Det er mye som tyder på at Arbeiderpartiet, med Brundtland i førersetet, gjennomgikk et ideologisk skifte. Dette kan tydeliggjøres ved å se nærmere på noen av talene hun holdt fra tiden omkring hundreårsjubileet for partiet. Ta for eksempel Ny kurs for Norge, som hun la fram for landsmøtet til Norsk Kommuneforbund i 1986¹. Det interessante med denne talen er nettopp at den signaliserte en ny kurs for Det norske arbeiderparti. Kontrasten til tradisjonelle sosialdemokratiske tanker og verdier er her iøynefallende. For eksempel er partisjargongen endret. Symbolsk ladede ord som «fellesskap» og «solidaritet» – som gir konnotasjoner til klassetilhørighet og klassepolitikk – er sterkt tonet ned. I stedet er det her en ny oppmerksomhet om «enkeltindividet» og den «individuelle friheten». Det kollektive skyves til side til fordel for den enkelte, «jeg-som-subjekt» får forrang for «vi-som-subjekt», for å si det med Sartre. I dette er det et tydelig brudd med den tradisjonelle arbeiderbevegelsens prosjekt, som hevdet nødvendigheten av å tilsidesette egeninteressen til fordel for det felles beste. Det var på denne måten arbeiderbevegelsen klarte – med «grunnlegger» Christian Holtermann Knudsens ord, å «ophjelpe arbeiderstanden i sin helhet»²– ikke enkeltvis og en for en, men samlet og som klasse.

At partisjargongen endret seg, var neppe tilfeldig. På samme tid var det slutt med å være et programfestet «sosialistisk» parti. Dette blir særlig tydelig om en sammenstiller partiets arbeidsprogram for periodene 1974–1977 og 1986–1989. Da får man umiddelbart inntrykk av et paradigmeskifte; et tydelig bilde av et «før» og «etter» kommer til syne.

Arbeidsprogrammet fra 1974 åpner på følgende vis: «Det norske Arbeiderpartis mål er et sosialistisk samfunn – et samfunn med likestilling mellom grupper og enkeltmennesker, med trygghet og frihet for alle. Samfunnsstyret må bygge på demokrati og solidaritet. Menneskene må få reell innflytelse på alle forhold av betydning for dem. Folket må få kontroll med ressursene og resultatet av sitt eget arbeid.»

Fienden for Det norske Arbeiderparti anno 1974 er kapitalismen. «Vårt samfunn preges ennå av det kapitalistiske systemet», heter det her. Dette har bidratt til å danne et «samfunnssystem som i dag skaper ulikhet og urett». For å bøte på dette må man «utvikle effektive midler for å lede utviklingen i den retning vi ønsker». Politikken må peke ut over kapitalismen. «Vi er underveis til et nytt samfunn», slås det fast. «Hvor raskt vi kan virkeliggjøre den demokratiske sosialismen, avhenger av vår evne til å sikre oss makt og styring over utviklingen. Arbeiderpartiets program for de kommende fire år er ledd i den langsiktige kampen for et nytt samfunn». ³

Ser vi på arbeidsprogrammet fra 1986, får vi øye på et ganske annet parti. Åpningen på programmet er illustrerende nok: «Arbeiderpartiets mål for perioden 1986–89 er å gjenreise den fulle sysselsettingen og å bygge velferdssamfunnet videre ut. Arbeid er en rett for alle. Arbeidsløshet skader den enkelte og skaper problemer for samfunnet. Arbeid for alle er derfor det viktigste velferdsmål. Arbeid for alle stiller krav til alle. Derfor må solidariteten mellom enkeltmennesker og grupper styrkes». ⁴

Som vi ser, er det ikke lenger aktuelt med «sosialisme». Det kjempes ikke lenger for «et nytt samfunn»; «kapitalismen» er ikke lenger noe problem, og nevnes faktisk ikke i det hele tatt. Arbeidsprogrammet forstås ikke som et «ledd», som det het i forrige periode, «i den langsiktige kampen for et nytt samfunn». Det ser ut til at partiet nå er fornøyd med selve samfunnssystemet, og at den viktigste oppgaven i tiden fremover må være å justere systemet ved å sikre arbeid til alle og et utbedret velferdstilbud.

Med dette har partiet gått bort fra de store, overordnede, ideelle målene. I stedet er oppmerksomheten blitt rettet mot mer nærliggende økonomisk-administrative utfordringer. 

Programmet fra 1986 ytrer ikke lenger noe ønske om «planfast og målbevisst samfunnsstyring», ved hjelp av «en handlekraftig regjering». I stedet står det mye her om behovet for å «modernisere» offentlig sektor, og om statlig tilrettelegging for å sikre økonomisk vekst og norsk næringslivs «konkurranseevne» internasjonalt: «Arbeiderpartiet vil en effektiv produksjon av varer og tjenester som kan selges både hjemme og ute. Derfor skal vi opprettholde en stor og lønnsom konkurransedyktig sektor i tillegg til oljevirksomheten. Det skal også satses sterkt på nyetableringer i de skjermede næringene». ⁵

Stat og marked

Mange har hevdet at partiet på 1980-tallet gikk i nyliberal retning, og tok etter høyresiden på mange vesentlige punkter. Velkjent er Jan P. Syses anklage fra perioden om at arbeiderpartiet «stjal våre klær mens vi var ute og badet». Ser vi nærmere etter på talen til Brundtland, blir det klart at hun – om ikke fullstendig, så i alle fall et stykke på vei – adopterer høyresidens virkelighetsforståelse og dermed rokker ved noen av grunnpilarene til den sosialdemokratiske orden. For eksempel sier hun det slik: «Høyresiden begrunner sine framstøt for privatisering med at det offentlige trenger konkurranse. Det er et synspunkt vi skal ta alvorlig. Monopoler har lettere for å stivne til enn institusjoner som har konkurranse. Det gjelder både offentlige og private monopoler.» Et annet sted heter det som følger: «Ved å utvikle forskjellige tilbud folk kan velge mellom, skal vi bringe konkurransen inn i den offentlige sektor uten å gi slipp på vårt prinsipielle utgangspunkt. Samtidig som vi kan gi det offentlige nye og mer utfordrende roller å spille.»

Her er det særlig to ting å bite seg merke i. For det første ser vi at Brundtland argumenterer for en endring i partiets holdning til staten. Statlige ordninger er ikke nødvendigvis et gode. Skadelige monopoltilstander kan oppstå, og bør løses opp med mer konkurranse. Markedslogikken tas med dette inn i varmen. Her ser vi starten på at partiet går fra å være styringstro til å bli markedstro. Og dette er et klart brudd med tidligere arbeiderpartipolitikk. Etter andre verdenskrig og frem til 1981 hadde Arbeiderpartiet, nesten sammenhengende, styrt landet med en ideologi hvor staten spilte den sentrale rollen. «Arbeiderpartistaten», som denne lange regjeringsperioden ofte blir kalt, var en ekspansiv stat, dvs. den var aktiv og intervenerende. Samfunnsutviklingen skulle ikke bestemmes av markedet, men av staten. Staten tok på seg ansvaret om å sikre felleskapsgodene og fordele dem likt. Med andre ord fikk staten et overordnet ansvar for å sikre alle i samfunnet et minimum av goder som de hadde krav på for å kunne leve et verdig liv.

I tradisjonell sosialdemokratisk tenkning er det ikke en absolutt motsetning mellom individ og stat, for staten er «deg og meg», staten er «oss». Men i Brundtlands tale til Kommuneforbundet kan staten bli til bry for deg og meg, den kan begrense våre valgmuligheter og være til hindring for realiseringen av våre ønsker og behov. Den kan være for firkantet, for styrende, for lite sensitiv overfor personlige behov og ønsker – for autoritær, med andre ord.  

Det var dette Brundtland ville endre på. Hun hevdet nødvendigheten av å skape markedstilstander i offentlig sektor. Akkurat slik Milton Friedman og den såkalte Chicago-skolen ville ønsket det.

Friedman er som kjent en av de nyliberale ideologene som fikk stor innflytelse på regjeringer og embetsverk på 1980-tallet. Han næret, som nyliberalister flest, en sterkt mistro til etterkrigstidens rådende økonomiske modeller – på begge sider av jernteppet. Hans mål var å virkeliggjøre den demokratiske liberalismen gjennom det frie markedets mekanismer. Det dreide seg om å føre det moderne etterkrigssamfunnet tilbake til en «naturlig» tilstand av ren kapitalisme hvor alt ville være i balanse uten «kunstig», statlig innblanding, som jo aldri kunne føre noe godt med seg. Akkurat som naturkreftene, hevdet han, var de økonomiske kreftene i samvirket mellom tilbud og etterspørsel, inflasjon og arbeidsløshet osv., faste og uforanderlige. Under den «rene» kapitalismen, i et virkelig «fritt» marked, ville disse kreftene være i fullkommen likevekt. Det frie markedet var et system hvor den enkelte, som handlet ut fra egennytte, på uintendert vis bidro til å skape maksimale fordeler for alle. Om det ikke fungerte som det skulle, skyldtes det alltid, ifølge Friedman, at et eller annet hindret det i å fungere fullstendig fritt.

For Friedman var ethvert statlig inngrep i økonomien et skritt på «veien mot trelldom» (the road to serfdom), som hans store forbilde, Friedrich Von Hayek, formulerte det. Høyest satte nyliberalistene den individuelle friheten. Målet var å heve enkeltindividet over enhver kollektiv virksomhet og dermed sette det i stand til å uttrykke sin frie vilje gjennom sine forbrukervalg. 

«Valgfrihet» ble det nye honnørordet: Folket skulle selv få bestemme, via markedet, hvordan de ville bli styrt og hvilke goder og tjenester de skulle få. Utfordringen ble å forene en slik tilbud-etterspørsels-logikk, med valgfrihet i sentrum, med erkjennelsen av at statlig finansiert infrastruktur som for eksempel skole- og utdanningssystemet faktisk var samfunnsmessig nyttig og nødvendig. Friedman måtte vedgå at samfunnet var tjent med at alle samfunnsborgerne hadde utdannelse. Bedre utdannelse gjør oss mer samfunnsbevisste og mer produktive. Slike indirekte effekter av samfunnets organisatoriske infrastruktur kalte Friedman for «nabolagseffekter» (neighbourhood effects).

Ifølge Friedman visste folk flest selv hva de trengte. Det var de, ikke myndighetene, som visste hvor skoen trykket. Allikevel ville myndighetene i en blandingsøkonomi foreta valg på deres vegne. Løsningen på problemet ble å skape markedstilstander i det statsfinansierte systemet. Med dette ville man få det beste av begge verdener: Slike kunstige markeder, eller kvasi-markeder, ville være både statsfinansiert og brukerstyrt.

Friedmans teorier var uforenelige med de økonomiske teoriene som Arbeiderpartistaten hadde lagt til grunn. Dette var en type blandingsøkonomi som Friedman hadde lite til overs for. Slik statlig innblanding «gjorde uendelig skade på markedslikevekten og de ulike markedskreftenes evne til å kommunisere med hverandre». ⁶

Arbeidere og forbrukere

Det er vanskelig å ikke legge merke til likhetene mellom den nye kursen til Norge som Brundtland skisserte i 1986 og Friedmans (og andre nyliberalisters) tenkning.

Arbeiderbevegelsens prosjekt, som Brundtland påsto at hun videreførte, var jo nettopp hva nyliberalistene hadde erklært krig mot. Det var blandingsøkonomien som stod i veien for realisering av den rene, uforfalskede kapitalismen. Enda tydeligere ble den nyliberale påvirkningen da Kleppeutvalget i utformingen av «moderasjonslinjen» i 1992 åpent baserte seg på Friedmans teori om «likevektsledighet». Denne teorien hevder at om en nasjons internasjonale konkurranseevne ikke skal svekkes og føre til krise og massearbeidsledighet, må en forsikre seg om at staten til enhver tid klarer å opprettholde en så stor arbeidsløshet at arbeiderne blir stående så svakt i maktforholdet mellom arbeid og kapital at de ikke krever «for mye», verken «for høye» lønninger, eller «for gode» arbeids- og velferdsforhold. Man skal altså aktivt holde arbeidsledigheten på et gitt nivå. I 1992 ble det bestemt av utvalget – med støtte av LO-leder Yngve Hågensen – at likevektsledigheten skulle ligge på 3,5 prosent.

Arbeiderbevegelsen hadde, frem til Brundtland inntok lederstillingen i partiet, alltid tydet samfunnet fra arbeidernes perspektiv. Brundtland, derimot, hevdet at partiet først og fremst måtte forstå samfunnet fra et forbrukerperspektiv: «Jeg tror vi skal erkjenne at vi til nå kanskje har vært for bundet opp av å se på disse spørsmålene hver for oss som arbeidstakere og ansatte, og at vi for lett har oversett at vi alle er brukere av hverandres arbeidstid, både av private og offentlige tjenester.» Offentlig sektor måtte derfor fornye seg. Den måtte «bli mer effektiv, mindre byråkratisk og mer serviceinnstilt». Det måtte bli «større variasjon og fleksibilitet i tilbudene», og tilbudene måtte tilpasses lokale og individuelle behov. Offentlig sektor «må bli mer opptatt av å tilpasse tilbudene til det folk trenger og ber om. Den må kunne tilby flere typer løsninger og dermed større valgfrihet.» ⁷

I denne sammenheng hadde offentlig sektor mye å lære av det private næringslivet, hevdet partilederen: «Vi kan lære en del av Janne Carlzons filosofi i SAS om at det viktigste er ikke å følge instruks, men handle slik at man skaper fornøyde kunder.» Dette var det nye målet: fornøyde kunder. Ikke først og fremst arbeidernes velferd og rettigheter, eller et klasseløst samfunn, men kunder som får det de vil ha – for kunden vet best, kunden har alltid rett.

Dette var markedslogikkens inntog i norsk offentlig forvaltning. Vi ser «behovet for en effektiv og moderne offentlig sektor også som en av pilarene i hele vår strategi for å bedre næringslivets konkurranseevne», sa Gro Harlem Brundtland i 1986. «Også offentlig virksomhet må bli mer effektiv, mindre byråkratisk og mer serviceinnstilt. Det er en utfordring til ledere og ansatte, men også til kommuner, fylker og stat.» ⁸

Frihet

Brundtland hevder i talen til Kommuneforbundet at arbeiderbevegelsens store mål alltid har vært «et friere samfunn». Det er for så vidt sant. Men det var et særlig slags samfunn man opprinnelig så for seg, nemlig et sosialistisk et. Dette betyr at den form for frihet man ønsket mer av var av den «positive» typen, ikke den «negative.»

Frihetsbegrepet er ikke statisk og entydig. Opp gjennom historien har det i forskjellige situasjoner og i forskjellige miljøer hatt ulike betydninger og bruksmåter. Å forsøke å komme frem til en entydig definisjon av begrepet er ikke hensiktsmessig i denne sammenheng. Mer opplysende vil det være å finne frem til hva Brundtland selv la i begrepet «frihet», og hvordan det samstemte med eller avvek tradisjonell sosialdemokratisk frihetsforståelse.

I politisk teori opererer man gjerne med en inndeling –- som stammer fra Isaiah Berlin– mellom «negativ» og «positiv» frihet: «frihet fra» og «frihet til». Den negative friheten, frihet-fra, handler om å kunne gjøre hva man vil uten påvirkning av ytre krefter. Det er denne frihetsforståelsen som ligger til grunn i liberalistenes mistro til staten. Staten skal gripe minst mulig inn i folks liv og affærer. Den skal være passiv og tilretteleggende, ikke intervenerende og aktiv. Egentlig trenger vi staten bare for å beskytte individene fra hverandre. Dens rolle er slik sett ikke å etterstrebe det felles beste, eller å fremme et bestemt «mål» av typen et «bedre samfunn». Staten skal først og fremst være regulerende, ikke konstruktiv.

Positiv frihet derimot, frihet-til, er en form for kollektiv frihet. Her er det snakk om «fravær av hindringer mot frihet som kollektivt selvstyre». ⁹ Eksponenter for denne frihetsforståelsen ser ikke noe nødvendig eller absolutt skille mellom stat og individ. Tvert imot hevder de at felleskapet er frihetens forutsetning. Det er gjennom fellesskapet, eller samfunnet om man vil, at menneskene virkeliggjør seg selv. Det er fellesskapet som gir resursene som trengs for å utfolde seg. Den positive frihet går videre enn den negative friheten. For man kan fortsatt være ufri selv om ytre tvang og forbud er blitt fjernet. Man kan for eksempel være i avhengighetsforhold av forskjellige slag, eller man kan være offer for diskriminering, eller mangle kulturell kapital på grunn av urettferdig fordeling av økonomiske ressurser. Tilhengerne av den positive frihetsforståelsen hevder at virkelig frihet forutsetter at alle har like rettigheter og muligheter til å utvikle seg fritt innad i fellesskapet.

I tradisjonell sosialdemokratisk tenkning er ikke staten en trussel mot friheten, men snarere en garantist. For sosialdemokrater – og store deler av venstresiden – er myndighetene idéelt sett det samme som folket. Velferdsstaten er et eksempel på dette. Den bygger på likhetsprinsippet og skal i prinsippet garantere like muligheter for alle samfunnets borgere. For så vidt er den en «frihetsmaskin», for å si det med Harald Eia. ¹⁰ Den sikrer at ingen blir avhengige av de som er rikere og mektigere på slikt vis at de blir nødt til å «stå med lua i handa». I en velferdsstat blir offentlige midler brukt til å tilby gratis og obligatorisk utdannelse (fordi uvitenhet er et hinder for personlig utfoldelse), et gratis helsevesen (fordi sykdom er et hinder) og til statlige pensjonsordninger og velferdsytelser (fordi fattigdom er et hinder). I tillegg beskytter staten sine borgere mot, ikke bare indre og ytre fiender, men også «mot sine egne lavere instinkter.» ¹¹

Denne frihetsoppfatningen legger vekt på den samfunnsmessige strukturen, og forplikter seg til tanken om at alle mennesker er like. Likhetstankegangen sto sterkt i DNA´s ideologi fra starten av. Det dreide seg ikke bare om «like muligheter», men framfor alt om «resultatlikhet».  Likhet skulle sikres over hele fjøla: utjevning av sosiale forskjeller, sikring av samme ressurstilgang, likebehandling osv. Det var denne sammenhengen mellom (positiv) frihet og (faktisk) likhet som begynte å bli utydelig etter at Brundtland var blitt partileder.

I «Ny kurs for Norge» slår denne vendingen ganske tydelig igjennom. Selv om Brundtland innledningsvis erkjenner at staten har spilt en viktig og sentral rolle i å sikre hele folket et friere og materielt sett bedre liv i Norge etter 2. verdenskrig, så hinter hun, i andre halvdel av talen, til at den kan bli – og kanskje muligens, i noen henseender, allerede er – en trussel mot friheten. Løsningene hun foreslår er deregulering, avbyråkratisering/effektivisering, konkurranseutsetting og markedstilpasning, kutt og innstramninger. Dette hadde, fram til da, vært utypiske forslag for en sosialdemokrat. Det lignet mer på noe en høyrepolitiker kunne foreslått.

For Brundtland dreide det seg om å gjenerobre frihetsbegrepet fra høyresiden, som på denne tiden hadde kraftig vind i seilene. Høyrepartiene hadde i begynnelsen av 1980-årene sterkt økende oppslutning, spesielt blant yngre velgere, og var, som en konsekvens av dette, i stand til å ta fatt på oppgaven med å sette en endelig stopper for «Arbeiderpartistaten». Noe av forklaringen er å finne i de to urolige og radikale tiårene som gikk forut for 1980-tallet. For «høyrebølgen» var langt på vei en uintendert konsekvens av ungdomsopprøret og protestbevegelsene på 1960- og 1970-tallet. De forskjellige motkulturelle strømningene og de mange tilhørende politiske bevegelsene fra disse tiårene var sterkt preget av en radikal individualisme som gikk ut på at enhver skulle kunne utfolde seg fritt og spontant, uavhengig av ytre begrensninger av ethvert slag. Dette gjorde at opprøret ikke bare rettet seg mot kapitalismen, men også mot den sosialdemokratiske velferdsstaten. Det var dette kravet om individuell frihet som nå var i ferd med å bli omfunksjonert til et krav om valgfrihet fra forbrukersynspunkt. ¹²

Det ikke-samtidige

Nok er sagt til å vise at Brundtland forsøkte å balansere to motstridende ideologiske posisjoner: på den ene siden tradisjonell sosialdemokratisk tenkning, på den andre siden nyliberal «fornyelse». – Hvorfor det?

1980-tallet var tiåret da «solidaritet» og andre fellesskapsverdier – som hadde stått sterkt i etterkrigstiden – måtte vike for individualisme og markedstenkning. Staten ble ikke lengre sett som tilrettelegger for et godt og rettferdig samfunn, men snarere som et hinder for personlig frihet og egne økonomiske interesser. Den ble i tiltakende grad oppfattet som noe stivnet og tvangsmessig. Det var særlig blant yngre velgere at slike oppfatninger sto sterkt. De hadde ikke selv opplevd krig og nød, slik depresjons- og krigsgenerasjonen før dem hadde gjort. De var mer opptatt av «ikke-materialistiske» verdier av typen selvrealisering og individuell livsutfoldelse enn av materiell trygghet og rettferdig fordeling av samfunnsgodene. Slik kan en karakterisere generasjonsmotsetningene på 1980-tallet. De eldre var preget av «materialistiske» verdier i kombinasjon med fellesskaps- og likhetsverdier, de yngre (babyboomerne) snarere av «ikke-materialistiske» verdier på individualistisk vis. ¹³ Forskjellige erfaringer i de mest avgjørende sosialiseringsfasene hadde gitt grobunn til vidt forskjellige og motstridende verdier. Det var dette sosiologen Karl Mannheim kalte for «det ikke-samtidige ved de samtidige»: At forskjellige generasjoner lever i «kvalitativt forskjellige subjektive tidsperioder», på bakgrunn av radikalt forskjellige livserfaringer, noe som igjen preger deres verdensbilde og selvforståelse og verdiene de orienterer seg etter.

Det var nettopp noe slikt «ikke-samtidig i det samtidige» som Arbeiderpartiet nå fikk kjenne på. Partiet hadde størst oppslutning blant de eldre. Høyre, derimot, med størst oppslutning blant de yngre, var i ferd med å avvikle Arbeiderpartistaten og alt den sto for. Som Trond Berg-Eriksen har poengtert, slet Arbeiderpartiet i perioden med «politiske dilemmaer og indre stridigheter» samtidig som det «fortvilte over at samfunnssolidariteten var i forvitring» og at Høyre hadde fordoblet oppslutningen sin. ¹⁴ Partiets utfordring var nå å kunne appellere til både den eldre og den yngre generasjonen, til fellesskapsverdier så vel som til individualistiske verdier, til «materialistiske» verdier og til «ikke-materialistiske» verdier. Det måtte skapes et inntrykk av at partiet representerte alle disse motstridende verdiene. På den ene siden måtte det fronte verdier som solidaritet, fellesskap og likhet, og gi inntrykk av fortsatt å være velferdsstatens fremste forkjemper. På den andre siden måtte det skapes et inntrykk av at Arbeiderpartiet alltid hadde kjempet for enkeltmenneskets frihet, at partiet allerede hadde tatt et oppgjør med det teknokratiske og byråkratiske regimet som høyresiden gjerne omtalte som «formynderstaten».

En innovativ ideolog

Gro Harlem Brundtland befant seg i et politisk dilemma. På den ene siden var partiet hennes i utakt med tiden: De verdiene som begynte å prege det norske samfunn på 1980-tallet var tilsynelatende uforenlige med de verdiene som Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen var bygget på. Men det var nettopp disse verdiene partiets trofaste velgere gjennom hele etterkrigstiden fremdeles var tilhengere av. Løsningen ble et forsøk på å fremstille partiet som arbeiderbevegelsens parti, med statlig tilrettelagt fellesskap i sentrum, og samtidig som et parti som kjempet for enkeltmenneskets frihet, mot statlig tvang og begrensninger.

Som partileder var Brundtland hva idéhistorikeren Skinner kaller for en «innovativ ideolog», dvs. «en som søker å legitimere en form for sosial atferd som ellers generelt anses for å være problematisk.». ¹⁵ Hun visste at individualistiske verdier var problematiske i arbeiderbevegelsens moralske univers. Hun visste også at fellesskapsverdiene ble ansett som problematiske innenfor «dessertgenerasjonens» moralske univers. Hvordan skulle hun klare å legitimere sin politikk i begge disse leirene? Hun måtte gi inntrykk av en viss samstemthet mellom politikken hun selv ønsket å føre og de normene og verdiene som preget de forskjellige velgergruppene i tiden. På den ene siden måtte hun gi inntrykk av at individualistiske verdier og markedstenkning var forenlig med tradisjonell sosialdemokratisk tenkning. På den andre siden måtte hun fremme en forståelse av at arbeiderbevegelsen alltid hadde vært – og fortsatt var – en kamp for enkeltmenneskets frihet, og at statlige velferdsordninger uten vansker lot seg forene med markedsbaserte løsninger.

Avgjørende var det å kunne fremstille sin politikk på en slik måte at de som mislikte den ville måtte innse at hverken hun eller partiet fortjente denne uviljen. Ifølge Skinner kan man bare gjøre dette ved å «vise at i det minste noen av de begreper som ens ideologiske motstandere bruker til at beskrive hva de beundrer, også kan anvendes på en slik måte at de innbefatter og dermed legitimerer ens egen tilsynelatende problematiske atferd». ¹⁶ Det var dette som skjedde da Brundtland begynte å snakke om konkurranse og valgfrihet på nye måter. Hun forsøkte avvæpne kritikken fra Høyre ved å prise politikken til Arbeiderpartiet med begreper som vanligvis ble brukt til å prise politikken til Høyre.

Vi kan si at hun prøvde å endre på partiets moralske identitet uten at det ble oppfattet slik blant partiets kjernevelgere. Samtidig måtte endringene være så pass tydelige at kritikere vanskelig ville kunne angripe dem med sine vanlige argumenter. På mange punkter kom Brundtland til å bryte med det som til nå hadde vært Arbeiderpartiets kjernepolitikk: statlig styring fremfor private løsninger; regulerte markeder fremfor frie, mer eller mindre selvregulerende markeder; samvirke fremfor konkurranse; fellesskapet fremfor enkeltmennesket; likhet fremfor mangfold; universale ordninger fremfor individuelt tilpassede ordninger – osv. Men dette gjorde hun nettopp ved å forsøke å utviske forskjellene mellom partiets grunnleggende og opprinnelige politiske verdier og de allment aksepterte verdiene i 1980-årenes norske samfunn.

Selv om målet om et«sosialistisk samfunn» var blitt byttet ut med målet om «et friere samfunn», og selv om frihetsbegrepet var et ganske annet enn det som var blitt lagt til grunn i partiet fra starten av, kunne Brundtland nå, fremfor hundreårs-jubileet, fremheve kontinuiteten mellom Arbeiderpartiet anno 1887 og 1986. Da hun talte om «ny kurs for Norge», prøvde hun å vise at det går en sammenhengende rød tråd gjennom hele partiets historie. «Hvordan skal vi sikre enkeltmennesket større frihet? Det spørsmålet har vært det sentrale for den faglige og politiske arbeiderbevegelsen gjennom snart 100 år.» ¹⁷

Hvorfor var det så viktig å hevde denne kontinuiteten – når hun altså gikk inn for «fornyelse» og «modernisering», og ikke ville vike tilbake for å «slakte hellige kyr»?

Nietzsche påpekte at «menneskene akter og ærer kun det som har sin rot i fortiden, og som har tidens patina over seg». Den som vil ha gjennomslag, må «ikke bare skape seg en skare av tilhengere, men i enda større grad sørge for sin fortid». Det er derfor maktmennesker av alle slag «gjør vold på historien ved å fremstille den som en forberedelse til sitt virke.» ¹⁸ Og det er nettopp dette Brundtland forsøkte å gjøre. Ved å hevde en ubrutt linje mellom da og nå fremstilte hun historien «som en forberedelse til sitt virke». Ved å plassere seg som ledd i en tradisjonssammenheng, satset hun på å fremstå som rettmessig arvtaker etter storheter som Tranmæl, Nygaardsvold og Gerhardsen. Slik kan en «innovativ ideolog» bruke historien til å legitimere aktuell politikk: Ved å gi inntrykk av å ivareta og videreføre bevegelsens stolte tradisjoner.

Litteratur

¹⁹ Gro Harlem Brundtland: «Ny kurs for Norge». https://virksommeord.no

²⁰ Bull, Edvard: Arbeiderklassen i norsk historie. Oslo 1948, s. 128.

²¹ Trygghet for folket. Det norske arbeiderpartis arbeidsprogram for perioden 1974–77, s. 2. https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/

²² Ny vekst for Norge. Arbeiderpartiets arbeidsprogram 1986–89, s. 1. https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/

²³ Samme sted, s. 6.

²⁴ Sit. i: Naomi Klein: Sjokkdoktrinen. Oslo 2007, s. 62.

²⁵Brundtland: «Ny kurs for Norge».

²⁶Samme sted.

²⁷Finn Olstad: Frihetens århundre. Oslo 2010, s. 10.

²⁸Quentin Skinner: «Moralske principer og social forandring», i: Politik og historie. København 2009, s. 234.

²⁹Harald Eia: Sånn er Norge, program 2: Frihetsmaskinen. https://tv.nrk.no/serie/harald-eia-presenterer-saann-er-norge/sesong/1/episode/2/

³⁰Trond Berg-Eriksen et al.: Norsk idéhistorie, bd. 6: Et lite land i verden. Oslo 2003, s. 336.

³¹Aksel Gaupås Johansen: Fra «nye venstre» til «høyrebølgen». Masteroppgave i historie, UiB 2016. BORA.uib.no

³²Oddbjørn Knutsen og William M. Lafferty: «Høyrebølgen i et generasjonsperspektiv», i: Tor Bjørklund og Bernt Hagtvedt (red): Høyrebølgen – epokeskifte i norsk politikk? Oslo 1981.

³³Skinner: «Moralske principer og social forandring», s. 101.

³⁴Samme sted, s. 104.

³⁵Friedrich Nietzsche: Menneskelig, altfor menneskelig, Oslo 2012, s. 419.

³⁶8 Brundtland: «Ny kurs for Norge».

Det som en gang virket, må igjen tas i bruk; det som ikke gjorde det, må vi la ligge. Historien blir brukt som forbilde og inspirasjon, eller til skrekk og advarsel. Men fortiden kan også brukes til å legitimere politikk ved at aktuelle standpunkter blir innskrevet i en ærverdig tradisjon. Slik kan man ta fortiden til inntekt for seg og sitt. For øvrig brukes historien til å forklare, og med dét definere, den nåværende politiske situasjon og dens utfordringer. Dermed kan man snevre inn alternativene slik at løsningene man selv ønsker å realisere, fremstår nærmest som selvsagte og uunngåelige. Som George Orwell formulerte det i 1984: «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden».

Et nærliggende eksempel fra norsk politikk er begrepet om «den norske modellen». I senere år har det vært mye snakk om en samfunnsmodell som passer helt naturlig for Norge for så vidt som den er – og alltid eller svært lenge har vært – særpreget norsk eller nordisk. Akkurat hva den består av, hvorfor den er så spesiell og hvordan den har blitt til og har utviklet seg, er mer uklart. Men det er i alle fall en allment utbredt oppfatning at den norske modellen er det som gjør Norge til et helt enestående godt land å bo i.

Et lite utvalg taler fra Virksomme ord-arkivet vil kunne illustrere hvordan historien blir brukt og misbrukt i norsk politisk retorikk. I det følgende skal jeg å ta for meg Audun Lysbakkens landsmøtetale til SV (mars 2019), Erna Solbergs tale på Høyres landsmøte (mars 2019) og Jonas Gahr Støres tale på Fagforbundets landsmøte (oktober 2019). Her er tre politiske aktører med vidt forskjellige versjoner av hva den norske modellen går ut på og hvordan den er blitt til – og hvordan man i fortsettelsen bør gå fram for å ta vare på denne verdifulle arven.

Audun Lysbakken: Kamp og motstand

I Lysbakkens versjon er den norske modellen gradvis kjempet frem av arbeidsfolk og fattigfolk. Det er deres kamp som har «formet landet», som har tvunget makt- og pengeeliten til å gi etter og inngå kompromiss. Slik fikk vi «et skattesystem hvor de med mest skulle bidra mest. Slik fikk vi et system for rettferdig progressiv beskatning, slik fikk vi et sikkerhetsnett av trygder og stønader som tar vare på folk når det trengs.

Ifølge Lysbakken er den norske modellen et resultat av de undertryktes kamp for rettferdighet og velferd. I hans fremstilling er den norske modellen blitt til på tross av makt- og pengeeliten, ikke gjennom gjensidig enighet mellom ansvarlige parter, slik for eksempel Jonas Gahr Støre vil ha det til. Hos Lysbakken er de rike og deres politiske representanter (høyreregjeringen og de borgerlige partiene) snarere et problem og en utfordring for den norske modellen: Det er de som truer den.

«Historien om det moderne Norge er historien om hvordan de mange – arbeidsfolk og fattigfolk – kjempet, vant og formet landet. De få, rikfolk og pengefolk, fikk ikke lenger bestemme aleine. Sånn fikk vi et arbeidsliv hvor ingen lenger skulle stå med luen i hånden. Sånn fikk vi et skattesystem hvor de med mest skulle bidra mest. Sånn fikk vi en velferdsstat som skulle være et sikkerhetsnett for oss når vanskelige dager kommer, men også en trampoline å ta sats på i livet — så alle sine evner kan tas i bruk og også vanlige folk sine drømmer bli til virkelighet. For de mange, ikke for de få».

Det Norge som arbeidsfolk «kjempet, vant og formet» er truet, skal vi tro Lysbakken. «Sånn styres ikke Norge lenger.» Høyreregjeringen har – på vegne av de rike – langt på vei gjenerobret det de en gang måtte gi fra seg. Dette fører til splid og bekymring i befolkningen. Ulikhetene vokser, makten er skjevt fordelt, og klimakrisen truer. «Det skaper uro. Uro over ulikheten i makt og rikdom som igjen splitter oss. Uro over klimakrisen som nå for alvor truer oss. Uro over en regjering som alltid lytter mest til de få på toppen. Erna Solberg leder de rike sin regjering.»    

Vi ser her hvordan Lysbakken har regissert historien til den passer som hånd i hanske med hans eget politiske budskap. Kort oppsummert kan vi si at fortellingen går som følger: Først kjempet folkeflertallet for rettferdighet og bedre kår, hvilket de klarte. Dette gjorde Norge til et bedre sted å bo for alle. Så har høyresiden over tid – på vegne av de rike – klart å reversere mye av dette. Samfunnet er nå preget av mer urettferdighet, skjevere maktfordeling, mer uro og utrygghet. Kampen må gjenopptas på vegne av de mange mot det rike mindretallet. Lysbakken og SV er villig til å lede denne kampen.

Med en slik forklaring på dagens sosiale og økonomiske utfordringer må Lysbakkens egen politikk fremstå som et nærmest nødvendig og innlysende riktig forvar av det beste i selve det historisk «norske».

Erna Solberg: Kompetanse, innovasjon, omstilling

I motsetning til Audun Lysbakken viser ikke Erna Solberg til konkrete historiske hendelser eller forløp. Hennes bruk av historien er, ved første øyekast, vanskeligere å få tak på. Dette er nok også litt av poenget. Solberg vil ikke snakke om fortiden, men om fremtiden. I talen til Høyres landsmøte sier hun det slik: «Vi skal ikke tegne et foreldet bilde av samfunnet for at det skal passe inn til et gammelt partiprogram. Vi skal utvikle nye partiprogrammer for å løse virkelige problemer som mennesker opplever i dag og i morgen.»

Likevel tyr hun til historien når hun trenger å rettferdiggjøre enkelte påstander om egen politikk. I sin tale på Virkekonferansen 2019 slo hun fast at det har vært det norske folks evne til å omstille seg som har gitt oss den norske modellen: «I Norge har vi tradisjonelt vært gode på å få til omstilling når det har vært nødvendig. Det er en av grunnene til at vi har det velferdssamfunnet vi har i dag.» Solberg viser ikke til konkrete årstall, historiske skikkelser eller kjente politiske reformer som har formet samfunnet, men til det norske folks «tradisjonelle» evne til å omstille seg. Siden vi gjennom historien har vært flinke til å benytte oss av denne verdifulle egenskapen, har vi har klart å skape et godt fungerende velferdssamfunn etter norsk modell. Hva historien lærer, er at omstilling virker. Dette har vi gjort før med stort hell, dette må vi derfor fortsette å gjøre.

Som historiker har jeg aldri hørt denne påstanden før – i alle fall ikke fra faghistorisk hold – men den passer perfekt til politikken Solberg ønsker å føre. Hovedbudskapet i Solbergs tale på Høyres landsmøte var nettopp omstilling. Hun tegnet da et bilde av et Norge i en overgangsperiode, hvor endring er uunngåelig og stadig vekk finner sted i tiltakende tempo. Det grønne skiftet fører til at vårt tidligere livsgrunnlag må vike til fordel for et nytt og mer bærekraftig. Eldrebølgen fører til at vi må jobbe mer og lengre, ny teknologi fører til at vi må jobbe annerledes enn før og stadig oppdatere vår kunnskap og kompetanse. Dette betyr at vi som enkeltpersoner regelmessig må kurses slik at vi alltid er oppdatert, eller vi må omskoleres til nye oppgaver – «vi skal lære hele livet, aldri gå ut på dato.» Sist, men ikke minst, må politikken endres etter tidens og fremtidens nye utfordringer, slik at bedrifter og privatpersoner kan omstille seg på best mulig vis. Skal vi tro Solberg, er omstilling selve mirakelkuren som løser alle problemer. Det er omstilling som må til for å løse klimakrisen, eldrebølgen, velferdsstatens fremtidige utfordringer, finanskriser, arbeidsløshet osv. Da passer det også godt at vårt flotte velferdssamfunn er et resultat av det norske folks tradisjonelle omstillingsevne. Vårt velferdssamfunn er, ifølge Solberg, et historisk bevis på at omstilling virker.

Motsetningen mellom Lysbakken og Solberg blir nå tydelig. Lysbakken bruker historien om det moderne Norge til å vise at uansett hvor svake og ubetydelige vi føler oss, er det mulig å gå sammen i kamp og forandre samfunnet til det bedre. Solberg derimot, hevder at retningen er gitt, utenfor vår kontroll, og at det som utgjør vårt særlige norske fortrinn, er vår omstillingsevne, dvs. vår evne til å justere oss etter stadig skiftende omstendigheter. Lysbakken hevder at vi tidligere har kunnet – og dermed fortsatt kan – gripe aktivt inn og forandre verden etter eget hode. Solberg hevder at vi alltid har klart å tilpasse oss ytre forhold i forandring. Dette er vår suksessoppskrift, det er slik vi må fortsette å gjøre det.

I landsmøtetalen til Solberg heter det at «historien har vist at nye bedrifter kommer ut av den kompetansen vi har bygget over tid og som vi videreutvikler. Ofte basert på våre naturressurser. Fossefallene og havet. Fisk. Skog. Mineraler. Olje og gass. Sammen med hardt arbeid og høy kompetanse er det dette som har lagt grunnlaget for vårt velferdssamfunn.»

Det er vanskelig å få tak på akkurat hva Solberg her forsøker å formidle. Men jeg tolker henne dit hen at hun mener «historien har vist» at hardt arbeid og høy kompetanse i bruken av våre naturressurser har hatt en god samfunnsøkonomisk effekt, og slik dannet grunnlaget for det norske velferdssamfunnet. Om vi skal takle fremtidens utfordringer, må vi fortsette, slik vi alltid har gjort, med å dra nytte av kompetansen vi allerede har opparbeidet gjennom mange års erfaring med utnytting av naturressursene. Kompetansen vi har tilegnet oss i olje- og gassnæringen er selve grunnlaget for en nytenkning som kan redde oss gjennom fremtidens utfordringer – det har «historien vist». Med et trylleslag går olje- og gass-utvinningen fra å være en del av problemet til å bli en del av løsningen – fordi «historien har vist at nye bedrifter kommer ut av den kompetansen vi har bygget over tid og som vi videreutvikler». Og nye bedrifter som takler nye utfordringer er nettopp løsningen.

Ifølge Solberg må vi stole på historiens lovmessige utvikling: kunnskap fører til kompetanse, kompetanse fører til innovasjon og nyskaping, hvilket fører til gründerskap som igjen fører til nye arbeidsplasser. Ut av dette vil det vokse frem nye bedrifter tuftet på en videreutviklet kompetanse – osv., osv. Vi må ikke tukle med denne prosessen, men heller legge til rette for den og la den gå sin gang. Gründerne er de som driver historien fremover i Solbergs historieforståelse – ikke, som hos Lysbakken, folkebevegelsene.

Solberg er et godt eksempel på den teknologioptimisme og fremskrittstro som har preget vår moderne tid. Troen på at vitenskapen og fornuften alltid vil føre oss trygt opp og frem, mot stadig nye og bedre samfunnstilstander, har preget vår tenkning og selvforståelse siden opplysningstiden. Men er det en ting vi historikere vet, så er det det at utviklingen ikke følger en rett linje. Historien er ofte et resultat av tilfeldigheter og uintenderte konsekvenser. Dens gang er like mye preget av brudd som av kontinuitet, av tilbakeskritt like mye som av fremskritt (alt etter hvordan man ser det).

Jonas Gahr Støre: Moderasjon, pragmatisme, kompromiss

I sin tale til Fellesforbundets landsmøte i 2019 forklarte Støre hvorfor sosialdemokratiet var veien å gå: «Jeg er sosialdemokrat fordi jeg tror og vet at politikk nytter, at vi kan få til store ting i fellesskap. Beviset er mange tiår med den norske modellen som har formet dette samfunnet med parter som tar ansvar.»  

Både høyresiden og ytre venstre tar feil, hevder Støre. «Høyresiden møter oss med beskjed om nøytralitet, markedet ordner opp.» Og markedet er god til å ordne, slår han fast, «det er effektivt til å fordele, det er bare at det fordeler skjevt, og det fordeler urettferdig.» Ytre venstre, på den andre siden, ønsker å «knuse kapitalismen, og stenge for globaliseringen. EU må legges ned, krefter utenfor oss er så sterke at det beste vi gjør er å trekke oss tilbake. Vi gjenvinner kontroll ved å lukke dører, kutte avtaler, være hos oss selv.»

Begge deler er feil, slår han så fast og fortsetter: «Norsk historie» er «full av eksempler» på at sosialdemokratiet er det beste alternativet. Det har vist seg gang på gang at hvis man «står sammen i fellesskap i åpen omgang med verden», kan man få til «store ting». Til slutt vil han minne oss om «et avgjørende viktig år i norsk historie», nemlig 1935: Året da det store klassekompromisset fant sted – Hovedavtalen, Kriseforliket – da kapital «fikk en åpen økonomi som konkurrerte med verden utenfor, men hvor arbeid fikk velferd, rettferdig fordeling og fellesskapets sterke ansvar. Dette har jo kjennetegnet Norge i alle de årene siden.» 

Det er her verdt å merke seg særlig tre ting. For det første at den norske modellen, sosialdemokratiet og Arbeiderpartiet er ett og samme. Når Støre skal forklare hvorfor sosialdemokratiet generelt eller Arbeiderpartiet spesielt er det beste alternativet, er det bare å vise til den norske modellen. Dette er et historisk bevis på sosialdemokratiets overlegenhet i forhold til andre tilgjengelige løsninger. Den andre tingen å merke seg, er at Støre hevder en ubrutt kontinuitet mellom Arbeiderpartiet anno 1935 og dagens Arbeiderparti. Det tredje er at han hevder at kapitalen gjennom Hovedavtalen og Nygaardsvolds regjeringsdannelse fikk en «åpen økonomi som konkurrerte med verden utenfor.»

Med denne siste påstanden skaffer Støre seg historisk ryggdekning for sitt forsvar av EØS-avtalen, som hadde møtt hard kritikk på nettopp dette landsmøtet. Men dette stemmer ikke i det hele tatt. Etter flere tiår med økonomisk uro og kriser (fra ca.1870 til 1935) hadde folks mistro til den økonomiske liberalismen økt drastisk – ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Man stolte ikke lenger på at markedet kunne ordne opp selv. Ut av dette vokste det frem en ny styringsideologi hvor staten skulle regulere samfunnsutviklingen gjennom planer og aktive inngrep i økonomien. Markedet skulle styres og stimuleres etter samfunnets behov, ikke overlates til seg selv. Snarere var det en form for planøkonomi og økonomisk proteksjonisme som kom til å prege den norske økonomien i tiden fremover.

Støre prøver å sette sitt eget partis politikk inn i arbeiderbevegelsens ærverdige historie. Det dreier seg om å vise kontinuitet: Slik gjorde vi da, og slik bør vi gjøre det nå … Den norske modellen er Arbeiderpartiets fortjeneste, siden det var dette partiet som fikk til et kompromiss mellom arbeid og kapital i 1935. Det er dette som har «kjennetegnet Norge i alle de årene siden.» Man kan få inntrykk av en grunnleggende kontinuitet mellom Arbeiderpartiet da og nå. Men dette kan ikke stemme. Snarere dreier det seg om to helt forskjellige partier med radikalt forskjellig verdigrunnlag. Uten å gå inn i for mange detaljer, kan jeg her nevne noen av de mest opplagte forskjellene: For det første var DNA i 1935 et klasseparti, nærmere bestemt arbeiderklassens parti. For det andre var det et sosialistisk parti. En fløy hadde en parlamentarisk-sosialistisk plattform, en annen var fremdeles revolusjonær marxistisk. Selv om statsminister Nygaardsvold var reformvennlig og samarbeidsvillig, var han ingen sosialdemokrat slik vi forstår begrepet i dag, han var sosialist. Men den sosialismen han representerte var av en særnorsk type, utviklet av hans egen utenriksminister, historieprofessoren Halvdan Koht. Folkesosialisme, ble den kalt. Sosialisme var målet, men her var ikke intensjonen først og fremst et klasseløst samfunn, men et samfunn uten klassekamp. Dette var en sosialisme hvor det nasjonale fellesskapet, det store samarbeidet på tvers av klassene, var både mål og middel. Koht ønsket en dypere nasjonal solidaritet og integrasjon. Som han selv formulerte det: «Sosialisme er den høgste form for nasjonaltanke.»

Arbeiderpartiet av i dag kan ikke sies å være et klasseparti, i alle fall ikke arbeiderklassens. Mange vil hevde at det er blitt et markedsliberalistisk parti fullt av konsulenter og folk fra PR-bransjen. Man kan trygt si at Nygaardsvold var en mann av folket. Mellomkrigstidens arbeidsfolk må ha følt en viss identitet og samhørighet med Gubben, som de kalte han, for han var jo en av dem. Med Støre, derimot, er det annerledes. At han vokste opp på Oslos vestkant, at han er mangemillionær, utdannet ved noen av verdens mest prestisjetunge kunnskapsinstitusjoner, har ikke bare gitt ham plenty av økonomisk kapital, men og en stor dose kulturell kapital. Større avstand fra den gjennomsnittlige nordmann kan man ikke oppnå, om ikke man er kongelig. Det er god grunn til å tro at det kan være vanskelig for arbeidsfolk å identifisere seg med denne partilederen og omvendt.

At det for Støre tilsynelatende har vært problemfritt å arbeide for, ideologisk sett, vidt forskjellige regjeringer og statsministere – Syse (H), Brundtland (Ap), Bondevik (KrF), Jagland og Stoltenberg (Ap) – kan også tenkes å bidra til å skape avstand mellom ham og arbeidsfolk flest.          

Det er jo dette som har vært Støres problem. Han blir ikke tatt på alvor som arbeiderbevegelsens representant. Snarere har han blitt selve symbolet på hvor langt partiet har beveget seg i borgerlig retning. Nettopp derfor er han tjent med å prøve å vise en affinitet til det gode gamle Arbeiderpartiet som altså satte sitt umiskjennelige preg på «den norske modellen» vi er så stolte av. For ham blir fortellingen om et Arbeiderparti som er seg selv likt, da som nå, et middel til å framstille seg som arvtaker etter Nygaardsvold (og Gerhardsen), med all den politisk-sosiale troverdighet som følger med. Men enhver som har satt seg litt inn i partiets historie, vet at det har gjennomgått en enorm forandring. Det er nesten ikke til å kjenne igjen. I Støres fremstilling får man likevel inntrykk av at både Arbeiderpartiet og den norske modellen er overlevert som mer eller mindre uforandret, og ganske enkelt nå må videreføres i den skikkelse de har i dag.

Kontekst og forandring

Som historiker vet jeg at historie fremfor alt er forandring, hvilket betyr at det ikke er noen lærdom å hente direkte fra den. Sosialdemokrati og sosialisme er historisk foranderlige begreper; de har hatt forskjellige betydninger til forskjellige tider i historien. Nygaardsvold hadde en annen forståelse av disse begrepene enn Støre. At han var pragmatisk under kriseforliket på 1930-tallet, var av helt andre grunner enn de som har beveget Støre til en tilsynelatende lik politisk innstilling i dag. Valgene til disse to har funnet sted i vidt forskjellige historiske situasjoner, med særegne problemer som har krevd særegne løsninger. Siden historien ikke gjentar seg, er det ikke mulig å bruke den som lærestykke, eller hevde identitet mellom da og så. Om vi virkelig ønsker å forstå Nygaardsvold, må vi kontekstualisere hans valg og hans handlinger. Vi må forstå hva det var som til enhver tid motiverte ham til å gjøre det ene fremfor det andre. Det må vi også gjøre med fenomener som «den norske modellen.» Hvilke historisk spesifikke faktorer spilte inn da den begynte å ta form; hvorfor og på hvilken måte har den utviklet seg videre, frem til i dag? 

            Historien er mangfoldig. For så vidt kan den brukes til å forklare litt av hvert, alt etter hvor man velger å fokusere blikket. Betoner vi særlig ett aspekt ved historien, får vi en ganske annen versjon enn om vi betoner et annet. Det er derfor ikke så vanskelig, om man ønsker det sterkt nok, å finne noe fra fortiden som kan gi inntrykk av likhet og sammenheng med egen aktuell politikk. Er man litt kreativ, slik innovative ideologer og gode taleskrivere er, kan man få det til å se ut som at man spiller på lag med historien. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at både kampvilje (Lysbakken), kompromissvilje (Støre) og omstillingsevne (Solberg) har vært av en viss betydning for noe som man med litt oppfinnsomhet kan kalle en «norsk modell». Men dette betyr ikke at det er fritt frem for alle og enhver til å tolke historien slik som det passer dem. Historikernes oppgave er å fremstille fortidens hendelser som betinget av en bestemt konkret situasjon som nå for lengst er overstått. Det dreier seg da om å få tak på aktørenes eget perspektiv. Historisk forståelse er kontekstualisering: Å forstå en historisk handling eller hendelser er å forstå aktørene ut fra deres egne intensjoner og ut fra egne relevante handlingsbetingelser.  

Den viktigste lærdommen historien kan gi, er at det ikke er noen lærdom å hente i historien. Hvis vi kan lære noe, er det at samfunn og kultur er i stadig forandring. Hva fremtiden vil bringe, er derfor ganske sikkert noe overraskende nytt og ukjent. I dette ligger det en usikkerhet, men også noe håpefullt. At fremtiden er åpen, betyr at det i fortsettelsen er opp til oss å skape historien. Vi trenger ikke følge gamle tradisjoner eller etterligne gamle forbilder. Historisk bevissthet av denne typen er altså potensielt frigjørende. Hvis vi går med på at hver historisk stund er ny og annerledes, kan det hjelpe oss til å få øye på flere handlingsmuligheter i situasjonen her og nå. Men da er det ikke lenger noe som kan frita oss fra ansvaret for å begrunne våre politiske valg i konkrete undersøkelser av den aktuelle historiske situasjon etter hvert som den forandrer seg.

Kilder:

Audun Lysbakken: Tale til SVs landsmøte, Gardermoen, 29.03.2019. www.sv.no

Erna Solberg: Tale til Høyres landsmøte, Gardermoen, 15.03.2019. www.høyre.no

Jonas Gahr Støre: Tale til Fellesforbundets landsmøte, Oslo, 15.10.2019. www.fellesforbundet.no

“Publikum haanlo, trampet og ropte til hende”

Aasta Hansteen (1824–1908) er en av disse pionerene som brøyta vei i den mannsdominerte vellinga ved å ha en oppførsel som til de grader overskred det aksepterte for en kvinne i datidens Norge.

I tillegg til å være første norske kvinne til å tale borgerlig kvinnesak i offentligheten, var hun også Norges første kvinne som blei utdanna til profesjonell billedkunstner. Problemet her var at hun ikke bare var malerinne, men en ambisiøs sådan. Dette gjorde at karrieren ikke varte så lenge, da en kvinne til nøds burde holde seg til portrettmalerier, noe som føltes altfor begrensende for Hansteen. Malerperioden ble likevel veldig viktig for henne; hun ble anerkjent som portrettmaler, og kunsten gav henne selvtillit til å fortsette sine andre kamper gjennom resten av livet.

Hansteen var også en av de aller første brukerne av den nye målformen landsmål, den første blant borgerskapets kvinner som gikk aleine på gata (også på kvelden), og som frekventerte kafeer alene (Uten anstand! Skandale!) — hun var rett og slett en pioner på flere arenaer.

Aasta Hansteen, 1863 av A. Moestue

Men tilbake til den talende Aasta Hansteen. Virksomme ord-databasen inneholder foreløpig fire av Hansteens taler og foredrag, og hennes mest kjente er foredraget (og boka): «Kvinden skabt i Guds billede». Dette reiste hun rundt med, og høstet, vel, ikke akkurat applaus, men i hvert fall nysgjerrige tilskuere. De kunne få se noe så eksotisk (og latterlig) som en kvinnelig foredragsholder! Overalt hvor hun kom, ble hun latterliggjort og trakassert av salen og kritikerne. Anders Johansen skriver i sin ennå ikke utgitte “Komme til orde. Politisk kommunikasjon i det 19. århundre”:

En ung mann som var til stede da Hansteen opptrådte i Trondhjem, husket det seinere som noe av det pinligste han hadde opplevd. «Publikum haanlo, trampet og ropte til hende. Bare det at hun var kvinde og stod paa talerstolen – noget sligt var aldrig den gang set – det var saa uhyre komisk. Naar dertil kom at hun var en liten, uanselig skikkelse, som med heftighet utkastet sine originale idéer, da blev komiken for grandios – for mængden.»

Talen i seg selv er i grunn ikke det spor morsom, men heller et kampskrift mot den patriarkalske kirkens «hankjønnstyranni» som ikke ville tilkjenne kvinner det samme verd eller de samme rettigheter som menn. Når kvinnen i likhet med mannen var skapt i Guds bilde, måtte hun være likestilt med ham, mente hun, slik at de sammen kunne få gi stemme til alle tonene i orgelet:

Naar Kvindeligheden bliver erkendt som aandelig Størrelse, da vil endelig Menneskehedens Orgel kunne tone med “fuldt Spil”, (Aasmund Olafsson Vinje), efterat hidtil, gennem Aartusinder, den mandlige Røst har lydt, altoverdøvende og “alene, med Styrkens Haardhed.”

Hun innrømmer lett at motstanden mot kvinnesaken finnes hos både menn og kvinner, men at hun nå retter seg mot de mannlige motstanderne:

Den Sag som kaldes Kvindesagen, dette Arbeide som drives over hele den civiliserede Verden for at forbedre Kvindernes Stilling og indsætte dem i deres naturlige Rettigheder, denne Sag har sine Modstandere, som fremstille den paa en saa forvendt og karikaturagtig Maade, at man har ondt for at tro, at det virkeligt er deres Opfatning de kommer frem med, man nødes næsten til at tro, at der er ond Vilje med i Spillet; det vil da sige, at de slaa sig dumme, som man siger, for ikke at indrømme det berettigede, det uendeligt berettigede, i dette Arbeide, for at frigøre Kvinderne fra Fordommenes Tryk. Denne Sag har mandlige Modstandere og kvindelige Modstandere. Jeg ved ikke hvem af disse som er værst. De mandlige Modstandere er mere tykhudede, men de kvindelige Modstandere er over al Maade stivnakkede og aldeles umodtagelige for Fornuft. Alligevel er disse Strøtanker, som jeg nu vil fremføre hovedsageligt rettede mod de mandlige Modstandere, af den Grund, at jeg synes at der nu er, og altid har været, hakket altfor meget paa Kvinderne og altfor lidet paa Mændene. Jeg vil derfor lade de kvindelige Modstandere sejle deres egen Sø. Jeg vil blot se hen til, at man ikke kan vente stort af Kvinderne, da de lever i saa trykkede og indskrænkede Forhold, og er blevet vetskræmte af altfor megen Hovmesterering fra alle Kanter, baade fra den verdslige og fra den geistlige Side. Med Magthavere behøver man derimod ingen Medlidenhed at have.

“En Bemærkning, som røbede et tænkende Væsen”

Et annet foredrag, holdt på Sagatun Folkehøgskole i 1879, har tittelen «Kvindesagen set fra Folkehøjskolens Standpunkt», og her får vi glimt av de sosialt snevre rammene kvinnene opererte i:

- Hvor nøje man imidlertid tog det med Hensyn til «Overgreb» fra Kvindekønnets Side, faar man Besked om i Vergelands Brevveksling. Vi ser der, at Fredrika Bremer i 1840 havde skrevet til Henrik Vergeland for at forhøre sig om norske Forhold, da hun vilde digte en Fortælling som skulde foregaa i Norge. Hun spørger, om det kan gaa an at skildre en ung norsk Pige som interesserer sig for noget mer end Silkebaand og Smørrebrød. Hertil svarer Vergeland: Nei det kan ikke gaa an. Han havde selv været tilstede, i et Selskab, hvor en Dame havde gjort en Bemærkning, som røbede et tænkende Væsen, og da havde Herrerne tydelig vist at de havde en pinlig Fornemmelse, man kunde mærke at de heller havde ønsket at høre en Ytring af en anden Slags, f. Ex. «Søde Lina, hvor har du købt det Kjoletøjet?» Og Damerne havde faaet en ren Skræk, de saa du som en Flok Høns som Høgen netop har fløjet over.

Her var det sket et Overgreb, et af disse frygtelige, hvor «Naturens Lov» og «Guds Anordninger» er krænket, det var tydeligt for Alle!

Hun ser likevel noen lyspunkt, blant annet en omdreining hos samtidens diktere, med for eksempel Ibsens kvinneskikkelser:

Vi føler som en Luftning af den gamle frie norske Folkeaand komme os imøde, vi ser vore Digtere som Ledere i Spidsen for det folkelige Fremskridt. Vi føler en Forvisning om at naar Folkeaanden engang bliver rigtig vaagen og reiser Hovedet, da vil dens første Gerning være at føre Frøya, Husfruen, Kvinden igen op i Højsædet, hvor i Norden fra gammel Tid, hendes Plads altid har været. Og naar det er sket, da maa Forkuelsen forsvinde og det nordiske Folkeliv vil opblomstre i fuld Kraft og Skønhed.

Som nevnt emigrerte Hansteen til USA i nesten ti år på grunn av alt trykket rundt henne, men da hun returnerte, kom hun til et Norge som både var politisk og kulturelt endret siden hun dro. Nå ble hun mottatt som den kvinnesakspioneren hun virkelig var, til stor inspirasjon for datidens ferske og den senere etablerte kvinnebevegelsen. I 1904 ble hun æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening, og hun fortsatte selv sitt eget kvinnesaksarbeid helt til sin død, både gjennom foredrag og kronikker.

Kilder:

Anders Johansen: «Komme til orde. Politisk kommunikasjon i det 19. århundre» (under utgivelse)
Norsk biografisk leksikon
Store norske leksikon
Wikipedia

Er vi okkupert, så tar vi konsekvensene. Vi er og blir nordmenn, ingen får oss fra det. Men nettop fordi vi er nordmenn, er vi mennesker med disiplin og med verdig holdning. Ingen smisking eller kryping. Heller ingen dum kjekking. «Bad losers» har vi ikke bruk for å være.

Talen er som en fars formanende preken, med konkrete råd for å forsøke å opprettholde rasjonell tenkning når angsten tar overhånd. Men mest av alt fungerer den som et slags nasjonalt trøstende og oppmuntrende håndtrykk: «Man kan vel ikke gi hverandre et håndtrykk gjennem radio. Jeg gjør det allikevel.»

Men tilbake til senhøsten. I forkant av dette felleskirkelige møtet en oktoberdag i 1940, hadde biskop Berggrav sammen med professor Ole Hallesby og rektor Hans Høeg, utarbeidet en erklæring om et Kristent Samråd, en slags kirkelig rådslagningsgruppe, og med det selve grunnlaget for kirkens kamp mot nazismen i Norge. Denne erklæringen fikk full tilslutning på møtet, og ble underskrevet av biskop Eivind Berggrav, biskop Ragnvald Indrebø, professor Ole Hallesby, legpredikant Ludvig Hope, jurist Kristian Hansson, lærer Hans Høeg, misjonsprest Einar Smeby, og prest Ingvald Bernhard Carlsen. Et persongalleri der flere tidligere hadde markert avstand til hverandre, men som nå samlet seg sterkt om denne saken.

Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museumcba

Ole Hallesby fotografert i sitt hjem i 1949.

Noen dager seinere, 28. oktober, gikk gruppa offentlig ut med erklæringen på et folkemøte i Calmeyergatens Misjonshus, og både møtet og erklæringen vakte stor oppmerksomhet over hele landet. I forlengelsen av det holdt Ole Hallesby, Johan Støren, Ludvig Hope og Eivind Berggrav hver sin tale. Talene er fulle av rop om omvendelse, om å stå sammen, om å søke Gud og bønnen mer. Jeg tar med noen glimt fra Hallesbys tale. Ole Hallesby taler med sitt vante, tydelige språk om Guds veldige hånd, om synd og om bønn, og om krigen som en straff fra oven:

Den 9. april la Gud sin veldige hånd på oss alle i Norge. Det kom så uventet og overraskende. Vi var uforberedte her i landet. Ikke bare militært, men også åndelig. (…) Da måtte jeg ydmyge mig og innrømme at Gud har rett når han tukter og straffer oss her i Norge. Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både de troende og de vantro, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunde utsette straffen lenger.

Den ferske erklæringen løftes fram som et lys i mørket:

Og idag må jeg nevne den store gave og den store glede, som det sikkert er for oss alle, at vi kan holde dette møte, for å dokumentere den nye enhet som er skapt i vår kirke.
At vi nu kan stå sammen, som I hørte, uten omsvøp på Guds inspirerte ord efter vår lutherske bekjennelse, det er i sannhet virket av Guds veldige hånd, og ikke av noe menneske.
Og det mest gledelige er dette, at enheten ikke er bygget på et kompromis, at man altså ikke har skapt en ny grunn for enhet. Nei, det nye er enheten på den gamle grunn.

Kristent Samråd utarbeidet senere brevet Kirkens grunn, der Den norske kirke hevdet sin åndelige frihet og suverenitet under okkupasjonen. Brevet ble lest opp fra prekestoler rundt om i landet 1. påskedag 1942, og la grunnlag for at et stort flertall av statskirkens prester nedla sine embeter. Kristent Samråd gikk i oppløsning i april 1942, og Den midlertidige kirkeledelse overtok. Seinere ble de fleste av rådets medlemmer arrestert og sendt til Grini.

Kilder: 
Oscar Handleland (1945): Kristent Samråd i kirkekampen
snl.no
no.wikipedia.org

Talen – som du kan lese i sin helhet i Virksomme ord-basen – ble holdt i Dronningparken foran 1500 representanter fra landets kommuner i forbindelse med feiringen av 25-årsjubileet som konge og dronning. I talen satte kongen spørsmålstegn rundt begrepene Norge og nordmenn, og svarte med å definere begrepene inn i vide, åpne rom. For hva er Norge? Jo, sier kong Harald:

Norge er fremfor alt mennesker. Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger — og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden. Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er — og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.

Kong Harald ønsker velkommen til jubileumsarrangementet 1. september 2016. (Foto: Sven Gj. Gjeruldsen, Det kongelige hoff).

Kongen er jo en politisk nøytral skikkelse, men som flere har påpekt, gjorde han her en typisk festtale hakket mer verdipolitisk ved å prøve å definere et “vi”. Dermed utstyres festtalen med en brodd, og selv om man kan si det er en bitte liten brodd, så vil den nok være merkbar for de av mottakerne som ikke er enige i det norske «vi» som kongen serverer og definerer. Nettavisen Standpunktets skribent Amund Garfors, er for eksempel ikke enig i hyllesten av kongens tale, og skriver på nettsidene deres:

“Det var ikke særlig oppmuntrende å høre på Kong Haralds tale til de 1500 innbudte gjestene som var samlet i slottsparken i går på torsdag. Hva den mannen klarer å lire av seg av politisk korrekthet, svada og dårskap, det var både pinlig og skammelig å høre på,» skriver han, og fortsetter: “At kongen åpent framstår som en slik svak type, som mener islam er like bra som kristendommen, og omtrent hyller den islamske invasjonen av fedrelandet, var bare skammelig. Ja, det er mer enn skremmende av en som skal stå opp for sitt folk og sitt fedreland. Jeg trodde ikke det var mulig for en norsk konge å komme med så mye uforstand og direkte dumskap overfor sitt eget folk!”

Leder for MiRA-senteret for flyktninger og innvandrere, Fakhra Salimi, sier derimot til abc nyheter at «Hele kongens tale dreide seg om at mangfold er styrke, jo større mangfold, jo rikere er vi. Det er på den rikdommen vi skal bygge landet. Slik blir kongen en veldig samlende stemme.»

Kongens taler samlet

Databasen Virksomme ord inneholder selvsagt mange flere av kong Haralds taler. Bare slå dere løs på Harald Vs side, og nyt alt fra brudgommens tale i sitt eget etterlengtede kronprinsbryllup i 1968, til hans tale om det ualminnelige til sin egen kronprinssønn i 2001. I tillegg finnes mange nyttårstaler, trontaler og annet smågodt.

Christie understreker her hvordan Kongens ed til Grunnloven innebærer en anerkjennelse av at de to land — “hvert støttende sig paa sin særskilte Grundlov” – er likeverdige unionspartnere. Dette betyr, sier Christie, at de har krav på likebehandling — som søsken med samme rett til konges faderlige omsorg, og lik respekt for sin frihet og selvstendighet. Christies utlegning av hva kongens ed til Grunnloven betyr og hvilke politiske implikasjoner den har, kan ses som et forsøk på å binde Sverige og kongemakten til den samfunnskontrakten Grunnloven representerte. Hovedadressaten er nok likevel ikke “Tvillingrigets fælles Konge” – men kollegaene i det norske Stortinget. I talen tegner Christie en visjon av Norge som en selvstendig nasjon og likeverdig partner — og skisserer ansatsen til en politisk strategi for hvordan landets frihet og selvstendighet kan sikres i unionen: gjennom å insistere på nøyaktig overholdelse av Grunnloven. Og dette ble en kjerne i norsk politikk i unionstiden.

Grunnlovskonservatisme ble et sentralt virkemiddel for å stå imot forsøk på “amalgasjon” eller sammensmeltning av de to landene, og det viste seg å være et effektivt våpen mot svensk dominans og forsøk på å svekke det norske stortingets rolle. I 1821 la Carl Johan fram forslag til radikale endringer av Grunnloven. Blant annet skulle Stortinget bare samles hvert femte år og da hovedsakelig behandle saker lagt frem av kongen. Konstitusjonskomiteen la fram sin innstilling i saken 17. mai 1824 – nøyaktig ti år etter at Grunnloven ble underskrevet på Eidsvoll. Datoen var ingen tilfeldighet – og svaret var “nei”. Stortinget fulgte innstillingen og nektet å endre Grunnloven — til tross for at Carl Johan samlet tropper i Christiania under behandlingen av forslagene.

Grunnloven og 17. mai som symboler på norsk selvstendighet uroet Carl Johan. Han forsøkte å forby feiring av 17. mai og ville at Norge i stedet skulle feire 4. november – datoen for undertegning av unionsgrunnloven. Men igjen måtte kongen gi tapt — og 17. mai 1833 ble Stortingets grunnlovskonservatisme symbolsk befestet med avduking av minnesmerket over Christian Krohg som ledet konstitusjonskomiteen i 1824.

Stortinget gjorde ved flere anledninger bruk av Grunnlovens bestemmelser om riksrett mot regjeringens medlemmer når de mente disse var illojale mot Grunnloven og det norske stortingsflertallet. Det skjedde blant annet i 1825 da Kongen ved finansminister Collett bevilget penger til innkjøp av to dampskip. Fordi Stortinget ikke var samlet hadde Kongen rett til å ta beslutninger som normalt skulle ligge under Stortinget, men her mente Stortinget at deres bevilgningsmyndighet var krenket og stilte finansminister Collett for riksrett.

Riksrett var også et viktig virkemiddel da Stortinget i 1884 kjempet fram parlamentarismen – prinsippet om at regjeringen må utgå fra og ha støtte i Stortinget. Stortingsflertallet ønsket sterkere kontroll med regjeringen og ville at ministrene skulle møte i Stortinget. Da kongen blokkerte forslaget med veto i tre runder svarte Stortinget med å stille regjeringen for riksrett. Slik vant de striden og Johan Sverdrup dannet Norges første flertallsregjering utgått fra Stortinget.

Mye takket være Grunnloven — og måten Stortinget knesatte den på — forble unionen med Sverige en tynn union. Norge hadde stor grad av indre selvstendighet og fikk etablert viktige nasjonale institusjoner – egen nasjonalforsamling, regjering og sentraladministrasjon, eget domstolsapparat med høyesterett og egen nasjonalbank. Så selv om Sverige utvilsomt var den ledende part og likestillingsprinsippet ble brutt, særlig når det gjaldt utenrikssaker, så var unionen i praksis ikke så mye mer enn en felles konge. Sammenlignet med Dansketiden var Norge nå langt på vei mot en selvstendig, demokratisk stat med en økende nasjonal bevissthet — hvor Grunnloven og 17. mai var sentrale virkemidler i nasjonsbyggingsprosessen.

Grunnloven var også politisk viktig da en annen statsminister og jurist fra Bergen – Christian Michelsen – forhandlet fram Norges løsrivelse fra Unionen i 1905. Misnøyen med den svenske dominansen og retningen i utenrikspolitikken hadde økt. Norge følte ikke sine interesser ivaretatt og ønsket et eget norsk konsulatvesen. Svenskene nektet, men da Michelsen ble statsminister fikk han Stortinget til å vedta en lov om eget norsk konsulatvesen. Da Kongen nektet å sanksjonere loven, gikk regjeringen av. Kongen, som ikke hadde noe levedyktig regjeringsalternativ, nektet å godta regjeringens avgang. Michelsen så da en mulighet til å oppløse unionen på konstitusjonelt grunnlag. Argumentet var at siden Kongen ikke kunne danne en ny norsk regjering hadde han opphørt å fungere som norsk konge, og at unionen dermed var oppløst.

Hvorvidt Michelsens grep faktisk var i samsvar med fungerende statsrett er omstridt, men at det juridiske argumentet var politisk viktig er det ingen tvil om. Det går dermed flere linjer enn Christiesgate mellom Wilhelm Frimann Koren Christie og Christian Michelsen — to politiske strateger fra Bergen som begge så betydningen av Grunnloven som politisk virkemiddel.

I dag er vi igjen i en situasjon hvor det står strid om hva Grunnloven skal være. Vår tids grunnlovskonservatisme kommer til uttrykk i motstand mot språklig revisjon og mot innføring av sosiale menneskerettigheter – gjerne omtalt som politiske signalrettigheter — i Grunnloven. Grunnlovens rolle som tradisjonsbærer og symbol står her sentralt.

De som ønsker å forandre Grunnloven ser den i større grad som et viktig politisk instrument, et virkemiddel for å binde dagens og framtidens politikere til vår tids samfunnskontrakt, som en kontrakt som omfatter et statlig ansvar for borgernes velferd. De mener at dette må få utrykk i Grunnloven gjennom bestemmelser som slår fast statens plikt til å sikre borgernes menneskerettigheter til utdanning, livsopphold, helse, bolig og kulturell identitet. Og de mener at Grunnloven må ha en språkdrakt som gjør at den kan forstås av befolkningen og dermed bli en del av den politiske identiteten. Kompromisset om språklig fornying av Grunnloven var langt på vei en seier for de som vil gjøre Grunnloven mer tilgjengelig – mens vedtaket 13. mai (pdf) av en svært begrenset rettighetskatalog – uten rett til livsopphold, helse, bolig eller kulturell identitet – blokkerte ambisjonene om å formulere en mer politisk relevant samfunnskontrakt for vår tid.

Wilhelm F. K. Christie: Tvillingrigets fælles Konge

Overlevering av kongens skriftlige ed på Grunnloven til Stortingets president
Christiania, 10. november

“Eden er aflagt; et helligt, uopløseligt Baand er knyttet mellem Norge og Sverige. Begge disse Riger staae nu ved Siden af hinanden, hvert støttende sig paa sin særskilte Grundlov, hvis nøiagtige Overholdelse vil sikre deres Uafhængighed. Naar Tvillingrigets fælles Konge med Viisdom vælger, og med Opmærksomhed hører sit Raad, aldrig adskiller det ene Riges Interesse fra det Andets, og aldrig glemmer, at begge ere Søskende, der have lige Krav paa hans Fader-Omhu; naar Begges Sønner paa Land og Hav kunne mødes som kjærlige Brødre; naar Norske og Svenske aldrig tabe af Sigte, at det ene Riges Hæder er det Andets, og at kun fælles Bestræbelser og Opofrelser give fælleds Fordeel og Sikkerhed: da vil Foreningen staae til sildigste Slægter; da vil den Dag, paa hvilken Baandet knyttedes, blive en Festdag for Efterkommerne; da vil andre Nationer med Misundelse see hen til Nordens lykkelige Halvøe. Dette venter, dette haaber den norske Nation af dens valgte Konges og hans Efterkommeres Viisdom, og af den svenske Nations Brodersind, ligesom den selv redeligen vil bidrage dertil. Gud bevare Kongen og hans Riger!”

Om Wilhelm F. K. Christie

Wilhelm F.K. Christie malt av Jacob Munch (kilde: Eidsvoll 1814/Digitalt Museum)

Wilhelm F. K. Christie (1778–1849) var sorenskriver i Nordre Bergenhus Amt. Han møtte som første representant for Bergen både i Riksforsamlingen og i stortingssamlingen senere på året. På Eidsvoll spilte han en mindre betydelig rolle, som forsamlingens faste sekretær, men om høsten pekte han seg straks ut som den førende. I egenskap av stortingspresident tok han hånd om forhandlingene og førte dem med suverent overblikk og med taktisk og språklig behendighet. At Norge, tross det svake utgangspunkt, oppnådde en nokså selvstendig stilling i unionen, skyldtes ikke minst Christies kløkt. Hans politiske karriere var lysende, men kort. Han avslo Kongens tilbud om ledende stillinger, og trakk seg tilbake til Bergen som stiftsamtmann og som amtmann i Søndre Bergenhus. I 1825 søkte han avskjed på grunn av helseproblemer. Resten av livet viet han arbeid for allmennyttige og vitenskapelige formål. Han skrev en rekke mindre avhandlinger, og redigerte tidsskriftet Urda; gjennom eget innsamlingsarbeid bygde han opp både et norsk dialekt-leksikon og en samling oldsaker. Christie opprettet Bergens Museum, som senere skulle utvikle seg til Universitetet i Bergen.

Den store talekunst fra tiden rundt 1814 er som regel, eller typisk, en oppvisning av patriotiske dyder. Det dreier seg om en kampretorikk med tydelig heroisk preg. Situasjonen blir tegnet i svart og hvitt; følelsesladete begreper blir stilt opp i skarpe motsetningspar: Vi har friheten på den ene siden, tyranniet på den andre. Frihetens forkjempere står for verdier som fedrelandskjærlighet, offervilje, mannsmot; tyranniets tjenere er feige, krypende egoister. Den politiske virkelighet er først og fremst et oppgjør mellom slike moralske krefter: Den sanne patriot er bare opptatt av det felles beste; tyrannens medløpere tenker bare på seg selv. I den store, følelsesfylte tale blir situasjonen bestandig framstilt slik, som en strid mellom godt og ondt, uansett hva det dreier seg om saklig sett og nærmere bestemt. Jonas Reins tale ved edsavleggelsen i kirken dreide seg om mot til å ofre alt for den gode sak, og akkurat dét var hovedinnholdet i hans store finanstale på Eidsvoll også. Man kan ofte få inntrykk av at den slags demonstrasjon av moralske kvaliteter er nok i seg selv, i alle fall viktigere enn undersøkelse av sakens realiteter, eller anbefaling av konkrete tiltak og løsninger.

Det er ikke alltid godt å si hvordan slikt er å forstå. Mener taleren det han sier? I hvilken forstand mener han det? Utpå høsten 1814 oppsto det på Stortinget en situasjon som reiser nettopp slike spørsmål. Det var blitt klart for enhver at det ikke lenger var noen vei utenom unionen med Sverige. Før den avgjørende avstemning var det likevel flere som fant det påkrevd med kraftfulle demonstrasjoner av mannsmot og fedrelandssinn. På en eller annen måte fikk de sagt det alle sammen, at det er bedre å dø for den gode sak enn å leve videre i skjensel og ydmykelse. I den berømmelige «berserkertalen» gikk Niels Hertzberg inn for hva vi i dag ville kalle total krig, blant annet ved hjelp av den brente jords taktikk. Dagen etter stemte han, sammen med nesten alle de andre, for unionen. Selv hevdet han, mange år senere, at denne talen var ment som en parodi: Det var for å latterliggjøre de mest hysteriske patriotene at han talte på denne måten. Men ingen andre oppfattet det slik. Der og da ga det hele inntrykk av å være alvorlig ment. Det var det nok også – men i hvilken forstand?

Det rimeligste er nok å oppfatte denne talen, og mange lignende taler, som en selvstendig retorisk prestasjon. Den hadde, som så mange politiske ytringer i samtiden, en utpreget litterær og teatralsk karakter. Trolig var den alvorlig ment – men nettopp som kunstverk snarere enn som handlingsveiledning. Berserkertalen til Niels Hertzberg var, i det minste langt på vei, patriotisk teater – og i dette hadde den noe vesentlig til felles med for eksempel finanstalen til Jonas Rein.

De ledende menn i slekten fra 1814 var grunnleggende klassisk dannet. I deres skolegang var gresk og latin de eneste språkfagene; klassisk retorikk var det sentrale dannelsesfaget. Hva de lærte på skolen, var ikke minst å skrive, tale og deklamere etter mønster av antikkens mestere. Når de utbredte seg om friheten og fedrelandet, og framviste sitt mot og sin offervilje – det var jo helst dét det gikk i – da så de seg selv som edle romere. Det var disse antikke forbildene som slo igjennom i en stil som virker så merkelig høystemt og likesom overspent i dag. Den politiske tale var full av utrop («O, Frihet, O Fedreland!»). Stadig brøt den ut i lidenskapelige opprop («Nordmænd! Medborgere og Medborgerinder! Klippesønner!»). Innholdet ble gjerne personifisert, så man kunne rette direkte henvendelser til det («Ja, hellige Odelret!» sa Falsen på Eidsvoll). Denne svulmende deklamasjonen gikk gjerne sammen med et blomstrende billedspråk: Saken selv ble ofte dynget ned med metaforer og allegorier, og med henvisninger til oldtidens historie og mytologi. Til avslutning var ingen ting bedre enn et sitat på latin.

All denne lærdom og kunstferdighet ble avlevert med en kraft som i dag virker lettere forrykt. «Svada», «pathos» og «salvelse» var honnørord den gangen. Det var en «henrivende patetisk tale», kunne man si for å rose, eller det var en tale «fylt av den herligste svada». For oss er vel dette det aller mest fremmedartede, at de faste, konvensjonelle former kunne gå sammen med en slik heftighet i framføringen. I moderne romantisk kultur er det helst de personlige, dempede uttrykk som evner å berøre, for de virker ekte, som indikasjoner på et spontant, indre følelsestrykk. Men 1814-generasjonen var altså klassisk dannet, den var før-romantisk: Den gikk ut fra at kommunikasjon av følelser måtte skje gjennom imitasjon av noen upersonlige forbilder som så uten videre ville framkalle den rette reaksjon i enhver. Det gjelder bare å innta den foreskrevne heroiske positur – slik Demosthenes gjorde det, slik Cicero gjorde det – så blir man selv, og dermed publikum, revet med til de helt store høyder.

I dag kan det virke skjærende falskt – tillært, utstudert, utvendig, overflatisk. Men det var altså dette som skulle til. Og det kan ikke være tvil om at det gjorde sin virkning. “Jeg har aldri hørt maken til tale”, skrev en av grunnlovsfedrene i sin dagbok etter at Rein hadde levert sin finanstale. «Den inneholdt Perioder, hvorved Taarer strømmede os ud af Øinene. Der var en almindelig Sindsrørelse i Forsamlingen.» Iblant ble «Taarer og Graad forvandlede til Latter, især hvor han talte om Sverige og dets Agenters (skumle) Planer.» Da han var ferdig, nådde begeistringen slike høyder at taket holdt på ramle ned. Rein hadde ikke greie på økonomi; det var hodeløs ferd han gikk inn for. Men han vant flertallet med denne talen, og han avgjorde saken. En annen dagbokskriver, som var dypt uenig i sak, måtte motvillig registrere at så godt som hele forsamlingen fôr opp i «bachantinsk Raserie, klappede, skreg Bravo og Hurra, svingende Hændene over Hovedet».

Den store talekunst var det stort sett prestene som sto for; de hadde trening fra prekestolen. Men det fantes også jurister på Eidsvoll; for noen av dem var det viktigere med språklig presisjon enn med patos. Christie var den fremste representant for denne alternative retorikken. Hans stil var ikke folketalerens, men statsmannens. Når han talte og skrev, var det enkelt, likefram, nøkternt og sindig, med et slående preg av myndighet og verdighet. Hvis Rein var en slags romer, har man påpekt, ja så var Christie snarere spartansk. «Jeg elsker korthet», sa han.

1814-generasjonens retorikk var sterkt påvirket av den store franske revolusjonen – men altså ikke alltid på samme måte. En mann som Rein kunne minne om revolusjonens store teatralske og lidenskapelige forgrunnsfigurer – folk som Mirabeau og Danton – men Christie praktiserte en knapp og fyndig kunngjøringsstil som har fått enkelte til å tenke på Napoleon. Den type språkkunst kom best til nytte utover høsten, under forhandlingene med svenskene, når ordene ble til forpliktende handlinger, og følgelig måtte veies på gullvekt.

Europas stormakter – Russland, Preussen, Østerrike og England – var fast bestemt på å tvinge igjennom unionen med Sverige. Deres utsendinger møtte den nye kongen i Christiania i begynnelsen av juli. Christian Frederik strakte seg langt for å komme dem i møte. Han godtok union og avgrenset selvstendighet for Norge, senere gikk han også med på å abdisere. Men han krevde at svenskene skulle godkjenne Grunnloven og Stortinget, og han avviste kravet om at Norge skulle gi fra seg grensefestningene Fredriksten og Fredrikstad. Det ble ikke oppnådd enighet. I slutten av juli gikk svenskene til angrep.

Det ble en kort krig. Svenskene var militært fullstendig overlegne. Etter to uker begynte forhandlingene om våpenhvile. De resulterte i den såkalte Mossekonvensjonen. I denne avtalen lovte svenskene å godta Grunnloven fra Eidsvoll, bare med de endringer som var nødvendige av hensyn til unionen. Christian Frederik lovte å innkalle Stortinget, legge all makt i Stortingets hender, og selv forlate landet. Norges situasjon var etter dette helt annerledes enn etter stormaktenes diktat i januar. Svenskene godtok Stortinget som motpart i forhandlingene. De godtok at Stortinget skulle få vedta en ny grunnlov og foreta et nytt kongevalg. Ut gjennom hele 1800-tallet kunne forsøk på norsk selvhevding i unionen vise til denne avtalen som sitt juridiske fundament. Norge var ikke et lydrike, men en likeverdig part, med egen grunnlov og indre selvstyre, i en ordning med felles konge som det var oppnådd enighet om gjennom forhandlinger.

Etter nederlaget i krigen sommeren 1814 var det klart at det gikk mot union. Realistisk sett var det ingen vei utenom. Men det var ikke alle som ville bøye seg – særlig ikke i Bergen. Folket hadde avlagt ed på et løfte om å ofre livet for selvstendighetens sak, og kunne ikke nå løpe fra denne eden. Da representantene fra Bergen stilte på Stortinget høsten 1814, var det med bundet mandat. Et velgermøte hadde vedtatt at det ikke under noe vilkår kunne komme på tale å bryte sin ed, og dette vedtaket ble bekreftet og innskjerpet på nye møter utover høsten. Vi vil ikke bli «til Spot for Verden og til Meenedere for Gud», vedtok bergenserne. Den viktigste talsmann for denne politikken var biskopen, Johan Nordahl Brun. Slik talte han fra prekestolen i Domkirken på Christian Frederiks fødselsdag, 18. september:

Johan Nordahl Brun: Kaster ikke eders Frimodighed bort!

Preken på Christian Frederiks fødselsdag
Bergen, 18. september

“Dagens Anliggende er en Vaabenstilstand, som alvorligen indbyder til fornyet Krig. For at beholde i den vor Frimodighed, maatte vi ikke opskrue Beregningen over det ubetydelige hist og her tabte, men summarisk tælle, hvad vi endnu har.

Vi har, først av alt, en god og retfærdig Sag. Med Beviser for denne Sætning skal jeg ikke kjede. Men at retfærdig Sag staalsætter Frimodighed føler vel enhver, som ved vist, at han har Ret. Retferdig Sag er en vigtig Frimodighedsgrund, ikke for Krigeren alene, men ogsaa for os, der sidder hjemme, medens han slaar for os. Vel har Soldaten, endog i uretfærdigste Krig, allermindst, ja slet ikke Uret, han opfylder sin Pligt paa den blinde Lydigheds, den tunge Vei, og han udgyder uskyldigt Blod, og Blodskyld hviler ikke paa ham, kun paa Tyrannens Hoved, i hvis Ærende han gaar. Men i en Krig, som vor, kvæger det Frimodighed, at den ringeste Soldat, som skal gaa mod vor fælleds Fiende, ogsaa gaar mod sin egen Fiende; han gaar og tror, at han gaar i sit eget Ærende, naar han gaar forat beskjerme os; at naar der kun rykkes mod Svensken, gaar han, fordi han vil, og glemmer, at han befaltes at gaa, og alt da forresten lige, saa gaar den djærvere frem som gaar, fordi han vil, end den, som gaar, fordi han maa.

Men nu staar og falder vor Frimodighed med Svaret paa dette Spørgsmaal: Er endnu dette Folkemening i Norge? Hvem skulde vi da spørge? Spørg Folket i Norge, det er Bonden og hans vaabenføre Søn. Siger Mængden af denne Folkeklasse: «Vi er slagne, drevne paa Flugt, undertrykte, forskrekkede, vi tør ikke atter vove en Dyst», – nu ja, saa er det forbi, saa er det Daarskab, om vi Byfolk endnu vil være frimodige. Men nu svarer disse med én Mund: «Vi veg ikke et Haarsbred, hvor man bød os at staa. Hvor man bød: «Fremad!» der ginge vi Berserkergang. Vi higede efter Angrebs-Signal, som Vægteren efter Gry af Dag. Man skaffe os kun Brød, saa styrter vi frem til at opfylde vor Ed, hvortil man endnu ingen Anledning gav os: Vi er ikke slagne, ikke bange, og end raader Nordmand i Norge.»

Vor Regjeringsform – er den værd at stride for? Vi har jo dog nu den, vi alle helst ønskede; den af vore egne bedste Mænd forfattede; den, hvortil vi med hellig Ed har forpligtet os; den som værner om Frihed, om Eiendom, om Menneskeværd; som lover ikke alene os, men vore Børn og Børnebørn muligste Borgerheld. Den er vel, mener jeg, værd at stride for.

Hvad har vi da, hvad kan vi faa? Vi har endnu, hvad vi valgte: Kristian Fredrik. Vi havde valgt ham, om alle Europas større eller mindre Fyrster havde staaet for vore Øine. Han forstod, endnu indtil hans Sygdom, at herske over Hjerter; at erobre alt det, som omringede ham, med Vaaben, som ikke findes i noget Arsenal; Vaaben, som ikke dræber, ikke bortskrækker, ikke støder fra sig, men trækker, drager, fængsler, sammentvinger; han er – kort sagt – et af disse sjeldne Kongsemner, om hvilke man sige med større Ret end om store Digtere: de bliver ikke, men de fødes. Og denne har vi. – Men hvad kan vi faa? Hvilken Fremtid kan Norge haabe paa under en Kristian Fredrik? Hvad skulde da ikke vor spæde Stat voxe og herdes til? Just i en Alder, som kunde kaldes Rigets Opdragelsesaar? Fik Norge derimod en Knæk i disse første Aaringer under stedfaderlig Haand, under en Dannelse, hvorfra Kjærligheden var aldeles udelukket, – o, det naaede sig aldrig mere, blev aldrig hvad det havde Natur til at blive: bredskuldret og knoglesterkt – men en Skifting, gul og gusten, vantreven og visnende. En Mandsalder forbi, skulde ingen blandt Skandinaver gjenkjende den djærve Nordmand uden derpaa, at han syntes mere medtagen end nogen anden. Skulde da ikke disse rimelige Udsigter til en forskjellig Fremtid, atter bestemme vort Valg, styrke vor Frimodighed til at holde frem, som vi stevner?

Dog end engang: hvad har vi? Det i sidste Maaned passerede var ret en haard Prøvelse, selv for de frimodigste Nordmænd. Det var en Kolonne af stinkende Mørkskodde, som sank tung og tyk ned paa vore himmelhøie Fjeldtindinger. Det mørkeste af alt var, at den Mand syntes at have kastet sin Frimodighed bort, med hvis Frimodighed ingen Mand kunde maale sin, da han stod som en Kjæmpe i Aands-Kraft paa norsk Grund og svarede de mest oplyste Ministre fra Europas mægtigste Potentater og svarede saa, at de i deres Hjerter, idetmindste, maatte erkjende, at Norge havde Konge, og han var stor og vis og kjek. Og nu i August Maaned, hvad var skjedd ham? Hvad er skjedd med Norge under hans Regjering? O, det var bittert, det var krænkende, det var mørkt. Men, Gud ske Lov! det klarner op, Sygdom var det, det var alt; Lægerne vidner, at han helbredes daglig og styrkes og snart – det haaber vi, derom beder vi – snart staar han frem i al sin Glorie. Gud, helbred ham ganske og indset ham atter i fuldt Brug af det Klenodie, du gav ham, nemlig Frimodighed. Bedæk hans skjønne Hjerte med dette Vaaben! Gjør Vaabnet Uadskilleligt fra hans virkelig fyrstelige Aand, ligesom han selv har lovet at blive uadskillelig fra Norge. Gud! giv vor Konge og os alle ægte Norske Frimodighed til at blive vor hellige Ed og vort kjære Norge tro, om det og skulde koste Liv og Blod, Frimodighed til hellere at dø med Ære end leve med Skjendsel, end rave paa Jordkloden som Menedere, som banlyste af Gud i Himmelen og foragtede af hver Ærens Mand paa Jorden.”

Om Johan Nordahl Brun

Foto:Nina Aldin Thunecba

Johan Nordahl Brun, maleri i Domkirken i Bergen.

Johan Nordahl Brun (1745–1816) var sogneprest i Korskirken i Bergen fra 1774, og fra 1804 biskop i Bergens stift. I sin tid var han kjent både som salmedikter og dramatiker, og som en av de store talere og forkynnere; i dag huskes han trolig best for en patriotisk drikkevise («For Norge, Kjæmpers Fødeland») og en bysang («Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde»). Brun var en viktig skikkelse i utviklingen av norsk selvbevissthet, men han var ingen demokrat, og ingen tilhenger av nasjonal selvstendighet. I hans verden var det ingen motsetning mellom norsk patriotisme og troskap mot det danske kongehus. I Bergen gjorde han i 1814 en energisk innsats for å forhindre at byens representanter gikk inn på kompromisser med svenskene, og sørget for at de stilte med bundet mandat, stadig forpliktet av det høytidelige løfte om «at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland».

På temmelig usikkert grunnlag gikk komiteen likevel inn for å garantere for gammel statsgjeld, og dessuten garantere for en fast kurs på nye sedler til dekning av statens utgifter. Dette var Eidsvollsgarantien – som Stortinget to år seinere så seg nødt til å gå tilbake på. Den ble vedtatt med stort flertall, men først etter hard debatt.

Kritikerne påpekte at planen var urealistisk og risikabel; den kunne føre til kaos i pengestellet, og dermed til nød og elendighet for store deler av folket.

Men tilhengerne lot seg ikke skremme. De oppfattet alle slike innvendinger som skjulte angrep på Christian Frederiks selvstendighetspolitikk. Når man først har satt seg et mål, sa de, så må man også være villig til skaffe de nødvendige midlene, og betale prisen.

Hva de uttalte seg om, var egentlig ikke økonomi i det hele tatt, men moral. Spørsmålet var ikke om vi hadde råd, men om vi hadde offervilje og fedrelandskjærlighet. Jonas Rein var den mest veltalende av dem. Med sin berømmelige «finanstale» feide han all tvil til side.

Jonas Rein: Jeg opofrer indtil den sidste Rest

Debatt om finanskomiteens innstilling
Eidsvoll, 13. mai

“Det er beklageligt, at nu Tidspunkten nærmer sig, da Norge kan udgjøre en egen uafhængig Stat, at nu Hindringer, som man kalder uoverstigelige, lægges os ivejen; at vore egne Landsmænd, raabe til os: «Det er umueligt, vi kunde ikke bestaae som en selvstændig Stat, vi maae give os i fremmed Vold. Vort forvirrede Pengevæsen, den uhyre Masse af Papiirpenge, som ingensteds neppe i Landet selv har Credit, deri ligger Grunden til vor Afmagt og Fordærvelse».

Det er grov Fornærmelse, forsætligen at ville blænde et heelt Folk eller dets Representantere; jeg maae heller ikke formode at det er disse Mænds Hensigt — ogsaa vilde det være baade fornærmeligt og latterligt, om jeg gav mig af med at fortælle denne hæderlige Forsamling, at vort Pengevæsen var i den ønskeligste Tilstand, og at der ingen Betænkelighed var i Henseende til vore Finantzer. Jeg spørger kun hvad Raad er herimod, Hvad Lægemiddel kan anvendes uden det, som maae søges hos os selv, hentes fra vor egen Villie, egen Kraft, fra vort Patriotiske Sind, det falder dog vel ingen ind, for fuldt Alvor, at troe at en fremmed Magt og allermindst den, til hvilken vi ere solgte, er beredvillig til at paatage sig vore Byrder og befrie os fra vore Sorger.

Jeg kan ikke tale som en Mand der har at yde af sin Overflod; det er Enhver bekjendt at Embedsmændene og især Kjøbstedernes Embedsmænd og iblandt disse fornemlig de Gjeistlige have lidt saare meget i disse Krigens Aar. Blandt de sidste er jeg. Men den usle Rest jeg har tilbage, offrer jeg med Glæde for Norges Friehed og Selvstændighed. Jeg har ikke arvelige Privilegier; jeg har ikke meget at efterlade mine Børn; men dette ønsker jeg, dette haaber jeg at kunne sige dem engang: Norge er frit og uafhængigt: I ere dets frie Borgere; ogsaa jeg har, efter ringe Evne, bidraget dertil. Ikke ville I forbande mit Støv, fordi jeg ingen anden Arv formaaede at efterlade Eder.

Oscar Wergeland: Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814.

Og Du Norges Odelsmand! som dog har noget Meere der binder dig til Fødelandet, skulde du intet ville opofre, nu vel da, vælg det Eeneste som staaer tilbage, vælg Svensk Herredømme! og naar da engang i Tiden dine Efterkommere, medens de arbeide som Trældyr under det uværdige Adelsaag, medens de udsues og sukkende læse i Krønnikken hvad Norge, hvad Nordmænd engang har været – naar de da paa det sidste Blad i Norges Krønnikke læse: da man skrev Aar efter Christi Byrd 1814, da solgte Norges Mænd Deres Nations gamle Hæder, Deres Frihed og Uafhængighed, Deres Børns Odel for en Sum hvor med hver Mand kunde kjøbe en Tønde Korn. Da ville De forbande vort Minde og bittert spotte med vor Usselhed.

Vor Stilling er ikke glimrende, og dog spørger jeg, hvilket Folk kjøbte nogensinde sin Frihed og Uafhængighed for saa ringe en Priis? Spanien har ikke vunden saa megen Agtelse og Beundring som i disse 7 Aar da det kjæmpede med utrætteligt Mod for Frihed og Uafhængighed; At tilintetgjøre Deres Ejendomme, jage Hustru og Børn ud for at vanke om i ubekjendte Egne, uden at vide hvor de skulde finde Brød, dette toge de ikke i Betænkning for at vinde hiin Skat, Frihed for fremmed Undertrykkelse? Og Eder, Nordmænd, Eder tør man opfordre til en saa skammelig Feighed, til saa skjendigen at forraade det gjengivne Fædreneland, at bortgive det til Fremmede, til en Arvefiende, for at spare en Haand fuld forslidte Bankosedler.

Europas Øine ere Hæftede paa os, de offentlige Tidende der tale med høi Beundring om den ædle Beslutning, vi have fattet. O lader os dog ikke bedække vort Navn med Skjendsel! lader os ikke blive til Spot og Latter for de mange Folkeslag, der have lidt saa Meget og saa Skrækkeligt for at naae det Klenodie vi have i Hænde. Her gives Mænd iblandt os, der true med at forlade Fædrenelandet saa fremt det bliver frit. Bort med Dem! lad Dem længe nok flye det Land hvis uægte Sønner de ere!

Jeg for min Deel antager altsaa Finantz Committeens Forslag. Om jeg ejer, eller kan tilvejebringe den Sum Rigsbanksedler som af mig maatte fordres, det veed jeg ikke; men at jeg opoffrer indtil den sidste Rest, det veed jeg.”

Bakgrunnen var denne: I januar hadde de europeiske stormaktene bestemt at Kongen av Danmark skulle avstå Norge til Kongen av Sverige. Napoleonskrigene var over; danskekongen befant seg på tapernes side, nå fikk han betale. Det var i denne situasjonen Christian Frederik tok et dristig initiativ. I et desperat forsøk på å beholde Norge, satset han på å la seg utrope til konge for en selvstendig norsk stat. Som arving til den danske tronen ville han så en gang i fremtiden kunne gjenskape den gamle helstat.

Først viste han til sin arverett. Men flere omkring ham insisterte på at denne retten var gått tapt; kongen var blitt tvunget til å gi den fra seg. Prinsen ble etter hvert overbevist om at hans eneste utvei nå var å appellere til det norske folket. Han innså at han måtte gå god for det moderne, liberale prinsipp om folkesuvereniteten. Dét går ut på at kongens makt har sitt grunnlag i at folket en gang har betrodd ham makten. Når han nå hadde gitt den fra seg, var den ifølge dette prinsippet gått tilbake til folket, som nå igjen sto fritt til å overdra makten til hvem det ville. Hvis Christian Frederik skulle ha håp om å sikre seg Norge, måtte han altså la seg velge. Derfor aksepterte han også å kalle sammen en riksforsamling, der nordmennene selv kunne utarbeide en grunnlov og bestemme hvordan landet skulle styres. Konstitusjonelle begrensninger på makten fikk han tåle, om denne makten bare ble hans.

Christian Frederik instruerte embetsverket om hvordan det hele skulle ordnes. I kirkene rundt om i landet skulle det avholdes valg på representanter til en riksforsamling, samtidig som det ble avlagt en troskapsed til fedrelandet. Dette var et taktisk grep som overrumplet alle motstandere. Med eden i kirkene fikk Christian Frederik tilslutning til sin politikk, direkte fra folket som helhet. Dette løftet som alle var nødt til å avlegge, i form av en høytidelig ed i Guds navn, var et middel til å binde riksforsamlingen. Da prinsen senere ønsket delegatene velkommen til Eidsvoll, minnet han dem om dette. «Det hele Folk har i Herrens Tempel aflagt den høitidelige Eed, at hævde Norges Selvstændighed», sa han da: «den Eed skal I besegle, trofaste Nordmænd.» Slik gjorde han det klart for dem hva de hadde forpliktet seg til og hva de var avskåret fra. De hadde allerede sluttet seg til prinsens motstandspolitikk. Å argumentere for en minnelig ordning med Sverige, var etter dette både å bryte med folkesuvereniteten og å bryte sitt løfte til Gud.

Jonas Rein: Norges Selvstændighed

Tale og bønn ved avleggelsen av eden til Norges selvstendighet
Bergen, 11. mars 1814

“Det er i dag bekjendt, at Danmarks Konge, Frederik den Sjette, som ogsaa var vor Konge, nød af Vold og Overmagt, har løst alle sine norske Undersaatter fra sin Troskabs-Eed til sig, ja, end mere, nød af samme Vold, at afstaae Norges Rige til Sverrig. Han kunde ikke andet den gode Konge, Voldsmænds blodige Sværd svævede ham over Hovedet. Men vi friebaarne Nordmænd lade os ikke mageskifte som man bytter Fæ.

Ak! der hviler Blodskyld over Sverrig! De have valgt til Kronprinds en oplært Menneskeslagter, som nu lader sig bruge som Hærfører mod sit eget Fædreland, med ham har Sverrigs Regjering nu udkommanderet over 25000 svenske Mand, fra Gaard, fra Hustru, fra Børn, at stride i fremmed Land for Frihed – maaske. Nei, for Penge.

O! I, mine Brødre! blive udcommanderede langt borte fra elsket Fædreland, henud i Tydskland, hvor nu mangen faver svensk Kriger falder for franske Kugler. Du skal bytte med ham, og der, der skal dit ærlige norske Blod flyde; der skal du bløde dig i hjel for dit Fædreland – maaske! O, nei! for fremmed Herskab, for fremmede Penge; du skal sælges som Fæ, sælges af en Slagterdrift.

Ja, Nordmand! du ærlige Nordmand! Da du nu visselig maa bære Krigens Byrder, hvad enten du godvillig, som ræd Slave, gaaer over til Svensken eller ei — bør du da ikke langt heller kjæmpe for Frihed, for Ære, for Hustru, for Børn, for Eiendom — Du, Nordmand! som skal bløde, vil du da ikke heller bløde dig i hjel for dit Fædreland, end for Voldsmand? Og vil du da ikke heller døe med Ære end leve med Skam?

Ja! jeg læser i enhver ærlig Nordmands gnistrende Øine hva der staaer i hans Hjerte: Jeg vil kjæmpe for Fædreland, min Fædrejord skal før drikke mit varme Blod før jeg sviger — saa raaber du, Landsmand!

Men hvo fører os an? Hvor er Bannern? siger du. — Du har Anfører, Broder! Lovet være Gud! du har ham. Han kom til os som hin Engel, fra Himmelen høit, han Norges Odelsmand, Prinds Christian Frederik. Han vil føre dig an, han vil dele Liv og Død med dig.

Udi 434 Ar var Norges Klipper foreenede med Danmarks Sletter — Klipperne gave Staal mod Voldsmand — Sletterne gave Armene Kraft at føre Staalet. Udi 365 Aar regjerede den oldenborgske Stamme Norge og Danmark faderligen. Nordmand, Nordmand! for 365 Aar siden, var din Farfaders Farfaders Oldefaders Oldefars Fader med at vælge og hylde, og sværge første Troskabs-Eed til første Konge af denne Stamme: Chr.1ste. De svore ærligen de Mænd, de holdt hvad de svoere, thi de frygtede Gud, derfor ærede og lydde de Kongerne.

Ja! jeg synes at høre i Dag vore Oldefædres salige Aander raabe ned af Himmelen til os: Vi her oppe i vor Faders Huus, vi synge nu Saligheds Sange, som alle Himle give Gjenlyd af, denne Sang: Strider, Børn! Som vi strede, og da skulle I engang siunge med os: Amen, Velsignelse, og Ære, og Visdom, og Taksigelse, og Pris, og Magt, og Styrke være vor Gud i al Evighed.

Men her taler til os en vigtigere, høiere Stemme: Pligtens, Ærens og Frihedens hellige Stemme, og dette er Guds Røst; thi hvem bød Pligt og Ære og Frihed uden Gud. Som vor Tro er vor helligste Eiendom til Himlen, saa er vor borgerlige Frihed og Ære paa Jorden. Forsvar dit Liv, din Eiendom! overgiv ikke dine umyndige Børn til Slavelænker! Det er Guds Røst i vort Hjerte. Derfor opfordrer jeg eder i Dag at aflægge denne Eed: At forsvare med Liv og Blod Norges Selvstændighed.

Jeg aflægger først denne Eed.

Maatte Nogen tænke: du er Guds Ords Lærer, det er ikke dit Kald at gaae i Krig, du vover ikke saa meget som jeg, der kan komme at staae for Kugler og Sverd.

Ja, Broder! jeg torde vove ligesaa meget som du. Jeg vover Embede, ja Liv. Man døer ogsaa for Sandhed. Thi dersom det skeer, det Gud forbyde! at vort Norge erobres med Magt, da vil Voldsmand sige til mig: Du stemplede din Menighed at forsvare Norge — Du ugjød Blod — Du skal døe — Ja jeg døer gladelig.

Min velsignede Menighed! eet beder jeg dig, for den Kjærlighed, der er mellem os, – skeer det, det Gud afværge! forbarm dig over min Enke og mine faderløse Børn! drag Omsorg for dem! O! saa døer jeg gladelig, thi jeg døer for Pligt, for Ære, for Frihed.
Jeg oprækker nu min Haand til Himlen, Gud række nu sin Haand til mig!

Jeg sværger at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland, saa sandt hjælpe mig Gud og hans hellige Ord!”

Om Jonas Rein

Foto: Nasjonalbiblioteketcb

Jonas Rein.

Jonas Rein (1760–1821) var sogneprest i Nykirken i Bergen. Han utga flere diktsamlinger, helst i den melankolske gate; ifølge Zetlitz var han «den sande Sorgs ulignelige Sanger». I Riksforsamlingen på Eidsvoll møtte han som Bergens fjerde representant. Her opptrådte han som markant tilhenger av selvstendighetspartiet og som en effektiv taler. Ifølge Henrik Wergeland praktiserte han en «energisk flammende Veltalenhed», full av «heftige Udgydelser». Hans ofte aggressive utfall mot «svenskepartiet» skaffet ham mektige fiender. Som taler i riksforsamlingen fikk han i flere tilfeller avgjørende innflytelse – men det kostet ham antakelig bispestolen i Bergen da den ble ledig etter Johan Nordal Brun i 1816.