Lang vei gjennom rettsapparatet

Det er få injuriesaker for norske domstoler. I avveiningen mellom hensynet til personvernet og ytringsfriheten, viser rettspraksis at ytringsfriheten står stadig sterkere. I denne utviklingen har avgjørelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) vært retningsgivende. Det er svært vanskelig å få medier dømt for ærekrenkelser. EMD har utviklet en rettspraksis som gir solid slingringsrom for feil og overdrivelser i nyhetsjournalistikk. Selv usanne og svært krenkende faktapåstander vernes av ytringsfriheten, dersom mediet kan påberope seg å ha vært i god tro. Altså at de, ved publisering, trodde opplysningene var sanne. Såkalte verdiytringer, eller kommentarer, har et enda sterkere vern enn det som utgir seg for å være faktajournalistikk.

Ved å følge Schjenken-saken gjennom de tre rettsinstansene, er det lett å forstå at få tar sjansen på å trekke medier for retten. Dommeres skjønn er sprikende og det kan fremstå som ganske uforutsigbart hva de havner ned på. Også i denne saken, der alle instanser dømmer Dagbladet, er det store forskjeller i premissene. Dessuten er veien gjennom rettsapparatet lang og kostbar. Taper du, risikerer du å måtte betale en regning vanlige folk ikke har råd til.

Prøvde andre veier

Schjenken kviet seg også for å gå til retten. Først forsøkte han å få en unnskyldning fra Dagbladet. Det fikk han ikke. Dernest klaget han pressedekningen inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU), men klagen ble avvist fordi den omfattet for mange medier.

Til slutt så den tidligere ambulansesjåføren ingen annen utvei enn å prøve domstolene for å få den oppreisningen han mente han fortjente. Og den fikk han. Seks og et halvt år etter at norsk presse hadde hengt ham ut som rasist. Men avgjørelsen i Høyesterett var ikke enstemmig, og gjennom behandlingen i de tre rettsinstansene er det gradvis blitt lagt større vekt på ytringsfriheten. Stadig mer av Dagbladets dekning er blitt «frikjent».

Faktum i saken

Det eneste de tre rettsinstansene er helt enige om, er faktum i saken. Den 6. august 2007 ble somalieren Ali Farah slått ned under en krangel i Sofienbergparken. En ambulanse fra Ullevål sykehus rykket ut med sjåfør Erik Albin Schjenken og makkeren Espen Sevlie Smith. Da de kom til parken, lå Farah på ryggen. Han var ved bevissthet, men ble holdt nede av venner. Ambulansepersonellet reiste ham opp, foretok en rask undersøkelse og besluttet å kjøre Farah til legevakten. De fant ingen hevelse i bakhodet på dette tidspunkt og så ikke tegn til alvorlig hodeskade. Smith støttet pasienten i retning ambulansen. Døren til pasientkupeen var åpnet. Det var altså ingen tvil om at ambulansefolkene hadde til hensikt å ta Farah med i bilen sin. Så drar Farah ned buksene og urinerer mot Smith og på ambulansen. Schjenken og kollega oppfatter feilaktig urineringen som viljestyrt, og vil nå ikke ta Farah inn i ambulansen. De overlater transporten til politiet, men gir, ifølge politiet, ikke klar beskjed om dette.

Polititransport blir bestilt, men venner skaffer Farah drosje til legevakten. Ambulansen kjører fra stedet og foto viser at Farah står idet ambulansen kjører. Logg fra legevakten viser også at Farah er oppegående da han når frem dit, og vakten har samme vurdering av hans tilstand ved ankomst som ambulansepersonellet hadde i parken. Noe senere på kvelden forverrer tilstanden seg dramatisk. Farah blir kjørt til Ullevål sykehus og operert for hjerneblødning.

Ambulansemannskapet er blitt sterkt kritisert fra faglig hold fordi de kjørte fra en pasient, men helsemyndighetene har ikke funnet tegn til rasisme i den kritikkverdige pasientbehandlingen. Det har heller ikke noen av dommerne.

Medieeksplosjon

Det som fulgte i dagene etterpå, har tidligere generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils Øy, som vitnet i saken, kalt «en medieeksplosjon». Alle rettsinstanser har slått fast at fremstillingen Dagbladet og en rekke andre medier ga, var uriktig. Dekningen ga inntrykk av at Farah ikke ble undersøkt, at han hadde tisset seg ut (noe som ville vært et klart tegn på hodeskade) og at helsepersonellet forlot ham liggende blødende og bevisstløs på bakken. Domstolene er også enige om at denne misvisende faktafremstillingen var sterkt belastende for de to i ambulansen. I tillegg kom uttalelser fra en rekke øyenvitner som stemplet deres opptreden som rasistisk.

Faksimile fra Dagbladet 11. august 2007 (ill: Dagbladet/NRK)

Sentrale politikere, blant annet flere statsråder, fulgte opp med unison fordømmelse, og avisene publiserte kommentarer der episoden fra Sofienbergparken ble brukt som bevis for rasisme i offentlige institusjoner. Omfanget av den offentlige kritikken var voldsomt og gikk over lang tid. Schjenken ble suspendert fra stillingen og har ikke senere kjørt ambulanse. Han ble psykisk syk og var i perioder suicidal. Han er nå student.

Domstol-behandling

Tingretten er mest kritisk til Dagbladets dekning. Den tar stilling til fem injurierende påstander fremmet av Schjenken i søksmålet mot avisen. De dreier seg både om den feilaktige faktafremstillingen og rasismepåstandene. Retten mener alle er rettsstridige og ikke beskyttet av ytringsfriheten. Dagbladet dømmes til å betale Schjenken en million kroner i oppreisning.

Da saken kommer til Borgarting lagmannsrett, blir drøftingen av den mer inngående og henvisningene til EMD og praksis i Høyesterett sentrale. Retten legger vekt på at EMD har gitt pressen spillerom for feil og overdrivelser i faktajournalistikken så lenge redaksjonene har opptrådt aktsomt i innhenting av informasjon og hatt grunn til å tro at egen fremstilling var riktig. Både lagmannsretten og Høyesterett kommer til at Dagbladets (og andre mediers) feilaktige faktafremstilling de første dagene etter 6. august 2007 dekkes av ytringsfriheten fordi pressen har kilder for sin versjon av virkeligheten. Dommene har i liten grad problematisert det faktum at kilder som kunne gitt et mer nyansert og korrekt bilde av det som skjedde, ble oversett.

Dagbladet, og andre medier, valgte den versjonen som stilte Schjenken og kollega i dårligst mulig lys. Både lagmannsrett og Høyesterett mener likevel avisen kunne ha grunn til å tro at de publiserte en sann versjon og at journalistikken derfor beskyttes av ytringsfriheten.

«Sårende og krenkende»

16. august 2007 tar imidlertid dekningen en vending som gjør at vurderingene til lagmannsrett og Høyesterett skiller lag. Etter ti dagers ensidig stormløp fra pressen mot de to i ambulansen, får Dagbladet nå tilgang på ambulansemennenes fremstilling. Den presenteres på en måte som lagmannsretten finner unødig sårende for de to.

Førstesiden domineres av et bilde av en blodig Farah liggende på bakken og tittelen: «Angrer ikke», med henvisning til Schjenkens skriftlige rapport. I en omfattende drøfting av oppslaget denne dagen konkluderer lagmannsretten med at avisen snur Schjenkens egen redegjørelse mot ham og «bidrar til å forsterke inntrykket av udugelighet og underliggende motiver hos ambulansepersonellet, uten at lagmannsretten kan se at det er grunnlag for det».

Avisen vinkler på at Schjenken står fast på sin beslutning om ikke å ta Farah med i ambulansen. Avsnitt som det følgende fra Schjenkens rapport, kunne gitt et mer nyansert bilde av mannen:

Nå som vi vet at mannen hadde blødning i hodet, har jeg tenkt mye på om vi burde ha oppdaget dette på noe tidspunkt. Jeg føler at vi gjorde en god vurdering av pasienten og at ingenting tilsa at mannen burde bli innlagt direkte på Ullevål med mistanke om hjerneblødning. Jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke oppdaget at mannen hadde en blødning i hodet. Det er likevel ingenting i ettertid jeg kan sette fingeren på som hadde fått meg til å tenke annerledes.

Dette sitatet nådde ikke frem til forsiden i avisen.

Lagmannsretten mener Dagbladet med sin vinkling og redigering av Schjenkens fremstilling i praksis krenket tilsvarsretten hans. Retten mener at Dagbladet nå måtte være klar over at dekningen de så langt hadde stått for, var uriktig, og at avisen da hadde en forpliktelse til å korrigere tidligere feil. Det skjedde ikke, og lagmannsretten konkluderer med at «Dagbladet synes i denne situasjonen ikke å være mottakelig for informasjon som kunne tilsi at det var en annen og mer nyansert side av saken.»

Foto:IJ cba

Erik Schjenken foreleser på et kurs ved Institutt for Journalistikk i 2010.

Etter oppslaget i Dagbladet 16. august, følte Schjenken det samme dag nødvendig å sende ut en pressemelding med en offentlig beklagelse. Den ble umiddelbart publisert i både Aftenposten og VG, men lagmannsretten finner det påfallende at Dagbladet ikke hadde plass til den før 25. august.

Dagbladet, på sin side, mener ytringsfriheten dekker pressens vinklinger og oppslag på samme måte som innholdet i ytringen, og at dette også gjelder for en aggressiv og polemisk tone i ytringen. Lagmannsretten konkluderer imidlertid med at Dagbladet her har gått for ekstremt til verks og sier at «det er grenser for unødig sårende og krenkende form» og at avisen i dette tilfellet har krysset den grensen.

«Lojal og etterrettelig»

Denne vurderingen får ikke støtte i Høyesterett. Flertallet mener at så lenge sitatene fra ambulansemennenes rapport er korrekte, tillegges vinkling, billedbruk og redigering mindre vekt enn i lagmannsrettens dom. «Jeg heller i retning av at Dagbladets dekning 16. august ikke er rettsstridig», skriver førstevoterende. Mindretallet i Høyesterett er enda mer aksepterende og uttaler at «sitatene er korrekte, og etter mitt skjønn refereres alle hovedsynspunktene fra rapportene på en lojal og etterrettelig måte».

Høyesterett bekrefter dermed at loven setter mye videre rammer for hva som er akseptabel journalistikk enn presseetikken gjør. Rent presseetisk er det utvilsomt kritikkverdig at de to i ambulansen får sine rapporter redigert av Dagbladet på en måte som stiller dem i et dårlig lys. Etter å ha vært forhindret fra å ta til motmæle mot den massive kritikken i ti dager, har pressen, etter mitt syn, en soleklar plikt til å la de to komme til orde på egne premisser. Å vinkle den angrepne parts fremstilling slik at den passer med avisens misvisende virkelighetsbeskrivelse, må være et soleklart brudd på Vær Varsom-plakatens påbud om å vise omtanke i presentasjonen av saker og respektere tilsvarsretten til personer som er blitt utsatt for kritikk. Men loven gir rom for journalistikk som er presseetisk forkastelig.

I pressekretser heter det seg at «Fakta er hellig. Kommentaren er fri»… Dette er selvsagt en sannhet med modifikasjoner, noe også Schjenken-saken viser. Rettens grundige gjennomgang dokumenterer at fakta i dette tilfellet avgjort ikke har vært hellig for pressen og dommen slår fast at kommentaren ikke er fri, for den som måtte ha trodd det.

Avviser anken

Når Høyesteretts flertall avviser anken fra Dagbladet, er det fordi den deler lagmannsrettens konklusjon om at noen av avisens kommentarer ikke beskyttes av ytringsfriheten. Dette til tross for at meningsjournalistikken (verdivurderinger) har et sterkere rettslig vern enn faktajournalistikk.

Retten forholder seg i hovedsak til Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 10 og EMDs praksis når grensene for ytringsfriheten drøftes:

Ordlyden i artikkel 10:

(1) Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.
(2) Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.

Artikkelens punkt 2 ramser altså opp en rekke forhold som kan gi saklig grunn for å innskrenke ytringsfriheten. Vern av andres omdømme er et av disse forholdene.

Høyesterett slår fast at EMDs praksis viser at såkalte verdiutsagn ikke ubetinget vernes av ytringsfriheten. Kommentaren er altså ikke «fri». Retten uttaler:

Beskyldninger om rasistisk motivasjon er, etter mitt syn, i det vesentlige verdivurderinger, men de inneholder likevel elementer av mer faktisk karakter»… «Jo mer konkrete og presise beskyldningene er, desto mer må det kreves av objektivt faktisk belegg. I dette tilfellet gikk Dagbladets beskyldning ut på at ambulansepersonellets behandling var rasistisk motivert. Dette er en konkret beskyldning med et temmelig presist innhold.

Retten anerkjenner Dagbladets rett til å gjengi andres subjektive reaksjoner fra parken, men slår ned på avisens egne kommentarer. Den viser til politisk redaktør Marie Simonsen som skrev om “rasismens stygge og ubarmhjertige konsekvens». Resultatet «av et menneskesyn hvor noen er mindre verd enn andre.» Den viser videre til en leder der Dagbladet mener episoden i parken kan sammenliknes med den forbrytelse det ville være om brannmenn nektet å redde mennesker ut av et brennende hus fordi de var uønsket.

Flertallet i Høyesterett slår fast at det ikke er kommet frem noe objektivt faktum som kan bekrefte påstandene om at handlingene i Sofienbergparken var rasistisk motivert, og konkluderer:

Selv om denne saken åpnet for en offentlig debatt om et viktig samfunnsspørsmål, er jeg etter en samlet vurdering kommet til at fremsettelsen av rasismepåstander i avisens kommentarer og lederen 14. august er så alvorlige at de ikke er beskyttet etter EMK artikkel 10. Beskyldningene som ble fremsatt flere ganger, sto ikke i forhold til de feilene som ble begått …og avisen handlet ikke i aktsom god tro når den i sine kommentarer og leder ikke tok noen form for forbehold om riktigheten av de anklagene som ble fremsatt.

Støttet Dagbladet

Dersom Dagbladet velger å fremme saken for EMD i Strasbourg, kan avisen støtte seg på mindretallet (en av fem) i Høyesterett. Her fikk avisen medhold i sin anke. I sin uttalelse legger mindretallet avgjørende vekt på institusjonell rasisme som et stort samfunnsproblem. Dommeren mener Dagbladet har oppfylt pressens samfunnsrolle i sin dekning av saken og sier at ambulansepersonellets kritikkverdige opptreden er hovedårsaken for det omfang saken fikk.

Heller ikke mindretallet finner noe objektivt belegg for påstandene om rasisme, men savner en troverdig forklaring fra Schjenken på hvorfor Farah ikke fikk være med i ambulansen. Uansett mener mindretallet at påstandene om rasisme er verdiytringer som er vernet av ytringsfriheten og at Dagbladets dekning har hatt mer preg av systemkritikk enn personkritikk.

Reaksjoner på høyesterettsdommen

Dagbladet har tatt dommen til etterretning, naturlig nok, men er selvsagt uenig i den og mener den svekker medienes mulighet for å gi kommentarer til løpende nyhetssaker. De fremstiller dette som noe nytt og truende for ytringsfriheten.

Avisen får støtte fra Aftenposten-kommentator Torstein Hvattum, som blant annet skriver: «Det mest betenkelige er at dommen legger store begrensninger på den frie, subjektive journalistikkens tolkning av virkeligheten.» (Aftenposten.no 06.03.14).

Sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land forstår dommen og skriver; «Selv en fri presse har ikke rett til å opptre på en måte som urettmessig legger folks liv i grus. Vi tror ikke at dommen i Høyesterett vil føre til en strøm av rettssaker mot mediene». (VL 05.03.14)

Eirin Eikefjord, kommentator i Bergens Tidende, peker på at dommen bare krever at pressen har et solid faktisk grunnlag for belastende påstander. Hun oppfatter ikke kravet som kontroversielt og tror heller ikke at dommen svekker ytringsfriheten.

Førsteamanuensis Bjørnar Borvik ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, uttaler til journalisten.no at dommen kan skjerpe kravene til journalister og redaktører om etterrettelighet og dermed bidra til bedre kvalitet på det offentlige ordskiftet.

Svekker tilliten til mediene

Schjenken-saken har engasjert mange. Etter hvert som faktum er blitt kjent, har mannen vunnet mye sympati.

Fra tid til annen skaper kontroversielle saker debatt om rammene for pressens virksomhet. Undersøkelser viser at folks generelle tillit til pressen er lav. Eksempelvis har publikum langt mer tiltro til yrkesgrupper som leger, dommere og advokater enn til journalister, ifølge Nordiske Mediedagers undersøkelse om medievaner og holdninger (pdf).

Mange etterlyser strammere reaksjoner når medier går over streken. Særlig når de, som i denne saken, går til samlet og brutalt angrep på enkeltpersoner. PFU er bransjens eget organ for å ivareta presseetikken, og i den offentlige diskusjonen om pressens selvdømmeordning er nettopp bransjetilhørigheten noe kritikere ofte trekker fram. Pressen har en mye sterkere stilling i den norske selvdømmeordningen enn den har i tilsvarende organer i Sverige og Danmark.

Det medfører heller ingen straff å bli felt i PFU. Mediet som har forbrutt seg, forplikter seg bare til å publisere PFUs avgjørelse.

Fritt Ords ytringsfrihetsbarometer (pdf) fra 2013 viser klart at folk mener også pressen må tåle straff. Ifølge barometeret er 76 prosent av de spurte helt eller delvis enig i at uriktige påstander om enkeltpersoner eller grupper bør kunne straffes. 81 prosent er helt eller delvis enig i at utlevering av personers privatliv bør kunne straffes og 85 prosent sier at medier som videreformidler uriktige påstander bør kunne straffes. På denne bakgrunn er det rimelig å anta at dommen i Schjenken-saken er i samsvar med folks alminnelige rettsoppfatning. En dom som hadde gitt Dagbladet medhold, ville neppe blitt forstått av opinionen. Den kunne lett blitt oppfattet som en bekreftelse på at pressen «kan skrive hva den vil» og er hevet over loven.

For å kunne utføre sitt oppdrag, er pressen avhengig av tillit hos publikum. Saker som Schjenken-saken svekker den tilliten. Det er kanskje ikke så ille for pressen at Høyesterett dømte som den gjorde.

Ingen unnskyldning

Dersom Dagbladet velger å fremme saken for EMD i Strasbourg, er ikke Schjenken, men den norske stat avisens motpart. For Schjenken er den rettslige siden av saken avsluttet.

Schjenken har bedt om en unnskyldning fra Dagbladet. Den har han ikke fått og den kommer han heller ikke til å få. Dagbladets avvisende holdning på dette punkt må forstås som at de mener å ha dekning for journalistikken sin og at det som skjedde i Sofienbergparken var rasistisk motivert. Den oppfatningen må avisen gjerne ha i sitt lønnkammer, men Høyesterett har slått fast at pressen må ha et faktisk grunnlag før de publiserer så alvorlige beskyldninger mot noen. Som tidligere påvist har rettens syn, heldigvis, støtte langt inn i pressens egne kretser. Dagbladet burde, bedre enn de fleste, være klar over hvilke konsekvenser det kan ha for enkeltmennesker å bli utsatt for fordømmende kritikk over lang tid.

Vær Varsom-plakaten advarer pressen med ordene: “Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke.” Ja, ord og bilder er våpen, og våpen skal en ha respekt for. Et samfunn som verdsetter ytringsfriheten, gir samtidig medier stor makt og stort ansvar. Ytringsfriheten vil stå sterkt blant folk flest så lenge mediene forvalter den med forstand. Derfor er det å håpe at de delene av pressen som rettet sine våpen mot to ambulansesjåfører, tar dommen inn over seg.

Pressens institusjonaliserte etikk finner vi i Vær Varsom-plakaten, først vedtatt i 1936 og siden revidert en rekke ganger. Diskusjoner om presseetikk dreier seg som regel om hva pressen ikke bør gjøre, om den har gått over streken, og så videre. Langt mer sjelden blir det drøftet hva pressen plikter å gjøre, hvilke unnlatelsessynder den har begått og hva den har fortiet som burde ha blitt publisert.

Temaet for denne artikkelen er noen av valgene pressen og Pressens faglige utvalg (PFU) gjorde i sin søken etter å finne balansepunktet mellom sannferdig rapportering og hensynsfull journalistikk. Dette skjønnet må mediene utøve hver eneste dag, men terrorens dramatikk og forferdelige konsekvenser gjorde valgene vanskeligere og mer omdiskuterte enn de vanligvis er.

Vær Varsom-plakatens første kapittel definerer pressens rolle slik pressen selv oppfatter den. I fem punkter understrekes blant annet verdien av ytringsfrihet, fri informasjonsformidling, fri adgang til kildene, retten til å informere om alt som skjer i samfunnet og å avdekke kritikkverdige forhold. Det er bred enighet om pressens rolle og privilegier i Norge, og den har dermed de beste forutsetninger for å klare sin viktigste oppgave; å rapportere sannferdig. Blant alle dem som sviktet før 22. juli i fjor må vi derfor også regne pressen. På tross av alle sine rettigheter og muligheter for kritisk journalistikk mot makthavere, klarte den ikke å avsløre de mange svakhetene i landets terrorberedskap.

Regjeringskvartalet

Terroren begynte med den voldsomme eksplosjonen i regjeringskvartalet denne stille ettermiddagen. Vi husker alle de ufattelige bildene fra Oslo sentrum. Høyblokken var blitt gjennomsiktig. Inngangspartiet var borte. Vinduer langt oppover i etasjene var blåst ut. Gatene var fulle av løsmateriale revet ut av bygningene som huset landets sentrale maktapparat. Støvet drev mellom de skadde husrekkene. Strøket så ut som en krigssone. Urolige bilder fra et håndholdt kamera fortalte mer enn ord om eksplosjonens ødeleggelser. Og vi så mennesker – en kvinne med blod over hele ansiktet, en annen med en lang trepinne gjennom hodet, også blodig, desorientert, men ufattelig nok ved bevissthet. Vi så mennesker som hjalp hverandre, redningsmannskaper og noen som tilsynelatende bare vandret forvirret rundt i en by de ikke kjente igjen. Noen gråt. Disse bildene umiddelbart etter eksplosjonen ble etter hvert supplert med filmer fra overvåkningskameraer som viste eksplosjonens voldsomme virkninger langt fra åstedet.

Bildene fra Oslo sentrum denne ettermiddagen og kvelden utgjorde en sterk og sannferdig dokumentasjon av hva som hadde skjedd. De har etterlatt seg varige spor i nasjonens bevissthet. De er viktige deler av vår historie.

Utøya

I tilfellet Utøya ble situasjonen en annen. På formiddagen fredag 22. juli var Gro Harlem Brundtland gjest blant AUF-erne, og i følget hennes var flere TV-team. Da terroristen ankom sent på ettermiddagen var både Brundtland og TV-teamene reist. Det er selvsagt umulig å vite hva som ville skjedd om Behring Breivik hadde kommet noen timer tidligere, slik planen var, men både forløpet og mediedekningen av dramaet på Utøya ville utvilsomt blitt svært forskjellig fra det vi har sett.

Da terroristen gikk i land fra fergen MS «Thorbjørn», var ingen pressefotografer til stede, men NRK hadde et helikopter over Oslo sentrum for å fotografere ødeleggelsene i regjeringskvartalet. Da meldinger kom til redaksjonen om skyting på Utøya, ble helikopteret omdirigert og kom frem til åstedet under et minutt før beredskapstroppen gikk i land, ifølge Gjørv-rapporten. NRK-ledelsen har sagt at helikopteret aldri fløy lavere enn 200 meter over øya. NRK har fått mye kritikk av pårørende for at de sendte et helikopter til Utøya, fordi det er blitt hevdet at ungdommer forlot gjemmestedene sine og utsatte seg for fare for å påkalle helikopterets oppmerksomhet. NRK har på sin side beklaget at de omdirigerte helikopteret og ville unnlatt å gjøre det dersom de hadde visst mer om situasjonen på bakken.

Pressens kanskje viktigste rolle er å dokumentere virkeligheten, og å fortelle seere, lesere og lyttere hva som skjer. Med de meldingene NRK fikk fra Utøya, var det en soleklar plikt for mediehuset å sende helikopteret avgårde for, om mulig, å kartlegge hva som foregikk. Å kritisere NRK for den beslutningen er å røpe manglende forståelse for hva som er pressens funksjon. Pressefolk oppsøker farlige, kaotiske og uforutsigbare situasjoner overalt på kloden for å dokumentere terror, kriger, naturkatastrofer og lignende fordi det er jobben deres, og de gjør det på vegne av oss alle.

Resultatet av helikopterturen ble bilder av terroristen midt blant sine ofre. Bildene var tatt på lang avstand. Hva de faktisk viste, ble gradvis avdekket. Da NRK ble klar over hva de hadde fått med seg fra Utøya, ble bildene umiddelbart videresendt til TV 2 og etter hvert til internasjonale medier. Statskanalen besluttet at de ikke kunne beholde bildene eksklusivt til eget bruk fordi: «De var så spesielle og situasjonen var så spesiell», skriver nyhetsredaktør Stein Bjøntegård i en e‑post til meg. Han opplyser også at NRK heller ikke tok seg betalt for bildene. Beslutningene forteller mye om hvor stor allmenn interesse NRK mente disse bildene hadde, og de har siden gått verden rundt. De gir oss i alle fall en idé om hvordan terrorhandlingen ble gjennomført.

For å være absolutt sikre på at ingen ofre skulle kunne gjenkjennes, fjernet NRK all farge fra bildene de første ukene. Etter at identifiseringen av ofre var gjennomført og pårørende hadde fått melding om hvor deres barn var blitt drept, tok NRK i bruk de originale bildene.

Ingen norske pressefolk var, så vidt jeg vet, i nærheten av og tok bilder av Utøya i tiden umiddelbart etter terroraksjonen. Den svenske fotografen Niclas Hammarström var imidlertid i båt ved øya og har tatt en rekke sterke bilder. De viser blant annet døde ungdommer ved pumpehuset der mange ble skutt. Hammarströms billedserie ble premiert i den internasjonale World Press Photo-konkurransen som samler deltakere fra hele verden. Hammarström jobber for den svenske avisen Aftonbladet, som har publisert de fleste av bildene hans. Det eneste av bildene som jeg kjenner fra norske medier ble trykket i Aftenposten og viser Marius Hoft som klamrer seg fast i en fjellskråning. Han overlevde massakren. Bjøntegård gir meg følgende vurdering av Hammarströms bilder:

De fleste av dem var helt uaktuelle fordi de var for nærgående, for sterke og unødig avslørende. De går helt på tvers av våre etiske prinsipper. Men noen av dem har vært diskutert, for eksempel Marius Hoft som klamrer seg til berghyllen. Jeg tror ikke de er blitt brukt av oss, men jeg vet de har vært diskutert og med en riktig journalistisk begrunnelse vil vi kunne bruke et slikt bilde. Men da selvsagt i samforstand med den som er avbildet. Bilder av de døde er uaktuelle.

Debatten om bildene har vært heftig, ikke bare i Norge. Den danske avisen Information er blant dem som har problematisert norsk presses beslutning om ikke å vise denne billedserien.

Tidligere fotosjef i den danske avisen Politiken uttaler 28. februar følgende til Information om Hammarströms bilder: «Dette er noen vanvittig viktige bilder. Man er nødt til å tenke på at bildene er unike. Alt som finnes av bilder fra Utøya, er tatt etter tragedien, fra folkemøter og begravelser», sier Per Folkver. Han kaller det utidig at mediene blandet sammen følelser og ytringsfrihet. «Det er noe dypt paradoksalt i at de som gir seg ut for å ivareta ytringsfriheten er svært selektive i hva de ønsker at befolkningen skal se. Man kan ikke gjemme bildene vekk i et forsøk på å beskytte seg selv, for det vil ikke utslette historien om Utøya», sier Folkver. (Oversatt fra dansk av artikkelforfatteren).

Bilder av døde mennesker

Det eksisterer intet forbud i Vær Varsom-plakaten mot å publisere bilder av døde mennesker. Det er heller ingen bestemmelser i plakaten om at de døde har krav på noe spesielt vern. Vi ser også stadig dramatiske foto publisert fra alle verdens kanter av døde mennesker som er blitt ofre for ulike typer vold og naturkatastrofer. Slike bilder blir ofte premiert fordi de blir betraktet som viktig dokumentasjon av virkeligheten. Det var også begrunnelsen for premieringen av Hammarström.

Pressens faglige utvalg (PFU) har i skrivende stund fått inn 60 klager på presseetiske overtramp i forbindelse med dekningen av terrorsaken. De fleste er behandlet, og seks ganger har PFU konkludert med brudd på god presseskikk. I to av tilfellene gjaldt saken nettopp publisering av foto med et offer for terroren. Stavanger Aftenblad og Dagsavisen valgte å trykke et bilde av den bombeskadde høyblokken der det i forgrunnen lå en død kvinne. De to avisene mente situasjonen var så ekstraordinær at den rettferdiggjorde en publisering avisene ikke ville gjort under mer normale omstendigheter. «Vårt valg, ut fra et omfattende bildemateriale fra Oslo sentrum, var å bruke et bilde som viste noe av ødeleggelsene og smerten etter bombeeksplosjonen», skriver Aftenbladet i sin begrunnelse til PFU. Det var kvinnens enkemann som klaget sakene inn for utvalget. Selv om konens ansikt var sladdet, reagerte han sterkt på bildene. Han fikk utvetydig støtte i utvalget, og i konklusjonen skriver utvalget blant annet:

Pressens Faglige Utvalg ønsker å være helt klar på at det er pressens oppgave å fortelle om virkeligheten også gjennom å bruke bilder som kan oppleves som belastende. Samtidig er det en etablert praksis i norsk presse å vise tilbakeholdenhet når det gjelder publisering av bilder av døde personer i en situasjon der de nærmeste pårørende kan bli konfrontert med dem. Det må derfor være en forskjell på å vise bilder fra krigs- og katastrofesituasjoner i andre land, og lokale bilder.

Utvalget er enig i at det påklagede bildet på Stavanger Aftenblads forside rent illustrativt har betydelig styrke og historisk verdi. Men utvalget er helt uenig med avisen når den argumenterer med at den ekstraordinære situasjonen gjorde bildebruken presseetisk akseptabel. Utvalget mener tvert imot at det forelå en presseetisk plikt til ikke å trykke bildet, på et tidspunkt da de nærmeste kanskje ikke engang hadde mottatt et endelig dødsbudskap. Og det er nettopp de nærmeste pårørende Vær Varsom-plakatens punkt 4.6 handler om. Der heter det: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

Utvalget mener altså at bildet har historisk verdi som illustrasjon av en nasjonal katastrofe, men det skulle ikke vært publisert der og da av hensyn til de pårørende. Utvalget nevner ikke hensynet til den dødes integritet og verdighet som noe argument i denne sammenheng. Derfor blir det heller ikke problematisert å vise bilder av døde mennesker fra fjernere himmelstrøk. Når det eventuelt ville vært forsvarlig å publisere bilder som disse fra terroren på norsk jord, sier utvalget intet om.

Ut fra behandlingen av denne saken i PFU kan en uten videre slutte at alle medier som hadde brukt de sterkeste bildene fra Hammarströms prisbelønte serie, ville blitt dømt for brudd på god presseskikk av utvalget. Slik debatten har gått om mediedekningen, kan vi med sikkerhet si at disse mediene også ville blitt fordømt av opinionen. Hensynet til pårørende og berørte i tilfellet Utøya må telle særlig sterkt ettersom ofrene og de hardest rammede er svært unge. Nettopp dette faktum har gitt de pårørende stor tyngde i den offentlige debatten om pressedekningen. Dette ble særlig tydelig da magasinet Paris Match publiserte Hammarströms bilder i et nummer. Dette anerkjente magasinet er også til salgs i Norge og pårørende reagerte umiddelbart på denne utgaven. Narvesen ble kritisert for å selge magasinet og besluttet å trekke det tilbake. Leder for støttegruppen etter 22. juli, Trond Henry Blattmann, kritiserte Paris Match for uetisk journalistikk, men redaksjonen hadde vel strengt tatt ikke gjort annet enn å trykke bilder som dokumenterte en terrorhandling i et fremmed land.

I dekningen av norske forhold viser våre medier sjelden bilder av døde mennesker som ikke er tildekket, men det finnes unntak, hvorav ett i sin tid ble behandlet av PFU. Aftenposten hadde 11. september 1995 et oppslag mange reagerte på. Et stort bilde viste to menn liggende på gulvet i Oslo Tinghus. Den ene lå skutt og drept i en blodpøl, mens drapsmannen lå ved siden av og var, da bildet ble tatt, pågrepet av politiet. Den døde var tiltalt for seksuelt misbruk av stedatteren som var gift med drapsmannen. Begge menn var av utenlandsk opprinnelse. Det var stedatteren som klaget saken inn for PFU, ikke fordi avisen viste bilde av den døde stefaren, men fordi hun mente avisen på en kritikkverdig og unødvendig måte identifiserte ektemannen i en drapssak som var under etterforskning.

I sin begrunnelse for bildet skriver Aftenposten blant annet: «Det er viktig å ha de unike omstendighetene i bakhodet ved vurderingen av om bildeoppslaget er i strid med pressens etiske normer eller ikke». Avisen betoner behovet for å dokumentere «den tragiske hendelsen» for ettertiden. I sin konklusjon sier PFU:

Etter utvalgets mening er hendelsen i Tinghuset så oppsiktsvekkende at det er naturlig for en avis å dokumentere den i form av bilder som fanger dramaet. Den avbildede mannen er helt ubestridelig den som avfyrte de drepende skuddene. Selv om han kan være gjenkjennelig innenfor sin egen krets, dreier det seg etter utvalgets mening ikke om en identifikasjon i strid med de presseetiske normer.

Utvalget tar bare stilling til identifiseringen av drapsmannen ettersom klagen gjaldt dette forholdet. At bildet også viser et identifisert lik, blir ikke problematisert. Når utvalget tier om dette, må det bety at PFU mener at hele billedmotivet ligger innenfor de presseetiske rammene. Utvalgets beslutning begrunnes med behovet for å fange et ekstraordinært drama. En begrunnelse som ble avvist av utvalget i 2011 selv om dramaet da var sørgelig mye større.

Med tanke på at 77 mennesker faktisk døde den 22. juli, er det et tankekors at dekningen i norske medier nesten ikke dokumenterer dette sentrale faktum. Politiet skal ha nektet fotografer å ta bilder av døde i regjeringskvartalet, og jeg har heller ikke sett bilder av såkalte bodybags fra 22. juli. Nyhetsredaktør Stein Bjøntegård bekrefter overfor meg at NRK besluttet å ikke vise bilder av likposer. I andre og langt mindre saker, har slike bilder vært vist i mange medier. Nylig så vi denne etablerte praksis da Sigrid Giskegjerde Schjetnes tildekkete lik ble båret ut av skogholtet der hun ble funnet. I de første dagene etter 22. juli var internasjonale reportere, med solid erfaring fra ulike terroraksjoner i Norge. Mange av dem var forundret over at norske medier ikke viste terrorens brutalitet tydeligere.

Rekonstruksjonen

Bruken av bilder fra dramaet på Utøya den 22. juli og i dagene umiddelbart etter var altså meget begrenset og forsiktig. Den 13. august, tre uker etter terrorangrepet, foretok politiet en rekonstruksjon av forbrytelsene på øya. Som eneste nyhetsorgan kjente Verdens Gang (VG) til dette og dekket hendelsen i papiravisen med bilder på førstesiden og over ti sider inne i avisen den 14. august. Saken utløste en storm av protester. Mange mente at rekonstruksjonen ikke burde vært omtalt og enda flere kritiserte avisen for å vise bilder der terroristen tok ladegrep. VG ble klaget inn for PFU, blant annet av Magnus Håkonsen (18), en overlevende fra Utøya. I klagen er han sitert på følgende måte:

Det å våkne til bilder av gjerningsmannen som er tilbake på Utøya, er så forferdelig provoserende, at det knapt kan beskrives. Det og i tillegg våkne til bilder og video av vedkommende som tar ladegrep, er som en mental voldtekt. Uttrykket har blitt brukt før, men det skal godt gjøres å finne et bedre eksempel på dets betydning enn dette. Etter det helvete vi har vært igjennom, fortjener ingen av oss å våkne til slik bildebruk. Det finnes etiske regler for pressen, vi foreslår at de håndheves. Dette vil kunne hemme salgstallene noe, men journalistene vil kunne leve med seg selv etterpå. Det at VGs redaktør faktisk mener at dette kan forsvares, er et tegn på lite innsikt, og ikke minst utsikt. Det finnes ingen måte slik bildebruk kan forsvares på, med unntak av salgstall.

VG har et omfattende forsvar for billedbruken, og viser til at det ikke er enestående at rekonstruksjoner av forbrytelser dekkes av pressen. Avisen peker på at informasjonsbehovet i saken er enormt og at det journalistiske grunnoppdraget – å dokumentere og rapportere det som faktisk har skjedd – knapt noen gang har vært sterkere. VG slår også fast at det er lang og bred tradisjon for å publisere bilder som kan representere en betydelig belastning for berørte.

PFU mente at VGs dekning av rekonstruksjonen var i samsvar med god presseskikk og uttalte blant annet:

Utvalget mener at det påklagede ladegrep-bildet må være akseptabelt ut fra et berettiget informasjonsbehov. Slik utvalget ser det, har bildet en betydelig informasjonsverdi. Pressens bilder har en annen funksjon enn politiets, både for debatten her og nå – og for ettertiden som historisk dokumentasjon. Når det gjelder alvorlighetsgrad, overgår bombeeksplosjonen i Oslo og massedrapene på Utøya alle nasjonale saker som tidligere har vært omtalt i norske medier i fredstid. Derfor finner utvalget at bildet er en viktig del av den offentlige samtalen i forkant av rettssaken, og at dette hensynet må veie tyngst. Utvalget legger også vekt på at bildet var plassert inne i avisen.

I dette tilfellet får altså argumentet om bildets informasjonsverdi gjennomslag, mens argumentet ble avvist i tilfellet Stavanger Aftenblad og Dagsavisen. Det er neppe tvilsomt at behovet for informasjon og dokumentasjon var langt større 23. juli enn 14. august.

Når denne artikkelen skrives, er august nesten blitt september, over ett år etter 22. juli. Ennå har det ikke blitt vist bilder som dokumenterer terroren på Utøya bedre. Helge Øgrim, som er redaktør for fagbladet Journalisten skrev i mars i år følgende om angrepene på Hammarströms Utøya-bilder og behovet for dokumentasjon av terroren:

Hammarströms serie gir ny kunnskap om Behring Breiviks fanatisme og ofrenes lidelser. Særlig et bilde fra pumpehuset, tilsynelatende tatt da politiet først når fram til åstedet, gjør voldsomt sterkt inntrykk.
Det er skrevet mye viktig tekst om hva AUF-erne opplevde på øya. Flere av disse skildringene har etterlatt oss med bilder. Men noen ganger har fotografiet en spesiell evne til å fryse skjellsettende begivenheter i bevisstheten, slik et knippe bilder fra konsentrasjonsleirene, den spanske borgerkrigen og Vietnam gjorde. Da er bildet et vern mot glemsel og kynisme.
I norske redaksjoner fins det flere slike bilder fra 22. juli. Noen av dem hører hjemme i offentligheten.

Hvor mange detaljer?

Den presseetiske balansegangen mellom sannhetskravet og hensynet til de pårørende i dekningen av 22. juli har ved ett tilfelle vært så krevende at den også har splittet PFU. Det skjedde under behandlingen av en klage mot ABC Nyheter. Nettstedet publiserte 21. november, fire måneder etter terrorangrepet, en nyhetsartikkel som omhandlet hva Anders Behring Breivik hadde fortalt politiet i avhør om henrettelsene på Utøya. Artikkelen ble klaget inn av Johannes Dalen Giske, overlevende fra Utøya og matros på MS «Thorbjørn». Han reagerte på alle detaljene i saken:

Artikkelen fremstår som en kavalkade av de aller verste detaljene fra Anders Behring Breiviks rekonstruksjon på Utøya. Her siteres avdøde menneskers siste ord gjennom gjerningsmannen, det er bilder av steder der foreldre har mistet barna sine og flere overlevende nevnes. Om enn ikke ved navn, så detaljert nok til at man selv og i noen tilfeller omverdenen kan forstå hvem det er snakk om.

Jeg er en av dem. I artikkelen sier ABB at han vurderte å drepe mannskapet ombord på MS «Thorbjørn», men ikke gjorde det fordi han trodde vi kanskje kunne være sivile. Senere i artikkelen omtaler han dette som en «militær strategisk feil». Frem til i går, søndag 21.11, var jeg av den oppfatning at han aldri var obs på min eksistens, og det er ganske traumatiserende å få det motbevist på en helt vanlig mandagskveld, uten noen som helst form for forvarsel. I tillegg er det sånn at steder der folk har blitt drept og omstendighetene rundt blir detaljert utbrodert i artikkelen. For mange av oss er det sånn at vi vet hvor folk døde men ikke særlig mye mer. Å få servert drapsmannens versjon blir da enda mer graverende.

Jeg, og mange andre overlevende, etterlatte og pårørende synes det er vondt at mediene benytter seg av det lekkede materiale. Politiet og systemet forsøker å gjøre dette så grundig som mulig for at vi som er i sorg skal få et så helhetlig og riktig nyansert bilde som mulig når vi lurer på hva som skjedde med våre venner og barn. Når da tabloidavisene og sjokk-pressen får tilgang på – og ikke minst benytter seg av – den informasjonen og velger ut det de mener vil selge aviser, gir det oss både dårligere informasjon, økt ubehag, flere spørsmål og flere traumer.

I sitt forsvar påpeker ABC Nyheter at det er fire måneder siden 22. juli, at alle ofre er identifisert med navn og bilde, at overlevende og pårørende har vært tilbake på Utøya og at mange ofre har stått frem i mediene og fortalt i detalj om sine opplevelser. ABC Nyheter skriver:

Vi vil framholde at i realiteten er ikke ABC Nyheters reportasje annet enn hva alle overlevende selv har forklart offentlig, bare at det denne gang er gjennom Breiviks egne ord og med tillegg av hans refleksjoner.

ABC Nyheter opplyser også at de informerte lederen for pårørendeorganisasjonen før publisering.
I dette tilfellet, og i etterkant av rettssaken, har en del av pressedebatten dreid seg om publisering av vitneavhør og annet materiale fra politiets etterforskning. ABC Nyheter sier i sin redegjørelse følgende om dette:

Ifølge medieadvokat Jon Wessel-Aas er ikke innholdet i avhørsdokumentene taushetsbelagte slik mange synes å tro – Det du forklarer politiet må du også være forberedt på å fortelle retten. Hensynet bak at det ikke er offentlig innsynsrett er først og fremst til etterforskningen, og ikke til de som har forklart seg, sier Wessel-Aas til journalisten.no 10/1–2012. Han poengterer at med unntak av politiet er det ikke ulovlig for partene å gi informasjon fra avhørene til pressen. Han mener at kritikken mot mediene eventuelt må handle om hva de har publisert, og ikke hvem som er kilden til informasjonen. Wessel-Aas minner om at når politiet uttaler seg om etterforskningen via media, gir de nettopp informasjon fra avhør.

Dette synet bekreftes av PFU. Det er ikke ulovlig for pressen å publisere materiale fra politiets etterforskning, men den må nøye vurdere konsekvensene av slik publisering både for etterforskningen og for enkeltpersoner som kan rammes av offentliggjøringen.

PFU legger stor vekt på å komme frem til enstemmige beslutninger, fordi dets posisjon ville svekkes dersom utvalget ofte hadde kommet med delte konklusjoner. I denne saken lyktes det imidlertid ikke å bli enige. Flertallet konkluderte slik:

Slik utvalget ser det, ville det vært fullt mulig å omtale hva siktede har sagt i avhør i mer generelle ordelag, det vil si uten å bringe så mange detaljerte opplysninger fra konkrete hendelser under drapsperioden. Utvalget viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

Utvalget legger stor vekt på at omtalen av massedrapene på Utøya berører svært mange unge ofre – noe som er spesielt i denne saken – og som må medføre økt varsomhet og større omtanke når det gjelder gjengivelsen av hva som skjedde den dagen. Etter utvalgets mening fremstår artikkelen unødig belastende for pårørende og ofre som var uforberedt på at disse opplysningene ville bli publisert.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, hvor det blant annet heter: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende.»
På dette punkt mener utvalgets flertall at ABC Nyheter har brutt god presseskikk.

Mindretallet, som bestod at John Olav Egeland, kommentator i Dagbladet, og Georg Apenes, jurist, tidligere direktør i Datatilsynet og representant for allmennheten i PFU, uttalte derimot:

Utvalgets mindretall har kommet til en annen konklusjon. I tida etter 22. juli 2011 har mediene hatt som oppgave å belyse, kommentere og bringe fram ny kunnskap om terrorhandlingene. Saken har et usedvanlig alvor, omfang og betydning. Den berører svært mange.

Dette forplikter mediene til en balanse som både ivaretar hensynet til de etterlatte og pårørende, og offentlighetens behov for informasjon. Den aktuelle reportasjen gjengir gjerningsmannens politiforklaringer i betydelig detalj, men gir samtidig relevant informasjon om hans tenkesett, motiver og strategi i møtet med politiet. Fremstillingen gir samlet et sterkt inntrykk, men er ikke unødig utpenslet.

Utvalgets mindretall mener ABC Nyheter ikke har brutt god presseskikk.

Konklusjon

De ekstreme terrorhandlingene 22. juli setter sentrale spørsmål om pressens oppgave på spissen. Hvilke grenser bør pressen sette for sin beskrivelse av virkeligheten når denne er skremmende og belastende for mange? Hvor mye kan pressen fortie før dekningen blir falsk og løgnaktig og pressen dermed svikter sin forpliktelse til å bedrive sannferdig formidling? Når presseetikk blir diskutert, synes de fleste ensidig å være opptatt av publiseringsreglene i Vær Varsom-plakatens kapittel 4 og glemmer de forpliktelser enhver journalist har til å søke sannheten – også når den er grusom, støtende og krenkende for mange.

Den presseetiske debatten etter 22. juli er dominert av pårørende og etterlatte og deres advokater. De som har vært mest aktive, har også vært de mest restriktive i sitt syn på hva og hvordan mediene burde publisere. Noen tar til orde for at terroristen bør forties og glemmes, men det vil ikke skje og bør ikke skje.

De restriktive stemmene i debatten om pressedekningen har hatt stort gjennomslag. AUF-leder Eskil Pedersen har i debatter gitt mediene ros for publiseringsvalg som har tatt hensyn til pårørende og etterlatte. Debatten om pressens rolle og dekning blir krevende fordi det er vanskelig å bestride synspunktene til mennesker som har lidd store personlige tap. Det er imidlertid viktig å holde fast ved, ikke minst når det er omstridt, at pressen har også andre hensyn å ta enn hensynet til berørte og etterlatte.

Under rettssaken der tiltalte satt pent oppdresset og alt gikk dannet for seg, gav enkelte uttrykk for at terroristens grusomme handlinger kom i skyggen av debatten om hans tilregnelighet. Den danske avisen Information har vært opptatt av dette poenget, at ugjerningen må dokumenteres, fordi pressen har en forpliktelse til å fortelle sannheten også når den knapt er til å bære. Avisen har derfor kombinert noen av Hammarströms bilder fra Utøya med rettsmedisinske beskrivelser av hvilke skader drapsmannen påførte ofrene. Det er sterkt å lese og se, men det gir et sannferdig bilde av terroren. Det har norsk allmennhet ennå ikke fått. TV 2 vedgår i sin oppsummering av egen terrordekning at journalistiske valg ble påvirket av at journalister var personlig berørt av det som skjedde. Fordi angrepet var så hensynsløst og omfattende, ble dekningen mer hensynsfull enn den ofte er i mindre drapssaker der informasjonsbehovet er mikroskopisk i forhold til situasjonen kvelden 22. juli. Kanskje spilte det også en rolle at mange reportere på vakt om ettermiddagen fredag 22. juli 2011 var unge, uerfarne sommervikarer.

Norske redaksjoner sitter på mye materiale fra denne fredagen som ikke er publisert. Etter min mening har de en forpliktelse, formulert i Vær Varsom-plakatens første kapittel, til å lage dokumentarer og reportasjer i fremtiden som er mer dekkende for 22. juli-massakren enn det vi hittil har sett. Og de vil komme. NRKs Stein Bjøntegård skriver om kanalens upubliserte materiale: «Vi har mye materiale som ikke ble vist, både av etiske og andre grunner. Vi har tatt vare på det, fordi det av en eller annen grunn kan bli aktuelt å bruke det.»

Vil dette være hjerteløst i forhold til pårørende og etterlatte? Ja, på en måte vil det være det. De vil igjen og igjen bli minnet om en dag som ødela så mye for dem. Men å fortie forbrytelsen, å sminke den, vil bare tjene forbryteren. Også for dem som døde den 22. juli, som ikke har noen vei å gå videre, som ikke har noe å legge bak seg, må det være viktig at deres historie i all sin gru blir kjent, og blir en del av nasjonens felleseie og dermed holdt levende for all fremtid.

Striden står nå først og fremst om å forsvare omfanget av denne støtten, men debatten om medienes utvikling og rolle bør favne videre enn til kampen om og fordelingen av kroner. Hva med kvaliteten på den journalistikken samfunnet får igjen for pengene?

Mediestøtteutvalget gjennomgår en rekke mediepolitiske dokumenter siden det såkalte Hellerud-utvalget i 1967 la frem den første innstilling om direkte pressestøtte over statsbudsjettet, og dokumenterer bred politisk enighet om hovedlinjene i og begrunnelsen for mediepolitikken. Stoltenberg-regjeringen formulerte denne slik i 2005:

Regjeringen mener at pressefrihet og godt fungerende medier er en avgjørende forutsetning for ytringsfrihet, rettsikkerhet og et levende demokrati. Statens oppgave er å legge til rette for en velfungerende offentlig dialog.

Støtteordningene til pressen er altså begrunnet med at pressen skal bidra til å styrke ytringsfriheten og de demokratiske idealene det norske samfunnet bygger på. Mange kaller dette pressens oppdrag fra samfunnet. Denne betegnelsen faller enkelte redaktører tungt for brystet fordi de mener ingen skal kunne gi pressen noe oppdrag, utenfor pressen selv. Men ettersom begrepet hyppig brukes av både sjefredaktører og pressens egne organisasjoner, og pressen i Vær Varsom-plakatens første kapittel, Pressens samfunnsrolle, gir en beskrivelse av egen rolle og egne oppgaver som stemmer godt overens med den politiske begrunnelsen for pressestøtten, tror jeg ikke uenighet om begrepet “samfunnsoppdrag” rommer noen reell uenighet om hvordan pressen bør fungere i et åpent, demokratisk samfunn.
Mediestøtteutvalget slår videre fast (s. 25) at:

Flere av dagens mediepolitiske mål uttrykker …et ønske om kvalitet og troverdighet i medietilbudet. Kvalitet og troverdighet blir beskrevet som forutsetninger for at mediene skal kunne oppfylle sine samfunnsoppgaver og legge til rette for ytringsfrihet og demokrati.

Utvalget har imidlertid ingen grundig drøfting av hvordan kvalitetskravet skal bli noe mer enn et fromt ønske og går heller ikke løs på spørsmålet om hvordan pressen kan styrke sin troverdighet.

Forutsetninger for tillit

Lesere jeg i min tid som leserombud i Bergens Tidende drøftet redaksjonell kvalitet med, var særlig opptatt av to spørsmål. For det første hvordan mediehuset selv oppfattet sitt samfunnsoppdrag og hvilke verdier det bygget sitt arbeid på. For det andre hvilke verdier, prioriteringer og faglige valg som lå til grunn for dekningen av kontroversielle enkeltsaker eller store tema. Å få svar på slike spørsmål var viktig for graden av tillit de kunne ha til avisens fremstilling av virkeligheten. En slik holdning er neppe enestående for BTs lesere.

Basert på BT-lesernes mange spørsmål om og kommentarer til kvalitet i journalistikken, er det naturlig å etterlyse redskaper som kan brukes for måling av journalistisk kvalitet. Redskaper som både forholder seg til journalistikkens samfunnsoppgave og de reglene for god presseskikk og solid håndverk som finnes bl.a. i Vær Varsom-plakaten. Forsker Ragnhild Kr. Olsen har arbeidet med å utvikle en verktøykasse for måling av redaksjonell kvalitet. Den tar blant annet for seg stoffmiks, kildebruk og presisjonsnivå, men prosjektet er så vidt jeg vet, ikke fullført og verktøykassen er ikke i praktisk bruk. Forsøk på å engasjere redaktører og journalister i mer presis debatt om kriterier for god journalistikk har også strandet.

Norsk Redaktørforening har riktignok lenge vært opptatt av sammenhengen mellom åpenhet, journalistisk kvalitet og troverdighet. I handlingsprogrammet for 2009–2011 kommer dette til uttrykk i flere programposter. De har imidlertid det til felles at de i liten grad er gjennomført. Redaktørforeningen tar blant annet til orde for at «flest mulig redaksjoner skal levere redaksjonelt regnskap eller samfunnsregnskap». VG-huset har de siste to årene presentert et redaksjonelt regnskap for sine lesere. Liknende tilløp har det fra tid til annen også vært i andre medier, men svært spredt og sporadisk. Påfallende få har fulgt opp sin egen forening på dette punkt. For å motivere sine nølende medlemmer har Redaktørforeningen tilbudt dem hjelp og tips til slike regnskap, men knapt noen sjefredaktører skal ha meldt sin interesse.

Redaktørforeningen har også programfestet at de “vil utarbeide en «kvalitetsmanual»til bruk i alle redaksjoner som ønsker det.” Det er foreløpig ikke gjort. For å bidra til bedre dialog mellom redaktører og publikum har foreningen også vedtatt å «etablere en egen nettside for mediekritikk og ‑debatt». Fra foreningen får jeg opplyst at den ambisjonen er skrinlagt. Redaktørenes forening sliter tydeligvis tungt med å omsette sine ambisjoner om større åpenhet og bedre kvalitetskontroll til konkret handling.

Norsk Presseforbund har også forstått at medienes maktposisjon øker presset på bransjen for å sikre kvalitet i journalistikken og åpenhet omkring redaksjonenes verdier og arbeidsmåte. Blant annet derfor har Presseforbundet puttet inn en bestemmelse i Vær Varsom-plakaten om at «det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». Denne plikten tar pressen relativt lett på. Riktignok har Dagens Næringsliv sine Etter Børs-sider som dekker mediebransjen, men avisen er mer opptatt av medienes bunnlinje enn av hvordan de skjøtter sin samfunnsrolle. Fra tid til annen bjeffer også en redaktør mot sine kolleger, slik Trygve Hegnar gjorde i Amelie-saken, men det er heller sjelden. Langt hyppigere jager de store redaksjonene i flokk. Dette mønsteret er sterkere nå enn i partipressens tid. Ulikt politisk ståsted førte den gang til langt mer diskusjon og strid mediene imellom.

Uklart verdigrunnlag

Årsakene til at mediehus stort sett stryker hverandre med hårene, er flere. Etter at partiforankringen forsvant, har det skjedd en profesjonalisering av bransjen. Det har vokst frem en felles oppfatning av faget og journalistrollen som, med små variasjoner, deles av alle store redaksjoner. Nyheter og kommentarer er ikke lenger forankret i en åpen politisk oppfatning av verden, men i et verdigrunnlag som professor Martin Eide har omtalt som en uklar blanding av kulturradikalisme og populisme. Fra å ha ulike og relativt tydelig posisjoner, har de store redaksjonene langt på vei utviklet en felles plattform som er lite definert, men som har skapt stor enighet om hva som er «god journalistikk». Denne oppfatningen blir bekreftet igjen og igjen gjennom det utall priser mediebransjen tildeler seg selv.

I løpet av de siste 20–30 år har det også skjedd en sterk sentralisering på eiersiden. Nesten alle store aviser i sør-Norge er nå eid av Schibsted. Dagens Næringsliv og Dagbladet er unntakene. Selv om heller ikke Adresseavisen er Schibsted-eid, er det redaksjonelle samarbeidet med mediehusene i Schibsted-konsernet, Media Norge, omfattende og ganske avgjørende for Adressas profil og utvikling. Schibsted har omfattende og felles programmer for skolering av ledere i sine virksomheter. Ikke minst redaktører på alle nivåer samarbeider både om journalistikk og redaksjonelle strategier. Å gå offentlig til angrep på konsernkollegers journalistikk er lite aktuelt og neppe karrierefremmende. De omfattende konserndannelsene i mediebransjen bidrar utvilsomt til enda mindre interesse for å følge opp Vær Varsom-plakatens påbud om pressekritikk.

Den nasjonale aktør med best forutsetninger for å bedrive kritisk journalistikk på medier, er NRK. Som ikke-kommersiell kanal med et klart formulert samfunnsoppdrag, burde det være en ganske nærliggende oppgave å gå kritisk til verks overfor makthavere som er fritatt for de tilsyn og kontrollinstanser som andre med makt er omgitt av. Fra tid til annen arrangeres riktignok TV- og radiodebatter om pressens rolle, men grundig undersøkende journalistikk om pressens arbeid i konkrete saker, er sjelden vare. Som trofast lisensbetaler foreslo jeg i sin tid for Kringkastingsrådet at de burde ta et slikt forslag opp med NRK-ledelsen. Henvendelsen ble aldri besvart.

Noen vil kanskje peke på at Pressens Faglige Utvalg ivaretar kvalitet i journalistikken. Det er en misforståelse. PFU beskjeftiger seg ikke med kvalitet. Utvalget behandler bare saker som er klaget inn for brudd på presseetiske regler. Det bedriver ikke kvalitetskontroll. Journalistikk kan være svært dårlig og mangelfull uten å bryte med noe punkt i Vær Varsom-plakaten. Det er også eksempler på at grundig og god journalistikk er blitt felt i PFU på grunn av en perifer og ubetydelig mangel. De store presseetiske debattene kommer gjerne i saker der mange medier sammen jakter på en person. Slike “mediedrev” blir ikke behandlet av PFU. Utvalget forholder seg stort sett til enkeltsaker.

Dessuten er det selvsagt adskillige presseetiske overtramp som aldri havner i PFU. Mange som har vært utsatt for brutal journalistikk, ønsker å legge saken bak seg og orker ikke noe etterspill, med usikkert utfall, i pressens eget klageorgan. Eller de ser ingen hensikt i en fellende uttalelse fra PFU ettersom skaden har skjedd og noen særlige konsekvenser for synderen har det jo ikke å bli “dømt” for brudd på de presseetiske reglene. Enkelte redaktører setter også mye inn på å komme til minnelige ordninger med klagerne for å holde saken unna PFU.

Kan ikke levere

De av pressens organisasjoner som er mest opptatt av journalistikkens kvalitet og troverdighet har altså ingen systematikk for kartlegging og oppfølging av journalistisk kvalitet. De har heller ikke tatt noe initiativ for å skape en arena for bred, allsidig og nasjonal debatt om medienes samfunnsrolle og kvalitet. Redaktørforeningen har, som nevnt, skrinlagt planer om å etablere et debattforum. Norsk Presseforbund fikk i 2008 en oppfordring fra Personvernkommisjonen om å bygge opp et nettsted for seriøs mediedebatt, åpent for alle. Kommisjonen mente et slikt tiltak ville bidra til å styrke den presseetiske bevisstheten og dermed også personvernet. Presseforbundet har ikke fulgt oppfordringen.

Fra tid til annen tar pressens organisasjoner initiativ for å få dekningen av store mediesaker vurdert av uavhengige fagfolk. Etter hvert foreligger det mange slike, og konklusjonene fra rapport til rapport, fra Terje Rød-Larsen-saken i 1996 via Tore Tønne-saken i 2003 til Gerd Liv Valla i 2007 har flere fellestrekk. Det viktigste er kanskje kildevalg og prioritering. Mediene har en tydelig tendens til å slå opp kilder som støtter mediets egen vinkel i sakene, mens kilder med et annet syn er færre og langt mindre synlige. Fagfolkene som vurderte Tønne-journalistikken, foreslo at når denne type mediekjør oppsto, burde alle redaksjoner oppnevne en intern “djevelens advokat” som skulle utfordre journalistene på kildebruk, vinkling, dimensjonering av sakene osv.

Mediekjøret i mange saker siden 2003 tyder ikke på at dette forslaget er fulgt opp. En kan i det hele spørre seg om alle utredningene presseorganisasjonene har initiert har hatt noen som helst virkning på journalistisk praksis. Et annet eksempel bidrar til å bekrefte inntrykket av at disse prisverdige initiativene ender opp som slag i løse luften. I etterkant av Håvard Melnæs sin bok om Se og Hør arrangerte presseorganisasjonene en høring om betalingsjournalistikk. I ettertid fikk Vær Varsom-plakaten dette tillegget:

Pressen skal som hovedregel ikke betale kilder og intervjuobjekter for informasjon. Vis moderasjon ved honorering for nyhetstips. Det er uforenlig med god presseskikk å ha betalingsordninger som er egnet til å friste mennesker til uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon.

På tross av denne bestemmelsen tilbyr mediene fortsatt solide summer for nyhetstips. VG reklamerer med 25000 for gode tips. Medier bør i hvert fall opplyse om hvor mye penger de bruker på tipsere, slik VG gjør i sitt årsregnskap (avisen betalte ut 755900 kroner til tipsere i 2010). Forhåpentlig vil flere medier følge eksemplet, gjerne også med mer utfyllende informasjon (*Artikkelen er oppdatert, se nederst. Red.). For øvrig, hvilke konsekvenser har den nye bestemmelsen i VVP fått for lommebokjournalistikken i Se og Hør? Jeg tror dessverre ikke de er så store.

Forsømt mulighet

I 1974 opprettet pressens organisasjoner Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. Instituttet driver kursvirksomhet og anvendt forskning. Driften finansieres for en stor del av staten. For norsk presse representerer instituttet en viktig ressurs, men den burde kanskje vært brukt annerledes? Ved henvendelse til instituttet får jeg opplyst at redaksjoner henvender seg svært sjelden for å få den faglige kvaliteten i egen journalistikk vurdert av ekstern ekspertise. Jeg vet ikke hvilke initiativ instituttet har tatt for å spille en mer aktiv rolle som faglig korrektiv, men ved sin blotte eksistens tilbyr instituttet bransjen en mulighet til å følge opp samfunnets kvalitetskrav og dermed bygge troverdighet. Det er underlig at denne muligheten langt på vei synes forsømt. Med tanke på fremtidige bevilgninger må det være viktig både for institutt og bransje å dokumentere at instituttet bidrar på en viktig måte for at redaksjonene skal oppfylle de krav som samfunnet knytter til privilegiene og den økonomiske støtten.

I denne sammenhengen er det naturlig å spørre hvordan samspillet er mellom pressen og den flora av forskningsinstitusjoner som beskjeftiger seg med medier og medieforskning. Bergens Tidende bestilte i sin tid en vurdering av avisens bybanedekning fra Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Instituttet leverte en kvantitativ analyse og en masteroppgave (pdf) basert på intervjuer med de viktigste aktørene både i og utenfor redaksjonen. Oppgaven konkluderte med at BT i sin nyhetsdekning hadde vært preget av et ensidig positivt syn på planene om bybane og dermed hadde forsømt sin rolle som kritisk korrektiv. Kritikken ble selvsagt offentliggjort og rapporten bidro til en nyttig intern debatt.

Jeg vet ikke hvor vanlig det er at redaksjoner bestiller denne type vurderinger, men har en sterk mistanke om at det er sjelden. Av og til tar faginstitutter selv initiativ til å gå medier etter i sømmene, men slike forskningsprosjekter blir gjerne store og konkluderer lenge etter at den aktuelle saken er ute av nyhetsbildet. Prosjektet som skal studere Amelie-saken skal for eksempel gå over tre år.

Jeg er også klar over den relativt store produksjonen av bøker om medier og journalistikk som forskere står bak, men jeg er usikker på hvor mye slike bøker blir lest i landets redaksjoner og enda mer usikker på om de har noen innflytelse på redaksjonenes oppfatning av egen rolle og innsats. Selvsagt er den generelle medieforskningen viktig og Mediestøtteutvalget går da også inn for å øke bevilgningene til denne. Hovedbegrunnelsen er behovet for å heve kvaliteten på journalistikken. Når det er målet, bør en kanskje gå kritisk gjennom hvordan forskningsmidlene fordeles og gjøre mer for å fremme et tettere samspill mellom forskere og redaksjoner. Jeg er ikke i tvil om at både akademiker og praktiker kan lære mye av et nærmere samarbeid forutsatt at de evner å møte hverandre med et åpent sinn. På dette feltet er det behov for nytenkning og den bør begynne nå, knyttet til debatten om pressens samfunnsrolle og bransjens ønske om fortsatte subsidier.

Defensive sjefredaktører

Da jeg var journalist, så jeg på kritikere av BT med dyp skepsis. Jeg oppfattet dem ofte som motstandere av ytringsfriheten og tilla dem ulike lumre motiver for sin kritikk. Jeg oppfattet meg selv som ubestridt kyndig i alle redaksjonelle spørsmål og som en hvit ridder i det frie ords tjeneste. Eksterne kritikere var det vanskelig å ta alvorlig fra den høye hesten jeg satt på. Mitt syn på leserreaksjoner skilte seg ikke stort fra det mine kolleger hadde, tror jeg.

Seks år som leserombud har imidlertid lært meg hvor mye kompetanse, også om journalistikk og dens virkninger, lesere besitter. For å forstå sin egen samfunnsrolle og utvikle journalistikken slik at den oppfyller de krav opplyste lesere stiller, er det helt nødvendig at den enkelte redaksjon, stor eller liten, inviterer til kritikk fra, og går i dialog med, sine brukere. Mediene vil, med rette, svare at de får mye kritikk. Spørsmålet er imidlertid hvordan de forholder seg til den. Jeg ser mange tegn på at min gamle, og akk så umodne, holdning til kritikk fra utenverdenen, fortsatt lever. Svært mye relevant mediekritikk blir aldri besvart fra dem den gjelder eller den blir avvist. I festlig lag sier gjerne redaktører at leserne/seerne er deres oppdragsgivere, men få av dem synes å godta sine oppdragsgivere som verdifulle samtalepartnere når journalistikken selv står på dagsordenen.

Mediebransjen avviser kategorisk tanken om et statlig ombud med rett til å refse pressen. Samtidig har ikke pressens organisasjoner noen påfallende evne til å skape den åpenhet i mediene og den kvalifiserte debatten om deres samfunnsrolle som publikum og myndigheter etterlyser. En av årsakene er selvsagt prinsippet om den enkelte sjefredaktørs absolutte maktposisjon i egen redaksjon. Redaktørplakaten definerer sjefredaktørens rettigheter og ansvar. Det er, ikke minst i den sammenhengen jeg her har drøftet, viktig at sjefredaktørene forstår hvor stort det ansvaret er. Pressens troverdighet, og dermed evne til å oppfylle samfunnsoppdraget sitt, avhenger først og fremst av sjefredaktørenes forståelse av pressens og egen rolle. Det er de som kan skape det forholdet mellom medier og publikum som bygger tillit og troverdighet.

Nå vil mange minne om at mediene har vært gjennom en revolusjon siden jeg satt på min høye hest. Redaksjonene har et helt annet forhold til lesere i dag. De oppfordres stadig til å bidra med tips og annen informasjon i konkrete saker. Nettutgavene og de sosiale mediene åpner store muligheter for samspill mellom journalister og publikum. Muligheter journalistene bruker når de har nytte av det. Redaksjonene er slett ikke like kreative og initiativrike for å bruke internettet til å skape åpenhet omkring eget arbeid og invitere til diskusjon om journalistikkens mange dilemmaer. På ulike nettsteder foregår det riktignok til tider voldsomme debatter om medier og journalistikk, men de er utilgjengelige eller lite oversiktlige for et bredere publikum. Og selv om nettutgaver inviterer lesere til å kommentere artikler, varierer det mye i hvor stor grad journalistene, for ikke å snakke om redaktørene, bryr seg om lesernes reaksjoner. Sjefredaktør Alan Rusbridger i The Guardian sier at kritikken av journalistikken han har ansvar for, først og fremst bør skje der denne journalistikken publiseres og ikke alle andre steder. Derfor har også mediehuset hans et leserombud som bidrar til at så skjer.

Viktige allierte

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, har utropt medienes brukere til deres viktigste voktere. Dersom de skal fylle den rollen, må mediene selv gi dem redskapene og innsikten de trenger. Den franske professoren Jean-Claude Bertrand, som døde i 2007, arbeidet mye for å finne metoder som skaper en mer åpen, ansvarlig og demokratisk presse. Det mente han var nødvendig for å øke pressens troverdighet og støtte blant publikum og dermed unngå statlige tilsynsordninger. Han uttalte blant annet:

Journalister trenger støtte fra publikum slik alle institusjoner gjør i et demokrati. Slik støtte er helt nødvendig for å forsvare pressefriheten. Journalistene er altfor få til alene å motstå politisk og, i disse tider, særlig økonomisk press. Bare publikum har styrke til å beskytte dem.

Bertrand ser på publikum som allierte av den ansvarlige, etterrettelige og opplysende journalistikken, en oppfatning jeg deler fullt ut. Å åpne seg for sine brukere setter ikke redaksjonenes uavhengighet i fare. Tvert imot. De som vil manipulere pressen, påvirke den i retninger som tjener deres åpne eller skjulte agenda, har allerede full tilgang til redaksjonene. De slipper til fordi de har en vare som journalisten er interessert i, nemlig nyheter. De påvirker mediene i det skjulte. Bertrand har samlet 110 ulike forslag til hvordan pressen kan utvikle kontakt med det store flertallet som ikke nyter godt av elitens privilegier, men ber om troverdig og relevant journalistikk. Han har utviklet et system han kaller “Media Accountability System” (M*A*S). Tanken er at pressen må stå ansvarlig overfor dem den skal tjene, brukerne. Når den viser oppriktig vilje til det, vil den få støtten den trenger for å fylle sin rolle, mener Bertrand.

Mye tyder på at norske sjefredaktører har vansker med å slutte seg til slike tanker. Når forslaget om et redaksjonelt regnskap er fremmed for de fleste, og ingen ser seg tjent med noe leserombud, er det symptomer på at sjefredaktørene nøler med å følge oppfordringen fra sine egne organisasjoner om å invitere lesere og seere inn i kritisk dialog om eget virke. I en tid da medier og seriøs journalistikk er under voldsomt press, burde sjefredaktørene se behovet for å bygge allianser. Den aller viktigste må jo være alliansen med egne lesere og seere.

Ytringsfrihetskommisjonen er i sin rapport opptatt av sannhetssøkingen og demokratiets utvikling. Sannhetsprinsippet bygger på at bedre innsikt nås gjennom meningsutveksling. Denne generelle erkjennelse gjelder så avgjort også journalistikken og pressen. En åpen samtale mellom redaktører, journalister og publikum vil bedre innsikten hos begge parter. Demokratiprinsippet bygger på at et fungerende demokrati forutsetter åpenhet og kritikk. Dette må i høy grad også omfatte pressen som sentral makthaver. Åpenhet som gjør bedre tilbakemeldinger mulig fra lesere og seere, er en nødvendig konsekvens av den makten mediene nå har.

Når fellesskapet støtter bransjen med 6–7 milliarder årlig, må det være en viktig del av debatten om fremtidig subsidiering hvordan pressen skal leve opp til de krav om samfunnsrolle og kvalitet som følger med pengene.

*Korreksjon
Fra redaksjonen: Artikkelens avsnitt om tipshonorarer er oppdatert 22. mars etter at artikkelforfatter ble kjent med at VG publiserer nøkkeltall om sin “tipsøkonomi” i det redaksjonelle årsregnskapet.

Her kan det komme en forandring. Kanskje støtten bør bli mer målrettet og ta sikte på å støtte den nødvendige journalistikken. Den formen for journalistikk som de fleste innser er en forutsetning for å få et åpent og demokratisk samfunnssystem til å fungere.

Som leserombud i Bergens Tidende siden 2004 har jeg hatt svært mange samtaler med lesere om hva slags journalistikk de ser på som viktig. Selvsagt har jeg ikke snakket med alle avisens 250.000 lesere. De som tar kontakt, er gjerne de mest engasjerte og de kan slik sett være representative for de mange som vil bidra i utviklingen av samfunn og styresett. Basert på samtalene har jeg satt opp noen punkter som oppsummerer hva mange lesere ser på som viktig journalistikk og som samfunnet derfor bør støtte. Denne journalistikken er nemlig ikke kommersiell. Markedet er ikke i stand til å finansiere den.

1. Sett viktige politiske saker på dagsordenen i god tid før beslutningene tas

Norges representative demokrati bygger på forestillingen om folkesuvereniteten. Folket skal styre gjennom sine valgte representanter. Virkeligheten er imidlertid slik at disse representantene bedriver mye politikk og tar mange beslutninger som velgerne bare sporadisk blir kjent med, og ofte først når beslutninger er fattet og publikum merker konsekvensene av dem. Da er det for sent å protestere. Politikere og partier har sine egne nettsteder nå og den offentlige forvaltning er mer åpen enn før, men samtidig er beslutningsprosesser kompliserte og de færreste har tid, krefter eller muligheter til å sette seg godt inn i viktige saker som er til behandling i kommunale eller statlige organer. Mediebrukere forventer at pressen gjør den jobben. Etterrettelig og kritisk journalistikk skal klargjøre hva sakene gjelder, og hvilke alternativer en står overfor, slik at berørte og interesserte velgere både kan gjøre seg opp en egen mening og delta i et offentlig ordskifte om saken før vedtak fattes.

Hvor sterk denne forventningen er blant lesere fikk Bergens Tidende merke i bybanesaken. Mange anklaget BT for å drive kampanjejournalistikk for Bybanen og unnlate å belyse alternativer og trekke frem svakhetene ved den skinnegående løsningen. Kritikerne fikk delvis medhold i en masteroppgave om BT og bybanesaken. Det som opprørte bergensere mest, tror jeg, var at beslutningen om Bybanen ble bakt inn i et partipolitisk kompromiss lenge før noen hadde oversikt over konsekvensene av prosjektet. Mange velgere følte seg ført bak lyset og «overkjørt» og de anklaget BT for å ha sviktet sin rolle både som kritiker av makthavere og som arena for åpen debatt.

2. Ta opp samfunnsproblemer som angår mange, og se særlig på statlig maktkonsentrasjon

Pressen kaller seg gjerne «vaktbikkje». Den skal avsløre maktmisbruk og forsømmelser fra både offentlig og privat virksomhet. Med vår store, og stadig større, offentlige sektor, er det naturlig å se pressens vakthundfunksjon som særlig viktig i forhold til virksomheter som er finansiert av våre skattepenger og som etter sitt formål skal «tjene» oss som samfunn. Gravejournalistikk er blitt et honnørord i pressen, men det er ikke alt journalister graver etter som har den store offentlige interessen. Jeg skulle ønske redaksjoner og enkeltjournalister til tider tok noe mer hensyn til samfunnets behov enn egne særinteresser når de valgte «graveprosjekter». Altfor ofte foregår viktige diskusjoner om store spørsmål mer eller mindre løsrevet fra virkelighetens verden. Mange spaltemeter og store sendeflater vies til politiske debatter uten relevans fordi deltakerne i debatten, og journalistene, ikke kjenner virkeligheten eller ikke forholder seg til den. Målet blir diskusjonen, temperaturen og ikke å få løst noen samfunnsoppgave.

BT har gjort en god og grundig jobb når det gjelder kritikkverdige forhold innen barnevernet. Her mener jeg at avisen har levd opp til leseres forventning om kritisk journalistikk på et samfunnsområde som angår mange.

Når det gjelder togtransport, er bildet for norsk presse et annet. Mens den politiske debatten har gått om høyhastighetstog og den ene politikeren etter den andre har forsikret lesere og seere om sine visjoner for jernbanen, har sviller råtnet til de grader at tog har sporet av. Ringeriksbanen som skulle forkorte Bergensbanen med en skarve time, har ingen vært i stand til å realisere. Hvorfor lar norsk presse politikere da slippe unna med luftige tanker om høyhastighetstog?

Og hva med Nav? Denne katastrofale konstruksjonen som har vanskeliggjort hverdagen for tusener på tusener av syke, uføretrygdede og alderspensjonister, for ikke å snakke om de ansatte i etaten. Hvor mange gravende prosjekter er den blitt utsatt for? Det er denne typen saker lesere etterspør. Og de spør mye. Ikke minst spør de om hva milliardene i såkalte offentlige satsinger går til. Hva skjedde med milliardene som skulle gi oss en bedre psykiatrisk helsetjeneste? For ikke å snakke om politiet. Her har også riksrevisor Jørgen Kosmo slått alarm. Bevilgningene til etaten er økt voldsomt samtidig som oppklaringsprosenten er gått ned. Hvorfor?

Dette er bare et par tilfeldig valgte eksempler. Norge har en uvanlig stor offentlig sektor. Både politikere og presse har i generasjoner trodd at offentlige løsninger er til beste for fellesskapet. Det kan ha ført til en ukritisk aksept av den statlige maktkonsentrasjonen vi nå opplever.

3. Oppretthold sterke journalistiske miljøer utenfor Oslo

BT blir stadig minnet om at avisen kommer ut i Bergen. Lesere mener den derfor skal tale byens og distriktets sak og danne en motvekt mot sentralmakten i Oslo-gryten. Jeg vil tro alle regionaviser og lokalaviser møter tilsvarende krav fra sine lesere. Dette kravet får også økende relevans ettersom sentraliseringen fortsetter. Den har sin egen tyngdekraft. Når etater og bedrifter skal etablerte seg, blir det brukt som argument at «alle andre» er i Oslo. Å eksistere et annet sted i landet fremstilles nærmest som umulig. Dette til tross for at den elektroniske revolusjonen gjør kontakt, uavhengig av adresse, enklere enn noen gang før i historien.

Norsk presse er også svært sentralisert. De største redaksjonene er der det største markedet befinner seg. Medienes organisasjoner holder til i samme by. Disse miljøene har en tendens til å se verden på samme måte. De bekymrer seg ikke om vestlendingene må betale sine veier og broer selv. De engasjerer seg ikke om staten overlater bygging av konsertsaler og kulturhus til kommuner og private i distriktet så lenge den bygger ut i Oslo. Og skjevfordelingen av helsemillionene som har kostet Vestlandet dyrt, har aldri opptatt navlebeskuende redaksjoner i hovedstaden. Slike spørsmål må reises av redaksjoner utenfor Oslo. Derfor er det viktig å opprettholde et mediemønster med sterke redaksjonelle miljøer spredt landet rundt. En eventuell omlegging av pressestøtten må ikke svekke den geografiske fordelingen av journalistisk kompetanse og tyngde.

4. Mediene må ha kompetanse på religion og kultur for å dekke det flerkulturelle samfunn

Samfunnet vårt er stadig i forandring. For den enkelte kan det være vanskelig å orientere seg og forstå hva som skjer. Folk flytter på seg både geografisk og sosialt. Holdninger forandres. Næringer forsvinner og nye kommer til. Pressen sier at den «speiler virkeligheten». Det er selvsagt galt, men den bør i alle fall anstrenge seg for å beskrive viktige endringer i samfunnet og dermed hjelpe folk til å begripe noe av det som skjer. I våre dager er det naturlig å nevne utviklingen av Norge som flerkulturelt samfunn som et tema mediene har en soleklar plikt til å belyse.

Dagspressen er preget av harde nyheter. Den er materialistisk. Saker som kan summeres opp i tall blir prioritert fordi de tilsynelatende er enkle å forstå og fordi de er lette å lage titler til. Spørsmål knyttet til tvil og tro, religion og kultur er mye vanskeligere å håndtere. Det gjør ikke saken lettere at de færreste redaksjoner har kompetanse på denne typen spørsmål. Selv store redaksjoner er ikke spesielt godt utstyrt med medarbeidere som kjenner Bibelen, Koranen og Talmud og som har tatt seg tid til å studere sammenhengen mellom religion, kultur og politikk for de befolkningsgruppene som nå skal smeltes sammen til et flerkulturelt Norge.

5. Det er behov for et mangfold av debattarenaer som slipper flere til

Den norske befolkning er svært godt utdannet, og mange ønsker å delta i det offentlige ordskiftet om store og små spørsmål. Utviklingen av elektroniske medier har gitt uanede muligheter for å ytre seg, men det er fortsatt de tradisjonelle mediehusene som tilbyr debattene med størst politisk gjennomslag. Det er her man har størst mulighet for å bli sett og hørt.

Papiravisene har prioritert debattstoffet sitt høyere de siste årene. Det har ikke nødvendigvis gjort dem mer tilgjengelige. Kanskje tvert imot. Nå er det ofte avisen som setter dagsorden for debattsidene. De bestiller innlegg og skaper en diskusjon ut fra egen interesse. De lesere som er opptatt av andre spørsmål enn avisen, slipper ikke til. Det kan ha gjort debattsidene mer interessante for noen, men mindre interessante for dem som ønsker en mulighet til å ytre seg på egne premisser.

Nettet er som skapt for debatt og dialog. Her foregår mange verdifulle diskusjoner og mange verdiløse. Mediehusene burde bruke mer ressurser på å skape gode nettdebatter. Debatter der vanlige folk, pressefolk og beslutningstakere kunne møtes til meningsbrytning. Men det krever ressurser, og jeg håper mediestøtteutvalget ser behovet for å etablere nye arenaer for debatt, gjerne uavhengige av mediehusenes agendaer.

Mediehusene trenger en intern kritiker

Til slutt vil jeg nevne en mer personlig kjepphest. Mediene forlanger åpenhet av samfunnet rundt seg. Det er bra, men de bør da også vise større åpenhet om eget arbeid.
I offentligheten blir det stadig spurt hvem som skal vokte pressen. Alle maktorganer har sine kontrollinstanser i vårt gjennomregulerte samfunn. Medietilsynet har visse tilsynsoppgaver i forhold til pressen, men de kontrollerer ikke kvaliteten på innholdet i mediene. Folk som klager, kan få klagen behandlet i Pressens Faglige Utvalg, men dette utvalget er ikke noe kvalitetsorgan. Det skal bare påse at pressen ikke bryter med bransjens etiske regelverk, slik utvalget til enhver tid tolker det.

Jeg mener alle mediehus bør ha en intern kritiker. En som tar imot klager fra lesere/seere og tar klagene opp til debatt både internt og eksternt. En slik funksjon legitimerer kritikk av journalistikken og oppdrar redaksjonen slik at den blir i stand til å forklare og forsvare journalistikken sin offentlig. En kontinuerlig samtale om journalistikkens innhold lærer også redaksjonene mye om hvordan det de skriver blir oppfattet og hvor nyttig kritikk kan være.

Her i landet er det bare BT som har en ordning med leserombud, og åremålet for stillingen går ut ved årsskiftet. Det er et klart signal om redaktørers forhold til åpen kritikk at ingen andre har opprettet en tilsvarende stilling. Etter mitt syn burde en slik funksjon vært institusjonalisert i alle redaksjoner, ansatt av styret i bedriften. Det ville økt medienes troverdighet og, over tid, skapt bedre forutsetninger for en opplyst debatt om pressens virksomhet.

Jeg var invitert til dette seminaret for å delta i en paneldebatt om blant annet medienes dekning av Yssen – Valla saken. Denne debatten er avlyst ettersom VG ikke hadde anledning til å stille.

Det er skuffende, men slett ikke overraskende, at avisen som har kjørt Yssen-Valla saken det remmer og tøy kan holde, ikke finner tid til å delta i en debatt om saken utenfor egne spalter og utenfor egen kontroll. Dessverre er det litt for ofte slik at representanter for pressen uteblir når verden omkring dem retter søkelyset mot journalistikken de bedriver.

I diskusjoner om pressens dekning av denne saken møter jeg ofte den betraktning at utfallet rettferdiggjør dekningen. Det viste seg jo at Valla var en “heks” dermed er “heksejakt” tydeligvis i orden. Denne slutningen tar ikke hensyn til at medienes dekning i høy grad var med på å avgjøre utfallet av heksejakten.

I pressens egne sirkler har jeg ikke oppdaget noen grundig diskusjon omkring enkeltheter i saken. De fleste utsagn har vært i konkluderende hovedsetninger som “Her har pressen gjort jobben” og “Pressen har fylt sin samfunnsrolle på en god måte”. Kritikere er blitt avfeid fordi de, etter VGs mening, har “tvilsom politisk bakgrunn”. For ordens skyld, og i parentes, gjør jeg oppmerksom på at jeg ikke har vært med i AKP, ml, men kan vise til en kort og hektisk karriere i Unge Venstre.

Denne type mediedebatt er av liten verdi. Jeg har vært mer opptatt av noen sentrale detaljer i dekningen av saken.

Jeg kom til dagens debatt med tre hovedspørsmål til VG omkring viktige detaljer i dekningen av Yssen-Valla saken:

1. Hvor lang tid fikk LO på seg til å svare offentlig på Yssens oppsiktsvekkende oppsigelse? Det er et etablert prinsipp i presseetikken at en part som utsettes for angrep, skal ha rimelig anledning til å svare for seg i samme avis. Yssens oppsigelse var en omfattende kritikk av både LO-lederen og LO. Det ville være rimelig å innvilge LO romslig med tid til å svare. Fikk de det? Resultatet i VG, med tre sider Yssen og en spalte LO/Valla tyder ikke på det. Denne skjevheten fra første dag angir tonen for avisens dekning videre.

2. Hvor nær har kildene og redaktører/journalister stått hverandre i denne saken? Sett utenfra forbauses en stadig over den tette sammenfiltringen mellom pressefolk i hovedstaden og viktige maktmiljøer. Jeg vet lite om dette, men ville gjerne fått belyst hvordan samspillet mellom VG, Dagbladet og kretsen rundt Yssen fortonte seg før saken ble offentlig kjent og mens den pågikk på sitt mest intense. Vær Varsom plakaten oppfordrer pressefolk til å undersøke hverandre grundigere. Og hvorfor ikke i denne saken? Alle redaksjoner kan da ikke sitte i glasshus.

3. Hva med kildekritikken? Når ble den avviklet? I Yssen-Valla saken er det mange anonyme kilder. Etter det første oppslaget konsentrerte VG seg tydeligvis om å finne kilder som kunne bekrefte Yssens versjon av virkeligheten. Mange av disse var anonyme. Bruken av anonyme kilder var særlig påfallende under granskingen. Da alle anonyme lekkasjer gikk i Vallas disfavør. Etter at mediekjøret hadde pågått en tid, presterte Dagbladet å lage sidetopp med tittelen at Valla var enda verre enn pressen hadde fått med seg så langt. Kilden var anonym. Vær Varsom plakaten advarer meget sterkt mot bruk av anonyme kilder. Det er umulig for leserne å vurdere troverdigheten til slike kilder. Den angrepne part er uten sjanse til å forsvare seg. Særlig kritikkverdig er det, etter mitt skjønn, å bruke anonyme kilder til personangrep, som i denne saken. Når en sak ruller av gårde over lang tid, opplever en det samme hver gang. Nyhetsterskelen forsvinner nesten. Den minst utvikling i saken kan gi store overskrifter. Kildekritikken blir dårligere og gjerne preget av avisenes vinkel i saken. Kilder som bekrefter avisens syn på saken får plass, mens kilder med et avvikende syn, blir gjemt vekk i mindre saker eller ikke publisert i det hele tatt.

Det blir altså ingen anledning til å drøfte disse tre spørsmålene med VG, og jeg må overlate dem til refleksjon hos den enkelte av dere.

Professor Johan Giertsen pekte i sitt foredrag på svakhetene ved granskinger, særlig i saker med personfokus. Han uttrykte forbauselse over at pressen, som regel, er lite kritisk til resultatet av slike granskinger.

Nå blir granskinger gjerne satt i gang etter oppfordringer, ikke minst fra pressen. Redaksjoner vil gjerne plassere ansvaret hos en person – finne en “syndebukk”. Giertsen mente det er en svakhet at jurister ofte er for opptatte av å peke på enkeltpersoners ansvar når de blir satt til å granske noe. Det er i tilfelle en svakhet juristene deler med pressefolk. Personifisering og sensasjonalisering har forlengst gjort sitt inntog på de fleste områder i pressen. Slik sett passet sammensetningen av granskingsutvalget i Yssen – Valla saken perfekt til de tabloide riksmedienes behov.

Dekningen av Yssen – Valla saken er såpass omfattende, dramatisk og mangefasettert at den burde vært bredt vurdert av et kompetent utvalg personer. Her er mange interessante presseetiske problemstillinger som favner langt videre enn Vær Varsom plakaten. Slike vurderinger er gjort av større saker tidligere, og det har vært mye å lære av det materialet som foreligger fra disse.

Og denne saken er ikke ferdig ennå. Vi ser at en statsråd er ute og kommenterer Vallas sykemelding og den tidligere LO-lederen har som et slags svar på dette, vært til stede her i dag på krykker for å dokumentere sin helsetilstand.

Jeg oppfatter det slik at Yssen og Valla har hver sin oppfatning av virkeligheten. Begge anser sin oppfatning som den sanne. Pressen skal søke sannheten i sitt arbeid og bør ikke se bort ifra at sannheten kan ligge et sted midt imellom.

Da Bergens Tidende opprettet stilling som leserombud våren 2004, var det ut fra den erkjennelse at avstanden mellom redaksjonen og leserne var for stor. På tross av internetts gjennombrudd og muligheter for interaktivitet og endeløs publisering, levde store deler av redaksjonen fortsatt i den gamle verden da publiseringsverktøyet var trygt i hendene på pressen Leserundersøkelser viste at 15–20 prosent av leserne oppfattet avisen som arrogant. Så kan man si at det ikke er så mange, men jeg har den hypotese at dette er de 15–20 prosentene som har forsøkt å ytre seg gjennom BT eller som har vært i direkte kontakt med avisen på andre måter. De er blitt møtt med taushet eller en holdning de har opplevd som nedlatende.

Leser­om­bud Terje Angelshaug: «Aviser opp­fat­tes fort­satt som luk­kede orga­ni­sa­sjo­ner». (Foto: Jan M. Lillebø).

I en tid da informasjonsflyten er ute av pressens kontroll og mulighetene for å ytre seg på nettet er legio, nytter det ikke å møte leserne med en ovenfra og ned-holdning. Pressen må tvert imot, på en helt enn måte enn før, legge et forpliktende innhold i det tomme slagordet om at «leserne er våre oppdragsgivere».

Dette var altså bakteppet for opprettelsen av stillingen som leserombud. Siden våren 2004 har jeg formidlet leserreaksjoner til redaksjonen, reist faglige debatter på grunnlag av kritikk fra leserne og hatt utallige samtaler med lesere om deres forhold til Bergens Tidende. Jeg skal forsøke å oppsummere hva jeg har lært om journalister og lesere gjennom denne jobben, og hvordan jeg ser for meg den videre utviklingen av forholdet mellom BT og leserne.

Innrømmer ikke feil

Aviser oppfattes fortsatt som lukkede organisasjoner. De færreste utenfor redaksjonene får innsikt i hvorfor pressen prioriterer som den gjør og hvilke vurderinger som ligger bak måten viktige saker løses på. Avisledere benytter svært sjelden det offentlige rom til å stille seg åpne for kritikk og forklare journalistikken sin. Kritiske leserbrev blir sjelden besvart, og når de blir besvart, rommer svaret så godt som aldri noen innrømmelser av feil. Denne manglende evne til å utøve selvkritikk henger sammen med, tror jeg, at store deler av pressen oppfatter seg som ytringsfrihetens og sannhetens ensomme forsvarere. Kritikere blir gjerne definert som motstandere av disse verdiene.

Redaktører og redaksjoner må ha en forestilling om at det å innrømme feil, svekker lesernes tillit til pressen. Faktum er vel at den tilliten er temmelig tynnslitt nå – ikke minst på grunn av pressens manglende evne til å gå i reell dialog med sine kritikere.

Når pressen fra tid til annen bryter tausheten, er det gjerne sjefredaktører som står fram og forsvarer arbeidet publikasjonen han leder har gjort. Jeg opplever ikke det sjefredaktørene har å si i slike situasjoner som særlig interessant. De synes mindre opptatte av lesernes kritikk enn av egen posisjon i redaksjonen de leder. Og det er forståelig. En sjefredaktør må ha tillit i egne rekker for å gjøre jobben. Denne tilliten kan blant annet bygges ved å forsvare journalistinnsats som intet forsvar fortjener.

Sjefredaktørenes forutsigbare forsvar av egne medarbeideres dårlige saker, er en logisk konsekvens av journalistenes manglende evne til å tåle kritikk. I min tid som leserombud har jeg videreformidlet mye kritikk fra lesere og jeg har skrevet over hundre artikler, som regel med utgangspunkt i kritiske leserreaksjoner. Svært sjelden har jeg opplevd en journalist si: Ja, der gjorde jeg feil. Den kritikken er jeg helt enig i.

I et overveldende flertall av saker, blir innvendinger fra leserne tilbakevist. “Leseren har ikke forstått, leseren er en kverulant, leseren er overfølsom, leseren er part i saken”, osv.

Som leserombud har jeg selvsagt som oppgave å påvirke slike holdninger. Og hvis jeg tillater meg å være optimist et øyeblikk, ser jeg kanskje tendenser til at denne “jeg alene vite”- holdningen er i ferd med å forandre seg i BT. Det er slett ikke bare, og ikke først og fremst, min fortjeneste. Internetts vekst må ha gjort det tydelig for selv den mest selvopptatte pressemann at lesere er ressurssterke og slett ikke skal undervurderes.

Kjerneleserne tar kontakt

Mine egne erfaringer fra møter med lesere er udelt positive. Da jeg tiltrådte stillingen, advarte journalistkolleger meg mot alle kverulantene jeg ville få på tråden. Av de mange hundre BT-leserne jeg har hatt kontakt med, har jeg møtt en som må kunne kalles kverulant – en eneste.

Resten har vist stort og saklig engasjement for alle mulige spørsmål. Fra levering av avisen, via mengden av reklame, til BTs journalistiske profil og rolle som storavisen på Vestlandet.

Flertallet av dem som tar kontakt er fra 50 år og oppover, altså BTs kjernelesere. De fleste har i årenes løp utviklet et sterkt forhold til avisen. BT er deres viktigste informasjonskanal, og de har klare krav til troverdighet og saklighet. Dette er ikke lesere i maktposisjoner som tar kontakt for å få BT til å danse etter sin pipe. Slike lesere ringer direkte til sjefredaktør eller til sine journalistkontakter, nei, “mine” lesere er velorienterte mennesker som vil slå et slag for den saklige, anstendige journalistikken. Mange av dem er desillusjonerte og skuffet over mediene. De har gjerne sluttet å lese Oslo-tabloidene, men håper at BT vil bestå som en troverdig nyhetsformidler. For å bidra til det, tar de kontakt og påpeker saker og tendenser de er kritiske til. Det kan dreie seg om usaklige titler, overdreven billedbruk, stigmatisering av samfunnsgrupper eller enkeltpersoner, underlige prioriteringer der viktige saker blir notiser, mens kuriosa får stor plass, hemningsløs fotballomtale, mens seriøs kultur forsvinner, overdreven krimdekning, mens forskning blir etterlyst osv. Kort oppsummert tror jeg det er riktig å si at denne gruppen lesere lar høre fra seg når de opplever at BT legger seg til journalistiske grep som de forbinder med Oslo-tabloidene eller Bergensavisen. Dersom BT er lydhør i forhold til denne lesergruppen, vil papiravisen beholde sin store kjerne av trofaset abonnenter i mange år ennå.

Nettet gir leserne mer makt

Hva så med de unge og med fremtiden? Unge har et helt annet forhold til BT. Mens de godt voksne leserne er vokst opp med avisen som autoritativ tolker av nyhetsbildet, har dagens unge tilgang på en rekke versjoner av virkeligheten. De er langt mindre lojale og shopper rundt etter det de finner mest interessant blant de mange nyhetskanalene. Mange aviser har en svært konvensjonell oppfatning av hvordan en skal kapre unge lesere. Det gjøres gjennom sport, musikk og moter/design. Resultatene av denne metoden er ikke entydige. Jeg tror nettets muligheter for interaktivitet må utnyttes langt mer offensivt enn i dag for å mobilisere unge mennesker i BTs kanaler.

BTs tradisjonelle lesere er vant til, og har avfunnet seg med, en presse som har plassert seg mellom folket og makthaverne. I suveren tro på egne evner har den påtatt seg oppgaven med å fortolke virkeligheten for leserne sine.

Skal BT beholde sin sterke posisjon, må avisen trekke dagens unge inn i et samspill på en helt annen måte enn det foreldregenerasjonen deres har opplevd.

Avisene har tradisjonelt vært den dominerende arena for samfunnsdebatt. Leserne har fått ytre seg, men avisen har i liten grad forholdt seg aktivt til det “vanlige folk” har ytret. Det har vært liten kommunikasjon mellom avis og lesere. BT har gitt sitt bilde av samfunnet, men har samtidig satt av litt plass til lesernes meninger. Leserbrevene har imidlertid ikke vært mye lest av journalistene i BT og har slett ikke hatt noen innflytelse på avisens arbeid.

BT-huset i Ber­gen: Uinn­ta­ke­lig fest­ning? (foto: Vegard Valde).

Dette maktforholdet er radikalt endret. Leserne kan nå publisere sine tanker helt uten mediehusenes hjelp. Mediene besitter selvsagt makt fortsatt, men skal de beholde den, må de fremstå som nyttige kanaler for mediebrukerne i nettgenerasjonen. BT har her et langt stykke vei å gå. Opprettelsen av leserombudet var et første skritt for å åpne redaksjonens lukkede verden. De neste skrittene har latt vente på seg.

BTs debattforum på nettet er dessverre dårlig i forhold til mange andre avisers, og mulighetene som ligger i blogg-tenkningen er lite utnyttet. Journalistene forholder seg like lite til meningsytringer fra leserne som før. De kjører videre i gamle spor med tradisjonelle kilder, dominert av makthavere i det etablerte samfunnet.

Dette må endres. Nettet gir avisen en enestående mulighet til kommunikasjon med leserne, og den kommunikasjonen må gå begge veier.

Sjefredaktøren må gjenoppstå for leserne

Det kan være naturlig å begynne med avisens lederartikler. Her bruker BT, som de fleste andre aviser, pronomenet “vi” om seg selv. I lederne kommer avisens offisielle syn på sakene til uttrykk. De tillegges forbausende stor vekt i mange miljøer. Ikke minst derfor bør de legges ut til debatt på nettet. Her må leserne kunne møte avisens lederskribenter i dialog.

Som tidligere nevnt har sjefredaktørene, stort sett, trukket seg tilbake fra det offentlige rom. De bør gjenoppstå for sine lesere. De er tross alt ansvarlige for alt innhold i mediehusenes ulike kanaler. Gjennom en blogg har sjefredaktøren de beste muligheter for kontinuerlig samtale med leserne sine.BT kan i langt større grad enn nå bli en formidler av direkte kontakt mellom maktutøvere og de som utsettes for maktutøvelsen. Da fyller avisen en viktig formidlerrolle uten å gi sin vri og vinkling på kommunikasjonen. Erfaring viser at de debattfora der også avisens medarbeidere engasjerer seg, fungerer best. I nettdebatter har journalister en enestående anledning til å innhente såkalt konsekvensinformasjon, for i nettdebatten deltar gjerne folk som har kjent ulike konsekvenser av samfunnsutviklingen på kroppen.

For å bøte på medienes tendens til å opptre som mikrofonstativ for makten, kan de invitere folk fra utkanten av samfunnet til å åpne blogger på mediehusets sider. Da kan folk som vanligvis ikke høres i storsamfunnet, gis anledning til å skape debatter på sine premisser. Dermed blir det offentlige rommet utvidet og samfunnsbildet mer nyansert.

I stadig flere aviser blir det utviklet egne områder der leserne kan legge inn saker de har skrevet selv. Også for BT må det være en spennende mulighet. Lesernes egne meldinger om “livet de lever” kan bidra til å korrigere BTs sterkt redigerte versjon av virkeligheten.

BT står fortsatt sterkt i sitt distrikt. Den posisjonen kan mediehuset forsvare dersom brukerne opplever at de blir tatt alvorlig som samtalepartner og bidragsyter når BT utvikler seg videre i alle kanaler.