Psykiatere forholder seg derimot ofte til personer som lider (av angst, depresjon, forvirring osv.), men som er i villrede om lidelsens natur og årsaker. De føler ofte at “det er noe galt med meg som person, med mine følelser, med min forståelse av meg selv om mitt forhold til andre, men jeg vet ikke hva som er galt.” Og hva mer er: psykiatere forholder seg ofte til personer som ikke selv ønsker å komme til undersøkelse og behandling, men som blir brakt dit mot sin vilje, personer som fastholder at det ikke er noe galt med dem selv, men derimot med deres omgivelser.

Psykiatrisk undersøkelse består av intervjuer der vi lytter til personens fortelling om seg selv, sitt liv og sine plager, og hvor vi trekker våre konklusjoner dels ut fra fortellingens innhold, men også ut fra dens form og ut fra observasjon av personens væremåte i intervjusituasjonen. Vi kan ikke benytte objektive indikatorer slik som røntgenbilder eller blodprøver. Det hjelpemidlet vi kan bruke som ligner mest på slike håndfaste data, er spørreskjemaer hvor svarene graderes på en skala og sammenlignes med kriterier vedtatt av ekspertgrupper.

Dette betyr ikke at psykiatrien er uten vitenskapelig grunnlag. Men det betyr at psykiatere står overfor spesielle vitenskapsteoretiske og etiske utfordringer. Ikke sjelden skjer det at psykiatere stiller en diagnose som personen det gjelder finner uforståelig eller uakseptabel. Derfor trenger vi veldig klare kriterier å basere vår konklusjon på, og vi trenger også en kontinuerlig debatt, med bakgrunn i forskning, både om diagnosekriteriene og om diagnosetenkningens grunnlag, jfr. Tidsskrift for norsk psykologforening, mai 2007.

Med hensyn til tvangsinnleggelse eller annen behandling uten eget samtykke, gjelder det likedan strenge lovfestede regler omkring kriterier for vedtak, rapporteringsplikt og adgang til klage. Dette er for å forhindre vilkårlighet, maktovergrep eller mistanke om dette, noe som ville undergrave tilliten til det psykiske helsevernet.

For rettspsykiatriske vurderinger i straffesaker gjelder det likedan særskilte kriterier, basert på kontinuerlig forskning og faglig debatt.

Psykiatere kan iblant bli trukket inn i vanskelige avgjørelser som gjelder umyndiggjøring, barnefordeling eller lignende. Her må det utvises grundighet i undersøkelsen av hva saken gjelder, omhyggelighet i utvisningen av skjønn og taktfullhet i utformingen av konklusjoner.

Iblant står vi også overfor ektefeller i konflikt med sterkt motstridende syn på konfliktens natur og årsaksforhold. Profesjonalitet i slike situasjoner tilsier den største sensitivitet for begge parters selvfølelse, og — som i alt annet psykiatrisk arbeid — streng ivaretakelse av konfidensialiteten.

Det er meg bekjent sjelden at psykiatere medvirker i granskninger med utgangspunkt i arbeidskonflikter. For de involverte parter vil det rimeligvis oppleves sterkt krenkende å bli underkastet et psykiatrisk intervju om sitt liv, sin barndom, oppvekst og forhold til betydningsfulle personer i privatlivet. En konklusjon utformet av en psykiater vil i en slik situasjon oppleves som en slags “psykiatrisk diagnose”, selv om den ikke er formulert med konvensjonelle diagnostiske begreper. Det er rimelig at en slik konklusjon vil bli møtt med spørsmål om hva slags kriterier som ligger til grunn for konklusjonen.

Den såkalte Valla-saken er enestående i norsk offentlighet når det gjelder psykiateres rolle. En personalkonflikt har fått store politiske følger fordi den ene av de impliserte innehadde en helt sentral toppstilling i norsk samfunnsliv, fordi den daglige mediedekningen var kolossal og fordi det hele tiden skjedde lekkasjer til pressen fra granskningens arbeid, samtidig som de konkluderende dokumentene har vært unntatt fra offentlig innsyn.

Dette reiste ikke uventet tvil om psykiaternes integritet og upåvirkelighet i forhold til mediestormen og den politiserte atmosfæren omkring saken. Dersom denne saken viser seg å skape presedens for bruk av psykiatriske sakkyndige i slike arbeidskonflikter, vil vi trenge en grundig faglig diskusjon om både vitenskapelige og etiske aspekter av slikt arbeid. Dersom denne saken derimot viser seg å bli enestående i norsk psykiatris historie, vil det også være behov for en drøfting for å finne ut hva vi kan lære av den.

Norsk Psykiatrisk Forening fyller 100 år i år, og mange spørsmål vil bli diskutert på foreningens jubileumsseminar i oktober. Kanskje denne saken også hører hjemme der?

Artikkelforfatteren er psykoanalytiker og overlege ved Klinikk for psykisk helse, Aker Universitetssykehus. Han er også professor ved Senter for praktisk kunnskap, Høgskolen i Bodø.

Psykiatriens legitimitet som samfunnsinstitusjon beror på at den hviler på et fundament som er resultat av en langvarig og rigorøs forskningstradisjon, nemlig det diagnostisk system, et system som fortsatt og kontinuerlig er gjenstand for vitenskapelig prøvning. De ulike diagnostiske kategoriene kommer til anvendelse først når detaljerte kriterier for inklusjon og eksklusjon er tilfredsstilt. Disse kriteriene har gjerne grads- og varighetskrav, og iblant også kontekst-krav, i alle fall når det gjelder bedømmelse av tankeforestillingers eventuelle avvik fra en normal realitetsoppfatning. En oppfatning som for de aller fleste oppleves som fullstendig urealistisk og absurd, kan telle som en vrangforestilling dersom den blir hevdet av en enkelt person alene, men teller ikke som en gyldig vrangforstilling dersom personen tilhører en gruppe som deler denne oppfatningen.

Rettspsykiatrien er et eget fagområde. Det avgjørende spørsmålet ved en straffesak, skyldspørsmålet — med andre ord tiltaltes og vitnenes troverdighet — , avgjøres av juristene (og eventuelt legdommerne). Den som foretar den judisielle observasjon skal begrense seg til å besvare visse spørsmål (om sinnssykdom eller bevisstløshet i gjerningsøyeblikket), og forholde seg helt lojalt til den konklusjon om skyld som retten kommer frem til. Også når det gjelder disse rettspsykiatriske “diagnosene”, gjelder det strenge kriterier, bygget på vitenskapelig forskning.

Ved å påta seg å være sakkyndige i forhold til Fougner-utvalget har de to psykiaterne beveget seg inn i en rolle som så vidt jeg forstår er uten presedens, og inn i et område hvor verken den kliniske psykiatris eller rettspsykiatriens diagnosekategorier med forskningsmessig baserte kriterier, kommer til anvendelse. Et slikt oppdrag må forventes vurdert med et strengt etisk blikk i forkant. Hva er dette for slags oppdrag? Skal man ta stilling til spørsmål som kan besvares med vitenskapelig begrunnede psykiatriske kriterier? Eller kan man, hvis man beveger seg utenfor dette området, risikere å bli tilskrevet en vitenskapelig kompetanse som med rimelighet kan bestrides?

Slik Yssen-Valla-saken utviklet seg i media, hadde den udiskutabelt et preg som kan kalles “the breaking and making of kings”. Om utgangspunktet hadde en politisk dimensjon skal være usagt fra min side, men forløpet hadde uten tvil politiske over- og undertoner. Dette skulle tilsi en ekstra omhyggelig gjennomtenkning fra de sakkyndiges side. Norsk psykiatri har jo en lang tradisjon for kritikk av at psykiatrien lar seg bruke som politisk aktør, slik vi har sett i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med.

Et selvfølgelig krav for en sakkyndig observasjon er at observasjonen foregår uhildet og på et selvstendig grunn lag i forhold til sakens øvrige prosedyre. Dette kravet synes imidlertid ikke å være oppfylt i dette tilfellet.

Det er beskrevet at det forelå en “strid mellom ulike virkelighetsoppfatninger” når det gjaldt hva som hadde utspilt seg mellom de to partene i arbeidskonflikten. Har de sakkyndig foretatt en vurdering av disse to virkelighetsoppfatningene, slik at den ene er bedømt som troverdig og den andre mindre troverdig? Det kan synes slik i denne saken. Men da må man kunne forlange svar på spørsmålene om på hvilket grunnlag en slik konklusjon eventuelt er trukket.

Er det på bakgrunn av en troverdighetsvurdering, og hva grunner denne seg i så fall på? Er det foretatt en diagnostisk personlighetsvurdering av de to partene, og i så fall: på hvilket grunnlag? Er den eventuelle bedømmelsen av den ene og annens parts troverdighet når det gjelder virkelighetsoppfatning vurdert under hensyntaken til arbeidskonfliktens fulle, historiske og oppgavefordelingsmessige kontekst?

Den psykiatrifaglige arbeidsoppgaven som synes å ha en viss likhet med den de sakkyndige her har tatt på seg, er oppdraget å vurdere to parters omsorgsevne når det foreligger strid om omsorgsevnen i en barnefordelingssak – riktignok en oppgave som vanligvis foretas av barnepsykologer. Men også på dette notorisk kontroversielle feltet er det strenge krav til faglige begrunnelser for de konklusjoner undersøkeren kommer frem til.

Det kan virke som de sakkyndige har tatt på seg å vurdere, på grunnlag av de to-tre ufordelaktige, av i alt 30 vitneutsagn, hvorvidt Gerd-Liv Vallas håndtering av konflikten med sin underordnede kan betegnes som forbilledlig, respektive ikke forbilledlig, eventuelt klanderverdig lederskap i en arbeidskonflikt. Men finnes det klare kriterier for hva som er ikke forbilledlig, eventuelt klanderverdig lederskap i en enkelt sak, og det som må kalles mobbing eller trakassering?

Meg bekjent finnes det ingen psykiatrifaglige kriterier for et slikt skille. Det kan tenkes at det finnes organisasjonsteorier som operer med slike kategori-kriterier. Muligens gjelder dette for det siterte internasjonale ledelsesutviklingsfirmaet Right Management (Right her i betydningen “riktig” og ikke right” i motsetning til “left”). RM driver en rekke lederskapskurser, også et om konflikthåndtering, ifølge firmaets nettsider. I den grad sakkyndige lener seg på eventuelle rigorøse kriterier fra RMs kursopplegg, bør de i denne sammenhengen opptre som RM-eksperter og ikke som psykiatere. Hvis ikke, risikerer de å fremstå med en urettmessig psykiatrifaglig autoritet.

Inntil en frigivelse av de sakkyndiges rapport in extenso måtte overbevise meg om noe annet, sitter jeg med et inntrykk av de to forøvrig høyt respekterte kolleger i denne sammenheng, trolig på grunn av en opplevelse av tidspress og sakens viktighet for almenheten, har latt seg forlede til å påta seg et oppdrag som ikke psykiatrien har ubestridt kunnskapsmessig grunnlag for å kunne løse. Dermed kan de ha kommet i skade for å svekke psykiatriens omdømme som vitenskapelig begrunnet, politisk nøytral og opinionsmessig upåvirkelig samfunnsinstitusjon.