Vold og trusler mot ytringsfriheten

For det første bør det bli slutt på å kombinere fordømmelse av voldelige angrep med forståelse for raseriet mot karikaturer. Når tegninger og satire blir besvart med massakrer, er det viktig at det sendes utvetydige signaler om at religiøse fanatikere ikke skal sette grensene for ytringsfriheten. Verken gjennom vold, trusler eller høylytt protest mot satire.

Foto:Emile Lombard cbd

Markeringen for Charlie Hebdo og ytringsfrihet i Paris 11. januar 2015.

Det er selvsagt lov med ikke-voldelige reaksjoner mot islam-satire, men også denne formen for protest må betraktes som en del av presset på ytringsfriheten, så lenge det skjer i en kontekst der vold og terror er blitt en del av pressmidlene. Det var for eksempel ikke særlig konstruktivt av lederen for salafistorganisasjonen Islam Net, Fahad Qureshi, å prioritere under debattprogrammet Aktuelt på NRK å reagere mot «mobbing av muslimer» bare timer etter massakren i Paris. Det hjelper lite å fordømme terroren når man samtidig også kritiserer de drepte for karikaturene de har tegnet.

Det samme kan sies om måten styreleder Ameen Chilwan i Det muslimske samfunnet i Trondheim reagerte på. Han sa blant annet følgende: «Jeg tar avstand fra enhver bruk av terror, men jeg tar også avstand fra slike tegninger.» Og han spurte retorisk: «Hvorfor skal man alltid helle bensin på bålet?» Tegnere blir på denne måten ansvarliggjort for terroren som rammet dem. Denne type uttalelser skaper ikke et inntrykk av at representanter for religiøse muslimer tar angrepene på ytringsfriheten i Europa på alvor.

Når minoriteten presser majoriteten

For det andre bør det bli slutt på tendensen til å fremstille nærmest alle islam-relaterte temaer i Europa i et majoritet kontra minoritet-perspektiv. I denne sammenhengen har mange betraktet muslimer som en utsatt minoritet i Europa, som trenger beskyttelse mot religiøse krenkelser. Noen har gått langt i retning av å sette likhetstrekk mellom voldelige ekstremister og tegnere eller forsvarere av ytringsfriheten, for eksempel ved å kalle disse for «ytringsfrihetsfundamentalister».

Vanligvis er det storsamfunnet som presser en minoritet til å endre sine verdier og tradisjoner, men i denne saken er det omvendt. Det er majoritetssamfunnene i Europa som presses til å innskrenke sitt spillerom for frie ytringer. Konflikten rundt Muhammed-karikaturene har en global karakter. Kampen for å innskrenke ytringsfriheten her i Vesten har ikke bare vært kjempet med trusler og terrorangrep, men også gjennom diplomatiske kanaler, blant annet ved at en rekke muslimske stater har tatt denne saken opp i internasjonale organer. Sammen med sine støttespillere i Europa sprer disse forskjellige aktørene en reaksjonær islamistisk ideologi, og prøver å få europeere til å gi opp sin tradisjon for kritikk av og satire mot autoriteter, inkludert religiøse.

Må ikke bli stående alene

For det tredje må de som utfordrer reaksjonær islam ikke bli stående alene. I dag fremstilles Vebjørn Selbekk som en respektert forsvarer av ytringsfriheten og kan være en kandidat til Fritt Ords pris, men da det stormet som verst ble han av flere nærmest likestilt med ekstremistene som truet ham og hans familie.

Paris 2. november 2011: Sjefredaktør i Charlie Hebdo Stéphane Charbonnier (Charb) holder en utgave av bladet med Muhammed-karikatur på forsiden. Tekst i snakkeboblen: “100 piskeslag om du ikke dør av latter”. Redaksjonslokalene i bakgrunnen ble ødelagt av en brannbombe natten før. (Foto: Alexander Klein, AFP/NTB Scanpix).

Opptøyene, angrepene og truslene mot avisredaktører og karikaturtegnere har utvilsomt ført til selvsensur. Magasinet Charlie Hebdo har stått ganske alene på barrikadene for ytringsfriheten og insistert på at ingen skulle skremme dem til taushet, så lenge de ikke brøt franske lover. Den drepte sjefredaktøren Stéphane Charbonnier (Charb) sa at han heller ville dø stående enn å leve på knærne. Han holdt sine ord, men det gjorde også islamistene som truet ham og hans kolleger.

PST-sjef Benedicte Bjørnland uttalte til VG-TV på torsdag at: «Journalister og andre meningsbærere kan være særskilt utsatt for truende handlinger fra ekstreme islamister.»

Nå er det viktigere enn noen gang å slå ring rundt dem som forsøkes truet til taushet, selv om man ikke nødvendigvis går god for alle deres ytringer. Her inkluderer jeg også muslimske stemmer som utfordrer militante islamister. I denne kampen må vi stå samlet.

Konflikt om liberale verdier

For det fjerde bør ikke dette fremstilles som en konflikt mellom muslimer og Vesten, men som en verdikonflikt mellom intolerante fanatikere og alle oss andre som målbærer liberale verdier. Både høyreekstreme krefter og islamske ekstremister tjener på at dette blir fremstilt som en konflikt mellom sivilisasjoner.

Militante islamister representerer en ideologi som truer også muslimske samfunn. Muslimske forkjempere for det frie ord betaler hver dag en høy pris for det i muslimske land.

Sårbare samfunn

Muslimer flest fordømmer terror i islams navn. Utfordringen er også å fremme toleranse for satire og religionskritikk – at man lærer å leve med det, som kristne har gjort.

I Europa har muslimer rett til å praktisere sin tro. Ikke nok med det, i et land som Norge får de også penger fra spleiselaget til å etablere moskeer og drive med religiøse aktiviteter. Det er også i muslimenes interesse å forsvare ytringsfriheten ettersom denne er nært forbundet med religionsfriheten. Alle religioner har hellige tekster som noen vil kunne betrakte som «krenkende» og «blasfemiske» overfor andre religioner.

Europeere har vanligvis reagert på en sivilisert måte mot terrorangrep utført av militante islamister. Heldigvis har vi ikke sett represalier mot muslimer verken etter London- og Madrid-bombene, eller tidligere grufulle terrorhandlinger i Frankrike. Men nå meldes det om angrep mot moskeer i Frankrike og hvis bølgen av islamistisk terror fortsetter, kan det fremprovosere enda sterkere motreaksjoner fra ekstreme nasjonalistiske krefter i Europa. Slike krefter er allerede i sving og bruker «kampen mot islamisering av Europa» for å rekruttere. Også derfor må muslimene selv stå i frontlinjen i kampen mot fundamentalister i sine rekker, slik nordmenn og andre bekjemper muslimhatere.

Demokratiet og frihetsverdiene som er kjempet frem gjennom en lang historisk kamp står fremdeles sterkt i Europa, men våre flerkulturelle samfunn er likevel sårbare. Dette krever at vi står samlet i kampen mot terror og intoleranse.

Da jeg kom til Norge som flyktning fra Kosovo i begynnelsen av 1990-tallet, handlet mye av integreringsdebatten om norskopplæring og sysselsetting, kriminalitet og diskriminering. Debattens motpoler var også den gang på den ene siden Fremskrittspartiet, som fokuserte på kriminalitet og arbeidsledighet blant innvandrere, og på den andre siden innvandrertalsmenn som klaget på mangelen på gode opplæringstilbud i norsk samt diskriminering. I dag handler debatten mye om muslimer og islams plass i et sekulært samfunn. Frp advarer mot “snikislamisering” og en demografisk utvikling som går i etniske nordmenns disfavør, mens gruppen av innvandrertalsmenn, der muslimske tradisjonalister fortsatt er i flertall, stadig krever større anerkjennelse for islamske verdier og tradisjoner, og særordninger for å kunne utfolde og uttrykke disse på offentlige arenaer.

Krisemaksimering om integrering og diskriminering må møtes med fakta, skriver Sylo Taraku (foto: Noas).

Felles for de to gruppene er generaliseringer og konfliktorientert retorikk. I det siste har Frp beskyldt radikale muslimer for konspirasjoner mot det norske demokratiet, mens talspersonene for innvandrere har sammenlignet Frp med nazistene i mellomkrigstiden. Frp legger skylden for problemene med integrering på innvandrerne selv eller på venstresidens naivisme, mens talspersonene fokuserer på storsamfunnets rasisme og diskriminering av minoriteter. Begge parter framstiller i stor grad norske muslimer som en ensartet gruppe, og henholdsvis som en trussel eller som ofre. Om det nå er tilsiktet eller ikke, vil begge disse gruppene kunne tjene på en slik polarisering: Økt islamofobi vil gi Frp flere stemmer og større politisk makt, mens en status som offer kan styrke de radikales posisjon som “forsvarere av muslimer og islam”.

Flertallet vil ha bedre integrering

Det er en universell utfordring for moderate personer å motvirke tendensen til at ens egen “klan” forvalter sin identitet ved å fremme mistillit og hat mot andre grupper. Det er de moderate og liberalt innstilte som må ta jobben med å være motvekt når ytterliggående på begge sider søker å fastslå situasjonen og sette premissene for den offentlige samtalen. I integreringsdebatten dreier det seg blant annet om å utvide rommet mellom naivisme og islamofobi, og mellom “fundamentalister” og “kokosnøtter” – en etter hvert vanlig betegnelse på innvandrere som “svikter sine egne”; mørk utenpå, men hvit inni. (Skribent Iffit Qureshi brukte denne betegnelsen i en kronikk i Aftenposten i 2006 for å karakterisere Shakil Rehman og andre moderate innvandrere som misbruker “sin kulturelle bakgrunn og storsamfunnets fordommer for å fremme sin egen posisjon blant majoriteten”. Ifølge henne manglet Rehman “innsikt i minoritetenes hverdag, som er preget av rasisme og diskriminering”).

De som krisemaksimerer problemer knyttet til integrering og diskriminering, bør konfronteres med fakta. Undersøkelser om rasisme i staten og om nordmenns holdninger til innvandrere slår hull på myten om en utbredt norsk rasisme. Innvandrere er ikke så misfornøyde som enkelte talspersoner liker å gi inntrykk av. International Comparative Study of Ethnocultural Youth viste at ungdom i Norge med innvandrerbakgrunn føler de har det minst like bra og har like godt selvbilde som de med norske foreldre. Norsk innvandrerungdom kom best ut i samtlige vesteuropeiske land i undersøkelsen. De fleste innvandrere med muslimsk bakgrunn er positivt innstilt til integrering og liberale verdier. De er ikke så religiøse, setter pris på det norske demokratiet og synes slett ikke at Norge er “umoralsk”. Talspersoner som har en tendens til å legge skylden på storsamfunnet for alt som er galt med integreringen, bør merke seg at 94 prosent av norske muslimer mener at innvandrere bør gjøre mer for å bedre forholdet mellom seg selv og etniske nordmenn. Alt dette bekreftes av en undersøkelse foretatt av TNS Gallup på oppdrag fra Liberalt Laboratorium i 2007 (se hele undersøkelsen i pdf-format). Konklusjonen er at den norske befolkningen tar dramatisk feil i sine oppfatninger av norske muslimers holdninger i ulike spørsmål.

Men er det så rart at muslimene blir oppfattet som noe helt annet enn det de er? Et eksempel på innvandrertalsmenns vridning av debatten i retning av gruppekonsolidering og steile fronter fikk vi nylig fra Fakhra Salimi, leder for “Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner” (Mira-senteret), som i avisen Utrop 4/2009 hevder at norske feminister og storsamfunnet utsetter etniske minoritetskvinner for “rasistisk kjønnsdiskriminering”. Mira-senteret forsvarer for øvrig skoleelevers bruk av niqab, et slør som dekker hele kroppen bortsett fra øynene, og tar til orde for å motarbeide all likestilling “på vestlige premisser”.

Et av de mer ekstreme uttrykkene for blind tradisjonalisme har vi fått fra Asghar Ali i Islamsk Råd og Basim Ghozlan i Det Islamske Forbundet, som ikke vil ta avstad fra drap på homofile så lenge det skjer i et land der muslimer er i flertall. Islamsk Råd har ennå ikke inntatt et offisielt standpunkt i forhold til dette spørsmålet, i påvente av en vurdering fra Det europeiske fatwarådet. Et råd som ledes av ekstremisten Yusuf al-Qaradawi, som nylig har applaudert folkemordet på jøder.

Snever elite definerer identitet

I en kronikk i Aftenposten oppfordret sosialantropolog Anne Ellingsen “den tause majoritet blant våre muslimer til å gå sammen med andre nordmenn til forsvar for felles menneskelige verdier. Slik vil vi forhåpentlig også i fremtiden kunne leve side om side i et fritt land.” Dette er et budskap jeg vil slutte meg til. En grunn til at liberale muslimer har vært ganske fraværende i debatten, kan være at de er en uensartet gruppe uten særinteresser som forener dem, i motsetning til de religiøse muslimene.

Det er en tendens til at en minoritets “identitet” og “interesser” vis-à-vis storsamfunnet blir definert og båret frem av en snever elite innad i gruppen. En så uensartet gruppe som innvandrerbefolkningen trenger å få sine forskjellige perspektiver uttrykt av en mer variert og vidsynt forsamling enn gjengen med profilerte forkjempere for særinteresser som dominerer offentligheten i dag.

Det hviler her også et ansvar på mediene, når det gjelder å besinne seg på den tabloide trangen til å framheve konflikter, som blant annet viser seg ved promoteringen av debattdeltakere med ekstreme synspunkter. Men vi har alle en jobb å gjøre når det gjelder å la de mer moderate og liberale holdningene som finnes blant store grupper av innvandrere få komme sterkere til uttrykk. Diskusjonen om integrering og delaktighet er for viktig til å overlates til aktører som driver med skyttergravsdebatt og stadig understreker skillene mellom “oss” og “dem”.

Skap spillerom for individet

Tradisjonalister ønsker å dyrke det etablerte, opprettholde gruppeidentitet og holde fast på sosiale grenser. Mot dette trekker den liberale bevegelse i retning av å nedbetone det kollektive og skape spillerom for individuell utfoldelse og grenseoverskridelser. I en liberal tankegang bejaes et samfunn som kan fungere som en åpen møteplass, der individer med forskjellig bakgrunn kommer hverandre i møte og får hverandre i tale.

Mot dette kan tradisjonalisters krav om grupperettigheter på kunstig vis opprettholde kulturelle blokker og sementere skiller. Den liberale utfordring blir å la sammensattheten innad i minoritetsmiljøer anerkjennes, og gi innvandrere muligheten til å framstå som individuelle borgere i det norske samfunnet. Retten til å bli betraktet som individ er grunnleggende.

De fleste av oss går inn for et samfunn der det legges til rette for inkludering og deltakelse. Samtidig må det være legitimt å forvente en vilje til en viss kulturell og verdimessig tilpasning av innvandrere som kommer fra samfunn sterkere preget av tradisjoner og konservatisme. Enkelte gruppedifferensierte rettigheter og tiltak kan for all del være legitime og hensiktsmessige, men generelt bør enhver liberal og moderat sinnet person, innvandrer eller “norsking”, holde øynene åpne og være forberedt på kamp hvis det tas til orde for prosjekter som går på bekostning av retten til individuell frihet og utfoldelse.