materiale fra radioarkivet er bevart fra 1. januar 1986).

Det er altså fritt fram for å bruke bilder fra samlingen til å illustrere artikler som denne, lage slideshows og gallerier, bruke bildene til å selge produkter, og benytte dem som del av eller utgangspunkt for nye verk – for å nevne noe. Når rettighetshaver gir et verk lisensen CC-navngivelse, er det en irreversibel beslutning. Du kan bruke bildet så lenge du respekterer lisensbetingelsene.

Foto: Frits Solvangcb

Anne Marit Jacobsen i Nationaltheaterets oppsetning av Georg Büchners “Leonce og Lena”, 1972.

Åpner opp vår nære fortid

Frikjøpsmodellen Sparebankstiftelsen DNB har valgt gjør noe med et stort kulturelt problem: Kulturarven i vår nære fortid er nærmest usynlig på nettet. Den lange vernetiden i åndsverkloven gjør at et verk ikke faller i det fri (kan brukes fritt) før 70 år etter opphavspersonens død.

Vi har en merkelig skjev tilstand nå hvor den digitale offentligheten og semi-private sfærer som Facebook flommer over av fotografier tatt de siste årene. Dessuten har digitaliseringsprosjekter sørget for at mange historiske fotosamlinger er gjort tilgjengelig.

Foto: Frits Solvangcb

Kvinner går tur med barn på byggeplass, Stovner senter, Oslo, 1975.

Dette fører til at tidsrommet mellom den fjerne fotofortiden og den nære fortiden – for eksempel etterkrigstiden – er nærmest ikke-eksisterende på nett.

Bilder fra denne perioden kan ofte bare brukes mot betaling, hvis man da er så heldig å finne ut av hvem som sitter på rettighetene. Én konsekvens av dette er for eksempel at bildene ikke kan vises på Wikipedia. I praksis er bildene utilgjengelige og ukjente for de aller fleste.

Blir ikke kjent av seg selv

Jeg håper andre aktører – stiftelser, virksomheter, privatpersoner, kulturinstitusjoner – tar etter Sparebankstiftelsen DNB og gjør samlinger fra den nære fortiden tilgjengelig. Men dette er bare et første skritt.

Foto: Knudsens fotosentercb

Bygging av oljerigg i Gandsfjorden (årstall ikke oppgitt).

En erkjennelse fra de siste årenes arbeid med å åpne opp innhold og datakilder for viderebruk, er at tilrettelegging er nødvendig. De potensielle brukerne må opplyses om mulighetene og gjetes fram til samlingene. Bildene vil ikke bli spredd og viderebrukt uten videre. Her er en (sikkert ufullstendig) to do-liste:

• Forklar lisensbetingelsene: Creative Commons har eksistert siden 2003, men er fortsatt ukjent for de aller fleste.
• Lag oppskrifter og verktøy: Vis hvordan korrekt kreditering av et foto skal se ut. Suppler med verktøy som forenkler jobben (her har f.eks. Vox Publica bidratt med en egen programutvidelse for WordPress).
• Gjør bildene synlige for søkemotorer: Alle bildene som er registrert på digitaltmuseum.no bør også være mulig å finne via Google og andre søkemotorers bildesøk (stikkprøver tyder på at dette er gjort).
• Vis fram mulighetene: Lag eksempler på slideshows, gallerier, bildebøker og andre måter å bruke bildene på.
• Hjelp leksikonmiljøene: Bilder fra samlingen vil berike Wikipedia og Store Norske Leksikon. Gi økonomisk støtte til illustrasjonsprosjekter.
• Gi utviklerne spesialservice: Arranger hackdager og konkurranser, sørg for gode API-er. Et eksempel på viderebruk er Vox Publicas temasider, der vi matcher innholdet vårt med bilder fra Digitalt Museum og innhold fra andre kilder.

De ekstra ambisiøse kan la seg inspirere av Rijksmuseum i Amsterdam. Ved gjenåpningen av museet etter mange års oppussing i 2013, presenterte det et nytt nettsted der verket ble satt i sentrum. Et helt nytt prosjekt, Rijksstudio, lar publikum sette sammen sine egne samlinger. De mest aktive “remikser” verkene ved å bruke elementer av dem i nye verk, og det arrangeres en årlig Rijksstudio Award (se årets vinnere).

Rijksmuseum har altså kombinert en konsekvent satsing på åpent innhold og åpne data med aktive grep for å distribuere verkene og engasjere publikum.