Instituttet forsker på informasjons- og kommunikasjonsteknologi og medier ut fra en rekke ulike tilnærminger. Studiene ved instituttet spenner over både tradisjonelt akademiske og mer praksisorienterte tilbud.

Studietilbudet inkluderer det som tradisjonelt har vært informasjonsvitenskap og medievitenskap, men etter sammenslåingen har det også blitt utviklet mer praktisk orienterte studietilbud, til dels med utgangspunkt i mer tradisjonelle studier som fjernsynsproduksjon og journalistikk, men disse er også rettet inn mot produksjon for nye medier.

Etableringen av det medievitenskapelige miljøet i Bergen
I 1963 ble det utarbeidet en plan for utbyggingen av samfunnsvitenskapelige studier ved Universitetet i Bergen (den såkalte Mykland-komiteen). Blant de mange – og etter hver realiserte – planene var det også et forslag om et teoretisk orientert studium i journalistikk.

Radikaliseringen av studentmiljøet på slutten av 1960-tallet førte blant litteraturstudentene til en økt interesse for trivial- eller populærlitteratur. Ved Nordisk institutt tok Audun Tvinnereim initiativ til studier av denne typen litteratur, et arbeid som ble videreført av Willy Dahl.

I det samfunnsvitenskapelige miljøet ble Per Torsvik den sentrale organisatoren. Fra 1972 finansierte Forskningsrådet (NAVF) i noen år Sekretariatet for mediaforskning med Torsvik som forskningsleder. Samtidig ble Nordisk dokumentasjonssentral for massekommunikasjon, NORDICOM, etablert. Den norske avdelingen ble lagt til Universitetet i Bergen. Etter at finansieringen fra Forskningsrådet tok slutt, ble Torsvik ansatt på Sosiologisk institutt og sekretariatet ble omdøpt til Senter for medieforskning, der prosjekter ble organisert. Det var sporadiske kurs i mediefaglige emner på fagene sosiologi og sammenliknende politikk.

Fra massekommunikasjon til medievitenskap
I 1983 tok universitetsledelsen initiativ for å opprette et undervisningstilbud i mediefag. Både humanister og samfunnsvitere ga uttrykk for interesse for å bygge opp et slikt studium, og fra høsten 1985 ble det første kullet av grunnfagsstudenter tatt opp til et tverrfakultært studium i «massekommunikasjon og mediekunnskap». Faget var en nyskapning. I Oslo hadde det i noen år eksistert et reint samfunnsvitenskapelig grunnfag i kommunikasjon, og ved flere utenlandske universiteter hadde det vært humanistisk orienterte mediestudier, men det tverrfaglige studiet i Bergen hadde ingen klare forbilder. Institutt for massekommunikasjon ble etablert ved inngangen til 1986. Faglige tyngdepunkter var i film og fjernsyn, populærkultur, journalistikkforskning og mediepolitikk, men forskningen var spredt over et bredt område. Etter kort tid ble det også etablert hovedfag. Til å begynne med var virksomheten delt i en samfunnsvitenskapelig og en humanvitenskapelig seksjon, men seksjonsgrensene falt bort i 1996.

Instituttet holder til i denne bygningen med adresse Fosswinckels gate 6, Bergen. (foto: Håvard Legreid).

I 1994 ble instituttets navn endret til Institutt for medievitenskap. Av praktiske grunner ble instituttet i 2003 knyttet til bare ett fakultet – det samfunnsvitenskapelige, men forskning og undervisning går fortsatt på tvers av grensene mellom samfunnsfag og humaniora.

Studium i fjernsynsproduksjon, flytting og nyorientering
Mot slutten av 1980-tallet ble det drevet en aksjon for å få Stortinget til å vedta at TV 2 måtte legges til Bergen. Som sitt bidrag til å styrke Bergen som medieby, tok universitetsledelsen på ny et initiativ på mediefronten, og et relativt praktisk innrettet undervisningstilbud i fjernsynsproduksjon startet opp ved instituttet i 1988. Faget overtok lokaler og utstyr etter et mislykket lokal-tv-initiativ, men høsten 1993 flyttet instituttet samlet inn i det nye samfunnsvitenskapelige bygget i Fosswinckelsgt. 6 (Lauritz Meltzers hus).
Etter mildt press fra ledelsen ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, ble medievitere og informasjonsvitere samlet i ett institutt fra 1. januar 2004. Den faglige begrunnelsen for sammenslåingen var, fra medieviternes side, ønsket om å styrke satsingen på nye medier.

Etableringen av informasjonsvitenskap ved UiB
I 1960-årene ble det gitt programmeringskurs ved UiB såvel i regi av Matematisk institutt som ved universitetets EDB-avdeling. Innen humaniora og samfunnsvitenskap var det også betydelige brukeraktiviteter i enkelte fag. Mens det i naturvitenskapelige disipliner først og fremst var de omfattende og kompliserte beregningsoppgaver som dominerte, var det organisering, lagring, prosessering og effektiv fremhenting av store datasett, ofte av tekstlig karakter, som interesserte i humaniora og samfunnsvitenskapene.

Etter at Stortinget i 1970 bevilget midler til informasjonsvitenskap, ble faget opprettet i 1972, og organisert i Institutt for informasjonsvitenskap, IFI. Det var da det første universitetsinstitutt innen datafag i Norge.

Det opprinnelige undervisningsopplegg omfattet systemteori, programmering, datalagring og utstyr som gjennomgående grunnstruktur. Dette opplegget ble godkjent i gradene cand.mag., cand. philol. og cand.polit., og i begrenset omfang i cand.real. og ved NHH.

Fagets uteksaminerte kandidater ble fort ettertraktet i forvaltning og næringsliv. I begynnelsen av 1980-årene ble studenttilstrømningen så stor at inntaket ble regulert frem til omkring 1990.

Forskningen på informasjonsvitenskap
De forskningsmessige interesser ved instituttet ble først og fremst knyttet til problemer knyttet til utvikling av store IT-baserte informasjonssystemer og organisering av store datamengder. I forskning samarbeidet instituttet i de første tiårene særlig med NHH, Utviklingsselskapet for næringslivet på Vestlandet, Chr. Michelsens Institutt, Universitetets EDB-avdeling, miljøer innen det Historisk-filosofiske fakultet, og flere nasjonale og internasjonale statistiske organer.

På det nordiske plan var særlig impulsene fra de nordiske pionerer Børje Langefors og Peter Naur av stor betydning. Dette førte til at IFI tidlig kom med i det nordiske samarbeid både innen akademia og i regi av Nordisk ministerråd.

I de senere årene har forskningsarbeidet i større grad funnet sted innen rammen av nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter.

Eksterne lenker
Institutt for informasjons- og medievitenskaps nettsider..

Artikkelforfatterne er begge professor ved instituttet som omtales i artikkelen.

Bystyret i Drammen vedtok i midten av desember 2004 at det skulle bygges en kunnskapspark i Drammen. Samtidig ble det vedtatt å etablere det nye Drammensbiblioteket.

Drammensbiblioteket på Papirbredden i Drammen (foto: Jannicke Røgler).

Biblioteket har en sentral plassering på Papirbredden i Drammen og har ca 4000 kvadratmeter til disposisjon fordelt over tre etasjer. Byggestart var 1. mai 2005 med innflytting 1. desember 2006.

Juryen var enstemmig i sitt valg av LPO arkitektur & design og deres forslag “Drammen United”.

Det er første gang i Norge at tre bibliotek med forskjellige målgrupper, ulike eiere og hvert sitt forvaltningsnivå, går sammen om å danne ett felles bibliotektilbud til publikum.

Det nye “sambiblioteket” krever en ny organisasjon og ledelsesstruktur siden tre selvstendige bibliotek skal framstå overfor publikum som ett. ABM-utvikling (Statens senter for arkiv, bibliotek og museum) har bidratt med prosjektmidler for å få dette til.

En prosjektgruppe bestående av representanter for Drammen kommune, Buskerud fylkeskommune, folkebiblioteket, fylkesbiblioteket, høgskolebiblioteket og BI-biblioteket ble etablert og har jobbet med utviklingen av det nye biblioteket.

Artikkelforfatteren er bibliotekrådgiver ved Buskerud fylkesbibliotek.

Kunstnerfamilie
Aud Egede-Nissens foreldre var postmester og politiker Adam Egede-Nissen og Georga Wilhelma Ellertsen. Aud var eldst av 11 søsken, og seks av søsknene hennes ble også skuespillere – Gerd Grieg, Ada Kramm, Gøril Havrevold, Lill Egede-Nissen, Stig Egede-Nissen og Oscar Egede-Nissen.

Aud giftet seg i 1915 med den tyske filmskuespilleren Georg Alexander. Sammen fikk de sønnen Georg. I 1924 skilte Aud seg fra Alexander og giftet seg med den østerrikske filmskuespilleren Paul Richter. Georg tok stefarens etternavn og er kjent som skuespilleren Georg Richter. Aud skilte seg fra Paul Richter i 1931. I 1940 giftet hun seg for tredje gang, med byrettsdommer Dag Havrevold. Sammen fikk de sønnen Dag Havrevold (jr.), som ble født 1938.

Karriere i tysk film
Som 18-åring hadde Aud Egede-Nissen debutert som teaterskuespiller i Norge, men alt i 1913 flyttet hun til Danmark og begynte å arbeide for Dania Biofilm Kompagni i København. I 1914 inviterte teater- og filmmannen Bjørn Bjørnson henne med til Berlin, der det var muligheter i den raskt ekspanderende filmbransjen. Dette var begynnelsen på en bemerkelsesverdig karriere i tysk film. I perioden fram til 1931 spilte Aud i over 80 filmer, og hun regisserte selv ytterligere 18. Til tross for ekteskapene med Alexander og Richter beholdt hun i Tyskland etternavnet Egede-Nissen, og det er dette navnet hun er kjent under i tysk film. I Norge arbeidet hun etter hjemkomsten på begynnelsen av 1930-tallet under etternavnet Richter.

Fra 1917 nøyde ikke Aud seg med å være skuespiller i andre selskapers filmer i Berlin. Sammen med Georg Alexander startet hun selskapet Egede Nissen-Film Comp, der hun var kunstnerisk og økonomisk leder (selskapet er også omtalt under navnet Egede-Nissen Filmbyraa). Alexander regisserte de fleste filmene, mens Aud og søstrene Ada og Gerd spilte de kvinnelige hovedrollene. De aller fleste av selskapets filmer skal være gått tapt, men omtaler av produksjonene antyder at det hovedsakelig dreier seg om enkle melodramaer i føljetongstil eller detektivfilmer. I perioden 1917–19 produserte Egede Nissen-Film Comp minst 29 filmer.

Vanskeligere tider og sentralisering i tysk filmbransje etter 1. verdenskrigs slutt bidro til at Egede Nissen-Film Comp ble nedlagt ved inngangen til 1920-tallet. Aud konsentrerte seg nå om sin egen skuespillerkarriere, og fikk raskt et gjennombrudd. I 1920 spilte hun i to filmer regissert av Ernst Lubitsch. Listen over filmene hennes i perioden 1920–31 kan leses som en oppramsing av mange av de mest berømte regissørnavnene fra denne gullalderen i tysk film. I tillegg til Lubitsch spilte Aud i filmer av blant andre Friedrich Wilhelm Murnau og Fritz Lang. Hun hadde viktige roller i storfilmer som Langs Dr. Mabuse, der Spieler og Murnaus Phantom.

Paul Richter hadde også hatt en rolle i Dr. Mabuse. I 1924, året Aud giftet seg med ham, tok Richter steget opp til superstjernestatus med hovedrollen i Langs Die Nibelungen.

Sammen med Paul Richter spilte Aud også i den kuriøse kriminalkomedien Bergenstoget plyndret i natt, en norsk-tysk produksjon spilt inn i 1928 og basert på Nils Lie og Nordahl Griegs kriminalroman.

Teaterskuespiller og –instruktør i Norge
Aud Richter flyttet tilbake til Norge i 1931. Til tross for hennes brede filmerfaring skal det norske filmmiljøet ikke ha vært særlig interessert, og hun kan ikke sies å ha preget norsk film avgjørende. Richter medvirket imidlertid som produksjonsleder på filmene En glad gutt (1932) og Syndere i sommersol (1934). Under 2. verdenskrig hadde hun biroller i filmene Hansen og Hansen (1941) og Trysil-Knut (1942).

Men det var som teaterskuespiller og –instruktør at Richter gjorde seg særlig bemerket etter hjemkomsten til Norge. I februar 1934 hadde hun sin første rolle ved Nationaltheatret som Hermione i Shakespeares Et vintereventyr. Hun spilte i ytterligere tre oppsetninger der samme år. I 1935 spilte hun Gertrud i Hamlet.

I 1939 fikk Richter sin debut som teaterinstruktør med Arne Skouens stykke Ansikt til ansikt på Søilen Teater. Hun var en mye brukt instruktør etter 2. verdenskrig, med oppsetninger på blant annet Den Nationale Scene i Bergen, Det nye teater, Nationaltheatret og Rogaland Teater i Stavanger. Aud Richter instruerte ni ulike oppsetninger på Nationaltheatret i perioden 1955–62. Blant stykkene var Oscar Wildes En ideell ektemann og Hvem er Ernest?. Hennes oppsetning av Nils Kjærs Det lykkelige valg ble en suksess både på Nationaltheatret og Den Nationale Scene i 1959, ifølge Norsk Biografisk Leksikon.

Litteratur
“Aud Richter” i Norsk Biografisk Leksikon s. 360–361, Kunnskapsforlaget 1999.
Egede-Nissen, Aud: Ellertsen og Egede-Nissens samlede verker, eget forlag, 2004 (forfatteren er niese av Aud Richter).
Øvrebø, Olav Anders: “Glemte stjerner. Norske skuespillere i tysk film 1914–45”, Syn og Segn nr. 3, 1998. Også publisert på egne websider.

Eksterne lenker
Oversikt over Aud Richters roller på Nationaltheatret.
Amazon.com: Filmer med Aud Richter tilgjengelig på DVD.
Bibsys: Bøker der Aud Richter medvirker.

Begrepet offentlig rom brukes imidlertid også som metafor, og betyr da gjerne det samme som offentlighet, ordskifte eller debatt. Brukt på denne måten refererer ikke offentlig rom nødvendigvis til en fysisk ramme.

Rom for allmennheten

Offentlig stammer i likhet med offentlighet fra det tyske “offen”, altså åpen. Den etymologiske substansen i begrepet tegner derfor et avriss som er ganske konkret. I den juridiske betydningen av offentlig rom – et rom eller territorium som alle har tilgang til – skal “alle” forstås bokstavelig. I sin mest idealistiske forstand er et offentlig rom også tilpasset brukere som normalt sett ville vært forhindret fra å bruke det, det være seg av fysiske, mentale, sosiale, kulturelle eller politiske årsaker. I denne forstand er for eksempel Hardangervidda et rom med stor grad av offentlighet – allemannsretten sikrer at allmennheten har adgang. Typiske rom som er svært offentlige vil derfor være parker, torg og strender som er åpne for allmennheten. Den rent juridiske forståelsen av offentlighet utelukker likevel sentrale aspekter av hva et offentlig rom kan være.

Begrepet offentlig rom bærer preg av å være en instruksjon om noe som gir plass til mennesker – eventuelt andre løse og bevegelige strukturer – og da gjerne med et formål som er knyttet til sivilsamfunnets sysler.

Hardangervidda er for eksempel for de aller flestes vedkommende et rom der det ikke foregår deliberative praksiser, det er sjelden en arena for diskusjon og sosialt samvær. Et offentlig rom slik det fremtrer i samfunnsvitenskapen er for det aller meste et fysisk rom der diskusjoner og samtaler konstituerer deltagerne som deltagere i noe større enn denne fysiske avgrensede enheten. Et offentlig rom er i denne tradisjonen forstått som en samfunnsbyggende enhet, som en arena for sivilsamfunnet.

Historisk bakgrunn

En vesentlig inspirasjon for begrepet offentlig rom kommer fra Jürgen Habermas. I hans avhandling Borgerlig offentlighet fremmes påstanden om at det har eksistert tre typer offentlighet, eller i alle fall tre typer ideell offentlighet. Den første var den førmoderne offentligheten i antikken, i bystaten – i polis. Her diskuterte borgerne saker av interesse på torget – agoraen – og avgjorde dem i folkeforsamlingen der de representerte seg selv, og ingen andre. Dette var en form for direktedemokrati. Den andre var den føydale offentligheten, som var preget av at det ikke var noen forskjell mellom privat og offentlig sfære. Kongen holdt makten og representerte den. Han verken ytret seg eller styrte gjennom et maktdelingsprinsipp. Han var alltid privat og alltid offentlig. Det tredje offentlighets-idealet var en borgerlig-kritisk offentlighet som vokste fram på 1700-tallet som en dynamisk sfære for det ekspanderende borgerskapet. Denne typen offentlighet var ikke orientert mot representativitet, men mot en type debatt som var preget av opplysningstidens idealer der målet var den fornuftige løsningen. Denne forståelsen av at det finnes noe som er felles, som er større, bedre og sannere enn enkeltmenneskers interesser, skaper grobunn for det moderne demokratiet, og en slik borgerlig-kritisk offentlighet medierer mellom den private sonen og samfunnets politiske overbyggende institusjoner.

I sin beskrivelse av 1700-tallet bruker Habermas kaffehusenes fremvekst i London som et eksempel på at en borgerlig offentlighet ble født og fungerte. Dette var steder der mennesker måtte legge igjen sin rang og status ved inngangsdøren. Enkelte av kaffehusene hadde til og med formalisert denne idealismen, og hadde et sett av regler som instruerte gjestene til å alltid engasjere seg i debatter, og som klargjorde at andre momenter enn argumenter ikke kunne aksepteres. Rent empirisk stemmer det at en rekke kaffehus ble viktige i utviklingen mot et mer demokratisk samfunn og at debattkulturen i dem var av en slik at art at begrepet om en borgerlig-kritisk offentlighet lar seg bruke også som beskrivelse av en faktisk tilstand. Blant annet ble flere av dem omdannet til mer formelle institusjoner. For eksempel ble The Oxford Coffee Club etter hvert The British Royal Society. Kaffehuset Lloyd’s – der skippere samlet seg – ble med tiden skipsfartsavisen Lloyd’s List og forsikringsselskapet Lloyd’s. Habermas’ forestilling om at “herredømmefrie dialoger” ble gjødslet i disse omgivelsene stemmer, men det han unngår å bemerke er at flertallet av disse kaffehusene ikke hadde dette bumerket og var rensket for en så elevert debattform. Imidlertid er det slik at de historiske eksemplene til Jürgen Habermas har vært vesentlige for utviklingen av teorier omkring offentlige rom. Hos ham blir ikke sjelden offentlighet noe som utspiller seg i et offentlig rom.

Hos Habermas er betydningen av nøytral mark ikke uvesentlig. Et territorium der ingen har noen vesentlige fortrinn gjør at tanken og talen får frie kår fordi “alle” blir likeverdige her. Det offentlige rommet gir denne muligheten gjennom å være institusjonalisert som nøytral mark, “ingen” (med unntak av staten eller det offentlige) – altså alle – eier et slikt rom. Denne kombinasjonen av at det er alles, men også ingens, er dets fortrinn, og kjernen i hva det vil si å være et offentlig rom. Nå betyr ikke det at et slikt rom er rangeringsfritt og at sosiale distinksjoner forsvinner i et slikt territorium. Imidlertid er dette det beste av alle mulige steder for en herredømmefri dialog, og slik blir hos Habermas den sosiale utopien om et rangeringsfritt rom materialisert nettopp i disse offentlige romlige strukturene – som for eksempel kaffehuset utgjør.

Teaterscene og intimitetstyranni

I boka The Fall of Public Man (1974) presenterer Richard Sennett en teori om at utviklingen av det offentlige rom er et resultat av det offentlige livet som oppstår gjennom transformasjonen av det økonomiske systemet på 1800-tallet.

Etter Sennetts syn var offentligheten i opplysningens tidsalder preget av en balanse mellom det private og det offentlige. Det var en form for orden der det offentlige livet hadde en avsondret, men også konkret oppgave. Det er slik at i det offentlige kan personen omgåes fremmede og forskjellighet med en form for profesjonalitet, det er som om det offentlige rommet hos Sennett er et romlig fellesskap der alle deltagerne er klar over at de er skuespillere på en scene. De skal ikke være autentiske og opprinnelige, de skal ikke si akkurat hva de mener. De skal delta i en samfunnshandling der målet er prosessen, der det ikke ligger et ønske til grunn om å være den man “er”, rett og slett fordi denne sosiale konstruksjonen ikke anerkjenner det som et gyldig prinsipp utenfor den private sfære. Det er maskeraden og teateret som blir den sosiale koden ute i det territoriet som er åpent – offentlig.

Fremveksten av en industriell kapitalisme, av en gryende sekularisering, endrer på dette. Det er selve modernitetens innpass i bylivet som skaper endring. Det er den nye tids krav til enhet og autentisitet som ødelegger det mer frie og teatralske bylivet som 1700-tallet var preget av. Den nye økonomiske ordenen bryter ned de klassiske parameterne for atferd. Den nye tiden er preget av at de økonomiske strukturene tillater klassevandringer, og derfor blir det paradoksalt nok viktigere å vise hvilke klasse man tilhører, eller i det minste streber etter å tilhøre. Når graden av flytende sosiale posisjoner øker, blir behovet for å etablere en ekthet og troverdighet i forhold til sin egen posisjon viktigere for den enkelte. Den nye friheten til å endre livsløp reder grunnen for et mer stivnet sosialt liv, der individene får sin offentlige rolle ut fra økonomiske posisjoner, og der de offentlige rommene blir mer lukket. Sennett innfører begrepet “intimitetstyranni” for å beskrive denne utviklingen. Her er det å “by på seg selv” og å “stå fram” strategier som blir konvensjonelle. Det er menneskets krav om inderlighet som smelter sammen med ønsket om å predikere sannhet, som bidrar til at det private får en rolle i det offentlige.

Modernistisk arkitektur og konsekvenser for offentlig rom

Et tiår før Sennett problematiserte det fysiske offentlige rommet, lanserte Jane Jacobs sin analyse av de amerikanske byene og bylivet. I boka The Death and Life of Great American Cities fra 1961, trekker hun opp en debatt om modernismen som arkitektur og som byplanleggingsideal. Jacobs er entydig negativ til de endringene som modernismen medfører for byutviklingen gjennom 1900-tallet. I denne sammenhengen er det spesielt relevant å henvise til hennes kritikk av hvordan nye planidealer og arkitektur ødelegger de offentlige rommene.

Jacobs’ syn på hva offentlig rom er ligger svært nært Sennetts. Hun frykter også at intimitetstyranniet ødelegger hva et offentlig rom kan være. Det tilbakevendende kravet om harmoni og samvær, om glede og hygge i det offentlige rommet er etter hennes syn destruktivt. Et offentlig rom må ivareta hensynet til forskjellighet i så vel uttrykk som økonomisk og kulturell bakgrunn. Etter hennes syn er et offentlig rom som ikke åpner opp for forskjellighet i realiteten ikke offentlig. Kravet om å være ensartet vil resultere i tilbakevending til det private og til en oppgivelse av den forskjelligheten som en gatestump eller et torg kan oppvise. Jacobs er heller ikke blind for at de bakenforliggende økonomiske strukturene har endret det offentlige rommets karakter. Hennes referanser er først og fremst USA, og det som skjer når byene blir økonomisk og teknisk rasjonelt segregert og soneinndelt.

Etter Jacobs’ syn er det den uformelle overvåkningen av en gate – gjennom det sosiale livet i tilknytning til den og i den – som skaper et godt byrom, og slik sett gjør den til et offentlig rom. Hennes påstander har en form for selvinnlysende begrunnelser. Hun hevder at for at et byrom skal være et velfungerende offentlig rom, må det tilfredsstille krav: a) det foregår en form for kontinuerlig aktivitet der, b) det er “eyes upon the street, eyes belonging to those we might call the natural proprietors of the street” og c) et klart skille mellom hva som er offentlig og hva som er privat rom, og det må være en selvinnlysende grensedragning, en som ingen som er i det offentlige rommet er usikker på.

Shoppingsentre og kollektivknutepunkter

Nyere teoretikere på feltet har forsøkt å etablere sterkt normative teorier – i Jacobs’ tradisjon –, men har åpnet for at offentligheter også kan oppstå i rom som er skapt av andre romlige konstruksjoner enn de som finnes i de klassiske byformene fra 1800-tallet. Eksempelvis har Maarten Hajer og Arnold Reijndorp i boka In Search of the New Public Domain utgitt i 2001 fremmet påstanden om at offentlige rom i økende grad er steder der mennesker er i transitt – kollektivknutepunkter, shoppingsentre etc. Etter deres syn er det her forskjelligheten og det mellommenneskelige i daglige møter åpenbarer seg. Ergo er det den fysiske utformingen av disse rommene som avgjør om det virkelig blir offentlighet ut av dem og ikke bare store menneskemengder.

En offentlighet har eksistert og eksisterer i de fleste tenkelige samfunn, i den grad de har skilt mellom livet i husholdningen på den ene siden og livet på diverse arenaer for fellesskapet utenfor den egne, hjemlige. Markeder, landsbymøter, religiøse ritualer, sammenstimlingen på kirkebakken etter søndagens høymesse, folkemassen foran slottet der en ny kongelig beslutning blir bekjentgjort – alt dette kan forstås som enklere, førmoderne samfunns varianter av den offentlighet som historisk vokste fram ved etableringen av det borgerlige, kapitalistiske samfunnet i Vest-Europa. Dette samfunnet var nettopp det første som, i tråd med modernitetens allmenne tendens til samfunnsmessig differensiering, skilte skarpt mellom det offentlige og det private området, et offentlig liv og et privatliv, i tydelig kontrast til for eksempel livet ved Solkongen Ludvig 14.s hoff, der den kongelige av- og påkledning skal ha vært en offentlig begivenhet.

Offentligheten har interessert samfunnsforskere og filosofer av mange slag. To tidlige bidrag i forrige århundre er kanskje spesielt verdt å nevne. Begge ble utgitt i 1922: Sosiologipioneren Ferdinand Tönnies’ Kritik der öffentlichen Meinung og journalisten Walter Lippmanns Public Opinion. Den sistnevnte hevdet at offentligheten nå var ubrukelig som utgangspunkt for politisk ledelse. Samfunnet var blitt så komplekst at folk flest manglet tilstrekkelig innsikt og lett lot seg manipulere. Følgelig måtte eksperter ta over styringen av sine respektive fagfelt. Tönnies betraktet på sin side offentligheten, som den frie pressen konstituerte, som et tredje strukturerende prinsipp i moderne samfunn, mellom staten og markedet. Dannelsen av en offentlig mening representerer en nedbrytning av tradisjonsbaserte og religiøse oppfatninger og normer, den fostrer refleksivitet, og utvikler offentlige vurderinger av politiske målsetninger samt metoder for å nå disse. Den offentlige mening feller dommer over statens handlinger og avslører maktmisbruk. Slik representerer den en videreføring av det store opplysningsprosjektet.

Mye av Tönnies’ forståelse kan en si gjenfinnes hos den som nå regnes som offentlighetens fremste teoretiker, den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas. Han framhever i sin nå klassiske studie Strukturwandel der Öffentlichkeit (1962; norsk utgave 1971 med tittelen Borgerlig offentlighet) at markedsøkonomien var ”motoren” som drev fram utviklingen av en offentlighet. Dette henger sammen med at det framvoksende, ressurssterke borgerskapet i 1700-tallets Europa hadde behov for å beskytte seg og sine økonomiske interesser mot vilkårlige beslutninger fra mer og mindre eneveldige fyrster. De trengte fornuft og forutsigbarhet når det gjaldt de mange samfunnsmessige forutsetningene for deres virksomhet. Fordi de i den private, økonomiske sfæren konkurrerte, hadde de ikke minst bruk for en offentlig sfære der de kom fram til hva som var til deres felles beste når det gjaldt statlige tiltak.

Offentligheten som vokste fram i løpet av 1700-tallet var, ifølge Habermas, i første omgang en litterær eller kulturell offentlighet, som den politiske offentlighet så å si vokste ut av. Offentligheten besto av en rekke ulike scener og institusjoner, fra kaffehus, teatre og romaner til aviser og møter. Der ble det skapt en offentlig opinion om moralske og politiske spørsmål, gjennom drøftinger hvor de beste argumentene skulle være avgjørende, ikke private økonomiske ressurser, status, familieforbindelser eller lignende. Lovgivning og statlig aktivitet eller passivitet skulle da i prinsippet baseres på denne opinionen.

Borgerskapet var sosialhistorisk sett, blant annet på bakgrunn av dets forståelse av det private området, også bærere av visse ideer om enkeltmennesket, individet, og dets fri- og rettigheter. Disse ideene var historisk nye, selv om de klart nok hadde røtter bakover til renessansen og det man har ment ble gjenfødt der – antikken. Det er slik en historisk sammenheng mellom offentlighet, demokrati og ideer om menneskeretter.

Habermas’ framstilling av den “klassiske” borgerlige offentligheten la sterk vekt på rasjonaliteten i den offentlige samtalen, dette at alle de deltakende borgerne, som alle var menn med dannelse og eiendom, lyttet til hverandre og var villige til å oppgi sine opprinnelige synspunkter om de ble møtt med overbevisende argumenter. I denne framstillingen, fra 1962, framsto det nærmest som et forfall at det ble dannet politiske partier og bevegelser som arbeiderbevegelsen, fordi de åpenbart representerte bestemte interesser i det “private”, økonomiske området. I den grad det der rådde uforsonlige interessemotsetninger, måtte nå også offentligheten gå over fra å handle om argumentasjon som skulle føre til konsensus, til å dreie seg om tautrekking, mobilisering og kompromisser. I en slik offentlighet har ”kjøttvekta”, antallet mennesker som støtter et synspunkt, samt økonomiske ressurser som kan mobiliseres, stor betydning uansett om synspunktet overbevisende kan forsvares som fornuftig og moralsk riktig. Argumentenes kraft får mindre betydning.

Selv om en kan forstå logikken i dette resonnementet, vil de færreste nå beklage at de mannlige eiendomsbesitternes dannede diskusjoner ble forkludret av organiserte lønnsarbeidere og kvinner av alle sosiale klasser. Spørsmålet om hvor og hvordan grensene skal trekkes mellom et privat og et offentlig område har vært diskutert fra mange synsvinkler. Men særlig den feministiske kritikken av Habermas’ opprinnelige offentlighetsteori, framført av Nancy Fraser og andre, har vært viktig, også for Habermas selv. Han har akseptert mange av kritikernes argumenter og endret syn, både på dette og andre sentrale områder.

Medier av alle slag, fra teateret til avisen, fra diktsamlingen til radio, film, fjernsyn og internett, har alltid vært av grunnleggende betydning for offentlighetens former og innhold. Selve hovedtesen i Habermas’ bok er at det har foregått en strukturell forandring av offentligheten som han kaller en “reføydalisering”. I dette ligger det at reelle diskusjoner, der deltakerne er innstilt på å oppgi sitt opprinnelige synspunkt hvis de møter gode nok argumenter, ikke lenger foregår i den mediedominerte offentligheten. Slike diskusjoner, der standpunkter og politiske linjer utformes, foregår nå stort sett i lukkede fora, er påstanden. Offentligheten er et rom der oppfatninger og politiske tiltak ikke blir utviklet, bare proklamert og propagert for – slik det også var i det føydale samfunnets representative offentlighet. I medienes offentlighet arrangeres all debatt som scenisk underholdning, det vil si som boksekamper mellom på forhånd fastlagte standpunkter. Publikum har tilsvarende gått fra å være “resonnerende” til å bli “konsumerende”.

Mange vil kunne akseptere noe av dette som gyldige karakteristikker av i det minste noen aspekter ved dagens offentlighet. I dette ligger også noe av styrken i Habermas’ opprinnelige offentlighetsteori: Den bygger på og framhever et sett av normer for offentlighetens og følgelig medienes funksjoner som fortsatt aksepteres av de fleste involverte. Vær Varsom–plakaten dreier seg for eksempel om saklighetskrav, om å respektere skillet mellom et privat og et offentlig område og andre ting som Habermas’ historiske offentlighetsteori kan sies å handle om. En hovedhensikt med kulturpolitikken, fra pressestøtten og kringkastingslisensen til teater- og litteratursubsidier, er nettopp å beskytte og støtte opp om en mangfoldig og levende offentlighet som ville vært mer ensartet og mindre åpen om rene markedsøkonomiske prinsipper hadde fått være alene om å bestemme hva slags ytringer som skal høres.

Verdien av teorien ligger ikke egentlig i at den er en korrekt empirisk framstilling av offentlighetens historiske utvikling i Europa. Den ligger primært i at den leverer en bredt akseptert målestokk for offentlighetens kvaliteter og demokratiske funksjoner.

Med internett og digitale medier oppstår det i prinsippet nye muligheter for realisering av noen av de klassiske offentlighetsidealene. Særlig har man framhevet den økte mulighet enhver med datamaskin og internettadgang nå har til å være aktiv deltaker i offentlige ordskifter, gjennom for eksempel innlegg i mangfoldet av diskusjoner som til enhver tid foregår og gjennom blogging. Andre har framhevet at internett og digital kringkasting gjør det mye lettere enn før å velge bort alt man ikke tror man liker og alle synspunkt man er uenig i. Dermed dannes det ensartede grupper der en ifølge en del sosialpsykologisk forskning kan vente at den mest ekstreme varianten av det felles standpunktet vinner fram.

Gode innvendinger kan reises mot både de mest optimistiske og de mest pessimistiske av disse oppfatningene. Her er det mye som er usikkert. Utviklingen vil uansett bli målt opp mot etiske og politiske idealer som er knyttet til den ”klassiske” borgerlige offentligheten slik Habermas i sin tid beskrev den.