Generelt sett, i hvilken grad stoler du på informasjon fra norske nyhetsmedier når de rapporterer om følgende emner?

- Klima

Spørsmålet kunne besvares med svaralternativene I svært stor grad, I stor grad, I noen grad, I liten grad, Ikke i det hele tatt.

Den første grafen inkluderer alle disse svaralternativene. I de etterfølgende grafene er de opprinnelige svaralternativene redusert til tre kategorier. «Høy tillit» inkluderer respondentene som svarte at de i svært stor eller stor grad stoler på mediene når de rapporterer om klima. «Noe tillit» er de som svarte at de i noen grad stoler på denne typen informasjon, og kategorien «Lav tillit» inkluderer de som svarte «I liten grad» eller «Ikke i det hele tatt». Alle prosenter er rundet til nærmeste hele tall.

Overordnet: Flertall stoler på klimadekning

Overordnet ser vi at de fleste nordmenn i stor grad (4 av 10) eller i noen grad (4 av 10) stoler på informasjon fra norske nyhetsmedier når de rapporterer om klima.

Omtrent 5 prosent svarer at de i svært stor grad stoler på informasjonen, mens 4 prosent svarer at de ikke stoler på slik informasjon i det hele tatt. De gjenværende (omtrent 12 prosent) svarer at de i liten grad stoler på mediedekningen.

Kvinner har høyere tillit enn menn

Dersom vi deler opp svarene etter kjønn, ser vi at dobbelt så mange menn (1 av 5) som kvinner (1 av 10) har lav tillit til nyhetsmediene når de rapporterer av klima.

De yngste stoler mest på klimadekningen

Når vi ser på forskjeller mellom aldersgruppene, ser vi at de født i 1990 og senere i langt større grad har høy tillit til norske nyhetsmedier når de rapporterer om klima enn de øvrige aldersgruppene.

Mens 63 prosent av de yngste har høy tillit til mediedekningen, gjelder dette 45 prosent av de født mellom 1960–1989 og kun 35 prosent i den eldste aldersgruppen.

SV- og MDG-velgere stoler mest, Frp-velgere minst på klimadekningen

Grafen er basert på spørsmålet «Hvilket parti ville du ha stemt på dersom det var stortingsvalg i morgen?». Den høyeste tilliten til mediedekningen av klimasaker finner vi blant velgerne til SV og MDG, hvor rundt 6 av 10 svarer at de har høy tillit og svært få svarer at tilliten er lav.

På den andre siden ser vi at tilliten er klart lavest blant velgerne til Frp (44 prosent). Den største polariseringen ser vi blant velgerne til Rødt, hvor omtrent 50 prosent har høy tillit og 23 prosent lav.

I hvilken grad stoler du på norsk media når de skriver om klima?

Det ser ut til at gruppene med høy tillit er de samme som også bl.a. er mest bekymret for klimaendringene og minst skeptiske til menneskelig påvirkning på klimaet. Dette kan bety at (1) tillit til klimainformasjon i media gir høyere klimaengasjement og/eller (2) de med allerede høyt klimaengasjement har lettere for å stole på media når de skriver om klima. Kanskje litt av begge deler? (Det kan også være at andre faktorer påvirker både tillit til media og klimaengasjement hos disse gruppene). PS. Det er moderate korrelasjoner mellom tillit til mediedekning av klima på den ene siden og bekymring og klimaskepsis på den andre. Tilliten korrelerer også (svakere) med støtte til salg av nullutslippsbiler, prioritering av miljø fremfor økonomisk vekst og motstand mot oljeboring i LoVe.

Metode- og bakgrunnsinformasjon

Det nøyaktige nivået på prosentandelene er ikke det viktigste, da dette kan påvirkes av spørsmålsformulering, svaralternativer og feilmarginer i estimatene (konfidensintervaller). Det viktige er overordnede trender og forskjeller mellom grupper.

I analysene er det brukt vekting. Dette er gjort for å bedre representere befolkningen. Vektene er basert på demografiske variabler (alder, kjønn og geografi) og utdanningsnivå. Se medborgernotatene for mer informasjon.

Ivarsflaten, E. et.al [2020]. Norsk medborgerpanel, Runde 18. Data samla av ideas2evidence for Norsk medborgerpanel, Universitetet i Bergen.

Norsk medborgerpanel er finansiert av Universitetet i Bergen og Trond Mohn Stiftelse. Data er produsert av Universitetet i Bergen, gjort tilgjengelig av ideas2evidence og distribuert av NSD.

Hverken UiB eller NSD er ansvarlige for analysene og tolkningene av data som er gjort her.

Denne 25 år gamle undersøkelsen antyder at mange velgere har et instrumentelt syn på folkeavstemninger. Den amerikanske presidenten Donald Trump oppsummerte i nyere tid denne forbeholdne innstillingen til demokratiske prosesser greit i opptakten til presidentvalget i 2016: «I will totally accept the results of this great and historic presidential election – if I win!».

Samtidig er mange — faktisk flertallet av de som taper — villige til å oppgi sitt individuelle standpunkt dersom man etter en folkeavstemning ser at flertallet vil ha en annen retning. Mange vektlegger kollektivets preferanse over sin egne, individuelle preferanse.

Undersøkelsen fra folkeavstemningen i 1994 åpner opp flere spørsmål enn den kan gi svar på. Det var nødvendigvis bare en side som vant og en side som tapte. Hva hvis det hadde gått andre veien, altså at «Ja»-siden vant og «Nei»-siden tapte? Kanskje velgere som er mot EU er mer opptatt av å følge resultatet av en folkeavstemning, selv om utfallet skulle gå i deres disfavør? Med kun ett datapunkt er det umulig å skille «Ja»-velgere og «Nei»-velgere fra vinnere og tapere. For kunne gjøre dette må vi ty til eksperimenter som kan variere tenkte scenarier.

Vi – det vil si Troy S. Broderstad, Mikael P. Johannesson, Jonas Linde og meg selv – gjennomførte et såkalt conjoint-eksperiment i Norsk medborgerpanel, hvor vi ba respondentene ta stilling til en tenkt situasjon hvor det påny ble gjennomført en folkeavstemning i Norge om EU-medlemskap. I tillegg til å variere utfallet (Ja til medlemskap / Nei til medlemskap) varierte vi nivået på valgdeltakelsen og størrelsen på flertallet. Vår antakelse var at valgdeltakelse og størrelsen på flertallet har noe å si for hvor mange som mener man bør følge folkeavstemningen. Disse to dimensjonene forteller nemlig hvor sikkert det er at det er et flertall blant alle innbyggerne stiller seg bak resultatet fra folkeavstemningen.  

Figuren over viser resultatene fra eksperimentet. Den forteller at dersom en folkeavstemning har høy valgdeltakelse, stort flertall, og dessuten har det utfallet man selv foretrekker, vil så godt som alle mene at politikerne bør følge folkeavstemningen. Om man snur på flisen, derimot, og legger fram et scenario med lav valgdeltakelse, knapp flertallsstørrelse, og et utfall som man selv ikke foretrekker, er det bare 25 prosent sannsynlighet for at man mener at folkeavstemningen bør følges. Nå er riktignok 35 prosent valgdeltakelse i en folkeavstemning om EU-medlemskap ikke veldig sannsynlig i Norge, men resultatene gir likevel en pekepinn på valgdeltakelsens betydning for legitimiteten til demokratiske beslutningsprosesser.

Figuren viser også hvordan vinnerne og taperne har ulike syn på folkeavstemningen. Den åpenbare forskjellen er at taperne har vanskeligere for å godta et utfall som går imot deres preferanse. En mer subtil virkning er samspillet mellom det å vinne eller tape og hvordan man ser på valgdeltakelse. De som taper reagerer nemlig mer negativt på lav valgdeltakelse enn de som vinner gjør. Denne interaksjonseffekten har tidligere blitt kalt persepsjonsbias. Man kan si det slik at vinnerne og taperne har ulike briller på seg når de skal vurdere folkeavstemningens legitimitet.

Hele artikkelen står på trykk i European Union Politics, og er gratis tilgjengelig (åpen tilgang) via denne lenken:
https://doi.org/10.1177/1465116518820163

Dette kommer til uttrykk i store, overordnede og verdensomspennende saker som klimakrisen, samfunnssikkerhet, flyktningkrisen, helseutfordringer og fattigdom, men også i mindre og nære saker, som lokaliseringsspørsmål, valg av veitraséer og bruk av bompenger. System som ikke makter å levere og velgere som ikke føler seg inkludert og forstått, bidrar til svekket legitimitet for systemene, og også til lavere oppslutning om valg.

Demokrati skaper legitimitet

Det er i myndighetenes egeninteresse å opprettholde gode relasjoner til innbyggerne og maksimere støtten blant dem. Myndigheter med høy legitimitet vil ha lettere for å få gjennomført vedtatt politikk.

Det er enklere å iverksette vedtak dersom de som påvirkes av det godtar det og føyer seg etter det. Det å få noen til frivillig å føye seg etter en beslutning er selve kjernen i legger i begrepet “legitimitet”.

En stor styrke ved demokratiet — i sammenlikning med andre former for styresett — er at det produserer mer legitime beslutninger enn i systmer der beslutninger tas av én eller et fåtall personer. Når innbyggerne har mulighet til selv å påvirke utfallet, enten direkte eller gjennom sine valgte representanter, oppfattes myndighetene og deres beslutninger som mer akseptable fordi de representerer folkemeningen.

Dette er en grunnleggende bestanddel i forståelsen av demokrati.

Aksept fra taperne

De fleste politiske beslutninger skaper ikke bare vinnere men også tapere. Vinnerne har fått det som de vil, og vil i de fleste tilfeller ikke ha problemer med å godta utfallet. Det er derfor først og fremst taperne som vil kunne stille spørsmål ved prosessen bak beslutningen, og rette oppmerksomheten mot om alt har gått etter boken. Innbyggerne må ha tiltro til at beslutningstakerne er upartiske, at de ikke har personlige eller andre motiver for beslutningene de tar. De som berøres av en avgjørelse, må være enig i at måten beslutningen fattes på er rettferdig. Hva som oppleves som rettferdig er imidlertid også påvirket av om de opplever seg som vinnere eller tapere av beslutningsprosessen.

Et tydelig eksempel på dette er sitatet over, som stammer fra Donald Trump under den amerikanske presidentvalgkampen. Presidentkandidaten var villig til å godta valgprosessen – hvis han vant.

Hendelser som Brexit og framgangen til populistiske partier og politikere som er mindre entusiastiske til demokratiske prosesser enn vi har vært vant med, bidrar til opplevelsen av at demokratiene trues innenfra; fra våre egne innbyggere. Mange opplever at det i dag er større uro og misnøye i Vesten med demokratiet enn det har vært på lang tid. Trenger demokratiet fornying? Hvordan kan vi innrette demokratiske beslutninger slik at flest mulig opplever det som legitimt?

Dette er på agendaen til demokratiforskere verden over, og gjelder på alle politiske nivåer; fra overnasjonale institusjoner som EU til kommuner i Norge.

Input-legitimitet

Høy såkalt input-legitimitet avhenger av at de som påvirkes av politiske beslutninger opplever at de får anledning til å uttrykke sine preferanser og påvirke politikken i en eller annen form før avgjørelsen tas. I hvilken grad innbyggerne opplever at dette er tilfelle måles ved blant annet å spørre innbyggerne selv; feks om de føler at de har mulighet til å påvirke lokalpolitikken, om de synes at deres lokalpolitikere er lydhøre, og om de selv har engasjert seg politisk enten ved å stemme i valg eller ved å kontakte politikerne.

En undersøkelse fra noen år tilbake viser at mens innbyggerne i Norge er godt fornøyd med kommunene når det gjelder de folkevalgtes evne til å levere tjenester i samsvar med innbyggernes behov, er de mindre fornøyd med det som i undersøkelsen kalles borgernært styre, og som innebærer at innbyggerne – borgerne — dras med i kommunale beslutningsprosesser.

Representativt demokrati

Det klassiske representative demokratiet baserer seg på at befolkningen med jevne mellomrom velger politikere som skal ivaretar deres politiske interesser for en bestemt periode.

I en ren elitedemokratisk tradisjon – som det representative demokratiet bygger på – vil folkelig deltakelse være begrenset til deltakelse ved valg. Befolkningen deltar ikke direkte i politiske prosesser, men velger representanter til å treffe beslutninger på sine vegne. I valg gjelder prinsippet om én person, én stemme, forstått som at alle skal ha like stor innvirkning på politikken. Ved neste korsvei kan velgerne straffe dem som ikke har handlet slik de har ønsket, eller eventuelt belønne dem med gjenvalg. Det representative demokratiet er en populær styreform som sørger for en effektiv arbeidsdeling mellom de som velger og de som velges.

Utfordringer ved representativt demokrati

Et spørsmål som gjør seg gjeldende i representative demokratier er likevel om de valgte politiske representantene faktisk representerer innbyggerne de tar beslutninger på vegne av. Er valgprosessene og institusjonene innrettet slik at det er folkets vilje som kommer til uttrykk i politiske avgjørelser? Reflekterer de politiske representantene faktisk folket? Deltar tilstrekkelig mange av innbyggerne i valg til at vi kan anta at representantene gjenspeiler hele befolkningen?

Dette er betimelige spørsmål som ofte kommer opp når det representative demokratiet debatteres.

Fimreite-rapporten: Lokaldemokrati i Bergen

Høsten 2016 oppnenvte byrådet i Bergen et utvalg (det såkalte Fimreite-utvalget) som skulle se nærmere på lokaldemokratiet i byen. I rapporten fra dette utvalget analyseres et datamateriale fra Folkeregisteret som viser oversikt over alle stemmeberettigede i Bergen kommune. Rapporten stiller spørsmålet om politikernes sosiale bakgrunn er veldig annerledes fra gjennomsnittet blant velgerne, og finner at det er rimelig bra samsvar mellom velgerne og de valgte når det gjelder faktorer som kjønn, alder og utdanning. Likevel er det færre kvinner og flere med høyere utdanning blant representantene enn jevnt over i befolkningen.

Rapporten undersøker videre forholdet mellom sosial bakgrunn og valgdeltakelse; og stiller spørsmål om hvordan valgdeltakelse henger sammen med utdanning, alder, kjønn og hvor man bor i kommunen.

Grafen viser faktisk valgdeltakelse i kommunevalget 2015 blant de drøyt 200 000 stemmeberettigede innbyggerne i Bergen kommune. X‑aksen indikerer innbyggernes alder, og går fra 18 til 106. Y‑aksen viser hvor stor andel av velgerne som benyttet seg av stemmeretten sin i kommunevalget 2015. Den varierer mellom 0 prosent og 100 prosent. Den stiplede linjen er de som ikke har høyere utdanning, og den heltrukne linjen er de som har høyere utdanning.

Som vi ser her er det blant de godt voksne flest stemmer. Toppen nås rundt 70 år. Det gjelder både for dem med høye og lave utdanning. Jevnt over ser vi likevel at de med høyere utdanning er flinkere til å bruke stemmeretten sin. Spesielt stor er forskjellen her blant de unge. Blant 30-åringene var det nesten dobbelt så mange av dem med høyere utdanning som med lavere utdanning som deltok i dette kommunevalget. Om vi legger til kjønn som variabel, så er forskjellen enda større dersom 30-åringen med lavere utdanning var mann og 30-åringen med høyere utdanning var kvinne. Mønstrene vi ser her er sannsynligvis ikke særtrekk ved Bergen, men antakelig representativt for de fleste andre kommunene i Norge.

Kartet over viser at valgdeltakelsen også varierer etter hvor i kommunen man bor. Høyest deltakelse finner vi i bydelene Fana og Ytrebygda, mens Laksevåg har lavest deltakelse. Om vi bryter ned deltakelsen på de 47 valgkretsene i kommunen, ser vi enda større forskjeller i valgdeltakelsen, med Bønes på 71 prosent og Vadmyra på 51 prosent. De som kjenner kommunen vet at denne viste politiske ulikheten i stor grad sammenfaller med andre sosioøkonomiske ulikheter, innen inntekt, helse og utdanning.

Ulik deltakelse = ulik representasjon

Når grupper i samfunnet ikke deltar i valg, kan det føre til at deres holdninger og interesser blir underrepresentert i det politiske systemet. For eksempel har de uten høyere utdanning generelt færre politiske representanter enn deres andel av befolkningen skulle tilsi.

Ulikhet i representasjon kan bety ulikhet i politisk påvirkningskraft. Grupper som føler de ikke kan påvirke politikken, distanserer seg gjerne fra den, og lar andre ta bestemmelser på deres vegne. De risikerer at deres preferanser ikke blir hørt og tilstrekkelig ivaretatt av de som styrer. Over tid er det da en reell fare for at de mister tiltroen til systemet som sådan, og til demokratiet som styresett. Noens problem med underrepresentasjon kan derfor bli vårt felles problem. Kanskje er det dette vi ser tendensene til med dagens økende mistro til politiske eliter og oppslutning om populistiske partier.

Deltakelsesdemokratiet

Et aspekt ved god representasjon er at de folkevalgte tar hensyn til innbyggernes synspunkter når beslutninger fattes. For å kunne representere innbyggerne på en god måte gjennom hele valgperioden vil de folkevalgte derfor ofte ha behov for mer informasjon om velgernes preferanser og synspunkter enn de får gjennom valg. Dette fordrer at de folkevalgte tar rede på hva folk mener og at dette inngår i de deres beslutningsgrunnlag. Hvor mye innbyggerdialog som ansees som ønskelig vil imidlertid avhenge av hvilket demokratisyn som legges til grunn.

Noen vil mene at politikerne i størst mulig grad skal følge partiprogrammet de er valgt inn på. Andre vil mene at demokrati må ha en forankring i omfattende folkelig deltakelse — også utenom valg. De klareste talspersoner for en slik tilnærming finner vi i den såkalte deltakerdemokratiske tradisjonen. Ifølge dette perspektivet er det viktig at folk deltar aktivt i politiske beslutningsprosesser, fordi folkelig deltakelse vil gi bedre beslutninger, men også fordi deltakelse er en siviliseringsprosess som utvider folks perspektiver og utvikler deres evne til politisk tenkning og prioritering.

Det representative demokratiet vs. deltakelsesdemokratiet

Spørsmålet om deltakende og representativt demokrati lar seg kombinere er gjenstand for debatt. Formene kan sees på som motsetninger, hvor det deltakende demokrati kan forstyrre beslutningsprosessen slik den idealtypisk er ment å fungere gjennom de representative ordningene. Men denne idealtypen finnes ikke i den virkelige verden. Politiske beslutningsprosesser blir påvirket av både lobbygrupper, media og byråkrati.

De fleste etablerte, moderne demokratier har i dag innslag av både deltakende og representativt demokrati. Like fullt er det den representative prosessen som dominerer de fleste politiske beslutningene — også i Norge. Det representative demokratiet er den demokratiske grunnformen i alle landets kommuner og fylkeskommuner, og folks politiske preferanser ivaretas først og fremst ved at de hvert fjerde år velger representanter som skal styre på vegne av dem. Mulighetene for folkelig deltakelse kan være bedre i kommuner enn på nasjonalt nivå, men selv om verdien av direkte deltakelse gjerne fremheves som et viktig element i det lokale selvstyret, er kommunene og fylkeskommunene representative systemer.

Det er mange kanaler for påvirkning av politikken, men det er sjelden åpninger for direkte deltakelsesbaserte beslutninger. For eksempel er folkeavstemninger i vårt system alltid rådgivende, innbyggerinitiativer kan avvises og det er få tilfeller av deltakende budsjettering. I dagens demokratiske system er det ikke snakk om å erstatte det representative demokratiet, men snarere å supplere det med elementer av folkelig medvirkning. Og det er det mange kommuner som gjør. For å øke samsvaret mellom innbyggernes ønskede politikk og den politikken som faktisk blir utført, har en rekke lokale myndigheter eksperimentert med nye, komplementære tiltak til den representative modellen.

Men også slike politiske medvirkningsinitiativer mellom valg lider av skjevfordeling når det gjelder hvem som engasjerer seg. Som i valg er det ofte de ressurssterke som deltar, mens de mindre ressurssterke lar være. De engasjerte engasjeres, og dette bare forsterker den skjevheten i politisk innflytelse som allerede eksisterer gjennom ulikhet i valgdeltakelse. Skillet mellom de som har ressurser i form av motivasjon, evner og nettverk og de som ikke har like mye av dette, er gjennomgående påvist i forskning på engasjement og deltakelse i politikken og sivilsamfunnet for øvrig. Sett utfra et slikt perspektiv kan tilrettelegging for medvirkning mellom valg framstå som kontraproduktivt for rettferdig representasjon.

Hvordan nå “mannen i gaten”?

Løsningen på ulikhetene i deltakelse kan vel ikke være at de som engasjerer seg skal engasjere seg mindre? Når man åpner for innbyggermedvirkning i politiske beslutninger er det heller behov for at noen av disse tiltakene rettes direkte mot grupper som i utgangspunktet ikke er politiske aktive, slik at man også fanger opp disse innbyggernes ønsker. Kommunen skal legge til rette for at de som allerede er motivert for å bidra positivt til samfunnet får anledning til det, og samtidig rette spesiell oppmerksomhet mot de som ikke deltar på eget initiativ. Det sier seg selv at det er mer utfordrende å få i tale innbyggere som ikke i utgangspunktet er engasjert.

Denne typen politisk medvirkning krever derfor mer enn bare tilrettelegging. Den krever at kommunen aktivt går ut til innbyggere fra alle samfunnslag og grupper, og sørger for 1) at alle har like muligheter til å uttrykke seg, og 2) at så mange som mulig benytter seg av denne muligheten. Medvirkningstiltak som favner alle samfunnslag er mer kostbare å gjennomføre for kommunen, men vi vil hevde at legitimiteten til slike tiltak har potensial for å bli tilsvarende høyere. I en tid der det snakkes mye om politiske eliter som distanserer seg fra folket, er det ekstra viktig å få så mange som mulig med på politiske beslutningsprosesser – og kanskje gjennom det vekkes deres politiske engasjement på mer permanent basis.

Loddtrekning

Når vi her sier alle, mener vi ikke nødvendigvis alle og enhver av kommunens innbyggere. Det vi mener er at alle har lik sannsynlighet for å bli spurt og å delta i politiske beslutninger. Et eksempel på medvirkningstiltak som fokuserer på å få med alle lag av folket, er såkalt deliberativ meningsmåling (deliberative poling). Deliberativ meningsmåling kan best forklares som en utvidet meningsmåling. Metoden er utviklet av professor James Fishkin ved Stanford-universitetet i USA. Den går ut på å gi folk anledning til å snakke sammen og tenke over spørsmålene før de utrykker sin mening i målingen. Et sentralt prinsipp som ligger bak er tilfeldig utvalg, altså loddtrekning av hvem som skal få være med. Man kan med andre ord ikke selv melde seg på, men må bli invitert inn. Samtidig har alle like stor sjanse for å bli invitert. Man er ikke avhengig av et stort nettverk, eller andre former for ressurser. Bare for å minne om det; loddtrekning er sannsynligvis det eldste demokratisk prinsipp, velbrukt av de gamle grekerne, flere tusen år før almene valg ble normen.

Demokratisk innovasjon: Byborgerpanelet

Å motvirke fremmedgjøring fra det politiske systemet var en hovedmotivasjon for å prøve ut Byborgerpanelet i Bergen. Byborgerpanelet ble gjennomført som et prøveprosjekt der Bergen kommune, UiB og Norce var medarrangører. Våren 2018 ble et utvalg bergensere inviterte til å diskutere og uttrykke sin mening om hvordan kommunen skulle organiseres i framtiden, mer spesifik fikk de si sin mening om en eventuell framtidig bydelsordning. Utvalget var bestemt etter tilfeldig loddtrekning fra Folkeregisteret. 80 personer deltok, og alle fikk honorar som tilsvarte honorar for annet politisk utvalgsarbeid. Opplegget for panelet tok utgangspunkt i det erfaringene fra andre panel tilsier; informasjon om saken, muligheter for diskusjon av den og anbefalinger for fremtidige beslutninger. Konkret ble panelet utformet som en kombinasjon av undersøkelser som skulle besvares ved bruk av datamaskin og gruppediskusjoner paneldeltakerne i mellom.

Temaet var altså bydeler i Bergen, og spørsmålet om hvordan de eventuelt skulle se ut om kommunen velger å gjeninnføre disse. Etter en innledende informasjonsrunde om temaet, var det satt av ca 20 minutter for deltakerne til å svare på første del av undersøkelsen. Her ble de bedt om å veie fire hensyn opp mot hverandre: 1) Hvor mange bydeler skal vi ha? 2) Hvilke oppgaver (hva) bør bydelene ha ansvar for? 3) I hvor stor grad bør bydelene selv få bestemme hvordan de skal bruke pengene sine? 4) Hvordan bør bydelsstyrene rekrutteres?

Etter at første delen av undersøkelsen var ferdig, ble deltakerne (helt tilfeldig) delt inn i mindre grupper for å diskutere de fire dimensjonene. Etter diskusjonen ble samme undersøkelse som før gruppediskusjonen gjennomført en gang til. I tråd med grunnideen i deliberativ meningsmåling, var spørsmålet vårt; ville diskusjon og samtale påvirke deltakernes svar?

Kort oppsummert kan vi konkludere med at dersom det skulle komme til at Bergen på ny fikk et politisk bydelsnivå, ville deltakerne i byborgerpanelet foretrekke en organisering med få og store bydeler som tar seg av lokale oppgaver knyttet til bydelen. De ønsker ikke at representantene skal gjenspeile byens partifordeling, men heller velges direkte eller gjenspeile oppslutningen om partiene slik den fortoner seg i bydelen. Figuren viser svarene til deltakerne når vi spurte dem om hvilken type bydel de foretrakk. Funnene er rapportert før og etter gruppediskusjonen (benevnt deliberasjon i figuren). Svarene ble formidlet i et notat til byråden.

En fordel med ordninger som Byborgerpanelet er at politikerne selv kan velge ut saker de ønsker at innbyggerne skal si sin mening om. Deltakerne bruker tid på spørsmålet, slik at kommunen får veloverveide svar i retur. En annen positiv effekt av tiltaket tror vi vil være at politisk medvirkning i denne formen kan øke hele befolkningens oppmerksomhet om lokalpolitikk. Dersom man vet at det er en mulighet for å bli trukket ut til et betydningsfullt høringsorgan, vil man kanskje følge mer med, være i «politisk beredskap» så og si i tilfelle man skulle bli en av de utvalgte.

Om tiltaket har en slik effekten er et empirisk spørsmål som må undersøkes. Det avhenger også av hvor mye innflytelse en sordning faktisk har på beslutninger som fattes. Vi samarbeider nå blant annet med Fishkin og Stanford-universitetet om å utvide forskningsmiljøet i Norge som vil studere denne typen demokratisk innovasjon og dens effekt på demokratisk legitimitet i norske kommuner. Byborgerpanelet er et eksempel på et samarbeid mellom akademia og kommunene, hvor teorier om hvordan demokrati best fungerer kan settes ut i praksis. Norge har også noen klare fordeler i forhold til andre land når det gjelder å studere tematikken. Vi har et sentralt folkeregister som gjør det mulig at alle innbyggerne i feks en kommune har akkurat lik mulighet for å bli trukket ut. Folkeregisteret gir også muligheter for å studere hvilken sosial bakgrunn de har som deltar i denne typen tiltak. Dermed kan vi også studere om dette er nok et tiltak som forsterker de som alt er representert – eller om det tiltrekker seg andre grupper og gjør dem mer politiske bevisst og aktive.

Oppsummering

En sentral utfordring for den demokratiske styreformen – nasjonalt og lokalt – er å opprettholde legitimiteten til de som styrer. Internasjonal forskning peker på en gryende legitimitetskrise i vestlige demokratier, hvor innbyggerne i stadig større grad blir kritiske til hvordan demokratiske system fungerer.

Britenes “Brexit” og amerikanernes valg av Donald Trump som president blir av mange tolket med utgangspunkt i at frustrerte velgere som føler avmakt brukte stemmeretten til å protestere mot den etablerte elitens verdensforståelse. Også i Norge ser vi tendenser til at enkelte samfunnsgrupper faller utenfor dagens politiske systemet.

Forholdet mellom politikere og innbyggere må pleies jevnlig for å bevare og styrke legitimiteten, tilliten til, og oppslutning om valgte ledere. Om legitimiteten forvitrer og det utvikles mistro til myndighetene vil det være vanskelig å samle støtte for politiske tiltak. Selv om mye er bra i måten vårt samfunn og vårt politiske system fungerer på, er det viktig å hele tiden forsøke å forbedre demokratiske beslutningsprosesser for å holde avstanden kort mellom de som styrer og de som blir styrt på alle nivå – også i lokaldemokratiet. Demokratiet vårt er et levende fenomen som alltid er i forandring og som kontinuerlig må utfordres og utvikles.

Videre lesning

Anne Lise Fimreite m. fl (2017): Byen og nærdemokratiet. Rapport fra lokaldemokratiutvalget, levert byrådsleder 7.04.2017. Gratis tilgjengelig via Bergen kommunes nettsider.

Sveinung Arnesen og Yvette Peters (2018): “The Legitimacy of Representation: How Descriptive, Formal, and Responsiveness Representation Affect the Acceptability of Political Decisions”, Comparative Political Studies. Gratis tilgjengelig via https://doi.org/10.1177/0010414017720702

Sveinung Arnesen (2017): “Legitimacy from Decision-Making Influence and Outcome Favourability: Results from General Population Survey Experiments”, Political Studies. Gratis tilgjengelig via https://doi.org/10.1177/0032321716667956

Polariseringsdebatten i USA

USA er et delt og politisk polarisert land, sies det. Forskere strides riktignok om hvorvidt amerikanske velgere er mer delt i deres politiske meninger nå enn før, men de enes om at såkalt affektiv polarisering øker: Flere og flere amerikanere misliker velgere som stemmer på det andre partiet.

Politisk polarisering er ikke et entydig begrep i forskningslitteraturen. Det kan blant annet bety avstand mellom folks standpunkter, at man avskriver hverandres synspunkter uten å ta den andre sidens argumenter på alvor eller at folk gir negative karakteriseringer av, og misliker, velgere som mener noe annet enn dem selv. Det er særlig den siste forståelsen av begrepet man enes om i USA.

Amerikanske studier har blant annet vist at fiendtlige innstillinger mellom velgere fører til at amerikanere diskriminerer mer på bakgrunn av parti enn rase og religion. De stoler mindre på politiske meningsmotstandere og forskjellsbehandler den andre siden i ikke-politiske beslutninger.

Inngrupper og utgrupper

Et klassisk mål på utviklingen av affektiv polarisering over tid er avstanden mellom såkalte inngrupper og utgrupper. Mennesker føler ofte tilhørighet til ulike grupper som for eksempel en religion eller som tilhengere av en sportsklubb, og deler gjerne verden i “oss” og “dem”. Vi er som regel selv medlem av inngruppen, og føler ofte forakt for, eller konkurrerer med, utgruppen. Ifølge dette perspektivet anser man velgere som stemmer på samme parti som en inngruppe, og velgere man er politisk uenig med som utgrupper.

Et mye brukt eksempel på slik sosial avstand mellom velgere viser at stadig flere amerikanere blir misfornøyd dersom barnet deres gifter seg med en person som stemmer noe annet enn dem selv. Folks partipreferanse knyttes med andre ord til deres identitet og blir viktig for beslutninger som i liten grad har med politikk å gjøre.

Målinger av affektiv polarisering utenfor USA

I amerikanske studier undersøker man den affektive polariseringen mellom de som stemmer på det Republikanske partiet og det Demokratiske partiet. Forskere har også gjort undersøkelser av affektiv polarisering i andre land, og resultatene tyder på at dette er mest utbredt i USA.

Studier av affektiv polarisering i flerpartisystemer som tar hensyn til at slike systemer har flere enn to partier, glimrer imidlertid med sitt fravær.

Den største utfordringen med å gjennomføre slike studier i land som Norge, sammenlignet USA, er nemlig at USA er et topartisystem og Norge er et flerpartisystem. Det betyr at man må måle folks affektive polarisering til ni, fremfor to, partier.

Jeg gjennomførte nylig en studie av affektiv polarisering som tok for seg alle de ni partiene på Stortinget. Jeg utviklet et design hvor man, gjennom et spørreundersøkelseseksperiment, kan undersøke effekten av å like/mislike et norsk politisk stortingsparti.

Er situasjonen egentlig så annerledes i Norge?

Norge er et konsensuspreget land med liten grad av polarisering, sies det. Riktignok spekulerer flere i at debattklimaet er blitt mer tilspisset og polarisert, men velgere og politiske partier er ikke nødvendigvis mer delt og fastlåst i sine meninger nå enn før.

I motsetning til USA som har et topartisystem som forsterker polarisering blant politikere, har Norge et flerpartisystem med tradisjoner for parlamentarisk samarbeid og brede politiske forlik.

Gjelder det samme for affektiv polarisering? Vel, tall fra Norsk medborgerpanel har vist at norske velgere både liker og misliker andre norske partier. I vinter svarte for eksempel rundt 75 prosent av Fremskrittspartiets velgere at de misliker Arbeiderpartiet, og nesten 90 prosent av Arbeiderpartiets velgere misliker Fremskrittspartiet (du kan selv utforske hva ulike velgere syns om de ni stortingspartiene).

Mye tyder altså på at norske velgere er i stand til å mislike andre partier og sortere dem etter inn- og utgrupper. Det betyr imidlertid ikke det samme som at folk misliker velgerne til de ulike partiene.

Affektiv polarisering i Norge

Får folks holdninger til partiene betydning for ikke-politiske beslutninger? Hvor fornøyd ville for eksempel du som leser dette vært dersom du hadde en datter eller sønn som giftet seg med en som stemmer et parti du misliker sterkt?

Jeg gjennomførte nylig en studie i Norsk medborgerpanel som tyder på at også vi nordmenn diskriminerer på grunn av partipreferanser. Nordmenn er i gjennomsnitt mer misfornøyd dersom de misliker svigerbarnets partipreferanse, og vice versa dersom de liker partiet.

Denne affektive polariseringen gjelder både velgere på venstre- og høyresiden og blant de som er interessert og uinteressert i politikk. Det spiller liten rolle om svigerbarnet snakker mye eller lite politikk. Altså er det trolig ikke politisk uenighet rundt middagsbordet man er bekymret for. Vi ønsker rett og slett ikke et svigerbarn som støtter et parti vi misliker. Vi er affektivt polarisert i Norge også.

Figuren viser effekter av å mislike/like partiet som nevnes i spørsmålsformuleringen, og viser at jo mer man liker partiet, desto mer tilbøyelig er man til å være fornøyd med svigerbarnet. Dersom for eksempel partiet som vises er Arbeiderpartiet, og respondenten liker Arbeiderpartiet svært mye, øker sjansen for at personen er fornøyd med svigerbarnet. Den svarte linjen viser marginale effekter og det grå feltet rundt indikerer 95 % konfidensintervall.

Den affektive polariseringens konsekvenser

Situasjonen i Norge er trolig altså ikke så ulik den amerikanske. Resultatene fra studien tyder på at Norge er, affektivt sett, et delt og politisk polarisert land. Et økende antall studier på dette området tyder på at negative holdninger til «den andre siden» byr på store utfordringer for demokratiet. Affektiv polarisering kan bære bud om manglende saklighet i debatter og negative karakteristikker av hverandre. Dette åpner ikke for økt forståelse og mindre konflikt. Tvert imot.

Politisk uenighet er ofte sunt for et demokrati. Fiendtlige innstillinger til hverandre er som regel usunt. I Norge lever vi side om side med folk fra hele det politiske spekteret. Hvis vi skal kunne fortsette med det, bør vi være tolerante mot de vi er politisk uenig med. Jo mer vi forskjellsbehandler folk basert på partipolitisk enighet og uenighet, desto mindre vil vi trolig være villig til å forstå den andre sidens argumenter, ei heller ta dem seriøst.

Funnet om affektiv polarisering i Norge legger imidlertid først og fremst til rette for en ny forskningsagenda: Nå vet vi at affektiv polarisering forekommer i Norge. Nå gjenstår det å finne ut hvorfor det forekommer, samt studere utviklingen over tid for å si noe om dette er en utvikling som er økende, står stille, eller er på vei ned.

I våre dager har vi svært effektive og trygge vaksiner mot en rekke smittsomme sykdommer. Likevel, gjør vaksineskepsis eller, noen ganger bare mangel på forståelse for viktigheten av å vaksinere seg, at vi mister flokkimmuniteten mot potensielt dødelige sykdommer, som for eksempel meslinger.

Vi er en forskergruppe tilknyttet Universitetet i Bergen og Uni Research Rokkansenteret, som lurte på hvorfor helsemyndighetene i Norge og andre vestlige land i så liten grad informerer om flokkimmunitet i vaksinekampanjer. Kunne det være at det virker mot sin hensikt å spille på den enkeltes kollektive ansvar i forbindelse med epidemier?

Foto: Teigens Fotoatelier cb

Gutter og menn i kø for å få vaksine. Informasjon om flokkimmunitet kan øke sjansen for at folk lar seg vaksinere.

For å utforske dette, gjorde vi et spørreundersøkelse-eksperiment i Medborgerpanelet, som ga oss et representativt utvalg av befolkningen. Vi delte utvalget i tre tilfeldige grupper som alle ble forelagt et scenario der en epidemi var på vei til Norge og så skulle de svare på om de ville la seg vaksinere mot sykdommen. Den første gruppen var kontrollgruppe og fikk bare historien om epidemien og at det fantes en vaksine mot den; den andre gruppen fikk i tillegg opplysninger om hvordan vaksinen ville beskytte dem mot sykdommen og den tredje gruppen fikk tilleggsopplysninger om flokkimmunitet.

Analysene viste at tilleggsopplysninger om individuelle fordeler med vaksinering gjorde at en del flere mente de ville tatt vaksinen, men overraskende nok, fant vi at opplysninger om flokkimmunitet virket mye sterkere på folks planer om å ta vaksinen. Konklusjonen på studien må derfor bli at vi oppfordrer folkehelsemyndighetene til oftere å opplyse om flokkimmunitet og dermed spille på folks kollektive ansvarsfølelse i vaksinekampanjer.

Lenke til artikkelen:
Could information about herd immunity help us achieve herd immunity? Evidence from a population representative survey experiment, Scandinavian Journal of Public Health, mai 2018.

Det eksperimentelle designet er nyvinnende: Vi spurte først tre ulike, mindre grupper respondenter om deres holdninger henholdsvis til å ta i mot syriske flyktninger, til obligatorisk meslingvaksine for barn, og til akademisk boikott av Israel. Deres svar ble lagret og gjengitt til en ny gruppe respondenter i medborgerpanelet. Samtidig som de nye respondentene så et kakediagram med oversikt over hvor mange av de tidligere respondentene som var enig eller uenig, fikk de de samme spørsmålene selv. Når denne gruppen hadde gitt sine svar, fikk nok en ny gruppe respondenter se deres svar igjen, samtidig som de skulle svare på de samme spørsmålene selv. Slik fortsatte stadig nye grupper å få oppdatert informasjon om den forrige gruppen. For hver gruppe som så en meningsmåling var det en kontrollgruppe som bare fikk spørsmålene, uten å se hva andre før dem hadde svart.

Foto: Mikael P. Johannessoncb

Illustrasjon av den eksperimentelle prosedyren “Dynamic Response Feedback” og implementeringen i eksperimentet om syriske flyktninger og obligatorisk meslingvaksinering av barn.

Figur 1 viser det eksperimentelle designet gjennomført på spørsmålet om syriske flyktninger (a), og obligatorisk meslingvaksine (b). De første respondentene så en meningsmåling som viste at 40 prosent var enig i at Norge skulle ta i mot flere syriske flyktninger. Blant de som så denne fordelingen, var det 52 prosent som var enig i denne påstanden. Tilsvarende for kontrollgruppen som ikke så en måling var 59 prosent. I den neste gruppen – som så en meningsmåling som viste av 52 prosent var enig – var det 61 prosent som var enig i påstanden (mot 66 prosent i kontrollgruppen). Deretter var det liten bevegelse i fordelingene. For vaksinespørsmålet var hele ni av ti respondenter enig i at staten bør innføre obligatorisk vaksinering, og denne fordelingen var stabil over tid.

Resultatene fra eksperimentene viser enkelte tegn til en såkalt medvindseffekt (bandwagon effect) om meslingvaksine. Det var et sterkt flertall for obligatorisk barnevaksinering mot meslinger, og mye sterkere enn hva de fleste respondentene trodde. Enkelte av de som endret oppfatning om hvor sterkt flertallet var ble også selv sterkere tilhengere av en slik vaksine. Denne medvindseffekten var imidlertid svak, og kun påviselig for dette ene spørsmålet. Det generelle funnet fra studien er at meningsmålinger ikke er i stand til å påvirke opinionen i seg selv. Forskjellene i svarene mellom de som så en meningsmåling og de som ikke så en slik måling var ubetydelige.

Resultatene viser at opinionen er robust og ikke så lett lar seg påvirke som en kanskje skulle frykte. Resultatene er til en viss grad også relevante for politiske valgkamper: De antyder at når partier går oppover eller nedover på meningsmålingene, så er det av substansielle grunner, og ikke fordi velgerne ønsker å være på vinnerlaget. Enkelte velgere stemmer taktisk, og er villige til å «låne bort» sin stemme til et parti som vaker rundt sperregrensen. Men dette er en annen type påvirkning, hvor velgernes grunnleggende preferanser står fast, og måten de lar den komme til uttrykk påvirkes av den taktiske situasjonen i øyeblikket. Det er generelt liten grunn til å frykte at meningsmålinger påvirker folks politiske holdninger.

Artikkelen som presenterer eksperimentene blir publisert i Social Science Computer Review, fritt og gratis tilgjengelig for alle. Forfatterne er Sveinung Arnesen, Mikael Poul Johannesson, Jonas Linde og Stefan Dahlberg, alle fra Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen. En tidligere versjon av dette blogginnlegget har vært på trykk som kronikk i Bergens Tidende, og postet på den norske statstviterbloggen Saktuelt

Folks samarbeidsvilje i anonyme enkeltsituasjoner står i motsetning til en del teorier i økonomi og andre fagfelt om at mennesker er rene egoister. Derfor har forskere innen feltet atferdsøkonomi utviklet teorier om «sosiale preferanser» som prøver å ta innover seg at mennesker bryr seg om andre enn seg selv. Disse teoriene prøver å fange opp hvordan ting som normer, skyld og aversjon mot ulikhet påvirker handlingene våre.

Hvor stabil er folks vilje til å samarbeide med fremmede mennesker? Det kan godt tenkes at noen vil samarbeide i ett eksperiment, men oppføre seg helt annerledes i et annet. Noen kan også være villige til å samarbeide én dag, men opptre egoistisk på et annet tidspunkt. For å kunne bruke eksperimenter til å lære om menneskelig motivasjon, er spørsmålet om stabilitet sentralt – hvis samarbeid i én situasjon ikke er generaliserbar, er det vanskelig å trekke generelle slutninger fra eksperimenter.

I en nylig publisert artikkel undersøker jeg sammen med Amanda Reigstad ved Universitetet i Bergen og Gustav Tinghög ved Universitetet i Linköping om nordmenns samarbeidsvilje er stabil i ulike situasjoner og over tid. Vi tar i bruk data fra Norsk Medborgerpanel, hvor et representativt utvalg av den norske befolkningen har deltatt i ulike «økonomiske spill» som måler folks villighet til å dele penger med fremmede i ulike situasjoner. I alle disse situasjonene ville en egoist valgt å beholde alle pengene selv.

Vi finner at nordmenn som samarbeider i én type situasjon har stor sannsynlighet for å samarbeide i en annen situasjon, og større sannsynlighet for å stole på fremmede. Vi finner også at samarbeidsatferd er stabil over en periode på omtrent et halvt år. Med andre ord kan samarbeidsatferd i én situasjon predikere hvordan en person vil oppføre seg i en annen situasjon.

Et annet viktig spørsmål er om samarbeidsatferd er like stabil i ulike land. For å undersøke dette, sammenligner vi nordmenn med data fra andre land – Sverige, Østerrike og USA. Vi finner de samme mønstrene på tvers av ulike land. Ekstra slående er det at samarbeidsatferden ser ut til å være omtrent like stabil over tid i Norge og USA.

Funnene våre er godt nytt for samfunnsforskere som ønsker å trekke generelle konklusjoner om motivasjon basert på eksperimenter. Det ser ut til at de samme menneskene samarbeider i ulike situasjoner og over tid, og i tillegg ser disse funnene ut til å være sammenlignbare mellom land. Vi kan med andre ord bruke en persons samarbeidsatferd på ett tidspunkt til å spå hvordan han vil oppføre seg i andre lignende situasjoner i fremtiden.

Reigstad, A. G., Strømland, E. A., & Tinghög, G. (2017). Extending the Cooperative Phenotype: Assessing the Stability of Cooperation across Countries. Frontiers in psychology, 8, 1990.

Vi har undersøkt folks holdninger til telefonavlytting, og spørsmålet vi reiste er om innbyggerne tar stilling til forslag om telefonavlytting ut fra allmenne, prinsipielle standpunkter, eller om holdningene deres er påvirket av hvilke grupper avlyttingen er rettet mot. Dersom holdningene er avhengige av målgruppe, er det slik at innbyggerne skjærer alle over én kam (for eksempel alle muslimer), eller er holdningene basert på vurderinger av hvilke grupper som oppfattes å være reelle trusler, for eksempel ved at de eksplisitt har fremmet trusler?

Vi har gjennomført et spørreskjemaeksperiment som viser at innbyggernes støtte til antiterrortiltak, som telefonavlytting, i stor grad er avhengig av hvilke grupper PST ønsker å avlytte. Resultatene tyder derimot ikke på at terrorfrykt er forbundet med lavere toleranse overfor muslimer som gruppe i Norge.

I spørsmål om personvern og rettssikkerhet, knytter befolkningen prinsipper og rettigheter til spesifikke undergrupper. Denne gruppedifferensieringen opptrer i to varianter. Den første fokuserer på egenskaper ved gruppene selv. Villigheten til å begrense ytringsfriheten kan være høyere overfor grupper som tydelig har proklamert eller demonstrert at de er villige til å bruke vold som politisk kampmiddel. Her baserer innbyggerne sine holdninger på informasjon om konkrete grupper som kan representere trusler mot innbyggernes sikkerhet. Antiterrortiltak fokuserer nettopp på slike “utgrupper”. PST peker i sine risikoanalyser på radikale muslimske miljøer og ekstreme høyreorienterte miljøer som de viktigste risikogruppene.

Foto: Lars Kjølhede Christensen cbnd

Hva slags antiterrortiltak godtar befolkningen, og rettet mot hvilke grupper?
Her fra markering mot terrorisme i København 16. februar 2015. To mennesker ble drept i terrorangrepene i byen 14.–15. februar.

Den andre varianten av gruppedifferensiering tar utgangspunkt i innbyggernes psykologiske reaksjoner på terrorhendelser. Forskningen som understøtter dette synet viser at terrorfrykt styrker tilhørigheten til grupper som er lik en selv, mens befolkningen blir mer fiendtlig innstilt overfor grupper de oppfatter som annerledes. Med andre ord: gruppetenkningen forsterkes i fryktpregede situasjoner. En miks av terrorhendelser og innvandring kan oppleves som en trussel mot sikkerheten i samfunn preget av økende etnisk mangfold. Det er interessant om nordmenn trekker et tydelig skille mellom ekstrem islam og muslimer generelt. Negative oppfatninger av muslimer er utbredt i Europa, og spørsmålet er om antimuslimske holdninger øker villigheten til å akseptere inngrep overfor norske muslimer generelt.

For å undersøke dette spørsmålet, utformet vi et spørreskjemaeksperiment. Det er to grunner til at et slikt direkte spørsmål kunne vært problematisk. For det første kan det tenkes at et direkte spørsmål om telefonavlytting av konkrete sosiale grupper er såpass sensitivt at respondentene ikke ville ha avdekket sine faktiske holdninger. I så fall ville et direkte spørsmål underrapportere befolkningens villighet til å gi politiet større handlingsrom overfor visse sosiale grupper. Det kan for eksempel tenkes at vi ikke ville vært i stand til å avdekke befolkningens toleranse overfor muslimer generelt. Et annet problem i tradisjonelle surveyundersøkelser er spørsmålet om kausalitet. Kan korrelasjonen mellom hvilken sosial gruppe som identifiseres og holdningen til telefonavlytting være påvirket av en tredje faktor, for eksempel befolkningens tillit til andre mennesker?

Surveyeksperimentet håndterer slike metodiske utfordringer, og er således velegnet både til å avdekke “skjulte preferanser” og ikke minst kausale sammenhenger. 1500 tilfeldig utvalgte personer fikk spørsmål om hvor villige de var til å gi PST rett til telefonavlytting. Vi stilte følgende spørsmål, som henviste direkte til etterforskningen av en terrorsak med den hensikt å gjør eksperimentet så realistisk som mulig:

Se for deg at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) har bedt om lov til å avlytte telefonene til medlemmer eller sympatisører av [Gruppe X] fordi de tror det kan hjelpe dem i etterforskingen av en terrorsak. Noen mener PST bør få lov fordi det kan avverge terrorplott tidlig, andre mener PST ikke bør få lov fordi dette vil være et for stort inngrep i privatlivet til gruppen. Hvor enig eller uenig er du i at Politiets Sikkerhetstjeneste skal få rett til slik telefonavlytting?»

Spørsmålet hadde syv svarkategorier, der ytterpunktene var svært enig (1) og svært uenig (7). For å få tydelig frem betydningen av den sosiale gruppen anmodningen gjaldt, eksponerte vi respondentene (igjen tilfeldig) for ulike grupper i spørsmålsformuleringen. I alt delte vi utvalget opp i fire eksperimentgrupper og én kontrollgruppe: “En muslimsk fundamentalist-gruppe” versus “En muslimsk menighet”, og “En høyre-ekstrem gruppe” versus “Fremskrittspartiet”. I utgangspunktet hadde vi ingen grunn til å tro at befolkningen ville støtte telefonavlytting av Fremskrittspartiets medlemmer og sympatisører, men partiet ble valgt som kontrast til ekstreme høyreorienterte grupperinger. Disse fire gruppene utgjør eksperimentgruppene, mens respondenter eksponert for «En samfunnsgruppe» er kontrollgruppen. Kategorien «En samfunnsgruppe» er nøytral både politisk, religiøst og etnisk. Vi antar at respondenter eksponert for denne gruppen assosierer dette med hvilken som helst gruppering i samfunnet. Den eneste forskjellen mellom de fem gruppene av respondenter er at de ble eksponert for ulike sosiale grupper i spørsmålsformuleringen. Eksperimentet er derfor egnet til å kaste lys over hvilke sosiale grupper respondentene mener PST bør gis anledning til å bruke skjulte politimetoder overfor.

Resultatet av eksperimentet er vist i Figur 1, der det fremgår at befolkningen i høy grad er villig til å gi PST rett til telefonavlytting for å avverge terrorangrep.

Foto: Dag Arne Christensencb

Figur 1. Telefonavlytting: Resultater av gruppekategoriseringseksperimentet. (Gjennomsnitt med tilhørende 95 % konfidensintervaller – N=1,399)

Samtidig var det svært virkningsfullt å eksponere respondentene for ulike grupper. Det betyr at befolkningens holdninger til anmodningen om telefonavlytting fra PST er betinget av hvem metoden skal benyttes overfor. Minst villig var befolkningen til å la PST ta i bruk telefonavlytting for å overvåke medlemmer av FrP. Resultatet for FrP kan tyde på at overvåking av politiske partier oppfattes som sensitivt. Innbyggerne var mest tilbøyelige til å støtte anmodningen fra PST hvis den gjelder en av de to ekstremistgruppene – en høyreekstrem gruppe eller en muslimsk fundamentalistgruppe. Det er små forskjeller mellom de to gruppene, noe som tyder på at nordmenn oppfatter dem som likeverdige trusler. Dette tror vi kan ses i lys av terrorangrepet 22. juli 2011. Høyreekstrem terror har ikke bare vært en trussel i Norge, men noe landet smertelig har erfart.

Vår undersøkelse avdekker også et annet helt sentralt funn: Befolkningen trekker et tydelig skille mellom muslimske fundamentalister og muslimer generelt (“en muslimsk menighet”). Det innebærer at terrorfrykt ikke går ut over muslimer som gruppe. Våre resultater kan forstås i lys av responsen på terroren 22. juli. Politikere reagerte med å oppfordre befolkningen til solidaritet og fellesskap. Hva politikerne sier og gjør som respons på terrorhendelser, kan ha betydning for innbyggernes holdninger.

Om undersøkelsen

Undersøkelsen er basert på data fra Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen. Blogginnlegget tar utgangspunkt i en artikkel publisert og fritt tilgjengelig i Tidsskrift for samfunnsforskning.

Christensen, D. A., & Aars, J. (2017). Nordmenns holdninger til telefonavlytting: Resultater fra et surveyeksperiment. Tidsskrift for samfunnsforskning, 58(02), 191–209.

Det høres tilforlatelig ut å kunne outsource valgets kvaler til en automat. Dataen holder orden på dine holdninger og partienes programmer, og summerer til slutt opp det riktige svaret, ikke sant? Så enkelt er det ikke. Når de som lager valgomaten velger ut enkelte holdningsspørsmål, velger de samtidig bort flesteparten. Første filtrering av virkeligheten handler altså om hvilke saker som blir valgt ut, og hvilke som ikke blir det. Og når det foregår en siling, bør man alltid stille seg spørsmålet: Hvilken slagside har denne utsilingsprosessen? Hvor representativ er utvelgelsen av valgomatspørsmål for alle relevante politiske spørsmål i Norge?

Majoriteten av holdningsspørsmål er ikke inkludert i den automatiserte rådgivningstjenesten. Hva som oppfattes som viktige politiske saker varierer etter hvilken velger man spør, men de fleste velgerne vil ikke få dekket alle de sakene de bryr seg om i en valgomat. Mange valgomater spør hvor viktig velgeren synes sakene som er tatt med er, men de får ikke spurt hvor viktige sakene som ikke er tatt med i beregningen er for velgeren.

Antakeligvis velges spørsmål som evner å skille mellom partiene. En valgomat skal tross alt gi et tydelig råd. Slagsiden – eller biaset – er da i så fall at spørsmålene fort overdriver forskjellen mellom partiene. Valgomaten vil altså gi et mer bastant råd enn det er grunnlag for i den virkelige verdenen.

Det finnes en rekke andre mulige årsaker til at valget av valgomat-spørsmål har bias. For eksempel kan kommersielle interesser hos de som er vert for valgomaten spille inn, og politiske preferanser hos de personene som bestemmer spørsmålene kan spille inn. Man kan aldri helt fri seg fra dette problemet. Det som er viktig er derfor at beslutningsprosessen – måten man gikk fram for å velge ut spørsmål – er begrunnet og åpent tilgjengelig for velgerne. Hvilke personer var med å bestemme? Hadde de politiske partiene medbestemmelse? Ble noen partier utelatt? Hva var beslutningstakernes kriterier for å velge spørsmål?

Likeså må måten svarene behandles på være åpent tilgjengelig. Hvilken metode benyttes for å regne ut rådet? Er det en enkel summering av score, eller mer sofistikerte prediksjonsmodeller?

Et annet poeng: En valgomat tar ikke hensyn til et partis gjennomføringsevne av den politikken de står for. Én ting er å matche en velgers politiske holdninger med et parti, en annen ting er om dette partiet er det rette for velgerens ultimate mål. Det enkle, men ofte underkommuniserte argumentet i Orit Kedars glimrende bok “Voting for policy, not parties” er at velgerne stemmer for å bevege politikken i retning av deres egne preferanser. Partivalg er et middel på vei mot målet, og ikke et endelig mål i seg selv. Det er ikke alltid gitt at man skal stemme på det partiet som ligger nærmest ens egne preferanser hvis endemålet er politisk endring. Enkelte partier kan ha utfordringer knyttet til å få gjennomført politikken sin, kanskje fordi de har svake ledere, eller fordi de har lav sannsynlighet for å komme i regjering. Velgere som skal maksimere nytten av sin stemme behøver å ta slike hensyn,  men valgomater evner ikke å fange opp slike relevante betraktninger.

Nøkkelordene for valgomater for å oppnå legitimitet som politiske rådgivere er transparens, etterrettelighet, og bevissthet omkring deres bias. For at velgerne skal kunne ta valgomater på alvor, må de kunne få vite hvordan de kommer fram til sine svar. I motsetning til innbyggerne i Little Britain som aldri helt forstod hvorfor reisebyråets datamaskin avviste deres ferieønsker: https://www.youtube.com/watch?v=0n_Ty_72Qds

Det kanskje vanskeligste med meningsmålinger i forbindelse med et valg er å spørre et utvalg som matcher den gruppen av innbyggerne som faktisk går til stemmeurnene. Det er utfordrende nok å finne ut av hvem som bor i USA og hvordan man når tak i dem. Enda verre er det å vurdere sannsynligheten for at de man plukker ut representerer velgergrupper som faktisk bruker stemmeretten sin. Akkurat når det gjelder å forutsi valgresultatet er populasjonen man ønsker å si noe om ikke innbyggerne som sådan, men de av innbyggerne som stemmer. De som ikke stemmer er irrelevante i denne konkrete sammenhengen.

Foto: Gage Skidmore cba

Haha — lurte meningsmålerne! Donald Trump under et valgkamparrangement i juni 2016.

Vi vet av mye forskning at det er de ressurssterke menneskene som deltar i samfunnet. Med ressurssterke menes de som har mer enn gjennomsnittlige evner, nettverk og motivasjon som gjør dem i stand til å involvere seg (og bli involvert i) politikk og samfunnsliv. De som scorer høyt på sosio-økonomiske variabler er også de som bruker stemmeretten sin. De er derfor også de som er de mest sannsynlige velgerne i et amerikansk presidentvalg.

Vanligvis. Min første tanke er at man i etterdønningene av Trump-seieren skal lete i valgdeltakelsen for å se om det er andre grupper som har deltatt i større grad enn tidligere. Det har vært sagt at Trump har stor støtte blant hvite innbyggere uten høyere utdanning. Dette er en gruppe som har ganske stort numerisk potensiale til å påvirke valgutfallet dersom de blir mobilisert.

Det grunnleggende spørsmålet når man gjennomfører en meningsmåling er å spørre seg om man har plukket ut et utvalg som *representerer* populasjonen man er interessert i. Jeg tror at det denne gangen var vanskeligere enn vanlig å kunne svare ja på dette spørsmålet.