Delingstallene gjenspeiler at det gjerne er de politisk interesserte som er mest aktive med å dele nyheter på sosiale medier, og de gjør litt andre vurderinger enn redaktørene i nettavisene. I avisene samlet er det langt mer om sport, økonomi og næringsliv, kriminalitet og ulykker, men disse artiklene blir lite delt på sosiale medier.

Skreddersys for å gå viralt

NRK, TV 2, Dagbladet og VG får flest delinger. Aftenposten og Nettavisen følger deretter. Artikler fra noen viralsider deles også mye, dette er nettsider som kun har artikler som er skreddersydde for å gå viralt. For eksempel rørende mellommenneskelige historier om en sykepleier som revolusjonerte matserveringen på et gamlehjem (Dagens Nytt), historier som finnes i ulike varianter og som kan ligne på urbane legender eller avisender.

Andre artikler kan ligne på populærvitenskapelig formidling av oppsiktsvekkende og underholdende vitenskapelig funn, men der det er umulig å finne forskningsprosjektene de hevder å referere til. For eksempel artikkelen “Utrolig. Disse bærene dreper kreft” på siden Viraltube.no, eller artiklene om at de som pynter tidlig til jul har psykiske problemer (eavisa.no) eller at den eldste i søskenflokken er en drittsekk (Smud.no).

Konflikter på deletoppen

Med politikk som et fremtredende tema er det heller ikke overraskende at det er en stor andel konfliktsaker på deletoppen. Men det henger også sammen med at innhold vekker frykt og sinne oftere går viralt enn innhold som vekket triste følelser.

Det var nesten delt på midten mellom personfokuserte og saksfokuserte overskrifter, mens i brødteksten var det en klar overvekt av saksfokus. Navnet som hyppigst gikk igjen i overskriftene, var Sylvi Listhaug. Den neste kategorien var ulike realitydeltakere, ofte med prefikset fra hvilket program de deltar i, som Farmen-Halvor.

Et merkbart trekk er at vanlige folk ofte er brukt som kilder i de mest delte artiklene. De vanlige elitekildene er meget synlige, som rikspolitikere og ulike typer offentlige instanser og kjendiser, men vanlige mennesker er den største enkeltkategorien. Det kan diskuteres hvem som er vanlige mennesker, men her ble de kodet som vanlige mennesker hvis de ikke var en eller annen form for mediepersonligheter eller inneholdt posisjoner i samfunnet hvor medieeksponering på påregnes.

Sosiale medier viktigst

De fleste har aldri skrevet i kommentarfeltene, og flere nettaviser har da også fjernet disse. Da er det langt flere som har delt nyheter på sosiale medier.

For de fleste kommer nyhetslesning på sosiale medier i tillegg til det mer tradisjonelle nyhetskonsumet, men flere internasjonale studier viser til en trend der flere ikke besøker nettavisene direkte, men har sosiale medier som viktigste nyhetsplattform. Nyhetskonsumet blir dermed delvis styrt av hva som deles av personene i nettverket. Er vi på tidlig stadium i en utvikling der det ikke er tilstrekkelig for nyhetsredaksjoner å publisere nyhetene på sin egen plattform, men blir avhengig av brukerdistribusjon i sosiale medier? Og hva er i så fall implikasjonene av den slik utvikling?

Når nyhetslesere får nyhetsvarslene sine fra venner og bekjente, kan det resultere i et ekkokammer, der de bare får antagelsene sine bekreftet og ikke blir utsatt for informasjon som går på tvers av dette? Det er studier som indikerer at nyhetsleserne selv mener at nyhetsvarsler fra sosiale kontakter gjør de leser et bredere utvalg av nyheter enn de ellers ville ha gjort, men debatten er åpen. 

Alternativ dagsorden

Det er også et spørsmål om dette endrer journalistikken. Deling av nyheter på sosiale medier påvirker ikke nyhetsproduksjonen direkte, men kan gjøre det indirekte hvis ønsket om deling på sosiale medier innvirker på hvordan nyhetsredaksjonene velger ut og vinkler nyhetssakene sine. Det er tidligere påvist at ønske om klikktall til en viss grad kan påvirke journalistiske prioriteringer, så det er ikke usannsynlig at også sosiale medier kan ha en sånn effekt.

Dette påvirker både nyhetslesningen og nyhetsproduksjonen på måter som ikke står krystallklart for oss enda. Nyhetsdeling i sosiale medier setter en egen dagsorden, og vi ser at ulike grupper kjemper for å påvirke denne.

Medienes tradisjonelle dagsordenfunksjon utfordres av en alternativ dagsordenfunksjon gjennom nyhetsdeling i sosiale medier. Samtidig kan nettavisene i fremtiden bli avhengig av nyhetsdeling for å oppnå de nødvendige lesertall, et ønske som igjen kan påvirke journalistiske prioriteringer om hvilke saker som velges ut og hvordan de vinkles.

Fire journaliststudenter ved Universitetet i Bergen har nå tatt Isungset og presseforskerne på ordet og formulert en Vær Dristig-plakat. Men hva vil det si for en journalist å være dristig?

– Det handler om å gå mot strømmen, og ikke bare godta alt som er opplest og vedtatt, sier Paul André Sommerfeldt.

– Man blir lett sittende fast i rutinene. Man må tørre å komme litt ut av sin egen komfortsone, sier Katrine Nordanger Mjelde.

Vær Varsom-plakaten fokuserer mest på overtramp, og ikke på unnlatelser. Dermed ivaretar den bare en del av etikken. Ingen felles for å ikke oppfylle samfunnsoppdraget. I boken «Etikk for journalister» skriver Svein Brurås at unnlatelsessynden trolig er pressens største synd. For eksempel uttalte Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle i fjor at den «største unnlatelsessynden for norsk presse er at vi på 80- og 90-tallet var så redd for rasisme at vi unnlot å ta opp det problematiske.»

– Vi mener ikke å være dristig for å bryte Vær Varsom-plakaten. De to plakatene skal eksistere sammen, sier Johanna Magdalena Husebye.

– Dristig er ikke det samme som å være hensynsløs og uredelig, legger Robert Nedrejord til.

De fire journaliststudentene har alle noen få års erfaring fra sommerjobber, vikariater og deltidsjobber i ulike medieredaksjoner.

– Vi kjenner oss litt igjen i beskrivelsene av det som vi selv kritiserer. Vi blir gjerne kastet inn i rutinene når vi er ferske, og tør ikke å utfordre. Så vi tenkte det som en utfordring til oss selv. Vi ønsker å være så gode journalister som mulig, sier Johanna Husebye.

De har formulert journalistikkens Vær Dristig-plakat. Fra venstre: Johanna Magdalena Husebye, Paul André Sommerfeldt, Robert Nedrejord, Katrine Nordanger Mjelde. Foto: Julie Helene Günther

Til kilden

Mer konkret knyttes dristighet til arbeid med kilder og opp mot egen redaksjon. For eksempel handler det om å variere kildebruken.

– Vi blir ofte henvist videre til den som pleier å uttale seg. Men vi vil heller snakke med de som sitter nærmest saken, selv om de ikke er like medievante. Det er jo en svakhet om man slutter å søke etter kilder, sier Johanna Husebye.

– Vi tenker også på å få med grupper som vi ser lite av, for eksempel flyktninger og innvandrergrupper, sier Paul André Sommerfeldt.

Kildene styrer

En beslektet utfordring er å være kritisk til informasjon som kommer fra de medieerfarne kildene. Om kildene forsøker å manipulere saken, så kan det tas med i dekningen.

– Vi må ikke godta svar som ikke handler om saken. Om de roter seg bort i grøten, så kan vi sitere dem korrekt på det. Da er vi åpne med publikum om at det er sånn det fungerer, sier Katrine Mjelde.

Noen kilder kommer også med en fiks ferdig vinkling som de ønsker at journalisten skal fokusere på.

– Men du skal skrive om det som er mest interessant for samfunnet. Kulturministerens folk vil gjerne at du skal skrive om at kulturministeren besøker TV 2, men for samfunnet så er TV 2s rolle som allmennkringkaster mer interessant, sier Robert Nedrejord.

Kildenes mellomledd og sosiale medier

Mange av de etablerte kildene ønsker kun å gi svar via en informasjonsrådgiver eller lignende mellomledd. Hva gjør man da?

– Bruker andre kilder. Jeg sier ikke at det er enkelt, men vi har blitt litt vant til at det er sånn det gjøres. Vi kan utfordre oss litt på å ikke godta at det er sånn det fungerer, sier Johanna Husebye.

En annen utfordring er at flere foretrekker å bruke sosiale medier, fremfor å gå via en nyhetsredaksjon. Trond Giske, Kristian Tonning Riise og Ulf Leirstein brukte Facebook for å annonsere at de trakk seg fra sine verv. Sylvi Listhaug bruker sosiale medier aktivt, og en får iblant inntrykk av at det står mer i avisene om hva Donald Trump skriver på Twitter enn hva han gjør politisk.

– Man må prøve å unngå SoMe-støyen. Selv om det står mye om hva Trump skriver på Twitter, så er det også mange amerikanske journalister som skriver gode saker om amerikansk politikk, sier Robert Nedrejord.

Sosiale medier kan også være en kilde til gode saker.

– Da gjelder det å basere seg på flere kilder. Om politikere eller andre skriver noe på sosiale medier, så kan vi utfordre dem på det, og bruke det i det journalistiske arbeidet, sier Johanna Husebye.

– Det de skriver på sosiale medier er jo filtrert og er polert akkurat slik de vil det skal komme ut, så vi kan ta det derifra, legger Paul André Sommerfeldt til.

Gå mot strømmen

I fellessaker som får stor oppmerksomhet i mange mediekanaler samtidig, påpeker de at en må være ekstra kritisk til informasjon fra andre redaksjoner eller nyhetsbyråer du ikke selv har gjennomgått.

– En byråsak som mange aviser har plukket opp, kan ha feil og mangler som bare blir brakt videre. Men noen aviser er flinke til å stoppe opp litt og tenke over om det er noe de har gått glipp av, og sjekke opplysningene. Det er også et varsomhetsmoment; man skal ikke ukritisk viderebringe saker fra andre mediekanaler, sier Robert Nedrejord.

Å gå mot strømmen innebærer også å ikke unnlate å skrive om det vonde. For eksempel slik at selvmord ikke blir underkommunisert som den vanligste dødsårsaken blant unge voksne.

– Det er også en del av virkeligheten. Ved ikke å omtale det, bidrar vi til å dekke over en del av virkeligheten, sier Johanna Husebye.

Midlertidig dristighet

I en nyhetsredaksjon preget av tidspress, konstant deadline og presset økonomi går de inn for at journalistene skal legge bort saker som ikke har nyhetsverdi, be om mer tid til research på viktige saker, og si ifra internt og offentlig om feil og mangler. Hvordan kan en vikar eller en frilanser stille slike krav til redaktøren sin?

– Vil de ikke ha god journalistikk, da? Det er så klart ikke lett å stille sånne krav når man er deltidsansatt, men noen må jo si det. Vi skal jo si ja til redaktøren, men vi kan også si «ja, men skal vi ikke bruke litt mer tid på saken, vinkle det på en annen måte», sier Johanna Husebye.

– Det lett å tenke at man bare er vikar, så da er det bare å skrive kjappe ting og få det ut. Men vi må ha noen idealer som ligger der, selv om vi ikke klarer å følge dem bestandig, sier Paul André Sommerfeldt.

De gjennomførte dybdeintervjuer med ledere, idrettsutøvere, politikere, TV-programledere og mediekommentatorer som hadde vært gjenstand for sterkt negativ medieomtale over lengre tid. De fleste informantene hadde selvstendige stillinger, var velutdannede og hadde noe tidligere medieerfaring. Likevel var de fleste uforberedte på intensiteten og omfanget og opplevde medieoppslagene som en sterk belastning. Informantene hadde vært involvert i ulike saker, som maktkamper eller påstander om upassende adferd, og for mange var det alvorlige anklager som lå til grunn for medieomtalen.

Kim Karlsen og Fanny Duckert ga nylig ut boken I medienes søkelys, som tar for seg hvordan medieeksponering påvirker helsen.

Går ut over helsen

Informantene som opplevde de sterkeste belastningene fortalte om helseplager som søvnvansker, selvmordstanker, angstsymptomer, psykosomatiske plager og utmattelse. Flere ble sykmeldte. Dette var særlig personer som opplevde mediedekningen som ensidig, og at den angrep dem som personer. Det ble meldt om færre helseplager hos de informantene som opplevde at kritikken gikk på deres yrke eller virke, og ikke på dem som privatpersoner.

Et annet fellestrekk blant dem som opplevde sterkere belastning var at de falt ut av jobben og mistet støtteapparatet knyttet til denne.

– Hvis de ikke hadde ressurser fra jobben eller adekvat støtteapparat, så gikk det dårligere med dem, sier Fanny Duckert. – Dette en viktig melding til arbeidsgivere.

Er omfanget en del av presseetikken?

De fleste informantene sa at de ble overveldet av selve omfanget av mediedekningen, og mente at Pressens faglige utvalg (PFU) bedriver ansvarsfraskriving når det ikke tar hensyn til dette i de presseetiske vurderingene. Samtidig så er det ikke slik at avisene skal la være å skrive om en en sak fordi andre skriver om den. – Men redaksjonene kan se at nå er det stort medietrykk mot akkurat denne personen, og ta dette inn i sine redaksjonelle vurderinger, sier Kim Karlsen.

Kim Karlsen og Fanny Duckert har gjennomført dybdeintervjuer med medieprofiler om helsemessige konsekvenser av negativ medieomtale.  Foto: Aurora Nordnes. Opphavsrett: Psykologisk.no

Det er også ulikt hvor mye folk tåler, men de fleste tåler mer når kritikken ikke går direkte på dem som privatpersoner.

– De som lever i symbiose med media, som idrettsutøvere, kan venne seg til å leve med stort mediepress så lenge det handler som deres virke, sier Kim Karlsen.

– Men når det går over til å handle om andre ting, som personlige skandaler, og de mister kontrollen, så blir det fort noe annet.

Tap av kontroll

Informantene opplevde tap av kontroll som særlig vanskelig. De visste ikke hvordan neste medieoppslag ville se ut, hvordan utsagnene deres ville bli brukt, hvordan saken ville bli vinklet og hvilke andre kilder som kom til å bli brukt. Ventetiden var som regel preget av dårlig søvn og konsentrasjonsvansker. På den annen side så kan ikke intervjuobjektene kreve å kontrollere pressen heller.

– Helt klart, det er jo litt av poenget med en fri presse, sier Kim Karlsen.

– Men hvis det går an å gi intervjuobjektene litt informasjon om hvem andre som skal uttale seg, om hvordan saken blir vinklet, og når den skal publiseres, så kan det hjelpe. Tydelige rammer rundt intervjusituasjonen skaper tillit, og vil også føre til at journalisten får bedre svar.

Samtidig imøtegåelse og tilsvar

Mange av informantene fortalte at de ikke kunne stole på journalistene, og satt ofte igjen med en opplevelse av at journalistene aktivt ønsket å ødelegge for dem. Nesten ingen av informantene opplevde at de hadde mulighet til samtidig imøtegåelse. Dessuten var det nesten ingen som benyttet seg av tilsvarsretten.

– Noen forklarte dette med taushetsplikt, mens andre ikke ville gi tilsvar fordi de var redd det bare ville gi media mer ved til bålet. Andre igjen var så utmattet at de ikke orket å svare, sier Duckert.

Et underliggende problem var at mange av informantene ikke helt skjønte hva samtidig imøtegåelse og tilsvarsrett egentlig innebar.

– Journalistene må sikre seg at folk har en reell mulighet til imøtegåelse, og at de skjønner hva imøtegåelse og tilsvarsrett er. Det var det ikke alle informantene som visste, de skjønte ikke helt hva det innebar, sier Duckert. – Det vil hjelpe hvis de ikke må svare med en gang, men for eksempel får en halvtime til å tenke seg om, sier Duckert.

Mange av de informantene som hadde sagt «ingen kommentar» eller ikke brukt muligheten til å uttale seg, angret på dette i etterkant. Å fortelle sin historie på sine egne premisser har vært til hjelp for mange

– Flere hadde gitt ut bok i etterkant og var veldig glade for at de hadde gjort det, sier Duckert.

Noen hadde også brukt sosiale medier til å fortelle sin historie. Andre valgte å skjerme seg helt for sosiale medier, fordi det ble så intenst.

Stigmatiserende faktabokser

Ikke overraskende opplevde informantene forsider, overskrifter, bilder og ingresser som særlig belastende.

– De sa for eksempel at media valgte bilder der de så veldig skurkete ut, sier Kim Karlsen. – Og at bildene ble koblet med negative ord, som løgner eller skandale.

Mer overraskende er det at mange opplevde de gjentagende faktaboksene som særlig stigmatiserende. Faktaboksene innebar en varig stempling og at de stadig ble forbundet med en sak de helst ville legge bak seg. Anonym kritikk, som for eksempel ledere i avisene, eller anonyme kommentatorer, var også vanskelig å forholde seg til.

Barn og foreldre

Flere av informantene rapporterte om klare overtramp fra journalister, og at journalister og fotografer beleiret hjemmet deres.

– Noen opplevde at journalistene ringte til barna deres. Mobiltelefonen står jo gjerne i foreldrenes navn, så numrene kommer opp når de søker på dem. Men noen fortsatte å ringe, selv etter at de hadde fått vite at telefonen tilhørte et barn. Det er hensynsløst, sier Duckert.

Vi har hørt mye om hvordan kritisk mediedekning kan gå ut over barna, men Fanny Duckert forteller at det også ofte var en utfordring for dem som hadde foreldre i live.

– Foreldrene deres fulgte med på sakene, var engstelige og ringte hver gang det var et oppslag. Så måtte informantene ta seg av dem også, i tillegg til alt annet.

Gjemmer seg

Mange av informantene opplevde det som om absolutt alle leste sakene om dem, og at alle stirret på dem. Flere begynte med unngåelsesadferd, som å gjemme seg unna, og ikke å møte blikkene til folk. De prøvde ofte å endre på utseendet sitt med briller, hår og klær.

– Ingen rapporterte imidlertid at de hadde blitt hetset på gata. Når noen tok kontakt med dem på gata, så var det nesten utelukkende for å gi støtte, sier Kim Karlsen.

Fem år etterpå

De intervjuet en del av informantene på nytt etter fem år.

– Etter fem år gikk det bra med de fleste. De var i jobb og de fungerte. Men flere begynte å skjelve eller fikk tårer i øynene når vi begynte å snakke om hendelsene. Det var som å ha et sår med skorpe over; det var ikke helet, sier Duckert.

Flere beskrev fortsatt helseplager og varig svekket livskvalitet, som at de ikke kunne stole på folk, eller hadde vansker med å glede seg over ting uten forbehold. Flere hadde flyttet til leiligheter uten innsyn, og byttet jobb til en med mindre medieansvar. De som fortsatt hadde jobber med medieansvar passet på å være så kjedelige som mulig, så media ikke skulle bry seg.

– De fleste intervjuobjektene sitter igjen med saken lenge etter at den er ferdig, sier Karlsen.

– De må jobbe med å justere dimensjonene og få satt saken inn i et større perspektiv. Ofte har de hatt overdrevne forestillinger om at alle har lest saken, og at alle husker den, sier Duckert.

For noen av informantene har mediestormen vært en ressurs, trass i drapstrusler og hets.

– Fot eksempel redaktør Vebjørn Selbekk i den kristne avisen Dagen, som hadde opplevd en voldsom mediestorm etter å ha publisert Muhammed-karikaturer, sa at han ikke angrer et sekund. Han opplevde at han gjennom denne saken har fått anerkjennelse og blitt en som blir tatt seriøst av presse-Norge og av andre debattanter, sier Duckert.

Pressens søkelys

Boken I medienes søkelys har blitt møtt med stor interesse fra pressen.

– Stort sett har denne vært positiv, selv om enkelte journalister har gått litt i forsvar og spurt om det er meningen at de ikke skal dekke kritikkverdige forhold, men det er ikke det vi sier. Det er heller et spørsmål om hvordan man skal dekke disse sakene, sier Duckert.