Villedende design er designstrategier som benyttes for å mislede brukerne til å gjøre ting de ikke har intensjon om eller forstår, som for eksempel  å gi samtykke til uønsket datainnsamling. Blant de nettavisene hvor vi fant villedende design var flere eid av mediekonsernene Schibsted og Amedia. Til Nrkbeta hevder de, på sin side, at de har blitt vurdert på feil grunnlag da de ikke benytter seg av samtykkebokser, men det de kaller for informasjonsbokser. Videre sier de at de baserer sin innhenting av samtykke til datalagring på Ekomloven og derav “… har en praksis som ivaretar de retningslinjene som er satt for cookies på en tilfredsstillende måte”, (Stig Finslo, direktør for utgiverspørsmål og ekstern kommunikasjon i Amedia). Vi argumenterer at selv om mediekonsernene mener de opererer innenfor loven, så er dette ikke kun et juridisk anliggende. Etisk sett er dette en tvilsom praksis. I tråd med GDPR  mener vi nettsider bør ha aktivt samtykke fra sine lesere hvis de skal samle personopplysninger.  

Informasjonskapsler og samtykke

De fleste nettsider bruker informasjonskapsler, også kjent som cookies. Informasjonskapsler er en liten tekstfil som lastes ned og lagres på nettbrukeren sin datamaskin når denne personen besøker en nettside som benytter seg av denne typen teknologi. Informasjonskapsler har muligheten til å lagre kryptert informasjon som brukeren har gitt, for eksempel brukernavn og passord, men også informasjon om personens Internett-atferd og vaner.

Det er flere legitime grunner til at nettsider samler data om brukerne sine: For å gjenkjenne deg, gjøre nettsiden mer personlig, for å levere målrettet reklame, eller for å selge informasjonen din videre til en tredjepart. I løpet av sommeren 2018 ble man plutselig møtt av utallige popup-vinduer når man surfet på Internett. Bakgrunnen? ?The General Data Protection Regulation (GDPR), en forsterket personvernlov, trådte i kraft og krevde at brukere fra land i EU måtte gi ?eksplisitt samtykke? for at nettsider kunne samle data om dem. Disse samtykkeboksene skal sikre nettbrukeren sine rettigheter ved å sørge for at personlig informasjon ikke samles uten godkjennelse.

I Norge er det ikke bare GDPR som regulerer bruken av informasjonskapsler, vi har også Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet (NKOM). NKOM er en statlig etat som blant annet forvalter loven om elektronisk kommunikasjon, bedre kjent som ekomloven. Ekomloven omhandler regler for hvordan man skal håndtere informasjonskapsler på nett, og sier blant annet at passivt samtykke er godt nok for et nettsted til å bruke informasjonskapsler til å samle data om brukerne sine. Det vil si så lenge en nettbruker ikke har endret internettinnstillingene sine til å avslå informasjonskapsler, så godkjenner personen nettsidens bruk av informasjonskapsler. Dette skiller seg tydelig fra GDPR som krever at brukeren aktivt godkjenner bruken av informasjonskapsler, gjennom for eksempel å trykke på en “Aksepter”-knapp i en samtykkeboks. I oktober 2019 skrev Datatilsynet at grunnet de strengere kravene innenfor EU om hva som kreves av et samtykke skulle NKOM vurdere om det var behov for en ny tolkning “… av  hva som utgjør gyldig samtykke for å plassere cookies på norske nettsteder”. Flere norske mediehus, blant annet Schibsted og Amedia, belager seg på passivt samtykke når det kommer til å samle data om brukerne sine. Det vil altså si at de ikke spør brukeren om de samtykker til at informasjonskapsler blir brukt til å samle data om dem (slik GDPR krever), men belager seg på at så lenge ikke brukeren har endret innstillingene i sin nettleser til å ikke tillate informasjonskapsler så samtykker man altså  til at det samles data om deg (beskrevet som passivt samtykkei ekomloven). I samtale med NRKbeta sier Schibsted at ikke ber sine besøkende om samtykke til å behandle deres personopplysninger, men heller gjør en egenvurdering om slik databehandling er forholdsmessig. Vi forstår dette som om at de mener at de ikke trenger å hente inn aktivt samtykke fra sine lesere for å samle inn personopplysninger, og vi er ikke så opptatt av om de kaller det samtykkebokser eller informasjonsbokser.

Design er ikke nøytralt

Design er ikke nøytralt. Design kan støtte eller hindre brukeren i å ta valg som er i deres egen interesse. En rekke designstrategier blir brukt av nettsider og apper for å villede brukerne til å gjøre ting de ikke har intensjon om eller forstår. Disse strategiene kan for eksempel være å gjøre et valg unødvendig komplisert, å gi gjentatte forespørsler om det samme, eller å fremheve et foretrukket valg over andre. Vår analyse avdekket vi en rekke designstrategier som brukes til å omgå intensjonen til GDPR.

Hva bør man kunne forvente av en samtykkeboks?

Når det skal samles inn data om brukere av nettsider, som ofte skjer ved hjelp av informasjonskapsler, spesifiserer GDPR at visse krav må innfris. Brukeren skal vite hva de samtykker til, det skal gis et eksplisitt samtykke, det skal være like lett å trekke tilbake et samtykke som det er å gi det, og du skal ha tilgang til tjenesten også om du ikke gir samtykke. Vi synes at kravene til GDPR er et godt utgangspunkt for å drive datainnsamling.

For å imøtekomme denne intensjonen må en samtykkeboks forklare hva man samtykker til med et enkelt og forståelig språk. Du må ha et reelt valg og ta dette aktivt — ikke bare for å få vekk en irriterende pop-up boks. Det skal også være designet slik at å avslå er like enkelt som å gi sin godkjenning. Det er riktignok få retningslinjer i GDPR for hvordan et design kan imøtekomme disse kravene.

Nettaviser bruker mange kreative strategier for å omgå disse kravene. Blant annet fant vi i vår studie at det kan ta opp til 18 klikk for å avslå å bli sporet (noe som ofte bestod av veiledning til å endre innstillingene i nettleseren din), mens det tar bare et klikk å samtykke. I over 60 prosent av nettavisene, måtte man ha over 10 klikk for å avslå. En annen strategi som blir brukt er at man ikke spesifiserer det avkreftende svaret som “Nei” eller “Avslå”, men bruker vage uttrykk som “Les mer” eller “Endre innstillinger”. Slike strategier bidrar til å gjøre det vanskelig for brukeren å gi et eksplisitt og informert samtykke.

Det kan se ut som det er behov for retningslinjer for hvordan man skal designe samtykkeerklæringer for å hedre intensjonene i GDPR. Samtidig vil ikke slike retningslinjer fungere om ikke de følges. Det bør myndighetene kontrollere. Det er tydelig at det eksisterer en ukultur når det gjelder design av samtykkebokser. Det er enkelt å designe en løsning som gjør det lett for brukeren å ta et informert valg. Selv om vi gjerne skulle vært foruten disse lite brukervennlige samtykkeboksene, har vi tatt oss friheten til å designe et forslag til hvordan en slik boks bør se ut (se bilde). Vi oppfordrer alle nettaviser og andre nettsider til å følge denne modellen, selv om dette kan føre til at flere velger å avslå forespørselen.

¹ og denne irriterende popupen forsvinner

I slike advarsler referer «svenske tilstander» til en uholdbar situasjon skapt av høy innvandring, kombinert med en integreringspolitikk hvor rettigheter har blitt vektlagt fremfor krav. Det hevdes at den svenske innvandringsdebatten har vært for konsensuspreget og styrt av en «meningskorridor» som har gjort det vanskelig å snakke om de mindre positive sidene ved innvandringen.

Artikkelen er basert på en studie av fem partilederdebatter fra valgår i perioden 1991–2018. Også tidligere debatter er gjennomgått, men utelatt fordi innvandring ikke ble diskutert. Følgende debatter er inkludert i studien: Slutdebatten 13.9.1991 (SVT), Slutdebatten 13.9.2002 (SVT), Partiledardebatt 10.9.2014 (SR), Partiledardebatt 1.9.2014 (Aftonbladet), Slutdebatten 7.9.2018 (SVT).

Studien er en del av prosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet ledes fra Universitet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Annerledeslandet

Beskrivelsen av Sverige som et «annerledesland» med en eksepsjonelt liberal holdning i innvandringsspørsmålet finner støtte i faktiske befolkningstall, praktisk politikk på innvandrings- og integrasjonsfeltet og i statsborgerskapslovgivningen. I tillegg til dette kommer landet ofte best ut på indekser som måler lands åpenhet mot innvandrere, som MIPEX-indeksen, hvor Sverige i 2015 ble rangert som nummer én av i alt 38 land.

SCANPUBs omfattende undersøkelse av innvandringsdebatten i avisspaltene peker i retning av at ikke bare innvandringspolitikken, men også innvandringsdebatten skiller seg ut – både i skandinavisk og europeisk sammenheng. Studien viser, blant annet, at negative sider ved innvandring vektlegges i langt mindre grad enn i de øvrige landene, mens rasisme langt oftere tematiseres (Hovden, Mjelde & Gripsrud, 2018; Hovden & Mjelde, 2019).

Lenge var også Sveriges politiske landskap ganske ulikt vårt. Med unntak av det kortlivede partiet Ny Demokrati, som ble valgt inn i Riksdagen i 1991 og falt ut igjen ved neste valg, var det først i 2010, da Sverigedemokraterna kom inn i Riksdagen, at et politisk parti var villig og i stand til å sette innvandringskritiske standpunkter på det politiske kartet. Fraværet av et innvandringskritisk parti kan sees som både en konsekvens av, og en bidragende faktor til, den svenske «eksepsjonalismen».

Væromslag i debattklimaet

På de ti årene Sverigedemokraterna har vært i Riksdagen har det skjedd mye i den svenske innvandringsdebatten. Fra en situasjon hvor det var bred enighet mellom de øvrige partiene om ikke å la Sverigedemokraterna få noen innflytelse, har partiet det seneste året vært det største på flere målinger. Den brede alliansen mot dem har slått sprekker og partiet samtaler nå jevnlig med andre partier i Riksdagen, fremfor alt med partiene på den konservative fløyen.

Væromslaget i debattklimaet tidfestes ofte til høsten 2015. Fra først å ha sagt at det var uaktuelt å stenge hjertene sine for mennesker i nød, foretok landets ledere det som har blitt kalt en «U‑sving» og innførte strenge restriksjoner på asylinnvandringen. I årene som fulgte endret retorikken seg.

Jeg har undersøkt disse endringene i innvandringsdebatten ved å studere hvordan partiene argumenterer i TV-sendte valgdebatter i perioden 1991–2018. Fjernsynsdebattene er en av de viktigste retoriske genrene for offentlig diskusjon om politiske saker – både for partiene som skal mobilisere velgere og for borgerne som skal foreta et valg. Perspektivene og argumentene som dominerer i disse debattene både reflekterer og bidrar til å forme den offentlige mening. Tendensene som gjør seg gjeldene i disse debattene kan slik gi oss et inntrykk av, ikke bare av partienes standpunkter, argumentasjon og de rådende konfliktlinjene, men også hva som kan ytres og hvordan dette kan uttrykkes.  

Fremmedfiendtligheten er problemet

Første gang innvandring ble satt på dagsorden i en valgdebatt på svensk fjernsyn var i 1991. Innvandring bringes på banen av Ian Wachtmeister, lederen av det nystartede partiet, Ny Demokrati. Partiet skapte kontroverser da det gjorde strengere innvandringspolitikk til en valgkampsak. At dette var kontroversielt er tydelig: Da partiets representanter ankom SVTs valgvake samme år forlot flere inviterte partiledere studioet i protest.

I debatten argumenterer Wachtmeister for strengere innvandringspolitikk. Han presenterer saken som en sak som «typiskt nog inte behandlas här, men som folk alltid talar om». Derfor, sier han, må politikerne våge å snakke om dette. Foruten å vektlegge de økonomiske fordelene av innstramminger, er Wachtmeisters hovedargument at man ved å stille strengere krav til innvandrerne bidrar til å minske «främlingsfientlighet[en] i Sverige». Blant annet argumenterer han for «att alla bidrag som ges ska ersättas med lån därför att den som tar ett lån misstänks inte för att leva på andra».

Da innvandring igjen er tema i valgkampens siste partilederdebatt i 2002 er fremmedfiendtlighet og rasisme det mest fremtredende perspektivet i politikernes argumentasjon. Dette er den første av debattene hvor en egen sekvens er dedikert til å diskutere innvandring. Debatten karakteriseres av bred enighet om at 1) fremmedfiendtlighet og diskriminering ikke kan tolereres, 2) fremmedfiendtlighet og diskriminering er utbredt i Sverige, og 3) svenskene, ikke innvandrerne, er problemet.

Det råder full enighet om situasjonsbeskrivelsen: «Verkligheten idag är ju miserabel», slår Alf Svensson fra Kristdemokraterna fast. «Invandrarna behandlas ju sämre än svenskar idag», hevder Centerpartiets Maud Olofsson. «Vi vet att även om det finns jobb så får inte invandrare de jobben därför att de kanske har fel efternamn», forteller Göran Persson fra Socialdemokraterna.

Det eksisterer imidlertid uenighet om hvem som kan klandres for dette, og hvordan problemet skal løses.Representantene fra Moderaterna (M), Centerpartiet © og Folkpartiet (FP) beskriver diskriminering som et strukturelt problem:

“Det är ju samhället som håller dem ute. Det är ju inte deras fel att de inte har jobb, utan vi har byggt samhället så att de hålls utanför och det är det vi måste ändra på” (Lars Leijonborg, FP).

Løsningen er at det stilles strengere krav til innvandrerne – slik sikrer man at flere kommer i jobb og derigjennom blir inkludert i det svenske samfunnet.

Representantene fra Sosialdemokraterna (S), Vänstern (V), Kristdemokraterna (KD) og Miljöpartiet (MP), hevder derimot at det er denne tankegangen som bidrar til å gi næring til fremmedfiendtlighet og tilrettelegger for diskriminering. De stiller opp en kontrast mellom «ett samhälle som bygger på respekt för varje människas lika värde» og å «börja tala om att vi ska ställa krav på dem» (Gudrun Schyman, V). Problemet er den individuelle svenske («det sitter fördomar i människors huvuden») og må løses gjennom å holdningsskapende arbeid og sanksjoner:

“Vi måste ju också ta avstånd från diskriminering. Vi måste ta avstånd från de som uttrycker den här typen av värderingar. Och vi kan aldrig säga att det beror på att man lever i ett samhälle som präglas av arbetslöshet eller utanförskap” (Göran Persson, S).

På tvers av denne konfliktlinjen er det imidlertid stor enighet om at selve innvandringen ikke skaper utfordringer; problemet er enten den individuelle svenske med dårlige holdninger eller samfunnsstrukturene som holder innvandrerne utenfor. 

Sverigedemokraterna er problemet

I 2014 har Sverigedemokraterna sittet i Riksdagen i fire år og er, i motsetning til valgkampen i 2010, invitert til å delta i valgdebattene. Partiet er imidlertid ikke invitert inn i varmen, snarere samles alle de øvrige partiene i en unison fordømmelse av Jimmie Åkesson og hans parti. Åkesson bidrar også selv til å skape denne alle mot én-dynamikken som preger debatten. For eksempel sier han: «ni övriga sju partier är helt överens om att [ökad asylinvandring] ska vara den enskilt största satsningen under nästa mandatperiod, och jag är den enda som inte tycker det, utan som istället gör stora satsningar i välfärden».

Som Åkesson selv påpeker er han den enste som argumenterer for innstramminger i asylpolitikken. Han begrunner innstrammingene med økonomiske hensyn: Han argumenterer for å prioritere velferd over asylinnvandring. I motsetning til dette, benytter de øvrige partilederne seg av et bredt arsenal av argumenter. De argumenterer ut fra et humanitært perspektiv (mennesker i nød), et kulturelt perspektiv (multikulturalisme) og et økonomisk perspektiv (arbeidskraft). Mens Åkessson utelukkende snakker om asylinnvandring, snakker de øvrige partilederne om flyktninger og arbeidsinnvandrere: Innvandrerne er både «människor som behöver fly för sina liv» og «massor av arbetskraft som vi behöver här i vårt land» (Stefan Löfven, S). I tillegg til dette beskrives innvandrerne som en kulturell berikelse som skaper et mer «spännande samhälle» (Fredrik Reinfeldt, M).

Politikernes innlegg består ikke kun av deliberativ argumentasjon orientert mot fremtidig handling, men inneholder i stor grad epideiktisk og konstitutiv retorikk som søker å skape et fellesskap gjennom fremvisning og feiring av felles verdier, fortellinger om hvem «vi» er og fordømmelse av utsiden av dette fellesskapet. Også de norske innvandringsdebattene har i stor grad vært preget av epideiktisk og konstitutiv retorikk, mer presist av fortellingen om Norge som en «anstendig nasjon» og fordømmelsen av Fremskrittspartiet som den «uanstendige» utsiden av det nasjonale felleskapet (Hagelund, 2003; Bjøntegård, 2017).

I debattene fra 2014 fortelles to narrativer om nasjonen: Sverige er en innvandrernasjon og en åpen og humanitær nasjon. Denne konstitueringen skapes gjennom fremvisning av nasjonens tradisjon for å være solidarisk og åpen overfor omverdenen, samt fremheving av innvandring som det som har bygget nasjonen til det den er i dag. Utsiden av det nasjonale felleskapet som konstitueres gjennom disse narrativene er Sverigedemokraterna. Partiet fordømmes i sterke ordelag av alle de øvrige partilederne. Et utdrag fra Centerpartiets Annie Lööfs argumentasjon illustrerer godt hvordan konstitusjonen av Sverige – både som en innvandrernasjon og en åpen og humanitær nasjon – utføres, og hvordan Sverigedemokraterna plasseres utenfor dette fellesskapet: 

“Vi hade haft möjligheten under den här stunden när vi pratade om migration att prata om vad som byggt Sverige starkt under väldigt lång tid, vi hade haft möjligheten att prata om alla de människor från andra länder som bygger vår hemtjänst, våra äldreboenden, som ser till att vad händer i vården, vi hade haft möjligheten att prata om alla de företagsledare som har kommit till vår land och byggt Sverige starkt och skapat jobb. Istället väljer vi att prata om problemen. Och jag tycker det är så förbaskat tråkigt. Sverigedemokraterna är trots sitt namn det mest osvenska som finns. Vi är ett land som är byggt på solidaritet, vi är ett land som är byggt på öppenhet, vi är ett land som växer från glesbygd till storstad på grund av att människor kommer till vårt land. Flyr undan krig och förtryck. Ser till att skaffa ett arbete och göra rätt för sig. Låt Sverige fortsätta vara ett varmt och humant land även i framtiden.”

I debattene konstrueres Sverigedemokraterna som den konstitutive utsiden av Sverige som en åpen, humanitær innvandringsnasjon og utgjør en trussel mot alt fellesskapet verdsetter. For å handle i tråd med nasjonens verdier og tradisjoner er det dermed ikke nok bare å være for en liberal innvandringspolitikk, man må også distansere seg fra Sverigedemokraterna og sikre at de ikke får noen innflytelse hverken i politikken eller den offentlige debatten.

Innvandringen skaper problemer

I de tidlige debattene var det bred enighet om å ikke snakke om problemene knyttet til innvandring: I 1991 og 2002 var bekymringen fremmendfiendtlighet i det svenske samfunnet; i 2014 var det kun Sverigedemokraternas representant, Jimmie Åkesson som snakket om problemer, noe han møtte sterk fordømmelse for å gjøre. I 2018 er bildet et helt annet. Bakgrunnen for debatten var de økende problemene relatert til integrering – både i form av høy arbeidsledighet blant innbyggere med innvandrerbakgrunn og problemer med gjengkriminalitet i forstedene. Det er bred enighet om situasjonsbeskrivelsen: «I dag misslyckas Sverige med båda de sakerna [og] integrationen är en av Sveriges absolut stora ödesfrågor just nu” (Ulf Kristersson, M).   

De fleste av partilederne er enige om at det ikke bare er akseptabelt, men også nødvendig å stille krav til at innvandrerne skal tilpasse seg til det svenske samfunnet. To typer krav promoteres: 1) innvandrerne må tilpasse seg nok til det svenske samfunnet til å kunne bli en del av arbeidsstyrken, og 2) innvandrerne må tilpasse seg til svensk kultur, handle i tråd med felleskapets verdier og følge landets lover.

Argumentasjonen for å stille krav til kulturell tilpasning representerer en endring, ikke bare i retorikken til partiene som tidligere har tatt sterk avstand fra en slik debatt, men også i Sverigedemokraternas retorikk. Til tross for at partiet ofte beskrives som «etno-nasjonalistisk» med en argumentasjon som fremstiller innvandring, især fra muslimske land, som en trussel mot den nasjonale identiteten (Elgenius & Rydgren, 2018), er denne typen argumentasjon lite fremtredende i partiets retorikk i tidligere valgdebatter. I 2014 kritiserer Jimmie Åkesson aldri innvandrerne; han kritiserer innvandringspolitikken. I 2018 er det først og fremst innvandrerne Åkesson er kritisk til. Et utdrag kan illustrere hvordan Åkessons problembeskrivelse nå vektlegger kulturelle motsetninger mellom innvandrerne og svenskene:

“Och det är den självklara principen om att man tar seden dit man kommer, man kommer till Sverige, man anpassar sig, man ställer framförallt inte krav på vårt land, att vi ska anpassa oss till hur det såg ut i deras hemland. Man kan inte ställa krav på att man ska slippa ta chefen i hand. […] Man kan inte ställa krav på att man ska få bygga storskaliga moskékomplex och höga minaret, och sen ska man väl ha böneutrop. Man kan inte ställa krav på att svenska domstolar ska ta hänsyn till sharialagstiftning och så vidare. Ställer man sådana krav, så ska man inte bo i Sverige, då får man välja ett annat land.”

Der partiene i tidligere debatter samlet seg i en unison fordømmelse av Sverigedemokraterna, er det i 2018 kun småpartiene (Vänstern, Centerpartiet, Miljöpartiet og Liberalerna) som markerer verdimessig avstand fra partiet gjennom anklager om rasisme, fremmedfiendtlighet og et uholdbart menneskesyn. Både Stefan Löfven (S) og Ulf Kristersson (M) uttrykker politisk uenighet med Jimmie Åkesson, men kritikken rammer ikke hans moralske karakter, men de praktiske politiske løsningene han argumenterer for. Dermed anerkjenner de Åkesson som en legitim meningsmotstander. Kristdemokraternas leder, Ebba Busch Thor, går lengre enn å anerkjenne Åkesson som en legitim meningsmotstander, hun inviterer til samarbeid for å finne løsninger på integreringsproblemene: «Enda sättet att göra, det är att sluta posera mot Sverigedemokraterna». Slik bereder hun grunnen for hendelsene som finner sted året etter, da

Busch Thor skapte overskrifter ved å spise lunsj og diskutere politisk samarbeid – blant annet på innvandringsfeltet – med Jimmie Åkesson.

En svensk konsensuskultur?

Innledningsvis presenterte jeg en rekke forestillinger om det svenske debattklimaet som har vært utbredt i den norske offentligheten. Disse kan sammenfattes med begrepet «konsensuskultur». I de TV-sendte valgdebattene kommer denne konsensuskulturen til syne. Lenge var innvandringssaken viet lite tid i debattene. Da saken ble diskutert, var debattene preget av bred enighet om at eventuelle problemer knyttet til innvandringen måtte skyldes svenskenes dårlige holdninger eller samfunnsstrukturene som bidro til å skape utenforskap.

Men stemmer denne beskrivelsen av debattklimaet fortsatt? I debattene fra 2014 kan vi se hvordan den rådende konsensusen slår sprekker. Sverigedemokraterna er alene i å utfordre enigheten og fordømmes av de øvrige partiene. Så kom høsten 2015. Politikere som tidligere hadde sagt det var utenkelig å innføre restriksjoner i innvandringspolitikken så nå behovet for å gjøre nettopp dette. I årene som fulgte fikk diskusjoner om gjengrelaterte problemer i landets forsteder stadig større plass i offentligheten. Sverigedemokraterna vokste på målingene. Flere av de øvrige partiene begynte å snakke om behovet for kontroll.

I den siste partilederdebatten før valget i 2018 er det nærmest full aksept for å snakke om problemer knyttet til innvandring og integrering av innvandrerne. Politikernes retorikk har endret seg – også Sverigedemokraternas retorikk. Rommet for hva som kan ytres ser ut til å ha utvidet seg. Samtidig preges debatten av bred enighet: Vi måsnakke om problemene, vi måstille krav. Dette vitner om at en konsensuskultur er i ferd med å reetablere seg, med den forskjell at det nå er det motsatte standpunkt det nå hersker bred enighet om.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Flyktningstraum og godheitstyranni
Et spørsmål om verdier
Den utskjelte debatten

Litteratur:

Bjøntegård, M. K. (2017). Innvandringsdebattens retorikk. En analyse av identitetskonstruksjoner og argumentasjon i norsk fjernsynsvalgkamp (1987–2015). (MA). Universitetet i Bergen

Elgenius, G. & Rydgren, J. (2019). Frames of nostalgia and belonging: the resurgence of ethno-nationalism in Sweden. European Societies, 21(4), 583–602.

Hagelund, A. (2003). The importance of being decent: political discourse on immigration in Norway 1970–2002. Oslo: Unipax.

Hovden, J. F., Mjelde, H. & Gripsrup, J. (2018). The Syrian refugee crisis in Scandinavian newspapers. The European Journal of Communication Research, 43(3), 1613–4087.

Hovden, J. F. & Mjelde, H. (2019). Increasingly Controversial, Cultural, and Political: The Immigration Debate in Scandinavian Newspapers 1970–2016. Javnost – The Public, 26(2), 138–157.

Jeg har hatt to overordnede mål for avhandlingen: For det første har jeg forsøkt å bidra til eksisterende litteratur om skandinavisk diskurs om Islam, ved å sammenligne norsk, svensk og dansk innhold på Facebook, en viktig arena for nyheter så vel som offentlig debatt. For det andre har jeg tatt sikte på å bidra til eksisterende litteratur om motoffentligheter (counterpublics), ved å analysere i hvilken grad motoffentlighets-diskurser (Toepfl & Piwoni, 2015, s. 471) opptrer i sentrale nyhetsmediers kommentarfelt. 

Kort forklart er motoffentlighets-diskurser språk som utfordrer (det som oppleves som) en dominant/ekskluderende offentlighet og dens (oppfattede) konsensus. Dette er noe vi for eksempel kjenner godt fra anti-islamske alternative medier. Disse framstiller seg som korrektiver til en sensurerende offentlighet, som de anklager for å ekskludere eller marginalisere islam- og innvandrings-kritiske aktører og meninger. Tidligere forskning på motoffentligheter i onlinesfæren har i stor grad fokusert på (progressive og venstre-orienterte) grupper i blogger, diskusjonsfora, alternative nyhetsmedier og andre arenaer mer eller mindre avsondret fra mektige offentligheter. Denne avhandlingen, derimot, analyserer (både islamfiendtlige og islamsympatiske) motoffentlighets-diskurser i kommentarfeltene til sentrale nyhetsmedier, som i stor grad bidrar til å forme den offentlige debatten. 

Dataene i avhandlingen er fra 2018 og består av Facebook-poster (og artiklene disse lenker til) publisert av 15 sentrale nyhetsmedier i Norge, Sverige og Danmark (N=602) og kommentarer vanlige borgere har til disse postene (N=6820). Jeg har gjennomført en kvantitativ innholdsanalyse for å undersøke (1) holdningene postene og kommentarene uttrykker overfor islam (2) omfanget kommentarer som uttrykker motoffentlighetsdiskurser, det vil si, de som utfordrer grensene for den offentlige debatten rundt islam og (3) hvilke poster og kommentarer som deles og «likes».

Islamvennlige nyhetsmedier, islamfiendtlige kommentarfelt

Når det gjelder holdningene i Facebook-postene- og kommentarene, finner jeg at i alle de tre landene er folks kommentarer betydelig mer negative til islam, islamsk praksis og muslimer enn det nyhetsmedienes egne oppslag er. I kommentarfeltene var det 1.7 negative kommentarer om islam, islamsk praksis og muslimer per positive kommentar, mens tilsvarende tall for nyhetsmedienes egne poster var 0.6. I den studerte perioden publiserte altså de 15 nyhetsmediene nesten dobbelt så mange positive som negative Facebook-poster om islam. Det var spesielt de norske og svenske mediene som dekket islam positivt, men også de danske mediene (med tabloidene B.T. og Ekstra Bladet som klare unntak) hadde flere positive enn negative poster. Det er dog verdt å merke seg at oppslagene ofte fokuserte på negativt ladede temaer: Hver femte post hadde jihadisme, islamisme eller krig som hovedtema.

Et betydelig mer negativt syn på islam, islamsk praksis og muslimer kom likevel til uttrykk i nyhetsmedienes kommentarfelt. Denne observasjonen er i tråd med tidligere forskning på sosial medie-diskurs om islam og muslimer, og er kanskje ikke spesielt overraskende. Mer interessant er det at det var de danske kommentarene som i minst grad uttrykte seg negativt til islam. For hver positive danske kommentar om islam, var det 1,5 negative danske kommentarer. Tilsvarende tall i Sverige og Norge var henholdsvis 1,9 og 2,5. Dette er til tross for at de danske medienes egne nyhetsposter var de som var minst positive til islam, og at Danmark generelt er det skandinaviske landet som i klart størst grad har vært preget av negative holdninger og meningsutvekslinger om islam og muslimer. Studien indikerer altså at forskjeller mellom landenes debatter om islam følger et annet mønster i kommentarfeltene enn i den generelle offentligheten.

Den nasjonale debatten i Sverige blir utfordret

Basert på den teoretiske litteraturen om motoffentligheter (Asen, 2000; Dahlberg, 2011; Downey & Fenton, 2003; Fraser, 1990; Warner, 2002) definerer Toepfl og Piwoni (2015, s. 471) motoffentlighets-diskurser som språk som:

1. dekonstruerer den offentlighet som oppleves som mainstream og dominant, for eksempel det politiske etablissementet eller «mainstream media» (dekonstruering av maktrelasjoner); eller
2. fremsetter argumenter som utfordrer (den oppfattede) konsensusen i den overordnede offentligheten (motargumentasjon); eller
3. forsøker å styrke en form for kollektiv identitet blant støttespillerene av den (oppfattede) underordnede offentligheten (styrking av identitet).

Med disse kriteriene som grunnlag, fant jeg at 31% av de svenske, 22% av de norske og 14% av de danske kommentarene inneholdt minst en form for motoffentlighetsdiskurs. Det er altså de svenske kommentarfeltene som i størst grad preges av at folk utfordrer grensene for den nasjonale debatten rundt islam, mens dette i minst grad er tilfellet i Danmark, med Norge i en mellomposisjon. Med andre ord er det kommentarfeltene i den skandinaviske offentligheten som har hatt mildest debatt om islam og muslimer (Sverige) som i størst grad preges av mot-stemmer, mens dette i minst grad er tilfellet i offentligheten preget av de hardeste ordskiftene og de mest negative synspunktene om islam og muslimer (Danmark).

Når det gjelder hvilken politisk «side» disse kommentarene kommer fra, er det i tilfellene Norge og Sverige nesten utelukkende fra folk som er (svært) skeptiske til islam, islamsk praksis og/eller muslimer. I tillegg til å dekonstruere maktrelasjoner gjennom kritikk av medier, politikere og politisk korrekthet, argumenter slike mot-kommentarer for eksempel at islam og/eller muslimer er iboende intolerante, bakvendte og kvinnefiendtlige og at diverse aspekter ved islam, spesielt heldekkende plagg, bør forbys. De mest ekstreme kommentarene ønsker å forby hele islam og/eller at muslimer skal fengsles/deporteres, men slike kommentarer er marginale (ca. 1% av alle kommentarene). 

De danske mot-kommentarene preges også først og fremst av anti-islamsk/anti-muslimsk innhold, men man finner – til forskjell fra Norge og Sverige – også islam-/muslimvennlige kommentarer som utfordrer grensene for den nasjonale debatten. I kontrast til anti-islamske mot-kommentarer, uttrykker disse islam/muslimvennlige mot-kommentarene blant annet at danske medier og det politiske etablissementet fortrenger positive syn på islam og at politikerne og mediene er med på å demonisere den muslimske minoriteten i landet. 

Delinger og likes

Disse forskjellene kommer også til uttrykk når det gjelder hvilke Facebook-poster som frembringer delinger og likes. Mens de norske og svenske medienes negative poster om islam typisk får mange flere delinger og likes enn deres positive poster (2,5–5 ganger så mange), er antall delinger og likes i den danske casen jevnt fordelt mellom negative og positive poster. Det er likevel nesten ingen forskjell i antall likes som gis til positive og negative kommentarer; i alle tre landene får positive og negative kommentarer omtrent samme antall likes. 

Det er dog verdt å merke seg at kommentarene med radikalt innhold (de som er registrert som mot-kommentarer) får typisk ca. dobbelt så mange likes som kommentarer som har et mainstream innhold. Grunnen er trolig at de som har behov for å protestere mot mainstream diskurs har større insentiv for å støtte innhold på Facebook enn de som opplever at deres synspunkter allerede gjenspeiles i den offentlige debatten. 

Korrigerende handling

Mens den danske offentligheten i skandinavisk sammenheng er den som i størst grad har vært preget av negativ diskurs om islam og muslimer, indikerer funnene i avhandlingen min at norske og svenske Facebook-brukere bruker plattformen betydelig oftere enn de danske til å uttrykke negative synspunkter på islam og muslimer. Dette kommer til syne i forskjeller i antall negative versus positive kommentarer, i andelen mot-kommentarer og hvilke poster som mottar mange delinger og likes. 

Teorien om korrigerende handling (corrective action) (Rojas, 2010) kan være nyttig for å forstå noen av disse funnene. Ifølge denne teorien, som kan sees på som en motpol til taushetsspiralen (spiral of silence) (Noelle-Neumann, 1974), vil folk bli motivert til å agere hvis de opplever at offentligheten behandler et tema feilaktig. Dette kan skje både offline og online: ved å sende brev til stortingsrepresentanter, delta i demonstrasjoner, skrive innlegg på sosiale medier, like en FB-post osv. Hvis man knytter denne teorien til skandinavisk debatt om islam, vil islamkritiske personer ha relativt liten motivasjon til å foreta korrigerende handling i den danske konteksten, med tanke på hvordan den generelle offentligheten allerede i høy grad er preget av islamkritiske holdninger. Islamkritiske personer vil ha større insentiv til å agere i den norske, og, spesielt, den svenske offentligheten, som i betydelig mindre grad enn den danske har vært preget av negative holdninger til islam og muslimer. Vice versa vil man kunne anta at de som er vennlig innstilte til islam/og eller muslimer vil være svært motiverte til å korrigere for fiendebildene av islam som tegnes i den danske debatten, mens de vil ha relativ lite å korrigere for i den norske og, spesielt, den svenske debatten.

Føtene freistar å finne feste mellom snublerøter og sleipe steinar. Eg går på Dovrefjell ein regntung seinsommardag. Hovudet har tatt ei tidsreise attende til 1943. Tankane er ein annan stad, men likevel her. 

• Og det er den setning som burde ha vært vår hovedsetning: Enig og tro til Dovre faller!

Han hadde flykta frå heimlandet sitt i 1941. Det må ha vore ei strabasiøs reise, via Sovjetunionen og Japan til Canada. Verda var i krig. Oberst Ole Reistad leia Flyvåpenet sin treningsleir i Little Norway i Toronto. 17.mai 1943 siterte han riksforsamlinga på Eidsvoll i 1814. Ropa orda ut for å motivere soldatane til kamp.

Ekkoet av stemma hans gjallar mellom øyregangane. Framfor meg er det berre fred. Eit verna landskap der sjeldne artar har slått rot på dyregraver frå jarnalderen. Som om ingenting har skjedd. 

Kvifor har Ole Reistad si røyst festa seg i hjernen min? Søkeordet Dovre gjev 87 treff i NRKs radioarkiv. I fleire av dei, som talen frå 1943, er ordet brukt i symbolsk forstand:. For Dovrefjell er mykje meir enn geografi, det har spela ei sentral rolle i nasjonsbygginga heilt frå dei fyrste opphavsmytene om landet Noreg. Religionshistorikar Gro Steinsland greier ut om dette i boka «Dovrefjell i tusen år» frå 2014.  

Fortidas lyd møter notidas landskap

Kva skjer dersom ein lyftar fram utvalde klipp frå NRKs radioarkiv og brukar dei som eit formidlingsgrep ute i det fysiske landskapet dei referer til? I mitt PhD-prosjekt er målsetjinga å ta lydmaterialet ut av arkivet og revitalisere det i eit moderne formidlingskonsept. Omlag 100 000 av klippa ligg digitalt tilgjengelege på Nasjonalbiblioteket sine nettsider, men der får ein berre lytte til dei. Det er ikkje løyve til å laste dei ned. Kva moglegheitsrom opnar seg dersom ein løyser opp på denne restriksjonen? 

Tenk deg at du sjølv går ein tur på Dovrefjell, kanskje over Hjerkinnhø med utsikt mot Snøhetta og Hjerkinn. Du let auga gli over tilsynelatande urøyvd natur. Telefonen din vibrerer i lomma. Ei mobiltilpassa nettside viser deg bilete frå 1970-talet. Der det no berre er vier og vidde, ser du store maskiner, eit flytårn og militær aktivitet. Ein tekst fortel at Hjerkinn skytefelt låg her frå 1923 til 2005, men etter Noregshistorias største naturrestaurering er alle spor borte. 165 kvadratkilometer er rydda for 4 666 blindgangarar, 540 tonn metallavfall og 5200 dekar vegar og anlegg er fjerna (https://www.forsvarsbygg.no/hjerkinn/ ). Så høyrer du stemmene frå fortida på øyret. To menn ser same utsikt, men året er 1969. Landskapet dei skildrar er øydelagt. Ikkje berre av våpen, men også av aktiviteten ved gruvene på Tverrfjellet som var i drift frå 1968 til 1993. Herifrå henta dei ut 15 millionar tonn med malm (https://folldalgruver.no/historie ). Det opphavlege radioinnslaget er ikkje klipt om, men kuratert. Det vil seie at nokon har henta det ut frå arkivet, plassert det i ein kontekst og presenterer delar av det originale programmet, «Steder i Norge», som eigentleg er nesten 19 minutt langt. 

Du går vidare, har fått ny innsikt og kanskje endra syn på landskapet som omgjev deg. Lenger framme ventar nye multimediale opplevingar, meir lærdom og andre tolkingar av Dovrefjell.

Kva samfunnsnytte har det?

Mange av institusjonane som skal forvalte Noregs kultur- og naturarv har tronge økonomiske rammer og få menneskelege ressursar. Det viser mellom anna Kulturrådets museumsundersøking frå 2018. Mykje historie som kunne gitt publikum auka kunnskap, innsikt og forståing blir ikkje formidla. Digitale løysingar kan gjere det mogleg å nå folk på fleire stadar også utan at det treng å vere formidlarar fysisk til stades, men å utvikle innhald til desse løysingane er ofte meir kostbart og ressurskrevjande enn institusjonane har kapasitet til. 

Mediearkiva er ein allereie eksisterande ressurs med eit stort, men i liten grad utnytta formidlingspotensiale. Dei rommar alt ifrå nasjonale trauma til lokale milepålar. Ei overordna målsetjing med dette prosjektet er å synleggjere korleis ein med enkle grep kan lyfte fram allereie eksisterande stoff frå arkiva og gje dei ny relevans i vår samtid. I teorien vil ein institusjon enkelt kunne søke fram relevant lyd frå NRKs radioarkiv og implementere denne i digitale formidlingsløysingar. Ein kan treffe brukarar på stadar der ein tidlegare har vore avhengig av skilt for å nå fram med informasjon. Lat meg konkretisere: Eit verneområde kan møte utfordringar med kulturminne som blir øydelagde, t.d. at folk brukar steinar frå freda murar for å bygge seg le mot vinden i fjellet. I radioarkivet finst det ein reportasje med ein arkeolog som fortel kvifor desse eldgamle steinhaugane er verd å bevare. Med digital teknologi kan ein opplyse turgåarar om at dei nærmar seg muren, dei får høyre på lyden og blir motiverte til å ta vare på den utan å ha møtt eit einaste formanande forbodsskilt. 

Men skal ein gjere det enkelt for institusjonane å nytte seg av desse moglegheitene, er det fyrst ein heilt annan mur ein må ta hand om. For NRK vil helst at du skal lytte, ikkje røyve.

Nøkkelen til skattkista

Fekk du lyst til å høyre obersten sitere riksforsamlinga på Eidsvoll sjølv? Ole Reistad si røyst er tilgjengeleg for deg også, men i skrivande stund godt skjult. Nasjonalbiblioteket (NB) har store ambisjonar for sitt mediearkiv, noko direktør Aslak Sira Myhre gav ei grundig orientering om i Kringkastingsrådet 22.10.20. Førebels ligg ikkje NRKs radioarkiv i NBs nettbibliotek, men inne på dei gamle nettsidene. Der ligg det ei åtvaring om at tenesta er under avvikling. I ein e‑post forklarar direktør for digital formidling, Trond Myklebust, at nytt radioarkiv i nettbiblioteket vil bli ei prioritert oppgåve for Nasjonalbiblioteket i 2021. Filene skal konverterast frå mp3 til mp4-format og meir materiale gjerast tilgjengeleg, men det er ikkje planlagt annan tilgang enn strøyming. Dersom ein vil laste ned filer, må ein kontakte NRKs avdeling for innhaldsdistribusjon og deling. 

Eg sender e‑post, fortel at eg ynskjer å bruke lydklipp til eit forskingsprosjekt med målsetjing om å undersøke potensialet for etterbruk av mediearkiv og utforske kva rolle dei kan spele i forvaltning og formidling av vår felles nasjonale kultur- og naturarv. Er det mogleg å få tilgang til å laste ned filene til forsking? NRK svarar at dei kan kopiere ut materiale i fullkvalitet til forskingsføremål, det kostar 850 kroner timen. Svaret på kor lang tid dei brukar på å kopiere ut ei fil, ventar eg framleis på. 

Ein kan søke Nasjonalbiblioteket om tilgang til kringkastingsarkivet gjennom Feide; den nasjonale løysinga for sikker innlogging og datadeling i utdanning og forsking. Eit skjema med opplysingar om mellom anna forskingsføremål og kor lenge ein ynskjer tilgang, må fyllast ut. Tilgangen gjev rett til å sitere direkte frå programma skriftleg og å bruke lydklipp i førelesingar. «For bruk til andre formål enn forskning eller dokumentasjon må det gjøres konkret avtale med rettighetshaverne», står det i kontraktsteksten. 

Frigjering av rettar knytte til radio- og tv er komplisert og kostbart. Frå januar 2020 mista publikum til dømes tilgang til fleire tusen program i NRKTV  fordi NRK  ikkje vart samde med rettshavarorganisasjonen Norwaco. Noko mellom anna Dag & Tid har skrive om: https://www.dagogtid.no/samfunn/kulturarven-vart-for-dyr‑6.3.17184.5d0f7d01c8. Når det gjeld dei delane av NRKs radioarkiv som er gjort tilgjengelege via Nasjonalbiblioteket, er dette innhald der alle opphavs‑, utøvar- og produsentrettar ligg hjå NRK åleine. I publiseringskontrakten forpliktar Nasjonalbiblioteket seg mellom anna til å ikkje redigere i programma, og å ikkje gje publikum tilgang utover strøyming; «uten lagringsmulighet for sluttbrukerne».

Eg tillet meg å kome med eit forslag

Kva om NRK og Nasjonalbiblioteket utvida denne avtalen? Slik at ein kunne søke om løyve til lagring av klipp for ikkje-kommersiell bruk. Det er ikkje fullversjonen av filene som ligg ute. Eg kan til dels forstå at ein tek seg betalt for arbeidet med å hente ut desse, men vil ikkje det lette arbeidsmengda og bidra til at NRK i større grad oppfyller si samfunnsrolle, dersom dei gjev utvalde brukarar moglegheit til å laste ned mp3/mp4-versjon av klippa? Og er ikkje det også meir i tråd med NRK-plakatens § 37 om plikta til å formidle kulturarven? https://www.nrk.no/informasjon/nrk-plakaten‑1.12253428

Det er flott å kunne lytte til hundretusenvis av timar med gamle radioklipp, men etter mitt syn er det eit enormt potensiale i dette innhaldet som ikkje blir realisert. Ei meir liberal frigjering vil kunne bidra til å styrke mediearkiva sin samfunnsrelevans, styrke forvaltninga av nasjonal kultur- og naturhistorie og bidra til meir berekraftig forvaltning av desse. Så kjære NRK, ver så snill å gje oss nøkkelen til skattekista. Då vil skatten også bli mykje meir verd enn den er i dag.

Om forfattaren: Er stipendiat ved Høgskulen i Volda. Ho har jobba ei årrekke som journalist og programskapar i NRK, har ho mastergrad i kulturminneforvaltning frå NTNU, har jobba med forvaltning og formidling for museum og verneområde og skrive bøkene “52 opplevingar på Sunnmøre” og “Bomtur”, utgjevne på Skald forlag.

Metaverset

Metaverset, som per dags dato er mer en idé enn en realisert virkelighet, refererer til den stadig økende virtuelle virkeligheten som vi deler. Gjennom digitalt mediert kommunikasjon er vår involvering med verden og hverandre stadig påvirket og fasilitert av Internett-teknologi. Metaverset er den ultimate realiseringen av dette mønsteret vi ser, ikke gjennom flate PC-skjermer nødvendigvis, men gjennom kraftig omsluttende teknologier som VR og AR. Når slik teknologi blir tilgjengeliggjort—og det er dette som kan skje mye fortere enn vi tror—vil verdien av et slikt metavers være vanskelig å se for seg. 

Virtualitet er rimeligere og mer fleksibelt enn virkelighet. Virtuelle kontor og skjermer, f. eks, koster nesten ingenting; og med riktig teknologi tilgjengelig, er det heller ikke behov for bil eller pendletid til jobben. Kort fortalt vil verdien være sterkt knyttet opp til alt som allerede har med virtualitet å gjøre—som sosiale medier, banker, informasjon, spill og underholdning—bare at dette nå kan syntetiseres til en omsluttende virkelighet. Alt vi allerede gjør effektivt på verdensveven vil vi kunne erfare som virkelig i stedet for å representere det gjennom abstrakte symboler på flate skjermer. Det som vil ligge bak verdien til selskapene som får eierskap over denne virtuelle virkeligheten er riktignok ikke kildekoden til metaverset i seg selv. Verdien beror seg på at vi, mennesker, vil være dypt involvert i metaverset, bli avhengige av teknologien, og derfor også bruke mer tid på plattformene til eierne.

Potensialet til metaverset er enormt, og selv om metaverset enda ikke er realisert, er gigantene på ballen. Oculus, verdens største Virtual Reality (VR)-selskap, slapp nettopp sin nyeste flaggskip-modell Oculus Quest 2. Det trådløse VR-headsetet trenger ingen kraftig PC—har suveren grafikk og oppløsning—og har i sin kategori av såkalte frittstående VR-headset ingen reelle utfordrere. Prisen—299 dollar—er så lav at mange potensielle kjøpere lurer på hvordan det er mulig. Hva kan ligge bak den tilsynelatende subsidierte prisen?

Da Oculus startet ved hjelp av en Kickstarter i 2012, var VR-teknologi bare en fjern drøm for mange. To år senere ble selskapet kjøpt opp av Facebook for 2 milliarder dollar. Siden har VR-innovasjonen skutt i været, da det ledende VR-selskapet har sugerør inn i Facebook sin tilsynelatende endeløse pengekasse. Oculus kan nå beskrives som Facebook sin langtidsstrategi for å sikre markedsdominans over sosial kommunikasjon også i fremtiden. For å forhindre at de selv går dunken pga. disruptiv innovasjon, tar ikke bare Facebook over konkurrerende aktører som WhatsApp og Instagram—Facebook’s konkurrenter i samtiden. Facebook sikrer seg også mot konkurranse i fremtiden ved å ta over Oculus. Oculus fungerer som en gigantisk innovasjonsavdeling for fremtidens kommunikasjon, mens de sakte men sikkert legger fundamentet for hele fremtidens metavers. Å levere rimelige VR-headset til forbrukere er en del av denne planen, men denne “subsidieringen” innebærer også at forbrukerne betaler på andre vis enn med penger.

Det blir nå vanskeligere og vanskeligere å se forskjell på Facebook og Oculus. Alle brukere av Oculus Quest 2 må registrere seg på Facebook—med ekte navn og ID. Sletter du Facebook, bruker falsk konto, eller bryter retningslinjer mister du tilgang til alle kjøpte spill og applikasjoner. Dette er grunnen til den påspanderte prisen vi ser: den flotte, hvite teknologi-dingsen som kan ta deg til andre verdener sørger samtidig for at du er “trygt” festet i Facebook sin infrastruktur. Kravet til Facebook om ekte, ID-verifiserte kontoer er svært uvanlig i teknologiverdenen, og når dette kobles opp mot trussel om utestengelse og frarøving av virtuelle eiendeler, er valget urovekkende. Her ser vi en aktør som vil sikre seg kontroll over fremtidens metavers, der det å bli utestengt vil få betydelig større konsekvenser enn å miste tilgangen til et par spill. Så, da er det vel bare å følge reglene?

Behovet for en virtuell offentlighet

Kampen om metaverset er i gang fordi dette er et sted hvor vi vil samles, hvor vi vil bruke tiden vår. Dette gir aktørene makt, fordi der mennesker er kan de påvirkes—om det så er med reklame eller politisk overbevisning. Utfordringen med å gi så mye makt til private aktører, er det mulige avviket mellom våre interesser og interessene til de private aktørene. Suksesskriteriet til Facebook er skjermtid: jo lengre vi er på skjermen, jo mer reklame kan de selge. Algoritmene deres, som har som mål å øke skjermtid og engasjement, er dessverre de samme algoritmene som ender opp med å promotere konflikt, da dette holder oss aktiv og øker skjermtiden. Vi ser det samme hos andre aktører som må kjempe om oppmerksomheten vår, for eksempel nyhetsmedier. For å øke skjermtid brukes det misvisende overskrifter og overdrivelser. Resultatet blir konflikt og polarisering i samfunnet.

Når metaverset skal skapes, er det derfor viktig at vi har en mulighet til å påvirke det—hvor suksesskriteriet ikke er skjermtid, men heller det beste for oss selv og samfunnet. Vi må finne ut hva det er vi vil ha, og kanskje vil vi betale for dette på en annen måte enn med våre personlige data, på samme måte som vi i dag betaler for veier og bygater. Det er nærmest nå bare private aktører som er med i kampen om metaverset. Dette betyr ikke automatisk at de store aktørene har såkalte onde planer, men private aktører er ikke fundamentalt demokratiske, noe som blir problematisk når de fasiliterer for, og kontrollerer, vår omsluttende virkelighet.

Man kan innvende at selv om ikke Facebook er demokratisk, vil det naturligvis være i deres egen interesse å tjene kundene sine best mulig. Hvis ikke, vil konkurransen ta over: de som leverer en bedre tjeneste vil få kundene. Selv om det er lov å håpe, så er det dessverre ikke så enkelt. Facebook fortsetter den vellykkede strategien sin med å kjøpe opp enhver konkurrent, slik som de har kjøpt opp Oculus, Instagram, WhatsApp med flere. I tillegg er det vanskelig å konkurrere med en etablert sosial nettverks-aktør da verdien de tilbyr ikke ligger i selve kildekoden, men i det faktum at du kan kontakte vennene dine da de allerede er på plattformen. Et nyoppstartet sosialt nettverk vil derfor ikke kunne tilby den viktigste komponenten i det sosiale nettverket: de sosiale aktørene. Det er faktisk helt sant at Facebook tjener kundene sine slik de er godt tjent med, men siden Facebook er gratis, så er du ikke Facebook sin kunde i tradisjonell forstand, men heller Facebook sitt produkt. Dine data selges til Facebook sine faktiske kunder: bedriftene som vil kjøpe reklame. 

Veien mot metaverset

Som mennesker må vi ta eget ansvar over hvor vi vil eksistere og bruke tiden vår, og beholde makten til å sette egne suksesskriterier for hvilket metavers vi vil ha. Vi må sikre oss muligheten til å påvirke omverdenen vår til beste for oss selv og samfunnet. Det er naturligvis ikke rett frem å legge en plan for å utmanøvrere et av verdens største selskap, men det er likevel flere ting vi kan gjøre for å bevege oss i riktig retning. Investering i åpen forskning kan øke kunnskapen vår om medierende informasjonsteknologier, slik at vi kan designe disse til det beste for mennesket. På Universitetet i Bergen etableres det nå et Forskningssenter for ansvarlig medieteknologi og innovasjon. Slike tiltak vil være viktige investeringer i kunnskapen om medieteknologiene som påvirker samfunnet vårt. Videre, kan investering i virtuell, offentlig infrastruktur minske grepet private aktører har over samfunnet vårt. Det største og viktigste vi gjør handler riktignok om å se potensialet til de kommende teknologiene: at vi innser og fører dialog om verdien og makten som vil komme med denne nye delte virkeligheten som teknologiene vil realisere. Dette trenger heldigvis ikke bare være å se for seg skrekk og gru, men også alle de positive retningene. Vi trenger mer diskusjon om hva vi vil som mennesker og hvordan vi kan designe fremtidens teknologier på en måte som tjener oss godt. 

Bio:
Joakim Vindenes er stipendiat i informasjonsvitenskap, hvor han jobber med VR-teknologi. På fritiden driver Joakim bloggen Matrise hvor han skriver om VR-teknologi i et filosofisk lys, samt podcasten VR & Philosophy.

            Men det går faktisk an å tenkje positivt for medievitarar også. Det går an å formulere optimistiske visjonar knytt til teknologiutviklinga innan medier og kommunikasjon. I dette innlegget vil eg supplere pessimisten Hans Jonas med optimisten John Dewey, og vise korleis vi kan bruke hans måte å tenkje på for å fikse den norske offentlegheita anno 2020.

Skift retning på ytringsenergien

Folk flest har mykje på hjartet, og ytrar seg villig vekk i sosiale medium. All den energien som går med til å skrive og fotografere på Facebook, Twitter, Instagram og Snapchat kunne i prinsippet brukast annleis. Kva om borgarane kunne overtydast til å gjere ein friviljug innsats for å lage sakleg, relevant og samfunnskritisk journalistikk som mediene til og med fekk gratis? 

            No har det rabla for Lars Nyre, vil ein kunne meine. Det er urealistisk å tru at medievitarar kan bidra til ei slik endring! Eg vil no likevel argumentere for denne posisjonen. Det er eit visst grunnlag for optimisme fordi fleire studentprosjekt dei siste åra har vist kor lett det er for unge folk å foreslå slik konstruktiv endring.

            Våren 2019 laga studentar ved UiB prototypen Ekko; ein app som gjer ditt nyheitstips til ein artikkel i lokalavisa med minimal innsats. Våren 2020 laga studentar ved Universitetet i Stavanger fem prototypar for redaksjonell nyvinning. Desse utviklingsprosjekta gjev eit hint om kva som kunne lagast viss verkeleg tunge ressursar vart sett inn. 

Offentlegheita har eit problem

Gode gamle Jürgen Habermas seier at offentlegheita er eit varslingssystem for problem som må behandlast av det politiske systemet fordi dei ikkje kan løysast andre stader (Between Facts and Norms 1996: 359–60). Offentlegheita kan best skildrast som eit kommunikasjonsnettverk der politisk informasjon vert formidla ved at borgarane fungerer som sensorar som fangar opp viktige forhold og melder frå gjennom t.d. sosiale medium, lokale medium, debattarrangement og liknande. 

            Men sosiale medium er er eit dårleg varslingssystem! Teknologipessimisten Hans Jonas ville sagt at dei er uttrykk for eit utstoppeleg teknologisk framskritt som ikkje tek omsyn til andre verdiar enn endå meir framskritt. Sosiale medium er laga for at vi skal trykke på knappane og skape aktivitet for dei globale medieaktørane, ikkje for at vi skal kommunisere fornuftig i offentlegheita.

Rett nok har vanlege menneske gode vilkår for å ytre seg i sosiale medium, men debatten er lite sakleg og lite prega av tillit. Dei unge ser underholdningsvideoar på TikTok og YouTube i staden for å engasjere seg politisk. Dei gamle kranglar seg i hel på Facebook. Hatprat i filterbobler har for lengst spreidd seg ut av små fora, og bidreg til å svekke den offentlege samtalen. Det er dessutan eit overdrive personfokus i sosiale medium. 

            I ei fersk doktoravhandling hevdar Ida Andersen at sosiale medium er ikkje er laga for å stimulere til offentleg debatt, men til å vise fram påstandar og skape reaksjon. “Debatter på Facebook er dominert av selvhevdelse og moralsk posisjonering framfor konstruktiv argumentasjon”, seier ho i eit intervju i Klassekampen 27. august 2020. Vi er generelt blitt dårlegare til å argumentere for standpunkta våre, og dårlegare til å skifte frå “eg meiner” til “vi meiner” fordi dette så sjeldan vert forventa av oss i sosiale medium, seier Andersen. Ho underbygger tanken om at det trengst ein dugnad for skape høgare kompetanse i å drive konstruktiv diskusjon i den norske offentlegheita.

Problemet kan løysast

Problemet kan løysast dersom medievitskapen, informasjonsvitskapen og journalistikken inntek ei positiv sosialkonstruktivistisk haldning og samarbeider på tvers. Denne haldinga føreset at menneska kan bygge teknologiar utifrå våre behov og interesser, og såleis forme samfunnet til det betre for flest mogeleg ved hjelp av gjennomtenkte prosjekt.

            John Dewey var ein sosialkonstruktivist før omgrepet var oppfunne, og han føreset at samfunnsvitarar kan byggje teknologar slik at dei konstruerer gode konsekvensar for menneska som tek dei i bruk: “Technologies should be “subject to constant and well-equipped observation of the consequences they entail when acted upon, and subject to ready and flexible revision in light of observed consequences” (The Moral Writings of John Dewey 1994: 203). 

            Løysinga på det dårlege debattklimaet har allereie blitt antyda. Lat oss prøve å flytte den folkelege ytringsenergien som fløymer gjennom sosiale medium over til lokale medium. Ja, til lokalavisene i norske byar, bygder, fjordar og fjelldalar. 

            Borgaren er jo allereie teknisk kompetent til å bidra med velskrivne nyheiter. Vi har alle saman publisert bilete på Instagram og Facebook, laga og redigert videoar, og formulert oss spissfindig med skrivne ord. Det bør gå an å flytte desse ferdigheitene over til lokale medium, og bruke dei til å utgjere det varslingssystemet Habermas definerer offentlegheita som.

            Borgaren må vel kunne stimulerast til å vere eit varslingssystem for kvaliteten på sine eigne livsvilkår også i lokale medier, og ikkje berre på internasjonalt eigde, globalt orienterte sosiale medium?

Flytt energien frå sosiale til lokale medium

Dersom ein vil forbetre den norske offentlegheita er det viktig å byrje i små, lokale samanhengar, for der er det lettare å konstruere ein styrka posisjon for borgarane, og lettare for borgaren å føle seg som ein bidragsytar. Det er lettare å sørge for transparent informasjonsutveksling viss teknologileverandøren er tettare på og viss du kan oppsøke redaktøren og klage på innretninga. Dei globale sosiale media som Facebook og Twitter er jo nesten fullstendig utilgjengelege for innspel frå norsk kultur.

  Hvis ein vil prøve å bygge eit varslingssystem for borgarane på 2020-talet er det ganske naturleg å ta i bruk big data, mobiltelefon og kunstig intelligens. Slik teknologi er svært kraftfull, og vil kunne få fart på overgangen frå sosiale til lokale medium. Med dei rette verkemidla kan slik teknologi understøtte lokale grasrotinitiativ så vel som globale sosiale medium.   

            Kunstig intelligens vert allereie brukt til å lage automatiserte nyheiter. Algoritmar lagar informative nyheitsaker utifrå strukturert informasjon om fotballresultat, kjøp og sal av eigedom, valresultat og andre forhold som er enkle å kvantifisere. NTB legg ut tusenvis av nyheiter som er skrivne på denne måten, og utviklinga mot meir avansert automatisering går for fullt. 

            Studentprosjektet Ekko som eg nemnte ovanfor har vorte vidareutvikla til mobilappen Tipps. Dette er eit regionalt utviklingsprosjekt for lokalaviser der lesaren/borgaren skal kunne sende inn nyheitstips til lokalavisa. Kort fortalt skal brukaren kunne ta eit bilete av ei hending, skrive faktaopplysningar inn i appen, og få autogenerert ein nyheitssak som dei også kan sjå over før dei sender den inn til lokalavisa.

            Denne appen viser at det er potensial for å understøtte og delvis automatisere ein viktig del av borgarens rolle, nemleg det å kunne ytre seg raskt og effektivt i lokale medium på omlag same vilkår som opinionsleiarar og etablerte intervjuobjekt.

Tenk positivt!

Det scenarioet eg skildrar framstår truleg som ganske hårete, men det er mogeleg å satsa i denne retningane. Tenk positivt! Av og til må ein tenkje at “det finst ikkje problem, berre utfordringar”.

            Borgaren kan lære å ytre seg på ein måte som er meir relevant og konstruktiv, og som stimulerer til samarbeid og gjensidig tillit. Slike haldningar kan stimulerast ved hjelp av kunstig intelligens bygd inn i Tipps-appen og lokalavisa i framtida. Med dei rette forteljartekniske rammene og gode interaksjonsmuligheiter kan borgarane verte posisjonert som aktive bidragsytarar. 

            Borgarane kan få ei sterkare kjensle av å eksistere samtidig med andre i den same situasjonen, der me deler konsekvensane av alle val, og sjølve må vere med å ta val. Borgarane kan oppleve at dei er komplekse menneske med sterke relasjonar til andre menneske, geografiske stader, og viktige endringsprosessar på desse stadene. Alt dette kan understøttast med den same teknologien som Facebook brukar til å engasjere folk i politisk debatt, dele morosame kattevideoar og selje reklame.

            Avanserte teknologiske verktøy treng ikkje vere kapitalistiske, med mål om maksimal vekst og global marknadsrekkevidde. Denne teknologiutviklinga kan i prinsippet vere non-profit, dugnadsbasert, og offentleg subsidiert.       

            Avanserte teknologiar for offentleg dialog kan vere godt forankra i norske, regionale og lokale omgjevnader, og vere basert på norsk kultur og språk. Dei kan lagast for å prioritere kvalitetar som er positive for norsk offentlegheit og debatt, slik som det å unngå for sterke filterbobler og ekkokammer, og dei kan vere utan sporing og manipulering av brukaren.

            Frå eit sosialkonstruktivistisk perspektiv handlar det berre om menneskas vilje til faktisk å lage teknologiar som er gode for oss, og oppføre oss på dei måtane som er gode for fellesskapet. Vanskelegare er det ikkje! 

Essayføljetong i ni delar

Utopia i industrielle samfunn

Samfunnet må endre seg frå å verte drive av vekst og ekspansjon til å nøye seg med homeostatiske målsetjingar (s. 184). Utopia for Hans Jonas er at vi nøyer oss med å halde samfunna våre i balanse, og reduserer nye teknologiske initiativ til eit minimum. “Det er rikeleg rom for ei beskjæring som likevel ville etterlate oss med mykje meir enn besteforeldra og til og med foreldra våre hadde”, seier Jonas i 1984 (s. 184).

            Kor skal dette endringsforsøket byrje? Jonas ser moderasjon og forsiktigheit innafor vekstparadigmet som den einaste realistiske strategien. Ei storskala endring av teknologiutviklinga vil måtte byrje i dei samfunna som har kome lengst i moderniseringa. Her oppsto problemet, og her må det løysast.

            Det betyr at endringa må byrje i Nord-Amerika, Europa, Kina og andre høgteknologiske samfunn. I desse landa har teknologiutvikling og kognitiv formalisme skapt så stor materiell velstand at det er utenkjeleg med ein revolusjon frå innsida basert på misnøye.

            Utopia må difor vere ganske beskjedent. Jonas oppfattar det som eit overgangssamfunn som er organisert slik at menneska reduserer aktiviteten og fotavtrykket på alle dei områda der det no er uhemma vekst. Etterkvart som dei lærer å begrense seg vil vi få eit stadig meir velutvikla arsenal av løysingar som kan takast i bruk i andre samfunn også.

Vanskeleg å bryte med hedonismen

Jonas håpar likevel at folk skal gjere friviljuge offer i notida for at samfunnet i heilskap kan klare å oppfylle gode målsetjingar i framtida (s. 148). Dette er eit avgjerande punkt i ansvarsetikken. Det beste er hvis politikarane klarer “å framkalle eit friviljug brot med den innprenta hedonismen i våre velståande liv (før dyster nødvendigheit tvinger det fram)” (s. 148). Spørsmålet er kor raskt entusiasmen ville bli brukt opp når målet er å få heile menneskeslekta til å stramme inn beltet (s. 149).

            Jonas ser store dilemma med å innføre moderasjon fordi omtrent alle relevante avgjerder ville vere upopulære (s. 146). Asketiske haldningar og sparsomheit har dårlege vilkår. “Den ståkete materielle suksessen har fått slike haldningar til å forsvinne så gjennomgripande at det er ytterst usannsynleg å sjå dei gjenoppstå frå innsida i dei områda der det er vanemessig overflod, og det vil også vere vanskelege å tvinge dei på frå utsida” (s. 147).

            Ikkje-handlingar kan vere svært strevsamt. Tiltaka mot koronaviruset i 2020 er eit aktuelt døme på at det ikkje er lett å vise moderasjon, og at det å halde seg i ro og ikkje konsumere utgjer eit tap av livskvalitet som får mange til å protestere og nekte å innordne seg.

Konspirasjon for det gode

For å lukkast med moderasjon på brei front i samfunnet vil det difor trengast ein “konspirasjon for det gode”, seier Jonas. “Berre maksimal politisk påtvungen sosial disiplin kan sikre at dei noverande fordelane vert underlagt dei langsiktige behova i framtida” (s. 142). Jonas er ein menneskevenn, men det betyr ikkje at han er naiv.

            Ingen vil vel tru at menneska ville kunne “internalisere ein “objektiv” etikk og deretter praktisere den spontant, eller at staten nokonsinne vil bestå berre av dydige borgarar” (s. 160). “Menneske er menneske og ikkje englar”, seier han (s. 160). Menneska synest det er kjedeleg med nullvisjonar og føre var-prinsipp. Vi har ein medfødt opportunisme og vilje til makt, velstand og komfort.

            “Ingen kunnskapsrik person kan seriøst tru at ein ved å fjerne visse typar stimuli ville få menneske som var vennlegsinna, rettferdige, broderlige, kjærlege og utan misunnelse”, seier Jonas ironisk (s. 160).

Demokrati skaper ikkje offervilje i notida

Ein konspirasjon for det gode trengst hovudsakleg fordi demokratiet ikkje eignar seg til å løyse problem som krev at veksten og velstanden går ned. Demokratiet er nødvendigvis prega av folks interesser i notida (s. 151) og kan ikkje så lett skape endring som er smertefull i notida sjølv om den er verdifull i framtida.

            Politikarane tek jo avgjerder basert på ynskjet om gjenval, og dette gjer at dei berre vil klare å skape radikal endring i samfunnet hvis det allereie er stor oppslutnad om slik endring i folkesetnaden. Det er jo som nemnt svært lite sannsynleg når det gjeld Jonas sitt framlegg om moderasjon.

            Løysinga er å bygge opp ein ny type politikarar som arbeider for nullvekst med alle dei verkemidla som er tilgjengelege. “Viss det er som eg trur, at berre ein elite kan ta opp det etiske og intellektuelle ansvaret som trengst for framtida, korleis vert ein slik elite skapt og rekruttert, og korleis kan den få makta den treng for å få gjort noko?” (s. 147).

            Dette er ein “politisk gråsone” (s. 149) innrømmer Jonas. Politiske leiarar måtte tvinge på plass ei moderat åtferd enten folk vil eller ikkje, og dei måtte bruke både gulrot og pisk, lokking og trugsmål, sanningar og løgn. Jonas kjem berre med nokre raske hint om korleis denne konspirasjonen kan byggast opp, og det ville vel trengast ein ny Machiavelli for å finne dei mest verksame metodane.

Likskap skapar offervilje

Jonas framhever særleg ein politisk kvalitet som han trur vil kunne fungere for å skape moderasjon og offervilje, nemleg likskap mellom borgarane. Fordelen med likskap mellom borgarane er at ein vert meir viljug til å gjere offer viss ein ser at andre også ofrar det same (s. 150).

            Det er best med eit “institusjonelt forankra prinsipp om likskap der den kvardagslege drifta ikkje gjev mistanke om favorisering” (s. 151). Noreg og andre sosialdemokratiske land passar inn her fordi vi har relativt stor likskap mellom gruppene i samfunnet.

            “Forventninga om egalitær lovgjeving er betre jo meir av den som faktisk er tilfelle. Det må sjå rettferdig ut, og hvis det er mogeleg må det også vere rettferdig. (Men det er likevel ein politisk verdi i ei framtoning som går utover verkelegheita, akkurat slik ei dårleg framtoning kan frårane sjølv den beste verkelegheita noko av sin politiske effekt)” (s. 151).

Den gode løgna

Sann bevisstheit er alltid det beste, seier Jonas. Leiarane må ha “ueigennyttig frykt istadenfor ueigennyttig håp” (s. 162). Politikarar som brenn oppriktig for dei store endringane dei anbefaler vil typisk overtyde stadig fleire til å engasjere seg i saka. “Det er eit eige truverde i usjølviske motiv som er svært viktige for at folk skal akseptere smertefulle politiske tiltak” (s. 148).

            Men dei enorme utfordringane som vekstautomatikken skaper gjer at sjølv dei ekstraordinært motiverte elitepolitikarane neppe ville klare å ha oppriktig tru på at det går an å redde menneska frå undergangen.

            Ein “konspirasjon for det gode” i politikken betyr at det trengst eit retorisk spel som ikkje nødvendigvis er knytt direkte til sanning og autentisitet. “Under gitte føresetnader kan ei ukorrekt oppfatning vere den nyttigaste. Viss sanninga er for tung å bere må den gode løgna stå til teneste.” (s. 151). Konspirasjonen er prega av at dei som iverkset den har gode intensjonar og målsetjingar, men likevel kanskje ikkje trur menneska vil nå det Utopia dei sjølve formulerer.

            Den retoriske framtoninga til politikarar har jo stor påverking på eit hendingsforløp uavhengig av om den er basert på autentiske haldningar og korrekt informasjon. Det er lite sannsynleg at nokon av oss som lever no vil få sjå at pilene byrjar å peike i rett retning, og difor vanskeleg sjølv for elitepolitikarar å ha oppriktig tru på at det vil gå bra. Men viss dei i det minste har tru på at ein må prøve så får det vere godt nok, seier Jonas.

Dei saktmodige skal arve jorda

Virketrang er ikkje lenger positivt. I episode 6 var eg inne på eit stort dilemma som Jonas peikar ut. Kjensla av å vere til nytte, og løyse viktige utfordringar, er vesentleg for menneskas kjensle av å vere frie. Samstundes bør det verte mindre av slik virketrang.

            Noko av det mest smertefulle for samfunnet ville vere å aktivt gå inn for å dempe den frie impulsen og dei eigensindige eigenskapane våre. Det vil vere betre med middelmådige og saktmodige menneske som føyer seg etter fryktregelen, medan det eksepsjonelle og overskridande vert motarbeidd og om nødvendig straffa (s. 159).

            Viss vi innser at eksepsjonelle menneskelege kvalitetar er knytt til negative utviklingstrekk må vi verte “viljuge til å betale med kulturell briljans og originalitet for å å få ein sosial orden som er meir rettferdig og mindre misforma av menneskeleg elende” (s. 159).

            Denne måten å tenkje på står i motstrid til alt vi lærer og alle kjente verdisett. Dette er eit uløyseleg dilemma som kan gjere både Jonas og lesaren av boka hans motlause.

Måtehald for alltid

Målet for Jonas er å sikre at planeten har gode vilkår for framtidig menneskeleg liv, og det viktigaste vi kan gjere for å redusere usikkerheita rundt dette målet er altså å leve asketisk, forsiktig og beskjedent.

            Kjernen i ansvarsetikken er å ta ansvar for vilkåra for det ufødte livet hundrevis og tusenvis av år innover i framtida. Djupast sett kan dette berre gjerast gjennom ein appell til medkjensle med desse framtidige skapningane.

            Jonas avsluttar difor boka med eit opprop for måtehald (“call to caution”) til den mektige, velståande, hedonistiske borgaren av i dag: ““Beskjedne” målsetjingar høyrest skingrande ut for den som fremjer vår grandiose kapasitet, men vert vår fremste plikt nettopp på grunn av denne kapasiteten” (s. 191). Ansvarsetikken må ha mål som er beskjedne nok til at vi kan sjå dei for oss istadenfor perfekte mål vi berre kan oppnå i ein teknologisk utopi og difor kan fnyse av i notida.

            Siste setning i boka kan også vere siste setning i min presentasjon av Hans Jonas sin ansvarsetikk: “I ei tid med einsidig press og aukande risiko er det rett å velje moderasjon og forsiktigheit. Vi må seie Vêr vaktsam! og Bevar!” (s. 204).

Siste del

Dette er ein essay-føljetong i ni deler. Niande og siste del heiter “Frå miljøvern til kommunikasjonsvern”. Her er det eg sjølv som resonnerer. Sidan eg er medievitar er det rimeleg å anvende dei kraftfulle argumenta til Hans Jonas på teknologiutviklinga innan medier og kommunikasjon. Det er lett å sjå at menneskas måte å kommunisere på i vår tid korkje er ressursmessig eller kommunikativt berekraftig. Ansvarleg medieutvikling må difor medføre at forskarar tek større omsyn til vilkåra for framtidas menneske enn vi gjer no.

Essayføljetong i ni delar

Frykta for det onde

Fryktregelen er ein retorisk strategi for å peike ut kva som står på spel. “Så lenge faren er ukjent veit vi ikkje kva vi skal bevare eller kvifor” (s. 27). Istadenfor ein retningslaus angst treng vi ein fokusert frykt. Vi treng å vite kva vi må unngå, for då kan vi lettare ta forholdsreglar og endre åtferda vår.

            “Vi skjønar mykje raskare kva vi ikkje vil ha enn kva vi vil ha” (s. 27). Vi kan verte veldig redde dersom flyet har tekniske problem under landinga, men vert ikkje tilsvarande glade kvar gong flyet landar utan tekniske problem. “Det onde tvingar seg til å verte oppfatta ved sitt blotte nærvere, mens det ynskjelege er tilstades utan å verte merka bortsett frå når vi reflekterer over det (og då trengst det ein spesiell grunn)” (s. 27).

            Dette gjeld også våre målsetjingar. I små saker kan vi gjerne tole mange små problem og til slutt få til det vi ynskte å oppnå, men når det gjeld store saker vil kvart feilsteg også skape store problem. Menneskeslekta har korkje tid eller ressursar til å satse på at flyet alltid vil lande som det skal. Kjernen i fryktregelen er at vi er forplikta til å handle som om flyet kan styrte når som helst.

Dommedagsprofetiar kan hindre dommedag

Jonas framhever fleire gonger at teoriar har ein tendens til å verte til verkelegheit fordi mange jobbar iherdig for å få det teorien postulerer til faktisk å skje. “Føremålet med alle prognosar er jo å omsetje dei til praktisk politikk, og dermed at handlingane som vert iverksett vil fremje eller motverke at dei vert verkelegheit” (s. 120).

            Fryktregelen (“heuristics of fear”) er laga for å motverke at dei negative prognosane vert realiserte. “Vi må formulere profetiar om dommedag for å hindre at den kjem. Men det ville vere svært urettferdig hvis dei som spådde dommedag seinare vert refsa som “alarmistar” fordi “det gjekk jo ikkje så gale likevel”. Å ha tatt feil taler til deira fordel” (s. 120).

            Ingen vil verte gladare enn alarmistane viss dei ser at prognosane ikkje slår til, for det betyr jo at katastrofen vart unngått. Offentleg samtale må føresetje det verste utfallet i alle framtidsscenario og lage forholdsreglar utifrå dette. Utan krisemaksimering har vi ingen sjanse, seier Jonas.

Kva har vi å frykte?

Når Jonas snakkar om dommedag er det metaforisk, for han tenkjer på ei krise knytta til vekstautomatikken og dens påverknad på klima, miljø og menneskeleg åtferd. I tiåra etter at Jonas skreiv denne boka har det kome stadig fleire fakta på bordet som gjer at vag angst kan erstattast med kald og klar frykt.

            FNs klimapanel har lagt fram dystre framtidsutsikter for temperaturen på jorda, Stephen Hawking og andre vitskapsfolk har åtvara mot kunstig intelligens-utviklinga og David Attenborough har fokusert på utryddinga av dyreartar. Nyleg har også Noam Chomsky åtvara mot katastrofe, og åtvaringa vert presentert i artikkelen “The world is at the most dangerous moment in human history” i The New Statesman. Vi kan lese skremmande artiklar om framtida kvar einaste dag.

            Jonas forsøkte å skremme oss allereie på 1980-talet. Fryktregelen oppsummerer på mange måtar Jonas sitt retoriske ærend i The Imperative of Responsibility. Vi kan ikkje fortsetje å la vektsautomatikken råde utan at vi skapar ei framtid prega av “apokalypse” og “katastrofe” (s. 202).

Framskrittets dialektikk

Menneska har havna i ein svært farleg situasjon som han kallar “framskrittets dialektikk” (s. 184). Ein gong i fortida hadde vi framleis kontrollen, men no vert teknologiane sterkare av seg sjølv, og dei får stadig større autonomi i omgangen med naturmiljøet og menneska.

            Jonas skriv: “Framskrittets dialektikk” inneber at “eikvar konstruktiv løysing vil krevje ei massiv innsprøyting av teknologi […] og dei såra som miljøet får krev vidare teknisk framskritt for å verte lega, og dermed stadig meir og betre teknologi utifrå behovet for å beskytte” (s. 184).

            Den gode teknologiutviklinga er like skadeleg som den onde. Vi ser dette tydeleg i samband med det grøne skiftet. Batteria til dei elektriske bilane krev omfattande metallutvinning og vindmøllene langs kysten krev omfattande naturinngrep.

Kognitiv formalisme

Menneskas medfødte skaparkraft (Homo Faber) har vorte kolonisert av det Jonas kallar kognitiv formalisme og Heidegger kallar den utreknande tenkjemåten. Skaparkrafta vår har vorte ein reiskap i teknologiutviklinga, og vi utfordrar naturen med stadig større kløkt og nøyaktigheit. Vi har rigga til heile samfunnet for å utvinne ressursar og omdanne dei til nytte og komfort.

            Det største problemet er imidlertid at menneska ikkje klarer å ta ansvar for framtida. Framskritt er opium for folket, seier Jonas. Framskrittet skapar så stor velstand, tryggheit og nytte at vi vert blinde for behovet for moderasjon og vekstnedgang. For å endre retninga på teknologiutviklinga må vi endre menneskas åtferd, og det kan vi berre gjere ved å skremme og tvinge. Snyltinga på framtidig liv må ta slutt!

Irreversibel akkumulasjon av kraft

Farane som truar stammar frå både frå den globale samfunnsutviklinga og den enkeltes handlingar. Det fremste problemet er at dei farlege utviklingstrekka ikkje let seg reversere særleg lett. Sjølv om det kan vere veldig farleg dersom ein statsleiar trykkar på atomknappen og utløyser kjernefysisk krig, er dette ei handling det går an å unngå. Viss ingen trykker skjer det heller ikkje noko katastrofalt.

            Dei utviklingstrekka Jonas bekymrar seg for foregår allereie og dei er lite synlege, irreversible og ber preg av akkumulasjon av stadig meir kraft. Konsekvensane treng ikkje verte mindre enn frå eit kjernefysisk holocaust.

            “Det eg fryktar mest er den apokalypsen som truar på grunn av den uintenderte dynamikken i vår tekniske sivilisasjon. Den driv avgarde i heilt tilfeldige retningar og med eksponensiell akselerasjon. Det er ein apokalypse prega av “for mykje”, og den slit ut planeten og gjer at den vert stadig meir forurensa og øyde” (s. 202).

            “Denne apokalypsen vil ramme barnebarna våre viss vi er så heldige at vi har unngått atombomba” (s. 203), seier Hans Jonas på nest siste side i boka. Han legg ikkje opp til happy ending, for å seie det slik.

Alle kan gjere stor skade

Ringverknadane av moderne teknologi er så store at alle har felles skjebne. Akkumulasjonen av endå meir kraft vert styrka av at kvar enkelt av oss er aktive deltakarar i den, og vi kan alle gjere stor skade kvar for oss (s. 202).Viss eg tek ein risiko og ender opp med å gjere skade vil eg nødvendigvis også dra andre inn i skadeverket.

            “Eikvar satsing eg gjer heilt for meg sjølv er alltid også ei satsning som tilhøyrer andre og som eg difor ikkje har rett til å gjere for meg sjølv” (s. 35). Felles ansvar er det logiske resultatet av alle samankoplingane, men gjer det svært vanskeleg å løyse problema.      

            “Å hindre katastrofe krev at vi opphevar heile livsstilen vår, inkludert grunnprinsippa bak dei avanserte industrialiserte samfunna, og det vil vere til skade for endelaust mange interesser (og vanane til oss alle)” (s. 202).

Hjelper det at vi skremmer kvarandre?

Det foregår ein retorisk kamp mellom teknologioptimistar og teknologipessimistar. Mange meiner at det trengst ei meir taktisk framstilling av dystre fakta for å unngå at folk låser seg til skepsis og uvilje mot å ta åtvaringar til følgje.

            Men vi har ikkje tid til retorisk snillisme. Dersom retorikken er forsiktig og taktisk vil endringane skje saktare, og det har vi ikkje tid til, seier Jonas. Sjølv nøkterne framskrivingar er skremmande og tidsramma krympar stadig. Vi kan ikkje ta omsyn til folk sine kjensler når heile jordas framtid står på spel.

            Frykt for vår eigen tilstand er den einaste drivkrafta som kan få mange menneske til å handle resolutt på kort sikt. “Åtvaringar om fæle ting som kan skje er ikkje berre sannare enn vakre lovnader, det er i langsiktig perspektiv truleg også det mest effektive politiske verkemidlet” (s. 161). Fryktregelen må inngå i politikkutforminga.

Ærefrykt for mennesket

Ansvarsetikk er basert på pisk istadenfor gulrot. Etikk handlar forsåvidt alltid om at “du skal ikkje” istadenfor “du skal”, seier Jonas. Å verte fri for skuld gjennom å gjere det rette er den høgste moralske plikta for oss menneske. Viss freistingane til å gjere galt er veldig sterke er det desto meir maktpåliggande å utøve denne plikta, men også vanskelegare å få det til (s. 203–204).

            Kva er målsetjinga på den andre sida? Det kan kanskje høyrast ut som Jonas er ute etter berre å skremme og refse menneska, og at han har ein kald distanse til oss alle.

            Men Jonas er den største humanist eg har forholdt meg til. Han set meir pris på mennesket enn alle dei som fortel historia om menneskelege brager eller forklarer kva som foregår no. Jonas tenkjer berre på framtida, og ser for seg alt som kan gå galt for oss. Som han sjølv seier: Ansvarsetikken “er ikkje utan håp, men gjev også frykt sin rettmessige plass. Dens hjarte bankar av ærefrykt for mennesket, og skjelv av bekymring for kor skjøre vi er” (s. 201).

            Ingenting er viktigare for Hans Jonas enn at menneska fortset å eksistere. For at vi skal kunne leve godt på jorda også i framtida må vi vise større omsorg for oss sjølve, og vere meir bekymra for konsekvensane av det vi har stelt i stand.

            Vi er små menneske med stor teknologi. Vi er som trollmannens læregut; vi er ikkje opplært til å handtere dei enorme kreftene som ligg i det har fått hendene på.

Neste del

Dette er ein essay-føljetong i ni deler. Åttande del heiter “Moderasjon med tvang”. Den beste løysinga på problemet med vekstautomatikk og mangel på ansvarsetikk vil vere å skape mindre vekst. Men dette vil verte svært upopulært blant folk, og difor trengst det ein politisk konspirasjon som tvinger oss alle til å arbeide for det gode, seier Jonas.

Konkurransetilsynet får kritikk for feil fokus i bokbransjen

Forskere mener Konkurransetilsynet jakter på bokbransjen av ideologiske grunner, for å få opphevet Bokavtalen om fastpris på bøker, og hevder tilsynets siste bøter viser at det har misforstått hvordan informasjon om nye titler og priser i Bokbasen fungerer. Forlagssjef i et av de små forlagene, Jan Mesicek, mener tilsynet går løs på en ordning som sikrer fri tilgang til markedet for alle. Han mener Konkurransetilsynet i stedet bør se på hvordan noen få store forlag har makt over alle ledd i bokbransjen, og kontrollerer både bokhandelkjeder, distributører, bokklubber og Bokbasen, noe som gjør det svært vanskelig for små forlag å konkurrere. Mesicek oppfordrer kulturministeren til å se på disse forholdene, og be Konkurransetilsynet bruke ressursene bedre (29.09.2020).

Les mer hos Bok365.

TV og sosiale medier er barn og unges viktigste nyhetskilder

Medietilsynet har kommet med en ny delrapport fra undersøkelsen «Barn og medier» — denne gangen om nyhetsvaner hos barn og unge. Undersøkelsen viser blant annet at 88 prosent av 9–12-åringene ser på NRKs Supernytt ofte eller av og til. I aldersgruppen 9–18 år er sosiale medier den vanligste nyhetskilden (87 %), blant de som bruker sosiale medier. For andre mediekanaler ligger andelene lavere, men siden det ikke er like mange som er spurt om de ulike nyhetskildene, er det vanskelig å sammenligne tallene. Mens rapporten oppgir at 2741 har fått spørsmål om sosiale medier, har mer enn 3000 svart på spørsmålet om nyheter på TV, som får en andel på 83 %. Reelt sett betyr det at flere barn og unge bruker TV som nyhetskilde enn sosiale medier (30.09.2020).

Les mer hos Medietilsynet.

Oppsiktsvekkende vitnemål i Assanges rettssak

I rettssaken om Assanges utlevering til USA, dukker oppsiktsvekkende vitnemål opp. Ansatte i et privat sikkerhetsfirma som ble hyret inn av amerikanske myndigheter, kan fortelle både om omfattende avlytting og overvåking av Assange mens han befant seg i Equadors ambassade — inkludert møter Assange hadde med sine egne advokater. Overvåkingen skal også ha blitt strømmet direkte. I tillegg skal det ha blitt diskutert om man skulle la døren inn til ambassaden stå åpen, slik at noen kunne forgifte eller kidnappe Assange. Tidligere har Assanges advokater hevdet at representanter for Trump skal ha tilbudt Assange benådning hvis han benektet at Russland sto bak lekkingen av Hilary Clintons e‑poster til WikiLeaks. E‑postene ansees å ha påvirket presidentvalget i 2016 til Trumps fordel. Assange er anklaget for spionasje i USA, etter å ha avslørt NSAs overvåking av vanlige borgere (01.10.2020).

Les mer hos The Guardian.

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

Aftenposten og ICIJ i nytt graveprosjekt

Det internasjonale journalistnettverket ICIJ har fått tilgang til en rekke lekkede dokumenter om storbanker, som bl. a. avslører over to billioner mistenkelige transaksjoner i årene 1999 til 2017. Aftenposten har som eneste norske avis fått tilgang til dokumentene. Journalistnettverket har som mål å få journalister fra ulike land til å samarbeide, ofte om grenseoverskridende prosjekter, og sto blant annet bak prosjektet Panama Papers i 2016 (21.09.2020).

Les mer hos Journalisten.

Den digitale valgkampen forsterker splittelsen i USA

Nyhetsbildet på sosiale medier, og spesifikt Facebook, ser helt annerledes ut avhengig om du støtter Trump eller Biden, på grunn av algoritmene. NRK-journalist Heidi Taksdal Skjeseth har intervjuet to damer fra hver sin fløy som begge er aktive på Faceook. Manerene er annerledes på Facebook enn i videochatten med journalisten. På Facebook latterliggjør de meningsmotstandere sine og kommer ellers med skarpe kommentarer. 43 prosent av amerikanere bruker Facebook som nyhetskilde, og den politiske reklamen er med på å splitte USA i to. Ifølge Gunn Enli ved UiO fører negative politiske reklamer til at man får en forenklet og forvridd framstilling av motstanderen (21.09.2020).

Les mer hos NRK.

Facebooks ytringsfrihetspanel klar for start

Facebooks ytringsfrihetspanel, som får i oppgave å bestemme hva slags innhold som kan publiseres på det sosiale mediet, starter arbeidet sitt neste måned. Gruppen holder nå på å teste tekniske systemer, slik at de kan komme i gang før presidentvalget i USA. Ekspertgruppen omtales som Facebooks «høyesterett», og får myndighet til å overstyre avgjørelser tatt av Facebooks ledelse. Den tidligere statsministeren i Danmark, Helle Thorning-Schmidt, er blant medlemmene (25.09.2020).

Les mer hos Kampanje.

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.