Nyvinning fra ABC

Best of Enemies forteller historien om den amerikanske nettverkskanalen ABC, én av de tre reklamefinansierte kanalene som alle amerikanere med TV-antenne kunne ta inn på sekstitallet. ABC lå milevis bak konkurrentene CBS og NBC i seeroppslutning, og manglet økonomiske ressurser til å plastre sendeflatene med minutt for minutt-dekning av demokratenes og republikanernes landsmøter i 1968. «Det ble spøkt om at den sikreste måten Vietnam-krigen kunne avsluttes på var å sende den på ABC. Da ville den bli kansellert i løpet av 13 måneder», flirer New York Magazine-kommentatoren Frank Rich, en av filmens mange intervjuobjekter.

ABC måtte finne en måte å dekke landsmøtene på som kostet mindre, men som ga et inntrykk av at de likevel var på banen på samme måte som de andre. ABCs nyvinning besto i å leie inn William F. Buckley, den meningssterke redaktøren av det innflytelsesrike, konservative magasinet National Review. De paret ham med Gore Vidal, en velartikulert, feiret forfatter med liberale holdninger som nøt å kile høyrefløyen i knehasene. De ble bedt om å holde daglige debatter under begge partiers årsmøter.

De to intellektuelle flammeslukerne passet hverandre. Begge kom fra bedrestilte familier i New York, og de både hørtes ut som og tedde seg som om ingenting kunne såre dem. De delte en affektert tone, utstudert arroganse og tårnhøy tro på egne argumenter. Likevel laget de strålende fjernsynsunderholdning. Det er ellers ikke på grunn av blendende produksjonsverdier – ABCs studio kollapset pussig nok dagen før republikanernes landsmøte startet, og våre hovedrolleinnehavere måtte dermed møtes med ABCs hastig anbragte, ensfargede sceneteppe som bakgrunn.

Seertallene skulle vise at den hjemmesnekrede scenen ikke hadde noe si: Vidal/Buckley-debattene skapte medieoppmerksomhet, og seerne virket til å tørste etter kontekstualisering av begivenhetene. Det ble den siste gangen ABCs konkurrenter ryddet sendeflaten for å overføre landsmøteforhandlingene uavbrutt fra første til siste klubbeslag.

Effektiv kommunikasjon

Hvorfor fungerte debattene mellom Vidal og Buckley? Det burde være en oppskrift på katastrofe: Debattantene fremsto aristokratiske, milevidt fra den jordnærheten det er vanlig å hevde at er påkrevd for å være en lovende politiker i USA i dag. Men kroppsspråket deres var effektivt. Buckley og Vidal delte to enkle uttrykk, som lot seg kommunisere enkelt på TV når den andre snakket, hjulpet av det statiske kameraet som ofte hadde begge i bildet samtidig: Det nedlatende sideblikket eller den hoverende himlingen med øynene. Seerne kunne kanskje ikke helt forstå hvor disse arrogante bedreviterne kom fra, men argumentene deres var klare og ukompliserte. Dersom du kom til debatten med en ferdig formet mening om dagens spørsmål, var du fullt rustet til å nikke i enighet når din mann førte ordet, og klar til å skrike til fjernsynsapparatet når det motsatte synspunktet ble fremført.

Buckley og Vidal debatterer, 1968. (foto: ABC Photo Archives/ABC via Getty Images/bestofenemiesfilm.com)

Klippene fra debattene er filmens lim. Innimellom slagene brukes forskere, forfattere og meningsfeller til å presentere hovedpersonenes liv og historie. Her bryter regissørene med den lineære formen, men bruken av talking heads gir et preg av TV-dokumentar. Til gjengjeld spenner de buen til bristepunktet: De fleste som uttaler seg gir inntrykk av at TV-debattene mellom William F. Buckley og Gore Vidal var et definerende øyeblikk i amerikansk TV-historie. Mange synes å mene at man med fordel kan stryke prefikset «TV».

De velmenende intervjuobjektenes store ord virker overdrevne i møtet med filmen de medvirker i. Mange av debatt-klippene (som er lett tilgjengelige i sin helhet på YouTube) viser debattanter som vet hva de driver med – Vidal hadde overtaket under republikanernes landsmøte, men ble drevet på defensiven uken etterpå – men debattnivået vi presenteres for legger stor vekt på gjensidige perfiditeter. Den snaue spilletiden på drøye 80 minutter viser at det kunne vært plass til mer utfyllende argumentasjonsrekker enn dem vi får.

Olje og vann

Både Vidal og Buckley fortsatte å sette sitt preg på den offentlige debatten i tiår etter ABCs vellykkede landsmøtestunt gjennom bøker og artikler (mest kjent er deres essay-feide i Esquire om debatt-øyeblikket da Vidal kalte Buckley en «crypto-Nazi», hvorpå Buckley nektet å la seg belære om Vietnam-krigen av en «queer»). Filmens epilog synes — ved å vise et kjent klipp av Jon Stewarts nedsabling av CNNs høyre mot venstre-debattprogram Crossfire – å hevde at Vidal/Buckley-debattene var startskuddet for den polariserte politiske diskursen som særlig den konservative kabeltv-kanalen Fox News har tjent på de siste 20 årene. ABC vant seere ved å sette olje opp mot vann. Best of Enemies er en perspektivrik, men pompøs påminnelse om den gang det faktisk bidro til en fruktbar meningsutveksling.

Bitter sjel

Llewyn Davis er en bitter sjel som må bokse mot skyggene i sin egen fortid. Ingenting gnager mer på ham enn at han faktisk vet hvordan medgang føles. Det er bare noen år siden han hadde en beskjeden singelsuksess med sin duettpartner, som nå har tatt sitt eget liv. Den nye soloskiva selger dårlig, og agenten hans har ikke en gang sendt den rundt til spillestedene. Llewyn er lenket til å spille de samme, gamle låtene på den samme gamle klubben. Når han introduserer seg husker ingen hvem han er, men alle spør ham kun om hvordan faren hans har det.

Oscar Isaac som Llewyn Davis (foto: Filmens nettside/Alison Rosa, Long Strange Trip LLC)

Llewyn har talent, men mangler evne til å spørre seg om han har nok av det. Han låser seg fast i et verdensbilde hvor han selv er avhengig av andre for å få livet til å gå rundt, men gjør så lite for å fortjene deres kjærlighet at det blir vanskelig å se at noen trenger ham eller musikken hans. Hans tro på egne evner etterlater ham såret og ydmyket når omverdenen ikke responderer med den nødvendige interessen.

Bitterheten leder ham til selvdestruktiv atferd, som når han avstår fra royalty-inntekter på en innspilling han er med på (den kostelige «novelty song» Please Mister Kennedy, med Justin Timberlake og Girls-kjenningen Adam Driver), eller når han skyver vekk dem som stiller sofaer og middagsbord til hans disposisjon. Llewyn ser en fremtid for seg selv, men det er ikke plass til noen andre i den fortellingen.

New York 1961

Det er ikke tilfeldig at Inside Llewyn Davis er så tydelig tids- og stedsbundet til New York i 1961. Folkscenen ligger fortsatt i en statusstrid med den kulturelt mer høyverdige jazzen, slik en bedrevitende musiker i John Goodmans skikkelse hinter til i en vittig scene.

Folkmusikken står på spranget til å innta en viktigere rolle i samfunnet rundt seg. Bob Dylan, som gjør en implisitt cameo på lydsiden her, skal snart bli en feiret (om enn uvillig) kronikør av den nye ungdomsgenerasjonens misnøye med de evige krigene og raseskillepolitikken. Llewyn Davis velger å stille seg på lag med denne fremtiden heller enn fortiden, men han vet ikke hva han selv skal gjøre. Han håner bluegrassartistene og tradisjonalistene som opptrer på stamklubben, men heller enn å vise dem hva de gjør galt, flykter han fra New York. Hvis de ikke ser at han er den de har ventet på, gidder han ikke vente på dem, heller.

Menn som sliter

Joel og Ethan Coens filmkorpus er fylt av menn som sliter med å akseptere kortene de har fått utdelt. Llewyn Davis deler skjebne, men ikke handlingsmønster, med den godmodige Larry Gopnik i den undervurderte Coen-komedien A Serious Man (2009). Michael Stuhlbargs karakter søker i sin jødiske identitet etter svar på hvorfor livet går ham imot.

Til forskjell fra Gopnik, som vil sine medmennesker godt, er Llewyns evne til innlevelse i andre menneskers liv vanskeligere å få øye på. Det er i det hele tatt stor risiko forbundet med å insistere overfor publikum på at en så selvsentrert og utrivelig figur som Llewyn Davis fortjener vår emosjonelle investering. Hvis lojaliteten vipper over i aktiv disinteresse, vil filmens innhold være tapt for publikummeren. Til liks med protagonistene i nattsvarte komedier som Noah Baumbachs Greenberg eller Jason Reitmans Young Adult fortjener vår mann gjentatte kakk på skinnleggen. Hovedrolleinnehaver Oscar Isaac klarer likevel å holde oss på Llewyns side, og filmens mange fine biroller hjelper til å bygge ut universet. Alltid severdige Carey Mulligan (An Education, Never Let Me Go) får liten spilletid som Justin Timberlakes samboer og Llewyns kanskje siste venn, men gjør mye ut av lite. Hvis man tåler selskapet, er det mye å hente i Inside Llewyn Davis.

Om ikke annet kan man bare komme for musikken, som gang etter gang minner oss om hvorfor det er lov for Llewyn å tro på at han kan lykkes. Oscar-akademiets stivbeinte regelverk utestengte soundtracket på en teknikalitet: at flere låtene er basert på gamle, ufullstendige sangskisser, og dermed ikke å regne for originalkomposisjoner. Den altfor lange prisutdelingen ville tjent voldsomt på å slippe til en eller flere av Inside Llewyn Davis’ vidunderlige folkballader.