I slike advarsler referer «svenske tilstander» til en uholdbar situasjon skapt av høy innvandring, kombinert med en integreringspolitikk hvor rettigheter har blitt vektlagt fremfor krav. Det hevdes at den svenske innvandringsdebatten har vært for konsensuspreget og styrt av en «meningskorridor» som har gjort det vanskelig å snakke om de mindre positive sidene ved innvandringen.

Artikkelen er basert på en studie av fem partilederdebatter fra valgår i perioden 1991–2018. Også tidligere debatter er gjennomgått, men utelatt fordi innvandring ikke ble diskutert. Følgende debatter er inkludert i studien: Slutdebatten 13.9.1991 (SVT), Slutdebatten 13.9.2002 (SVT), Partiledardebatt 10.9.2014 (SR), Partiledardebatt 1.9.2014 (Aftonbladet), Slutdebatten 7.9.2018 (SVT).

Studien er en del av prosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet ledes fra Universitet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Annerledeslandet

Beskrivelsen av Sverige som et «annerledesland» med en eksepsjonelt liberal holdning i innvandringsspørsmålet finner støtte i faktiske befolkningstall, praktisk politikk på innvandrings- og integrasjonsfeltet og i statsborgerskapslovgivningen. I tillegg til dette kommer landet ofte best ut på indekser som måler lands åpenhet mot innvandrere, som MIPEX-indeksen, hvor Sverige i 2015 ble rangert som nummer én av i alt 38 land.

SCANPUBs omfattende undersøkelse av innvandringsdebatten i avisspaltene peker i retning av at ikke bare innvandringspolitikken, men også innvandringsdebatten skiller seg ut – både i skandinavisk og europeisk sammenheng. Studien viser, blant annet, at negative sider ved innvandring vektlegges i langt mindre grad enn i de øvrige landene, mens rasisme langt oftere tematiseres (Hovden, Mjelde & Gripsrud, 2018; Hovden & Mjelde, 2019).

Lenge var også Sveriges politiske landskap ganske ulikt vårt. Med unntak av det kortlivede partiet Ny Demokrati, som ble valgt inn i Riksdagen i 1991 og falt ut igjen ved neste valg, var det først i 2010, da Sverigedemokraterna kom inn i Riksdagen, at et politisk parti var villig og i stand til å sette innvandringskritiske standpunkter på det politiske kartet. Fraværet av et innvandringskritisk parti kan sees som både en konsekvens av, og en bidragende faktor til, den svenske «eksepsjonalismen».

Væromslag i debattklimaet

På de ti årene Sverigedemokraterna har vært i Riksdagen har det skjedd mye i den svenske innvandringsdebatten. Fra en situasjon hvor det var bred enighet mellom de øvrige partiene om ikke å la Sverigedemokraterna få noen innflytelse, har partiet det seneste året vært det største på flere målinger. Den brede alliansen mot dem har slått sprekker og partiet samtaler nå jevnlig med andre partier i Riksdagen, fremfor alt med partiene på den konservative fløyen.

Væromslaget i debattklimaet tidfestes ofte til høsten 2015. Fra først å ha sagt at det var uaktuelt å stenge hjertene sine for mennesker i nød, foretok landets ledere det som har blitt kalt en «U‑sving» og innførte strenge restriksjoner på asylinnvandringen. I årene som fulgte endret retorikken seg.

Jeg har undersøkt disse endringene i innvandringsdebatten ved å studere hvordan partiene argumenterer i TV-sendte valgdebatter i perioden 1991–2018. Fjernsynsdebattene er en av de viktigste retoriske genrene for offentlig diskusjon om politiske saker – både for partiene som skal mobilisere velgere og for borgerne som skal foreta et valg. Perspektivene og argumentene som dominerer i disse debattene både reflekterer og bidrar til å forme den offentlige mening. Tendensene som gjør seg gjeldene i disse debattene kan slik gi oss et inntrykk av, ikke bare av partienes standpunkter, argumentasjon og de rådende konfliktlinjene, men også hva som kan ytres og hvordan dette kan uttrykkes.  

Fremmedfiendtligheten er problemet

Første gang innvandring ble satt på dagsorden i en valgdebatt på svensk fjernsyn var i 1991. Innvandring bringes på banen av Ian Wachtmeister, lederen av det nystartede partiet, Ny Demokrati. Partiet skapte kontroverser da det gjorde strengere innvandringspolitikk til en valgkampsak. At dette var kontroversielt er tydelig: Da partiets representanter ankom SVTs valgvake samme år forlot flere inviterte partiledere studioet i protest.

I debatten argumenterer Wachtmeister for strengere innvandringspolitikk. Han presenterer saken som en sak som «typiskt nog inte behandlas här, men som folk alltid talar om». Derfor, sier han, må politikerne våge å snakke om dette. Foruten å vektlegge de økonomiske fordelene av innstramminger, er Wachtmeisters hovedargument at man ved å stille strengere krav til innvandrerne bidrar til å minske «främlingsfientlighet[en] i Sverige». Blant annet argumenterer han for «att alla bidrag som ges ska ersättas med lån därför att den som tar ett lån misstänks inte för att leva på andra».

Da innvandring igjen er tema i valgkampens siste partilederdebatt i 2002 er fremmedfiendtlighet og rasisme det mest fremtredende perspektivet i politikernes argumentasjon. Dette er den første av debattene hvor en egen sekvens er dedikert til å diskutere innvandring. Debatten karakteriseres av bred enighet om at 1) fremmedfiendtlighet og diskriminering ikke kan tolereres, 2) fremmedfiendtlighet og diskriminering er utbredt i Sverige, og 3) svenskene, ikke innvandrerne, er problemet.

Det råder full enighet om situasjonsbeskrivelsen: «Verkligheten idag är ju miserabel», slår Alf Svensson fra Kristdemokraterna fast. «Invandrarna behandlas ju sämre än svenskar idag», hevder Centerpartiets Maud Olofsson. «Vi vet att även om det finns jobb så får inte invandrare de jobben därför att de kanske har fel efternamn», forteller Göran Persson fra Socialdemokraterna.

Det eksisterer imidlertid uenighet om hvem som kan klandres for dette, og hvordan problemet skal løses.Representantene fra Moderaterna (M), Centerpartiet © og Folkpartiet (FP) beskriver diskriminering som et strukturelt problem:

“Det är ju samhället som håller dem ute. Det är ju inte deras fel att de inte har jobb, utan vi har byggt samhället så att de hålls utanför och det är det vi måste ändra på” (Lars Leijonborg, FP).

Løsningen er at det stilles strengere krav til innvandrerne – slik sikrer man at flere kommer i jobb og derigjennom blir inkludert i det svenske samfunnet.

Representantene fra Sosialdemokraterna (S), Vänstern (V), Kristdemokraterna (KD) og Miljöpartiet (MP), hevder derimot at det er denne tankegangen som bidrar til å gi næring til fremmedfiendtlighet og tilrettelegger for diskriminering. De stiller opp en kontrast mellom «ett samhälle som bygger på respekt för varje människas lika värde» og å «börja tala om att vi ska ställa krav på dem» (Gudrun Schyman, V). Problemet er den individuelle svenske («det sitter fördomar i människors huvuden») og må løses gjennom å holdningsskapende arbeid og sanksjoner:

“Vi måste ju också ta avstånd från diskriminering. Vi måste ta avstånd från de som uttrycker den här typen av värderingar. Och vi kan aldrig säga att det beror på att man lever i ett samhälle som präglas av arbetslöshet eller utanförskap” (Göran Persson, S).

På tvers av denne konfliktlinjen er det imidlertid stor enighet om at selve innvandringen ikke skaper utfordringer; problemet er enten den individuelle svenske med dårlige holdninger eller samfunnsstrukturene som holder innvandrerne utenfor. 

Sverigedemokraterna er problemet

I 2014 har Sverigedemokraterna sittet i Riksdagen i fire år og er, i motsetning til valgkampen i 2010, invitert til å delta i valgdebattene. Partiet er imidlertid ikke invitert inn i varmen, snarere samles alle de øvrige partiene i en unison fordømmelse av Jimmie Åkesson og hans parti. Åkesson bidrar også selv til å skape denne alle mot én-dynamikken som preger debatten. For eksempel sier han: «ni övriga sju partier är helt överens om att [ökad asylinvandring] ska vara den enskilt största satsningen under nästa mandatperiod, och jag är den enda som inte tycker det, utan som istället gör stora satsningar i välfärden».

Som Åkesson selv påpeker er han den enste som argumenterer for innstramminger i asylpolitikken. Han begrunner innstrammingene med økonomiske hensyn: Han argumenterer for å prioritere velferd over asylinnvandring. I motsetning til dette, benytter de øvrige partilederne seg av et bredt arsenal av argumenter. De argumenterer ut fra et humanitært perspektiv (mennesker i nød), et kulturelt perspektiv (multikulturalisme) og et økonomisk perspektiv (arbeidskraft). Mens Åkessson utelukkende snakker om asylinnvandring, snakker de øvrige partilederne om flyktninger og arbeidsinnvandrere: Innvandrerne er både «människor som behöver fly för sina liv» og «massor av arbetskraft som vi behöver här i vårt land» (Stefan Löfven, S). I tillegg til dette beskrives innvandrerne som en kulturell berikelse som skaper et mer «spännande samhälle» (Fredrik Reinfeldt, M).

Politikernes innlegg består ikke kun av deliberativ argumentasjon orientert mot fremtidig handling, men inneholder i stor grad epideiktisk og konstitutiv retorikk som søker å skape et fellesskap gjennom fremvisning og feiring av felles verdier, fortellinger om hvem «vi» er og fordømmelse av utsiden av dette fellesskapet. Også de norske innvandringsdebattene har i stor grad vært preget av epideiktisk og konstitutiv retorikk, mer presist av fortellingen om Norge som en «anstendig nasjon» og fordømmelsen av Fremskrittspartiet som den «uanstendige» utsiden av det nasjonale felleskapet (Hagelund, 2003; Bjøntegård, 2017).

I debattene fra 2014 fortelles to narrativer om nasjonen: Sverige er en innvandrernasjon og en åpen og humanitær nasjon. Denne konstitueringen skapes gjennom fremvisning av nasjonens tradisjon for å være solidarisk og åpen overfor omverdenen, samt fremheving av innvandring som det som har bygget nasjonen til det den er i dag. Utsiden av det nasjonale felleskapet som konstitueres gjennom disse narrativene er Sverigedemokraterna. Partiet fordømmes i sterke ordelag av alle de øvrige partilederne. Et utdrag fra Centerpartiets Annie Lööfs argumentasjon illustrerer godt hvordan konstitusjonen av Sverige – både som en innvandrernasjon og en åpen og humanitær nasjon – utføres, og hvordan Sverigedemokraterna plasseres utenfor dette fellesskapet: 

“Vi hade haft möjligheten under den här stunden när vi pratade om migration att prata om vad som byggt Sverige starkt under väldigt lång tid, vi hade haft möjligheten att prata om alla de människor från andra länder som bygger vår hemtjänst, våra äldreboenden, som ser till att vad händer i vården, vi hade haft möjligheten att prata om alla de företagsledare som har kommit till vår land och byggt Sverige starkt och skapat jobb. Istället väljer vi att prata om problemen. Och jag tycker det är så förbaskat tråkigt. Sverigedemokraterna är trots sitt namn det mest osvenska som finns. Vi är ett land som är byggt på solidaritet, vi är ett land som är byggt på öppenhet, vi är ett land som växer från glesbygd till storstad på grund av att människor kommer till vårt land. Flyr undan krig och förtryck. Ser till att skaffa ett arbete och göra rätt för sig. Låt Sverige fortsätta vara ett varmt och humant land även i framtiden.”

I debattene konstrueres Sverigedemokraterna som den konstitutive utsiden av Sverige som en åpen, humanitær innvandringsnasjon og utgjør en trussel mot alt fellesskapet verdsetter. For å handle i tråd med nasjonens verdier og tradisjoner er det dermed ikke nok bare å være for en liberal innvandringspolitikk, man må også distansere seg fra Sverigedemokraterna og sikre at de ikke får noen innflytelse hverken i politikken eller den offentlige debatten.

Innvandringen skaper problemer

I de tidlige debattene var det bred enighet om å ikke snakke om problemene knyttet til innvandring: I 1991 og 2002 var bekymringen fremmendfiendtlighet i det svenske samfunnet; i 2014 var det kun Sverigedemokraternas representant, Jimmie Åkesson som snakket om problemer, noe han møtte sterk fordømmelse for å gjøre. I 2018 er bildet et helt annet. Bakgrunnen for debatten var de økende problemene relatert til integrering – både i form av høy arbeidsledighet blant innbyggere med innvandrerbakgrunn og problemer med gjengkriminalitet i forstedene. Det er bred enighet om situasjonsbeskrivelsen: «I dag misslyckas Sverige med båda de sakerna [og] integrationen är en av Sveriges absolut stora ödesfrågor just nu” (Ulf Kristersson, M).   

De fleste av partilederne er enige om at det ikke bare er akseptabelt, men også nødvendig å stille krav til at innvandrerne skal tilpasse seg til det svenske samfunnet. To typer krav promoteres: 1) innvandrerne må tilpasse seg nok til det svenske samfunnet til å kunne bli en del av arbeidsstyrken, og 2) innvandrerne må tilpasse seg til svensk kultur, handle i tråd med felleskapets verdier og følge landets lover.

Argumentasjonen for å stille krav til kulturell tilpasning representerer en endring, ikke bare i retorikken til partiene som tidligere har tatt sterk avstand fra en slik debatt, men også i Sverigedemokraternas retorikk. Til tross for at partiet ofte beskrives som «etno-nasjonalistisk» med en argumentasjon som fremstiller innvandring, især fra muslimske land, som en trussel mot den nasjonale identiteten (Elgenius & Rydgren, 2018), er denne typen argumentasjon lite fremtredende i partiets retorikk i tidligere valgdebatter. I 2014 kritiserer Jimmie Åkesson aldri innvandrerne; han kritiserer innvandringspolitikken. I 2018 er det først og fremst innvandrerne Åkesson er kritisk til. Et utdrag kan illustrere hvordan Åkessons problembeskrivelse nå vektlegger kulturelle motsetninger mellom innvandrerne og svenskene:

“Och det är den självklara principen om att man tar seden dit man kommer, man kommer till Sverige, man anpassar sig, man ställer framförallt inte krav på vårt land, att vi ska anpassa oss till hur det såg ut i deras hemland. Man kan inte ställa krav på att man ska slippa ta chefen i hand. […] Man kan inte ställa krav på att man ska få bygga storskaliga moskékomplex och höga minaret, och sen ska man väl ha böneutrop. Man kan inte ställa krav på att svenska domstolar ska ta hänsyn till sharialagstiftning och så vidare. Ställer man sådana krav, så ska man inte bo i Sverige, då får man välja ett annat land.”

Der partiene i tidligere debatter samlet seg i en unison fordømmelse av Sverigedemokraterna, er det i 2018 kun småpartiene (Vänstern, Centerpartiet, Miljöpartiet og Liberalerna) som markerer verdimessig avstand fra partiet gjennom anklager om rasisme, fremmedfiendtlighet og et uholdbart menneskesyn. Både Stefan Löfven (S) og Ulf Kristersson (M) uttrykker politisk uenighet med Jimmie Åkesson, men kritikken rammer ikke hans moralske karakter, men de praktiske politiske løsningene han argumenterer for. Dermed anerkjenner de Åkesson som en legitim meningsmotstander. Kristdemokraternas leder, Ebba Busch Thor, går lengre enn å anerkjenne Åkesson som en legitim meningsmotstander, hun inviterer til samarbeid for å finne løsninger på integreringsproblemene: «Enda sättet att göra, det är att sluta posera mot Sverigedemokraterna». Slik bereder hun grunnen for hendelsene som finner sted året etter, da

Busch Thor skapte overskrifter ved å spise lunsj og diskutere politisk samarbeid – blant annet på innvandringsfeltet – med Jimmie Åkesson.

En svensk konsensuskultur?

Innledningsvis presenterte jeg en rekke forestillinger om det svenske debattklimaet som har vært utbredt i den norske offentligheten. Disse kan sammenfattes med begrepet «konsensuskultur». I de TV-sendte valgdebattene kommer denne konsensuskulturen til syne. Lenge var innvandringssaken viet lite tid i debattene. Da saken ble diskutert, var debattene preget av bred enighet om at eventuelle problemer knyttet til innvandringen måtte skyldes svenskenes dårlige holdninger eller samfunnsstrukturene som bidro til å skape utenforskap.

Men stemmer denne beskrivelsen av debattklimaet fortsatt? I debattene fra 2014 kan vi se hvordan den rådende konsensusen slår sprekker. Sverigedemokraterna er alene i å utfordre enigheten og fordømmes av de øvrige partiene. Så kom høsten 2015. Politikere som tidligere hadde sagt det var utenkelig å innføre restriksjoner i innvandringspolitikken så nå behovet for å gjøre nettopp dette. I årene som fulgte fikk diskusjoner om gjengrelaterte problemer i landets forsteder stadig større plass i offentligheten. Sverigedemokraterna vokste på målingene. Flere av de øvrige partiene begynte å snakke om behovet for kontroll.

I den siste partilederdebatten før valget i 2018 er det nærmest full aksept for å snakke om problemer knyttet til innvandring og integrering av innvandrerne. Politikernes retorikk har endret seg – også Sverigedemokraternas retorikk. Rommet for hva som kan ytres ser ut til å ha utvidet seg. Samtidig preges debatten av bred enighet: Vi måsnakke om problemene, vi måstille krav. Dette vitner om at en konsensuskultur er i ferd med å reetablere seg, med den forskjell at det nå er det motsatte standpunkt det nå hersker bred enighet om.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Flyktningstraum og godheitstyranni
Et spørsmål om verdier
Den utskjelte debatten

Litteratur:

Bjøntegård, M. K. (2017). Innvandringsdebattens retorikk. En analyse av identitetskonstruksjoner og argumentasjon i norsk fjernsynsvalgkamp (1987–2015). (MA). Universitetet i Bergen

Elgenius, G. & Rydgren, J. (2019). Frames of nostalgia and belonging: the resurgence of ethno-nationalism in Sweden. European Societies, 21(4), 583–602.

Hagelund, A. (2003). The importance of being decent: political discourse on immigration in Norway 1970–2002. Oslo: Unipax.

Hovden, J. F., Mjelde, H. & Gripsrup, J. (2018). The Syrian refugee crisis in Scandinavian newspapers. The European Journal of Communication Research, 43(3), 1613–4087.

Hovden, J. F. & Mjelde, H. (2019). Increasingly Controversial, Cultural, and Political: The Immigration Debate in Scandinavian Newspapers 1970–2016. Javnost – The Public, 26(2), 138–157.

Jeg har hatt to overordnede mål for avhandlingen: For det første har jeg forsøkt å bidra til eksisterende litteratur om skandinavisk diskurs om Islam, ved å sammenligne norsk, svensk og dansk innhold på Facebook, en viktig arena for nyheter så vel som offentlig debatt. For det andre har jeg tatt sikte på å bidra til eksisterende litteratur om motoffentligheter (counterpublics), ved å analysere i hvilken grad motoffentlighets-diskurser (Toepfl & Piwoni, 2015, s. 471) opptrer i sentrale nyhetsmediers kommentarfelt. 

Kort forklart er motoffentlighets-diskurser språk som utfordrer (det som oppleves som) en dominant/ekskluderende offentlighet og dens (oppfattede) konsensus. Dette er noe vi for eksempel kjenner godt fra anti-islamske alternative medier. Disse framstiller seg som korrektiver til en sensurerende offentlighet, som de anklager for å ekskludere eller marginalisere islam- og innvandrings-kritiske aktører og meninger. Tidligere forskning på motoffentligheter i onlinesfæren har i stor grad fokusert på (progressive og venstre-orienterte) grupper i blogger, diskusjonsfora, alternative nyhetsmedier og andre arenaer mer eller mindre avsondret fra mektige offentligheter. Denne avhandlingen, derimot, analyserer (både islamfiendtlige og islamsympatiske) motoffentlighets-diskurser i kommentarfeltene til sentrale nyhetsmedier, som i stor grad bidrar til å forme den offentlige debatten. 

Dataene i avhandlingen er fra 2018 og består av Facebook-poster (og artiklene disse lenker til) publisert av 15 sentrale nyhetsmedier i Norge, Sverige og Danmark (N=602) og kommentarer vanlige borgere har til disse postene (N=6820). Jeg har gjennomført en kvantitativ innholdsanalyse for å undersøke (1) holdningene postene og kommentarene uttrykker overfor islam (2) omfanget kommentarer som uttrykker motoffentlighetsdiskurser, det vil si, de som utfordrer grensene for den offentlige debatten rundt islam og (3) hvilke poster og kommentarer som deles og «likes».

Islamvennlige nyhetsmedier, islamfiendtlige kommentarfelt

Når det gjelder holdningene i Facebook-postene- og kommentarene, finner jeg at i alle de tre landene er folks kommentarer betydelig mer negative til islam, islamsk praksis og muslimer enn det nyhetsmedienes egne oppslag er. I kommentarfeltene var det 1.7 negative kommentarer om islam, islamsk praksis og muslimer per positive kommentar, mens tilsvarende tall for nyhetsmedienes egne poster var 0.6. I den studerte perioden publiserte altså de 15 nyhetsmediene nesten dobbelt så mange positive som negative Facebook-poster om islam. Det var spesielt de norske og svenske mediene som dekket islam positivt, men også de danske mediene (med tabloidene B.T. og Ekstra Bladet som klare unntak) hadde flere positive enn negative poster. Det er dog verdt å merke seg at oppslagene ofte fokuserte på negativt ladede temaer: Hver femte post hadde jihadisme, islamisme eller krig som hovedtema.

Et betydelig mer negativt syn på islam, islamsk praksis og muslimer kom likevel til uttrykk i nyhetsmedienes kommentarfelt. Denne observasjonen er i tråd med tidligere forskning på sosial medie-diskurs om islam og muslimer, og er kanskje ikke spesielt overraskende. Mer interessant er det at det var de danske kommentarene som i minst grad uttrykte seg negativt til islam. For hver positive danske kommentar om islam, var det 1,5 negative danske kommentarer. Tilsvarende tall i Sverige og Norge var henholdsvis 1,9 og 2,5. Dette er til tross for at de danske medienes egne nyhetsposter var de som var minst positive til islam, og at Danmark generelt er det skandinaviske landet som i klart størst grad har vært preget av negative holdninger og meningsutvekslinger om islam og muslimer. Studien indikerer altså at forskjeller mellom landenes debatter om islam følger et annet mønster i kommentarfeltene enn i den generelle offentligheten.

Den nasjonale debatten i Sverige blir utfordret

Basert på den teoretiske litteraturen om motoffentligheter (Asen, 2000; Dahlberg, 2011; Downey & Fenton, 2003; Fraser, 1990; Warner, 2002) definerer Toepfl og Piwoni (2015, s. 471) motoffentlighets-diskurser som språk som:

1. dekonstruerer den offentlighet som oppleves som mainstream og dominant, for eksempel det politiske etablissementet eller «mainstream media» (dekonstruering av maktrelasjoner); eller
2. fremsetter argumenter som utfordrer (den oppfattede) konsensusen i den overordnede offentligheten (motargumentasjon); eller
3. forsøker å styrke en form for kollektiv identitet blant støttespillerene av den (oppfattede) underordnede offentligheten (styrking av identitet).

Med disse kriteriene som grunnlag, fant jeg at 31% av de svenske, 22% av de norske og 14% av de danske kommentarene inneholdt minst en form for motoffentlighetsdiskurs. Det er altså de svenske kommentarfeltene som i størst grad preges av at folk utfordrer grensene for den nasjonale debatten rundt islam, mens dette i minst grad er tilfellet i Danmark, med Norge i en mellomposisjon. Med andre ord er det kommentarfeltene i den skandinaviske offentligheten som har hatt mildest debatt om islam og muslimer (Sverige) som i størst grad preges av mot-stemmer, mens dette i minst grad er tilfellet i offentligheten preget av de hardeste ordskiftene og de mest negative synspunktene om islam og muslimer (Danmark).

Når det gjelder hvilken politisk «side» disse kommentarene kommer fra, er det i tilfellene Norge og Sverige nesten utelukkende fra folk som er (svært) skeptiske til islam, islamsk praksis og/eller muslimer. I tillegg til å dekonstruere maktrelasjoner gjennom kritikk av medier, politikere og politisk korrekthet, argumenter slike mot-kommentarer for eksempel at islam og/eller muslimer er iboende intolerante, bakvendte og kvinnefiendtlige og at diverse aspekter ved islam, spesielt heldekkende plagg, bør forbys. De mest ekstreme kommentarene ønsker å forby hele islam og/eller at muslimer skal fengsles/deporteres, men slike kommentarer er marginale (ca. 1% av alle kommentarene). 

De danske mot-kommentarene preges også først og fremst av anti-islamsk/anti-muslimsk innhold, men man finner – til forskjell fra Norge og Sverige – også islam-/muslimvennlige kommentarer som utfordrer grensene for den nasjonale debatten. I kontrast til anti-islamske mot-kommentarer, uttrykker disse islam/muslimvennlige mot-kommentarene blant annet at danske medier og det politiske etablissementet fortrenger positive syn på islam og at politikerne og mediene er med på å demonisere den muslimske minoriteten i landet. 

Delinger og likes

Disse forskjellene kommer også til uttrykk når det gjelder hvilke Facebook-poster som frembringer delinger og likes. Mens de norske og svenske medienes negative poster om islam typisk får mange flere delinger og likes enn deres positive poster (2,5–5 ganger så mange), er antall delinger og likes i den danske casen jevnt fordelt mellom negative og positive poster. Det er likevel nesten ingen forskjell i antall likes som gis til positive og negative kommentarer; i alle tre landene får positive og negative kommentarer omtrent samme antall likes. 

Det er dog verdt å merke seg at kommentarene med radikalt innhold (de som er registrert som mot-kommentarer) får typisk ca. dobbelt så mange likes som kommentarer som har et mainstream innhold. Grunnen er trolig at de som har behov for å protestere mot mainstream diskurs har større insentiv for å støtte innhold på Facebook enn de som opplever at deres synspunkter allerede gjenspeiles i den offentlige debatten. 

Korrigerende handling

Mens den danske offentligheten i skandinavisk sammenheng er den som i størst grad har vært preget av negativ diskurs om islam og muslimer, indikerer funnene i avhandlingen min at norske og svenske Facebook-brukere bruker plattformen betydelig oftere enn de danske til å uttrykke negative synspunkter på islam og muslimer. Dette kommer til syne i forskjeller i antall negative versus positive kommentarer, i andelen mot-kommentarer og hvilke poster som mottar mange delinger og likes. 

Teorien om korrigerende handling (corrective action) (Rojas, 2010) kan være nyttig for å forstå noen av disse funnene. Ifølge denne teorien, som kan sees på som en motpol til taushetsspiralen (spiral of silence) (Noelle-Neumann, 1974), vil folk bli motivert til å agere hvis de opplever at offentligheten behandler et tema feilaktig. Dette kan skje både offline og online: ved å sende brev til stortingsrepresentanter, delta i demonstrasjoner, skrive innlegg på sosiale medier, like en FB-post osv. Hvis man knytter denne teorien til skandinavisk debatt om islam, vil islamkritiske personer ha relativt liten motivasjon til å foreta korrigerende handling i den danske konteksten, med tanke på hvordan den generelle offentligheten allerede i høy grad er preget av islamkritiske holdninger. Islamkritiske personer vil ha større insentiv til å agere i den norske, og, spesielt, den svenske offentligheten, som i betydelig mindre grad enn den danske har vært preget av negative holdninger til islam og muslimer. Vice versa vil man kunne anta at de som er vennlig innstilte til islam/og eller muslimer vil være svært motiverte til å korrigere for fiendebildene av islam som tegnes i den danske debatten, mens de vil ha relativ lite å korrigere for i den norske og, spesielt, den svenske debatten.

Artikkelen er basert på forfatterens doktoravhandling: Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook discussion (2020). Avhandlingen er en del av forskningsprosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet er ledet fra Universitet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Aggressive debattkulturer

Kommentarfeltene beskrives ofte som særlig aggressive debattkulturer, hvor personangrep, hets og hat florerer. Av den grunn opplever mange en uvilje mot, og et ubehag ved, å delta i offentlig debatt online.

Særlig er innvandring et betent tema som mange vegrer seg for å diskutere offentlig. Innvandringskritikere vegrer seg for å uttrykke sin mening offentlig i frykt for å bli stigmatisert og ekskludert (se f.eks. Thorbjørnsrud, 2017). Minoriteter vegrer seg for å delta i debatten i frykt for å bli utsatt for trakassering og hatefulle ytringer (se f.eks. Fladmoe & Nadim, 2017).

Kommentarfeltsdebattene om den syriske flyktningkrisen inneholder en rekke fiendtlige innlegg: Personangrepene og fornærmelsene florerer. Slike aggressive og fiendtlige former for retorikk er et problem for demokratiet og menneskers mulighet til å ytre seg fritt. Et ugjestmildt debattklima kan bidra til at mange avstår fra å ta del i ordskiftet. Dermed kan viktige stemmer og perspektiver utebli. Fordi ytringer ikke bare er ord, men handlinger med konsekvenser i verden, kan hatefulle ytringer også ha fatale konsekvenser: De kan fungere som oppfordring til, og legitimering av, fysisk vold.

I min studie av slike kommentarer, ikke blott som isolerte ytringer, men som retoriske trekk i debatten, blir det imidlertid tydelig at majoriteten av disse fiendtlige innleggene må forstås nettopp som «bare ord», uten reelle konsekvenser utenfor kommentarfeltene. For å forstå dette vil jeg begynne med å forklare hva jeg mener med begrepet «uttrykksprinsippet», for deretter å forklare hvordan en stor del av de fiendtlige innleggene i debatten kan sees som strategier i en «uttrykkskonkurranse».

Uttrykksprinsippet

Uttrykksprinsippet er det motsatte av deliberasjonsprinsippet: Deliberasjonsprinsippet innebærer at man tilnærmer seg hverandre gjennom argumentasjon; uttrykksprinsippet innebærer at argumentasjon er illegitimt.

Som et kommunikasjonsideal må uttrykksprinsippet forstås på følgende måte: Ytringen min er et uttrykk for hvem jeg er. Du kan være ulik meg, men du kan ikke kritisere meg, fordi enhver er berettiget til å ha og uttrykke sine personlige meninger og sannheter. Det jeg virkelig tror på, føler og mener, er uttrykk for mitt autentiske selv, derfor behøver jeg ikke argumentere for påstandene mine eller kunne forsvare dem mot kritikk og motargumenter. Hvis du kritiserer ytringen min, hindrer du meg i å være og uttrykke meg autentisk – du angriper meg som person.

Som et kommunikasjonsideal innebærer et uttrykksprinsipp slik at enhver er berettiget til å uttrykke sine ektefølte meninger, og at argumentasjon og kritikk er illegitimt fordi dette er å hindre andre i å uttrykke seg autentisk.

I debattene jeg har studert manifesterer dette kommunikasjonsidealet seg i en rekke kommentarer som ikke kan regnes som reelle innlegg i en debatt, hvor motstridende synspunkter brynes mot hverandre. Snarere må en overveiende andel av ytringene i debattene sees på som uttrykk for deltakernes egne følelser og engasjementet, subjektive evalueringer og høyst personlige sannheter. Få av innleggene inviterer til debatt, faktisk avskjærer mange potensielle motargumenter gjennom å understreke at det som ytres er «bare min mening».

Særlig tydelig er denne uttrykkslogikken når slike uttrykk besvares med kritikk og motargumentasjon. Da oppstår situasjoner hvor deltakerne eksplisitt frasier seg forpliktelser til argumentasjon og fraber seg andres synspunkter. To kommentarer, begge skrevet som svar på motargumentasjon og kritikk, kan tjene som eksempler:

I følge en uttrykkslogikk er altså argumentasjon ikke bare unødvendig, det er også illegitimt fordi det hindrer individet å uttrykke sitt «sanne» jeg. I debattene jeg har undersøkt, gir dette seg utslag i en rekke sanksjoner av det som i følge et deliberasjonsprinsipp måtte anses for å være legitim kritikk og motargumentasjon for å være personangrep. Et eksempel er den følgende utvekslingen:

I denne utvekslingen blir den ene deltakeren møtt med kritikk og motargumentasjon. Denne er fremført på saklig vis: Kritikken retter seg mot påstandene fremført av motparten, ikke hans eller hennes person. Deltakeren som utsettes for kritikk opplever og sanksjonerer imidlertid dette som et personangrep. Han eller hun formulerer også det som er det sentrale prinsippet i en uttrykkslogikk, nemlig at alle har “sin egen” mening, og følgelig bør ingen kritisere det andre sier.

Debatten forstås dermed som det motsatte av det vi vanligvis forstår som debatt, nemlig at motstridende synspunkter brynes mot hverandre gjennom argumentasjon og motargumentasjon. I en slik logikk får også ytringsfrihet en annen betydning enn retten til å ytre seg: Ytringsfrihet blir forstått som retten til å ytre seg uten å bli motsagt. Kritikk og motargumentasjon oppfattes dermed både som en krenkelse av individets rett til å uttrykke sitt autentiske selv og som en krenkelse av ytringsfriheten.

På bakgrunn av dette vil jeg hevde at, til tross for at mange oppgir at de opplever sosiale medier som spesielt ugjestmilde debattarenaer og unngår politisk debatt i disse mediene fordi de frykter hat, hets og trakassering (se f.eks. Moe et al., 2019), er det ikke nødvendigvis slik at debatten i sosiale medier er spesielt ille. Snarere enn å være en debatt som karakteriseres av fiendtlighet, kan det være at den oppleves slik, fordi debattsjangeren bryter med forventninger til å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Tomme angrep og uttrykkskonkurranser

Det ville imidlertid være uriktig å hevde at disse kommentarfeltene er uten fiendtlighet og aggressivitet. Tvert imot er dette et karakteriserende trekk ved debattene. Aggressiviteten gjør seg særlig gjeldende i det jeg i avhandlingen har kalt «uttrykkskonkurranser», hvor målet er å få det siste ordet¹.

Uttrykkene i denne konkurransen kan beskrives som «tomme» angrep på motparten. At angrepene er «tomme» skal her forstås som at de ikke retter seg mot noe spesifikt – verken ved den som angripes som person eller ved innholdet i hans eller hennes ytring. Snarere er disse angrepene generiske uttrykk for negativitet myntet på å få motparten til å tie. Dette inkluderer utskjellende ord som «idiot» og «fjols», samt fornærmelser som tilsynelatende kunne vært brukt til å forulempe enhver.

I kommentarfeltene bidrar slike tomme angrep enten til å kortslutte interaksjonen eller til å akselerere fiendtligheten. Det siste av de to utfallene skaper «uttrykkskonkurranser», der intensiteten i uttrykket øker på begge sider, samtidig som angrepene får stadig mindre innhold.

Vanligvis utvikler disse uttrykkskonkurransene seg over lange interaksjoner med flere ti-talls kommentarer, og ofte svært harde angrep, noen ganger også trusler. Av plasshensyn inkluderer jeg her et kortere eksempel, der angrepene er relativt milde, men som likevel kan illustrere mekanismene i spill i denne interaksjonsformen:

Som eksempelet over illustrerer, øker angrepet i intensitet: Det går fra «ingen bryr seg om hva du mener» til «ingen bryr seg om deg». Til tross for at de to deltakerne i interaksjonen begge signaliserer at de ikke er interessert i å lytte til og interagere med motparten, er det nettopp det de gjør. Det gjør de ved eksplisitt å uttrykke sin ignoranse overfor den andre. Når ingen av partene bryr seg om hva den andre har å si er det imidlertid ingen grunn til å bli ved å interagere, og som en konsekvens opphører interaksjonen raskt.

I andre, og lengre, debattsekvenser i kommentarfeltene fortsetter interaksjonen lenge etter begge parter har gjort det klart at de ikke er interessert å høre hva den andre har å si. Med formuleringer som «jeg gidder ikke bry meg med deg lengre, farvel!», signaliserer deltakerne i debatten at diskusjonen er over. Likevel fortsetter de å fremføre angrep på motparten, påstå at den andre har gitt opp og benekte at en selv har gitt opp. Jo lenger interaksjonen pågår, jo mer blottet blir den for innhold.

Personfeidene som utspiller seg i form av uttrykkskonkurranser karakteriseres av at det er uklart hva stridens kjerne er – hvis det eksisterer en uenighet i det hele tatt. Striden handler ikke om hvem som har rett eller feil, eller hvem som er «god» eller «ond». I stedet konkurrerer deltakerne om hvem som er i stand til å fremføre det mest sviende angrep, bringe den andre til taushet, og slik sikre seg det siste ordet.

Dette, mener jeg, må sees i sammenheng med en uttrykkslogikk, hvor målet er å uttrykke sitt autentiske selv. Dersom det å bli motsagt hindrer en i å uttrykke seg autentisk, og dersom det eksisterer et sterk ønske om å gjøre dette, så vil en måte å verne om sitt eget uttrykk være å sikre det siste ordet for seg selv. Dette innebærer at angrepene ikke kan forstås som handlingsorienterte – som angrep med faktiske konsekvenser i verden. Snarere fungerer uttrykkene som en strategi for å sikre seg det siste ordet og derigjennom verne sitt uttrykk mot andres innblanding.

Dette betyr imidlertid ikke at jeg vil bagatellisere hatefulle ytringer og trusler. Ved kun å studere ytringene, kan jeg ikke si noe sikkert om hvordan disse oppleves av den som utsettes for disse angrepene, hva intensjonen til avsender er, eller om andre som leser kommentaren kan tolke den som en oppfordring til å handle.

Responsene slike fiendtlige innlegg får i kommentarfeltene vitner imidlertid om at dette ikke oppleves som reelle trusler og hatytringer fra den som utsettes for det. Angrepenes innhold fremstår også svært tilfeldig – de retter seg ikke mot noe bestemt ved personen som angripes, ei heller ved det han eller hun sier.

Jeg vil derfor argumentere for at kampen i disse interaksjonene ikke står om hvem som har «rett» og «galt» eller hvem som er «god» og «ond», men er en strategi for å verne om sitt uttrykk. Fordi motstanderen ikke står i veien for det samfunnet man ønsker seg, men i veien for ens mulighet til å ytre seg uimotsagt, behøver denne heller ikke utslettes i det virkelige liv. Det rekker å nedkjempe motparten innenfor kommentarfeltdebattene.

Debatten på sosiale medier – er den så ille?

Jeg startet artikkelen med å stille spørsmålet: Hvor ille er egentlig innvandringsdebatten i sosiale medier? Vel, det kommer an på øyet som ser. Det mest interessante ved disse debattene er imidlertid ikke hvor «ille» de er, men at en overveiende del av ytringene og interaksjonene karakteriseres av uttrykk, snarere enn argumentasjon.

Debattene er riktignok ikke fri for argumentasjon eller forventninger til sjangeren som en politisk debatt. Men debattene karakteriseres i svært liten grad av argumentasjon orientert mot fremtidig politisk handling og forsøk på å tilnærme seg hverandre gjennom argumentasjon. Snarere bærer de retoriske praksisene i debattene vitne om en aversjon for å lytte til og besvare andres argumenter, samt et ubehag ved å bli motsagt.

Gitt at politisk debatt vanligvis forstås som argumentasjon om fremtidig handling, og at deltakelse i en debatt innebærer at man begrunner sine påstander, lytter til og besvarer andres argumenter, har dette konsekvenser for hvordan og hvorvidt vi kan forstå kommentarfeltsdebattene som politiske debatter: En debatt der enhver insisterer på sin rett til å ha og uttrykke sin subjektive mening, uten å måtte forholde seg til andres synspunkter og argumenter, kan knapt kalles en debatt.

Selv om mange opplever sosiale medier som særlig fiendtlige debattkulturer, er det ikke nødvendigvis sant at de er det. Snarere kan det ha seg slik at det som oppleves som angrep på ens person, er legitim kritikk og motargumentasjon. Det kan likevel oppleves som angrep fordi debattsjangeren bryter med forventninger om å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Heller enn å se med bekymring på aggressiviteten som karakteriserer mange av debattene i sosiale medier – kanskje særlig debattene om innvandring – mener jeg at det er grunn til å uroe seg for uttrykksprinsippets gjennomslagskraft. Uten å ha studert dette utenfor de nyhets-genererte sosiale medier-debattene om flyktningkrisen, mener jeg å kunne se tilløp til at denne uttrykkslogikken brer om seg også andre steder i offentligheten.

Det er ikke uvanlig at kritikk besvares med beskyldninger om “krenkelse” og påkallelser av ytringsfriheten. Dette tyder på at ytringsfrihet, for mange, innebærer en rett til å ytre seg uten å bli motsagt. Det er slik ikke utenkelig at dette i økende grad kan komme til å prege den offentlige debatten fremover, med den konsekvens at vi får mindre reell debatt og flere ubegrunnede påstander som «bare er min mening», og som dermed verken kan motsies eller diskuteres.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Flyktningstraum og godheitstyranni
Et spørsmål om verdier

Litteratur:

Brox, O. (1991). “Jeg er ikke rasist, men …” Hvordan får vi våre meninger om innvandrere og innvandring? Oslo: Gyldendal.

Fladmoe, A., & Nadim, M. (2017). Silenced by hate? Hate speech as a social boundary to free speech. In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles: Contestations of Free Spech in the Norwegian Public Sphere (pp. 45–75): Cappelen Damm Akademisk.

Moe, H., Hovden, J. F., Ytre-Arne, B., Figenschou, T., Nærland, T. U., Sakariassen, H., & Thorbjørnsrud, K. (2019). Sosiale medier. In H. Moe, J. F. Hovden, B. Ytre-Arne, T. Figenschou, T. U. Nærland, H. Sakariassen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati (pp. 72–91). Oslo: Universitetsforlaget.

Thorbjørnsrud, K. (2017). Immigration critique. Moral boundaries, silence and polarization In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles : Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere (pp. 257–290): Cappelen Damm  Akademisk.

² Jeg bruker begrepet «uttrykkskonkurranse» noe ulikt Ottar Brox’ opprinnelige begrep, først beskrevet i «Jeg er ikke rasist, men…» (1991). For en diskusjon av begrepet, se kapittel 7 og 8 i doktoravhandlingen min «Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook-discussion» (2020).

Gjennom det siste tiåret har man sett en rekke kontroverser og bekymringer knyttet til såkalte ”innvandringskritiske alternative medier” i den skandinaviske offentligheten.

Slike nettmedier kjennetegnes av at de har som hovedmotivasjon å informere offentligheten om utfordringer knyttet til innvandring – særlig fra muslimske land – som de opplever at de tradisjonelle nyhetsmediene holder unna dagsorden. Videre er de svært kritiske til det de anser som en uansvarlig, liberal innvandringspolitikk, og kritiserer jevnlig den politiske eliten for å svikte på dette saksfeltet. Man kan si at disse aktørene er populistiske i den forstand at de påtar seg å opplyse folket om den ”egentlige sannheten” om innvandringens konsekvenser.

De som stiller seg kritiske til fremveksten av alternative medier, fremhever ofte lav journalistisk kvalitet og at et ensidig negativt fokus på innvandring kan bidra til fremmedhat og polarisering av den offentlige samtalen. Andre derimot, jubler for at stemmer og perspektiver som sjelden passerer de tradisjonelle nyhetsmedienes portvoktere får slippe til på alternative plattformer.

En serie av kontroverser

I Norge har de største kontroversene de siste årene dreid seg om presseetikk. De to etablerte alternative aktørene, Document og Resett, ønsker begge å bli regnet som redaksjonelle nyhetsmedier. Etter at Documents redaktør ble godtatt som medlem av Norsk Redaktørforening (NR) i juni 2018, oppsto det en debatt om hvilke journalistiske aktører som kan anses som legitime og ikke, samt hva det betyr for tilliten til tradisjonelle nyhetsmedier at alternative aktører innlemmes i det presseetiske systemet. I nyere tid har redaktøren i Resett, Helge Lurås, søkt om medlemskap i NR flere ganger, men søknaden har blitt avslått på bakgrunn av gjentatte brudd på Vær varsom-plakaten, blant annet tilbud om en stor pengesum til et ønsket intervjuobjekt, samt oppfordring til boikott av tradisjonelle nyhetsmedier.

Også i Danmark har mange av kontroversene handlet om det kritikere hevder er et lemfeldig forhold til presseetikk. Nestleder i Dansk Journalistforbund, Lars Werge, fikk mye oppmerksomhet etter at han skrev et innlegg i Politiken hvor han tok til ordet for at ”Den Korte Avis er ingen avis, fordi den ikke bedriver journalistik”. I tillegg oppsto det en stor kontrovers etter at en aktivist tok til orde for annonseboikott av den Korte Avis via Twitter i 2016 på grunn av dets ideologiske ståsted. Dette førte til at over 30 selskaper sørget for at deres annonser ikke skulle vises hos Den Korte Avis. Selv omtalte redaksjonen annonseboikotten som et ”uhørt angreb på ytringsfriheden”.

I Sverige, derimot, har kontroversene i all hovedsak dreid seg om de alternative medienes ideologiske ståsted, og deres mange koblinger til Sverigedemokraterna. Svenske tradisjonelle nyhetsmedier har i flere omganger gransket de alternative mediene, og avslørt at personer med verv i Sverigedemokraterna har skrevet rasistiske kommentarer i kommentarfeltene deres, og at et daværende, høytstående medlem av partiet sto bak opprettelsen av domenene til flere av de største alternative aktørene. Men den desidert mest betente svenske kontroversen knytter seg likevel til det Dagens Nyheter i etterkant har omtalt som ”den aller mest hatske kulturdebatten i svensk offentlighet”. Den oppsto etter at et Nya Tider, en alternativ aktør med høyreekstreme røtter, i 2016 fikk innvilget sin søknad om en stand på en av kultursveriges viktigste arenaer; den årlige ”bokmessän” i Göteborg. Dette førte til flere måneder med debatt om hvorvidt andre aktører burde boikotte messen, om ytringsfrihet og om fascistiske ytringer.

Bruk av og tillit til alternative medier

Det er altså tydelig at disse kontroversielle aktørene har klart å fange offentlighetens søkelys, og fått en viss dekning i tradisjonelle nyhetsmedier. Men inntil nylig har vi hatt lite kunnskap om omfang og utbredelse av innvandringskritiske alternative nettmedier i de skandinaviske landene. De siste årene har imidlertid Reuters Institute Digital News Report – verdens største undersøkelse for mediebruk – undersøkt bruk av og tillit til alternative medier.

Den norske delrapporten for 2019 viser at bruken er lav, kun 4–7 prosent oppgir ukentlig bruk av de alternative mediene Human Rights Service (HRS), Document og Resett.

I Danmark finnes det kun én etablert aktør – Den Korte Avis som har holdt det gående siden 2012 — som er drevet av ekteparet Ralf Pittelkow og Karen Jespersen. Kun 4 % av danskene oppga ukentlig bruk av Den Korte Avis i 2019.

Sverige skiller seg ut både med hensyn til at det finnes flere etablerte, alternative aktører og ved at disse har en høyere bruk: 6–11 prosent oppgir ukentlig bruk av aktører som Nya Tider, Samtiden, Ledarsidorna, Samhällsnytt, Fria Tider og Nyheter Idag. Likevel er bruken beskjeden i alle land, når man sammenligner med bruk av tradisjonelle nyhetsmedier. Videre viser rapporten at skandinaver har vesentlig høyere tillit til tradisjonelle nyhetsmedier enn til alternative medier.

Det har blitt hevdet at ”sjelden har så mange snakket så mye om noe som leses så lite”. Ingen grunn til bekymring, med andre ord. Eller?

I løpet av 2019 har imidlertid flere studier vist at både norske og svenske innvandringskritiske alternative medier er svært gode til å skape brukerengasjement rundt sakene de publiserer på Facebook. Faktisk så er Facebook-brukerne til de alternative mediene mer aktive enn Facebook-brukerne til de tradisjonelle nyhetsmediene. Dette betyr at saker fra alternative medier blir mye likt, kommentert og delt, noe som igjen innebærer at disse får stor rekkevidde i sosiale medier. Forskeren bak studiene, Anders Olaf Larsson (2019: 14), konkluderer med at ”etablerte aktører ser ut til å miste fotfeste på en av de viktigste plattformene for nyhetsbruk og politisk kommunikasjon”.

De alternative mediene utfordrer altså tradisjonelle nyhetsmedier på en rekke områder, og det er særlig to forhold som har blitt trukket frem i den offentlige debatten: 1) De utfordrer vår forståelse av hva journalistikk er, og hvilke aktører som skal kunne anses som legitime journalistiske aktører,  2) videre representerer de kontroversielle ideologiske synspunkter, og mens enkelte mener at det er viktig at de tradisjonelle nyhetsmediene løfter disse synspunktene frem slik at de kan få motstand, mener andre at de potensielt kan føre til fremmedfrykt og rasisme, og derfor bør ties i hjel.

Klarer alternative medier å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier?

Men hvordan reagerer de tradisjonelle nyhetsmediene på disse utfordringene? Som vi har sett er innvandringskritiske alternative medier gode til å setta agenda og skape brukerengasjement rundt sakene de publiserer i sosiale medier. Men klarer de å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier? Og møter synspunktene deres i tilfelle motstand?

Inntil nylig har vi manglet systematisk kunnskap om disse forholdene, men en fersk studie av undertegnede – Boundary work: Intermedia agenda-setting between right-wing alternative media and professional journalism – undersøker nettopp disse forholdene.

Studien tar utgangspunkt i et ”intermedia agenda-setting”-perspektiv og spør om innvandringskritiske alternative medier klarer å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier?

Mens tradisjonell ”agenda-setting”-forskning har vært opptatt av i hvilken grad medienes agenda påvirker publikums agenda, er forskning på intermedia agenda-setting opptatt av i hvilken grad medier påvirker hverandres agenda. Man har med andre ord undersøkt hvilke nyhetsmedier som kan sies å være opinionsledere. Historisk har man sett at de store, nasjonale avishusene har hatt en tendens til å påvirke agendaen til nyhetsprogrammer på tv og radio, samt mindre, lokale aviser.

Det studien undersøker mer konkret, er som følger: For eksempel, er det slik at Aftenposten plukker opp en sak fra Document, og publiserer en nyhetsartikkel om samme saksforhold på egne plattformer med henvisning til at saken oppsto hos Document?

Innenfor faglitteraturen har en slik praksis blitt ansett som en validering av at den konkrete saken er viktig og riktig å publisere – altså at man har med vesentlige nyheter å gjøre. Men i og med at de alternative mediene er såpass kontroversielle, er studien bygget på en antakelse om at dette kanskje ikke er tilfellet når det gjelder de alternative mediene, og den tar derfor høyde for hvorvidt dekningen er negativ, positiv, balansert eller nøytral når det gjelder de alternative medienes ideologiske ståsted og journalistiske produkt og virke.

Studien tar for seg perioden 2012–2017, og inkluderer dekningen av de norske alternative mediene Document og Human Rights Service i Dagbladet og Aftenposten, dekningen av de svenske alternative mediene Avpixlat og Fria Tider i Expressen og Dagens Nyheter, og dekningen av den danske alternative aktøren Den Korte Avis i Jyllands-Posten og Politiken.

Resultatene viser at det er stor forskjell på omfanget av mediedekning de alternative mediene får i de skandinaviske landene. De svenske og danske avisene fremstår som to motpoler, med henholdsvis 493 og 122 artikler totalt. De norske avisene inntar en mellomposisjon, med 263 artikler.

Ikke overraskende evner de alternative mediene i liten grad å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier. Men også på dette området er det betydelige forskjeller mellom landene. Mens de norske og danske alternative mediene klarer å sette agenda i henholdsvis 12 og 9 prosent av dekningen, skjer dette i kun én prosent av den svenske dekningen: I praksis betyr dette at det så å si aldri skjer.

Videre ser man at dekningen generelt – både de sakene hvor de alternative mediene kan sies å  sette agenda, men også den resterende dekningen – kjennetegnes av en ensidig negativ dekning i de svenske avisene. Hele 76 prosent av sakene kan karakteriseres som utelukkende negative, mens ingen kan karakteriseres som utelukkende positive. Videre er det få balanserte og nøytrale saker sammenlignet med den danske og norske dekningen.

De norske og danske avisene tegner et noe mindre negativt bilde av de alternative mediene, med henholdsvis 50 og 41 prosent utelukkende negative saker. Man finner også noe udelt positiv dekning i disse landene (6 og 9 prosent), samt langt flere nøytrale saker sammenlignet med de svenske avisene. Dette forteller oss at de svenske tradisjonelle nyhetsmediene skiller seg ut ved å fremstå som langt mer kritiske til innvandringskritiske alternative medier enn sine norske og danske kolleger.

Ideologiske og journalistiske avvikere

Dersom vi ser på hva som kritiseres i mediedekningen, stikker Sverige seg også ut som et annerledesland: Mens de svenske avisene i all hovedsak tilbyr kritiske perspektiver på de alternative medienes ideologiske ståsted, står kritiske perspektiver på de alternative medienes journalistiske produkt og virke i forsetet hos de danske avisene.

Dette betyr at mens de svenske journalistene virker å være mest opptatt av å vokte grensene for akseptabel offentlig debatt mot det de anser som ideologiske avvikere, er de danske journalistene mest opptatt av å verne den journalistiske profesjonens tillit og rykte mot aktører som de anser som journalistiske avvikere. Igjen finner man de norske avisene i en mellomposisjon, men de lener i dette tilfellet mest mot de svenske avisene.

Oppsummert kan man si at selv om de norske og danske alternative mediene til en viss grad evner å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier, så er det definitivt ikke ”tradisjonell intermedia agenda-setting” forstått i faglitteraturen som en validering av at den konkrete saken var viktig og riktig å publisere. Tvert imot ser man at de tradisjonelle nyhetsmediene løfter frem de alternative mediene som eksempler på avvikere  — ved at en journalist eller en kilde kritiserer den journalistiske praksisen eller det ideologiske ståstedet de representerer. Denne tendensen gjelder også den øvrige mediedekningen.

Dette innebærer at de alternative medienes fremvekst og virke definitivt anses å ha stor nyhetsverdi blant skandinaviske tradisjonelle nyhetsmedier. Dette betyr at de får en bredere plattform hvor deres motiver og synspunkter spres til et større publikum utover de som nås via deres egne nettsider og sosiale medier-kontoer. Likevel viser denne studien at den omfattende mediedekningen definitivt ikke representerer en ukritisk plattform for de alternative mediene.

Dette representerer likevel et dilemma som tradisjonelle nyhetsmedier ofte står overfor i møte med populistiske aktører: Ofte er det slik at ”all publisitet er god publisitet” (Mudde 2007). På den andre siden kan en overdreven negativ dekning nøre opp under slike aktørers stadige påstander om at mediene er ute etter dem, og slik sett gi dem sympati.

I lys av at de tradisjonelle nyhetsmediene i de skandinaviske landene tilsynelatende har valgt svært ulike tilnærminger for hvordan de håndterer utfordringen fra alternative medier, er det likevel verdt å merke seg at den svenske alternative sfæren er den desidert største, med flere etablerte aktører og et høyere antall lesere enn hva man finner i Norge og Danmark. Det er dermed verdt å spørre om den svenske tilnærmingen egentlig er en farbar vei.

Kilder

Larsson, Anders O. 2019. Right-wingers on the rise online: Insights from the 2018 Swedish elections. New Media &  Society. Epub ahead of print. DOI: 10.1177/1461444819887700

Mudde, Cas. 2007. Populist radical right parties in Europe. New York: Cambridge University Press.