Når statsministeren gjør noe, er sannsynligheten stor for at mediene skriver om det. Når statsministeren filmer finansministeren i utradisjonell bekledning, øker sannsynligheten ytterligere. Siv Jensen i ishockeyutstyr? Ja, nå begynner det nesten å bli dumt å ikke dekke saken.

Sosiale medier kan, hvis de brukes på riktig måte, være en veldig effektiv måte å få en sak på, og et budskap ut i redaksjonelle medier:

«Regjeringen har nå budsjettkonferanse, og som dere ser har jeg nå ikledd meg litt verneutstyr. Det handler om at kampen nå er i gang om hva vi skal satse på i budsjettet for 2017. Da kommer alle til å ha mange sterke synspunkter. Da er det viktig for finansministeren å beskytte seg»

Slik kan en ultrakort videosnutt raskt nå frem til partiets støttespillere, som kanskje bekymrer seg litt for at Jensens tidligere sterke stemme forsvinner litt i mylderet av ansvar, Finansdepartement og forhandlinger.

Partiet hennes er i mindretallsregjering og er omkranset av støttepartier som står i kø for å avlyse politikken deres. Både nyhetssaken og ishockeykostymet som rekvisitt kommuniserer en enkel og grei beskjed: Siv Jensen er tøff, kampklar, og kjemper for sitt.

Talene har flere oppgaver. De skal gripe det spesiell med situasjonen vi befinner oss på nyttårsaften eller 1. nyttårsdag, og samtidig peke fremover. De som jobber med nyttårstalene vil se til tidligere år for både inspirasjon og “uskrevne regler.” Du skal tale samlende, vise noen verdier landet er bygget på, og peke en retning for året som kommer. Kanskje like interessant som talen selv, er genren. Som Lloyd. F. Bitzer skriver (i Jens Kjeldsens oversettelse fra kapittel 5 i Retorikk i vår tid):

 Dag etter dag, år etter år, oppstår sammenlignbare situasjoner, situasjoner som foranledninger sammenlignbare responser; herav fødes retoriske former; og en særlig terminologi, språkbruk og stil etableres.

Nyttårstalen er en tale, av en viss lengde, på en spesiell dato. Men vi har hørt den før. Den blir holdt hvert år, og forandringen skal kun skje gradvis. Kanskje noen endringer i formen. Men ingen radikale nye ideer. Hvis noe dramatisk har skjedd med landet eller verden i året som gikk bør det nevnes. Men tradisjonen er like viktig som nyhetens verdi. Det er også utfordringen for å lage en god tale – den må både føles frisk og trygg på samme tid.

Og hvordan gikk det i år? Min kjappe dom: Kongen var helt konge. Erna Solberg var stiv, men solid.

I talen gikk kongen elegant fra et folkekjært sitat av Anne Grete Preus om kjærligheten som et fundament i menneskelivet, til å snakke om Grunnloven som et fundament for landet vårt. Han fremhevet ytringsfriheten vi har, også til å kritisere kongen selv. Det var en velformet overgang. Det var også et riktig grep å la hele talen kretse rundt Grunnloven, og knytte kongehusets historie til denne. Det er jo en av de mest sentrale sidene ved 1814: Stortinget velger sin egen konge. Norge blir ikke bare levert som et stykke kjøtt fra Danmark til Sverige. Riktignok må den første kongen vi velger, Christian Fredrik, gi fra seg tronen til svenske Karl 13, men da er allerede ideen om folkesuverenitet etablert.

Kongen viste videre til hvordan hans “bestefar Kong Haakon” hadde båret en lommeutgave av Grunnloven i brystlommen under de fem krigsårene, og minnet oss på den måten hvordan kongehuset i Norge er knyttet til historien om demokratiet. Han gjorde rett og slett meget godt opp for fjorårets bomskudd, hvor talen startet med Aragorn i Ringenes Herre. Det norske kongehuset finner legitimitet i vår egen historie, ikke i fantasy-litteratur.

Aller best like jeg nok måten han brukte Thomas Konow, den yngste eidsvollsmannen, som var bare 17 år da han deltok på riksforsamlingen. Kongen stilte spørsmålet:

 (…) jeg lurer på hva 17 år gamle Thomas Konow ville sagt hvis han visste at ytringsfriheten – som han var med og kjempet fram for 200 år siden – også ble brukt til å mobbe medmennesker på internett… En ung jente skrev til meg og fortalte at nettmobbingen nesten hadde ødelagt henne. Senere, gjennom møter ansikt til ansikt med mobberne, hadde det heldigvis tatt slutt – og livet var omsider i ferd med å rette seg igjen. La oss bruke 2014 til å feire våre friheter med klokskap.

Han slo dermed an tonen for noe som bør være et hovedtema gjennom grunnlovsjubileet, nemlig forholdet mellom ytringsfrihet og ytringsansvar.

I år var det også naturlig at Erna Solberg, i sin svenneprøve, skulle nevne jubileet. Ellers slo første del av talen meg som en ganske typisk Erna Solberg-tale, hvor hun snakker om to av signatursakene sine, nemlig skole og psykisk helse. Den delen av talen hvor hun utfordret folk til “Å ansatte flere med hull i CV-en” ble plukket opp av de fleste avisene, og kan nok bli stående som et sitat vi husker. Det skaper også en forventning om politisk handling.

Høyre har jobbet strategisk i flere år fra å være “kalkulatorpartiet” til å snakke mer om verdier. Man kan lese den siste av Jan Petersens landsmøtetaler, og sammenligne den med den siste til Erna Solberg, så ser man at partiet har beveget seg med syvmilssteg mot en mer verdiorientert kommunikasjon. Det er ikke dumt. Det å kommunisere verdier er nok noe av det mest rasjonelle man kan gjøre for å få frem budskapet sitt.

Best mener jeg talen var mot slutten, hvor hun koblet opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania i 1813 til den dramatiske våren, sommeren og høsten 1814. Slik laget hun en viktig bro mellom kunnskapspolitikken og vår egen historie. Det som nå er Universitetet i Oslo, spilte som kjent en viktig rolle gjennom 1800-tallet for norsk selvstendighet.

Ellers var det en morsom detalj at Statsministeren kanskje har studert den tyske forbundskansleren Angela Merkels måte å holde hendene i diamantform. Det er slikt vi ikke tenker på når vi ser på talen, men hvis hun hadde stått og rotet med fingrene ville det fort blitt en snakkis.

Nyttårstalene blir i motsetning til de tomme raketthylsene stående i historien vår. Små tekster som minner oss om nasjonens tilstand akkurat det året. Det er vel verdt å ta en titt på taler fra våre naboland. I Sverige har man sogar partiledernes juletale. Helle Thorning-Schmidts tale var også god. Man kan også ha glede av tidligere taler. De gir en følelse av tidens gang. Ellers sa kongen noe fint om det han kalte Grunnlovens kanskje viktigste paragraf, nemlig den siste:

Den sier at hvis noe av det som står i loven viser seg ikke å være til folkets beste og derfor bør forandres, så kan det behandles på nytt – og endres – av Stortinget. Det har blitt gjort mange ganger. En av de viktigste endringene skjedde da paragrafen som forbød jøder adgang til riket, ble opphevet. En annen viktig endring, som vi har feiret dette året, ga kvinner stemmerett. Loven må speile vår egen tid og virkelighet, ellers mister den sin relevans – og sin verdi.

Kanskje vi også kan si dette om nyttårstalene? De må speile vår egen tid og virkelighet. Ellers mister de sin relevans og verdi. Alt i alt tror jeg kongens tale blir stående fra i år. Han har også et annet, kanskje lettere utgangspunkt enn den som er statsminister. Han blir ikke ansvarliggjort på samme vis, og trenger ikke følge opp budskapet med konkrete politiske initiativer. Desto større er kravet om et slags symbolsk initiativ. Og den siste setningen før kongen ønsket oss godt nytt år var: “Kjærligheten er et sted å feste blikket. Og Grunnloven er et sted å stå,” — Det var en verdig måte å introdusere grunnlovsåret 2014.

Gjennom rekker av presiseringer kunne man nå frem til bedre og bedre kunnskap om både din egen og din motstanders resonnementer. Under lå et etisk imperativ som ikke er blitt mindre aktuelt med årene: Respekt for motstanderen som likeverdig partner i en felles erkjennelsessøken, ikke en hump på den solbelyste vei til Sannhet.

Hagtvet mente følgelig at omleggingen av pensum og kvalitetsreformen var en skandale, han har skrevet begeistret om Næss bok: “Du verden så løftende det var å skrelle av språkets mangetydighet og se dets uendelige fallgruver!” Nå vil nok mange med utgangspunkt i retorikken stille spørsmål ved hvor enkelt det er å “skrelle av språkets mangetydighet.” Man kan også stille spørsmål ved selve utgangpunktet for analysen – å lage allmenngyldige regler som vil gjelde i enhver situasjon. Som Georg Johannesen visstnok sa på seminar ved filosofisk institutt i Oslo: “Her må dere innføre tid og rom.” Altså: situasjonsbevissthet, og respekt for det unike i hver enkelt sak. Det er for eksempel utgangpunkt for samtalene i Konfliktrådene, hvor man ikke hamrer saklighetslære inn i mennesker som møter til megling, men lar dem bruke sitt eget språk for å komme frem til løsninger på vanskelige saker.

Nå er ikke tema her pensum til ex.phil og ex.fac ved norske universiteter. Men boken til Helge Svare, «Til saken – etikk og retorikk i den offentlige debatten» handler om samme tema Næss i sin tid dannet en slags standard for i Norge: Hvordan skal vi debattere? Kan vi i det hele tatt snakke om regler for god offentlig samtale? Boken har fått ufortjent lite omtale, til tross for at den går inn i et problem eldre enn 50-tallet, ja vi kan si like gammelt som sivilisasjonen – og høyaktuelt for oss i Norge etter terroren 22.07.11. Tittelen og omslaget er litt kjedelig. Men målet mellom permene er ambisiøst: å behandle de vanskeligste offentlighetsspørsmålene i et språk alle som ramler innom en Facebook-debatt kan forstå. Og det er her boken kanskje har sin største force. Utgangspunktet for Svare er samtalen i det moderne informasjonssamfunnet. Han bruker nettdebatter, aviskronikker, kommentarfelt, osv. som sitt analyseobjekt. Herfra går han gjennom de fleste tegn på saklighet og usaklighet i en meningsutveksling. Dette er kjent stoff fra retorikken. Ad Hominem-argumenter, kildekritikk, hersketeknikk, stråmenn og offerretorikk blir alle illustrert. Som god humanist fører han oss også til ordenes opprinnelige betydning. Toleranse som begrep oppstod som en reaksjon på de blodige religionskrigene i Europa på 1600-tallet, og «hadde da en betydning som ligger nærmere det norske ordet ‘å tåle’. Ideen var at man skulle tåle å omgås andre mennesker med en annen tro, og ikke forfølge dem med våpen i hånd.» Det å tolerere betyr ikke at man må like. Svare forklarer også opphavet til ordet «respekt», som kommer fra latin, re spectere, og betyr «å se tilbake på». Det handler om at man kan se hverandre i øynene. I det strengt hier­arkiske Romerriket krevde det samme sosiale status. Respekt betyr således ikke å godta alt: «Tvert imot kunne man si at åpenhet om uenighet inngår som en nødvendig dimensjon av respekt. Å ikke si ifra er respektløst.»

Svare viser hvordan aktører på begge sider i krevende debatter forsøker å tvinge oss inn i en falsk enten-eller-dikotomi. Er du mot å trykke satire av profeten Mohammed? Ja, da er du mot ytringsfrihet. Er du for å trykke satire av Mohammed? Ja, da er du mot muslimer. Og vi kan spørre oss: Hvorfor er vi havnet i den situasjonen, at man føler seg nærmest kjedelig — når man sier at dette er ekte dilemmaer, og vi må lære oss å leve med dem? I Skandinavia i dag er konflikten om verdier ofte vanskeligere enn konflikten mellom arbeid og kapital. Men i begge tilfeller finnes de beste løsningene i møte mellom ekte mennesker i ekte forhandlinger. Tankene mine går til Anders Johansen og Jens Kjeldsens bok om norsk politisk retorikk, «Virksomme ord». Et poeng der, er at den norske offentligheten, og faktisk den norske identiteten, har kommet styrket ut av definerende konflikter som EU-striden, målstriden, arbeiderbevegelsens kamp for politisk makt og kvinnefrigjøringen. «Den politiske talens historie er fremfor alt en historie om strid, til dels voldsom, uforsonlig», skriver de, men videre: «Når alt kom til alt var det konfrontasjonen som brakte forsoning.» Jeg innbiller meg at man kan bruke en lignende innfallsvinkel til de store stridstemaene også i Sverige og Danmark.

Om «Til saken» skal kritiseres for noe, så er det at den burde brukt mer plass på verdien av uenighet. Svare skriver kort om statsviter Chantal Mouffe og agonismen, men her foregår det flere interessante faglige diskusjoner. Mouffe beskriver agonismens debatt mellom ulike standpunkt slik:

In that case we are faced not with the friend-enemy-relation, but a relation of what I call adversaries. The major difference between enemies and adversaries is that adversaries are, so to speak, ‘friendly enemies’ in the sense that they have got something in common: they share a symbolic space.

Mouffe formulerer et syn på konflikt og offentlig debatt med berøringspunkter med det Robert Ivie argumenterer for i artikkelen “Den onde fienden vs. Den agonstiske andre.” – da i spørsmål knyttet til krigsretorikk. Ivie legger også vekt på et felles symbolsk rom. Han taler for et høyt konfliktnivå i samfunnet, men insisterer på viktigheten av grunnleggende respekt. Ondskap kan ikke være et argument om Den Andre, som han skriver: “Å hevde at en motstander tar feil, snarere enn å hevde at han er ond, er en nødvendighet dersom man vil oppnå og etterleve et demokratisk perspektiv.” En kjerne i spørsmålet om retorikk og konfliktløsning er og blir hvordan vi snakker med dem vi er uenig med, hvilke konsept vi har for dem, og hvilke fellesskap vi deler.

Christian Kock har som kjent skrevet flere artikler hvor han går i rette med en overforenklet habermasiansk innstilling til den offentlige debatten, hvor alle debatter via «det bedre argumentets særegne tvangløse tvang» skal bevege seg mot konsensus. Det ser altså ut til å foregå en rekke viktige diskusjoner i møtet mellom det vi kan kalle en habermasiansk offentlighetsteori og Mouffes agonisme. Bl.a. har Hallvard Moe, Jakob Svensson og Kari Karppinen tatt til orde for det de kaller en “teoretisk eklektisisme” hvor de viser i konkrete analyser av henholdsvis Public Broadcasting-debatter og svensk lokalpolitikk, hvordan man kan trekke på begge teorier. Et annet eksempel er MA-oppgaven «Om retorikeren» (2012) av Sine H. Bjordal ved Universitetet i Oslo, som utforsker retorikkens rolle i et habermasiansk system.

Hvis vi skal lete etter en kjerne i debatten om debatten, er det kanskje det enkle spørsmålet «Kan ord skade?» Her skriver Svare om en NRK-reportasje hvor Frp-representant Christian Tybring-Gjedde sto frem med sykemelding etter trusler og hets. Trusler er, som Svare påpeker, uakseptabelt, og burde straffeforfølges. Men reportasjen legger vekt på at det var en kronikk som utløste sykemeldingen – for det var den samme Tybring-Gjedde som høsten 2012 sa det var «forkastelig» at Oslos ordfører Fabian Stang deltok i en markering mot YouTube-filmen «The innocence of Muslims» fordi det «Uansett vil være en legitimering av demonstrasjonen og muslimers rett til krenkethet og raseri». Om dette skriver Svare: «Hvis ordene oppleves å ha en slik destruktiv kraft her, burde ikke da Frp-politikeren (i dette tilfellet) selv være mer forsiktig med hvilke ord han bruker i den politiske retorikken?» Som kuriosa kan det nevnes at både Dagbladets måte å redigere kronikken og NRKs reportasje fikk PFU-kritikk.

Konflikt er nødvendig for fremdrift. Men det symbolske rommet konfliktene foregår innenfor, er ikke uten grenser. Hva hvis for eksempel Aftenposten, eller en annen avis, trykker en kronikk av Anders Behring Breivik? Kan det bidra til et bedre samfunn? Hvis man er mot det, er man dermed mot ytringsfrihet? Er jeg mot ytringsfrihet fordi jeg mener det er galt av avisene å trykke kronikker av bloggeren “Fjordman” – terroristens største inspirasjonskilde? Eller bruker jeg simpelthen min ytringsfrihet til å si i fra om det? Flere i Norge velger den lette løsningen og sier de ikke vil ha noen “debatt om debatten” – men debatten om ytringsfrihet, ytringsansvar, eller ytringsanstendighet som Kjell Lars Berge har kalt det, blir stadig mer aktuell — ikke mindre. Den er som Håvard Nyhus skriver kommet for å bli. Det er en naturlig konsekvens av en stadig mer globalisert og umiddelbar offentlighet.

Svares bok er et viktig innlegg i denne debatten. Best liker jeg kanskje hans eksempelbruk. Han tar utgangspunkt i Mills klassiske ytringsfrihetsargumentasjon i On Liberty, og viser til hvor sterkt argumentet om menneskenes feilbarhet fremdeles står seg. Altså, vi trenger ytringsfrihet, for det er den beste måten å korrigere feil og mangler i et samfunn. Men det betyr naturligvis ikke at ytringsfrihet trumfer alle andre verdier. Vi inngår, som alltid, i forhandlinger med våre omgivelser. Svare sammenligner det med en far som tar med seg sin åtte år gamle sønn på fjelltur i tynne joggesko og med dårlig proviant. Hvis samfunnet ender opp med å måtte redde de to ned fra fjellet, vil faren motta berettiget kritikk for ikke å ha fulgt fjellvettreglene. Da vil det bli sett på som et lite adekvat svar å komme med: “Du vil ta fra meg friheten til å gå hvor jeg vil.” I ytringsfrihetsdebatten blir dette argumentet merkelig – og usaklig nok – ofte brukt. Men Svares bok er med på å belyse at dette ikke først og fremst er en juridisk debatt, men en etisk og retorisk. Mitt håp er at vi får flere slike bøker om debatten om debatten i årene som kommer.

Heretter satser vi på herredømmefri dialog, ikke sant? Hvor målet er å komme videre i erkjennelsen og lære noe av hverandre, og kanskje til hverandre?

– Thomas Hylland Eriksen,

 Thomas Hylland Eriksen, du eier virkelig ikke skam :-)

– Asle Toje,

Begge fra Facebook, 26. november

I. Utgangspunktet for teksten du leser er en allerede mye omtalt Facebook-tråd. Den begynte på medieviter Jostein Gripsruds Facebookside, og har i skrivende stund nesten 400 kommentarer og 200 tommelfingre i været, samt dekning i NRK, Morgenbladet, Dagbladet og Klassekampen. (For ordens skyld, jeg er stipendiat ved instituttet der Gripsrud er en nøkkelfigur, vi er Facebookvenner, men kjenner hverandre ikke personlig).

Debatten handlet grovt sett om sosialantropolog Thomas Hylland Eriksens analytiske forskning på majoritets­samfunnet, det man upresist kan kalle «dekonstruksjon». Eller kanskje utgangspunktet er kronikken Aftenposten trykket 23. november, med påstanden om at Hylland Eriksen «skrev om å dekonstruere demokratiet, noe som fikk dråpen til å flyte over hos massemorderen Anders Behring Breivik». Eller kanskje det tok av når statsviter Asle Toje sammenlignet Hylland Eriksen med en Hamsun-skikkelse som «flotter seg med spaserstokk og fine manerer» og bedriver «fomlete forsøk på dekonstruksjon». Eller kanskje begynte det egentlig 16. mai i år, når Bergens Tidende trykket Dan Odfjells anklage mot Eskil Pedersen om «å gjøre seg selv til helt» etter terrorangrepet 22. juli – noe Odfjell betegner som «rimelig skamfullt».

Eller kan det begynne med at vi skriver desember? Det er tid for tilbakeblikk på debattåret 2012. Året etter terroren. Året før stortingsvalget. Kanskje jeg bare satt og leste hvordan søndagskvelden var blitt ødelagt for Hylland Eriksen, og våknet mandag morgen og så at han klokken 07.35 stilte spørsmålet: Hvorfor var det på 1990-tallet lett «å føre en uenighets­basert debatt med meningsmotstandere (…) Den gangen var jeg både yngre, mer skråsikker og utvilsomt enda mer ufordragelig enn i dag. Hva tror dere det kommer av at det ikke ser ut til å være mulig (…) denne gangen?» Og så fikk også jeg behov for å skrive om hvordan vi debatterer i dette landet, i dette språket, til tross for at vi er uenig om hva både landet og språket innebærer.

II. Og sant å si fikk jeg unnskyldningen for å skrive denne teksten da jeg en ettermiddag i den sibirske oslokulden oppdaget boken «Til saken – etikk og retorikk i den offentlige debatten» av idéhistoriker Helge Svare. Den slo meg som den perfekte julegave, den kan deles ut til både venner og fiender. Boken er utgitt i år, og har fått ufortjent lite omtale, til tross for at den går inn i et problem like gammelt som sivilisasjonen – og høyaktuelt for oss i Norge etter terroren. Tittelen og omslaget er litt kjedelig. Men målet mellom permene er ambisiøst: å behandle de vanskeligste offentlighetsspørsmålene i et språk alle som ramler innom en Facebookdebatt kan forstå.

Svare (bra navn for en filosof!) går gjennom de fleste tegn på saklighet og usaklighet i en meningsutveksling. Dette er kjent stoff fra retorikken. Ad Hominem-argumenter (altså å ta mannen og ikke ballen), kildekritikk, hersketeknikk, stråmenn og offerretorikk blir alle illustrert. Som god humanist fører han oss til ordenes opprinnelige betydning.  Toleranse som begrep oppstod som en reaksjon på de blodige religionskrigene i Europa på 1600-tallet, og «hadde da en betydning som ligger nærmere det norske ordet ‘å tåle’. Ideen var at man skulle tåle å omgås andre mennesker med en annen tro, og ikke forfølge dem med våpen i hånd.» Det å tolerere betyr ikke at man må like. Svare forklarer også opphavet til ordet «respekt», som kommer fra latin, re spectere, og betyr «å se tilbake på». Det handler om at man kan se hverandre i øynene. I det strengt hier­arkiske Romerriket krevde det samme sosiale status. Respekt betyr således ikke å godta alt: «Tvert imot kunne man si at åpenhet om uenighet inngår som en nødvendig dimensjon av respekt. Å ikke si ifra er respektløst.»

Svare viser hvordan aktører på begge sider i krevende debatter forsøker å tvinge oss inn i en falsk enten- eller dikotomi. Er du mot å trykke satire av profeten Mohammed? Ja, da er du mot ytringsfrihet. Er du for å trykke satire av Mohammed? Ja, da er du mot muslimer. Hvorfor er vi havnet i den situasjonen, at man føler seg litt døll når man sier at dette er ekte dilemmaer, og vi må lære oss å leve med dem? I Norge i dag er konflikten om verdier ofte vanskeligere enn konflikten mellom arbeid og kapital – men i begge tilfeller finnes de beste løsningene i møte mellom ekte mennesker i ekte forhandlinger.

III. Facebooktråden til Gripsrud var ikke verdifull på grunn av de harde ordene som falt, og som så ble slettet. Det viktige var hvordan debatten bølget mellom vilje til å møtes og ren hån. Det sier noe om hvordan nett­debattene går for raskt, at de alltid står i fare for brått å forslummes og bli en forutsigbar øvelse i drittslenging. Men det forteller oss også at posisjoner kan forhandles, avklares, presiseres, til og med snus. Trådeier Gripsrud, som selv hadde lagt an en tøff tone, grep inn når raseriet hadde snudd seg fra Hylland Eriksen til Toje, og sa at han ville kjøpe den siste boken hans fordi nasjonsbegrepet stadig er aktuelt. Toje viste sympati for Hylland Eriksen og skrev: «Påstanden om at han skulle inspirert ABB er langt over streken.» Lærer ved Laksevåg VGS, Grete Melby, ba om å få bruke tråden i undervisning. (Heldige elever!) Det avfødte ny diskusjon om hvorvidt Facebook var offentlig, del-offentlig eller privat. Og at Hylland Eriksen som (aber natürlich) også har skrevet en bok om debatten om debatten, tilbød seg å sende henne den. Da kom jeg på Anders Johansen og Jens Kjeldsens bok om norsk politisk retorikk, «Virksomme ord». Et poeng der, er at den norske offentligheten, og faktisk den norske identiteten, har kommet styrket ut av definerende konflikter som EU-striden, målstriden, arbeiderbevegelsens kamp for politisk makt og kvinnefrigjøringen.

Den politiske talens historie er fremfor alt en historie om strid, til dels voldsom, uforsonlig», skriver de, men videre: «Når alt kom til alt var det konfrontasjonen som brakte forsoning.» Og da jeg på ny så Asle Tojes kronikk, oppdaget jeg et synspunkt det er lett å finne veien til fra mange politiske posisjoner, nemlig at man i svaret på «utfordringene globalisering og masseinnvandring fører med seg» bør «bygge videre på vår nasjonale identitet på en måte som gjør det mulig for nye nordmenn å slutte seg til den.

Svakheten med kronikken er paradoksalt nok at han ikke åpner for å møte Hylland Eriksen. De kunne funnet felles grunn i dette sitatet, som også er Tojes sterkeste poeng. Men kanskje dette ikke er Tojes prosjekt?

IV. Om «Til saken» skal kritiseres for noe, så er det at den burde brukt mer plass på verdien av uenighet. Svare skriver kort om statsviter Chantal Mouffe og agonismen, men her foregår det flere interessante diskusjoner. Christian Kock, professor i retorikk, har blant annet skrevet flere artikler hvor han går i rette med en overforenklet habermasiansk innstilling til den offentlige debatten, hvor alle debatter via «det bedre argumentets særegne tvangløse tvang» skal bevege seg mot konsensus. Og som en korrigering til dette igjen, er det senest i vår levert en sylskarp masteroppgave kalt «Om retorikeren» av Sine H. Bjordal ved Universitetet i Oslo, som utforsker retorikkens rolle i et habermasiansk system.

Hvis vi skal lete etter en kjerne i debatten om debatten, er det kanskje det enkle spørsmålet «Kan ord skade?» Her skriver Svare om NRK-reportasjen hvor Frp-representant Christian Tybring-Gjedde sto frem med sykemelding etter trusler og hets. Trusler er, som Svare påpeker, uakseptabelt, og burde straffeforfølges. Men reportasjen legger vekt på at det var en kronikk av Eivind Trædal som utløste sykemeldingen – for det var den samme Tybring-Gjedde som i høst sa det var «forkastelig» at Oslos ordfører Fabian Stang deltok i en markering mot YouTube-filmen «The innocence of Muslims» fordi det «Uansett vil det være en legitimering av demonstrasjonen og muslimers rett til krenkethet og raseri».

Om dette skriver Svare: «Hvis ordene oppleves å ha en slik destruktiv kraft her, burde ikke da Frp-politikeren (i dette tilfellet) selv være mer forsiktig med hvilke ord han bruker i den politiske retorikken?» Som kuriosa kan det nevnes at både kronikk og reportasje fikk PFU-kritikk. Konflikt er nødvendig for fremdrift. Men det symbolske rommet konfliktene foregår innenfor, er ikke uten grenser. Hva hvis for eksempel Aftenposten trykker en kronikk av Anders Behring Breivik? Kan det bidra til et bedre samfunn? Hvis man er mot det, er man dermed mot ytringsfrihet? Er jeg mot ytringsfrihet fordi jeg mener det er galt av avisene å trykke kronikker av Fjordman? Eller, for den saks skyld: At det er galt av Tybring-Gjedde å stille skriftlig spørsmål til Hadia Tajik som kun er et utvannet ekko av hans avisinnlegg «En drøm fra Disneyland»? Nei, jeg bruker ganske enkelt min ytringsfrihet til å si: «Det der burde du ikke ha sagt!»

Og til sist, kjære leser: At jeg stadig terper på hvor ideene kommer fra er, et slags stilistisk grep. Jeg prøver å vise hvordan meningene og tankene våre dannes i vårt stadige møte med omverden, med de andres talehandlinger. Det er en del av forhandlingene om vår tid, som vi alle deltar i. Stilig? Tja. Sant? Ja.

Teksten var på trykk i Klassekampen 18.12.12

For Holberg var ikke kun forfatter og komediedikter. Han var også naturrettsfilosof. Det vil si “den fundamentale naturlige lov, der siger, at mennesket, såfremt det står i dets magt, over for andre skal fremelske og bevare en social indstilling.” (Slik det defineres i Den Store Danske.) Naturretten er en viktig del av grunnlaget for menneskerettighetene, men også Nürnbergdomstolen. Mennesket har en verdi i seg selv, som et lands lover ikke kan stille seg ovenfor. Dette kan være nyttig i dagens debatt mellom ytringsfrihetsfundamentalister og religiøse fundamentalister. Den er nemlig også er en kamp om eierskapet til opplysningstiden.

Det mest realistiske med Niels Klim er begynnelsen: en ung arbeidsledig akademiker vender hjem til Bergen med “fine karakterer men ingen penger.” Det skjer den dag i dag! Virkelystne Niels bestemmer seg for å “undersøke jordens egenskaper og fjellenes indre.” Det fører han ned i en hule i Sandviken, hvor han faller og ender i Potu, trærnes land som baklengs blir nesten utopi. Arild Linneberg kaller det en “holbergsk idealstat basert på naturretten.” (Og J.R.R. Tolkien fant inspirasjon til Treskjegg herfra). Holberg var klassisist. Det vil si at han stolt stjal som en ravn. Romanen er full av sitater og anekdoter. Men på et område er Holberg europeisk foregangsmann, det er likestilling. I Potu har kvinner like rettigheter som menn.

Dette fører til problemer for Niels, for det første han gjør når han lander er å klatre opp i en adelskvinne. Altså anklages han for voldtekt. Men han dømmes mildt, sin manglende forståelse tatt i betraktning. Når han derimot etter flere år i landet fremmer forslag om å fjerne likestillingen er reaksjonen streng. I Potu er det nemlig kun dødstraff for en ting. Å foreslå lover som ikke blir vedtatt. Som om Holberg vil gi et forvarsel om vår tids rettsliggjøring av samfunnet, hvor stadig flere lover går på bekostning av politisk styring. I Potu blir lovene endret med fem hundre års mellomrom – ingen våger å foreslå en lovendring kun for egenmarkering. Igjen får Niels nåde, han blir utvist til “firmamentet” hvor han bygger seg opp til keiser ved hjelp av Europeisk krigskunst. Men til slutt styrter folket ham, og Niels ender sine dager som klokker i Korskirken i Bergen.

Holberg bruker Niels Klim til å harselere ved alle sider av 1700-tallssamfunnet. Ytringsfrihet eller trykkefrihet som det ble kalt på Holbergs tid, er en sentral del av diskusjonen. Holberg skrev boken på latin, og fikk den utgitt i Leipzig. Den ualminnelig ambisiøse bergenseren ville nå ut til hele Europa, og han ville skrive fritt. Bøker bar på den tiden sensorenes påskrift imprentur, altså “kan trykkes.” Holberg selv måtte sensurere, men avskydde ordningen. I sitt 3.levnetsbrev (1743)  skriver han:

Her i Norden fins det lysende begavelser, men så vidt jeg kan se, kan de ikke komme til full utfoldelse før denne hindring blir fjernet, og før de siste rester av den gamle gotiske surdeig blir utrenset. Jo større kultur et folk har, jo mere frihet gir det sine forfattere.

Kretsen rundt den konservative Christian 6 forsøkte å få Niels Klim forbudt. Men Holberg var for populær til at det var politisk klokt. Ytringsfrihet er uten tvil en av våre viktigste arvestykker fra opplysningstiden. Men betyr det at ytringsfrihet er den eneste arven? Nei. En like viktig del er hva vi kaller toleranse. Niels besøker flere land, for eksempel Iochtana: 

Hårene reiste seg på hodet mitt (…). Landet var nemlig et sammensurium og en kloakk av religioner: Alle trosretninger som fantes på kloden hadde sitt sentrum der – og ble åpnet forkynt. Da jeg husket på hvilken ballade det fører til med ulike trosretninger i Europa , turde jeg nesten ikke våge meg inn i hovedstaden (…)Men min redsel forsvant da jeg så at det overalt hersket stor gjensidig forståelse, uten at noen følte seg tilsidesatt.

Det er lett å glemme i dagens debatt at opplysningstiden kom som reaksjon på flere hundre års blodige religionskriger. Når John Locke skrev “There is absolutly no such thing (…) as a Christian Commonwealth” var det et tegn på et radikalt nytt perspektiv. Voltaire skrev senere en avhandling om toleranse: ”Den første naturlov” — Det som i følge Voltaire definerer oss som mennesker. Midt mellom står Holberg, og som Thomas Bredsdorf har vist gjennomsyrer toleransetenkningen hans forfatterskap. Holberg sparker både mot kietterne, altså gudsbespottere, og de såkalte “kiettermagere” “En ivrig Kiettermager (…) haver kun å forestille sig dette: End om jeg ble borger udi et andet Land, hvor min Orthodoxie blev holdet Kietterie.” Som Bredsdorf skriver: “Kætteri er en relativ affære.” Like morsomt er det at han påpeker “Det forunderligste er, at saadant skeer ofte udi indifferente Ting”. Altså: Det store sinnet kommer som reaksjon på om man holder gudstjeneste i hvite eller sorte klær, får nattverd stående eller på sine knær, eller for den saks skyld: tegner en tegning.

Hvordan forholder dette seg til dagens karikaturkontroverser? Vel, mye humanistisk forskning fra det 20.århundret har dreid seg om det vi kan kalle tegnets omskiftelige natur. Språket er ikke fastlagt. Det skifter mening, avhengig av øyet som ser, konteksten det opptrer i. Dette så Holberg også. Når Niels besøker landet Mardak møter han noen med ”aflange Øine” og alle ting de ser på virker “langagtige.” Andre stammer har firkantede øyne og ser alt rektangulært. Niels besøker tempelet og hører en mann bekjenne at han “sværger, at Solens hellige Tavle synes mig aflang.” Niels oppdager til sin skrekk at den er firkantet, og forlater landet. I 1750 forklarte Holberg selv i en epistel meningen med Mardak (legg merke til at bokstavene nesten blir til vårt naboland). Det er å møte andre kulturer og skikker med “upartiskhet” og “den sunde Fornuft.” Eksempelet sier også noe presist om tegnets natur. For er det ikke nettopp dette som gjør karikaturer og religiøse symboler så konfliktladet?

En hijab er både et frihetssymbol og et redskap for undertrykkelse. Og for svært mange bare en tradisjon. En karikatur av Mohammed inngår i en flere hundre år lang satirisk tradisjon i Europa. Men tolkes som overgrep av både fundamentalistiske og tradisjonelle muslimer. En karikatur av Mohammed sparker altså både oppover, mot Mullaer og Imamer, og nedover mot vanlige troende uten makt. Slik blir den absurde konsekvensen at det første møtet en ungdom på gaten i Kabul eller Kairo har med ordet “ytringsfrihet” er en film som krenker det de holder helligst. Slik blir “ytringsfrihet” en unnskyldning for folk som er mot den til å stå i Drammensveien og heie på Osama bin Laden.

Når Arnulf Øverland holdt foredraget “Kristendommen – den tiende landeplage” i studentersamfunnet i 1933, eller når Finn Graff tegnet voldtektsmenn med kors til penis (for å illustrere Eva Lundgrens bok om vold i kristne miljøer) var det grovt men nødvendig. Forskjellen, eller fordelen, er at de kritiserte en kultur de selv var innenfor og intimt kjent med. Det er en del av den liberale tradisjon i Europa. Man kritiserer det samfunnet man selv er en del av de konstante forhandlingene om. Det tjener ikke Jyllands-posten til ære at de i 2003 takket nei til karikaturer av Jesus under begrunnelsen av det “ikke var noe leserne ville like” – men så altså gjorde en stor sak av å innhente og trykke Mohammed-karikaturene i 2006.

I et samfunn der stadig flere religioner sameksisterer, og fornærmelser reiser med YouTubes hastighet, blir det stadig vanskeligere å skille klinten fra hveten. Vi må stå opp og forsvare en bok som Sataniske Vers, og retten til å lage karikaturer av religion. Og samtidig se at en film som “The innocence of Muslims,” uten annen hensikt enn å fornærme og provosere, står nærmere en annen, og langt mindre lys europeisk tradisjon enn den som representeres av Holberg, Locke, eller Voltaire. Det er nærmere den illiberale tradisjonen til Julius Streicher og Der Stürmer.

Det skal selvfølgelig være lovlig å lage krenkende kunst. Men det skal være like lovlig å påpeke at dette er dumt og ustrategisk. Og dessuten, at det ikke hedrer arven fra opplysningstiden. Den består nemlig av en liberal kjerne av både toleranse og ytringsfrihet. Vi kan ta Augustins ord fra 300-tallet som motto, han var som Holberg retorisk skolert: “Vi skal vise fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt.” Kanskje kontrollspørsmålet før en ytring bør lyde: Bidrar dette til at vi lever i en opplysningstid?

Kilder:

Niels Klims reise til den underjordiske verden. Ludvig Holberg, (overs Kjell Heggelund) Aschehoug 1997.

”Holberg og naturretten” Arild Linneberg, Holberg i Norden (red: Dahlberg, Teilmann og Thorsen) Makadam 2004.

”Tolerance og Autoritet hos Locke, Voltaire og Holberg” Lasse Horne Kjældgaard. Ibid.

Ludvig Holberg. Den store ensomme. Lars Roar Langslet, Press forlag. 2005.

T.O: Teksten har også vært trykket i Klassekampen.

Tonight, more than 200 years after a former colony won the right to determine its own destiny, the task of perfecting our union moves forward.

På den måten bygget han en bro mellom den legendariske 08-talen “A more perfect union” til denne valgkampens mer styringsfokuserte slagord “Forward.” Så strakk han ut hånden mot taperlaget, og mante til samhold. Mot slutten kom han til kjernen: Obama pekte mot publikum:

The role of citizen in our democracy does not end with your vote. America’s never been about what can be done for us. It’s about what can be done by us together through the hard and frustrating, but necessary work of self-government. That’s the principle we were founded on.

Så fortsatte han med klassisk retorikk. Tre ganger tese-antitese:

This country has more wealth than any nation, but that’s not what makes us rich. We have the most powerful military in history, but that’s not what makes us strong. Our university, our culture are all the envy of the world, but that’s not what keeps the world coming to our shores.

Før han slår fast:

What makes America exceptional are the bonds that hold together the most diverse nation on earth.

Det setter tonen for arven Obama nå begynner å bygge: Den overskridende politikeren, som reddet USA fra en depresjon og i retning av et mer rettferdig samfunn. The Obamas er tilbake i Washington, med et lite demokratisk flertall i senatet, og et større republikansk flertall i representantenes hus. Etter 2008 hadde Obama et historisk flertall i kongressen. Det tapte han i 2010. Og det er denne situasjonen som fortsetter. Fremdeles et delt land, røde stater mot blå. En amerikansk versjon av Stein Rokkans sentrum mot periferi.

I 08 opplevde strategene å komme til byer og delstater hvor folk sjøl satte opp kontor for Obama-kampanjen. Hjemmelagde skilt var overalt. Sulten på forandring var enorm. Det var lett å skape et narrativ om en folkelig bevegelse. Det stemte, selv om Obama mottok mest penger fra de store selskapene. Omtrent 900 mennesker har ifølge LA Times vært lønnet av kampanjen i år. Det høres mye ut. I forhold til norske forhold er det egentlig beskjedent, med tanke på den enorme operasjonen de har drevet. Det aller meste er folk som jobber gratis.

Selv har jeg vært på besøk i New York og Illinois. Herfra ble vi busset til vippestaten Wisconsin for å banke på dører. Man får utdelt er detaljert ark med navn, alder og adresse til potensielle velgere. Disse er segmentert som “light Democrats”. På valgdagen spurte vi: “Kan vi stole på stemmen din?” “Hvor planlegger du å stemme?” “Hvem skal du stemme sammen med?” Og folk svarer villig. “Joda, jeg har stemt i dag tidlig. Min kone kommer hjem fra jobb og skal stemme kl. 15 med datteren vår. Hun tar også med seg kjæresten,” fortalte en kar med spansk aksent, før han tok meg i hånden. Bakgrunnen for spørsmålene er forskning om at sannsynligheten for stemming øker når folk lager en plan for å gjøre det. Til og med på bussen hjem fra Milwaukee ble vi bedt om å bruke Obama-appen for å ringe tre siste telefoner. Premien for alt var en billett til valgvaken. Der kunne vi se, ikke bare Obamas tale, men Tammy Baldwin, den første åpne homofile senatoren, vinne for Demokratene fra Wisconsin. Dette er en mikroskopisk bit av operasjonen på bakkenivå. New York Times beskrev arbeidet til kampanjen slik:

In Chicago, the campaign recruited a team of behavioral scientists to build an extraordinarily sophisticated database packed with names of millions of undecided voters and potential supporters. The ever-expanding list let the campaign find and register new voters who fit the demographic pattern of Obama backers and methodically track their views through thousands of telephone calls every night. That allowed the Obama campaign not only to alter the very nature of the electorate, making it younger and less white, but also to create a portrait of shifting voter allegiances.

Den mest avanserte, og sannsynligvis best drevne, grasrotkampanjen i historien var altså avgjørende. I tillegg det noe kyniske, men strategisk kloke valget om å kjøre massive negative reklamer mot Mitt Romney gjennom sommeren. Den republikanske kandidaten var definert før han selv fikk sjansen til å definere seg selv. Det er også interessant at norskættede Karl Roves enorme pengesummer, organisasjonen hans brukte ca 350 millioner $, ikke førte til flere seire i valgkampen om senatet eller kongressen. Det Rove vil bli husket for i denne valgkampen er kanskje ført og fremst et av de pinligste øyeblikkene i FOX NEWS histore. Og det sier ikke lite.

Et tankekors dog, i det som var en seier for strategene, og statistikere som Nate Silver. Skjebnesvangre øyeblikk spiller fremdeles en stor rolle. Ingen kunne forutse Obamas elendige første debatt, som gav Mitt Romney en av de største seierne i TV-debattenes historie. Hva hvis Obama hadde gjort det like dårlig i de to siste? Heller ikke planlegge mot stormen Sandy, som traff overveiende demokratiske stater, men også førte til de ikoniske bildene av Helan og Halvan: Den republikanske guvernøren Chris Christie og president Obama side ved side i katastrofeområdene i New Jersey.

Til slutt: Selv om politikk alltid handler om fremtiden, ikke minst i USA, så husker mange de katastrofale årene under George W. Bush, republikanernes svar på Voldemort – han hvis navn ikke må nevnes. Selv om folk er misfornøyd med tempoet ut av arbeidsledighet og en treg økonomi, så vet de at det var mye sannhet i karikaturtegningen fra dagen etter valget i 2008: “Black Man Given Nation’s Worst Job.”

Helt til slutt, nå i dagene derpå er nok mange av oss temmelig lei denne valgkampen. Den negative reklamen. De uendelige nyhetssendingene om vippestaten Ohio og hvilke områder av suburbia i Florida som kan bli avgjørende. Men en siste liten tale kan vi unne oss, nemlig ordene den nyvalgte presidenten ga til kampanjemedarbeiderne på hovedkvarteret i Chicago. Ydmyk, lavmælt. Som en blanding av Mohammed Ali etter seieren over Joe Frazier og en Olof Palme som snakker om meningen med politikk. Enjoy, og takk for denne gang.

When hit with a dangerous emotional punch in politics – particulary a low blow (…)– the only appropriate response is an equally powerful emotional counterpunch

-       Drew Western.

Sitatet ovenfor stammer fra boken ”The political brain” som psykologen og den politiske analytikeren Drew Western utga i 2007. Den var en av flere gode bøker som kom ut i  årene etter Demokratenes valgnederlag i 2004. Liberale amerikanere forstod at de hadde opplevd to kommunikasjonskatastrofer: Først Al Gores dårlige debatter mot George W. Bush. Så John Kerrys dårlige valgkamp i 2004. Republikanerne kombinerte i begge tilfeller å kommunisere ulne, men uhyre viktige ”familieverdier” i kombinasjon med rå angrep på motstanderens troverdighet. I tilfellet Kerry, hans bakgrunn som krigsveteran, hvor det mest kjente angrepet kom i kampanjen kalt ”Swift Boat Veterans for Truth”

Demokratene ble fullstendig fintet ut av Karl Roves rå taktikk. Men så lærte de av den. Drew Westerns bok handler om viktigheten av følelser i politisk kommunikasjon, og hvordan man aldri kan svare med tipunktslister og teknisk språk: hvis motparten angriper din karakter og dine viktigste dyder. En annen viktig premissleverandør er George Lakoff som siden 80-tallet har skrevet om betydningen av metaforer – bilder og verdier — når vi mennesker gjør valg.

Dette så vi tydelig når Demokratene etter 2010 skulle håndtere en kongress med mange nyvalgte såkalte ”tea-party”-republikanere. Da valgte de å ”frame” republikanernes manglende samarbeidsvilje som ”uamerikansk” – et ord med en helt spesiell historie i amerikansk politikk. Demokratene har altså lagt om: Og selv om Obama ble valgt inn på et budskap om forandring og håp i 2008 – kjører de nå etter samme spilleregler som republikanerne: Tøffe, verdiorienterte angrep med bruk av sterke bilder. Det var dette Obama gjorde i den andre presidentdebatten – og det var derfor han vant.

Men først: Mitt Romney er en dyktig debattant. Det har han vært lenge. Redaktøren for Vox Publica, Olav, gjorde meg oppmerksom på denne gode artikkelen om Romneys bakgrunn på debattscenen. Romney er kommet til presidentdebattene fra en tøff primærvalgkamp, der han har kjempet seg til kandidaturet i møte med ringrever som Newt Gingrich og svært religiøse kandidater som Rick Santorum. Obama derimot, kom til New York klar for sin andre debatt på fire år. Amerikanske presidenter, i motsetning til for eksempel norske statsministre, debatterer ikke. De holder taler og pressekonferanser, gjerne med nøye utvalgte journalister. Det er derfor ikke rart at Obama var noe ”rusten”. Når vi i tillegg vet at han ikke er spesielt glad i debattgenren, og at forventningene var høye, var det kanskje ikke rart at Mitt Romney gikk av med seieren i første runde.

Like viktig som å vinne debatten er, som Jens Kjeldsen har skrevet godt om, medias tolkning av hvem som gjør det best. Og det er ingenting politiske journalister er så glad i som et skikkelig comeback. Da blir jo kampanjen spennende å følge igjen! Flere amerikanske kommentatorer, som CNNs Ron Brownstein, mener at den første debatten mellom Obama og Romney allerede er historisk. I den forstand at den totalt forandret dynamikken i valgkampen. Flere sammenligner den med den første TV-sendte debatten overhodet –  mellom Kennedy og Nixon i 1960 — hvor Kennedy var den klare vinneren. I tiden etter den første debatten har vi altså opplevd et slags selvforsterkende narrativ, der Romneys opptreden blir stadig sterkere, helt til det blir fremstilt som om Obama omtrent ikke sa et fornuftig ord. Det var altså viktig for Obama å forandre taktikk. Men ikke på en måte som gjorde han utroverdig. (Det var tabben Al Gore gjorde i 2000, hvor han skiftet voldsomt fra en konfronterende stil i første debatt til en overdreven hyggelig stil i den andre).

Når et flertall er enig om at Obama vant den andre debatten handler det for det første om at forventningene var endret. Spørsmålet nå var om han ville klare å stoppe Romneys fremgang – ikke hvor klart han ville vinne. Men viktigere: Obama-kampanjen bygger slik jeg ser det på tre sterke ”historier”. Disse består av både argumentgrupper, levende bilder, tekst og eksempler. Obama klarte på en betraktelig mer konkret og tydelig måte å formidle disse historiene:

Historie nr 1: Demokratene er den amerikanske middelklassens sanne venn. Republikanernes politikk vil kun gagne de rikeste. Obama begynte:

 Gov. Romney says he’s got a five-point plan? Gov. Romney doesn’t have a five-point plan, he has a one-point plan. And that plan is to make sure that folks at the top play by a different set of rules.

Så forsatte han med denne kanonaden:

 That’s been his philosophy in the private sector, that’s been his philosophy as governor, that’s been his philosophy as a presidential candidate: You can make a lot of money and pay lower tax rates than somebody who makes a lot less; you can ship jobs overseas and get tax breaks for it; you can invest in a company, bankrupt it, lay off the workers, strip away their pensions, and you still make money. That’s exactly the philosophy that we’ve seen in place for the last decade. That’s what’s been squeezing middle class families.

Dette er et sterkt budskap. Og det er kjernen i angrepet Obama-kampanjen har rettet mot Mitt Romney siden starten. Det er også denne historien en av de såkalte Super-PAC gruppene (Priorities USA) fortalte da de i sommer sendte denne ekstremt sterke kampanjevideoen ut, hvor de nærmest skylder på Romney for at konen til en fabrikkarbeider dør av kreft. Det ble mye oppmerksomhet om saken. Bl.a. CNN gjorde en sak som tilbakeviste deler av reklamen. Men til tross for protester fra høyresiden, og at Obama-kampanjen tok avstand fra reklamen – var effekten den samme. Historien siver igjennom. Selv om folk kan ta avstand fra måten det fortelles, sitter de likevel igjen med en mistanke om at republikanernes politikk fører til et hjerteløst samfunn.

Historie nr 2: Det handler om Mitt Romneys troverdighet, det man i klassisk retorikk kaller ethos. Et viktig øyeblikk i debatten var da Susan Katz, en velger som ennå ikke hadde bestemt seg, stilte Romney spørsmålet:

 I do attribute much of America’s economic and international problems to the failings and missteps of the Bush administration. Since both you and President Bush are Republicans, I fear a return to the policies of those years should you win this election. What is the biggest difference between you and George W. Bush, and how do you differentiate yourself from George W. Bush?

Her nølte ikke Mitt Romney med å distansere seg fra George W. Bush. Først med en litt vag formulering: “President Bush and I are different people, and these are different times.” Så kom han med en liste over ting som var annerledes. Blant annet sa han at Bush ikke hadde vært sterk nok i møte med den kinesiske trusselen for amerikansk økonomi. Det ga en gylden anledning for Obama til å gjenta fremstillingen av Mitt Romney som upatriotisk, og en som bryr seg mer om profitt enn å skape jobber i USA:

 When Governor Romney talks about getting tough on China, keep in mind that Governor Romney invested in companies that were pioneers of outsourcing to China and is currently investing in…companies that are building surveillance equipment for China to spy on its own folks.

Så avsluttet Obama:

 Governor, you’re the last person who’s going to get tough on China.

Dette budskapet er også helt i tråd med TV-reklamer Obama-kampanjen kjører om nettopp dette temaet.

Historie nr. 3: Obama er den trygge og stødige kandidaten. Mannen som leverer det han lover. Obama listet i den andre debatten opp eksempler på ting han hadde sagt han ville gjennomføre – for så å bekrefte at det var gjort. Det handlet om å avslutte krigen i Irak, innføre en helsereform og redde de store bilselskapene. Drapet på Osama bin Laden ble av mange i Europa sett på som en usivilisert måte å håndtere terroristen – han burde fanges i live og stilles for retten. Men i USA er det en ikke-sak. Og Obama har, uvant for demokratene, svært høy standing når det gjelder sikkerhetspolitikken. 

Dette gjør også at Obama med troverdighet kan avfeie Romneys anklager, om at han ikke har gjort nok for å beskytte de som ble drept på det amerikanske konsulatet i Benghazi. På spørsmål om han forsøkte å skyve ansvaret for angrepet over på Hillary Clinton, gjorde han det eneste riktige for en president, og svarte:

Secretary Clinton has done an extraordinary job. But she works for me. I’m the president and I’m always responsible, and that’s why nobody’s more interested in finding out exactly what happened than I do. (…)

Så gikk han videre til å forsvare teamet sitt, og implisitt kritisere Romney:

 I was there greeting the caskets coming into Andrews Air Force Base and grieving with the families.

And the suggestion that anybody in my team, whether the Secretary of State, our U.N. Ambassador, anybody on my team would play politics or mislead when we’ve lost four of our own, governor, is offensive. That’s not what we do. That’s not what I do as president, that’s not what I do as Commander in Chief.

Hvis vi studerer de tre historiene Obama fortalte i den andre debatten vil vi se at han formidler tydelige verdier (sikkerhet, rettferdighet for middelklassen, patriotisme) og kombinerer det med harde angrep på motstanderen — alt sammen kledd i sterke bilder:

• Romney har ikke en fem-punkts plan – men en-punkts plan
• Romney er den siste i hele verden som vil være tøff mot Kina
• Jeg var det på flyplassen for å ta i mot kistene sammen med familiene til de falne.

Det er nok mye av forklaringen på at den andre debatten gikk bedre for Obama. Og at republikanerne nå er mindre opptatt av selve debatten, og mer opptatt av å fortelle at fremgangen til Romney uansett ikke går an å snu, slik nettopp Karl Rove gjør i Wall Street Journal i dag.

Too many stakeholders had an interest in creating conflict, not solving it. Several people were killed in violent protests, and the level of trust between our cultures decreased. In western Europe we had, and still have, a large, unsettled and confusing debate about whether or not one can hurt people’s religious feelings in the name of freedom of speech. In the Muslim world we still have large groups of people who feel hatred towards the west. In fact, on both sides, we have a deep skepticism towards each others’ values.

As the world is globalized, it is not possible to separate and delineate cultures and religions. It becomes increasingly inappropriate to make one unitary set of rules define what is “acceptable” in art or opinion. That’s why we need to protect and stand by Danish or Swedish cartoonists, or Salman Rushdie for that matter. But we must at the same time be able to state the obvious: a film like “The innocence of Muslims,” its sole purpose being to insult and provoke, does not stand in the liberal tradition of Locke, Mill or Rousseau, but is closer to the illiberal tradition of Julius Streicher and Der Stürmer.

We have freedom of speech so that we can criticize and develop our own society and culture. Not to mock people in the streets of Cairo. Because tolerance and respect for each others’ beliefs is as important an Enlightenment inheritance, as freedom of speech.

President Obama’s first response to the attack in Benghazi was appropriate, honouring the lost lives, taking action to secure other diplomats and committing himself to holding terrorists responsible for their acts. But the more pressing issue right now, as we see riots from Bangladesh to Morocco, is how he should deal with the deeper cultural conflict underlying the crisis, the conflict between conservative Muslims and the west. Can he start transforming this conflict as we approach the peak of election fever in the US?

A form of speech – the now infamous YouTube clip – started this conflict, and is at its heart. Despite all the geopolitics, economy and history which underlie the current clashes, this is a communication problem. The right speech made at the right time by the president could begin to transform the conflict. And Obama excels at this kind of decisive speech.

One place to look for inspiration, could be in what was maybe his finest speech: ”A More Perfect Union”, from the 2008 primaries.  The challenge is similar, not in the essence of the incident, but in the structure of the conflict it represents.  Many of us remember the scandal and uproar when the American public saw videos of Obama’s former priest, Jeremiah Wright, describing 9/11 as being, “America’s chickens… coming home to roost” and saying, “… not God Bless America. God damn America.”  The media, the competing Republicans, and supporters of Hilary Clinton, all tried to:

a) force Obama into denouncing his former reverend, or

b) defend him, and in that way alienate himself from the American mainstream.

The genius of Obama’s response was that he did neither.  He went to the heart of the conflict: America’s history of slavery and racism. And from that point, he was able to transcend the conflict, offering a “new politics”, where Americans could move forward step by step. He did criticize Wright’s statements, like this:

Reverend Wright’s comments were not only wrong but divisive, divisive at a time when we need unity; racially charged at a time when we need to come together to solve a set of monumental problems (…) that are neither black or white or Latino or Asian, but rather problems that confront us all.

At the same time, he placed them and his own response into context, like this:

I can no more disown him than I can disown the black community. I can no more disown him than I can my white grandmother – a woman who helped raise me, a woman who sacrificed again and again for me, a woman who loves me as much as she loves anything in this world, but a woman who once confessed her fear of black men who passed by her on the street, and who on more than one occasion has uttered racial or ethnic stereotypes that made me cringe.

As the cognitive linguist George Lakoff wrote in his excellent analysis of the speech: ”The true power of the speech is that it does what it says. It not only talks about empathy, it creates it.” And empathy is exactly what we need now.

It did not work well for Mitt Romney when he tried to exploit the tragedy by saying that Obama, “apologizes for America.” But people in the west still need to hear president Obama defend the values of democracy and freedom of speech. People in the Muslim world still need to hear that the president of the US respects them and their religion.

What it takes is a speech that has the courage to delve deep into the conflict and the reasons why people are angry. A speech that is honest about how differently we look at things like “honour”, “freedom” – or “art” for that matter. And a speech that shows that it is still possible to figure out these things.

Perhaps he could start out with telling the story I‘ve heard from many Muslims, about the old lady who used to throw garbage at the prophet Mohammed every day, as he passed on his way to the mosque. One day, the lady didn’t come out to throw the garbage. The prophet‘s response was to knock at her door and ask for her. When he came to know that the old lady was ill and lying in bed, he helped her out in the house. The prophet did not set fire to her house for showing disrespect, he looked after her.

Four years ago Obama also created a story. About how a people with one of the most hurtful cultural scars in the history of the world, American slavery, could move forward together, looking after each other. The same kind of will to move forward, the will to overcome historical trauma and resentment born from powerlessness, will be necessary to end this conflict. The work will have to be done on a small scale, a change in the way our cultures communicate and understand each other. But the right speech by Obama could, as it did in 2008, help that change to begin.

It could be a history worth repeating.

Dette innlegget har også vært publisert i netttidskriftet Opendemocracy.net

• Har amerikanerne det bedre i dag enn for fire år siden?
• Hva vil Obama gjøre med splittelsene som gjør samarbeid umulig i Washington?
• Hva er planen for vekst og velstand i de neste fire årene?

Forrige ukes republikanske møte i Tampa, Florida var på mange måter rotete. Hovedtaler Chris Christie holdt en tale som egentlig handlet om hans egen presidentvalgkamp i 2016. Clint Eastwood hadde en absurd dialog med en tom stol. Orkanen Isak ødela en dag med mediedekning. Men: Mitt Romney selv holdt en god tale. Han satte høstens valg i historisk kontekst med et ekko av Ronald Reagan i 1980:

Hver eneste president siden Depresjonen som sto foran det amerikanske folk og spurte om å få gjenvalg kunne se tilfreds tilbake på de siste fire årene og si ‘du har det bedre i dag enn du hadde det for fire år siden.’ Bortsett fra Jimmy Carter. Og bortsett fra denne presidenten.

Han gjentok spørsmålet som Reagan stilte seerne i debatten mot Carter i 1980: Har du det bedre nå enn for fire år siden? Både David Axelrod og David Plouffe, arkitektene bak Obamas valgkamper, hadde problemer med å svare. Arbeidsledigheten er den samme, bensinen er blitt dyrere, gjelden har vokst og medianinntekten har sunket. Dette har selvfølgelig Demokratene vært klar over at de kom til å bli utfordret på. Likevel var de famlende i sine første tilsvar. Joe Bidens svar var en begynnelse: “Vil dere høre om vi har det bedre nå? Jeg har et lite slogan til dere: Osama bin Laden er død, og General Motors lever.”

Mitt Romney angrer nok den dag i dag på at han argumenterte mot å gi penger til bilfabrikkene i Detroit. Jakten på Osama bin Laden representerer også en kontinuitet hos Obama. Han var en av få som i 2008 var mot krigen i Irak – og mente at man burde fokusere på å fange bin Laden.

Men dette er ikke nok. Politikk er i sitt vesen en konkurranse om fremtiden, om hvem som har den beste planen. Her fikk Obama formidabel drahjelp av tidligere president Bill Clinton. Han gikk inn i politiske detaljer på en måte vi ikke har sett på verken Republikanernes eller Demokratenes landsmøte, med skarpt formulerte kritikker av Republikanernes syn på store saker som helsereform, arbeidsledighet og gjelden, og deres budsjett:

Folk spør meg hvordan vi klarte å lage fire budsjetter på rad med overskudd. Hvilken ny ide var det vi brukte? Jeg svarer alltid med ett ord: ‘matte’.

Når det gjelder å forklare kompliserte politiske problemstillinger på en enkel og lettfattelig måte er Clinton uovertruffen. Han tok også opp det som er viktig for mange sentrumsvelgere: samarbeid i Washington. Talen onsdag klarte kunststykket å være både et sviende angrep på Republikanerne, og en hyllest til samarbeidet man fikk til med dem før partiet ble radikalisert. Clinton leverte et langt og velbegrunnet svar på utfordringen fra Romney. Og han gjorde det, som alle store kommunikatører gjør, ikke ved bare å svare, men ved å forandre premissene for spørsmålet:

Det republikanske argumentet for ikke å gjenvelge Obama var faktisk ganske kjapt og greit. Det var omtrent slik: “Vi overlot et salig rot. Han ryddet det ikke fort nok opp, så gi ham sparken og få oss tilbake.”

Hvordan gikk det så med Obamas egen tale i natt? Forventningene var skyhøye, og i likhet med presidentperioden hans vanskelig å innfri. Den første halvtimen var en ganske tradisjonell tale med fokus på resultater. Det er ikke slike taler som har ført Obama til den politiske retorikkens stjernehimmel, og Clinton snakket bedre om det kvelden før. Klassisk Obama ble det først de siste ni minuttene.

Valget for fire år siden handlet ikke om meg. Det handlet om deg. Kjære medborgere, dere var forandringen.

Her var Obama tilbake på sitt beste, i rollen som en transformativ skikkelse som klarer å overskride skillet mellom seg selv og velgerne. Han ville inkludere alle i forandringen som hadde skjedd. Med eksempler:

Det er på  grunn av dere at en ung mann i Colorado som aldri trodde han ville ha råd til å studere medisin får sjansen til det.

Dem som stemte ham inn i 2008 knyttes til noe som har skjedd i verden. Obama visste at han var nødt til å forholde seg til slagordene “forandring” og “håp.” Dette er ord man i utgangspunktet kan plassere hvilke som helst følelser inn i – det var nettopp det folk gjorde for fire år siden. I går sa han også noe konkret om håp. Hans bilde på dette var en soldat han hadde møtt, som har fått kneet sitt amputert etter et granatangrep, men jobbet videre med livet sitt.

Jeg vet ikke hvilket parti disse mennene og kvinnene tilhører. Jeg vet ikke om de kommer til å stemme på meg. Men jeg vet at det er deres ånd som definerer oss.

Selv om Obama var mot krigen i Irak, er det altså en Irak-veteran han trekker frem som symbolet på håp. Det er strategisk smart for militærvennlige velgere. Men den skadede soldaten blir også et bilde på en nasjon som er skadeskutt, men på vei fremover igjen: Med den samme ukuelige optimismen amerikanerne aldri blir lei av å minne seg selv på. Obama har fått grå hår på de fire årene han har vært president. Talen hans hadde mindre humor og eleverte poenger enn før. Men den var dypt politisk, og ærlig i den forstand at den ikke lovet for mye, men holdt det den lovet. Den ga amerikanerne valget mellom det Obama kalte den vanskeligere veien til et bedre sted – og løsningene som førte dem ut i uføre.

Denne bloggposten er tidligere publisert på NRK Ytring.

We are the best in the world. Don‘t forget about that.

- Clint Eastwood.

President Obama promised to begin to slow the rise of the oceans and heal the planet. MY promise…is to help you and your family.

- Mitt Romney

Jeg dristet meg til å komme med noen spådommer i forkant av Romneys tale, og var spent på hvorvidt de ville slå til i natt. Men for å være ærlig var det ikke ekte spådomskunst. Det ville vært skandale om ikke Romney snakket om a) At USA må komme sammen b) Familieverdier og c) Amerikansk eksepsjonalisme. Han leverte spesielt på det siste: Ved å finne omtrent 60 ulike måter å hylle det spesifikt amerikanske. Men kanskje det mest vellykkede var referansen til nylig avdøde Neil Armstrong:

The soles of Neil Armstrong’s boots on the moon made permanent impressions on OUR souls and in our national psyche. Ann and I watched those steps together on her parents’ sofa. Like all Americans we went to bed that night knowing we lived in the greatest country in the history of the world.

God bless Neil Armstrong.

På den måten fikk han snakket om fordums storhet ved hjelp av en sterk metafor, nemlig fotavtrykket til Armstrong. Han fikk også koblet dette til bildet av at han allerede da satt i sofaen med sin kone. Jammen kom ikke Gud inn i denne vitenskapens triumf også. Det er sterkt skrevet.

Men hvorfor er det slik at amerikanske presidentkandiater må innom disse temaene? Det er et stort spørsmål, og kan besvares fra en myriade av faglige vinkler. Jeg var også med å diskutere på Dagsnytt 18 fredag ettermiddag. En kortversjon kan være:

a) Det å snakke om et samlet USA er viktig i et land med så mye splittelse i sin historie. Den amerikanske borgerkrigen er til dags dato den krig hvor flest amerikanere ble drept. Slaveriet skapte et kulturelt sår som til enhver tid er til stede. Bare se på anklager fra både demokrater og republikanere om at den andre siden spiller “rasekortet” til tross for at USA har en svart president. På den annen side: selvfølgelig snakkes det om å hele konflikt. For ingen er heller flinkere enn amerikanerne å overkomme disse splittelsene. Det var nøkkelen i Obamas forrige kampanje, hvor for eksempel ga den historiske talen “A more perfect union” om nettopp dette spørsmålet.

b) Familieverdier er ikke uvesentlig. De aller fleste av oss lever i en familie, det er den mest grunnleggende organisasjonsmodellen i verden. Det ville vært rart om vi ikke overførte verdier og tanker om familien til politikken. Republikanerne fra Reagan, har vært mestre i å koble konservative verdier når det gjelder hus og hjem, til hvordan man skal holde styr på den store familien USA også kan fremstilles som. Den kognitive lingvisten George Lakoff har vist hvordan verdier ligger i kjernen av våre politiske valg, og hvorfor det derfor er viktig å kommunisere hvilke verdier man baserer politikken på. (I motsetning til et entydig fokus på egeninteresse, ti-punkts lister, eller klassebevissthet). Dette er det blitt høy bevissthet om både på liberal og konservativ side de siste årene.

c) Amerikansk eksepsjonalisme var det MYE av, noe de fleste kommentatorene har påpekt. Faktisk ble selve begrepet brukt to ganger tidligere i landsmøtet — av både keynote speaker Chris Christie og den cubansk-amerikanske senatoren fra Florida Marco Rubio. Dette har vært en del av amerikansk dypkultur siden puritaneren John Winthrops visjon om at den lille kolonien i New England skulle være “A city upon a hill” — et sitat fra Jesus vakre bergpreken.

Det var denne delen av Romneys budskap som virkelig kan gi ham fart inn i den siste fasen av valgkampen. Glem ikke at det var akkurat den samme amerikanske eksepsjonalismen som gjorde det mulig for Barack Obama å bli valgt. Obama koblet seg og sin families historie intimt med den amerikanske ved å si ting som:

I am the son of a black man from Kenya and a white woman from Kansas. I was raised with the help of a white grandfather who survived a Depression to serve in Patton’s Army during World War II and a white grandmother who worked on a bomber assembly line at Fort Leavenworth while he was overseas. I’ve gone to some of the best schools in America and lived in one of the world’s poorest nations. I am married to a black American who carries within her the blood of slaves and slaveowners — an inheritance we pass on to our two precious daughters. I have brothers, sisters, nieces, nephews, uncles and cousins of every race and every hue, scattered across three continents, and for as long as I live, I will never forget that in no other country on Earth is my story even possible.

Dette er fra nevnte “A more perfect union”. Og det Romney gjorde i går var å anerkjenne kraften i Obamas budskap for fire år siden. Han forstod godt at folk ville ha “hope” og “change”. Og så tar han altså utgangspunkt i dette sterkeste ved Obamas budskap, og snur det til sin fordel ved å spørre:

Hope and Change had a powerful appeal. But tonight I’d ask a simple question: If you felt that excitement when you voted for Barack Obama, shouldn’t you feel that way now that he’s President Obama? You know there’s something wrong with the kind of job he’s done as president when the best feeling you had was the day you voted for him.

Og dette tok han videre, ved å sette det inn i historisk kontekst og gjøre det til et ekko av Ronald Reagans tale på RNC i 1980, ved å stille det enkle spørsmålet: Har du det bedre i dag enn for fire år siden?

That is why every president since the Great Depression who came before the American people asking for a second term could look back at the last four years and say with satisfaction: “you are better off today than you were four years ago.”

Except Jimmy Carter. And except this president.

Reagan er for republikanerne det JFK er for demokratene. Alle vil skrive seg inn i hans tradisjon. Og selv om Obama-leiren sikkert kan påstå at amerikanere flest IKKE hadde det bedre etter åtte katastrofale år med George W. Bush bak rattet vil spørsmålet likevel treffe hardt. Dette er også en del av ideen om Amerika — at livet skal bli stadig bedre, stadig rikere. På det punktet må man formidle at man leverer, slik Reagan f.eks gjorde i sin legendariske “Morning again in America”-reklame. Obama-leiren vil hevde at Romney og Ryan står for nettopp den type økonomiske politikk som har ført landet ut i uføre, sendt jobber til lavkostland og belønnet grådighet. Men som Romney sa i går: “We Americans have always felt a special kinship with the future.” Politikk handler om øyeblikket og morgendagen. En hovedoppgave for Obama blir altså naturlig nok å skape optimisme, også for de neste fire årene.

Romney vil kjøre på de samme temaene fremover. Denne velproduserte kampanjefilmen oppsummerer det godt: Familie, karakter, gud, USA, og først og fremst bakgrunnen som forretningsmann, fordi: It’s still the economy stupid.

Det var flere andre interessante ting som skjedde på landsmøtet. Men hvis jeg skal oppsummere synes jeg hovedtalerne var dårlig kooridinert og at det var foretatt en del rare strategiske valg. Forklaring:

Den beste, etter Romney, var kona hans Ann. Hun gjorde det smarte grepet å si at hun ikke skulle snakke om politikk men om kjærlighet — og så leverte hun en lang tale om hvor tøft det var å være kvinne i en amerikansk økomomi som ikke blir bedre. Poenget med talen var å myke opp mannens image. Men det talen først og fremst gjorde var å rekke ut en hånd til de kvinnelige velgerne ved å tale deres sak — eller i alle fall deres språk. Hun begynte slik:

I want to talk to you tonight not about politics and not about party.

And while there are many important issues we’ll hear discussed in this convention and throughout this campaign, tonight I want to talk to you from my heart about our hearts.(…)

Tonight I want to talk to you about love.

Så snakket hun om alle de små og store tingene som var blitt vanskeligere for en amerikansk familie. Regningene, skolepengene, prisen på bensin: alle disse konkrete tingene som folk kan kjenne seg igjen i. Og så opphevet hun kvinnens rolle spesielt i dette:

Sometimes I think that late at night, if we were all silent for just a few moments and listened carefully, we could hear a great collective sigh from the moms and dads across America who made it through another day, and know that they’ll make it through another one tomorrow. But in that end of the day moment, they just aren’t sure how.

And if you listen carefully, you’ll hear the women sighing a little bit more than the men. It’s how it is, isn’t it?

It’s the moms who always have to work a little harder, to make everything right.

It’s the moms of this nation — single, married, widowed — who really hold this country together. We’re the mothers, we’re the wives, we’re the grandmothers, we’re the big sisters, we’re the little sisters, we’re the daughters.

You know it’s true, don’t you?

You’re the ones who always have to do a little more.

Det var en god tale — og fremføringen var også naturlig. Hun ropte og smilte. Det er spesielt å se en kvinne på 63, som kan bli førstedame, som har levd seg igjennom brystkreft og lever med MS — har fem barn og en haug med barnebarn — komme inn på scenen og begynne med å neie. Men det gjorde hun altså. Og det er heller ikke tilfeldig. Det handler om hvordan hun vil fremstå som mannens støttespiller, og er en helt annen tilnærming enn for eksempel Michele Obama har.

Det som forundret, og som flere kommentatorer i USA har påpekt, er hvordan kveldens neste taler fulgte opp. Guvernøren i New Jersey Chris Christie holdt “The Keynote Speech” — som navnet sier skal sette en slags tone for møtet. Det er en stor sjanse for en enkeltpolitiker å skinne. Det var ved å holde denne talen Obama ble kjent i 2004.

Det var store forventninger til Christie, som reklamerer med den kjente retoriske teknikker å være anti-retoriker. Det vil si en type som liker å “si det som det er”. Taktikken minner litt om navnet på bussen og flyet John McCain brukte i henholdsvis primærvalget 2000 og presidentvalget 2008: “The Straight Talk Express.” Det samme trikset blir brukt hver gang noen sier: “Det der er bare retorikk.” Men som vi vet. man kan ikke melde seg ut av retorikken og inn i sannheten. Man bruker retorikk for å formidle sin side av saken. Og retoriske knep for å få de andre til å fremstå som de snakker tull. (Uten sammenligning forøvrig ble anti-retorikk som teknikk brukt par excellence av Platon når han skrev dialogen Gorgias med Sokrates i hovedrollen.)

Men la oss se på den mest interessante delen av talen. Det kom i begynnelsen, der han koblet den sterke historien om sin italienske mor, til hans egen instilling for lederskap: Å søke respekt ved å si sannheten.

The greatest lesson Mom ever taught me, though, was this one: she told me there would be times in your life when you have to choose between being loved and being respected.

She said to always pick being respected, that love without respect was always fleeting — but that respect could grow into real, lasting love.

Now, of course, she was talking about women.

But I have learned over time that it applies just as much to leadership.   In fact, I think that advice applies to America today more than ever.

I believe we have become paralyzed by our desire to be loved. (…) Tonight, we choose respect over love.

Dette er bra. Men det er litt rart å si det når Ann Romney nettopp har holdt en hel tale som kretser rundt begrepet kjærlighet. Da tar du liksom ikke scenen med å hevde:  “Vel, kjærlighet er fint, men i kveld velger vi respekt.” Når det i tillegg er en storvokst kar med italienske aner og brutal stil, som kommer fra den samme staten som Tony Soprano, blir det lett å lage vitser. (Han har forøvrig blitt sammenlignet med Soprano tidligere)

Så selv om måten Christie koblet barnelærdom til politisk filosofi var elegant, og talen som helhet hadde mange gode grep og formuleringer, var den ikke vellykket. Problemet oppstår med talens funskjon — eller “purpose” for å si det med den store amerikansk retorikeren Kenneth Burke. Hva ville han oppnå?

Det virket som Christie tenkte mer på å skinne selv enn på å styrke Romney, og derfor endre han opp med å holde en tale få vil huske som noe annet enn et forsøk på å styrke Christies egne sjanser i 2016. Han brukte over 16 minutter før han i det hele tatt nevnte Mitt Romney — og når han kom til Romney nevnte han kun navnet hans syv ganger — i en tale som varte i 25 minutter.

Når det i tillegg er så dårlig koordinert med Ann Romneys tale rett før vitner det om dårlig samarbeid — noe som er pussig med tanke på at disse landsmøtene er stramt regisserte. De er langt unna slik vi kjenner landsmøter i norske partier der folk kommer fra alle fylker og slåss om å få sine saker på agandaen. Det handler om å fremstille kandidaten best mulig — og det gjorde ikke Chris Christie. Prøv bare å sammenligne den med talen Rudi Giuliani holdt for John McCain for fire år siden, så ser man forskjellen. Sannsynligvis svekket Christie både sine egne og Romneys sjanser.

Talen til VP-kandidat Paul Ryan hadde sterke øyeblikk. Men det er rart at en mann som skal holde sin viktigste tale — for første gang til hele nasjonen — ikke unngår pinelige faktafeil som blir skutt ned i løpet av samme kveld. Han anklaget for eksempel Obama for nedleggelsen av en fabrikk som var blitt stengt mens Bush ennå var president. Clint Eastwoods opptreden var selsom, og det er blitt behørig kommentert. Budskapet hans var på en annen planet enn republikanerne forøvrig. Men, Clint har Heartland-kredibilitet. Det trekker nok mer i positiv enn negativ retning.

Ellers viser denne tøffe ordskyen at temaene de  fleste er opptatt av på møtet er jobber, økonomien og Obama.  Og landsmøtet har vært vellykket i den forstand at journalister og kommentatorer har tatt Mitt Romneys spørsmål videre inn i helgen: “Har du det bedre enn for fire år siden?” Dette fikk både David Axelrod og David Plouffe (sentrale Obama-rådgivere) problemer med å svare på.

Så det er spenning knyttet til hvordan Demokratene skal løse dette når de starter sitt landsmøte på tirsdag. Romney tar stadig innpå Obama på meningsmålingen. Dette blir en nervepirrende høst.