Daniel Rees er daglig leder og styreleder i Holder de ord.

Hvilket parti er Norges mest troverdige?

– Det finnes nok ikke noe helt klart svar på det. Holder de ord gir ikke et komplett bilde, men viser noen trender basert på stemmegivning i hittil cirka hundre forskjellige politiske saker. Det vi ser, er at det er forskjell på posisjon og opposisjon, og forskjeller i hvordan partiene jobber etter partiprogrammene.  Senterpartiet bryter flest løfter av regjeringspartiene, men har samtidig også holdt omtrent like mange løfter som Arbeiderpartiet. Blant opposisjonspartiene er det Venstre som stemmer mest i tråd med sitt program, mens FrP ikke har brutt noen løfter i de sakene vi har sett på så langt. Både Venstre og FrP er veldig aktive til å komme med egne forslag på Stortinget.

Det er kanskje naturlig at de små regjeringspartiene kommer dårligst ut på deres sider? 

– Ja, på grunn av størrelsesforholdet i regjeringen. Men det er også interessant at forskjellene ikke er større og at de holder så mange løfter som de gjør.

Deres slagord er ”Politikerne jobber for deg, ikke omvendt”. Reklamene er vinklet slik at man sitter igjen med et inntrykk av at politikerne ikke leverer. Er det deres generelle inntrykk?

– Nei, det er ikke det. Men mange har nok dette inntrykket. Realiteten er at partiene hovedsakelig stemmer i tråd med sine programmer. Målet med kampanjen er å fokusere på at det er velgerne som er sjefen, og at de bør engasjere seg og følge opp sine politikere. I reklamene kaller vi det en ”medarbeidersamtale”, og en god medarbeidersamtale skal jo ikke bare fokusere på det negative.

Norge omtales ofte som et konsensusdemokrati, med mange koalisjonsregjeringer og grundig komitéarbeid på Stortinget, noe som legger opp til mange politiske kompromisser. Mener dere at Holder de ord gir et realistisk bilde av hva det vil si å jobbe for et politisk program innenfor dette systemet?

– Målet vårt er å vise hvordan politikerne faktisk stemmer på Stortinget. Politikk er selvsagt mer enn avstemninger, men vi mener det er en interessant og viktig innfallsvinkel til hva som skjer på Stortinget. På våre sider er det også mulig for velgerne å stille spørsmål, og politikerne kan legge inn kommentarer om sine stemmer. På den måten håper vi siden kan bli en møteplass for politikere og velgere.

Et parti kan stemme mot en sak de er for, eller motsatt, på grunn av forslagets utforming, for eksempel at det ikke går langt nok. I deres modell kommer dette ut som løftebrudd. Skaper ikke dette et veldig svart, hvitt syn på politisk arbeid?

– Nei, vår fremstilling tar høyde for at man kan stemme mot et forslag, fordi man samtidig stemmer for et forslag man mener er bedre. Vi skiller mellom to typer saker: Posisjonssaker, som man er for eller mot, og valenssaker, hvor man er enige om et mål, men uenige om hvordan man kommer dit. Et eksempel på valenssak er spørsmålet om å investere mer i jernbane, hvor alle partier er enige om målet, men uenige om bevilgninger, fremdrift og organisering.

Betrakter dere alle punktene i programmene som politiske løfter?

– Det må være noe som er målbart. Ikke generelle visjoner. Norske partiprogrammer er preget av både svada og tomme ord, og konkrete punkter. Både enkeltsaker og helheten er viktig, og helheten er større enn summen av enkeltsaker. Det er de konkrete sakene vi presenterer.

Eksempelvis har SVs bistandspolitikk fått stryk som løftebrudd fordi de ikke har klart å trappe summen opp videre fra en prosent av BNP, som det står i programmet at de vil jobbe for. De har stemt for økninger og antagelig jobbet for mer. Er det ikke da underlig å fremstille det som løftebrudd?

– Det er et interessant spørsmål. I det tilfellet har SV ikke fått gjennomslag for sitt løfte, men vi er opptatt av at vår fremstilling skal vise hva de faktisk har gjort. Så kan velgerne gjøre opp sin egen mening om partiets innsats.

Andre sentrale saker der partiene fremstilles som at de ikke har holdt ord: Senterpartiets rovdyrpolitikk, KrFs bistandspolitikk, SVs pelsdyrspolitikk, Høyre og TV-lisensen. Dette er vel områder der partiene fortsatt har troverdighet blant velgerne, selv om det i en slik modell kan fremstå som løftebrudd? 

– Igjen, vi presenterer hva de stemmer. I mange tilfeller har partiene kompromisset, og vi tror velgerne har forståelse for det. Har man ambisiøse løfter, er det naturlig at man ikke får alt igjennom. Det er et dilemma om partiene unngår konkrete løfter. Det gjør det vanskeligere for velgerne å forholde seg til dem. Det å holde løfter er heller ikke alltid en dyd. Velgerne har respekt for at partier endrer standpunkter.

Noen vil sikkert kritisere dere for å bidra til en økende politikerforakt, ved å fremstille politisk arbeid som et spørsmål om å holde ord eller ikke holde ord. Ser dere denne problemstillingen?

– Vårt arbeid er heller en kur mot politikerforakt. Forventningene i enkeltsaker er ganske lave. Å publisere hva partiene jobber for og hvordan de stemmer, vil vise at politikerne stort sett jobber hardt for, og stemmer i tråd med, sitt partiprogram. Det er dette som er totalbildet.

Hvilken rolle håper dere å spille i valgkampen?

– Vi vil bringe politikere og velgere tettere sammen. Vi håper at når velgerne ser på debattene på TV, så går de til oss for å se hva som faktisk har skjedd. Valgkampen handler om fremtiden, men også om å evaluere de forrige fire årene.

Intervjuet er også publisert på Minervanett.no. 

Meningsmålinger kan si mye om hva som rører seg i velgermassen. Men ikke alt, og ikke alltid med desimalpresisjon. Her er noen av de tingene du bør vite for å lese en meningsmåling – og ikke minst en avisartikkel basert på en meningsmåling – riktig:

Feilmargin

Ca. 2,7 millioner kommer til å stemme ved neste valg. Å treffe på en beregning av hva disse kommer til stemme basert på en meningsmåling blant et representativt utvalg på tusen personer, er ikke enkelt. Man måler ikke virkeligheten eksakt, og man opererer derfor alltid med en oppgitt feilmargin. Feilmarginen uttrykker hvor pålitelig og nøyaktig en måling er. Denne vil variere med størrelsen på utvalget. Spør man hundre personer, er feilmarginen større enn om man spør tusen.

Størrelsen på hvor mye +/- vi må regne med (konfidensintervall) avhenger av hvor ofte vi vil akseptere at undersøkelsene kan havne utenfor rammen (konfidensgraden). Denne setter meningsmålingsbyråene selv. Den vanligste konfidensgraden er 95 %, noe som vil si at man kan regne med at virkeligheten finnes innenfor konfidensintervallet 19 av 20 ganger. Dette høres ganske sikkert ut, men i løpet av et år blir det gjennomført mange meningsmålinger. Vil man ha en høyere konfidensgrad, må man enten øke antall respondenter eller øke konfidensintervallet. Når man så operer med åtte forskjellige svaralternativer, er det bare å begynne å gange opp.

En vanlig feilmargin er 1–3 prosent. Størst er den for de største partiene. Det vil si at om for eksempel Høyre måles til 30 prosent, betyr det at de vil måles til mellom 27–33 prosent i 19 av 20 målinger. Det gjør selvsagt ikke målingen uinteressante, men bør ha betydning for hvilken fingerspitzengefühl vi skal analysere målingene med for ikke å ende opp i parodien.

Hjemmesitterne

En stor andel av de spurte oppgir at de ikke kommer til å stemme. Dette er gjerne rundt en fjerdedel av de spurte, noe som ikke er langt fra den reelle valgdeltakelsen. Slik sett er dette med på å gjøre målingene mer presise, selv om det gjør overskrifter som “En av tre ønsker Erna” mindre presise.

Men folk har gjerne en tendens til å svare pliktoppfyllende på meningsmålinger, selv om de ikke kommer til å stemme når dagen kommer. Hvor mange som oppgir at de ikke kommer til å stemme ved neste valg, er derfor relevant for å vite hvor nøyaktig målingen er.

Vektingen

For å få et så representativt bilde som mulig, justerer man tallene for å veie opp for skjevheter i utvalget. Hvis man for eksempel har for få svar fra kvinner i forhold til menn, eller et skjevt aldersforhold blant de som har svart, vil man justere dette for å gi et bilde som er mer representativt for befolkingen.

Når de vekter undersøkelsene på denne måten, ser byråene også på hvilket parti velgerne stemte på sist. Om Senterparti-velgere (altså de som stemte Senterpartiet ved forrige valg) er underrepresentert, vektes disse opp slik at svarene fra disse teller mer.

I denne valgkampen betyr det særlig at tallene for Frp og Høyre er usikre. Noen byråer vekter mot valget i 2011, som var et svært dårlig valg for Frp (11,8 prosent), mens andre bruker stortingsvalget 2009 (22,9 prosent). Dette gir naturlig nok svært store utslag, både for Frp og de andre partiene som disse velgerne er trolige til å stemme på. Tallene er også usikre for Høyre, som gjorde et betraktelig bedre valg i 2011 (27,6 prosent) enn i 2009 (17,2 prosent).

Usikkerhetsmomentet er hvilket av de to valgene som er mest representativt. Selv om 2011-valget var historisk dårlig for Frp, er det dette resultatet som har stemt best med råtallene i undersøkelsene det siste året. Dette betyr også at man må blåse opp disse tallene mer om man vekter mot 2009-valget, noe som i seg selv gjør målingen mindre sikker. At 2011-valget ble oppfattet som et veldig dårlig valg for Frp, der de stupte fra gode meningsmålinger tidligere samme år, skyldes trolig også at disse målingene vurderte Frps oppslutning som større enn den i realiteten var.

Et annet usikkerhetsmoment er at man rett og slett ikke kan stole på om velgerne oppgir riktig parti når de blir spurt om hva de stemte ved forrige valg. Noen har dårlig hukommelse, andre har selektiv hukommelse og noen føler det er ”feil” å oppgi at de egentlig satt hjemme.

TV 2 og TNS Gallups partibarometer 2005–13. Klikk for større versjon. (kilde: TV 2)

På TV2s sider kan man sammenligne de forskjellige meningsmålingene. Der ser man enkelt hvordan de forskjellige byråene systematisk leverer litt ulike tall for de forskjellige partiene etter hva de vekter med. Respons, som måler for Schibsteds regionsaviser, og Infact, som måler for VG, vekter mot valget 2011-valget, mens Ipsos, som måler for Dagbladet, og TNS Gallup, som måler for TV2, vekter mot 2009-valget. Trenden er at de første måler Høyre flere prosentpoeng høyere og Frp lavere enn de siste.

Vinklingen

Meningsmålinger er med andre ord en usikker bransje, selv om behandling av råmaterialet gir oss et mer sannsynlig resultat. Det er verdt å huske på neste gang man hører politiske kommentatorer med skråsikkerhet uttale seg om “formkurven” til partilederne eller forklarer endringer i meningsmålingen med enkelthendelser. Overskrifter om “sjokkmålinger” og “Velgerne straffer …” på bakgrunn av enkeltmålinger er ofte mer sensasjonsjournalistikk enn det er fag.

Hvorvidt meningsmålingene påvirker velgernes preferanser, er usikkert. Men de har ofte betydning for dekningen av de forskjellige partiene. Om et parti er i “medvind” eller “motvind” kan ha betydning internt i partiet og for oppmerksomheten de får i mediene. Det er heller ikke uvanlig at mediene legger meningsmålingene til grunn for hvem de inviterer til de forskjellige debatter. Et godt eksempel er statsministerduellene i valgkampen 2009. Om det var Jens vs. Jensen eller Jens vs. Erna ble vurdert ut fra sannsynlige regjeringsalternativer med grunnlag i målinger.

Vinklingen som mediene velger å presentere målingene gjennom, er selvsagt ikke en del av selve målingene, men de har stor betydning for hvordan målingene oppfattes og mottas. Ikke minst har den betydning for de mindre partiene, som i mange enkeltmålinger kan befinne seg under sperregrensen. Om velgere gjennom en meningsmåling får inntrykk av at deres parti ligger an til å komme under sperregrensen, er det mulig å tenke seg at de vil vurdere andre partier for ikke å kaste bort sin stemme. Om resultatet som presenteres er innenfor feilmarginen, er dette en vurdering gjort på feil grunnlag.

Gjennomsnittet er mer nøyaktig

Siden de enkelte meningsmålingene har flere usikkerhetsmomenter ved seg, har flere ivrige politiske analytikere begynt å poste gode og grundige gjennomsnittsmålinger. I motsetning til dagsavisene bestiller ikke disse egne målinger, og har derfor ingen grunn til å skulle tiltrekke med å sensasjonalisere resultater.

Siden Poll of polls, drevet av Johan Giertsen og Lars Øy i Høyre, har blitt den kanskje mest anerkjente nettsiden som presenterer gjennomsnittsmålinger. Poll of polls er ingen prognose eller måling, men et antatt valgresultat basert på andre målinger. Treffsikkerheten til denne siden vil dermed avhenge av treffsikkerheten til disse målingene. Uansett bygger siden på et større antall målinger enn det som ofte presenteres, noe som gjør at det blir mindre over- og undervurderinger av enkelte partier. I tillegg inneholder siden masse interessant informasjon om målinger og prognoser, og er vel verdt et besøk. Også andre valgkommentatorer presenterer oversiktlige gjennomsnittsmålinger, som Bernt Aardal (pdf), Svein Tore Marthinsen og TV2s nettsider. Forholder man seg til disse, ligger man nok nærmere et reelt resultat ved neste valg, selv om utfordringer i for eksempel vektingen av materialet også vil forplante seg her.

Politikerne selv har alltid svaret på hva målingene betyr. Er de gode, er det fordi folket ønsker deres løsninger. Er de dårlige, er det lenge til valget. Det kan lyde som unnvikende svar, men konfrontert med resultater fra enkeltmålinger er det forståelig. En prosent av tusen er bare ti personer, tar man så bort hjemmesitterne og kjører det gjennom den vitenskapelige prosessen av vekting og veiing, er det få personer man støtter endringene på. Når avisene så slår det opp med et stort arkivfoto av en bekymret Jens Stoltenberg eller en amper Siv Jensen, er det kanskje ikke så mye mer å si enn at “velgerne bestemmer i september”.

Det er nemlig ikke første gang Nate Silver eller prediksjonsmarkedene leverer meget treffsikre forutsigelser av hvordan valget skal ende. Det er nå snart et kvart århundre siden Iowa Electronic Markets lanserte det første prediksjonsmarkedet for amerikanske presidentvalg, og de har siden da gjennomgående truffet nærmere det faktiske resultatet enn det meningsmålinger har gjort. Nate Silver skapte seg et navn i noen mindre kretser ved forrige presidentvalg, og fulgte elegant opp denne gangen med full pott fra sine statistiske beregninger av meningsmålinger og historiske data.

Meningsmålinger dominerer fortsatt som velgeranalyse, og ingen enkelt valgkamp har sett et så massivt utvalg av regionale og nasjonale meningsmålinger som den vi nettopp var vitne til i USA. Samtidig erkjenner et stigende antall personer at i en tid der svarprosenten i meningsmålinger stadig synker, så åpner det seg andre alternative metoder å følge valgkamputviklingen på: Nate Silver blander meningsmålingsdata med annen kvantifiserbar informasjon. Når han tolker meningsmålingsdataene legger han også inn parametre om hvor treffsikre byråene har vært tidligere, hvor stort antall respondenter som har svart, med mer. I tillegg legger han vekt på andre målbare informasjonskilder, som blant annet statistiske mål på høyre/venstre-dreiningen i delstaten og hvor mye penger som er samlet inn for hvert parti. Derifra gjør han en samlet totalvurdering med tanke på kandidatenes vinnersjanser. Interesserte lesere kan her fordype seg i hans metodologi. Prediksjonsmarkedene lar personer satse penger på et valgutfall slik andre satser penger på oljeprisens utvikling, og så blir “prisen” på hver kandidat tolket som det utfallet markedet forventer. Disse er omtalt tidligere her på bloggen. Nyere — og foreløpig mindre meritterte framgangsmåter — består i å utnytte internettets produksjon av store mengder data: Noen italienere som kaller seg voices from the blogs brukte 40 millioner twittermeldinger til å predikere Obama som vinner med +3,5% av stemmene (det rette resultatet var +2,2%). De traff også med at Obama ville ta Ohio, Virginia og Florida. Utnyttelsen av big data har altså også kommet til politikken, og jeg tror vi bare ser begynnelsen på utnyttelsen av nettets potensiale som politisk barometer.

Post scriptum: Noen har spurt meg hva som er vitsen med å gå og stemme dersom valget er avgjort på forhånd. Til det er det to svar. Det ene er at det aldri har vært noen vits å gå å stemme, om man mener “vits” som i at ens egen stemme har noen innflytelse på valgutfallet. Sjansen for at én stemme skal avgjøre et nasjonalt valg er så mikroskopisk at den i praksis er null. Dette er i valgforskningen kjent som “hjemmesitterens paradoks”, der paradokset ligger i at ikke flere holder seg hjemme på valgdagen når de vet at en enkelt stemme ikke utgjør noen forskjell. I dette perspektivet spiller det ingen rolle om noen har predikert valgresultatet på forhånd eller ikke.

Det andre svaret er at en prediksjon ikke er en deterministisk profeti. Det er en kvalifisert gjetning som er gjort, gitt den informasjonen man sitter med på et bestemt tidspunkt. Om konteksten endrer seg, kan også prediksjonen endre seg. Og i motsetning til prediksjoner i naturvitenskapen, kan menneskene reagere på denne type prediksjoner, slik at prediksjonen i seg selv kan være med på å endre konteksten. Faktisk var det under valgkampen representanter for det republikanske partiet som mente at Nate Silver ødelagte mulighetene for Mitt Romney i oppløpet av valgkampen, fordi han proklamerte Obama som den mest sannsynlige vinneren. I søken etter noen å skylde på har de nok overvurdert Silvers påvirkning på velgernes avgjørelser, men det reiser naturlig nok interessante problemstillinger om skillet mellom observatør og aktør i politikken.

Med dette benytter jeg også anledningen til å takke for meg som bidragsyter på valgbloggen. Takk til alle som har funnet interesse i å lese innleggene.

Ifølge dette perspektivet blir hendelser som TV-debatter, reklamekampanjer og småblemmer underveis i valgkampen bare krusninger på det store politiske havet, uten noen som helst varig effekt annet enn å ha holdt valgkampmedarbeidere og politiske snakkehoder beskjeftiget fram til neste lønningsslipp.

Om det finnes noen som har lest tidligere innlegg på denne bloggen, vil de ikke finne det oppsiktsvekkende når jeg bekjenner meg til dette perspektivet på valgkampens betydning. Bare timer før den første presidentkandidatdebatten foreslo jeg at valget etter alle solemerker var over. All oppsamlet kunnskap fra tidligere valg indikerer at Obama skal ta denne runden, av grunner som har vært blogget om tidligere. Men så dominerer Romney den første debatten, trykker inn turboknappen og kommer opp i ryggen på Obamamobilen ved siste rundepassering. Var det ikke over likevel? Som Trygve Svensson har skrevet om har Obama slått tilbake etter den første debatten, og både prediksjonsmarkeder og tallknusere som Nate Silvers fivethirtyeight står fast på at Obama er favoritten til å vinne. Jeg støtter meg fremdeles på disse barometrene, og mener fortsatt at valgkampens påvirkning på valgutfallet generelt er overvurdert. Likevel skjedde det bevegelser i denne valgkampen som viser at dersom ikke begge kandidatene leverer på det høye nivået som forventes av dem i ukene før valget, ja, så kan det definitivt være avgjørende for utfallet. Som en konsekvens har vi fått en spennende valgkamp til siste slutt.

Presidentkandidatenes vinnersjanser i USA-valget 2012

Et prediksjonsmarked er en “børs” som er opprettet for å la deltakerne spekulere i utfall av framtidige hendelser som blant annet politiske valg. På bakgrunn av deltakernes kjøp og salg av “aksjer” får man en indikasjon på hva deltakerne samlet sett mener er det mest sannsynlige utfallet av valget. (Mer om prediksjonsmarkeder kan du lese i tidligere innlegg).

Vinnersjansene til Obama vurderes i skrivende stund til knapt 80 prosent, og samtidig tror markedet at han vil kapre nesten 54 prosent av topartistemmene (topartistemmer betyr at alle andre enn den republikanske og den demokratiske kandidaten er utelatt fra beregningen). Dette nivået har Obama ligget noenlunde stabilt på i flere måneder allerede.

Presidentkandidatenes forventede andel av velgernes stemmer, USA 2012

Den oppmerksomme leser har kanskje lagt merke til at vinnersjansene til Obama har økt samtidig som andel stemmer han forventes å få har ligget stabilt. Hvordan henger dette sammen? Den korte forklaringen er at så lenge den forventede andelen stemmer forblir uforandret på omkring 54 prosent, øker vinnersjansene for Obama for hver dag vi nærmer oss valgdagen. Det blir stadig mindre rom for Romney å kontre overtaket til Obama. Dessuten svinner sjansene for at noe uventet skal oppstå som kan endre valgkampens dagsorden — som for eksempel et økonomisk jordskjelv á la Lehman Brothers-kollapsen i 2008.

Jeg har tidligere argumentert for at Obama bør vinne valget i år, og det står ved lag, men den økonomiske situasjonen i landet er på ingen måte et solid argument til fordel for Obama. Snarere er det her Mitt Romneys sjanser ligger for en skrell i november. Økonomien er en av de absolutt viktigste sakene velgerne tenker på når de avgir sin stemme, og denne gangen er nasjonen i dårlig forfatning i så måte. Spørsmålet som henger i luften er hvem velgerne kommer til å gi skylden.

Bærebjelken i teorien om økonomisk stemmegivning sier at velgerne straffer de sittende myndighetene når det er dårlige økonomiske tider. I følge ansvarshypotesen er valg en form for folkeavstemming om den sittende regjeringen/presidenten, hvor velgerne belønner eller straffer regjerende myndigheter alt etter hvor vellykket de mener politikken har vært. Fortjener de fornyet tillit, eller skal de kastes til fordel for nye koster? Ronald Reagan spilte på nettopp dette poenget når han i 1980 spurte amerikanerne om de var “better off now than four years ago”.

Ansvarshypotesen er utgangspunktet for økonomisk stemmegivning, men ikke all litteraturen på feltet har handlet om sittende regjeringers eller presidenters prestasjoner. Klientellhypotesen sier at i tider hvor økonomien svikter vil velgere vende seg mot venstrepartier, og i motsatt retning når økonomien går bra. Forklaringen på dette er at partier på venstresiden historisk har hatt et sterkere fokus på kamp mot arbeidsledighet enn partiene på høyresiden, samtidig som konservative partier hatt sakseierskap til å kontrollere inflasjon og skape økonomisk vekst.

I konteksten for årets presidentvalg er det altså usikkert hvordan amerikanernes økonomiske tilstand slår ut. Har Obama arvet et problem av republikanerne, og gjort det beste ut av den situasjonen han blei satt inn i? Er han den mest skikkede kandidaten til å bringe dem ut av det økonomiske uføret, eller har han feilet som president fordi han har hatt fire år uten å få økonomien på fote? Ved dette punktet vil skyttergravene graves og det tyngste artilleriet bringes fram fra begge partileirer de kommende ukene. I går lekket en video ut hvor Romney anklaget nær halvparten av de amerikanske velgerne for å opptre som ofre og å være avhengige av det offentlige. I tider hvor amerikanere generelt er bekymret for sin økonomiske framtid spørs det om denne typen uttalelser vinner flere stemmer over på hans side.

Per i dag leder Obama løpet hos opinionen, og er “foran skjema” i forhold til andre vinnere av presidentvalget de seinere årene.

Hos realclearpolitics.com kan du sammenlikne målingene fra i år med målingene i 2008 og 2004. Her er status i dag sammenliknet med samme tidspunkt i 2008:

Kilde: RealClearPolitics.com. Klikk for interaktiv versjon.

I 2008 seilte Obama fra McCain på denne tiden på grunn av det nevnte økonomiske sjokket, og det er lite trolig at en lignende skjellsettende hendelse skal oppstå. Kanskje mer interessant er det å sammenlikne målingene med Bush, som i 2004 også var sittende president.

Obama/Romney vs. Bush/Kerry. Kilde: Realclearpolitics.com

President Bush lå i lengre perioder av valgåret etter Kerry, men tok demokraten igjen i månedskiftet august/september, for aldri å se seg tilbake.  Ved de to forrige valgene var det altså på denne tiden at den vinnende kandidaten dro fra, og de siste dagers målinger antyder at tilsvarende kan være i ferd med å skje igjen.  Obama har i år hatt overtaket på republikanernes kandidat(er) hele året gjennom, og har siden begynnelsen av september dratt fra Romney ytterligere. Det later altså til at Obama får fire nye år på å få skikk på økonomien.

Lichtman har no vore ute med sine vurderingar for presidentvalet i år, og han endar på Obama som vinnar. Under følger dei tretten påstandane, og dei som per i dag blir vurdert som usanne for 2012 er utheva:

1. Partimandat: Etter mellomvala har den sittande presidenten sitt parti fleire seter i Representantanes hus enn det hadde ved førre mellomval.
2. Konkurranse: Presidentkandidaten til partiet som sit med makta har ingen seriøse utfordrarar frå eigne rekker.
3. Posisjon: Kandidaten til partiet som sit ved makta er president.
4. Tredjeparti: Det finnast ingen tredje presidentkandidat av særleg storleik.
5. Økonomi på kort sikt: Den nasjonale økonomien er ikkje i resesjon under valkampen.
6. Økonomi på lang sikt: Veksten i bruttonasjonalprodukt per innbyggar er lik eller større enn gjennomsnittet for dei to foregåande presidentperiodane.
7. Endringspolitikk: Den sittande presidenten gjer store politiske endringar.
8. Sosial uro: Det er ingen langvarig sosial uro i løpet av perioden.
9. Skandale: Administrasjonen i Det kvite huset er ikkje involvert i nokon større skandale.
10. Utanriks/militær fiasko: Den sittande administrasjonen opplev ikkje nokon større utanriks eller militær fiasko.
11. Utanriks/militær suksess: Den sittande administrasjonen oppnår større utanriks eller militær suksess.
12. Karisma: Kandidaten til det sittande partiet er karismatisk eller nasjonalhelt.
13. Karisma (utfordrar): Kandidaten til utfordrarpartiet er ikkje karismatisk eller nasjonalhelt.

Som ein kan sjå er dei fleste punkta over ikkje objektive. Det vil seie at ein må gjere vurderingar av i kva grad påstanden er sann eller usann, noko som kan gi rom for usemje. Modellen har også fått kritikk for å inkludere for mange faktorar på for få observasjonar, og for å predikere valvinnaren i staden for å predikere den nøyaktige oppslutnaden til kandidatane (som er vanskelegare). Men for kvar gong modellen tippar den rette kandidaten som vinnar, minkar skepsisen mot Lichtman sine argument.

Mange av nøklane svarar til faktorar som også andre prediksjonsmodellar har med, blant anna økonomi og fordelen med å sitte i posisjon. Det er interessant å merke seg at ingen av nøklane tek for seg valkampen. Lichtman har sjølv uttala at val ikkje er hesteveddeløp der kandidatane vekslar på leiinga frå den eine dagen til den andre, slik ein kan få inntrykk av i media. Ei alternativ tolking av valkampeffekten er at innsatsen frå dei to partia nøytraliserer kvarandre, og at vi derfor hadde sett den verkelege effekten dersom eitt av partia ikkje hadde ført nokon valkamp i det heile.

Kjelde: Lichtman, Allan J. (2005): The Keys to the White House: A Surefire Guide to Predicting the Next President.Rowman & Littlefield Publishing Group, Inc.

Heller ikkje Barack Obama har klart å lukke gapet mellom forventningar og utkome, og approvalratingen som syner kor stor del av veljarane som er tilfredse med jobben han gjer som president har dala etterkvart som kveitebrødsdagane gråna og glei over i kvardagar.

Denne utviklinga er typisk for ein president, og ofte gjer partiet hans det dårlegare i mellomvala som finn stad midt i presidenten si periode. Kongressvalet i 2010 var ikkje noko unnatak i så måte: Demokratane tapte 63 delegatar i Representanthuset, og mista med det fleirtalet der. I Senatet sikra dei seg fortsatt majoritet, men måtte sjå fem sete gå til Republikanarane.

Oppslutnaden om presidenten fell nærast lovbestemt etter valet, men har ei nesten like stor tendens til å stige att etter kvart som det nye gjenvalet kjem på trappane. Den anerkjende statsvitaren James Stimson gjorde oss merksam på denne trenden, og eg skal referere samandraget frå artikkelen han skreiv i 1976:

The approval accorded to Presidents by the American public is found to follow a cyclical pattern over time. All Presidents begin their terms with great popularity, experience parabolic declines, steadily lose popular support for about three years, and then recover some at the ends of their terms. These distinctive cycles, it is argued, reflect regular expectation/disillusionment cycles among the less well-informed segments of the public and are tied to the four-year election calendar. The extraordinary fit of parabolic curves to actual presidential approval leads to the suspicion that presidential approval may be almost wholly independent of the President’s behavior in office, a function largely of inevitable forces associated with time.

Den sykliske trenden i meiningsmålingane er vel verd å bite seg merke i når vi ser på oppslutninga om Obama i dag. Berre eit lite prosentpoeng meir av veljarane er positive enn negative til Obama, men ein skal ikkje sjå seg blind på kva dei svarar så langt unna valdagen. Som sitande president har han pole position, og oppslutninga så langt i perioden følgjer rundetidene til det sykliske skjemaet.

Kjelder:
Campbell, James E. (2000). The American Campaign: U.S. Presidential Elections and
the National Vote. College Station: Texas A&M University Press.

Weisberg, Herbert (2002): “Partisanship and Incumbency in Presidential Elections.” Political Behavior
Volume 24, Number 4. 339–360, DOI: 10.1023/A:1022558810957

Stimson, James A. (1976): “Public Support for American Presidents A Cyclical Model”. Public Opinion Quarterly, Volume 40, Issue 1, pp.1–21.

For nokon kan det opplevast som ei festbrems at vinnaren blir “avslørt” allereie no, og til det er å seie det openberre: ingen sit på fasiten. Kanskje viser spådommen seg å vere grundig feil. Det er like fullt fleire gode grunnar til at Obama har store sjansar for attval, og det er desse momenta det blir peika på i denne serien. Mange av argumenta spring ut frå valforskingsteori og ‑empiri, medan andre er eigne kontekstuelle vurderingar. Det første som talar for at Obama sigrar er ståa i Det republikanske partiet om dagen, og det ser vi nærare på i denne første delen.

Splittande nominasjonsprosess er negativt

Dersom nominasjonsprosessen i eit parti blir langvarig, har den som til slutt blir partiets kandidat dårlegare sjansar for å bli president .[1] Blant anna blei Walter Mondale grundig slått i 1984-valget etter å ha måtta kjempe hardt for nominasjonen. Det same gjeld Goldwater og McGovern. Også sittande presidentar som har måtta gå ekstrarundar før valet har fått det tøft: Presidentane Gerald Ford og Jimmy Carter måtte nedkjempe interne rivalar før hovudslaget, og lukkast ikkje å vinne gjenvalg.

Intern kiving

To forklaringar peikar seg ut tanke på kvifor langvarige nominasjonsprosessar slår uheldig ut for presidentkandidatane.

Den eine er at veljarane i løpet av nominasjonskampen bygger opp interne motsetnader som er vanskeleg å legge bak seg. Jo lenger tid kandidatane må bruke på intern kiving, dess større risiko er det for at nominasjonsprosessen utviklar seg i den skitne retningen. Det vil kunne rettast påstandar som kan falle meiningsmotstandarane tungt for brystet, og dei som har støtta taparkandidatane kan miste motivasjonen til å stemme på partiet sin endelege kandidat.

Svake kandidatar

Den andre grunnen til at langvarige primaries er et dårlig utgangspunkt for presidentvalet kan vere at ingen kandidat utmerkar seg som spesielt sterk. Dersom ein sittande president får ein reell utfordrar frå sitt eige parti, er det uttrykk for stor misnøye mot presidenten. For republikanarane i år er det ikkje eit kvalitetsteikn at ein sliten gamal sirkushest som Newt Gingrich har halde koken såpass langt ut i løpet. Mange amerikanske veljarar vil huske han frå hans tid på 1990-tallet som speaker i Representanthuset, der han var ein splittande figur. Av mange blei han oppfatta som lunete, og han blei endatil forsøkt detronisert av sine eigne partifellar. Det lukkast dei ikkje med, men Gingrich har det siste tiåret sirkla utanfor dei innerste kretsene av Det republikanske partiet, og sørga for livsopphald gjennom lobbyverksemd og bokskriving. Når det viste seg at han heldt stand i primærvala og seilte opp som ein reell utfordrar til Mitt Romney, dukka hans partiinterne motstandarar igjen opp og advarte mot å velge det dei meiner er ein kandidat med små sjansar for å vinne mot Obama.

Der Romney er ein person som kan trekke uavhengige røyster til seg, er Gingrich ein konservativ kandidat med ei broket politisk historie. Gingrich på si side peikar på at republikanarane valde ein moderat kandidat både i 1996 (mot sittande president Clinton), og sist i 2008, utan hell. Intervju med Gingrich kan du sjå her.

Rick Santorum sprang opp som troll av eske like før dei første caucuses i Iowa. Med eit ubesudla mediarulleblad forkynte han ein sosialkonservatisme som fanga interessa til den gruppa av republikanske veljarar som er oppteken av slikt. Dei er det mange av i USA, og verken Romney (mormonar) eller Gingrich (seriemonogam, i beste fall) vekker begeistring hjå desse veljarane. Åttebarnfaren Santorum vann i Iowa, Minnesota, Colorado og Missouri, og er i skrivande stund framleis ein potensiell vinnar. Det skal likevel overraske om han stikk av med seieren i nominasjonsvalet. Dei sosialkonservative hadde si tid då George Bush Jr. var president, og fleirtalet av amerikanarar lengtar ikkje tilbake til den tida, heller ikkje fleirtalet av republikanarane om ein skal tru prediksjonsmarknadane (sjå grafar under).

Mitt Romney har allereie vore i ein nominasjonskamp tidlegare, og verkar som den sterkaste kandidaten. Han er ein vellukka forretningsmann, han har moderate politiske meiningar med eit stort nedslagsfelt hjå veljarane, og han har pengar å svi av. Men til liks med andre spør han seg kanskje kvifor han enno ikkje har rista av seg motkandidatane. Det er nok ikkje fordi han er mormonar, for Kennedy var katolikk og Obama var svart, og det hindra dei ikkje i å nå heilt til topps. Meir sannsynleg er det at han ikkje har den karismaen som dei beste kandidatane i tidlegare presidentval har hatt. Vi nemde to av dei nettopp, Reagan og Clinton er to andre. Romney er kandidat av eit mindre format. Vi skal hugse at han tapte nominasjonskampen i 2008 mot ein kandidat som seinare bukka under for Obama. Denne gongen kan det sjå ut som han får oppdraget med å fronte Obama i presidentvalet, og tvekampen vil bli ei formidabel utfordring for Romney.

På Intrade kan ein spekulere i kven som vinn nominasjonskampen, og grafen under viser Romney sine estimerte vinnarsjansar. Per 16. februar var dei omkring 75%. Resten er fordelt med cirka 15%for Santorum og 5% kvar for Gingrich og Paul.  New York Times viser også ein oppdatert oversikt over kor mange delegatar kandidatane har vunne til no.

Kvileskjer

2012 kan fortone seg som eit kvileskjer for republikanarane. Dei hadde ei sterk røyrsle i dei neokonservative, leidd av dyktige folk med ein misjon. Richard Perle, Donald Rumsfeld, Dick Cheney og kompani søkte makt, vann makt og brukte makt med George Bush Jr. ved roret. Dei tærde også på omdømet til Det republikanske partiet ved å køyre kompromisslaust på i krigen mot terror og i pengepolitiske spørsmål. Etter at Bush si doble presidentperiode var over, var USA djupt involvert i ein upopuler krig i Irak, og stod samstundes innanlands opp til halsen i råtne pengar og finansiell systemkrise. Då Bush gjekk av som president hadde han den lågaste standinga hjå veljarane av alle amerikanske presidentar sidan Gallup starta målingane på midten av 1930-talet.

McCain forsøkte å distansere seg frå den avgåande presidenten ved forrige presidentval i 2008, men det synkande skipet stod ikkje til å redde, og med Lehman Brothers-kollapsen berre veker før valet kom skuddet for baugen på partiet og kandidaten. [2]Dei siste fire åra har dei konservative kreftene omgruppert seg, men dei er foreløpig ikkje i stand til å gå i takt. Tea Party-røyrsla kunne ei stund virke som den nye vinen på den konservative sida, men då Washington Post gjorde eit heilhjarta forsøk på å få oversikt over grasrotrøyrsla, viste det seg at den var svakare enn ein kunne ha inntrykk av. Storleiken var inflatert, meiningane deira sprika, og flesteparten av medlemmane var ikkje interessert i politikk(!).  Det var ei protestrøyrsle som sparka oppover mot det etablerte politiske etablissementet, men den sparka både opp til høgre og opp til venstre. Alle potensielle kandidatar som var kopla til røyrsla er i praksis ute av nominasjonskampen i 2012: Herman Cain og Michelle Bachman hadde sine minutt i rampelyset, men måtte ganske tidleg gje seg. Sarah Palin stilte aldri offisielt som kandidat. Ron Paul er framleis med, men hans kandidatur heng i ein alt for tynn tråd.

Det republikanske partiet er for tida i ei ideologisk og strategisk bølgjedal, og det er vanskeleg å spore verken intern eller ekstern entusiasme omkring partiet sine kandidatar. Ein valkampveteran for demokratane sitt råd til den sittande presidenten er å “preserve radio silence and let a party bent on suicide go about its business”.

Fordel Obama.

Kjelder

[1] Kenney, Patrick J. and Rice, Tom (1987): The Relationship between Divisive Primaries and General Election Outcomes. American Journal of Political Science. 31(1) 31–44.

[2] Arnesen, Sveinung (2011): “How prediction markets help us understand events‘ impact on the vote in US Presidential Elections”. The Journal of Prediction Markets.5(3) 42–63.