At Notre-Dame ikke var noen hvilken som helst bygning gjenspeiles av de sterke følelsene dramaet utløste i Frankrike, den sterke internasjonale solidariteten og løftet om over 8500 millioner kroner i støtte til gjenoppbygning. Men like tydelig vises det i hvor raskt katedralen har blitt gjenstand for politiske konflikter. Emmanuel Macron ønsker å utlyse en stor internasjonal konkurranse for gjenoppbygging av taket og kirkespiret. Men landet er delt i to: Noen vil ha en identisk rekonstruksjon, andre ønsker en ny utforming med elementer fra samtiden. For at gjenoppbyggingen skal bli ferdig på 5 år, slik at Frankrike skal vise seg fra sin beste side under åpningen av De olympiske leker i Paris i 2024, lanserer presidenten et lovforslag om å kunne omgå visse regler for byplanlegging, miljøvern og kulturminnevern. Men det franske overhuset, der opposisjonen har flertallet, kritiserer forslaget kraftig. David Assouline, representant for sosialistpartiet i Paris, langer ut: «Det dreier seg om en lov for gjenoppbygge Notre-Dame de Paris, og ikke Notre-Dame de l’Elysée» – altså presidentpalasset.

I tillegg til sin religiøse rolle, er Notre-Dame de Paris en ekte politisk maktfaktor. Det er Emmanuel Macron fullt klar over: Gjenoppbyggingsarbeidet for katedralen styres direkte fra presidentpalasset under ledelse av general Jean-Louis Georgelin. Ved å velge den gamle forsvarssjefen under presidentene Jacques Chirac og Nicolas Sarkozy, som dessuten har vært ordenskansler i fremmedlegionen, forbigår presidenten alle faginstanser i statsforvaltningen. Når Emmanuel Macron slik tar kontrollen over gjenoppbygningen av Notre-Dame, er det også fordi han ønsker å sette sitt stempel på dette symbolske stedet i fransk politikk.

Katedralen der nasjonen viser sine avdøde presidenter den siste ære, har en nærmest mystisk tilknytning til statens ledende kretser. Etter general De Gaulles død ble det avholdt en storslagen messe den 12. november 1970 for å hedre grunnleggeren av det moderne Frankrike vi i dag kjenner som den femte republikk. Den 6. oktober 1974 ble president Georges Pompidous død markert på samme måte. Den 11. januar 1996 ble det avholdt en messe til minne om François Mitterrand i nærvær av ministre, representanter for ledende myndigheter og seksti statsoverhoder, blant annet Fidel Castro og Tysklands kansler Helmut Kohl. Sosiologen Denis Fleurdorge ved Universitetet i Montpellier mener messen som avholdes når presidenter avgår ved døden er «et slags ‘substitusjonsritual’ der staten tar i bruk et hellig sakrament for å markere overgangen til det sekulære livet etter døden, nemlig historien» (Denis Fleurdorge: Naissance d’une tradition funéraire présidentielle: mourir sous la Vème République. Etudes sur la mort, 2008). Frankrike skyver her til side det ellers så viktige skillet mellom stat og kirke, og gjør Notre-Dame til et romskip inn i evigheten.

Men når alt kommer til alt: Hvordan kunne det vært annerledes? Da biskopen i Paris, Maurice de Sully, bestemmer seg for å starte byggingen av en gotisk katedral tilegnet den hellige jomfru på l’île de la Cité rundt 1160, gir kong Ludvig VII ham uforbeholden politisk støtte. Og med god grunn: Slik kan kongen styrke sin vaklende autoritet.

Senere skal forholdet mellom Notre-Dame og den politiske makten i Frankrike bli stadig sterkere. Når kirken står ferdig på 1250-tallet, ligger det ved siden av det kongelige slott. Den 10. april 1302 innkaller kong Filip IV den smukke til det første stendermøtet i fransk historie. De fremmøtte støtter kongens kamp mot paven om retten til å kreve skatt av kirkens formue. Den 16. desember 1431, når den franske kongemakten vakler under hundreårskrigen, krones Englands Henrik VI til konge over Frankrike – i Notre-Dame. Når situasjonen snur og Karl VII har nedkjempet sin rival, feirer han ved å la hymnen Te Deum klinge i Notre-Dame i 1437. Den 22. mars 1594, etter hundre år med borgerkrig, gjør den nykonverterte katolikken og kongen av Frankrike Henrik IV sitt inntog i Paris, og begir seg til Notre-Dame for å la seg feire. Den 10. mars 1687 organiserer Ludvig XIV en storslagen minneseremoni for Louis de Bourbon, kalt «den store condé», som var av kongelig slekt og hadde vært kongens hærfører. Aldri har Notre-Dame vært så overdådig utsmykket. Noen år senere, i 1699, innfrir solkongen sin fars løfte fra 1638 om å bygge et nytt kor i katedralen, og gjør jomfru Maria til Kongeriket Frankrikes beskytter. Mellom statuene av Ludvig XIII og Ludvig XIV settes det opp en enorm pietà-skultur i marmor, et uttrykk for en politisk-religiøs forbindelse som er enestående i den vestlige verden. Det er dette koret og disse statuene som overlevde flammehavet i katedralen. Et tegn fra oven?

Den 15. juli 1789 begir innbyggerne i Paris seg til Notre-Dame for å vise sin takknemlighet etter stormingen av Bastillen dagen før. Notre-Dame blir dermed et viktig åsted for den franske revolusjonen, og for den enorme omveltningen som snart skal legge grunnlaget for vår politiske modernitet: overføringen av makten fra kongen til folket. Etter å ha blitt plyndret og brukt som lager i revolusjonens mørkeste år, rykkes katedralen i sentrum av fransk politikk av Napoleon Bonaparte. I motsetningen til de franske kongene som ble kronet i Reims, lar den korsikanske generalen seg krone til keiser av Frankrike i Notre-Dame i Paris den 2. desember 1804, i nærvær av pave Pius VII. I en artikkel i tidsskriftet La Vie skriver dominikanerprest og historiker Yves Combeau at mer enn noen annen hendelse «er det denne kroningen som gir Notre-Dame i Paris sin nye status: fra å være Paris’ katedral blir den Frankrikes katedral.» Når republikken etableres definitivt i 1870, opprettholdes forbindelsen. I 1894 avholdes det statsbegravelse for president Sadi Carnot i katedralen, og i 1929 for marskalk Ferdinand Foch, som ledet an til seieren i andre verdenskrig. Med loven om skillet mellom kirke og stat fra 1905, blir Notre-Dame kirkens eiendom. Den 26. august 1944 gjør Charles de Gaulle en triumferende gjenkomst på Champs-Elysées, og begir seg så til Notre-Dame for å feire frigjøringen av Paris. På dette symbolske stedet kan lederen for det frie Frankrike bekrefte sin autoritet overfor andre krefter i motstandsbevegelsen og de allierte.

Det er derfor naturlig at Notre-Dame er stedet for andakter og markering av nasjonens enhet under toppmøtene mellom staten og kirken i Frankrike på 2000-tallet. I 2007 avholdes det i nærvær av president Jacques Chirac statsbegravelse for Abbé Pierre i Notre-Dame. Presten bestemte seg i 1949 for å gjøre kampen mot fattigdom og hjemløshet til sin livsoppgave, og grunnla Emmaus-bevegelsen. I 2008 får den franske nonnen Søster Emmanuelle, som også har viet sitt liv til å hjelpe de aller svakeste, feiret sin dødsmesse i katedralen etter et opprop blant folket. Benkene i Notre-Dame er fullsatt, på første rad sitter den nyvalgte presidenten Nicolas Sarkozy og hans forgjenger Jacques Chirac. Men det er kanskje den siste bølgen av terrorangrep i Frankrike som virkelig befester båndene mellom Notre-Dame, den politiske makten og det franske samfunnet. Under en messe den 15. november 2015 møtes over tusen mennesker for å sørge over de 131 ofrene for angrepene i Paris to dager tidligere. Seremonien innledes med et kvarter klemting med kirkeklokkene. Til stede er borgermesteren i Paris, presidenten for nasjonalforsamlingen, to forhenværende statsministre og tidligere president Valéry Giscard d’Estaing. Ved begynnelsen av nattverden stemmer de troende spontant i Marseillaisen. Søndag den 16. juli 2016 avholdes det igjen en messe i Notre-Dame for å hedre de 84 ofrene for terroren i Nice, som rammet nasjonaldagsfeiringen den 14. juli på praktgaten Promenade des Anglais. Som historikeren Alain Erlande-Brandenburg har skrevet, finner landet i katedralen i Paris «en utvei fra alle håpløse situasjoner, ved å bøye seg for en gud det ellers later som det ikke kjenner» (Les Lieux de mémoires, sous la direction de Pierre Nora, Gallimard, 1986–1992). Tyngden av forgangne århundrer, den lange forbindelsen mellom politisk makt og katolisisme, og behovet for et fast orienteringspunkt i tider preget av urolighet og tvil om landets fremtid, alt dette forklarer karakteren ved Notre-Dame.

Lørdag den 15. juni ble det avholdt en messe i katedralen for første gang etter brannen. Landet er i ferd med å brette opp ermene og pusse det brannskadde sølvtøyet i nasjonens smykkeskrin. For staten har forstått at å gjenoppbygge Notre-Dame betyr også å restaurere en av maktens hjørnesteiner og gjenopprette fundamentet for en samlet nasjon.

Oversatt fra fransk av Snorre Fjeldstad.

“Journalistisk venstreparti”

Selv om nordmenn flest fortsatt har høy tillit til nyhetsmediene, har fremveksten av de alternative mediene ført til bekymring for polarisering og spredning av mediemistro. Redaktør Hans Rustad i Document har for eksempel ved flere anledninger omtalt de tradisjonelle mediene for ”journalistisk venstreparti”, mens blant svenske alternative medier er ”gammelmedia” en typisk betegnelse.

Til tross for at de alternative mediene fortsatt har relativt beskjedne lesertall, får de stor oppmerksomhet i tradisjonelle nyhetsmedier. Ifølge Reuters Digital News Report, oppgir omtrent 5 % av den norske og danske befolkningen at de leser alternative medier ukentlig, mens for den svenske befolkningen er tallet så høyt som 11 %. Den store oppmerksomheten kan skyldes at artikler fra alternative medier ofte er blant de mest delte i sosiale medier. Ifølge analysetjenesten Storyboard, var Resett den 8. mest delte norske nettsiden i sosiale medier i 2018, etterfulgt av Document på 10. plass. Artikler fra disse nettstedene ble mer delt enn artikler fra nettaviser som Bergens Tidende, Adresseavisen, Aftenbladet og Dagens Næringsliv.

Kredibilitet på lån

Selv om en svensk studie har vist at personene bak de alternative mediene har sterke motforestillinger mot tradisjonelle nyhetsmediers etiske normer og profesjonelle standarder, kan man si at alternative medier i stadig større grad låner kredibilitet av de tradisjonelle nyhetsmediene ved å etterligne dem på flere områder: For eksempel har de største Skandinaviske alternative mediene en layout som er svært lik den til nettaviser fra tradisjonelle nyhetstilbydere som VG, Aftenposten og Dagens Nyheter. De alternative mediene merker også ofte innholdet sitt som ”nyheter”, ”kommentar”, ”kultur”, og ”debatt”, som er velkjente og veletablerte sjangre innenfor den tradisjonelle nyhetsjournalistikken.

En ny studie av undertegnede, ”The appearance of objectivity: How immigration-critical alternative media report the news”, har spurt hva denne typen etterligning betyr for de sakene alternative medier publiserer under sitt nyhetsbanner. Studien tar utgangspunkt i det største og mest etablerte Skandinaviske alternative mediene, norske Document, svenske Fria Tider og danske Den Korte Avis, og undersøker kvalitativt hvordan subjektive vurderinger sniker seg inn i nyhetssakene hos disse tre aktørene. Premisset for studien er at nyhetssjangeren tradisjonelt kjennetegnes av deskriptiv eller objektiv formidling av fakta: hvem, hva, hvor når, mens subjektive innslag som analyse og meningsinnhold er forbeholdt leder-og kommentarsjangeren. Valg av fakta, kilder og vinkling kan riktignok være preget av journalistens forståelsesrammer, og slik sett vil man aldri kunne være fullt ut objektiv.

Da objektivitetsbegrepet er svært omdiskutert, har man heller vist til begreper som balanse, upartiskhet, rettferdighet, og det å gi korrekte fakta i vurderingen av nyheter (Cottle 2003). Likevel har objektivitetsidealet stått sterkt i den skandinaviske nyhetsformidlingen etter oppløsningen av partipressen, hvilket har ført til at nyhetsjournalistikken kjennetegnes av en deskriptiv skrivestil. I Norge opererer også de fleste avishus med et strengt skille mellom nyhets- og kommentaravdelingen. Spørsmålet blir dermed hvordan de alternative mediene forholder seg til dette skillet?

Tre land og tre ulike strategier

Funnene viser at alle de tre alternative mediene har et overveldende fokus på innvandring og kriminalitet, og at de i all hovedsak klandrer den politiske eliten og rettsvesenet for at ”de skandinaviske landene har blitt mer utrygge som følge av innvandringen”. Men de har likevel svært ulike strategier når det gjelder hvordan dette budskapet blir formidlet.

Den svenske alternative mediet – Fria Tider – skiller seg klart ut ved at nyhetene hovedsakelig er deskriptivt formidlet – uten subjektive innslag. Tematisk er nyhetene oftest knyttet til alvorlige kriminalsaker – som voldtekt, knivstikking, ran, overfall og påtente biler. Disse sakene knyttes ikke nødvendigvis eksplisitt til innvandrere, men påfallende ofte er disse sakene hentet fra bydeler som er kjent for å ha en høy innvandrerbefolkning og utfordringer knyttet til kriminalitet.

Det kan dermed synes som om Fria Tider benytter seg av samme strategi som Paul Scott Mowrer — en politisk journalist i Chicago Daily News på 1930-tallet. Mowrer holdt objektivitetsidealet høyt, og tok til orde for at det er viktig å gi inntrykk av at man er objektiv – også innenfor meningssjangrene:

”Thus it is better to scrap an editorial calling the mayor a liar and a crook, and to write another which, by reciting facts without using adjectives and without calling names, makes it obvious that the mayor is a liar and a crook” (Mott and Casey 1937: 225).

På samme måte gjør den store andelen nyhetssaker som linker kriminalitet til innvandrertette bydeler det ”åpenbart” for leserne at innvandrere er ”crooks”, eller kjeltringer. Selv om det ikke uttrykkes eksplisitt, kommer den underliggende beskjeden tydelig frem: Økende innvandring vil føre til mer kriminalitet.
Det kan altså synes som at det er viktig å gi inntrykk av at man er objektiv, og at Fria Tider derfor til en viss grad forholder seg til profesjonelle journalistiske normer for hvordan nyhetene skal presenteres. Likevel, dette er helt klart politisk propaganda forkledd som journalistikk, da utvelgelsen av fakta er høyst selektiv i form av et ensidig negativt fokus på innvandring og kriminalitet.

Det hender imidlertid at det sniker seg subjektive vurderinger inn i nyhetssakene også hos Fria Tider. Dette forekommer typisk i form av spekulasjon i fremtidige hendelser. I en nyhetssak om en 85 år gammel kvinne som ble forsøkt ranet i sitt eget hjem oppsummerer Fria Tider saken med følgende spekulasjon:

”Något närmare signalement på mannen ger polisen inte. Nästa gång gärningsmannen står utanför någon äldres bostad kommer det potentiella offret alltså inte kunna känna igen personen” (Fria Tider, 15.08.2017).

Det å gi ut signalement på mistenkte personer har blitt oppfattet som høyst kontroversielt i Sverige. I 2015 ble det gitt en intern instruks i det svenske politiet som sa at man ikke skulle nevne mistenktes hudfarge, nasjonalitet eller rase i offentlige rapporter. Ifølge politiet, ble instruksen gitt for å unngå at slike opplysninger skulle føre til rasisme.

Denne avgjørelsen har blitt heftig debattert og kritisert i den alternative mediesfæren, ikke bare i Skandinavia, men også i USA – anført av det alternative nettstedet Breitbart. Dermed kan denne type spekulasjoner ses som et spark i retning av politiet og rettssystemet for å ikke i tilstrekkelig grad beskytte befolkningen mot trusselen de opplever at innvandringen representerer.

Den Korte Avis: Dogmatikeren

Der det svenske alternative mediet, Fria Tider lar publikum trekke konklusjonene selv, legger danske Den Korte Avis opp til helt motsatt strategi. Nyhetssakene er gjennomgående subjektive – hvor man dogmatisk gjør krav på å inneha sannheten om innvandringens konsekvenser. Dette kommer tydeligst til uttrykk i form av normative verdidommer om hva som er ”riktig” og ”galt”. For eksempel i en sak om en 17 år gammel asylsøker som skal ha utagert på et asylsenter på grunn av at personalet ikke ville vaske en tallerken for ham, skriver Den Korte Avis:

”Det var så voldsomt at personalet måtte ringe efter politiet. Men tog politiet ham med? Fik han en straf? Blev hans asylansøgning afvist? Nej, realiteten er nok, at det stort set ingen konsekvenser fik. Han og de mange andre asylansøgere fik endnu engang det indtryk, at de kan tørre fødder på europæere, som blot lægger sige som en dørmåtte” (Den Korte Avis, 14.08.2017).

Igjen er det altså politi og rettsvesen som holdes ansvarlig for det man anser som en uholdbar utvikling. Forskjellen er at de høyst subjektive vurderingene hos Den Korte Avis levner ingen tvil for leserne om at Danmark har blitt mer utrygt som følge av innvandringen.

Norge midt imellom

Norske Document kan plasserer et sted i midten da det alternativet mediet benytter seg av både ”den svenske” og ”den danske” strategien. Rundt halvparten av de analyserte tekstene hos Document kjennetegnes av en rent deskriptiv fremstilling, men som hos Fria Tider er disse i all hovedsak alvorlige kriminalsaker – ofte fra innvandrertette bydeler. Dermed kan det synes som om også Document forsøker å gi et inntrykk av at man er objektiv i den forstand at de lar det bli opp til leserne å trekke konklusjoner.

Den andre halvdelen av tekstene karakteriseres imidlertid av høyst subjektive innslag, hvor deres ståsted i innvandringspolitikken kommer tydelig til uttrykk. I en artikkel som omhandler en partilederdebatt i forbindelse med Stortingsvalget i 2017, skriver Document:

”Det skjer noe underlig med nordmenn når de snakker om innvandrere og migranter: De mister realitetssansen. […] Dette må føres opp som en norsk verdi: Ikke naiviteten, men en form for forstokkethet, en uvilje til å se verden i hvitøyet og se at den er en hvithai som flekker tenner. På en eller annen måte har et segment av velgerne oppfanget haifinnen i vannet. De hører musikken fra «Jaws», og den forsvinner ikke” (Document.no, 14.08.2017).

Så er spørsmålet hvorfor Document benytter seg av disse to svært ulike strategiene i nyhetsformidlingen. En forklaring kan være at de ønsker å tiltrekke seg både mer og mindre innvandringskritiske lesere – og slik sett kan dra nytte av å fremstå som mer anstendige overfor potensielle nye lesere ved å legge seg på en mer deskriptiv linje.

På den andre siden hadde Document ambisjoner om å komme inn under selvjustisordningen allerede da datamaterialet ble samlet inn (august 2017), og disse to svært ulike måtene å formidle nyheter på kan være et uttrykk for en gryende profesjonaliseringsprosess – i form av at man forsøker å møte ”det aksepterte” nivået for hvor subjektiv man kan være før man krysser grensen for hva som anses som ”avvikende journalistisk praksis”. I så tilfelle kan denne todelte strategien være et uttrykk for voksesmerter.

Hva motivet er for å etterligne tradisjonell journalistisk praksis i form av deskriptiv nyhetsformidling vet kun aktørene selv. Det er likevel bekymringsverdig at de alternative mediene pakker inn tilsynelatende objektive saker med et ensidig negativt fokus på innvandring og sprer dem i sosiale medier som ”nyheter” – en sjangerbetegnelse forbundet med begreper som balanse og upartiskhet.

Delingstallene gjenspeiler at det gjerne er de politisk interesserte som er mest aktive med å dele nyheter på sosiale medier, og de gjør litt andre vurderinger enn redaktørene i nettavisene. I avisene samlet er det langt mer om sport, økonomi og næringsliv, kriminalitet og ulykker, men disse artiklene blir lite delt på sosiale medier.

Skreddersys for å gå viralt

NRK, TV 2, Dagbladet og VG får flest delinger. Aftenposten og Nettavisen følger deretter. Artikler fra noen viralsider deles også mye, dette er nettsider som kun har artikler som er skreddersydde for å gå viralt. For eksempel rørende mellommenneskelige historier om en sykepleier som revolusjonerte matserveringen på et gamlehjem (Dagens Nytt), historier som finnes i ulike varianter og som kan ligne på urbane legender eller avisender.

Andre artikler kan ligne på populærvitenskapelig formidling av oppsiktsvekkende og underholdende vitenskapelig funn, men der det er umulig å finne forskningsprosjektene de hevder å referere til. For eksempel artikkelen “Utrolig. Disse bærene dreper kreft” på siden Viraltube.no, eller artiklene om at de som pynter tidlig til jul har psykiske problemer (eavisa.no) eller at den eldste i søskenflokken er en drittsekk (Smud.no).

Konflikter på deletoppen

Med politikk som et fremtredende tema er det heller ikke overraskende at det er en stor andel konfliktsaker på deletoppen. Men det henger også sammen med at innhold vekker frykt og sinne oftere går viralt enn innhold som vekket triste følelser.

Det var nesten delt på midten mellom personfokuserte og saksfokuserte overskrifter, mens i brødteksten var det en klar overvekt av saksfokus. Navnet som hyppigst gikk igjen i overskriftene, var Sylvi Listhaug. Den neste kategorien var ulike realitydeltakere, ofte med prefikset fra hvilket program de deltar i, som Farmen-Halvor.

Et merkbart trekk er at vanlige folk ofte er brukt som kilder i de mest delte artiklene. De vanlige elitekildene er meget synlige, som rikspolitikere og ulike typer offentlige instanser og kjendiser, men vanlige mennesker er den største enkeltkategorien. Det kan diskuteres hvem som er vanlige mennesker, men her ble de kodet som vanlige mennesker hvis de ikke var en eller annen form for mediepersonligheter eller inneholdt posisjoner i samfunnet hvor medieeksponering på påregnes.

Sosiale medier viktigst

De fleste har aldri skrevet i kommentarfeltene, og flere nettaviser har da også fjernet disse. Da er det langt flere som har delt nyheter på sosiale medier.

For de fleste kommer nyhetslesning på sosiale medier i tillegg til det mer tradisjonelle nyhetskonsumet, men flere internasjonale studier viser til en trend der flere ikke besøker nettavisene direkte, men har sosiale medier som viktigste nyhetsplattform. Nyhetskonsumet blir dermed delvis styrt av hva som deles av personene i nettverket. Er vi på tidlig stadium i en utvikling der det ikke er tilstrekkelig for nyhetsredaksjoner å publisere nyhetene på sin egen plattform, men blir avhengig av brukerdistribusjon i sosiale medier? Og hva er i så fall implikasjonene av den slik utvikling?

Når nyhetslesere får nyhetsvarslene sine fra venner og bekjente, kan det resultere i et ekkokammer, der de bare får antagelsene sine bekreftet og ikke blir utsatt for informasjon som går på tvers av dette? Det er studier som indikerer at nyhetsleserne selv mener at nyhetsvarsler fra sosiale kontakter gjør de leser et bredere utvalg av nyheter enn de ellers ville ha gjort, men debatten er åpen. 

Alternativ dagsorden

Det er også et spørsmål om dette endrer journalistikken. Deling av nyheter på sosiale medier påvirker ikke nyhetsproduksjonen direkte, men kan gjøre det indirekte hvis ønsket om deling på sosiale medier innvirker på hvordan nyhetsredaksjonene velger ut og vinkler nyhetssakene sine. Det er tidligere påvist at ønske om klikktall til en viss grad kan påvirke journalistiske prioriteringer, så det er ikke usannsynlig at også sosiale medier kan ha en sånn effekt.

Dette påvirker både nyhetslesningen og nyhetsproduksjonen på måter som ikke står krystallklart for oss enda. Nyhetsdeling i sosiale medier setter en egen dagsorden, og vi ser at ulike grupper kjemper for å påvirke denne.

Medienes tradisjonelle dagsordenfunksjon utfordres av en alternativ dagsordenfunksjon gjennom nyhetsdeling i sosiale medier. Samtidig kan nettavisene i fremtiden bli avhengig av nyhetsdeling for å oppnå de nødvendige lesertall, et ønske som igjen kan påvirke journalistiske prioriteringer om hvilke saker som velges ut og hvordan de vinkles.

Kommentarsjangeren har mange nyansar. Eg skal her konsentrera meg om nyhendeanalysen/den analytiske kommentaren og meiningskommentaren. Begge deler er knytt opp til forklarande eller kontekstuell journalistikk, som spør seg kvifor noko er slik eller slik, korleis me kan forstå det og kva som no skjer vidare. Sven Egil Omdal har eit treledda perspektiv på kommentarsjangeren. Den handlar, ifølgje Omdal, om kunnskapsformidling, om analyse av ei problemstilling og om å finna ei form som engasjerer. Det første leddet er trygt og godt plassert i analysedelen, dei to andre kan føra til at kommentaren blir ein meiningskommentar.

28. januar 2019 var ein dramatisk dag i Borgarting lagmannsrett. Den aller siste juryen i Norge avsa si avgjerd i ankesaka mot den tidlegare politimannen Eirik Jensen. Juryen hadde drøfta skuldspørsmålet svært lenge. Den svarte nei på spørsmålet om skuld i narkotikasmugling og ja på spørsmålet om skuld i grov korrupsjon. Etter ein time valte fagdommarane å setja avgjerda til juryen til sides. Sjølvsagt var dette tema for kommentatorane. Denne artikkelen baserer seg på ei nærare gransking av nokre av dei mest sentrale kommentarane frå dei første timane etter dramaet i retten (28.–29.1.).

Nyhendeanalytikaren

Olav Rønneberg sin kommentar «Ingen fordel med ny rettssak» på nrk.no gir ein sakleg gjennomgang av kva som har skjedd. Som lesar sit ein klokare igjen. Ønsker ein som publikummar å gjera seg opp ei meining om kva som burde ha skjedd eller ikkje burde ha skjedd, så kan ein gjera det på etter måten fritt grunnlag. Rønneberg gir ein varsam spådom om kva som kan koma til å skje i ein ny rettssak, men kjem ikkje med noko eigentleg eiga avgjerd om rett og gale i dommen i denne runden.

Meinaren

TV 2 sin kommentator, Mathias Fischer, er langt tydelegare på å meina noko i sin kommentar. Meiningar i denne saka kan ein ha på ulike nivå. Dei første timane etter lagmannsrettsdommen handla det om å meina noko om saka i seg sjølv, om fagdommarane si tilsidesetjing og om juryordninga som ordning.

Dette siste er det Fischer er oppteken av i kommentaren «Takk og god natt, juryordning». Fischer nyttar nettopp Jensen-saka til å understreka at det var rett å avskaffa juryordninga. Det framstår spesielt, all den tida juryordninga ikkje stod på dagsordenen. Stortinget vedtok å avskaffa den, i juni 2017, halvtanna år før juryen fungerte i ei sak for siste gong.

«Denne gangen klarte ikke selv de mest durkdrevne rettskommentatorene å forklare kjennelsen», slår Fischer fast, men stemmer dette?

Den durkdrevne

Å forklara er eitt krav, å forstå er eit anna. Den durkdrevne, erfarne rettskommentatoren framfor nokon er Inge D. Hanssen i Aftenposten. Han var i retten som journalist første gongen i 1969. Han la i sin kommentar, «For et rettsdrama!», for det første, i motsetnad til Fischer, vekt på at juryen – trass i manglande grunngjeving – hadde gjort ein skikkeleg jobb: «Etter å ha vurdert bevisene i seks døgn kom lagretten frem til at det ikke er bevismessig grunnlag for å kjenne Jensen skyldig i å ha medvirket til innførsel av 13,9 tonn hasj.» For det andre vedgjekk han at dette kom overraskande på han, men så konkluderte han likevel slik: «Etter min mening burde fagdommerne ha respektert og godtatt juryens kjennelse etter at den samvittighetsfullt har vurdert bevisene i seks døgn.»

Konkluderaren

Astrid Meland konkluderer i vg.no («En forfordelig dag for Eirik Jensen»), på same dag som rettsdramaet, motsett av den durkdrevne. Det påfallande er i kor stor grad Meland gjentar fagdommarane og påtalemakta sin argumentasjon når ho vel å konkludera: «Tilsidesettelsen er etter mitt skjønn likevel riktig». Det er altså skilnad på å forklara lesarane kvifor fagdommarane vurderte som dei gjorde – dei fann ikkje juryens si avgjerd logisk – og det å sjølv som kommentator fastslå at det ikkje var logisk, slik Meland gjer det.

Den prinsipielle

Der Fischer og Meland sine meiningar og konklusjonar er svært like dei til fagdommarar og påtalemakt, så inntar Martine Aurdal i Dagbladet ein annan posisjon. At det skal handla om juryen, og det på ein annan måte, ser me av tittelen – «Spyttet på juryen», eit utsegn lånt frå Eirik Jensen sjølv. Aurdal legg til grunn, på ein annan måte enn Fischer og Meland, at juryordninga enno galdt, til og med Jensen-saka, og ho er prinsipiell på juryordninga sine vegne: «Men det at vanlige mennesker skal vurdere bevisene, uten et fagjuridisk blikk, er et viktig prinsipp for å sikre at domstolenes rettspraksis er i overensstemmelse med den allmenne rettsoppfatning. Juryen har med sitt beste skjønn samvittighetsfullt tvilt seg fram til den avgjørelsen de mener er riktig. Medlemmene har gjennom de siste fem månedene fått full oversikt over saken – og like god oversikt som fagdommerne.»

Ein viktig del av Aurdal sin analyse botnar i bakgrunnen for tilsidesettingsordninga: «Adgangen fagdommerne har til å sette til side en jurys kjennelse var opprinnelig utelukkende en ekstra mulighet til å frifinne». Den botna altså i frykta for at ein jury skulle gå på kostnad av prinsippet om at ein tiltalt berre skal dømmast om all tvil er kosta til sides. Aurdal peikar på at det truleg var frifinninga av Arnulf Øverland for blasfemi i 1933 som førte til ei endring, der det også blei opna for tilsidesettingar av jury-frifinningar.

Aurdal poengterer også at sjølv om fagdommarane har hatt høve til å setja ei jury-avgjerd til side, så har dei ikkje noko plikt til å gjera det. For det er ikkje den manglande logikken det bør fokuserast på, ifølgje Aurdal, det er bevisvurderinga, som er «…kjernen av lagrettens oppgave».

Juristen

Eirin Eikefjord i Bergens Tidende er sjølv jus-utdanna. Ho skreiv kommentaren «De har ham ikke helt ennå». Der Fischer og Meland legg seg tett opp til fagdommar-perspektivet, vel Eikefjord å forsterka det. Det gjer ho mellom anna ved adjektivbruk. Det er ikkje berre ulogisk det juryen har gjort: «Men juryens konklusjon er en gigantisk logisk brist».

Eikefjord er også oppteken av det som Aurdal skildra som juryens viktigaste oppgåve, bevisvurderinga. Ho kommenterer dei sentrale sms-meldingane i saka og fastslår at dei ikkje kan handla om «…annet enn hasj». Eikefjord legg seg også tett opp til den juridiske tenkinga når ho nyttar grunngjevingar frå tingrettsdommen som sanningsvitne på at juryen har gjort feil.

Kritisk ståstad

Kommentarane etter avgjerda i lagmannsretten i Eirik Jensen-saka 28. januar viser ulike måtar å kommentera, analysera og skapa engasjement på. Dei varierer mellom anna i kva grad dei i hovudsak held seg nære den føreliggande saka og i kva grad dei evnar å løfta blikket til eit prinsipielt nivå.

Ei viktig kjerne i kommentarjournalistikkens plass i moderne kriminaljournalistikk ligg i evna til å plassera krim og straffeprosess inn i dei større spørsmåla rundt etikk, demokrati og det offentlege. Men det handlar også om å definera kva noko handlar om, å bera eller provosera fram synspunkt innanfor temaet – og å vera folkeopplysar.

Kommentatorverksemda må skje frå ein uavhengig, kritisk ståstad. Journalistar som blir dugande krimkommentatorar har gjerne henta sin kunnskap gjennom tett og god kjeldekontakt i straffeprosessen, over lang tid. Dette gir innsikt som igjen gir solid bakgrunn for analysar og kommentarar – og meiningar. Så må ein vakta seg for i meiningsfasen å ikkje overta kjeldene sine meiningar.

Kjelder

Igland, Alf Kjetil og Audun Stølås (2008) Kommentaren. Oslo: IJ-forlaget.
Mathisen, Birgit Røe og Lisbeth Morlandstø (2016) Kommentaren – en sjanger i endring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
NOU 2011:13 Juryutvalget – Når sant skal skrives. Justis- og politidepartementet.
Roksvold, Thore (1997) “Riss av norske avisers sjangerhistorie” – i Thore Roksvold (red.) Avissjangrer over tid. Fredrikstad: Institutt for journalistikk.
Røssland, Lars Arve (2019) Norsk kriminaljournalistikk etter 2000. En vegg av krim. Cappelen Damm Akademisk: Oslo.

Først og fremst blir man nødt til å se på de ulike utfordringene. Norske journalister føler seg begrenset av journalistiske normer slik som objektivitet. De fleste føler at de ikke selv kan komme med handlingsalternativer, det etterlater de stort sett til sine kilder og til ekspertisen.

I tillegg til dette har forskerne og journalister ulike syn på hvor mye personlig engasjement i klimadebatten det er greit å vise. Journalister er stort sett enige om at deres egen stemme ikke skal skinne gjennom, men at de gjennom valg av kilder og tema kan peke på hva redaksjonen vektlegger, og hva de mener om alvoret i klimaendringene. I motsetning til dette har flere forskere en tydelig «egen stemme».

En av hovedutfordringene til både forskere og journalister er «klimatrøtthet», at befolkningen blir «trøtt» av klimajournalistikk. En løsning på dette kan være å dempe katastrofevinkelen i mediedekningen, uten at det går utover alvoret i FN-rapportene.

Forskningen vår, som nylig er publisert, viser at løsningsorientert klimajournalistikk er viktig, hvor man fokuserer mindre på dommedagsretorikk og de negative sidene ved klimaendringene, og heller fokuserer på de gode historiene. Tradisjonelt er mediefortellingene ofte ute etter skurker eller offer, og på klimafeltet kan det være nok konflikter og triste historier å hente.

Vi ser allerede gode eksempler. BT har hatt gode artikler om bedrifter og privatpersoner som tør å ta i bruk solceller i regnbyen Bergen, og om skipsfart som vil bli grønnere. Vårt inntrykk er dessuten at mediene generelt dekker klimaendringer mer enn før.

Et tips til journalistene kan være at man må rette fokuset på veien ut av uføret, på dem som har gode løsninger, de som gjør viktige endringer i en bærekraftig retning. Også på dem som lever klimasmart og har endret livsstilen sin for å minke karbonavtrykket.

En siste utfordring vi møter, er den økonomiske krisen i mange redaksjoner. Dette har resultert i mangel på spesialiserte klimajournalister. Klimarapporter er krevende å sette seg inn i for journalister som ikke har vært borti temaet tidligere. Heldigvis finnes det en håndfull svært kompetente journalister som har dekket temaene i flere årtier, og som gjør en svært god jobb.

Tilbake til spørsmålet: Hva kan vi gjøre i jakten på bedre klimajournalistikk? Vi ser at det er viktig at klimaforskere får medietrening, og blir mer imøtekommende overfor journalister. Forskere har også fått formidlingspriser for sitt utrettelige arbeid med å kommunisere komplisert klimakunnskap. Slike forskere ønsker vi flere av!

I tillegg til dette ser vi at FNs klimapanel bør forbedre sin lesbarhet, ettersom det kan være vanskelig å forstå språket i rapportene. Klimapanelet har gjort mye for å kommunisere hovedkonklusjonene, men når ikke helt frem. Det er synd.

Det er likevel grunn til optimisme, men det gjenstår en del før vi som lesere og medieforbrukere forstår alvoret. Da må de gode historiene, om løsningene og tilpasning til et endret klima komme tydeligere frem. Den neste klimarapporten fra FNs klimapanel kommer i 2022. Forhåpentlig har alvoret da begynt å synke inn, både hos politikere, publikum og ikke minst hos medieprodusentene.

Boken baserer seg på et omfattende flerårig studiearbeid der hun oppsøkte og analyserte arbeidsforhold og bruken av datateknologi i ulike institusjonelle og individuelle kontekster. Hun kommer frem til at forholdet mellom informasjonsteknologi og arbeid har tre grunnleggende kjennetegn: 1) Teknologien er ikke nøytral i seg selv, men har noen innebygde karakteristikker som åpner for helt nye erfaringer, men som også går på bekostning av andre erfaringer; 2) på bakgrunn av de nye mulighetene som åpner seg, tar individer og grupper valg som former den videre utviklingen, og 3) samspillet mellom teknologiens iboende kvaliteter og menneskelig valg påvirkes i tillegg av sosiale, politiske og økonomiske interesser med både forutsigbare og uforutsigbare utfall. Allerede på et så tidlig stadium av datateknologiens inntog i organisasjons- og arbeidslivet, ser Zuboff tydelige særpreg ved det informasjonsteknologiske skiftet. På et tidspunkt lenge før internett ble introdusert peker hun på ulike kontrollmekanismer de nye informasjonsteknologiene åpner for, som etter hennes mening vil forandre fremtidens arbeidsliv.

Et nytt økonomisk paradigme

30 år etter at boken ble publisert befinner vi oss midt i en æra som ofte betegnes som «det store digitale skiftet» der alle hjørner av livet og samfunnet er i ferd med å gjennomsyres av datateknologi. Denne ideen går tilbake til Mark Weisers (1991) visjon av en usynlig, allestedsnærværende datateknologi («ubiquitous computing»), og er knapt 30 år senere ikke lenger en utopisk forestilling, men en faktisk realitet.

Tingenes internett, bedre kjent som «Internet of Things», har blitt et «buzzword» i den aktuelle digitaliseringsdebatten, og beskriver enkelt sagt det neste store skrittet i informasjonsteknologiens evolusjonære syklus. Teknologien veves nå tett inn i hverdagslivet og gjennomtrenger nærmest alle aspekter og omgivelser vi beveger oss i. Den stopper ikke foran oss, men invaderer i økende fart vår egen, menneskelige kropp.

Tidsnok til denne nye og invaderende fasen i informasjonsteknologien er Shoshana Zuboff i 2019 tilbake med en ny bok, med originaltittelen «The Age of Surveillance Capitalism. The Fight for a Human Future and the New Frontier of Power», som bygger på hennes akademiske livsverk og bærer på flere viktige budskap. Boken bygger på tanker som særlig finner resonans i den tyske offentligheten. I 2013 ble Zuboff nemlig vervet av den tyske journalisten og forfatteren Frank Schirrmacher til å skrive for føljetongen i et av Tysklands intellektuelle, journalistiske flaggskip: Frankfurter Allgemeine Zeitung. I flere essayer som Zuboff publiserte fra 2013 til 2018 innfører hun flere nye begreper som «overvåkningskapitalisme» («Surveillance Capitalism»), «de store andre» («Big Other») eller «mørke Google» («Dark Google»), og utvikler nye ideer som utgjør startskuddet til den store debatten om menneskenes digitale fremtid og «Big Data».

Den hemmelige arkitekturen

Zuboffs refleksjoner rundt overvåkning, datamisbruk og nye informasjonsteknologier treffer et fortsatt åpent sår i landet som er kjent for verdens strengeste datavern-reguleringer. Tysklands store interesse for å beskytte privatsfæren og personlig data er dypt forankret i flere kulturhistoriske begivenheter og resulterende kollektive traumer knyttet til datamisbruk (f. eks. jødeforfølgelse, Øst-Tysklands Stasi og folketelling i 1983).

Med argusøyne og sterkt ambivalente følelser har tyskerne først observert, og så diskutert, den pågående og omfattende digitaliseringen i samfunnet og hva det innebærer at datateknologiene og tilhørende infrastrukturer gjennomsyrer alt. Mange bransjer, særlig store mediebedrifter, hoppet nølende på transformasjonens digitale hurtigtog med ukjent reisemål. Med god grunn. Dette viser også et åpent brev fra 17. april 2014 fra en av Tysklands mest innflytelsesrike mediestyrere, Mathias Döpfner (daglig leder for Axel Springer-konsernet), i Frankfurter Allgemeine Zeitung, der han henvender seg til Googles administrerende direktør, Eric Schmidt. Under tittelen «Why we fear Google» forklarer Döpfner med et medrivende og tydelig språk at europeiske mediehus er helt avhengige av gigant-konsernet Google, og han tviler på at konkurranse kan fungere i dagens digitale marked, hvor søke-infrastrukturen og stort sett alle dataene til digitalt aktive borgere ligger i hendene til noen få private aktører. Situasjonen spissformulerer han slik: Google trenger ikke oss. Men vi trenger Google.

Zuboffs argumentasjon treffer tonen i diskusjonene om digitalisering i den tyske offentligheten, og da er det lite overraskende at hennes nyeste bok først ble utgitt i Tyskland før den ble publisert i hennes hjemland, USA. Bokens fysiske representasjon kan ses som en «statement» i seg selv, og kommer kanskje til å skremme alle som har vent seg til «lettfordøyelig» digitalt innhold. Boken er bokstavelig talt ingen lettvekter med sine 1,2 kilo og 704 sider, men Zuboffs lettflytende og essayistiske fortellerstil, kombinert med et fengende innhold, gjør boka til en «pageturner».

Zuboff briljerer i sin nye bok med sin omfattende kunnskap, og lager et sammenhengende og klokt oppbygget narrativ der hun prøver å finne svar på et viktig grunnleggende spørsmål: Hvem profitterer på den grenseløse kunnskapen og den nye makten informasjonsteknologier åpner for?

Gjennom møysommelig granskede detaljer fra ulike hendelser og utallige kilder samlet over 17 år, som bedriftsrapporter, statistikker, juridiske vedtak og avisartikler, samt kritisk vurdering av teorier av forskere som Burrhus Frederic Skinner og økonomiprofessorer Joseph A. Schumpeter eller Thomas Piketty, følger Zuboff utviklingen og sporene til hovedsakelig tre tech-giganter: Google, Facebook og Microsoft. Hun identifiserer disse konsernene som petriskålen for å observere «DNA-strukturen» til et nytt økonomisk paradigme som har dannet seg i kjølvannet av spesielle historiske konstellasjoner på begynnelsen av 2000-tallet i USA.

Radikal kapitalisme

Zuboff beskriver utviklingen av en ny og mer radikal form for kapitalisme hun betegner som «overvåkningskapitalisme». Den baserer seg ikke lenger på menneskelig arbeid og det velkjente Marx-imperativet hvor den som eier produksjonsmidler eier makten, men grunner sin økonomiske interesse i en allsidig og altomfattende overvåkning av menneskers handlinger og adferd, både i digitale og analoge sammenhenger. I dette systemet forstås menneskelig adferd som en grenseløs, utømmelig råvare som er tilgjengelig i et uregulert område, og som kan brukes og forvandles til økonomisk gevinst.

Zuboff ser spesielt på høsting av dataspor generert av menneskelige interaksjoner på nett. Slike spor samles, analyseres og akkumuleres ved hjelp av avanserte algoritmer og kunstig intelligens uten at vi er klar over det. Disse datasporene, som også omtales som «datastøv», kan forstås som forskjellige overskuddsdata som lagres uten at vi legger merke til det, for eksempel gjennom et enkelt Google-søk. I tillegg til selve søket genereres nemlig forskjellige andre data, som antall brukte søkeord, søkerens formuleringer, individuelle inter-punkteringer, klikkmønstre, inntastingshastighet, oppholdes varighet, staving og lokalisering. Disse overskuddsdataene, i kombinasjon med andre data fra våre bevegelser på nettet, blir brukt til å lage omfattende profiler av personer og danner grunnlaget for det neste steget – å kategorisere og forutsi adferden vår (Zuboff, 2018, s. 90).

Zuboff beskriver det nye økonomiske paradigmet som «uten presedens», og det kreves dermed helt nye begreper og konsepter for å forstå de nye fenomenene og deres overordnede betydning. Den fremvoksende makten hun kaller for «instrumentarisme» erstatter tidligere produksjonsmidler med komplekse og omfattende teknologi-baserte mekanismer for å analysere, modifisere, samkjøre og styre menneskelig adferd i sanntid med et overordnet mål om å oppnå sikre økonomiske gevinster. Zuboff ser denne nye data-drevne markedsformen som en ny standardmodell for web-baserte bedrifter, og hun avslører Silicon Valleys Tech-Elites (Google, Facebook og Microsoft) ulike metoder og strategier for å konsentrere makt og bevisst skjule sin egen praksis og egne interesser.

Å bruke narrativer basert på teknologisk determinisme beskriver Zuboff som den trojanske hesten i det nye økonomiske paradigmet. Ifølge Zuboff blir innovasjon bevisst fremstilt som et uunngåelig og skjebnesvangert disruptivt brudd som automatisk foregår i svimlende fart. Hun ser på dette som et strategisk trekk for å legitimere det som i Silicon Valley kalles «permissionless innovation». Med andre ord innebærer dette å bevisst formidle et bilde av teknologiutviklingen som en uunngåelig skjebne, og bruke dette som et raffinert retorisk grep for å tvinge folk til blind aksept og kapitulasjon.

Antidemokratiske maktstrukturer

Zuboffs dyptgående refleksjoner løfter ikke bare sløret på hva tech-gigantene driver med, godt skjult for offentlighetens blikk, men avslører en ny form for makt som er selv-referensiell, parasittær og spikret med dyptgående, antidemokratiske tendenser. Den satser på et maskinbasert, matematisk bilde av mennesker, hvor mennesker degraderes til deterministiske objekter som styres, manipuleres og høstes, uspurt av avanserte og likegyldige (umoralske) maskiner for de mest intime og private detaljer som andre tjener penger på.

Zuboff konkluderer med at den indre logikken som avtegner seg bak den nye økonomiske logikken og dens maskinbaserte systemer representerer en antropologisk trussel for individets suverenitet, verdighet og selvbestemmelse. Hun oppfordrer oss til å være sand i girkassen ved å stille kritiske spørsmål og å ikke akseptere den nåværende, skandaløse misbruken av digitale ferdigheter som er forbeholdt en liten elite av menneskeheten.

Boken representerer ikke bare et viktig bidrag til å forstå det større bildet bak det digitale skiftet i samfunnet; den er også et viktig og etterlengtet korrektiv til den dominerende og ensidige retorikken til industrien og tech-gigantene, som fortsatt opptrer som om de har enerett å bestemme over menneskenes fremtid. Boka er et manifest som motiverer til samfunnsdebatt, og oppfordrer oss til å våkne opp og stille kritiske spørsmål. Den er et opprop for å kjempe for alternative forståelser som gir lysere framtidsutsikter enn det overvåkningskapitalismens ensidige og altomfattende logikk avtegner.

Kilder

Doepfner, M. (2014). «Why we fear Google.» Frankfurter Allgemeine Zeitung.
Weiser, M. (1991). «The Computer for the 21st Century», Scientific American, 265/3: 94–105. JSTOR.
Zuboff, S. (1988). In the Age of the Smart Machine. The Future of Work and Power. New York: Basic Books.
Zuboff, S. (2018). The Age of Surveillance Capitalism. The Fight for a Human Future at the New Frontier of Power. New York: PublicAffairs.

Tusener av rundkjøringer har vært okkupert, veier er blitt blokkert og det har vært demonstrasjoner over hele Frankrike. Landet har vært rystet i grunnvollene av De gule vestene, som på sitt mest intense mobiliserte 282000 mennesker.

I Paris har mellom åtte og ti tusen tatt til gatene og omgjort den franske hovedstaden til en krigssone. 24. november, 1. og 8. desember var paradegaten Champs-Élysées dekket av brennende biler, luksusbutikker ble plyndret og en del av Triumfbuen ble vandalisert. Barrikader ble satt opp og politistyrkene ble angrepet. I løpet av et døgn rundt 1. desember ble over 10000 tåregassgranater avfyrt av politiet i Paris, hvilket er rekord.

8. desember ble over 89000 politifolk mobilisert over hele Frankrike, pansrede kjøretøy ble utplassert i hovedstaden, samtidig ble mer enn 1700 arrestert over hele landet. Flere politimenn ble også anmeldt for vold denne dagen.

Totalt har syv personer omkommet som følge av De gule vestenes mobilisering, hovedsakelig i nærheten av veisperringene. 1400 er blitt skadet. Mange mindre byer har fått betydelige skader i forbindelse med demonstrasjonene.

Grunnleggende årsaker

Ikke siden de mye omtalte demonstrasjonene i mai 1968, har Frankrike opplevd en så gjennomført voldelig og bredt forankret folkebevegelse. Ifølge ulike målinger støtter mellom 65 prosent og 84 prosent av befolkningen De gule vestene. Underveis har alt fra elever ved de videregående skolene, advokater og bønder støttet bevegelsen, og i kjølvannet av alle demonstrasjonene planla ulike fagforeninger generalstreik 14. desember. 18. desember protesterte selv politifolk for å bedre sine arbeidsvilkår.

De gule vestenes program var lenge uklart, men i begynnelsen av desember ble kravene tydeliggjort: Økning av lønnsnivået, et forbedret skattesystem, gjeninnføring av formuesskatt, økte skatter for de mest velstående, begrensete fordeler for politikere, bedring av de offentlige tjenestene, samt folkeavstemninger når det forlanges. Videre krevde de økt kjøpekraft for folk flest, hvilket ble støttet av partier på venstresiden. Dessuten ble det fremmet krav om opphør av alle privilegier de politisk folkevalgte har skaffet seg.

Et distriktsopprør

Hvordan begynte det hele? Gnisten ble antent i september. Da annonserte regjeringen en økning i dieselprisene for å finansiere klimatiltakene regjeringen ville iverksette. Dette etter at prisen på hydrokarboner allerede hadde økt med mellom 14 prosent og 22 prosent det siste året. I løpet av et par dager organiserte hver region en gruppe av «gule vester» på Facebook, men raseriet var langt mer omfattende og handlet om mye mer enn prisøkning på diesel. Det dreide seg om tre faktorer: Økonomi, klimatiltak og politikk.

De gule vestene består i all hovedsak av mennesker fra arbeider- og middelklassen som bor langt unna storbyene. Rent politisk er det en mildest talt blandet bevegelse med innslag fra så vel ytre høyre som ytre venstre. Arbeidsledige, eiere av småbedrifter, enslige mødre, funksjonærer og fagforeningsfolk: Alle opplever økonomiske problemer.

I Gard, et fylke i Sør-Frankrike, der De gule vestene står spesielt sterkt, er det 12,4 prosent arbeidsledighet, og befolkningen er her av de fattigste i hele landet. Selv om De gule vestene anklager president Emmanuel Macron for blant annet å ha avskaffet formuesskatten for de aller rikeste mens han øker skattene for pensjonistene, skyldes den økte fattigdommen også overgangen til euro, generell prisøkning og manglende økning av minstelønnssatsen som ble frosset i 1990-årene. Alt dette ble gjort for å dempe inflasjonen og senke de offentlige utgiftene, for dermed å holde underskuddet av BNP på under EU-kravet på 3 prosent.

Geografen Christophe Guilluy, forfatter av boken No Society (Edition Flammarion) går enda lenger: «Globaliseringen har en territoriell effekt, idet den i all hovedsak er til beste for eliten i storbyene,» sier han til gratisavisen «20 Minutes». «Franske utkantstrøk, industriområder og småbyer merker en kraftig nedgang i behovet for arbeidskraft. Denne utviklingen begynte i industrien på 80-tallet. De gule vestene kommer ikke ut av det blå: Folk flest opplever nedgang i kjøpekraft og dårligere levestandard, og de er lei hele globaliseringsprosjektet.»

Grønt skifte med skjev fordeling

En av hovedårsakene til De gule vestenes raseri dreier seg om den økonomiske skjevfordelingen knyttet til klimatiltakene regjeringen vil innføre. Statsminister Edouard Philippe annonserte 14. november at man skulle kompensere prisøkningen på diesel ved blant annet å gi tilskudd til biler som forurenser mindre.

«Hvorfor er ikke prisen på drivstoff til fly og båter som brukes av de rike og forurenser mer, beskattet?,» spør pensjonisten Pierre Robert fra en rundkjøring i Nîmes i Sør Frankrike.

«Jeg mottar 900 euro i måneden, hvordan har du tenkt at jeg skal få kjøpt meg en elektrisk bil som koster minst 20 000 euro selv om jeg får støtte fra staten til å kjøpe en slik bil?,» spør sidemannen hans.

«Alle vil forurense mindre, men det er en viss forskjell i handlingsrom mellom inntekter på 800 euro og 10000 euro i måneden,» sier Patrick Tacussel, som er sosiolog ved Universitetet i Montpellier III.

Et nytt 1789?

De gule vestenes krav handler i første rekke om mer direkte demokrati, og bevegelsens avvisning av politiske partier føyer seg inn i en lang tradisjon av mistillit til elitene. «I 15 år har det kokt i folket, vi streiker, vi stemmer ytre høyre for å protestere mot makten. Og ja, nå er det kommet så langt at det smeller,» sier en gulvest i Alès, en tidligere arbeiderby i Gard.

Motstanden er imidlertid langt mer omfattende. Den dreier seg også om det franske, politiske systemet.

«Det som er kritisk i dag, er det faktum at vi velger representanter til Parlamentet som skal sitte i fem år og utforme landets politikk og lover i den perioden», sier Dominique Rousseau, professor i juss ved Universitetet i Paris I — Pantheon Sorbonne, til avisen La Marseillaise. «Befolkningen ønsker å kunne påvirke politikken i tidsrommet mellom to valg, det er selve legitimitetsprinsippet fra 1789 det nå stilles spørsmål ved.»

Og nå?

Mye tyder på at De gule vestenes kamp i gatene kulminerte lørdag 15. desember. Den dagen demonstrerte kun 66000 personer over hele Frankrike, en liten gruppe sammenliknet med de 166000, 136000 og 126000 franskmenn som tok til gatene de foregående helgene.

Det skal sies at president Emmanuel Macron intervenerte 10. desember da han lovet å øke minstelønnen med 100 euro (kun fem millioner franskmenn er berørt av denne reformen), vil vurdere skatteøkningen for enkelte pensjonister, gjorde overtidslønnen skattefri og samtidig anmodet større bedrifter om å gi sine ansatte julebonus. Dette til en kostnad av i alt 10 milliarder euro.

Men disse innrømmelsene oppleves kun som spillfekteri: Bevegelsen har spredt seg til Belgia og mange av de gule vestene tar ikke Emmanuel Macron og hans såkalte innrømmelser på alvor, han kommer uansett ikke til å skifte politisk kurs.

Fremtiden avgjøres først og fremst ved de kommende valgene. 18. desember presenterte De gule vestene en liste til EU-valget i 2019. Etter foreløpige beregninger vil de få 12 prosent av stemmene og vil kunne utfordre president Macron og hans En Marche-bevegelse.

Hvis De gule vestene derimot ikke kvitter seg med de mer ekstreme elementene i bevegelsen og reetablerer seg, kan det franske politiske terrenget oppleve en like uventet vending som i det 19. århundre, ved at de politiske partienes kamper seg imellom kan komme til å bli en klassekamp i marxistisk forstand. Og hvem vet om det franske raseriet vil flytte seg til resten av Europa…

De fleste husker nok at det var Sophie Elise Isachsen som satte palmeolje i Freias påskeegg på dagsorden. Ved hjelp av et blogginnlegg hvor hun informerte om at de populære sjokoladeeggene inneholdt palmeolje skapte hun enorme debatter, og fikk Rema 1000 til å boikotte salg av eggene.

Mange har kanskje også fått med seg Ulrikke Falchs kamp mot kroppspress og for feminisme, hvor hun på Instagram publiserer bilder av seg selv i svært lite høytidelige settinger – sammen med politiske budskap. 

I tillegg til ytringene i sosiale medier har det blitt stadig vanligere at disse aktørene også gir ut populære bøker basert på sine erfaringer og meninger. Vi ser altså at de har potensielt stor påvirkningskraft, og mulighet til å få folk til å engasjere seg i ulike tema.

Influencernes aktivitet har vært mye diskutert de siste årene. På grunn av den antatte påvirkningen de har på unge mediebrukere, har disse diskusjonene hatt en negativ undertone. Men trenger påvirkningen kun å være negativ?

Instagram som arena for politisk meningsdannelse

I lys av funnene fra min masteroppgave Instagram som arena for politisk meningsdannelse (2018), argumenterer jeg for at influencerne kan anses som opinionsledere, og dermed kan ha en positiv innvirkning på sine følgere. Samtidig mener jeg at influencere ikke nødvendigvis er et nytt fenomen, men heller er opinionsledere som bruker sosiale medier som arena for å nå ut med sine meninger.

En influencer er en helt vanlig internettbruker som får store følgerskarer på blogger eller i sosiale medier på grunn av sine tekstlige eller visuelle delinger, ofte fra eget hverdagsliv (Abidin, 2016). Begrepet «opinionslederskap» kommer fra teorien om tostegshypotesen som handler om at massekommunikasjon foregår som del av en sosial struktur hvor budskapet ofte går innom et mellomledd – opinionsledere – før det når mottakerne (Lazarsfeld m.fl., 1944). Altså går teorien ut på at «folk flest» ikke får avgjørende informasjon fra politikere eller mediene, men fra folk i nærmiljøet.

I min masteroppgave om Instagram som arena for politisk meningsdannelse undersøkte jeg blant annet hvordan influencere på Instagram kunne påvirke følgernes politiske meningsdannelse.

Jeg gjennomførte en innholdsanalyse for å undersøke hvordan denne aktiviteten foregikk på Instagram. Profilene til seks ulike influencere på Instagram ble analysert. Her analyserte jeg bilder, bildetekst, eventuelle videoer, så på kommentarfeltene, profilteksten og profilene som helhet for å få et innblikk i hvordan influencerne kommuniserte med sine følgere. Jeg analyserte Instagram-poster med tema som kroppspress og selvfølelse, rasisme, voldtekt, dyrs rettigheter og barns lidelse som følge av krig.

I tillegg gjennomførte jeg ti dybdeintervjuer med informanter i alderen 18–29 år, hvor det var én mann og ni kvinner. Alle informantene fulgte minimum én av de seks influencerne som var utgangspunkt for innholdsanalysen, og alle benyttet Instagram daglig.

Identitetspolitikk og identifikasjon

Innleggene hadde både hverdagslig og politisk karakter. Noen ganger blandet, noen ganger adskilt. De politiske innleggene må i hovedsak anses for å være kulturelt politiske innlegg, sett ut ifra teorien om kulturelt medborgerskap. Dette på grunn av deres tilknytning mot hverdagen, og deres identitetspolitiske innhold. Typiske identitetspolitiske tema er ifølge Nancy Fraser (1995: 82) feminisme, homofili og rasisme.

Innleggene ble knyttet mot den identiteten hver enkelt Instagram-bruker hadde opparbeidet seg utad. Dette gjorde at følgerne kunne kjenne igjen hvem som hadde publisert innleggene bare ved å bla forbi dem. Akkurat denne tilknytningen til hverdagsaktuelle temaer og til influencernes egen opparbeidede identitet, viste seg å være viktig.

For Ulrikke Falch, som benytter seg av en virkelighetsnær, lite estetisk fremstillingsmåte, var det lett å fremstå som troverdig for følgerne. Dette fordi følgerne enkelt kunne kjenne seg igjen i det som ble presentert, en viktig faktor for å videre klare å skape engasjement.

Ved å presentere temaer følgerne klarer å relatere til sin egen hverdag, og videre gi dem mulige måter å handle på, klarer influencerne – i varierende grad – å skape både engasjement og handling blant sine følgere.

Dette ser vi for eksempel i Ulrikke Falchs innlegg hvor hun i sin kamp for feminisme tar et oppgjør med kroppspress. Bildet viser en hverdagslig situasjon, hvor Falch opptrer tilsynelatende usminket og tilfeldig kledd. Dermed blir influencernes politiske budskap en del av den identiteten de formidler, og noe følgerne kan identifisere seg med.

Kilde til informasjon om saker og standpunkt

Som nevnt fulgte alle informantene minimum én av seks influencere som var utgangspunkt for innholdsanalysen. De to influencerne som ble fulgt av flest av informantene, og som også oftest ble trukket frem som eksempler var Ulrikke Falch og Sophie Elise Isachsen. At influencerne har stor påvirkning ble tydelig når informantene uttrykte at disse aktørenes profiler ble benyttet til å finne informasjon om saker.

I tillegg fortalte flere av dem at de undersøkte hvilke standpunkt influencerne tok i ulike saker, for så å bestemme hva de selv mente. Det viste seg at influencerne rammer inn sakene og omformer budskapene slik at de fremstår som mer relevant og forståelig for følgerne. Temaene blir presentert av noen med like interesser som mottakerne selv, og som også ofte befinner seg i samme aldersgruppe som dem.

Dette gjør at det fremstår nærere enn det ville gjort hvis det samme ble presentert av en fremmed journalist i en avis. Måten influencerne vinkler sakene på og skaper rammer rundt dem, bidrar til at følgerne deres legger merke til aktuelle saker eller temaer de kanskje ikke hadde fattet interesse for ellers.

Følgerne ble «kjent» med influencerne ved at de fulgte dem tett over lengre tid. På denne måten fikk de et bilde av hvilke meninger hver influencer hadde. På grunnlag av dette kunne følgerne avgjøre hvorvidt de stolte på det som ble fortalt.

Noen av informantene i min undersøkelse sa at de kunne adoptere synet til spesifikke influencere i en sak, uten å vite noe særlig om verken saken eller motargumentene. Dette fordi de følte de kjente dem så godt at de følte seg trygg på at de var enig med dem. Det ser vi blant annet ut ifra en av informantenes uttalelser:

[…] Og så er det ofte jeg lar meg påvirke av hvis det er noen eh… altså, hvis det er noen jeg følger, det kan være kjendiser, men det kan også være venner, som har ytret noe om den saken, så kan jeg ganske ofte hoppe på samme side, iallfall frem til det motsatte er bevist. Eh… og høre den siden, så det blir nok, det blir mye partisk det jeg får inn. Fordi at jeg ikke går direkte til, eh, avisene og leser derfra. Mhm. — Katrine, informant

Dette kan minne om de situasjonene hvor vi går til en venn vi stoler på for å få råd eller informasjon. For mennesker med en travel hverdag kan dette være en måte å klare å holde seg oppdatert på.

Det viser at på grunn av måten influencerne inviterer følgerne til å bli kjent med seg og sine holdninger, kan de i noen tilfeller påvirke folks meninger i like stor grad som nære familiemedlemmer. Influencerne blir nærmest som venner følgerne oppsøker for råd og tips. De tar rollen som opinionsleder. 

Identifikasjon og autentisitet viktig for opinionslederskap

Det var flere faktorer som var viktig for at influencerne skulle få denne rollen, som kan minne om opinionslederskap. Identifikasjon var en av disse faktorene. Flere av informantene i undersøkelsen snakket om at de kjente seg igjen i det som ble publisert på Instagram.

Det kunne være identifikasjon med stilen, for eksempel ved at noe ble oppfattet som usensurert eller hjemmesnekret. På den måten virket det virkelighetsnært, og var lett for informantene å relatere til.

Det er jo en veldig sånn usensurert. Du hører lydene når du tråkker liksom, det er veldig sånn, du hører musikken i bakgrunnen, og veldig sånn hjemmesnekra da, og veldig lite ehm… lite profesonelt. Og det tror jeg er en del av stilen, og det er definitivt sånne ting som man kommer kanskje litt sånn gjenkjennelses identifiserer seg med henne når det er så uprofesjonelt, og dårlig lys, og ganske sånn stygg settig da (ler). Det virker mer gjenkjennbart enn det ville gjort om det ikke var sånn. — Frida, informant

Flere av informantene uttalte at det virket mye mer ekte hvis det var relaterbart. Også tema eller innholdet i innleggene var noe informantene kunne føle gjenkjennelse av. Særlig følelsen av fellesskap i saker som informantene opplevde at angikk dem, bidro til å skape identifikasjon. Slik fikk informantene en form for bekreftelse på at det de selv mente var «riktig».

En av informantene poengterte at et innlegg som handlet om kvinners rettigheter i Saudi-Arabia ikke fanget interessen hennes på samme måte som andre ting, slik som “homofili og sånne type ting”.  Hun sa:

Jeg tror ikke det er det folk vil ha på Instagram. Og det er jo tross alt til siste slutt vi som bestemmer hva vi vil ha. Men hun har jo 235 likerklikk på innlegget, og en kommentar ser det ut som. Jeg vet ikke hva hun har på de andre innleggene sine, men i forhold til et innlegg hvor man gjerne skriver om noe annet da, homofili eller sånne type ting, så ville nok det kanskje hatt litt mer interesse, fordi at det er en veldig, det er en sak som angår oss her i Norge. Det der er ikke en sak som angår oss her i Norge. […] Jeg tenker det må være nært enten geografisk eller følelsesladd. Og da kan det gjerne være nært i den forstand at man, at det relaterer til noen man har opplevd da, for eksempel. Homofili, det er jo verden over, selvfølgelig, men veldig i Norge. Det er i Norge og. Disse skytemassakrene som er i USA, selvfølgelig påvirker det oss i Norge, vi har jo hatt Utøya. Men kvinner kan kjøre bil i Norge. Kvinner har alltid kunnet kjøre bil i Norge. Så det blir liksom sånn, det må være enten geografisk eller følelsesladd for at det skal nå frem til noen på Instagram. For det er ikke egentlig ment til å skulle være en nyhetskanal. — Mia, informant

Å klare å holde seg til det følgerne så på som relevante politiske tema i den norske offentligheten og å uttrykke seg om ting man selv har et grunnlag for å uttale seg om, var også viktig for hvor stor troverdighet influencerne hadde. En av informantene valgte å bruke Sophie Elise Isachsen og Ulrikke Falch som eksempler. Hun snakker først om Isachsen:

[…] ja, det er veldig fascinerende når du ser på Instagram-profilen, det er… det er en slags kompleksitet som jeg synes er veldig fascinerende der, over at det går an å på en måte posere så seksuelt i ingen klær omtrent, til å så skulle delta på debatter og hevde at du er seriøs og en stemme. Altså.. jeg synes den.. og jeg sier ikke nødvendigvis at man ikke skal kunne gjøre begge deler. Jeg bare synes at det er veldig, altså, Ulrikke Falch har en veldig tydelig, hun har valgt på en måte en veldig tydelig der hun sier at “dette er meg”, mens jeg føler at Sophie Elise er en mix av roller. — Katrine, informant

Her ser vi at Ulrikke Falch anses som autentisk fordi hun har en klar linje for hvordan hun formidler sin identitet. Det virker som det for informantene er vanskeligere å få grep om den identiteten Sophie Elise formidler.

Dermed tillegges Falch rollen som autentisk mens Sophie Elise ikke gjør det. Falch lykkes altså bedre med sine virkemidler, til tross for at begge formene for presentasjon av egen identitet er bevisste presentasjoner.

I tillegg til disse faktorene ønsket informantene en form for oppfordring eller måte å bidra på. Hvis dette manglet kunne det oppstå usikkerhet og følelse av hjelpeløshet. En av informantene ga uttrykk for at hun synes det var vanskelig å forholde seg til informasjonen når hun ikke fikk en konkret beskjed om hva hun skulle gjøre med den.

Dermed blir influencerne som en guide som hjelper følgerne i retning mot «riktig» handling. En kunnskapsrik «venn» som hjelper dem å finne frem i jungelen av informasjon og valgmuligheter.

Konsekvenser for meningsdannelse

Demokratiet er avhengig av at også de unge bruker stemmeretten sin. Denne gruppen er blant de som leser minst nyheter, og som også er minst politisk aktiv. Dermed blir andre kanaler viktige for politisk meningsdannelse.

Undersøkelsen viser at Instagram kan være en sentral arena når det kommer til meningsdannelse for unge borgere. Spesielt viktig var altså forholdet mellom influencer og følger, et forhold som nærmest kan anses som vennskap. Følgerne opparbeider seg god kjennskap til influencerne ved å følge dem tett, og de får godt grep om meningene deres. På denne måten kan de plassere seg selv og sine meninger i forhold til disse aktørene.

Dermed mener jeg at influencerne kan anses som opinionsledere. De er aktører som deler av sin kunnskap, og som påvirker andres meninger ved å dele denne kunnskapen. Følgerne deres er opptatt av hva de mener, og kan også tidvis adoptere meningene deres uten noen form for kritisk blikk. 

Dette er positivt i den grad at følgerne kan innhente informasjon og tolkninger av tema som de gjerne ikke hadde fått andre steder. De kan fatte interesse for tema de kanskje ikke hadde blitt interessert i hvis de leste dem i en avis, og de kan bli informert om hendelser de ellers ville oversett.

Likevel finnes det flere problematiske aspekter ved dette. Når informantene tar det de leser for å være sannheter uten å se på det med kritiske øyne, hopper de over et viktig ledd i den meningsdannende prosessen.

Samtidig ser vi at de ved å være svært selektive rundt hva som interesserer dem risikerer å gå glipp av viktige tema. På denne måten eksponeres de for ting de allerede har opparbeidet seg en mening om, eller ting som på en eller annen måte står dem nært. Andre saker velges bort, eller fanger ikke en gang oppmerksomheten deres.

Til tross for farene ved influencernes påvirkning på disse unge menneskene, velger jeg å se på det som positivt. For dem som ikke leser nyheter eller holder seg oppdatert på hva som skjer i samfunnet kan informasjonen de får via influencere gi dem et grunnlag for videre interesse og engasjement. For dem som leser nyheter og holder seg oppdatert, kan det være et godt supplement til det de får med seg i andre kanaler.

Jeg mener derfor at influencerne fungerer som opinionsledere, og at dette kan ha en positiv effekt på unge borgere. Likevel er det viktig å være kritisk til hva som deles, og hvordan følgerne videre benytter seg av dette.

Litteratur:

Abidin, Crystal (2016), «Aren´t These Just Young, Rich Women Doing Vain Things Online?»: Influencer Selfies as Subversive Frivolity. Social media + society. April-June 2016: 1–17.

Fraser, Nancy (1995), From redistribution to Recognition? Dilemmas of Justice in a ‘Post- Socialist Age’. ProQuest, Vol. 0, Issue 212, London.

Lazarsfeld, Paul F; Berelson, Bernard & Gaudet, Hazel (1944), The people‘s choice. How the voter makes up his mind in a presidential campaign. New York, Duell, Sloane and Pearce.

Disse ordene er fritt oversatt fra den egyptiske feministen Mona Eltahawy sin bok Jomfruhinner og hijab: Hvorfor Midtøsten trenger en kjønnsrevolusjon. Hun oppsummerer på en god måte hvordan det å bruke stemmen sin, og kreve å bli tatt på alvor, kan oppfattes som en opprørsk handling, når det burde vært en selvfølge.

Hun forklarer hvordan det å bruke en av våre mest grunnleggende menneskerettigheter: retten til å ytre seg, kan oppleves som vulgært eller at man krever for mye.

Da jeg for to år siden skrev kronikken «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå» som stod på trykk i Aftenposten 26. april 2016, turte jeg å mene at mine opplevelser, min historie og min sannhet, som har likhetstrekk med historiene til mange andre jenter jeg kjenner, betyr noe.

Jeg turte å mene at jeg betyr noe. At vi betyr noe. Og at historiene fra våre liv er like sanne som alle andre sine historier. Og at vi har like mye rett som alle andre til å bruke stemmene våre, og ytre oss om de sakene som engasjerer oss.

Og det har jeg lært at er den mest opprørske handlingen en kvinne kan begå.

For selv her i Norge har ytringsfriheten en pris, og tidligere denne høsten kunne vi lese Amnesty International Norge sine funn i undersøkelsen “Kvinnelige politikeres erfaringer med netthets”, som blant annet viste at syv av ti kvinnelige rikspolitikere sier hets har gjort dem mer forsiktige. Én av tre har sluttet å ytre meningene sine på nett, og ni av ti mener hetsen fremprovoseres av enkeltsaker som de har frontet i offentligheten.

Tall fra Medieundersøkelsen 2018 viser at det er langt færre blant de unge som ytrer seg i nettdebatter nå enn for fire år siden, og én av hovedgrunnene til dette er frykten for å oppleve hets eller trusler.

Da jeg begynte å ytre meg for noen år siden, pleide jeg å bli satt ut av hatmeldingene jeg fikk under innlegg jeg selv hadde skrevet eller som var skrevet om meg. Jeg møtte disse med å skrive om dem i sosiale medier, og dermed prøve å “ufarliggjøre” hetsen og de ekle kommentarene.

Etter hvert har jeg sluttet å lese kommentarfelt, men både jeg og andre samfunnsdebattanter vet hva det vil koste oss hvis vi lar oss friste til å sjekke hva som skrives. Dessuten er det ikke alle som kan unngå hetsen ved å la være å lese kommentarfelt.

Netthets og diskriminering rammer ulikt, både i form og i omfang. Jeg som snakker rogalandsdialekt, kler meg som jeg gjør og har et navn som ikke forteller hvor foreldrene mine er fra, opplever for eksempel mindre hets og en annen type hets enn debattanter som er mørkere i huden eller som bruker hijab. Som kvinnelig samfunnsdebattant opplever jeg hets på en annen måte enn mannlige debattanter, og hetsen er ofte mer seksualisert.

Hets og trusler på sosiale medier er en av de største truslene mot ytringsfrihet i Norge. Jo færre det er som bruker stemmen sin i samfunnsdebatten, jo større plass får de ekstreme stemmene og ytterpunktene, og jo færre blir nyansene i debatten.

Noe av den kritikken jeg fikk da jeg begynte å snakke om skam og æreskultur for noen år tilbake, var at jeg ved å snakke om det helte bensin på bålet til de som i utgangspunktet hatet det mangfoldige og flerkulturelle Norge, og som ville bruke våre historier til å spre mer hat og fordommer. At ved å snakke om uretten som vi opplevde ville vi bidra til å stigmatisere våre egne miljøer ytterligere. At det beste vi kunne gjøre var å la være å snakke høyt om disse utfordringene slik at de ikke blir kuppet, og misbrukt i en agenda vi ikke stiller oss bak.

Det er mange som har prøvd å kuppe våre historier og score billige poeng ved å misbruke våre stemmer, og de befinner seg på ulike steder i det politiske spekteret.

Men alternativet er ikke å slutte å snakke høyt om urett. Alternativet er at flere snakker om det. Alternativet er at de av oss som ikke hater fellesskapet, mangfoldet og det flerkulturelle Norge, snakker høyt og tydelig om de utfordringene vi ser. At vi gjør det med et språk og en holdning som ikke stigmatiserer allerede stigmatiserte grupper ytterligere, eller prøver å bygge opp under skillet mellom “oss og dem”. Alternativet er at vi som kan bruke stemmen vår gjør det, både for oss selv og for de som av en eller annen grunn ikke har mulighet til det akkurat nå. Og at vi gjør det med omhu og ettertanke.

Til tross for den store påkjenningen det er å bruke stemmen sin i den offentlige debatten i Norge, så er vi i en særstilling. For det meste så er det trygt å ytre seg. Man risikerer verken fengselsstraff eller å bøte med livet når man bruker stemmen sin, slik mange debattanter rundt omkring i verden gjør.

Likevel kommer verden stadig nærmere oss, og 23. november ble den syriske aktivisten Raed Fares, som jeg fikk æren av å møte på Oslo Freedom Forum i 2017, drept på åpen gate i Syria på grunn av sitt menneskerettighetsarbeid. Tidligere i høst ble den saudiarabiske journalisten og aktivisten Jamal Khashoggi, som også var på Oslo Freedom Forum før sommeren, drept på et saudiarabisk konsulat i Tyrkia.

Samtidig som modige enkeltmennesker blir drept for å forsvare rettighetene våre, ser vi verdensledere, politikere og andre som bruker ordene sine til å undergrave menneskerettighetene, friheten til å være den man er og det fellesskapet vi ønsker å være en del av og styrke. Dette skjer i Norge også. Hvordan skamløs-bevegelsen blir misbrukt er bare ett eksempel.

Språket kan brukes til å ekskludere og fremmedgjøre, rive ned det vi har bygget opp som samfunn, og skape holdninger som gjør det enklere å stenge andre mennesker ute. Språket brukes også av noen til å undertrykke mennesker som er uenige med dem.

Vi har et ansvar på dette området også. Vi må verne om språket vårt, og være bevisst på hvem det er som definerer ordene vi bruker, og som ved å gjøre dette er med på å definere oss. Både som enkeltindivider og som samfunn. Vi må være bevisst på hvilke ord det er vi produserer og reproduserer. Det kan ha store konsekvenser hvis de som ikke unner menneskeheten godt er de som får lov til å definere vår menneskelighet.

Vi kan og skal ikke forby ytringer vi ikke liker, men vi kan skape nye holdninger og endre diskurser.

Med god assistanse både frå NRK og kollegaar ved forskingsprosjektet SCANPUB (The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2016), leverte eg i juni masteroppgåva «Portraying a Major Minority in Televised Public Service Broadcasting: Portrayal of Polish Immigrants in the Norwegian Broadcasting Corporation», der eg har undersøkt korleis dekninga av polakkar i NRK sitt TV-tilbod har utvikla seg frå 1970 til 2008. Nokre hovudpunkt:

• Dekninga av polakkar har jamt over vore låg samanlikna med andre vestlege nasjonalitetar, men har auka drastisk etter at Polen vart del av EU/EØS sin frie arbeidsmarknad i 2004.
• 74 prosent av det analyserte materialet er i hovudsak sympatisk i si framstilling av polakkar.
• Framstillinga av polske innvandrarar i NRK har endra seg mykje dei siste 50 åra, frå tilnærma utelukka sympatisk på 70-talet opp mot 45 prosent usympatisk kring tusenårsskiftet, før det gjekk tilbake til 82 prosent sympatiske framstillingar i fireårsperioden etter 2004.
• Det kan sjå ut til å vere ein samanheng mellom polakkane sin utvandringsgrunn og tematikkane og framstillingane i NRK si dekning.

Stor gruppe, låg dekning

Figuren under viser fordelinga mellom nemninga av ulike nasjonalitetar i NRK sin interne programdatabase SIFT. SIFT er i stor grad komplett fram til og med 2009, og 2008 er difor sluttåret for undesøkinga. Masseinnvandringa frå Polen starta ikkje før EU-ekspansjonen i 2004. Desse tala bør òg sjåast i samanheng med innbyggjartalet av dei ulike gruppene i Noreg.

Frå denne figuren kan ein gjere ei rekke observasjonar. Til trass for at programdatabasen ikkje dekker alle program og innslag, kan ein anta at nivåa, relativt sett grunna dei høga tala, i stor grad stemmer. Dette fungerer godt som eit førsteinntrykk og som indikator for kvifor dette fenomenet er verd å undersøke. Til trass for sin relativt geografiske nærleik er talet for Polen lågt samanlikna med andre vestlege land slik som Sverige, Danmark, Tyskland og Frankrike. Ein kan lese ei stor auke i dekninga av Tyskland tilknytt Berlinmurens fall. Ein kan i tillegg til dette sjå ein generell auke i antal innslag, som nok kan grunngjevast med aukinga i programtilbod, opprettinga av fleire TV-kanalar og betra interne rutinar for arkivering.

NRK sitt arkiv – ei rikhaldig kjelde for statistisk analyse

Materialet (331 interne programskildringar som oppfyller spesifikke kriterium) er gjennomgått med fokus på den overhengande tematikken i skildringa, samt framstillinga av polakken i skildringa i relasjon til tematikken. Sistnemnde kan delast inn i 3 hovudgrupper: helt, trussel og offer – kategoriar som i stor grad blir nytta i internasjonal forsking på vinkling av sosiale grupper i media. I tillegg til denne gjennomgangen, er eitt tidsriktig program per tiår gått etter i saumane i eit forsøk på å belyse funna.

Framstillinga kan henge saman med polakkane sin grunn til utvandring

I ein forskingsartikkel frå 2014 presenterer Jonas Horgen Friberg og Anne Golden den moderne historia om polsk innvandring til Noreg som oppdelt i tre distinkte fasar, bestemt etter utvandringsgrunn. Første fase var flukt grunna sivil uro i Polen (1980–1989), andre fase, utvandring grunna sesongarbeid i Europa (1989–2003) og tredje fase, styrt av arbeidsinnvandring (2004–d.d.). Desse fell omtrentleg saman med tiåra i mi undersøking, og det er difor hensiktsmessig å sjå funna i lys av desse.

Dei fire høgast representerte kategoriane er «arbeid», «kriminalitet», «ankomst og retur av lovlege innvandrarar» samt «kultur, kunst og underhaldning». Det første tiåret, 1970-talet, var før Friberg og Golden byrjar å beskrive sine innvandringsfasar. I denne perioden var det sentralt med dekninga av polske kunstnarar og kulturskikkelsar i Noreg. Flukt frå Polen var sentralt på 1980-talet, i Friberg og Golden sin første fase. På 1990-talet, i Friberg og Golden sin andre fase, var kriminalitet det høgast representerte temaet. I det siste tiåret, 2000-talet, har saker tilknytt arbeid utgjort hovudmengda.

Den totale framstillinga av polakkar har historisk ei overvekt av sympatiske framstillingar, altså helt og offer-framstillingar. 74 prosent av innslaga er i hovudsak sympatiske, dei resterande 26 prosent er trussel-framstillingar. Fordelinga har variert over tid, frå tilnærma ikkje-eksisterande trussel- og offer-framstillingar på 70-talet, så aukande usympatiske framstillingar på 90-talet og byrjinga av 2000-talet. I siste halvdel av 2000-talet beveger fordelinga seg i etterkant av EU-utvidinga i 2004 tilbake mot nivåa på 80-talet.

Polakken som: Kunstnar, flyktning, trussel, arbeidar

Analysane av materialet visar at framstillinga og fokuset i innslag om polakkar i stor grad har endra seg over tid.

1970-åra var i stor grad prega av framstillingar av polakkar som kulturelle vidunderbarn, kunstnarar og eventyrlystne. Polakkane vart framstilt som eksotiske, nesten på grensa til det sublime. Dette er særs tydeleg i eit av dei første lengre intervjua med ein polsk innvandrar i norsk TV, nemleg på Lørdagskveld med Erik Bye i desember 1973. Det er kunststudenten Andrzej Dziubek, seinare kjend som multikunstnar og vokalist i rockebandet De Press, Andrej Nebb.

Nasjonal uro og opprør i Polen mot slutten av 1970-talet kulminerte i kunngjøringa av nasjonal unntakstilstand i desember 1981. Dette markerte byrjinga på eit tiår sterkt prega av offer-framstillingar med fokus på dei tyngre tidene, flyktningane og vonde forteljingar frå Polen. Dette bidrog til å gjere framstillinga av polakkar meir «jordnær». Eit døme på ei slik framstilling kan ein sjå i Lørdagsredaksjonen 12. desember 1981, ein dag før erklæringa av militær unntakstilstand som følgje av fagforeininga Solidaritet sin motstand mot kommunistregimet.

Der tiåret før fokuserte på den vanskelege situasjonen i Polen, ser ein på 1990-talet ei dreiing i fokus mot vanskelege situasjonar blant polakkar og i møte med lokalsamfunn i Noreg, spegla i aukinga av trusselframstillingar. Sakane om polakkar handlar om polakkane som trussel mot offentleg orden, men samstundes òg som kulturelt inspirerande og gode arbeidarar. Dette kan til dømes sjåast i dokumentaren Dette er vårt Mallorca frå 1991.

2000-talet liknar mykje på 1990-talet fram til 2004. 2004 markerer eit skilje, der dei påfølgjande fire åra har ei enorm merksemd om sosial dumping og vanskelege kår, mens ein er mindre oppteken av trusselframstillingar. Ein kan òg sjå ein generell auke i framstillinga av polakkar som gode arbeidarar. Åra etter 2004 er prega av at rettane til polakkar i Noreg må forsvarast, og at utanlandsk arbeidskraft er naudsynt grunna gode økonomiske tider i Noreg. Ei tidstypisk framstilling finn ein i Brennpunkt-dokumentaren Stolt, polsk og fattig.

Den mest sentrale trusselframstillinga er polakkar som trussel mot offentleg orden. Dette er typisk saker som dreier seg om smugling og anna kriminalitet. Det er hensiktsmessig å sjå dette i samanheng med EU-utvidinga og Friberg og Golden sin tredje fase, ein fase prega av arbeid som hovudårsak til innvandring.

Tema: Forskar på skandinavisk innvandringsdebatt

Artikkelen er basert på forfattarens masteroppgåve «Portraying a Major Minority in Televised Public Service Broadcasting: Portrayal of Polish Immigrants in the Norwegian Broadcasting Corporation» (2018).

Oppgåva er del av forskingsprosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet vert leia frå Universitetet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Fleire artiklar frå SCANPUB:

• Den demokratiske hijaben?
• Flyktningstraum og godhetstyranni