Det er Fatima Abu Salem, førsteamanuensis ved American University (AUB) i Libanons hovedstad Beirut, som sier dette. Abu Salem var en av hovedtalerne på en konferanse om høyere utdanning og forskning i utviklingsland i Oslo i februar i år.

Libanon er, som så mange ganger før de siste tiårene, inne i en urolig fase. Manglende politisk stabilitet, korrupsjon og vold mellom folkegrupper er noen av hovedårsakene til at unge akademikere forlater landet og til at forskningsinstitusjoner har problemer med finansiering og rekruttering, ifølge Abu Salem. Hun tok mastergraden i matematikk ved AUB før hun fullførte sin ph.d i informatikk ved Oxford-universitetet.

Forskningens språk er mer universelt enn musikkens og kunstens og dermed potensielt fredsskapende, mener Fatima Abu Salem (foto: Global Knowledge).

– Det finnes knapt eksempler på offentlig finansiering av universiteter i Midtøsten. Ingen arabiske land bruker mer enn 0,2 prosent av BNP på forskning, ifølge en FN-rapport fra 2004. Universitetene forlanger derfor høye studieavgifter, slik at bare rike studenter har råd til å gå der. Dette gjør forskere avhengige av en studentmasse der knapt noen er motivert av akademiske prestasjoner, bare av å tjene penger, sier Abu Salem.

Regjeringer misbruker støtte utenfra
Forskningssamarbeid mellom nord og sør må bedre tilpasses akademias reelle status og problemer i sør, vektlegger Abu Salem. Under konferansen i Oslo var det flere internasjonale innledere som argumenterte for at internasjonalt forskningssamarbeid må kanaliseres via myndighetene. Abu Salem er helt uenig:

– De fleste med høy utdanning i utviklingsland ser på myndighetene som roten til alt ondt. Det er vel kjent at myndighetene misbruker økonomisk bistand fra rikere land og at mye av pengene ikke når fram til de rette folkene i det hele tatt. Det politiske systemet i mange utviklingsland gjør det umulig å kontrollere pengebruken. Dermed finner folk det vanskelig å stole på at bistand ikke vil bli misbrukt eller pengene delt ut på politisk basis eller til bestemte grupper, sier Abu Salem.

Etter borgerkrigen fra 1975 til 1990 ble mange akademiske institusjoner politisert, og det i et land hvor det politiske liv lenge har vært plaget av sekteriske motsetninger — strid mellom religiøse og etniske grupper, fortsetter hun. Framskritt i forskning og utdanning har hovedsakelig blitt gjort ved de få gjenværende, upartiske, ikke-sekteriske institusjonene slik som AUB.

– Og det er særlig disse institusjonene som har lidd under restriksjoner som gjør at andre lands myndigheter må forholde seg direkte og noen ganger utelukkende til den libanesiske regjeringen. Disse institusjonene ville tjene på mindre byråkrati i bistandsprogrammer og mer satsing på individ-til-individ- eller gruppe-til-gruppe-forhold.

Motsetningene blir dypere
Hvordan påvirker de spesielle sekteriske motsetningene institusjonene for forskning og høyere utdanning i Libanon?

– De fleste av de gode institusjonene i det østlige middelhavsområdet ble etablert av amerikanske, britiske, franske og tyske misjonærer. Men siden de var religiøst baserte institusjoner, bidro de bare til å gjøre det sekteriske skillet enda dypere, og brakte striden mellom samfunnsgruppene inn i den akademiske verden. Forskere ved slike institusjoner lider under å arbeide i et sekterisk miljø, forklarer Abu Salem. Hun legger vekt på at sekterisme ikke er synonymt med religion.

– Dette er et slag mot akademisk objektivitet på områder som rekruttering, kvalitetsvurdering av forskning og evaluering av undervisning. I det siste har flere nordamerikanske høyskoler (såkalte liberal arts colleges, red.anm.) etablert seg i Gulf-regionen. Til forskjell fra de offentlige eller misjonærbaserte institusjonene, fortjener de ros for å kjempe for toleranse i en konfliktfylt verden. Likevel må de kontinuerlig kjempe for å bli sett som politisk nøytrale i forhold til amerikansk utenrikspolitikk, for å beholde legitimitet i lokalsamfunnet.

Når Abu Salem oppmuntres til å utdype sitt syn på Libanons spesielle sammensetning av etniske og religiøse grupper, siterer hun en tekst skrevet av W.H. Thomson på 1880-tallet. Situasjonen har ikke endret seg så mye siden den gang, mener Abu Salem, og i hvert fall ikke til det bedre. Med Thomsons ord:

De forskjellige religionene og sektene lever sammen og praktiserer sin innbyrdes motstridende overtro tett på hverandre, men folket forenes ikke i ett homogent fellesskap; de nærer heller ikke broderlige følelser for hverandre… Det finnes intet felles bånd.

Hvorfor blir vi hjulpet?
Abu Salem er opptatt av at akademisk samarbeid og bistand ikke må lede til nedlatende innblanding. Etter hvert som skillene mellom nasjoner og sivilisasjoner blir stadig dypere, blir mennesker mer mistenksomme mot hverandre, sier hun. Konspirasjonsfantaster når et stadig større publikum, bygget på en antakelse om at industrilandene er de som tjener mest på at de arabiske landene utvikler seg til forbrukersamfunn; denne konsumerismen leder til utbredt selvtilfredshet, mener noen.

– Ved alle initiativene som er ment å styrke de akademiske relasjonene mellom de to verdenene, stilles spørsmålet om hva slags interesse industrilandene har av å støtte en region i akademisk forfall. Folk trenger å få vite hvorfor de blir hjulpet, og de trenger å føle seg sikre på at de ikke blir utnyttet som del av et politisk spill. Bare på denne måten kan slike prosjekter oppnå troverdighet lokalt, sier Abu Salem.

På hvilke måter mener du at akademisk bistand kan bli til nedlatende innblanding?

– På mange måter, særlig når det er knyttet betingelser til bistanden. Støtte fra industriland kan være betinget av at de lokale mottakerne gir fra seg visse typer selvråderett. Hjelp kan bli til innblanding når hjelperne ender opp med å opprettholde årsakene til det lave nivået lokalt — ved at de sier seg fornøyd med et mye lavere akademisk nivå enn de ville akseptert i sine egne land.

Sammen om en felles visjon
Situasjonen i Libanon er bekymringsfull, innrømmer Abu Salem. Hun frykter at den sekteriske volden vil eksplodere enda en gang (og dette skjedde også etter at intervjuet ble gjort, red.anm.) Alvorlige utfordringer slik som hjerneflukt og mangel på finansiering av akademia kan ikke møtes uten at de politiske konfliktene finner en løsning. Hun tror det eneste håpet ligger i at internasjonalt samarbeid om forskning og høyere utdanning kan skape den lenge etterlengtede freden i Midtøsten, når alle andre midler har sviktet.

– Tenk om folk i alle de rivaliserende landene i Midtøsten kunne samles om en felles vitenskapelig visjon, der bare en brøkdel av pengene som nå brukes på kriger ble kanalisert inn i samarbeid om forskning og høyere utdanning. Slik kunne vi lære vår ungdom at det er andre måter å beskytte sine rettigheter og liv på enn å bære våpen. Når alle andre goder er tatt bort, er utdanning og forskning det eneste som forener. Vitenskap kan være et mer universelt og homogent språk enn kunst eller musikk. Samarbeid om forskning kan bidra til å etablere et fellesskap, slik at folk ville slutte å se hverandre som fullstendig fremmede. Slik ville “den andre” opphøre med å være en gåte.

Artikkelforfatteren er rådgiver ved Senter for internasjonalisering av høyere utdanning.

Artikkelen ble først publisert på engelsk i tidsskriftet Global Knowledge nr. 1, 2008. Oversatt av Olav Anders Øvrebø.

“In a sense the threatened scholars make up a micro-cosmos,” Quinn says. “They are pieces in a larger game where organised forces are trying to monopolise knowledge and where the forces of pluralism will organise a reply. The latter is more difficult, because you have to cooperate even with people you disagree with. The underlying questions are: How sincere are we in allowing plurality? And to what lengths are the oppressors willing to go in order to suppress ideas?”

Magical opportunity
SAR, established in 2000, brings together about 150 universities worldwide, most of them in the USA. More than 1.500 scholars from 110 countries have asked for help, and to date SAR has been able to assist 200 of them, offering them temporary academic positions at Western institutions.

“We do matchmaking. First and foremost it is about identifying scholars suffering physical threats or extreme harassment. Next step is to bring them to a safe country. Then we try to offer them relevant work. These are very brave scholars: they speak up, unlike most of us. Most of the scholars we approach have been nominated by NGOs, human rights organisations or fellow scholars,” Quinn says.

MAGICAL OPPORTUNITY: Hosting a scholar is a magical opportunity to expose one’s community to the essence of academic life, reminding us what it is all about, according to Robert Quinn, the executive director of Scholars at Risk (SAR). (Photo: Runo Isaksen)

The idea is that the academics contribute to their host campuses through teaching, research, lectures and other activities. And that they return to their home countries when it is safe to do so.

“I think ten years is the correct measure of return, although we do see people going back after five years. Iraq is a special case, of course. By and large the scholars fresh from their home countries are not ready to jump into full-time teaching. But they can start offering guest lectures, gradually offering more classes.”

In general, salary is offered by the host institution. The legal status of the scholars concerned may differ. Some are refugees, others are temporary visitors.

“As host institution you don’t have to do everything for the scholar. Just tell us what you can do and then we will figure out something. That is the way this network has survived and expanded,” Quinn explains, emphasising that the benefits for both parties are clear. Scholars are free to live and work without fear, and SAR members get talented and inspiring educators in return.

“It’s a benefit just standing with other institutions saying: ‘Scholars and universities should not be attacked for merely doing their job.’ Hosting a scholar is a magical opportunity to expose one’s community to the essence of academic life, reminding us what it is all about,” says Quinn, who recently visited Norway to enlist more Norwegian scholars and institutions. So far, the University of Oslo is the only Norwegian member of SAR.

Freedom and dialogue
Hosting threatened scholars like Felix Ulombe Kaputu is but one of the activities carried out by SAR.

“There are three tracks, of which hosting threatened scholars is one. But hosting a scholar does not help much if we are not able to strengthen the universities, too, and their place in society. This, then, is the second track: engaging faculties in setting up training workshops, notably in developing countries, to make them defenders of academic freedom and dialogue. We hope to see a snowball effect,” Quinn says.

A third track is research. SAR is currently conducting a survey asking questions such as: What are the core elements of a university? What is academic freedom? What means are available for responding to threats to universities?

“The problem is that this territory is so poorly mapped. In a sense we contribute to setting up a new subfield of study: academic freedom studies. For let us face it: there might very well be gaps even between the two of us as to the exact meaning of, say, academic freedom,” Quinn says, admitting that it is crucial to feel the way carefully and to build a dialogue aimed at developing shared understanding.

“There are many landmines: for example religious universities versus secular, private versus public, and so on. I think the network, by virtue of our experience with scholars in over 100 countries, can offer some framework for approaching these difficult questions. Of course advocating academic freedom will be a never-ending process.”

To Robert Quinn personally, interaction with the scholars who are willing to speak up in the face of oppression and the staff going out of their way to help these scholars has been the most interesting aspect of this work.

“In essence it is a wonderful look at humanity. So if you ask me, why bother? I will say: because not to bother will have devastating consequences in the long run. The tension is there not only in Iraq or Afghanistan, but also in Europe and the US. Again: how sincere are we in allowing plurality?”

SCHOLARS AT RISK NETWORK (SAR)

• International network of universities and university colleges
• Promotes academic freedom
• Defends threatened scholars
• Defends scholarly communities
• Membership: open to accredited higher education institutions in any country committed to the principle that scholars should be free to work without fear or intimidation
• Activities: Organises lectures, conferences and public education events and undertakes research and advocacy
• Financing: Sponsored by a variety of trusts and foundations, including the Sigrid Rausing Trust, the Arcadia Trust and the Open Society Institute
• Secretariat: three full-time employees located at New York University

Runo Isaksen is an information adviser at The Norwegian Centre for International Cooperation in Higher Education (SIU).

This article was originally published in Global Knowledge no.2, 2007.