— Sympatien og givergleden var størst den første uken etter terroren. Det var lettere å stoppe folk og flere viste interesse, sier Røde Kors-ansatt Viljar Solbakken (23).

Han samler inn penger i duskregnet utenfor Samfunnsvitenskapelig fakultet på Nygårdshøyden i Bergen. Studentenes lommer inneholder i dag stort sett rusk, av den ekte sorten, men mange er likevel hyggelige, forteller Solbakken.

Viljar Solbakken merker økt interesse for Røde Kors’ arbeid (foto: Sofie Gran Aspunvik)

22. juli-generasjonen

— Vi vil for alltid være 22. juli-generasjonen, sa AUF-leder Eskil Pedersen under Arbeiderpartiets minnemarkering for Utøya-ofrene 29. juli.

Pedersens ord ser ut til å stemme. Institutt for samfunnsforskning (ISF) fastslo nylig at unge mellom 16 og 24 år har blitt mer engasjerte etter terroren. I notetet «Hva gjør terroren med oss som sivilsamfunn?» forteller forskerne Guro Ødegaard, Dag Wollebæk, Bernard Enjolras og Kari Steen-Johnsen om økt tillit mellom mennesker og til institusjoner. ISF-rapporten viser også at viljen til å stemme ved valget 12. september er større enn før blant ungdom.

— Undersøkelsene våre viser en økning i interessen for politikk, og større engasjement i frivillige organisasjoner, sier Steen-Johnsen.

Hun understreker at engasjementet favner bredt, og ikke hovedsakelig er myntet på partipolitikk. Holdningsendringen har resultert i handling i form av organisasjonsengasjement hos unge mennesker, i større grad enn blant voksne, forteller hun.

— Engasjement for frivillighet og økt stemmevilje blant unge kan forsvare bruken av begrepet ”22. juli-generasjonen”. Etter 11. september-terroren i USA så man en rask oppsving i engasjementet, før effekten forsvant igjen. Nå, ti år etter, ser man at de som var unge i 2001 har beholdt engasjementet, i motsetning til andre deler av befolkningen.

Tar engasjementet med seg videre

Steen-Johnsen mener det finnes grunner til å se lyst på morgendagens samfunnsengasjement.

— At unge viser engasjement og vilje til å stemme, og det at de nå kommer i gang i ung alder, kan tyde på at de vil ta det med seg videre i livet og at terskelen for å engasjere seg i fremtiden er lavere.

Viljar Solbakken er enig med Steen-Johnsen. Han tror hendelsene 22. juli har gitt næring til engasjement innad i Norge, og bevist at man ikke nødvendigvis må rette blikket mot u‑land for å finne kampsaker å engasjere seg i.

— For min egen del har jeg fått øynene opp for viktigheten av engasjement her hjemme. Når man synes at man har det bra selv, er det lettere å se mot land i sør enn sin egen nabo. Likevel er det for eksempel 60000 barn og unge som lever under fattigdomsgrensen i Norge, så mye kan gjøres her også, sier Solbakken.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

Frisvold lener seg fremover i stolen. Fra tredje etasje i Trône-distriktet i Brussel, et steinkast fra Europaparlamentet, arbeider han for Bellona Europa, Brusselkontoret og Europabevegelsen.

Ikke én gang i løpet av det timeslange intervjuet skal Frisvolds rygg berøre stolryggen i mer enn tre sekunder. Frisvold er frampå — en livsnødvendig egenskap som lobbyist i Europas hektiske “hovedstad”. Og engasjementet er konsentrert rundt to saker: ”ja” til europeisk fokus på klima, og ”ja” til norsk medlemskap i EU.

Alt virker stort i Brussel. Bygningene er høye, vaflene enorme, glassflatene massive og flaggene mange. Frisvolds arena er utvilsomt av respektabel størrelse. Og Frisvold liker det sånn. Intet mindre enn ti NM-gull i fekting har EU-forkjemperen på merittlista, i tillegg til 11.-plassen fra OL i Los Angeles i 1984. Og nå; Den Europeiske Union. 27 europeiske medlemsland. Ett parlament, ett råd, én kommisjon. En arbeidsplass for tusenvis av mennesker. En by. Brussel. For øvrig én av flere byer i Belgia. Men for Paal Frisvold symboliserer Brussel noe mer enn en Kielland-roman; noe langt større.

Verdensborgeren

— Jeg ser daglig hva Norge går glipp av. Når jeg ser de nordiske flaggene — det svenske, det danske, det finske ved siden av hverandre utenfor Europaparlamentet — og ikke det norske… Det er så trist at… Ja. Det gjør vondt her inne.

Samboere i Brussel (foto: Sofie Aspunvik)

Frisvold slår hånden lett mot venstresiden av brystet.

Ifølge Frisvold selv er han ”en global borger, i ordets tåpeligste forstand”. Troen på et europeisk fellesskap og globalt samarbeid har vokst seg frem i takt med Frisvolds økende kjennskap til land og kulturer fjernt fra binderser og ostehøvler. Bak seg har han midlertidige bostedsadresser i både Italia, Kina, Frankrike og USA. Verdensborgeren i Paal Frisvold har med andre ord hatt gode vekstvilkår. Siden 1997 er det Brussel som har huset Frisvold-familien: Paal, hans franske kone Martine og deres to døtre.

Klimaforkjemperen

Men han er også en del av Bellona-familien. En viktig del. Det hele startet i 2005, da Frederic Hauge ringte og ville ha Frisvold med på laget, som en av Bellonas ambassadører i Europa. Sammen gikk de skrittene opp til EUs dør, med et forslag om karbonfangst og ‑lagring (CCS) i skreppa. De banket på, men ingen åpnet. Det var den gangen. Nå er CCS et av EUs viktigste klimatiltak for å nå “20–20-20-målet”; 20 prosent fornybar energi innen 2020. Bellona, representert ved Frederic Hauge og Paal Frisvold, har vært en viktig pådriver for å iverksette planleggingen av CCS-demonstrasjonsprogrammer i Europa.

Man må jo bare spørre:

— Er du en slags klimapolitisk Askeladd?

— Hehe, nei… Kanskje? Jeg har nok ligget foran i kampen som en spydspiss inn i systemet, fordi jeg kjenner EU godt og vet hvordan ting fungerer i Brussel. Men jeg skal ikke ha all æren for det vi har fått til her, det er et stort og dyktig team som jobber intenst for å påvirke EUs klimapolitikk. Men jeg trengs, selv om det sikkert er blærete sagt. Jeg fikk tidlig forståelse for viktigheten av et internasjonalt samarbeid. Vi kan kanskje kalle det ”pionér med gjennomslagskraft?”

Lobbyisten

Frisvold gestikulerer. Mye. Håndbevegelsene er store, nesten like store som ordene. ”Ekte”, tenker man, der man sitter som nyfrelst klimaentusiast. Kontoret til Frisvold er innbydende. Lyst, rent, enkelt. På pulten ligger en bok om internasjonal politikk ved siden av dagens utgave av Financial Times. En fersk EU-rapport om positive muligheter for markante CO2-kutt topper en haug med visittkort på høyde med en gjennomsnittlig lovsamling.

— Disse er fra den siste uka bare!

Frisvold nikker mot haugen.

Energikrigen i verden er reell, sier Paal Frisvold.

— Jeg forstod tidlig at det ikke er miljøfrikerne som redder miljøet. Det er det som er flott med Bellona. Man ser ikke på klimaproblematikken isolert. Økonomi, forbruk og generell politikk er like viktig. Man må spille på lag med næringslivet. Man må forstå at miljøvennlige løsninger må tilrettelegges for kommersielle aktører, slik at det blir attraktivt å benytte seg av dem. Vi sier ikke ”slutt å reis, slutt å spis kjøtt, slutt med forbruk”. Det ville jo vært galskap. Da ville ikke barna våre kunnet dra ut og fått forståelsen av hvor privilegerte de er.

— Men CCS-teknologien er ikke lønnsom ennå?

— Nei. All ny teknologi er kostbar til å begynne med. The Economist sa det godt da de skrev at ”vi forlot ikke steinalderen på grunn av mangel på stein”. Vi må skru tiden frem, ikke tilbake. Vi må søke nye løsninger og bidra til at næringslivet tjener på å ta i bruk denne nye og miljøvennlige teknologien. På lang sikt vil alle parter være tjent med det, også de som finansierer det i oppstartsfasen.

Klima + EU = sant

Frisvold trekker gasskonflikten mellom Russland og Ukraina i 2005 frem som et eksempel på alvorlighetsgraden i energikampen. Konflikten endte 1. januar 2006 med at Russland midlertidig stengte gassledningene gjennom Ukraina, noe som også satte gassleveransene til Europa i fare.

EU-hovedstad (foto: Sofie Aspunvik)

— Energikrigen i verden er reell. Det kjempes hver dag om ressurser og situasjonen er alvorlig. Verden har en enorm utfordring i forhold til befolkningsvekst og energitilgang for alle.

— Og engasjementet for norsk EU-medlemskap og klimakampen, går det hånd i hånd?

— For meg gjør det det. Absolutt. Selv om Frederic Hauge pleier å tøyse med at vi må holde Norge langt utenfor EU, fordi vi ellers risikerer at Norge ødelegger EUs ambisiøse klimapolitikk. Ja, Norge er bakstreverske på klimafronten. Men det ville et EU-medlemskap kunne forebygge. Norge må involvere seg offisielt for å ha noen som helst påvirkning på beslutningsprosessene i EU. Å tro noe annet er ufattelig naivt.

— Så hva er det som egentlig driver deg?

Frisvolds iPhone ringer. Det er Martine. På myk og plettfri fransk avtaler han å møte henne ved Place Luxembourg om 25 minutter. De skal på kino. Han ser på klokka. Deretter på meg. Så smiler han, en anelse krigersk.

— Hva som driver meg? Jeg har et jævlig viktig budskap. Og jeg gleder meg til å stå opp om mårran. Det er det som driver meg.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

Kritiserte kildekritikken

Blant tilhørerne i salen var historiker Lars Borgersrud, som mener at dagboken ikke er behandlet tilfredsstillende av Ugelvik Larsen.

— En dagbok er en historisk kilde som bør bearbeides og behandles kildekritisk, sa Borgersrud.

— I arbeidet som pågår med å skape et riktig bilde av hverdagen under krigen, kreves det at forskere går kritisk til verks, noe som ikke har blitt gjort her. Det handler om å ta leseren på alvor. Stein Ugelvik Larsen har i dette tilfellet gjort en for dårlig jobb, mente han.

— Meningsløs kritikk

Borgersruds kritikk er meningsløs, svarte Ugelvik Larsen.

— Borgersrud kan umulig ha lest forordet i boken. Okkupantens Dagbok er en oversatt førstehåndskilde som gir folk mulighet til å se okkupasjonstiden skildret på en ny måte fra en ukjent vinkel, sier Ugelvik Larsen.

Bokens omslag (foto: Sofie Gran Aspunvik)

Borgersrud mener derimot at dagboka ikke inneholder ny informasjon.

— Dette er ting vi har sett før, dagboka tilfører ikke debatten noe nytt, men virker heller forvirrende, sa han.

Ugelvik Larsen er ikke enig.

— Dagboka tilfører historieforståelsen av perioden mye nytt, blant annet sier den noe om hvor smertefritt okkupasjonen av Bergen gikk til, i forhold til i Oslo. Håpet om samarbeid mellom sivile nordmenn og okkupasjonsmakten var lenge til stede blant bergensere, men det er tydeligvis fortsatt et vanskelig tema for mange.

Beundret Hitler

Heinrich Christen var overbevist nazist, noe han gir sterkt uttrykk for i boken som er adressert til hans to barn, Jörn-Heinrich og Margit. Christen beundret Adolf Hitler, og sier i dagboken at det er menneskene lenger ned i hierarkiet under Hitler, deriblant Terboven, som ødelegger for Wehrmachts fremgang.

— Dette er en typisk tankegang hos tilhengere av ekstreme regimer. Mange mente, som Christen, at kjernen i ledelsen var karismatiske, velmenende og kloke mennesker, men at personer nedover på rangstigen var ubrukelige, sa Ugelvik Larsen

Til Borgersruds etterlysning av analyse og kildekritikk, hadde Ugelvik Larsen følgende å si:

— Fotnoteapparatet, sammen med for- og etterordet, utfyller og kommenterer Christens påstander, og målet er at alt dette som helhet kan gi et bilde av hvem Heinrich Christen var. Ja, han var nazist, men han var også et tenkende menneske som i dag kan si oss noe vesentlig om krigstiden. Det er også viktig å se på hva Christen har unngått å skrive om, som for eksempel tortur og behandlingen av krigsfanger. Det kan si oss like mye som det som står skrevet sort på hvitt, sa Ugelvik Larsen.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.