They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour.

Margaret Thatchers tale til landsmøtet i det britiske konservative partiet i oktober 1987 er mye sitert, men Anders Lange foregrep Thatcher med 14 år med sitt foredrag “Samfunnet er en stor frase” i Saga kino i 1973:

For hvis dere mener at vi er født for samfunnets skyld… det vil si det er ikke noe som heter samfunnet. Det er staten som i lovs forstand er samfunnet. Der er lover som staten gir, men samfunnet er en stor frase. For de som mener at de er født for statens skyld, de må ikke klage, og de har sine sikre partier å gå til, og må endelig ikke svikte dem.[1]

I salen satt en ung Carl I. Hagen og kunne observere en symbolpolitiker med knekt nese, sløyfe, sverd og eggelikør. Selv var Hagen velsignet fri for eksentrisme. Svært folkelig var han ikke. Han var norsk (øvre) middelklasse. Like fullt var han engasjert, ærgjerrig og usedvanlig dyktig som organisasjonsbygger, debattant og parlamentariker. Hagen var en viktig samlende figur, men også en konfrontasjonens frontmann når det var påkrevet.

Særlig hadde Hagen nese for TV-mediets gryende betydning i den politiske debatten, og hvordan dette skapte en ny dynamikk i forholdet mellom folket og politikerne, som politikere på tvers av det partipolitiske landskapet misunte og beundret. Hagen var en TV-skapt politiker med karismatiske trekk som skaffet sitt parti oppgang ved å sette ord på alminnelige folks bekymringer og irritasjoner, ikke minst over andre politikeres udugelighet. Han er slik et foregangseksempel på hva som utgjør en moderne populistisk politiker i en TV-styrt politisk offentlighet.

Opptatt av politikk og Eli

Hvordan skal vi forstå suksessen Hagen hadde, og hvordan han klarte å gjøre Fremskrittspartiet til et av landets viktigste opposisjonsparti? Går vi til hans egne, og andres beskrivelser, finner vi tegnet et bilde av en mann som la hele sitt liv i politikken, samtidig som han tenkte politikk på en ny måte og i et nytt landskap. Den tidligere arbeiderpartipolitikeren, Karita Bekkemellem, skriver i sin selvbiografi, at alle i Arbeiderpartiet kunne se at Hagen var dyktig, selv om man ikke sa det høyt:

Han briljerte i TV-ruta og på talerstolen, og han hadde aldri manus. Han kunne Stortingets forretningsorden ut og inn. Han var aldri uforberedt, og han kunne alltid mer enn det saksdokumentene fortalte. Den suverene oversikten og de enorme kunnskapene gjorde ham til en ener.[2]

Tidligere leder i SV, Erik Solheim, beskriver Hagen som kanskje landets eneste fullblodspolitiker:

Det er umulig ikke å beundre en mann som våget å satse alt – og lyktes. Carl ofret bilen, huset, kona og direktørtittelen for å vie seg til et parti som ingen den gang tok seriøst. Han er politiker med hver fiber i kroppen. Du kan ikke snakke med ham om noe emne som vi vanlige dødelige er interessert i – sport, kultur, reiser, damer eller fremmede land. Carl har i virkeligheten bare to interesser: Norsk innenrikspolitikk og Eli.[3]

Oppslag på oppslag

Hagen ble valgt til formann i Fremskrittspartiet i 1978, og fra 1979 var han også redaktør for medlemsavisen Fremskritt med kona Eli som sekretær på partikontoret. Fra da av var livet stort sett politikk, og han og Fremskrittspartiet var stort sett det samme. Ingen partileder hadde heller tidligere vært så overbevist om hva journalistikk, og særlig direkte TV betyr i politikken. Ingen politiker skriver mer, forarget men også anerkjennende, om journalister og medier i sine memoarer.

Ingen politiker skriver mer, forarget men også anerkjennende, om journalister og medier i sine memoarer som Carl I. Hagen. “Ærlig talt” ble gitt ut i 2007.

At Hagen har respekt for TV-mediet reflekteres også i at han prøvde seg som programleder i debattprogrammet Antenne 10 i 1991. Han forsøkte også å få jobb i TVNorge og på radio. Hagen tenkte mer journalistisk enn andre politikere; utspill, gode overskrifter og spennende oppslag er en del av politikken. Slik ble jobben lettere for journalistene som etter Hagens mening var notorisk late og fattige på kunnskap. Men han samarbeidet utmerket med dem også, som foran lokalvalget i 1983. I sine memoarer beskriver han hvordan NRK TV var på plass med reporter Erling Borgen som maste om manuskript:

Det hadde jeg selvsagt ikke, men vi avtalte at jeg skulle gi ham et tegn når jeg kom til et tema med litt «smell» i. Da skulle kameraet settes i gang. At et slikt arrangement passet meg glimrende er ikke til å legge skjul på.

Ingen var mindre redd for å kritisere journalistene for å være politiske, og ingen var flinkere til å få oppslag på oppslag. Hagen tok journalister mer alvorlig enn andre politikere: Om en pressekonferanse i 1982 noterte han at:

For første gang var Aftenpostens mektige redaksjonssekretær (sjef for politisk avdeling) Egil Sundar tilstede. Det tolket jeg som et klart tegn på at man i politiske kretser nu virkelig begynte å ta oss alvorlig, og jeg la vekt på å svare så klart og seriøst som mulig, selv om Arne O. Holm fra Dagbladet gjorde sitt beste for å ødelegge med kverulantiske og dumme spørsmål som grenset til debatt istedenfor spørsmål.

Opposisjon som kunst

Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet fant ’koden’. FrPs populisme koblet elementer av økonomisk liberalisme med elementer av kulturkonservatisme. Blandingsforholdet varierte, slik en diffus folkestemning også skifter. Det er en tid for alt: maning til ro og moderasjon, mobilisering av misnøye eller mot indre eller ytre fiende, osv. I alle avskygninger er en populistisk innrettet politikk avhengig av symbolpolitikk, helst knyttet til partilederen. Populisme uten en sterk lederskikkelse er som katolisisme uten pave.

Hagen var en karismatisk skikkelse av en ny, TV-skapt type. (skjermbilde fra NRK-programmet 60 minutter, 1986).

For en som har opplevd C. J. Hambro, Einar Gerhardsen eller Anders Lange kan det være vanskelig å godta beskrivelsen ’karismatisk’ på Carl I. Hagen. Til det opptrer han for forurettet mot både politiske motstandere og medier. Selv sa Anders Lange at Norge har hatt tre demagoger: Martin Tranmæl, Haakon Lie og ham selv.[4] Årsaken til at man tier når Hagen taler er ikke så mye personlig utstråling som hans allsidighet som organisator, markedsfører, politisk mediestrateg, taler og TV-debattant. Han har mye rett i sin selvbeskrivelse: I forhold til andre politikere er hans “stil” å gå rett på sak.

Hagen gjorde opposisjon til en kunst. Dette var ingen gudegave, men noe han utviklet. Han var ingen klassisk karismatisk skikkelse som i kraft av kun seg selv trollbinder en forsamling – Hagen gjorde det i kraft av forarbeidet og hans enestående maktstilling i et etter hvert stort parti. Han feilet underveis. Ingen tar så mye selvkritikk på egne beslutninger som Hagen. At partiet ble bygd opp rundt Hagen skyldtes denne allsidigheten, kombinert med at han var et politisk menneske i alle døgnets våkne timer. Han var villig til å ta konflikter og vonde oppgjør når det ikke var annen utvei.

Skjerm-karismatikeren

Hagen var en politisk skikkelse av en ny, TV-skapt type. Han skaffet sitt parti oppgang ved hjelp av negativ oppmerksomhet i pressen, og positiv oppmerksomhet på TV, der han gang etter gang visste å knytte an til alminnelige folks bekymringer og irritasjoner, og representere folkevettet ved å enkelt fortelle om de andre partienes udugelighet, og hva som må gjøres.

TV er et medium for demokrati og populisme, og Hagen gjorde bruk av begge deler. Mens andre politikerne overlater den populistiske stilen til reporterne (“Kan du garantere at…”), grep Hagen også denne dimensjonen av folkemeningen. Overraskelsesmomenter har heller ikke manglet. Han var lenge en anti-politisk politiker, en politiker som hadde den paradoksale freidighet å si at politikere ikke er ærlige. Hagens hensikt var ikke å prøve å overbevise de andre i studio, men å henvende seg til seerne:

Derfor så jeg rett i kameraet med rødt lys som viste at det var dét som ble brukt og henvendte meg direkte til velgerne. TV-produsenten byttet stadig kamera, men jeg flyttet hele tiden blikket til det kamera som til enhver tid lyste, stikk i strid med instruksene som gikk ut på at vi skulle «glemme» kameraene. Sånt sludder, det er jo seerne som teller![5]

Noen stor innovasjon var ikke dette: Sveriges statsminister Tage Erlander vendte seg like mye til publikum der ute som til intervjueren, da han ble intervjuet av på TV så tidlig som 1961. Men da var det landsfaderen som talte, ikke den ambisiøse nykommeren.

Mediene var dommere på vegne av folket:

En meningsmåling i VG etterpå viste at jeg ble ansett for å være den som kom best ifra partilederdebatten og nest best i TV-utspørringen. Fremskrittspartiet ble bedømt som det parti som hadde gjennomført den beste valgkampen, og da var det jo ingen grunn til at vi ikke skulle være fornøyd.[6]

Hagen hadde forstått at et TV-intervju er en konstruksjon eller iscenesettelse foran publikum som TV ikke skulle ha all kontroll over.

Rebellen til høyre

Hagen var det venstresiden aldri fikk tilbake etter Finn Gustavsen; en parlamentarisk rebell med format. Han var også en moderne medievennlig leder som personifiserte populismen og liberalismen. I første rekke sto populistiske trekk, forstått som en konstant personlig overvåkning av det som rørte seg i folkedypet ledsaget av strategier for hvordan partiet kan dra nytte av dem. Innvandringstemaet var en ressurs han kunne trekke på etter behag i valgkampene, gjerne koblet til sosialpolitikken.

NRK og TV 2 var det man kan kalle Hagens pseudo-motstandere. Nettopp fordi kanalene var så viktige for partiet var deres behandling et konstant sårt punkt. For Hagen ble ikke NRK bedre etter at høyremannen John G. Bernander overtok som kringkastingssjef: ”De sosialistiske programskaperne kunne ufortrødent fortsette som politiske propagandavirksomhet.”

Ifølge Hagen benyttet NRK-folkene systematisk biter av lengre intervjuer med ham der han etter mange spørsmål svarer kortere og enklere på mindre viktige ting, slik at han fremsto i ufordelaktig lys. Det samme gjelder klipp fra innleggene hans i Stortinget. De svakeste argumentene i en sak trekkes frem. Hagen skriver at det er hensikten, og også at taktikken er den motsatte når det gjelder folk fra Arbeiderpartiet og SV:

Da plukker de ut de beste svarene og argumentene, og nyhetsreporter eller nyhetsoppleser i studio legger på positive karakteristikker og innledninger. Når en statsråd i en sosialistisk regjering varsler et eller annet initiativ, sier nyhetsoppleseren ofte at “statsråden vil allerede”, “statsråden griper tak i saken, og varsler tiltak” og “statsråden reagerer øyeblikkelig og tar en rask avgjørelse”. Når det er snakk om en borgerlig regjering, brukes følgende formuleringer om identiske saker: “statsråden vil ikke før tidligst”, “statsråden er tvunget til å vurdere ulike tiltak”, og: “statsråden er presset og avviser ikke muligheten for utredning av mulige tiltak.

På den måten er NRKs presentasjon ifølge Hagen med på å styre hvilken oppfatning folk får av en sak og av politikerne i de ulike partiene. Det virker som om det ikke finnes en eneste journalist til høyre for Ap, og i alle fall ingen med sympati for FrP. “Det er min ærbødige påstand at hadde norske journalister vært nøytrale eller hadde hatt samme syn på oss som de har på SV, ville ikke FrP vært unna langt rent flertall på Stortinget.”[7] Hagen tillegger altså journalistikken ikke liten politisk innflytelse på velgerne. TV 2 er ikke så mye bedre enn NRK, etter Hagens mening, med den forskjell at kanalen er en Høyre-kanal, med programleder Oddvar Stenstrøm som “Høyre-yppersteprest.”

Dels er han arg på de sosialistiske journalistene i NRK og Høyre-folkene i TV 2, men samtidig mener han at Fremskrittspartiet har tjent på den dårlige behandlingen. For det andre er det de menneskelige og personlige sidene som i siste instans teller mest, ikke politiske preferanser. Høyremannen i TV2 Oddvar Stenstrøm er uvitende og partisk, mens sosialisten Ingolf Håkon Teigene var innsiktsfull og redelig og la sine personlige politiske sympatier til side.

Fra memoarene til Hagen går det tydelig frem at Hagen mener at journalistikken svært ofte styres etter personlige preferanser. Når Hagen møter motbør på TV er det ikke fordi programlederne prøver å lage (det de mener er) godt TV, men fordi de personlig vil straffe FrP. I sine memoarer avslutter Hagen sin hudfletting av fjernsynets reportere og debattsendinger på praktfullt og paradoksalt vis: ”Paranoid fra tid til annen? Ja selvsagt. Hvordan skulle jeg ellers ha overlevd blant annet NRKs vedvarende nedrakking og forfølgelse i debattprogrammer gjennom noen årtier?”[8]

Et eksempel på en populistisk krusning var debatten rundt begrepet ’snillismen’ i 1991. Anders Lange brakte ordet inn i norsk politisk ordforråd, og det ble så benyttet av Carl I. Hagen. Det ble allment kjent gjennom Rune Gerhardsens bruk av det i ’snillismedebatten’ i 1991, før det døde ut. ’Snillisme’ viste til en misforstått velferdsstats-tenkning; overdreven bruk av trygdeordninger som medførte lediggang, latskap og trygdemisbruk. Hagen var ikke glad for at Gerhardsen i Oslo Arbeiderparti erobret begrepet og debatten, og opplagt tjente på det.

Populisme

Hos Anders Lange ses en viss forbindelse til EU-kampen og det som kalles populisme hos Ottar Brox: en motstand nedenfra og fra utkantene mot sentralisme og byråkrati. Men det er nokså misvisende å kalle FrP ene og alene et populistisk parti fordi det underkjenner at FrP hadde og har noen konsekvente ideologiske perspektiver. Populisme er snarere en (anti-) politisk og ikke-ideologisk idé partiet trekker mer eller mindre på. Det faste populistiske trekket er understrekningen av folkeavstemning for å avgjøre viktige spørsmål. Man skal heller ikke glemme at Hagen var mer opptatt av det konstitusjonelt korrekte enn mange rundt ham. Han var en førsterangs parlamentariker, og vant respekt for det langt utenfor eget parti.

Francis Fukuyama skriver at populisme i dag er en merkelapp som det politiske sentrum setter på nye folkelige bølger på venstre og høyre side som de ikke liker.[9] Slik har det vært lenge. Populisme er kjennetegnet ved at den mangler et dypere ideologisk grunnlag, men fester seg desto mer på umiddelbare irritasjoner og bekymringer, kanskje fordommer. Den går mot status quo uten alltid å si hva den vil sette isteden. Derfor anklages den for utilbørlig forenkling av samfunnets utfordringer. Populismen kan betraktes som substitutt for ideologi, det ideologiske erstattes med at man erklærer seg lyttende til stemninger i folket, som kanskje er både inkonsekvente og kortsiktige. Hva mange kritikere ikke får med seg er at populismen også er en klassebasert form for protest.

Fremskrittspartiet lyttet mer til stemninger i folkedypet enn andre partier, men tilløp kan man også lett se hos andre ledere som Lars Sponheim, Anne Enger Lahnstein og Erik Solheim. Fordi den er sterkt knyttet til den politiske lederens fremtreden i den offentlige mening, kan populismen fremmes fra alle politiske posisjoner, selv om noen er mer og mindre (Ap, Høyre) egnet enn andre. Det politiske er ikke så sentralt som distinksjonen – motsetningen — som legges an for å tolke en politisk situasjon. Populisme innebærer at man markerer en forskjell mellom politikk og folk og at man tar folkets side. Det er en spesiell vinkling på demokratiet, der det riktige er å lytte direkte til folkets røst. Nettopp basert på avstanden mellom den offentlige mening og befolkningen kan denne distinksjonen trekkes frem, og man kan ta den paradoksale posisjonen det er å ta parti for befolkningen i den offentlige mening. Folket eller velgerne som begreper eller ideer oppvurderes som den part man må lytte til, på bekostning av en politikk uten kontakt med grasrota. Som Anne Enger Lahnstein sa i et ordskifte om EØS-avtalen i 1992:

Jeg vil gjerne bidra med folkeopplysning. Det forekommer meg fra tid til annen meget enklere utenfor denne sal, hvor det er mye sunt vett, enn inne i denne sal, hvor det store flertall er fiksert på EF-tenkning, på EFs indre marked og de fire friheter.[10]

Det anti-parlamentariske elementet er i første rekke en retorisk vending benyttet på begge sider av det politiske spektret som skal redusere avstanden til ’folket’. I et moderne demokrati kan dette kortet alltid benyttes for så vidt som det alltid vil være avstand mellom politisk elite og befolkning. Populisme er et demokratikort og som sådan uangripelig. Med det statsbærende og administrative Ap, lå veien åpen for appeller om, og til folket fra venstre, høyre og fra sentrum. Med jevnlige oppslag om politiske privilegier og skandaler som understreker politikkens avstand fra folket, byr anledningen seg til å tale for og på vegne av folkevettet, av den sunne fornuft, forstått som noe fraværende i politikken. Mer strukturelle årsaker meldte seg på bakgrunn av globaliseringens effekter på nærmiljøet, som folkets politiker – antipolitikeren – kan berøre som selve virkeligheten, folkets virkelighet. Den fremstiller seg som antielitistisk, til dels anti-politisk, og den gjør det i den offentlige mening, foran publikum. Når aktører følger opp med krav om folkeavstemninger kan man si at populismen omsettes til politisk strategi.

Populisme (som ikke er noen ‑isme) er intet nytt under solen, men fikk en oppsving da TV ble den opplagte kanalen mellom politiker og folk. Fjernsynet lå til grunn for Anders Langes kjente positur og det gode valget i 1973. Carl I. Hagen benyttet TV-mediet systematisk og gjennomtenkt gjennom hele sin lange karriere. Men også Dagbladet og VG representerte en form for popularisering av politikken som kunne sammenfalle med Hagens populistisk innpakkede budskap. Hagens kraftige kritikk av journalister i TV og pressen gjenspeiler nettopp hans sterke interesse for, og fokus på mediene, og hans nesten analytiske syn på hvordan de fungerer i ulike situasjoner. Han så og utnyttet harmonien mellom eget budskap og medienes logikk.

Det vanlige motargumentet forfektes slik av Kjell Magne Bondevik:

Carl I. Hagen har en velutviklet nese for hva som rører seg ute blant folk, har avisene ofte skrevet. […] Men skal det være målet med politikken? For meg dreier politikk seg først og fremst om å ha ideer og visjoner for samfunnsutviklingen og søke oppslutning om dem.[11]

Også det hadde Hagen, men plantet i økonomisk liberalisme og en viss konservatisme, og stadig mer pragmatisme.

Hagen kunne også benytte andres offentlige utsagn på innovative måter: Som et motangrep i de mange anklagene om rasisme og fremmedfiendtlighet i valgkampen 1997 kom Hagen med uttalelser som vakte bestyrtelse: “Bare et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni.” Og: “rasismen vokser med kvadratet av minoritetene.”[12] Mediene og politikere gikk berserk, skriver Hagen, men han mente at han hadde lurt dem alle. For utsagnene var plukket fra Jo Benkows bok “Det ellevte bud” fra 1994. Benkow ble ikke glad og i mediene ble Hagen beskyldt for å misbruke Benkows bok.

Flørtingen med fremmedskeptisismen ved valgene gjentok seg fordi det virket. Samtidig demmet det trolig opp for mer brunsjatterte politiske strømninger. Nyfascismen og hardline høyrepopulisme a la Sverigedemokraterna feier over Europa, men har ikke funnet feste i Norge. Takket være Carl I. Hagen?

Referanser

[1] Anders Lange, Saga Kino, 8. april 1973:

[2] Bekkemellem, Karita “Mitt røde hjerte” 2009, 114.

[3] Solheim, Erik “Nærmere”, 1999, 111.

[4]Bjørklund Tor, “Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen”. Nytt Norsk Tidsskrift/3 2004.

[5]Hagen Carl I. “Ærlighet varer lengst” 1984, 309.

[6]Hagen, Carl I.” Ærlighet varer lengst” 1984, 310.

[7]Hagen, Carl I.” Ærlig talt” 2007, 269.

[8]Hagen, Carl I. “Ærlig talt” 2007, 273.

[9] Fukuyama, Francis: American Political Decay or Renewal?, Foreign Affairs July/August 2016.

[10]Her fra Madsen Ole Motstraums 2001, 239.

[11]Bondevik, Kjell Magne “Et liv i spenning” 2006, 518.

[12]Hagen, Carl I.” Ærlig talt” 2007, 303.

Arbeidsdagen i Aftenposten var over. Da hadde Sundar svingt taktstokken over borgerlig politikk siden midten av 1960-årene.

En selvstendig borgerlig aksjonisme

Grünerløkkagutten Egil Nilsen var pressemann med genuine politiske ambisjoner på egne og avisens vegne, men særlig for sitt parti, Høyre. Han var på ingen måte partilojal, men kjørte Aftenpostens og sin aksjons løp i det politisk-publisistiske landskapet. Som mangeårig leder for Aftenpostens politiske avdeling og siden sjefredaktør bedrev han en selvstendig form for borgerlig aksjonisme. Inntil han måtte forlate sin post, levde Aftenpostens og Høyres ledelse med denne skikkelsen som overskred skillet mellom redaksjon og partilokale på sin egenartede måte. At han fikk holde på, skyldtes at han lenge lyktes.

Egil Sundar i Akersgata i januar 1988 (foto: Jon Hauge, Aftenposten/NTB Scanpix)

Egil Sundar kom til Aftenposten i 1958, og var sjef for Aftenpostens politiske avdeling i 20 år og ble så sjefredaktør fra 1984 til han ble avsatt i 1989. Han spilte, som han sier i sine memoarer, både observatørens og aktørens rolle. Fra 1973 ble han en utrettelig pådriver for borgerlig regjeringssamarbeid. Sundar mente at partiene selv ikke maktet å finne sammen – de måtte ha hjelp. Sundar selv og de aksjoner han sto bak var fasilitatoren som søkte – og klarte – å få partiene til å samarbeide, trass i de problemene Kristelig Folkeparti og Senterpartiet på hver sine måter representerte. Med dårlig skjult stolthet forteller Sundar i sin bok om hvordan den ene etter den andre fra Høyres ledelse kom til ham for å «søke råd», det vil si sikre seg Aftenpostens støtte.

I mars 1971 tilkalte stortingspresident Bernt Ingvaldsen Sundar til Stortinget for å diskutere situasjonen etter Borten-regjeringens fall. Han vil ha Aftenpostens fortsatte støtte for en fortsatt borgerlig regjering, og derfor er det nødvendig å skrive pent om Senterpartiet. Ingvaldsen får ikke den støtten han ber om. Rollene var for anledningen byttet om – den samlingsivrige Sundar ville ikke skrive forsonende om Senterpartiet og Borten som hadde rent det borgerlige samarbeidet i senk. Sundar skriver: «Presidenten må nok gå videre uten min medvirkning; dette både av hensyn til min egen integritet og den presseetikk jeg bekjenner meg til». Men også politisk mener han det er en dårlig ide. I Aftenpostens spalter har han skrevet at Regjeringen er grepet av «en vanmakts ånd». Stikkordene «tillitskrise» og ønsket om «fornyelse av samarbeidet» var dårlig skjulte kodeord for at regjeringen måtte ha en ny sjef. Ingvaldsen, som vanligvis var tilhenger av en ren og klar Høyre-profil, ville derimot forhindre at Bratteli tok over. Dette til tross for at bare Bratteli, slik Sundar så det, kunne lose Norge inn i EEC.

Egil Sundars beskrivelse av Bernt Ingvaldsen passer påfallende godt på Sundar selv: «Han var en markant skikkelse”, skriver Sundar, «steil og sterk i sine standpunkter, bastant i sin form, selvbevisst og besluttsom. Aldri skulle noen betvile hans holdninger og politiske kurs, aller minst i hans eget parti Høyre, hvor han likefrem så det som sin plikt å øve et vedvarende kritisk korrektiv».

EF-nederlaget i 1972

Resultatet av folkeavstemningen om EF i 1972 var tung å svelge for redaksjonssekretær Egil Sundar. At han var en dårlig taper, er et understatement. I sin oppsummerende artikkel 29. desember 1972 skrev han følgende under tittelen «Da politikerne vaklet og folket sa nei»:

«Et spørsmål som naturlig melder seg, er hvordan det kunne gå til at folkeflertallet valgte å si nei til Europa og faktisk aksepterte det skremmebilde som var manet frem gjennom Folkebevegelsens propaganda. Samarbeide i forpliktende former har vært en klar linje i norsk utenrikspolitikk helt siden den annen verdenskrig, og norsk deltagelse i et utvidet samarbeide i Vest-Europa ville være en logisk videreføring av denne politikk. Ikke desto mindre sa folket nei til medlemskap i EF, den viktigste av alle samarbeidsorganisasjoner i vår verdensdel.»

Hvorfor, spurte Sundar seg, og ga selv svaret:

«I all sin enkelhet er det historien om hva som kan skje når politikerne vakler, når de mer eller mindre suspenderer seg selv fra det politiske lederskap og overlater en nasjonal hovedsak til utenomparlamentariske organisasjoner som ikke kan trekkes til politisk ansvar […] Skremslene, produsert av den organiserte motstandsbevegelse og spredd i millioner av brosjyrer og trykksaker over hele landet, viste seg å ha en usannsynlig gjennomslagskraft i store deler av folket».

Det mest uhyggelige, mente han, var hvordan den organiserte motstandsbevegelse, inspirert av en liten hjernetrust omkring høyesterettsadvokat Arne Haugestad, spilte på en irrasjonell frykt for det nye og ukjente:

Løgnhistoriene slo godt an, og det gjør naturligvis ikke saken bedre at de som spredte løgnen, visste meget godt at de løy.

Nei-siden var vant til litt av hvert fra Sundars hånd. Men siste setning var den juridiske dråpen som rant over. Haugestad gikk til sak mot Egil Sundar, sjefredaktør i Aftenposten Hans Vatne, og mot Høyres Erling Norvik som under EF-kampen hadde påstått det samme i foredrag som var gjengitt i pressen. Saken i Oslo byrett fikk mye oppmerksomhet fordi den angitt kjente skikkelser fra EF-striden og ble ført av kjente advokater som Alf Nordhus, Tor Erling Staff og Annæus Schjødt. Dermed ble rettsaken en EF-debatt i seg selv, men med resultatet av folkeavstemningen som bakgrunn. Den rekapitulerte noen av de mest tilspissede og kontroversielle påstandene som hadde dukket opp i debatten i pressen og i informasjonsmateriellet som hadde blitt spredt i store opplag. Mot Aftenposten krevde Haugestad mortifikasjon av påstanden i siste setning i artikkelen. Retten ble satt 1. oktober 1973, etter 16 dager ble det inngått forlik. Aftenposten trakk påstanden tilbake.

«Aksjonen for borgerlig samhold»

Egil Sundar og folk på nei-siden kan nok enes om ett forhold; at EF-saken endret politikkens form. Saken sprengte seg ut av Storting og partikontorer og ble i stor grad drevet frem av bevegelser og aksjoner. Politikerne mistet momentum, samtidig som Ja-bevegelsen ikke evnet (eller begynte for sent) å bygge seg opp. Sammen med den polariseringen som skjedde gjennom 1972, der mellomstandpunktet (assosiasjonsavtale med EF) forsvant, førte inn en ny distinksjon på tvers av høyre/venstre, og posisjon/opposisjon-distinksjonene, som ofte er delvis overlappende (Korvald-regjeringen var det første solide unntaket). Det politiske system mistet kontrollen til fordel for en politisk offentlighet som ikke respekterte de etablerte distinksjonene. En nødvendig betingelse for dette var at Stortinget enstemmig gikk inn for folkeavstemning. Men det var ingen tilstrekkelig betingelse. Kraften i engasjementet på begge sider ses med rette i sammenheng med at EF-saken berørte andre dyptloddende sentrum-periferi-distinksjoner som respekten for primærnæringene, bosetting, lokaldemokrati, sosial likhet, språk, kristen tro, folkekultur, nasjonalfølelse, med mer.

Fra katastrofen for Arbeiderpartiet i valget i 1973 ble Sundar for alvor en drivkraft for en borgerlig samlingsregjering. I 1974 tok han initiativet til «Aksjonen for borgerlig samhold», den såkalte «Sundar-aksjonen». Målet var borgerlig valgseier i 1977 og en borgerlig regjering. Aftenposten ble med den største selvfølgelighet et talerør for aksjonen og dens mål: «Som følge av Arbeiderpartiets smått radikaliserte kurs tok avisen på et tidlig tidspunkt til orde for å gjenreise et alternativ med appell til ikke-sosialistisk innstilte mennesker, skriver Sundar. «Nå og i mange år fremover – ja, helt til stortingsvalget 1989 – ble Aftenposten den viktigste premissleverandør til debatten om alternative utviklingslinjer i norsk politikk».

Også den unge Kjell Magne Bondevik møtte på noen av møtene til Sundar, men likte seg dårlig: «Folk var hyggelige nok, men grunnen til at jeg ikke fant meg helt til rette, var følelsen av at de forsøkte å etablere et maktsentrum utenom partienes valgte ledelse».

Ikke uten stolthet påpeker Sundar at «Det lar seg vel knapt skjule at jeg selv ble den fremste eksponent for denne samarbeidsstrategi, først som leder av den politiske avdeling, og senere som avisens sjefredaktør». For Sundar var det tydelig at partiene trengte et press og en massiv forventning utenfra – fra offentligheten. Uten et slikt trykk ville den øvrige pressen får rett i at de borgerlige partiene aldri mer klarer å finne sammen: «Gjennom en årrekke har Dagbladet, VG og hele Arbeiderpartiets presse gjort borgerlig splittelse til en merkesak. Frem til stortingsvalget 1989 var dette en dårlig sak – dømt til nederlag. Feilen som ble gjort, var at man kom til å overse den pådrivende politiske faktor utenfor partiene. Det var nemlig den som ble avgjørende for utviklingen av borgerlige regjeringsalternativer både i 70- og 80-årene». Ganske riktig observerte Sundar at partiene måtte skue mer enn før til den offentlige mening. Sundar hadde egenhendig inntatt en lederrolle der – en rolle han håndterte på usedvanlig vis.

En mislykket allianse

Etter det dårlige valget for Høyre i 1983 registrerte ikke formann Jo Benkow misnøyen i partiet, og det var ingen tegn til andre kandidater til vervet. Benkow ville rette opp det dårlige valget, og den ivrige redaktøren i Aftenposten støttet ham: «Sjefredaktør Egil Sundar i Aftenposten var blant dem som sterkest tilskyndet en klar og entydig beskjed om at jeg ønsket å fortsette. Hans oppfordring og støtte hadde først og fremst sammenheng med vårt nære og langvarige samarbeide om sosialpolitiske spørsmål». Mange av de viktige sosialpolitiske initiativ som Jo Benkow tok som Høyre-formann, stammer i virkeligheten fra Egil Sundar, ifølge tidligere Aftenposten-journalist Lars Hellberg.

Benkow fulgte Sundars råd, som ikke var det beste han kunne fått. Uten Benkows vitende mobiliserte andre for Erling Norvik. I midten av februar 1984 meldte Aftenposten at Finnmark Høyre ville gå inn for Norvik som partiformann, og Norvik og Benkow snakket sammen. Benkow trakk sitt kandidatur på en pressekonferanse, få dager etter at han fikk vite om sin konkurrent. Erling Norvik kunne tilby et annet Høyre, et folkelig og direktetalende Høyre. Følgelig noe ganske annet enn Frogner-stilen til Willoch og Syse. Benkow var ingen organisasjonsmann. Norvik håndterte motsetningen mellom folkelighet og Høyre-politikk. Han var akkurat hva Høyre trengte; en åpen og utålmodig organisator, en mann som kunne kommunisere og fange opp politiske signaler. Han utfylte Willochs kjølige og analytiske hode. Høyre fikk en bredere profil der kysten og landsbygda ble gradert opp.

Nært samarbeid med Willoch

På samme tid var Sundar også involvert i å få utvidet Høyre-regjeringen til en bredere trepartiregjering. Statsminister Kåre Willoch drøftet saken med Sundar: «Han og jeg hadde fra tid til annen meget nyttige fortrolige samtaler om vanskelige politiske spørsmål». Willoch og Sundar ble enige om at Sundar skulle skrive en leder fra Senterpartiets landsmøte der ønsket om flertallsregjering markeres, og der forklare at toparti-regjering ikke er en farbar vei. Lederen sto i Aftenposten 3. mars 1983. Den 20. mai gikk Senterpartiet gikk inn for en trepartiregjering. Dette var nye toner.

Ved siden av Lyng er Willoch Egil Sundars forbilde, og om Willoch skriver han at «vi utviklet et samarbeid som i mange saker, og i skiftende situasjoner, skulle vise seg å bli av uvurderlig politisk betydning». For kollegaen Per Egil Hegge minner denne formen for kontakt mest av alt «om forholdene i britisk presse i 1920- og 1930-årene – med et samrøre mellom politiske redaktører og politikere som virker svært underlig på dagens journalistgenerasjon. Jeg tilhører dem som forstår undringen».

Per Egil Hegge skriver om Sundar at politikken var hans liv ved siden av avisen og det er vanskelig å forklare hvordan han som en ren selvfølge oppfattet de to tingene som deler av et hele. «For ham var det aldri et integritets-problem på den måte man vil oppfatte det i dag. Å vurdere hans utrettelige arbeid for borgerlig samhold og borgerlig samarbeid fra han engasjerte seg for alvor i 1974, forutsetter derfor i noen grad en evne til å gå tilbake til en annen tid. Men det han selv ikke innså, etter min mening, det var at en annen tid allerede var inntrådt med folkeavstemningsresultatet i 1972. Det ble det avgjørende signalet til å få løsnet båndene mellom avisene og de politiske partier. Slik er det blitt sett i ettertid, men jeg mener at det var mulig å se det også den gangen. Egil Sundar så det ikke, og jeg tror det var fordi han ikke ville se det».

Hegge skriver videre: «Sundars utrettelige innsats for borgerlig samhold ga som resultat, selv om andre kanskje bidro mer enn han selv, at Jan P. Syse kunne danne en borgerlig regjering i midten av oktober 1989. Bare noen dager senere ble Sundar fratatt de fleste av sine beføyelser som sjefredaktør, og Andreas Norland begynte et ryddearbeid som var ganske omfattende, og kraftkrevende».

Politiker eller politisk redaktør?

Om Schibsted skriver veteranen fra VG og Dagbladet, Arne Skouen: «I min tid har konsernet bommet en eneste gang, da de slapp til Egil Sundar. Han misforsto situasjonen, og ut bar det». Han klarte egentlig aldri å bestemme seg om han ville være politiker eller politisk redaktør, skriver Per Egil Hegge: «Smitt Ingebretsens tid, da det gikk an å si som Ole Brumm, var forbi, men Egil Sundar hadde ikke helt maktet å frigjøre seg fra den». NRK-mannen Herbjørn Sørebø skriver at «Det står likevel ikkje til å nekta at Egil Sundar gjennom åra utvikla seg til å bli en maktfullkommen sjefredaktør, og i Høgre arbeidde han for å fremje ideane sine på en slik måte at eg tykte det var i strid med grunnleggjande journalistiske prinsipp.”

Sundar må i sin bok konstatere at redaktørrollen ikke er som den var. Før holdt man Aftenposten fordi avisen viste vei i samfunnsdebatten. Den ville noe! Så har ubestemmeligheten og de usikre verdier ført til nivåsenkning. Det står ille til med norsk presse, skriver Sundar. Det viktige behandles useriøst og det trivielle blåses opp. Lite tyder på at pressen er seg sitt ansvar bevisst. «Vi ville verne om verdier og vår kultur som hele vår samfunnsform bygger på. Intet er viktigere enn dette i en tid da utglidning og normoppløsning viser en tiltagende tendens».

Hentet til NRK

Så gikk Sundar til NRK – ikke blant kringkastingssjef Einar Førdes mest vellykkede beslutninger. «Korleis ville han nå skikke seg i NRK?», spør Herbjørn Sørebø. Det gikk ikke så bra. Ja, Sørebø var nær ved å si opp. Sundar klarte heller ikke å sitte stille når det stormet rundt statsminister Syse høsten 1990. Da skrev «frokostklubben» til Sundar (pensjonerte politikere og redaktører), brev til partilederne i regjeringskoalisjonen med appell om at de måtte støtte opp om sin statsminister. I gråsonen, sa kringkastingssjef Førde.