I Norge har finansieringsdebatten blant annet dreid seg om størrelsen på lisensen – altså hvor mye støtte det er rimelig at NRK mottar – og om dagens lisensordning er en gangbar finansieringsmodell for NRK også i fremtiden når tv-seingen ikke lenger nødvendigvis er bundet til tv-apparatet.

Det siste spørsmålet ble nylig utredet av en offentlig nedsatt ekspertgruppe, som før sommeren foreslo å erstatte dagens tv-lisens med en husstandsavgift (Kulturdepartementet 2016a). De siste månedene har imidlertid spørsmålet om offentlig finansiering av tv-innhold også indirekte inkludert TV 2, ved at TV 2 takket nei til å søke på Kulturdepartementets midlertidige avtale om kommersiell allmenn­kringkasting (Kulturdepartementet 2016b), antagelig i påvente av et bedre tilbud.

Dermed er finansieringen av både NRK og TV 2 som allmennkringkastere oppe til debatt.

Finansiering av NRK

La oss se nærmere på spørsmålet om finansiering av NRK først: Siden etablering i 1933, har NRK vært finansiert gjennom lisensen, en kringkastingsavgift knyttet til mottakerapparatet for radio – og etter hvert – fjernsynsinnhold. Ordningen har betydd at alle husstander som har en fjernsynsmottaker er pålagt å ha lisens, som de får ved å betale kringkastingsavgiften. Avgiften er flat i den forstand at alle husstander betaler like mye, uavhengig av inntekt eller hvor mye de faktisk bruker NRKs tilbud.

Stortinget fastsetter størrelsen på lisensen, som for 2015 utgjorde nærmere 5,4 milliarder kroner i inntekter for NRK. Lisensen finansierer all NRKs aktivitet, det være seg innhold på radio, fjernsyn, nett og mobil.

På tv.nrk.no kan NRKs nyheter spilles av — men kan lisensordningen fortsatt betale gildet? (foto: skjermbilde fra tv.nrk.no)

Vurdert etter en rekke parametere har ordningen vært god: Den har sikret NRK en solid og forutsigbar inntektskilde uten for store administrative kostnader. Fortsatt den dag i dag, 80 år etter at NRK ble etablert, utgjør lisensen over 97 prosent av NRKs finansieringsgrunnlag. Den har også gitt befolkningen eierskap til NRK som nasjonens fremste allmennkringkaster: Folket finansierer NRK, som dermed er i folkets tjeneste.

NRKs profilundersøkelser viser dessuten at den norske befolkningen i all hovedsak er fornøyd med NRKs tilbud: I målingen for 2016 oppga 88 prosent av de spurte at NRK oppfylte allmennkringkastingsmandatet på en god måte, 84 prosent mente NRK var viktig for samfunnet, mens 69 prosent mente NRK ga valuta for lisensen (NRK 2016).

Finansiering av NRK har imidlertid gjentatte ganger vært gjenstand for politisk debatt og, til dels, kritikk. Debatten har vært tosidig. På den ene siden finnes det dem som mener NRKs posisjon i det norske medielandskapet er for dominerende, og at finansieringen av NRK både har vært for romslig og båret preg av tvang. En av de sterkeste kritikerne av lisensfinansieringen har vært Fremskrittspartiet, som i en årrekke har argumentert for at NRK bør privatiseres, at nivået på tv-lisensen bør reduseres, og, over tid, avvikles. Fremskrittspartiet gikk blant annet til valg på at lisensen skulle fjernes før regjeringsskiftet i 2013 (VG 30.07.2013).

Også private mediehus, ikke minst Schibsted, har anklaget NRK for å ha en for dominerende posisjon grunnet sin offentlige finansiering (se blant annet VG 17.11.2014). Som Dagbladet-journalist Geir Ramnefjell uttrykte det: “NRK er i ferd med å bli den eneste feite purka i norsk mediebransje” (Dagbladet 21.11.2015).

På den andre siden finnes det dem som mener at den teknologiske utviklingen og dagens mediekonsum utfordrer legitimiteten for dagens tv-lisens. Problemet er altså ikke at NRK er for dominerende eller at folk ikke ser verdien av NRKs tilbud eller vil betale for det, men at dagens lisensordning ikke ivaretar sentrale endringer i dagens globale og digitale mediemarked. Hovedargumentet her er at tv-konsumet ikke lenger er knyttet til tv-apparatet, noe lisensfinansieringen forutsetter. En omlegging av systemet er dermed nødvendig nettopp for å sikre at NRK har stabil finansiering også i fremtiden.

Til sammen har begge disse argumentene – det ene bygget på en sterk motstand mot den offentlige finansieringen av NRK, det andre bygget på et sterkt forsvar – vektlagt behovet for å utrede alternative finansieringsmodeller for NRK.

En ny regjering går til verket …

Da Høyre og Fremskrittspartiet dannet regjeringen Solberg i 2013, hadde begge partiene klare ambisjoner om en mer liberalistisk og konkurransedrevet mediepolitikk, ikke minst i spørsmålet om finansieringen av NRK. I regjeringens politiske plattform gikk det eksplisitt frem at regjeringen ville «legge frem en stortingsmelding om NRK-lisens og alternative betalingsordninger», «begrense NRKs mulighet til å bruke sin robuste økonomi til å svekke frie institusjoners aktivitetsgrunnlag», samt «øke andelen eksterne produksjoner i NRK» (Regjeringen 2013). Ingen andre mediehus ble omtalt direkte slik NRK ble, og på ingen andre mediepolitiske områder var det knyttet så mange og konkrete politiske lovnader.

Målsetningene ble fulgt opp i en bredt anlagt stortingsmelding om allmennkringkasting sommeren 2015 (Meld. St. 38 (2014–2015)). Meldingen legger flere føringer for NRKs organisering, mandat og samfunnsoppdrag, men er sparsom i spørsmålet om finansiering. I stedet viser meldingen til at dagens ordning så langt har fungert tilfredsstillende, til tross for teknologisk endring, og at konsekvensene ved en eventuell omlegging er for dårlig utredet (Meld. St. 38 (2014–2015), kap 11). En ekspertgruppe ble derfor nedsatt, nettopp for å utrede ulike modeller for offentlig finansiering av NRK. Hensikten var å etablere et bredere beslutningsgrunnlag for regjeringen ved en eventuell utvikling av en ny finansieringsmodell for NRK (Kulturdepartementet 2015a).

Ekspertgruppen avga sin rapport i juni 2016 (Kulturdepartementet 2016a). I rapporten vurderte gruppen flere ulike finansieringsmodeller, deriblant en videreføring av dagens ordning (fortsatt kringkastingsavgift), en justering av dagens ordning i plattformnøytral retning (NRK-avgift), et fast beløp per bolig (NRK-bidrag), samt ulike skatteordninger (NRK-skatt). De ulike modellene ble vurdert ut ifra et gitt sett av hensyn, deriblant NRKs behov for redaksjonell uavhengighet, modellens legitimitet i befolkningen, samt modellenes stabilitet og forutsigbarhet over tid.

Et sentralt argument i ekspertgruppens rapport er at den teknologiske utviklingen og endringene i publikums tv-vaner endrer grunnlaget for den offentlige finansieringen av NRK (Kulturdepartementet 2016b). Ifølge ekspertgruppen er altså ikke problemet primært at den norske befolkningen ikke vil betale lisens eller er misfornøyd med NRKs tilbud, men at andelen som ikke trenger å betale lisens – fordi de ikke lenger har tv-apparat – er økende, og at denne andelen er særlig høy i den yngre delen av befolkningen. Dermed er det en reell fare for at andelen vil bli enda høyere over tid.

Dette er problematisk av to grunner: For det første kan det medføre en nedgang i NRKs finansieringsgrunnlag, fordi færre er forpliktet til å betale. Dermed får NRK mindre ressurser å ivareta sitt allmennkringkastingsmandat for. For det andre kan det føre til en uthuling av lisensprinsippet, fordi viljen til å betale er antatt å korrelere med andelen mennesker som faktisk betaler. Er det mange som ikke betaler, vil flere slutte med det.

Som ekspertgruppen skriver: «Endringer i befolkningens mediebruk og økningen i apparater, plattformer og innholdstilbud utfordrer grunnlaget for dagens kringkastingsavgift, som er knyttet til tradisjonell, lineær kringkasting» (Kulturdepartementet 2016a).

Dermed konkluderte ekspertgruppen med at den fremtidige finansieringen av NRK må være teknologi- og plattformnøytral og inkludere både lineære og ikke-lineære medietjenester.

Foreslår at lisensen følger boligen

Ekspertgruppen var imidlertid delt i sin anbefaling til myndighetene om hvordan dette helt konkret burde gjennomføres: Et flertall av medlemmene i gruppen foreslo en ny form for husstandsavgift, det vil si at avgiften følger bolig heller enn tv-apparat, mens et mindretall foreslo en justering av dagens lisensfinansiering i plattformnøytral retning (Kulturdepartementet 2016a, se også NRK 30.06.2016). Forslagene ble i all hovedsak godt mottatt av NRK, som vektla behovet for forutsigbarhet og redaksjonell uavhengighet (Kampanje 01.07.2016).

Blant de politiske partiene var det enkelte som tok til orde for en ordning med større rom for sosial differensiering i betalingsplikten (Aftenposten 01.07.2016), mens representanter fra Fremskrittspartiet igjen tok til orde for en avvikling av NRK-lisensen. Eller som Fremskrittspartiets Ib Thomsen ordla seg: «Ingen TV, ingen NRK-lisens» (Framtid i Nord, 09.07.2016).

Underveis har imidlertid det politiske klimaet rundt NRK endret karakter: Mens regjeringen Solberg i 2013 gikk til makten med ambisjoner om en mer liberalistisk og konkurransedrevet mediepolitikk, ikke minst i spørsmålet rundt NRK, har et flertall på Stortinget – alle de politiske partiene med unntak av Fremskrittspartiet – gått sammen om en bred mediepolitisk avtale om allmennkringkasting. Her går det blant annet frem at flertallet «ønsker seg et sterkt og nyskapende NRK» og at «NRK fortsatt skal finansieres av felleskapet». Avtalen kommenterer til og med direkte anklager NRK har møtt om å være for dominerende i markedet, og på den måten går på bekostning av andre, kommersielle aktører. Ifølge partiene er «NRK i dag mindre, ikke mer, dominerende i det norske mediemarkedet enn de har vært historisk sett» og «Det vil være en stor feilslutning å laste et sterkt NRK for den vanskelige situasjonen særlig papiravisene er i» (Avtale om allmennkringkasting 2016).

Ekspertgruppen vurderte ikke størrelsen på finansieringen, ei heller hvorvidt andre kringkastere burde kunne motta offentlig støtte for allmennkringkasting – dette var utenfor gruppens mandat. Dette er imidlertid et hett tema for Mediemangfoldsutvalget, et offentlig utvalg nedsatt av Kulturdepartementet nettopp for å vurdere hvilke mål staten bør ha for mediemangfold og hvordan de økonomiske virkemidlene best kan brukes for å stimulere til dette (Kulturdepartementet 2015b).

Ser man alle de offentlige støtteordningene under ett – NRK-lisensen, momsfritaket og pressestøtten – utgjør dette en sum på over 8 milliarder kroner totalt (Dagens Næringsliv 09.08.2016). Utvalget er ledet av Knut Olav Åmås, Fritt Ord-direktør og tidligere statssekretær i Kulturdepartementet, og består for øvrig av representanter fra alle de store norske medieaktørene, deriblant kringkastingssjefene i NRK og TV 2 og lederen av bransjeorganisasjonen MBL.

Mens ekspertgruppen altså skulle vurdere konkrete modeller for offentlig finansiering av NRK, er Mediemangfoldsutvalgets oppgave å se den offentlige finansieringen av NRK i relasjon til andre støtteordninger og mediepolitiske virkemidler, ikke minst knyttet til den kommersielle allmennkringkasteren TV 2.

TV2 som allmennkringkaster

TV 2 er, i motsetning til NRK, ikke lisensfinansiert, men finansieres av reklame. Kanalen har imidlertid siden etableringen i 1992 mottatt ulike privilegier av økonomisk verdi fra staten, i bytte mot å oppfylle ulike allmennkringkastingsforpliktelser. Blant disse er en programprofil av allmenn karakter og interesse, en programmeny med tematisk og sjangermessig bredde, og programmer for både brede og smale grupper. I tillegg er TV 2 forpliktet til å ha daglige nyhetssendinger, programmer for barn og unge, og lokalisering i Bergen.

Da kanalen ble etablert tidlig på 1990-tallet var TV 2s privilegium enkelt, men verdifullt: TV 2 var den eneste tv-kanalen som ble distribuert via bakkenettet og som kunne nå ut til hele befolkningen med sine sendinger. Dermed kunne TV 2 ta seg bedre betalt for sine reklamesendinger enn de andre kommersielle kanalene, som hadde lavere dekning.

Da bakkenettet ble digitalisert i 2007, og flere reklamefinansierte kanaler kunne nåes av tilnærmet hele befolkningen, ble verdien av TV 2s tidligere privilegium svekket. Løsningen ble å tilby TV 2 en allmennkringkastingsavtale som gjorde kanalen formidlingspliktig over kabelnettverkene. Dette var igjen et privilegium av økonomisk karakter, dog med langt lavere verdi enn TV 2s tidligere enerett på riksdekkende tv-reklame, noe som også reflekteres i en nedskalering av TV 2s allmennkringkastings­forpliktelser.

TV 2s nåværende avtale som kommersiell allmennkringkaster går ut 31. desember 2016. Kanalen har signalisert at den gjerne vil fortsette som allmennkringkaster, men at allmennkringkasterforpliktelsene er dyre, og at kanalen derfor, i god tradisjon, bør få en kompensasjon for å oppfylle viktige samfunnsoppgaver.

I argumentasjonen har TV 2 vist til sin sentrale posisjon som et alternativ til NRK på Marienlyst – ikke minst i nyhetsformidlingen. Parallelt har kanalens posisjon i det norske markedet endret seg. TV 2 har det siste året møtt langt hardere konkurranse både i seer- og annonsemarkedet. Dels skyldes dette økt konkurranse fra konkurrerende kanaler, dels skyldes det nye seervaner og strømmeaktører, og dels skyldes det større strukturelle endringer i annonsemarkedet. Som et resultat har TV 2 vært nødt til å gjennomføre flere ressursbesparende tiltak, deriblant å tilby sluttpakker til alle sine ansatte (Kampanje 30.05.2016, VG 27.08.2016). TV 2 står derfor nå i en brytningstid; både mediepolitisk og økonomisk.

I Regjeringen Solbergs politiske plattform av 2013, ble ikke TV 2 omtalt spesielt, men kan tolkes inn i mer generelle formuleringer som at regjeringen vil «legge til rette for god nyhetsproduksjon og en bredt anlagt offentlig samtale i fremtidens digitale mediesamfunn» (Regjeringen 2013). I stortingsmeldingen om allmennkringkasting er TV 2 kun viet ett kapittel, men der slås det imidlertid fast at en kommersiell allmennkringkaster er verdifullt for mediemangfoldet, både som et supplement og en konkurrent til NRK.

I tråd med dette utlyste Kulturdepartementet våren 2016 en midlertidig avtale om kommersiell allmennkringkasting. Avtalen innebar ingen andre krav enn daglige nyhetssendinger og lokalisering i Bergen, men kunne heller ikke friste med annen kompensasjon enn retten til formidling via kabel-tv, et privilegium av begrenset, og synkende, økonomisk verdi. Som et resultat valgte TV 2 ikke å søke på avtalen, antagelig i påvente av et bedre tilbud (Kulturdepartementet 2016b).

TV 2 hadde da også i forkant fått bredt politisk gehør på Stortinget for sin betydning for mediemangfoldet. I den brede mediepolitiske avtalen om allmennkringkasting, går det frem at det vil være et «betydelig tap for mediemangfoldet dersom NRK skulle bli alene om å tilby allmennkringkastingsinnhold» (Avtale om allmennkringkasting 2016, se også Innst. 178 S (2015–2016)).

Videre viser partiene til undersøkelser som dokumenterer «vesentlige merkostnader knyttet til TV 2s allmennkringkastings­oppdrag», og at det derfor er naturlig å kompensere TV 2 økonomisk for sine allmennkringkastings­kostnader: «Vi vil understreke behovet for at staten sikrer videreføring av en avtale med en kommersiell allmennkringkaster med hovedkontor og nyhetsredaksjon i Bergen og ber regjeringen snarest utlyse en avtale som sikrer dette» (Avtale om allmennkringkasting 2016).

Hvordan støtte TV2?

Flertallet på Stortinget har altså pålagt regjeringen, som i utgangspunktet ønsket en liberalisering av mediepolitikken, å legge til rette for at ikke bare NRK sikres gode økonomiske rammevilkår, men også TV 2, slik at begge aktørene kan oppfylle sine allmennkringkastingsforpliktelser.

Som et resultat ba Kulturminister Linda Hofstad Helleland nylig Mediemangfoldsutvalget utrede ulike modeller for fremtidig kompensasjon for kommersiell kringkasting, det vil si for TV 2 (Journalisten 28.08.2016, Dagens Næringsliv 28.08.2016). Dermed vil man i Norge i løpet av året ha gjennomført to uavhengige utredninger om offentlig finansiering av allmennkringkasting – en for NRK og en for TV 2.

Det er foreløpig uavklart hvilke konkrete modeller Mediemangfoldsutvalget vil vurdere, men deres delrapport om kompensasjon for TV 2 skal etter planen foreligge i løpet av høsten 2016. Basert på debatten i pressen kan man imidlertid tenke seg at tre modeller vil bli vurdert:

For det første kan man tenke seg en omlegging av NRK-lisensen til en allmennkringkastingsstøtte, som så kan brukes til å finansiere allmennkringkasting både i NRK og TV 2 og for så vidt de kommersielle allmennkringkastingskanalene for radio (Journalisten 12.02.2016, Kampanje 05.07.2016). En slik modell kan bygge på den danske ordningen, der den danske TV 2‑kanalen mottar statlig støtte, blant annet for sine distriktskontorer. En slik ordning vil potensielt møte kritikk både fra avisbransjen – som også vil ønske støtte til tilsvarende nyhetstjenester på nett – og fra NRK, som tenkelig vil få mindre støtte dersom lisensen skal deles på flere.

For det andre kan man tenke seg en ny støtteordning for kommersiell allmennkringkasting, altså en ny støtteordning øremerket TV 2. En slik ordning kan baseres på en beregning av TV 2s utgifter til bestemte allmennkringkastingsformål, for eksempel daglige nyhetssendinger, som så blir kompensert av staten med den begrunnelse at det er viktig for en nasjon med to uavhengige nyhetsformidlere på fjernsynssiden. Også en slik ordning vil fort møte kritikk fra avisbransjen, som jo langt på vei tilbyr nyhetssendinger på sine nettaviser. En slik ordning er dessuten trolig å regne som statsstøtte, og må i så fall godkjennes av ESA før ikrafttredelse, slik ESA tidligere har godkjent både produksjonstilskuddet for nyhetsmedier og momsfritaket for digitale nyheter (se for eksempel Aftenposten 12.03.2014, 25.01.2016).

For det tredje kan man, i alle fall på papiret, tenke seg en omlegging av hele mediestøtten, det vil si både NRK-lisensen, produksjonstilskuddet og momsfritaket, i plattformnøytral og medienøytral retning. Gitt at mediemarkedet både er globalt, digitalt og konvergert skulle det kanskje bare mangle at også støtteordningene tok dette inn over seg og ble utformet som en felles løsning? Selv om en slik ordning på papiret høres både ambisiøs og fremtidsrettet ut, er den trolig den minst realistiske: Den vil være krevende å få igjennom, den forutsetter store omlegginger i nær sagt hele mediebransjen, og det er ikke gitt at den vil være like målrettet som dagens støtteordninger.

Alt henger sammen med alt

Hvor står vi da, i spørsmålet om offentlig finansiering av allmennkringkasting? Jo, vi står i en tid da globalisering, digitalisering og konvergens, og mer konkret, endringer i seer- og annonsemarkedet, endrer grunnlaget for den offentlige finansieringen av allmenn­kringkasting. Ikke bare når det gjelder NRK, men også når det gjelder TV 2. Mens de offentlige virkemidlene for allmennkringkasting har vist seg effektive i mange tiår, er vi kanskje nå kommet til en tid hvor det er nødvendig med omlegging nettopp for å bevare målsettingene virkemidlene er tuftet på.

Videre står vi i en tid der den borgerlige regjeringens ambisjoner om en mer liberalistisk og konkurranserettet mediepolitikk blir brutt av et stortingsflertall som i stedet pålegger regjeringen å gjennomføre en mediepolitikk som i praksis kan innebære mer offentlig inngripen enn tidligere, nettopp for å beholde status quo. Den norske mediepolitikken kan dermed synes å bryte med tendensen i en rekke andre land, der mediepolitikken er mer konfliktorientert, spisset og mindre opptatt av å ivareta allmennkringkasterne.

Til slutt står vi i en tid da bransjen selv er bedt om å finne frem til fremtidsrettede mediepolitiske løsninger. Som vi har sett er mange av de viktigste spørsmålene om dagens mediemangfold – deriblant spørsmålet om den offentlige finansieringen av NRK og TV 2 – tildelt Mediemangfoldsutvalget å utrede, et offentlig nedsatt utvalg der nettopp bransjen selv er godt representert. Dermed er det ingen grunn til å tro at forslagene som vil bli fremmet fra utvalget vil representere de helt store skiftene verken for NRK, TV 2 eller avisbransjen, ei heller en reduksjon av deres eksisterende støtteordninger.

I stedet er det grunn til å tro at aktørene vil komme frem til noen løsninger som de alle kan leve med – der offentlige støtteordninger fortsatt vil spille en viktig rolle.

Referanser

Aftenposten (01.07.2016) «Trine Skei Grande om forslag til ny NRK-avgift: Ekstremt gammeldags og veldig usosialt», av Øystein Aldridge.

Aftenposten (12.03.2014) «ESA godkjenner pressestøtten», NTB.

Aftenposten (25.01.2016) «ESA godkjenner nullmoms for digitale nyheter», av Gard L. Michalsen.

Avtale om allmennkringkasting. Avtale inngått mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, av 18. februar 2016.

Dagbladet (21.11.2015) «NRK er i ferd med å bli den eneste feite purka i norsk mediebransje», kommentar av Geir Ramnefjell.

Dagens Næringsliv (09.08.2016) «Mediespill om åtte milliarder kroner», av Bjørn Eckblad og Stian Øvrebø Johannessen.

Dagens Næringsliv (18.08.2016) «Et svekket mediemangfold», innlegg av Didrik Munch.

Dagens Næringsliv (28.08.2016) «Regjeringen vil hasteavklare TV 2s fremtid», av Frode Buanes.

Framtid i Nord (09.07.2016) «Ingen TV, ingen NRK-lisens», kommentar av Ib Thomsen.

Innst. 178 S (2015–2016) Innstilling til Stortinget fra familie- og kulturkomiteen om Open og opplyst. Allmennkringkasting og mediemangfald.

Journalisten (12.02.2016) «Stortinget nær ved å gi TV 2 lisens», NTB.

Journalisten (28.08.2016) «Helleland ber medieutvalg hasteutrede ny støtteordning», av Bjørn Åge Mossin.

Kampanje (01.07.2016) «NRK-sjefen tar imot husstandsavgift med åpne armer», av Dag Robert Jerijervi.

Kampanje (05.07.2016) «Radio Norge vil ha en del av NRK-avgift», NTB.

Kampanje (30.05.2016) «Skal kutte 350 millioner – alle tilbys sluttpakke», av Erlend Fossbakken og Knut Kristian Hauger.

Kulturdepartementet (2015a) «Pressemelding: Stortingsmelding om allmennkringkasting – for auka mediemangfald».

Kulturdepartementet (2015b) «Mandat for offentlig utredning om mediemangfold».

Kulturdepartementet (2016a) Finansiering @NRK. Alternative fremtidige modeller for offentlig finansiering av NRK. Utredning fra ekspertgruppe oppnevnt av Kulturdepartementet, avgitt 1. juni 2016.

Kulturdepartementet (2016b) «Pressemelding: Ingen søkere til midlertidig avtale som kommersiell allmennkringkasting».

Meld. St. 38 (2014–2015) Open og opplyst. Allmennkringkasting og mediemangfold.

NRK (2016) NRKs profilundersøkelse 2016.

NRK (30.06.2016) «Ekspertutvalg: alle husstander bør betale NRK-lisens. Regjeringesoppnevnt utvalg vil erstatte dagens TV-lisens med husstandsavgift», av Nicolay Woldsdal og Hanna Huglen Revheim.

Regjeringen (2013) Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet. Sundvollen, av 7. oktober 2013.

VG (17.11.2014) «Licence to kill», kommentar av Bernt Olufsen.

VG (27.08.2016) «Krise i TV 2: Tror det blir blodig», av Stein Østbø, Ken Andre Ottesen, Atle Jørstad.

VG (30.07.2013) «Frps valgløfte: Du har betalt NRK-lisens for siste gang. Pris: Fem miliarder kroner i året», av Tim Peters.

Forenklet debatt

Flere journalister, kommentatorer og brukere har i løpet av de siste månedene deltatt i diskusjonen om journalisters bruk av Twitter. Dessverre blir debatter som denne lett polarisert ved at deltakerne faller inn i en av to roller; enten som den naive digitale optimisten som ukritisk peker på de journalistiske mulighetene publikumsbidrag, delekulturen og nye nettsamfunn bringer med seg, eller som den gammelmodige pessimisten som trøstesløst frykter at nettopp de samme tingene vil forringe den journalistiske kvaliteten og undergrave journalistenes posisjon i samfunnet.

Debatten om journalisters bruk av sosiale medier er imidlertid altfor viktig til å bli redusert til disse to motpolene. Den handler om journalistrollen som profesjon, og hvilke journalistiske kompetanser som kreves for å håndtere publikumsbidrag og sosiale medier.

Amatørenes inntog i mediene

En tettere kontakt mellom mediene og deres publikum er et av de viktigste endringstrekkene i dagens mediebransje. Bidrag fra publikum har riktig nok alltid utgjort en viktig del av medienes innhold, men i dag er deltakelsen utbredt og alminneliggjort på en mye mer omfattende måte enn tidligere. Flere forskere har av den grunn spurt om det lenger er riktig å tale om ”publikum” og ”produsenten” som to separate roller, eller om vi heller ser konturene av en produksjonsform der de to rollene smelter sammen og fungerer i felleskap.

Hovedspørsmålet i denne type diskusjoner er på hvilke måter publikums inntog i mediene fører til maktforskyvninger, som igjen kan true etablerte medie- og kulturinstitusjoner og deres profesjoner.

Profesjon i endring

I diskusjonen om journalisters bruk av sosiale medier og amatørenes økte innflytelse har flere argumentert for at journalistrollen som profesjon er truet. Per Edgar Kokkvold er en av dem. Hans poeng er at det å være journalist krever kompetanse, bestemte ferdigheter og evner til å redigere, gjøre utvalg og være kildekritisk. Journalistrollen er noe som må læres og erfares; det er en profesjon som forholder seg til et etablert presseetisk regelverk og felles normer og verdier. Med andre ord: det er en profesjon som ikke kan utføres av hvem som helst.

Det er ikke vanskelig å være enig med Kokkvold i dette. Samtidig er det viktig å huske at journalistrollen er under kontinuerlig endring. Innføringen av radio på 1920-tallet utfordret avisjournalistene, på samme måte som fjernsynet på 1960-tallet satte nye krav til journalistrollen. Utviklingen av sosiale medier skaper på nytt store forandringer for journalistene og stiller nye krav til kompetanse og kunnskap.

Det er for tidlig å si hvilke konsekvenser utviklingen av sosiale medier — og med dem ”amatørenes” inntog i mediene — har for journalistikken. Foreløpig må vi begrense oss til å si at sosiale medier bringer på banen noen nye arbeidsmetoder for hvordan journalistikk kan utføres. For noen journalister vil dette representere positive verktøy. Det er for eksempel ikke vanskelig å se at Twitter kan øke journalisters kontaktflate til både kilder og publikum, åpne for direkte og umiddelbar kommunikasjon med både kjente og ukjente, gi fortløpende tilbakemeldinger på saker, og synliggjøre tidligere skjulte sosiale nettverk.

Samtidig representerer sosiale medier som Twitter flere problemområder. Et nærliggende problem er knyttet til redigering og tidsbruk: Hvordan skal journalister — uten bruk av unødig mye tid — sile kvalitet fra skvalder når alle skal si sitt? Og hvor skal grensen gå for private og profesjonelle ytringer? Et annet problem er knyttet til troverdighet og kildekritikk: Hvem fortjener å bli lyttet til og hvem kan man stole på?

I tillegg kommer faren for ensretting når deltakere av sosiale nettverk i felleskap samler seg om et populært standpunkt. Flere stemmer til rådighet er ikke nødvendigvis en garanti for mangfold dersom ytringene ikke representerer ulike standpunkt, på samme måte som muligheten til å snakke ikke presenterer noen sikkerhet for at man faktisk blir hørt.

Også sosiale medier krever kompetanse

Kokkvolds krav til profesjonalisering og kvalitet gjelder selvfølgelig like mye for de sosiale mediene som de etablerte. Også på nettsteder som Twitter kan man skille mellom kompetente og mindre kompetente brukere; mellom de som kommuniserer effektivt, relevant og interessant og de som ikke gjør det. Det er naivt å tro at alle journalister bør og skal delta på en vellykket måte på Twitter, til det er forumet for ressurskrevende. På samme måte er det arrogant ikke å anerkjenne dem som faktisk gjør det. God journalistikk må ha strenge krav til etterrettelighet, kildekritikk og troverdighet. Det gjelder like mye for sosiale medier som for tradisjonelle massemedier.

Amatører # profesjonelle: Prosjektgruppe og seminar

Artikkelforfatterne er medlem av prosjektgruppa ”Amatører # profesjonelle” ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK), Universitetet i Oslo. Et seminar om hvordan mediene møter ”amatørenes” deltakelse vil bli holdt den 3. og 4. november, ved IMK.

En forkortet versjon av denne kronikken ble publisert som et debattinnlegg i Dagens Næringsliv, 16. oktober 2009.

Mobilen som medieplattform
Det er knyttet mange forventninger til mobilen som medieplattform. En intervjuundersøkelse gjennomført av forskningsgruppa Participation and Play (PaP), illustrerte for eksempel at mobile medietjenester ble vurdert som et viktig satsingsområde av norske medieledere. Det var særlig lanseringen av såkalte tredjegenerasjons mobilnett (3G) — og derigjennom muligheten for å overføre video og mobil-tv — de høye forventningene var knyttet til. I tråd med dette har NRK lansert en rekke mobile medietjenester, først og fremst basert på gjenbruk av allerede produsert innhold.

Særlig tre målsettinger synes å motivere NRKs satsing på mobilen som medieplattform:

For det første er det tydelig at NRK ønsker å posisjonere seg i det som antas å være et nytt og fremtidig mediemarked. I den nevnte studien beskrev for eksempel flere av informantene mobilen som en selvfølgelig medieplattform å ekspandere til, der mobilsatsingen var en naturlig forlengelse av nettsatsingen. Informantene uttrykte videre en tro på bransjemekanismer som “first-mover-advantages” og “winner-takes-it-all”, der det å komme først er avgjørende for senere posisjonering og markedsandeler. NRK er i så måte intet unntak: NRK var en av de første kringkasterne i Europa til å sanntidsoverføre hele tv-sendinger over mobilnettet, og har siden vært aktiv i diskusjonen om hvilken kringkastingsstandard som er best egnet for distribusjon av mobil-tv. Ved å være proaktiv og tydelig markere interesser, søker NRK å etablere gode betingelser for sin videre satsing. Dette har NRK lang tradisjon for å gjøre, ikke minst illustrert ved utbyggingen av et digitalt bakkenett for fjernsyn.

Den andre målsettingen bak NRKs mobilsatsing er knyttet til ønsket om å nå nye brukergrupper, spesielt ungdom. De siste årene har etablerte medieinstitusjoner både i Norge og internasjonalt erfart en nedgang i antallet lesere, lyttere og seere, og den største nedgangen har vært blant de yngre aldersgruppene. Dette er imidlertid en viktig gruppe: Ungdom representerer en av de mest attraktive målgruppene for annonsørene, samtidig som det synes å være en utbredt forestilling i mediebransjen at merkevarebygging og publikumslojalitet bør utvikles i ung alder. Søken etter ungdom fremheves ikke bare av kommersielle aktører, men også av NRK med den begrunnelse at allmennkringkasteren trenger legitimitet blant morgendagens lisensbetalere. Siden ungdom allerede har en nær relasjon til mobilen, fremstår satsingen på mobilt medieinnhold som en god strategi for å gjenopprette kontakten med en gruppe ellers på vei bort fra NRK.

Mobilens funksjon som ungdomsmagnet kan illustreres med NRKs lansering av “Rubenmann”, Norges første videoserie eksklusivt laget for mobil. Harald Eia spiller karakteren Rubenmann, en samfunnskritisk og noe nerdete blogger fra Bodø. Rubenmann-prosjektet var opprinnelig ment som et eksperiment for å teste eksklusivt mobilinnhold, men ble underveis i prosjektperioden vel så mye et eksperiment i hvordan NRK kunne nå ungdom på nye medieplattformer. Blant annet ble Rubenmann promotert på nettsamfunnene Facebook og YouTube, i tillegg til på Rubenmanns egen blogg. Bruken av Harald Eia til å fronte prosjektet – kombinert med utallige tv-promoer – illustrerer den høye prioriteringen NRK ga prosjektet.

Den siste målsettingen bak NRKs mobilsatsing er knyttet til de mulighetene mobilen gir for personalisering. Som en personlig medieplattform legger mobilen til rette for mediebruk der publikum selv kan bestemme når, hvor og hva de ønsker å se, lese, høre eller gjøre. Dette innebærer for det første at mobilen har svært gode forutsetninger for brukerbetaling og målrettet reklame: Ved å kartlegge publikums preferanser kan annonsørene skreddersy annonser tilpasset den enkelte bruker. Distribusjon over mobilnettet betyr dessuten at dagens mobile medietjenester i teknologien skiller seg fra tradisjonell ’allmennkringkasting’, hvor sendingene går fra en til mange. I tråd med dette fremhevet flere av NRK-informantene fra den nevnte intervjuundersøkelsen problemet med å bruke lisensmidler for å finansiere personaliserte medietjenester. Som en løsning uttrykte flere muligheten for å teste konsepter finansiert med brukerbetaling og reklame. Selv om mengden foreløpig er begrenset, har NRK i dag reklame på sin wap-portal.

Kulturpolitiske føringer
Både forslaget til en allmennkringkastingsplakat og St.meld. nr. 30 (2006–2007) Kringkasting i en digital fremtid legger viktige føringer for NRKs videre mobilsatsing. Begge dokumentene vektlegger betydningen av at NRK er tilstede på nye medieplattformer, og legitimerer dermed en videre satsing. Departementet argumenterer dessuten for at en allmennkringkastingsplakat bør gjelde hele NRKs allmennkringkastingstilbud; “også nye tjenester som tilbys på nye plattformer” (se også dette punktet i Vox Publicas NRK-debatt). Dette innebærer at NRKs mobile medietjenester skal underlegges de samme kravene til ytringsfrihet, allmenn tilgjengelighet, kvalitet, mangfold og ikke-kommersialitet som NRKs øvrige radio- og fjernsynsvirksomhet.

For den videre utviklingen av mobile medietjenester representerer denne “oppgraderingen” særlig to utfordringer:

Den første utfordringen er knyttet til prinsippet om at NRKs tilbud skal være allment tilgjengelig. I forslaget til allmennkringkastingsplakaten heter det at NRKs hovedkanaler for radio og fjernsyn skal være tilgjengelig for hele befolkningen, og at “NRK skal søke en bredest mulig distribusjon av sitt øvrige programtilbud”. Men hva ligger det i ’en bredest mulig distribusjon’? Holder det at NRK har et tilbud til alle, eller skal alle ha tilgang på det samme tilbudet på alle medieplattformer? Bør NRK bruke lisensmidler på å utvikle et mobilt medietilbud når 20 prosent av befolkningen bor i områder uten 3G-dekning?

Departementet presiserer i storingsmeldingen at mobilen som medieplattform er “umoden”, og at NRK bør ha mulighet for å delta i den innovasjonsprosessen de nå befinner seg i. Dersom mobil-tv utvikler seg til å bli en sentral medieplattform, forutsetter imidlertid departementet at det bør skje innenfor allmennkringkastingsoppdraget og være basert på prinsippet om at NRK skal være tilgjengelig for alle. Mobil-tv slik NRK tilbyr i dag, baserer seg på overføring via mobilnettet, altså en tjeneste i samarbeid med mobiloperatørene Telenor og Netcom. Et slikt nett vil neppe ha kapasitet til å overføre store mengder video på samme tid til mange folk. Dersom tilbudet blir populært, er det derfor vanskelig å se for seg hvordan NRK skal kunne ivareta prinsippet om allmenn tilgjengelighet via mobilnettet.

Det andre spørsmålet som aktualiseres er knyttet til prinsippet om at NRKs tilbud skal være ikke-kommersielt. Forslaget til allmennkringkastingsplakat slår fast at NRKs tilbud som hovedregel skal være reklamefritt, men at NRK kan ha reklame på sine nettsider. Betyr det at NRK ikke kan ha reklame på sin mobilportal, eller regnes den som en forlengelse av NRKs nettaktiviteter? I hvor stor grad skal NRK få lov til å eksperimentere med de mulighetene mobilen gir for brukerbetaling og personlig reklame? Hvor ikke-kommersielt kan et mobilt medietilbud i det hele tatt være når teleoperatørene kontrollerer rammene for NRKs tilbud? I dag kan det for eksempel være vanskelig for mobile mediebrukere å få full oversikt over alle kostnadene, fordi mobiloperatørene belaster brukerne for datatrafikk.

Behov for et mobilt kringkastingsnett?
Det er grunn til å stille spørsmål ved om dagens mobilnett kan ivareta prinsippene om allmenn tilgjengelighet og ikke-kommersialitet, i hvert fall etter de standarder myndighetene er vant til å sette til NRKs radio- og fjernsynsvirksomhet. Skal NRK oppfylle sine drømmer om å være en ledende aktør på mobilen, kan det derfor være gode grunner til å etablere et mobilt kringkastingsnett. På den måten kan NRK ivareta kravet om allmenn tilgjengelighet, samtidig som NRK i større grad får kontroll over innpakningen av det mobile tilbudet, og de kostnadene forbrukerne har ved bruk.

Artikkelforfatteren er stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og spesialiserer seg på spørsmål rundt mobiltelefoni og multiplattformmedier.