Bakgrunnen for beslaget var at Televerkets avdeling på Hamar hadde rapportert om at slikt utstyr var i bruk uten at konsesjon var gitt, og at forhandleren dermed hadde overtrådt telegrafloven, som hadde stått urørt siden 1930. Den inneholdt forbud mot å eie eller være i besittelse av «avsendere og mottakere av meddelelser, toner, tegn, billeder og lignende ad elektronisk vei», så lenge utstyret ikke var tillatt gjennom kringkastingsloven.

Derfor var de 123 utenlandske tv-kanalene som innen utgangen av 1984 var gjort tilgjengelig via den nye parabolteknologien, ulovlige å motta, med hjemmel i en 85 år gammel bestemmelse. 

Ny infrastruktur for offentligheten 

Da Stortinget bare noen måneder etter aksjonen på Gjøvik åpnet for salg og bruk av parabolantenner for mottak av utenlandske fjernsynsprogrammer, ble avgjørelsen karakterisert som «eit av dei viktigaste mediepolitiske vedtaka den seinare tid» (Haakon Blankenborg, Ap, Stortinget, 1984). 

Selv politikerne som stemte for lovendringen, var overrasket: «Hvis noen hadde fortalt meg for bare kort tid siden at en enstemmig samferdselskomite ville gå inn for den nå foreslåtte tillatelsen for privatpersoner til fritt å kjøpe parabolantenner, ville jeg trodd vedkommende hadde sett for mange science fiction-filmer på Sky Channel», uttalte Anders C. Sjaastad fra Stortingets talerstol. 

Dette var langt fra en overdrivelse. Den teknologiske infrastrukturen som tegnet opp de geografiske og kulturelle grensene for vår offentlighet, ble i løpet av svært kort tid endret for godt. 

Kringkastingsmonopolet hadde vart i nesten femti år. I disse tiårene hadde først NRKs eneste radiokanal, og så NRKs eneste tv-kanal, vært sentrale, samlende deler av offentlighetens infrastruktur. Alle som lyttet til radio eller så tv, opplevde det samme. Hvis noen på jobben diskuterte en tv-debatt fra dagen før, kunne det bare dreie seg om én debatt. Refererte en klassekamerat til en spenningsserie, ja, så var det ikke tvil om hvilken serie det var. Den felles referanserammen kringkastingen hadde skapt – både politisk og kulturelt – kom til å miste noe av sin kraft utover på 1980-tallet.

Liberaliseringens tvetydighet 

Kringkasting i Norge var ikke-kommersiell, nasjonal, og underlagt politiske krav til programprofil og ‑innhold. Monopolet gikk i oppløsning som følge av helt motstridende krefter. 

Nedenfra kom lokale initiativer, gjerne knyttet til utdanningsinstitusjoner, til nynorskbevegelsen og til menigheter. Disse ønsket å bruke kringkastingsmediene i det lokales tjeneste. Utenfra kom internasjonale initiativer, som beskrevet av Aps representant Haakon Blankenborg: 

«Opninga for dei såkalla parabolantennene for individuelt mottak av utanlandske fjernsynsprogram frå satellitt vil endre fjernsynstilbodet for mange nordmenn. Eg skal ikkje gi meg inn på ei vurdering av kvaliteten på det ein da kan ta imot etter det nye regelverket. Eg skal i denne samanhengen berre nøye meg med å slå fast at det er sterkt «blanda drops» som vil falle ned midt iblandt oss. Men på same tid er det også ei demokratisering vi no er vitne til, ei demokratisering i den forstand som komiteen er inne på, nemleg at større delar av landet no kan nyte godt av dei tilboda frå utlandet som finst, på godt og vondt.» (Stortinget, 1984)

Ap-representanten satte her ord på liberaliseringens tvetydighet: en skepsis til frislippet, en frykt for hva som nå kunne ramme publikum og hva det kunne føre til, men samtidig et uttalt håp om demokratisering, om spredning til alle. 

Håpet om demokratisering var i debatten ikke minst knyttet til framveksten av nye stemmer i distriktene, som kontrast til NRKs sentraliserte opplysning. 

Da Stortinget debatterte parabolantenner, var allerede monopolet formelt oppløst. Etter valget i 1981 inntok Kåre Willoch Statsministerens kontor. Før året var omme, var lovnadene fra valgkampen og ideene fra mange års utredning og utprøving realisert: Kulturminister Lars Roar Langslet åpnet for både nærradio og tillatelse til å videresende utenlandsk tv i kabelnett. 

For høyreregjeringen var motivasjonen klar: «større allsidighet og variasjonsbredde i kringkastingstilbudet, skjerpet kvalitetsbevissthet, videre ytringsfrihet, og større valgmulighet for den enkelte», som Langslet formulerte det under pressekonferansen før jul det året (sitert i Dahl og Bastiansen, 2000: 337). 

Underholdnings- og vaktbikkjefjernsyn 

Liberaliseringen skulle føre til mangfold. Variasjonsbredde ble det. Utover på 1990-tallet ble publikum brakt inn i tv-ruten på nye måter, særlig gjennom ulike nye underholdningsprogrammer.

En milepæl var da TVNorge, som hadde startet så smått på slutten av 1980-tallet, lanserte «Reisesjekken» i 1990, med Hallvard Flatland som programleder. Her skulle vanlige mennesker finne seg en kjæreste foran kamera – et forvarsel om den typen «intim-tv» som skulle komme de neste tiårene. 

Samtidig utviklet også journalistikken seg. Den skulle være undersøkende. I 1991 ble Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) dannet, og på tv fikk en slik journalistikk – eller det Henrik G. Bastiansen kaller «vaktbikkjefjernsynet» – etter hvert utfolde seg i egne programflater som «Dokument 2» på TV 2 og «Brennpunkt» hos NRK (Bastiansen, 2011). 

På 1990-tallet produserte disse redaksjonene en rekke avslørende dokumentarer, som også skapte kontroverser og dermed bidro til å utvide rommet for offentlig debatt. 

NRK i endring

Slutten på NRKs monopol betydde likevel ikke slutten på en sterk kringkastingspolitikk, og heller ikke slutten på ideen om en nasjonal, samlende offentlighet, konstituert av kringkastingsmediene. 

Utover på 1980-tallet, parallelt med framveksten av lokale initiativer, spredning av kabel- og satellitt-tv, nye programformer og reklame, endret også NRK seg. I 1984 kom P2, landets andre riksdekkende radiokanal. NRK bygde også ut i distriktene. 

Kontrasten var likevel stor til nærradioen. I 1983, etter ett år med nyordningen, var nærradio tema for en diskusjon på NRK.  Det ble vist en reportasje fra Stavanger, en by med to nærradiostasjoner – Radio Siddis og Radio Vest – som til sammen sendte 70–80 timer i uka, mer enn ti ganger det NRK kunne tilby lokalt. Kulturminister Langslet var meget fornøyd, og NRK-sjef Bjartmar Gjerde fryktet ikke konkurransen. 

Lytterstatistikk fra denne perioden i norsk kringkastingshistorie er mangelfull, men ifølge en undersøkelse Stavanger Aftenblad gjennomførte i 1983, var Stavanger en foregangsby når det gjaldt bruk av lokalradio: Hele 20 prosent var daglige lyttere av Radio Siddis, mens den kristne Radio Vest kunne skilte med 9 prosent daglige lyttere. 

Dette var oppsiktsvekkende tall sammenlignet med andre byer, der enkeltstasjoner ikke kom over 5 prosent oppslutning (Hågensen og Tollersrud, 1983:70ff). 

I reportasjen lovpriste en representant for publikum de nye kanalene, både for lett underholdning og aktuelt stoff. Den etablerte mediebransjen framsto imidlertid mer skeptisk: Redaktør Engwall Pahr Iversen i Rogaland Avis kalte i NRK-reportasjen nærradioen en «lekestue for amatører». Forklaringen på populariteten, mente Iversen, måtte ligge i at musikken «durer laus hele veien».

Demokratisering av eteren 

Det er ikke tvil om at nærradioen bidro til større mangfold i programformer og til en demokratisering av mediet både ved at flere nye stemmer slapp til, og at lokale saker nå kunne dekkes i detalj i mye større utstrekning. 

Da kringkastingsmediene fra 1920-tallet gradvis spredte sine signaler utover landet og gjorde det mulig for nasjonens periferi å knytte seg til maktens sentrum, oppsto en ny mulighet for borgerne til å oppleve og delta i den medierte offentligheten. 

Med lokal kringkasting ble også borgernes forbindelse til lokale maktsentra bedre, og selv om radioens form forutsatte at noen få kom til orde og mange lyttet, bidro likevel utviklingen til at langt flere fikk slippe til over eteren. 

Departementet var opptatt av å åpne opp kringkastingen, konkret håpet man at lokalradio skulle bidra til «økt trivsel» i nærmiljøet, og til at frivillige organisasjoner uten mulighet til å gi ut eget foreningsblad, kunne bruke radioen til formidling (Syvertsen, 1987). 

Da medieforsker Trine Syvertsen gjorde opp status for den kortsiktige effekten av monopolbruddet på midten av 1980-tallet, var inntrykket imidlertid noe blandet: Nye grupper hadde sluppet til blant konsesjonærene, men kommersielle aktører, etablerte avishus og politiske partier var også tungt til stede. 

Og selv om minoriteter – både nasjonale minoriteter, funksjonshemmede og «organiserte homofile» – fikk tak i lokalradiokonsesjoner, betydde ikke det at slike grupper, spredt over store deler av landet, nødvendigvis fikk en radikalt annerledes representasjon. 

Populærmusikk og amatører

Det som finnes av programanalyser fra den tidligste perioden, nyanserer også bildet av den nye typen kringkasting: Blant åtte kanaler som sendte i Oslo i 1983, var musikkandelen ikke særlig høyere enn det NRK kunne skilte med (43,3 prosent mot 40 prosent i NRK P1), men sjangrene som dominerte, var helt annerledes: 55 prosent kunne kategoriseres som pop, rock og disco. 

De to sistnevnte sjangrene figurerte ikke engang på NRKs liste ved inngangen til 1980-tallet, og pop utgjorde samlet 2,2 prosent av musikken på NRKs radiokanaler. Samtidig bidro lokalradioen til at mer norsk musikk kom på lufta (41 prosent norskandel mot NRKs 16,1 prosent i 1979). 

Nyheter var det imidlertid lite av på lokalradioen i Oslo i denne tidlige fasen: Kun 4 prosent av programinnholdet, mot i underkant av 20 prosent hos NRK i 1979. 

Stoffmiksen gjorde at det lokale kulturlivet ble vinnerne – de som i første rekke fikk en ny adgang til kringkastingsoffentligheten i denne perioden, var «rockebandet som har fått presset sin første plate, amatørrevyene på skoler og universiteter, de frie teatergruppene som utfordrer allmennheten med utradisjonelle oppsettinger: slike går gjerne presentasjonsrunder via fem–seks nærradiostudioer» (Hågensen og Tollersrud, 1983: 58). 

Avisredaktør Iversen hadde altså et poeng da han trakk fram populærmusikk og amatører som kjennetegn på de nye kanalene. Men å kunne høre det lokale rockebandet på radio hele uka bidro til å styrke offentligheten for kulturelle uttrykk som tidligere hadde måttet klare seg med platesalg og konserter. Lokalradioen var en «lekestue for amatører», men også en læringsarena. Mange av amatørene gikk videre og tok etter hvert mer sentrale plasser i offentligheten. 

Forsøker vi å forstå de nye kringkastingskanalene – både lokalradio og internasjonal tv – kun i lys av nyhetsformidling og som kanaler for politisk debatt, støter vi altså på et problem. Monopolbruddet representerte like mye et inntog av underholdning i kringkastingen, som et frislipp av impulser og uttrykk som tidligere ikke hadde kommet fram. 

Litteratur:

Dahl, Hans Fredrik og H.G. Bastiansen (2000): Hvor fritt et land? Sensur og meningstvang i Norge i det 20. århundre. Oslo: Cappelen. 

Enli, Gunn, Hallvard Moe, Vilde S. Sundset og Trine Syvertsen (2010): TV – en innføring, Oslo: Universitetsforlaget.

Gripsrud, Jostein (1995): The Dynasty Years: Hollywood Television and Critical Media Studies. London: Routledge. 

Hågensen, Finn Ove og Tore Tollersrud (1983): Da monopolet sprakk: Nærradio I Norge, Oslo: Universitetsforlaget. 

Langslet, Lars Roar (2009): “Da NRK-monopolet sprakk», i Henrik G. Bastiansen mfl. (red.). Det elegante uromomentet. Oslo: Pax forlag. 

Media fokuserte fra første stund på verkets «avsløringer» fra privatsfæren, på forfatterens utlevering av seg selv og familien, av venner og forfatterkolleger. Særlig familien reagerte sterkt, og truet med søksmål. Et leserinnlegg i Klassekampen, signert «14 berørte familiemedlemmer», fastslo:

«Det er bekjennelseslitteratur og sakprosa vi snakker om, usannheter, feilaktige personkarakteristikker og utleveringer, som helt klart bryter med norsk lov.» (Klassekampen, 3.10.2009)

At det var nettopp Min kamp som gjorde Knausgård vidkjent, og ikke hans tidligere og kritikerroste romaner Ute av verden og En tid for alt, er trolig symptomatisk for tidens oppmerksomhetsøkonomi, der evnen og viljen til å «by på seg selv» er den høyeste valuta. Som Per Thomas Andersen (2012, s. 677) har påpekt: «I og med at romanserien hadde et føljetongpreg, ble det også i mediene skapt forventninger om nye utleveringer og skandaler i neste roman».

Og, kan vi legge til, i etterkant av utgivelsen av et nytt bind oppsøkte mediene omtalte personer for å få deres reaksjoner på Knausgårds framstilling av dem. I Dagbladet-oppslaget «Mitt liv som romanfigur», for eksempel, karakteriserte forfatterens tidligere norsklærer det som «noe i retning av en offentlig henrettelse» å bli beskrevet i negative ordelag i det første bindet.

Foto: editrrix cba

INTERNASJONAL SUKSESS: Karl Ove Knausgårds selvutleverende romanserie Min kamp har fått mye oppmerksomhet også internasjonalt. Her leser han fra den engelske oversettelsen ved Brooklyn Book Festival i 2012.

Debatten om virkelighetslitteratur blusset også opp i kjølvannet av Vigdis Hjorths Arv og miljø fra 2016. Romanen fiksjonaliserer navn og yrker, men i den påfølgende diskusjonen av boka framgikk det at karakterer og handling hadde tydelige paralleller til forfatterens biografi.

Ingunn Økland, kommentator og anmelder i Aftenposten, stilte spørsmål ved forfatterens litterære metode, og fant det særlig betenkelig at bokas hovedperson, gjennom psykoanalyse, kommer fram til at hun ble utsatt for incest i barndommen. Det mente Økland kastet «et mistankens lys» over Hjorths egen avdøde far.

Diskusjonen om virkelighetslitteratur har kretset rundt forholdet mellom etikk og estetikk, mellom kunst og liv, og for kritikerne hefter det noe opportunistisk ved den. På den ene siden søker virkelighetslitteraturen å vekke medias og publikums interesse ved åpent å annonsere eller mer subtilt antyde at karakterer og hendelser er «ekte»; på den andre siden holder den opp dikterisk frihet som skjold når fortellingens sannhetsgehalt eller etikk settes på prøve.

Dokumentar og skjønnlitteratur

Mens skjønnlitteraturen mer eksplisitt ser ut til å hente råstoff fra virkeligheten, har det også vært en tendens til at sakprosaen har latt seg inspirere av skjønnlitteraturen. Det oppsto en intens diskusjon om metode og etikk etter utgivelsen av Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul i 2002. Debatten har blusset opp med jevne mellomrom siden.

I Den nye litterære bølgen: Litteraritet og transparens i norske dokumentarbøker 2006–2013 tar Jo Bech-Karlsen for seg ti norske dokumentarbøker, og mener å se at «de nye forfatterne har et mer bevisst, men også mer problematiserende, forhold til skillet mellom dokumentar og skjønnlitteratur» (Bech-Karlsen 2014: 16).

Interessen for virkelighetsframstillinger viser seg også i den digitale æraens egne formater. True crime-podcasten «Serial» ble en stor internasjonal suksess, likesom den dokumentariske Netflix-serien «Making a Murderer».

«Se og Hør for intellektuelle»

Tradisjonelle biografier og selvbiografier har også fått et oppsving, og det er liten tvil om at det er sensasjonspregede avsløringer som er best egnet til å skille seg ut i mediestøyen. Trond Kirkvaag og Ingebrigt Steen Jensen har for eksempel begge beskrevet en oppvekst med berømte og voldelige fedre; resepsjonen av Ingar Sletten Kolloens Svermeren (2003) var dominert av opplysningen om at Knut Hamsun lot seg sterilisere; medieomtalen av biografier om Alf Prøysen, Jan Werner Danielsen, Halldis Moren og Einar Førde har i stor grad handlet om temaer som seksuell legning og utroskap.

Frode Grytten karakteriserte i 2008 biografisjangeren som «Se og Hør for intellektuelle», og samme år skrev Arnhild Skre at en rekke nye biografier var blitt «mediemishandlet». Hun påpekte at bøker om sentrale skikkelser i norsk historie, som Thor Heyerdahl og Jens Chr. Hauge, gir omfattende og nyanserte beskrivelser av hovedpersonens liv og virke, samtidig som de plasseres i en større historisk sammenheng. Likevel er det sensasjonspregede opplysninger – mindre detaljer i mer mangefasetterte portretter – som blir hovedsaken i medias oppslag.

Det kan også tenkes at de selvbiografiske og selvutleverende trekkene i norsk skjønnlitteratur settes i sterkere relieff på 2000-tallet fordi det er så enkelt og fristende å relatere dem til en mer generell intimisering av offentligheten. Det er ikke bare bloggosfæren og sosiale medier som har stilt privatsfæren til skue; avisenes kronikksider er for eksempel klart mer preget av privatpersoner som deler sine tanker om egenopplevde utfordringer med slikt som foreldreskap, psykiske vansker, rusmisbruk, mobbing og voldtekt.

«Dagbokifisering» av offentligheten

Et annet nærliggende referansepunkt er reality-tv, ofte forstått som selve kroneksemplet på samtidens umåteholdne ekshibisjonisme og narsissisme. Sjangeren fikk sitt gjennombrudd i Norge i 2001 med TV Norges «Big Brother», og har siden avfødt en lang rekke svært populære konsepter der «virkelige» personer deltar som «seg selv» i mer eller mindre iscenesatte sammenhenger.

Det er ikke til å undres over at kommentatorer har sett virkelighetslitteraturen i sammenheng med slike mulige tegn på en omseggripende «dagbokifisering» av offentligheten. I Knausgård-koden kobler Eivind Tjønneland (2010:87) fascinasjonen for Min kamp til sosiologen Richard Sennetts forestilling om at vi befinner oss i et intimitetstyranni, der det ektefølte har fått forrang framfor det klartenkte.

Per Thomas Andersen trekker på sin side parallellen mellom Knausgårds seksbindsverk og reality-tv og sosiale medier:

«Prosjektet er i en viss utstrekning i slekt med nye privatiserende offentlighetsformer som tv-programmer à la «Big Brother», «Paradise Hotel» o.l., med internettsjangre som Facebook, blogg og Twitter.» (Andersen 2012: 677).

Ingunn Økland hevder at likhetstrekkene mellom litteraturen og det virkelige liv som vi møter til daglig i sosiale medier, snart vil gjøre virkelighetslitteraturen uinteressant: «Virkelighetslitteraturen truer med å bryte sammen som litteratur fordi den inngår i en jevn strøm av facebookoppdateringer, dagboksnotater og selvopptatte bekjennelser», skriver hun i en kommentar i Aftenposten.

Klikkvennlig kulturjournalistikk

Det er lett nok å påvise at bruken av levende modeller på ingen måte er noe nytt litterært fenomen. Hvorvidt det er mer framtredende i dag, er vanskelig å vurdere. Ingunn Økland skriver at det er litteraturen som er «på villspor», og at «det er gått sport i å utlevere lett gjenkjennelige personer».

Det kan også tenkes at den sensasjonspregede klikkjournalistikken har bidratt til å øke oppmerksomheten om nettopp de aspektene ved en litterær utgivelse som spontant kan tirre og pirre, slik som pikante betroelser og skarpe karakteristikker av gjenkjennelige personer.

Kulturjournalistikkens interesse for sensasjonspregede opplysninger om kjente personer kan se ut til å henge sammen med hardere konkurranse om publikums oppmerksomhet. På avisenes nettsider konkurrer alle oppslag innbyrdes, og må hver for seg vekke leserens interesse.

Taper i kampen om publikums oppmerksomhet

I konkurransen om publikums oppmerksomhet har kulturkritikken vært taperen. Den er et eksempel på en journalistisk sjanger som har vist seg å generere lite trafikk for avisene:

«Jeg har jobba på nett i over ti år i Nordlys, og uansett hvor mye man satser på kultur og kritikk, så har det lavere oppslutning blant lesere», uttalte sjefsredaktør Helge Nitteberg i 2016 (sitert i Dagsavisen 2016). Senere samme år skrev kulturlederen i Romsdals Budstikke:

«Kulturstoff er taperen på nett. Skal jeg forsøke meg på en rangering, skårer lettbeint, folkelig og kjendispreget kulturstoff minst dårlig, deretter kulturnyheter/generelt kulturstoff, så forhåndsomtaler og etterhåndsstoff og aller dårligst: Kulturkritikk. Jeg vil anslå at anmeldelsene blir lest av mellom femti og hundre brukere i snitt på nett hos oss.» (sitert i Journalisten 2016)

Tallet på både anmeldelser og ansatte har da også falt. Størst oppmerksomhet fikk det da Verdens Gang høsten 2014 kunngjorde at man ville kutte drastisk i bokanmeldelsene. Avisen ville også redusere film- og musikkanmelderiet noe, mens kunstkritikken allerede hadde forvitret gradvis over flere år.

Konsekvensen er at avisene i enda større grad vier oppmerksomhet til den kulturen som allerede i utgangspunktet kan antas å treffe bredt, og at kritikken i større grad styres av forventet omsetning og publikumsinteresse, og i mindre grad av journalistiske vurderinger av kvalitet og relevans.

En arena for opplysning forsvinner

På kort sikt går det ut over synligheten og gjennomslagskraften til smalere verk og ukjente navn, slik som debutanter. De stemmene og perspektivene som ikke blir omtalt i de største fellesforaene, kan riktignok bli gjenstand for mer inngående debatt og analyse i ulike nisjemedier, men de tilskrives da en mer marginal posisjon i det nasjonale ordskiftet.

En rekke kjente forfattere gjorde opprør da VG annonserte at de skulle kutte ned på bokanmeldelsene til én i uken. Faksimile: Klassekampen, 23. oktober 2014.

På lengre sikt, derimot, er det mer som står på spill enn at utviklingen griper inn i virkningshistorien til enkeltverk. Når riksmedier konsentrerer seg om bøker, musikk og filmer med umiddelbar appell og stort salgspotensial, indikerer det implisitt at den øvrige kulturen er for spesielt interesserte.

Og omvendt: En mangfoldig kulturdekning i de største mediene signaliserer at et bredt spekter av kunstneriske og populærkulturelle uttrykk har, eller bør ha, mer allmenn interesse og betydning. Det er en motvekt mot tanken om at kritikken er et eget, avsidesliggende rom forbeholdt en engere krets, og inviterer inn de som ikke på egen hånd oppsøker diskusjoner om kunst og kultur.

Medienes dagsorden er med andre ord samferdselspolitikk for ideer og oppmerksomhet, idet den både kan opprette og oppheve forbindelser mellom større og mindre deloffentligheter.

Etter at VG annonserte planene om å nedskalere litteraturkritikken, uttalte nestleder i Kritikerlaget:

«Dette har også et demokratisk perspektiv. En arena for opplysning forsvinner. Når den tilgjengelige, folkelige kritikken blir borte blir den offentlige samtalen fattigere. Et kulturliv uten kritikk er bokstavelig talt et meningsløst kulturliv».

Det generelle poenget er altså at det ligger en risiko for at særlig nettjournalistikken setter seg fore å tilfredsstille publikums preferanser, og at ansvaret den har for også aktivt å forme den kollektive oppmerksomheten trer i bakgrunnen. Det gjelder ikke minst på nettsteder som oppdateres fortløpende, der det kan være vanskelig å se hvordan sakene er veid mot hverandre. Innstramminger og hard konkurranse er nærliggende forklaringer.

Klikkjakten blottstiller motsetningene mellom børs og katedral, mellom journalistisk praksis og journalistiske idealer. Det er likevel ingen grunn til å svartmale situasjonen.

Samtidig som det overveldende har sett opplagstallene stupe, har kvalitetsaviser som vektlegger politikk og kultur snarere enn kjendiseri og sensasjonspregede avsløringer – Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid – opplevd en sterk vekst på begynnelsen av 2000-tallet.

Utviklingen er symptomatisk for den norske offentligheten mer generelt i perioden fra år 2000 til i dag, hvor forestillinger om en demokratisk blomstringstid og oppløftende muligheter paradoksalt nok lever side om side med forestillinger om forfall og endetidstegn.

Litteratur

Andersen, Per Thomas (2012 [2001]), Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
Bech-Karlsen, Jo (2014), Den nye litterære bølgen: Litteraritetog transparens i norske dokumentarbøker 2006–2013. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Hestman, Ida Madsen (2016), Slår ring om kulturkritikken, Dagsavisen, 12. juli.
Journalisten (2014), Kutter i all kritikk, usignert artikkel, 11. november.
Journalisten (2016), Motløs eller motivert. Innlegg på Mediedebatt, udatert.
Klassekampen(2009), «Klassekampen, Schøitz og Knausgård», usignert leserinnlegg, 3. oktober.
Ramnefjell, Geir (2010), Mitt liv som romanfigur, Dagbladet, 21. januar.
Skre, Arnhild (2008), Medieløgner, Aftenposten, 20. november 2008.
Tjønneland, Eivind (2010), Knausgårdkoden. Et ideologikritisk essay. Oslo: Spartacus.
Wold, Bendik (2008), - Misforstått biografi-kritikk, Klassekampen, 14. januar.
Økland, Ingunn (2016), Vigdis Hjorth med feberhet incesthistorie, Aftenposten 10. september.
Økland, Ingunn (2016), Litteraturen er på villspor. Aftenposten, 24. september.

Søker vi etter ordet «demonstration» i for eksempel Aftenpostens digitaliserte arkiv, får vi på 1870- og første del av 1880-tallet opp rapporter fra utlandet – Frankrike og England – som forteller om slike opptog i bestemte stridssituasjoner.

Nasjonaldagens fanetog

Men i Norge hadde vi 17. mai. Samfunnets eliter feiret på 1800-tallet gjerne 4. november, datoen da Grunnloven ble revidert og Karl Johan ble konge over Norge. Folk flest feiret 17. mai.

Feiringen tok mange former, ikke alle like godt organisert. De første «borgertogene» skal ha gått i Trondheim i 1826 og i Kristiania 1844 – det siste gikk opp det som nå heter Karl Johan og endte med en hyllest til kong Oscar 1. utenfor slottet.

Siden var det hvert år slike borgertog, der håndverkerlaugene gikk med sine faner. Etter hvert kom også fagforeninger med i disse togene, med faner. Det første offisielle barnetoget – «smaagutternes flagtog», som det ble kalt – gikk i Kristiania i 1870, etter initiativ av skolestyrer P. Qvam og Bjørnstjerne Bjørnson. Selv om toget ble motarbeidet fra konservativt hold, bidro det kanskje også etter hvert til en form for avpolitisering av dagen.

Men avpolitisering er ikke dekkende for borgertogene – også kalt «fanetog» – fram mot århundreskiftet. De voksnes 17. mai-tog var til dels sterkt preget av den politiske striden mellom Venstre og Høire.

I 1884 tok Tobaksarbeidernes forening initiativ til et eget arbeidertog 17. mai, og dette «selvstendige fanetog» ble sett som en demonstrasjon til støtte for Venstre.

17. mai 1886 demonstrerte arbeiderne i Kristiania for allmenn stemmerett og lovfestet normalarbeidsdag på 10 timer. Arbeidertog med disse kravene gikk hver 17. mai, fram til innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898.

Arbeiderbevegelsenes demonstrasjonstog

Da de første 1. mai-togene ble arrangert i Kristiania og Kristiansand i 1890, var det følgelig verken første gang arbeiderbevegelsen demonstrerte – det hadde blant annet de kvinnelige arbeiderne ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker gjort året før – eller første gang de krevde normalarbeidsdag og allmenn stemmerett.

1. mai-tog: Med røde flagg, paroler og fagforeningsfaner markerte arbeiderbevegelsen at de var mange, og at de krevde politisk innflytelse. Foto: Nasjonalbibliotekets bildesamling, Oslo.

Det var heller ikke bare arbeiderbevegelsen som gikk i demonstrasjonstog. Fra midt på 1890-tallet hadde også avholdsbevegelsen demonstrasjoner hvert år i juni, med stor oppslutning over store deler av landet.

Men 1. mai-togene, som snart begynte å gå hvert år på stadig flere steder, bidro til å markere demonstrasjonstoget som primært et uttrykksmiddel for arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen.

1. mai ble gjort til internasjonal kamp- og festdag på arbeiderkongressen i Paris i 1889, etter et amerikansk forslag, til minne om tre arbeidere som ble skutt av politiet under en demonstrasjon i forbindelse med en generalstreik for 8‑timersdagen i Chicago.

Slik sett markerer 1. mai-feiringen en tiltakende internasjonalisering av offentligheten. Med røde flagg, paroler på transparenter og mer og mindre fargesterke fagforeningsfaner, var togene både seriøse og festlige markeringer av den nye, voksende samfunnsklassens eksistens og politiske krav – i det offentlige byrommet.

Som store folkeansamlinger kunne de på den ene siden bekrefte tidens angstfylte forestillinger om «massen», på den andre siden viste de fram denne massen som velorganisert og målrettet.

Det var ikke skarpsindig politisk argumentasjon som preget togenes paroler, den kom eventuelt som et tillegg i møtene som ble holdt i for- og etterkant. Det var selve folkemengden som ble til et slags argument i seg selv: Vi er mange, og vi holdes utenfor. Hvorfor? Det ble etter hvert stadig vanskeligere å forklare.

Kjønnsrolleforskning og likestillingspolitikk

Den nye kvinnebevegelsen har røtter i 1950-tallets nye fokus på kjønnsroller og likestilling. Institutt for Samfunnsvitenskap (ISF) ble få år etter etableringen i 1950 et sentrum for forskning på kjønnsroller, og det ledende navnet her var Harriet Holter. Hun markerte seg i norsk offentlighet og bidro til at begrepet “kjønnsrolle” ble introdusert for et skandinavisk publikum (Leira 2002). I artikkelsamlingen Kvinnors liv och arbete, utgitt i 1962, hadde Holter det sentrale teoretiske bidraget, artikkelen “Kjønn og sosial struktur”, der hovedpoenget var å trekke et skille mellom biologisk og sosialt kjønn – en forståelse som var i tråd med Simone de Beauvoirs berømte formulering fra Det annet kjønn (først utgitt på fransk 1949) om at kvinne ikke er noe man er, det er noe man blir.

ISF var fra starten nært knyttet til det politiske feltet, og det er en klar forbindelse mellom kjønnsrolleforskningen og den “feministiske vending” som Arbeiderpartiet foretok på 1960-tallet: Den gamle husmorpolitikken, som fremmet streng arbeidsdeling mellom kjønnene og oppfordret kvinner til å ta vare på hus og hjem, ble nå avløst av en mer arbeidsmarkedsrettet og likestillingsorientert politikk. En sentral rolle i politikkutformingen fikk nettopp forskere som Holter og Åsa Gruda Skard. De to satt i en komité nedsatt av partiet i 1963, som skulle utrede kvinnens stilling i det norske samfunnet. Begge bidro til debattboken Kvinnens plass er – hvor?, som var et programutkast fra komiteen i 1965 (Hagemann 2004). Likestilling mellom kjønnene var rykket inn og opp på agendaen. Noe lignende skjedde også i andre partier – Gro Hagemann har, gjennom en analyse av bokutgivelser i Norge før 1970, vist at likestilling var et høyt prioritert prosjekt blant politikere og samfunnsvitere i Norge fra 1965.

Samtidig kom sterke impulser fra USA. Betty Friedans The Feminine Mystique (1963), som ble en bestselger i en rekke vestlige land, kom i 1967 ut på norsk under tittelen Myten om kvinnen. Friedan angrep forestillingene om at hjemmetilværelsen var i overensstemmelse med en kvinnelig natur og argumenterte for at den tradisjonelle husmorrollen var opphav til at psykiske problemer hadde økt sterkt blant husmødre i USA i løpet av 1950-tallet. En ny internasjonal kvinnebevegelse var i emning, og blant de stadig flere kvinnene med høyere utdanning var dette godt kjent.

En eksistensiell og individorientert feminisme ble imidlertid ikke ganske enkelt importert til Norge fra USA ved inngangen til 1970-tallet. Holter foregrep for eksempel mange av Friedans tanker om hvordan etterkrigstidens kvinner opplevde en rollekonflikt, der de både ble oppdratt som frie individer med rett til å følge egne ønsker om selvrealisering, og møtt med forventninger om å leve opp til husmorsamfunnets krav, som var “å ofre seg” for barn, mann og familie. I 1950-årene hadde bøker og filmkomedier som Støv på hjernen og et ukeblad som Alle kvinners blad – da det mest leste ukebladet i Norge – løftet fram spørsmålet om husmødres misnøye og mangel på selvrealisering, og debatten fant også sted i Dagbladet (Larsen 1999). Pax forlag hadde satt spørsmål om kvinners rett til fri seksualitet på agendaen gjennom hele 1960-tallet og den folkekjære programlederen Rolf Kirkvaag introduserte i 1970 underholdningsprogrammet Kvinner, av, fra, om og til som et program som skulle diskutere “kvinnemyten” (Lindtner 2014).

Pax forlag gav i 1966 ut boken Kvinners seksualitet av legene Phyllis og Eberhard Kronhausen, med forord av Simone de Beauvoir

Ukepressen hadde også fanget opp den nye kvinnefrigjøringsbevegelsen på 1960-tallet. Ukebladet Illustrert gikk på midten av tiåret ganske langt i å signalisere interesse for disse tendensene i tiden. I nr. 28, 1965, forkynte bladet på forsiden at en ny serie startet, med tittelen “Kvinne, hvor går du?”. Forfatterne John Andrew Koht og Ella Griffiths trakk på antropologi og kulturhistorie i artikkelen “Fra gudinne til moderne kvinne”, der de la vekt på etableringen av “patriarkatet”. Redaksjonen introduserte artikkelen slik:

I dette nummeret begynner en ny, stor artikkelserie om den moderne kvinnen og om hennes vansker med å innrette seg i verden av i dag. For det lar seg vel ikke nekte at det byr på problemer! Hvis noen av våre lesere synes at de har fått litt mer orden på begrepene og på problemene etter å ha lest denne artikkelserien, er vår hensikt oppnådd! (Gripsrud 1999:21).

Ny-feminister forén dere!

I 1968 ble lærer og tobarnsmor Elisabeth Almaas (senere Helsing) intervjuet i ukebladet Alle kvinner etter at hun hadde laget en brosjyre om amming for Helsedirektoratet. Anledningen var en bekymring knyttet til at antallet kvinner som ammet var nedadgående, og en antakelse om at både helsevesen og morsmelkprodusenter bidro til dette med villedende reklame for kunstig ernæring. Almaas ønsket å opprette klubber der kvinner kunne hjelpe hverandre i tiden etter fødselen, og ba i intervjuet kvinner som kunne tenke seg å hjelpe sine “medsøstre” med råd og ammehjelp, om å ta kontakt (Alle Kvinners Blad 38/1968: 44–45). Intervjuet resulterte i en flom av post fra unge, fortvilte mødre, og ble oppstarten for organisasjonen Ammehjelpen, som raskt spredte seg fra Almaas’ kjøkken til resten av landet. Organisasjonen regnes som en av de første indikasjonene på at en ny feministisk bevegelse var på trappene i Norge.

Elisabeth Almaas startet i 1968 Ammehjelpen, etter først å ha utarbeidet en brosjyre om amming for Helsedirektoratet.

Almaas ble da også i 1970 en av initiativtakerne til organisasjonen Nyfeministene, som ble etablert i kjølvannet av et møte på Blindern der den amerikanske feministen Jo Freeman hadde snakket til et fullsatt auditorium. Den nylig hjemvendte USA-studenten Siri Nylander Mælands kronikk “Ny-feminister foren dere!”, i Dagbladet 31. januar 1970, var et annet tidlig uttrykk for at kvinneopprøret også hadde nådd Norge. Her angrep Mæland de gamle feministene som hadde kjempet fram stemmerett for kvinner og større grad av juridisk likestilling, og hevdet at det ikke var mulig å oppnå reell likestilling innenfor det nåværende samfunnet. For å oppnå dette måtte både kvinner, menn og barn frigjøres, og kvinnene, som var de mest misfornøyde, måtte føre an i kampen.

Likestillingsfeminismens begrensninger var nærmest et felles utgangspunkt for det brede spekteret av kvinneaksjoner og ‑organisasjoner som nå utviklet seg. Der 1950-tallets liberale kvinnesakskvinner hadde tatt til orde for “frihet”, “likestilling” og “menneskesak”, talte nyfeministene om “kvinnekamp”, “kvinneundertrykking” og “kvinnefrigjøring” (Lindtner 2014). Den eldre Kvinnesaksforeningens prioritering av myndighetskontakt og lobbyarbeid ble sett som mindre viktig. Nyfeministene konsentrerte seg om kvinnekontakt og kvinneorganisering, og de henvendte seg primært til den nye kvinneoffentligheten (Slagstad 2001).

Bevisstgjøring og kvinneorganisering

Kvinneorganisering var det sentrale motivet for en rekke publikasjoner som nå ble etablert. Først ut var bladet Sirene – Tidssignal for kvinner og menn – som kom ut på Cappelen forlag fra 1973. Bladet ville vise frem et sannere bilde av kvinners hverdag enn det man fant i vanlige ukeblader. Bladet knyttet kvinneundertrykkingen til kvinners mulighet for å ta personlige valg og realisere seg selv i et samfunn der “århundrers undertrykkelse” hadde gjort dem ute av stand til å hevde seg (Sirene 2/1973: 2). Målet var bevisstgjøring av kvinner, ikke reformer. Bladet ville vise kvinnene at problemene de trodde de gikk alene med, i realiteten var en del av en maktform som undertrykket dem som gruppe. Liv Ullmann var avbildet på forsiden under overskriften “Den undertrykte Liv Ullmann”, og i bladet fortalte hun at hun lenge hadde hatt problemer med å identifisere seg med den nye kvinnebevegelsen fordi den framsto som militant og skremmende. Men nå hadde hun innsett at mange av hennes problemer var knyttet til at hun var kvinne. Til bladet hevdet hun at:

Det er i grunnen forferdelig at jeg henger hele min verdighet som menneske opp på om en eller annen mann blir tiltrukket av meg eller ikke. Det må være veldig sunt å bli kvitt den belastningen (Ullmann i Sirene 1/1973: 20).

Det feministiske bladet Sirene kom ut i 1973 og hadde opplag på 35 000 på midten av 1970-tallet-

Sirene ble en umiddelbar suksess. I 1974 solgte bladet opp mot 35 000 eksemplarer per nummer, og opplagene var langt høyere enn medlemstallene i kvinneorganisasjonene langt utover 1970-tallet (Lindtner 2014). En gjennomgang av norske dagsaviser i måneden rundt lanseringen viser at bladet ble hyppig omtalt og bejublet fra venstre til høyre. Dagbladet trykket for eksempel et intervju med noen ekspeditører hos Narvesen som jublet over “endelig” å ha “noe annet enn dameromaner” å selge, og den bergenske høyreavisen Morgenavisen ønsket bladets “konkrete” og “ærlige” “form for likestillingsdebatt” velkommen:

Det kvinnene roper på i dag er personlig integritet. Det er i valgkampen fremlagt en plan som går på beskyttelse av enkeltmennesket. Verre er det ikke – at kvinnen også skal ha den frihet som flere menn har i dag enn kvinner (Lindtner 2014:146).

Den nye kvinnebevegelsen fikk mye spalteplass i mediene, og bevegelsen spredte seg med voldsom kraft tidlig på 1970-tallet (Hagemann 2004). Over 7000 kvinner organisert i ulike nye og gamle feministiske kvinneorganisasjoner og kvinnespørsmål stod høyt på den offentlige agendaen. En av de store mobiliseringssakene ved SVs suksessvalg i 1973 var kvinnekampen, og i 1974 valgte partiet Venstre kvinnesakskvinnen Eva Kolstad til partileder – Norges første av det kvinnelige slaget. Selv Høyre fikk sin feministgruppe, med yngre kvinner som gikk inn for likestilling og selvbestemt abort (ibid: 277). Samtidig mobiliserte bevegelsen en rekke nye former for aksjoner og aktiviteter. Den internasjonale kvinnedagen 8. mars fikk ny oppmerksomhet i 1972, og nyfeministene vakte oppmerksomhet da de møtte opp i demonstrasjonstog med parolene “Nei til tvangspuling” og “Vi vil ligge øverst” (ibid).

I flere byer ble det startet kvinnehus, man fikk kvinnemusikk, kvinnefilm og kvinnetater. Samtidig konkurrerte forlagene om å oversette internasjonale feministiske bestselgere, særlig fra USA, men også fra Storbritannia, Frankrike, Sverige og Danmark. Norge fikk også en egen feministisk kvinnelitteratur, med forfattere som Bjørg Vik, Gerd Brantenberg og Tove Nilsen – og med nyutgivelser av blant andre Camilla Collett og Amalie Skram.

Hverdagsaksjon og klassekamp

Hilde Danielsen (2013) har beskrevet hvordan nye problemstillinger og analyser av kvinneundertrykkingen og ‑frigjøringen på kort tid fikk gjennomslag i offentligheten. Nye begreper ble introdusert, så som patriarkat, sexisme, og søsterskap, og nye analyser av hvordan undertrykkingen foregikk og kunne utfordres vant frem.

Sirene og de første nyfeministene presenterte primært en eksistensiell og kulturell frigjøringskamp. Kvinneaktivistene, som var en gruppe nyfeminister, ga i 1973 ut sitt eget manifest, der de oppfordret kvinner til å begynne med å endre sine egne private liv: “Hvis vi ikke kan forandre forholdene i vårt private liv så har vi heller ingen muligheter til å forandre samfunnet”, het det i Kvinneaktivistmanifestet, som tok for seg rom for rom i huset der kjønnsrollene måtte endres: “Menn skal lære å lage mat, vaske opp, tørke gulv og rydde opp etter seg”. “La deg ikke utnytte seksuelt. Du kan og bør si nei når du ikke har lyst, onaner ham heller ikke”. “Bad ikke selv, hvis han ikke vasker badekaret etter seg”. Manifestet forklarte også hvordan kvinner burde aksjonere i møtelokalet, fabrikken og på Stortinget: “Forlang å bli statsminister” (Strand 2017).

Utover 1970-tallet ble deler av bevegelsen orientert mot en mer marxistisk forståelse av kvinnepolitikk. Nye kvinneorganisasjoner og ‑institusjoner som jobbet mer direkte opp mot bedre lovverk og politikk, oppsto. Kvinnefronten, som ble startet i 1972, og samlet kvinner fra den politiske venstresiden, ble det fremste organisatoriske uttrykket for dette. Kvinnebevegelsen ble nå mer splittet, mellom de som mente at hovedoppgaven i kvinnekampen var å frigjøre kvinner fra mannssamfunnets strukturer og symboler, og de som holdt på nødvendigheten av hierarkisk organisering – selv om de fleste aktive feministene hadde en sosialistisk orientering. På 1970-tallet var klasseperspektiver og ulike marxistisk-inspirerte analyser av kvinnekampen tema i mange bokutgivelser, fra både Pax og andre radikale forlag. Nyfeministenes kamp for frihet og personlig autonomi ble i disse årene, av stadig flere, sett på som noe som bare gjaldt privilegerte og intellektuelle kvinner. I lederartikkelen til Pax-tidsskriftet Kontrasts nummer “Kvinner til kamp!” i 1972, het det at:

Studentjenter kan ikke kjempe på vegne av arbeiderkvinner, bare de som selv rammes av undertrykkinga kan bekjempe den (Lindtner 2014:288).

Gjennomslag og splittelse

Ifølge historiker Kim Helsvig kom det radikale forlaget Pax til å spille en viktig rolle som publikasjons- og debattarena for en allianse som nå ble utviklet mellom staten og kvinnebevegelsen. Det statsviteren Helga Hernes kom til å betegne som “statsfeminismen”, var karakterisert av et samspill mellom kvinnemobilisering nedenfra, og politisk integrasjon ovenfra, gjennom partipolitikken og staten (Helsvig 2014:181). Analysen ble utviklet på bakgrunn av de politiske resultatene som kvinnebevegelsen oppnådde i løpet av 1970-tallet, med likestillingsloven og loven om selvbestemt abort, begge i 1978, som betydelige. Unge kvinner og nye organisasjonsformer vakte oppsikt med utradisjonelle aksjoner i offentligheten. Men Hagemann (2004) viser at resultatene også var uttrykk for likestillingspolitikken på 1960-tallet, og hvordan de eldre, etablerte kvinneorganisasjonene hadde et oppsving — i medlemstall så vel som i sympati for feministiske krav som lenge hadde hatt lav oppslutning hos folk.

Endringene for kvinner i idretten sier sitt om utviklingen i løpet av tiåret. Det ble ført en kamp om kvinners rett til deltakelse i organisert idrett gjennom hele etterkrigstiden. Norge var det eneste landet som stemte imot at langrenn for kvinner skulle bli en olympisk gren i 1952. Norges Skiforbund hadde da innført grenen “stillangrenn” for kvinner, der stilen skulle telle like mye som hvor fort man gikk. Et gjennombrudd for kvinnelangrenn som publikumsidrett kom ikke før det norske kvinnelangrennslaget tok sølvmedalje under VM i Oslo i 1966.

Sentralt stod striden for kvinners rett til å delta i Holmenkollstafetten. Der hadde kvinnene i 1965 fått løpe stafett inne på Bislett stadion, mens mannlige løpere slet seg oppover mot Holmenkollen. To år senere ble kvinnestafetten skiftet ut med kvinnelige turnere, som ifølge arrangøren hadde “større underholdningsverdi”. I 1972 stilte så to kvinner – Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen – opp som deltakere, påmeldt som henholdsvis Øyvind Foss og I. Ellingsen. De løp med slagord mot kvinnediskriminering i idretten på draktene. Dette skapte massiv debatt i avisene, og de to ble innkalt til ledelsen i Norges Idrettsforbund, der de fikk en skrape og dessuten midlertidig startforbud. Først i 1975 fikk kvinner starte som kvinner. I Birkebeinerrennet fikk kvinnene delta fra 1976. Samme år ble kvinnefotball en offisiell gren i Norges Fotballforbund. Da hadde kvinnene lenge hatt egne, uoffisielle serier og norgesmesterskap.¹

Pornokamp og ytringsfrihet

Fokuset på ideologikritikk, bred deltakelse og offentlig debatt forsvant mer og mer i kvinnebevegelsen sent på 1970-tallet. Et viktig unntak var de store aksjonene mot porno og prostitusjon på slutten av 1970-tallet. Avdekkingen av kvinners forhold i privatsfæren som en rekke kvinneaktivister hadde utført, hadde avslørt alvorlige overgrep mot kvinner, som før var lite omtalt. Vold i hjemmet, sexpress på arbeidet, incest og voldtekt var former for seksualisert undertrykkelse som nå ble knyttet til menns dominans og tanken om at samfunnet var et patriarkat. Dette ble bakgrunn for parolen “pornografi er teori, voldtekt er praksis”. I 1977 lagde Nyfeministene en vandreutstilling om pornografi, og medlemmer av Kvinnefronten laget pornobål og stormet pornoforhandlere. Som et resultat av disse aktivitetene tok kvinner fra Senterpartiet initiativ til paraplyorganisasjonen Fellesaksjonen mot pornografi, der både feminister, konservative og kristne kvinneorganisasjoner ble med (Hellesund 2013: 94).

Som en relativt ensom svale i denne debatten forsvarte Sirene den kulturliberale tanken om at det å legge bånd på seksualiteten, handlet om å legge bånd på kvinners (og menns) trang til å realisere seg som hele mennesker. Anti-pornokampanjen så de som en videreføring av den kristne puritanismens undertrykking av seksualiteten og en trussel mot ytringsfriheten. Pornomarkedet var for variert til å innføre et generelt forbud, mente de. I verste fall ville det medføre at Sirene og undergrunnsblader som Supergutt eller Gateavisa ble rammet av det de beskrev som “borgerskapets bluferdighet”. Man måtte heller undersøke pornokulturen, ikke minst pornoens frigjørende potensial. Bladet var opptatt av å skape alternative rom for å diskutere seksualiteten, ettersom det var dette kvinner ville lese om (Lindtner 2014:366). Denne holdningen delte bladet langt på vei med Pax, som i 1980, da pornodebatten var på sitt mest intense, ga ut Den sadiske kvinnen, der den provoserende og kritikerroste forfatteren Angela Carter utfordret feministenes pornomotstand gjennom det Helsvig betegner som en kjettersk nylesning av Marquis de Sades kvinneskikkelser (Helsvig 2014:184). Coveret framstilte en tegning av to nakne kvinner som hadde SM-sex.

Kvinner kan!

Det feministiske myndiggjørings- og selvrealiseringsprosjektet ytret seg altså på flere og ofte motstridende vis i 1970-tallets kvinnebevegelse. Pax hadde flere bestselgersuksesser som kan knyttes til prosjektet, og det samme gjelder helt eller delvis publikasjoner som kom til i Kvinneåret 1975: Kvinnefront, KjerringRåd og Kvinnens Årbok. I 1976 skapte Lesbisk Bevegelse bladet Lavendelekspressen som ble trykt av det lesbiske trykkeriet Sfinxa. Både organisatorisk og ideologisk framsto den nye kvinnebevegelsen imidlertid som mindre samlet mot slutten av tiåret. Mens organisasjonene mistet medlemmer, gikk mange feminister inn i politiske institusjoner og organisasjoner som arbeidet aktivt for lovendringer og reformer. Andre begynte å jobbe mer spesialisert, praktisk og profesjonelt med kvinneundertrykking, for eksempel ved å etablere krisesentre. I 1978 ble Nordens første krisesenter for mishandlede kvinner opprettet i Oslo. Atter andre viet seg til kvinneforskningen, som for alvor ble det Slagstad (2009: 412) kaller en styringsvitenskap i perioden.

En rekke kvinner trakk seg dessuten ut av bevegelsen og fokuserte mer på egne kulturelle, litterære og kunstneriske aktiviteter. Dette henger også sammen med hvordan det mot slutten av 1970-årene vokste fram en ny, positiv holdning til hva kvinner som aktører kan få til i samfunnet – noe som henger sammen med feminismens innlemming i media, kulturoffentlighet og populærkultur. I ukebladet Kvinner og klær ble kvinneidealet knyttet til det å være økonomisk selvstendig, ha “tæl” og være yrkesaktiv, samtidig som de ulike farene med husmorlivet ble tematisert: Å ha for mye tid alene når husstellet var unnagjort kunne føre til ensomhet, kjedsomhet, depresjon og alkoholisme (Måseide 2005). I 1979 samarbeidet en rekke ulike miljøer og organisasjoner tilknyttet kvinnebevegelsen om å lage en Kvinnekulturfestival i Oslo. Festivalen varte i en uke. Overskuddet fra festivalen, 80.000 kroner, gikk til opprettelsen av AKKS – “Aktive kvinners kultursenter” – som nå er en landsomfattende organisasjon som arbeider for kvinners posisjon i musikklivet, særlig den populærmusikalske delen. Utstillingen «Kvinner kan» ble vist i Bergenshallen i 1980 – et tidstypisk slagord som beskrev en ny mentalitet, der kvinneaktivister ble opptatt av å synliggjøre kvinners positive bidrag til samfunnet generelt, men ikke minst gjennom kultur og kunst (Müftüoglu 2013:178).

Ut over 1980-tallet kom flere feminister til å prege media og kulturoffentligheten. Rita Westvik, som på 1970-tallet var sanger og gitarist i den marxist-leninistisk orienterte folkrockgruppa Isenkram, ble redaktør i den feministiske nærradiokanalen RadiOrakel, opprettet i 1982, før hun ble hyret inn i NRK og ble programleder for underholdningsprogrammet Lørdagssirkus i 1984. Den tidligere nyfeministiske legen Åsa Rytter Evensen fikk sin egen sex- og samlivsspalte i damebladet Kvinner og klær, mens flere av redaksjonsmedlemmene i Sirene fikk utfoldet sitt feministiske engasjement i andre deler av media. For eksempel var Astrid Brekken hørbar utover 1980- og 90-tallet i NRK radio, der hun som programleder for den populære programposten Sånn er livet, stod sentralt i etableringen av en ny type personlig og nær reportasjejournalistikk. Sissel Benneche Osvold gav en markant stemme til marginaliserte gjennom spalten Sidesprang i Dagbladet. Også mange kvinnelige forfattere, så som Herbjørg Wassmo, Tove Nilsen og Bjørg Vik, hadde den feministiske kvinneoffentligheten som tumleplass før de fikk sine gjennombrudd i den litterære offentligheten – og løftet frem temaer som tidligere verken hadde vært regnet som litterært interessante eller politisk relevante: Seksuelle overgrep, incest og tradisjoner og strukturer som hemmet kvinners selvrealisering.

Kvinnebevegelsen på 1970-tallet var et bredt politisk og kulturelt prosjekt. Målet var primært å skape nye former for bevissthet knyttet til kvinners sosiale og kulturelle situasjon og rolle i samfunnet. Ved å henvende seg til en bred offentlighet, snarere enn en dresskledd politisk forsamling — om saker som engasjerte kvinner (og menn!) på et personlig, individuelt og eksistensielt plan, og ofte gikk på tvers av partipolitiske og organisatoriske organer — har den ikke bare satt konkrete politiske spor etter seg. Den har også endret hva vi forstår som politisk relevante spørsmål, ytringsformer og ‑arenaer. Den nylige metoo-kampanjen er ikke minst et eksempel på dette.

Foto: duncan c cbn

Gatekunst til støtte for #metoo-kampanjen i London i november 2017.

Litteratur:

Bjørnsen, Bjørn (1966): Abort i Norge, Oslo: Pax forlag AS
Blomquist, Clarence (1966): Fosterliv og fosterdød. Abortens etikk, Oslo: Pax forlag AS
Danielsen, Hilde (2013): Da det personlige ble politisk. De nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, Scandinavian Academic Press, Oslo
Gripsrud, Jostein (1999): Ukepressens kulturelle og samfunnsmessige betydning: En utredning. Oslo: Forenngen Norsk Ukepresse
Hagemann, Gro (2004): “Norsk nyfeminisme – amerikansk import?” Nytt norsk tidsskrift 21, no. 03–04 (2004)
Hellesund, Tone (2013): “Intimiteter i forandring – om hvordan den nye norske kvinnebevegelsen satte intimitet på dagsordenen”, i Danielsen (red.): Da det personlige ble politisk. Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, Scandinavian Academic Press, Oslo
Helsvig, Kim Gunnar (2014): Pax Forlag 1964–2014. En bedrift Oslo: Pax
Larsen, Leif Ove (1999): Moderniseringsmoro : romantiske komedier i norsk film 1950–1965 : sjangeren, publikum, sosialhistorien. Dr.art. — Rapport. 42. Institutt for medievitenskap.
Leira, Arnlaug (2000): “Kjønn – et sosialt kjennetegn?”, i: Fredrik Engelstad (red.): Kunnskap og refleksjon. 50 års samfunnsforskning. Oslo: Institutt for samfunnsforskning
Lindtner, Synnøve (2014): “Som en frisk vind gjennom stuen” – Kvinnebladet Sirene og det utvidete politikkbegrepet. PhD thesis, University of Bergen
Müftüoglu, Ingrid (2013): Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse. PhD thesis, University of Bergen, 2013: 178
Måseide, Ingvild Aursøy (2005): Kvinner og klær – men kva med yrkeslivet? Ei historisk-tematisk gransking av kvinner og yrkesliv i KK, masteroppgave I visuell kommunikasjon, Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU
Slagstad, Rune (2001): De nasjonale strateger. Oslo: Pax forlag AS
Slagstad, Rune (2009): “Styringsvitenskap — ånden som går”, i Nytt norsk tidsskrift 03–04/2009
Strand, Hilde Kristin (2017): “Da kvinnene aksjonerte hjemme”. Intervju med Ingrid Müftüoglu som har skrevet avhandlingen Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse i På høyden:. Besøkt 8.1.2017.
Kampdager.no: “Startforbud for kvinner” ; besøkt 20.10.2016

Brennans bok er hipt og morsomt skrevet. Men tankemessig er den ikke så langt unna hva stortingsrepresentanter de første tiårene etter 1814 tenkte og sa. De betraktet seg nettopp som “landets beste menn” – at damer kunne delta var hinsides fantasien deres. De var gjerne rystet over mangelen på både kunnskap og stil hos bøndene som hadde sluppet inn på Tinget. Tredje kapittel i ALLMENNINGEN. Historien om norsk offentlighet beskriver og analyserer denne elitismen, som smykket seg med ord som “fornuft” og “opplyst allmennvilje” selv om den kanskje mest representerte forsvar for embetsmannselitens egne sosiale interesser.

Å kjenne offentlighetens historie er altså å kunne gjenkjenne tema i offentlig debatt på tvers av et varierende antall år, tiår eller hundreår. Men at Brennans bok minner om norsk embetsmannselitisme, betyr ikke at den ikke tar for seg en gyldig problematikk, en som har vært diskutert i flerfoldige omganger i mange land helt fram til i dag.

Foto: Einar Sakariassen/Oslo Museumcba

Offentligheten er for alle. Barn på et daghjem i Oslo lytter på radio. Bildet er tatt ca. 1950.

Den sto for eksempel sentralt da Stortinget diskuterte om kvinner skulle kunne stemme. Diskusjonen skildres i Allmenningen. Kvinnene ble av mange framstilt ikke bare som uvitende, men også som irrasjonelle, følelsesstyrte. Lignende bekymringer gjaldt selvfølgelig også de eiendomsløse mennene med lave inntekter som fikk allmenn stemmerett 15 år før alle kvinner fikk det.

Argumentene var knyttet til internasjonalt utbredte forestillinger om kvinner og arbeidere – som for øvrig også kom til uttrykk i bekymringer over filmmediet og kinoenes effekter på akkurat disse umodne publikumsgruppene. Allmenningen skildrer både denne motstanden og, på den andre siden, den store gleden kinopublikummet hentet fra det tidlig amerikansk-dominerte repertoaret. At gleden var utbredt i alskens sosiale grupper og lag, kom også fram da Mary Pickford og mannen hennes, Douglas Fairbanks, besøkte Oslo i juni 1924 – og ble hyllet i alle aviser, fra høyre til venstre. De var de første kjendiser en var på fornavn med.

Amerikaneren Walter Lippmann argumenterte på 1920-tallet i tråd med Brennan for at samfunnet var blitt så komplisert at bare eksperter burde bestemme, på sine respektive områder. Ingen vanlige mennesker hadde forutsetninger for å ha begrunnede meninger om alt. Filosofen og psykologen John Dewey var ikke uenig i det siste, men mente at vanlige mennesker, når de skjønte at politiske spørsmål berørte noe viktig for dem, gjerne gikk sammen om å skaffe seg relevant kunnskap og utvikle fornuftige idéer og forslag verdt å drøfte. Mediesosiologen Michael Schudson publiserte for ca. 15 år siden lignende tanker.

Drar noen kjensel på disse posisjonene i dagens diskusjoner, er det ikke veldig overraskende. De fleste ser verdien av å luke vekk de falske nyhetene og sikre en rimelig sannhetsgehalt i resten. Slagsmålet om Statistisk sentralbyrå nylig viser fremst hvor avgjørende viktig leveransene av et troverdig kunnskapsgrunnlag for politiske diskusjoner og beslutninger er. Svært mye samfunnsvitenskapelig forskning har siden 1950-tallet levd av å dekke et stort behov for kunnskaper, i regjeringsapparatet, i Stortinget, i sivilsamfunnet og blant vanlige borgere. Alt dette kan gjerne ses som uttrykk for at vi ønsker en grad av epistokrati.

Det finnes altså slike felles tema i alle vestlige lands diskusjoner om demokratiet og dets vilkår. Og det finnes internasjonale offentligheter av ulike slag, som på kunstens område eller i ulike akademiske disipliner. EU har lenge ønsket seg og støttet forskning om en fungerende europeisk offentlighet. Det fins også ansatser til en global offentlighet, som blir synlig ved for eksempel naturkatastrofer, olympiske leker og enkelte krigshandlinger – samt i sosiale mediers evne til internasjonale gjennombrudd: #metoo. Likevel er de nasjonale offentlighetene klart de viktigste for folk flest det meste av året. Det er ikke minst de politiske og kulturelle erfaringene i de nasjonale offentlighetene som gjør oss forskjellige fra folk i andre land. Vi kan vitse om Brå som brakk staven, om Jens Pikenes og Mette-Marit med andre norske, ikke med svensker, dansker, italienere, japanere eller senegalesere.

Offentligheten har i digitale tider en etter hvert uoverskuelig mengde under- og særoffentligheter av mange slag. Men disse avgrensede offentlige rommene har for det første porøse vegger, som offentlighetens fremste teoretiker, Jürgen Habermas, har sagt det. Skjer det samleier til skogenes beste på scenen under en rockefestival, blir det fort kjent både vidt og bredt gjennom en rekke medier. Nattlige virtuelle samtaler mellom menn på Facebook kan bli gjort til gjenstand for behandling på kronikkplass i landsdekkende aviser. For det andre er svært mange av de små offentlighetene på ulike måter knyttet opp mot de sentrale scenene i det enorme sirkuset en kan forestille seg dagens offentlighet ligner.

Sammenkoblingen i en sentral, felles arena er avgjørende ikke bare for dannelsen av en nasjonal kulturell identitet. Det er også grunnlaget for at det Grunnlovens paragraf 100 kaller “en åpen og opplyst offentlig samtale”, skal kunne foregå og i prinsippet bidra til styring av landet. I digitale tider, med fare for filterbobler og ekkokamre, har forskere vist at disse truslene ennå ikke er realisert i Norge. Den som kjenner offentlighetens historie, vil i tillegg vite at bevisste forsøk på balkanisering av offentligheten i såkalte “leiroffentligheter” i mellomkrigstida, slo feil. Det gir jo en viss fortrøstning når en prøver å se framover.

Forskere slo fast i siste Maktutredning at “folkestyret forvitrer”, ikke minst fordi tradisjonelle kanaler for politisk makt, som de politiske partiene og folkebevegelsene, har mistet noe av sin betydning. Kanskje offentlighetens betydning har økt tilsvarende?

Desto viktigere er det at staten lever opp til “infrastrukturansvaret” den pålegges av Grunnlovens §100 og gjør sitt for at offentligheten holder ordentlig kvalitet og diversitet.

Begrepet som samler begge dimensjonene, demokratiet både som styrings- og livsform, er offentligheten. Offentligheten er i dagens samfunn en ytterst sammensatt arena for såvel politiske ytringer som alskens kulturell utfoldelse – og publikums møter med disse. Denne arenaen har lange historiske røtter. En peker gjerne på opprinnelsen i antikkens Hellas, sjeldnere på de nordgermanske tingene i middelalderen og seinere. Alt dette er interessant og viktig, men viktigere her og nå er nok historien siden cirka midt på 1700-tallet: Framveksten av en moderne offentlighet, preget av opplysningstidsidealer – ikke minst forestillingen om det autonome individet og dets rett og plikt til å “tenke sjæl og mene”, som Trond-Viggo i sin tid sa det i tråd med Immanuel Kant.

Bare norske mennesker (over en viss alder) vil forstå denne henvisningen til Trond-Viggo. Dette er en påminnelse om en annen grunnleggende funksjon offentligheten har: Den etablerer et erfaringsfellesskap for et lands innbyggere. Nasjonalstaten har mer enn statsapparatet, skolen og forsvaret å satse på når det skal etableres og bygges en nasjonal kulturell identitet. Det kanskje viktigste apparatet her, er offentligheten, i bred mening, inkludert både politikk og kultur av alle slag, på alle nivåer. Kjenner en seg litt utenfor på fest i naboland etter midnatt, er det ikke bare fordi en ikke gikk på skole der og lærte andre salmer og sanger i ens eget hjemland. Det er ikke minst fordi en ikke kjenner alle politikerne, “personlighetene” og “profilene” i radio og TV, alle spaltistene, alle som er kjente for å være kjente, alle debattene, alle poplåtene, alle de feirede og foraktede forfatterne og idrettsfolkene, all kjeftingen om et fotballag eller en annen kulturinstitusjon.

Den klart viktigste av de etter hvert mange som har bidratt til å teoretisere offentligheten og dens funksjoner, er Jürgen Habermas. Han ble for noen år siden anklaget for “nasjonalistisk skjevhet” av Nancy Fraser, en feministisk, venstreorientert filosof. Habermas har tidligere bøyd seg på ekte dialogisk vis for hennes kritikk av hvordan kvinner og deres roller er framstilt i den klassiske boka om offentligheten han først publiserte i 1962: Strukturwandel der Öffentlichkeit – “Offentlighetens strukturforvandling” (norsk utgave i 1971, oversatt av Helge Høibraaten: Borgerlig offentlighet). Fraser mente han ved å ta utgangspunkt i vesteuropeiske nasjonalstaters offentligheter lenket teorien til slike stater, noe som blir problematisk i tider med globalisering og overnasjonale politiske former som EU.

Det er riktig og viktig at offentlighetene i Vesten alltid har vært åpne for internasjonale elementer og impulser. Det stemmer også at det i vår tid fins tegn til overnasjonale offentligheter – EU har lenge ønsket seg en større og sterkere felleseuropeisk offentlighet — og dannelsen av en “verdensopinion” er i ferd med å bli stadig viktigere. Like fullt, i strid med opptil flere globaliseringsbegeistrede synsmåter fra 1990-tallet, er det – enten en liker det eller ikke – stadig mye makt og livskraft samlet i nasjonalstater med opptil flere hundre års sammenhengende historie. Denne historien er ikke minst historien om deres offentligheters liv (og røre): deres politiske og kulturelle historie betraktet i sammenheng.

Det er denne historien, for Norges vedkommende, en gruppe forskere, de fleste knyttet til UiB, har prøvd å fortelle i boka Allmenningen. Historien om norsk offentlighet, som Universitetsforlaget lanserte like før jul. Det er oss bekjent første gang i verden en slik historie er forsøkt skrevet. Mens Jürgen Habermas i sitt ungdomsverk langt på vei så bort fra offentlighetsformene før 1700-tallet, har historikeren Knut Dørum i denne boka tatt for seg de middelalderlige tingenes så vel som kirkebakkenes funksjoner i før-demokratiske tider. Samtidig lar han den motsetningsfylte, springende framveksten av en moderne offentlighet i løpet av 16- og 1700-tallet bli hovedsaken. Fra den fransk og amerikansk inspirerte Grunnloven i 1814 følges utviklingen videre i åtte kapitler: Fra embetsmannsveldets elitisme de første tiårene (burde egentlig udannede bønder få være med i samtalen?), via “assosiasjonsånden” og de første folkebevegelsene til kampene omkring stemmeretten og løsrivelsen fra Sverige ved inngangen til det 20. århundret. I det nye, industrialiserte samfunnet, med politiske partier og knallhard klassekamp, nye massemedier og stor oppmerksomhet omkring “massene”, kom også vitenskapelig fundert, systematisk påvirkning av publikum og opinionen i bruk, inspirert av suksessen for såvel kommersiell som politisk propaganda i det store utland. Et eget kapittel om landets avgjørende erfaring med totalitært styre i fem år følges av fire kapitler om tidene derfra fram til i går.

Allmenningen. Historien om norsk offentlighet ble lansert like før jul.

Samlet sett viser boka hvordan offentligheten har vært og er av helt avgjørende betydning for demokratiet – i begge betydninger jeg introduserte innledningsvis. Offentligheten har vært og er en resonanskasse for misnøye, gryende og i full blomst, så vel som for nye idéer og forslag. Begge deler formidles gjerne først, og bygges ut med argumentasjon, i ulike deler av det som kan kalles den kulturelle offentligheten. Kunst og kultur har også sin berettigelse i å være ikke-instrumentelle områder hinsides det politiske. Likevel har disse områdene ofte åpenbare politiske funksjoner, som nettopp en offentlighetshistorie snarere enn rene politiske historier eller kulturhistorier kan få fram. Hvordan kan en tenke seg 1905 uten den kulturelle nasjonalistiske opprustningen som foregikk i kunst og vitenskap fra omkring 1890? Kvinnestemmeretten i 1913 – eller for den del selvbestemt abort i 1978 – hadde ikke kommet uten omfattende kunstnerisk tematisering i mange medier av kvinners liv og vilkår i et patriarkalsk preget samfunn. Det tok ti år fra en sakprosabok en gjerne kan plassere i den kulturelle offentligheten – Rachel Carsons Den tause våren – kom ut, til ingen politiske partier i Vest-Europa kunne være uten et miljøpolitisk program. Filmen Lilja 4ever fikk Odd Einar Dørum til å skrive den eneste kronikklange filmanmeldelsen av en fungerende justisminister noen sinne og til så å sette i gang en rekke tiltak mot trafficking som endte opp med sexkjøpsloven.

Offentlighetens betydning for demokratiet er blitt tydeligere i og med en svekkelse forskere har konstatert av tidligere etablerte formelle kanaler for demokratisk makt – partiene og folkebevegelsene. Det fins altså en interessant parallellitet mellom, på den ene siden, den siste maktutredningens konklusjon i 2003 om at folkestyret er “i forvitring”, at det har skjedd en “politikkens retrett”, og, på den andre siden, Ytringsfrihetskommisjonen som i 1999 foreslo en ny paragraf 100 i Grunnloven som Stortinget vedtok i 2004. Der gis staten dette oppdraget: “å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”; et ansvar som gjerne omtales som “infrastrukturansvaret”. For når partier og folkebevegelser av ulike grunner mister noe av sin betydning som arenaer for politisk diskusjon og kanaler for politisk innflytelse, så er det stort sett bare offentligheten som kan by på kompensasjon. Den er med andre ord sånn sett viktigere enn noen gang før i vår tid.

Samtidig har den allerede i to tiår vært i ferd med å gjennomgå den mest radikale endringsprosessen siden oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Internettet har åpnet for radikalt mye bredere produktiv deltakelse i offentlig samtale (inkludert visuelle og audiovisuelle bidrag) enn noen gang før. Det er lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt, som det er blitt sagt. Nettet har også gjort nærmest uendelige kunnskapsressurser tilgjengelige for alle og enhver gjennom noen tastetrykk. Likevel vil mange mene at den offentlige samtalen gjerne kunne vært både litt åpnere – eller kanskje litt mindre åpen — og ikke minst at den var mer opplyst. De teknologiske mulighetene for dannelsen av ekkokamre og filterbobler er etter hvert vel kjente. Men empirisk forskning viser så langt, trass i en sterk polarisering i visse spørsmål, at det ikke er dekning for å snakke om en “balkanisering” av den norske offentligheten, altså oppdeling av den i isolerte, stridende grupper av meningsfeller. Den som har lest historien om den norske offentligheten vil dessuten vite noe om folkebevegelsenes bevisste forsøk i mellomkrigstiden på nettopp en balkanisering av offentligheten gjennom å opprette egne “leiroffentligheter” som isolerte seg og ville være som “en verden i kamp mot en annen, som er den fremmed, ukjent, fjern”. Det gikk ikke den gangen, og det er viktig at det heller ikke skjer nå: Alle under- og deloffentligheter må ha noen felles arenaer å kople seg opp mot og møtes i. Skal samfunnet henge sammen, må også offentligheten gjøre det. Her ligger en hovedoppgave for en demokratisk medie- og kulturpolitikk.

En sentral tanke var at kvinner måtte bli representert av andre kvinner, ikke av menn, fordi kvinner hadde større omsorgsevne, empati og forståelse for sosiale og humanitære spørsmål enn menn. Kvinner fikk ord på seg for å ha en nødvendig moralsk dømmekraft, og som vi skal se i denne artikkelen kan det dermed hevdes at kvinnene rykket fram i offentligheten i forlengelsen av sin husmorrolle.

Var kvinner skikket til å stemme? Stemmerettsdebatten i korte trekk

Perioden mellom 1870 og 1913 var preget av debatten om kvinner skulle få full deltakelse i offentligheten gjennom stemmerett. Summen av innholdet i stortingsdebattene etter 1890 gav god argumentasjon for at kvinner burde ha stemmerett ut fra særartsargumentasjonen. Vi finner ikke et syn som avgjørende omdefinerte kvinnerollen, som husmora i hjemmet. Brit C. Stuksrud viser i sin doktoravhandling hvor effektive og kraftfulle de lokale byforeningene ble i Vestfold i årene mellom 1895 og 1901 gjennom medlemsmasse, nettverk, møter, avisinnlegg, petisjoner og valgsamarbeid. Hun argumenterer for at stemmerettskampen også ble vunnet nedenfra-og-opp. Men for å legitimere bevegelsen var det viktig å gi det en «husmoderlig» tilnærming. Stemmerettskvinnene var først og fremst husmødre, voktere av familien og hjemmet.[1]

Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum cba

Kvinnelige arbeidere i spisesalen på Christiania Seildugsfabrik i Oslo, 1906.

Når kvinnene i 1894 fikk lov til å stemme ved folkeavstemninger om alkoholsalg i byene, var det ut fra at fyll og alkoholisme blant mennene berørte eller rammet kvinnene og deres barn og hjem. Kvinners engasjement og deltakelse i Totalavholdsforeningen og i en rekke humanitære foreninger demonstrerte at kvinnene hadde stor moralsk dømmekraft og sosial ansvarsfølelse. Men mest dreide det seg om at dette spørsmålet fikk store konsekvenser for den feminine sfære, hjemmene, der kvinnene hadde ansvaret.[2]

Forestillingen om at kvinner hadde mindre intelligens og var mindre evnerike enn menn, var ofte en hovedinnvending i avisspaltene mot at kvinner skulle ha stemmerett, ha utdannelse, være næringsdrivende eller opptre i offentligheter. Dette fikk næring av nyvinningene fra naturvitenskapen. Et leserinnlegg fra 1878, trolig fra en kvinne som talte varmt for opprettelsen av leseforening for kvinner i Bergen, oppsummerte debatten om kvinners og menns intelligens. Her lå argumentasjonen som hadde betydning for om kvinner burde spille aktive roller i offentligheter og politikk eller ikke. Innsenderen avviste den utbredte oppfatningen at:

«… mænderne skulde være født med større forstand, kvinderne med større livlighed, kvinderne have større medfødt kombinationsevne, mænderne skarpere tænkekraft.»

For innsenderen var det «opdragelsessystemer» som skapte forskjellene, for jentene og guttene som løp i gata var i utgangspunktet «ens». Veien til likestilling lå i at kvinner fikk samme tilgang til opplysning og dannelse.[3]

Innsenderen Erik Bøgh argumenterte to år senere sterkt mot kvinnesaken i den kvinnelige leseforeningen i Bergen, og hevdet at hjemmet var «kvindens virkekreds» og at kvinner og menn hadde ulike evner. Og Noras svik mot mann og familie i Ibsens Dukkehjem skyldtes manglende åndelige utvikling.[4]

For Det medisinske fakultet i Kristiania i 1882 ble hovedbegrunnelsen for å avvise at kvinner skulle kunne utdanne seg som leger, at de ikke hadde nervesystem og helbredelse til omfattende studier og åndsarbeid. De manglet ro og likevekt i tanken, og likeså fasthet i karakter og vilje. Kvinner var fra naturen av ikke skikket til å være leger.[5]

Gro Hagemann hevder at moderniseringen av det norske samfunnet på 1800-tallet var kjønnsspesifikk. Det var i første omgang menn som ble moderne, mens kvinnene i stor grad ble igjen i familien og husholdet, som gifte husmødre, hjemmeværende døtre eller som tjenestepiker. Hagemann gjør imidlertid et unntak for yrkeskvinnene i industri og moderne tjenesteyting som hadde fått større handlingsrom og frihet. Noen fikk også høyere sosial status. For kvinner fra borgerskapet og embetsstanden kunne et liv som yrkesaktiv bety statusfall, men for mange gav yrkeslivet ny selvbevissthet og nye fellesskap.[6] I 1875 var en tredjedel av kvinnene i yrkeslivet, og denne andelen holdt seg ut 1800-tallet, før den utover på 1900-tallet begynte å gå sakte tilbake.[7]

Eirinn Larsen har dokumentert at antall gifte kvinnelige entreprenører økte sterkt i årene mellom 1870 og 1900. De etablerte seg med matforretninger, frisørsalonger, klesbutikker, kafeer, vertshus og hoteller. På slutten av 1800-tallet var det næringslivet som gav de beste mulighetene for både ugifte og gifte kvinner som søkte egen inntekt, økt fortjeneste og et bedre liv for seg selv og sine. Larsen får fram at kvinnelige entreprenører både utnyttet og overskred de etablerte forestillingene om det å være kvinne. En viktig forutsetning for kvinners inntreden var liberaliseringen av handel og håndverk som hadde foregått på 1800-tallet. De selvrealiserte yrkeskvinnene i hovedstaden rundt 1900 utgjorde imidlertid aldri en enhetlig gruppe kvinner, verken sosialt eller aldersmessig. Noen var enslige og ugifte, andre gifte eller enker. Kvinnene som slo seg opp som selvstendige næringsdrivende, kom til å utfordre det borgerlige husmoridealet, og mange av de mannlige grossistene reagerte negativt på sine kvinnelige konkurrenter.[8]

I 1883 skrev Bodø bys formannskap at

«kvinner i arbeide havde en sterkere selvbevidsthed end de der vier sig helt og holdent til hjemmet og familien».[9]

Pikeskolen i 1870-årene og middelskolen i 1880-årene bidro til økt utdanningsnivå for borgerskapets kvinner i Bodø, og med større kunnskap og kompetanse som kunne omsettes som ansatte eller eiere i bedrifter.[10]

Det store prinsipielle spørsmålet i Misvær samtaleforening utenfor Bodø vinteren 1885–1886 gjaldt «kvindesagen». Særlig på ett møte gikk diskusjonen høylytt. I denne bygda hadde både liberale og konservative menn gått sammen om å danne en diskusjonsforening. I 1882 hadde kvinnene fått adgang til å ta examen artium og kort tid også rett til å studere ved Universitetet i Kristiania, og dette tok forsamlingen stilling til. Én taler tok til orde for at kvinner burde være likestilt med mannen i «mange henseende». Han fikk tilslutning fra en annen taler, som hevdet at kvinnen var blitt forurettet i mange tilfeller. Han syntes det var synd at enker med gårdsbruk «ikke fikk være og ordne kommune- og skolesager».

En tredje taler sluttet seg også til dette og viste til den gamle og urettferdige arveloven som hadde gitt kvinnen halv arverett i forhold til mannen. Han mente det også var urettferdig at kvinner skulle ha lavere lønn enn menn. Ett innlegg skilte seg skarpt ut fra det liberale flertallet som talte om likestilling. Debattanten la vekt på Guds egne ord til den første kvinne i Mosebok 3, og han konkluderte: «Kvindens plads er i hjemmet.» Kvinnene burde riktignok ikke være uten opplysning, men han ville fraråde enhver fra de mandige kvinner, «som i den nyere tid saa kjækt og frækt har fremtraadt for offentligheden.»[11]

Her møter vi spenningen mellom to ulike forståelser av kvinnerollen, den som de liberale og den som de konservative målbar. Men det fantes ingen kvinnesaksforening i Salten, og kvinnene var nokså fraværende i både foreningsliv og i det politiske liv. Vi finner i 1880- og 1890-årene ingen avisinnlegg fra kvinner. Men de ytret seg likevel, og såpass høyt at det nådde både embetsmenn og politisk ledelse. Flere mer eller mindre anonyme brev har havnet i de offentlige arkivene.

Kvinnene kom til å tilkjennegi sine kritiske synsmåter. Et brev fra 1879 fra en anonym kvinne, som havnet hos fogden, forteller sitt. Brevet var nok ment for en god venninne i Bodø landsogn. Kvinnen hadde skrevet under med navnet Mari, og hun skrev til Karen:

«Tenk om vi havde veret mænd. Tænk hvad vi to kunne ha udrettet. Det er ikke vore evner det står på, men de mange stengsler vi møder. Tenk om nogle flere av disse hadde veret revet vækk.»[12]

En bykvinne i Bodø skriver noe lignende i 1885. Brevet hun skrev, var trolig ment som et rundskriv, og lensmann og fogd fikk til slutt fatt i det:

«Om jeg havde veret mand, vilde flere ha lyttet til mig, set mig og taget mig på en alvorlig maade. Og mange dører vil ha opnet sig for mig. At vere kvinde er megen arbeide og slid, og lidet af ære og berømmelse.»[13]

Kvinnenes ord nådde også mennene. I 1875 konkluderte Bodø bys formannskap med at en også måtte høre hva kvinnene mente om ulike saker som angikk byen. Det fantes mange kloke husmødre i byen, het det. En hadde merket seg klager fra flere kvinner om at kvinner ble neglisjert, og møtt påstanden om at kvinner var like kloke og fornuftige som menn.[14] I 1876 hadde en kvinne fra Skjerstad skrevet:

«Nu maa snart kvinnene faa mer at sige. Det er vi som ved hvad huset og husholdningen trænger. Manden ville ikke have magtet at leve uden os særlig lenge. Men vi leve stadig vækk uden en mand, og det med stort hell.»[15]

Kvinneforeningenes kvinneroller

Det må være riktig å si at kvinneforeningene på slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet, og da særlig sanitetsforeningene, ytet samfunnsnyttig arbeid som framsto som en forlengelse av kvinners omsorgsfunksjoner i hjemmene. Ut i det offentlige liv tok de med seg oppgaver fra hjemmet som var knyttet til morsrollen og husmorrollen. Misjonsforeningene sendte penger til misjonen i inn- og utland, etter å ha solgt klær og husflid som kvinnene hadde tilvirket selv. Arbeidet som ble mest lagt merke til, utførte sanitetsforeningene. La oss se på sanitetsforeningen i Ås i Follo som ble stiftet i 1913.[16]

Kvinnenes Sanitetsforening. Bildet er tatt 30. september 1905 (foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum)

Sanitetskvinnene begynte tidlig å dele ut mat og klær til fattige, både voksne og barn, og særlig var hjelpen rettet inn mot fattige tuberkuløse. De ansatte en sykepleierske på egen regning. Sykepleiersken til sanitetsforeningen gikk ikke bare på sykebesøk, hun gav også gode råd og informerte unge kvinner og husmødre. I den forbindelse ble det opprettet en hjelpestasjon hvor det ble delt ut mat og klær til vanskeligstilte og hvor folk kunne klage sin nød. Etter hvert skaffet sanitetsforeningene i Follo seg en sykebil på deling. Videre fikk sanitetskvinnene bedret helsetilbudet for barn i skolen med utdeling av tannbørster og innføring av gratis legeundersøkelser. Det ble også diskutert om sanitetsforeningene skulle ta over ansvaret for tannpleien for barna. Det sa sanitetskvinnene nei til, fordi oppgaven ble for stor. Innføringen av spedbarnskontrollen like før utbruddet av den annen verdenskrig ble oppfattet som en stor bragd og et stort løft for sanitetskvinnene. Dette betydde mye for mange mødre. Ved å satse på tradisjonelle kvinneoppgaver og å opptre i kjente kvinneroller vant kvinnene innpass i offentligheten, og kanskje like mye halvoffentligheter der den private sfæren var vanskelig å skjelne fra den rent offentlige. Dette gav deres virksomhet stor legitimitet i bygdesamfunnet.

Kari Melby har tegnet opp tre ulike strategier som kvinneforeningene fulgte i første del av 1900-tallet, eksemplifisert i Norges Husmorforbund 1915–1940 og Norges Lærerinneforbund 1912–1940.[17] Den ene strategien eksponerte kjønnsforskjellene. Den andre la kjønnsforskjellene til grunn mentalt, men brukte den ikke strategisk. Den tredje strategien kom isteden til å aksentuere kjønnsnøytralitet. Lærerinneforbundet ble stilt overfor dilemmaer og kom i spennet mellom to ulike kvinnepolitiske linjer. Hovedtyngden av lærerinnene gjorde kvinners forskjellighet til sitt viktigste våpen. Kvinner skulle ha likestilte posisjoner fordi de representerte en annen type arbeidskraft og andre kvaliteter enn menn. Ikke minst hadde kvinnelige lærere større omsorgsevne som «samfunnsmor». Det utløste krav om at kvinne skulle ha undervisningsmonopol på lavere trinn, og vinne innpass på høyere klassetrinn og ikke minst i lederposisjoner. Lærerinnene kom også til å kreve lik lønn, lik pensjonsalder og lik rett til ved inntak til høyere skoler og ved ansettelse. Husmorforbundet valgte systematisk å argumentere for å heve status og rettighetene til husmødrene gjennom å hevde kvinnenes komplementære rolle innenfor en tradisjonell kjønnsorden. Husmoren ble regnet som den kvinnelige normalpersonen.

Og for forbundet dreide seg først og fremst å få politikk og samfunn til å verdsette husmødrene høyere enn det som hadde vært tilfellet. Kvinneforeningene måtte virke innenfor snevre rammer for hva en kvinne kunne forventes å være.

Hva var vunnet?

Kvinner fikk begrenset stemmerett i 1901 og 1907 ut fra egen inntekt og felles formue med mann, og allmenn stemmerett i 1913. Mye av begrunnelsen lå i hva selvgjorte kvinner hadde prestert og lykkes med. Kvinnelig entreprenørskap fra 1870-årene og utover markerte til en viss grad en ny kvinnerolle. Det var kvinner som var økonomisk uavhengige, men deres forretningsvirksomhet var i mange tilfeller en forlengelse av husmorens plikter. De selvhjulpne kvinnene lagde mat, stelte, ryddet, satte opp blomster, klippet hår, sydde og la opp klær og viste omsorg for gjester. Kvinneforeningene besto av hjelpsomme husmødre, som overførte sine funksjoner fra hjem til en offentlighet, eller halvoffentligheter, på fattigbesøk eller på helsestasjonen. Med stemmerettskampen og fullstendig stemmerett for kvinner i 1913 ble likhetsprinsippene kronet med seier. Og kvinnene var ikke lenger fra naturens side politisk uskikket.

Imidlertid betydde heller ikke denne framrykkingen noen avgjørende endring av kvinnerollen. Stemmerettskvinnene markerte ofte at deres ståsted og deres framtid var som husmødre, men det rådde misnøye om at man hadde tatt for få skritt. I 1903 skriver en kvinne i Råde i Østfold. «Vi kvinder vinder stadig frem i loven med rettigheder, men i det virkelige liv er alt ved det samme gamle.»[18] En annen kvinne fra samme bygd skrev i 1919: «Vi faar stemme, men ikke bestemme.»[19] I 1920 skriver en kvinne i Ås at

«stemmeretten har gitt kvinder en stemme, men ikke en ny samfundsrolle. Vi skal fremdeles tjene mand og børn.»[20]

I 1920 sto husmorrollen sterkere enn noen gang i Norge, og bygdekvinnens tradisjonelle all-kompetanse var i ferd med å bli mer innskrenket. Var lite vunnet?

Svaret er både ja og nei. Ja, for dem som ønsket at kvinner fikk en helt ny, definert samfunnsrolle, som også ville endre forventningene til mannens oppgaver og kompetanse. Nei, for mange andre. For flertallet av kvinneaktivistene i foreninger, litteraturen og avisspaltene var nemlig ikke målet å omdefinere helt kvinnens samfunnsrolle. Hjem og familie skulle fremdeles være en viktig arena for kvinner. Men kvinners innsats burde verdsettes mer, og kvinners særart løftes fram som et samfunnsgode. De burde også få lov til å bestemme mer over seg selv, og få større samfunnsinnflytelse. For mange hadde nettopp kvinner med sine særskilte egenskaper, som høy moral, store omsorgsevner og andre psykososiale kvaliteter, gode forutsetninger for å fylle roller i politikk og offentlighet. Erfaringen som husmor gjorde kvinner egnet som bedriftseiere, foreningsmedlemmer og kommunepolitikere, var konsekvensen av den kvinnelige særartsargumentasjonen.

«At være husmoder, er den beste samfunnspligt og det største samfundsansvar, og kvinnen den beste statsmand,»

skrev en fattig kvinne som søkte om pengeunderstøttelse i Ås i 1878. Hun var indignert om hvor lite «politisk evne og samfundsforståelse» som bygdas «herrestyre» viste, etter at hun og andre kvinner hadde fått avslag på fattigstøtte som enker.[21]

Litteratur

Berget, Bjørg Ida 2011: «Det første skridt paa offentlighedens bane». Innføring av alminnelig stemmerett i brennevinsloven av 1894. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo.

Dørum, Knut 2007: Bondestyre, kamp og forsoning. Ås 1850–1940. Ås bygdebokverk, bd. 1. Elverum.

Dørum, Knut 2013: Byen blir sentrum. Bodøs historie 1816–1890, bd. 2. Trondheim.

Gahre, Stine 2012: Allmenn stemmerett for kvinner i lys av stortingsdebattene fra 1890 til 1913. Rettshistoriske studier nr. 24. Institutt for offentlig retts skriftsserie, nr. 1/2013. Oslo: Universitetet i Oslo.

Hagemann, Gro 2005: «De stummes leir?» 1800–1900, i I. Blom og S. Sogner (red.), Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet, Oslo, s.157–253.

Larsen, Eirinn 2012: «Selvgjorte kvinner. Kjønn, entreprenørskap og næringsliv rundt 1900», Heimen 2012/2, s. 127?144.

Larsen, Eirinn 2014: «Forretningskvinnene inntar næringslivet (1870–1900)», i Dørum, Knut (red.) Politikk, profesjon og vekkelse. Kvinner i Norge på 1800- og 1900-tallet. Oslo, s.139–161.

Melby, Kari 1995: Kvinnelighetens strategier. Norges husmorforbund 1915–1940 og Norges Lærerinneforbund 1912–1940, Dr.philos-avhandling i historie. Senter for kvinneforskning, NTNU. Trondheim.

Moksnes, Aslaug 1984: Likestilling eller særstilling. Norsk Kvinnesaksforening 1884–1913. Oslo.

Stuksrud, Brit Connie 2009: Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldsbyene. Mediedekning og organisasjonsarbeid. Avhandling for graden dr.philos. Universitetet i Bergen.

Fotnoter

[1] Stuksrud 2009.

[2] Gahre 2012, Berget 2011.

[3] Bergens Tidende, 8. nov. 1878. «En kvindelig læseforening i Bergen».

[4] Bergens Adressecontoirs Efterretninger, 19. nov. 1880. «For eller imod kvindesagen».

[5] Bergens Tidende, 27. nov. 1882.

[6] Hagemann 2005: 251.

[7] SSB, Historisk statistikk 1994, Arbeidskraft tabell 9.4.

[8] Larsen 2012 og 2014.

[9] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1883. Brev fra Bodø bys formannskap, 2. aug. 1883.

[10] Dørum 2013: 384.

[11] Arkiv i Nordland, Misvær samtaleforening, møteprotokoll 1885–1887.

[12] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1879. Brev fra kvinne, som kaller seg «Mari», til en annen, som hun kaller «Karen», datert august 1879.

[13] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1885. Anonymt brev fra «en bykvinde» til «en anden bykvinde», 4. des. 1885.

[14] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1875. Brev fra Bodø bys formannskap. 12. juli 1875.

[15] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1876. Brev fra «en kvinde i Skjerstad», 1. mai 1875.

[16] Dørum 2007, s. 433–458.

[17] Melby 1995.

[18] Råde kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfattet av en kvinne fra mars 1903.

[19] Råde kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfattet av en kvinne fra april 1919.

[20] Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfatter av en kvinne fra 1. april 1920.

[21] Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Brev fra Olga Andersen Nordby, 12. okt. 1878.

«Publikum? Ja, publikum møtte mannjamnt opp. Ei trufast menighet av skiftarbeidarar, gymnasiastar, kjærastpar, yrkesskulegutar og andre ubefesta individer. Ja, i helgene kunne det vel til og med henda at eit og anna besteborgarpar dukka opp for å få med seg årets norske storfilm, som alltid var ein roman av ein viss Johan Falkberget filmatisert av ein viss Arne Skouen, eller Fjols til fjells eller Far til fire i sneen med Lille Ole og store Ib Schønberg eller Qua Vadis eller var det Lutherfilmen som gjekk denne helga eller kanskje den norske storfilmen om Hans Nielsen Hauge? For dette var før fjernsynet kom og flytta dei levande bildene inn i salongmøblementet, og garantert berre i helgene, for når det blei vist film midt i veka, tirsdag cowboy, torsdag kriminal, var det berre kjernepublikum som møtte opp, og gjekk igjen 90 minuttar seinare med flotte replikkar om desse franske filmane som sluttar akkurat der dei skulle begynna.»[1]

Situasjonen var en helt annen bare ti år seinere. Fløgstad nevner jo at dette var før fjernsynet, for det er et vendepunkt i historien om kinoen når fjernsynsapparatene bæres inn i norske hjem. Etter at kong Olav åpnet de regulære fjernsynssendingene 20. august 1960, var det stadig flere som skaffet seg fjernsyn. Ja, noen hadde alt skaffet seg fjernsyn før den offisielle åpningen for å se prøvesendingene med overføring fra de olympiske vinterlekene i Squaw Valley samme år. Og sommerolympiaden som ble fjernsynsoverført fra Roma kort etter fjernsynsåpningen la heller ingen demper på fjernsyns-lysten. De som ikke hadde fjernsyn selv, benket seg hos naboer eller kjente, og folk ble så opptatt av å se på fjernsyn at de ikke fikk tid til å gå så mye på kino som de hadde gjort før. Folk ville visst heller se flimrende, uskarpe og svarthvite bilder på en knøttliten skjerm i en fullt opplyst stue, sammen med familien, enn storslåtte fargebilder i en mørk kinosal sammen med andre eventyrlystne.

Tallene lar det ikke være noen tvil om at kinobesøket sank dramatisk mellom 1960 og 1970. I 1960 var hver nordmann på kino nesten en gang i måneden, eller tolv ganger i året i gjennomsnitt. Hvert år det neste tiåret er det, landet sett under ett, færre som går på kino enn året før. I 1970 gikk nordmenn på kino bare fire ganger i året. Kinobesøket ved landets kinoer var halvert på bare ti år.

Antall kinoer og besøk i Norge 1926–1998. Kinoer inkl. både kommunale og private kinoer. Besøk omfatter også bygdekinoer. (kilde: SSB)

Og fjernsynet fikk skylda. Ut fra erfaringene fra andre land, var det ventet en nedgang i kinobesøket da fjernsynet åpnet i 1960. I Sverige hadde man erfart nedgangen. Fra 1957 var det regulære fjernsynssendinger der, og i 1963 hadde 1,8 millioner svensker skaffet seg fjernsynslisens. I den samme perioden var kinobesøket halvert fra 80 millioner til 40 millioner i året.[2]

Kinobesøket sank i alle land i tiåret etter at regulære fjernsynssendinger startet. Og det er en åpenbar tallmessig sammenheng mellom kinobesøket og spredningen av fjernsynet. Men samtidig er det forbausende at få eller ingen har stilt spørsmål ved om ikke også andre faktorer kan ha bidratt til nedgangen i kinobesøket. For sammenhengen mellom økningen i antall fjernsynslisenser og nedgangen i antall kinobesøk, gir ingen grunnlag for å hevde at fjernsynet var den eneste forklaringen på den påtakelige atferdsendringen blant folk. Hvis vi ser til Danmark, var nedgangen i kinobesøket der langt lavere enn i Sverige og Norge, kun 25 prosent mellom 1953 og 1960.[3] Hvordan skal vi forklare det? For å si noe nærmere om årsaksforhold må vi se nærmere på hva som faktisk skjedde, og også undersøke andre mulige årsaker.

Film vs. fjernsyn

Det er litt overraskende at sammenhengen er så klar. Kino og fjernsyn har rett nok likhetstrekk – begge formidler levende bilder, begge er fritidsaktiviteter – men mediene er på mange vis også svært forskjellige. Format, bildekvalitet, innhold og ikke minst den sosiale sammenheng de inngår i, er svært forskjellig. Kinoen viser hovedsakelig helaftens fiksjonsfilmer i farger, med høy bildekvalitet på et stort lerret i en mørk sal med plass til flere hundre tilskuere. Alle er omgitt av fremmede.

Foto: Norsk Folkemuseumcbnd

TV — attraktivt alternativ til kinofilmen? Her dommere i “Kvitt eller dobbelt”, 1966.

Fjernsynet hadde på 1960-tallet et helt annet innhold enn kinoen, og ble brukt i en helt annen sammenheng. Fjernsynet viste direktesendte debatt‑, opplysnings- og underholdningsprogrammer i svarthvitt, bildekvaliteten var dårlig på den lille flimrende skjermen, og mottakerforholdene kunne forringe kvaliteten ytterligere. Fjernsynet sto hjemme i en lys stue, der en håndfull mennesker som alle kjente hverandre, eller var i familie, samlet seg foran skjermen.

Kan det da være så enkelt at folk byttet ut det ene mediet for det andre? Endret virkelig folk sine preferanser for underholdning, sine krav til kvalitet, og ikke minst sine sosiale vaner over natten?

“Besteborgarpar vs. ubefesta individer”

Fløgstad minner oss om et forhold som nok har betydning for vendingen i kinovanene. Folk er forskjellige. Mange hadde et regelmessig kinokonsum, andre hadde et mer sporadisk forhold til kinoen. “Besteborgerpar” hadde kinovaner som stort sett begrenset seg til de kulturelle storfilmene, ifølge Fløgstad. Det er denne publikumsgruppen som er mest troende til å erstatte kinoen med annen underholdning, først og fremst fordi de nok ikke hadde sterke bånd til kinoen. De brukte ikke kinoen som treffested, og var der kun for å se en aktuell film.

Vi vet dessuten at ny hjemmeelektronikk alltid sprer seg først blant publikumsgrupper som har råd til å betale den høye inngangsprisen når teknologien er ny. Det er først når prisene synker, at forbrukerelektronikken brer seg blant folk flest. «Besteborgerpar» var nok de som først hadde råd til å betale inngangsprisen til fjernsynet, og hadde samtidig ingen sterke bånd til kinoen. Det virker sannsynlig at disse besteborgerparene lett ville kunne slutte å gå på kino når de fikk et alternativt tilbud som passet deres vaner bedre.

Utviklingen i antall fjernsynslisenser i Norge. (Kilde: Norsk radiohistorisk forening)

Den viktigste publikumsgruppen for kinoen var nok det som Fløgstad kaller “ei trufast menighet av skiftarbeidarar, gymnasiastar, kjærastpar, yrkesskulegutar og andre ubefesta individer”. Dagens kinosjefer liker bedre betegnelsen ungdom i alderen 15–24. Det kan diskuteres hvilken som er mest treffende, men den siste gjør det i hvert fall enklere å telle. Uansett er det ikke svært sannsynlig at denne gruppen var blant de første som skaffet seg fjernsyn[4] i begynnelsen av 1960-årene. La oss foreløpig anta at fjernsynet ikke “rammet” ungdommen før familie, bekjente eller naboer skaffet seg fjernsyn og ga dem tilgang til det nye mediet.

Tre faser

Den britiske forskeren John Spraos er en av de få som har undersøkt bakgrunnen for fallet i kinobesøket systematisk. I 1962 ga han ut boken The Decline of Cinema om fallet i kinobesøket i Storbritannia etter at antall fjernsynslisenser begynte å vokse i landet utover i 1950-årene. Selv om det hadde vært regulære fjernsynssendinger der siden før krigen, var det nemlig først etter kroningen av dronning Elizabeth II, 2. juni 1953, at antall fjernsynslisenser virkelig tok av. Spraos deler utviklingen inn i tre faser.[5]

I den første fasen er det ifølge Spraos «besteborgarpar» som kjøper seg fjernsyn. For familier med relativt høy husholdningsinntekt var fjernsynet en mindre økonomisk byrde enn for andre publikumsgrupper. Men at disse inntektsgruppene kjøpte seg fjernsyn, fikk mindre betydning for kinobesøket, hevder Spraos, for de gikk ikke så ofte på kino.

I den andre fasen, som Spraos tidfester til årene etter ca 1955 i Storbritannia, er det arbeiderklassen som kjøper seg fjernsyn. Ikke bare er det arbeiderklassen som utgjør kinoenes viktigste publikumstilfang. De som kjøper fjernsyn først, er gjerne storfamilier med hjemmeboende ungdommer, der kinokonsumet er høyt. Store familier med hjemmeboende ungdommer hadde gjerne en høy husholdningsinntekt på grunn av barn som hadde begynt å tjene penger, og kunne dermed lettere samle seg om å kjøpe et fjernsynsapparat. Aldersgruppen 15–24 år utgjør tradisjonelt kjernepublikumet til kinoene, og fjernsynets inntog i denne aldersgruppen var dermed særlig ødeleggende for kinoene.

Antall TV-lisenser fortsetter å vokse i den tredje fasen, men først og fremt i grupper av befolkningen som brukte kinoen lite. Det var for en stor del pensjonister og andre lavinntektsgrupper som kjøpte fjernsyn i den tredje fasen. For å forklare utviklingen av kinobesøket, er det andre faktorer enn fjernsynet som blir viktige nå.

Lokale variasjoner

Kan vi finne tilsvarende faser i det norske kinobesøket etter at fjernsynssendingene startet? Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen som har skrevet om NRKs historie i tre volumsterke bind, hopper bukk over det sosiale aspektet ved utbredelsen av fjernsynet når de deler fjernsynskjøperne i tre grupper: “de ivrigste først, deretter de middels interesserte, til sist etternølerne”.[6] At disse forfatterne velger å dele utviklingen i tre, handler vel mest om en akademisk vane (det meste kan deles i tre, hvis man vil), og beskrivelsen kan vi neppe bruke til annet enn å klage over mangelen på en sosial fjernsynshistorie i Norge. I mangel av bedre, får vi gå ut fra at mønsteret Spraos har gjort rede for også gjelder i Norge, i hvert fall de største byene. Hvis dette er rett, og hvis det faktisk er en sammenheng mellom økningen i fjernsynslisenser og nedgangen i kinobesøket, så burde de tre fasene avtegne seg i kinostatistikken, slik at den andre fasen har den mest markante nedgangen i kinobesøket, mens den første og siste fasen ikke viser noen særlig nedgang.

Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museumcba

Sosialt medium? Folk stimler til Saga kino i Oslo, 1965.

Men som vi har sett, er fallet i kinobesøket i Norge en nærmest rett nedadgående linje mellom 1960 og 1970, og viser ingen variasjoner mellom forskjellige faser. For Norge sett under ett er det altså ingen støtte for trefaseteorien.

Vi må imidlertid huske på at fjernsynet ikke ble innført over natten, verken i Norge eller i andre land. Utbyggingen av sendernett gikk etter måten fort, men det tok mer enn ti år før mesteparten av befolkningen her i landet hadde fått tilgang til fjernsynssignaler. Harald Espeli oppgir i Norsk telekommunikasjonshistorie at fjernsynsnettet i 1970 besto av 39 hovedsendere og 266 mindre sendere og frekvensomformere. Hovedsenderne dekket kun de mest tettbygde områdene, mens de mindre senderne og frekvensomformerne tok fjernsynssignalene videre inn i daler og fjorder. I 1971 hadde 79 prosent av befolkningen mulighet til å følge NRKs sendinger.[7]

Bare Bergen med Ulriken-senderen, og den delen av Oslo og Østlandsområdet som hadde siktlinjer til Tryvann og Jonsknuten ved Kongsberg, kunne ta inn fjernsynssendinger ved åpningen i 1960. Stavanger og Trondheim fikk fjernsyn først året etter, og Kristiansand i 1962. Finnmark ble bygd ut med sendere først i 1967, og sist kom nok fjernsynet til en rekke bygder i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Selv i dag er det ikke full fjernsynsdekning i landet. Vi kan dermed slå fast at det var stor variasjon i når landets lokale kinoer fikk konkurranse fra fjernsynet.[8] Hvis vi skal se en faseinndeling i kinobesøket må vi ta utgangspunkt i år null for den enkelte senderen.

De store byene

Ved inngangen til 1964 uttaler kinosjefen i Bergen, Osc. Bothner, seg om “det bemerkelsesverdige forhold at den alminnelige nedgang i kinoinntektene, bl.a. som følge av konkurransen med TV, for Bergens vedkommende først har gjort seg gjeldende i 1963”.[9] Da den “alminnelige nedgangen” slo inn, hadde Bergen hatt fjernsynssendinger i to år allerede. Fra og med 1967 må vi kunne si at nedgangen er over for Bergens vedkommende. Dette året har kinobesøket i Bergen igjen stabilisert seg med et besøk som er omtrent 25 prosent lavere enn besøket i 1962. Nedgangen i Bergen slår altså inn flere år etter at fjernsynet introduseres, den varer kortere enn vi er vant til å tro, og den er langt mindre enn nedgangen i kinobesøket på landsbasis, enn si i andre land.

Hvis vi ser på Oslo, den desidert største kinobyen i Norge, så har denne byen en tilsvarende utvikling. Nedgangen starter først et par år etter at fjernsynssendingene åpnet, men her stabiliserer kinobesøket seg først i 1968, på et nivå som er 34 prosent lavere enn besøket i 1962. Nedgangen i kinobesøket er større i Oslo enn i Bergen, men heller ikke her i nærheten av den halveringen av besøket som vi ser i mange andre land og også på landsbasis i Norge. Nedgangen varer lenger i Oslo, men også her er nedgangen relativt kortvarig.

Det ser dermed ut til at det kan være mulig å finne hold i teorien om faseinndeling i de to største byene i Norge, spesielt siden nedgangen i besøket startet så seint. Men utviklingen i storbyene Bergen og Oslo åpner også flere nye spørsmål: Hvorfra kommer nedgangen på landsbasis i 1961 og 1962 hvis fjernsynet ikke har noen virkning i denne tidlige fasen? Hvordan kan nedgangen på landsbasis bli på nesten 50 prosent når det ser ut til at bare 25–35 prosent kan skyldes fjernsynet?

Kinoboble i 1950-årene?

For å ta det første først. Hvis vi skal stole på de rapporterte besøkstallene, så hadde kinoene et voldsomt oppsving i Norge etter den annen verdenskrig. Fra et besøk på ca 15 millioner i året, mer enn doblet besøket seg frem mot midten av 1950-årene. I siste halvdel av dette tiåret lå kinobesøket mer eller mindre stabilt omkring 35 millioner besøkende i året. Dette mønsteret med kraftig økning i kinobesøket etter krigen, finner vi igjen i flere andre land, og begge våre naboland Danmark og Sverige har samme utvikling som Norge.

Besøksveksten ser ut til å være fulgt av en sterk vekst i antall kinoer. Fra de 300 kinoene som er kjent i Norge før krigen, vokste antallet til nærmere 700 ved inngangen til 1960-tallet. Det er vel sannsynlig at åpningen av nye kinoer har sammenheng med den alminnelige gjenoppbyggingen og velstandsutviklingen etter krigen. Uansett hva som var årsaken, så ser det ut til at utbyggingen var så sterk at kinokapasiteten snart overgikk behovet.

Et tredje moment må også nevnes. Det statseide selskapet Norsk Bygdekino A/S ble etablert i 1948, og frem mot 1960 ekspanderte det voldsomt. Målt i antall kinobesøk var bygdekinoen på det største, det vil si omkring 1960, på størrelse med Bergen kino med 1,7 millioner besøk i året, men fordelt på nesten tusen spillesteder. Bergen hadde til sammenligning fem kinosaler i 1960. Og så seint som i bygdekinoens årsmelding for 1962, rapporteres det om behov for flere spilledager rundt om i landet.[10]

Når kinoutbyggingen nådde høyden på slutten av 1950-årene, så var det med andre ord ikke gitt at utviklingen skulle fortsette inn i himmelen. Utviklingen frem mot 1960 kan like gjerne ha vært drevet av generell velstandsutvikling og modernisering, som av en økende etterspørsel etter nettopp kinounderholdning i befolkningen. En avskalling virker dermed ikke unaturlig fra omkring 1960.

Kinonedleggelser senker kinobesøket

Den 15. februar 1963 brenner Colosseum kino i Oslo. Colosseum svarte på den tiden for 11 prosent av de samlede billettinntektene til Oslos om lag 20 kinoer. Når én av 20 kinoer blir satt ut av funksjon, forsvinner nok ikke hele besøket. Folk kan tross alt finne andre kinoer innenfor akseptable reiseavstander. Men kapasiteten synker, både når det gjelder antall seter og antall lerreter. Færre filmer kan vises på årsbasis, og det blir mer rift om billettene til gjenværende seter.

I Oslo var det nok verst at den desidert største premierekinoen for amerikanske storfilmer ble satt ut av spill i mer enn et år. Det kan også være et moment at Colosseum nok hadde et annet publikum enn andre kinoer i Oslo, og som i ulik grad var villige til å erstatte kinoen med en sentrumskino. Uansett var resultatet at kinobesøket sank med 9 prosent i Oslo i 1963. Det er mindre enn tapet av Colosseum skulle tilsi, for kinobesøket steg ved de andre kinoene i Oslo dette året, siden disse kinoene nok absorberte en del av Colosseum-publikumet.

Foto: Ukjent/Oslo Museumcba

Colosseum kino brenner 15. februar 1963. En medvirkende årsak til fallet i kinobesøket i byen på 60-tallet, skriver artikkelforfatteren.

Jeg har ingen holdepunkter for å si at nedgangen i kinobesøket i Oslo i 1963 bare skyldes tapet av Colosseum kino, men jeg vil i hvert fall strekke meg til å si at nedgangen i kinobesøket i 1960-årene nok fikk en “flying start” da Norges største kino Colosseum ble satt ut av spill.

Tapet av Colosseum kino gir oss et glimt av en viktig årsak til nedgangen i kinobesøket i 1960-årene, som har vært mindre drøftet. John Spraos så imidlertid nærmere på denne faktoren i Storbritannia. Ved siden av den klare tallmessige sammenhengen som han påviste mellom spredningen av fjernsynet og nedgangen i kinobesøket, viste han også at det var en sterk tallmessig sammenheng mellom nedleggelser av kinoer og nedgang i kinobesøket. Faktisk var dette den eneste undersøkte sammenhengen som hadde forklaringskraft i forhold til den fortsatte nedgangen i kinobesøket i den tredje fasen i Storbritannia, da det først og fremst var pensjonister og lavinntektsgrupper som fikk fjernsyn, grupper som ikke brukte kinoen noe særlig i utgangspunktet.

Hvis bare 25–35 prosent av nedgangen i kinobesøket kan forklares med fjernsynet, kan da nedleggelse av kinoer forklare resten av nedgangen i Norge?

Nedgang i private kinoer og kinoer på bygda

Om vi ser på de kommunale kinoene, er det vanskelig å peke på kinonedleggelser som senker besøket. I Oslo uttaler kinodirektør Arnljot Engh i 1964 at det nok vil bli på tale å legge ned enkelte reprisekinoer.[11] Men antallet kommunale kinosaler totalt sett holdt seg temmelig stabilt på landsbasis gjennom 1960-årene. Om vi derimot ser på private kinoer og bygdekinoen, blir bildet et annet.

Som nevnt over var Norsk Bygdekino A/S Norges andre eller tredje største kinobedrift i første halvdel av 1960-årene, i konkurranse med Bergen. Fra 1965 innskrenket kinoen driften, etter fall i besøket året før. Fjernsynet var en farlig konkurrent også for bygdekinoen, men det var utkantstrøk uten tilgang til fjernsynssignaler, som først mistet forestillingene. De perifere rutene som var tunge å betjene, ble kuttet først, mens de sentrale rutene ble beholdt.[12]

I 1969 hadde bygdekinoen bare 570 spillesteder, antallet var nesten halvert, og besøket var under en halv million. Bygdekinoen hadde med andre ord en nedgang i besøket på over 70 prosent i løpet av tiåret. Og både antall spillesteder og besøket fortsatte å synke utover i 1970-årene.[13]

De private, bofaste kinoene finner vi stort sett på mindre steder, med to unntak for de mellomstore byene Arendal og Bodø. De private kinoene har ikke alltid vært like flinke til å rapportere besøkstall til KKL, så vi må ta tallene vi har med noen klyper salt. Hvis vi ser på de private kinoene under ett, med det nevnte forbeholdet, så var de kommunale kinoene samlet lik 5–6 bergenskinoer ved begynnelsen av 1960-årene. Besøket var i 1960 på 8,5 millioner, og det steg både i 1961 og 1962 til over 8,7 millioner, til tross for fjernsynet, eller kanskje nettopp fordi disse kinoene for det meste lå utenfor nedslagsfeltet for fjernsynet.

Fem år seinere var besøket mer enn halvert, og det fortsatte å synke til 1970 da besøket var mer enn 60 prosent lavere enn i 1962. Mens antallet kommunale kinoer gjennom 1960-årene lå stabilt omkring 200, med ubetydelige variasjoner, viser tallmaterialet at antallet private kinoer sank med minst 35 prosent, fra 385 i 1963 til 262 i 1970. Minst, fordi KKL som samlet inn tallmaterialet, bemerket at svært mange kinoer ikke leverte oppgave, slik at antallet i 1963 nok var nærmere 540 kinoer enn 385. Hvis dette tallet er riktig, betyr det at om lag halvparten av de private kinoene forsvant i løpet av noen år. Og antallet har fortsatt å falle til våre dager. I 1982 var tallet ikke-kommunale kinoer 212, i 1999 var det 112.[14]

Mens praktisk talt ingen kommunale kinoer ble nedlagt i 1960-årene, slik at denne faktoren altså i praksis har hatt null virkning for nedgangen i besøket på kommunale kinoer, ble mer enn halvparten av både privatdrevne kinoer og halvparten av bygdekinoens spillesteder nedlagt i perioden. Her er virkningen av nedleggelser så katastrofal at vi vil ha problemer med å skjelne fjernsynets betydning gjennom tallene.

Mens de privatdrevne kinoene og bygdekinoen sto for 10,4 millioner vs. 24 millioner besøkende i 1962, sto de for 4,1 millioner mot 15,5 millioner i 1969. Fra å utgjøre 30 prosent av besøket i 1962 sto de for 20 prosent av besøket i 1969.

Flere skjeletter i skapet?

I en artikkel i aprilnummeret av Norsk filmblad i 1964 kritiserte Elsa Brita Marcussen kinobransjen for et «impotent TV-hat».[15] Med støtte i en bok av belgiske Leo Lunders, hevdet hun at en dypere kunnskap om det som skjedde i underholdningssektoren måtte til for å forstå det som skjedde i kinosektoren. Film, kino og fjernsyn var bare elementer i velstandsøkningen som også omfatter høyere boligstandard, økning i bilparken, lengre ferier, større reisemuligheter, flere skoleår og utvidede studiemuligheter. Mopeder, motorsykler, transistorradioer, LP-plater og «de langhårede lydfenomener som kaller seg ‘The Beatles’,» var andre elementer i samtidsbildet.

Marcussen viser videre til Lunders’ argument om at utviklingen i kinokonsumet henger sammen med velstandsutviklingen. Det er interessant at Italia, som tidlig hadde fjernsynssendinger, men ikke den samme velstandsutvikling som andre deler av Europa, «helt til det siste har hatt et positivt kinobilde og en livlig nasjonal produksjon».

Et tredje moment Marcussen trekker frem, er at filmer tillatt for barn under 16 år hadde sunket siden midten av 1950-årene i mange europeiske land. Et dalende tilbud til en viktig publikumsgruppe må nødvendigvis ha gjort kinoen mindre attraktiv for aldersgruppen.

Jeg har ikke her tenkt å gå nærmere inn på disse andre forklaringene, bare peke på at de finnes. Om det er mulig å finne noen klare tallmessige sammenhenger mellom noen av disse sammenhengene og nedgangen i kinobesøket er et annet spørsmål. Spraos mente ikke det. De eneste holdbare forklaringene til nedgangen i kinobesøket som han fant, var fjernsynets utbredelse på den ene siden og kinodøden på den andre. Men Spraos undersøkte bare ett land, ikke større sammenhenger på tvers av landegrenser. For å forklare forskjellene mellom den lave nedgangen i kinobesøket i Danmark i forhold til Sverige og Norge, kan det være riktig å se på både topografi, bosetningsmønstre og organiseringen av kinovirksomheten i landene.

Om vi skal trekke en foreløpig konklusjon av gjennomgangen av årsakene til nedgangen i kinobesøket i Norge i 1960-årene, må det være at nedgangen ikke så entydig skyldtes utbredelsen av fjernsynet som vi har vært vant til å tro. Kommunale kinoer ser ut til å ha klart seg relativt greit gjennom 1960-årene, og noen av dem, kanskje de som hadde en kreativ innfallsvinkel til utfordringene, og ikke bare la for dagen et «impotent TV-hat», klarte seg bedre enn andre. Det er interessant i denne sammenhengen at Bergen kino i den andre store nedgangsperioden i 1980-årene, den som videoen fikk skylden for, ikke mistet publikum i det hele tatt.[16]

Kildereferanser

[1] Kjartan Fløgstad, 1981, Loven vest for Pecos, side 64.

[2] Se for eksempel Marina Ghersetti, 1996, Jakten på den försvinnande publiken (Arbetsrapport nr. 56, Institutionen för journalistik och masskommunikation, Göteborgs Universitet), side 7.

[3] Klaus Bruhn Jensen (red.), 1997, Dansk mediehistorie 1880–1960 (Dansk mediehistorie, 2), side 244.

[4] Kilde: Norsk radiohistorisk forening, http://www.nrhf.no/nrhf-lisens.html#Tvlisens, 5.01.2009.

[5] John Spraos, 1962, The decline of cinema. An economist’s report, London, side 22.

[6] Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen, 1999, Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981 (NRKs historie 3), Oslo, side ???

[7] Harald Espeli, 2005, Det statsdominerte teleregimet (1920–1970) (Norsk telekommunikasjonshistorie 2), Oslo, side 389–390. Kjetil Jarl Halse og Helge Østbye, 2003, Norsk kringkastingshistorie, Oslo, side 139 hevder at tallet i 1972 var 96 %. Dette er nok i overkant. Først i våre dager har vi hatt så høy fjernsynsdekning. Uansett må vi her til primærkilder for å finne bedre tall.

[8] Kilde: Norsk radiohistorisk forening, http://www.nrhf.no/nrhf-sendere-FM-TV-freq.html, 5.01.2009.

[9] Kinosjefene i «key cities» summerer opp 1963: Mindre besøk – lavere inntekter, i Norsk filmblad 32 (1/1964), side 2–3 og 15.

[10] Mona Vaagan et al, 2000, Film på vei, bygdekinoen gjennom femti år (Norsk filminstitutts skriftserie 15), Oslo, side 60.

[11] Kinosjefene i «key cities» summerer opp 1963, side 2.

[12] Vaagan, side 60.

[13] Vaagan, side 66–67.

[14] NOU 2001:5 Kino i en ny tid, side 23.

[15] Elsa Brita Marcussen, 1964, Kinokrise, fritid og velferd, i Norsk filmblad nr. 4 1964, side 98–99.

[16] Geir Atle Ersland, 1995, Kino, Bergen, side 51.

Gjennom tilgangen til nye utenlandske, ofte nålevende, tenkeres skrifter, gav serien nordmenn innblikk i europeisk intellektuell debatt på en annen måte enn tidligere. Med Cappelens upopulære skrifter ble tekster skrevet av betydningsfulle tenkere fra Europa gjort tilgjengelig for norske lesere. Dette appellerte til landets gryende intellektuelle og kulturelle elite, ikke minst til den voksende studentgruppen som strømmet til universitetene for å studere humaniora og samfunnsvitenskap på 1950- og 60-tallet.

Riktignok ble serien nedlagt i 1972, men den gjenoppsto i 1991 og har siden levd et stille liv i de akademiske bokhandlene. Serien synes fortsatt å ha et godt rykte blant lesere som er opptatt av utenlandsk sakprosa, og bøkene har opparbeidet seg et godt merkenavn og har et format som tiltaler mange.

Med Cappelens upopulære skrifter ble tekster skrevet av betydningsfulle tenkere fra Europa gjort tilgjengelig for norske lesere. (Foto: Cappelen)

Seriekonseptet

Groths idé var smart på flere måter. Det var ikke bare navnet på serien, formatet, eller innholdet som passet i tiden, det var også selve seriekonseptet. Innen skjønnlitterært forleggeri var det populært med bokserier. Den mest berømte er kanskje Gyldendals Den gule serie som eksiterte fra 1929–1959. En bokserie kjennetegnes av å være «et konstruert fellesskap som gjør at utgivelser som ikke står støtt på egne ben- dvs. forfatterens- holdes oppe av seriekonseptet»[1]. Den har som formål å skape lojalitet hos leseren; har du kjøpt og lest en bok, ønsker du flere i serien og bøkene blir garantister for hverandre. Dessuten appellerer bokseriekonseptet til samlere, de er ofte nummererte, har vakre og enkle omslag og ser pene ut i bokhylla. Men innholdet er nok det viktigste. Ingunn Økland skrev i Aftenposten for noen år siden at enkelte av hennes eldre kolleger hadde opplevd de gule bøkene som et intellektuelt kraftfelt i studiedagene på 60-tallet.

Bokserier generelt, og i dette tilfelle Cappelens upopulære skrifter, selger ikke spesielt godt. Og det var ikke heller aldri meningen. Viktigere var det å skaffe forlaget kulturell kapital. Likevel, i 1972 var det de økonomiske argumentene som vant over de kulturelle og serien ble lagt ned. Per Glad, som var den gamle seriens siste redaktør, har fortalt at utgivelsen av den aller siste boken, Horkheimer og Adornos: Kulturindustri ble gjort i protest mot nedleggelsen.

Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museumcba

Forleggerlegenden: Cappelen-sjef Henrik Groth på talerstolen.

Gjennom det meste av 1970-tallet og hele 80-tallet var serien ute av produksjon, men de 91 gule bøkene i den gamle serien ble populære samleobjekter og ble revet vekk fra landets antikvariater.

Relansering

I 1991 ble serien relansert, med nytt sobert utseende designet av Aud Gloppen. Humaniora og samfunnsvitenskap ved universitetene hadde oppsving og forlaget innså at serien var en vanvittig sterk merkevare. Den nye serien ble tilført et innlednings- eller avslutningsessay av en norsk fagperson som introduserte teksten og forfatteren for leseren. I tillegg fikk den et eksternt redaksjonsråd bestående av Trond Berg Eriksen, Eivind Tjønneland og Håkon Harket.

Den aller første boken i den nye rekken var den finlandssvenske filosofen Georg Henrik von Wrights Vitenskapen og fornuften. Dessuten ble Baudrillards: I skyggen av de tause majoriteter utgitt og Horkheimer og Adornos Kulturindustri ble utgitt på nytt. Planen var å utgi seks bøker i året, fire nye og to nyutgivelser fra den gamle serien. Relanseringen skjedde med brask og bram. Forlaget hadde invitert von Wright til Norge og lanserte boken hans og den nye serien med en stor pressekonferanse i Vitenskapsakademiet. Det var visstnok stappfullt og Dagsrevyen sendte fra begivenheten samme kveld.

Slagordet for den nye serien var: «Sentrale tenkere innenfor den vestlige kulturkrets, med enkelte innslag av gamle klassikere». Redaksjonsrådet forklarte at serien skulle bidra med mer debattorientert essayistikk i Norge og sikre mangfoldet i norsk litteratur. Bøkene hadde som mål å utvide den offentlige samtalen: «Vi mangler en prinsipiell og langsiktig diskusjon i den norske offentligheten, og tidens viktigste debatter må ikke overlates til ekspertene». Og «dette skal være en serie med «snob appeal», vi skal gi ut bøker som både er vanskelige og irriterende».

Den nye serien fikk en varm mottakelse. Det ble sagt i pressen at «et pustehull blir åpnet igjen» og at serien var «et litterært hån mot den norske folkeligheten».

Pensumlitteratur

Men det er dyrt å oversette bøker. Til tross for at serien skulle være smal og tilføre forlaget kulturell kapital ble den i en periode på 90-tallet sponset av oljeselskapet Mobil, noe som ville vært utenkelig i dag. Redaksjonsrådet fikk imidlertid frie tøyler fra forlaget og sto selv for utvalget av titler gjennom det meste av 1990-tallet. I alt utkom det et par og tretti gode og noen litt mindre gode bøker før redaksjonsrådet mot tusenårsskiftet trakk seg ut og overlot ansvaret for utvelgelsen til forlaget.

Serien ble flyttet fra Cappelens fakta-avdeling til Cappelen Akademisk Forlag og vekten ble lagt på bøker som kunne passe inn på pensumlistene på humaniora og samfunnsvitenskap ved universitetene. Likevel har serien også alltid hatt en bredere leserskare enn studenter. Mange intellektuelle, studerte som halvstuderte, liker serien og trykker den fortsatt til sitt bryst. Det er ikke sjelden at vi hører av forfattere og potensielle forfattere at de har et spesielt forhold til upopserien, noen sier til og med at de velger oss som forlag på grunn av serien.

En av de viktigste utgivelsene på begynnelsen på 2000-tallet var Zygmunt Baumans Savnet fellesskap. Teksten ble spesialskrevet for upopserien.

Flere pragmatiske grep er blitt gjort i nyere tid. Vi fikk overført noen gamle klassikere fra forlaget Grøndahl Dreyer, som Aristoteles Om dikterkunsten, Machiavellis Fyrsten og Aurelius Til meg selv.

I 1991 ble Cappelens upopulære relansert, med nytt sobert utseende designet av Aud Gloppen. (Foto: Cappelen)

I 2005 fikk vi et nytt eksternt redaksjonsråd, da vi trengte nytt blod utenifra som hadde teft for hva som rørte seg av teoretiske debatter i akademia. Unn Falkeid, Helge Jordheim, Iver B. Neumann, Janike Kampevold Larsen, Anne Beate Maurseth og Erling Sandmo har alle vært innom redaksjonsrådet. På denne tiden fikk vi støtte til to til tre utgivelser årlig fra Fritt Ord, en støtte vi fortsatt har og er glade for.

I dag er det en intern redaksjonsgruppe som står for utvelgelsen. Fagfolk introduserer tekstene på norsk og oversetter komplisert teori og språk. Det vanskeligste arbeidet er ofte å skaffe rettighetene til tekstene. Smale tekster prioriteres ned også i utenlandske forlag og det er ofte krevende å nå frem til riktig person i store forlagshus som skjønner hva vi ber om.

Har serien en tydelig profil?

Overordnet har serien alltid bestått av oversatte kulturfilosofiske essay, og de fleste av disse har vært europeiske eller fra den vestlige kulturkrets. Et kriterium har alltid vært at bøkene skal formidle teorier av et visst format innenfor humaniora og samfunnsvitenskapelig tradisjon. I den gamle serien var imidlertid innslaget av aktuell debatt større enn i den nye serien, og der forekom det også rene skjønnlitterære tekster. Målet for alle tekstene har vært at de skulle bli stående lenge, men ikke alle har overlevd.

Lars Roar Langslet skrev i en artikkel om den gamle serien på 1990-tallet at den vidåpne redaksjonspolitikken var både en styrke og en svakhet. “Alt hadde interesse, bare det kom fra et interessant navn. Dermed ble allslags strømninger representert”. Langslet nevnte også at et av seriens problemer var formatet. Det var vanskelig å finne betydningsfulle men korte tekster. Dette er gjenkjennelig for oss som arbeider med serien i dag også.

Det er lett å se at mange av utgivelsene er preget av den tiden de er skrevet i og kanskje aldri oppnådde statusen som moderne klassiker. Ikke så mange i dag leser for eksempel John Kenneth Galbraith: Kontroll med det militære, som ble utgitt i den gamle serien i 1969. Carsten Jensens Fremtidsmuseum utgitt i den nye serien i 1996 er heller ikke mye lest. Andre igjen har hatt et større gjennomslag enn forventet. Langslet hevdet at Sartres Eksistensialisme er humanisme, som kom i 6. opplag i den gamle serien, neppe ville bli trykket opp igjen, fordi Sartre var kommunist. Men så feil kan man ta: per i dag har Eksistensialisme er humanisme solgt i hele 9, riktignok små, opplag i den nye serien. Boken er en moderne klassiker, og er på ingen måte er utdatert til tross for forfatterens politiske ståsted.

Da den nye serien ble lansert på begynnelsen av 1990-tallet, rett etter berlinmurens fall, var også interessen for det nye Europa og europeisk kultur sterk. Håkon Harket forteller i et intervju at de særlig hadde fokus på å utgi tekster av sentraleuropeiske tenkerne som for eksempel den ungarske forfatteren György Konrad med boken Drømmen om Mellom-Europa. De var også opptatt av å utgi tenkere fra andre språk enn engelsk.

I dag er vi mer opptatt av å utgi bøker fra hele verden, og vi ønsker også å utgi flere tekster av kvinnelige tenkere. En bok som gjør begge deler er Seyla Benhabibs Et annet verdensborgerskap som kom i 2010.

Konkurransen fra andre serier og andre forlags utgivelser av humaniora og samfunnsvitenskapelig essayistikk er mye større i dag enn da serien ble lansert for 68 år siden. Men serien har en fremtid nettopp fordi den har en lang historie og høy status i intellektuelle kretser. Målet er fortsatt å oversette kulturfilosofiske og kulturpolitiske essay som treffer og bidrar til debatt og refleksjon her hjemme.

Referanse

[1] Sitatet er hentet fra Kaja Østgaard Pettersen: Seriens forestilte fellesskap. En bokhistorisk, litteratursosiologisk og tekstfortolkende studie av bokserien Marg (2000–2008). Masteroppgave i litteraturformidling. Institutt for områdestudier og europeiske språk. Universitetet i Oslo, 2010.

«Frihet tar med dette nummer en 3 – tre – ukers ferie for å gi redaksjonen, ekspedisjonen og trykkeripersonale anledning til å samle krefter til høstens og vinterens arbeid. Det neste nummer, nr. 44, blir altså datert den 12. august 1942. Vi håper at leserne unner oss denne ferien. Vi vil imidlertid understreke vår gamle appell til leserne om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det kan bli mer nødvendig enn noen gang i tiden som kommer. La ikke midlertidig motgang og forbigående skuffelser sløve motstandsviljen og evnen til å møte livet som det er med et smil om munnen og et oppreist hode. Husk alltid Vi skal vinne denne krigen!»

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940 ble det allerede samme ettermiddag innført pressesensur. Oslo-pressen ble innkalt til en pressekonferanse hvor det ble gitt klare direktiver for hvordan avisene skulle operere under det nye regimet. Fra nå av skulle det kun publiseres stoff som var fordelaktig for den tyske okkupasjonsmakten eller Nasjonal Samling. Noe annet ville føre til «de skarpeste motforholdsregler». Videre skulle pressen ifølge direktivene «skape opinion og lede befolkningen». I dette lå det ifølge historiker Hans Luihn at pressen hadde som oppdrag å nazifisere det norske folk for å skape et Norge som sto på okkupasjonsmaktens side.

Den frie offentligheten ble med andre ord strupet av tyskerne, og dette førte til at mange aviser la ned for å unngå nazifiseringen, men mange fikk også forbud mot å fortsette. Dette skapte behov for en ny type aviser: De illegale avisene som ble produsert og distribuert utenfor okkupasjonsmaktens kontroll.

Pakking av illegale aviser i en kjellerleilighet i Oslo. (foto: Norges Hjemmefrontmuseum)

I den første tiden av okkupasjonen var informasjonsbehovet blant den norske befolkningen stort, og dette ble hovedsakelig dekket gjennom de norske radiosendingene fra BBC i London. Dette var imidlertid ikke nok, og de første illegale avisene så dagens lys høsten 1940. De dekket altså et avisbehov, men det handlet vel så mye om å sette seg til motverge, å gjøre noe.

Allerede i løpet av våren og sommeren 1940 så man det som kan sies å være forløperen til de illegale avisene: illegal spredning av informasjon og skrifter så som «Kongens nei», direktivene okkupasjonsmakten påla pressen, diverse dokumenter fra tysk side som ikke var beregnet på offentliggjørelse og patriotiske dikt. Videre ble det avskrevet og sirkulert skildringer av tyskerne og NS’ overgrep, lister over NS-medlemmer og jenter som hadde omgang med tyske soldater.

Det var først høsten 1941 – da okkupasjonsmakten beslagla radioapparatene – at antallet illegale aviser virkelig blomstret opp. Noen av de som ble de store, sentrale illegale aviser, som London-Nytt, London-radio og Radio-nytt, ble startet i denne perioden. Disse avisene var stenografiske avskrifter av BBCs norske radiosendinger. Dette var mulig da mange nordmenn unnlot å levere inn radioapparatene sine.

Tortur og henrettelser

Omfanget av illegal avisvirksomhet er ukjent, men ifølge Statsarkivet i Bergen ble det utgitt mer enn 400 illegale aviser i Norge under krigen. Da det var svært farlig å involvere seg i arbeidet med illegale aviser, ble de fleste utgitt for kortere perioder. I 1940–41 risikerte man fem års fengsel, men i 1942 satte en forordning fra Reichskommissar Terboven dødsstraff som strafferamme for delaktighet i illegal avisvirksomhet. Totalt ble rundt 4000 personer arrestert for befatning med slik virksomhet. I underkant av 100 mennesker ble henrettet.

Ifølge Luihn ble et betydelig antall av de arresterte sendt til tyske fengsler og konsentrasjonsleirer. Det finnes ikke tall på hvor mange av disse som mistet livet i fangenskap, men vi vet at mange døde i etterkant av krigen på grunn av mange år med brutal og umenneskelig behandling i de tyske fangeleirene. Også i det okkuperte Norge ble tortur benyttet systematisk for å rulle opp den illegale pressen. Tyskernes torturmetoder var både psykiske og fysiske, og hadde til hensikt å utmatte offeret på en rekke forskjellige brutale måter.

De som var involvert i denne form for motstandsarbeid på ulikt nivå tok altså store sjanser. Derfor var det også slik at avisene ofte endret navn for å hindre Gestapo i arbeidet med å rulle opp de som var involvert i produksjon og distribusjon. Av samme årsak vandret avisene fra leser til leser under mottoet «send den videre».

Opplag og lesere

Det har aldri blitt forsøkt beregnet hvor mange lesere de illegale avisene nådde, men ifølge Ottosen vet vi at de nådde langt ut over de menneskene som tilhørte motstandsbevegelsen. Opplagene kunne være fra noen få hundre til flere tusen. For eksempel hadde den største og mest betydningsfulle illegale avisen, London-Nytt, et totalopplag på nesten 1,5 millioner. Dette var fordelt på 540 utgivelser, noe som tilsier et snittopplag på 3000.

De fleste illegale avisene formidlet nyheter som var fanget opp av andre nyhetskilder og kan ifølge Ottosen ikke forstås hovedsakelig som selvstendige journalistiske produkter. Like fullt var de av stor betydning for den norske motstandskampen og spilte en viktig rolle som informasjonskanal i den norske offentligheten under okkupasjonen.

I julenummeret til den Porsgrunns-baserte illegale avisen “Alt for Norge” i desember 1942 takkes Toralv Øksnevad, også kjent som “Stemmen fra London”. Under krigen var Øksnevad ankermann i BBCs norske radiosendinger fra London, og kom til å bli en kjent og kjær stemme som bidro til å styrke den norske motstandsviljen. Bildet illustrerer også hvordan mange av de illegale avisene som er bevart bærer preg av å ha blitt sendt gjennom mange hender. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene).

Den svenske TT-korrespondenten i Oslo, Benkt Jerneck, mente at den illegale pressen – tross sine begrensninger – var den eneste akseptable pressen for nordmenn fordi den var fri og stimulerende, samtidig som den etterstrebet saklighet og pålitelighet. Ifølge Jerneck fylte den illegale pressen samlet sett den funksjonen en ikke-sensurert presse ville fylt som informasjonskanal.

Produksjon og distribusjon

Rent teknisk var de illegale avisene primitive i utførelse. De var hovedsakelig stensilerte, maskinskrevne med gjennomslag, håndskrevne og noen få var trykte. Det var i denne perioden moderne duplikatorer på markedet, men da disse var sjelden vare ble de illegale avisene stort sett produsert ved bruk av gamle trykkerimaskiner. I okkupasjonstiden var en god duplikator gull verdt for motstandsarbeidet og det var ikke uvanlig at disse ble stjålet. For eksempel stjal utgiverne av den illegale avisen Norge – som begynte å utkomme i februar 1941 — en duplikator på Ullern skole i Oslo. Papir, sverte og stensiler ble derimot «lånt» av Aker kommune, mens stensileringen foregikk på en hytte i Vestmarka i Bærum.

Norge fikk imidlertid – som mange andre illegale aviser i landet – en kort historie. Statspolitiet klarte å rulle opp avisen i oktober 1941, og 40 personer som var involvert i virksomheten ble arrestert. Det var med andre ord svært farlig å huse duplikatorer og trykkeriutstyr. Trykkeriene måtte derfor ofte flytte fra sted til sted. De illegale avisene som er bevart er derfor preget av trykkmessig dårlig kvalitet og at de ble produsert og utgitt under vanskelige forhold. Videre har det faktum at de har gått igjennom mange hender og ofte ble gjemt i for eksempel syltetøyglass og veggpaneler, satt sitt preg på de avisene som er bevart. På grunn av den store faren forbundet med å lese og distribuere avisene, er dessverre mye av materialet gått tapt.

På side tre i første nummer av “Folkeviljen” i 1941 ser man et eksempel på en parole som oppfordrer leserne til forsiktighet ved spredning av avisen. Parolen inneholder også demonisering av Nasjonal Samling og kollaboratører, hvilket var et typisk element i de illegale avisene. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene). Klikk for større versjon.

De fleste av de stensilerte avisene ble utgitt med navn og dato. Men det var ikke uvanlig at utgiverne av forsiktighetsgrunner endret navn på avisene. I noen tilfeller ble hvert nummer utgitt under ulike navn, mens i andre tilfeller ble aviser i enkelte perioder utgitt uten navn. Den illegale avisen Frihet endret ifølge Luihn av forsiktighetsgrunner navn til Folkeviljen i 1941 etter å ha fornærmet tyskerne på det groveste: Under en tegning av den tyske propagandaministeren, Joseph Goebbels, bemerket avisen likheten mellom ham og den norske propagandasjefen, Gulbrand Lunde. De hevdet at den eneste forskjellen var at Lunde manglet klumpfot, — «Men det kan vi jo skaff’n» — lar avisen en «publikummer» i tegningen uttale. Dette førte til at tyskerne la mye ressurser i å forsøke å oppspore avisen.

To tredeler av de illegale avisene utkom i Oslo. Også de største avisene utkom i hovedstaden. Det var kun få aviser i landet for øvrig som når opp mot Oslo-avisene med hensyn til omfang og opplag. Dette skyldes bosettingsstruktur og at de mindre bygdesamfunnene var mer gjennomsiktige. Det var like fullt en betydelig nyhetsspredning i de fleste bygdene, men dette foregikk som hovedregel muntlig. De illegale avisene fra byene ble også i stor grad spredt utover landet. Særlig mens man fortsatt kunne sende avisene noenlunde trygt i posten var en del bygdesamfunn godt forsynt. Flere illegale aviser hadde også distributører på landsbygden. Men det var likevel få bygdesamfunn som både regelmessig og over lengre tid hadde en organisert distribusjon av trykte eller stensilerte illegale aviser. Da postsensuren ble skjerpet i 1942 måtte imidlertid mange aviser stoppe distribusjonen til landsbygden.

Stofftilfang

Det var ikke vanskelig å finne stoff i det okkuperte Norge. Hendelser som arrestasjoner, terror, henrettelser, varemangel, mørklegging og psykisk press etter tyske militære seire gjorde at de illegale avisene hadde rikelig med stoff å meddele. Men også vår nasjonale fortid, samt politiske og kulturelle begivenheter som var av betydning for den norske nasjonalfølelse, ble også brukt som kilder for å styrke den nasjonale selvbevissthet og moral. Avisene brakte med andre ord hovedsakelig innenriksstoff. Dette skyldtes delvis at store deler av det norske folket hørte på de norske nyhetene fra London, og delvis at krigsnyhetene i starten av krigen var så deprimerende at det ikke var noen grunn til å slå dem stort opp. Men det fantes også illegale aviser som trykket krigsnyheter i form av oversiktsartikler og kronikker. Luihn hevder at det var ofte disse avisene som lignet mest på tradisjonelle aviser.

I full sving med produksjon av illegale aviser. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Svenske aviser var også en viktig kilde til stoff i de illegale avisredaksjonene. Pressekontoret i den norske legasjonen i Stockholm sendte jevnlig pakker — via kurerer – med utklipp fra svenske aviser. I disse avispakkene fikk de illegale avisene stoff og nyheter fra blant annet Göteborgs handels- och sjöfartstidning, Eskilstuna-kuriren, Vestmanaläns tidning og Trots alt.

Videre var kunngjøring av paroler en sentral del av den illegale avisvirksomhet. Disse var ofte impulsive og absolutte. I okkupasjonens første tid ble parolene hovedsakelig skapt av den illegale pressen. Men etter hvert som den organiserte hjemmefrontsledelsen fikk pressekontakter, ble de illegale avisene formidlere av holdningsparoler. Parolene hadde en viktig funksjon i form av å gi leserne noen direktiver og veiledninger, da de utsatte seg for stor fare ved å lese dem. Ottosen beskriver parolene som av ofte generell art – om at man skulle stå sammen, ikke sladre om ting man hørte, vise fasthet og kun gi avisen videre til pålitelige personer.

Humor ble i stor grad brukt som våpen mot okkupasjonsmakten av den illegale pressen. Avisene publiserte både tekster, karikaturer og tegneserier som latterliggjorde og demoniserte tyskerne, NS-medlemmer og kollaboratører. For eksempel skriver Hvepsen nr. 3, 1942: “Vet de at når en NS mann taler i radio putter herr Mæhle inn en applausplate på passende steder: sannsynligvis er dette den eneste applaus taleren får”. Vil vil vinne skriver 09.01.1941: “Det fortelles at konst. Hagelin skal være anmeldt av herr Otte i Reichkommisariatet for underslag. Det er visst med margarin herr Hagelin har smurt for fett på”. På denne måten latterliggjorde den illegale pressen tyskerne og NS for å styrke den norske moral og motstandsvilje.

Fremad marsj! Rex Rotary — avisens navn — var fabrikknavnet på duplikatoren som avisen ble trykket på. Rex Rotary ble utgitt av London-Nytt. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene/Hans Luihn 1995) Klikk for større versjon.

Ifølge Ottosen var de første illegale avisene rene opinionsorganer. Disse opererte uten nærhet til tradisjonelle avisers kvalitetskrav med hensyn til kilder eller normer for god skikk. Videre publiserte de rene rykter, som for eksempel hvem som sto i NS. Analysene kunne være preget av ren ønsketenkning, men mange var også ansvarlige organer. Luihn hevder at dersom man ser bort ifra den illegale pressens spesielle innhold knyttet til motstandskampen, som paroler og lister over NS-medlemmer, så vil innhold og journalistisk kvalitet være svært lik den tidligere legale presse. Bakgrunnen for hans påstand er at det først og fremst var folk som var gode til å skrive som involverte seg i illegal pressevirksomhet. Videre var det mange yrkesjournalister som deltok i de illegale avisers redaksjoner.

Tyske reaksjoner mot den illegale pressen

Tyskerne rullet opp illegale aviser med jevne mellomrom gjennom hele okkupasjonstiden. Denne virksomheten var særlig omfattende høsten 1941, sommeren og høsten 1942, høsten 1943 og i februar 1944. Ifølge Luihn oppnådde tyskerne betydelige resultater i sin kamp mot den illegale fri pressen. Det var mange arrestasjoner, ødeleggelser av avisorganisasjoner, deportasjoner og henrettelser. Men okkupasjonsmakten fikk likevel ikke noen fullstendig seier over den illegale pressen. Dette fordi den norske hjemmefronten besto av mange små og ulike enheter, samt at den ikke lot seg rulle opp i større avsnitt samtidig. Den illegale avisvirksomheten står dermed igjen som et sentralt kapittel i den norske idelogiske motstandskampen under okkupasjonstiden.

Det ble aldri noe nr. 44 av den illegale Stavangeravisen Frihet. Hele gruppen ble rullet opp av tyskerne i 1942 og opp mot 50 personer ble arrestert. Gestapo og norsk statspoliti møtte opp både i hjem og på arbeidsplasser for å arrestere motstandsfolkene bak avisen. De fleste ble sittende fengslet til krigens slutt, noen ble sendt til Tyskland og enkelte av dem kom aldri hjem igjen til Stavanger.

Kilder:

Frihet (1942): Nr. 43. Illegal avis.

Hvepsen (1943): Nr. 3. Illegal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.

Jerneck, Benkt (1943): Folket utan fruktan. Norge 1942–43. P.A. Norstedt & Söners forlag, Stockholm.

Luihn, Hans (1999): Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940–45: en fortellende bibliografi. Nasjonalbiblioteket, Oslo.

Luihn, Hans (red.) (1995): «Illegale aviser 1940–1945», i Norge i krig 1940–1945. Al Biblioteksentralen.

Luihn, Hans (1960): De illegale avisene: den frie, hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen. Universitetsforlaget, Oslo.

Luihn, Hans (1981): Det fjerde våpen. Den hemmelige presse i Norge 1940–1945. Universitetsforlaget, Drammen.

Ottosen, Rune (red.) (2010): «Parti, presse og publikum 1880–1945», i Hans Fredrik Dahl (red.): Norsk presses historie. Bind 2. Universitetsforlaget, Oslo.

Statsarkivet i Bergen (2016): Humor og propaganda.

Vi vil vinne (1941): 09/01. Illegal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.