Denne utfordringen overvant Støre i landsmøtetalen. Han unnlot ikke å kritisere regjeringen og han pekte på alvorlige problemer som hele verden står overfor. Likevel bar talen frem en positiv og oppløftende tone – særlig for Arbeiderpartiets medlemmer, som var ute av seg selv i begeistring. Hva var det Støre gjorde?

For det første presenterte han seg selv som en leder – en statsminister – med overblikk, visjoner og selvtillit, en mann som så ut til å ha løsningene og var klar til å gå i gang. Dette personlige overskuddet var tydelig i bruken av humor. En opposisjonsleder med moderate tall på meningsmålingene, er under press. I en slik posisjon blir humoren ofte sur, sint eller bitende. Slik var Støres bruk av humor ikke, den var heller avslappet og ertende, slik vi ser det hos personer som føler seg sikre og ovenpå. Vi må følge Barack Obamas råd, sa han: «Don’t do stupid shit. Om dere lurer på hva det betyr, så spør Thorbjørn Berntsen om en passende oversettelse.» I spørsmålet om privatisering sa han at «Høyre er så ivrige på å selge unna verdier at det er dager jeg er redd for at de vil selge Kåre Willoch!», og så tilføyde han utenfor manus: «Men da får vi legge inn bud, tror jeg». Ja, selv harseleringen med regjeringens bruk av ordet «robustiserende» fremstod mer lattermild enn forarget.

Foto: Sandra Skillingsås, Arbeiderpartiet cbd

Partileder Jonas Gahr Støre (Ap) holder landsmøtetalen i Folkets hus i Oslo 20. april 2017.

For det andre presenterte han seg selv og Arbeiderpartiet som en sikker hånd på rattet i en usikker tid. De gir svar på de store spørsmål, fremfor å henge seg opp i de små detaljene. Som han sa tidlig i talen: «Mønsteret de siste årene har vært: Først sjokkene, vantroen. Så etterpå analysene, etterpåklokskapen: Hva gikk galt?». I motsetning til regjeringen, forstår tilhørerne, har Støre og Arbeiderpartiet ikke en slik ad hoc tilgang til politikk: «Det betyr slutt på å late som segway og vannskutere og lakrispiper er like viktig – nei, viktigere – enn å fullføre pensjonsreformen!» Hvor Høyre underforståes som tekniske byråkrater som er opptatt av detaljer, fremstilles Arbeiderpartiet som en bevegelse med politikk og retorikk som har større utsyn og potensial enn Høyres liberaliseringspolitikk. Samfunnsproblemer må håndteres av aktive politikere som griper inn, er argumentet. De må politiseres, sa Støre, og fortsatte med et smil: «Ellers blir vi mindre robustifiserte!»

En siste grunn til suksessen i Folkets hus er måten Støre tegner et positivt bilde av det norske samfunn og fletter seg selv og partiet inn i en lang politisk tradisjon for å skape og ta ansvar for dette samfunnet. Han innleder med stor energi og erklærer: «Jeg har aldri vært klarere, aldri kjent på en slik drivkraft.» Vi er klare, sier han, «til å lede landet i en urolig tid!» Ja, han snakket som om han allerede var den som ledet landet: «Vi er i gang, selv i opposisjon.»

Gjennom hele talen følger beskrivelser av Norges kvaliteter og muligheter: Vi skal ikke frykte den foruroligende utvikling i verden for «vi har et sterkt immunforsvar mot splid og urettferdighet.» Vi kan løse de store oppgaver hvis vi «tar vare på det sterke samholdet og de små forskjellene.» Klarer vi det kan vi «i Norge sammen møte fremtiden – ikke med frykt, men med håp!» Norge kan gjøre en stor forskjell i verden, forteller Støre, «vi har vist det før. Tenk på vaksiner til alle verdens barn. Eller vern av regnskog.» Og nå skal vi «lede an i et internasjonalt krafttak for å redde havets helse!»

Støre ga mye av oppskriften på en retorisk og politisk suksess: En tillitverdig leder, en sikker politisk hånd på rattet, og etableringen av et fellesskap vi kan være stolte over. Delegatene var begeistret, men Støres politiske motstandere deler neppe denne begeistringen, så det blir spennende å se hvordan de møter hans statsminister-retorikk.

Inntredelsestalen blir en tale hvor den kjente, frie og friske formen vil vike for opplesningen av et omhyggelig gjennomarbeidet manuskript skrevet av taleskrivere. Det blir ingen enkel oppgave for taleskriverne å finne Trumps tone og stemme som president. De flotte og velformulerte setningene som taleskriverne vanligvis skaper til slike situasjoner, høres ganske enkelt ikke ut som den Trump vi har lært å kjenne.

Den retoriske bevegelsen fra en ukontrollert presidentkandidat mot en mer kontrollert president begynte allerede med Donald Trumps seierstale på valgnatten. Denne talen hadde de retoriske kvalitetene han har vist gjennom hele valgkampen, men gav oss også en forsmak på hva vi kan vente oss. Vi fikk både den nye presidentaktige tonen og den kjente pratsomme stilen med politiske innspill ut fra hva Trump tilfeldigvis kom i tanke om.

Til majestetisk musikk hentet fra klimaks-scenene i en Hollywood-film spaserte Trump mot talerstolen, fulgt av sin yngste sønn, konen Melania Trump, samt sine andre døtre og sønner og mer familie.

ABC Breaking News | Latest News Videos

Stemmen var rolig og behersket, nærmest mild, da han innledet med å takke tilhørerne «Takk, takk, takk alle sammen». Han slo armene ut. Smilte og sa «Beklager at dere måtte vente –  kompliserte saker, kompliserte saker». De første ordene fra den nyvalgte presidenten var lik den retorikken han har brukt i sine enorme valgmøter over hele USA. Enkle setninger med få ord som ofte har bare en eller to stavelser – og gjerne med visse ord utelatt. Grammatisk hadde hans første ord verken verb eller objekt. Hva var det som var komplisert? Politikk? Overdragelse av makt? Ville den fullstendige setningen ha vært «politikk er kompliserte saker»? De tomme rommene må tilhørerne selv fylle.

Den imøtekommende og vennlige stilen fortsatte med storsinn da han anerkjente Hillary Clinton for å ha gjennomført en meget, meget hard valgkamp, og sa at «vi skylder henne stor takknemlighet for hennes tjeneste for landet». Så slo han fast at det var tid for Amerika å hele adskillelsens sår og forenes som et samlet folk.

Noen ble kanskje overrasket over denne vennligheten, storsinnet og ønsket om enhet fra en mann som er blitt kjent som klodens største mobber. Men egentlig er det ikke så overraskende. For det første krever genren en slik holdning. Det er dette alle nyvalgte presidenter har sagt før Trump. For det andre har Trump tidligere vist at han kan være både storsinnet og imøtekommende – så lenge det går bra for ham. Hvis andre roser ham og taler positivt om ham, gjengjelder han vanligvis denne holdningen. Det er når han møter motstand, når han blir kritisert eller angrepet, at han svarer med uforbeholden aggresjon og fornærmelser.

Mens de første ordene var utenfor manuskript, begynte Donald Trump nå å følge teksten på teleprompteren som hans taleskrivere hadde skrevet. Her hører vi den nye og mer tradisjonelt velformulerte presidentaktige tonen. Den har et skriftlig ordvalg og stil, som skiller seg fra måten Trump har snakket på til sine valgmøter: «I pledge to every citizen of our land», «I am reaching out to you for your guidance and your help», «Vårt lands glemte menn og kvinner, vil ikke lengre være glemte», «Vi må gjenvinne vårt lands skjebne og drømme stort, djervt og dristig». Ikke akkurat uttrykk og talemåter vi tidligere har hørt fra Trump. Men det gir en fornemmelse av hvordan hans taleskriver kommer til å få ham til å høres ut.

Da Trump kom til takksigelsene sine, endret stilen seg tilbake til uttrykksmåten fra valgkamptalene – ikke med fornærmelsene og uthengingen, men med den hverdagslige, tilstedeværende og spontane retorikken. Nå kom de plutselige innskytelser, som å invitere den intetanende republikanske formann, Reince Priebus, på scenen: «Get over here, Reince. Boy, oh, boy, oh boy. It’s about time you did this right. My god. Nah, come here. Say something”. I motsetning til den evig over-forberedte Clinton eller den alltid veltalende Obama, snakker og opererer Trump etter innfallsmetoden. Fri fra manuskript og normer sier han det som faller ham inn i øyeblikket, og gjør det med vanlige ord, formulert i korte setninger og få stavelser: «I will not let you down. We will do a great job. We will do a great job”.

Det er denne uttrykksformen som gjennom hele valgkampen har gitt ham autentisitet og personlig troverdighet. Han fremstår vanlig og ekte. I motsetning til den korrekte Clinton som leser opp fra et manus, er han tilsynelatende bare seg selv. For mange ligger appellen i at han ikke snakker som en profesjonell politiker, men derimot som folk flest. Derfor opplever mange at de kan identifisere seg med Trump: Han snakker som meg, så derfor må han jo være som meg, og derfor forstår han meg. Vi stoler på dem som er som oss selv.

Selv om Trump kanskje ikke er som folk flest, selv om han er en milliardær, så er det enda viktigere at han verken snakker som en politiker eller oppfører seg som en politiker. Det retoriske spørsmål er hva det gjør med hans troverdighet når han i sin nye rolle som president både politisk og retorisk kommer til å handle som en politiker. Rollen krever politiske handlinger, genrene han kommer til å tale, skrive og kommunisere innenfor krever tradisjonell politisk retorikk. Vil han miste sin retoriske troverdighet som en anti-politiker, eller vil han klare å redefinere rollen som president?

En annen utgave av denne teksten har tidligere vært trykt i Bergens Tidende.

Jo mer vi tenker over alle disse utsagnene om hvem som vant, desto tydeligere blir det at vi lærer lite av dem. Det er sjeldent klart presis hva som menes med å vinne. Begrunnelsene virker ofte generelle og temmelig spekulative, og det er ikke noen måte å sjekke om kommentatorer og eksperter har rett når de avgir dommene sine. I motsetning til sport har politisk debatt nemlig ikke utvetydige regler for tap og seier.

Foto: Bill B cb

Fra den andre debatten mellom Trump og Clinton 9. oktober 2016 (skjermbilde).

Et bedre spørsmål enn «hvem vant» er «hva gjorde debattantene retorisk og hvilke betydning kan vi anta at det får». Vi kan for eksempel se på hvordan debattanter snakker og formulerer seg. Hvilke argumenter de velger. Hvilke ord og uttrykk de benytter. Hvordan de henvender seg til hverandre og til befolkningen. I valgkampen har vi har blant annet sett Donald Trump fornærme motstandere, kaste om seg med nedsettende uttalelser om kvinner og minoritetsgrupper, og bruke en narsissistisk selvforherligende retorikk den vestlige verden ikke har sett siden Benito Mussolini: «I am amazing», «I will be so presidential». Hvilken overbevisningskraft kan en slik språkbruk ha?

Stemmesamlende retorikk

Det mest åpenbare man oppnår ved å snakke på denne måten, er tilsynelatende det motsatte av det som var målet: man skubber folk vekk. Ikke bare Demokrater, men også mange Republikanere er nå blitt skubbet så langt fra at de offentlig sier at de vil stemme på Clinton. Men samtidig er denne språkbruken et effektivt middel til å vinne dem som allerede synes det samme som deg og styrke tilslutningen hos dem du har vunnet. I retorikken kaller man denne debatt-strategien for stemmesamlende, og det er presis denne type retorikken som Trump benytter.

Stemmesamlerens retorikk kjennetegnes ved å ha ideologisk og overordnet argumentasjon, den er ofte karismatisk og bruker fortellende, billedlige trekk samt korte, markante formuleringer. Man snakker stort sett til de frelste og knytter dem som tror enda tettere til seg. Slik snakker Trump. Hans første ord i den første debatten var: «Våre jobber flykter ut av landet. De går til Mexico. De går til mange andre land». Ford flykter, sa han. «Tusener av jobber flykter fra Michigan, flykter fra Ohio. De flykter alle sammen».

Trumps svar er å «redusere skattene kolossalt, fra 35 til 15 prosent for virksomheter, store og små bedrifter. Dette blir en jobbskaper vi ikke har sett siden Ronald Reagan. Det blir vakkert å se». For oss i Norge kan slik utilslørt skryt og amerikansk storhetsvanvidd virke temmelig fremmed, men prøv å legg merke til formuleringene. De er vanlige og enkle, korte og poengterte. De er stort sett som vanlige folk snakker, bare mer fyndig og med understrekende gjentakelser. Hør bare beskrivelsen av USA med Trump i Det hvite hus: «Selskaper vil komme. De vil bygge. De vil utvide. Nye selskaper vil starte opp». På skrift ser det nesten ut som en lese-lett-bok for småbarn, men slik tale er til å forstå og god til å skape identifikasjon mellom Trump og velgerne. Han snakker som oss, og derfor må han jo være som oss. Han må være en person som forstår oss og våre problemer.

Dette er klassisk utfordrer- og opposisjons-retorikk: Beskriv elendigheten, si hvordan du vil løse problemet og beskriv så hvor vidunderlig alt blir.

Stemmeflyttende retorikk

Sammenlign dette med Hillary Clintons svar på samme utfordring: «handel er et viktig tema. Vi er fem prosent av verdens befolkning, vi må handle med de andre 95 prosent». Fremfor å si at «America is great», innleder hun med å minne om at USA er avhengig av resten av verden. Så fortsetter hun med løsningen sin, men forklarer den langt mer abstrakt og teknokratisk: «Vi har bruk for å få et skattesystem som belønner arbeid og ikke bare finansielle transaksjoner. Og den type plan som Donald har lagt frem ville være trickle-down økonomi enda engang».

Slik snakker vanlige folk ikke. Dette er system-analyse, en analyse som uten tvil er korrekt, men den inviterer ikke til identifikasjon. Her er det ikke mye velgeren kan gjenkjenne fra sitt eget liv. Generelt er Clintons retorikk det man i forskningen kaller for stemmeflyttende. I motsetning til den stemmesamlende er denne retorikken karakterisert ved konkret, informativ argumentasjon, stor informasjonsmengde, fokusering på få sentrale hovedargument med presiserende og forklarende påstander. Ordbruken er rolig og høflig, og presentasjon og kroppsspråk er moderat.

Den stemmeflyttende retorikk er bedre egnet til å vinne tvilere og bevegelige motstandere. Hvilket nettopp er det som er skjedd: Trump har skubbet moderate republikanere bort, og mange av dem har Clinton vunnet over. Hvis du som velger allerede har bestemt deg reagerer du ikke uten videre positivt på motargumenter og ny informasjon, tvert imot kan de skubbe deg enda lengre vekk. Men hvis du er åpen og i tvil er du mottakelig for sivilisert, nyansert og grundig argumentasjon.

Så hvem vant? Hvilken retorikk vinner du med: Stemmeflyttende eller stemmesamlende? Svaret er todelt: Med sine angrep, avbrytelser og sterke utsagn har Trump antagelig festet grepet om sine egne, men uten å vinne nye velgere. Med sin mer resonnerende, nyanserte og moderate retorikk – og personangrep fremført nøkternt som sitater fra Trump selv – har Clinton antagelig vunnet flest tvilere. Hun har antagelig også hentet velgere som hadde tenkt på å stemme Trump. Det er ikke mange slike man vinner, men de er ekstra verdifulle, fordi de teller dobbelt: Motstanderen taper en, du vinner en.

Det er naturligvis nyanser i dette bildet. For eksempel har Clintons retorikk også stemmesamlende trekk. Men å kjenne til den stemmesamlende og stemmeflyttende retorikken gjør det både enklere og mer interessant å forstå debattens retorikk. Så prøv å se etter disse neste gangen du ser en debatt.

Men budskapet blir også kalt for “Kongens første nei”. Det kom nemlig et annet og minst like viktig nei: En tale som Kongen holdt 8. juli, 1940. Dette er antagelig Kong Haakons viktigste tale. Så la oss gå tilbake til dagene før denne talen og se hvordan den ble til:

Mismotet brer seg i Norge. Det er gått nesten to måneder siden tyskerne overfalt landet. 9. april flyktet regjeringen og kongen til Hamar, siden videre til Tromsø og endelig den 7. juni til England. Blant nordmenn flest er eksilregjeringen ikke særlig populær. Den fremstår tvilrådig, handlingslammet og uheroisk; tyskerne propaganderer for å undergrave dens posisjon ytterligere. Både blant vanlige borgere og ledende personligheter er det en utbredt oppfatning at krigen er tapt.

I Oslo fører norske politikere forhandlinger med den tyske okkupasjonsmakt. Reichskommissar Terboven vil avsette regjeringen og få kongen til å abdisere. I stedet skal det opprettes et norsk riksråd: en representasjon innsatt av Stortinget og organisert som et samarbeidsorgan for okkupasjonsmakten. Med håp om likevel å bevare et visst selvstyre går de tilstedeværende medlemmer av Stortingets presidentskap med på Terbovens ønske, og den 27. juni sender presidentskapet et brev til kongen. Her heter det at regjeringen Nygaardsvold ikke lengre har fullmakt; Kong Haakon blir bedt om å abdisere “av hensyn til folkets velferd og landets framtid”.

Utenriksminister Halvdan Koht går umiddelbart i gang med et utkast til svar. Flere av argumentene og formuleringene har han allerede klar fra en regjeringserklæring han har skrevet og lest opp i BBC-studio den 24. juni. Da meldte eksil-myndighetene at de anså forhandlingene i Oslo som grunnlovstridige. I det nye svaret gir Koht nå en mer utførlig konstitusjonell argumentasjon. Hans utkast drøftes inngående på flere regjeringskonferanser og vedtas i statsråd den 3. juli. Svaret sendes som brev til Norge slik at det når fram til Kongens opplesning i radio den 8. juli.

Foto: Oslo Museum (ukjent fotograf)cba

Oslo, 7. juni 1945: Kong Haakon vender hjem fra eksilet i Storbritannia.

Første del av talen bygger opp Kongens karakter og troverdighet som en legemliggjøring av valgspråket “Alt for Norge”. Her viser han seg som en monark hvis høyeste mål er å tjene sitt folk – uansett hvilke ofre det måtte innebære. Deretter undergraver han Presidentskapets troverdighet ved å fremstille det som offer for militær tvangsmakt. Så følger en logisk klar og formell, konstitusjonell argumentasjon, som slår fast at den foreslåtte ordning er forfatningsstridig. Kongen og regjeringen kan stadig legitimt utøve sine verv. Samtidig imøtegås den kritiske stemningen i Norge ved å forklare at Konge og regjering kun oppholder seg i utlandet fordi okkupasjonen og presidentskapets avtale med den tyske krigsmakt tvinger dem til det.

Talens avslutning bringer den konstitusjonelle argumentasjonen tilbake til kongens person og troverdighet. Kontrasten mellom presidentskapet og eksilmyndigheten er nå tydelig. Presidentskapet representerer ufrihet, svakhet og vakling; eksilmyndighetene representerer frihet, styrke og fasthet. Selv om Konge og regjering har forlatt landet, er det de som kjemper for nasjonen.

Talens rolige og avbalanserte, men likevel alvorlige tone, styrker Kongens og regjeringens troverdighet. Fremføringen bidrar til dette. Kongen taler langsomt og tydelig artikulert. Han gjør hyppige pauser, ofte mellom bare to eller tre ord. Den avslepne og litt stive danske uttale synes å passe til situasjonens alvor, og blir av radiolytterne “tatt imot som manende”.

Presidentskapets brev av 27. juni vakte forbitrelse og fortvilelse i Norge. Kongens tale renser luften og gir det svar som “folk halvt ubevisst hadde ventet på”. Av de syv radiotalene som eksilmyndighetene holder fra midten av juni til slutten av juli, er det fremfor alt denne som sørger for at de klargjør sin stilling og vinner slaget om opinionen.

“Kongens andre nei” er antakelig den mest betydningsfulle av alle Haakon VIIs taler. Ingen annen tale bidro som denne til å gjøre ham til et symbol på Norges sak. I løpet av juli ble han ikke bare nasjonens mest respekterte og populære person; han oppnådde en nærmest sagaaktig posisjon, het det i en rapport fra BBC Intelligence Department: Lojalitet til landet var nå stort sett ensbetydende med lojalitet til Haakon VII som person.

Vi lever i tiden for de store spørsmål: Hva skal vi leve av i fremtiden? Bærer velferdsstaten også for neste generasjon? Hvordan forholder vi oss til de titusener som banker på døren vår og vil inn?

Et opplyst og fordomsfritt ordskifte er forutsetningen for at vi i fellesskap finner kloke svar.

Vi har ikke mangel på debattarenaer. Flere enn noen gang skriver, mener og analyserer. Men skal våre diskusjoner fører oss fremover, må vi ha stemmer som utfordrer oss.

Vi må ha stemmer som får oss til å tenke tanker, vi ikke har tenkt før. Tanker som åpner opp for ny innsikt og andre meninger. De viktigste stemmene viser frem nyanser og dilemma, de går løs på flere tema og får oss til å se nye vinkler. De løsriver oss fra våre fastlåste standpunkt.

Høsten 2013 mistet Vestlandet en slik stemme. BTs politiske redaktør, Sjur Holsen, representerte en forbilledlig vestlandsk ytringstradisjon. Med skarpt intellekt, bred orientering, og et mangfold av interesser tok han for seg alle slags problemstillinger.

Store, som klima og folkevandringer. Mindre, som Brann og lokalpatriotisme. … Hvis man da aksepterer at Brann er en liten problemstilling? Alltid kunnskapsrikt, alltid velskrevet, ofte utfordrende. Og aldri kjedelig.

Sjur Holsen er borte, men nye stemmer kommer til.

Sparebanken Vest ønsker å støtte dem som kan gå i Holsens fotspor.

Banken vil bidra til at nye stemmer utfordrer og gir innsikt. Derfor deler Sparebanken Vest i år – for første gang – ut Sjur Holsens minnepris.

Les. lær, reis! … Det var Sjur Holsens oppfordring til unge studenter. De måtte oppleve verden for å forstå den. De måtte ut for å forstå Norge på nytt. Minneprisen består av et reisestipend på 100.000 kroner. Disse midlene skal gi en ung samfunnsdebattant nye perspektiver og kunnskap som kan komme oss alle til nytte.

Jeg er stolt over å være i juryen for denne minneprisen og det har vært en glede å jobbe med juryens to andre medlemmer, som begge er tidligere sjefredaktører i Bergens Tidende: For det første Trine Eilertsen, som nå er politisk redaktør i Aftenposten. For det andre Gard Steiro, som nå er nyhetsredaktør i VG. Vi er alle tre imponerte og stolte over dette års vinner.

Den første vinneren av Sjur Holsens minnepris er … en kvinne. Hun er ung, bare 26 år, men har allerede markert seg som en uredd, meningssterk og bredt orientert debattant. Hun har ivrig publisert, kommentert og debattert i tidsskrifter, aviser og kringkasting:

Fra Dag og Tid til Bergens Tidende, fra Klassekampen til Dagens Næringsliv, fra NRK til The Guardian.

Hun har skrevet klokt om alt fra vitenskapelig objektivitet til kunst og kultur. Hun har avvist at en foreleser er en selger og kommentert parlamentsvalg på Grønland. Men det er klimakrisen og behovet for bærekraftig utvikling som engasjerer henne sterkest.

Hun stod i spissen for kampen for et fossilfritt Universitet i Bergen og har kritisert Statoils innflytelse på kultur og utdanning.

Som medstifter og redaksjonsmedlem av tidsskriftet Røyst har prisvinneren bidratt til en ny arena for debatt på venstresiden.

Prisvinneren er mangfoldig. Som scenekunstner har hun arbeidet med teater i flere europeiske land. Etter studier ved Universitetet i Bergen ble hun doktorgradsstipendiat i antropologi ved University of Cambridge.

Kort sagt: Årets vinner er et forbilde for andre unge stemmer – ja, for alle som ønsker å delta i samfunnsdebatten.

Hun angriper ufortrødent det hun mener er feil og kritikkverdig, men gjør det aldri hånlig eller avferdigende. Hun avviser argumenter, men ikke mot-debattanter. Hun er skarp, uten å bli ubehagelig. Hun har vilje for saken, uten å vise uvilje mot personen. Hun er klar og tydelig uten å miste nyansene.

Hun er en ung vestlands-stemme som utfordrer og gir innsikt.

Jeg er stolt over å kunne presentere for dere vinneren av Sjur Holsens minnepris 2016:

Mine damer og herrer: Ranghild Freng Dale.

På underlig vis har en tom stol etterhånden utviklet seg til et fast retorisk grep i mange taler. Clint Eastwoods bisarre og usammenhengende samtale med en tom stol under republikanernes konvent i 2012 er uforglemmelig. Stolen representerte president Obama, og Eastwood insinuerte blant annet at presidenten hadde uttrykt seg obskønt overfor andre.

Retorisk blir tomme stoler brukt til å fremstille fravær, mangel på tilstedeværelse – og ingen publikumsinteresse. Derfor er det ikke rart at Donald Trump under den pågående primærvalgkamp i september angrep en fotograf som hadde tatt bilder av mange tomme stoler i salen under en Trump-tale. «I look like a schmuck», klaget Trump, og hevdet at stolene bare var tomme fordi folk i lykkerus løp mot talerstolen for å være tett på ham. Vel, vel.

Retorisk bruk av tomme stoler er altså utbredt. Men stol-grepet i årets tale er bare et av flere grep Obama-administrasjonen har gjort for å videreutvikle State of the Union til virkelig å bli en tale til nasjonen og gjøre den interessant, relevant og forståelig for hele befolkningen – ikke bare for pressen og tilhørerne i kongressen. I en kort video-melding på hjemmesidene til Det hvite hus, forteller president Obama at talen er til folket og at staben nettopp nå jobber for å utvikle nye måter borgene kan se og involvere seg i talen: «While I am writing my team is cooking up new ways you can watch and engage with the speech, and I hope you will all tune in next Tuesday night ‘cause this address will be for you».

Delt skjerm: Nettversjonen av Obamas State of the Union-tale i 2015.

Obama-administrasjonens endringer av hvordan talen formidles – ja, endringer av hva talen egentlig er – er mer omfattende enn de fleste av endringene talen tidligere har gjennomgått, siden den første gang ble holdt av George Washington i 1790. Selv om talen gjennom mer enn 200 år ikke grunnleggende har endret sin karakter og appell, har det likevel vært viktige forandringer. For eksempel har State of the Union ikke alltid vært gitt som tale. Noen presidenter valgte å orientere kongressen skriftlig. Det gjorde for eksempel Thomas Jefferson (1743–1826), som ikke var noen stor taler. Den siste som gav orienteringen skriftlig var demokraten Jimmy Carter i 1981.

De første par hundre år måtte befolkningen lese om talen i avisene. Men i 1923 ble talen første gang sendt på radio, og amerikanerne kunne høre president Calvin Coolidge (1872–1933) orientere nasjonen. I 1947 kunne de som fjernsynsseere for første gang se sin president, Harry S. Truman (1884–1972), holde tale, og i 1997 ble Bill Clinton den første presidenten som formidlet nasjonens tilstand direkte på internett.

Disse endringene illustrerer at talen til nasjonen har beveget seg fra hovedsakelig å henvende seg til kongressen til hovedsakelig å henvende seg til borgerne. Opprinnelig var talen nemlig direkte henvendt til kongressens medlemmer, men i våre dager retter den seg først og fremst mot det amerikanske folket. Dette var særlig tydelig ved Obamas taler fra 2011 og frem til 2015, fordi man her endret formidlingen av talen. Som presidenter før ham brukte Obama ingen former for lysbilder eller presentasjonsteknologi da han holdt talen. Her var det verken PowerPoint eller Keynote. Da talen ble sendt på hjemmesiden til Det hvite hus, derimot, var det annerledes. Her brukte man et oppdelt bilde, et «split screen», så seerne både kunne høre Obama holde talen og samtidig se lysbildene som støttet hans budskap. Lysbildene viste grafer og figurer og bilder av presidenten i samtale med vanlige folk. Denne utvidete online-versjonen ga tilhørerne mulighet for å følge talemanuskriptet under transmisjonen, «se grafer og informasjons-diagrammer over nøkkelområder, twitre sine favorittreplikker og kommentere.»

Før var det vanlig at Det hvite hus før talen bare sendte manuskriptet til pressen. Pressen kunne se talen og følge ordene mens presidenten talte, men kunne ikke rapportere fra den før et bestemt tidspunkt. Offentligheten, derimot, fikk ikke noe eksemplar av talen før etter talen var holdt. I 2011 endret dette seg for første gang: Det hvite hus gjorde en online versjon av talen offentlig tilgjengelig på sin hjemmeside før talen ble holdt. Denne versjonen hadde også utvalgte lysbilder som offentligheten kunne studere.

Siste års State of the Union er et godt eksempel på hvordan Det hvite hus forsøker å nå et bredere publikum og å gi folk flere forskjellige muligheter for å oppleve – og involvere seg i – en tale. Det viser hvordan vår tids taler fungerer på nye og annerledes måter enn tradisjonell talekunst. Selv om talen ble holdt på tradisjonelt vis, uten bruk av digitale presentasjonsteknologier som PowerPoint, hadde publikum over hele USA altså likevel tilgang til den utvidete versjonen og manuskriptet med de utvalgte lysbildene. Det gjorde det mulig for et online publikum både å se presidenten tale og samtidig følge manuskriptet og se lysbildene. Det skal bli spennende å se om Obamas stab virkelig har funnet flere nye måter å holde og formidle den tradisjonelle talen til nasjonen.

Utover endringer i formidlingen får vi kanskje også endringer i selve talens karakter. President Obama ønsker å gjøre sin siste tale utradisjonell. Et av de mest tradisjonelle trekkene ved en presidents siste State of the Union er å se tilbake og fremheve egne resultater og fortreffeligheter. Men Obama har bedt taleskriverne om «ikke å ta foten av gasspedalen». Talen skal ikke være en handleliste med politiske forslag eller en oppramsende avkryssing av hva presidenten og hans administrasjon har oppnådd.

En presidents åttende State of the Union er en vanskelig tale å holde. Talen må se tilbake på det som er oppnådd, men også se fremover på det som bør komme. Talen bør slå tonen an for presidentvalgkampen som er på vei, men også vise statsmannsegenskaper og nasjonalt fellesskap. Taleren må anerkjenne at makten som president vil falle, men likevel vise en styrke og energi som sikrer at hans arbeid blir gjort ferdig. Om Obama og taleskriverne virkelig lykkes med alt dette, om de klarer å skrive en utradisjonell State of the Union, vet vi onsdag morgen. Men det krever mer enn en tom stol og lysbilder.

We can write about the social preconditions for this law, we can tell about the consequences, and we can talk about what it means to be a homosexual in Russia. However, words cannot give us quite the same sense of the issue – of what it is like to be a homosexual or a homophobic in Russia – that photographs can.

This is evident from the winner of World Press Photo of the Year 2014 above. This picture, “Jon and Alex”, taken by the Danish photographer Mads Nissen, shows two young Russian homosexuals at Alex’ home in Saint Petersburg. They have been making love. Nissen has caught a tender, intimate moment of affection and desire. The picture has a rare quality of being out of time and space. It gives us no sign of where or when it is taken. There are no visible clothes, no phones, no furnishing – nothing but the young naked bodies in front of the heavy drapes in the background. The colours are dark; the bottom completely black, the background obscure and golden brown. there is only darkness except for the light on the faces and upper bodies of the two men.

The spiritual sense of eternity and indeterminacy is supported by the man lying down. We know that he is alive, but he looks almost dead or in solemn ecstasy. The picture draws upon a dominant motif in the history of sculpture and painting: Christ lying in the arms of Maria in Michelangelo’s Pietá (1498–99) or Caravaggio’s Saint Francis of Assisi in Ecstasy (1595).

Even though Nissen’s picture is about love and affection – at least on the surface of it – the feelings and the pain depicted in such historic representations, offer a way of understanding the pain that surrounds a sheltered moment of love in Saint Petersburg. This understanding gains further emotional power when seen in context with Nissen’s other photographs in his series “Homophobia in Russia”, which document the harassment and violence towards gays in Russia. The pain seemingly absent in “Alex and Jon” is lurking underneath.

Like many of Caravaggio’s baroque paintings, Nissen’s photograph of “Jon and Alex” is a creation of darkness made significant by a few areas of light, in which we can project our own sentiments and ideas. Interestingly, even though the colours are brighter, we see Caravaggio represented in a similar way in director Derek Jarman’s fictionalised re-telling of the painter’s life; in this film still showing Caravaggio lying ill in his bed.

In many ways, Nissen’s picture also has the quality of a film still tableau. The photograph is not a news shot, it is not a picture of an important event, it is not even a picture of a public event.

Through the history of the winners of World Press Photo, the most common trait has been depiction of war and violence, suffering and conflict. Generally the pictures are from areas outside Western Europe and the USA. Historically, most have been news photos shot in Africa, Southeast Asia and Latin America. Recently, more winners have been pictures from the Middle East. (I elaborate in the paper: Formulas of Prize-Winning Press Photos.)

The picture of “Jon and Alex” seems to be from nowhere – or everywhere. It is a private moment, not a public event. It is tender and loving, not violent and painful. If it’s different from the traditional winners over the years that way, however, it seems to also be part of an emerging trend among the winning photographs of recent years: a cinematic aesthetics that combines artistic compositions with invitation to storytelling.

Compare, for instance to the 2007-winner by Tim Hetherington showing a US soldier sinking onto an embankment in a bunker in Afghanistan. As in Nissens’ picture the colours and lines are not bright, crisp or clear, but rather dark, indistinct and almost blurred. Here as well the brightest point is the face of a human being.

Even though Hetherington’s picture reports on a very public event, a war, it nevertheless seems to present a private moment of an individual.

The same retreat to an intimate privacy can been seen in Samuel Aranda’s World Press Photo of the Year 2011 (submitted to the “People in the news” category). This winning picture shows a mother, Fatima al-Qaws, cradling her son Zayed (18), who is suffering from the effects of tear gas after participating in a street demonstration in Sanaa, Yemen. The photograph does not show the violent public actions we normally see in news shots; instead it presents us with the repercussions of such events for the private, personal life of individuals. It shows us the love between two people.

The picture is not as dark as Nissens’ photo, but it shares the aesthetics of the earthtone colours and the feature-like quality.

We see a parallel story-telling tendency in the Photo of the Year 2013 by John Stanmeyer. This picture depicts African migrants on the shore of Djibouti City at night raise their phones in an attempt to catch an inexpensive signal from neighbouring Somalia.

Like many of the recent winners, this could have been a film still, and like Nissen’s picture, Stanmeyer’s photo was entered for the “Contemporary Issues” category, not for the “Spot News” competition. More than reporting news, these images deal with a general issue: offering a visual interpretation of a human condition.

One can’t help speculate whether this apparent tendency to a move from spot news photos to more feature-like images might be connected to the fact that cell phones and modern photo equipment makes everyone a news photographer these days. We can all capture a moment with a camera – even in crisp, clear focus. However, exploring a subject visually, telling a story photographically, interpreting a human condition through images, is more difficult. Not many of us have the ability consciously, or even instinctively, to create photographs that allude to the masterpieces of painting, carrying on and extending their exploration of what it means to be a human being. Fortunately, we still have professional photographers with this ability.

Photo credits

photo 1: Mads Nissen
caption: Jon, 21, and Alex, 25, a gay couple, during an intimate moment. Life for lesbian, gay, bisexual or transgender (LGBT) people is becoming increasingly difficult in Russia. Sexual minorities face legal and social discrimination, harassment, and even violent hate-crime attacks from conservative religious and nationalistic groups, 2014.

photo 2: Tim Hetherington
caption: A soldier of Second Platoon, Battle Company of the Second Battalion of the US 503rd Infantry Regiment sinks onto an embankment in the Restrepo bunker at the end of the day. The Korengal Valley was the epicenter of the US fight against militant Islam in Afghanistan and the scene of some of the deadliest combat in the region, 2007.

photo 3: Samuel Arranda
caption: Fatima al-Qaws cradles her son Zayed (18), who is suffering from the effects of tear gas after participating in a street demonstration, in Sanaa, Yemen, 2010.

photo 4: John Stanmeyer
caption: African migrants on the shore of Djibouti City at night raise their phones in an attempt to catch an inexpensive signal from neighboring Somalia—a tenuous link to relatives abroad, 2013.

Billedet er fra en catwalk i Paris under modehuset Riccis opvisning i september 2013. Det har en forstyrrende ubalance i kompositionen. I modsætning til de fleste billeders centralkompositioner trækkes vi mod det nederste højre hjørne, hvor en afklædt kvinde ligger på gulvet. Hun slæbes væk, mens hun skriger og forsøger at holde sig fast. Over hende griber en mand i et mørkeblåt jakkesæt en anden topløs kvinde i armhulerne, antagelig for at flytte hende ud samme vej. Kvinden har en blomsterkrans om håret og en knyttet næve hævet i luften. På hendes nøgne overkrop er der skrevet “Fashion” og andre bogstaver jeg ikke kan tyde.

Femen demonstranter på Ricci catwalk i Paris

De afklædte demonstranter er i eksplosiv fysisk aktivitet: Musklerne er spændte, munden skriger; kroppene emmer af energi, vilje og liv. Modsætningen til omgivelserne er bemærkelsesværdig. Modellen i venstre side er fuldstændig uanfægtet. Uden at ænse omgivelserne går hun mekanisk fremover.

Til venstre for hende kommer endnu en model i næsten samme klæder; som en klon på vej til at følge den fastlagte rute på catwalken. På begge sider sidder tilskuere og betragter passivt – distancerede beskuere uden evne eller mulighed til at gribe ind. Jeg tror at billedet fanger mig, fordi det på samme tid er en form for formidling og en tilsyneladende uformidlet virkelighed som udspiller sig foran mig. Dette passer med billedforskningen, som vi groft sagt kan dele ind i to traditioner: den ene ser på billeder som sprog, den anden ser på billeder som hændelser. For eksempel betragter læren om menneskets brug af tegn, semiotikken, billeder som sprog.

Semiotisk set kan vi læse billedet som en kontrast mellem bevidst vilje og åndløs modeslaveri. De mekaniske modeller repræsenterer ikke sig selv. Vi oplever dem ikke som krop og hændelse, men som tegn på modeindustrien. I de mere fænomenologiske traditioner, som er optaget af at se på billeder som hændelser og æstetik, lægger man mere vægt på at billeder synes at præsentere virkeligheden selv foran vore øjne. Derfor kan jeg ikke undgå at blive direkte emotionelt berørt af de kvindelige demonstranters fysiske energi og deres halvnøgne kroppe. Billedet viser at Femen er en organisation hvor kvinder udnytter deres nøgne overkroppe som politisk våben. Vores bryster er vores bomber, siger de. Kampen er tydelig i billedet fra Paris. Men se for eksempel dette fotografi af en Femen-aktivist som demonstrer mod Ikea i Paris.

Også her kan vi læse den hævede arm og knyttede næve som et tegn på kamp. Men som mand er jeg mindre tilbøjelig til at læse og afkode billedet som tegn, og mere tilbøjelig til bare at opleve en smuk kvinde som blotter sit bryst. Denne bevægelse mod visuel hændelse er endnu mere åbenbar ved Ekstra Bladets side 9‑piger, eller som her i The Sun hvor Lucy Collett skyder barmen frem og ser mig lige ind i øjnene.

En semiotisk analyse kan fortælle os meget om konventioner og normer i sådanne billeder. Men ord som sprog, meddelelse og betydning fanger ikke billedets afgørende kvalitet. Billedets retorik er ikke hvad det siger, men hvad det gør. Retorikken er ikke mening, men effekt.

Vi kan lave en distanceret feministisk analyse som fortæller om det maskuline blik eller objektivisering af kvinder. Det gir oplysende indsigter, men det har også en tendens til at fjerne os fra sådanne billeders mest åbenbare visuelle kvalitet: et direkte uformidlet møde med det erotiske. Når vi ser et flot, afklædt menneske er den mest almindelige reaktion ikke “det var en interessant meddelelse”, men en følelse af begær.

Lucy Collett rammer emotionelt og erotisk, men følelsen har ingen mening eller retning ud over æstetisk glæde eller seksuel stimulans. På denne måde er erotiske og pornografiske billeder målrettet kommunikation: de skal stimulere seksuelt. Derfor er erotik også retorik. Dette er en begrænset og enkel retorik, fordi målet er begrænset og enkel. Derfor vinder pornografi heller ikke fotopriser. De fotografier som vinder priser forener billedets potentiale til samtidig at fungere som sprog og som hændelse. Det gør årets pressefoto i Danmark 2013 taget af Marie Hald.

Fotograf Marie Halds billede af den prostituerede Bonnie på arbejde

Vi ser den prostituerede Bonnie på arbejde. Det er et stærkt billede. Vi kan ikke flygte fra hændelsen billedet præsenterer for os. Det er som om vi er der selv og ser det med vore egne øjne. Men samtidig skaber vi en mening ud af det vi ser. Vi konstruerer en moralsk historie som konfronterer os med forestillinger om seksualitet og om den lykkelige luder. Vi oplever en seksuel akt, men ser ikke elskov. Billedet indbyder mere til eftertanke og kulturkritik end til seksuel ophidselse.

Nederst ser vi Bonnies bryst. Vi kan skimte brystvorten; et glimt af en nøgen kvinde, som normalt inviterer til et seksualiseret blik. Men i modsætning til Femen-demonstranten eller Lucy Collett er billedet ikke erotisk. Bonnies øjne stirrer tomt og fraværende op i luften. Hun er ikke ophidset. Hun er ikke nær manden som ligger ovenpå hende.

Billedet har nærvær, det placerer akten direkte foran os, men drager det os ikke bare ind i hændelsen; det distancerer os også fra hændelsen ved at invitere til refleksion. Vi drages ind i hændelsen, og trækkes ud af vor refleksion. Drages ind og trækkes ud. Vi både føler og tænker, tænker og føler. Billeder er også retorik, og den retoriske kraft i årets pressefoto og i billedet fra Dagens Nyheter kommer netop fordi de udnytter billeders potentiale til på samme tid at fungere som hændelse og som sprog. Og det netop dette som kendetegner billeders særlige retoriske kraft.

In 2009 former speechwriter for President George W. Bush, Matt Latimer, wrote at piece in Washington Post urging Barack Obama to eliminate his own profession. “Mr. President”, he wrote,

fire the speechwriters; it might be the only way to save the presidency.

Latimer argued that “The age of the Internet and cable news has opened the world to an onslaught of ideas, opinions and information”, that is “stripping away the grandeur – and power – of the highest office in the land.”
Speechwriters, he claimed

have become enablers, manning an assembly line of recycled bullet points so presidents can serve as the nation’s pep-talk-givers, instant reactors, [and] TV friends.

Is that who you are? Assembly line workers producing recycled bullet points?

I don’t think so. On the contrary I have the utmost respect for the work you do. And I am very happy indeed that Brian [Jenner] has invited me to speak to you today. To be honest, when I got to know Brian online, whom I meet in person for the first time yesterday, I secretly hoped that he would one day invite me to this conference. He did, and I am truly thankful and honored to be here.

As a researcher and teacher of rhetoric I strive to make people better at understanding communication and more adept in communicating persuasively. I believe that I – and you – have an obligation to do so. I am not a speechwriter, but I have done speechwriting, I have coached CEOs, politicians, and professors; organized speechwriting courses for departments, ministries and parties. So, I have a sense of the challenges you are facing.

Is speech-making cost-effective?

And like you, I believe that speechmaking has a rhetorical power that is unequal to any other kind of communication. Still, I also think that Latimer may have a point: many leaders, especially political leaders, probably do too many speeches. There are plenty of reasons not to spend time on speechmaking – or to do a speech at all.

Many CEOs tell me that they do not want to do a speech; they just want to get the job done, instead of using valuable time and resources talking. Apparently they do not consider speechmaking a cost-effective activity. It is much easier, they think, to distribute information online, do a short video, send an email, or participate in an interview. Why prepare a formal speech, if you can just do an informal meeting?

The time of speechmaking is not over

If we are to save speechmaking – and our jobs – we should think more about why people do speeches at all – and why other people listen to them. What separates speeches from other forms of communication? What is the unique selling point of a speech? What role should speech-making have in the age of Internet and cable news? We should start by discarding the notion that the time of speechmaking is over. It is not.

Take the British journalist and member of the European Parliament, Daniel Hannan. When he woke up on March 25, 2009, his phone was clogged with texts, his email inbox with messages. The day before, he had delivered a three minute speech in the European parliament, calling Gordon Brown, “the devalued Prime Minister of a devalued government”. Now a YouTube clip of his short remarks had attracted over 36,000 hits. It was the most watched video in Britain that day, and today almost three million people have watched his speech.

Hannan is not the only speaker experiencing his speech goes viral. Who can forget the eloquent attack that Australia’s former Prime Minister, Julia Gillard, launched on her opponent Tony Abbott, accusing him for double standards, sexism, and misogyny. Today 2.5 million people have seen this speech on Youtube.

New media is not a threat to speechmaking. It is a possibility. Internet and video are potential vehicles for the words we write. New forms of communication will never displace the good speech. Think about Barack Obama’s presidential campaigns, which are probably the most advanced and technological campaigns ever carried out. The use of social media, big data, and IT-technology was unequalled to any other campaign in history.

There is no doubt that new technology helped him become president. But without the oldest technology in communication, speech making, he would never have become president. And think about the Arab spring or Occupy Wall Street. These events, many argue, could not have happened without social media as a tool for disseminating information and organizing action.

It is true that new media are excellent in creating and gathering a crowd. But, what then, do we do when we have a crowd? What did the thousands of people gathered in Zucotti Park in New York do? What did the massive crowd in Tahir Square in Cairo do? They looked for a speaker.

Every crowd needs a speaker. Because that is how we create unity and gain purpose and direction. We do it the way humans have done it for centuries: we give speeches.

A speech is an event

So, speeches still have an important place in our time, and we should all be aware why this is the case. Why do people listen to speeches? What is it that speeches do better than social media, interviews or meetings? The first and most basic thing to remember is that even though you write speeches, and many people read speeches; speeches are not texts.

A speech is an event. It is a physical meeting where one person has undisputed access to many people’s attention. Being in the same place not only makes it possible for the speaker to influence the audience, it also makes it possible to let the audience influence each other.

In a sense the media put an end to mass communication. Listeners and the viewers of broadcasting or online communication are not a mass; they are not part of a group or a crowd.

Generally they sit alone or just a few people at home – often rather inattentive. But with a speech we can make everybody in a crowd react in the same way, at the same time. We can unite them in a community.

Speakers create community

No other form of communication can create community and unity the way a speech can. Whereas media audiences are normally at home or at work, scattered in different parts of the company, the city, or even the country; a speaker’s audience is physically present as a group in front of him.

Just by being together in the same place this audience is already united as an established “we”. A leader can send out a report, an email, or any kind of text. But it does not allow him to look the audience in the eyes. Of course the leader can make a video; he can look in the camera and address the viewers as “we”. But it is very hard to make an audience truly feel as a “we” – as a community, when you are physically separated from them, and they are separated from each other. Leadership is bringing people together: emotionally, mentally – physically.

Think of us here and now. Even though I work in academia and you are speechwriters, even though we are different; you cannot but accept it, when I say “us” and “we”; simply because we are actually here, together, in the same room. We are, per definition, a group. And we are all here because we want to feel that we are part of a group. We are here because want the experience of being part of a community.

Now, some of you might think: well I am here to learn more about speechwriting, I am here to get new ideas and information. Are you sure? If you do a cost-benefit-analysis of the situation, the statement doesn’t really make sense. Does it?  If all we wanted was ideas and information, it would be much easier for everyone just to send their ideas on email, or put them online, or we could watch short videos of each other’s talks. But we don’t.

Instead we all pay lots of money to attend. We kiss our families good bye. We get on taxis, and trains, and busses; in the airport we take off our belts and our shoes, and suddenly realize that we are wearing socks in two different colors. Why do we bother with the hassle? Why do we use money and travel far? We do this because we want to be part of a group. We want to experience and feel – and learn – something together – as a community.

We want to see the speaker in the flesh, sense his presence. We want him to see us – and we want to see each other see him. No other form of communication does this as well as speechmaking. No other form of communication can more effectively create communities, and make the community see the world as you do.

The power of storytelling – or just stories?

Often the best way to create community is to tell – or create – the story of the group. This is what Barack Obama does so well. His fabulous speech to the Democratic convention in 2004 weaved his own life story into the fabrics of the United States’ history. There he was, the black man with the odd name, on the enormous stage in Boston, transmitted to millions of television screens. “Tonight is a particular honor for me”, he said:

because, let’s face it, my presence on this stage is pretty unlikely. My father was a foreign student, born and raised in a small village in Kenya. He grew up herding goats, went to school in a tin-roof shack. His father, my grandfather, was a cook, a domestic servant.

The story of generation’s hard work and perseverance that helped bring Obama in front of this huge audience is not just the story about Obama, it is also the story about the US and the American dream.

We use stories because they turn our messages into something vivid and present. The specific, the vivid, and that which has presence, engages the audience. It makes them involved, and sticks in their memory. We remember stories, not bullet points. So, stories are good.

But we should take care, because stories also run the risk of being just stories. The audience may enjoy the story, but they are not necessarily moved in the direction you want them to. A research study of news in the US, for instance, made two versions of a news segment about unemployment: One group of viewers was shown a vivid story about the difficulty and distress of an unemployment individual, living in the suburbs of Chicago.

Another group was presented with national facts and statistics about the increasing unemployment. Now, which group do you think was more likely to be persuaded that unemployment was a problem? The group who got a story in flesh and blood? Or the group who was presented with numbers and facts? Here is what the researchers concluded:

Contrary to much conventional wisdom, news stories that direct viewers’ attention to the flesh and blood victims of national problems prove no more persuasive than news stories that cover national problems impersonally – indeed, they tend to be less persuasive. (S. Iyengar & D. R. Kinder, News that matter. Television and American Opinion, 1987: 42).

Perhaps, the authors say,

vivid presentations are generally less persuasive […] because they are so successful as melodrama. Viewers may get so caught up in one family’s trouble that they fail to make the connection back to the national condition. Overwhelmed by concrete details, they miss the general point. (ibid.).

Stories may arrest your attention and entertain you, but they do not necessarily persuade you. So, if you want to do more than entertain, if you want to persuade people, then your story should be an argument. Obama’s story was not just a story. It was also an argument: an argument about him and about the US. If this young man has come so far then he can go even further. And if a person with his background can make it, then we can all make it. Conclusion: The American dream is alive and kicking.

The power of argumentation

Arguments are at least as important as stories. I don’t know if you think consciously about argumentation, when you write speeches. But I know you should.

I am not talking about argumentation in a logical or philosophical way. What you have to use is rhetorical argumentation: you have to provide good reasons. Good reasons come not only as facts, numbers and deduction; but also as stories, images, and examples.

If you want to persuade people that unemployment is a problem, then you should combine the vivid story of the unemployed person in Chicago with the indisputable facts and statistics, because both are good reasons to do something about the problem. In a sense the personal and involved argument is even more characteristic of speech making than storytelling is. We get stories everywhere today: in films, books, games, television-series – even in the news. Stories are not special to speechmaking, but I think that the personal argued case is.

What we risk losing in our fragmented, twittered, bullet pointed, soundbite-society, is the cogent, coherent case, well-argued by an individual who wants to make a difference. Mediated argumentation is not the same as personal argumentation.

If you make an argument in a written text, the argument put down in words are now physically separated from you. In a sense it is not your argument anymore, it is just an argument in the paper, in the newsletter, or on Facebook. However, if I as a speaker actually stand before you and make an argument, then it is not just an argument. Then it is me, personally reaching out to you, trying to touch you with my ideas and values, hoping that you might accept them.

In doing so I put myself on the line much more than when I tell a story. When I make a claim, I oblige myself to back it up. I invest myself in the cause, and leave the faith of my cause in your hands. Doing that is taking a stand. Taking a stand is taking a risk. And, taking a risk in front of other people is showing character and respect for the listeners.

You may be proved wrong. But you do it anyway, because you believe in the cause and trust the audience. This is the hallmark of truly great speeches: A speaker investing himself in the cause aiming to change the world by swaying the audience. This was what Neil Kinnock did in his famous speech to the Labour Party Conference in Bournemouth 1985, when he argued that you “can’t play politics with people’s jobs”. This was what Kennedy did with “Ich bin ein Berliner”, what Martin Luther King did with “I have a dream”, what Margaret Thatcher did with “The Bruges speech”, and what Barack Obama did with “A more perfect union”. And this is what you should do when you write speeches.

Create community, tell stories; but first and foremost, you should provide your speaker with persuading arguments for his cause. Helping him to find good reasons is the best way to help him make a difference. This is what good speechwriters have done since antiquity. So, my friends, roll out the parchment, grab your stylus, and write down the good reasons.

Links:
The Oxford Speechwriter & Business Communicators Conference Conference, 2014

The European Speechwriter Network

The main purpose of the Rhetoric in Society conferences is to bring together scholars sharing a common interest in the modern applications of rhetoric as involved in different contemporary social phenomena.

After the success of the previous editions, the Rhetoric in Society 5 conference is organized in collaboration with the Polish Rhetorical Society in Warsaw (24–27.06.2015). The venue of the conference is the University of Warsaw. The theme for the 2015 edition is “Rhetoric in the Knowledge Society”.

Please go to the website for more information and call for papers.