Vox Publica kommer fortsatt til å dekke mediestøttedebatten, ikke minst når regjeringens eventuelle forslag om endringer i presse- og mediestøtten kommer. Vi har imidlertid ikke ressurser til å fortsette å oppdatere denne bloggen på jevnlig basis, derfor pensjoneres den herved.

Det danske utvalgets rapport ble lagt frem fredag 1. oktober, og innholder konkrete forslag til hvordan deler av den danske mediestøtten kan omfordeles.

Utvalget presenterer tre mulige modeller for fremtidig støtte; en som fordeler støtte til de plattformene vi kjenner i dag, en som tildeler uavhengig av plattform, og en som er delvis plattformnøytral. Et samlet utvalg går inn for det tredje alternativet, som åpner for at også publikasjoner på digitale plattformer skal kunne motta støtte. Det nye forslaget skal ifølge Dyremose sikre større mangfoldighet og bedre utviklingsmuligheter.

Den største endringen fra den gamle modellen er at det nå er produksjon og ikke distribusjon som skal støttes, og støtten skal hovedsakelig fordeles basert på antall ansatte journalister. I praksis vil det si at det lønner seg å ha journalister ansatt, og dette gjør journalistene til de klare vinnerne i dette forslaget. Når støtten fordeles på bakgrunn av produksjon, vil også nettmedier kunne nyte godt av statlig tilskudd.

Taperne i en slik modell er publikasjoner som drives på frivillig basis. Også gratisavisene metroXpress og 24timer trekkes frem som tapere fordi det etter den nye modellen blant annet kreves at en viss andel av publikasjonens innhold er egenprodusert.

Utvalget har kun vurdert en omfordeling av det nåværende produksjonstilskuddet, mens DRs lisensordning, tilskuddet til TV2s regioner og avisenes momsfritak er holdt utenfor. Produksjonstilskuddet utgjør 353 millioner danske kroner, mens all mediestøtte til sammen utgjør over 6 milliarder kroner. Dermed er kun en liten del av den samlede danske mediestøtten vurdert.

Hele rapporten er tilgjengelig her (pdf).

Kilder:

• Medieredaktør: Journalistene vant kampen om mediestøtten
• Slik vil Dyremose støtte mediene
• Utvalget vil ta millionstøtte fra gratisavisene

Tanja Storsul, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, påpeker at en av de største utfordringene et endret medielandskap fører med seg, er hvordan mediepolitiske mål skal fremmes når mer skjer digitalt. Mål som ytringsfrihet, mangfold og kvalitet skal sikres, og derfor trengs en ordning som støtter innovasjon og som ivaretar brukernes behov. Dette poenget er det heller ikke uenighet om i utvalget, understreker Storsul, uenigheten handler snarere om hvordan man skal møte disse utfordringene.

— Dumt om staten forsøker å designe BigBang!

Storsul var blant dem som samlet seg om flermedialitetsalternativet, et alternativ som i korte trekk handler om å fortsette momsfritaket for papiraviser, å innføre en ny lav momssats på 8 prosent for digitale redaksjonelle tjenester, og å endre på tildelingskriteriene for den direkte produksjonsstøtten.

Videreføringen av momsfritaket for papir var ett av de store stridstemaene i utvalget. Storsul peker på at en endring i dette kan føre til høyere avispriser som kan resultere i reduserte opplag, og som igjen kan føre til nedlagte aviser og følgelig et redusert mangfold. Hun understreker at til tross for at undersøkelser viser at folk flest benytter seg av nettet som nyhetskilde, så produseres de fleste originalnyheter for papir. Storsul forklarer at dersom man tar bort grunnlaget for at papiravisene kan ha denne rollen, kan det føre til at man får mindre kvalitetsjournalistikk. Hun avslutter argumentasjonen med at dersom nullsatsen skal erstattes av andre virkemidler bør man være sikre på at disse virkemidlene er bedre og billigere.

Når det gjelder den indirekte støtteordningen, momsfritaket, så vil flermedialitetsalternativet innføre en lavsats på 8 prosent på digitale medier som er betalingstjenester. Storsul understreker at en nullsats er urealistisk og argumenterer for at en lavsats kan bidra til å fremme innovasjon blant digitale produkter. Hun påpeker imidlertid at dette ikke er et uproblematisk forslag, og at det blir en utfordrende jobb å avgrense hvem som skal falle innenfor lavsatsen. Hva skal defineres som en digital nyhetsutgivelse? Her trekker hun paralleller til striden mellom ukeblader og tabloidpressen. Hun sier videre at dersom man er realistisk kan det hende at dette er et forslag som kan bli forbigått i det stille.

I forhold til det direkte produksjonstilskuddet til papiraviser går flermedialitetsalternativet inn for å videreføre støtten til eksisterende mottakere, men å endre på hvordan midlene blir fordelt. Målet er at produksjonsstøtten ikke forblir en ren papirordning, men at den også omfatter digitale utgivelser. Fordelingsnøkkelen for hvem som skal få støtte skal derfor endres:

• Brukerbetaling skal ligge i bunn.
• Alternativet ønsker å stimulere til et redaksjonelt produkt, derfor er redaksjonell
  bemanning et kriterium.
• I tillegg skal det være en premie for netto dekning, antall brukere som er eksponert for innholdet minst en gang.

Storsul understreker at dette er en ny måte å tenke på og argumenterer for at produksjonstilskuddet har bidratt til mangfold og kvalitet i det norske papiravismarkedet. Videre understreker hun at nullsatsen som avisene har nytt godt av har ført til at utsalgsprisen har blitt billigere for folk flest, i tillegg til at det har gitt en redaksjonsmessig frihet for avisene, og gitt avisene et økonomisk handlingsrom. Storsul mener at disse tre faktorene har bidratt til den høye avislesningen vi har hatt i Norge. Flermedialitetsalternativet moderniserer mediestøtteordningen slik at den støtter mediemangfold og kvalitet uavhengig av formidlingsteknologi, mener Storsul.

Videre sier hun at hun samtidig håper staten er litt avventende i utredningsarbeidet. Mye på nett lever godt uten statsstøtte, og det kan kanskje være en idé å la aktørene selv lage forretningsmodellene: — Det blir dumt om staten forsøker å designe BigBang, sier Storsul.

Momspenger til ”alle”

Johann Roppen, førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda, var blant dem som støttet omfordelingsalternativet. I korte trekk handler dette alternativet om at det innføres en lav momssats, åtte prosent, på alle utgaver, både trykte og digitale, og også her foreslås det en ny måte å fordele produksjonstilskuddet på.

Roppen konsentrerer sin argumentasjon hovedsakelig rundt momsspørsmålet, og nevner flere grunner til at han valgte å stille seg bak dette alternativet. For det første stiller han spørsmålstegn ved om støtten egentlig har noe å si for avislesing, og trekker frem at de nordiske landene til tross for ulik avisstruktur har relativt lik andel lesing av aviser.

For det andre peker han på at balansen i støtten har endret seg. Den direkte støtten har over de siste årene holdt seg relativt stabil, mens den indirekte støtten har økt mer og mer. Han argumenterer også med at man de siste årene har sett en sterk prisøkning på papirutgavene, og dette fører til at det er de store avisene som tjener best på støtten. Ifølge Roppen har avisprisene økt med 60 prosent, og verdien av dette tilfaller de største avisene. For eksempel er momsfritaket estimert til å være verdt 296 millioner kroner for VG, 189 millioner for Aftenposten og 147 millioner for Dagbladet.

I tillegg peker Roppen på at Norge er et ”reklamemekka”, og at tilbakegangen vi har sett i markedet ikke har påvirket Norge i like stor grad som andre land. Roppen sier at ”selv om papiropplaget går tilbake, har ikke dette utarmet de store konsernene”. Derfor er det mulig at nettopp nå er tidspunktet for å endre på støtten.

Beregninger viser at med en innføring av 8 prosent moms at staten vil få en inntektsøkning på rundt 700 millioner kroner. Roppen peker på at dette er penger som skal ”spres til alle”, og på den måten bedre avisenes økonomi. Mot dette argumenterer Storsul på sin side med at dette heller vil resultere i en usikker økonomisk situasjon, fordi man ikke kan regne med at mediebransjen får beholde hele momsgevinsten.

Rettighetsbasert fordeling

Også omfordelingsalternativet foreslår endringer i fordelingsnøkkelen for produksjonstilskuddet. Brukerbetaling skal her, som i flermedialitetsalternativet, utgjøre 70 prosent, mens de resterende 30 prosentene skal fordeles på bakgrunn av nettodekning. Storsul er på sin side usikker på hvor treffsikkert omfordelingsalternativets støtteordninger er. Hun kritiserer dette alternativet for å være en bedriftsstøtte, og ikke en brukerstøtte, og peker på at de ikke knytter støtten til den journalistiske produksjonen. Roppen hevder på sin side at de redaksjonelle kostnadene er ivaretatt fordi momspengene gir rom for en ny rettighetsbasert støtteordning, basert på redaksjonelle utgifter. Det foreslås at 20 prosent av de redaksjonelle kostnadene kan støttes, med et tak på 30 millioner per virksomhet.

Tanja Storsul sammenfatter sine argumenter for hvorfor flermedialitetsalternativet er moderne ved å fremheve det plattformnøytrale produksjonstilskuddet, den nye digitale lavsatsen og fortsatt nullsats på papir for å sikre originaljournalistikk. Roppen oppsummerer med å si at med omfordelingsalternativet vil de som er i utsatte posisjoner i dag få mer, og at en rettighetsbasert ordning vil ”gi bransjen et insentiv til å satse på journalistikk”.

De siste par årene har Google gradvis begynt å ta kritikken mer alvorlig. Det ferskeste eksemplet: International Press Institute i Wien har nylig utlyst en konkurranse om nyskaping innen digital journalistikk, støttet med 2,7 millioner dollar (15 millioner kroner) av søkegiganten (småpenger for Google, men likevel et interessant signal). Konkurransen er åpen for alle, men prosjektet må realiseres i Europa, Afrika eller Midtøsten. Det søkes etter prosjekter innen tre områder, med søknadsfrist 1. juni 2011:

• Nye plattformer
• Bærekraftige forretningsmodeller
• Utdanning/kurs

Les mer om de ulike kategoriene og kravene på prosjektets nettsted.

Den amerikanske journalisten James Fallows skrev i fjor en lengre artikkel om Googles journalistikk-relaterte prosjekter og hvordan man tenker om dette i “the Googleplex”.

Dette har ikke overraskende utløst en ny runde med meningsytringer omkring teknologivalg: ”DAB-spøkelset er her igjen” skrev for eksempel TV 2 på nettstedet sitt, og refererte til at alle bilradioer blir ubrukelige med det nye nettet. I nyhetsdekningen for øvrig har noen kalt regjeringens valg ”dristig”, og noen pekt på sviktende salg av DAB-radioer. Andre steder, som for eksempel på et av NRKs nettsteder, NRKBeta, utsettes ulike aspekt ved DAB, og digitalradio generelt, for grundig diskusjon.

Men i skyggen av disse teknologispørsmålene har regjeringen ment noe viktig om det teknologien skal brukes til — nemlig innholdet i radiomediet. Meldingen foreslår rett og slett å kutte ut den kulturpolitiske reguleringen av kommersiell riksdekkende radio.

Kulturpolitisk radiostyring — kun retro? (foto: loverlybird. CC: by-nc-nd)

Som riksdekkende massemedium har radio alltid vært underlagt kulturpolitisk styring. Mediet ble bygget ut som et offentlig monopol, forvaltet av NRK, som skulle levere enn viss type radio til hele landet. Med liberaliseringen av radiopolitikken kom kommersielle aktører på den nasjonale banen: først P4, og senere det som nå heter Radio Norge. Disse kaller seg allmennkringkastere, fordi de har tillatelse til å sende reklamefinansiert radio til alle de kan nå i bytte mot programforpliktelser og en konsesjonsavgift. Denne ordningen har resultert i noe støy, kan en si. Det er for eksempel ikke så mange mediepolitiske saker som får involverte til å offentlig framsette et ønsket om at en minister — fra et kristelig parti, til og med — skal brenne i helvete. Sånt blir det slutt på, hvis regjeringen får det som den vil.

Regjeringens hovedargument
I meldingen er det to hovedargument for politikkendringen. For det første viser regjeringen til at konsesjoner med innholdskrav — slike som P4 og Radio Norge har i dag — tradisjonelt hviler ”på ein føresetnad om at verksemdene som får slike løyve, disponerer eit knapt avgrensa gode (frekvensar)” (s. 49). Denne forutsetningen forsvinner i stor grad med digitaliseringen, siden det blir plass til en god del flere kanaler. Dermed forsvinner også hele grunnlaget for å pålegge noen en bestemt programprofil, heter det:

Ein situasjon der tilgjengeleg kapasitet er tilnærma lik etterspurnaden, reduserer grunnlaget for å fastsetje individuelle vilkår for konsesjonane. I ein situasjon der DAB-nettet vil kunne gi plass til meir enn 30 riksdekkjande kanalar, kan ikkje departementet sjå at det er grunnlag for å krevje at konsesjonærar skal betale vederlag eller operere med ein bestemt programprofil (s. 49).

Dette er en ganske utbredt forestilling. Det betyr ikke at den er riktig. Siden det er regjeringen som forvalter disse frekvensressursene på vegne av oss alle er det selvsagt et politisk spørsmål hva som skal kreves av eller gis til dem som får bruke kapasiteten til å sende radio. Knapphetsargumentet har alltid vært en unnskyldning for å stille verdibaserte krav til kringkasterne — enten det gjelder visse mengder nyheter, bruk av nynorsk eller underbygging av kulturarven. Hvis regjeringen vil, kan den selvsagt fortsatt stille krav og klare sanksjonsmuligheter som svir ved eventuelle brudd. Og skulle ingen aktører være interesserte i jobben, kan politikerne jo velge å opprette støtteordninger. Da kan de la seg inspirere av direkte former, som pressestøtten og kringkastingsavgiften, eller indirekte, slik som momsfritak eller den mer nyskapende ordningen TV 2 fikk for å være formidlingspliktig allmennkringkaster.

Det er altså et politisk spørsmål hvilke medier en velger å regulere, også i form av mediestøtte. Men det forutsetter jo at politikerne mener at det trengs regulering for å oppnå mediepolitiske mål knyttet til stikkord som ytringsfrihet, mangfold og kvalitet. Det tror ikke regjeringen lenger i dette tilfellet.

Det andre hovedargumentet for å abdisere som kulturpolitisk styrer av kommersiell riksdekkende radio er nemlig forventningen om innholds- og eiermangfold som følge av digitaliseringen. Regjeringen tror det blir et mangfoldig innhold av seg selv, siden det kanskje, med visse forbehold, kommer rundt 15 kanaler til folk flest, i tillegg til NRKs tilbud:

Sjølv om mange av desse tilboda truleg vil bli nokså like, kan det ventast at konkurransen om lyttarane vil medføre at tilbodet også vil bli differensiert og retta mot tematiske nisjar eller bestemte målgrupper (s. 49).

Ja, differensiert og rettet mot ulike målgrupper blir nok disse kanalene. Men blir det i form av en rekke 24-timers musikkkanaler der en tar for seg spennet mellom neocountry og freak folk, mens en annen tar seg av elektronisk dansemusikk fra goa trance til electropop, eller kanaler som tar i bruk mediets mulige henvendelsesformer og genrebredde til å formidle noe mer? Dokumentarer, kanskje? Eller drama?

De som setter seg inn i historien om evaluering av kommersiell riksdekkende radio i Norge, gjennomført av Allmennkringkastingsrådet og senere Medietilsynet, vil finne et drøyt tiår med etterlysninger av sånt som analytiske, kritiske og fordypende perspektiv, og varierte programmenyer for brede og smale grupper (og like mange år med protester fra radioselskapene). Et ferskt eksempel: I januar i år påla tilsynet Radio Norge et gebyr på kr 250 000 for manglende ungdomsprogram. Og her snakker vi altså om aktører som har inngått en avtale og lovet å oppfylle visse programforpliktelser ment å styrke innholdsmangfoldet. Det kan da virke litt optimistisk å satse på at aktørene som skal nå kjempe om annonsekronene vil levere mer mangfold uten noe annet enn en forsiktig oppfordring.

Telenor får styringen
Og hvis vi nå ser for oss at det blir for eksempel en del nyhets‑, aktualitets- og kulturstoff, presentert i begge målformer i disse kanalene — da er det vanlig å tenke seg at eiermangfold er bra for å sikre ulike vinklinger, prioriteringer og syn. Heller ikke dette vil regjeringen styre. Isteden gir de hele reguleringsoppgaven til Telenor. Datterselskapet Norkring skal fram til 2020 bestemme hvem som skal få sende kommersiell riksdekkende digitalradio i Norge. Regjeringen velger altså ikke en åpen konkurranse på markedets vilkår. Det skal ikke være noen utlyst anbudsrunde, ifølge forslaget — Norkring får oppgaven.

Som det står i stortingsmeldingen vil Norkring dermed få ”ein sentral portvaktsfunksjon” (s. 50). Men regjeringen tror dette skal gå fint:

I utgangspunktet ventar departementet at innhaldstilbodet […] vil bli prega av både innhaldsbreidde og eigarmangfald. Ein kan likevel ikkje sjå bort ifrå at det på eit seinare tidspunkt kan vere naudsynt med regulatoriske inngrep for å ivareta kulturpolitiske mål. Departementet vil inntil vidare sjå an om det trengst å leggje føringar for utleige av kapasitet i [denne delen av nettet], blant anna for å ivareta omsynet til eigarmangfald eller å sikre at alle får tilgang på ikkje-diskriminerande og transparente vilkår. Sidan det gjeldande frekvensløyvet for [denne delen av nettet] gjeld til 2020, vil slike krav måtte innarbeidast i nytt løyve frå 2020 (s. 50).

Det er fristende å tenke at de i Kulturdepartementet er skikkelig lei av alt styret med konsesjonsregulering av kommersiell riksdekkende radio, og helst vil slippe å drive med sånt. Derfor krysser de fingrene for at Telenor-selskapet Norkring skjøtter portvaktoppgaven sånn noenlunde greit. Hvis ikke, får problemene tas i 2020.

Det blir interessant å følge den videre behandlingen av radiopolitikken. Får regjeringen endret en grunnleggende del av norsk kringkastingspolitikk i skyggen av den teknologiske DAB-debatten? Eller utløser forslaget kanskje en debatt om mediestøtte til andre radiokanaler enn dem NRK lager?

Spørsmålet diskuteres også i EU-sammenheng. På en konferanse i Brussel denne uken gikk generaldirektør for utdanning og kultur Jan Truszczynski i EU-kommisjonen inn for én felles momssats: “We believe content should be taxed the same way, whether is printed or in tablets,” sa han ifølge Euractiv. EU-kommisjonen utreder nå en reform av reglene for merverdiavgift. Landene kan ha ulik mva i dag, men den må ligge i en “korridor” mellom 15 og 25 prosent (men kulturprodukter kan ha lavere sats — i Tyskland har aviser og bøker en sats på 7 prosent). Truszczynski antyder at en skrantende mediebransje kan få indirekte støtte via lavere merverdiavgift.

I de fleste EU-land er det lavere momssatser for papirbasert enn for digitalt distribuert innhold, ifølge en oversikt fra den europeiske avisutgiverorganisasjonen ENPA. Differansen er størst i Danmark, som har samme satser som Norge.

Omtrent samtidig så vi en mer indirekte konsekvens av BBCs nye sitiuasjon, nemlig en lenge annonsert, ny internettstrategi. Etter et drøyt tiår med ekspansjon — og mange ulike mer eller mindre vellykkede eksperiment — skal BBC nå konsentrere seg om fem “hovedproduktgrupper” på nett:

• Nyheter, sport og vær
• Den audiovisuelle nettapplikasjonen iPlayer og TV
• Radio og musikk
• Tilbud til barn
• Udanning og kunnskap

Ikke akkurat smale betegnelser, dette. En kan kanskje lure på hva en allmennkringkaster kan finne på som ikke passer i en av disse sekkene. Svaret er i hvert fall en ganske omfattende liste: Halvparten av BBCs 400 delnettsteder skal stenges eller flyttes, stoff som ikke er nyheter skal vekk fra distriktstilbudet, det skal bli mindre underholdningsbransjenyheter, færre nyhetsblogger, mindre sportsnyheter og færre direkte sportsoverføringer. I tillegg skal flere deltilbud automatiseres, og enkeltstående diskusjonsfora skal vekk. BBC lover også blant annet å ikke selv starte sosiale nettverkstjenester eller nettleksika, eller investere i eksklusive sportsrettigheter for nettet. Alt i alt skal budsjettet for BBC på nett ned 25 prosent.

Det er flere interessante aspekt ved denne nye strategien. Den kommer etter flere år med feider der kommersielle konkurrenter har krevd måtehold fra den offentlig finansierte institusjonen. Selv om strategien altså også ses i lys av BBCs nye rammevilkår under nye styresmakter, er det grunn til å tro at noe lignende kan skje i Norge. Det blir også interessant å se hvordan den offentlig finansierte ikke-kommersielle institusjonen i tiden framover vil forholde seg til kommersielle sosiale nettverk som Facebook, eller til Twitter og YouTube for den del. En mer umiddelbar konsekvens er at en hel masse nettinnhold står i fare for å forsvinne: “The material taken offline is stored for future reference, or deleted altogether”, meldte nemlig BBC Online. Det er ikke en holdning som rimer med en helhetlig strategi for nettsatsing.

Mediebedriftenes Landsforening (MBL) ønsker imidlertid en hasteendring av kriteriene for den eksisterende pressestøtten allerede nå. I et brev til Kulturdepartementet krever MBL at støtten må gjøres såkalt plattformuavhengig, altså at også andre medieprodukter enn de papirbaserte skal kunne støttes (se også Kampanjes omtale). MBL begrunner slik:

Avisene er nå i full gang med å utvikle abonnementsmodeller der man knytter papiravisen tettere sammen med en elektronisk utgave, med sikte på å skape en ny forretningsmodell som kan bidra til å finansiere den langsomme overgangen fra en i hovedsak papirbasert avisøkonomi, til en i hovedsak nettbasert avisøkonomi. Dersom de støtteberettigede avisene på grunn av at pressestøtteordningen ikke tillater støtte basert på elektroniske utgaver, ikke klarer å takle denne overgangen, vil det få svært negative konsekvenser for muligheten til å opprettholde et nødvendig avismangfold i fremtiden.

Mediestøtteutvalget leverte som kjent en delt innstilling. Men begge alternativene som ble presentert — “flermedialitet” og “omfordeling” — forutsetter at støtten gjøres plattformnøytral. MBL støtter flermedialitetsalternativet, som foreslår å beregne grunnlaget for den direkte pressestøtten ut fra tre kriterier: Brukerbetaling (70 prosent), redaksjonell bemanning (20 prosent) og nettodekning (10 prosent).

En endring til en plattformnøytral beregning vil være en ukontroversiell tilpasning, mener MBL. Hvis forslaget tas til følge, betyr det altså at betalte “eksemplarer” også av digitale produkter vil telle med i støtteberegningen. Eksempler kan være abonnementsprodukter på iPad, slik flere aviser nå tilbyr.

I utredningens kapittel 8 redegjør utvalget for de ulike alternativene og hvilke konsekvenser de vil få i forhold til dagens nivå på mediestøtten.

I høringsbrevet ber for øvrig Kulturdepartementet høringsinstansene spesielt om å vurdere det store stridsspørsmålet i utredningen — nivået på merverdiavgift på papirbaserte og digitale presseprodukter. Instansene bes om å rangere de tre alternativene. Høringsuttalelsene publiseres fortløpende.

Tanken er at disse kringkasternes TV-kanaler er samfunnsmessig viktige: ”Formidlingsplikt er basert på et premiss om at en gitt kanal ivaretar et samfunnsoppdrag og derfor bør være sikret fremføring til seerne”, som det heter i et ferskt dokument fra regjeringen (Kongelig resolusjon, s. 1). Med den begrunnelsen pålegger staten kringkasterne og distributørene en plikt av hensyn til publikum: ”Det primære formålet med formidlingsplikten er å sikre publikum tilgang til kanaler som oppfyller et samfunnsoppdrag” (Kongelig resolusjon, s. 2).

Politiske tiltak har en tendens til å endre både innretning og formål med tiden. Slik er det også i mediepolitikken. Den som leser mediestøtteutvalgets rapport om pressestøtte som kom rett før jul vil se at de direkte støtteordningene for pressen har blitt til i helt konkrete historiske situasjoner — og har blitt endret både i form og omfang flere ganger siden de ble lansert på slutten av 1960-tallet. Allmennkringkasting er et annet eksempel: Innført på 1930-tallet for å organisere radiomediet som et allmennyttig, statlig, ikke-kommersielt monopol, og endret gjennom hele sin snart 80-årige historie til noe som omfatter også TV og internett, og ulike kommersielle aktører. Reglene om formidlingsplikt har også blitt omarbeidet flere ganger etter innføringen i 1988. Nå har departementet sendt dem på høring igjen — for tredje gang bare siden sommeren 2009.

Per i dag er fem kanaler fra tre kringkastere sikret formidlingsrett: NRK1, 2 og 3, det ikke-kommersielle grasrottilbudet Frikanalen og TV 2s hovedkanal. Og selv om man i over ti år har diskutert en utvidelse av plikten til å omfatte alle typer TV-distributører, gjelder reglene stadig kun kabel-TV-selskaper som Canal Digital og Get, mens bakkenettdistributøren RiksTV, satellittselskap som Viasat, samt Lyse og andre IPTV-leverandører går klar. Fra 1. januar i år ble imidlertid reglene for formidlingsplikt endret på et vesentlig, grunnleggende punkt. Nå innebærer de plutselig også en plikt for seerne.

Seerbetaling
Formidlingsplikten har alltid bygget på et prinsipp om vederlagsfrihet, formulert i forarbeidene til lov om kabel-TV-sendinger: ”Kabeleigar skal ikkje kunna krevja spesielt vederlag for formidling av program som han etter reglane er pliktig å formidla — verken frå sendeselskap eller frå abonnentane” (sitert i Kongelig resolusjon, s. 4).

I avtalen (pdf) som på nytt gjør TV 2 til en formidlingspliktig allmennkringkaster, signert i desember 2010, forkastet departementet dette prinsippet. Grunnen var at vederlagsfrihet for seerne ikke er ”tilpasset kommersiell allmennkringkasting” (Kongelig resolusjon, s. 4).

Det virker kanskje litt merkelig at departementet oppdager denne manglende tilpasningen først nesten 20 år etter at formidlingspliktreglene begynte å gjelde for kommersiell allmennkringkasting. Faktum er at departementet under Arbeiderpartiets ledelse, i tråd med stortingsflertallet, så sent som i 2006 argumenterte for at det var avgjørende for seerne å få TV 2 gratis. Avtalen TV 2 hadde med staten slo derfor fast at selskapets hovedkanal skulle være gratis i det digitale bakkenettet ut 2009 — akkurat slik den var i kabel-TV-nettene (se feks St. meld. nr. 30 (2006–2007)) Det virker altså ikke særlig troverdig når departementet trekker fram det arkaiske ved ordningen om vederlagsfrihet. Kanskje er det andre, mer pragmatiske hensyn som ligger bak regelendringen?

I det ferskeste dokumentet som diskuterer formidlingsplikten — en høring med den fengende tittelen ”om produktplassering og korte reportasjer mv.” — kommer departementet med noen andre argument for at distributørene skal kunne sende regningen for formidlingsplikten til seerne. ”Etter departementets syn fremstår ikke prinsippet om vederlagsfrihet som hensiktsmessig i dag”, heter det i høringsnotatet. To forhold skal underbygge dette synet: Det ene er at departementet tidligere har ment at status som formidlingspliktig kringkaster ikke bør ha relevans for kringkasterens vilkår hos distributørene. Det betyr at TV 2 ikke skal tape på formidlingsplikten i møte med kabel-TV-distributørene. For det andre er ikke satellitt‑, bakkenett- og IPTV-distributører forhindret fra å kreve vederlag fra publikum for TV 2, og samme regler bør gjelde for samtlige plattformer i dette spørsmålet, mener departementet.

En kunne selvsagt snudd på det, altså videreført prinsippet om vederlagsfrihet og tatt i bruk muligheten som ligger for å innføre plattformnøytral formidlingsplikt. Da hadde ikke bare bakkenettbrukerne, men også satellitt- og IPTV-seere blitt inkludert i gruppen som det er viktig at får TV 2s samfunnsnyttige sendinger. Det praktiske problemet er selvsagt TV 2: Selskapet vil ha penger for å fortsette med allmennkringkasting, og staten vil ikke ta den utgiften over statsbudsjettet eller TV-lisensen. Derfor sendes regningen til seerne. Pragmatiske hensyn ligger altså bak en grunnleggende endring.

TV 2s mediestøtte
En bivirkning av denne kreative vrien er også interessant: TV 2s finansiering får en, riktig nok forholdsmessig liten, komponent av direkte statsstøtte. Fram til 2009 tenkte man at du som seer betalte ved å låne din tid, ditt blikk og din hjernekapasitet til reklamen på TV 2. Fra i år må du i tillegg betale en sum penger som går via kabel-TV-selskapet til TV 2. Det har staten bestemt. Alle som benytter seg av Canal Digital eller Gets tilbud får allerede TV 2 som en del av deres kanalpakker. I praksis vil det nye vederlaget for kanalen derfor trolig komme som en økning i den månedlige abonnementsprisen. Slik har TV 2 fått en egen, ny form for mediestøtte pålagt av staten, betalt med en egen sum av publikum.

Med denne ordningen får plutselig TV 2 og NRK noe nytt til felles: Begge selskap er begunstiget med en kulturpolitisk begrunnet inngripen i markedet for å sikre noen mediepolitiske mål — helt konkret gjennom egne finansieringsmodeller. Selvsagt er ordningene av ulik størrelse og betydning. Selv om nivået ikke er klart, vil subsidien for TV 2s vedkommende utgjøre en brøkdel av de totale inntektene, og ordningen går visstnok klar av EUs statsstøtteregler. For seerne er forskjellen kanskje ikke så stor. Den ene fakturaen heter ”kringkastingsavgift” og sendes til Lisenskontoret i Mo i Rana som samler inn pengene til NRK, mens den andre heter ”månedsavgift” eller noe slikt og sendes til Canal Digital eller Get, som vil gi en del av summen videre til TV 2. Og regningene skal alle kabel-TV-seere betale, enten de vil eller ikke.

TV 2 mister dermed et av sine favorittargument i kampen mot NRK, nemlig at lisensinstitusjonen, med sikret inntekt uavhengig av konjunkturer, har et urettferdig fortrinn i konkurranse med aktører som baserer sine inntekter på det kommersielle markedet. Fra nå av bør det bli vanskeligere for TV 2 å bruke sterke ord — eksempler fra de siste månedene inkluderer blant annet ”galskap” og ”voldtekt” — i beskrivelsen av hvordan det føles for selskap som livnærer seg ene og alene på markedet når de skal konkurrere med en aktør med en inntektsstrøm sikret av staten.

Kanskje kan et resultat av den kreative endringen av formidlingsplikten dermed bli en litt mer nyansert mediepolitisk debatt?

• Hele utredningen.
• Sammendrag av utvalgets anbefalinger.

Se kommentar av professor Helge Østbye: Momsfritak — et fortrinn papiravisene bør få beholde.