Gjennom det siste tiåret har man sett en rekke kontroverser og bekymringer knyttet til såkalte ”innvandringskritiske alternative medier” i den skandinaviske offentligheten.

Slike nettmedier kjennetegnes av at de har som hovedmotivasjon å informere offentligheten om utfordringer knyttet til innvandring – særlig fra muslimske land – som de opplever at de tradisjonelle nyhetsmediene holder unna dagsorden. Videre er de svært kritiske til det de anser som en uansvarlig, liberal innvandringspolitikk, og kritiserer jevnlig den politiske eliten for å svikte på dette saksfeltet. Man kan si at disse aktørene er populistiske i den forstand at de påtar seg å opplyse folket om den ”egentlige sannheten” om innvandringens konsekvenser.

De som stiller seg kritiske til fremveksten av alternative medier, fremhever ofte lav journalistisk kvalitet og at et ensidig negativt fokus på innvandring kan bidra til fremmedhat og polarisering av den offentlige samtalen. Andre derimot, jubler for at stemmer og perspektiver som sjelden passerer de tradisjonelle nyhetsmedienes portvoktere får slippe til på alternative plattformer.

En serie av kontroverser

I Norge har de største kontroversene de siste årene dreid seg om presseetikk. De to etablerte alternative aktørene, Document og Resett, ønsker begge å bli regnet som redaksjonelle nyhetsmedier. Etter at Documents redaktør ble godtatt som medlem av Norsk Redaktørforening (NR) i juni 2018, oppsto det en debatt om hvilke journalistiske aktører som kan anses som legitime og ikke, samt hva det betyr for tilliten til tradisjonelle nyhetsmedier at alternative aktører innlemmes i det presseetiske systemet. I nyere tid har redaktøren i Resett, Helge Lurås, søkt om medlemskap i NR flere ganger, men søknaden har blitt avslått på bakgrunn av gjentatte brudd på Vær varsom-plakaten, blant annet tilbud om en stor pengesum til et ønsket intervjuobjekt, samt oppfordring til boikott av tradisjonelle nyhetsmedier.

Også i Danmark har mange av kontroversene handlet om det kritikere hevder er et lemfeldig forhold til presseetikk. Nestleder i Dansk Journalistforbund, Lars Werge, fikk mye oppmerksomhet etter at han skrev et innlegg i Politiken hvor han tok til ordet for at ”Den Korte Avis er ingen avis, fordi den ikke bedriver journalistik”. I tillegg oppsto det en stor kontrovers etter at en aktivist tok til orde for annonseboikott av den Korte Avis via Twitter i 2016 på grunn av dets ideologiske ståsted. Dette førte til at over 30 selskaper sørget for at deres annonser ikke skulle vises hos Den Korte Avis. Selv omtalte redaksjonen annonseboikotten som et ”uhørt angreb på ytringsfriheden”.

I Sverige, derimot, har kontroversene i all hovedsak dreid seg om de alternative medienes ideologiske ståsted, og deres mange koblinger til Sverigedemokraterna. Svenske tradisjonelle nyhetsmedier har i flere omganger gransket de alternative mediene, og avslørt at personer med verv i Sverigedemokraterna har skrevet rasistiske kommentarer i kommentarfeltene deres, og at et daværende, høytstående medlem av partiet sto bak opprettelsen av domenene til flere av de største alternative aktørene. Men den desidert mest betente svenske kontroversen knytter seg likevel til det Dagens Nyheter i etterkant har omtalt som ”den aller mest hatske kulturdebatten i svensk offentlighet”. Den oppsto etter at et Nya Tider, en alternativ aktør med høyreekstreme røtter, i 2016 fikk innvilget sin søknad om en stand på en av kultursveriges viktigste arenaer; den årlige ”bokmessän” i Göteborg. Dette førte til flere måneder med debatt om hvorvidt andre aktører burde boikotte messen, om ytringsfrihet og om fascistiske ytringer.

Bruk av og tillit til alternative medier

Det er altså tydelig at disse kontroversielle aktørene har klart å fange offentlighetens søkelys, og fått en viss dekning i tradisjonelle nyhetsmedier. Men inntil nylig har vi hatt lite kunnskap om omfang og utbredelse av innvandringskritiske alternative nettmedier i de skandinaviske landene. De siste årene har imidlertid Reuters Institute Digital News Report – verdens største undersøkelse for mediebruk – undersøkt bruk av og tillit til alternative medier.

Den norske delrapporten for 2019 viser at bruken er lav, kun 4–7 prosent oppgir ukentlig bruk av de alternative mediene Human Rights Service (HRS), Document og Resett.

I Danmark finnes det kun én etablert aktør – Den Korte Avis som har holdt det gående siden 2012 — som er drevet av ekteparet Ralf Pittelkow og Karen Jespersen. Kun 4 % av danskene oppga ukentlig bruk av Den Korte Avis i 2019.

Sverige skiller seg ut både med hensyn til at det finnes flere etablerte, alternative aktører og ved at disse har en høyere bruk: 6–11 prosent oppgir ukentlig bruk av aktører som Nya Tider, Samtiden, Ledarsidorna, Samhällsnytt, Fria Tider og Nyheter Idag. Likevel er bruken beskjeden i alle land, når man sammenligner med bruk av tradisjonelle nyhetsmedier. Videre viser rapporten at skandinaver har vesentlig høyere tillit til tradisjonelle nyhetsmedier enn til alternative medier.

Det har blitt hevdet at ”sjelden har så mange snakket så mye om noe som leses så lite”. Ingen grunn til bekymring, med andre ord. Eller?

I løpet av 2019 har imidlertid flere studier vist at både norske og svenske innvandringskritiske alternative medier er svært gode til å skape brukerengasjement rundt sakene de publiserer på Facebook. Faktisk så er Facebook-brukerne til de alternative mediene mer aktive enn Facebook-brukerne til de tradisjonelle nyhetsmediene. Dette betyr at saker fra alternative medier blir mye likt, kommentert og delt, noe som igjen innebærer at disse får stor rekkevidde i sosiale medier. Forskeren bak studiene, Anders Olaf Larsson (2019: 14), konkluderer med at ”etablerte aktører ser ut til å miste fotfeste på en av de viktigste plattformene for nyhetsbruk og politisk kommunikasjon”.

De alternative mediene utfordrer altså tradisjonelle nyhetsmedier på en rekke områder, og det er særlig to forhold som har blitt trukket frem i den offentlige debatten: 1) De utfordrer vår forståelse av hva journalistikk er, og hvilke aktører som skal kunne anses som legitime journalistiske aktører,  2) videre representerer de kontroversielle ideologiske synspunkter, og mens enkelte mener at det er viktig at de tradisjonelle nyhetsmediene løfter disse synspunktene frem slik at de kan få motstand, mener andre at de potensielt kan føre til fremmedfrykt og rasisme, og derfor bør ties i hjel.

Klarer alternative medier å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier?

Men hvordan reagerer de tradisjonelle nyhetsmediene på disse utfordringene? Som vi har sett er innvandringskritiske alternative medier gode til å setta agenda og skape brukerengasjement rundt sakene de publiserer i sosiale medier. Men klarer de å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier? Og møter synspunktene deres i tilfelle motstand?

Inntil nylig har vi manglet systematisk kunnskap om disse forholdene, men en fersk studie av undertegnede – Boundary work: Intermedia agenda-setting between right-wing alternative media and professional journalism – undersøker nettopp disse forholdene.

Studien tar utgangspunkt i et ”intermedia agenda-setting”-perspektiv og spør om innvandringskritiske alternative medier klarer å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier?

Mens tradisjonell ”agenda-setting”-forskning har vært opptatt av i hvilken grad medienes agenda påvirker publikums agenda, er forskning på intermedia agenda-setting opptatt av i hvilken grad medier påvirker hverandres agenda. Man har med andre ord undersøkt hvilke nyhetsmedier som kan sies å være opinionsledere. Historisk har man sett at de store, nasjonale avishusene har hatt en tendens til å påvirke agendaen til nyhetsprogrammer på tv og radio, samt mindre, lokale aviser.

Det studien undersøker mer konkret, er som følger: For eksempel, er det slik at Aftenposten plukker opp en sak fra Document, og publiserer en nyhetsartikkel om samme saksforhold på egne plattformer med henvisning til at saken oppsto hos Document?

Innenfor faglitteraturen har en slik praksis blitt ansett som en validering av at den konkrete saken er viktig og riktig å publisere – altså at man har med vesentlige nyheter å gjøre. Men i og med at de alternative mediene er såpass kontroversielle, er studien bygget på en antakelse om at dette kanskje ikke er tilfellet når det gjelder de alternative mediene, og den tar derfor høyde for hvorvidt dekningen er negativ, positiv, balansert eller nøytral når det gjelder de alternative medienes ideologiske ståsted og journalistiske produkt og virke.

Studien tar for seg perioden 2012–2017, og inkluderer dekningen av de norske alternative mediene Document og Human Rights Service i Dagbladet og Aftenposten, dekningen av de svenske alternative mediene Avpixlat og Fria Tider i Expressen og Dagens Nyheter, og dekningen av den danske alternative aktøren Den Korte Avis i Jyllands-Posten og Politiken.

Resultatene viser at det er stor forskjell på omfanget av mediedekning de alternative mediene får i de skandinaviske landene. De svenske og danske avisene fremstår som to motpoler, med henholdsvis 493 og 122 artikler totalt. De norske avisene inntar en mellomposisjon, med 263 artikler.

Ikke overraskende evner de alternative mediene i liten grad å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier. Men også på dette området er det betydelige forskjeller mellom landene. Mens de norske og danske alternative mediene klarer å sette agenda i henholdsvis 12 og 9 prosent av dekningen, skjer dette i kun én prosent av den svenske dekningen: I praksis betyr dette at det så å si aldri skjer.

Videre ser man at dekningen generelt – både de sakene hvor de alternative mediene kan sies å  sette agenda, men også den resterende dekningen – kjennetegnes av en ensidig negativ dekning i de svenske avisene. Hele 76 prosent av sakene kan karakteriseres som utelukkende negative, mens ingen kan karakteriseres som utelukkende positive. Videre er det få balanserte og nøytrale saker sammenlignet med den danske og norske dekningen.

De norske og danske avisene tegner et noe mindre negativt bilde av de alternative mediene, med henholdsvis 50 og 41 prosent utelukkende negative saker. Man finner også noe udelt positiv dekning i disse landene (6 og 9 prosent), samt langt flere nøytrale saker sammenlignet med de svenske avisene. Dette forteller oss at de svenske tradisjonelle nyhetsmediene skiller seg ut ved å fremstå som langt mer kritiske til innvandringskritiske alternative medier enn sine norske og danske kolleger.

Ideologiske og journalistiske avvikere

Dersom vi ser på hva som kritiseres i mediedekningen, stikker Sverige seg også ut som et annerledesland: Mens de svenske avisene i all hovedsak tilbyr kritiske perspektiver på de alternative medienes ideologiske ståsted, står kritiske perspektiver på de alternative medienes journalistiske produkt og virke i forsetet hos de danske avisene.

Dette betyr at mens de svenske journalistene virker å være mest opptatt av å vokte grensene for akseptabel offentlig debatt mot det de anser som ideologiske avvikere, er de danske journalistene mest opptatt av å verne den journalistiske profesjonens tillit og rykte mot aktører som de anser som journalistiske avvikere. Igjen finner man de norske avisene i en mellomposisjon, men de lener i dette tilfellet mest mot de svenske avisene.

Oppsummert kan man si at selv om de norske og danske alternative mediene til en viss grad evner å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier, så er det definitivt ikke ”tradisjonell intermedia agenda-setting” forstått i faglitteraturen som en validering av at den konkrete saken var viktig og riktig å publisere. Tvert imot ser man at de tradisjonelle nyhetsmediene løfter frem de alternative mediene som eksempler på avvikere  — ved at en journalist eller en kilde kritiserer den journalistiske praksisen eller det ideologiske ståstedet de representerer. Denne tendensen gjelder også den øvrige mediedekningen.

Dette innebærer at de alternative medienes fremvekst og virke definitivt anses å ha stor nyhetsverdi blant skandinaviske tradisjonelle nyhetsmedier. Dette betyr at de får en bredere plattform hvor deres motiver og synspunkter spres til et større publikum utover de som nås via deres egne nettsider og sosiale medier-kontoer. Likevel viser denne studien at den omfattende mediedekningen definitivt ikke representerer en ukritisk plattform for de alternative mediene.

Dette representerer likevel et dilemma som tradisjonelle nyhetsmedier ofte står overfor i møte med populistiske aktører: Ofte er det slik at ”all publisitet er god publisitet” (Mudde 2007). På den andre siden kan en overdreven negativ dekning nøre opp under slike aktørers stadige påstander om at mediene er ute etter dem, og slik sett gi dem sympati.

I lys av at de tradisjonelle nyhetsmediene i de skandinaviske landene tilsynelatende har valgt svært ulike tilnærminger for hvordan de håndterer utfordringen fra alternative medier, er det likevel verdt å merke seg at den svenske alternative sfæren er den desidert største, med flere etablerte aktører og et høyere antall lesere enn hva man finner i Norge og Danmark. Det er dermed verdt å spørre om den svenske tilnærmingen egentlig er en farbar vei.

Kilder

Larsson, Anders O. 2019. Right-wingers on the rise online: Insights from the 2018 Swedish elections. New Media &  Society. Epub ahead of print. DOI: 10.1177/1461444819887700

Mudde, Cas. 2007. Populist radical right parties in Europe. New York: Cambridge University Press.

“Journalistisk venstreparti”

Selv om nordmenn flest fortsatt har høy tillit til nyhetsmediene, har fremveksten av de alternative mediene ført til bekymring for polarisering og spredning av mediemistro. Redaktør Hans Rustad i Document har for eksempel ved flere anledninger omtalt de tradisjonelle mediene for ”journalistisk venstreparti”, mens blant svenske alternative medier er ”gammelmedia” en typisk betegnelse.

Til tross for at de alternative mediene fortsatt har relativt beskjedne lesertall, får de stor oppmerksomhet i tradisjonelle nyhetsmedier. Ifølge Reuters Digital News Report, oppgir omtrent 5 % av den norske og danske befolkningen at de leser alternative medier ukentlig, mens for den svenske befolkningen er tallet så høyt som 11 %. Den store oppmerksomheten kan skyldes at artikler fra alternative medier ofte er blant de mest delte i sosiale medier. Ifølge analysetjenesten Storyboard, var Resett den 8. mest delte norske nettsiden i sosiale medier i 2018, etterfulgt av Document på 10. plass. Artikler fra disse nettstedene ble mer delt enn artikler fra nettaviser som Bergens Tidende, Adresseavisen, Aftenbladet og Dagens Næringsliv.

Kredibilitet på lån

Selv om en svensk studie har vist at personene bak de alternative mediene har sterke motforestillinger mot tradisjonelle nyhetsmediers etiske normer og profesjonelle standarder, kan man si at alternative medier i stadig større grad låner kredibilitet av de tradisjonelle nyhetsmediene ved å etterligne dem på flere områder: For eksempel har de største Skandinaviske alternative mediene en layout som er svært lik den til nettaviser fra tradisjonelle nyhetstilbydere som VG, Aftenposten og Dagens Nyheter. De alternative mediene merker også ofte innholdet sitt som ”nyheter”, ”kommentar”, ”kultur”, og ”debatt”, som er velkjente og veletablerte sjangre innenfor den tradisjonelle nyhetsjournalistikken.

En ny studie av undertegnede, ”The appearance of objectivity: How immigration-critical alternative media report the news”, har spurt hva denne typen etterligning betyr for de sakene alternative medier publiserer under sitt nyhetsbanner. Studien tar utgangspunkt i det største og mest etablerte Skandinaviske alternative mediene, norske Document, svenske Fria Tider og danske Den Korte Avis, og undersøker kvalitativt hvordan subjektive vurderinger sniker seg inn i nyhetssakene hos disse tre aktørene. Premisset for studien er at nyhetssjangeren tradisjonelt kjennetegnes av deskriptiv eller objektiv formidling av fakta: hvem, hva, hvor når, mens subjektive innslag som analyse og meningsinnhold er forbeholdt leder-og kommentarsjangeren. Valg av fakta, kilder og vinkling kan riktignok være preget av journalistens forståelsesrammer, og slik sett vil man aldri kunne være fullt ut objektiv.

Da objektivitetsbegrepet er svært omdiskutert, har man heller vist til begreper som balanse, upartiskhet, rettferdighet, og det å gi korrekte fakta i vurderingen av nyheter (Cottle 2003). Likevel har objektivitetsidealet stått sterkt i den skandinaviske nyhetsformidlingen etter oppløsningen av partipressen, hvilket har ført til at nyhetsjournalistikken kjennetegnes av en deskriptiv skrivestil. I Norge opererer også de fleste avishus med et strengt skille mellom nyhets- og kommentaravdelingen. Spørsmålet blir dermed hvordan de alternative mediene forholder seg til dette skillet?

Tre land og tre ulike strategier

Funnene viser at alle de tre alternative mediene har et overveldende fokus på innvandring og kriminalitet, og at de i all hovedsak klandrer den politiske eliten og rettsvesenet for at ”de skandinaviske landene har blitt mer utrygge som følge av innvandringen”. Men de har likevel svært ulike strategier når det gjelder hvordan dette budskapet blir formidlet.

Den svenske alternative mediet – Fria Tider – skiller seg klart ut ved at nyhetene hovedsakelig er deskriptivt formidlet – uten subjektive innslag. Tematisk er nyhetene oftest knyttet til alvorlige kriminalsaker – som voldtekt, knivstikking, ran, overfall og påtente biler. Disse sakene knyttes ikke nødvendigvis eksplisitt til innvandrere, men påfallende ofte er disse sakene hentet fra bydeler som er kjent for å ha en høy innvandrerbefolkning og utfordringer knyttet til kriminalitet.

Det kan dermed synes som om Fria Tider benytter seg av samme strategi som Paul Scott Mowrer — en politisk journalist i Chicago Daily News på 1930-tallet. Mowrer holdt objektivitetsidealet høyt, og tok til orde for at det er viktig å gi inntrykk av at man er objektiv – også innenfor meningssjangrene:

”Thus it is better to scrap an editorial calling the mayor a liar and a crook, and to write another which, by reciting facts without using adjectives and without calling names, makes it obvious that the mayor is a liar and a crook” (Mott and Casey 1937: 225).

På samme måte gjør den store andelen nyhetssaker som linker kriminalitet til innvandrertette bydeler det ”åpenbart” for leserne at innvandrere er ”crooks”, eller kjeltringer. Selv om det ikke uttrykkes eksplisitt, kommer den underliggende beskjeden tydelig frem: Økende innvandring vil føre til mer kriminalitet.
Det kan altså synes som at det er viktig å gi inntrykk av at man er objektiv, og at Fria Tider derfor til en viss grad forholder seg til profesjonelle journalistiske normer for hvordan nyhetene skal presenteres. Likevel, dette er helt klart politisk propaganda forkledd som journalistikk, da utvelgelsen av fakta er høyst selektiv i form av et ensidig negativt fokus på innvandring og kriminalitet.

Det hender imidlertid at det sniker seg subjektive vurderinger inn i nyhetssakene også hos Fria Tider. Dette forekommer typisk i form av spekulasjon i fremtidige hendelser. I en nyhetssak om en 85 år gammel kvinne som ble forsøkt ranet i sitt eget hjem oppsummerer Fria Tider saken med følgende spekulasjon:

”Något närmare signalement på mannen ger polisen inte. Nästa gång gärningsmannen står utanför någon äldres bostad kommer det potentiella offret alltså inte kunna känna igen personen” (Fria Tider, 15.08.2017).

Det å gi ut signalement på mistenkte personer har blitt oppfattet som høyst kontroversielt i Sverige. I 2015 ble det gitt en intern instruks i det svenske politiet som sa at man ikke skulle nevne mistenktes hudfarge, nasjonalitet eller rase i offentlige rapporter. Ifølge politiet, ble instruksen gitt for å unngå at slike opplysninger skulle føre til rasisme.

Denne avgjørelsen har blitt heftig debattert og kritisert i den alternative mediesfæren, ikke bare i Skandinavia, men også i USA – anført av det alternative nettstedet Breitbart. Dermed kan denne type spekulasjoner ses som et spark i retning av politiet og rettssystemet for å ikke i tilstrekkelig grad beskytte befolkningen mot trusselen de opplever at innvandringen representerer.

Den Korte Avis: Dogmatikeren

Der det svenske alternative mediet, Fria Tider lar publikum trekke konklusjonene selv, legger danske Den Korte Avis opp til helt motsatt strategi. Nyhetssakene er gjennomgående subjektive – hvor man dogmatisk gjør krav på å inneha sannheten om innvandringens konsekvenser. Dette kommer tydeligst til uttrykk i form av normative verdidommer om hva som er ”riktig” og ”galt”. For eksempel i en sak om en 17 år gammel asylsøker som skal ha utagert på et asylsenter på grunn av at personalet ikke ville vaske en tallerken for ham, skriver Den Korte Avis:

”Det var så voldsomt at personalet måtte ringe efter politiet. Men tog politiet ham med? Fik han en straf? Blev hans asylansøgning afvist? Nej, realiteten er nok, at det stort set ingen konsekvenser fik. Han og de mange andre asylansøgere fik endnu engang det indtryk, at de kan tørre fødder på europæere, som blot lægger sige som en dørmåtte” (Den Korte Avis, 14.08.2017).

Igjen er det altså politi og rettsvesen som holdes ansvarlig for det man anser som en uholdbar utvikling. Forskjellen er at de høyst subjektive vurderingene hos Den Korte Avis levner ingen tvil for leserne om at Danmark har blitt mer utrygt som følge av innvandringen.

Norge midt imellom

Norske Document kan plasserer et sted i midten da det alternativet mediet benytter seg av både ”den svenske” og ”den danske” strategien. Rundt halvparten av de analyserte tekstene hos Document kjennetegnes av en rent deskriptiv fremstilling, men som hos Fria Tider er disse i all hovedsak alvorlige kriminalsaker – ofte fra innvandrertette bydeler. Dermed kan det synes som om også Document forsøker å gi et inntrykk av at man er objektiv i den forstand at de lar det bli opp til leserne å trekke konklusjoner.

Den andre halvdelen av tekstene karakteriseres imidlertid av høyst subjektive innslag, hvor deres ståsted i innvandringspolitikken kommer tydelig til uttrykk. I en artikkel som omhandler en partilederdebatt i forbindelse med Stortingsvalget i 2017, skriver Document:

”Det skjer noe underlig med nordmenn når de snakker om innvandrere og migranter: De mister realitetssansen. […] Dette må føres opp som en norsk verdi: Ikke naiviteten, men en form for forstokkethet, en uvilje til å se verden i hvitøyet og se at den er en hvithai som flekker tenner. På en eller annen måte har et segment av velgerne oppfanget haifinnen i vannet. De hører musikken fra «Jaws», og den forsvinner ikke” (Document.no, 14.08.2017).

Så er spørsmålet hvorfor Document benytter seg av disse to svært ulike strategiene i nyhetsformidlingen. En forklaring kan være at de ønsker å tiltrekke seg både mer og mindre innvandringskritiske lesere – og slik sett kan dra nytte av å fremstå som mer anstendige overfor potensielle nye lesere ved å legge seg på en mer deskriptiv linje.

På den andre siden hadde Document ambisjoner om å komme inn under selvjustisordningen allerede da datamaterialet ble samlet inn (august 2017), og disse to svært ulike måtene å formidle nyheter på kan være et uttrykk for en gryende profesjonaliseringsprosess – i form av at man forsøker å møte ”det aksepterte” nivået for hvor subjektiv man kan være før man krysser grensen for hva som anses som ”avvikende journalistisk praksis”. I så tilfelle kan denne todelte strategien være et uttrykk for voksesmerter.

Hva motivet er for å etterligne tradisjonell journalistisk praksis i form av deskriptiv nyhetsformidling vet kun aktørene selv. Det er likevel bekymringsverdig at de alternative mediene pakker inn tilsynelatende objektive saker med et ensidig negativt fokus på innvandring og sprer dem i sosiale medier som ”nyheter” – en sjangerbetegnelse forbundet med begreper som balanse og upartiskhet.

Slike redaksjoner kjennetegnes ofte av en ståltro på at de avslører de virkelige fakta som «mainstream media» tilbakeholder. Disse fenomenene har ført til at spørsmålet om tillit til mediene, og hva folk faktisk legger i dette begrepet, har blitt brennende aktuelt.

Det skrives og menes mye om folks tillit til mediene om dagen. Både forskere og journalister er enige om at temaet er viktig. Men på ett viktig punkt har det hersket full forvirring: Hva betyr egentlig «tillit» for folk flest?

Vår nye undersøkelse fra Norsk medborgerpanel viser at folk forstår tillit ganske likt som forskere, med et viktig unntak: en følelse av utenforskap, som kommer av at noen opplever at mediene ikke representerer deres syn. Denne ideologiske dimensjonen kan være viktigere enn tidligere antatt.

“Tillit”: Hva er det folk svarer på?

Men først en innrømmelse: noe av skylden for forvirringen må faktisk vi som lager spørreundersøkelser ta på vår kappe. Å spørre folk om hvor mye tillit folk generelt har til mediene, på en skala fra svært høy mistillit til svært høy tillit, er nemlig en vanlig øvelse verden over.

Men hvis en tenker seg om – hva betyr egentlig «mediene»? Hva tenker du på når du leser det ordet? Favorittavisen, eller en blekke du synes er noe skikkelig herk? Tenker du på den ulne massen «journaliststanden»? Dagsrevyen? Eller Se og Hør? Eller kanskje noe helt annet?

Resultatene fra slike spørreundersøkelser har ført til bekymringer for at folks tillit til pressen er i fritt fall. Men disse undersøkelsene klarer ikke si noe om hva folk faktisk legger i det å ha tillit til mediene.

Vi vet rett og slett ikke helt hva det er folk har svart på. Dersom en person svarer at de har svært lite tillit til mediene – mener de da at de har svært liten tillit til at det mediene skriver er sant? Eller betyr det at de har svært lite tillit til at mediene er objektive?

Nettopp på grunn av denne forvirringen har slike målinger, som spør om «generell tillit til mediene» mottatt mye kritikk. Representanter for journaliststanden har etterlyst målinger som i større grad skiller mellom «mediene» som samlesekk, og enkeltpublikasjoner og mediehus.

Medieforskere har stilt spørsmålet: «hvorfor svarer folk som de gjør når vi spør?».

Forskere har skrevet haugevis av bøker og artikler om hva tillit er, og undersøkt hvordan tillit til mediene består av ulike dimensjoner. Disse dimensjonene er imidlertid teoretisk konstruerte, og basert på forskernes forhåndsantakelser om hva tillit er.

Men hvis man lurer på hva folk mener med tillit, kan man også begynne med å spørre folk hva de faktisk mener.

Vi gjorde nettopp det, og spurte omtrent 2000 nordmenn om hva de legger i begrepet «tillit til mediene».

Det viser seg at forskere og andre kanskje har oversett en viktig dimensjon: opplevelsen av at et nyhetsmedium deler ens eget verdensbilde, eller ideologi.

Hva betyr «tillit til medier» for folk?

I faglitteraturen er det vanlig å hevde at tillit til nyhetsmediene innebærer at man kan stole på at de belyser flere sider av en sak, at de ikke dekker hendelser skjevt, at faktaene som velges ut er relevante, at journalistene utviser grundighet i arbeidet, og uavhengighet av økonomiske og politiske interesser.

Resultatene våre viser at mange nordmenn trekker frem mange av de samme dimensjonene som forskerne i sine beskrivelser av tillit.

Én person skriver for eksempel at tillit betyr:

«Å kunne være sikker på at media opptrer uten politiske, økonomiske, eller andre føringer. At mediene ikke har en agenda, og at de gjengir fakta og ikke spekulasjoner eller antagelser»

En annen svarte:

«Trygghet på at fakta er fakta – meninger og vurderinger skal komme klart fram. Samme etiske grunnholdning og oppførsel som en lærer sine barn: en farer ikke med sladder»

En tredje skrev:

«At det som blir tatt opp er korrekt og grundig journalistikk med flere synspunkt på samme sak»

Disse svarene tyder på at tillitsoppfatningen til mange av våre respondenter stemmer godt overens med det tidligere undersøkelser har vist.

En følelse av utenforskap

Men ikke alle. Noen svarte helt annerledes på spørsmålet. Gjennom nye, semi-automatiserte metoder for tekstanalyse ble vi klar over mønstre som kan være vanskelige å få øye på hvis en undersøker stoffet med teoretiske forhåndsantakelser. Analysen viste at noen svar passet inn under kategorien «ideologi». Dette er en dimensjon ved tillit til mediene som ikke er inkludert i tidligere studier på feltet. Flere studier har tatt hensyn til hvordan ideologi påvirker tillit, men har oversett at enkelte folk forstår tillit som ideologisk representasjon.

Svarene i ideologi-gruppen peker mot at noen opplever en ideologisk distanse mellom mediene og dem selv. Det kan sammenlignes med en følelse av utenforskap. Selv om mediene ofte «tar hensyn til ulike synspunkt», så opplever enkelte at mediene ikke dekker deres synspunkt.

En person skrev:

«Tilliten er avhengig av hvilke media det dreier seg om. Generelt sett er norske aviser kunnskapsløse og konforme»

En annen svarte:

«Partiavisene døde naturligvis aldri ut, slik soga av og til seier – helt avhengig av hvem du spør. De mer oppmerksomme vet selvfølgelig at journalistene, i stadig større omfang, inkluderes i et ubestemmelig sjikt som aktivt lever for å fornekte ideologiske skillelinjer – og i stedet pøser all sin journalistiske energi inn i å «rapportere», og i stadig større grad passe sine meninger (…)»

En tredje svarte:

«Har ikke mye tillit til media. Det er bare ett sett av holdninger og meninger som er godkjent»

Det er ikke nytt at deler av befolkningen mener at pressen er venstrevridd eller bærer i seg spor av partipressen. Carl I. Hagen har kalt NRK for ARK (Arbeiderpartiets Rikskringkasting) helt siden 1980-tallet.

Det er likevel interessant at enkelte trekker frem akkurat ideologi når de forklarer hva de selv mener med å ha tillit til mediene. Våre analyser peker nemlig på at flere føler at deres holdninger og synspunkter ikke er representert.

Minervaredaktør Nils August Andresen var innom denne tankegangen da han i fjor hevdet at enkelte ikke opplever seg representert i norske nyhetsmedier. Han trakk frem at særlig velgere på høyresiden kan føle at deres syn på innvandring ikke kommer frem i mediene, som skriver «om dem, men ikke med dem».

Vår undersøkelse tyder imidlertid på at Andresen både har rett og feil.

Vi finner nemlig støtte for antakelsen om en opplevelse av utenforskap og manglende representasjon i vår undersøkelse, men den har ikke noe med høyresiden eller et bestemt politisk parti å gjøre.

Våre undersøkelser viser at opplevelsen av å ikke få sine holdninger og synspunkt representert i mediene henger sammen med et lavere utdanningsnivå, mindre tilfredshet med demokratiet og at etablerte medier (i motsetning til sosiale medier) er mindre viktig.

En oppfordring til fremtidens tillitsmålinger

Undersøkelsen vår viser at folk legger ulike kriterier til grunn i sine beskrivelser av hva tillit til medier faktisk innebærer. Når journalister og forskere i tiden fremover skal finne ut av hvorfor noen har mer eller mindre tillit til mediene enn andre, må de ta høyde for at ideologi-aspektet kan være viktig for mange.

Et naturlig første steg er å lage undersøkelser som sjekker hvor mange som er enige eller uenige i påstander som «Norske nyhetsmedier tar hensyn til og representerer holdninger og meninger til folk som meg». Aftenpostens måling av hvem som føler at deres meninger og verdier kommer frem i mediene er et eksempel til inspirasjon.

Forskere bør ta inn over seg viktigheten av ideologi. Skal en få et troverdig bilde av folks tillit til mediene, må slike nyanser inn i fremtidige målinger.

Journalister bør ta inn over seg at det finnes et publikum som ikke føler seg inkludert, og vurdere å åpne døren for en gruppe som kjennetegnes av lav utdanning, manglende tilfredshet med demokratiet, og en opplevelse av at mediene ikke tar inn over seg virkeligheten til «sånne som dem».

Dette var andre gang på under én uke at denne betegnelsen ble fremsatt mot en journalist fra Frp-hold; bare noen dager før utkom tidligere arbeidsminister, Robert Eriksson (Frp), med boken “Bare gjør det – trofast rebell for Siv og Erna”, hvor han betegnet VGs journalist Eirik Mosveen som en “hyene, idiot og drittsekk”.

“Grafsende” journalister

Den seneste tids mishagsytringer fra Frp-hold er imidlertid ikke nye av tiden. Snarere tvert imot har man opp igjennom årene sett at Frp ved flere anledninger har hevdet at mediene er ute etter dem. Denne påstanden er særlig blitt fremsatt i forbindelse med politiske skandaler.

Under skandaliseringen av Trond Birkedal i 2011, gikk partileder Siv Jensen og nestleder Per Sandberg hardt ut mot mediene og anklaget dem for å “grafse” og forhåndsdømme Birkedal (tv2.no 24.03.11). Medienes dekning av Frp ble også gjenstand for debatt i august 2011 da Frp-politikerne Aina Stenersen og Brage Baklien i en kronikk i Dagens Næringsliv (17.08.11) tok til ordet for en norsk versjon av Fox News, som kunne bidra til å gi en mer balansert dekning av den politiske høyresiden. I kronikken hevdet de blant annet at norsk presse er venstredreid i politiske spørsmål, og at det føres en valgkamp mot Frp i mediene.

Kritikken ble blant annet basert på den årlige medieundersøkelsen, gjennomført av Respons Analyse på oppdrag fra Nordiske Mediedager, som viste at kun 1 prosent av norske journalister ville stemt på Frp “dersom det var stortingsvalg i morgen”. Fra 2005–2016 har svarprosenten til dette spørsmålet variert fra 1 til 5 prosent. Man kan med andre ord trygt slå fast at norske journalister svært sjelden krysser av for Frp før de legger stemmeseddelen i valgurnen.

Frp har ved gjentatte anledninger hevdet at mediene er ute etter dem. Faksimile nrk.no 22.09.11.

Derimot har Arbeiderpartiet (30–43 %), Sosialistisk Venstreparti (11–32 %), Venstre (6–20 %) og Høyre (10–24 %) vist seg som journalistenes favorittpartier i perioden 2005–2016. Den årlige medieundersøkelsen har dermed vist seg å kaste vann på mølla til forsmådde Frp-politikere som hevder at mediene er venstredreide. Men betyr journalistenes politiske preferanser at mediene er særlig ute etter å ta partiet?

Er mediene ute etter Frp?

På bakgrunn av Frps sporadiske, men like fullt gjentatte, anklager om at “mediene er ute etter dem”, bestemte jeg meg for å undersøke hvorvidt man kan finne en tendens til at Frp-politikere forskjellsbehandles sammenlignet med politikere i Arbeiderpartiet i forbindelse med politiske skandaler. Dette er tema for min masteroppgave (se tekstboks). Jeg valgte å undersøke problemstillingen innenfor kommentarjournalistikken, da den er blant de mest subjektive uttrykk man vil finne i en avis.

Videre fant jeg det mest hensiktsmessig å sammenligne med Arbeiderpartiet fordi det er det eneste partiet innenfor den såkalte “venstreblokken” på den politiske høyre-venstreaksen i Norge som i størrelsesorden er sammenlignbart med Frp. Frp har dessuten til stadighet påpekt medienes kobling til venstresiden, og da i særdeleshet Arbeiderpartiet. Blant annet har Frps tidligere formann, Carl I. Hagen, siden 1980-tallet ved flere anledninger omtalt NRK som “ARK – Arbeiderpartiets rikskringkasting”.

Seks politiske skandaler

Analysen baserer seg på dekningen av seks politiske skandaler.

Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) var barne- og likestillingsminister da hun i 2008 valgte å ikke forlenge barneombud Reidar Hjermanns åremål, men heller ansette juristen Ida Hjort Kraby. Dette førte til spekulasjoner i mediene om hvorvidt det lå politiske årsaker bak avgjørelsen (VG 10.02.08). Da det kom frem opplysninger om at Osmundsen hadde privat omgang med det nye barneombudet, begynte saken å utvikle seg til en skandale. Osmundsen benektet påstandene om et nært kjennskap, men den påfølgende uken kom det stadig ny informasjon i mediene om private sammenkomster. Da det til slutt kom frem at Osmundsen skulle ha løyet til daværende statsminister, Jens Stoltenberg, om detaljer i ansettelsesprosessen, ble hun nødt til å trekke seg fra stillingen (Vg.no 14.02.08).

I 2008 avslørte VG at stortingsrepresentant Saera Khan (Ap) hadde så høye mobilregninger at stortingspresidenten grep inn og krevde at hun måtte betale dem selv. Avsløringen var et ledd i at VG over en periode hadde satt et kritisk søkelys på det de mente var manglende åpenhet fra Stortinget, herunder at Stortinget hemmeligholdt hvilke stortingsrepresentanter som hadde fått varsel om for høye mobilregninger (VG 24.09.08). Khan ville først ikke avsløre beløpet, og hevdet regningene var høye fordi hun hadde ringt kjæresten sin som var spesialsoldat i utlandet. Dette ble dementert av Forsvaret. Til slutt kom det frem at hun hadde ringt spåkoner for flere hundretusen kroner, og saken endte med at Khan ikke tok gjenvalg (Aftenposten.no 10.10.08).

Roger Ingebrigtsen (Ap) var statssekretær og førstekandidat på Troms Aps nominasjonsliste til stortingsvalget da Arbeiderpartiet sentralt i 2012 ble varslet om at Ingebrigtsen på et tidligere tidspunkt hadde hatt et forhold til en 17 år gammel jente i partiet. Denne skandalen skiller seg fra de andre fordi Ingebrigtsen selv gikk ut med avsløringen via sin Facebook-side. Han beklaget og trakk seg fra alle verv (Vg.no 30.11.12). Senere kom det frem at det var Tonje Brenna, som var samboer med Ingebrigtsens motkandidat Martin Henriksen, som hadde varslet (Aftenposten.no 01.12.12). Dekningen av skandalen bar derfor preg av spekulasjoner om hvorvidt avsløringen var en planlagt drittpakke.

Trond Birkedal (Frp) ble i 2011 arrestert og mistenkt for å ha smugfilmet unge gutter på badet sitt. Senere ble siktelsen utvidet til å gjelde seksuell omgang med en mindreårig gutt (Dagbladet 23.03.11). Frp-ledelsen nektet først kjennskap til saken, men senere kom det frem at de hadde kjent til påstandene mot Birkedal uten å varsle verken politiet eller guttens foreldre (Vg.no 24.03.11). Partiets krisehåndtering var dermed et sentralt element i denne skandalen. Birkedal ble senere dømt til syv måneders fengsel for disse forholdene (Vg.no 17.10.12).

VG avslørte i 2006 at stortingsrepresentant og nestleder i Frp, Per Sandberg, ifølge flere stortingsrepresentanter hadde vært synlig alkoholpåvirket på Stortingets talerstol. Sandberg innrømmet selv at han hadde drukket tre akevitt og en øl på en juleavslutning, men benektet at han følte seg full. Sandberg og Siv Jensen hevdet at han var utsatt for en svertekampanje av anonyme stortingskolleger og mediene (Vg.no 14.12.06). I perioden som fulgte ble Sandbergs gamle synder trukket frem på avisenes forsider; skriverier om at han var dømt for råkjøring og for å ha skallet ned en asylsøker på nachspiel (Adressa.no 14.12.06). Skandalen døde ut etter en periode, og Sandberg beholdt sine verv.

I 2012 avslørte TV 2 at stortingsrepresentant Bård Hoksrud (Frp) hadde brutt sexkjøpsloven i forbindelse med en tur til Riga sammen med tre FpU-politikere. TV 2 hadde fått vite på forhånd at Hoksrud kanskje kom til å bryte norsk lov under oppholdet, og fulgte etter med skjult kamera. Hoksrud innrømmet og beklaget saken umiddelbart, og trakk seg fra sine Frp-verv. Politietterforskningen resulterte i en bot på 25.000 kroner, og Hoksrud ble dermed den første nordmannen som ble bøtelagt for sexkjøp i utlandet (Vg.no 25.09.11).

Man skal ikke lyge

Da litteraturen vedrørende politiske skandaler fremholder kommentatorenes moralske fordømmelse som et særskilt kjennetegn for mediedekningen av politiske skandaler, bestemte jeg meg for å benytte nettopp moralske evalueringer av politikernes normbrudd som et mål på eventuell forskjellsbehandling. I analysen av kommentarartiklene identifiserte jeg hvilke verdier som lå til grunn for de moralske evalueringene.

Disse verdiene viste seg hovedsakelig å være allmennmenneskelige leveregler som de fleste vil kunne enes om og relatere til dagliglivet på tvers av kjønn, alder og sosial bakgrunn. Verdier som at man ikke skal lyge, at man skal ta ansvar for egne feil og ikke skylde på andre, og at man ikke skal misbruke andres tillit, ble gjennomgående brukt for å moralisere over politikernes normbrudd. Martin Eide har tidligere skrevet om hvordan populæravisene allmennmenneskeliggjør politikernes normbrudd i dekningen av politiske skandaler:

Populærjournalistikken spiller gjerne en ledende rolle i formidlingen av skandaler, og i allmennmennskeliggjøringen av dem. Et melodramatisk journalistisk repertoar spiller seg i slike saker ut med stor kraft og tydelighet. Her er sterke følelser og rike doser med allmennmenneskelig patos og identifikasjonskraft. Her står helter mot skurker, dyder mot laster, dåder mot udåder (Eide 2001: 23–24).

Moraliseringen over brudd på allmennmenneskelige leveregler er et effektivt virkemiddel når populæraviser personifiserer og dramatiserer politikerskandaler som melodrama og såpeopera. Dette får nemlig — ifølge Esther Pollack — den virkningen at publikum føler seg indignert.

Når det for eksempel moraliseres over at Manuela Ramin-Osmundsen har løyet for og misbrukt Jens Stoltenbergs tillit, er det lett å føle seg indignert på Stoltenbergs vegne. Det er med andre ord den personlige moralen som står i fokus. Det ble også – særlig i skandaliseringen av Osmundsen – moralisert over generelle verdier som knytter seg til menneskelige egenskaper vedrørende fag og arbeidsfelt, som for eksempel at ledere må være seg sitt ansvar bevisst.

Moralisering over verdier av en slik art hadde imidlertid en marginal forekomst, sammenlignet med moraliseringen over politikernes personlige karakter.

Forskjellsbehandling?

Blir så skandaliserte politikere fra Fremskrittspartiet kraftigere moralsk fordømt enn skandaliserte politikere fra Arbeiderpartiet? Svaret på dette er ja, men bildet er likevel ikke entydig.

Manuela Ramin-Osmundsen var den av Ap-politikerne som fikk kraftigst medfart i form av at moraliseringene – som var rettet både mot hennes personlige karakter og hennes kompetanse som politiker – tok form av å være et rent karakterdrap. I kjernen av kritikken sto hennes påståtte “løgner” og “svik” mot daværende statsminister Jens Stoltenberg. Følgende moralske evalueringer er typiske for hvordan kommentatorene i VG og Dagbladet trekker både hennes karakter og kompetanse i tvil:

At hun forsøkte å skjule det nære båndet til Kraby, vil for alltid henge ved henne. Hun vil alltid hefte for at hun er en person som ikke forteller hele sannheten (VG 14.02.08).

Statsråden hadde fått lov til å svømme alene på dypt vann i flere dager, men til slutt var Stoltenberg nødt til å gripe inn og redde henne inn på grunna. Hun fremsto likevel ikke som renvasket (Dagbladet 14.02.08).

Løgn sto også sentralt i kommentatorenes moralisering over Birkedal-saken, og dette til og med før det var avslørt at Frp-ledelsen faktisk hadde løyet om sitt kjennskap til saken:

Jensen [Siv] har selv en historie i en 10 år gammel sak. Den gang løy hun så det rant av henne om hva hun hadde visst om sex-skandalen i Telemark (VG nett 23.03.11).

Her er det interessant at VG moraliserer over løgn ved å vise til skandaliseringen av Terje Søviknes. På denne måten bruker VG partiets historie og tidligere løgner til å legge rammene for en ny skandale, til tross for at det ennå ikke var avslørt at Frp-ledelsen hadde kjennskap til påstandene mot Trond Birkedal da disse moralske evalueringene ble fremmet. Da skapes det et bilde av Siv Jensen som en notorisk løgner, selv om man ikke ennå vet med sikkerhet om hun har løyet i Birkedal-saken.

Da det kom frem at Jensen faktisk hadde løyet, ble det i liten grad moralisert over dette. Da skiftet kommentatorene fokus til moralsk fordømmelse av Frp-ledelsens egoisme, i form av å sette sine egne interesser først. Følgelig ble det også fremholdt brudd på verdioppfatningen om at man skal verne om de svake, da Frp fremmet sine egne interesser på bekostning av de unge guttene som mente seg misbrukt av Trond Birkedal, for eksempel:

Hva gjorde ledelsen i lov- og ordenpartiet? Med Søviknessaken i minne, gikk de grundig inn i saken? Tok de kontakt med politiet? Nei, ikke engang med 15-åringens foreldre. De valgte å tro Birkedal på hans ord, mens 15-åringen ble overlatt til seg selv […] (Dagbladet 26.03.11).

Det handler kun om å beskytte seg selv og partiet. Partiet virker viktigere enn unge mennesker som kan ha opplevd noe vondt eller ekkelt i en Frp-sammenheng (VG 25.03.11).

I tillegg til å fordømme normbruddet blir også Frps egne verdier holdt imot dem. Da Frp har et sterkt sakseierskap til justispolitikk, og således omtales som “lov- og ordenpartiet”, vil det oppfattes som svært klanderverdig at et slikt parti unnlater å varsle om en alvorlig forbrytelse. Man påpeker med andre ord et brudd på liv og lære.

Her kan det også synes som om kommentatorene henviser til maktsyke, i den forstand at man lar målet hellige midlene. Frp blir fremstilt som et parti som setter oppslutning fremfor enkeltmenneskers skjebne. Det indikeres altså at partiet ikke er et folkets parti eller individfremmende parti, som Frp selv hevder å være, men snarere et system som ikke tar hensyn til dem som befinner seg nederst på rangstigen – i dette tilfellet de unge guttene i FpU.

Løgn, løgn og atter løgn

Saera Khan (Ap) ble også tatt i løgn. Til tross for dette rettes moraliseringen i svært liten grad mot Khans person og handlinger. Dette fremstår som underlig ettersom de dyre telefonregningene til spåkoner kan anses som misbruk av fellesskapets midler, hvilket anses som et svært alvorlig normbrudd i velferdsstaten Norge. Dette, sammen med at løgn ifølge skandalelitteraturen anses som et av de mest alvorlige normbruddene, gjør at man kunne forventet en kraftigere moralsk fordømmelse av Khan.

Faksimile av Trønder-Avisas forside (15.02.08) dagen etter at Jens Stoltenberg informerte om Manuela Ramin-Osmundsens avgang. I sin nye bok “Min historie” skriver Stoltenberg følgende om saken: “Det var over. Flere ganger hadde Manuela bedyret at hun hadde fortalt alt. Flere ganger kom det fram nye opplysninger. Jeg slo oppgitt fast at dette var veldig alvorlig, og at hun hadde fått mange muligheter til å fortelle. Hun beklaget og beklaget, men det hjalp ikke”.

Til tross for dette, plasserte særlig Dagbladet skandalen i en kontekst som unnskyldte normbruddet, da hun ble sammenlignet med “bankfolket som sendte verden ut i finanskrisen”. Det var altså ikke så ille det Khan hadde gjort, målt opp mot disse bankfolkenes handlinger.

Heller ikke VG var særlig fordømmende overfor Khan, og plasserte skylden for normbruddet hos Stortingets praksis vedrørende manglende åpenhet om stortingsrepresentantenes mobilregninger. En mulig forklaring kan være at VG i lengre tid før avsløringen hadde satt søkelys på det de mente var manglende åpenhet fra Stortinget, og at det ikke var Khans person VG var ute etter, men systemet som sådan.

En annen forklaring på at kommentatorene fordømmer samme normbrudd – løgn – i ulik grad, ligger naturligvis i sakenes alvorlighetsgrad. Det er ikke vanskelig å enes om at seksuell omgang med en mindreårig er mer alvorlig enn å ansette bekjente, samt å ringe spåkoner på skattebetalernes regning. Som Tor Midtbø har påpekt: “Det er forskjell på å få kjeft og å havne i fengsel”, hvilket Birkedal gjorde i etterkant av avsløringene.

Den ulike graden av moralsk fordømmelse mot de ovenfor nevnte politikernes løgner kan også skyldes at Khan ikke var blant de mest synlige stortingsrepresentantene, og en marginal politisk skikkelse sammenlignet med Trond Birkedal og Manuela Ramin-Osmundsen. Birkedal var derimot ansett som et stjerneskudd og et lederemne for fremtiden. Han var den nye vinen i Frp, og man hadde store forventninger til hans politiske karriere. Videre var Osmundsen Norges første innvandrerstatsråd med utdannelse fra et fransk eliteuniversitet. Det var bred mediedekning rundt hennes innsettelse som statsråd, noe som kan gjøre fallhøyden ekstra stor. En ministerpost har også høyere status enn det å sitte på Stortinget. Det kan forklare at mediene er mer fordømmende når statsråder tabber seg ut enn når stortingsrepresentanter gjør det samme. En slik tolkning vil være i tråd med Midtbøs observasjon om at en skandales omfang vil vokse proporsjonalt med den skandaliserte politikerens status.

I skandaliseringen av Roger Ingebrigtsen (Ap) fant man også de samme tendensene til å fokusere på ytre omstendigheter som man gjorde i skandaliseringen av Saera Khan. Kommentatorene moraliserte hovedsakelig over misbruk av posisjon generelt og som samfunnsproblem, og i mindre grad over Ingebrigtsen som person. Dette kan imidlertid skyldes at denne saken kom i kjølvannet av flere lignende saker, samt at spekulasjonene om hvorvidt dette var en planlagt drittpakke overskygget selve normbruddet.

Man skal ta ansvar for egne feil og ikke skylde på andre

Videre var verdiene om at man skal ta ansvar for egne feil og lære av dem, og at man ikke skal skylde på andre, særlig sentrale i kommentatorenes moralske fordømmelse av Frp-sakene. Disse relaterer seg til partiets krisehåndtering, som gjennomgående blir vurdert til å være dårlig, for eksempel:

Sist gang en Frp-prins falt for eget grep, gjorde partiledelsen vondt verre. Den håndterte saken så fatalt dårlig at partiet lå nede i lengre tid (Dagbladet 23.03.11).

Siv Jensen og hennes parti er igjen hjemsøkt av en sexskandale […] Det er knapt mulig en gang i teorien å håndtere det dårligere og mer uverdig enn hva Siv Jensen gjorde den gang (VG 22.03.11).

De moralske evalueringene er hentet fra Birkedal-saken, og igjen ser man hvordan partiets historie i form av dårlig krisehåndtering i Søviknes-saken blir trukket inn for å legge rammene for en ny skandalisering. I både Birkedal- og Sandberg-saken ble Frps krisehåndtering gjenstand for betydelig moralisering, da partiet i forbindelse med disse sakene gjorde bruk av en såkalt aggressiv retorisk forsvarsstrategi, som innebærer å benekte kjennskap til saken eller skylde på andre, i disse tilfellene – mediene.

Faglitteraturen om politiske skandaler og krisehåndtering fremholder viktigheten av å legge alle kort på bordet, samt å komme med en uforbeholden unnskyldning. Man bør med andre ord legge seg paddeflat! Når Frp til stadighet trosser en etablert sannhet eller norm om hvilken krisestrategi man bør velge i forbindelse med politiske skandaler, kan håndteringen dermed oppfattes som amatørmessig.

Etter Bård Hoksruds tur til Riga ble det imidlertid valgt en annen krisestrategi: Hoksrud kom med en uforbeholden unnskyldning umiddelbart etter avsløringen om sexkjøpet i Riga. Dette kan synes å være årsaken til at denne skandalen ble gjenstand for en mindre grad av fordømmelse enn de andre Frp-skandalene. Det ble understreket at Frp hadde lært seg å håndtere sex-skandaler bedre enn tidligere, men like fullt ble det moralisert over at partiet hadde hatt mye å svare for.

Det er altså en tydelig tendens til at Frps historie, med hensyn til organisatorisk profesjonalitet og seriøsitet, blir brukt for å prege, definere og ramme inn nye skandaler. Dette var spesielt tydelig i skandaliseringen som fulgte Per Sandbergs opptreden på Stortingets talerstol, da man så en latterliggjøring av Frps krisehåndtering:

Til dere som tror dette er dårlig håndtering – dere tar helt feil. Dette er akkurat det “Tobias i tårnet” har forutsett: Masse oppmerksomhet vil nettopp forsterke inntrykket av at det tråkkes på en som ligger nede. Et offer. Snart martyr. Sympatien stiger – og vips en helt! Carl I. Hagen har gjort sine beste valg på denne måten (VG 15.12.06).

Dette understreker også en annen tendens i materialet, nemlig at kommentatorene i større grad spiller på latterliggjøring og stereotypier i forbindelse med Frp-skandaler. Dette ser man til sammenligning ikke i Ap-skandalene.

Det faktum at Frp ved flere anledninger har vært forbundet med politiske skandaler, ble kraftig moralsk fordømt av kommentatorene. Faksimile Dagbladet 23.03.11.

En ond sirkel

Når Frp til stadighet anklager mediene for å være ute etter dem og for å “grafse” i skandaler som rammer partiet, sier de seg også indirekte uenige i medienes prioritering av sakene som viktige og nyhetsverdige. Samtidig betviles sentrale journalistiske verdier, som samfunnsoppdragets vaktbikkjefunksjon i form av å granske makten.

Ved å gjøre dette, kaster de på mange måter bensin på bålet til indignerte journalister som mener at det er deres rett og ansvar å granske makten. Man får dermed en form for ond spiral der kommentatorene vil bli mer fordømmende jo mer Frp utfordrer de journalistiske verdiene. Dermed får Frp forsterket sitt inntrykk av at mediene er ute etter dem, og mediene får i sin tur forsterket sine negative etablerte holdninger om at Frps krisehåndtering er amatørmessig. Videre er det mye som tyder på at antallet Frp-skandaler i seg selv bidrar til en kraftigere moralsk fordømmelse fra kommentatorene.

Det kan synes som om det man fra Frp-hold oppfatter som usaklig og uforholdsmessig sterk fordømmelse sammenlignet med andre partier, eksempelvis Arbeiderpartiet, faktisk kan bunne i en misforståelse. De undersøkte skandalene tyder på at det ikke alltid er Frp-politikernes normbrudd per se som blir kraftig fordømt, men heller det faktum at Frp som parti har hatt mange skandaler, og at disse ved flere anledninger har blitt håndtert ved bruk av aggressive forsvarsstrategier.

I og med at den moralske fordømmelsen av Manuela Ramin-Osmundsen bar preg av å være et rent karakterdrap, er det ingen holdepunkter for å antyde at kommentatorene som utgangspunkt vil være mildere i sin fordømmelse mot Ap-politikere enn Frp-politikere. Derimot ser man at krisehåndtering, sakens alvorlighetsgrad, sammen med hvorvidt politikeren eller partiet har vært forbundet med en skandale tidligere, har særlig stor betydning for graden av moralsk fordømmelse.

Ensomme ulver versus ukultur

Mens det moraliseres særs lite over Arbeiderpartiet og dets ledelse i Ap-skandaler, blir altså Fremskrittspartiet og dets ledelse gjennomgående fordømt etter deres partihistorikk og krisehåndtering. Dette er den mest fremtredende distinksjonen jeg fant i materialet vedrørende mulig forskjellsbehandling, sammen med at kommentatorene har en større tilbøyelighet til å spille på stereotypier og latterliggjøring av Frp.

Det kan synes som om kommentatorene moraliserer over Ap-politikere som “ensomme ulver” – som unntak som bekrefter en regel – snarere enn at man står overfor et partiproblem.

Motsatt er det for Frp, hvor man stadig trekker inn partihistorikken og partiet for øvrig, slik at det moraliseres over en ukultur som gjelder for partiet som sådan.

Kilder

Andersen, Ingunn og Mads A. Andersen (2008): Samtalen som forandret alt. Vg.no 14.02.08.

Barstad, Stine, Gunnar Magnus og Geir Salvesen (2008): - Khan ble ikke bedt om å trekke seg. Aftenposten.no 10.10.08.

Bongard, Therese (2008): Barneombudet og statsråden i samme nettverk. VG 10.02.08

Eide, Martin (red.) (2001): “Journalistisk makt. Et oppslag”, Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati. Gyldendal, Oslo.

Eikesdal, Barbro (2011): Frp raste mot media. Tv2.no 24.03.11.

Flågen, Kari Tone, Bjørnar Tommelstad, Lars M. Glomnes og Gunn Kari Hegvik (2011): Forsvarer: — Birkedal diskuterte overgrepsanklager med Frp-ledelsen. Vg.no 24.03.11.

Grøttum, Eva-Therese, Sigrid Helene Svendsen og Lars Joakim Skarvøy (2012): Trond Birkedal dømt til sju måneders fengsel. Vg.no 17.10.12.

Jacobsen, Frithjof (2011): “Gjorde ikke nok”, i VG 25.03.11.

Johansen, Anders Holth (2011): Jeg hadde oralsex med Birkedal da jeg var 15 år. Dagbladet 23.03.11.

Johansen, Marianne (2008): Saera Khan (Ap) hadde skyhøye mobilregninger – Må betale selv. VG 24.09.08

Kippernes, Geir Arne, Vidar Enerstvedt, Anne Stine Sæther, Tommy Brakstad, Herman Prein Moestue, Audun Solberg, Alf Bjarne Johnsen, Øyvind Engan og Mathias Jørgensen (2012): Roger Ingebrigtsen innrømmer seksuelt forhold til 17-åring. Vg.no 30.11.12.

Midtbø, Mia Kristin (2006): Sandbergs tidligere tabber. Adressa.no 14.12.06.

Midtbø, Tor (2007): Skandaler i norsk politikk. Universitetsforlaget, Oslo.

Moe, Ingeborg og Geir Salvesen (2012): Tonje Brenna meldte fra om Ingebrigtsen-saken. Aftenposten.no 01.12.12.

Moen, Elisabeth Skarsbø (2006): “Mobb Sandberg”, i VG 15.12.06.

Moen, Elisabeth Skarsbø (2008): “Manuelas siste sjanse”, i VG 14.02.08.

Moen, Elisabeth Skarsbø (2011): “Sex, løgn og videotape”, i VG 23.03.11.

Mosveen, Eirik (2011): “Ha det på badet”, i VG 22.03.11.

Nordiske Mediedager (2016): Medievaner og holdninger. Undersøkelse blant journalister 4.–29. februar 2016.

NTB (2011): Siv Jensen: Hoksrud-saken først og fremst en privatsak. Vg.no 25.09.11.

Pollack, Ester (2001): En studie i medier och brott. Institutionen för journalistik, medier och kommunikation, Stockholms Universitet.

Pollack, Ester (2008): “Medier och brott”, i Pär Anders Granhag og Sven Å. Christiansson (red). Handbok i Rättspsykologi. Liber, Stockholm.

Ryste, Camilla (2006): Per Sandberg sykmeldt. Vg.no 14.12.06.

Simonsen, Marie (2008): “Manuelas troverdighet”, i Dagbladet 14.02.08.

Simonsen, Marie (2011): “Tid for skadekontroll”, i Dagbladet 23.03.11.

Simonsen, Marie (2011): “Råtne epler”, i Dagbladet 26.03.11.

Stenersen, Aina og Brage Baklien (2011): Norge trenger Fox news. Dagens Næringsliv 17.08.11.

Stoltenberg, Jens (2016) Min historie. Gyldendal Norsk Forlag.

«Frihet tar med dette nummer en 3 – tre – ukers ferie for å gi redaksjonen, ekspedisjonen og trykkeripersonale anledning til å samle krefter til høstens og vinterens arbeid. Det neste nummer, nr. 44, blir altså datert den 12. august 1942. Vi håper at leserne unner oss denne ferien. Vi vil imidlertid understreke vår gamle appell til leserne om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det kan bli mer nødvendig enn noen gang i tiden som kommer. La ikke midlertidig motgang og forbigående skuffelser sløve motstandsviljen og evnen til å møte livet som det er med et smil om munnen og et oppreist hode. Husk alltid Vi skal vinne denne krigen!»

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940 ble det allerede samme ettermiddag innført pressesensur. Oslo-pressen ble innkalt til en pressekonferanse hvor det ble gitt klare direktiver for hvordan avisene skulle operere under det nye regimet. Fra nå av skulle det kun publiseres stoff som var fordelaktig for den tyske okkupasjonsmakten eller Nasjonal Samling. Noe annet ville føre til «de skarpeste motforholdsregler». Videre skulle pressen ifølge direktivene «skape opinion og lede befolkningen». I dette lå det ifølge historiker Hans Luihn at pressen hadde som oppdrag å nazifisere det norske folk for å skape et Norge som sto på okkupasjonsmaktens side.

Den frie offentligheten ble med andre ord strupet av tyskerne, og dette førte til at mange aviser la ned for å unngå nazifiseringen, men mange fikk også forbud mot å fortsette. Dette skapte behov for en ny type aviser: De illegale avisene som ble produsert og distribuert utenfor okkupasjonsmaktens kontroll.

Pakking av illegale aviser i en kjellerleilighet i Oslo. (foto: Norges Hjemmefrontmuseum)

I den første tiden av okkupasjonen var informasjonsbehovet blant den norske befolkningen stort, og dette ble hovedsakelig dekket gjennom de norske radiosendingene fra BBC i London. Dette var imidlertid ikke nok, og de første illegale avisene så dagens lys høsten 1940. De dekket altså et avisbehov, men det handlet vel så mye om å sette seg til motverge, å gjøre noe.

Allerede i løpet av våren og sommeren 1940 så man det som kan sies å være forløperen til de illegale avisene: illegal spredning av informasjon og skrifter så som «Kongens nei», direktivene okkupasjonsmakten påla pressen, diverse dokumenter fra tysk side som ikke var beregnet på offentliggjørelse og patriotiske dikt. Videre ble det avskrevet og sirkulert skildringer av tyskerne og NS’ overgrep, lister over NS-medlemmer og jenter som hadde omgang med tyske soldater.

Det var først høsten 1941 – da okkupasjonsmakten beslagla radioapparatene – at antallet illegale aviser virkelig blomstret opp. Noen av de som ble de store, sentrale illegale aviser, som London-Nytt, London-radio og Radio-nytt, ble startet i denne perioden. Disse avisene var stenografiske avskrifter av BBCs norske radiosendinger. Dette var mulig da mange nordmenn unnlot å levere inn radioapparatene sine.

Tortur og henrettelser

Omfanget av illegal avisvirksomhet er ukjent, men ifølge Statsarkivet i Bergen ble det utgitt mer enn 400 illegale aviser i Norge under krigen. Da det var svært farlig å involvere seg i arbeidet med illegale aviser, ble de fleste utgitt for kortere perioder. I 1940–41 risikerte man fem års fengsel, men i 1942 satte en forordning fra Reichskommissar Terboven dødsstraff som strafferamme for delaktighet i illegal avisvirksomhet. Totalt ble rundt 4000 personer arrestert for befatning med slik virksomhet. I underkant av 100 mennesker ble henrettet.

Ifølge Luihn ble et betydelig antall av de arresterte sendt til tyske fengsler og konsentrasjonsleirer. Det finnes ikke tall på hvor mange av disse som mistet livet i fangenskap, men vi vet at mange døde i etterkant av krigen på grunn av mange år med brutal og umenneskelig behandling i de tyske fangeleirene. Også i det okkuperte Norge ble tortur benyttet systematisk for å rulle opp den illegale pressen. Tyskernes torturmetoder var både psykiske og fysiske, og hadde til hensikt å utmatte offeret på en rekke forskjellige brutale måter.

De som var involvert i denne form for motstandsarbeid på ulikt nivå tok altså store sjanser. Derfor var det også slik at avisene ofte endret navn for å hindre Gestapo i arbeidet med å rulle opp de som var involvert i produksjon og distribusjon. Av samme årsak vandret avisene fra leser til leser under mottoet «send den videre».

Opplag og lesere

Det har aldri blitt forsøkt beregnet hvor mange lesere de illegale avisene nådde, men ifølge Ottosen vet vi at de nådde langt ut over de menneskene som tilhørte motstandsbevegelsen. Opplagene kunne være fra noen få hundre til flere tusen. For eksempel hadde den største og mest betydningsfulle illegale avisen, London-Nytt, et totalopplag på nesten 1,5 millioner. Dette var fordelt på 540 utgivelser, noe som tilsier et snittopplag på 3000.

De fleste illegale avisene formidlet nyheter som var fanget opp av andre nyhetskilder og kan ifølge Ottosen ikke forstås hovedsakelig som selvstendige journalistiske produkter. Like fullt var de av stor betydning for den norske motstandskampen og spilte en viktig rolle som informasjonskanal i den norske offentligheten under okkupasjonen.

I julenummeret til den Porsgrunns-baserte illegale avisen “Alt for Norge” i desember 1942 takkes Toralv Øksnevad, også kjent som “Stemmen fra London”. Under krigen var Øksnevad ankermann i BBCs norske radiosendinger fra London, og kom til å bli en kjent og kjær stemme som bidro til å styrke den norske motstandsviljen. Bildet illustrerer også hvordan mange av de illegale avisene som er bevart bærer preg av å ha blitt sendt gjennom mange hender. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene).

Den svenske TT-korrespondenten i Oslo, Benkt Jerneck, mente at den illegale pressen – tross sine begrensninger – var den eneste akseptable pressen for nordmenn fordi den var fri og stimulerende, samtidig som den etterstrebet saklighet og pålitelighet. Ifølge Jerneck fylte den illegale pressen samlet sett den funksjonen en ikke-sensurert presse ville fylt som informasjonskanal.

Produksjon og distribusjon

Rent teknisk var de illegale avisene primitive i utførelse. De var hovedsakelig stensilerte, maskinskrevne med gjennomslag, håndskrevne og noen få var trykte. Det var i denne perioden moderne duplikatorer på markedet, men da disse var sjelden vare ble de illegale avisene stort sett produsert ved bruk av gamle trykkerimaskiner. I okkupasjonstiden var en god duplikator gull verdt for motstandsarbeidet og det var ikke uvanlig at disse ble stjålet. For eksempel stjal utgiverne av den illegale avisen Norge – som begynte å utkomme i februar 1941 — en duplikator på Ullern skole i Oslo. Papir, sverte og stensiler ble derimot «lånt» av Aker kommune, mens stensileringen foregikk på en hytte i Vestmarka i Bærum.

Norge fikk imidlertid – som mange andre illegale aviser i landet – en kort historie. Statspolitiet klarte å rulle opp avisen i oktober 1941, og 40 personer som var involvert i virksomheten ble arrestert. Det var med andre ord svært farlig å huse duplikatorer og trykkeriutstyr. Trykkeriene måtte derfor ofte flytte fra sted til sted. De illegale avisene som er bevart er derfor preget av trykkmessig dårlig kvalitet og at de ble produsert og utgitt under vanskelige forhold. Videre har det faktum at de har gått igjennom mange hender og ofte ble gjemt i for eksempel syltetøyglass og veggpaneler, satt sitt preg på de avisene som er bevart. På grunn av den store faren forbundet med å lese og distribuere avisene, er dessverre mye av materialet gått tapt.

På side tre i første nummer av “Folkeviljen” i 1941 ser man et eksempel på en parole som oppfordrer leserne til forsiktighet ved spredning av avisen. Parolen inneholder også demonisering av Nasjonal Samling og kollaboratører, hvilket var et typisk element i de illegale avisene. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene). Klikk for større versjon.

De fleste av de stensilerte avisene ble utgitt med navn og dato. Men det var ikke uvanlig at utgiverne av forsiktighetsgrunner endret navn på avisene. I noen tilfeller ble hvert nummer utgitt under ulike navn, mens i andre tilfeller ble aviser i enkelte perioder utgitt uten navn. Den illegale avisen Frihet endret ifølge Luihn av forsiktighetsgrunner navn til Folkeviljen i 1941 etter å ha fornærmet tyskerne på det groveste: Under en tegning av den tyske propagandaministeren, Joseph Goebbels, bemerket avisen likheten mellom ham og den norske propagandasjefen, Gulbrand Lunde. De hevdet at den eneste forskjellen var at Lunde manglet klumpfot, — «Men det kan vi jo skaff’n» — lar avisen en «publikummer» i tegningen uttale. Dette førte til at tyskerne la mye ressurser i å forsøke å oppspore avisen.

To tredeler av de illegale avisene utkom i Oslo. Også de største avisene utkom i hovedstaden. Det var kun få aviser i landet for øvrig som når opp mot Oslo-avisene med hensyn til omfang og opplag. Dette skyldes bosettingsstruktur og at de mindre bygdesamfunnene var mer gjennomsiktige. Det var like fullt en betydelig nyhetsspredning i de fleste bygdene, men dette foregikk som hovedregel muntlig. De illegale avisene fra byene ble også i stor grad spredt utover landet. Særlig mens man fortsatt kunne sende avisene noenlunde trygt i posten var en del bygdesamfunn godt forsynt. Flere illegale aviser hadde også distributører på landsbygden. Men det var likevel få bygdesamfunn som både regelmessig og over lengre tid hadde en organisert distribusjon av trykte eller stensilerte illegale aviser. Da postsensuren ble skjerpet i 1942 måtte imidlertid mange aviser stoppe distribusjonen til landsbygden.

Stofftilfang

Det var ikke vanskelig å finne stoff i det okkuperte Norge. Hendelser som arrestasjoner, terror, henrettelser, varemangel, mørklegging og psykisk press etter tyske militære seire gjorde at de illegale avisene hadde rikelig med stoff å meddele. Men også vår nasjonale fortid, samt politiske og kulturelle begivenheter som var av betydning for den norske nasjonalfølelse, ble også brukt som kilder for å styrke den nasjonale selvbevissthet og moral. Avisene brakte med andre ord hovedsakelig innenriksstoff. Dette skyldtes delvis at store deler av det norske folket hørte på de norske nyhetene fra London, og delvis at krigsnyhetene i starten av krigen var så deprimerende at det ikke var noen grunn til å slå dem stort opp. Men det fantes også illegale aviser som trykket krigsnyheter i form av oversiktsartikler og kronikker. Luihn hevder at det var ofte disse avisene som lignet mest på tradisjonelle aviser.

I full sving med produksjon av illegale aviser. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Svenske aviser var også en viktig kilde til stoff i de illegale avisredaksjonene. Pressekontoret i den norske legasjonen i Stockholm sendte jevnlig pakker — via kurerer – med utklipp fra svenske aviser. I disse avispakkene fikk de illegale avisene stoff og nyheter fra blant annet Göteborgs handels- och sjöfartstidning, Eskilstuna-kuriren, Vestmanaläns tidning og Trots alt.

Videre var kunngjøring av paroler en sentral del av den illegale avisvirksomhet. Disse var ofte impulsive og absolutte. I okkupasjonens første tid ble parolene hovedsakelig skapt av den illegale pressen. Men etter hvert som den organiserte hjemmefrontsledelsen fikk pressekontakter, ble de illegale avisene formidlere av holdningsparoler. Parolene hadde en viktig funksjon i form av å gi leserne noen direktiver og veiledninger, da de utsatte seg for stor fare ved å lese dem. Ottosen beskriver parolene som av ofte generell art – om at man skulle stå sammen, ikke sladre om ting man hørte, vise fasthet og kun gi avisen videre til pålitelige personer.

Humor ble i stor grad brukt som våpen mot okkupasjonsmakten av den illegale pressen. Avisene publiserte både tekster, karikaturer og tegneserier som latterliggjorde og demoniserte tyskerne, NS-medlemmer og kollaboratører. For eksempel skriver Hvepsen nr. 3, 1942: “Vet de at når en NS mann taler i radio putter herr Mæhle inn en applausplate på passende steder: sannsynligvis er dette den eneste applaus taleren får”. Vil vil vinne skriver 09.01.1941: “Det fortelles at konst. Hagelin skal være anmeldt av herr Otte i Reichkommisariatet for underslag. Det er visst med margarin herr Hagelin har smurt for fett på”. På denne måten latterliggjorde den illegale pressen tyskerne og NS for å styrke den norske moral og motstandsvilje.

Fremad marsj! Rex Rotary — avisens navn — var fabrikknavnet på duplikatoren som avisen ble trykket på. Rex Rotary ble utgitt av London-Nytt. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene/Hans Luihn 1995) Klikk for større versjon.

Ifølge Ottosen var de første illegale avisene rene opinionsorganer. Disse opererte uten nærhet til tradisjonelle avisers kvalitetskrav med hensyn til kilder eller normer for god skikk. Videre publiserte de rene rykter, som for eksempel hvem som sto i NS. Analysene kunne være preget av ren ønsketenkning, men mange var også ansvarlige organer. Luihn hevder at dersom man ser bort ifra den illegale pressens spesielle innhold knyttet til motstandskampen, som paroler og lister over NS-medlemmer, så vil innhold og journalistisk kvalitet være svært lik den tidligere legale presse. Bakgrunnen for hans påstand er at det først og fremst var folk som var gode til å skrive som involverte seg i illegal pressevirksomhet. Videre var det mange yrkesjournalister som deltok i de illegale avisers redaksjoner.

Tyske reaksjoner mot den illegale pressen

Tyskerne rullet opp illegale aviser med jevne mellomrom gjennom hele okkupasjonstiden. Denne virksomheten var særlig omfattende høsten 1941, sommeren og høsten 1942, høsten 1943 og i februar 1944. Ifølge Luihn oppnådde tyskerne betydelige resultater i sin kamp mot den illegale fri pressen. Det var mange arrestasjoner, ødeleggelser av avisorganisasjoner, deportasjoner og henrettelser. Men okkupasjonsmakten fikk likevel ikke noen fullstendig seier over den illegale pressen. Dette fordi den norske hjemmefronten besto av mange små og ulike enheter, samt at den ikke lot seg rulle opp i større avsnitt samtidig. Den illegale avisvirksomheten står dermed igjen som et sentralt kapittel i den norske idelogiske motstandskampen under okkupasjonstiden.

Det ble aldri noe nr. 44 av den illegale Stavangeravisen Frihet. Hele gruppen ble rullet opp av tyskerne i 1942 og opp mot 50 personer ble arrestert. Gestapo og norsk statspoliti møtte opp både i hjem og på arbeidsplasser for å arrestere motstandsfolkene bak avisen. De fleste ble sittende fengslet til krigens slutt, noen ble sendt til Tyskland og enkelte av dem kom aldri hjem igjen til Stavanger.

Kilder:

Frihet (1942): Nr. 43. Illegal avis.

Hvepsen (1943): Nr. 3. Illegal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.

Jerneck, Benkt (1943): Folket utan fruktan. Norge 1942–43. P.A. Norstedt & Söners forlag, Stockholm.

Luihn, Hans (1999): Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940–45: en fortellende bibliografi. Nasjonalbiblioteket, Oslo.

Luihn, Hans (red.) (1995): «Illegale aviser 1940–1945», i Norge i krig 1940–1945. Al Biblioteksentralen.

Luihn, Hans (1960): De illegale avisene: den frie, hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen. Universitetsforlaget, Oslo.

Luihn, Hans (1981): Det fjerde våpen. Den hemmelige presse i Norge 1940–1945. Universitetsforlaget, Drammen.

Ottosen, Rune (red.) (2010): «Parti, presse og publikum 1880–1945», i Hans Fredrik Dahl (red.): Norsk presses historie. Bind 2. Universitetsforlaget, Oslo.

Statsarkivet i Bergen (2016): Humor og propaganda.

Vi vil vinne (1941): 09/01. Illegal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.

I etterkant har det vært spekulert i om det faktisk var en drukningsulykke, eller et attentat enten fra motstandsbevegelsen, NS eller tyskerne. Man har aldri fått noe sikkert svar, men i biografien Triumf og tragedie fra 2012 peker Jan Magne Arntsen og Thor Geir Harestad på flere omstendigheter som tyder på at Lunde var blitt for kritisk til tyskerne og måtte ryddes av veien. Som rikspropagandasjef i Nasjonal Samling og minister i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, hadde han frem til sin død vært den ledende strateg bak nyordning av mediene og kulturlivet under okkupasjonen. Kort tid før sin død skal Lunde ha planlagt å flykte til England.

Gulbrand Lunde ble regnet som nummer to etter Quisling i Nasjonal Samling. (Foto: Riksarkivet.)

Gulbrand Lunde spilte en sentral rolle i å skape en nazistisk offentlighet i Norge under krigen. Lunde representerer således et viktig, men ofte glemt kapittel i norsk offentlighets historie, som på mange måter understøtter Kjartan Fløgstads påstand om at nazistene ikke først og fremst var udannede bøller, men tvert imot tilhørte samfunnets eliter. Historien om Lunde handler om en talentfull og innflytelsesrik forsker som før han døde var en av Vidkun Quislings mest betrodde menn.

Talentfull forsker

Lunde beskrives som en kvikk og skrivekyndig unggutt som vokste opp i en konservativ familie i Bergen. Sønnen til arkitekten Sigurd Lunde og sangpedagogen Inga Lunde oppnådde som 17-åring de beste karakterene noensinne ved Bergen katedralskole. Da han etter artium arbeidet som læregutt og industriarbeider ved Laksevåg Maskin- og Jernskipsbyggeri, skal han ha opplevd et kultursjokk i møte med de revolusjonære politiske miljøene som preget samtiden. Ifølge Arntsen og Harestad kom frykten for kommunismen og den enorme begeistringen mange næret for bolsjevikrevolusjonen i Russland til å forme Lundes politiske ståsted og etter hvert virke.

I 1920 reiste Lunde til Zürich for å studere ved Technische Hochschule. Han tok doktorgrad i kjemi ved Albert-Ludwigs Universität i Freiburg kun 24 år gammel, og ble etter hvert universitetsstipendiat ved Mineralogisk institutt ved Universitetet i Oslo. I denne perioden arbeidet han under en av mellomkrigstidens mest anerkjente naturvitere, professor Victor Moritz Goldschmidt, som hadde jødisk bakgrunn. Lunde var blant annet medforfatter på ett av bindene til Goldschmidts hovedverk.

I 1928 var Lunde på rundreise i USA og holdt en rekke foredrag. Lunde imponerte amerikanerne, og ble tilbudt et professorat i kjemi i Minneapolis, som han takket nei til. Samme år søkte han et professorat ved Mineralogisk institutt, en stilling han sannsynlig ville fått hadde han ikke trukket søknaden da han ble tilbudt direktørstilling ved Hermetikklaboratoriet i Stavanger. Lundes forskning endte med 145 produserte arbeider på 15 år, og hadde han ikke valgt feil side under krigen, ville han trolig stått igjen som en betydelig norsk kjemiker. I stedet har Gulbrand Lunde først og fremst blitt husket som “Norges Goebbels”. Aliaset fikk han både på bakgrunn av sin retoriske begavelse og en viss utseendemessig likhet med den tyske propagandaministeren.

Forfengelig gründer

Det er usikkert hvorfor Lunde valgte å skifte beite, da den nye jobben som direktør ved det nyopprettede Hermetikkindustriens laboratorium i Stavanger statusmessig ikke var i tråd med de akademiske ambisjonene han tidligere hadde utvist. Ifølge Arntsen og Harestad kan Lundes forfengelighet og ønske om å leve standsmessig være en forklaring. Lønnen ved laboratoriet i Stavanger var 50 prosent høyere enn hva han ville tjent som professor i Oslo. Lundes akademiske ambisjoner kom raskt til uttrykk ved Hermetikklaboratoriet da han forsøkte å opprette en formell tilknytning til Universitetet i Oslo. Forsøket ble stoppet av Hermetikklaboratoriets styre, som mente at forskningen først og fremst skulle være økonomisk fundert.

1930-tallets Stavanger var preget av klassekamp og sterke politiske spenninger mellom kommunisme og fascisme. Historikere har ikke påvist noen politisk interesse hos Lunde før han sommeren 1933 ble knyttet til folk i Stavanger Fedrelandslag som arbeidet med å danne et lokalt NS-lag. Men sommeren 1929 var han og kona Marie på reise i Tyskland og de skal begge ha blitt tiltrukket av nazismen og den voldsomme aktiviteten fra Hitlers parti, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP). Arntsen og Harestad hevder at nasjonalsosialistene appellerte til handlingsmennesket Lunde, til tross for at de var kontroversielle. 1929 var et vendepunkt i europeisk politikk. Krakket på New York-børsen og den påfølgende økonomiske depresjonen førte til krise i europeisk økonomi. Dette førte til politiske krisetilstander, som igjen gav grobunn for ekstremisme på den politiske høyre- og venstresiden. Da Lunde kom hjem til Stavanger i 1930, fant det sted en voldsom mobilisering av begge sider foran stortingsvalget. Frem til 1935 var Stavanger Ap det rødeste partilaget i landet, og som direktør fikk Lunde også gjennom flere konflikter med byens arbeidere erfare radikalismen i Stavangers arbeiderbevegelse, noe som kan ha tent en ytterligere gnist i hans engasjement for nazismen.

Videre kan hans relasjon til de senere NS-folkene Johan Bernhard Hjort og Valdemar Scheel Hansteen, være en forklaring på Lundes inntog i NS. Hjort mente at samfunnet må styres av fagpersoner, og dette var et synspunkt Lunde så på med stor interesse.

Ifølge Arntsen og Harestad mistet Lunde i denne perioden noe av gløden i arbeidet på Hermetikklaboratoriet, og gründeren i ham så en mulighet i det å delta i etableringen av noe nytt. Allerede etter tre måneders medlemskap i NS-laget i Stavanger markerte Lunde seg som en lederskikkelse, og ble belønnet med en tredjeplass på NS’ liste for Rogaland og Vest-Agder til Stortingsvalget i 1933. Lunde tilskrives også den valgsensasjon som fant sted da Nasjonal Samling fikk 12,1 prosent av stemmene ved lokalvalget i Stavanger i 1934 – partiets beste valg i noen større by.

Redaktør, avisutgiver og bystyremedlem

Gulbrand Lunde var svært aktiv i partiarbeidet, noe som illustreres av hans engasjement i diverse NS-organer. Lunde var sentral da NS i Stavanger ga ut dagsavisen Vestlandets Avis i 1934. Han gikk inn med kapital og skrev, med god hjelp fra kona Marie, det meste av det politiske stoffet. Hun bisto som hans sekretær. Selv om Valdemar Hansteen offisielt var redaktør for avisen, var det i realiteten Lunde som var den egentlige politiske redaktøren. Da han ble propagandasjef gikk han også i gang med å lage og utgi NS-meddelelser i 1935. Dette var et internt meldingsblad særlig beregnet på tillitsvalgte. Her analyserte og kommenterte han de andre partienes partiprogrammer samt tok for seg organisasjonssaker og retningslinjer for propaganda. I en periode – etter at Vestlandets Avis gikk inn – drev Lunde ukeavisen Norges Vei fra sin private bolig i Welhavens gate 3 i Stavanger.

Gulbrand Lunde ble utnevnt til propagandasjef for Nasjonal Samling i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940 (foto: Virksomme ord/Norgeslexi).

Samtidig var Lunde den absolutt mest aktive bystyrepolitikeren i NS-gruppen i Stavanger bystyre. Da han kom inn høsten 1934, fikk han det nest høyeste stemmetallet i NS-gruppen. Kun den tidligere Høyre-representanten Halvor Næs fikk flere.

Lunde kjørte konsekvent frem partiets prinsipielle synspunkter, som da NS-gruppen ble tvunget til å velge side mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige i en såkalt “ugildhetssak”. En representant for Kommunistpartiet ble erklært “ugild”, eller inhabil, etter en omstridt lov vedtatt i 1932 etter å ha mottatt fattigunderstøttelse, og var derfor ikke valgbar og ble kastet ut av salen av politiet. Arbeiderpartiet ønsket å vedta en uttalelse mot loven, mens de borgerlige, inkludert NS, ville ha saken utsatt. Lunde valgte å støtte Arbeiderpartiet etter at et eget NS-forslag falt, til tross for at ordlyden i Aps forslag sa at demokratiske prinsipper måtte gjelde. Lundes motivasjon var ikke hensynet til folkestyret, men derimot et sosialpolitisk hensyn som han begrunnet i at loven var et hån mot de som uforskyldt var blitt arbeidsløse på grunn av den økonomiske krise som det liberalkapitalistiske system hadde skapt. Dermed fikk de marxistiske venstrepartiene – hans hovedfiende – støtte fordi at Lunde ville markere et prinsipielt syn.

Under normale omstendigheter benyttet han imidlertid enhver anledning til å markere avstand til marxismen. Han kunne til og med være truende. Som da det i 1936 skulle stemmes over hvorvidt Arbeidernes turn- og idrettslag skulle få økonomisk støtte. Lunde krevde navneopprop og uttalte at de som stemte for ville for bli husket av de som kom til å styre landet i fremtiden.

NS-minister og rikspropagandasjef

Gulbrand Lunde viste seg å bli en viktig mann for partiet. Han ble utnevnt til propagandasjef av Quisling på nasjonalt nivå i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940 og tre ganger utnevnt til minister, i april 1940, september 1940 og februar 1942. Lunde har blitt betegnet som partiets sjefsideolog og var en toneangivende aktør under NS’ nyordning av det norske samfunnet.

Som statsråd og rikspropagandasjef innførte Lunde sensur og stilte strenge krav til innholdet i kulturuttrykkene. Kulturinstitusjonene ble raskt tatt i bruk i propagandaøyemed, og Lunde benyttet særlig filmen som propagandamiddel. Han var selv en forholdsvis dyktig smalfilmer. Videre forfektet han et syn om at kulturen delvis var ødelagt av marxist-bolsjevikiske kulturpolitikere. Agitasjon mot marxismen og liberalkapitalismen kjennetegner for øvrig hele hans periode som politiker og rikspropagandasjef. Dette var et gjennomgående tema i Lundes mange politiske tekster og foredrag, som samlet utgjør flere bind.

Historiker Øystein Sørensen betegner Lunde som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS. Lunde tilhørte den nasjonale fløyen i partiet som arbeidet for et selvstendig Norge etter fredsavtale med tyskerne, i motsetning til et tysk overherredømme som den pangermanistiske fløyen ønsket. Lundes nasjonalisme er videre blitt beskrevet som usedvanlig ekstrem, både med hensyn til virkemidler og målsetninger. Videre er den aggressiv og radikalisert med et revolusjonært og samfunnsomveltende innhold. Dette gir seg utslag i et ekspansjonistisk preg, xenofobe innslag i hans holdninger til det «fremmede», en romantisk forestilling om høymiddelalderen og vikingtiden som en norsk gullalder, og en idealisering av den «rene» norske bygdekulturen.

Gulbrand Lunde betegnes som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS (foto: Virksomme ord/Norgeslexi).

Nettopp Lundes ekstreme nasjonalisme og hans brennende ønske om en tilbakeføring av selvstendighet fra tyskerne kan ha bidratt til hans plutselige død. Dette, sammen med at han i 1942 angivelig hjalp den jødiske musikeren Ernst Glaser med å flykte til Sverige, skal ha fått tyskerne til å tvile på hans lojalitet. Dersom det faktisk var slik at Lunde planla å flykte til England, kan slike antityske holdninger være en forklaring på hvorfor.

Til tross for at Lunde var svært ambisiøs og oppnådde personlig suksess som både forsker, direktør og politiker i ung alder, er hans ettermæle først og fremst preget av det katastrofale valget om å tre inn i NS-laget i Stavanger og senere som NS-minister og rikspropagandasjef. Om Lunde hadde valgt annerledes, kunne han kanskje stått igjen som en av Norges fremste kjemikere. Lundes politiske veivalg er likevel interessant og aktuelt, ikke minst fordi det tankegods han representerte er på fremmarsj i et Europa preget av både flyktningkrise og økonomisk usikkerhet.

Litteratur

Arntsen, Jan Magne og Thor Geir Harestad (2012): Triumf og tragedie. Historien om NS-minister Gulbrand Lunde. Commentum Forlag, Sandnes.

Fløgstad, Kjartan (2009): Grense Jakobselv. Gyldendal, Oslo.

Sørensen, Øystein (1989): Hitler eller Quisling. Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940 – 1945. J.W. Cappelens Forlag, Oslo.