Jurij Andrukhovytsj ble født i Ivano-Frankivsk i Vest-Ukraina i 1959 og er en av landets mest profilerte forfattere. Han er en opprørets mann som har vært aktiv og skrevet lyrikk, prosa og essayistikk allerede i tre tiår. På 80-tallet var han en av grunnleggerne av den eksperimentelle, litterære aksjons- og performancegruppen Bu-Ba-Bu. På 90-tallet skrev han postmoderne romaner som sjokkerte leserne og revolusjonerte ukrainsk litteratur, derunder trilogien Rekreasjoner, Moskoviaden og Perversjon, som er oversatt til en rekke språk, men ikke norsk. I 2004 var han aktiv under Oransjerevolusjonen, og under Majdan-opprøret vinteren 2013–14 var han en markant internasjonal stemme.

– Politisk sett ser vi et tydelig skille i 2013 med Majdan-opprøret som førte til revolusjonen. Opprøret fortsetter i dag, men har nå tatt nye former, sier Andrukhovytsj når vi møtes til en samtale under bokmessen.

Andrukhovytsj liker ikke krigsretorikken, at det alltid hamres inn at det er krig. Det skjerper i seg selv konflikten.

– Vi er fort­satt trau­ma­ti­sert, sam­fun­net er trau­ma­ti­sert, sier Jurij Andruk­ho­vytsj om Ukraina etter revolusjonen og borgerkrigen. Kamphandlingene i landet pågår fortsatt. (foto: Dina Roll-Hansen)

– Vi lever i en turbulent tid. Men når det gjentas til stadighet “Vi er i krig, vi er i krig”, så er jeg ikke enig. Krigen er nå over i en fase av lokal konflikt. Det betyr ikke at ikke folk dør, at det ikke er sårede eller ofre, men jeg ville ikke kalle det krig. Bombene faller ikke over oss, og her i Kiev har vi et ganske fredelig liv. På mange måter skiller ikke dette seg fra tidligere tider.

Kievs gatebilde gir unektelig et fredelig inntrykk. Majdanplassen er nå velholdt og ren, en utbrent fasade skjult bak en oppussingsduk og noen plakater er alt som minner om opprøret for to år siden. Men man kan likevel merke en viss myk mobilisering. Som det gigantiske veggmaleriet på 5x10 meter jeg passerer på vei til bokmessen: en smilende, ferm bondejente med skaut på hodet og kornaks i favnen dekker hele endeveggen av en leiegård. Eller små tegn i motebildet: Nasjonaldrakter er blitt moderne. Broderte, hvite skjorter med belte i livet er in. Selv hipsternes hårmote på bokmessen har en klar nasjonal touch: Man ser påfallende mange kunstferdige flettefrisyrer for kvinner og kosakk-inspirert klipp med dempet, diskret hårpisk på toppen for menn.

Alle opprør har en myk side. Kulturen og kunstens rolle i et opprør er viktig, og litteraturen var med på Majdan helt fra begynnelsen av.

– Allerede en av de første nettene var det en gruppe poeter som skaffet litt utstyr, noen mikrofoner og enkel teknikk, og begynte å invitere sine venner og bekjente gjennom Facebook til å komme til Majdan og lese høyt.

Opplesning under opprøret: Jurij Andrukhovytsj leser poesi på Majdan-plassen i februar 2014 (foto: Alex Zakletsky)

Teknikken sviktet ofte, forteller Andrukhovytsj, og mikrofonen måtte stadig erstattes med megafon. Men det ble bare en stilig effekt. En megafon fordreier stemmen og gjør opplesningen mer dramatisk.

Vi har sett bildene også i norske aviser. Majdan var et helt samfunn med infrastrukturen på plass: alt fra suppekjøkken til sykehus. Og til og med et universitet. For det var det scenen der kunstnere og litterater opptrådte ble kalt: Majdans frie universitet. Dit strømmet det til mennesker for å høre forelesninger om alt fra nyere japansk kriminallitteratur til klassisk ballett eller strukturen i det sivile samfunn. Alt var basert på frivillighet, forfatterne som leste og foreleserne som kom gjorde det frivillig, det var aldri snakk om å tjene penger på det.

– Kontakten med publikum var nær og direkte. Du kunne lese dikt der for mennesker som ellers aldri leser poesi og som knapt kjente navnet ditt, men som nå gjerne ville diskutere poesi.

Forfatterne fikk tilbake troen på at de betyr noe. At de er viktige, og at det å lese sine dikt offentlig er en politisk handling.

– Før var det vanlig å smile litt av poetene, tenke at diktopplesning var noe gammeldags, noe som tilhørte en annen tid, at patosens tid var forbi. Men her våknet patos! Vi fikk en veldig interessant blanding av patos og ironi.

Aktivistene fra Barbakan

De kunstnerne og forfatterne som var mest aktive på Majdan har i ettertid stiftet forlaget “Ljuta sprava” som betyr noe slikt som “den rasende aksjon”. Forlaget har rukket å utgi en rekke antologier og bøker allerede, og Andrukhovytsj sender meg til standen deres. Her råder fortsatt kampånden.

– Er du fra Norge? Vi har sett Okkupert på TV! Den var naiv! Altfor snill med russerne!

Andrukhovytsj vil vise meg et tykt album. Omslaget er i imitert sponplate med påtrykt tittel: Trekant 92. Kunstens Barbakan – et prosjekt Andrukhovytsj var aktivt involvert i.

– Ikke langt fra rådhuset, ved Majdan, ble det satt opp en kunststasjon, en liten festning av sponplater som man på middelaldersk maner kalte for “barbakan”, eller “festning”, forteller Andrukhovytsj.

Her ble det vist kunstutstillinger og holdt poesiopplesninger og arrangert performancer. Det er som regel ungdommen som gjør revolusjon, og det var en ny generasjon forfattere som gjorde seg gjeldende på Majdan. De fleste hadde allerede et navn i sosiale medier, men nå trådte de over fra den virtuelle verden, og ut i den fysiske.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Patos og ironi i en variasjon over Delacroix: Eksempel på aktivistkunst fra Majdan laget av Andrij Ermolenko. Tittelen “Svoboda” betyr “Frihet”. Illustrasjonen er hentet fra boken Trekant 92, utgitt på Ljuta Sprava forlag.

– De fleste var unge, rundt 30, de som er mest aktive på Facebook. Den første kvelden husker jeg at jeg var den eldste, og jeg ble satt til å lese helt sist. De fleste leste poesi. Det er poesien som reagerer først.

Kunsten og opprøret var tett sammenvevd på Majdan. Utover i februar 2014 da det spisset seg til, ble Barbakan til en festning på ordentlig der man kunne søke tilflukt og gjemme seg for politiet. Barbakan var sitt eget territorium med eget vakthold.

Da president Janukovytsj flyktet og residensen hans ble stormet, fant man en haug med dokumenter, blant annet et skisseaktig kart for spesialstyrkene der den planlagte offensiven på Majdan-plassen er tegnet inn. Av kartet fremgikk hvilke punkter politiet skulle ta kontroll over først, og på denne skissen er Barbakan tegnet inn som en trekant nummerert med 92. Derav navnet på kunstalbumet.

Forfattere ved fronten

Det var mange av aktivistene fra Majdan som vervet seg som frivillige og dro til fronten. Det var også poeter blant dem som vervet seg.

– De fikk direkte kamperfaring, både skjøt selv og ble skutt på. Det hender jeg snakker med bekjente som har vært i kamp. Mange vet ikke egentlig om de har drept noen eller ikke.

De fleste av kunstnerne støttet opp om kampene som sivile. De kunne jobbe som frivillige med å opptre for soldatene, eller de kunne bidra ved å organisere poesikvelder til inntekt for de sårede. Men noen få vervet seg frivillig som soldater, andre igjen ble innkalt som vernepliktige, og skrev fra fronten.

– Det er interessant lesning. Men en roman i det store formatet vil først komme om en god stund.

At skjønnlitteraturen trenger tid for å bearbeide de mest dramatiske begivenhetene, er en erfaring vi har gjort i norsk litteratur også de siste årene. Det er sakprosaen man griper til når det stormer rundt en. Og på bokmessen rapporterer alle jeg snakker med om at det er sakprosafeltet som vokser i ukrainsk litteratur. Reportasjebøker og debattbøker selger svært godt, mens skjønnlitteraturen trenger tid til å ta opp i seg begivenhetene. Hvordan har turbulensen påvirket det Andrukhovytsj skriver?

– Jeg skriver nok litt annerledes enn før. Jeg tror jeg nå er mer forsiktig. At jeg velger ordene annerledes. At jeg ikke lenger provoserer like bevisst og hardt som jeg gjorde før. Vi er fortsatt traumatisert, samfunnet er traumatisert. Og jeg vil ikke tilføre en traumatisert organisme enda mer smerte. Men kanskje er dette allerede i ferd med å endre seg. For et år siden følte jeg det i alle fall slik. Da valgte jeg en mildere form enn før.

At begivenhetene har påvirket skrivingen, er ikke Andrukhovytsj alene om. Andrej Kurkov, en annen profilert ukrainsk forfatter, har fortalt at han etter hendelsene i 2014 ikke lenger er i stand til å skrive skjønnlitterært, men har gått over til kun å skrive sakprosa.

Barbakan — kunstfestningen under Majdan-opprøret. Bilde fra 11. mars 2014. (Foto: Alex Zakletsky)

– Det kjenner jeg meg igjen i. Ingen hadde ventet seg krig og intervensjon. Det var vanskelig å finne likevekten for å sette seg ned og skrive prosa. Men i en slik situasjon kan man skrive gode dikt. Eller et åpent brev – en henvendelse til sine venner eller til politikerne. Men romanformen krever likevekt og distanse. Og indre ro.

– Jeg har skrevet ting i denne perioden som vil inngå i en fremtidig bok. Men denne ble påbegynt lenge før Majdan, og jeg skriver på den ennå. Her vil man merke gjenklang av den turbulente perioden. Jeg lærte mye, forsto mye om livet i løpet av nettene på Majdan. Men boken vil ikke handle direkte om begivenhetene på Majdan. Jeg er mer interessert i hvordan denne eksistensielle erfaringen nedfeller seg.

På bokmessen dagen før jeg møter ham har Andrukhovytsj lansert en ny bok. Dette er et samarbeidsprosjekt med den tyske fotografen Johanna Diehl. Diehl har reist rundt i Ukraina og fotografert synagoger som enten står og forfaller, eller som er ombygget og tatt i bruk for andre formål, som kinosaler eller sportshaller. Andrukhovytsj har skrevet korte, essayistiske betraktninger og dikt til fotografiene. Det er svært mange slike samtidsruiner i Ukraina, som på en lavmælt måte i dag minner oss om et rystende kapittel av europeisk historie.

Den indre sensor

Det er rimelig å anta at et høyt konfliktnivå i et samfunn påvirker den offentlige samtalen på mange måter. Merker Andrukhovytsj at ytringsklimaet har endret seg de siste to årene?

– I går leste jeg i nyhetene at Ukraina hadde forbedret sin ranking på indeksen til Freedom House. Jeg har aldri følt noen begrensninger for hva jeg kan si, heller ikke under det tidligere regimet følte jeg at jeg måtte holde munn. Men det var begrensninger for tv-stasjoner, og den trykte pressen sluttet å spille noen rolle. Faktisk var internett det viktigste mediet.

Etermediene var kontrollert av oligarker, og tv-journalister kunne få problemer om de gikk mot eierne. Også i dag er situasjonen vanskelig i etermediene. Mange tv-kanaler benytter seg av at man nesten gratis kan kjøpe tv-serier, show og andre typer underholdningsprogrammer som er laget i Russland. Dette fører til konflikter.

– Det hender vi ser heksejakter. Staten prøver å bekjempe det russiskproduserte innholdet, men de gjør det som stat, det vil si lite vellykket, altfor byråkratisk. De stimulerer ikke alternativet, men forbyr bare det som kommer fra Russland. Men dette bør du spørre dem som jobber i media om. Så kan de si hva de føler, frihet eller ufrihet.

Andrukhovytsj mener det foregår en polarisering, og situasjonen har ført til alvorlige hendelser.

– Det mest tragiske tilfellet var drapet på journalisten Oles Buzyna fra Kiev. Du har kanskje hørt om det?

Dette drapet ble mye omtalt også i norske medier. Buzyna var en kontroversiell person med sterkt pro-russiske meninger. Han ble skutt rett ved oppgangen til sin leilighet i Kiev 16. april 2015.

– Forbrytelsen er ikke oppklart. Jeg likte overhodet ikke skriveriene hans, de holdt ikke mål, men var fullt og helt styrt av et visst ideologisk mål som var satt av Moskva. Likevel er dette selvsagt en grusom realitet. Drapet var nok begått uten annet motiv enn hans ord. Det han skrev. Og sa. Det er veldig vanskelig å forsone seg med dette. Det er helt uakseptabelt.

Buzyna hadde ytterliggående meninger, men er det likevel de moderate utsagnene som har smalest kår når samfunnet polariseres? Er det “gråsonen”, som det har blitt omtalt som i den norske debatten, som ryker først?

– Ja, det tror jeg er litt riktig. De ekstreme utsagnene legges mer merke til, dem reagerer alle på. Mens det som er mindre oppsiktsvekkende er lettere å presse ut, avfeie med at det kan man ikke si, dette har man forbudt å si og så videre. Jeg tror det stemmer. Men jeg vil ikke si at dette gjelder for litteraturen, den litterære prosessen. Jeg kjenner ingen forfattere eller forleggere som av hensyn til sensurregler ville ødelegge en tekst eller stryke ut ting.

For det finnes ikke lenger noen formell instans som regulerer innhold i litteraturen. Andrukhovytsj forteller at det fantes under det tidligere regimet: Den nasjonale kommisjon for oppsyn med samfunnsmoralen kunne utøve press, ikke på forfatterne, men på forleggerne. Hvis kommisjonen vurderte det som at en roman inneholdt for eksempel pornografi, kunne de reise sak og få hele opplaget inndratt.

– Forfatteren kjente det ikke selv på kroppen, men bøkene ble ikke solgt. Det var ubehagelig, skjønt for mange forfattere var det også reklame.

Men for forleggerne var det vanskelig, de hadde lagt pengene sine i prosjektet, og var redde. Dette var en form for skjult sensur som grep direkte inn i de litterære tekstene. Kommisjonen ble nedlagt etter Majdan-revolusjonen.

– I dag er det ingen begrensninger på litteraturen. Hvis jeg eller en annen forfatter mener at noe bør utgis, så utgis det. Det finnes ingen ytre mekanismer som kan stoppe det.

Men det er ikke bare institusjonalisert sensur som innsnevrer ytringsrommet. Også indre forhold spiller inn.

– Den indre sensor, som det heter, finnes. Han kommer med frykten. Hvis for eksempel det mordet som jeg omtalte skulle bli et vanlig fenomen, at én til og så enda én ble drept. Da ville den indre sensoren ha dukket opp hos mange, og mange ville sluttet å si ting offentlig. Jeg håper at vi aldri kommer dit.

Ukraina på Europas kunstscener

Hva kan Europa gjøre for at utviklingen i Ukraina går i riktig retning?

– Den beste måten Europa kan bidra på, er gjennom et aktivt kulturdiplomati, gjennom land-til-land-samarbeid. Fellesprosjekter mellom ukrainske og europeiske kunstnere er viktig.

Det nevnte samarbeidsprosjektet mellom Andrukhovytsj og Diehl om ukrainske synagoger ble finansiert av Goethe-instituttet. I dag er både Polish Book Institute, British Council og Goethe-instituttet meget aktive i Ukraina, og alle er representert på bokmessen. Også Norge deltar, Vigdis Hjorth og Lars Svendsen er invitert for å lansere bøker i oversettelse.

I Norge er ukrainsk kunst mer synlig enn før. Det hender ukrainske filmer går på norske kinoer – som Slabosjpytskyjs Stammen i fjor. Og Serhij Zjadans roman Anarchy in the UKR kommer ut på Pax forlag til neste år.

– Det er også viktig at Ukraina blir synlig på Europas kulturscene. At vi blir invitert med til festivaler og liknende. Ikke bare litteratur, men også film. Vi har veldig interessant dokumentarfilm. Og vår billedkunst holder et høyt nivå. Ukraina inviteres nå jevnlig til kulturhappenings i Europa. Det er et fremskritt. For ti år siden var det nesten umulig å vekke interesse noen steder, sier Jurij Andrukhovytsj.

Første helgen i november er denne byen Russlands kultursentrum. Hundrevis av tilreisende forleggere, redaktører, journalister, forfattere og kunstnere fra Moskva, St. Petersburg og andre russiske og europeiske byer har kommet til Krasnojarsk for å delta på den årlige bokmessen, KRJaKK. Fra Norge deltar Thor Heyerdahl-biograf Ragnar Kvam og illustratør og billedbokskaper Åshild Kanstad Johnsen.

Messen foregår i et enormt konferansesenter. Flere haller er fylt med forlagsstands, utstillinger, kafeer. Seminarprogrammet løper parallelt på fire forskjellige scener. Her debatteres den kontroversielle barnelitteraturen, her holdes kurs for medieentreprenører, her møtes bibliotekarer fra hele landet for å diskutere digitalisering, her kåres Sibirs beste videopoesi-installasjoner, kunngjøres shortlisten til NOS – en viktig samtidslitteraturpris, her presenteres bøker og her diskuterer historikere og forfattere det russiske historiesynet. Publikum har kommet tilreisende fra store deler av Sibir. Krasnojarsk er administrasjonssentrum for et område tre ganger så stort som Frankrike og strekker seg fra Nordishavet til grensen av Mongolia.

Vertskapet

Og hvem betaler så gildet? Jo, en oligark. Mikhail Prokhorov er ifølge magasinet Forbes god for rundt 10 milliarder dollar og rangert som nummer 124 av verdens rikeste. Formuen skaffet han seg på 90-tallet, og hoveddelen stammer fra den skandaløse privatiseringen av statlig industri. Gjennom et investorselskap kjøpte Prokhorov opp det gigantiske gruve- og metallindustrikonsernet Norilsk-Nikel som blant annet eier nikkelverket i Nikel rett over grensen for Kirkenes.

Foto:Strelka Institutecb

Irina Prokhorova, direktør for Prokhorov-fondet.

Om det er store forurensningsproblemer i Nikel ved norskegrensen, er det mange ganger verre i Norilsk. Områdene rundt nikkel- og palladiumverket i Norilsk er av verdens mest forurensede. Det var i Norilsk at Prokhorovs veldedighetsfond, organisert som en stiftelse, startet opp sin virksomhet for ti år siden, forteller fondets direktør Irina Prokhorova. Forløperen for bokmessen var samtidskunstfestivalen “Tajmyr-kaktusen” som gikk av stabelen i Norilsk fra 2005. Da Mikhail Prokhorov røk uklar med sin makker og måtte selge seg ut av Norilsk-Nikel, ble festivalen flyttet 2000 km rett sør til Krasnojarsk og omdøpt til KRJaKK.

Søskenparet Irina og Mikhail Prokhorov har opparbeidet seg betydelig innflytelse i russisk kulturliv gjennom sin stiftelse. Mens det er lillebror Mikhail som tjener pengene, er det storesøster Irina som er hjernen bak stiftelsens strategi og prosjekter.

Stiftelsen opplyser at den i 2013 brukte i overkant av 320 millioner rubler eller rundt 60 millioner kroner på sine aktiviteter (omregnet etter rubel-kursen ved utgangen av 2013), noe som tilsvarer nesten en halv prosent av det russiske kulturministeriets budsjett. Siden dette er frie midler som ikke er bundet opp i drift av de store, tunge kulturinstitusjonene som biblioteker eller museum, så kan man med disse midlene øve en betydelig innflytelse.

Baktanken

For de ønsker å påvirke. Prokhorov-fondet har et langt mer ambisiøst mål enn egenprofilering. De private stiftelsene og fondene i russisk kulturliv har sin egen kulturpolitiske agenda. Også Prokhorova har et langsiktig mål om å bygge et sterkere sivilsamfunn. Det er ikke tilfeldig at vi befinner oss i Krasnojarsk. Stiftelsen har hva man i Norge ville kalt en distriktspolitisk profil.

– Russland er svært sentralisert. Penger, ressurser, mennesker – alt trekkes mot hovedstaden. For et enormt land som Russland er dette katastrofalt. Regionene tappes konstant for kreative krefter, sier Prokhorova når jeg møter henne til intervju under bokmessen.

Siden brorparten av Prokhorovs investeringer befinner seg i Sibir og Krasnojarsk-området, vil det være essensielt å utvikle nettopp denne regionen.

For å holde på velutdannet arbeidskraft, er det viktig med et godt kulturtilbud. Distribusjon av bøker er en enorm utfordring i Russland. 80 prosent av alle bøker som selges i Russland, selges i St. Petersburg og Moskva. Her ute i regionene er tilgang på bøker et stort problem. Til bokmessen kommer folk med store ryggsekker og bunkrer fagbøker og skjønnlitteratur for et års forbruk – til neste bokmesse. Bøkene som er i salg her er ikke å få tak i til vanlig.

Antimilitaristisk defilering – en performance av kunstneren Dmitrij Tvetkov (foto: Åshild Kanstad Johnsen).

Irina Prokhorova lister opp alle enkeltprogrammene stiftelsen har for å bygge opp en kulturell infrastruktur i regionene, og Sibir er området hvor de satser tyngst. Rundt denne bokmessen finnes en rekke andre programmer som skal støtte opp under KRJaKK. Det finnes programmer for utvikling av informasjonsteknologi i skole og på biblioteker. Stiftelsen driver sågar en egen støtteordning for oversettelse av russisk litteratur til andre språk. Årlig støttes mer enn 100 utgivelser. Det satses på mobilitet og gis reisestipend til bibliotekarer, kulturarbeidere og journalister. Fondet har også opprettet en egen utdanning for kulturjournalister og kritikere.

– Lokalpressens kulturjournalister er som regel allroundere som skriver om alle kunstformer. Ofte mangler de grunnleggende kunnskaper om moderne kulturuttrykk. Slik prøver vi å legge grunnen for et bedre kunstfagligmiljø som også gjør det lettere for publikum å forstå og ta imot kulturprosjektene vi støtter.

For nettopp oppdragelse av publikum er et av stiftelsens hovedanliggender. Gjennom kunst og kultur vil Irina Prokhorova gjøre folk mottakelige for nye tanker og nye ideer til hvordan man kan løse samfunnsproblemer. Kunnskap om kunst utvider horisonten og gjør samfunnet mer fleksibelt. Og kulturtiltak kan gi arbeidsplasser og nytt liv til byer i økonomisk nedgang.

Byutvikling

Mange byer i Sibir sliter med økonomisk nedgang. Viktigste næringsgrunnlag i Krasnojarsk er aluminiumsproduksjon, men industribyen bærer ennå preg av det økonomiske kollapsen som oppsto etter Sovjetunionens sammenbrudd for mer enn 20 år siden. Det står nedlagte fabrikker og utbrente bygninger overalt. Det som er nybygget er i stor grad planløse gigantiske drive inn-hangarer.

Krasnojarsk – millionby i Sibir (foto: Åshild Kanstad Johnsen).

Det er et skrikende behov for en bevisst byplanlegging. Derfor er også urbanisme tema for årets messe. Hvordan formes et samfunn? Og hvem skal byen være til for? Skal det være en by for makthaverne eller en by for innbyggerne?

– I våre byer dreier alle oppslag og skilt seg om forbud. Ikke røyk her, adgang forbudt, osv. Det er en totalitær arv. Staten privatiserer det offentlige rommet, selv om det ikke er dens. Derfor har vi invitert unge urbanister hit for å fortelle om hvordan andre byer er i endring. Vi henter erfaringer fra andre byer hit. Vi diskuterer litteratur om byer og byutvikling. Dette nye, demokratiske konseptet er veldig viktig for samfunnet vårt. En ny forståelse av mennesket i byen kan bidra til å stå å motvirke de totalitære tendensene som nå vekkes til live i samfunnet, sier Prokhorova.

Politiske ambisjoner

Det finnes mange slike private stiftelser og fond som finansierer kulturtiltak i Russland. Mange viser til George Soros og hans bidrag til å bygge sivilsamfunnet i Øst-Europa som et forbilde. De fleste russiske fondene er opprettet av rike oligarker som Vladimir Potanin, Dmitrij Zimin, og altså Prokhorov. Også Mikhail Khodorkovskij har gjenopptatt sine veldedige prosjekter gjennom Open Russia etter at han slapp ut fra fengsel i fjor, men med sin klart regimekritiske profil stiller han i en særklasse.

Og hvilken rolle spiller disse fondene i et Russland der det statlige ideologiske grepet om kulturpolitikken strammes til? Representerer en aktør som Prokhorov-fondet noe annet enn den statlige politikken?

– Statlige kulturprosjekter må jobbe tettere opp mot statlige prioriteringer i kulturpolitikken. Mange av disse prioriteringene er uinteressante for folk. Derfor gjør vi en slik bokmesse bedre enn staten. Vi trekker flere folk. Vi er ikke bundet av de samme begrensningene som statlige ansatte er. Vi kan eksperimentere, og vi kan hente inn kontroversielle bidrag. Det er klart vi har større muligheter, sier Prokhorova.

Private aktører som Prokhorov-fondet holder takhøyden for kulturlivet i Russland oppe. Ikke gjennom å være eksplisitt politiske, men ved å satse på samtidskultur og europeiske impulser, to områder som begge er under hardt press i den offisielle kulturpolitikken i dag.

Krasnojarsk på gateplan (foto: Åshild Kanstad Johnsen)

Det finnes som kjent ikke noe slikt som en “gratis lunsj”, og heller ikke Prokhorov inviterer uten baktanker. Mikhail Prokhorov har politiske ambisjoner og stilte som presidentkandidat til valget i 2012. Med nesten 8 prosent av stemmene kom han på tredjeplass, etter Vladimir Putin og kommunistpartiets kandidat Gennadij Zjuganov. Men dette gjør ham ikke kontroversiell for dagens regime, flere har til og med sett hans politiske virksomhet som skinn-opposisjon. Prokhorov-fondet har ikke profilert seg på å ta avstand fra Putins regime, men Irina Prokhorova har likevel vært en tydelig og fornuftig stemme i det offentlige ordskiftet.

Men søskenparet Prokhorov ser nok ikke konfrontasjon med de sentrale myndighetene som en hensiktsmessig metode for å nå sine mål. Fondet har dessuten lagt vekt på samarbeid med lokale myndigheter, og mener at de på den måten får størst gjennomslag. Kanskje er nettopp denne balansegangen beste strategi for å få utrettet noe og faktisk få bidratt til å bygge opp det sivile samfunn de snakker så varmt om. Og det er viktigere og vanskeligere enn noen gang.

– Det er klart at situasjonen er i ferd med å bli vanskeligere nå. Det er ubehagelige ting som skjer politisk sett. Vi ser nå revansjistiske, autoritære tendenser. Men jeg håper at det såkalte “grasrotdemokratiet” som vi forsøker å vekke, kan demme opp for de totalitære kreftene, sier Irina Prokhorova.