Dette er hverdagen til mange av bloggerbarna.

Først og fremst mennesker, ikke bloggerbarn

Dersom noen faktisk hadde gjort dette mot deg, hadde du satt ned foten. Du hadde hatt loven på din side, og du hadde aldri gitt noen andre tillatelse til å dele fra ditt privatliv på denne måten. Barn har hverken muligheter til eller forutsetninger for å gi beskjed, og er derfor avhengige av at foreldrene tar ansvar og beskytter dem.

Det store problemet oppstår når det er mamma og pappa som selv deler privatlivet til barna sine for tusenvis av lesere, og attpåtil har det som levebrød. Er det alltid slik at foreldrene kjenner sine barn best, og er egnet til å ta avgjørelser på vegne av barna? Nei! Derfor er det så viktig å belyse dette, og å gi bloggerbarna en stemme. Selv om barna ikke har de samme ordene som oss, så betyr det ikke at de ikke har de samme følelsene eller rettighetene som oss. De er ikke først og fremst bloggerbarn, de er først og fremst mennesker.

Alle barn fortjener å ha foreldre som tenker på deres beste. Dessverre har ikke alle dette. Bloggerne havner i en voldsom interessekonflikt hvor det å ta gode valg på vegne av barna sine står på den ene siden, og egen vinning på den andre. Det vil si at mange bloggerbarn dessverre ikke har foreldre som utelukkende tenker på barnets beste.

Foto: Dboybaker cba

Er det alltid slik at foreldrene kjenner sine barn best, og er egnet til å ta avgjørelser på vegne av barna?

Barn har rett til privatliv. Det kommer tydelig frem i barnekonvensjonen, en internasjonal menneskerettskonvensjon som stadfester at også barn har menneskerettigheter og krav på spesiell beskyttelse. Det heter der at «Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme.» Bloggerbarna blir frarøvet sitt privatliv. Allerede før barna blir født, eksponeres mange for et stort publikum. Alle burde ha muligheten til å skape sin egen identitet, men bloggerbarna får ikke blanke ark med fargestifter til. Arket er allerede påbegynt av foreldre som eksponerer og deler av det som skulle vært privat. Det handler ikke om at informasjon og bilder som deles nødvendigvis er av negativ art, eller oppleves som flaut for barna. Men den dagen bloggerbarna begynner på skolen er sannsynligheten stor for at lærerne allerede har dannet seg et inntrykk av hvem barnet er.

Barnet fratas muligheten til å skape sin egen identitet. Og tvinges inn i en offentlig identitet, skapt av mamma. Et kjapt googlesøk på mitt navn gir 163 resultater. Et søk på navnet til et av de mest kjente bloggerbarna gir svimlende 25 400 resultater. Hun er 4 år, og helt uvitende om alle bildene og informasjonen som ligger tilgjengelig for alle og enhver. Det er som The Truman Show, hvor bloggerbarna spiller hovedrollen i et realityshow, uten å være klar over det selv.

«Det er ikke et problem så lenge jeg bare poster fine og delikate bilder av barna». Slike kommentarer bekrefter at bloggerforeldrene ikke i det hele tatt ser alvoret i situasjonen, eller vil innrømme for seg selv at dette faktisk er et problem. Det kan bli en vanskelig samtale å ha når barna vokser opp. «Ja, vi solgte barndommen og privatlivet ditt for å få råd til dyre vesker og få sponsede turer til Syden, men du kan ta det helt med ro, vi har aldri publisert et bilde hvor du har mat rundt munnen. Aldri!». Bloggerne behandler barna som om det er deres eiendom, som om de har retten til å kontrollere barnas liv for sin egeninteresse. Barnas private tanker og øyeblikk blir underholdning for voksne. Retten til privatliv glemmes, og de som burde sørget for dette er mest opptatt av klikk, likes og sponsede sko.

Er det så farlig?

«Men er det så farlig da? Er det noen grunn for å slå alarm om disse bloggerbarna?» Det har alltid eksistert barn av kjendiser, til og med barneskuespillere. Hovedforskjellen er at de fleste av de store hollywoodkjendisene prøver alt de kan å skjerme sine barn fra rampelyset og paparazzifotografer. Barna vil være skjermet innenfor husets fire vegger, mens for bloggerbarna så er det foreldrene selv som er paparazzifotografer.

Foreldre skal se barnas behov og sette disse behovene foran sine egne behov. Barna har ikke behov for denne voldsomme eksponeringen. De har behov for et privatliv. At det er omsorgspersonene, de nærmeste som forsømmer denne retten til privatliv, er et alvorlig tillitsbrudd som kan bli vanskelig å godta når man blir eldre. Diskusjonen vendes fort over til om eksponering av barn i sosiale medier er skadelig eller ikke. Risikoen for at barna tar skade eller ikke er faktisk helt likegyldig. Det er uansett ikke til barnas beste. Det skal ikke være nødvendig å gjøre en vurdering av de potensielle skadene eller risikoene. Alle barn har uansett rett til privatliv!

Bildene du sender via Snapchat, slettes ikke innen ti sekunder slik man får inntrykk av. Facebook eier rettighetene til alle bilder som lastes opp hos dem, dette står skrevet i brukervilkårene du aksepterte da du opprettet kontoen din. Ser du ofte reklame på internett for ting du nettopp vurderte å kjøpe, er sannsynligheten er stor for at du har lastet ned apper som har tillatelse til å hente ut din private informasjon, kanskje uten at du tenker over det.

Eksempler på informasjon du gir fra deg i bytte mot at du får laste ned en app kan være familiebilder eller navn og telefonnummer til alle på kontaktlisten din. Synes du dette er greit?

Foto: Anton Porsche/Flickr cb

Flere av gratisspillene som tilbys til iPhone og Android krever tilgang til dine private data.

Av de mest populære gratisspillene som er tilgjengelige, ber flere om tilgang til ulik privat informasjon. Spillet “Knife Hit” vil ha tilgang til for eksempel bilder, medier og filer samt informasjon om WiFi-tilkobling. “Ord Cross” og “Ordmester” skal i tillegg ha tilgang til enhets-ID og anropsinformasjon. Verstingen av de 15 mest populære spillene på Google Play er “Subway Surfers”, som er lastet ned over 500.000.000 ganger. “Subway Surfers” krever nemlig tilgang til alt nevnt ovenfor, pluss enhets- og apploggen, samt identitet (altså identifiserende informasjon om brukeren). At en bilderedigeringsapp har behov for tilgang til bildene dine er naturlig, men hvorfor skal et spill ha det?

Man kan gjerne si at gratis-apper ikke er gratis, men at selskapene som utvikler dem tar seg betalt i form av informasjon om brukeren. Hvorvidt denne informasjonen blir hentet ut fra brukerne og hva den eventuelt blir brukt til, er mye diskutert. Noen mener den ikke blir hentet ut i det hele tatt, mens andre er overbevist om at NSA lagrer all informasjon om alle i store databaser. Mange tenker også at det ikke spiller noen rolle; at hvis amerikanske myndigheter vil ha alle detaljer om dem, så gjør det ikke noe.

Mange tar seg ikke bryet med å se over listen over informasjon en app ber om tilgang til, eller har ikke problemer med å dele denne. For hvorfor skal man bry seg? Dersom jeg ikke bryter loven eller gjør noe galt, så kan det vel ikke få noen konsekvenser for meg?

Dessverre stemmer ikke dette, da det kan få konsekvenser. For eksempel kan informasjon om deg bli solgt i forbindelse med målrettet reklame, telefonsalg, svindel via epost eller annet. Det kan utnyttes til identitetstyveri. I verste fall havner du i en situasjon der du blir presset for penger for at ikke private bilder skal havne i innboksen til alle du kjenner. Informasjonen din kan også bli brukt mot deg i fremtiden, for eksempel når du søker jobb. Dermed kan du ende opp med å betale dyrt for å ha lastet ned en gratis app.

Det viktige er ikke om din personlige informasjon blir hentet ut, men om du er villig til å ta risikoen på at det kan skje. Alle bør bli mer bevisst på hva de deler – og med hvem. Så lenge vi ikke legger inn noen form for protest ved at vi fortsetter å laste ned appene heller enn tydelig å ta avstand fra dem, har ikke utviklere grunn til å stoppe denne byttehandelen av informasjon mot små goder. De vil fortsette å be om informasjonen vår. Slik det er nå, befinner vi oss i en digital verden hvor “if you’re not paying for it, you’re the product” har blitt veldig vanlig. Det vil si at når du får noe gratis, er det ofte fordi du selv er produktet som blir solgt.

Tankegangen mange har om at det ikke gjør noe om informasjon lekker fordi man ikke har gjort noe galt, er motbevist gjennom saker som den om Facebook og Cambridge Analytica, der den private informasjonen ble brukt til å påvirke valget i USA. Altså trenger man ikke gjøre noe galt for at lekkasjen av informasjon skal ha konsekvenser.

I Facebook og Cambridge Analytica-saken, ble brukernes persondata ble brukt til politiske formål, som fikk politiske konsekvenser. Dette er et konkret eksempel på hva som skjer når ingen av partene er nøye nok på personvern, og viser at personvern ikke bare handler om privatpersoner. Det viser også at ansvaret for at persondata ikke blir delt, ikke bare bør ligge på brukerne, men også på politikerne.

Et løsning på problemet er å få på plass et lovverk som forteller at det er ulovlig for apper å be om tilgang til personlig informasjon dersom det ikke er nødvendig for at appen skal kunne fungere. Apputviklerne kan fortsatt tjene penger på reklame, men uten å ha informasjon om brukeren. På denne måten kan de fortsatt tjene penger på gratisappen sin, men uten at brukeren risikerer at personlig informasjon kommer på avveie.

I kjølvannet av avsløringene om Facebook og Cambridge Analytica-saken har mange slettet profilene sine på Facebook. Mange har sagt ifra at det ikke er greit at vår informasjon blir brukt til formål vi ikke har sagt ja til. Det er på tide at vi setter foten ned, også for andre app-utviklere som ønsker å utnytte våre private data. Vi må begynne å stille krav til politikerne om få på plass et lovverk som forhindrer misbruk av informasjon som valuta. Vi må gjøre det før det er for sent.

Det som slo oss var hvor lite i Arendal som strakk seg utover vår norske hverdag og våre noen ganger banale trivialiteter. Nær innpå 800 arrangementer (hvorav seks var i regi av BIFF) omhandlet ressurssterke organisasjoner som hadde sine agendaer, eller som simpelthen skulle vise seg frem, slik vi også hadde til hensikt. Men vi ønsket også å formidle alvoret av situasjonen som spiller seg ut utenfor våre egne grenser, og slik vise hvorfor en hel del mennesker i dag har behov for – og krav på – støtte og hjelp.

Flukt og flyktningkrise er hovedtema for Bergen internasjonale filmfestival 2017. (foto: biff.no)

Flyktningkrisen ble avblåst her i Norge da Tyrkia kjøpslo med Europa om å holde flyktningene fanget og internert i nærområdet. Arendalsuken kunne således handle om annet enn asylanter, flyktningmottak og – ikke minst – tiltak for gode løsninger for integrering, en tematikk som virkelig angår oss på et innenrikspolitisk plan, men som få av deltakerne vi møtte på i Arendal syntes å bry seg særlig med å vektlegge. Iram Haq sin HVA VIL FOLK SI får æren av å være festivalens midtre høydepunkt og føyer seg fint inn i integreringsdebatten her hjemme. Vi både håper og tror mange vil få med seg denne vellagede norske spillefilmen.

Og vi serverer dere i tillegg – en strålende fiksjonsfilm fra Ungarn, kanskje det landet i Europa som har fått mest verbal juling for sin manglende forståelse for at flyktninger trenger hjelp eller i det minste må kunne forvente å bli behandlet som medmennesker. JUPITERS MÅNE heter filmen, og hvilken av månene rundt planeten siktes det til? Filmens regissør Kornél Mundruzcó, som BIFF har presentert flere filmer av før og som deltok i Cannes-festivalens hovedprogram, kommer til Bergen, noe også flere av dokumentaristene gjør.

Vi vil oppfordre deg til å sette deg inn i situasjonen selv fra så mange synspunkter som mulig – både i form av dokumentarer og spillefilmer. BIFF serverer i år en rekke filmer som belyser vår tids viktigste temaer fra perspektivene til de som kjenner det tettest på kroppen.

A CIAMBRA omhandler et romfolkmiljø men kan ses som en oppfølger av MIDDELHAVET, siden den også tar for seg skjebnen til noen av de som overlevde flukten fra Nord-Afrika. Få med deg en av de beste filmene fra årets Cannes-festival!

BOILING POINT tar for seg Finlands reaksjoner på flykningkrisen, og setter søkelyset på hvorfor reaksjonene ble så sterke hos våre naboer i øst.

GRENSEN finner sted i ingenmannsland mellom Slovakia og Ukraina for ti år siden da grensen ble EUs yttergrense – og vaktholdet og kontrollene økte.

THE GOOD POSTMAN er en noe humoristisk kommentar til en mulig løsning på flyktningkrisen og samtidig gi nytt liv til sin lille landsby på grensen mellom Bulgaria og Tyrkia.

HUMAN FLOW er Ai Weiweis reise gjennom 23 land som gir oss et innblikk i hverdagen til noen av de mer enn 65 millioner menneskene som har forlatt alt de kjenner og eier.

A MEMORY IN KHAKI er utsøkt produsert av en syrer i asyl i Qatar, og er en elegisk, filosofisk betraktning om krig og despotisme.

MORE er en tyrkisk fiksjonsfilm om en far og sønn som livnærer seg på å skjule flyktninger frem til det mest opportune tidspunkt for overfart til Europa inntreffer.

NOWHERE TO HIDE tar oss med til Diyala-provinsen i Irak hvor en irakisk lege filmer konsekvensene når amerikanerne trekker seg ut og militsgrupper kjemper mot IS.

RADIO KOBANI er en inspirerende film om å bygge opp sivilsamfunn og infrastruktur i kurdiske Kobani etter IS’ herjinger.

SEA SORROW er skuespilleren Vanessa Redgraves kommentar til flyktningkrisen sett gjennom hennes fars skjebne mange tiår før.

STRANGER IN PARADISE er en helt forskjellig forestilling – en provokasjon som setter søkelyset på oss selv, som mottakerland og vertskap for folk på flukt.

Facebook lanserte produktet direkteartikler (Instant Articles) for norske mediehus i år. I praksis vil det si at Facebook tilbyr å publisere mediehusenes innhold direkte i appen sin slik at vi lesere ikke lenger trenger å forlate fjaseboken for å lese norske nyheter.

Flere amerikanske medieselskaper har allerede testet ut konseptet i vel et år, så det er godt mulig du har lest slike direkteartikler dersom du for eksempel følger Buzzfeed eller The New York Times. Lyn-symbolet øverst til høyre i bildet bekrefter at du har med en direkteartikkel å gjøre.

Lett og kjapt. Slik presenterer Facebook direkteartiklene. (foto: Facebook)

Selvsagt lokkes det med penger. Ikke bare skal mediehusene få beholde kronene fra egensolgte annonser i direkteartiklene, de skal også få noe inntekt på Facebooks annonser tilknyttet artiklene.

Det er ingen hemmelighet at norske mediehus jakter på nye inntektskilder. Blant flere faktorer representerer internasjonale medieselskaper, deriblant Facebook, utvilsomt en stor økonomisk utfordring. Spørsmålet er om å gjøre avtale med stor-konkurrenten er god strategi.

Man kan se for seg at dagens økonomiske forutsetninger vil endres over tid, og at man plutselig kan risikere å ende opp med å være avhengig av inntektene, men samtidig måtte gi fra seg flere av annonsekronene. Som en utidig bivirkning styrkes Facebooks allerede veldig sterke posisjon. Å ende opp med å bli diktert fra andre siden av Atlanteren er neppe gunstig verken for innholdsprodusent eller konsument.

Ved å begi seg inn på en slik publiseringsavtale som Facebook nå tilbyr, samtykker man i prinsipp også til at Facebooks algoritmer og antall liker-klikk avgjør hvilke nyheter som blir lest av flest her på bjerget.

I engelskspråklige land har man i tillegg trending topics inkludert i nyhetsfeeden. Nylig ble det lekket et internt Facebook-dokument som blant annet avslørte hvordan ansatte nyhetskuratorer bestemmer hvilke saker som kommer gjennom nåløyet og plasseres i trending topics. Mark Zuckerberg har siden hatt det travelt med å tilbakevise kritikk om skjult politisk agenda og tilby større transparens ved å gjøre kuratorenes retningslinjer tilgjengelige for allmennheten.

Det er flere dilemma knyttet til at Facebook er på amerikanske hender. Ved å publisere gjennom plattformen, faller norske nyheter i siste instans under en form for amerikansk sensur – og amerikanere er kjent for å være noe mer moralkonservative enn vi er vant til her hjemme. Instant Articles Policies punkt E. omtaler “Ting en burde vite”. Artikler som bryter med Facebooks retningslinjer vil kunne føre til utestengelse. Retningslinjene kan til enhver tid – og uten forvarsel – endres.

I Asia og Afrika viser medievaneundersøkelser at mange allerede antar at Facebook er internett, og nå følger nok vi nordmenn taktfast etter og gjør Facebook mektigere også her hos oss.

Hvor mange i den oppvoksende generasjon som vil anta at Facebook faktisk er internett, er skummelt å tenke på. Behovet for å forlate appen deres blir mindre og mindre for hver dag som går, og når de nye direkteartiklene nå har nådd Norge, innebærer det et sjumilssteg videre i retning amerikansk styring av den norske digitale allmenningen. Hva som skjer med den gravende journalistikken idet liker-klikk avgjør hvor mange som velger å lese den, kan vi bare spekulere i.

Brukervennligheten derimot, kan ikke sies å være noe annet enn formidabel sett fra en mobilbrukers perspektiv. De fleste av oss har irritert oss over lange lastetider idet vi må videre til den norske avisens hjemmeside for å lese innholdet. Utvilsomt har mange lesere falt av lasset på veien mot selve artikkelen. Direkteartikler løser dette problemet. Når det også kan tilbys løsninger som gjør det sømløst tilpasset den enkelte publikasjons visuelle uttrykk med formatering tilpasset eksisterende profil, er det mye som taler for at det strømmes penger, flere lesere, annonsører og innhold mer kostnadseffektivt målt i både kroner og tid.

Flere norske aktører har vært på banen og etterspurt samarbeid om en felles norsk portal for å konkurrere mot direkteartiklene til Facebook. Dette teknologiske samarbeidet vil likevel ikke kunne gjøre noe med det faktum at Facebook tiltrekker seg mennesker som primært logger seg på for annet enn å lese nyheter, men likevel ender opp med å lese dem i tillegg til å holde seg oppdatert på venner og kjente, arrangementer og for å sende meldinger. Et tverrmedialt bransjesamarbeid vil alltid innebære en viss risiko for mediemangfoldet også på nasjonal basis.

Det er utvilsomt flere betenkeligheter og utfordringer ved direkteartiklenes inntog, spørsmålet er om reklameinntekter fra viste annonser, markedsføringsverdien og økt spredning av innhold er lokkemat man har råd til å takke nei til i vår nye mediehverdag. På veien mot økt inntjening risikerer vi dog å gå konkurrentens ærend ved å hjelpe den til å bli selve Portalen man bruker på internett, på godt og vondt. Facebook er allerede den primære nyhetskanalen for mange. Alt uten en eneste momskrone i vår statskasse.

“Naiva medier bygger luftslott på Facebook – och skryter om dem”, skriver Ehsan Fadakar, Schibsted Publishings sjef for sosial strategi. Han er sterkt kritisk til direkteartiklene og følgene Facebooks dominans fører med seg. Ikke bare påskynder det en negativ tendens for mediemangfoldet, men også for demokratiet, skriver Fadakar.

Enkelte norske aktører er allerede i gang med direkteartiklene. Når du sitter på bussen neste gang, velger du sakene med lynet oppe i hjørnet fremfor andre artikler da? Et klikk er nok. Men er det det for norsk mediebransje?

Flere norske mediehus ser med skepsis på Facebooks nye tilbud, og det med god grunn. For hva skjer når Facebook begynner å få makt over journalistikken? Jo, vi ender opp med et digitalt kontrollsamfunn ingen av oss helt aner rekkevidden av. Gjennom å overlate nyhetsdistribusjonen til Facebook, hevder flere at vi kan ende opp med en tilstand der Mark Zuckerbergs bedrift har makt til å sensurere innhold som den finner upassende. I norsk sammenheng blir dette alltid eksemplifisert med at da Aftenposten publiserte bilder av en naken Fridtjof Nansen, ble avisens bruker utestengt fra plattformen i en hel uke som straff.

Ill.: Charis Tsevis cbnd

Liker? Norske medier bør prøve ut Facebooks Instant Articles, mener artikkelforfatteren.

Slik sensur aksepterer vi selvsagt ikke i et Norge hvor demokrati og ytringsfrihet er noen av våre viktigste verdier. Likevel bør norske mediehus teste ut et samarbeid med Facebook og deres Instant Articles. Det er nemlig viktig å understreke at dette nettopp vil være en testfase, og at man ikke legger ned avisenes egne nettsider av den grunn. Dersom det viser seg at plattformen begynner å oppføre seg som overredaktør, er det ikke nettopp den redigerende makt som kan avdekke slike forhold og opplyse samfunnets borgere om det? Et sensurscenario vil i så fall kunne undergrave Facebooks pålitelighet og troverdighet ovenfor brukerne. Nettsamfunnets styrke ligger jo nettopp i dets massive mengde brukere, og den dagen disse flakker fra plattformen fordi de ikke lenger får tilgang til nyheter og aktualiteter som angår dem, er det gjort. Det er altså viktig å huske at nyhetsmedienes og Facebooks interesser i mange tilfeller er sammenfallende – de vil begge beholde sine lesere eller brukere.

Så hvorfor bør norske medier gå med på å ta i bruk Instant Articles? Facebook er den primære nyhetskilden til en stor og viktig gruppe i samfunnet, nemlig de unge. Denne gruppen leser nyheter, men de leser ikke nødvendigvis avisen. Dersom mediene tar sikte på å ivareta sitt samfunnsoppdrag i en digital tid hvor offentligheten i mange tilfeller er oppdelt, nytter det ikke å ignorere at Facebook er en plattform som delvis har tatt over for avisen når det gjelder å være en felles offentlighet hvor dagsorden settes. Mediene bør derfor teste ut et samarbeid og se om Instant Articles fungerer som en arena for den offentlige samtale.

Et annet argument for Instant Articles er den enorme hastigheten, med opptil ti ganger raskere innlastingstid for brukerne nå enn tidligere. Dette er Facebooks hovedargument når de forsøker å overbevise mediehusene, selv om noen kanskje vil hevde at dette blir brukt for å dekke over den kommersielle gullgruven Instant Articles potensielt kan bli for Facebook. Kritikere vil gjerne hevde at selv om Facebook i dag lokker mediehusene med solide annonseinntekter, vil det være naivt å anta at inntektsmodellen som nå presenteres vil være den samme om Facebook får en sentral nyhetsposisjon i fremtiden. Kritikere har nok rett i det, men jeg vil likevel påstå at det like naivt å anta at mediehusene vil beholde sine annonseinntekter om de lar være å teste modellen. Flere medieinstitusjoner har jo allerede meldt at nettavisene deres ikke genererer de annonseinntektene man hadde håpet på. Å bruke dette som argument mot Instant Articles blir derfor å trekke inn en helt annen (men selvfølgelig viktig) diskusjon som handler om hvordan man kan utvikle bærekraftige inntektsmodeller for nyhetsmediene. Det er likevel ikke det Instant Articles-diskusjonen handler om. Det den handler om, er hvilken rolle Instant Articles spiller for ytringsfriheten og demokratiet, og det må ikke mediehusene glemme i jakten på annonsekronene.

Ved siden av annonsekronene har også storstilt satsing på brukerbetaling blitt brukt som argument mot Instant Articles. Sjefredaktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen, har tidligere uttrykt at hans avis på grunn av satsingen på brukerbetaling ikke ville være blant de første til å ta i bruk Facebooks tjeneste. Også innovasjonsdirektør i Amedia, Pål Nedregotten, har hatt tilsvarende uttalelser: — Vi lykkes godt med brukerbetaling, en modell som Instant Articles ikke støtter.

Jeg mener skeptiske medieledere bør ta en ny runde i tenkeboksen. De langsiktige planene må ikke bli så fastlåst at mediene atter en gang havner i suksessfellen. Det nytter ikke å avvise ny teknologi fordi man allerede har en plan. Det er ikke gitt at abonnementsmodellen er det mest gunstige om noen år, selv om det per i dag gagner etablerte medieinstitusjoner og holder hjulene i gang. Man må skille debattene om Facebooks rolle i et demokratisk samfunn, og Facebooks rolle for enkeltbedrifters økonomi.

I tillegg er det viktig at man ikke går i fellen å tro at bare fordi avisene til nå har drevet med distribusjon, er dette den beste løsningen og det som tjener journalistikkens samfunnsoppdrag best. Man kan ikke utelukke at et samarbeid med Facebook, hvor man overlater distribusjonen til verdens beste informasjonsdistributør, vil kunne gjøre det mulig for nyhetsmediene å konsentrere seg om det de faktisk er gode på (men som det stadig bevilges færre ressurser til) – nemlig journalistikk og utøvelse av rollen som den fjerde og overvåkende statsmakt. Det er ikke snakk om å gi fra seg redaktøransvaret til en internasjonal overredaktør, men å outsource distribusjonen som et ledd i produksjonskjeden.

Selv om det kan være fristende for mediehusene å gå til felles front mot den nye stormakten, holder det ikke kun å få de andre medieinstitusjonene med på planen – i så fall må også brukerne godta den. At mange brukere i dag leser nyheter, ikke aviser, og bruker Facebook som seleksjonsverktøy, må mediene ta på alvor. Facebook lytter til brukerne. Det må også nyhetsmediene gjøre, skal de klare å ivareta journalistikkens samfunnsoppdrag i en ny tid. At en rekke medieinstitusjoner nå tester ut Instant Articles, betyr ikke at de planlegger å gi bort redaktørrollen som er så dypt befestet i den norske pressens profesjonsideologi. En one-night stand fører ikke nødvendigvis til evig ekteskap.

Det er bare ett problem med denne suksesshistorien, og det er at den er fullstendig usann. Norge skriker etter denne typen oppmerksomhet, men det er et hinder i veien: insentivordningen for filmstøtte. Å ha et øvre tak på denne, er det samme som å takke nei til mulige suksesshistorier. Disney hadde nemlig nektet å filme i et land som kveler økonomien.

Foto: Arian Zwegers cb

Hva med en romskipjakt gjennom Nærøyfjorden? 

I dag kan utenlandske produksjonsselskaper søke om å få dekket 25 prosent av utgiftene sine fra en pott på 45 millioner kroner. Om vi ønsker å tiltrekke oss en større bredde av utenlandsk filmproduksjon til landet, må det endring til. Hvis det skal være noe poeng å ha en insentivordning for utenlandske filmproduksjoner i Norge, må pengepotten økes betraktelig.

Når stadig flere norske filmer, regissører og historier tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet, vil det lokke til seg et voksende antall utenlandske filmer som ønsker et samarbeid på norsk jord. Historiene om vikinger blir til storstilte tv-serier, Matt Damon og Ben Affleck ønsker å filmatisere Roald Amundsens kappløp til Sydpolen og Thomas Alfredson holder i disse dager på å filmatisere Jo Nesbøs Snømannen rundt om i Norge.

Men ideene til de utenlandske produksjonsselskapene vil kunne hemmes av at Norge i dag har et for dårlig støttesystem for internasjonale filmproduksjoner. Dersom vi mener alvor med insentivordningen, må vi tilby finansiering i langt større grad til utenlandske film- og tv- serieprodusentene som ønsker å spille inn i Norge.

Formålet med insentivordningen er blant annet å gjøre Norge til et attraktivt innspillingsted. Tanken er at dette vil skape større verdiskaping på sikt enn det vi gir. Det er svært negativt for Norge om produksjoner som ønsker seg fjord og fjell velger oss bort på grunnlag at insentivpotten er brukt opp. Om poenget med insentivordningen er at vi ønsker å fange oppmerksomheten til store filmproduksjoner, kan vi ikke tilby småpenger.

Snømannen

Snømannen er en lovende affære for Oslo. Problemet er at den har slukt omtrent hele støtepotten i år (Faksimile: VG.no).

I år har hele 40,5 millioner kroner av de 45 insentiv-millionene gått til filmatiseringen av Jo Nesbøs Snømannen. Det er positivt at en produksjon som i perioder sysselsetter 200 norske filmfolk og som vil markedsføre norsk natur, får en betydelig sum. Dette har nok også påvirket filmselskapets valg om å filme i nettopp Norge. Men i praksis vil dette bety at nesten hele kaka er spist opp. Hvordan skal Norge gjøre seg attraktiv for flere storproduksjoner når vi har altfor lav kapital å lokke med? Hvis vi vil ha en optimal insentivordning, kan vi finne inspirasjon i andre land.

Insentivordningen på Island

Tar vi en titt på Island, oppdager vi en annen variant av insentivordningen. Den store forskjellen er at ordningen ikke begrenses av et øvre tak. Den islandske modellen åpner for en fleksibel søknadsbehandling, slik at det er like muligheter for å søke i februar som i september. Ordningen har som formål å dekke film- og tv-produksjoner som fremmer islandsk kultur og historie. Dette har ført til at Island har tiltrukket seg store Hollywood-produksjoner som “Game of Thrones”, “Batman Begins” og “Prometheus”, for å nevne noen. Hvorfor ikke ta Island som forbilde og speile suksessen?

På Island regner staten med at for hver krone de betaler for å finansiere en produksjon, vil de få tilbake omtrent 2,5 kroner til statskassen. Dette skjer gjennom sysselsetting av lokale filmfolk, bygningsarbeidere, transport, restaurant og uteliv, butikker og hotell. Insentivordningen kan ikke sies annet enn å ha ha vært en stor suksess på Island. Bare fra 2010 til 2012 gikk Island fra å ha 300 filmarbeidere til 800. Samtidig gikk den lokale omsetningen fra filmbransjen opp fra 150 til 450 millioner kroner.

New Zealand er et annet eksempel på at insentivordninger gagner statskassen i etterkant av filmproduksjonene. Et kjent fenomen er at kinobesøkende blir til filmturiser. Seere fristes nemlig til å oppsøke eksotiske locations de har sett på film. Et eksempel på dette så vi etter at Ringenes Herre benyttet seg av over 150 innspillingssteder i New Zealand. Dette førte til en eksplosjon i turiststrømmen, som gikk fra 1,7 millioner i år 2000 til 2,4 millioner i dag. Dette er en 40 prosents økning som New Zealand kan gi Ringenes Herre mye av æren for. Når slike tilfeller forekommer i land som New Zealand, Frankrike og på Island, er det ingen grunn til å tro at Norge ikke skal kunne få til det samme.

Det at Norges insentivordning har et øvre tak, fungerer i praksis som å si nei til store Hollywood-produksjoner som kunne vist Norge fra vår beste side. Samtidig er det det samme som å kaste penger ut av vinduet. Det er synd om Norge går glipp av internasjonale filmer som vil kunne sette Norge på kartet, skape interesse for nasjonen og skildre norsk natur for et stort publikum. Tenker man kapital og reklameverdi, kan eksponering gjennom film gi resultater som er vanskelig å nå gjennom tradisjonelle kanaler.

Forelsket i Skandinavia

Dave Splide, som jobber i det amerikanske filmproduksjonsselskapet Trollbound Entertainment, forteller i en Dagbladet-artikkel at Hollywood er hodestups forelsket i Skandinavia og at de gjerne vil spille inn filmer her, men at det er for dyrt på grunn av fravær av gode støtteordninger. Det fører til at de velger bort Norge til fordel for land med bedre ordninger. I praksis betyr dette at vi i Norge har måttet sagt nei til å støtte en potensiell storfilm grunnet at vi ikke kan tilby nok insentivmillioner. Dette står i sterk kontrast til Island, hvor alle produksjoner vurderes likt.

Om tanken bak insentivordningen er at verdiskapingen rundt filmproduksjonen vil overgå de 25 prosentene vi tilbyr utenlandske produksjoner, kan det oppfattes som å kaste penger ut av vinduet når vi ikke vurderer produksjoner etter at de fastsatte insentivmillionene er brukt opp. Tenk på all verdiskapingen vi går glipp av ved å ikke tilby den neste Ringenes Herre midlene som trengs for å trigge ønsket om å spille inn i Norge. Vi burde tørre å bruke penger for å tjene penger. Derfor bør vi øke potten i insentivordningen.

I Cecilie Løveids og Tore Vagn Lids «Vår ære/vår makt», som best kan kalles en slags adaptasjon av Griegs stykke, beholdes en del av den opprinnelige historien. Dramatikerne legger til ytterligere momenter som så veves inn i forestillingen og utfyller Tore Vagn Lids regikonsept.

Nordahl Grieg, spilt av alle skuespillerne, deriblant Jonas Nielsen, befinner seg i en samtale med en ukjent stemme, “Den store andre”, spilt av Ane Skumsvoll og Katrine Dale. Scenerommet fungerer som et mørkerom hvor tre store lerreter utgjør scenen. Tidvis projiseres det samme på alle tre lerretene samtidig, andre ganger ikke, for å fortelle flere ting på samme tid. Dette fungerer noen ganger, andre ganger blir det litt for mange skjermer — kanskje noe mange kan kjenne igjen fra dagens samfunn og vårt forhold til skjermer og mediekonsum.

Scene fra stykket Vår ære/vår makt. (foto: DNS/Ane Bysheim)

Forestillingen tar aktivt i bruk projeksjoner av bilder — både gamle og nye, live filming og videosekvenser. «Atlanterhavet», et av Griegs mindre kjente stykker, handler om en idealistisk journalist, Ketil, som dør i en flystyrt, en skjebne som så tragisk også skulle bli Griegs egen. Dette er destinasjonen Løveid og Lid, med Lids regigrep, uunngåelig styrer forestillingen mot.

«Vår ære/vår makt» puster nytt liv i Nordahl Grieg og nærmest fremkaller hans ånd på scenen. Grieg begir seg ut på eventyr i egne tekster og fortellinger – som han selv til dels har glemt litt. Som publikummere følger vi hans reise helt frem til hans siste minutt som krigsjournalist ombord i et bombefly. Dette gjøres med hjelp av et ekte lydopptak av et britisk fly som blir truffet av tyske skudd, illustrert med tekstet film i stykket.

Med hjelp av Den store andre faller etter hvert brikkene på plass. Lids regi fletter med de ulike scenemomentene fortiden sammen med vår egen samtid til det som kan minne om en filmatisk opplevelse.

Rester av et klasseskille

«Vår ære/vår makt» kan gjerne kalles for en suksess hva teateranmeldelser angår, og har fått både gode og konstruktive kritikker. Mange aviser har, heldigvis, dekket forestillingen, som Morgenbladet, Dagbladet, Bergens Tidende (BT), og Klassekampen — for å nevne noen. I tillegg har den blitt anmeldt av et par radioprogrammer på P2.

Eksempelvis ble forestillingen tatt opp i radioprogrammet Kulturhuset 1. februar 2016. Programleder Knut Hoem intervjuer teateranmelderne Jan H. Landro fra BT, Tora Myklebust Optun fra Morgenbladet og programmets egen anmelder Karen Frøysland Nystøyl. Spørsmålet om hvorfor forestillingens tematikk er dagsaktuell, svarer Landro at henger sammen med kapitalismens kynisme og kapitalismens udødelighet. Landro trekker dette så videre til våre dager ved å knytte det opp til flyktningstrømmen, mer spesifikt menneskesmuglerne som risikerer tusenvis av menneskers liv. Livbåter med plass til maksimum femti personer fylles med opptil tre ganger så mange, halvveis i overfarten overlates flyktningene til seg selv med full ansvarsfraskrivelse. Også i Norge i dag lever kynismen i beste velgående, sier Landro, med de som tjener seg rike(re) på bekostning av noen andres tragiske skjebne.

KONRAD
Vent et øyeblikk nå. Prøv å se det fra min kant, ja eller fra vår side: Vi lever av å investere. De er det vi gjør, det vi kan. Skibsfart! (…) Men det er da jeg spør dere; er det bedre for et menneske å gå gjennom livet uten arbeid, uten pengar? Og — er det noen av dere som tror at om ikke vi, om ikke sånne som “Freddy” her og jeg — ja og du “Ditlef” — sender ut våre skip fra havnen rett her nere, så sluttar de andre å sende ut sine? (…)

(Utdrag fra manus, Tore Vagn Lid, Cecilie Løveid, Nordahl Grieg)

I «Vår ære/vår makt» tar Tore Vagn Lid i bruk det som kalles for et brechtiansk grep. Den tyske poeten og dramatikeren Bertolt Brecht skapte begrepet Verfremdung — en idé om å forhindre publikums innlevelse i teateret, en form for underliggjøring, som skapte illusjonsbrudd. Det som tydelig kommer frem at Lid forsøker på, og som Brecht var kjent for, er å lage et lærestykke med et politisk innhold. Dette gjøres når Lid lar skipsrederne forklare sin side av saken ved at Konraden brått avbryter en emosjonell sekvens.

Plakat til stykket Vår ære/vår makt (illustrasjon: DNS)

Problemet ligger kanskje i at det politiske budskapet gjemmer seg bak en fortid publikum i mindre grad identifiserer seg med. Derfor må enhver publikummer stå for sin egen mening og tolkning knyttet opp til dagsaktuelle hendelser. En konkret tolkning jeg trakk ut av forestillingen, var historien om Alan Kurdi og de mange sterke reaksjonene den fikk i nyhetsbildet og i mediene høsten 2015.

NORDAHL GRIEG
(…) Dersom et enkelt barn blir myrdet, så kan det ryste et helt land, ja en hel verden. Men når tusener av barn blir myrdet så gjør det langt svakere inntrykk. Hvorfor? Fordi invidualismen blinder oss. Derfor er det et våpen for reaksjon. God kunst, sier de borgerlige humanistene, er å beskrive enkeltmennesker og deres privatliv. Men om jeg forsøker å heve blikket, og sette mennesket inn i den sosiale sammenheng som bestemmer livene våre, så er det agitasjon! Kunsten må ikke bli politisk, roper de. Hva betyr det egentlig? Mennesket må ikke tenke politisk, mennesket må overhodet ikke tenke! Vil du hjelpe meg å dikte?

(Utdrag fra manus, Tore Vagn Lid, Cecilie Løveid, Nordahl Grieg)

Alan Kurdi som et symbol på krigens urettferdighet og den desperate tiden for flyktningene som risikerte liv i en farlig reise mot en tryggere framtid, var bildet som dukket opp i mitt hode idet Nordahl Grieg uttaler replikken sitert ovenfor. Hele to ganger blir denne replikken repetert av Nordahl. Likevel er det ikke akkurat flyktningstrømmen som er eksplisitt hovedfokuset i stykket, men heller det å blande det gamle fra 30-tallet og dagens klær, til svarthvitt bilder og nåtidens selfiestang.

Den politiske undertonen som kommer på skjermen etter at applausen er gitt og publikum er på vei ut av salen, er noe underlig. Plutselig dukker det opp gamle avisoverskrifter med alt fra DNS-skandaler fra Nordahl Griegs tid til de mange negative medieoppslagene om rettssaker institusjonsteateret har vært innblandet i. Var det subtil kritikk eller selvironi? Undrende til dette spørsmålet er i hvert fall en ting sikkert, «Vår ære/vår makt» inviterer til en reflekterende sfære om fortid og nåtid. Og det er kanskje hele poenget.

Som svært ung, tidligere mods-tilhenger og nå en slags hippie, begynte han å frekventere det “alternative” kunstsenteret Arts Lab, etablert i 1967 på Drury Lane, der det var kino, teater, rom for utstillinger m.m. Stedets betydning i de drøye to årene det eksisterte antydes av at det var her kunstskolestudenten John Lennon og Yoko Ono første gang stilte ut sammen. Her øvde Bowie seg som skuespiller og drev med mime. Arts Lab’en på Drury Lane ble utgangspunkt for en hel Arts Lab-bevegelse, med avleggere over hele Storbritannia og i utlandet. Bowie tok selv initiativet til å opprette et sånt kunstsenter i Beckenham, der han bodde fra 1969.

Et lite utvalg av David Bowies mange ansikter (utsnitt fra det offisielle nettstedet davidbowie.com.)

Jeg aner ikke hvorfor han aldri gikk på kunstskole, et college of art. Det er nesten litt underlig, for det var det forbløffende mange britiske pop/rock-musikere på 60-tallet som gjorde (se nedenfor). Disse kunstskolene var, som rocksosiolog og nå musikkvitenskapsprofessor ved University of Edinburgh, Simon Frith, sa da jeg intervjuet ham for tv-serien “Kulturell uorden”, møtesteder for arbeiderklasseungdom som ville opp og ut og middelklasseungdom som ikke riktig visste hvor de ville. Det var ingen skolepenger og temmelig generøse stipend- og låneordninger. Studentene der lyttet på afroamerikansk blues og soul og gikk på forelesninger om kubisme og dadaisme innimellom musikkøving og platespilling. Lærerne var ikke spesielt snille og medfølende, de provoserte gjerne studentene til å tenke sjæl:

The art schools from my time specialised in old-school teaching methods of brutalising your students with some wild thinking that was off the map,” remembers Pete Townshend, whose lecturers at Ealing College of Art included Gustav Metzger — his concept of auto-destructive art inspired Townshend to smash up his guitar — and Roy Ascott, whose theories on cybernetics predicted the internet. “I remember Roy looking at me in a lecture and saying: ‘It’s a pity that the only person in this room who has the slightest inkling of what I’m talking about is such an idiot.’ Fucking genius, Roy Ascott.

Musikere og band med kunstskolebakgrunn satte agendaen og tonen i den nye britiske populærmusikken, en agenda og tone som passet en kunstinteressert og ambisiøs arbeiderklassegutt som David Bowie perfekt. Han samarbeidet nært og ble påvirket av flere med kunstskolebakgrunn, ikke minst eks-Roxy Music-medlemmet Brian Eno, som inspirert av bl.a. avantgardekomponistene John Cage og Karlheinz Stockhausen og etter hvert også bildekunstneren Joseph Beuys var en som opererte i skjæringsfeltet mellom pop og kunst i alle fall fra tidlig på 70-tallet.

Se på listen nedenfor fra The Guardian over noen av musikerne som har bakgrunn fra britiske kunstskoler – den burde være ganske overbevisende om skolenes rolle i den populærmusikkens utvikling som kunstform David Bowie representerer, selv om han aldri selv var student ved en slik institusjon. Og NB: Ikke alle kunstskolestudenter ble musikere! En av dem var den nylig avdøde, eminente skuespilleren Alan Rickman, en annen er den flere tiår yngre, uttrykkssterke bildekunstneren Tracy Emin, begge med arbeiderklassebakgrunn — for bare å nevne to.

Nå er den britiske utdanningspolitikken gjennom mange år, og særlig under Cameron-regjeringen, i ferd med å ødelegge denne ekstremt kreative møteplassen i det sterkt klassedelte britiske samfunnet med budsjettnedskjæringer, stadig høyere skolepenger og stadig dårligere studielån. The Guardian har i flere artikler de siste årene fortalt mer konkret om denne triste utviklingen:

• British art schools: Class dismissed
• Our art schools have become finishing schools for a wealthy few

En kulturpolitikk som fremmer reell uttrykksfrihet, kreativitet og kvalitetsutvikling er tett knyttet til en tilsvarende utdanningspolitikk. Det gjelder ikke bare i Storbritannia.

Noen britiske musikere med kunstskolebakgrunn

John Mayall: Regional College of Art (Manchester), 1955–1959
Charlie Watts: Harrow Art School, 1956–1960
John Lennon: Liverpool College of Art, 1957–1960
Keith Richards: Sidcup Art School, 1959–1962
Jimmy Page: Sutton Art College, 1960–1964
John Cale: Goldsmiths, 1960–1963
Viv Stanshall: Central St Martins, 1961–1962
Ronnie Wood: Ealing Art College, 1961–1964
Eric Clapton: Kingston Art College, 1961–1962
Pete Townshend: Ealing Art College, 1961–1964
Ray Davies: Hornsey College of Art, 1962–1963
Syd Barrett: Camberwell College of Art, 1964–1966
Bryan Ferry: Newcastle College of Art, 1964–1968
Brian Eno: Ipswich Art School; Winchester College of Art, 1964–1966; 1966–1969
Malcolm McLaren: St Martin’s; Chiswick Polytechnic; Croydon College of Art; Harrow Art College; Goldsmiths College, 1963–1971
Ian Dury: Royal College of Art, 1964–1967
Freddie Mercury: Ealing College of Art, 1966–1969
Joe Strummer: Central St Martins, 1970–1971
Adam Ant: Hornsey College of Art, 1972–1975
Jerry Dammers: Lanchester Polytechnic, Coventry, 1972–1975
Mick Jones: Hammersmith School of Art, 1973–1974
Paul Simonon: Byam Shaw (London), 1975–1976
Marc Almond: Leeds Polytechnic, 1976–1979
Sade: Central St Martins, 1977–1980
Billy Childish: Central St Martins, 1979–1982
Jarvis Cocker: Central St Martins, 1988–1991
Graham Coxon: Goldsmiths, 1988–1989
PJ Harvey: Yeovil Art College, 1990–1991
Bob Hardy (Franz Ferdinand): Glasgow School of Art, 1999–2002
M.I.A.: Central St Martins, 1996–1999
Simon Taylor-Davis (Klaxons): Nottingham Trent University, 2001–2004
Faris Badwan (the Horrors): Central St Martins, fra 2006
Florence and the Machine: Camberwell, 2006–2007

Nyvinning fra ABC

Best of Enemies forteller historien om den amerikanske nettverkskanalen ABC, én av de tre reklamefinansierte kanalene som alle amerikanere med TV-antenne kunne ta inn på sekstitallet. ABC lå milevis bak konkurrentene CBS og NBC i seeroppslutning, og manglet økonomiske ressurser til å plastre sendeflatene med minutt for minutt-dekning av demokratenes og republikanernes landsmøter i 1968. «Det ble spøkt om at den sikreste måten Vietnam-krigen kunne avsluttes på var å sende den på ABC. Da ville den bli kansellert i løpet av 13 måneder», flirer New York Magazine-kommentatoren Frank Rich, en av filmens mange intervjuobjekter.

ABC måtte finne en måte å dekke landsmøtene på som kostet mindre, men som ga et inntrykk av at de likevel var på banen på samme måte som de andre. ABCs nyvinning besto i å leie inn William F. Buckley, den meningssterke redaktøren av det innflytelsesrike, konservative magasinet National Review. De paret ham med Gore Vidal, en velartikulert, feiret forfatter med liberale holdninger som nøt å kile høyrefløyen i knehasene. De ble bedt om å holde daglige debatter under begge partiers årsmøter.

De to intellektuelle flammeslukerne passet hverandre. Begge kom fra bedrestilte familier i New York, og de både hørtes ut som og tedde seg som om ingenting kunne såre dem. De delte en affektert tone, utstudert arroganse og tårnhøy tro på egne argumenter. Likevel laget de strålende fjernsynsunderholdning. Det er ellers ikke på grunn av blendende produksjonsverdier – ABCs studio kollapset pussig nok dagen før republikanernes landsmøte startet, og våre hovedrolleinnehavere måtte dermed møtes med ABCs hastig anbragte, ensfargede sceneteppe som bakgrunn.

Seertallene skulle vise at den hjemmesnekrede scenen ikke hadde noe si: Vidal/Buckley-debattene skapte medieoppmerksomhet, og seerne virket til å tørste etter kontekstualisering av begivenhetene. Det ble den siste gangen ABCs konkurrenter ryddet sendeflaten for å overføre landsmøteforhandlingene uavbrutt fra første til siste klubbeslag.

Effektiv kommunikasjon

Hvorfor fungerte debattene mellom Vidal og Buckley? Det burde være en oppskrift på katastrofe: Debattantene fremsto aristokratiske, milevidt fra den jordnærheten det er vanlig å hevde at er påkrevd for å være en lovende politiker i USA i dag. Men kroppsspråket deres var effektivt. Buckley og Vidal delte to enkle uttrykk, som lot seg kommunisere enkelt på TV når den andre snakket, hjulpet av det statiske kameraet som ofte hadde begge i bildet samtidig: Det nedlatende sideblikket eller den hoverende himlingen med øynene. Seerne kunne kanskje ikke helt forstå hvor disse arrogante bedreviterne kom fra, men argumentene deres var klare og ukompliserte. Dersom du kom til debatten med en ferdig formet mening om dagens spørsmål, var du fullt rustet til å nikke i enighet når din mann førte ordet, og klar til å skrike til fjernsynsapparatet når det motsatte synspunktet ble fremført.

Buckley og Vidal debatterer, 1968. (foto: ABC Photo Archives/ABC via Getty Images/bestofenemiesfilm.com)

Klippene fra debattene er filmens lim. Innimellom slagene brukes forskere, forfattere og meningsfeller til å presentere hovedpersonenes liv og historie. Her bryter regissørene med den lineære formen, men bruken av talking heads gir et preg av TV-dokumentar. Til gjengjeld spenner de buen til bristepunktet: De fleste som uttaler seg gir inntrykk av at TV-debattene mellom William F. Buckley og Gore Vidal var et definerende øyeblikk i amerikansk TV-historie. Mange synes å mene at man med fordel kan stryke prefikset «TV».

De velmenende intervjuobjektenes store ord virker overdrevne i møtet med filmen de medvirker i. Mange av debatt-klippene (som er lett tilgjengelige i sin helhet på YouTube) viser debattanter som vet hva de driver med – Vidal hadde overtaket under republikanernes landsmøte, men ble drevet på defensiven uken etterpå – men debattnivået vi presenteres for legger stor vekt på gjensidige perfiditeter. Den snaue spilletiden på drøye 80 minutter viser at det kunne vært plass til mer utfyllende argumentasjonsrekker enn dem vi får.

Olje og vann

Både Vidal og Buckley fortsatte å sette sitt preg på den offentlige debatten i tiår etter ABCs vellykkede landsmøtestunt gjennom bøker og artikler (mest kjent er deres essay-feide i Esquire om debatt-øyeblikket da Vidal kalte Buckley en «crypto-Nazi», hvorpå Buckley nektet å la seg belære om Vietnam-krigen av en «queer»). Filmens epilog synes — ved å vise et kjent klipp av Jon Stewarts nedsabling av CNNs høyre mot venstre-debattprogram Crossfire – å hevde at Vidal/Buckley-debattene var startskuddet for den polariserte politiske diskursen som særlig den konservative kabeltv-kanalen Fox News har tjent på de siste 20 årene. ABC vant seere ved å sette olje opp mot vann. Best of Enemies er en perspektivrik, men pompøs påminnelse om den gang det faktisk bidro til en fruktbar meningsutveksling.

Men Birth of a Nation blir ikkje berre hugsa for å vere nyskapande. Filmen har alltid vore høgst kontroversiell, og er kanskje like kjend for sin openberre rasisme som for sitt paradigmatiske formspråk.

Runde dagar for kjente kunstverk eller personar blir gjerne rituelt markert utan at dei det gjeld nødvendigvis lenger har så stor aktualitet i samtida. Slik er det ikkje med Griffith sin film. Etter Charlie Hebdo-massakren i januar har problem knyta til kontroversielle bilete og ytringsfridom – nett slike spørsmål som Birth of a Nation har vore vikla inn i – blitt intenst drøfta i alle moglege kanalar. Men dette hundreårsjubileet har også relevans i ein annan kontekst. I USA har ei rekkje afro-amerikanske menn i løpet av dei siste månadane blitt drepne av kvite politifolk – Michael Brown i Ferguson, John Crawford III i Dayton, Eric Garner i New York, og den 12 år gamle Tamir Rice i Cleveland. Som kjent førte dette maktmisbruket til store opptøyar i mange amerikanske storbyar, særleg etter at det ikkje vart tatt ut tiltale mot Brown sin drapsmann Darren Wilson. Det vert igjen snakka om raseoverlegenheit, om at politivalden er systemisk og at den tilsynelatande immuniteten til gjerningsmennene er institusjonalisert. Då retten i St. Louis for nokre dagar sidan avviste NAACP (National Association for the Advancement of Colored People) sin appell om ny høyring i Brown-saka, skreiv ein kollega frå New York University på Facebook-statusen sin at “i dette landet gjentar historia seg, men alltid som tragedie.”

Går det kan hende ei line frå Griffith sitt USA i 1915 og fram til Ferguson eit sekel seinare?

Den den gong relativt nyoppretta organisasjonen NAACP var mellom dei som skulda Birth of a Nation for rasisme i 1915. Kampanjen deira mot filmen var ikkje særleg vellukka, men på same tid bidrog saka til galvanisering av rørsla, som i etterdønningane av konflikten stod fram som ein viktig maktfaktor nasjonalt. Noko av grunnlaget for reaksjonane bunna i filmen si framstilling av farga menn (spela av kvite skodespelarar i blackface) som uintelligente og seksuelt pågåande, samt i glorifiseringa av Ku Klux Klan som ei heroisk samanslutning. Griffith sitt storverk vart og brukt som aktivt rekrutteringsverktøy for den revitaliserte klanen, som gjenoppstod same året.

Korleis kunne ein slik forderveleg film bli eit hovudverk ikkje berre i den amerikanske men og i den globale filmhistoria? Svaret er sjølvsagt at Birth of a Nation var ein banebrytande film, ein medial happening, og dét på mange ulike vis. For det unge filmmediet representerte Griffith sitt bidrag et kvantesprang. Fram til då var filmane billige å produsere, dei varte gjerne berre eit kvarter, og handlinga var enkel. Publikum, som for det meste kom frå den urbane arbeidarklassa, såg dei i såkalla Nickelodeons. Birth of a Nation var den første filmen som kosta over 100000 dollar å produsere, den første som blei vist i eit kinopalass med høge billettprisar, den første til å ha spesialkomponert musikk, den første lange amerikanske spelefilmen, og den første til å bli sett av millionar av menneske over heile landet. Det var og den første filmen som forsøkte å ta for seg borgarkrigen og rekonstruksjonsperioden etterpå. Birth of a Nation var kan hende den første blockbuster’en, samt filmen som annonserte filmkunstens fødsel. I årevis etter premieren blei Birth of a Nation lovprisa på begge sider av Atlanteren, og enkelte ville ha det til at Griffith bana vegen for Hollywood sin dominans på verdsmarknaden (selskapet MGM blei oppretta dels med kapital frå distribusjon av filmen). Så seint som på slutten av 1970-talet omtalte kritikaren William K. Everson Griffith sin film som den viktigaste i filmhistoria.

Scene frå filmen. Ku Klux Klan fanger den svarte mannen Gus, spelt av den kvite skodespelaren Walter Long i blackface. (Foto: Wikimedia Commons)

Eit tenkt motspørsmål kunne då vere: så om verket, eller ytringa, berre er original og viktig nok ut frå estetiske og produksjonsmessige kriterier, så ser ein glatt forbi innhaldet og det etiske elementet? Sjølv om det er riktig at den amerikanske filmen blei fødd som eit rasistisk drama, responderer ein då likevel berre med eit “so what?” Eller har dette medvitet også konsekvensar for korleis ein vel å forhalde seg til filmen i dag og, i forlenginga, spelefilmtradisjonen den gav opphav til? Dette er i grunn kompliserte spørsmål, som det kanskje ikkje finst eintydige svar på. Men for å forstå kontroversen rundt Griffith sin film er det naudsynt å hugse på ein enkel og sjølvsagt ting som likevel ikkje alltid er nok påakta i samtalen om biletkontroverser og ytringsfridom: filmen, fotografia, teikningane eller kva det no måtte vere er alltid både kontekst- og historieavhengige. Eit bilde kan aldri ha ei universell, homogen eller historisk uforanderleg tyding. Eit bilde er ikkje eit bilde før det smeltar saman med eit eller anna medvit. I dag er det politisk ukorrekte ved Birth of the Nation så iaugefallande at det nesten er komisk. Men slik var det ikkje i 1915 (kven veit, om hundre år vil kanskje også vi her i det ytringsliberale hjørnet av verda riste på hovudet av karikaturteikningane?).

Den lange striden om Griffith sitt epos synleggjer grunnleggjande spørsmål i vår visuelle kultur. Kvifor lage eit bestemt bilete eller film? Korleis? Med kven? Og for kven? Kva for andre bilete kjem det i konflikt med? Kvifor? I perioden filmen hadde premiere, og åra etter, var merksemda rundt etnisk problematiske representasjonar i populærkulturen nokså beskjeden, trass i generelt stigande uro over filmmediet sitt potensiale for å verke korrumperande på publikum. Ein såg tendensar til sjølv-regulering, men interessant nok for ei tid der filmen enno ikkje var verna av ytringsfridomsparagrafen var det få av forsøka på å sensurere filmen som førte fram. På noko lengre sikt førte imidlertid bråket rundt filmen til at Hollywood skulle bli svært varsame i handsaminga av rasespørsmål; i 1927 vedtok The Motion Picture Producers and Distributors of America (MPPDA) til dømes retningslinjer som rådde produksjonsselskapa frå skildringar av raseblanding.

Ei anna interessant side ved Birth of a Nation som mediefenomen er at filmen berre blei meir og meir omstridt etter som åra gjekk. Mellom 1915 og 1973 var den innblanda i ikkje mindre enn 120 sensurtvistar. Den første systematiske undersøkinga av filmmediet sin påverknad på tilskodarane, The Payne Fund Studies, konkluderte med at Birth of a Nation var eit døme på korleis film kunne fungere som katalysator for rasistiske haldningar. Då ein i 1954 skulle prøve seg på ein “remake” av filmen, blei heile prosjektet skrinlagt på grunn av dei sterke protestane. Gjennom 1970-talet var det ofte valdelege demonstrasjonar under visningar av filmen, mellom anna ved University of Wisconsin, og i Riverside og Oxnard i California. Sommaren 1979 gjekk det særleg hardt for seg i China Grove, North Carolina, der ei gruppe aktivistar obstruerte ei framsyning av filmen. Same stad kom det seinare på hausten til kraftige samanstøyt mellom medlemmer av kommunistpartiet og lokale klansfolk i det som sannsynlegvis var ein hemnaksjon frå nynazistane si side. Fem kommunistar vart drepne i det som vart kjent som Greensboro-massakren.

Uroa over filmen haldt fram opp til vår tid. Til store protestar la Library of Congress i 1992 den til sin National Registry of Film, ein institusjon for konservering av filmar av særskilt historisk, kulturell eller estetisk verdi. Nokre år seinare, i 1998, la American Film Institute Birth of a Nation til si liste over historias hundre beste filmar. Då filmen kom ut på video i Storbritannia i 1994, var føresetnaden frå British Film & Video Council at utgivinga skulle komme med ein forklarande tekst som eksplisitt tok avstand frå det rasistiske innhaldet. Til slutt tok ein også avstand frå regissøren sjølv, i det Directors Guild of America i 1999 bestemte seg for å trekke tilbake (eller døype om, alt etter korleis ein ser det) den prestisjetunge Griffith Lifetime Achievement Award.

Regissøren D.W. Griffith (foto: cobbles.com/Wikimedia Commons)

Dei historisk omskiftelege haldningane til Birth of a Nation fungerer på eit vis som eit barometer på den relative verdien av Griffith sine bilete. Dette gjeld og filmen sin meir akademiske resepsjonshistorie, som er svært omfattande. Dei tidlege studiane frå 1960-og 70-talet omhandla gjerne produksjonskonteksten til filmen, med vekt på framstillinga av det historiske. På 80-talet gjekk ein meir inn i sjølve kontroversane rundt filmen og sensurspørsmål. Først frå siste halvdel av det tiåret og utover gjekk ein ordentleg laus på elefanten i rommet: den framtredande rasismen. No ville forskarar den unnvikande haldninga frå tidlegare studiar til livs. Filmen sin estetiske form kunne ikkje lausrivast frå det rasistiske innhaldet, var gjerne omkvedet. Filmvitaren Clyde Taylor gjekk så langt at han skulda praktisk tala heile filmvitskapen som disiplin for å konsolidere kvit suprematisme nettopp gjennom insisteringa på dette skiljet mellom innhald og form (1).

På midten av 1990-talet var det klart at Birth of a Nation hadde mista mykje av sin kulturelle og jamvel kunstnariske status hjå mange filmvitarar. I ein monografi om Griffith sine filmar la Scott Simmon vekt på at Birth of a Nation svikta sitt publikum både etisk og emosjonelt (2). Men stemningsskiftet var på ingen måte nok til å forpurre tilsiget av stadig nye studiar av filmen. James Chandler tok for seg den melodramatiske dimensjonen av Griffith sin film og spora den attende til Sir Walter Scott; Linda Williams analyserte filmen som ein (underhaldningsmessig sett) vellukka kombinasjon av tradisjonen etter Harriet Beecher Stowe sin Uncle Tom’s Cabin (1852) og Dixons rasistiske melodrama (som av forfattaren, sørstatspresten, var tenkt som eit korrektiv til nettopp Stowe sin roman); Susan Courtney undersøkte kjønnsaspektet ved filmen; og Anna Everett studerte filmen sin resepsjon mellom farga filmkritikarar, berre for å ha nemnt nokre få av desse nyare forskingsarbeida (3).

Det høyrer med til historia at Griffith laga sitt endå lengre epos Intolerance (1916) dels som eit tilsvar til kritikken frå NAACP og andre etter Birth of a Nation. Ein intoleransens historie er ein interessant idé, og då særleg om ei slik historie vert tenkt saman med den institusjonelle diskrimineringa si historie.

Fotnotar

1. Clyde Taylor, “The Re-Birth of the Aesthetic in Cinema,” Wide Angle, 13. 3–4 (1991): 12–30.

2. Scott Simmon, The Films of D. W. Griffith, Cambridge: Cambridge University Press, 1993.

3. James Chandler, “The Historical Novel Goes to Hollywood: Scott, Griffith, and Film Epic Today,” i The Romantics and Us: Essays on Literature and Culture, red. Gene W. Ruoff, New Brunswick, N.J.: Rutgers University Press, 1990, 237–273; Linda Williams, Playing the Race Card: Melodramas of Black and White From Uncle Tom to O. J. Simpson, Princeton: Princeton University Press, 2001; Susan Courtney, Hollywood Fantasies of Miscegenation: Spectacular Narratives of Gender and Race, 1903–1967, Princeton: Princeton University Press, 2005; og Anna Everett, Returning the Gaze: A Genealogy of Black Film Criticism, 1909–1949, Durham: Duke University Press, 2001.