Det finnes ingen garanti for at en ny finansieringsmodell for journalistikk er på plass før den gamle kollapser helt. De tilnærmete annonsemonopolenes tid er forbi, den nye tid blir langt mer komplisert.

Men også i det kompliserte bildet er det mulig å følge noen linjer og se konturene av den nye journalistikken. Langt på vei likner den på den gamle, men på en rekke områder endres faget. Her er et forsøk på å identifisere noen viktige slike endringer. Listen er inspirert av den ferske boken “Post-Industrial Journalism. Adapting to the Present” av CW Anderson, Emily Bell og Clay Shirky.

Journalisten blir egen merkevare

Folk kjøpte aviser på grunn av enkeltskribenter før også. Dagbladet er bare én av flere norske aviser som i generasjoner har profilert de beste pennene, gitt dem plass og brukt dem som argument for å kjøpe avisen. Kommentatorene har lenge vært merkevarer i merkevaren, med større byline enn andre, fast plassering og stadig profilering også i andre medier.

Liknende profilering vil bli vanligere også for reportere som dekker spesialfelt og som enten er spesielt gode skribenter eller har unik kompetanse på sitt område. En naturlig konsekvens er at slike medarbeidere også vil kreve større kontroll over sin egen produksjon, og etablere blogger og nettkonti som gjør det enkelt å beholde kontakten med leserne selv om arbeidsforholdet skulle endre seg. Slike varemerker i varemerket vil være viktige for de tradisjonelle mediene, men de vil også være mer ustabil arbeidskraft.

Foreløpig er ikke denne utviklingen alarmerende for mediehusene. De årlige, komparative undersøkelsene av digital nyhetsformidling som Reuters Institute for the Study of Journalism gjennomfører, viste både i 2012 og 2013 at de gamle merkevarene ennå er viktigere enn både søk, sosial distribusjon og enkeltmedarbeidere når publikum velger innhold, men jo større del av lesningen som skjer via lenkespredning i sosiale medier, desto sterkere står den enkelte skribent.

Eksterne bidragsytere blir viktigere

Nettavisen og Aftenposten er to av flere redaksjoner som knytter til seg profilerte, eksterne bloggere, og gir dem framtredende plass på fronten. Bjørn Stærks første bidrag i Aftenposten, en bloggpost om konservative kristne på 55.000 tegn, nesten 10 kronikklengder, ble lest av over 100.000. Bjørn Stærk fikk en markedsføring som ville vært langt vanskeligere om han hadde publisert det samme manuskriptet utelukkende på sin egen blogg.

I den amerikanske presidentvalgkampen i 2012 kom stadig mer av oppmerksomheten til å rette seg mot Nate Silver, en tidligere baseballstatistiker som gjennom flere valg hadde demonstrert en forbløffende evne til å analysere seg fram til korrekt valgresultat. The New York Times inngikk en avtale med Silver og flyttet bloggen hans, Fivethirtyeight.com, over på NYTimes.com, hvor den ble en så stor suksess at noen kritikere mente den truet den demokratiske prosessen. Hvorfor skulle republikanerne stemme når Nate Silver hadde slått fast at det var over 93 prosents sannsynlighet for at Barack Obama ville bli gjenvalgt?

Nate Silver — ekspert på valgprediksjon (foto: JD Lasica, socialmedia.biz CC:by-nc)

Fordelen for mediehusene er at de kan knytte til seg medarbeidere som allerede har demonstrert eksepsjonelle kvaliteter, uten å ta kostnadene og risikoen ved å tilby dem fast ansettelse. Ulempen er at de eksterne samarbeidspartnerne også er langt friere til å bryte samarbeidet. Tendensen er imidlertid helt tydelig: Der hvor redaksjonene tidligere ansatte, eller utviklet, spesialister på en lang rekke fagfelt, inngår de nå heller avtale med frittstående skribenter, eller mindre byråer. I noen tilfeller er det snakk om rene innkjøp, som tidligere tiders frilansavtaler, men det blir stadig vanligere med kontrakter hvor det store mediehuset og den lille underleverandøren bygger hverandres merkevarer, driver trafikk til hverandre, inngår annonsesamarbeid eller arrangerer felles, inntektsbringende, arrangementer, turer eller liknende.

Mindre redaksjoner, flere nisjer

Redaksjonene i de tradisjonelle mediehusene ble store fordi avisene utviklet journalistikk på stadig flere områder. Mange av disse spesialfeltene blir i dag bedre dekket av nisjesteder, mens andre blir outsourcet. I stedet for å ha en egen, stor økonomiredaksjon, samarbeider VG Nett med E24 og Dine Penger og fronter saker derfra som passer inn i den brede profilen til VG.no. Liknende avtaler har VG og andre store nettaviser lenge hatt på områder som forbrukerteknologi, mote, bil og båt.

Avisene i Schibsted Norge har lenge outsourcet nettdekningen av norsk og internasjonal fotball til et eget selskap, 100 % Fotball, eid av de samme avisene. Etter dette mønsteret opprettet Schibsted i 2012 selskapet Riks, som skal produsere reiselivsreportasjer og annen forbrukerjournalistikk som disse avisene hittil har laget med egne journalister.

En slik konstruksjon svekker redaksjonsklubbenes innflytelse, og gjør det også enklere å eksperimentere med inntektsgivende tiltak i journalistikkens (og presseetikkens) randsoner, som sponsing, samarbeid med annonsører, events og produksjon av eksterne publikasjoner. De store mediebedriftene vil forsøke å slippe unna faste ansettelser for å ha maksimal fleksibilitet. Samtidig oppstår det stadig nye, digitale, nisjeaktører på de samme områdene. Selv om Norge er et lite marked, og det vil være langt vanskeligere for hver enkelt aktør å nå kritisk masse, vil en økt konkurranse fra frittstående nettsteder, spesielt innenfor forbrukerjournalistikken, presse de etablerte mediene ytterligere, både økonomisk og etisk.

Ansatte generalister, avtale med spesialister

En konsekvens av outsourcingen er at en større del av den gjenværende staben i avisene blir generalister. Spesialmedarbeidere på fagfelt blir erstattet av journalister som kanskje er eksperter på spesielle verktøy eller har spesielle ferdigheter, men som er allmennreportere. Kjerneredaksjonen vil jobbe i bredden, en større del av staben vil gå nyhetsvakter og følge det generelle nyhetsbildet. Selv de største redaksjonene vil ikke ha landbruksmedarbeidere, flymedarbeidere eller forsvarsmedarbeidere, slik praksis har vært.

Journalister som ønsker å gå i dybden på et fagfelt, vil enten arbeide i nisjeredaksjoner, eller etablere seg som frilansere, alene eller i nettverk.

Nye funksjoner fyller redaksjonene

I januar 2013, midt i den mest omfattende nedbemanningen i Aftenpostens historie, dukket det opp en annonse for 17 nye stillinger i Aftenpostens redaksjon. Av de 17 stillingene, var det bare to som hadde ordet “journalist” i stillingsbetegnelsene. Avisen var på jakt etter “kommersiell produktsjef for web-tv”, “Tech lead/mobilutvikler”, “Front end webutvikler med nyhetsinteresse”, “Trafikkutvikler” og “Segmenteringsansvarlig”. Annonsen ga et sjeldent godt bilde av endringene i bransjen: Mens reportere, fagjournalister, redigerere og kommentatorer går ut den ene døren, kommer segmenteringsansvarlige og trafikkutviklere inn den andre.

Bedre plass til de lange tekstene

Kronikken til bloggeren Bjørn Stærk er et godt eksempel på hvordan de kortfattede sosiale mediene er spesielt velegnet til å formidle svært lange tekster eller kompliserte produksjoner. Twitters følgestruktur kondenserer interessen om spesielle temaer. Brukere som er interessert i livssynsdebatter vil følge andre med samme interesse og vil selv ha følgere som deler viljen til å lese om tro og tvil. Fordi motivasjonen i utgangspunktet er høy, vil også evnen til å lese lengre tekster være tilsvarende høy. De korte mediene er på denne måten med på å bryte rammene for tradisjonell journalistikk.

Norske journalister får sjelden anledning til å skrive mer enn 10.000 tegn, selv i en større featuresak, en vanlig helsides nyhetssak er normalt på 3.500–4.000 tegn. Bjørn Stærks artikkel var, som nevnt, på 55.000 tegn.

Dagsordenfunksjonen svekkes ytterligere

Tilbudet av media øker kontinuerlig. Selv om mye visner hen og dør, er den totale mengde titler, spesielt digitalt, raskt økende. I tillegg leser nordmenn ekstremt mye flere utenlandske publikasjoner enn tidligere. Konsekvensen er at de tradisjonelle medienes dagsordenfunksjon svekkes. Brukerne har oftere korrigerende informasjon, de bruker flere kilder i løpet av et døgn, og diskuterer nyhetene oftere i sosiale medier. Alt dette reduserer de tradisjonelle medienes karakter av ekkokamre, men svekker også deres innflytelse på politiske prosesser, på kjøpsmønstre og sosial aksjon. Det oppstår mange overlappende offentligheter av ulik størrelse, betjent av hver sin miks av medier, de fleste digitale. Politiske utgrupper vil i dag organisere seg og kommunisere via nettet. Mye av den kritiske debatten om viktige politiske tema foregår på nettsteder og i nettverk som i beskjeden grad blir overvåket av de tradisjonelle portvaktene i riksaviser og kringkasting.

Ennå foreligger det ikke nok empiri til at vi kan slå fast hvor mye av den offentlige meningsdannelse som har flyttet seg fra tradisjonelle medier til sosiale medier, men det synes åpenbart at diskusjoner på Facebook har overtatt mye av den rolle som avisenes leserbrevspalter og debattsider tidligere har hatt, og at avisenes kommentarfelt er så fulle av troll og sjikane at mange seriøse debattanter søker bort derfra og over til mer lukkete fora på nettet.

Portvaktfunksjonen svekkes

Blant de monopoler som er brutt, er også de tradisjonelles medienes kontroll på den presseetiske standard. Våren 2013 var den såkalte “Christoffer”-saken igjen i nyhetsbildet. En 40 år gammel mann fra Vestfold er dømt for å ha mishandlet sin åtte år gamle stesønn til døde. Lokalaviser og riksmedier har konsekvent anonymisert den dømte, slik praksis normalt har vært i slike saker. På Facebook dukket det imidlertid opp grupper som både offentliggjorde navn og bilde på den dømte, og som i tillegg forsøkte å presse de tradisjonelle mediene til å gjøre det samme.

Konsekvensen av slike aktivistiske nettsider er at pressens tradisjonelle portvaktfunksjon uthules. Jo lettere tilgang publikum har på informasjon som de tradisjonelle mediene holder tilbake, dess mindre verdi har en samlet opptreden av de redaksjoner som er forpliktet på Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

Hensikten med presseetikken er ikke å gi journalister god samvittighet, men å gi publikum et reelt vern mot overgrep. Når dette vernet svekkes ved at det er mange nok som omgår reglene, svekkes presseetikken generelt. En tiltakende tendens til at frittstående nettpublikasjoner bevisst bryter de etablerte presseetiske normene, kan tvinge fram lovreguleringer som vil svekke selvdømmeordningen også for de mediene som respekterer Vær Varsom-plakaten.

Kontrollen med distribusjonen svekkes ytterligere

Den gamle modellen, hvor mediene forsøkte å trekke brukere til sin forside, og holde dem lengst mulig der, vil svekkes til fordel for superdistribusjon, der brukerne sender hverandre materiale som de finner. De redaksjonene som aksepterer denne utviklingen, vil hjelpe sine brukere med å filtrere og distribuere enkeltsaker.

Hver ny oppdatering av telefonenes operativsystem fører til at deling blir enklere og raskere. Programvare som Storify, som gjør det enkelt å sette samme enkeltartikler med twittermeldinger og annet ikke-profesjonelt produsert materiale, blir stadig mer utbredt. Teknologisk kompetente, også utenfor redaksjonene, tar på seg rollen som kurator for spesielle temaer eller hendelser. De supplerer profesjonelt journalistisk materiale med meldinger fra publikum og setter dette sammen til nye pakker. Men vil det gå noen pengestrøm tilbake til mediet som betaler journalistene for å selve innsamlingen av fakta?

Rapporten “Information Needs of Communities”, utgitt av det amerikanske medietilsynet, Federal Communications Commission i 2011, slår fast at 95 prosent av de originale nyhetene fremdeles produseres av de tradisjonelle journalistiske institusjonene. Alex S. Jones ved Harvard University har anslått at 85 prosent av alle profesjonelt formidlete nyheter, opprinnelig kommer fra dagsavisene (McChesney & Nichols, 2010).

Det norske Mediestøtteutvalget omtaler i sin innstilling en dansk undersøkelse, utført av professor Anker Brink Lund, som har målt antall nyhetsartikler i alle danske medier i løpet av en uke i 2008 og sammenliknet frekvensen av originale nyheter, “lån og ran” med en tilsvarende undersøkelse i 1999:

..selv om nyhetsproduksjonen er doblet i den aktuelle tiårsperioden, har ikke antallet danske journalister blitt særlig større. Det har vært en økning i produksjonen av originalnyheter på 46 prosent. Tas gjenbruk, lån og ran med i regnestykket, har den samlede nyhetsproduksjonen økt med 136 prosent. Der er altså mer versjonering, ran og gjenbruk i det danskene kaller den journalistiske næringskjeden i 2008, enn i 1999.” (NOU 2010:14, pkt. 1.2)

Den danske undersøkelsen bekrefter altså inntrykket av at originalproduksjonen synker, samtidig som de redaksjonene som finansierer innsamlingen av originale nyheter, i stadig større utstrekning blir utsatt for kopiering, klipp-og-lim og uhonorert videredistribusjon av nyhetene.

Algoritmene overtar

Anderson, Bell & Shirky omtaler Narrative Science, et selskap som forsøker å utvikle programvare som tar store mengder rådata og produserer ferdig skrevne journalistiske artikler. I første omgang er det snakk om rutinemessige historier fra finans og sport som årsresultater og kampreferater, men også tradisjonelle politimeldinger og andre smånotiser vil det være mulig å produsere uten menneskelig innblanding, ifølge gründerne bak selskapet.

Mange amerikanske foreldre bruker i dag appen GameChanger for å følge avkommets lag i Little League Baseball. Narrative Science tar sikte på å omdanne slike talldata til beskrivelser av kampforløpet. Ideen er å utvikle algoritmer som bygger mer komplekse historier ved å hente inn informasjon om et tema eller en hendelse fra en lang rekke kilder, kampstatistikken kan suppleres med twittermeldinger, facebookoppdateringer osv.

Ideen er at høyt gasjerte journalister (i den utstrekning noe slikt vil finnes), skal bruke sin tid og kompetanse på annet enn rutinemessig, faktabasert nytteinformasjon. Hvorfor skal en journalist skrive om helgeværet, når et program kan hente fram oppdatert meteorologisk informasjon og omforme disse til tradisjonelle avisartikler ved å benytte det begrensete utvalg språklige klisjeer som levende journalister bruker på slike halvtimesjobber?

Kildene vil lage sin egen journalistikk

Stavanger Aftenblad har i mange år distribuert et ukentlig boligmagasin produsert av SR Eiendom, distriktets største eiendomsmegler. I tillegg til annonser for de hus og leiligheter SR Eiendom har til salgs, har avisen inneholdt generelle reportasjer om bolig, interiør, hytteliv og andre temaer som også har vært behandlet på avisens redaksjonelle sider. Boligmagasinet har åpenbart ligget i presseetikkens gråsone, men har vært akseptert av avisens redaksjonelle ledelse. Fenomenet er ikke ukjent fra andre norske aviser, og er bare et blekt forvarsel om en tung trend på nettet.

Amerikanerne kaller det “branded content”. Kjente varemerker etablerer sine egne blogger, og engasjerer profesjonelle journalister til å fylle dem med innhold som til forveksling likner den journalistikken som publiseres i etablerte medier.

The new content model represents a shift in the way publishing has usually worked. Rather than pay a media middleman for eyeballs, brands including Tory Burch, Coca-Cola and Gilt Groupe are learning to attract them all on their own. “Instead of paying money to rent an audience, they can own their own audience,” (John Hazard, Director of Community i Contently, et selskap som leverer “branded content”)

Contently opplyste i februar 2013 at de har 10.000 journalister i sitt nettverk, opp fra 2000 i juni 2012. De leverer blant annet artikler om mat og fotografering til Urban Outfitters livsstilsblogg, reportasjer om ekstremsport til “The Adrenalist”, et nettmagasin utgitt av Degree Men.

Pews State of the News Media-rapport for 2013 slår fast at kildene og objektene for journalistikken i stadig større utstrekning produserer sitt eget innhold og får det fram til publikum “without any filter by the traditional media”. Selv om de politiske partiene har vært først og fremst her, ser folkene bak Pew-rapporten tydelige tegn til at næringslivet også blir stadig mer offensive i sine anstrengelser for å fylle hullene som oppstår når stadig mindre redaksjoner ikke lenger klarer å utføre de samme oppgavene.

Oppsummert er de tunge trendene i det journaliske feltet:

• Hyperdistribusjon via sosiale medier
• Oppløsning av de redaksjonelle pakkene og sammensetning i nye pakker sammen med ikke-profesjonelt innhold
• Kildene styrer mer av journalistikken
• Annonsørene går rett til publikum ved hjelp av journalistikkens formspråk

Alt dette svekker journalistikkens uavhengige rolle og dens økonomiske fundament. Disse tunge endringene skjer raskt, og de utfordrer mange av hegemoniene til store, gamle medieinstitusjoner. Rubrikkannonsemarkedet er flyttet på nettet, merkevareannonseringen finner nye veier, den gamle forretningsmodellen som har finansiert journalistikk siden de første avisenes tid slår sprekker. Samtidig har ingen funnet bærekraftige løsninger for finansiering av en journalistikk tilpasset den nye teknologiske virkeligheten.

Etter 22. juli ble dette én debatt: Kan vi tillate at det bygges opp et uovervåket hatmiljø på nettet der anonyme debattanter sprer xenofobiske fordommer mot andre befolkningsgrupper og oppfordrer til kamp og korstog mot det de oppfatter som fienden i en sivilisasjonskrig? Noen vil forby meningene, andre vil slippe dem fram i dagslys. Noen forsvarer retten til anonymitet, andre vil rive masken av de ekstreme.

I. Anonym på nett: Argumenter for

Jeg skal forsøke å skissere de ulike posisjonene i denne debatten og forhåpentlig presentere noen av dilemmaene lovgivere, redaktører, forskere og allmennheten står overfor. Først noen argumenter for ikke bare å akseptere, men også beskytte retten til å være anonym på nettet generelt, og i nettdebatter spesielt.

1. I en debatt er det argumentenes tyngde som skal telle, ikke avsenderens status.
I amerikanske debatter om anonymitet vises det ofte til høyesterettsdommer John Paul Stevens’ votum i en sak fra 1995, der han skrev: ”The inherent worth of…speech in terms of its capacity for informing the public does not depend upon the identity of its source, whether corporation, association, union or individual.”

Dette er en ideell observasjon, basert på at debatter og informasjon er preget av 100 prosent rasjonalitet. De fleste av oss møter daglig meninger eller påstander hvor det er viktigere hvem som sier det, enn nøyaktig hva de sier. Jeg har tenkt å legge dommer Stevens’ ideelle fordring til side og heller forsøke å se hvilke dilemmaer som oppstår når konteksten er viktigere enn teksten. Det samme gjør jeg med argumentet om at anonymitet er demokratiserende fordi deltakerne i anonyme debatter er mer likeverdige. Når ingen kjenner debattantenes bakgrunn og status, teller bare argumentenes tyngde. Dette er bare en variant av John Paul Stevens-argumentet om argumentenes nakne egenverdi.

2. Det er en grunnleggende rett å ha flere roller uten å risikere spillover fra den ene rollen til den andre.
Det er lov å være prest og samtidig være en lidenskapelig samler av erotiske trykk, men det kan være vanskelig å delta under fullt navn i debatter med andre samlere.

Et sideargument her er retten til å lage seg en egen nettidentitet, å konstruere seg selv, om man vil. Vampus var et begrep i deler av den norske offentligheten lenge før Heidi Nordby Lunde sto fram og gradvis skjøv Vampus-figuren til side. Dette argumentet blir først interessant når ytringene er kontroversielle, det er få som argumenterer mot anonyme rosabloggere.

3. Det er en grunnleggende rett å kunne hevde ekstreme meninger uten fare for å miste jobben eller andre karrieremessige konsekvenser.
Dette er et legitimt argument for eksempel for personer med sterke meninger på felt som ikke berører deres yrke eller stilling. Perioden med Berufsverbot i Tyskland viser at demokratiske samfunn som er presset kan ty til midler som å stenge uønskede elementer ute fra arbeidslivet. En lærer på en skole eller universitet med et liberalt kollegium, som mener at kvinner fra naturens side er intellektuelt svakere utrustet enn mannen eller mener at det er akseptabelt å drepe abortleger, vil vanskelig kunne hevde dette uten å møte krav om avskjedigelse eller andre sanksjoner, selv om meningene i seg selv er lovlige. Olav Torvund, professor ved Senter for rettsinformatikk, UiO, skrev mens jakten på Fjordmans identitet pågikk, at tenk hvis han er en dyktig og godt likt matematikklærer på en eller annen videregående skole, som aldri har gitt uttrykk for noe politisk synspunkt.

4. Alle har rett til å hevde ekstreme meninger uten fare for represalier mot tredjepart.
Foreldre kan frykte at barna blir mobbet dersom de selv gir uttrykk for meninger som bryter sterkt med de sosiale normene i lokalmiljøet.

5. Alle har rett til å hevde ikke-ekstreme meninger uten fare for ubehagelige konsekvenser.
En rekke kompetente mennesker er forhindret fra å delta i den offentlige debatt på felt hvor de har unik innsikt fordi de ikke fritt kan gi uttrykk for private meninger. Vil ikke debatten tjene på at de deltar under pseudonym?

Bloggeren bak Marias Metode er både lege og langtidssyk. Hun blogget anonymt om sine erfaringer med sin egen stand for ikke å bli stigmatisert av sine kolleger. Det er vanskelig å påstå at hennes erfaringer fra begge sider av lege-pasientforholdet var uvesentlige.

6. Varsleres behov for beskyttelse.
Dette er et verdig formål, men lite relevant for diskusjonen om anonymitet i nettdebatter. Det er ikke der varslerne presenterer sin dokumentasjon. Selv om de gjorde det, ville de kunne inngå en avtale med redaktøren og vært omfattet av kildevernet.

7. Retten til å diskutere personlige spørsmål av intim natur.
Ungdom som er usikre på sin seksualitet og ikke tør diskutere med noen de kjenner, må ha en mulighet til å delta anonymt i nettdebatter. Dette argumentet brukes ofte som et forsvar for anonymitet på nettet, men er lite relevant i diskusjonen om anonymitet i argumenterende meningsutvekslinger. Massemedia har også lang tradisjon for å fravike kravet om å oppgi fullt navn i slike saker.

8. Viktige synspunkt kommer ikke fram på grunn av den sosiale kontrollen.
Dette argumentet forutsetter at argumentene ikke blir fremmet av noen som tør diskutere under eget navn, og er i slekt med John Paul Stevens-argumentet ovenfor. Synspunkt som fører til stigmatisering kan selvfølgelig være av både sterkt reaksjonær og sterkt visjonær karakter. Kan det være en Galileo blant oss som ikke tør å hevde sine oppfatninger, selv om de vil endre vårt verdensbilde, fordi han eller hun er redd for å bli marginalisert eller latterliggjort? Vil i så fall argumentene alene ha noen som helst gjennomslagskraft?

9. Forbud i Norge legitimerer overvåking i andre land.
Helge Øgrim, redaktør av Journalisten, er blant dem som har hevdet at retorikken fra motstanderne av retten til anonyme ytringer i Norge og andre vestlige land, kan utnyttes av autoritære regimer til å slå ned på nettsted som slipper til anonyme dissidenter.

Jeg liker å spørre de ivrigste EU-motstanderne om de også er motstandere av at Romania er med i EU for å teste om argumentene deres er av ren nasjonal art, eller har universell validitet. På samme måte bør kanskje vi som har forsøkt å begrense mulighetene for anonymitet, spørre oss selv om hvordan våre argument vil virke i Burma.

10. De ekstreme meningene er ofte religiøse og politiske, ikke hatefulle.
I debatten om ekstreme meninger er det en tendens til å sidestille ekstremitet med hatefulle, gjerne xenofobiske eller rasistiske meninger. Men i mange samfunn, og i bestemte epoker i våre egne samfunn, vil meninger som ellers beskyttes, bli oppfattet som ekstreme. Falun Gong oppfattes som en terrorbevegelse i Kina, men har legitimitet i de fleste andre land. Det er ikke så lenge siden sodomi var forbudt også i vestlige land. Hva som er ekstremt defineres av flertallet, grensene flytter seg med endringer i flertallets normer og oppfatninger. Men det er ikke minst presset fra de ekstreme meningene som flytter flertallet. Uten at normene utfordres, blir samfunnet statisk.

II. Anonym på nett: Argumenter mot

1. Mangel på kontekst, kunnskap om kompetanse og representativitet.
Begrepet ”den anonyme samtale” er nesten surrealistisk, og kunne vært tema for et av Ionescos dramaer: To eller flere personer som ikke vet hvem de andre er, og hvilken bakgrunn de har for å uttale seg, forsøker å overbevise hverandre.

Det er ikke usaklig å vurdere en påstands tyngde ut fra avsenderens kompetanse og posisjon. Det er banalt enkelt å vise at en oppfordring om å boikotte Israel har en helt annen interesse om det er Jonas Gahr Støre som fremmer den, enn om det er en Palestina-aktivist. Vi kan alle på noen sekunder konstruere utallige slike eksempler på at Stevens tar feil når han tror at argumentenes egenverdi er det eneste som driver samfunnsdebatten, eller bør drive den.

2. Den enes rett stopper der den andres integritet trues.
Martha Nussbaum, professor i jus og filosofi ved University of Chicago, og medredaktør av essaysamlingen “The Offensive Internet”, har skrevet at ”anonymity allows Internet bloggers to create for themselves a shame-free zone in which they can inflict shame on others”.

Kjernen i hele debatten om nettdebatten ligger i siste del av dette sitatet: “in which they can inflict shame on others”. I den grad ytrere på nett utelukkende driver med selvbesmittelse, er det ingen grunn til å kreve at de skal demaskeres. Annerledes blir det i det øyeblikk ytringene skader andre. Da er samfunnet nødt til å veie partenes rettighete mot hverandre. Det er denne avveiningen debatten dreier seg om. I hvilken grad skal retten til anonymitet trumfe retten til ikke å bli angrepet, sjikanert, truet eller forsøkt stigmatisert av andre, og i hvilken grad skal vi måtte akseptere at dette skjer uten at den andre har navn og ansikt?

3. Ekstreme meninger initierer ekstreme handlinger. Disse kan best avverges hvis vi kjenner dem som forkynner hat.
For å vurdere dette argumentet, trenger vi mer forskning om hvilken årsakssammenheng det eventuelt er mellom hatefulle ytringer og hatefulle handlinger. Jeg har ikke anledning til å gå i detalj om dette her, men vil vise til to innspill som kom i debatten etter 22. juli.

Professor Torkel Brekke skrev i august en artikkel på Civita.no der han tok utgangspunkt i Gordon Allports klassiske studie fra 1954 av fordommenes natur. Allports hovedfunn var at troll ikke sprekker i lyset, de formerer seg. Hatefulle ytringer fører til flere hatefulle ytringer, og noen ganger til vold.

Brekke hevder at nyere forskning viser at hat avler hat, at forekomsten av hatefulle ytringer i det offentlige rom øker forekomsten av hatvold, og at hatefulle ytringer også i de tilfellene hvor de ikke følges av handling, reduserer livskvaliteten for dem som rammes av dem.

Petter Bae Brandtzæg, forsker ved SINTEF, skrev en kronikk i Aftenposten, også det i august, hvor han viste til en rekke forskningsfunn som tyder på at anonyme brukere er mer tilbøyelige til å spre dårlige råd i nettsamfunn enn identifiserte, og at de fleste studier viser klare tendenser til at anonym nettkommunikasjon har en tøffere og hardere form, med lavere terskel for fornærmelser og sjikane.

Brandtzæg skrev også at forskningslitteraturen viser en klar sammenheng mellom anonymitet og mobbing, og at den anonyme debatten reduserer andre menneskers ytringsfrihet.

Avsløringen av Fjordman
Det var særdeles interessant å følge hvordan medier som i den interne pressedebatten har forsvart retten til å være anonym, aktivt deltok i demaskeringen av Fjordman. Hvis det var så viktig å beskytte Peder Jensens identitet før 22. juli, hvorfor var det ikke like viktig etter 22. juli? Eller kanskje motsatt: Hvis det hjelper vår forståelse av terrorens bakgrunn å vite hvem Fjordman er, hvorfor var ikke den kunnskapen enda viktigere før terroren ble begått?

Olav Torvund mener at så lenge Fjordmans meninger ikke er ulovlige, er det ingen grunn til at noen skal kunne kreve å få vite hvem som skjuler seg bak pseudonymet. Men er dette argumentet like sterkt hvis det kan føres overbevisende dokumentasjon for at hans i og for seg lovlige meninger inspirer til ulovlige, og dramatiske handlinger? Hvis Brekke og Bae Brandtzæg har rett, kan Fjordman med større tyngde beskyldes for å være sentral i et system som øker forekomsten av hat og styrker sannsynligheten for vold.

På den annen side: Var Baader Meinhof-gruppens handlinger en god nok begrunnelse til å kreve demaskering av alle andre som hevdet meninger som liknet på deres, ut fra argumentet om at disse meningene inspirerer til vold? Peder ”Fjordman” Jensen og de andre av Breiviks angivelige inspirasjonskilder, hevder jo alle at de befinner seg trygt innenfor lovens grenser, og utfører en viktig politisk funksjon ved å advare opinionen om den fare som etter deres mening truer Europa og den kristne sivilisasjon.

III. Redaktøransvar: Forskjell på den regulerte og uregulerte delen av nettet

Organer som driver nyhetsformidling og journalistisk produksjon skal ha redaktør etter lov om redaksjonell fridom. Noen faller klart utenfor, men det er store gråsoner. Det er ennå uavklart om bloggfarmer med flere deltakere hvor enkelte formidler nyheter, faller innenfor lovens definisjon.

Redaktørstyrte medier kan velge å gjengi anonyme påstander, enten som innlegg eller ved å la en kilde være anonym. I begge tilfeller blir redaktøren tillagt ansvaret for ytringen. Dette prinsippet ble sist slått fast av Høyesterett i saken mellom Tønsbergs Blad og Tom Vidar Rygh i 2003. Selv om avisen senere fikk medhold i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, aksepterte også EMD prinsippet om ansvar for bruk av anonyme kilder.

En tjeneste som Blogger har derimot ikke ansvar for Fjordmans meninger, og har verken redaktøransvar eller lovbestemt rett til kildevern. Den er bare teknisk tilrettelegger for en anonym tjeneste. Ettersom tjenesten er gratis, trenger virksomheten som driver den ikke engang brukernes identitet for å kreve inn penger.

Medieansvarsutvalget: Delt innstilling i viktige spørsmål
Medieansvarsutvalget har formulert et forslag til lovtekst som innebærer at det kildevernet som gjelder for trykt skrift utvides til også å omfatte digitale publikasjoner ved at definisjonen av massemedium gjøres plattformnøytral. Flertallet i utvalget ville ikke ha særskilte bestemmelser som ytterligere utvikler kildens individuelle rett til anonymitet.

Et mindretall bestående av Svein Brurås, Guri Hjeltnes og Gunnar Flikke vil ha et absolutt og ubetinget kildevern for journalister og redaktører, men argumenterer for at dette bør begrenses til redaktørstyrte medier som faller inn under en ny medieansvarslov. Begrunnelsen er at kildevernet og redaktørinstituttet historisk har vært knyttet sammen, kildevern har forutsatt en redaktør som var villig til å ta på seg ytringsansvaret for anonyme forfattere. Dette har også vært et hovedpoeng i mye av det Redaktørforeningens generalsekretær Nils E. Øy har skrevet om temaet. Han hevder blant annet at ”Anonymitetsretten er på mange måter far til det redaktøransvaret vi har i dag” (sitert i utvalgets utredning).

Utvalget delte seg også i synet på om ethvert nettsted skal være pliktig til å utpeke en særskilt redaktør, eller et prinsipalt ansvarssubjekt, slik Personvernkommisjonen formulerte det når den foreslo nettopp dette. Flertallet mener at det er uhensiktsmessig å kreve at alle nettsted som åpner for brukergenerert innhold, skal være forpliktet til å utpeke en bestemt redaktør. Ettersom en slik redaktør i mange tilfeller ikke vil ha noen praktisk mulighet til å føre effektiv kontroll med innholdet, vil vedkommende lett kunne bli strafferettslig ansvarlig for noe vedkommende ikke hadde kjennskap til. Flertallet foreslår derfor å bruke foretaksstraff i de tilfellene hvor det foregår anonyme lovbrudd på et nettsted.

Et mindretall, bestående av Magne Lerø og Rune Fløisbonn, går derimot inn for at ethvert nettsted skal forpliktes til å oppgi – på godt synlig sted – hvem som er ansvarlig for nettstedets innhold. Lerø er redaktør, Fløisbonn er avdelingsdirektør i Kripos. Man kan godt forestille seg at de har hatt ulike motiver for forslaget.

Etter 22. juli vedtok kulturministeren å forlenge høringsfristen for innstillingen med to måneder, til 1. januar 2012. Hun sier selv at det er for å hindre at lovdebatten blir for preget av terrorhendelsene, men det kan jo også tenkes at nettopp debatten om Anders Behring Breiviks anonyme inspiratorer, og den generelle høyreekstreme aktiviteten på nettet tilsier at vi bruker ekstra tid på å vurdere om dette er en rettstilstand som bør vernes eller endres.

I departementets begrunnelse for utsettelsen, heter det blant annet: “Dette gjelder for eksempel spørsmålet om ansvaret for brukerskapt innhold (inkl. nettdebatter) både i redigerte medier og i medier uten en sentral redaktørfunksjon. Et særlig spørsmål i denne sammenheng er plassering av ansvar for anonyme ytringer.”

Andres syn
Olav Torvund skriver at han ikke ser noen større grunn til fullstendig anonymitet på nett enn til å tillate anonyme bankkonti. Det bør være et identifiserbart ansvarssubjekt, men navnet trenger ikke alltid være synlig for allmennheten. Han støtter imidlertid ideen om å innføre redaktøransvar for alle nettsider.

IV. Norsk presses diskusjon gjennom 15 år

Diskusjonen om redigering av debattene på nettstedene til medier som er underlagt Vær Varsom-plakaten og PFU-systemet har gått i bølger siden sent på 1990-tallet, da nettavisene etter hvert slapp til brukerne uredigert og anonymt, i strid med den praksis avisene hadde for sine papirutgaver.

Den første skikkelige runden kom i forbindelse med en revisjon av VV-plakaten i 2001, og vi fikk en repetisjon i 2005. Jeg satt i begge utvalgene, som foreslo samme prinsipp: Alt brukergenerert innhold er underlagt det samme redaktøransvar som resten av mediets innhold. Alt innhold skal, så langt det er teknisk mulig, underlegges redaksjonell vurdering før publisering. Forslaget tok høyde for at noen debatter har en umiddelbarhet som tilsvarer direkte sending i kringkasting, og derfor ikke kan forhåndsredigeres. I slike tilfeller skal debatten kontinuerlig overvåkes og krenkende innhold fjernes så raskt som mulig.

Forslagene omhandlet ikke anonyme innlegg spesifikt, men understreket redaktørens ansvar også der hvor han eller hun aksepterer anonym debatt. I hvilken grad dette skal aksepteres, er uansett en redaksjonell avgjørelse.

Utviklingen fram til 22. juli
I løpet av de siste årene er kontrollen med debatten blitt strammere, også i de største mediene. VG Nett og Dagbladet har prøvd ulike modeller, blant annet outsourcing til et svensk selskap som overvåket debattsidene, tekniske filtre, registrering og en slags VIP-behandling av registrerte deltakere.

To av avisene i Mentor Medier-konsernet, Dagsavisen (Nye meninger) og Vårt Land (Verdidebatt), har gått mer offensivt til verks, og skapt nye debattarenaer hvor redaksjonen er synlig til stede, samtidig som det kreves fullt navn av deltakerne. I en masteroppgave ved UiO har Ingvild Berg funnet at det er en klar sammenheng mellom krav til debattantene og kvalitet på debatten, kvalitet her målt som fravær av sjikane, rasistiske utsagn og respektløse ytringer.

Om lag 25 prosent av norske nettaviser har et system med forhåndsmoderering. Jeg har ikke sett noen tall på hvor stor andel som aksepterte anonymitet eller pseudonymitet.

Situasjonen etter 22. juli
Så godt som alle de store redaksjonene innførte restriksjoner på nettdebatten etter 22. juli. Dagbladet stengte kommentarfeltet, og åpnet gradvis igjen. Aftenposten stengte Debattsentralen “midlertidig” (den er i skrivende stund fortsatt stengt). VG hadde allerede forbud mot kommentarer på krimsaker, ulykker og katastrofer, og stengte for anonym debatt 16. august. Etter denne datoen ba de debattantene logge inn med Facebook-profil. De stengte også debattmuligheten helt mellom 24.00 og 07.00, men gjorde ingen endring for leserforumet, hvor deltakerne oppretter egne debatt-tråder.

Hegnar Online stoppet debatten de første dagene og innførte brukerregistrering, Document.no stengte kommentarfeltet midlertidig, og åpnet det igjen etter en drøy uke. Fredriksstad Blad stengte for anonyme innlegg 15. august, og innførte innlogging via Facebook-profil. Sjefredaktør Erling Omvik begrunnet innstrammingen med at avisen ville ”få slutt på drittslengingen og heller få en bedre og mer saklig debatt. Når du må si hvem du er, viser erfaring at det blir mindre sjikane og færre personangrep”.

Sideblikk på Sverige
Expressen innførte forhåndsmoderering i august, Dagens Nyheter stengte samtidig all debatt midlertidig. Dagen etter lukket Aftonbladet for anonyme innlegg og innførte Facebook-innlogging. Sjefredaktør Jan Helin skrev 30. august: ”Jag tänker som ansvarig utgivare av Aftonbladet fortsätta att utveckla läsarmedverkan. Men jag tänker snarast möjligt sluta att vara en distributör av anonymt hat og intolerans.”

Medievärlden gjennomførte tidligere i høst en undersøkelse blant 35 svenske utgivere, med 50 ulike titler som kommer ut minst fem dager i uken med tilhørende nettutgaver. Over halvparten innskjerpet kommentarreglene allerede i vår, før 22. juli, ytterligere en fjerdedel planlegger å gjøre det i høst. Flere angir en råere tone mot innvandrere som årsak.

Meidevärlden registrerte fire former for innstramming: Innlogging, begrensning i antall artikler som kan debatteres, hardere moderering og emner som ikke tillates debattert.

40 prosent av de undersøkte redaksjonene krever nå registrering og innlogging. Av de største avisene er det nå bare GP som ikke har innført eller planlagt innstramninger i mulighetene for anonym debatt, men avisen velger ut hvilke artikler som kan diskuteres. Omtrent 25 prosent har forhåndsmoderering. Nesten alle stenger debatten på ømtålige emner.

V. Mulige løsninger: Registrert pseudonym, anonymitetsnivåer

Staffan Hagnell, forsknings- og utviklingssjef ved stiftelsen .SE har i en artikkel i Medievärlden tatt til orde for et felles system for pseudonymitet innenfor mediene. Han foreslår en “identitetsføderasjon” der brukere som av ulike grunner ønsker å være anonyme overfor offentligheten registrerer seg i en base med et pseudonym. Dette pseudonymet respekteres på tvers av mediene, identiteten kjennes bare av databaseverten og oppgis bare ved brudd på forutsetningene, for eksempel ved ulovlige ytringer.

Nivåer av anonymitet
Basert på den diskusjonen som jeg har referert innledningsvis, burde det være overkommelig for dem som mener at anonym debatt har en verdi, å lage en verdipyramide for når kravet om å stå fram med full identitet inntreffer. Det er relativt uproblematisk å akseptere anonymitet i diskusjonen om lakseelver og hva som er den beste stasjonsvognen, det kan være gode grunner for å tillate anonym kritikk av kommersiell og politisk makt, mens alarmklokkene slår inn i det øyeblikk tonen blir skarp overfor andre mennesker eller etniske, sosiale, religiøse eller seksuelle grupper.

(Artikkelen ble 11. november 2011 også publisert på Aftenposten.no).

Rapporten har vært etterlengtet, ikke minst innenfor de miljøene som ønsker et sterkere offentlig engasjement som mottrekk mot det raske forfallet i amerikansk journalistikk. Prosjektets tittel ”The Future of Media” signaliserte hvilke tunge ambisjoner som lå til grunn. Derfor ble det utløst en tredobbel, sterk skuffelse da rapporten ble offentliggjort i første uke i juni. For det første er den nedgradert til en stabsrapport og vil ikke bli vedtatt som et offisielt FCC-dokument. For det andre er tittelen endret til: ”Information needs of communities”, perspektivet er endret fra en plan for medienes framtid til en beskrivelse av samfunnets behov. Og sist, men ikke minst, forslagene i rapporten er få og små.

De første reaksjonene er nokså entydige, fra begge sider av den stadig bredere kløften i amerikansk politikk: God analyse, ingen virkemidler. Rapporten er en omfattende og glimrende virkelighetsbeskrivelse som kan bli et referanseverk for medieforskning og diskusjoner om mediepolitikk, men den inneholder ingen forslag som kan bedre situasjonen for mediene. Som Michael Copps, FCCs mest liberale medlem, sa: ”Policyforslagene korresponderer ikke med diagnosen”.

Tatt av høyrevinden

Forklaringen på at dette store prosjektet ble berget som fødte en mus, ligger sannsynligvis i den politiske utviklingen i USA de siste par årene. Arbeidet startet på et tidspunkt da kriseforståelsen var høy og hundrevis av journaliststillinger forsvant hver uke, det avsluttes på et tidspunkt da høyresidens narrativ dominerer den offentlige debatt: Alle statlige kostnader må kuttes til beinet, nasjonen er på konkursens rand og har ikke engang råd til å beholde sentrale (og beskjedne) velferdsordninger, langt mindre innføre ideologisk omstridte nye subsidier.

Kilde: FCCs rapport Information needs of communities, side 40.

I 2009 var krisetegnene mange og sterke. De samlete annonseinntektene for amerikanske aviser hadde falt med nesten 40 prosent på fire år, og skulle falle med ytterligere 10 prosent i 2010. Antall husholdninger som abonnerte på en avis var tilbake til nivået fra 1945, mens det er tre ganger så mange husholdninger nå. 13.000 journaliststillinger forsvant i løpet av 2008 og 2009, de gjenværende journalistene måtte jobbe hardere, produsere mer, levere til flere kanaler. Uttrykket ”hamsteriseringen” av journalistikken oppsto. Reportere som tidligere hadde tid til å grave i dokumenter, bearbeide kilder, sjekke fakta og finpusse formuleringene, måtte nå løpe som gale for å makte produksjonspresset.

I denne situasjonen våknet to store offentlige institusjoner, Federal Communications Commission og konkurransetilsynet: Federal Trade Commission (FTC). De startet parallelle prosjekt med sikte på å undersøke hvordan det offentlige kan kompensere for den samfunnsnyttige journalistikken som markedet ikke lenger leverer. Den tidligere demokratiske presidentkandidaten John Kerry arrangerte en høring i Senatet i mai 2009, og demokraten Adam Schiff sto bak en tilsvarende høring i Representantenes hus.

FCC startet en omfattende høring med sikte på å få inn forslag til offentlige tiltak. 30 organisasjoner og 9000 enkeltpersoner deltok i FCC-høringen, samtidig som forskere, aktivister og mediefolk presenterte sine ideer overfor FTC. Spesielt aktive var lobbyorganisasjonen FreePress, som er den dominerende på dette feltet.

Hovedargumentet fra tilhengerne av økt offentlig engasjement var at dette ikke er noe nytt, i motsetning til hva høyresiden hevder. Helt fra USAs første tid har den føderale regjering og delstatsregjeringene støttet aviser og kringkasting, både gjennom subsidier, offentlig annonsering og skatteletter. Dette har skjedd ut fra en forståelse av at et folk som vil styre seg selv, er helt avhengig av bredest mulig, og best mulig, informasjon. De samme politikerne som vedtok det første grunnlovstillegget om presse- og ytringsfrihet, de berømte ”founding fathers”, opprettet også U.S. Mail, som hadde som hovedoppgave å distribuere aviser til sterkt subsidierte priser. I løpet av 1900-tallet utgjorde avisene 95 prosent av all post som postverket distribuerte, målt i volum, men bare 12 prosent av inntektene. I dagens pengeverdi ville tilsvarende subsidier utgjort 6 milliarder dollar årlig. Så sent som i 1970 utgjorde postsubsidiene 75 prosent av distribusjonskostnadene for en avis, i dag er rabatten på 11 prosent.

Mange nye ideer

I boken ”Uninhibited, Robust and Wide Open” argumenterte Lee Bollinger, rektor ved Columbia University og styremedlem i The Washington Post, for en massiv økning i støtten til public service-journalistikk og en kraftig opprustning av offentlig finansiert kringkasting. I boken ”The Death and Life of American Journalism” lanserte Robert McChesney og John Nichols, to av grunnleggerne av FreePress, en rekke forslag til offentlige støtteordninger, inkludert skattefradrag for journalistlønninger, lettere overgang til non-profit drift av aviser og lavere portotakster.

Da liknende forslag ble fremmet på en stor konferanse i regi av FTC, våknet høyresiden. Alle forslag til nye pressesubsidier ble karakterisert som grove overgrep mot pressens uavhengighet og et brudd på det første grunnlovstillegget. Disse reaksjonene kom samtidig med at Tea Party-bevegelsen og et revitalisert republikansk parti drev det politiske tyngdepunktet et godt stykke til høyre i forhold til Obama-feberen i 2008. FTC har vært tause siden, og den bebudete rapporten fra deres prosjekt er også bortimot et år forsinket, uten signaler om når den vil foreligge.

Kommentarene fra høyresiden etter fremleggelsen av FCC-rapporten er samstemt tilfredse over at det ikke blir foreslått noen form for pressestøtte, verken direkte eller indirekte. Det mest konkrete forslaget i rapporten er å styre en milliard dollar i offentlig annonsering mot lokale og regionale medier, hvor krisen er størst. Det kan høyresiden leve med. En av de største mottakerne av denne formen for offentlig støtte er deres hovedorgan, The Wall Street Journal, som er en innbitt motstander av å bruke offentlige midler på mediene. Offentlige annonser eller offentlig påbudt annonsering (blant annet for tvangsauksjoner) er den største annonsegruppen i avisen.

Pressen selv mot subsidier

Skepsisen mot øket eller ny pressestøtte går også helt til topps i pressens egne organer. Den amerikanske avisutgiverorganisasjonen, Newspaper Association of America, har advart mot statlige ordninger som kan påvirke pressens uavhengighet. Tre av fire redaktører er imot pressestøtte, viste en undersøkelse utført i fjor.

Derimot er det ingen uenighet om den virkeligheten FCC-rapporten beskriver. Forfatterne får unison ros for å ha gjort et imponerende grundig arbeid. Tilstanden i amerikanske massemedier er tegnet i detalj og dysterhet: Antallet medier er blitt enormt utvidet gjennom utbredelsen av nettaviser, ambisiøse blogger og andre digitale publikasjoner, men det produseres mye mindre original journalistikk enn før.

Lokale fjernsynsstasjoner, som driver på offentlig, gratis lisens, har kuttet radikalt i den lokale nyhetsdekningen, inngått avtaler med kildene om markedsføring forkledd som journalistikk, og i stadig større utstrekning tatt i bruk videopressemeldinger som presenteres som nyhetsreportasjer.

Avisenes problemer er ifølge rapporten firfoldige: Nettet bryter opp den pakken som avisene har levert, folk trenger ikke lenger holde en avis for å få kryssord, værmeldinger, trafikkinformasjon eller lokale tilbud i tillegg til nyhetene. Konkurransepresset fra de digitale mediene presser annonseprisene kraftig ned, annonseringen løsrives fra nyhetene, og stadig mer av lesingen foregår via mobile enheter. Dessuten øker antallet amerikanere som sier at de overhodet ikke følger med på nyhetene, 17 prosent i befolkningen totalt, 31 prosent i aldersgruppen 18–24 år.

Flere får nå nyheter fra nett enn avis, men hva med substansen? (Kilde: FCCs rapport Information needs of communities, side 117)

Rapporten fastslår at krisen er størst i de lokale mediene, tilsvarende de norske regionavisene. De hyperlokale mediene, på bydels- eller nabolagsnivå, klarer seg bedre. Men fordi 95 prosent av de originale nyhetene fremdeles kommer fra de tradisjonelle journalistiske institusjonene, i hovedsak regionavisene, og disse redaksjonene er så alvorlig svekket, lider hele det journalistiske økosystemet. Den radikale reduksjonen i antallet reportere som dekker politiske institusjoner, rettsvesenet, helsevesenet og skolesystemet, fører ifølge rapporten til at makt flyttes fra mediene (og publikum) til institusjonene som skal overvåkes. Journalistene blir mer avhengige av pressemeldinger og informasjonsmedarbeidere. Mens det for 30 år siden var én pr-medarbeider pr. journalist i USA, er forholdet nå 4 til 1.

Frykter økt korrupsjon

En studie utført av Alicia Adsera, Carles Boix og Mark Payne, publisert i Journal of Law, Economics and Organization (pdf) i 2003 viser at den tendensen man kan se internasjonalt til at land med svak presse har høyere grad av korrupsjon enn land med en sterk og fri presse, også gjelder innad i USA. Områder uten sterke regionaviser har mer utbredt korrupsjon enn områder som tradisjonelt har hatt sterke aviser. Clay Shirky, professor ved New York University og forfatter av boken ”Here Comes Everybody”, som The Guardian nylig kåret til en av verdens 100 viktigste sakprosabøker gjennom tidene, sa i et foredrag i 2009 at hans mareritt er at alle byer i USA med færre enn 500.000 innbyggere vil miste sin lokalavis og synke ned i et system av økt korrupsjon.

Slike dystopier preger også den analytiske delen av rapporten fra FCC, men blir ikke møtt med forslag til mottiltak. Rapporten anbefaler at offentlige institusjoner åpner for mer innsyn fra publikum, foreslår at C‑span, fjernsynskanalen som overfører møtene i Kongressen og andre offentlige debatter, får avleggere på delstatsnivå, foreslår endringer i skattereglene som gjør det enklere å gi penger til non-profit journalistikk og anbefaler at flere journalistskoler kopierer de medisinske skolenes kombinasjon av teori og praksis.

Det er det hele, i tillegg til forslaget om å styre mer offentlig annonsering mot lokale medier. Kommisjonsmedlem Michael Copps sa på et seminar i Washington om rapporten at den inneholder noen gode ideer, men at de ”ikke engang er i samme divisjon som problemene”. De mest håpefulle, noen vil si naive, trodde at ”The Future of Media” virkelig ville stake ut en fremtid der det offentlige tar på seg et øket ansvar når markedet ikke lenger kan eller vil produsere journalistikk i det omfang og av den kvalitet som behøves. I stedet er rapporten en seier på knock out for høyresiden, som ikke vil ha noen innblanding fra statens side, og som mener at markedet selv vil ordne opp når støvet etter den digitale revolusjonen og den pågående finanskrisen har lagt seg.

Men, som flere har påpekt, avisenes opplag og annonseinntekter begynte å falle lenge før finanskrisen, begge deler stupte under krisen, og har fortsatt å falle etterpå. To dager etter at FCC-rapporten ble offentliggjort, meldte Newspaper Association of America at de samlete annonseinntektene i amerikanske aviser hadde falt med 9,7 prosent i forhold til i fjor. Akkumulert gir det et fall på 55 prosent siden 2005. Stadig mer tyder på at avisene i fremtiden ikke har mulighet for å dekke det informasjonsbehovet det amerikanske samfunnet har, at ingen andre medier foreløpig er i stand til å ta over denne oppgaven, men at det offentlige ennå ikke er beredt til å gripe inn. Tonen er fortsatt: Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje leva livet for deg.

I 36 år har Jim Lehrer ledet en nyhetssending hvor vesentlighet har vært det viktigste kriteriet i redigeringen. Der hvor andre snakket i store bokstaver, brukte han de små. I de fleste av disse årene bar programmet hans navn, først som ”The MacNeil/Lehrer Report”, siden 1996 som ”The NewsHour with Jim Lehrer”.

Jim Lehrer i sitt rette element (foto: Steve Rhodes, CC:by-nc-sa)

Han har vært det viktigste ansiktet i amerikansk ikke-kommersiell kringkasting i en generasjon, om vi ser bort fra Big Bird i ”Sesame Street”, og 77 år er antakelig en akseptabel pensjonsalder. Men Lehrer forlater en skute i tung motvind, herjet av brottsjøer fra minst tre retninger samtidig.

I februar vedtok det republikanske flertallet i Representantenes hus å stoppe all føderal finansiering av de to søsternettverkene Public Broadcasting Service, PBS (fjernsyn) og National Public Radio, NPR. Det samme foreslo republikanerne i november i fjor, etter at PBS sa opp kontrakten med Juan Williams, en kontroversiell kommentator, som i en debatt på Fox News sa at han var redd for å fly med folk som så ut som de kunne være muslimer.

Selv om republikanerne har foreslått det samme gjentatte ganger helt siden PBS/NPR ble opprettet, og forslaget også denne gang strandet i Senatet, er de gjentatte forsøkene på å strupe de to organisasjonene økonomisk et uttrykk for hvor polarisert amerikansk politikk er, også i synet på ikke-kommersiell kringkasting. PBS og NPR, som når til sammen 170 av de drøyt 300 millioner amerikanerne i løpet av en måned, blir med rette oppfattet som formidlere av liberale holdninger som utfordrer det republikanske grunnfjellet. Men når de gjentatte angrepene i Kongressen likevel ikke fører fram, skyldes det i hovedsak at selv konservative velgere støtter ideen om ikke-kommersiell kringkasting, og gjerne vil beholde både Big Bird og Jim Lehrer, om de kunne.

Småbeløp til offentlig kringkasting

I en undersøkelse utført for CNN i mars i år, sa 53 prosent av de spurte at den offentlige støtten til kringkasting burde beholdes på dagens nivå eller økes, mens bare 16 prosent ville redusere bevilgningene. Tallene er interessante i seg selv, men blir direkte oppsiktsvekkende sett i forhold til hva folk trodde dagens støtte beløper seg til. I gjennomsnitt tippet respondentene at 5 prosent av det føderale budsjettet går til offentlig kringkasting. I realiteten utgjør støtten 0,01 prosent, eller under halvannen dollar per innbygger. NRKs budsjett er om lag dobbelt så stort som de offentlige bevilgningene til Corporation for Public Broadcasting (CPB), paraplyorganisasjonen som fordeler de føderale midlene til kringkasting. NRK bruker 800 lisenskroner per innbygger, mens PBS/NPR får 8 kroner i føderal støtte.

Det ville selvfølgelig ikke gått, om ikke de 700 public radiostasjonene (5 prosent av alle amerikanske radiostasjoner) og 356 public tv-stasjonene (20 prosent av samtlige lokale stasjoner), hadde fått mesteparten av inntektene fra seerne og lytterne, og gjort seg stadig mer avhengig av sponsorer.
Men tidene er harde i USA, også for noe så populært som fjernsyn og radio uten reklameavbrudd, og program som de kommersielle kanalene stort sett ikke våger seg på. Selv fyller jeg dagens lange timer i bilkø med klassisk musikk fra WETA, Washingtons eneste radiokanal med rent klassisk format. Brahms og Haydn klinger uforstyrret, men mellom hvert musikkinnslag minner programlederne om at det hele kun er mulig på grunn av den sjenerøse støtten fra oss lyttere. Noen ganger er tonen lett desperat; hvis vi ikke snarest sender en ny sjekk (jada, amerikanerne bruker fremdeles gode, gammeldagse papirsjekker) kan det bli stille i eteren.

Truslene er ikke tomme. 30. juni mister Orlando, Florida sin største ikke-kommersielle tv-stasjon, WMFE. De frivillige bidragene fra seerne var falt med 34 prosent og stasjonen kunne ikke lenger klare å betale avgiften til PBS på en million dollar i året. Stasjonen er solgt til en religiøs organisasjon. University of Central Florida har sagt at de vil oppgradere sin stasjon til å overta for WMFE, men samtidig kom meldingen om at guvernør Rick Scott ® har lagt ned veto mot alle offentlige bevilgninger til kringkasting. I Los Angeles hoppet KCET av i januar, også der var det avgiften til PBS som ble for tung å bære. WTTV i Chicago varsler at de ikke vet hvor lenge de klarer å betale de 4,2 millioner dollar årlig for retten til å sende programmene fra PBS. I Waco, Texas stengte den offentlige stasjonen i fjor.

NPRs inntektskilder. Klikk for større bilde (kilde: npr.org)

Mange ikke-kommersielle stasjoner, som WETA, bringer lite eksternt produsert materiale, som nyhetsbulletenger fra NPR (og lyden fra NewsHour), mens andre ikke har lokal produksjon i det hele tatt. De formidler utelukkende program produsert av andre. De tre store (delvis) offentlig finansierte tv-stasjonene, WNET i New York, WGBH i Boston og KCET i Los Angeles produserer rundt 60 prosent av programmene for samtlige ikke-kommersielle tv-stasjoner i hele landet.

Økende publikum, fallende finansiering

Amerikansk ikke-kommersiell kringkasting har tre store inntektsstrømmer: Offentlig støtte fra delstatene og kommunene, gaveinntekter og medlemskontingent fra lyttere og seere, og sponsorinntekter. De siste kommer blant annet fra selskap som driver ”overfallsmarkedsføring” (ambush marketing), som betyr å dytte budskapet sitt på folk som forsøker å unngå reklame. Alle disse tre strømmene er under press. Sponsorbudsjettene er ikke hva de var før finanskrisen og det samme gjelder i høy grad familiebudsjettene. Etter valget i fjor høst har en rekke delstater fått republikanske guvernører som er valgt på løfter om å kutte offentlige utgifter til beinet, og som uansett ikke har noe til overs for de liberale tendensene i sendingene fra NPR/PBS. Beslutningen til guvernør Rick Scott i Florida, for tiden USAs minst populære guvernør, medfører at 13 radiostasjoner og 13 tv-stasjoner vil miste all støtte fra delstaten. For de minste stasjonene kan det bety at senderne slås av.

Dette skjer samtidig som oppslutningen om ikke-kommersiell radio øker. Mens lyttertallene for all amerikansk radio falt med 6 prosent i fjor, økte lyttingen på NPR-stasjonene med 3 prosent, ifølge rapporten The State of the News Media 2011. Siden år 2000 har de ukentlige lyttertallene øket med 58 prosent, til 27,2 millioner. I løpet av én måned ser 121,9 millioner amerikanere på ikke-kommersielt fjernsyn, mens 64,7 millioner lytter på ikke-kommersiell radio (alle lyttere og seere er talt bare én gang i løpet av perioden).

Presset av økonomi, politikk og endring i mediebruken

Den første og største trusselen mot det svake, men viktige nettverket av ikke-kommersiell kringkasting (som i mange rurale strøk er den eneste formen for kringkasting innbyggerne har) er altså ikke publikumsoppslutningen, men økonomien.

Den andre trusselen er det politiske presset, som ikke er blitt mindre de siste to årene. NPR og PBS oppsto som en del av president Lyndon Johnsons Great Society på 1960-tallet, den siste perioden med liberale sosiale reformer før Barack Obama. Selv om Kongressen skapte et desentralisert og komplisert system av lokale lisenser for å hindre at den (delvis) offentlig finansierte kringkastingen skulle bli et effektivt organ for liberal politikk, begynte forsøkene på å avvikle systemet igjen allerede under Richard Nixon, som etterfulgte Johnson i 1969.

Kongressen vedtok også at de offentlige midlene skulle bevilges årlig over de føderale og lokale budsjettene, heller enn å sette av et fond. Sammen med et forbud mot å danne nettverk mellom lokale stasjoner for programutveksling, skulle dette sørge for at ikke-kommersiell kringkasting kontinuerlig er under politisk kontroll, ifølge medieforskerne Pat Aufderheide og Jessica Clark (pdf).

Kontrollen vipper ofte over i ren sjikane. Jay Rosen, professor i journalistikk ved New York University, hevder at forsøkene på å fjerne den føderale finansieringen av NPR på grunn av oppsigelsen av Juan Williams ”kan ikke forstås på annen måte enn som en del av kulturkrigen”. Rosen mener at lederne av de store organisasjonene innen public broadcasting må innse at deres problem ikke er at de blir misforstått, men at det er ”aktører som tjener på vrengebildet” av hva ikke-kommersiell kringkasting er og gjør.

En stor undersøkelse presentert av Pew Project for Excellence in Journalism viser at høyresidens kritikk også blir reflektert i seerne og lytternes oppfatning av programmene fra NPR og PBS. Mens 37 prosent av de demokratiske velgerne sier at de stoler på alt, eller mesteparten, av det de hører på NPR, sier 29 prosent av uavhengige velgere og bare 16 prosent av republikanske velgere det samme. Mens 26 prosent av lytterne definerer seg selv som konservative, definerer 37 prosent seg som liberale. Men undersøkelser som Pews prosjekt for kvalitetsjournalistikk har gjennomført, viser likevel at både PBS og NPR dekket president Obamas første 100 dager i embedet mer nøytralt enn de fleste andre nyhetsorganisasjoner. Tom Rosenstiel, som leder prosjektet, understreker også at mens 3,5 prosent av nyhetene på kommersiell radio dreier seg om utenrikspolitikk, er andelen utenriks på NPR-nyhetene 31 prosent.

Den tredje store utfordringen deler de ikke-kommersielle stasjonene med de kommersielle. De tunge endringene i mediekonsumet; fragmenteringen av innholdet, distribusjon via mobile enheter, forskyvning i tidsbruk og mindre ressurser til journalistisk originalproduksjon, rammer hele det eksisterende økosystemet på medieområdet. Stadig flere henter program fra NPR og PBS via nettet, noe som svekker lojaliteten til de lokale stasjonene og reduserer giverviljen. Men hvis NPR og PBS ikke legger ut programmene, frykter de at brukerne går andre steder, til kommersielle leverandører.

Ambisiøst reformforslag: Plattformnøytral finansiering av lokale mediesentre

Center for Social Media ved American University i Washington utforsker alternative organiseringsformer for public media. Det amerikanske medietilsynet; Federal Communication Commission, FCC, gjennomførte i fjor vår en omfattende høring om det offentliges ansvar for medieutviklingen. Rapporten fra høringen, med anbefalingene fra FCC, skulle vært publisert før jul, men er sterkt forsinket, uten at det er gitt noen offentlig begrunnelse. I sitt høringsnotat, foreslår forskerne ved American University (pdf) at CPB blir omdannet til en plattformnøytral institusjon; Corporation for Public Media, CPM, med ansvar for å etablere og finansiere et nettverk av lokale mediesentre som kan produsere lokalt, relevant materiale for alle distribusjonplattformer. Nettverkene bør springe ut av eksisterende lokale kringkastingsstasjoner, som bør utvikles til lokale nav for ulike former for medieaktivitet (også eksisterende nyskapende medievirksomhet i USA har lokal forankring).

Ideene, lik andre forslag om ny mediestøtte, kan virke temmelig motstrøms i en tid hvor den fremste idretten i Washington og i mange av delstatshovedstedene er å se hvem som kan kutte mest og raskest i de offentlige budsjettene. Og det er en slags tragisk ironi at jo hardere kuttene er, desto mindre er sjansen for at velgerne får høre om dem. Når den lokale NPR-stasjonen stilner, er alternativet ofte en stasjon som sender hip hop, country eller evangelisk forkynnelse døgnet rundt.

Michael Copps er medlem av det amerikanske medietilsynet, The Federal Communication Commission. FCC er en mektig og sentral institusjon, men som så mange andre føderale reguleringsmyndigheter under kraftig beskytning fra høyresiden. Samtidig med at Copps snakket til journalister, aktivister og akademikere på konferansen i Boston, vedtok Representantenes hus å fjerne FCCs mandat til å regulere internett. Kommisjonen vedtok før jul et utvannet forslag om nettnøytralitet som blant annet ikke regulerer trådløse nett. Vedtaket er blitt skarpt kritisert for ikke å sikre fri og likeverdig adgang til nettet for alle innholdsleverandører, men FCC er likevel truet med rettssak fra Verizon, en av de største internetttilbyderne — og har vært under vedvarende angrep fra republikanske politikere som stempler forslaget om å likestille alt innhold på nettet som et forsøk på å innføre statlig kontroll av nettets innhold.

Amerikansk allmennkringkasting: PBS om finanskrisen (klikk for å se dokumentar)

Nancy Pelosi, minoritetsleder for demokratene i Representantenes hus, talte til delegatene på The National Conference for Media Reform og forsikret  at lovforslaget vil bli stanset i Senatet, men i disse tider er det eneste sikre i amerikansk politikk at alt kan skje.

Et annet gjennomgående tema på konferansen var kravet om økt offentlig støtte, både til kringkasting, tradisjonelle papirmedier og public service-journalistikk generelt. Selv om kravet ble fremmet av tunge personer i amerikansk offentlighet, som Lee Bollinger, rektor ved Columbia University, innrømmet både han og andre som mener det samme, at alle ønsker om økt mediestøtte er politisk urealistisk. Mens konferansen krevde mer, forhandlet Kongressen om å fjerne det lille som finnes. I budsjettforhandlingene krevde republikanerne stans i alle føderale bevilgninger til Public Broadcasting System og National Public Radio, de to pilarene som holder oppe det lille som finnes av offentlig kringkasting i USA. De to institusjonene slapp imidlertid med skrekken denne gang, bevilgningene ble opprettholdt i det endelige budsjettkompromisset.

De nasjonale konferansene for mediereform arrangeres av FreePress, den største av mange organisasjoner som arbeider for grunnleggende endringer i organiseringen og finansieringen av amerikanske medier. FreePress samlet inn over to millioner underskrifter mot vedtaket i FCC om en utvannet og svekket nettnøytralitet.

Michael Copps, som har sittet i FCC i to perioder,  sa i sin tale til konferansen at “fakta er borte” i amerikanske medier. “Undersøkende journalistikk er forsvunnet. Du kan ikke lenger finne den informasjonen du trenger for å foreta intelligente politiske valg. Hvor mange saker blir ikke rapportert, hvor mange fakta forblir begravet fordi det ikke lenger er nok journalister til å grave dem fram”, sa han.

Copps foreslo en kraftig innskjerping av FCCs overvåkingsfunksjon. “I dag trenger kringkasterne bare å sende inn et postkort hvert åttende år, så får de fornyet konsesjonen. Vi burde stilt dem til ansvar for hvordan de forvalter frekvensene. Det er folkets frekvenser, ikke kringkasternes. Vi spør dem ikke om de leverer lokale nyheter, eller om de forvalter offentlighetens interesser slik de burde. Konsesjonsperiodene burde reduseres til tre år, og vi burde inndra dem for alle som ikke opptrer slik public  service-kringkastere bør.”

Copps etterlyste også den store rapporten om framtidig finansiering av amerikansk journalistikk, som FCC opprinnelig skulle publisert tidlig i fjor høst, etter en omfattende høringsprosess. Både denne rapporten og en tilsvarende utredning fra The Federal Trade Commission er blitt utsatt gang på gang, uten noen forklaring. “Hvis denne rapporten ikke er full av sterke og konkrete forslag, vil den ikke være verdt papiret den er skrevet på,” mente Copps.

Han fikk sterk støtte av Robert McChesney, som er professor i kommunikasjonsvitenskap ved University of Illinois, en av stifterne av FreePress og — sammen med John Nichols — forfatter av boken “The Death and Life of American Journalism”, som argumenterer tungt for økt offentlig engasjement i mediebransjen. McChesney understreket det som også er hovedtemaet i boken; at journalistikk ikke er en privat vare, men et offentlig gode. “Definisjonen av et offentlig gode er noe som samfunnet desperat trenger, men som markedet ikke kan eller vil produsere i tilstrekkelig omfang eller kvalitet.”

McChesney viste til at de offentlige subsidiene til postombæring av de første amerikanske avisene, i republikkens barndom, tilsvarer 35 milliarder dollar i dagens pengeverdi. “I dag bruker det offentlige én milliard dollar på amerikanske medier. Det er en bagatell sammenliknet med andre demokratier. Hvis vi la oss i den lave enden, og sammenliknet oss med New Zealand og Australia, burde vi bevilget 7–10 milliarder. Dersom vi legger oss i midten, på Japan og Storbritannias nivå, måtte bevilgningene vært 20 milliarder. Og dersom vi måler oss mot de beste systemene, i Tyskland og de skandinaviske land, måtte den amerikanske pressestøtten vært nettopp 35 milliarder dollar årlig. Og når protestene om avhengighet av staten kommer, er det verdt å merke seg at de landene som har de høyeste offentlige subsidiene, også har de mest uavhengige og kritiske mediene, ifølge sammenlikninger foretatt av Freedom House og The Economist.”

Columbia-rektor Bollinger advarte mot en romantisk tro på at borgerjournalister og superlokale nettsted kan erstatte den tradisjonelle journalistikken. “Jeg er en tilhenger av borgerjournalistikk, men vi må også ha den institusjonaliserte pressen, bare den er sterk og uavhengig nok til å gå løs på de mektigste kreftene i samfunnet. Vi er imidlertid nødt til å innse at den forretningsmodellen som har drevet disse mediene til nå, ikke holder i fremtiden. Miami Herald hadde 14 kontorer med korrespondenter i Latin-Amerika. Nå har de ingen. Akkurat når vi virkelig trenger omfattende og presis informasjon om resten av verden, fordi USA er blitt stadig mer avhengig av resten av kloden, får vi betydelig mindre”.

Amerikansk allmennkringkasting: Prisbelønt NPR-program om årsakene til finanskrisen (klikk for å lytte)

Bollinger hevdet at den eneste farbare vei er økt offentlig finansiering, spesielt av PBS og NPR. “Men det er fascinerende hvor sterke reaksjoner jeg får når jeg sier dette. Disse reaksjonene er kortsiktige, bygger på feil fakta, og er lite gjennomtenkte. Kringkasting har for eksempel alltid bygget på en blanding av kommersielle inntekter og offentlige konsesjoner. Vi har aldri hatt et fritt marked for journalistikk, det har alltid bestått av en rekke naturlige monopoler. Og vi har, også i USA, en lang tradisjon for offentlig finansiering av det markedet ikke leverer. Columbia University er et godt eksempel. Vi mottar hundrevis av millioner dollar hvert år fra det offentlige til vår forskning. Vi bryr oss like mye om vår akademiske frihet som journalistene gjør om sin journalistiske.”

Bollinger ba amerikanske myndigheter studere hva britene gjør med BBC, franskmennene med France 24, russerne med Russia Today, og ikke å forglemme Al Jazeeras stadig sterkere posisjon, bygget opp på offentlige midler. “Det er tragisk hvis USA lener seg tilbake og tror at vi kan være tjent med det systemet vi har i dag. De andre landenes erfaringer er de beste argumentene for sterkere offentlig kringkasting”,  sa han.

Det generelle inntrykket etter tre dager med debatter og foredrag, med 350 innledere (alt fra lokalradioaktivister til nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz) er at det er bred enighet i analysen blant de ulike gruppene som arbeider for mediereform: De siste tiårene har kommersielle selskaps innflytelse over amerikansk politikk øket enormt. Lawrence Lessig, professor i jus ved Harvard, og kjent advokat for svakere opphavsrettsbeskyttelse, hevdet i et flammende foredrag at den grunnleggende årsak til de fleste og største av USAs problem er den tiltakende private finansiering av offentlige valg. Høyesterettsdommen fra 2010, den såkalte Citizens United-dommen, som slo fast at kommersielle selskap har samme rettigheter etter grunnloven som privatpersoner, og derfor fritt kan støtte politiske kandidater med ubegrensete pengesummer, har radikalt forkjøvet en balanse som allerede var skjev.

Flere av talerne minnet om at de store amerikanske mediene selv er eid av konglomerater som bruker enorme summer på å kjøpe seg de rette politiske beslutningene. Jay Harris, tidligere utgiver av “Mother Jones” minnet om at 350 av de 435 folkevalgte i Representantenes hus og 67 av 100 senatorer har mottatt støtte fra General Electric, som også eier NBC og MSNBC. Da New York Times for noen uker siden avslørte at GE i fjor hadde et overskudd på 14 milliarder dollar, uten å betale skatt, var NBC blant de få nasjonale mediene som ikke brakte meldingen videre.

Det er overveldende flertall i folket for å endre valglovene slik at bidrag fra næringslivet begrenses, selv 68 prosent av republikanerne er for et grunnlovstillegg  som vil overprøve høyesterett og Citizens United. 87 prosent av demokratene vil ha et slikt tillegg. Men i Kongressen er reformviljen laber.

“Get real!”, sa Laura Washington, spaltist i Chicago Sun Times, “å snakke om økte offentlige subsidier når PBS/NPR er under heftige angrep, når Huffington Post ikke engang bryr seg med å betale skribentene, når nyutdannete journalister forlater yrket i flokk og følge, når stadig flere må kombinere journalistikk med én eller flere andre jobber, er ganske enkelt naivt.”

Hun har utvilsomt rett. Selv om USA blir hengende etter Europa og andre høyt utviklete samfunn på en rekke områder, som helse, miljø, transport og utdanning, er det — som på medieområdet — ingen merkbar vilje til å bryte ut av gamle mønstre. Konferansen i Boston bar preg av at motstanden mot det nåværende systemet både er bred og artikulert, men at de fleste innser at de taler, velformulert, for døve ører.

Aktørene som driver internett i dag, er ikke en del av den dugnaden en del mennesker så for seg at internett skulle bli. De har sine egne forretningsinteresser å ta hensyn til, og har alltid hatt det. Problemet er bare at den siden ved saken hittil har blitt overskygget av en tåkete forestilling om fred, frihet og harmoni. Husk at det er business vi snakker om her, og at det er ikke i deres interesse at nettet står vidåpent.

Mobilfeltet er den viktigste slagmarken, mener Lovink. “Mobilfeltet har et helt annet syn på den åpne nettkulturen enn det som har vært tilfellet på de tradisjonelle nettplattformene så langt”, sa han til Klassekampen.

The usual suspects

To uker tidligere hadde teknologidirektør Rolv-Erik Spilling bekreftet overfor Dagens Næringsliv at Telenor vil ta betalt av innholdsleverandører som VG, NRK og YouTube for å transportere videoene deres i nettet. Begrunnelsen lyder som en bekreftelse på Lovinks påstand: Ifølge Telenors anslag vil trafikken i mobilnettet bli tidoblet i perioden fram til 2015 på grunn av den sterke veksten i videobruk via smarttelefoner og nettbrett som Apples iPad. I et innlegg i Bergens Tidende 3. februar skriver Spilling at “internettmodellen med fri distribusjon av ubegrensede mengder innhold ikke lenger er bærekraftig.” Han argumenterer for at en modell hvor selskap som ønsker å streame HD og 3D-video til sine kunder, må betale for distribusjon, vil “være en fordel for alle som ønsker å dele sin informasjon på internett og for nettbrukerne som fortsatt vil få gode brukeropplevelser på internett.”

Tilsynelatende kan disse nye signalene fra Telenor virke som et åpenbart brudd på de retningslinjene for nettnøytralitet (pdf) som Post- og teletilsynet utformet i 2009, og som Telenor har sluttet seg til, spesielt punkt 3, som lyder:

Internettbrukerne har rett til en internettilknytning fri for diskriminering med hensyn til applikasjonstype, tjenestetype, innholdstype og hvem som er avsender eller mottaker.

Det er jo nettopp en slik diskriminering Telenor ønsker å innføre, ved å kreve at noen avsendere betaler for å få levert en spesiell innholdstype med den nødvendige kapasitet. Dette må med logisk nødvendighet føre til at andre tjenester blir nedprioritert. Behovet for å kreve ekstra betalt oppstår jo etter sigende fordi det kjempes om et knapphetsgode; kapasitet. Hvis noen skal betale for å bli garantert tilstrekkelig mengde av denne kapasiteten, kan ikke alle få samme garanti.

Propaganda for nettnøytralitet (ill: BLW Moore, CC: by-nc-sa)

Teknobloggen Ars Technica omtaler de nye signalene fra Telenor under overskriften: “Cash, please! A Nordic change of heart on net neutrality”, og skriver at Spilling i intervjuet med Dagens Næringsliv “made the usual case: YouTube uses too much traffic and it needs to compensate ISPs for it”.

For de som har fulgt den amerikanske debatten om nettnøytralitet, var Spillings argument virkelig “the usual case”, og Telenor vil være blant “the usual suspects” i diskusjonen om et internett som blir stadig mindre dugnad og stadig mer forretning.

Argumentene mot nøytralitet

Argumentene om et overbelastet mobilnett og behovet for å lage en egen, leverandørbetalt, ordning for de store distributørene av video, som Netflix og YouTube, er i USA framført av Telenors storebrødre, som Verizon og Comcast. De er blitt kraftig imøtegått av grupper og individer som forsøker å forsvare et nøytralt nett hvor alle ideer, tanker, varer og argument har lik rett til å bli formidlet. Før det amerikanske medietilsynet, Federal Communication Commission (FCC), i desember vedtok nye regler (pdf) som skal sikre nettnøytralitet, overrakte lobbyorganisasjonen Free Press to millioner underskrifter fra internettbrukere som frykter nettopp en slik utvikling som Telenor legger opp til. Selv om Free Press og andre hevder at FCC la seg flate for ønskene fra tele- og bredbåndsgigantene, har Verizon i etterkant saksøkt FCC med påstand om at kommisjonen ikke har mandat til å regulere det trådløse nettet.

Den amerikanske debatten er også i ferd med å flytte seg inn i Kongressen. 17. februar vedtok det republikanske flertallet i Representantenes hus en lov som hindrer FCC i å bruke statlige midler til å iverksette vedtaket fra desember. Republikanerne mener at det er unødvendig å regulere nettet, og at bestemmelser som skal sikre nettnøytralitet vil hindre teleselskapene og kabeloperatørene i å investere i oppgradering av bredbåndet. Ved å hindre dem i å tjene mest mulig, reduserer reguleringene viljen til å investere.

I Senatet, hvor demokratene ennå har et svakt flertall, ligger det imidlertid et lovforslag som uttrykkelig vil slå fast FCCs myndighet og samtidig eksplisitt forby bredbåndsoperatørene å kreve betaling for prioritert levering av innholdet. Utfallet av den politiske prosessen vil utvilsomt påvirke offentlige reguleringer og markedsutvikling også i Norge.

Det ene av de to punktene i de norske retningslinjene for nettnøytralitet er hentet fra et annet av FCCs policy-dokumenter, fra 2005. Den gang argumenterte Southwestern Bell (nå AT&T), og senere Verizon nøyaktig likt det Telenor nå gjør. Ed Whitacre, daværende CEO i Southwestern Bell sa den gang: “Vi og kabelselskapene har foretatt investeringene. Google, Yahoo! eller Vonage eller hvem som helst må være sprø om de tror at de skal få bruke disse rørene gratis”. Et år senere sa John Thorne, en av toppsjefene i Verizon i en tale at “nettverksbyggerne bruker en formue på å bygge og vedlikeholde nettverkene som Google har tenkt å bruke uten å betale for noe mer enn noen billige servere” (Begge sitatene hentet fra dokumentet: “Net Neutrality: Investment and Economics” (pdf), FreePress 2010)

I Norge sier Spilling: “I den nærmeste treårsperioden vil Telenor investere om lag 12 milliarder kroner i fast og mobilt bredbånd”. Til tross for disse investeringene, vil det bli “svært vanskelig” å levere ubegrenset innhold i høy kvalitet. Løsningen er å løfte de tunge leverandørene over i såkalte “content delivery networks” hvor de betaler for å nå brukerne med høykvalitets video. “Slike løsninger finnes allerede, og leveres av globale aktører som Akamai og Level 3 og av nordiske leverandører som Qbrick og Telenor”, skriver Spilling. Men i USA ligger nettopp Level 3 i skarp konflikt med Comcast, og hevder at kabelselskapet urettmessig har hevet prisene på den delen av nettet som Comcast kontrollerer, den såkalte “last mile” fram til forbrukeren.

Level 3 inngikk i november i fjor en avtale om å levere streamet video fra utleieselskapet Netflix, som har hatt en enorm vekst de siste årene, nettopp et slikt opplegg som Telenor ser for seg. Men nå hevder Level 3 at Comcast forsøker å presse en konkurrent til deres egen video-on-demand tjeneste ved å sette opp en bomstasjon som krever ekstra betaling av enkelte brukere av nettet. “Selv om hensikten ikke er å diskriminere uavhengige videoleverandører direkte, er effekten utvilsomt en diskriminering av uavhengig video”, sier en av toppsjefene i Level 3, John Ryan, til The Washington Post.

I sitt omfattende høringsnotat til FCC går FreePress gjennom alle argumentene som de amerikanske ISP-ene har ført i marken for å svekke nettnøytraliteten. Telenors påstander om at en eksponensiell vekst i trafikken vil kreve kapasitet utover hva som er teknisk eller økonomisk mulig å bygge ut, er gamle. Comcast advarte FCC om en slik utvikling for flere år siden. FreePress skriver:

This has long been used as a primary reason why discrimination must occur. That is, these large traffic increases will lead (or in some cases is presented as having already led) to serious congestion issues that can only be solved through discriminatory network management practices and new revenue streams based on discrimination. Without these ‘tools’, network providers claim they will simply be unable to keep space.

En omfattende oversikt over ulike prognoser over nettveksten, både nasjonalt og for de enkelte leverandører, viser at de alle regner med årlige vekstrater på rundt 40 prosent, som er langt lavere enn den veksten nett-trafikken har hatt de senere år. Og, noe som er langt viktigere: Dagens nett er langt fra å være overbelastet. En undersøkelse utført av TeleGeography i 2009 viste at rushtrafikken på nettet i USA beslagla 37 prosent av kapasiteten.

Dagens nett, både i USA og Norge, er finansiert av sluttbrukerne. De investeringene Telenor har foretatt, avskrives med god avkastning. Fordi de fleste bare utnytter en liten del av den kapasiteten de betaler for, kan storbrukerne se video og høre lyd uten at det korker seg til. Da Bell Canada hevdet at de måtte strupe fildelingen på nettet (peer-to-peer, P2P-trafikken) på grunn av økende tendenser til kork i trafikkflyten, forlangte det kanadiske medietilsynet, Canadian Radio-television and Telecommunications Commission (CRTC) dokumentasjon. Da dataene omsider ble offentliggjort, viste de at trafikkproblemene var begrenset til 5 prosent av nettet, og at investeringene for å fjerne også disse problemene var minimale, faktisk langt mindre enn reduksjonen i Bell Canadas investeringsbudsjett det foregående år.

Tre modeller for nett uten nøytralitet

Det finnes tre tenkbare modeller for et ikke-nøytralt internett. Den første, pay-for-play, vil si at bredbåndstilbyderne, ISP-ene, krever betalt av alle innholdsleverandører for å formidle trafikken. Men modellen er lett å reversere, som i kabel-tv, hvor det er kabelselskapene som må betale innholdsleverandørene for å få formidle de mest attraktive kanalene til abonnentene. Den risikoen har neppe ISP-ene tenkt å ta.

En annen modell er vertikal prioritering. Comcast og NBC har nettopp fått lov til å slå seg sammen. Motstanderne av sammenslåingen frykter at innhold fra NBC vil bli prioritert framfor konkurrentene i Comcasts nett. I høringsnotatet til FCC, skriver FreePress om et slikt system:

This prioritization can be achieved either by flagging their traffic for priority, or by more subtle ways, such as de-prioritizing applications that are used to deliver classes of content that compete with the ISPs vertical content; or by the outright blocking of an IP application that competes with the ISPs own adjacent market services. (s. 12)

Telenor lanserte i februar i fjor, sammen med Aspiro og Platekompaniet, musikktjenesten Wimp, og la ikke skjul på at den skulle være en norsk konkurrent til svenske Spotify. Telenor er den største leverandøren av TV- og satellittkringkasting i Norge, og driver det digitale bakkekringkastingsnettet, to forretningsområder som blir kraftig utfordret av streaming av video over nettet. Trenden med å si opp kabelfjernsyn er tiltakende i USA. Fristelsen til vertikal prioritering er i hvert fall til stede.

Den tredje modellen er pay-for-priority, hvor enkelte leverandører betaler for en reservert fil på den digitale motorveien hvor det aldri er kø, og som har kapasitet til å frakte hvor store informasjonsmengder som helst. Det er denne modellen teknologidirektør Spilling argumenterer for, og den er vel kjent også fra amerikansk debatt. De tyngste motargumentene er at innholdsleverandørene bare vil se seg tjent med en slik ordning dersom forskjellen i den kvalitet sluttbrukeren opplever, er betydelig. Bare hvis det blir vanlig med kork på nettet og merkbare forsinkelser i trafikken, vil innholdsleverandørene ha noe insentiv til å betale for å gå utenom køen. Dermed vil dette forretningsområdet avhenge av at den vanlige kvaliteten i nettet er så dårlig at kork er et vanlig fenomen. Muligheten for å ta betalt i begge ender, både av sluttbrukeren og av innholdsleverandøren, vil altså være et insentiv for ISP-ene til ikke å investere i økt kapasitet.

Videre vil en slik prioritert leveranse bare fungere hvis det aldri oppstår kø i kremfilen. Det er ikke noe stas å ha gullkort hvis innsjekkingskøen på økonomiklasse både er kortere og beveger seg fortere. Telenor og de andre ISP-ene kan løse dette på to måter: Enten ved bare å selge prioritert plass til noen få, svært betalingsdyktige kunder, eller ved å strupe allmenn-nettet. Det er kvalitetsforskjellen mellom disse to leveransekanalene som er selve forretningsmodellen. Blir den for liten, synker betalingsviljen. Men blir den merkbar, har vi ikke lenger et nøytralt nett hvor alt innhold, alle tanker og tjenester har samme mulighet til å nå borgerne.

Underskrifter og opprop

Senator Al Franken, for mange best kjent som tidligere komiker på Saturday Night Live, er en av de mest fremtredende forkjemperne for nettnøytralitet i USA. Han samler inn underskrifter mot sammenslåingen av Comcast og NBC, og skriver i et opprop:

The Comcast-NBC merger is the first domino. If it falls, the rest will soon follow. If no one stops them, how long do you think it will take before 4 or 5 megacorporations effectively control the flow of information in America not only on television, but online? How long do you think it will take before the Fox News website loads 5 times faster than DailyKos?

Franken har også støttet et nytt lovforslag fra en annen demokratisk senator, Maria Cantwell fra staten Washington. Hun skriver i en pressemelding at vedtaket til FCC fra november, som altså Verizon har gått til sak for å få omstøtt, ikke er tilstrekkelig til å sikre at “internett forblir en kilde for innovasjon og økonomisk vekst.”

Cantwell har formelt foreslått at den amerikanske kommunikasjonsloven blir utvidet til å omfatte de seks prinsippene for nettnøytralitet (pdf) som FCC vedtok i oktober 2009. I tillegg inneholder lovforslaget et forbud mot at bredbåndsleverandører inngår avtaler med leverandører av applikasjoner, innhold eller tjenester som krever betaling for prioriterte leveranser av deres IP-pakker, “også kjent som pay-for-priority”. Loven vil, dersom den blir vedtatt, gjelde for både fastlinjer og trådløst nett. Telenors forslag ville bli rammet av en slik lovbestemmelse.

Derimot synker antallet avisjournalister fortsatt: 11.000–12.000 journaliststillinger er forsvunnet de siste to årene, og utviklingen har fortsatt også i 2010. De samlete redaksjonelle budsjettene i amerikanske aviser er redusert med 1,6 milliarder dollar, eller ca 30 prosent siden 2000. Antallet journaliststillinger er redusert like mye, ca 30 prosent siden 2001, ifølge rapporten State of the News Media 2010, utarbeidet av Pew Project for Excellence in Journalism.

De sterke budsjettnedskjæringene har gått ut over antallet utenrikskorrespondenter, sidetallet er redusert, seksjoner fjernet, og den politiske journalistikken svekket. Halvparten av de 50 delstatene har ikke aviser som dekker US Congress med egne medarbeidere. Det er store trær som går over ende for tiden.

Nye ting lyt få skje dei og

Men samtidig med uttynningen i de tradisjonelle avisredaksjonene, skjer det en betydelig nyplanting. Nesten ukentlig dukker det opp nye journalistiske tiltak på ulike nivåer, noen med store ambisjoner innen undersøkende journalistikk, andre med svært begrenset lokal horisont. Men det er viktig å ha i mente at det foreløpig langt fra er noen balanse mellom det som går tapt og det som blir skapt. J‑Lab, et senter for interaktiv journalistikk og innovasjon ved American University School of Communication i Washington DC har anslått at om lag 140 millioner dollar i non-profit midler er blitt styrt inn i nye journalistiske tiltak de siste fire årene, når kringkasting er holdt utenfor. Det er mindre enn 10 prosent av det som er gått tapt i redaksjonelle ressurser bare i avisene.

Redaktør Roy Takeno, 1943 (foto: Ansel Adams/Library of Congress)

De fleste av de nye tiltakene som akkurat i øyeblikket beriker amerikansk journalistikk på mange nivåer, kommer antakelig til å bukke under. Et ferskt eksempel:

13. april i år ble NewsTilt lansert som et system for å hjelpe individuelle, uavhengige journalister å bygge sin egen merkevare under en felles overbygning, etter samme mønster som bloggerne på Huffington Post og skribentene på TechCrunch, to ekstremt vellykkete nyhetsportaler, den ene generell, den andre nisje.

”I framtiden vil nyhetene utvikles i dialog mellom den enkelte journalist og hans lesere. Journalisten er merkevaren, og det samfunn av lesere han bygger rundt seg selv, vil fortelle dem direkte hva de skal skrive, og om det de skriver faller i smak,” skrev NewsTilts grunnlegger Paul Biggar i en pressemelding i april.

I slutten av september, mindre enn et halvt år senere, ble NewsTilt lagt ned. I pressemeldingen om nedleggelsen ga Biggar en fyldig begrunnelse for hvorfor prosjektet ikke lyktes. Hovedgrunnen var at produksjonen kom inn i en ond sirkel: Bidragsyterne sluttet å publisere artikler fordi NewsTilt ikke fikk tilstrekkelig med lesere, noe som skyldtes sen utvikling av teknologien, som igjen skyldtes for svak økonomi, som ikke ble bedre av at det var for få lesere.

Uansett hvor bruddet oppstår i den publisistiske næringskjeden, faller systemet sammen. Det hjelper ikke om kvaliteten på ett eller flere av nivåene er det aller beste, hvis ikke hele kjeden er intakt. Biggar mener at de valgte for gode journalister. En av dem var Pulitzer-vinner, en annen hadde fått en Emmy. I etterkant mener han at de heller skulle funnet noen som var sultne på suksess, noen som kunne skrive fem artikler om dagen og var villige til å jobbe 18 timer i døgnet for å lykkes.

Klassifisering av de nye prosjektene

Selv om mange av de nye journalistiske prosjektene vil ende som NewsTilt, og selv om fiaskograden er så høy som 70–90 prosent, er det likevel 10–30 prosent sjanse for å lykkes. En studie av de ulike formene for journalistisk nyskaping i det endrete amerikanske medielandskapet kan derfor gi visse indikasjoner om hvilke organisasjonsformer som ser ut til å klare seg best.

To danske prosjekt gir god oversikt over de mange ulike forsøkene med ulike betalingsmodeller, organisasjonsform og redaksjonell profil. Redaktør i danske Journalisten, Jakob Elkjær, ga tidligere i høst ut boken ”Sådan redder de journalistikken” (Forlaget Ajour, 2010) og konsulentselskapet Kontrabande utga i mai rapporten ”Mediemodeller 2010” (pdf), hvor de presenterer nye forretningsmodeller fra en rekke land, men med hovedvekt på USA.

Overordnet går det an å rubrisere de nye prosjektene langs tre dimensjoner, etter hvilken type innhold de primært leverer, etter hvilken finansieringsform de har valgt og etter måten de er organisert på.

Innholdsmessig fordeler prosjektene seg på noen hovedtyper:

1. Lokale og hyperlokale nettsteder, som Main Street Connect
2. Undersøkende journalistikk, som ProPublica
3. Tematiske nisjer; politikk, utenriks, næringsliv, som Politico og Global Post.
4. Generelle nyhetstjenester organisert som en kombinasjon av bloggportaler og nyhetsaggregatorer, gjerne med noe originalt innhold, som Huffington Post og The Daily Beast.

John T. Scopes, anklaget for å ha utbredt evolusjonsteorien, 1925 (foto: Watson Davies/Smithsonian Institution)

Den rikeste floraen av nye skudd finnes utvilsomt på det helt lokale plan. Michele McLellan ved Donald W. Reynolds Journalism Institute ved University of Missoury har delt de nye lokale og superlokale nettstedene inn i sju kategorier. New traditionals, Community, Micro Local, Niche, Mini Sites, Local News Systems, Aggregators (se serie artikler om de ulike kategoriene).

The State of the Media-rapportene fra 2009 og 2010, opererer med fem hovedformer for finansiering, og deler dem inn i to som vil mislykkes: Mikrobetaling og non-profit eierskap, og tre som har mulighet for å lykkes: Kabel-tv-modellen, med en avgift på internettbruk som finansierer innhold (også foreslått av Norsk Journalistlag overfor Slettholm-utvalget), shoppingsentre hvor man tilbyr lokale annonsører en plattform for interaktiv handel og nisjesteder innenfor områder med høy betalingsvilje.

Dette er helt åpenbart en altfor grov inndeling, og derfor ikke til særlig nytte. Non-profit drift, basert på grunnlagskapital fra allmennyttige stiftelser, koplet med noe annonsering, brukerbetaling og syndikalisering, og i enkelte tilfeller koplet opp mot universiteter er foreløpig en mer realistisk modell enn de rene kategoriene som rapporten lister opp (her gjengitt etter Elkjær 2010).

Ni lovende prosjekter — en overvåkningsliste

Det finnes også fire hovedformer for organisering av de nye tiltakene: Tradisjonelle selskap med ansatt stab supplert med frilansere (en utbredt variant er de såkalte pro-am tiltakene hvor en liten stab profesjonelle journalister suppleres med amatører, eller såkalte borgerjournalister), en franchisemodell hvor et selskap eier merkevaren og knytter sammen de lokale publikasjonene i et nettverk, og endelig nettverk av uavhengige selskap eller kooperativer hvor journalistene er medeiere.

Selskapene kan være kommersielle aksjeselskap eller organisert som non-profit foretak. I amerikansk selskapslovgivning finnes det også en mulighet for å organisere seg som low-profit foretak, som gir visse skattefordeler sammenliknet med vanlige aksjeselskap

Et hvilket som helst initiativ kan altså rubriseres etter fire dimensjoner:
1. Type innhold
2. Finansieringsform
3. Organisasjonsmodell
4. Kommersiell/non-profit

Det er ikke mulig å sette opp en uttømmende liste over nye journalistiske enheter som har oppstått i USA siden finanskrisen satte fart på nedbyggingen av de tradisjonelle avisene. Det er i seg selv positivt. Det gror friskt i underskogen. Likevel er det noen prosjekt som skiller seg ut, enten fordi de allerede er i ferd med å lykkes, som Huffington Post, ProPublica og Politico, eller fordi de ser ut til enten å ha nok kapital, eller en god nok idé til at de kan overleve, og på sikt bli viktige innslag i det nye medielandskapet. Her er et forslag til en slik overvåkingsliste:

1. Iraq Oil Report
Et godt eksempel på en nisjetjeneste med høy kvalitet, organisert med frilansere rundt en minimal kjerne fast ansatte. Høy abonnementspris, lukket adgang og mulighet til å kjøpe spesialtjenester. I et stadig mer fragmentert mediebilde er det fremdeles vilje til å betale for unike produkter innenfor et begrenset felt.

2. Politico
Dette er selve kroneksemplet på en nisjetjeneste som etablerer seg innenfor journalistikkens kjerneområde. Tjenesten startet på nettet i 2007 i Washington DC, hvor interessen for politikk er utømmelig. Etter kort tid gikk det opp for eierne, Allbritton Communications, at det var et stort marked for et printprodukt hvor mektige selskaper på annonseplass kan henvende seg til den politiske eliten i byen. Gratisavisen Politico distribueres i 32.000 eksemplarer i papir og et ukjent antall eksemplarer som e‑avis fem dager i uken når kongressen er samlet, og mer sporadisk når den har sine lange ferier. I tillegg kommer nettstedet, som har seks-sju millioner månedlige brukere. Politico har en stab på rundt 100 medarbeidere, derav 75 journalister, og gir The Washington Post og de nasjonale tv-selskapene skarp konkurranse om de politisk interesserte leserne.

3. Chicago News Cooperative
Stiftet november 2009 av gruppe svært profilerte journalister, ledet av James O’Shea, tidligere sjefredaktør i Los Angeles Times og nyhetsredaktør i Chicago Tribune. Han har med flere tidligere redaktører og kjente journalister. Opererer som non-profit-organisasjon, mottar støtte fra stiftelser, lager Chicago-sidene i New York Times to ganger i uken, leverer stoff til den lokale public service tv-stasjonen og planlegger lansering av egen online nyhetsside i løpet av 2010.

4. The Bay Citizen
Startet i januar i år med 5 millioner dollar i gave fra en lokal filantrop, og er organisert som en uavhengig stiftelse. The Bay Citizen leverer lokalsidene til New York Times to ganger i uken og samarbeider med journalistutdanningen ved Berkeley. Et eget nettsted ble lansert i mai 2010 og stiftelsen har planer om podcasts, radio og muligens også tv. Stiftelsen samarbeider også i et nettverk av tilsvarende nyhetsorganisasjoner andre steder i landet som jobber med lokal public service-journalistikk.

5. Examiner.com
Dette er etter sigende det raskest voksende nettverk av lokale nyhetstjenester i USA, og eies av et kommersielt selskap. Den lokale tjenesten ble lansert i april 2008 i 60 byer, og dekker nå flere hundre markeder i USA og Canada. Skribentene er uavhengige kontraktører som honoreres etter hvor ofte de leverer, og i henhold internettvariabler som sidevisninger, antall lesere som abonnerer på deres artikler, hvor lenge hver leser er inne på deres sider og hvor mye annonser de genererer. Hvert lokalt nettsted drives som en franchise som får teknologi fra selskapet pluss tilgang til forum hvor de kan diskutere med andre leverandører og staben i selskapet.

6. Voice of San Diego
Denne tjenesten er betraktet som pioner innen uavhengig, non-profit, public service gravejournalistikk på nett. Tjenesten, som startet i 2005 med filantropiske midler og høy journalistisk kompetanse, kombinerer dybdeborende journalistikk med analyser, breaking news, blogger og faktasider. Mye av stoffet lages av fast ansatt stab på 11 personer, men også av ubetalte bloggere. Voice of San Diego har dannet skole for tilsvarende tjenester i Minneapolis og i Florida, Louisiana og flere andre stater.

7. Global Post
Denne tjenesten ble stiftet i juli 2009 for å kompensere for bortfall av utenrikskorrespondenter i de tradisjonelle nyhetsmediene. Tjenesten lages av 125 frilansere, deriblant en kjerne på 50, spredt ut over verden. I tillegg til å publisere på eget nettsted, leverer Global Post utenriksmateriale til større nyhetsorganisasjoner som CBS og The Daily News. Tjenestens eget nettsted har rundt en million månedlige unike brukere fra over 200 land. Målet er å levere dybdejournalistikk, reportasjer, analyser av globale trender og hendelser. Global Post sier selv at de er stolte av å være en amerikansk organisasjon med en distinkt amerikansk stemme.

8. I‑News Network
I september offentliggjorde The Knight Foundation at de ville bruke 300.000 dollar de neste to årene på I‑News, en redaksjon med gravejournalister i Colorado. Denne nystartede organisasjonen består i hovedsak av erfarne journalister som ble arbeidsledige da den 150 år gamle Rocky Mountain News gikk inn i 2009. I‑News skal produsere multimedia graveprosjekt på områder av allmenn interesse til papir, kringkasting, nett og mobile plattformer, både til eksisterende og nye medier over hele Colorado. I‑News skal produsere for andre utgivere, og ikke være en konkurrent. Med andre ord et slags gravebyrå til disposisjon for alle som trenger slikt. Selskapet har allerede fått publisert et halvt dusin gravesaker. Selskapet kurser også journalister i andre redaksjoner, og borgerjournalister i metoder for undersøkende journalistikk.

9. Spot.us
Det best kjente eksempelet på systemet med crowdfunding. Privatpersoner kan foreslå saker som journalister bør se nærmere på. Spot.us legger oppdrag som de godkjenner ut som entreprise til frilansjournalister. Samtidig ber de publikum finansiere prosjektet, enten i form av pengegaver eller ved å gi tid og innsats, for eksempel i form av researchhjelp, fotos, opprettelse av databaser eller liknende. Gjennomsnittlig donasjon er på 22 dollar, hvorav 20 dollar går til prosjektet og resten til Spot.us. Når prosjektet er finansiert, blir det gitt til frilanseren med det beste anbudet. Manuskriptene blir fagfellevurdert, og forsøkt solgt til tradisjonelle nyhetsorganisasjoner. Store redaksjoner som NYT og LA Times har kjøpt artikler eller serier fra Spot.us.

Finansiering av stiftelser ikke bærekraftig på sikt

Spot.us er et ikke-kommersielt prosjekt sprunget ut fra Center for Media Change og får, i tillegg til støtte fra privatpersoner, støtte fra stiftelser som Knight Foundation. Donasjonene gir rett til skattefritak. Hvis en nyhetsorganisasjon kjøper rettighetene til saken, vil donasjonen bli refundert til bidragsyterne eller overført til andre prosjekt. Alt innhold blir tilgjengeliggjort under Creative Commons-lisens, som gjør det enklere for andre enn opphavspersonen til å utvikle sakene videre. Dette skal være en arena der uavhengige journalister, samfunnsborgere og nyhetsorganisasjoner kan samarbeide. Konseptet er nylig eksportert til Australia og New Zealand.

Viktig nyhet på papir, 1973 (foto: David Falconer/US National Archives)

I motsatt ende er de mange små donasjonene fra engasjerte lesere, en finansieringsform som har langt sterkere tradisjon i USA enn i andre land, og som i dag er en viktig inntektskilde for allmennkringkasting. En kombinasjon av medlemskap med premium-fordeler og jevnlige donasjoner kan antakelig erstatte noe av den tradisjonelle inntektsstrømmen fra abonnementer, men det gjenstår å se om erstatningen er robust nok til varig drift av annet enn svært nisjepregete eller svært begrensete publikasjoner.

Håpet er følgelig sterkest blant dem som etablerer superlokale nettsted med noe nyheter, mye lokal nytteinformasjon og noe debatt. Disse blir vanligvis opprettet, eid og drevet av en eller to profesjonelle journalister, med tilfang fra ubetalte borgerjournalister, og har langt mer beskjedne krav til inntjening enn store allmennredaksjoner som tar på seg langt mer kostbar journalistikk.

Tiltakende debatt om statens rolle

Flere av de nye suksessene, som Huffington Post og nisjestedet TechCrunch (som nylig ble solgt til AOL), baserer seg i stor utstrekning på gratisarbeid fra kompetente bloggere. Drivkraften for de profesjonelle frilanserne ser ut til å være tilgang til teknologi og kompetanse, men først og fremst muligheten for eksponering og derigjennom bygge opp sin egen merkevare, som de så kan kapitalisere på i andre sammenhenger – ved at de får bedre betalte oppdrag, bokkontrakter og lignende. En slik modell fungerer i et marked med overskudd på arbeidskraft, men vil gradvis svekkes i et strammere arbeidsmarked.

I tillegg er det trender som jeg ikke har hatt tid til å gå inn på her, som de mange sentrene for undersøkende journalistikk som dukker opp, enten drevet av universitetenes journalistutdanninger, eller i samarbeid mellom universitetene og eksterne profesjonelle pressemiljøer. Det er en trend som absolutt bør studeres nærmere, ikke minst fordi overføringsverdien til Norge antakelig er større her enn for de fleste av de andre modellene.

Endelig er det grunn til å rette oppmerksomheten mot den tiltakende debatten også i USA om hvilken rolle staten skal spille i finansiering av samfunnsnyttig journalistikk i en situasjon med ”market failure”. Både The Federal Trade Commission og The Federal Communication Commission har gjennomført omfattende høringsprosesser, og kommer til å legge fram sine anbefalinger i høst, sannsynligvis i november. Vinteren kommer til å bli preget av en sammensatt og komplisert debatt om hvilken journalistikk USA trenger, og hvordan den skal finansieres.

Red.anm.: De pressehistoriske fotografiene i artikkelen er alle hentet fra Flickr Commons-prosjektet.

Den undersøkelsen av NRKs nasjonale nyhetstilbud på nett som en gruppe fra Institutt for informasjons- og medievitenskap, under ledelse av Dag Elgesem, har utarbeidet for Medietilsynet, viser at tjenesten tvert imot er et tynt skall over et slags Norgesnett av lokale og regionale nyheter. Tjenesten inneholder svært få egne nyheter og nesten ikke noe materiale spesialprodusert for nettet:

Når det gjelder tekstbaserte nyheter viser hovednettstedet nrk.no seg altså i størst grad å utgjøre publiseringsplattform for nyheter produsert av NRKs distriktskontorer. Disse har relativt jevn publisering gjennom året og på tvers av kontorer. Sett i sammenheng med andelen innenriksnyheter på nrk.no, tyder dette på at mesteparten av den brede nyhetsproduksjonen for nett gjøres av NRKs journalister i distriktene.

Tekstbaserte nyheter på nrk.no (2009) sammenlignet med tv- og radionyheter (2007). (Kilde: Elgesem m.fl 2010, s. 47)

Dokumentasjonen er viktig, men konklusjonen er ikke overraskende, tatt i betraktning måten NRK har organisert sin nyhetsproduksjon på. Den sentrale nyhetsavdelingen i Oslo (Dagsrevyen/Dagsnytt/Alltid Nyheter) er relativt tynt bemannet og har harde skiftordninger. Kapasiteten er hovedsakelig innrettet på å følge et nyhetsbilde, ikke på å skape det. Dessuten er kapasiteten tilpasset behovene som tv og radio har, den dedikerte nettkapasiteten er i hovedsak øremerket redigering og publisering, ikke original nyhetsproduksjon.

Situasjonen er ikke stort annerledes på distriktskontorene. Staben der er først og fremst opptatt av å produsere de faste radio- og tv-sendingene, og av leveransene til riksprogram som Norge Rundt, Her og Nå og Kulturnytt. Det finnes noe nettkapasitet, som stort sett brukes til å klippe fra lokalavisene og lage tekstversjoner av NRKs egne saker. Selv om 48 prosent av de undersøkte nyhetssakene hadde minst én lenke inkorporert i saken, et ganske lavt tall, var bare 5 prosent av artiklene lenket utelukkende til nettsted utenfor NRK. Lenkene i nyhetssakene er i hovedsak koplinger mellom NRKs eget materiale, enten eldre tekstsaker, eller lyd- eller videoinnslag produsert for radio eller tv.

Undersøkelsen dokumenterer at NRK har en ganske tung tilstedeværelse også på nett, men at deres viktigste innsats der er videreformidling av værtjenesten til Meteorologisk institutt, og republisering i form av nett-tv og nett-radio materiale som er produsert for vanlig kringkasting. Som nyhetstjeneste taper de på alle fronter: VG, Dagbladet, Aftenposten og Nettavisen er bedre på den nasjonale arena — og ikke minst på utenriks. nrk.no har bare 2 prosent utenriksnyheter, mens utenriks utgjør 27 prosent av sendetiden til Dagsrevyen i den målte perioden. Samtidig slår region- og lokalavisene nrk.no/distriktskontor på de lokale markedene.

Styret i NRK vedtok i mars å kutte ordinær bannerannonsering på nett i løpet av året. Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas begrunnet vedtaket med at ”nye medier og internett er blitt definert som en del av vårt allmennkringkasteroppdrag”. Vedtaket innebærer at NRK sier fra seg reklameinntekter som i år var stipulert til rundt 20 millioner kroner.

Selv om internett skulle være omfattet av allmennkringkasteroppdraget, er tjenesten ennå et underernært stebarn. Mens vi venter på at NRK skal utvike en nettstrategi som er like offensiv og gjennomarbeidet som de tilsvarende planene for radio og fjernsyn, går det an å tenke høyt om alternative måter å bruke NRKs enorme produksjon og arkiv på. NRK-plakaten formulerer institusjonens public service-forpliktelser. Eierform og lisensfinansiering gjør NRK til et klassisk eksempel på public media. Går det an å tenke seg at informasjonen som produseres, faktisk er public property?

Leserne av Vox Publica er antakelig godt kjent med at også Norge langsomt beveger seg i retning av åpne offentlige datakilder. Denne utviklingen er godt dokumentert i Fakta Først-prosjektet. Teknologirådet presenterte i april rapporten ”Fra Altinn til alt ut? Offentlige data for innovasjon og demokrati”, hvor de foreslår at Norge får en tjeneste som tilsvarer den amerikanske data.gov og den britiske data.gov.uk (noe Fornyingsdepartementet nå arbeider med). Daværende statsminister Gordon Brown lanserte i desember i fjor en plan som han kalte ”Smarter government”. En av ambisjonene i planen er at offentlige data skal publiseres under åpne standarder som tillater gratis viderebruk, også til kommersielle formål.

Teknologirådet anbefaler at norske offentlige data som hovedregel bør være gratis, uavhengig av om dataene skal brukes til kommersielle formål. Dette prinsippet er allerede innarbeidet i frislippet av værdataene som ligger til grunn for Yr.no. Meteorologisk institutt og NRK har i over 70 år samarbeidet om formidling av værmeldinger, men de mer omfattende dataene som ligger til grunn for meteorologenes prognoser ble ikke publisert åpent og gratis før i september 2007. Da ble imidlertid yr.no raskt landets desidert mest brukte værtjeneste, og trafikken løftet det ganske traurige nettstedet nrk.no opp blant landets mest brukte nettsteder, ettersom yr.no telles under nrk.no.

Men NRK har ikke eksklusiv rett til disse dataene, store deler av databasen kan brukes fritt av hvem som helst, også til å skape nye kommersielle tjenester, eller berike eksisterende tjenester. Motytelsen er skikkelig kreditering og tilbakelenking, samt en mindre håndteringsavgift. Dette grepet gav Meteorologisk institutt et skikkelig rykk i konkurransen med StormGeo, og plasserte altså NRK helt i teten på Topplisten over norske nettsteder.

Er ikke tiden inne for å ta denne tanken et steg lenger, og vurdere hvilke deler av NRKs eget datamateriale som kan stilles fritt til rådighet? Tanken er allerede tenkt i andre land. Flere avdelinger i BBC publiserer innhold under såkalte Creative Commons-lisenser. Via Backstage.bbc.co.uk kan eksterne utviklere få tilgang til BBC-materiale for å utvikle nye tjenester, foreløpig bare av ikke-kommersiell art. Ett eksempel er et program som knytter andre offentlige data sammen med BBCs nyhetsmeldinger, slik at lokal informasjon fra kommunen blir satt sammen med meldinger om trafikkulykker eller liknende.

NRK gjorde noe liknende med bildene fra verdens underligste tv-suksess. Det var selvfølgelig et sært påfunn å filme hele turen med Bergensbanen gjennom kameraer montert i lokomotivet, men siden vi er et sært folk var 1,2 millioner av oss innom sendingen. 170 000 så alle de sju timene og 16 minuttene med skinnegang, høyfjell og mørke tunneler.

I etterkant har NRK lagt ut bildene fra ett av kameraene gratis, underlagt en såkalt kommersiell Creative Commons-lisens, som tillater hvem som helst å bruke materialet til å skape nye tjenester. NRK laget til og med en konkurranse om den beste viderebruken. Vinneren var et program som gjør det mulig å sykle Bergensbanen på spinningsykkel. Turen vises på skjerm foran sykkelen, farten følger kraften på pedalene.

Slik bør NRK tenke. Fra public service til public property. Det sier seg selv at mye av materialet i arkivene på Marienlyst ikke så enkelt lar seg åpne for viderebruk. Opphavsrettsbegrensninger, forhold til egne ansatte, hensynet til viktige merkevarer, konkurranseforholdet til de kommersielle kringkasterne, alt dette vil legge begrensninger på åpenheten.

Men la oss begynne i den andre enden: Hvilke deler av NRKs materiale er det relativt uproblematisk å dele med den kreative del av befolkningen? I januar i år diskuterte Leif Ove Larsen og Torgeir Uberg Nærland fra Institutt for informasjons- og medievitenskap NRKs prispolitikk for arkivmateriale med NRKs juridiske direktør, Olav A. Nyhus. I et innlegg i Dagens Næringsliv 6. januar i år skrev Larsen og Uberg Nærland:

NRKs arkivpolitikk er av stor kulturpolitisk viktighet. I tillegg til bevaring og restaurering, er tilgjengeliggjøring for allmennheten og for ulike typer gjenbruk sentrale mål. Arkivet er bygget opp av lisenspenger og er slik sett et fellesgode som skal forvaltes slik at det tjener offentlighetens interesser. I dette perspektivet må det utformes en politikk som sikrer at flere aktører kan utnytte dette viktige materialet. Det er ikke i offentlighetens interesse at NRK i prinsippet får monopol på å utnytte eget arkiv.

Nettopp! Public property må kunne utnyttes av alle som har betalt for det, i dette tilfellet alle lovlydige eiere av fjernsynsmottakere innenfor rikets grenser. Nå svarte riktignok Nyhus slik en juridisk direktør har for vane, med å peke på den eksisterende rettstilstand: NRK forhandler med rettighetshaverne med sikte på å frigjøre radio- og fjernsynsprogram fra tiden før 1997, men bare for eget bruk:

En slik klarering vil være basert på avtalelisensbestemmelsen i åndsverksloven §32, og vil følgelig bare kunne omfatte NRKs egen bruk. Om andre aktører ønsker å bruke materialet, må det klareres særskilt.

Nyhus presiserer at ”NRK er åpen for at arkivmaterialet skal kunne tjene som kildegrunnlag og brukes av andre aktører”, men hvis det skal brukes i ny kommersiell sammenheng, vil NRK tilby materialet til ”markedsmessige priser”. Som Larsen og Uberg Nærland så presist påpeker i sitt sluttinnlegg, har NRK monopol på slikt materiale, og kan selv bestemme hva markedsmessige priser er.

Hvis åpenheten begynner med materiale som ikke er belagt med opphavsrettslige begrensninger: Historiske politiske opptak, nyhetsopptak uten journalistisk bearbeiding av NRK-medarbeidere, sportsopptak og tilsvarende, så er det mulig å ane hva kreative miljøer med en mer framoverlent nettstrategi enn NRK kan bruke dette felleseiet til.

Dersom NRK på denne måten skaffer seg konkurranse på nettet, basert på innhold de selv har produsert, er det helt utmerket. En slik opplevelse vil formodentlig bli en inspirasjon til å drøfte hvordan NRK selv kan utvikle en nett-tjeneste som ikke bare består i å lempe ut fjernsyns- og radioprogram og forkle summen av lokalnyheter som en nasjonal tjeneste. I rapporten om NRKs nyhetstilbud på nett , skriver UiB-teamet avlslutningsvis at analysene tegner ”et bilde av NRK som en nyhetsaktør som i 2009 kun i mindre grad benyttet seg av nettets muligheter for dybde, analyse og lenking til andre kilder.”

Skal nettet virkelig være en del av allmennkringkasteroppdraget, bør NRK ta denne plattformen like alvorlig som de tar de eksisterende kanalene.

• Last ned hele den omtalte undersøkelsen: NRKs nyhetstilbud på Internett i 2009 (pdf, 16,7 MB).