For NRK er sitatretten allerede entydig: Gjeldende rett er ifølge ham nemlig slik NRK praktiserer regelen i dag. Dette er selvsagt en rimelig posisjon å innta som aktør i en pågående rettssak, men ikke i en upartisk analyse av en juridisk regel som både er uklar, omstridt og med svak rettslig standard i Norge.

Nyhus opplyser om at NRK skiller mellom “eksterne profesjonelle aktører”, som anses som kommersielle, og ikke-kommersielle aktørers gjenbruk. For førstnevnte tar NRK “markedsmessige priser” for lisensiering av klipp. Hva slags marked er dette? NRK opererer ikke i et fritt marked for arkivklipp, men er monopolist. Derfor setter de, som Nyhus skriver, prisene som de vil. Og er det ikke slik, som både TV 2 og våre informanter i dokumentarfilmbransjen har hevdet, at NRK er prisledende på arkivklipp i Norge?

Videre antyder Nyhus at vi argumenterer for å gi dokumentarfilmskapere en utvidet adgang til NRKs arkiver utover sitatretten. Det gjør vi selvsagt ikke. Vårt poeng er at deres adgang bør være i tråd med det Borgarting lagmannsrett framhever som sitatrettens hovedbegrunnelse; hensynet til den frie offentlige meningsutveksling. Dette prinsippet må vel gjelde uavhengig av om aktøren er kommersiell eller ikke?

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 13. januar 2010.

NRK gjør seg i denne saken til en talsmann for en vid tolkning av sitatretten. En videre tolkning av sitatretten innebærer at rettighetshavere, i dette tilfellet Gørild Mauseth, må akseptere at andre medieprodusenter kan låne fra deres åndsverk. Samtidig står NRKs tolkning av sitatretten i skarp kontrast til den tolkningen de legger til grunn for sin egen arkivpolitikk. Til Dagbladet sier NRK-advokat Jon Wessel-Aas at: “Dette er en viktig sak for NRK, og for norske medier generelt. Hele poenget med den frie sitatretten er jo at hva som skal siteres ikke kan bestemmes av rettighetshaverne selv” (Dagbladet, 16.09.2009). NRKs liberale holdning til sitatrett ser imidlertid ikke ut til å strekke seg like langt når andre ønsker å sitere fra NRK-produsert materiale.

NRKs dobbeltrolle

Statskanalen er selv en gigantisk rettighetshaver i norsk målestokk. NRK forvalter Norges største audiovisuelle arkiv — et arkiv som NRK har opparbeidet seg som følge av over 70 års lisensfinansiert kringkastingsmonopol. NRKs arkiv utgjør slik sett en rik og ofte nødvendig kilde for eksempel for dokumentarfilmskapere som på ulike måter ønsker å få frem samfunnskritiske, historiske eller mediekritiske poeng i filmene sine. Å lage en dokumentarfilm om kulturelle eller politiske forhold på 1960-tallet, blir for eksempel svært vanskelig uten tilgang på materiale som lyd- eller bildeklipp som NRK har rettighetene til.

I en studie vi har gjort av norske dokumentarfilmskapere og deres forhold til opphavsrett, kommer det fram mye frustrasjon over NRKs arkivpolitikk. Dels er det komplisert og tidkrevende å finne fram til de riktige klippene, dels oppfattes prisen for arkivmaterialet som urimelig høy — sett i lys både av små budsjetter og av det NRK tilbyr filmskaperne for senderettigheter. Påberopelse av sitatretten blir avvist av NRK. Vederlagsfri gjenbruk, slik NRK med hjemmel i sitatretten selv har gjort med utdraget fra Brent av frost, er uaktuelt. Summen av dette er at uavhengige filmskapere unngår å lage filmer med stoff fra NRK. Det kan være et demokratisk problem.

Et demokratisk problem

Et hovedfunn i vår undersøkelse er at store utgifter til arkivmateriale innebærer en vesentlig begrensning på dokumentarfilmskaperes kreative frihet. I studien kommer det frem at høye priser (særlig på musikkrettigheter) og manglende tillatelse fra rettighetshaver, gjør at filmskaperne ofte må ty til nødløsninger. En annen konsekvens er at filmprosjekt blir skrinlagt. Historier som er potensielt viktige for den norske offentligheten blir aldri fortalt. Det oppstår en type selvsensur i dokumentarfilmbransjen med hensyn til hvilke historier man velger — eller har råd til — å fortelle. Det er et demokratisk problem.

NRKs arkivpolitikk er av stor kulturpolitisk viktighet. I tillegg til bevaring og restaurering, er tilgjengeliggjøring for allmennheten og for ulike typer kreativ gjenbruk sentrale mål. Arkivet er bygget opp av lisenspenger og er slik sett et felles gode som skal forvaltes slik at det tjener offentlighetens interesser. I dette perspektivet bør ikke NRKs arkivpolitikk virke begrensende for dokumentarfilmsjangerens potensial til å fungere som en kritisk stemme i offentligheten. Selv om NRK åpenbart har blitt bedre til å utnytte sitt arkiv i egen programskaping de siste årene, og slik styrker sin rolle som kulturformidler, må det utformes en politikk som sikrer at flere aktører kan utnytte dette viktige kulturhistoriske materialet. Det er ikke i offentlighetens interesse at NRK i prinsippet får monopol på å utnytte eget arkiv.

I en høringsuttalelse til Kultur- og kirkedepartementet retter også TV 2 skarp kritikk mot NRKs arkivpolitikk, hvor de påpeker at NRKs lisensfinansierte arkiver bør anses som “samfunnsmessig felleseie” og forvaltes deretter. Videre påpeker TV 2 at NRKs monopol på dette arkivmaterialet gir NRK uforholdsmessig store konkurransefortrinn.

Den viktige, men uklare sitatretten

I et internasjonalt kulturlandskap hvor stadig større områder blir underlagt opphavsrettslig kontroll og kommersiell utnyttelse, er sitatretten av stor viktighet. I lagmannsrettens dom slås det også fast at “Hovedbegrunnelsen for sitatretten er hensynet til å sikre den alminnelige diskusjonsfrihet, hva enten det dreier seg om politikk, kultur eller andre temaer.” (Lagmannsrettens dom s.8). Samtidig har sitatrettens grenser vært uklart definert og gjenstand for stor usikkerhet. Før NRK vs. Mauseth-saken er det liten norsk rettspraksis på området.

Et av funnene i vår undersøkelse er at dokumentarfilmskapere unnlater å påberope seg sitatretten på grunn av denne usikkerheten. Det er grunn til å tro at usikkerheten som hersker på dette området, er med på å begrense rommet for ytringsfrihet sterkere enn de grensene jussen egentlig setter. I USA, hvor brudd på opphavsretten kan medføre store erstatninger, snakker medieforskere og jurister om en “klareringskultur” preget av frykt for søksmål fra opphavsrettsindustrien. Det er et klima som fremmer selvsensur i filmbransjen, og hemmer kritikk og offentlig debatt. En styrking av sitatretten kan være et virkemiddel til å unngå at opphavsrettens viktige prinsipp om enerett går på bekostning av vårt ideal om ytringsfrihet.

Nettopp derfor er lagmannsrettens dom viktig — den slår tydelig fast at NRKs sitering fra Brent av frost faller inn under sitatretten og innebærer slik sett en viktig avklaring av sitatrettens grenser. I dommen slås det også fast at NRKs rett til å sitere i denne sammenhengen veier tyngre enn Gørild Mauseths rett til kontroll over eget bilde. Dette innebærer en viktig styrking av sitatretten.

Hva nå, NRK?

NRK skal ha honnør for å kjøre en prinsipielt så viktig sak for domstolene. Samtidig vil dommen måtte få konsekvenser for NRKs forvaltning av egne rettigheter. Det er signaler som tyder på at dette er noe man også er seg bevisst innad i NRK. Da advokat Jon Wessel-Aas kommenterte lagmannsrettens dom, uttalte han:

Dette innebærer at resten av verden også har sitatrett i forhold til NRK. For oss er ytrings- og informasjonsfriheten på dette området viktigere enn å beskytte opphavsrettsinteresser.

I kraft av sin egenartede og helt sentrale posisjon i det norske kultur- og medielandskapet, er det grunn til å tro at NRKs holdning til sitatretten vil bli retningsgivende for fremtidig praksis. Hva blir neste trekk, NRK?

Ifølge Münch er tysk universitetsverden nå preget av tung maktkonsentrasjon, hvor forskningsmidlene fordeles gjennom kartell-lignende nettverk, og hvor forskningen i konsekvens blir standardisert og lite innovativ.

Sammenlignet med de markante eliteinstitusjonene i land som Storbritannia og USA har det tyske universitetssystemet tradisjonelt vært preget av egalitære idealer. Bakgrunnen for den tyske omleggingen, hvor det nå satses tungt på et lite knippe utvalgte universiteter, er ønsket om å hevde seg i den internasjonale forskningskonkurransen.

Steinar Stjernø, lederen for Stjernø-utvalget som vurderte situasjonen for høyere utdanning i Norge, mener at det er lite som tyder på at Norge er på vei i samme retning.

— Jeg ser denne ideen som død, i alle fall i den kommende stortingsperioden, sier Stjernø til Vox Publica.

Makt fremfor kompetanse?

Richard Münch mener at elitesatsingen i Tyskland får alvorlige forskningsmessige konsekvenser. Aktørene som dominerer forskningen utgjør ifølge Münch et maktfelt og ikke et kompetansefelt, hvor nettverkene antar preg av kartelldannelse. Konsekvensen er at evolusjonen av kunnskap stanser og det Münch kaller for en ”massedød av vitenskapelig kreativitet” inntrer. Hva som videre får betegnelsen fremragende forskning blir et produkt av sosiale prosesser, snarere enn vitenskapelige idealer som kreativitet og originalitet.

— Å være “fremragende” blir en sosial konstruksjon. Konkurransen for å bli hyllet som fremragende er en sosial prosess hvor det viktigste for å lykkes er å besitte mer ressurser enn sine konkurrenter — det være seg arbeidskraft, penger, prestisje og nettverk, sier Münch til Vox Publica.

Eksellent? Bygning ved universitetet i Aachen, et av ni utkårede tyske eliteuniversiteter (foto: euku/Wikimedia Commons, CC: by-sa)

Gjennom analyse av et omfattende statistisk materiale som inkluderer faktorer som produktivitet, sosial, økonomisk og symbolsk kapital, samt status ved ulike institusjoner prøver Münch i sin studie å vise hvordan forestillingen om det akademisk fremragende er et produkt av maktkonsentrasjon.

Ifølge Stjernø er ikke tilsvarende kartell-lignende nettverksdannelser typisk for norske forhold, problemet er snarere begrensede ressurser til grunnforskning.

— Forskningsrådets politikk er at den styrker både konsentrasjonen og samarbeidet mellom fagmiljøer både nasjonalt og mellom norske og internasjonale miljøer, og det er fornuftig. Men det er ikke dekkende å kalle dette kartell. Derimot er det nok slik at noen fagmiljøer og forskere er mer ”in”. Det gjelder på noen områder de som har utmerket seg tidligere og på andre områder de som leverer forskning som svarer til tidsånden eller på de problemstillinger som myndighetene ser. Problemet hos oss er først og fremst at det er for lite penger til fri grunnforskning, sier han.

Akademisk kapitalisme

Ifølge Münch fører elitesatsingen til det han kaller for ”uregulert akademisk kapitalisme”. Han tar samtidig til orde for regulering av konkurransen på universitetsfeltet.

— Uregulert akademisk kapitalisme er en form for kapitalisme hvor konkurransen favoriserer dem som har akkumulert mest kapital – i denne sammenheng for eksempel penger eller prestisje. Noen av aktørene besitter mye av denne kapitalen og konkurransen foregår følgelig ikke på likeverdige premisser, argumenterer Münch.

— Vinnerne gis muligheten til å heve ”monopol-renter” mens taperne blir presset lengre og lengre vekk fra maktsentrum. I akademia fører denne prosessen til en begrensning av potensialet for kunnskapsevolusjon. Derfor bør offentlige myndigheter gå inn og regulere, med hensikt å skape like konkurransemuligheter.

På bakgrunn av innsamlet tallmateriale og statistikk trekker han i sin studie også paralleller mellom den nye typen universitet og tradisjonelle industribedrifter. Mens industribedriftene omformer kunnskap til økonomisk kapital, investerer eliteuniversitetene økonomisk kapital i å produsere kunnskap, som i neste omgang egner seg til å generere ny økonomisk kapital.

Interessant nok melder amerikanske medier nå om store budsjettkutt og økonomiske vanskeligheter for de aller rikeste og eliteorienterte universitetene i USA. Årsaken til de økonomiske problemene for Ivy League-universitetene som Harvard er at de tok for store sjanser i markedene med sine økonomiske fond i perioden før finanskrisen satte inn.

Annen strategi i Norge

Spørsmålet om man burde satse på eliteuniversitet i Norge var på dagsordenen i forkant av Stjernø-utvalgets innstilling i 2007, hvor blant annet forskere som Rune Slagstad og Iver B. Neumann ivret for en satsing på Universitetet i Oslo som eliteinstitusjon. Ifølge Steinar Stjernø ville en satsing på eliteinstitusjoner i Norge vært uklok.

— Mens Tyskland og enkelte andre land i Vest-Europa har skjelet til de amerikanske eliteuniversitetene for å styrke sin rolle i den globale konkurransen, har Norge valgt en annen vei. Her har regjeringen og Forskningsrådet heller satset på å styrke enkelte faglige miljøer gjennom sentre for fremragende forskning. Tildelingen av disse sentraene har vist at alle de tradisjonelle breddeuniversitetene har fagmiljøer som er best på sitt område.

Oslo likevel?

Stjernø påpeker han at hvis ett universitet skulle bli valgt ut, måtte det bli i Oslo.

— Men det er jo ikke best på alle områder, samtidig som det er et masseuniversitet. Å gi UiO en særstatus, blant annet bevilgningsmessig, ville være en lite klok investeringsstrategi, sammenliknet med å styrke de beste nasjonale fagmiljøene der de fins. I tillegg ville det medføre store og kostnadskrevende endringer, fordi UiO måtte endre sitt preg av masseuniversitet. Det er også lite aktuelt fordi det strider mot to grunnleggende trekk ved norsk politisk kultur — egalitetsideologien og den sterke — på godt og vondt — landsdels- og distriktsorienteringa.

Han understreker imidlertid at strategien for sentre for fremragende forskning ikke er uproblematisk.

— Slik den er utformet i dag er ekstrabevilgningene fra Forskningsrådet tidsavgrenset. Etter utløpet av perioden må universitetene enten legge dem ned eller omprioritere ressurser fra andre områder. Det siste kan lett bety utarming på disse områdene.

Høyre + Frp = eliteuniversitet?

Hvem som i dag eventuelt ivrer for en elitesatsning i Norge, tilsvarende den i Tyskland, er imidlertid uklart. Ifølge Stjernø er tilhengerne av eliteuniversitet lite synlige per dags dato.

— Det var nok noen som for noen år siden syslet med slike ideer ved UiO. Men i diskusjonen der og i etterkant av utvalgets innstilling valgte den daværende ledelsen ikke å gå inn for ”eliteuniversitet”, men heller å styrke UiOs posisjon gjennom sterkere intern prioritering. Jeg ser denne ideen som død, i alle fall i den kommende stortingsperioden. Hva som eventuelt kan skje hvis det skulle bli blå-blå regjering, med Høyre og Frp, om fire år, er det ikke lett å spå om.

Ikke svekket konkurransedyktighet

Et av hovedargumentene bak Tysklands satsing på eliteuniversitet var å øke landets posisjon i den internasjonale forskningskonkurransen – blant annet ved bedre sin rangering på den mye omdiskuterte Shanghai-indeksen.

At Norge lar være å satse på eliteuniversitet er ifølge Stjernø ikke en hindring for at Norge skal kunne konkurrere internasjonalt.

— Det er vanskelig å se hvorfor det skulle gjøre det. En satsing på fremragende eller gode fagmiljøer uansett hvilke institusjoner de er en del av vil kunne føre til at disse hevder seg internasjonalt, og det er viktigere for landet enn at akkurat ett eneste universitet gjør det. Igjen: problemet her er ikke eliteuniversitet, men den utilstrekkelige satsingen på grunnforskning og moderne vitenskapelig utstyr.

I tillegg til foredragsholdere og innledere hentet fra Wikipedias egne rekker, rommer også programmet foredrag av representanter fra akademia, presse og politikk — deriblant Jill Walker Rettberg fra Forskergruppe i digital kultur ved UiB, Helge Øgrim som er sjefredaktør for Journalisten og SV-politikeren Jørund Leknes (Leknes har siden trukket seg fra arrangementet, red.anm.).

Den primære hensikten med Wikipedia Academy er ifølge organisator og wikipedianer John Erling Blad å skape dialog mellom akademikere og wikipedianere. Da Vox Publica i fjor gjorde en intervjuserie med forskere om deres holdning til Wikipedia, var tendensen klar — forskere prioriterer andre formidlingskanaler enn Wikipedia, selv om de erkjenner at Wikipedia er en helt sentral formidlingskanal for kunnskap.

— Akademikere trenger å forstå hvordan nettsamfunn som Wikipedia fungerer. Wikipedia er i dag den viktigste kanalen for informasjonsformidling på nett, og har innenfor dette feltet utkonkurrert de andre aktørene, sier Blad.

Målet er ifølge Blad ikke å gi noen ABC i hvordan man skal skrive på Wikipedia, men å få akademikere til å forstå det grunnleggende konseptet bak Wikipedia.

Blad legger til at Wikipedia er suverene på kvantiteten av informasjon, men at det på kvalitet fortsatt er forbedringspotensial.

— Innenfor sine felt kan forskere særlig bidra til å heve kvaliteten, sier han.

Kvalitetssikring og politisering

Programmet på Wikipedia Academy er sentrert rundt fire ulike tema: politikk, presse, forskning og formidling. Det er invitert inn en rekke sentrale aktører innenfor hvert felt.

— Ved å tematisere disse ulike områdene ønsker vi å skape en diskusjon omkring sentrale problemstillinger i den fremtidige utviklingen av Wikipedia. Hvordan skal vi for eksempel håndtere spørsmål knyttet til kvalitetssikring? Hvordan skal vi forholde oss til politiseringen av informasjonen som blir presentert, spør Blad.

Stake ut kursen

Blad poengterer at det i denne sammenheng er ekstremt viktig med debatt og dialog.

— Slik det har forholdt seg frem til nå, har produksjonen av informasjon på Wikipedia bare ”fulgt strømmen”. Vi trenger å diskutere hvilken retning Wikipedia bør ha. Hvordan ser man for eksempel fremtidens Wikipedia for seg i pressen? Hva ser politikere og forskere for seg?

Samtidig understreker Blad at han håper at Wikipedia Academy, ved å skape innsikt blant akademikerne, også kan bidra til styrke omdømmet til nettleksikonet.

— Jeg tror det innebærer en betydelig positiv effekt at vi får formidlet hvordan vi faktisk arbeider.

Kulturforskjeller

Blad medgir at det er tilsynelatende markerte kulturforskjeller mellom akademikere og wikipedianere.

— Akademikere er i større grad opptatt av å gå i dybden og jobbe konsentrert og selvstendig. Akademikere har nok også et sterkt utviklet eiendomsforhold til arbeidene sine. Bidragsytere på Wikipedia jobber jo mer i samarbeid med andre og mindre i dybden, og de har på langt nær det samme eiendomsforholdet til informasjonen de presenterer.

Blad påpeker også at bidragsyterne på Wikipedia er langt mer vant til å formidle kunnskap på en tilgjengelig måte, mens akademikere er mer vant til å formidle mot sin egen spesialiserte fagkrets.

Da Blad jobbet med programmet til Wikipedia Academy, ble det tydelig at akademikere og wikipedianere på ett punkt ironisk nok er ganske like.

— Jeg hadde håpet at folk som selv bidrar til Wikipedia også ville bidra med foredrag under arrangementet, for i større grad å kunne gi innsikt i hvordan Wikipedia ser ut innenfra. Men det viste seg vanskelig å motivere dem. Wikipedianerne foretrekker nok først og fremst å jobbe med informasjonsformidling hjemme fremfor PC’en, og er ikke vant til mer utadrettet formidling. Her er det jo en tydelig parallell til forskerne, som kvier seg for å formidle på Wikipedia på bekostning av tradisjonelle formidlingskanaler.

I Computational Journalism rettes søkelyset ifølge Diakopoulos hovedsakelig mot å utvikle teknologi som kan tilrettelegge for innsamling, organisering, tolkning, samt kommunikasjon og formidling av nyhetsinformasjon, samtidig som man opprettholder journalistiske verdier som nøyaktighet og objektivitet.

Spill driller inn budskapet

En måte datateknologi kan styrke tradisjonell nyhetsformidling er gjennom såkalte nyhetsspill hvor brukere av for eksempel nettaviser spiller onlinespill med nyhetstematikk, mener Diakopoulos. For å illustrere hva et nyhetsspill er, og hvordan det effektivt kan brukes til å kommunisere et bestemt budskap, bruker han et kjent eksempel fra amerikanske medier:

— I USA var det en stund veldig mye medieoppstyr rundt en enslig og trygdet kvinne som ble kalt ”Octomom” – et navn hun ble gitt i media etter å ha født åtte barn i samme kull. Med den hensikt å tydeliggjøre hvor vanskelig det er å fostre åtte barn på en gang, laget en spillprodusent et spill hvor man gjennom visuell simulering skal mate åtte babyer innenfor en stram tidsramme. Klarer man ikke å mate babyene, begynner hver enkelt av dem å skrike og til slutt taper man spillet.

— Octomom viser hvordan man effektivt gjennom spill kan skape forståelse for eller illustrere et bestemt poeng – i dette tilfelle hvilken absurd situasjon det er å ha aleneomsorgen for åtte babyer, sier Diakopoulos.

Et annet eksempel på nyhetsspill som New York Times brukte på sine nettsider er ”Food Import Follies”, hvor man på raskest mulig vis må inspisere alle innskipningene av importert mat som ankommer havnebyer i USA. Den redaksjonelle bakgrunnen for spillet var USAs økende behov for å importere matvarer og importmyndighetenes manglende kapasitet til å påse at den importerte maten holdt akseptabel kvalitet.

Kommunikasjon gjennom aktivitet

Generelt er det et stort potensial i applikasjoner som fordrer interaktivitet, hvor nyhetskonsumenten gjennom selv å handle aktivt inviteres til å sette seg inn i saksforhold, mener Diakopoulos. Videre tror han at å gjøre trivia-spill og quiz til en del av det journalistiske formidlingsrepertoaret også kan gi gevinster.

I Norge har flere medier, som Bergens Tidende og Journalisten.no, oppdaget quizens potensial.

— Formidlingen av nyhetssaker tror jeg kan styrkes gjennom for eksempel å supplere med quiz om de aktuelle saksforholdene. Det er ikke sikkert at man genererer analytisk forståelse for det gjeldende temaet, men man kan øke oppmerksomheten og kunnskapsnivået, sier Diakopoulos, som for tiden er gjesteforsker ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB.

Han ser for seg at ulike nyhetsspill kan bli en del av mediebildet i fremtiden, også i dekningen av raske nyheter med kort levetid. Men fortsatt gjenstår noen utfordringer før nyhetsspill blir et vanlig innslag i avisers nyhetsformidling.

— En utfordring er at nyhetssirkulasjonen er rask, mens det å programmere spill tar forholdsvis lang tid. For at onlinespill skal kunne brukes effektivt i redaksjonene må teknologien forbedres, og ikke minst gjøres enklere å bruke.

Nettbaserte valgtester, som for eksempel Aftenpostens ”Valgomat”, er ifølge Diakopoulos et tilgrensende fenomen til nyhetsspill, og som også har den egenskapen at det kan øke bevistheten omkring et gitt tema. Det som skiller nettbaserte valgtester fra konseptet nyhetsspill er at valgtestene mangler et tydelig spillelement.

Data + journalistikk = sant?

Konseptet datastøttet journalistikk er en del av en større trend hvor datateknologi på ulike måter blir brukt i det journalistiske håndverket. Andre kjente eksempler er amerikanske Adrian Holovatys konsept ”Journalistikk som programmering” og NRK-utvikler Espen Andersens prosjekt Maktbasen. Ifølge Diakopoulos har denne typen datastøttet journalistikk flere grunnleggende fordeler.

— For det første gir datateknologien nye muligheter for journalisten. Teknologien tilrettelegger for andre og i noen sammenhenger bedre måter å fortelle historier på. I tillegg gir det journalisten muligheten til å behandle langt større mengder data, og mer kompliserte data, enn han hadde før.

Diakopoulos argumenterer videre for at denne typen journalistikk også innebærer potensielle gevinster for nyhetspublikum. Han fremhever spesielt mulighetene for større grad av objektivitet og upartiskhet som oppstår i møtepunktet mellom datateknologi og journalistikk.

Journalistene må bygge kompetanse

Diakopoulos understreker imidlertid at det gjenstår flere store utfordringer før denne journalistiske nyretningen på alvor kan få fotfeste innenfor redaksjonslokalene.

— Først og fremst må vi få disse konseptene til å virke mer effektivt. Journalistene trenger høyere teknologisk kompetanse. Dette er en type kompetanse vi jobbet med å utvikle på Georgia Tech, hvor mye av oppmerksomheten har vært rettet mot å utdanne journalister som både besitter tradisjonell journalistisk kompetanse og teknologisk kompetanse.

— En annen utfordring er at data-assistert journalistikk forutsetter et annet tenkesett og en annen arbeidsrytme enn det som tradisjonelt finnes i redaksjonslokalene. Her snakker vi både om kulturelle forskjeller og ulikheter i tenkesett.

I tillegg til å understreke viktigheten av å minske avstanden mellom programmering og tradisjonell journalistikk, fremhever Diakopoulos at teknologien i seg selv må forbedres.

— Det er et behov for å utvikle applikasjoner som både presenterer stoff på en bedre måte, men kanskje like viktig — som presenterer nyheter i henhold til journalistiske idealer som objektivitet, upartiskhet og gjennomsiktighet. En stor gjenstående utfordring er å utvikle teknologi som er mer tilgjengelig og som er enklere å bruke for journalistene rundt omkring i redaksjonene, konkluderer han.

I en fersk rapport konkluderer også OECD med at myndigheter og politikere må ta i bruk sosiale medier som Facebook, Twitter og blogger for å øke demokratisk deltakelse, og for å skape større åpenhet og bedre innsyn i politiske prosesser

Demokratisk potensial, men…

Paul Chaffey, som har sittet to perioder som stortingspolitiker for SV og nå er administrerende direktør for IT-bransjeforeningen Abelia, mener at sosiale medier vil være med å prege norsk politikk, men at betydningen ikke bør overdrives.

— Politikken er et område som er ganske godt tilpasset til bruk av web 2.0. Politikere er vant til å kommunisere og diskutere. Det nye er at langt flere kan være med i diskusjonen og gi tilbakemeldinger. Det vil forandre politikken, men det vil nok forandre andre deler av samfunnet mer, for eksempel offentlig forvaltning, helsevesen og næringsliv, der man ikke er så vant til å diskutere med brukere og kunder, sier Chaffey til Vox Publica.

I kronikken ”Pokker ta Twitter” publisert i Bergens Tidende i april hevder Lars Nyre, førsteamanuensis i medievitenskap, at den samfunnsmessige relevansen til Twitter og Facebook er sterkt overvurdert. Han mener at sosiale medier har et demokratisk potensial, men at teknologientusiasmen er ute av proporsjoner.

— Generelt sett kan det være et poeng å holde den mest høystemte begeistringen i sjakk, men samtidig ha et våkent blikk for det demokratiske potensialet som ligger i sosiale medier, sier Nyre med henvisning til hvordan ulike medier i et historisk perspektiv har blitt brukt til å undergrave politiske regimer.

Allerede etablert

Ifølge Chaffey har sosiale medier allerede begynt å sette et tydelig preg på den norske valgkampen.

— Partiene har litt ulik vektlegging av hvilke sosiale medier de setter i sentrum av strategien sin, men alle ser ut til å satse ganske tungt. SV og KrF er bloggpartier, AP prioriterer Facebook og Twitter. Mens FrP bruker mye YouTube-klipp fra landsmøtet og andre steder der toppkandidatene opptrer. Så blir det spennende å se hvor mye av dette som blir borte igjen etter valget. Jeg tror vi vil oppleve at de som ser på dette som noe mer enn valgkamp, for eksempel slik de mest aktive bloggerne som Bård Vegard Solhjell og Torbjørn Røe Isaksen gjør, vil utvikle dette til en kommunikasjonsform som blir en viktig del av det politiske arbeidet.

Toveiskommunikasjon — hvis man har noe å si

I OECD-rapporten gis internett og sosiale medier en spesielt viktig rolle fordi teknologien muliggjør toveiskommunikasjon mellom politikere og forvaltende myndigheter på den ene siden, og samfunnsborgerne på den andre. Ifølge OECD er denne type kommunikasjon vesentlig for å fremme demokratisk deltakelse. Paul Chaffey er enig, men poengterer at hva man kommuniserer fortsatt er det mest vesentlige.

— Teknologien skaper muligheten for reell toveiskommunikasjon, men hvordan det skjer er avhengig av både politikerne og velgerne. Vi må jo huske på at det ikke blir slik at politikerne får bedre tid enn før. De må fortsatt filtrere og sortere. Sosiale medier gir mange flere mulighet til å nå fram i kampen om litt oppmerksomhet. Men det er fortsatt slik at noen er flinkere enn andre til å utnytte slike muligheter. Noen skriver gode blogger, andre skriver ikke i det hele tatt. Derfor vil vi oppleve at de gamle medienes rolle som filter blir mindre viktig enn før. Men det betyr ikke at alle får like mye innflytelse som mediene har hatt. Man må ha noe å si. Og man må si noe det er verdt å lytte til.

Skjør kommunikasjon

Også Lars Nyre mener at sosiale medier kan føre til mer toveiskommunikasjon mellom velgere og politikere, men setter spørsmålstegn ved hvilken status denne kommunikasjonsformen egentlig har i et politisk perspektiv.

— Sosiale medier vil nok føre til mer toveis kommunikasjon, men jeg tror ikke det vil skje i en slik grad at det vil være signifikant for samfunnet. Dette er også på mange måter en ”skjør” kommunikasjon. Hvem svarer for eksempel på henvendelsene til Jens Stoltenberg får på bloggen sin, og hvilke henvendelser blir besvart. Man kan spekulere i at man blant alle henvendelsene velger ut og svarer på de som passer Stoltenbergs agenda best, kanskje av hans stab. Slik sett får Stoltenbergs kommunikasjon med velgerne et redaksjonelt preg.

Endret politikerrolle

Ifølge Chaffey vil web 2.0‑teknologiens inntog i norsk politisk liv på sikt forandre politikerrollen.

— Det vil nok skje gradvis. Akkurat som TV er blitt stadig viktigere for politikerrollen siden Nixon tapte mot Kennedy i 1960. TV-tekke er fortsatt avgjørende, men gradvis vil politikere måles på om de behersker den interaktive formen sosiale medier legger opp til. Svarer de på spørsmål? Inviterer de til dialog og innspill? Er de høflige og imøtekommende? Jeg tror vi allerede ser noen interessante eksempler på hvordan noen politikere behersker denne måten å kommunisere på.

Lars Nyre tror at politikere vil bli enda mer bevisste og få større grad av kontroll omkring selvpresentasjon.

— Når for eksempel Bård Vegard Solhjell tvitrer fra sønnens grillparty, ligger det et sterkt element av iscenesettelse i det. Han velger hva han vil fortelle noe om, og ville nok ikke tvitret om samlivsproblemer med kona. Når han tvitrer om sin sønns grillparty, synes jeg at kommunikasjonen får et kvasihjertelig og kvasipersonlig preg, hvor det er vanskelig å få øye på den demokratiske gevinsten. I en mer prinsipiell forstand er dette også problematisk — hvor går grensen mellom det offentlige og det private?

Gevinster med forbehold

Både Chaffey og Nyre tror at de sosiale medienes inntog i politikken gir demokratiske gevinster, men begge tar også forbehold mot overdreven teknologioptimisme.

— Gevinsten er at inngangsterskelen for å delta i debatten senkes. Alle kan delta litt. Men det er naivt å tro at verden blir helt flat av den grunn. De mest teknologioptimistiske blant oss framstiller det som om all samfunnsdebatt nå blir en stor nettdebatt der alle får være med. Men slik er det ikke, for politikk vil fortsatt handle om klare meninger og om å ha makt. Vi har et representativt demokrati og ikke alle vil være folkevalgte. Vel kan teknologi senke inngangsterskelen, men den endrer ikke de grunnleggende årsakene til at noen er opptatt av politikk og at noen er dyktigere politikere enn andre. Det hjelper ikke å ha en blogg og en Twitter-konto hvis du ikke mener noe, konkluderer Chaffey.

Også Nyre peker på økt deltakelse som den primære gevinsten ved sosiale medier.

— Sosiale medier kan potensielt styrke deltakelsen i den offentlige samtalen. Men når det er sagt så er demokrati mer enn som så. Her er det en viktig nyanseforskjell. Demokrati handler jo for eksempel om hva slags styresett man har. Man kan jo godt forestille seg at sosiale medier kan bli brukt som et middel til nettopp å avskaffe demokratiske styresett. Det skrives mange vakre ord om hvordan sosiale medier er en styrke for demokratiet, men her tror jeg at det er viktig å holde tunga beint i munnen og ikke overdrive deres betydning, sier Nyre.

Vox Publica intervjuet Holovaty da han besøkte Nordiske Mediedager og Bergen i begynnelsen av måneden.

Pioner

Holovaty er mannen bak den mye omtalte og Chicago-baserte nettsiden EveryBlock. Her har han utviklet et dataprogram som automatisk samler sammen informasjon fra en rekke forskjellige databaser, som igjen presenteres for leseren i form av mashups, statistikk og kart. Informasjonen er hyperlokal — hvert gatekvartal har sin egen hjemmeside, derav navnet EveryBlock, med informasjon om alt fra drapsstatistikk og krimrater til restaurantinspeksjoner og åpningstider.

Adrian Holovaty (foto: Espen Moe, Journalisten).

Ved å skaffe tilgang til så mange datakilder er det mulig å presentere hyperlokale nyheter uten å ha en journalist i hvert kvartal. I dag er finnes EveryBlock-versjoner i 11 amerikanske byer.

Holovaty kaller det ”programmering som journalistikk”. Løsningen har mottatt mye heder og oppmerksomhet i programmerermiljøet, nettjournalistikkmiljøet og etter hvert også innenfor akademia. Konseptet brer stadig rundt seg, også i Norge — noe NRKs Maktbasen er et eksempel på.

Journalistisk motstand

Nettutvikleren sier han likevel møter inngrodd skepsis blant redaktører og journalister.

– Et hyppig motforestilling er at dette ikke er ordentlig journalistikk. Spesielt forestillingen om at ekte journalistikk innebærer at informasjon blir presentert gjennom setningsbasert tekst ligger i ryggraden på mange.

– Vår tilnærming er fundamentalt sett den samme som i den tradisjonelle journalistikken: først samles informasjon inn, så destilleres informasjonen, før den til slutt presenteres. Etter den tradisjonelle arbeidsmetoden ringer man eller gjør research for å få informasjon. Så velger journalistene ut hvilken informasjon de vil bruke, for til slutt å skrive en artikkel. Mens vi skriver inn spørringer (queries) i programmet vårt om hvilken informasjon vi vil ha fra datakildene. Deretter velger vi ut hvilke spørringer vi skal kjøre videre på, for til slutt å designe en nettside. Forskjellen er at arbeidsprosessen er automatisert i vårt tilfelle, forklarer han.

Fremtidig bruk

Holovaty poengterer at han ikke tror at den programmeringsbaserte journalistikken vil ”ta over” for den tradisjonelle journalistikken, men snarere utfylle den og ved hjelp av den omfattende mengden informasjon som presenteres fungere som bakgrunn for tradisjonell tekstbasert journalistikk.

Han tror denne type journalistikk blir spesielt attraktiv i lys av finanskrisen og budsjettnedskjæringer i nyhetsorganisasjonene.

– Hvor mennesker kan erstattes med maskiner, vil det skje. Det handler om effektivitet. Hvorfor skal man for eksempel ha en person til å gjøre rent rutinearbeid som formatsjekking, i la oss si kulturdelen til en avis, når denne jobben kan gjøres av datamaskiner?

Programmering som journalistikk vil særlig bli brukt i nye nyhetsmedier med relativt sett unge lesere, antar han.

Nyhetsbegrep i forandring

Holovaty tror også at selve nyhetsbegrepet kommer til å forandre seg.

– Det eksisterende nyhetsbegrepet henger sammen med en gammelmodig forestilling om kvalitetsjournalistikk. Det er igjen knyttet til vern av språk og til produksjon av tekst hvor man presenterer informasjon gjennom en story. Etter mitt syn handler nyheter like mye om formidling av informasjon gjennom presentasjon av fakta. Den fortellende journalistikken vil fortsette å være viktig og relevant for papiravisene, men nettbasert journalistikk leses på en annen måte og skaper en ny måte å forstå begreper som ”nyheter” og ”story” på. Det vesentlige er jo at man presenterer informasjon som er nyttig for folk.

Holovaty i Bergen: data som rådata og bakt inn i en tekst (foto: Ida Aalen. CC-lisens: by-nc-sa).

Ifølge Holovaty er det en misforståelse at rådata ikke i seg selv kan være journalistikk. Og som vaskeekte alfanerd beskriver han den tradisjonelle nyhetsfortellingen som ”beautiful, clean data compressed into a blob” — med henvisning til hvordan tekstene, eller ”blobbene”, i neste omgang blir vanskelige å bruke som datakilde for den programbaserte journalistikken.

Nye prosjekter

På spørsmål om han har noen nye prosjekter på gang, forteller Holovaty at de nå holder på å utvikle en applikasjon innenfor EveryBlock som gjør at publikum kan bidra med informasjon eller datasett til nettsiden, såkalt ”crowdsourcing”.

– Vi ønsker å skape små samfunn av bidragsytere. Vi har allerede sett tendenser til dette i forhold til mord- og krimmønstre, forklarer han, og legger til at en foreløpig utfordring er hvordan de skal sikre påliteligheten til informasjonen de får inn.

Personvernspørsmål har vært viktige problemstillinger i arbeidet med EveryBlock.

– Vi har her valgt en policy hvor vi ikke oppgir navn eller adresse til privatpersoner i det hele tatt. Juridisk sett har vi muligheten til det, men vi har av etiske grunner valgt å la være.

Holovaty medgir at programmene han utvikler kan brukes til feil formål, men understreker at teknologien i seg selv er uskyldig — det er hvordan man bruker den som er avgjørende.

– Et spennende fenomen og et viktig supplement til den eksisterende journalistikken, sier pressehistoriker og professor i medievitenskap Martin Eide.

Satsingsområde på UiB

Som en del av en ny satsing Institutt for informasjons- og medievitenskap ved UiB planlegger på dette fagområdet ble det i januar arrangert seminar med foredrag av foregangspersoner på feltet i norske medier: Espen Andersen, utvikleren bak Maktbasen på NRK Brennpunkts nettsider, Even Westvang fra Bengler, som har utviklet nett-tjenestene Underskog og Origo, samt Anders G. Eriksen som er utviklingsansvarlig i TV 2 Nyhetene. Vox Publica-redaktør Olav Anders Øvrebø introduserte debatten (se og last ned presentasjonene fra seminaret).

Ved instituttet vil det bli utlyst en stipendiatstilling dedikert til programmering som journalistikk, med vekt på programutvikling. Vox Publica er tenkt som en arena for utprøving av nye applikasjoner.

Maktinnsyn

Et eksempel på programmering som journalistikk i praksis er NRK Brennpunkts nett-tjeneste Maktbasen. Ifølge programutvikler Espen Andersen kan Maktbasen best beskrives som ”den ’ikke-lineære fortellingen’ om landets folkevalgte”. Søker man her på for eksempel på Venstres stortingsrepresentant Lars Sponheim, får man informasjon om hvilke foretak Sponheim er engasjert i, hvor mange offisielle verv han har hatt, antall stortingsperioder, hvordan han har stemt ved ulike voteringer, hvilke regjeringsverv han har hatt, og hvilke andre stortings- og kommunepolitikere han er involvert i virksomheter sammen med. Videre gis vi visuell informasjon om hvor Sponheim bor gjennom Google Maps.

Søker man videre på Oslo-ordfører og kommunepolitiker Fabian Stang, får man blant annet opp en liste over hvilke foretak han er engasjert i samt nettverkskart som indikerer hans forbindelser til foretakene og personene som er knyttet til disse.

Visualisering av Fabian Stangs tilknytning til foretak og personer (kilde: NRK Maktbasen)

Informasjonen hentes inn automatisk fra en rekke forskjellige kilder. For å kunne presentere et mest mulig sammensatt bilde av næringsinteressene og de politiske interessene til norske folkevalgte hentes det informasjon fra blant annet Stortingets hjemmesider, Brønnøysundregistrene, Skattelisten for foretak, råfiler fra Stortingets voteringsanlegg og Google Maps.

Ved bruk av tilsvarende delvis automatiserte innsamlings‑, bearbeidelses- og presentasjonsmetoder har Anders G. Eriksen fra TV 2 utviklet lignende prosjekt hvor ikke-synlige maktnettverk blir brakt frem i lyset. I høst presenterte TV 2‑nyhetenes nettsider blant annet oversikter som viste hvilke personer som satt sammen i ulike lokale frimurerlosjer. I flere tilfeller viste det seg at både politimenn, dommere, advokater, journalister og lokale næringstopper var medlemmer i en og samme lokale losje.

– Lag ferdige databaser med kommuner, fylker, politidistrikt osv. Det gjør det enklere å koble data og lage nye prosjekter, er rådet Eriksen gir med tanke på innhenting av informasjon som siden kan sammenstilles i nye redaksjonelle kontekster.

Samfunnsoppdrag

Ifølge Martin Eide vil denne typen journalistikk kunne utgjøre en fremtidig ressurs for kvalifisert samfunnsdeltakelse. — Tilgjengeliggjøringen av informasjon innebærer jo helt klart en demokratisk gevinst, sier han.

Hvorvidt programmering som journalistikk i snever betydning kvalifiserer til betegnelsen ”journalistikk” eller ei mener Eide er underordnet potensialet konseptet har i forhold til tilgjengeliggjøre og presentere informasjon på nye måter.

– Denne typen teknologi må først og fremst betraktes som et verktøy på linje med andre teknologier. I likhet med andre verktøy må det brukes med sunn fornuft og kritisk sans, sier Eide og understreker at redaktørens rolle også her vil være viktig for å sikre kvaliteten på journalistikken som produseres.

Espen Andersen på sin side velger å tone ned det teknologiske aspektet ved å heller kalle konseptet for ”datastøttet journalistikk”, en betegnelse som også har vært i bruk i det journalistiske miljøet i noen år.

Journalisten som tilrettelegger

Programmering som journalistikk har siden 2005 vært tett forbundet med pioner og frontfigur Adrian Holovaty. Holovaty har blant annet utviklet nettsidene chicagocrime.org (nå EveryBlock) som gjennom automatisert innhenting av rådata fra en rekke forskjellige kilder presenterer en oversikt over hva slags type kriminalitet som har blitt registrert, hvilke byggetillatelser og skjenkeløyver som har blitt gitt og hvilke restaurantinspeksjoner som har blitt utført i de forskjellige nabolagene i Chicago og flere andre amerikanske storbyer. Ved å søke på sitt postnummer og adresse får brukeren ved hjelp av visualiseringsverktøy presentert detaljert informasjon om sitt eget nabolag.

– Bryt ned data på lokalt nivå — folk elsker å lese om naboen og sin egen kommune, sier Anders G. Eriksen.

Ifølge Holovaty er prosessen hvor man bruker dataprogram til å samle, bearbeide og presentere informasjon fundamentalt sett den samme som arbeidsprosessen som kjennetegner tradisjonell journalistikk — bare at den her er automatisert. Vox Publica har laget en liste over norske og internasjonale eksempler på slike journalistiske prosjekter.

Også Even Westvang fra Bengler understreker at programmering som journalistikk bygger på mange av de samme idealene som den tradisjonelle journalistikken baserer seg på. — Idealene om objektivitet, verifisering, uavhengighet, maktkritikk og kildekritikk er de samme, sier Westvang og legger til at bruken av dataprogram gir helt nye muligheter i forhold til visualisering av informasjon og nye sammenstillinger av forskjellige data.

Fortellingens død?

I et blogginnlegg kritiserer Holovaty det han kaller avisenes ”story-centric worldview”. Aviser og journalister sitter fast i en utdatert journalistikkoppfatning, hvor det å presentere informasjon gjennom narrativ og fortelling blir sett på som det eneste riktige. Med bakgrunn i avisenes ideelle funksjon som informasjonskilde i samfunnet argumenterer han for at den fortellende journalistikken bør suppleres med journalistikk som presenterer fakta gjennom visualisering og statistikk, og hvor det tilrettelegges for en mer aktiv og bokstavelig talt mer søkende leser.

Martin Eide påpeker på sin side at fortellingen fortsatt er et viktig element også i denne typen journalistikk, og bruker Maktbasen som eksempel.

– Bare i navnet ”Maktbasen” ligger det en historie som skaper rammer for hvordan brukeren forstår og fortolker innholdet. Navnet antyder en slags ”mistankens hermeneutikk” hvor man tenker at det ikke er bra når maktforhold holdes skjult og at maktforholdene derfor bør avdekkes. En fare ved denne typen journalistikk er selvfølgelig at man også at her kan lage de mest dustete fortellinger.

– I og med at leserne får presentert informasjonen i mer rå form vil de jo også i større grad kanskje lage sine egne fortellinger. Jeg tror at folk i langt større grad er i stand til å tenke abstrakt og se mønster i fakta enn det mye av den tradisjonelle journalistikken forutsetter, sier Eide med klar henvisning til den mer personfokuserte delen av journalistikken hvor saksforhold ikke kan presenteres uten å knytte an til bestemte ansikt.

Også Anders Eriksen fremhever den aktive brukeren: — Gi brukerne selv mulighet til å se nye sammenhenger — det kan gi nye journalistiske poeng.

Presentasjoner

Last ned foredragsholdernes presentasjoner:

• Espen Andersen (pdf, 2 MB)
• Even Westvang (pdf, 9 MB)
• Anders G. Eriksen (pdf, 1,4 MB)
• Olav Anders Øvrebø (pdf, 0,5 MB)

Han står langt fra alene med sin skepsis mot lovendringsforslaget som regjeringen presenterte like før jul. Sentralt plasserte representanter for både pressen og Den norske kirke som Vox Publica har intervjuet, er enige om at en utvidelse av rasismeparagrafen vil innskrenke muligheten til å utøve religionskritikk, og som konsekvens svekke ytringsfriheten. En annen gjennomgående respons er at det synes uklart hva regjeringen egentlig ønsker å oppnå med lovendringsforslaget.

Regjeringens forslag går ut på å “utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”. Dette begrunnes blant annet med at “et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet.”

Francis Sejersted er lite imponert over regjeringen i denne saken. — Jeg tror ikke de skjønner problematikken. På den ene siden gir de uttrykk for at de skjønner behovet for ytringsfrihet, som de holder frem som en viktig verdi, men de er samtidig ivrige med å streke opp rammer som begrenser den samme ytringsfriheten. De viser her mangel på prinsipiell forståelse, sier han.

– Regjeringen slår seg selv på munnen når de i stedet for skape en arena for argumentasjon innfører forbud mot visse typer ytringer. Vektleggingen av forbud i stedet for motargumenter er en av de tingene som skiller totalitære samfunn fra liberale samfunn, sier Sejersted.

Nettopprop vinner oppslutning

Justisdepartementet på sin side fastholder at intensjonen bak endringsforslagene er å styrke ytringsfriheten. I et intervju med Fritanke.no argumenterer statssekretær i Justisdepartementet Astri Aas-Hansen (Ap) for at den gamle blasfemiparagrafen åpner for langt større grad av sensur enn den foreslått utvidede rasismeparagrafen vil gjøre. Videre argumenterer Aas-Hansen for at det er nødvendig å ”beholde en rest” av blasfemiparagrafen for å dempe konfliktnivået i samfunnet, og sikre et sunt debattklima.

Foto:Andreas Solberg cbna

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Inte­riør fra Peters­kir­ken i Roma.

Utenom regjeringen selv er det imidlertid vanskelig å finne tilhengere av forslaget. Et eksempel på motstanden mot endringsforslaget er nettoppropet “Nei til straff for religionskritikk”. Oppropet teller underskrifter fra en rekke kjente navn i norsk kultur- og samfunnsliv, som Ingvar Ambjørnsen, Bernt Hagtvet, Gunnar Skirbekk og Francis Sejersted. Initiativet til oppropet ble tatt av Nina Hjerpset-Østlie og Lars Gule.

Heller ikke Den norske kirke sparer på kritikken av lovendringsforslaget. I en e‑post til Vox Publica skriver Nils-Tore Andersen, leder i Kirkerådet: “Den norske kirke ser med bekymring på utvidelsen av rasismeparagrafen slik den har vært drøftet. Internasjonalt vil det kunne bety innføring av lover som vil gjøre religionskritikk straffbart. Det er viktig at Norge ikke åpner for en slik utvikling.” Videre skriver Andersen: “For Den norske kirke er det viktige å fremheve at det er mennesker og ikke ideer som skal verges ved lov.”

Vox Publica har også forsøkt å få en kommentar til lovforslaget fra Islamsk Råd.

“Revitalisering av blasfemiparagrafen”

Francis Sejersted fremholder at religionskritikken historisk sett har vært sentral i utviklingen av et liberalt samfunn. Blasfemiparagrafen var og er i prinsippet en autoritetsvernparagraf. Opprinnelig var det bare statens offisielle religion som var vernet.

– Utviklingen av ytringsfriheten i Norge medførte nedkjempingen av autoritetsvernet, blant annet presteskapets makt til å definere hva som var blasfemi. Utvidelse av rasismeparagrafen til å gjelde “kvalifiserte angrep på religion eller livssyn” er et skritt tilbake ettersom paragrafutvidelsen må tolkes som en revitalisering av blasfemiparagrafen, sier han. — Det er vanskelig å se det på annen måte enn at presteskapet skal gjenvinne sin definisjonsmakt.

Straff for Muhammed-karikaturer?

Samtlige av dem Vox Publica har vært i kontakt med støtter regjeringens forslag om å oppheve blasfemiparagrafen, men er skeptiske eller imot utvidelsen av rasismeparagrafen.

Sejersted har problemer med å se for seg hvem som egentlig støtter en utvidelse av rasismeparagrafen. — Presset kommer kanskje fra det kristne eller muslimske presteskapet, som ønsker å forsvare sin rett til å definere hva som er hellig.

Foto:Tim O’Brien cbna

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Sul­tan Ahmed-moskeen i Istan­bul.

Sejersted spør seg også hva regjeringen tenker seg mer konkret. — Vil man ha et lovverk hvor man for eksempel kan straffe publisering av Muhammed-karikaturene, spør Sejersted. Han legger til at i debatten som fulgte striden om Muhammed-karikaturene var det ingen som krevde straff for publisering av karikaturtegningene, selv om det var en diskusjon om det var hensiktsmessig å publisere dem.

En undersøkelse Vox Publica fikk utført i høst viste at et stort flertall av norske redaktører mener det er blitt vanskeligere å ytre seg kritisk mot religion etter striden om Muhammed-karikaturene.

Også Arne Jensen, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, stiller seg kritisk til utvidelsen av rasismeparagrafen. Samtidig mener han at regjerningen sender ut farlige signaler.

– Hva som er regjeringens motiv for endringsforslagene er vanskelig å si noe om, utover hva de skriver i pressemeldingen sin. Men en ting de legger vekt på er at rasismeparagrafen bør utvides for å unngå fremtidige konflikter. Dette mener jeg er en farlig vei for lovgiver å gå. Konflikter oppstår fordi ulike grupper ikke aksepterer ytringsfrihet. Det kan se ut som det legges til rette for at bare en gruppe lager nok bråk så vil den blitt tatt hensyn til i rettssystemet. Dette gir et kjempeskummelt signal, sier Jensen.

Kosmetiske forandringer

Jensen stiller seg spørrende til hvilke konkrete konsekvenser en eventuell lovendring vil få.

– Jeg må si at jeg er usikker. Det er for eksempel vanskelig å se hva slags type krenkelser som vil bli rammet av den nye rasismeparagrafen. Hva slags type karikaturer kan man for eksempel trykke? Så langt er presisjonsnivået i paragrafteksten lav.

I likhet med Francis Sejersted ser han på en utvidelse av rasismeparagrafen som en videreføring av blasfemiparagrafen. — Til en viss grad ser endringsforslagene mest ut til å innebære kosmetiske forandringer. Likheten i ordlyden til blasfemiparagrafen og den utvidede rasismeparagrafen er stor. Også straffeutmålingen som foreslås er lik. Jeg ser slik sett ingen dramatiske forandringer, sier Jensen.

Sven Egil Omdal, multimedie- og kulturredaktør i Stavanger Aftenblad, ser på sin side endringsforslaget som en politisk markering. — Jeg synes det er dumt av regjering og Storting å bruke lovverket som en arena for politisk markering. Forslaget om en utvidet rasismeparagraf bør skytes ned. Men politisk korrekte forslag har alltid en fare for å bli vedtatt, til tross for de prinsipielle konsekvensene, sier Omdal.

“Gud trenger ikke juridisk beskyttelse”

Omdal er for opphevelse av blasfemiparagrafen. Han karakteriserer en utvidelse av rasismeparagrafen til også å omfatte religion som “lite gjennomtenkt”. — Gud trenger ikke juridisk beskyttelse. Politikk og religion er noe individet kan velge, og dette valget må kunne kritiseres, også med harde ord. Rase og seksuell legning kan derimot ikke velges, og det kan derfor være sterkere argumenter for å lovbeskytte mennesker mot hets på et slikt grunnlag, sier han.

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Inte­riør fra syna­go­gen i Oslo (foto: Olav A. Øvrebø).

Også Per Edgar Kokkvold er skeptisk til regjeringens endringsforslag. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund mener i likhet med Omdal at utvidelsen av rasismeparagrafen vil innebære en innskrenkning av muligheten til å utøve religionskritikk. — Hvis dette er Justisdepartementets intensjon, så er det alvorlig. Menneskeverdet er ukrenkelig, men ideologier og religion må kunne krenkes, sier Kokkvold.

Skillet mellom person og religion er viktig også for Arne Jensen. — Jeg mener generelt at man burde understreke at det er lov å krenke religion. Det bør være et prinsipielt skille mellom personer og religiøse symboler. Personer trenger vern, det gjør ikke symbolene.

Lovforslaget får også kritikk fra ulike hold i VG og Dag og Tid.

Lovtekster

Regjeringen foreslår å fjerne blasfemiparagrafen og utvide rasismeparagrafen. Her er de gjeldende lovtekstene:

• Blasfemiparagrafen (§142 i straffeloven)
• Rasismeparagrafen (§135a i straffeloven)

Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, en sentral aktør under striden om Muhammed-karikaturene vinteren 2006, kommenterer undersøkelsen slik:

– Det er ingen tvil om at rommet for religionskritikk har blitt innskrenket etter karikaturstriden, sier Kokkvold.

Heller ikke Vebjørn Selbekk, en annen av karikaturstridens mest sentrale figurer, er i tvil om at norske redaktører har blitt langt mer forsiktige når det gjelder kritikk av islam i tiden etter karikaturstriden.

– Dette er åpenbart knyttet til voldstruslene i etterkant av karikaturstriden. Jeg tror at man tenker seg om en gang ekstra før man kritiserer islam, sier Selbekk. Han var i 2006 sjefredaktør i den kristne avisen Magazinet og er i dag samfunnsredaktør i DagenMagazinet, resultatet av en sammenslåing med avisen Dagen.

Sven Egil Omdal, multimedie- og kulturredaktør i Stavanger Aftenblad og en kjent mediekommentator, mener derimot at frykten blant redaktørene er basert på fiksjon snarere enn fakta. Rommet for religionskritikk har utvidet seg de siste ti årene — spesielt gjennom utviklingen av debattkulturen på nett. — Her registrerer vi mye islamkritikk, sier Omdal.

I undersøkelsen, som ble utført i september i fjor, sier 77 prosent av redaktørene seg helt eller delvis enig i en påstand om at striden om Muhammed-karikaturene viste at det er blitt vanskeligere å ytre seg kritisk mot religion i Norge (se figur):

Figur 1. Ytringsfrihet og religion.

Kneblet islamkritikk?

Vebjørn Selbekk mener at trusselbildet er knyttet til visse sider ved muslimsk kultur og samfunn, og at dette videre fører til en berøringsangst som stenger for legitim kritikk av islam.

– Jeg tror trusselbildet er spesielt knyttet til bestemte sider ved muslimsk kultur og samfunn, som for eksempel Profeten og Koranen. Det muslimske kvinnebildet er et annet eksempel. At Muhammed for eksempel giftet seg med Aisha som da var seks år gammel er det ingen som tør å gå inn på — selv om dette er belyser sider ved synet på kvinner og ekteskap innenfor islam. Tiden etter karikaturstriden har vært preget av berøringsangst i forhold til slike tema. Et annet slikt tema er terrorisme. Kan man se for seg en debatt hvor man omtaler Muhammeds egen krigføring? Dette er dagsaktuelt og belysende, men vi skygger unna, sier Selbekk.

Sven Egil Omdal er av en annen oppfatning.

– Jeg tror ikke at rommet for religionskritikk er blitt strammet inn. Vi har ført en løpende kritikk av religionsrelaterte forhold de siste årene, og vi er i god dialog både med kristne og islamske miljø. Frykten som kommer til uttrykk i redaktørundersøkelsen, tror jeg i stor grad er basert på fiksjon. Restriksjonene blant redaktørene er selvpålagte og er en følge av debatten rundt Muhammed-karikaturene snarere enn et faktisk trusselbilde, sier Omdal.

Foto: moaksey cb

Supermarked i Doha, Qatar fjernet norske og danske produkter i februar 2006.

Videre argumenterer Omdal for at rommet for religionskritikk tvert imot har utvidet seg de siste ti årene.

– Jeg mener at rommet for religionskritikk har utvidet seg de siste ti årene, blant annet gjennom fremveksten av nettdebatter. Her registrerer vi mye islamkritikk. Jeg tror ikke at den utvidede muligheten til å utøve islamkritikk er en konsekvens av striden rundt Muhammed-karikaturene — utviklingen har skjedd parallelt.

Merker mer selvsensur

I redaktørundersøkelsen kommer det også frem at 46 prosent av redaktørene er helt eller delvis enige i at norske redaktører og journalister utøver mer selvsensur i dag enn for ti år siden. 41 prosent sier seg helt eller delvis uenig i denne påstanden. Per Edgar Kokkvold er ikke i tvil om at det har blitt mer selvsensur.

– Norske journalister så hvordan det gikk med Vebjørn Selbekk, og det har nok skapt en viss frykt.

Selbekk ble drapstruet og måtte ha politibeskyttelse etter at Magazinet publiserte de danske tegningene. Han har skrevet om denne tiden i boken “Truet av islamister”. Selbekk mener at det i etterkant av karikaturstriden utøves betydelig selvsensur i norske redaksjoner.

– Mange sider ved islam er relevant for samfunnsdebatten, men likevel forbudt område. Islamkritikk kan gå ut over en hel avis, hvor man må ta hensyn til de ansattes sikkerhet. Bombetruslene mot hele Jyllands-Postens redaksjon er jo et eksempel på dette.

Foto: Michell Zappa cba

Protest av den fredelige typen mot Muhammed-karikaturene i Amsterdam februar 2006.

Selbekk poengterer videre at norske myndigheters håndtering av karikaturstriden har virket forsterkende på tendensen til selvsensur.

– Ikke bare synes jeg at den norske regjeringen var ettergivende — de var livredde. Regjeringens håndtering av karikaturstriden var farget av oljeinteresser og av interessen om å opprettholde Norges status som fredsnasjon i Midtøsten. Med tanke på selvsensur og redsel for islamkritikk er dette et tydelig eksempel på at storpolitikk virker inn på det journalistiske klimaet i Norge, sier Selbekk.

Også Kokkvold mener at den norske håndteringen av karikaturstriden var til dels uheldig, og viser til land som Tyskland og Frankrike hvor karikaturene også ble trykket, men hvor truslene fra ytterliggående muslimsk hold aldri nådde samme nivå som i Norge.

– Ekstremistene kjenner stanken av vår frykt. I Tyskland og Frankrike derimot fikk publiseringen av karikaturene langt sterkere og bredere støtte — ikke bare fra pressehold, men også fra politisk og kulturelt hold.

Omdal på sin side argumenterer for at selvsensuren som utøves i norske redaksjoner i stor grad er selvpålagt, og at muligheten for islamkritikk tvert imot har blitt større.

– Selvsensuren som eventuelt utøves, tror jeg også er basert på fiksjon snarere enn faktisk trusselbilde. Forut for striden om Muhammed-karikaturene tror jeg at man i mange redaksjoner vegret seg for komme med islamkritiske ytringer fordi at islamkritikk til en viss grad forbindes med det politiske ytre høyre. Det var ikke politisk korrekt å ytre seg islamkritisk. Islamkritiske meninger som før ble forfektet fra ytre høyre, blir i dag også forfektet fra etablert hold.

Trusler om vold

Selbekks bekymring for trusler om vold i forbindelse med religionskritikk ser ut til å deles av mange av hans kollegaer. I redaktørundersøkelsen sier hele 91 prosent av redaktørene seg helt eller delvis enig i en påstand om at vi i de neste årene vil oppleve nye saker der ytringer møtes med vold eller trusler om vold fra religiøse grupper.

Sven Egil Omdal er ikke like bekymret.

– Om vi vil oppleve saker der ytringer møtes med slike trusler er umulig å svare på, men hvis det skulle skje tror jeg like gjerne det kommer fra ekstreme kristne som ekstreme muslimske grupper. I den grad vi i Stavanger Aftenblad registrerer sjikane, kommer det like ofte fra ytterliggående kristent hold som muslimsk hold. Både de muslimske og kristne gruppene vi er i kontakt med, tåler en debatt. Generelt er jeg ikke bekymret for denne typen trusler.

Kokkvold på sin side deler frykten for fremtidige trusler om vold som følge av religionskritikk, men påpeker at trusselnivået går i bølger.

– Oppslutningen rundt fundamentalister går opp og ned, men det som skjer i Gaza nå er bekymringsverdig, sier Kokkvold.

”En halv ytringsfrihet”

Kokkvold mener at ytringsfriheten generelt sett har blitt styrket i Norge etter karikaturstriden.

– Karikaturstriden satt fokus på ytringsfriheten og understreket dens viktighet som grunnleggende verdi, påpeker han.

Dette synet reflekteres av at nær åtte av ti redaktører i undersøkelsen mener at ytringsfriheten i Norge er blitt styrket eller har holdt seg uendret de siste ti årene (se figur):

Figur 2. Er ytringsfriheten styrket?

Kokkvold er like fullt betenkt over det han ser som en innskrenkning av muligheten for islamkritikk.

– Vi risikerer å få ”en halv ytringsfrihet” hvor man gjerne kritiserer kristendommen og jødedommen, men ikke islam.

Om redaktørundersøkelsen

Undersøkelsen ble utført i første halvdel av september. Spørreskjemaet ble sendt samtlige 805 medlemmer av Norsk Redaktørforening, og 264 svarte. Blant disse er 59 prosent underordnet redaktør, 24 prosent ansvarlig redaktør og 17 prosent enleder (både ansvarlig redaktør og administrerende direktør). Andelen toppledere blant dem som har svart er noe høyere enn i medlemsmassen. Kjønns- og aldersfordelingen er omtrent som i medlemsmassen. Det er også fordelingen mellom medietyper, bortsett fra at ukepressen er noe underrepresentert. Resultater fra undersøkelsen er tidligere presentert i Mandag Morgen og på Redaktørforeningens høstmøte i Oslo.

Se også artikkel om kommersialisering, nedgangstider og pressefrihet.

Redaktørundersøkelsen 2008: Last ned alle tallene fra undersøkelsen (pdf, 1,26 MB).