Etter å ha fordøyd modernismen i vel et århundre, er vi fortsatt ikke ferdige med å diskutere forfatterens forhold til samfunnet. 68-generasjonen ga oss en ny bølge av politisk motivert litteratur i Norge, men siden det har litteraturen tilsynelatende blitt stadig mer introvert. Er forholdet mellom forfatteren og samfunnet for alvor på hell?

Hans Fredrik Dahl startet i høst en debatt om hvorvidt norske forfattere fremdeles har en viktig samfunnsrolle. I sin faste søndagskommentar i Dagbladet la han frem det han ser som et paradoks; at norsk skjønnlitteratur er en vekstnæring, men at forfatterne ikke har noen innvirkning på det norske samfunn. Hovedsakelig fordi disse, med unntak av Fløgstad, Solstad og Kjærstad, ikke skriver om noe vesentlig.

Dahl fikk Aftenpostens Knut Olav Åmås på nakken, som har en ganske annen oppfatning av hvilken rolle forfatterne faktisk spiller, og hvilken rolle de bør spille. Åmås hevder at det ofte går galt når forfattere velger en litterær form i samfunnsdebatten, fordi de ikke nødvendigvis har innsiktsevne, selv om de har uttrykksvilje. Han er derfor mer tilfreds med litteraturens introverte vending, og understreker at denne litteraturen fortsatt kan regnes som viktig. Forskjellen er at den påvirker enkeltmennesker fremfor kollektiver.

Det er ikke bare Dahl som drømmer om forfattere som ryster i samfunnets grunnvoll. De siste årene har debattene om «skriveskoleforfatteren» og «forfatterfabrikker» dukket opp med jevne mellomrom. Kaj Skagen, såkalt enfant terrible i norsk litteratur, mener at skriveskoleforfatteren har tatt plassen til den samfunnsengasjerte forfatteren. Ifølge Skagen fanges de skolerte forfatterne av moteriktige trender innenfor det litterære miljøet, og mister sin opprinnelige frihet som samfunnsdebattanter. I et intervju i Klassekampen i 2010 tok han til orde for en strukturrevolusjon i det litterære systemet, for å unngå at den norske litteraturen skal bli ensporet, kjedelig og uvesentlig.

Karl Ove Knausgård — problematisk introvert vending? (foto: Robin Linderborg/Wikimedia Commons. CC: by)

Den litterære offentligheten i Norge har gjennom historien vært preget av markante forfattere som Holberg, Bjørnson og Bjørneboe. Forfatterne har vært samfunnsdebattanter både i og utenfor litteraturen. Når Åmås proklamerer at forfattere ikke nødvendigvis er gode tenkere, kan det føles som om noe har gått tapt på veien. Er det noe å tjene på at forfatterne har blitt mer egosentriske og mindre samfunnsorienterte? Forfatterrollen har utvilsomt endret seg. Forfatteren er ikke lenger en naturlig autoritet i samfunnet, men dyrkes likevel som forbilde som aldri før, av medier og lesere. Debatten om ølpriser og andre uvesentligheter i anledning åpningen av Litteraturhuset i Bergen, var ledet av forfattere. Kan dette banale engasjementet sees som et symptom på den litterære situasjonen i landet? I så fall er det selvfølgelig fristende å tenke at alt var bedre før. Når en nesten er født på 90-tallet føles det likevel noe påtatt å hengi seg til nostalgien.

Det vesentlige og viktige i et verk kan treffe oss på nye og uante måter. Det betyr ikke at vi skal slutte å ha forventninger til forfatterne, tvert imot. At diskusjoner som dette kommer opp med jevne mellomrom vitner om et engasjement for litteraturen som er vel så viktig som det engasjementet som finner sted i selve litteraturen. Det er leserne og kritikerne som til syvende og sist bestemmer om et verk er vesentlig eller ikke.

Den introverte vendingen i litteraturen har imidlertid budt på utfordringer for kritikeren, noe mottakelsen av Knausgårds Min kamp-bøker er et eksempel på. Flere litteraturvitere har uttalt at de ikke har ord for å forklare verket. En skulle tro at Knausgård var den første som utfordret oss hva angår det uklare skillet mellom fiksjon og virkelighet i litteraturen, samt det påfølgende moralspørsmålet. Men som vi vet er han langt fra den første. Mykle utfordret på lignende vis for et halvt århundre siden. Mens Sangen om den røde rubin førte til rettssak, har Min kamp heldigvis bare ført til mediehysteri. Fortsatt vet vi ikke helt hvordan vi skal gripe denne litteraturen an i kritikken. Samtidig som vi aldri må slutte å ha forventninger til forfatterne, må vi heller ikke glemme kritikerens ansvar. Kritikeren må evne å sette samtidslitteraturen inn i en større kontekst. Med mindre litteraturen som skrives faktisk er så triviell at det blir en umulig oppgave for kritikeren. Da kan den heller avskrives som kjedelig og uvesentlig.

Det hele begynte idet Tomas Espedal for ganske nøyaktig to år siden gikk til frontalangrep på Litteraturhuset, som den gang såvidt var unnfanget. Han gikk ut fra at Litteraturhuset ville bli «for dårlig», i og med at lederen var «inkompetent». Sett bort fra den ufine tonen, hadde Espedal mange gode innspill om hva Litteraturhuset burde romme. At en har høye ambisjoner for en etterlengtet institusjon i byen er positivt. Espedal satte likevel standarden for en usaklighet som siden har preget debatten.

Sist ute var forfatter Henning Bergsvåg, som i en kronikk i Bergens Tidende tok til orde for billigere øl på Colonialen. Ikke lenge etter gikk Litteraturhuset ut og sa at de ville senke noen av prisene i kafeen, samt at de arbeidet med å finne en god løsning for salg av drikke til arrangementer. At det er mulig å påvirke driften av Litteraturhuset i oppstartsfasen, er både bra og nødvendig. Den høye temperaturen i innleggene er også noe positivt.

Etter Bergsvågs innspill tok BT seg bryet med å teste Litteraturhusets ølpriser opp mot andre barer i byen, et lavmål i en lang rekke usakligheter som er blitt skrevet om huset både før og etter åpningen. Det er nærmest fornærmende at mediene går ut fra at det folk er mest opptatt av hva Litteraturhuset angår, er hvor en finner toalettene og hva det koster for en halvliter. Hvor er tilbakemeldingen på selve programmet og møtene? Det burde vært knyttet større forventninger til disse enn til huset som sådan. At de bergenske mediene har unndratt seg det mest vesentlige ved åpningen av et litteraturhus, er intet mindre enn en indikasjon på kulturjournalistikkens kollaps.

Det kan virke som det bak all roping om for høye alkoholpriser ligger en mer grunnleggende uenighet om hva Litteraturhuset skal romme og hvem det skal være for. De to nevnte forfatterne synes å mene at det bør være et mer rendyrket litteraturhus, hvor en utelukkende snakker om litteratur, og omgås mennesker som driver med litteratur. Mange andre mener at Litteraturhuset skal være en plass der folk møtes på tvers av vedtatte skillelinjer, hvor litteraturmennesker møter folk som omgås helt andre ting enn litteratur til vanlig. I media blir denne uenigheten overskygget av banaliteter.

Det er liten tvil om at ledelsen av Litteraturhuset går for den siste strategien, å samle folk fra ulike områder og samfunnslag. Men den har de lyktes med, de ulike arrangementene jeg har besøkt har vært fylt til randen med alt fra krimlesere, studenter og forfattere til arkitekter, advokater og mediefolk. Nå er det på tide å ta debatten om kvaliteten på innholdet. For så lenge det som formidles på huset er interessant, bør noen kroner fra eller til for vinglasset spille mindre rolle.