Basert på oppmøtet kunne det virke som om bergensstudenter flest er lite bekymret for lagring av elektroniske spor. Det var derimot flere av foredragsholderne, blant dem professor Dag Johansen ved Universitetet i Tromsø.

– Personvernet er allerede risikoutsatt. Vi har ingen anelse om hvor mye av vårt personlige liv som allerede er tilgjengelig, sa Johansen. Han har også en deltidsstilling som sjefsforsker i det norske søketeknologiselskapet Fast Search & Transfer, som nylig ble kjøpt av Microsoft.

• Her kan du høre foredrag fra seminaret og laste ned presentasjoner.

Omstridt forslag
15. mars 2006 vedtok Europaparlamentet og Rådet for Den europeiske union et direktiv som foreslår lagring av kommunikasjonsdata fra telefoni, mobiltelefoni og internettbruk. Sporingsdata for telefon- og internettkommunikasjon, IP-adresser og utloggingstidspunkt for internettadgang, telefonnumre, dato, klokkeslett og varighet for telefonsamtaler skal kunne lagres i opptil to år, og minimum i seks måneder. Det er opp til de enkelte landene å bestemme nøyaktig lagringstid, og i hvilke situasjoner informasjonen skal kunne brukes. Lagringsplikten skal ikke gjelde innholdsdata.

LITT BEKYMRET: Australske Lee Bygrave frykter dårlig sikkerhetskultur i organisasjoner som lagrer kundedata (foto: Vilde M. Værøyvik).

Irland og Slovakias representanter stemte mot direktivforslaget, og har siden klaget vedtaksprosessen inn for EF-domstolen. Direktivet er vedtatt under den såkalte første søylen i EUs traktatverk, som regulerer det indre marked. Klagerne mener imidlertid at direktivet ikke har noe der å gjøre, og kun er rettet inn mot bekjempelse av alvorlig kriminalitet. Denne klagen har gode sjanser til å lykkes, ifølge to av foredragsholderne på seminaret, førsteamanuensis Lee Bygrave ved Universitetet i Oslo og stipendiat Joris van Hoboken ved Universitetet i Amsterdam.

Som EØS-medlem må også Norge forholde seg til datalagringsdirektivet. Norge har vetorett i forbindelse med EU-bestemmelser, men denne retten har aldri tidligere blitt brukt.

Ifølge Datatilsynet innebærer direktivet et brudd med tidligere rettsprinsipper i Norge. Det er nytt at informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe skal lagres over tid — i tilfelle de skulle komme under mistanke på et senere tidspunkt.

Bekjemper kriminalitet?
Førsteamanuensis Lee Bygrave er imponert over debatten som har oppstått i Norge i kjølvannet av direktivforslaget.

– Det er ikke uvanlig med lav interesse for personvernssaker, det kommer for eksempel an på om solen skinner, sa han med klar adresse til det lave publikumstallet på seminaret i Bergen.

Han mener at det ikke er snakk om direkte “overvåking” i forbindelse med datalagringsdirektivet, og peker på eksempler der bruk av kommunikasjonsdata har vært til hjelp i kriminalsaker. Under etterforskningen av NOKAS-ranet fikk politiet tilgang til slike data for å lokalisere hvor den etterlyste David Toska hadde kommunisert fra. Bygrave anser likevel langvarig lagring av kommunikasjonsdata som problematisk, særlig med muligheten for at informasjon skal komme på avveie.

— Masseovervåking
Nederlandske Joris van Hoboken, stipendiat ved Universitetet i Amsterdam, gikk lenger i sin kritikk av datalagringsdirektivet.

– Det er bortkastet tid, penger og energi, og det leder til masseovervåking, sa han.

Han mener det er lite behov for å lagre informasjon lenger enn noen få måneder, og har selv drevet kampanje mot direktivet gjennom organisasjonen Bits of Freedom — en kampanje han anser som nokså suksessfull.

– Det er bare det at Europaparlamentet er ganske vanskelig å drive lobbyisme mot.

Der du gir bort livet ditt
Dag Johansen påpeker at svært mye informasjon allerede lagres i forbindelse med vanlig internettbruk, for eksempel i forbindelse med nettsøk og utsendelse av e‑post. I utgangspunktet er Johansen mer bekymret for kommersielle aktører enn for myndighetstiltak.

– Og vi bryr oss ikke. Vi gir bort personlig informasjon bare for å få et gratis magasin, sa han.

Johansen karakteriserer Facebook som stedet “der du gir bort livet ditt”. Han forstår at datalagringsdirektivet kanskje ikke virker så alvorlig for folk flest, men oppfordrer oss likevel til å tenke oss om.

Både Johansen og Hoboken mener lagringen av denne typen data ikke vil være til hjelp i terroretterforskning. Man vil trenge noe mer, sa Johansen — informasjon om kommunikasjonens innhold, ikke bare at den har funnet sted. Han mener politiet vil bruke dataene til å sette i gang etterforskning, og vi kan ende opp med situasjoner der borgere må bevise sin uskyld. Og datalagringsdirektivet er altså bare et av mange uttrykk for at personvernet er under økende press, ifølge Johansen.

– What comes next?

Artikkelforfatteren studerer journalistikk ved Universitetet i Bergen. Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

De politiske konfliktene rundt Iversen har ført til en ny debatt om parlamentarisme som kommunal styreform. Byparlamentarisme ble innført i Bergen i 2000, 14 år etter at Oslo var først ute med en slik ordning. Styreformen overfører parlamentariske prinsipper til kommunalt nivå, der bystyret med sine 67 medlemmer fungerer som stortingsorgan. Byrådet, bestående av byrådsleder og seks byråder valgt ved flertallsvalg i bystyret, fyller regjeringsfunksjonen som utøvende organ. Byrådet er avhengig av bystyrets tillit, dette er kjernen i parlamentarismen.

Kan gjøre hva som helst?
— Parlamentarismen fungerer ikke, verken i Bergen eller i Oslo, sier professor Frank Aarebrot ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen, til nettavisen Brostein. Han mener byråden har sviktet sin informasjonsplikt, men tror ikke hun må gå av. Medlemmene i byrådet kan nærmest gjøre hva som helst uten at det får alvorlige konsekvenser, mener professoren.

Gir Bergen rådhus parlamentarismen et dårlig rykte? (foto: Vilde Michelsen Værøyvik)

Aarebrot møter motbør fra bergenspolitikerne.

— Det er en kortslutning å diskutere parlamentarisme som system i forbindelse med mistillitsforslaget mot Lisbeth Iversen, sier byrådsleder Monica Mæland (H) til Brostein.

— Man sier ikke at vi har falsk parlamentarisme i Norge bare fordi ingen regjeringer eller statsråder må gå som følge av mistillitsforslag, og det er mange år siden Norge opplevde at en statsråd har måttet gå som følge av et slikt forslag.

— Politikerne ansvarliggjøres
Ifølge byrådsleder Mæland var målet med innføring av parlamentarisme i Bergen at partiene i bystyret skal ansvarliggjøres, og at dette ansvaret skal plasseres tydelig. Hun trekker frem at mistillitsforslag i seg selv viser at kommunen følger parlamentariske prinsipper.

— Vi har en opposisjon og en posisjon som som benytter de virkemidlene parlamentarisme gir, sier hun.

Byrådslederen tror ikke embetsmenn må ta støyten for feil i stedet for ansvarlige byråder.

Underskudd i kommunalt foretak
Under en høring arrangert av Komité for finans og Komité for miljø- og byutvikling torsdag 24. april kom det frem at det kommunale foretaket Bergen Bydrift gikk med 16,3 millioner kroner i underskudd i 2007. Opposisjonen mener Iversen kjente til problemene i Bydrift før bystyret behandlet tertialrapporten i juni 2007, og at informasjon om underskuddet bevisst ble holdt tilbake før valgkampen.

Opposisjonspartiene begrunner mistillitsforslaget med at bystyret har blitt unndratt viktig informasjon, og således ikke har fått mulighet til å fatte beslutninger på et riktig faktagrunnlag. Dette mener de er parlamentarisk uholdbart.

Forslagsstillerne utgjør 26 av 67 medlemmer i bystyret. De trenger støtte fra Venstre, den uavhengige representanten og deler av byrådspartiene for å kunne oppnå flertall for forslaget.

— De gjør det i håp om at kanskje parlamentarismen blir innført, mener Aarebrot.

— De i posisjon må skjønne at noen må ofres av og til, akkurat som regjeringen skjønner at statsråder må ofres av og til.

Han tror imidlertid ikke forslaget vil få konsekvenser for byråd Lisbeth Iversen.

— I Bergen og Oslo har vi falsk parlamentarisme.

Eksemplet Iversen
Varaordfører i Bergen, Trude Drevland (H), sier seg enig med professor Aarebrot i at byråd Lisbeth Iversen trolig ikke vil måtte gå som følge av mistillitsforslaget.

— Lisbeth Iversen representerer et flertallsbyråd, så flertallet vil jo stemme mot forslaget.

Varaordføreren ser ikke dette som et tegn på dårlig fungerende parlamentarisme. Derimot mener varaordføreren at mistillitsforslaget i seg selv er problematisk.

— For å ta eksemplet Iversen, så må jeg jo si det krever en ryddighet hos opposisjonen når man fremmer mistillitsforslag. Her har de jo fremmet forslag på samme sak for andre gang. Opposisjonen drar parlamentarismen ut i det ytterste, de misbruker sin mulighet til å stille mistillitsforslag.

— Drevland svever på en ballong
Arbeiderpartiets Terje Ohnstad, som fremmet mistillitsforslaget på vegne av de fem opposisjonspartiene, mener dagens forslag er velbegrunnet. Da Rødt og SV fremmet det første mistillitsforslaget mot byråd Iversen i februar, stemte Arbeiderpartiet imot. Det forslaget karakteriserer Ohnstad som “tullete”. Partiet valgte imidlertid å involvere seg i et nytt forslag etter at bystyret hadde fått innsikt i saken gjennom en høring.

— Den høringen var nok ikke Trude Drevland til stede på, så hun svever nok på en ballong der oppe uten å vite så mye om hva det dreier seg om. Vi sitter med betydelig mer informasjon i saken i dag, er Ohnstads svar til varaordføreren.

Samtidig deler han Frank Aarebrots syn på at mistillitsforslaget trolig ikke blir vedtatt.

Artikkelforfatteren studerer journalistikk ved Universitetet i Bergen. Artikkelen er basert på to artikler først publisert i nettavisen Brostein.

Med utgangspunkt i månedene etter invasjonen i 2003, kommenterer regissør Charles Ferguson den amerikanske veien mot et “demokratisk og USA-vennlig Irak”; det som skulle være et eksempel til etterfølgelse for andre land i Midtøsten. Statsviteren Ferguson, som også har en karriere som IT-gründer bak seg, var i utgangspunktet positiv til Irak-krigen. Kort tid etter invasjonen ble han inspirert til å begynne arbeidet med sin første og foreløpig eneste film. New York Times kaller “No End in Sight” et “matematisk presist anklageskrift” mot Bush-regjeringens strategi for å stabilisere Irak etter krigen.

Mislykket “redningsaksjon”
Å “redde” Irak fra et undertrykkende styre og innføre demokrati etter vestlig mønster har vist seg å være et mer komplisert prosjekt enn først antatt. Fire år etter at supermakten USA invaderte oljestaten Irak — i det som skulle være en enkel militær operasjon — er situasjonen i landet ennå ustabil. Lovløshet og ulmende borgerkrig preger landet.

– Situasjonen for størstedelen av befolkningen i Irak er langt verre enn før invasjonen – både som følge av sikkerhetssituasjonen og forverrede økonomiske forhold, mener Siri Gloppen, førsteamanuensis ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen. Demokratisering og menneskerettigheter er noen av hennes forskningsfelt.

— Hva har dette å si i forhold til ivaretakelsen av menneskerettighetene i landet?
— Situasjonen har negativ innvirkning på et bredt spekter av menneskerettigheter. Selv om man kan hevde at visse rettigheter, som politiske rettigheter knyttet til valg, er bedre ivaretatt enn tidligere, og at visse grupper som kurderne i Nord-Irak er i en bedre stilling enn tidligere, så er menneskerettssituasjonen under ett svekket for store deler av befolkningen i landet, både når det gjelder sivile, politiske, sosiale og økonomiske rettigheter.

Gloppen tror den største feilen USA begikk var å gå inn i Irak i utgangspunktet.
— At de presset gjennom demokratiske valg og institusjoner før tiden var moden har forverret situasjonen.

Et splittet folk
Mye av grunnlaget for problemene USA møter, og for at en film som “No End in Sight” ble laget, strekker seg lenger tilbake i tid enn til 11. september 2001 og president George W. Bush.

Etter å ha vært en del av det ottomanske imperiet i århundrer, ble Irak en selvstendig stat i 1932. Staten omfatter flere ulike folkegrupper. Shiamuslimene utgjør den største gruppen, og sunnimuslimer og kurdere er viktige minoriteter. Konfliktene gruppene i mellom har til tider vært voldsomme. Baath-partiet grep makten i 1968, og Saddam Hussein tok kontrollen i 1979. Han etablerte et sunni-dominert regime der vold og maktbruk sikret kontroll over befolkningen.

Frykten for angivelige masseødeleggelsesvåpen ble brukt som begrunnelse for USAs Irak-angrep i 2003, men Det hvite hus klarte ikke å forutse følgene av invasjonen og okkupasjonen. Amerikanske tropper skulle klare seg selv mot opprørerne, mens tusenvis av bevæpnede, irakiske soldater ble gjort arbeidsløse. Grupper som hadde vært i konflikt med hverandre over lengre tid skulle plutselig danne regjering på demokratisk vis.

I sin omtale av “No End in Sight” skriver New York Times’ anmelder at “republikanske partimedlemmer, inkludert nyutdannede med liten eller ingen relevant erfaring, ble gitt ansvaret for sensitive og kompliserte administrative områder.”

Demokrati uten legitimitet?
Førsteamanuensis Siri Gloppen tror forseringen av valg og demokratiske institusjoner — mer ut fra amerikanske behov og interesser enn lokale forhold — har gjort en demokratisk utvikling i Irak mye vanskeligere.

– Selv om det er eksempler på at innføring av demokratisk styresett etter ytre press har vært vellykket, som i Tyskland og Japan etter 2. verdenskrig, så er det vanskelig å skape legitimitet for et nytt styresett som ikke har troverdige røtter i det samfunnet det skal fungere. Og dersom de nye institusjonene ikke er i stand til å levere det mest grunnleggende til sine innbyggere; sikkerhet og velferd, så er det vanskelig å se for seg en utvikling mot et konsolidert demokrati.

Tanken bak “No End in Sight” er, ifølge filmens nettside, å belyse hvordan det som skulle være en frigjøring av en undertrykt befolkning, slo feil på flere områder. I filmen kommer tidligere politikere, tjenestemenn, analytikere og soldater som deltok i tiden etter okkupasjonen til orde.

Filmen vises 19., 20. og 24. oktober under filmfestivalen i Bergen.

Artikkelforfatteren studerer journalistikk ved Universitetet i Bergen.