Denne 25 år gamle undersøkelsen antyder at mange velgere har et instrumentelt syn på folkeavstemninger. Den amerikanske presidenten Donald Trump oppsummerte i nyere tid denne forbeholdne innstillingen til demokratiske prosesser greit i opptakten til presidentvalget i 2016: «I will totally accept the results of this great and historic presidential election – if I win!».

Samtidig er mange — faktisk flertallet av de som taper — villige til å oppgi sitt individuelle standpunkt dersom man etter en folkeavstemning ser at flertallet vil ha en annen retning. Mange vektlegger kollektivets preferanse over sin egne, individuelle preferanse.

Undersøkelsen fra folkeavstemningen i 1994 åpner opp flere spørsmål enn den kan gi svar på. Det var nødvendigvis bare en side som vant og en side som tapte. Hva hvis det hadde gått andre veien, altså at «Ja»-siden vant og «Nei»-siden tapte? Kanskje velgere som er mot EU er mer opptatt av å følge resultatet av en folkeavstemning, selv om utfallet skulle gå i deres disfavør? Med kun ett datapunkt er det umulig å skille «Ja»-velgere og «Nei»-velgere fra vinnere og tapere. For kunne gjøre dette må vi ty til eksperimenter som kan variere tenkte scenarier.

Vi – det vil si Troy S. Broderstad, Mikael P. Johannesson, Jonas Linde og meg selv – gjennomførte et såkalt conjoint-eksperiment i Norsk medborgerpanel, hvor vi ba respondentene ta stilling til en tenkt situasjon hvor det påny ble gjennomført en folkeavstemning i Norge om EU-medlemskap. I tillegg til å variere utfallet (Ja til medlemskap / Nei til medlemskap) varierte vi nivået på valgdeltakelsen og størrelsen på flertallet. Vår antakelse var at valgdeltakelse og størrelsen på flertallet har noe å si for hvor mange som mener man bør følge folkeavstemningen. Disse to dimensjonene forteller nemlig hvor sikkert det er at det er et flertall blant alle innbyggerne stiller seg bak resultatet fra folkeavstemningen.  

Figuren over viser resultatene fra eksperimentet. Den forteller at dersom en folkeavstemning har høy valgdeltakelse, stort flertall, og dessuten har det utfallet man selv foretrekker, vil så godt som alle mene at politikerne bør følge folkeavstemningen. Om man snur på flisen, derimot, og legger fram et scenario med lav valgdeltakelse, knapp flertallsstørrelse, og et utfall som man selv ikke foretrekker, er det bare 25 prosent sannsynlighet for at man mener at folkeavstemningen bør følges. Nå er riktignok 35 prosent valgdeltakelse i en folkeavstemning om EU-medlemskap ikke veldig sannsynlig i Norge, men resultatene gir likevel en pekepinn på valgdeltakelsens betydning for legitimiteten til demokratiske beslutningsprosesser.

Figuren viser også hvordan vinnerne og taperne har ulike syn på folkeavstemningen. Den åpenbare forskjellen er at taperne har vanskeligere for å godta et utfall som går imot deres preferanse. En mer subtil virkning er samspillet mellom det å vinne eller tape og hvordan man ser på valgdeltakelse. De som taper reagerer nemlig mer negativt på lav valgdeltakelse enn de som vinner gjør. Denne interaksjonseffekten har tidligere blitt kalt persepsjonsbias. Man kan si det slik at vinnerne og taperne har ulike briller på seg når de skal vurdere folkeavstemningens legitimitet.

Hele artikkelen står på trykk i European Union Politics, og er gratis tilgjengelig (åpen tilgang) via denne lenken:
https://doi.org/10.1177/1465116518820163

Dette kommer til uttrykk i store, overordnede og verdensomspennende saker som klimakrisen, samfunnssikkerhet, flyktningkrisen, helseutfordringer og fattigdom, men også i mindre og nære saker, som lokaliseringsspørsmål, valg av veitraséer og bruk av bompenger. System som ikke makter å levere og velgere som ikke føler seg inkludert og forstått, bidrar til svekket legitimitet for systemene, og også til lavere oppslutning om valg.

Demokrati skaper legitimitet

Det er i myndighetenes egeninteresse å opprettholde gode relasjoner til innbyggerne og maksimere støtten blant dem. Myndigheter med høy legitimitet vil ha lettere for å få gjennomført vedtatt politikk.

Det er enklere å iverksette vedtak dersom de som påvirkes av det godtar det og føyer seg etter det. Det å få noen til frivillig å føye seg etter en beslutning er selve kjernen i legger i begrepet “legitimitet”.

En stor styrke ved demokratiet — i sammenlikning med andre former for styresett — er at det produserer mer legitime beslutninger enn i systmer der beslutninger tas av én eller et fåtall personer. Når innbyggerne har mulighet til selv å påvirke utfallet, enten direkte eller gjennom sine valgte representanter, oppfattes myndighetene og deres beslutninger som mer akseptable fordi de representerer folkemeningen.

Dette er en grunnleggende bestanddel i forståelsen av demokrati.

Aksept fra taperne

De fleste politiske beslutninger skaper ikke bare vinnere men også tapere. Vinnerne har fått det som de vil, og vil i de fleste tilfeller ikke ha problemer med å godta utfallet. Det er derfor først og fremst taperne som vil kunne stille spørsmål ved prosessen bak beslutningen, og rette oppmerksomheten mot om alt har gått etter boken. Innbyggerne må ha tiltro til at beslutningstakerne er upartiske, at de ikke har personlige eller andre motiver for beslutningene de tar. De som berøres av en avgjørelse, må være enig i at måten beslutningen fattes på er rettferdig. Hva som oppleves som rettferdig er imidlertid også påvirket av om de opplever seg som vinnere eller tapere av beslutningsprosessen.

Et tydelig eksempel på dette er sitatet over, som stammer fra Donald Trump under den amerikanske presidentvalgkampen. Presidentkandidaten var villig til å godta valgprosessen – hvis han vant.

Hendelser som Brexit og framgangen til populistiske partier og politikere som er mindre entusiastiske til demokratiske prosesser enn vi har vært vant med, bidrar til opplevelsen av at demokratiene trues innenfra; fra våre egne innbyggere. Mange opplever at det i dag er større uro og misnøye i Vesten med demokratiet enn det har vært på lang tid. Trenger demokratiet fornying? Hvordan kan vi innrette demokratiske beslutninger slik at flest mulig opplever det som legitimt?

Dette er på agendaen til demokratiforskere verden over, og gjelder på alle politiske nivåer; fra overnasjonale institusjoner som EU til kommuner i Norge.

Input-legitimitet

Høy såkalt input-legitimitet avhenger av at de som påvirkes av politiske beslutninger opplever at de får anledning til å uttrykke sine preferanser og påvirke politikken i en eller annen form før avgjørelsen tas. I hvilken grad innbyggerne opplever at dette er tilfelle måles ved blant annet å spørre innbyggerne selv; feks om de føler at de har mulighet til å påvirke lokalpolitikken, om de synes at deres lokalpolitikere er lydhøre, og om de selv har engasjert seg politisk enten ved å stemme i valg eller ved å kontakte politikerne.

En undersøkelse fra noen år tilbake viser at mens innbyggerne i Norge er godt fornøyd med kommunene når det gjelder de folkevalgtes evne til å levere tjenester i samsvar med innbyggernes behov, er de mindre fornøyd med det som i undersøkelsen kalles borgernært styre, og som innebærer at innbyggerne – borgerne — dras med i kommunale beslutningsprosesser.

Representativt demokrati

Det klassiske representative demokratiet baserer seg på at befolkningen med jevne mellomrom velger politikere som skal ivaretar deres politiske interesser for en bestemt periode.

I en ren elitedemokratisk tradisjon – som det representative demokratiet bygger på – vil folkelig deltakelse være begrenset til deltakelse ved valg. Befolkningen deltar ikke direkte i politiske prosesser, men velger representanter til å treffe beslutninger på sine vegne. I valg gjelder prinsippet om én person, én stemme, forstått som at alle skal ha like stor innvirkning på politikken. Ved neste korsvei kan velgerne straffe dem som ikke har handlet slik de har ønsket, eller eventuelt belønne dem med gjenvalg. Det representative demokratiet er en populær styreform som sørger for en effektiv arbeidsdeling mellom de som velger og de som velges.

Utfordringer ved representativt demokrati

Et spørsmål som gjør seg gjeldende i representative demokratier er likevel om de valgte politiske representantene faktisk representerer innbyggerne de tar beslutninger på vegne av. Er valgprosessene og institusjonene innrettet slik at det er folkets vilje som kommer til uttrykk i politiske avgjørelser? Reflekterer de politiske representantene faktisk folket? Deltar tilstrekkelig mange av innbyggerne i valg til at vi kan anta at representantene gjenspeiler hele befolkningen?

Dette er betimelige spørsmål som ofte kommer opp når det representative demokratiet debatteres.

Fimreite-rapporten: Lokaldemokrati i Bergen

Høsten 2016 oppnenvte byrådet i Bergen et utvalg (det såkalte Fimreite-utvalget) som skulle se nærmere på lokaldemokratiet i byen. I rapporten fra dette utvalget analyseres et datamateriale fra Folkeregisteret som viser oversikt over alle stemmeberettigede i Bergen kommune. Rapporten stiller spørsmålet om politikernes sosiale bakgrunn er veldig annerledes fra gjennomsnittet blant velgerne, og finner at det er rimelig bra samsvar mellom velgerne og de valgte når det gjelder faktorer som kjønn, alder og utdanning. Likevel er det færre kvinner og flere med høyere utdanning blant representantene enn jevnt over i befolkningen.

Rapporten undersøker videre forholdet mellom sosial bakgrunn og valgdeltakelse; og stiller spørsmål om hvordan valgdeltakelse henger sammen med utdanning, alder, kjønn og hvor man bor i kommunen.

Grafen viser faktisk valgdeltakelse i kommunevalget 2015 blant de drøyt 200 000 stemmeberettigede innbyggerne i Bergen kommune. X‑aksen indikerer innbyggernes alder, og går fra 18 til 106. Y‑aksen viser hvor stor andel av velgerne som benyttet seg av stemmeretten sin i kommunevalget 2015. Den varierer mellom 0 prosent og 100 prosent. Den stiplede linjen er de som ikke har høyere utdanning, og den heltrukne linjen er de som har høyere utdanning.

Som vi ser her er det blant de godt voksne flest stemmer. Toppen nås rundt 70 år. Det gjelder både for dem med høye og lave utdanning. Jevnt over ser vi likevel at de med høyere utdanning er flinkere til å bruke stemmeretten sin. Spesielt stor er forskjellen her blant de unge. Blant 30-åringene var det nesten dobbelt så mange av dem med høyere utdanning som med lavere utdanning som deltok i dette kommunevalget. Om vi legger til kjønn som variabel, så er forskjellen enda større dersom 30-åringen med lavere utdanning var mann og 30-åringen med høyere utdanning var kvinne. Mønstrene vi ser her er sannsynligvis ikke særtrekk ved Bergen, men antakelig representativt for de fleste andre kommunene i Norge.

Kartet over viser at valgdeltakelsen også varierer etter hvor i kommunen man bor. Høyest deltakelse finner vi i bydelene Fana og Ytrebygda, mens Laksevåg har lavest deltakelse. Om vi bryter ned deltakelsen på de 47 valgkretsene i kommunen, ser vi enda større forskjeller i valgdeltakelsen, med Bønes på 71 prosent og Vadmyra på 51 prosent. De som kjenner kommunen vet at denne viste politiske ulikheten i stor grad sammenfaller med andre sosioøkonomiske ulikheter, innen inntekt, helse og utdanning.

Ulik deltakelse = ulik representasjon

Når grupper i samfunnet ikke deltar i valg, kan det føre til at deres holdninger og interesser blir underrepresentert i det politiske systemet. For eksempel har de uten høyere utdanning generelt færre politiske representanter enn deres andel av befolkningen skulle tilsi.

Ulikhet i representasjon kan bety ulikhet i politisk påvirkningskraft. Grupper som føler de ikke kan påvirke politikken, distanserer seg gjerne fra den, og lar andre ta bestemmelser på deres vegne. De risikerer at deres preferanser ikke blir hørt og tilstrekkelig ivaretatt av de som styrer. Over tid er det da en reell fare for at de mister tiltroen til systemet som sådan, og til demokratiet som styresett. Noens problem med underrepresentasjon kan derfor bli vårt felles problem. Kanskje er det dette vi ser tendensene til med dagens økende mistro til politiske eliter og oppslutning om populistiske partier.

Deltakelsesdemokratiet

Et aspekt ved god representasjon er at de folkevalgte tar hensyn til innbyggernes synspunkter når beslutninger fattes. For å kunne representere innbyggerne på en god måte gjennom hele valgperioden vil de folkevalgte derfor ofte ha behov for mer informasjon om velgernes preferanser og synspunkter enn de får gjennom valg. Dette fordrer at de folkevalgte tar rede på hva folk mener og at dette inngår i de deres beslutningsgrunnlag. Hvor mye innbyggerdialog som ansees som ønskelig vil imidlertid avhenge av hvilket demokratisyn som legges til grunn.

Noen vil mene at politikerne i størst mulig grad skal følge partiprogrammet de er valgt inn på. Andre vil mene at demokrati må ha en forankring i omfattende folkelig deltakelse — også utenom valg. De klareste talspersoner for en slik tilnærming finner vi i den såkalte deltakerdemokratiske tradisjonen. Ifølge dette perspektivet er det viktig at folk deltar aktivt i politiske beslutningsprosesser, fordi folkelig deltakelse vil gi bedre beslutninger, men også fordi deltakelse er en siviliseringsprosess som utvider folks perspektiver og utvikler deres evne til politisk tenkning og prioritering.

Det representative demokratiet vs. deltakelsesdemokratiet

Spørsmålet om deltakende og representativt demokrati lar seg kombinere er gjenstand for debatt. Formene kan sees på som motsetninger, hvor det deltakende demokrati kan forstyrre beslutningsprosessen slik den idealtypisk er ment å fungere gjennom de representative ordningene. Men denne idealtypen finnes ikke i den virkelige verden. Politiske beslutningsprosesser blir påvirket av både lobbygrupper, media og byråkrati.

De fleste etablerte, moderne demokratier har i dag innslag av både deltakende og representativt demokrati. Like fullt er det den representative prosessen som dominerer de fleste politiske beslutningene — også i Norge. Det representative demokratiet er den demokratiske grunnformen i alle landets kommuner og fylkeskommuner, og folks politiske preferanser ivaretas først og fremst ved at de hvert fjerde år velger representanter som skal styre på vegne av dem. Mulighetene for folkelig deltakelse kan være bedre i kommuner enn på nasjonalt nivå, men selv om verdien av direkte deltakelse gjerne fremheves som et viktig element i det lokale selvstyret, er kommunene og fylkeskommunene representative systemer.

Det er mange kanaler for påvirkning av politikken, men det er sjelden åpninger for direkte deltakelsesbaserte beslutninger. For eksempel er folkeavstemninger i vårt system alltid rådgivende, innbyggerinitiativer kan avvises og det er få tilfeller av deltakende budsjettering. I dagens demokratiske system er det ikke snakk om å erstatte det representative demokratiet, men snarere å supplere det med elementer av folkelig medvirkning. Og det er det mange kommuner som gjør. For å øke samsvaret mellom innbyggernes ønskede politikk og den politikken som faktisk blir utført, har en rekke lokale myndigheter eksperimentert med nye, komplementære tiltak til den representative modellen.

Men også slike politiske medvirkningsinitiativer mellom valg lider av skjevfordeling når det gjelder hvem som engasjerer seg. Som i valg er det ofte de ressurssterke som deltar, mens de mindre ressurssterke lar være. De engasjerte engasjeres, og dette bare forsterker den skjevheten i politisk innflytelse som allerede eksisterer gjennom ulikhet i valgdeltakelse. Skillet mellom de som har ressurser i form av motivasjon, evner og nettverk og de som ikke har like mye av dette, er gjennomgående påvist i forskning på engasjement og deltakelse i politikken og sivilsamfunnet for øvrig. Sett utfra et slikt perspektiv kan tilrettelegging for medvirkning mellom valg framstå som kontraproduktivt for rettferdig representasjon.

Hvordan nå “mannen i gaten”?

Løsningen på ulikhetene i deltakelse kan vel ikke være at de som engasjerer seg skal engasjere seg mindre? Når man åpner for innbyggermedvirkning i politiske beslutninger er det heller behov for at noen av disse tiltakene rettes direkte mot grupper som i utgangspunktet ikke er politiske aktive, slik at man også fanger opp disse innbyggernes ønsker. Kommunen skal legge til rette for at de som allerede er motivert for å bidra positivt til samfunnet får anledning til det, og samtidig rette spesiell oppmerksomhet mot de som ikke deltar på eget initiativ. Det sier seg selv at det er mer utfordrende å få i tale innbyggere som ikke i utgangspunktet er engasjert.

Denne typen politisk medvirkning krever derfor mer enn bare tilrettelegging. Den krever at kommunen aktivt går ut til innbyggere fra alle samfunnslag og grupper, og sørger for 1) at alle har like muligheter til å uttrykke seg, og 2) at så mange som mulig benytter seg av denne muligheten. Medvirkningstiltak som favner alle samfunnslag er mer kostbare å gjennomføre for kommunen, men vi vil hevde at legitimiteten til slike tiltak har potensial for å bli tilsvarende høyere. I en tid der det snakkes mye om politiske eliter som distanserer seg fra folket, er det ekstra viktig å få så mange som mulig med på politiske beslutningsprosesser – og kanskje gjennom det vekkes deres politiske engasjement på mer permanent basis.

Loddtrekning

Når vi her sier alle, mener vi ikke nødvendigvis alle og enhver av kommunens innbyggere. Det vi mener er at alle har lik sannsynlighet for å bli spurt og å delta i politiske beslutninger. Et eksempel på medvirkningstiltak som fokuserer på å få med alle lag av folket, er såkalt deliberativ meningsmåling (deliberative poling). Deliberativ meningsmåling kan best forklares som en utvidet meningsmåling. Metoden er utviklet av professor James Fishkin ved Stanford-universitetet i USA. Den går ut på å gi folk anledning til å snakke sammen og tenke over spørsmålene før de utrykker sin mening i målingen. Et sentralt prinsipp som ligger bak er tilfeldig utvalg, altså loddtrekning av hvem som skal få være med. Man kan med andre ord ikke selv melde seg på, men må bli invitert inn. Samtidig har alle like stor sjanse for å bli invitert. Man er ikke avhengig av et stort nettverk, eller andre former for ressurser. Bare for å minne om det; loddtrekning er sannsynligvis det eldste demokratisk prinsipp, velbrukt av de gamle grekerne, flere tusen år før almene valg ble normen.

Demokratisk innovasjon: Byborgerpanelet

Å motvirke fremmedgjøring fra det politiske systemet var en hovedmotivasjon for å prøve ut Byborgerpanelet i Bergen. Byborgerpanelet ble gjennomført som et prøveprosjekt der Bergen kommune, UiB og Norce var medarrangører. Våren 2018 ble et utvalg bergensere inviterte til å diskutere og uttrykke sin mening om hvordan kommunen skulle organiseres i framtiden, mer spesifik fikk de si sin mening om en eventuell framtidig bydelsordning. Utvalget var bestemt etter tilfeldig loddtrekning fra Folkeregisteret. 80 personer deltok, og alle fikk honorar som tilsvarte honorar for annet politisk utvalgsarbeid. Opplegget for panelet tok utgangspunkt i det erfaringene fra andre panel tilsier; informasjon om saken, muligheter for diskusjon av den og anbefalinger for fremtidige beslutninger. Konkret ble panelet utformet som en kombinasjon av undersøkelser som skulle besvares ved bruk av datamaskin og gruppediskusjoner paneldeltakerne i mellom.

Temaet var altså bydeler i Bergen, og spørsmålet om hvordan de eventuelt skulle se ut om kommunen velger å gjeninnføre disse. Etter en innledende informasjonsrunde om temaet, var det satt av ca 20 minutter for deltakerne til å svare på første del av undersøkelsen. Her ble de bedt om å veie fire hensyn opp mot hverandre: 1) Hvor mange bydeler skal vi ha? 2) Hvilke oppgaver (hva) bør bydelene ha ansvar for? 3) I hvor stor grad bør bydelene selv få bestemme hvordan de skal bruke pengene sine? 4) Hvordan bør bydelsstyrene rekrutteres?

Etter at første delen av undersøkelsen var ferdig, ble deltakerne (helt tilfeldig) delt inn i mindre grupper for å diskutere de fire dimensjonene. Etter diskusjonen ble samme undersøkelse som før gruppediskusjonen gjennomført en gang til. I tråd med grunnideen i deliberativ meningsmåling, var spørsmålet vårt; ville diskusjon og samtale påvirke deltakernes svar?

Kort oppsummert kan vi konkludere med at dersom det skulle komme til at Bergen på ny fikk et politisk bydelsnivå, ville deltakerne i byborgerpanelet foretrekke en organisering med få og store bydeler som tar seg av lokale oppgaver knyttet til bydelen. De ønsker ikke at representantene skal gjenspeile byens partifordeling, men heller velges direkte eller gjenspeile oppslutningen om partiene slik den fortoner seg i bydelen. Figuren viser svarene til deltakerne når vi spurte dem om hvilken type bydel de foretrakk. Funnene er rapportert før og etter gruppediskusjonen (benevnt deliberasjon i figuren). Svarene ble formidlet i et notat til byråden.

En fordel med ordninger som Byborgerpanelet er at politikerne selv kan velge ut saker de ønsker at innbyggerne skal si sin mening om. Deltakerne bruker tid på spørsmålet, slik at kommunen får veloverveide svar i retur. En annen positiv effekt av tiltaket tror vi vil være at politisk medvirkning i denne formen kan øke hele befolkningens oppmerksomhet om lokalpolitikk. Dersom man vet at det er en mulighet for å bli trukket ut til et betydningsfullt høringsorgan, vil man kanskje følge mer med, være i «politisk beredskap» så og si i tilfelle man skulle bli en av de utvalgte.

Om tiltaket har en slik effekten er et empirisk spørsmål som må undersøkes. Det avhenger også av hvor mye innflytelse en sordning faktisk har på beslutninger som fattes. Vi samarbeider nå blant annet med Fishkin og Stanford-universitetet om å utvide forskningsmiljøet i Norge som vil studere denne typen demokratisk innovasjon og dens effekt på demokratisk legitimitet i norske kommuner. Byborgerpanelet er et eksempel på et samarbeid mellom akademia og kommunene, hvor teorier om hvordan demokrati best fungerer kan settes ut i praksis. Norge har også noen klare fordeler i forhold til andre land når det gjelder å studere tematikken. Vi har et sentralt folkeregister som gjør det mulig at alle innbyggerne i feks en kommune har akkurat lik mulighet for å bli trukket ut. Folkeregisteret gir også muligheter for å studere hvilken sosial bakgrunn de har som deltar i denne typen tiltak. Dermed kan vi også studere om dette er nok et tiltak som forsterker de som alt er representert – eller om det tiltrekker seg andre grupper og gjør dem mer politiske bevisst og aktive.

Oppsummering

En sentral utfordring for den demokratiske styreformen – nasjonalt og lokalt – er å opprettholde legitimiteten til de som styrer. Internasjonal forskning peker på en gryende legitimitetskrise i vestlige demokratier, hvor innbyggerne i stadig større grad blir kritiske til hvordan demokratiske system fungerer.

Britenes “Brexit” og amerikanernes valg av Donald Trump som president blir av mange tolket med utgangspunkt i at frustrerte velgere som føler avmakt brukte stemmeretten til å protestere mot den etablerte elitens verdensforståelse. Også i Norge ser vi tendenser til at enkelte samfunnsgrupper faller utenfor dagens politiske systemet.

Forholdet mellom politikere og innbyggere må pleies jevnlig for å bevare og styrke legitimiteten, tilliten til, og oppslutning om valgte ledere. Om legitimiteten forvitrer og det utvikles mistro til myndighetene vil det være vanskelig å samle støtte for politiske tiltak. Selv om mye er bra i måten vårt samfunn og vårt politiske system fungerer på, er det viktig å hele tiden forsøke å forbedre demokratiske beslutningsprosesser for å holde avstanden kort mellom de som styrer og de som blir styrt på alle nivå – også i lokaldemokratiet. Demokratiet vårt er et levende fenomen som alltid er i forandring og som kontinuerlig må utfordres og utvikles.

Videre lesning

Anne Lise Fimreite m. fl (2017): Byen og nærdemokratiet. Rapport fra lokaldemokratiutvalget, levert byrådsleder 7.04.2017. Gratis tilgjengelig via Bergen kommunes nettsider.

Sveinung Arnesen og Yvette Peters (2018): “The Legitimacy of Representation: How Descriptive, Formal, and Responsiveness Representation Affect the Acceptability of Political Decisions”, Comparative Political Studies. Gratis tilgjengelig via https://doi.org/10.1177/0010414017720702

Sveinung Arnesen (2017): “Legitimacy from Decision-Making Influence and Outcome Favourability: Results from General Population Survey Experiments”, Political Studies. Gratis tilgjengelig via https://doi.org/10.1177/0032321716667956

Det eksperimentelle designet er nyvinnende: Vi spurte først tre ulike, mindre grupper respondenter om deres holdninger henholdsvis til å ta i mot syriske flyktninger, til obligatorisk meslingvaksine for barn, og til akademisk boikott av Israel. Deres svar ble lagret og gjengitt til en ny gruppe respondenter i medborgerpanelet. Samtidig som de nye respondentene så et kakediagram med oversikt over hvor mange av de tidligere respondentene som var enig eller uenig, fikk de de samme spørsmålene selv. Når denne gruppen hadde gitt sine svar, fikk nok en ny gruppe respondenter se deres svar igjen, samtidig som de skulle svare på de samme spørsmålene selv. Slik fortsatte stadig nye grupper å få oppdatert informasjon om den forrige gruppen. For hver gruppe som så en meningsmåling var det en kontrollgruppe som bare fikk spørsmålene, uten å se hva andre før dem hadde svart.

Foto: Mikael P. Johannessoncb

Illustrasjon av den eksperimentelle prosedyren “Dynamic Response Feedback” og implementeringen i eksperimentet om syriske flyktninger og obligatorisk meslingvaksinering av barn.

Figur 1 viser det eksperimentelle designet gjennomført på spørsmålet om syriske flyktninger (a), og obligatorisk meslingvaksine (b). De første respondentene så en meningsmåling som viste at 40 prosent var enig i at Norge skulle ta i mot flere syriske flyktninger. Blant de som så denne fordelingen, var det 52 prosent som var enig i denne påstanden. Tilsvarende for kontrollgruppen som ikke så en måling var 59 prosent. I den neste gruppen – som så en meningsmåling som viste av 52 prosent var enig – var det 61 prosent som var enig i påstanden (mot 66 prosent i kontrollgruppen). Deretter var det liten bevegelse i fordelingene. For vaksinespørsmålet var hele ni av ti respondenter enig i at staten bør innføre obligatorisk vaksinering, og denne fordelingen var stabil over tid.

Resultatene fra eksperimentene viser enkelte tegn til en såkalt medvindseffekt (bandwagon effect) om meslingvaksine. Det var et sterkt flertall for obligatorisk barnevaksinering mot meslinger, og mye sterkere enn hva de fleste respondentene trodde. Enkelte av de som endret oppfatning om hvor sterkt flertallet var ble også selv sterkere tilhengere av en slik vaksine. Denne medvindseffekten var imidlertid svak, og kun påviselig for dette ene spørsmålet. Det generelle funnet fra studien er at meningsmålinger ikke er i stand til å påvirke opinionen i seg selv. Forskjellene i svarene mellom de som så en meningsmåling og de som ikke så en slik måling var ubetydelige.

Resultatene viser at opinionen er robust og ikke så lett lar seg påvirke som en kanskje skulle frykte. Resultatene er til en viss grad også relevante for politiske valgkamper: De antyder at når partier går oppover eller nedover på meningsmålingene, så er det av substansielle grunner, og ikke fordi velgerne ønsker å være på vinnerlaget. Enkelte velgere stemmer taktisk, og er villige til å «låne bort» sin stemme til et parti som vaker rundt sperregrensen. Men dette er en annen type påvirkning, hvor velgernes grunnleggende preferanser står fast, og måten de lar den komme til uttrykk påvirkes av den taktiske situasjonen i øyeblikket. Det er generelt liten grunn til å frykte at meningsmålinger påvirker folks politiske holdninger.

Artikkelen som presenterer eksperimentene blir publisert i Social Science Computer Review, fritt og gratis tilgjengelig for alle. Forfatterne er Sveinung Arnesen, Mikael Poul Johannesson, Jonas Linde og Stefan Dahlberg, alle fra Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen. En tidligere versjon av dette blogginnlegget har vært på trykk som kronikk i Bergens Tidende, og postet på den norske statstviterbloggen Saktuelt

Det høres tilforlatelig ut å kunne outsource valgets kvaler til en automat. Dataen holder orden på dine holdninger og partienes programmer, og summerer til slutt opp det riktige svaret, ikke sant? Så enkelt er det ikke. Når de som lager valgomaten velger ut enkelte holdningsspørsmål, velger de samtidig bort flesteparten. Første filtrering av virkeligheten handler altså om hvilke saker som blir valgt ut, og hvilke som ikke blir det. Og når det foregår en siling, bør man alltid stille seg spørsmålet: Hvilken slagside har denne utsilingsprosessen? Hvor representativ er utvelgelsen av valgomatspørsmål for alle relevante politiske spørsmål i Norge?

Majoriteten av holdningsspørsmål er ikke inkludert i den automatiserte rådgivningstjenesten. Hva som oppfattes som viktige politiske saker varierer etter hvilken velger man spør, men de fleste velgerne vil ikke få dekket alle de sakene de bryr seg om i en valgomat. Mange valgomater spør hvor viktig velgeren synes sakene som er tatt med er, men de får ikke spurt hvor viktige sakene som ikke er tatt med i beregningen er for velgeren.

Antakeligvis velges spørsmål som evner å skille mellom partiene. En valgomat skal tross alt gi et tydelig råd. Slagsiden – eller biaset – er da i så fall at spørsmålene fort overdriver forskjellen mellom partiene. Valgomaten vil altså gi et mer bastant råd enn det er grunnlag for i den virkelige verdenen.

Det finnes en rekke andre mulige årsaker til at valget av valgomat-spørsmål har bias. For eksempel kan kommersielle interesser hos de som er vert for valgomaten spille inn, og politiske preferanser hos de personene som bestemmer spørsmålene kan spille inn. Man kan aldri helt fri seg fra dette problemet. Det som er viktig er derfor at beslutningsprosessen – måten man gikk fram for å velge ut spørsmål – er begrunnet og åpent tilgjengelig for velgerne. Hvilke personer var med å bestemme? Hadde de politiske partiene medbestemmelse? Ble noen partier utelatt? Hva var beslutningstakernes kriterier for å velge spørsmål?

Likeså må måten svarene behandles på være åpent tilgjengelig. Hvilken metode benyttes for å regne ut rådet? Er det en enkel summering av score, eller mer sofistikerte prediksjonsmodeller?

Et annet poeng: En valgomat tar ikke hensyn til et partis gjennomføringsevne av den politikken de står for. Én ting er å matche en velgers politiske holdninger med et parti, en annen ting er om dette partiet er det rette for velgerens ultimate mål. Det enkle, men ofte underkommuniserte argumentet i Orit Kedars glimrende bok “Voting for policy, not parties” er at velgerne stemmer for å bevege politikken i retning av deres egne preferanser. Partivalg er et middel på vei mot målet, og ikke et endelig mål i seg selv. Det er ikke alltid gitt at man skal stemme på det partiet som ligger nærmest ens egne preferanser hvis endemålet er politisk endring. Enkelte partier kan ha utfordringer knyttet til å få gjennomført politikken sin, kanskje fordi de har svake ledere, eller fordi de har lav sannsynlighet for å komme i regjering. Velgere som skal maksimere nytten av sin stemme behøver å ta slike hensyn,  men valgomater evner ikke å fange opp slike relevante betraktninger.

Nøkkelordene for valgomater for å oppnå legitimitet som politiske rådgivere er transparens, etterrettelighet, og bevissthet omkring deres bias. For at velgerne skal kunne ta valgomater på alvor, må de kunne få vite hvordan de kommer fram til sine svar. I motsetning til innbyggerne i Little Britain som aldri helt forstod hvorfor reisebyråets datamaskin avviste deres ferieønsker: https://www.youtube.com/watch?v=0n_Ty_72Qds

Det kanskje vanskeligste med meningsmålinger i forbindelse med et valg er å spørre et utvalg som matcher den gruppen av innbyggerne som faktisk går til stemmeurnene. Det er utfordrende nok å finne ut av hvem som bor i USA og hvordan man når tak i dem. Enda verre er det å vurdere sannsynligheten for at de man plukker ut representerer velgergrupper som faktisk bruker stemmeretten sin. Akkurat når det gjelder å forutsi valgresultatet er populasjonen man ønsker å si noe om ikke innbyggerne som sådan, men de av innbyggerne som stemmer. De som ikke stemmer er irrelevante i denne konkrete sammenhengen.

Foto: Gage Skidmore cba

Haha — lurte meningsmålerne! Donald Trump under et valgkamparrangement i juni 2016.

Vi vet av mye forskning at det er de ressurssterke menneskene som deltar i samfunnet. Med ressurssterke menes de som har mer enn gjennomsnittlige evner, nettverk og motivasjon som gjør dem i stand til å involvere seg (og bli involvert i) politikk og samfunnsliv. De som scorer høyt på sosio-økonomiske variabler er også de som bruker stemmeretten sin. De er derfor også de som er de mest sannsynlige velgerne i et amerikansk presidentvalg.

Vanligvis. Min første tanke er at man i etterdønningene av Trump-seieren skal lete i valgdeltakelsen for å se om det er andre grupper som har deltatt i større grad enn tidligere. Det har vært sagt at Trump har stor støtte blant hvite innbyggere uten høyere utdanning. Dette er en gruppe som har ganske stort numerisk potensiale til å påvirke valgutfallet dersom de blir mobilisert.

Det grunnleggende spørsmålet når man gjennomfører en meningsmåling er å spørre seg om man har plukket ut et utvalg som *representerer* populasjonen man er interessert i. Jeg tror at det denne gangen var vanskeligere enn vanlig å kunne svare ja på dette spørsmålet.

I dag er det folkeavstemming om Storbritannia skal forlate EU eller bli værende, og også denne gangen viser målingene dødt løp. Samtidig viser tippeselskapet Betfairs odds i skrivende stund 77 prosents sannsynlighet for at britene blir værende i EU. Kan vi stole på meningsmålingene denne gangen?

Det kanskje mest slående med de unøyaktige målingene i parlamentsvalget i fjor var at de alle var omtrent like unøyaktige: De målte det konservative partiet om lag seks prosentpoeng lavere enn det de faktisk fikk på valgdagen. Presisjonen på unøyaktighetene var høy, med andre ord. De publiserte målingene lå alle ganske nært hverandre, men ingen lå nært valgresultatet. Hvordan kunne det ha seg?

En mulig forklaring er at velgerne har ombestemt seg fra den ene dagen til den andre. Slikt kan skje, selv om det er uvanlig med store skifter på så korte tidsrom. Rapporten vurderer et slikt scenario, men finner ikke holdepunkter for at det er det som har hendt i dette tilfellet. En av bidragsyterne til rapporten var lederen for surveyavdelingen i Google UK, Mario Callegaro. Da han presenterte rapporten på Stanford University i slutten av januar pekte han i stedet på det som på engelsk kalles herding: For å unngå å publisere målinger som avviker veldig fra andre målinger, justeres målingene etter hva de andre målingene viser. Og hvis man justerer mot en måling som er feil, vil den nye målingen også være feil. Slik kan målefeil reprodusere seg selv og leve videre i nye målinger.

Foto: Portal gda cbna

Should I stay or should i go?

Det er ikke uvanlig å etterbehandle rådataene man samler inn i en meningsmåling. Alle som driver i den bransjen vet at det er svært vanskelig å få svar fra et utvalg respondenter som reflekterer velgermassen perfekt. Unge menn og eldre kvinner er gjennomgående underrepresentert, og generelt er de som svarer i slike undersøkelser mer interessert i politikk enn den jevne borger. En annen problemstilling er at det er forskjell på hva man sier man skal gjøre og hva man faktisk gjør. Det er lett å si at man skal bruke stemmeretten sin, og det er lett å si at denne gangen bytter man parti, men det er noe annet om man faktisk gjør det når det kommer til stykket. For å kompensere for denne typen skeivheter justeres svarene i undersøkelsen, slik at respondentene i størst mulig grad likner på den velgermassen de representerer. Det er ikke noe nytt at man vekter undersøkelsen etter befolkningssammensetningen og etter tidligere valgresultater, og selv om det er et nødvendig onde å etterbehandle undersøkelsene på denne måten har bransjen levd greit med disse utfordringene og levert pålitelige målinger. Rapporten hevder imidlertid at dagens undersøkelser er mindre representative enn de historisk har vært, og at det derfor knyttes større usikkerhet til rådataene nå enn det gjorde før. Det som også er nytt er tegn på at målingene i tillegg skuler til andre byråers publiserte målinger, kanskje i mangel på tillit til egne resultater.

Meningsmålingene i det britiske parlamentsvalget var på sett og vis offer for allmenningens tragedie: Hvert enkelt meningsmålingsbyrå la seg opptil de andre målingene for å unngå å bomme mer enn de andre, noe som i sin tur gjorde at meningsmålingene samlet sett bommet mer.

I seg selv er partimålinger ikke noen lukrativ virksomhet, men meningsmålingsbyråene bruker dem som et utstillingsvindu til potensielle kommersielle kunder i andre sektorer. Det er viktig å ikke stikke seg ut i en negativ retning, da det kan påvirke deres renomme. Det kan derfor være rasjonelt for hvert enkelt meningsmålingsbyrå å legge seg opptil det de andre målingene viser. Samtidig har en slik praksis uønskede konsekvenser for bransjen som helhet, ved at ingen våger å publisere avvikende målinger som kanskje egentlig har fanget opp et stemningsskifte blant velgerne.

Den ideelle løsningen slik jeg ser det er åpenhet omkring dataene og vektingsprosedyrene: Legg ut råmaterialet offentlig, slik at alle med interesse for det har anledning å gjøre sine egne beregninger, og eventuelt etterprøve resultater. I det lange løp tror jeg det vil tjene meningsmåling som metode og bransjen som benytter seg av metoden. Her i Norge gjør gjengen bak Poll of Polls et viktig stykke arbeid med å dokumentere og analysere norske partimålinger, og deres (frivillige) arbeid er med å styrke fokuset på kvalitet i meningsmålingene. De har imidlertid ikke tilgang til bakgrunnstallene som byråene samler inn på vegne av sine oppdragsgivere. Det er ingen holdepunkter for at norske byråer driver med herding, men som de selv skriver ville tilgang til dette materialet ha kunnet bidra til en kunnskapsbasert debatt om velgeres vandringer.

Nå er det ikke slik at herding er hele forklaringen. Når alt kommer til alt blir man i en slik rapport nødt til å gjøre kvalifiserte gjetninger basert på den informasjonen man har. Et par andre kjente statsvitere som ikke er del av den offisielle havarikommisjonen antyder i dette blogginnlegget at hovedproblemet med målingene i 2015 er at folk lyger og sier at de skal stemme, mens de så likevel unnlater å gjøre det. For dem handler det først og fremst om at man må kjenne respondentene sine godt nok, slik at man kan justere rådataene bedre og gjøre respondentene mer representative. I denne sammenhengen er det verdt å nevne at Norsk medborgerpanel (som jeg selv er tilknyttet) i forrige uke opprettet en doktorgradsstilling som skal fokusere på representativitet, utvelgelse av respondenter, vekting, og hvilke incitamenter som fungerer for å få folk til å ønske å svare på samfunnsvitenskapelige undersøkelser. Medborgerpanelet er et samfunnsvitenskapelig satsingsområde ved Universitetet i Bergen som nylig fikk en stor tildeling fra Bergen forskningsstiftelse. Stipendiatstillingen er et ledd i denne satsingen, og vi ser fram til arbeidet som skal gjøres i Norge og i samarbeid med internasjonale surveymiljøer på dette feltet.

“Havarikommisjonens” rapport finnes her.

En tidligere versjon av denne posten er publisert på Bergens Tidendes innsiktsblogg.

Debatten har en tematikk som ligger tett på Vox Publicas interesseområder, og er derfor spesielt anbefalt for magasinets lesere.

Tid: lørdag 28. november 2015 kl 13–15
Sted: Universitetsaulaen, Naturhistorisk museum, Muséplassen 3, Universitetet i Bergen.

Gå til Facebook-siden for arrangementet for mer informasjon

“Noen har en veldig klar mening om hvilket parti de kommer til å stemme på ved lokalvalget til høsten. Andre har ikke gjort seg opp noen mening enda. I hvilken grad er du sikker på hvilket parti du kommer til å ende opp med å stemme på?”

Svarskalaen gikk fra 0–10, der null var “helt sikker” og 10 var “helt usikker”. Så mange som 28 prosent — flere enn en av fire — var helt sikker på hva de skulle stemme i kommunevalget. Denne andelen av velgerne er bedre kjent som “grunnfjellet”; de som ikke lar noe rokke ved sitt partivalg.

I den andre enden av skalaen finner vi at nesten en av 10 er helt usikre på hvilket parti de skal stemme på. I størrelse er de vesentlig mindre enn grunnfjellet, men det er likevel mange nok velgere til å kunne spille en avgjørende rolle i sammensetningen av kommunestyrene rundt om i landet. Om vi tar med alle som er mer usikre enn sikre (altså som har svart en av verdiene fra 6–10), ser vi at en tredjedel av panelets respondenter er mer usikre enn sikre på hvilket parti de skal stemme på.

Det kan altså virke som at det er mange velgere å vinne underveis i valgkampen, og mye å kjempe for for partiene.

Studerer velgere under og etter valgkampen

Norsk medborgerpanel samarbeider med ledende valgforskere ved Institutt for samfunnsforskning og UNI Research Rokkansenteret med formål å kartlegge om og hvordan valgkampperioden påvirker velgernes holdninger og partipreferanser. Et utvalg av panelets deltakere skal svare på tre undersøkelser: Den første går nå i starten av valgkampen, den andre midt i valgkampen, og den tredje like etter valget. Ved å spørre de samme personene om igjen på flere ulike tidspunkt, får vi forhåpentlig verdifull innsikt i hvilke prosesser velgerne gjennomgår når de bestemmer seg for om de skal stemme, og i så fall for hvilket parti.

Ett av temaene vi ønsker å studere, er hvor mye den uttrykte usikkerheten hos velgerne lar seg redusere dersom vi legger til bakgrunnsinformasjon som tidligere partivalg og sosiale bakgrunnsvariabler. Ved å følge respondentene i valgkampen, kan vi også identifisere når de “tuner inn” på valget og tilegner seg relevant informasjon gjennom politiske debattprogrammer, meningsmålinger og liknende.

Grafen under viser hvordan Arbeiderpartiet og KrF har nærmet seg hverandre politisk, ifølge KrFs velgere. Grafen skal leses slik at null på y‑aksen er der Kristelig Folkepartis velgere oppfatter at KrF ligger på en ellevepunkts høyre/venstre-skala. Partier under null ligger til venstre for dem, og partier over null ligger til høyre. Tallene må tolkes med forsiktighet da de ligger i grenselandet for feilmarginene, men trenden i utvalget er likevel klar: KrF og Arbeiderpartiet står for en likere politikk nå enn de gjorde like etter stortingsvalget 2013, ifølge KrFs velgere.

Den andre grafen viser også hvordan KrFs velgere driver bort fra regjeringspartiene. På spørsmål om hvor sterkt KrFs velgere liker eller misliker de andre partiene, var det høsten 2013 stor forskjell mellom Ap og Høyre, i favør sistnevnte. Forspranget i denne “popularitetskonkurransen” er nå spist opp. Frp — som i og for seg aldri har vært noen favoritt blant KrFs velgere — når et foreløpig bunnivå våren 2015.

Denne informasjonen fra norske velgere burde bekymre statsministeren, som virker å måtte bære stadig mer sprikande staur utover i sin regjeringsperiode.

Klikk på denne linken for å utforske mer av dataene fra panelet.

Likevel, noe av partiets tankegods kan gjerne oppfattes som til venstre for sentrum. For eksempel har de en flatere partistruktur enn det som er vanlig, og de benytter seg av aktiv kjønnskvotering. Under valgkampen 2013 blei det spekulert i om oppslutningen til partiet delvis hadde sin årsak i at de var attraktive for velgere som tidligere hadde stemt rødgrønt, men som var lei av den sittende regjeringen.

Så, hvor plasserer nordmenn Miljøpartiet De Grønne på høyre/venstreskalaen? Data fra Norsk medborgerpanel viser at de fleste plasserer dem til venstre for sentrum. Spennvidden er større enn på de andre partiene, noe som kan gjenspeile at de fremdeles er et noe ukjent parti for mange innbyggere med tanke på hvor de står i politiske saker, eller det kan reflektere et større mangfold i partiet når det gjelder hvor deres medlemmer plasseres seg på den klassiske høyre-/venstreskalaen.

Grafen under viser hvordan respondentene i Medborgerpanelet har plassert MDG. Du kan selv utforske hvor andre partier blir plassert (og andre forhold) ved å besøke siden med den interaktive grafen.