Kommentarsjangeren har mange nyansar. Eg skal her konsentrera meg om nyhendeanalysen/den analytiske kommentaren og meiningskommentaren. Begge deler er knytt opp til forklarande eller kontekstuell journalistikk, som spør seg kvifor noko er slik eller slik, korleis me kan forstå det og kva som no skjer vidare. Sven Egil Omdal har eit treledda perspektiv på kommentarsjangeren. Den handlar, ifølgje Omdal, om kunnskapsformidling, om analyse av ei problemstilling og om å finna ei form som engasjerer. Det første leddet er trygt og godt plassert i analysedelen, dei to andre kan føra til at kommentaren blir ein meiningskommentar.

28. januar 2019 var ein dramatisk dag i Borgarting lagmannsrett. Den aller siste juryen i Norge avsa si avgjerd i ankesaka mot den tidlegare politimannen Eirik Jensen. Juryen hadde drøfta skuldspørsmålet svært lenge. Den svarte nei på spørsmålet om skuld i narkotikasmugling og ja på spørsmålet om skuld i grov korrupsjon. Etter ein time valte fagdommarane å setja avgjerda til juryen til sides. Sjølvsagt var dette tema for kommentatorane. Denne artikkelen baserer seg på ei nærare gransking av nokre av dei mest sentrale kommentarane frå dei første timane etter dramaet i retten (28.–29.1.).

Nyhendeanalytikaren

Olav Rønneberg sin kommentar «Ingen fordel med ny rettssak» på nrk.no gir ein sakleg gjennomgang av kva som har skjedd. Som lesar sit ein klokare igjen. Ønsker ein som publikummar å gjera seg opp ei meining om kva som burde ha skjedd eller ikkje burde ha skjedd, så kan ein gjera det på etter måten fritt grunnlag. Rønneberg gir ein varsam spådom om kva som kan koma til å skje i ein ny rettssak, men kjem ikkje med noko eigentleg eiga avgjerd om rett og gale i dommen i denne runden.

Meinaren

TV 2 sin kommentator, Mathias Fischer, er langt tydelegare på å meina noko i sin kommentar. Meiningar i denne saka kan ein ha på ulike nivå. Dei første timane etter lagmannsrettsdommen handla det om å meina noko om saka i seg sjølv, om fagdommarane si tilsidesetjing og om juryordninga som ordning.

Dette siste er det Fischer er oppteken av i kommentaren «Takk og god natt, juryordning». Fischer nyttar nettopp Jensen-saka til å understreka at det var rett å avskaffa juryordninga. Det framstår spesielt, all den tida juryordninga ikkje stod på dagsordenen. Stortinget vedtok å avskaffa den, i juni 2017, halvtanna år før juryen fungerte i ei sak for siste gong.

«Denne gangen klarte ikke selv de mest durkdrevne rettskommentatorene å forklare kjennelsen», slår Fischer fast, men stemmer dette?

Den durkdrevne

Å forklara er eitt krav, å forstå er eit anna. Den durkdrevne, erfarne rettskommentatoren framfor nokon er Inge D. Hanssen i Aftenposten. Han var i retten som journalist første gongen i 1969. Han la i sin kommentar, «For et rettsdrama!», for det første, i motsetnad til Fischer, vekt på at juryen – trass i manglande grunngjeving – hadde gjort ein skikkeleg jobb: «Etter å ha vurdert bevisene i seks døgn kom lagretten frem til at det ikke er bevismessig grunnlag for å kjenne Jensen skyldig i å ha medvirket til innførsel av 13,9 tonn hasj.» For det andre vedgjekk han at dette kom overraskande på han, men så konkluderte han likevel slik: «Etter min mening burde fagdommerne ha respektert og godtatt juryens kjennelse etter at den samvittighetsfullt har vurdert bevisene i seks døgn.»

Konkluderaren

Astrid Meland konkluderer i vg.no («En forfordelig dag for Eirik Jensen»), på same dag som rettsdramaet, motsett av den durkdrevne. Det påfallande er i kor stor grad Meland gjentar fagdommarane og påtalemakta sin argumentasjon når ho vel å konkludera: «Tilsidesettelsen er etter mitt skjønn likevel riktig». Det er altså skilnad på å forklara lesarane kvifor fagdommarane vurderte som dei gjorde – dei fann ikkje juryens si avgjerd logisk – og det å sjølv som kommentator fastslå at det ikkje var logisk, slik Meland gjer det.

Den prinsipielle

Der Fischer og Meland sine meiningar og konklusjonar er svært like dei til fagdommarar og påtalemakt, så inntar Martine Aurdal i Dagbladet ein annan posisjon. At det skal handla om juryen, og det på ein annan måte, ser me av tittelen – «Spyttet på juryen», eit utsegn lånt frå Eirik Jensen sjølv. Aurdal legg til grunn, på ein annan måte enn Fischer og Meland, at juryordninga enno galdt, til og med Jensen-saka, og ho er prinsipiell på juryordninga sine vegne: «Men det at vanlige mennesker skal vurdere bevisene, uten et fagjuridisk blikk, er et viktig prinsipp for å sikre at domstolenes rettspraksis er i overensstemmelse med den allmenne rettsoppfatning. Juryen har med sitt beste skjønn samvittighetsfullt tvilt seg fram til den avgjørelsen de mener er riktig. Medlemmene har gjennom de siste fem månedene fått full oversikt over saken – og like god oversikt som fagdommerne.»

Ein viktig del av Aurdal sin analyse botnar i bakgrunnen for tilsidesettingsordninga: «Adgangen fagdommerne har til å sette til side en jurys kjennelse var opprinnelig utelukkende en ekstra mulighet til å frifinne». Den botna altså i frykta for at ein jury skulle gå på kostnad av prinsippet om at ein tiltalt berre skal dømmast om all tvil er kosta til sides. Aurdal peikar på at det truleg var frifinninga av Arnulf Øverland for blasfemi i 1933 som førte til ei endring, der det også blei opna for tilsidesettingar av jury-frifinningar.

Aurdal poengterer også at sjølv om fagdommarane har hatt høve til å setja ei jury-avgjerd til side, så har dei ikkje noko plikt til å gjera det. For det er ikkje den manglande logikken det bør fokuserast på, ifølgje Aurdal, det er bevisvurderinga, som er «…kjernen av lagrettens oppgave».

Juristen

Eirin Eikefjord i Bergens Tidende er sjølv jus-utdanna. Ho skreiv kommentaren «De har ham ikke helt ennå». Der Fischer og Meland legg seg tett opp til fagdommar-perspektivet, vel Eikefjord å forsterka det. Det gjer ho mellom anna ved adjektivbruk. Det er ikkje berre ulogisk det juryen har gjort: «Men juryens konklusjon er en gigantisk logisk brist».

Eikefjord er også oppteken av det som Aurdal skildra som juryens viktigaste oppgåve, bevisvurderinga. Ho kommenterer dei sentrale sms-meldingane i saka og fastslår at dei ikkje kan handla om «…annet enn hasj». Eikefjord legg seg også tett opp til den juridiske tenkinga når ho nyttar grunngjevingar frå tingrettsdommen som sanningsvitne på at juryen har gjort feil.

Kritisk ståstad

Kommentarane etter avgjerda i lagmannsretten i Eirik Jensen-saka 28. januar viser ulike måtar å kommentera, analysera og skapa engasjement på. Dei varierer mellom anna i kva grad dei i hovudsak held seg nære den føreliggande saka og i kva grad dei evnar å løfta blikket til eit prinsipielt nivå.

Ei viktig kjerne i kommentarjournalistikkens plass i moderne kriminaljournalistikk ligg i evna til å plassera krim og straffeprosess inn i dei større spørsmåla rundt etikk, demokrati og det offentlege. Men det handlar også om å definera kva noko handlar om, å bera eller provosera fram synspunkt innanfor temaet – og å vera folkeopplysar.

Kommentatorverksemda må skje frå ein uavhengig, kritisk ståstad. Journalistar som blir dugande krimkommentatorar har gjerne henta sin kunnskap gjennom tett og god kjeldekontakt i straffeprosessen, over lang tid. Dette gir innsikt som igjen gir solid bakgrunn for analysar og kommentarar – og meiningar. Så må ein vakta seg for i meiningsfasen å ikkje overta kjeldene sine meiningar.

Kjelder

Igland, Alf Kjetil og Audun Stølås (2008) Kommentaren. Oslo: IJ-forlaget.
Mathisen, Birgit Røe og Lisbeth Morlandstø (2016) Kommentaren – en sjanger i endring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
NOU 2011:13 Juryutvalget – Når sant skal skrives. Justis- og politidepartementet.
Roksvold, Thore (1997) “Riss av norske avisers sjangerhistorie” – i Thore Roksvold (red.) Avissjangrer over tid. Fredrikstad: Institutt for journalistikk.
Røssland, Lars Arve (2019) Norsk kriminaljournalistikk etter 2000. En vegg av krim. Cappelen Damm Akademisk: Oslo.

Men dette er han vant til. Hver gang han kommer ut med ny bok («Fractures françaises» i 2013, «La France périphérique» i 2014, «Le crépuscule de la France d’en haut» i 2016), fortsetter Guilluy som han stevner og tiltrekker seg like mange tilhengere som motstandere.

Protestaksjonene mot Macron-regjeringens politikk organisert av bevegelsen “De gule vestene” aktualiserer Guilluys budskap ytterligere. Boken hans ble publisert og intervjuet gjort kort før de første aksjonene.

Vox Publica: Du sier i boken at de vestlige landene er delt i to. Ifølge deg bor på den ene siden klassene med makten i de store byene, og på den annen side arbeiderklassen og lavere sosiale lag tilsidesatt på landsbygda og i de små og mellomstore byene.

Christophe Guilluy: – Det har vært en lang prosess som begynte med finansialisering av økonomien i USA under Bill Clinton eller i løpet av Thatcher-årene i Storbritannia. Ulike sektorer ble sakte, men sikkert rammet av krisen, industriområder, små byer, enkelte rurale områder. Arbeiderne og bøndene ble først berørt, men når du setter alt sammen, utgjør de klassene som er berørt av disse endringene et potensielt flertall. De dannet det som ble kalt grunnlaget for den store vestlige middelklassen.

Og hvem utgjør denne klassen?

– Middelklassen forente nesten alle, fra arbeideren til lederen. Det var selvfølgelig ulikheter, men det fantes en sosial mobilitet, og alle følte seg som en del av en økonomisk modell, noe som medførte politisk og kulturell integrasjon. I årene etter 2. verdenskrig var Vest-Europa og USA det eneste geografiske området i verden hvor man hadde dette.

Hvorfor forsvant den?

– De vestlige økonomiene tilpasset seg til globalisering, det vil først og fremst si den internasjonale arbeidsdelingen. Normene er imidlertid ikke de samme i alle land. Hvis vi tar Kina som eksempel, vil det være gunstig å få de ansatte til å arbeide, siden hverken sosiale regler eller miljøregler blir respektert. Når det gjelder de franske eller amerikanske ansatte, blir lønningene for høye, de er for beskyttet. Den økonomiske logikken er uunngåelig, og det er dette som fører til den aktuelle kollapsen til velferdsstaten, noe som slår ut de fattigste. Det andre aspektet er at i denne modellen er rikdom hovedsakelig skapt i de store byene. Det er fortsatt fattige soner i disse byene, men dette er en global dynamikk som observeres overalt. Men med boligprisøkningen har det blitt svært vanskelig for folk fra lavere sosiale lag å bo der. Det er en slags tvungen bofasthet på landsbygda og i små og mellomstore byer: For første gang i historien lever ikke lenger arbeiderklassen der rikdom skapes. De er derfor mer berørt av arbeidsledighet, levestandarden deres stagnerer, minker.

Multikulturalisme og behovet for å begrense innvandringen er noe du stadig vender tilbake til. Synes du virkelig at det er et så viktig tema?

– Dette er et nødvendig tema. Først tok jeg ikke opp disse emnene i det hele tatt, men når man jobber med lavere sosiale lag, i mer rurale områder eller bydeler, er det et tema som stadig kommer opp. Jeg jobber mye i forstedene, i Seine-Saint-Denis, der det hovedsakelig bor folk med innvandrerbakgrunn. Og de krever også at innvandringsstrømmen i disse bydelene bremses, fordi de vet godt at bosettingen av folk i prekære situasjoner vil skape ustabilitet. Man må selvfølgelig arbeide med integrering, men før det må man regulere. Men det må gjøres forsiktig, for eksempel via teknokratiske tiltak.

I boken din knytter du dette med middelklassens nedgang til den populistiske bølgen i Vesten. Er sammenhengen så åpenbar som dette?

– Politisk sett er det det vi kan observere. De populistiske bevegelsene støtter seg på de underprivilegerte gruppene, og hver gang oppstår den populistiske bølgen svært langt fra de store byene, som i Rust Belt i USA. Da jeg begynte å jobbe med dette var det i en typisk fransk setting, men deretter ble jeg mye sitert i USA og Storbritannia (“Le crépuscule de la France d’en-haut” som kom ut i 2016, skal publiseres i januar 2019 hos Yale University, red.anm.). Jeg skjønte da at det jeg sa om Frankrike også gjaldt andre steder. Jeg var for eksempel i Sverige under valget denne sommeren. Når man studerer kartet kan man se at de områdene hvor folk stemte populistisk finnes mer eller mindre i utkant-Sverige, langt fra Stockholm.

På politisk nivå beskriver du igjen to svært forskjellige grupper, ledende klasser som forsvarer et nyliberalt frihandels- og flerkulturelt system, og arbeiderklasser knyttet til velferdsstaten, innvandringsregulering og proteksjonisme. Du sier at populisme er en form for uttrykk for arbeiderklassens soft power.

– Når jeg snakker om “No society” er det fordi de på toppen ikke lenger snakker til de på bunnen og omvendt. Det er helt nytt, og det er ikke sunt for demokratiet. Mistillitsnivået hos befolkningen overfor det politiske systemet eller mediene har aldri vært så høyt. Og for dem i de ledende klassene er det en slags citadell-effekt. Siden de er konsentrert i de store byene, møter de bare mennesker som ligner dem selv og lukker seg mot de andre. Men hva ber arbeiderklassen om? De ber om arbeid, sosial beskyttelse og vern av kulturen. Venstresiden kollapset fordi den ikke forstod at vi ikke kunne utvikle en sterk sosial politikk og en nyliberal modell på en og samme tid. En del av de ledende klassene er redd folket, noe som baner vei for populistene som styrker seg på sin tilpasningsevne.

Hva mener du med «tilpasningsevne»?

– Ta Matteo Salvini som eksempel (italiensk innenriksminister og leder for det høyreekstreme partiet Lega Nord, red.anm.). Han kommer fra det kommunistiske partiet, var nyliberal på 80-tallet og var så tilhenger av løsrivelse av Nord-Italia og rasistisk mot sør-italienerne. Nå står han som velferdsstatens forsvarer. Det er som Donald Trump som er selve symbolet på den amerikanske eliten i all sin prakt, men som snakker som om han var “white trash”. Det er denne tilpasningsevnen som er nøkkelen til deres suksess, men det er absolutt ikke en ekte tilslutning til deres prosjekt eller person.

Hvis det er på denne måten, hvordan kommer man seg da ut av deres grep?

– Jeg tror den eneste løsningen er å imøtekomme arbeiderklassens og de lavere sosiale lags sosiale og kulturelle krav, fordi de utgjør majoriteten. Man må ikke gå ut av den økonomiske modellen strukturert rundt store byer, men finne noe komplementært. Det er der man vil finne demokratiets mening. Vi lever i en spesiell tid, med fremvekst av høyreorienterte populister, men jeg tror at demokratiet seirer til slutt. Det kommer ikke til å skje over natten, men jeg tror på en myk landing fordi de ledende klassene begynner å bli gjennomsyret av arbeiderklassens soft power. Mange unge med høy utdanning er i veldig prekære situasjoner. Når Bernie Sanders krever regulering av migrasjonsstrømmen og bekreftelse av velferdsstaten og nasjonalstaten, tar han hensyn til den amerikanske arbeiderklassens ønsker.

Mens vi snakker om Donald Trumps USA, støtter du det at hans og Emmanuel Macrons valgseirer kan likne hverandre?

– Ja! Jeg møtte Macron før han ble valgt og snakket med ham om dette. Jeg ble meget overrasket over at han fortalte at han var helt enig i diagnosen angående utkant-Frankrike. Det som er slående med Trump og Macron er at begge har forstått at vi har skiftet modell og at det er slutt for den vestlige middelklassen. Men Trump støtter seg på utkant-Amerika for å bli valgt, mens Macron velger storby-Frankrike. De har hatt motsatte valgkampstrategier, men begge har forstått helt det som skjer.

De tidligere presidentene Nicolas Sarkozy og François Hollande tok imot deg i Elysée-palasset for at du skulle presentere teoriene dine for dem, og flere politiske organisasjoner som Nasjonal samling (RN, det nye navnet på Nasjonal front som er det høyreekstreme partiet ledet av Marine Le Pen, red.anm.) bruker ideene dine. Hva tenker du om det?

– François Hollande ba meg komme for å snakke om dette. Jeg er ikke en aktivist, men hvis en president ber deg komme for å snakke om boken din, da drar du. Jobben min er jo å fortelle om hva jeg observerer. Nicolas Sarkozy ba meg også komme da han var president, men det var mer for valgkampanjens del. Når det gjelder hvordan ulike partier bruker teoriene mine, er jeg ikke godtroende, analysene mine blir amputert. «La France péripherique» blir brukt av Laurent Wauquiez (leder av høyre-partiet Les Républicains, red.anm.), men han snakker ikke om det sosiale aspektet, mens folk på venstresiden ikke snakker om det kulturelle aspektet. Når det gjelder Nasjonal samling er deres bruk ganske logisk – jeg interesserer meg jo for arbeiderklassen, grunnfjellet i deres velgermasse. Så det er klart at dette plager meg, jeg blir jo stadig beskyldt for å være fascist.

Du er kritisk til mediene og den akademiske verden, men noen sier at boken din er for radikal. Anaïs Collet, sosiolog og medlem av tidsskriftet Métropolitiques, sier for eksempel at basert på økonomiske kriterier representerer middelklassen fortsatt minst en fjerdedel av befolkningen i Frankrike.

– Men middelklassen jeg snakker om er idéen om en middelklasse som utgjør et flertall, det som interesserer meg er det som gjør at alle har inntrykk av å være integrert. Det er det som er mitt tema. Når man snakker om 25 prosent, snakker man om typiske middelklassejobber, man snakker om yrker, noe som blir noe helt annet. Det er en uoverensstemmelse, men jeg tror det er gjort bevisst. Når du vil felle noen, får du ham til å si det han ikke sier. Jeg har alltid blitt fremstilt som en som er imot store byer, men det er ikke tilfelle, de produserer to tredeler av bruttonasjonalproduktet i Frankrike. Jeg viser bare de urettferdige konsekvensene, det er noe annet. Jeg bringer en visjon av de destruktive sidene av den nyliberalistiske modell, og det er der det skurrer, folk er lojale mot klassen de tilhører. Denne diagnosen vil ikke den ledende klassen ha noe av. Og jeg inkluderer akademikere som holder fast på sin modell og som ikke klarer å ha to tanker i hodet samtidig.

I dette intervjuet med Vox Publica snakker Schrems om de gode og dårlige sidene ved de nye europeiske personvernreglene, om kampen mot Facebook og Google og om hva frisøren på hjørnet må gjøre for å holde seg på rett side av personopplysningsloven.

Vox Publica: Du har gjennom ditt europeiske “None of your Business”-initiativ (NOYB) sendt inn fire personvernklager rettet mot Google, Facebook og Facebooks datterselskaper WhatsApp og Instagram. Hva dreier dette prosjektet seg om?

Max Schrems: Det tar for seg tvangs-samtykkene som vi stadig blir konfrontert med – altså disse sprettoppmeldingene hvor det står at brukeren må samtykke til nye betingelser, ellers får han ikke lov til å bruke tjenesten lenger. Akkurat det er nemlig forbudt i EUs nye personvernforordning (i Norge brukes ofte den engelske forkortelsen GDPR, red.anm): En tjeneste eller produkt må alltid være skilt fra et personvernsamtykke. Man må ha muligheten til å bruke en tjeneste uten å samtykke til noe mer.

Dessuten er praksisen selskapene nå har lagt seg på, absurd: Alt som er nødvendig for å drive tjenesten, har man innenfor GDPR allerede lov til å gjøre, så samtykke-bokser er egentlig overflødig. Det som selskapene nå gjør, er å koble forespørsler om nødvendige data med forespørsler om data som de har lyst til å samle inn. Og akkurat det forbyr egentlig GDRP: Det finnes et såkalt koblingsforbud.

Dette kan man tydelig se med Googles operativsystem for mobil Android: Når jeg slår på mobilen, må jeg for eksempel samtykke til at Google kan bruke dataene mine til noe med YouTube eller lignende, selv om jeg egentlig bare ønsker å bruke mobilen.

Vox Publica: Klagene skal få mer slagkraft ved at de er fordelt på flere land?

Schrems: Klagen på Facebook er fremsatt i Østerrike, WhatsApp i Hamburg, Instagram i Belgia og Googles Android i Frankrike. De tre klagene som gjelder Facebook-konsernet, er i mellomtiden gitt videre til det irske datatilsynet, fordi det har den såkalte Lead Authority i EU – det er altså det myndighetsorganet som Facebook må forholde seg til.

Vox Publica: Og hvorfor Google i akkurat Frankrike?

Schrems: Det franske datatilsynet har jobbet med Google i lengre tid, derfor var det et logisk valg.

Vox Publica: Du har tidligere hatt suksess med søksmål mot Facebooks personvernmodell i Irland. Har konsernet stor respekt for deg?

Schrems: Det vet jeg ikke, og det gir jeg ærlig talt blaffen i. Prosesser som dette varer fem til ti år inntil en avgjørelse faller. Men jeg tror at man allerede gjennom klagen oppnår en viss effekt, ved at selskapene tar temaet mer på alvor.

Selv om noen klagesaker altså kan vare i ti år, føres det i mellomtiden ti andre debatter om personvern internt i Facebook – gjør vi sånn, kan vi gjøre slik, eller bør vi heller la være? Ansatte i et slikt konsern ender kanskje med å si: Det der er nok likevel for drøyt, det er egentlig ikke i tråd med loven. De får altså gjennom oss støtte til diskusjonene de fører internt og kan si: Se her, vi har allerede fått disse klagene, og dette vil vi ikke vinne frem med i retten.

Vox Publica: Med andre ord – på denne måten styrkes kanskje de personvernvennlige stemmene internt i Facebook?

Schrems: Uten tvil. Vi hører også at det faktisk er sånn, og at det skjer noe i den retning når et selskap får en klage mot seg. Men til nå lød svaret internt alltid: Ingenting skjer, fordi datatilsynet ikke gjør noe og det er heller ikke noen straff å snakke om. Ideen med NOYB er nå å gå mer strukturert til verks og bidra til å styrke håndhevingen av regelverket.

Til sammen skjer det trolig tusenvis, hvis ikke millioner av brudd på personvernreglene hver eneste dag. Da kan man selvsagt ikke sitte bak hver en busk og sette i gang en klage. Men det er i hvert fall mulig å ta opp enkelte temaer og slik gi debatten internt i personvernkretser en dytt.

For øvrig – lover blir som regel ikke håndhevet i hver enkelt sak, isteden gjelder prinsippet om allmennprevensjon. Potensielle forbrytere er klar over muligheten for at man kan bli straffet. Og da kan man gå ut fra at folk følger loven. Ellers ville vi jo hatt en total politistat, der det måtte stå en politimann bak hvert trafikklys som skulle straffe alle som kjørte på rødt. Også innen personvern må en forsøke å straffe ofte nok, slik at folk generelt holder seg til reglene.

Vox Publica: For tiden er søkelyset sterkt på Facebook i personvernspørsmål – tilsynelatende avløser skandalene hverandre. I forhold til dette virker datakraken Google på mange observatører så uskyldig som et lam. Det er du antakelig ikke enig i?

Schrems: Nei. Jeg tror at selskapene er temmelig like på det feltet. Det finnes naturligvis grunnleggende forskjellige bedriftskulturer. En har selskaper som tjener pengene sine på selve maskinvaren – som Apple. Så er det firmaer som tar inn nok penger gjennom betaling for tjenester – jeg betaler jo Microsoft for Windows.

Med Google er det en blandingsgreie: De har for eksempel den fordelen at de lett kan selge annonser når noen søker etter noe i søkemotoren. Leter noen i søkefeltet etter en gul liggestol, trenger jeg egentlig ingen persondata. Jeg vet jo at uansett hvem som sitter bak denne datamaskinen, så søker vedkommende etter en gul liggestol.

Facebook må derimot dundre på med annonser mot brukeren, selv om hun egentlig bare er interessert i å se på bilder av vennene sine.

Et annet eksempel er operativsystemer for mobil – Apple selger mobilen og gir deg iOS på kjøpet, Google deler derimot ut Android gratis til produsentene, som så selger sine mobiler. Dermed tjener ikke Google noe direkte på dette, og må hente inn igjen pengene på andre måter.

Forretningsmodellene har altså stor betydning. Alt i alt vil jeg likevel si: Det er ikke så lett å finne de uskyldige lammene i denne bransjen.

Vox Publica: La oss snakke om personvernforordningen, som nå har vært i kraft i EU/EØS i noen måneder. Det finnes de i næringslivet som sier at et selskap som Facebook til slutt ikke vil kunne operere på markedet lenger. Er det realistisk?

Schrems: Det tror jeg ikke. Om GDPR finnes det etter hvert mer konspirasjonsteorier enn fakta. Forordningen forutsetter for eksempel at alt jeg som selskap må gjøre for å oppfylle en kontrakt, altså et produkt, uansett er tillatt. Spørsmålet er så bare: Kan jeg bruke dataene jeg samler inn til dette til noe annet og selge videre “stykkevis og delt”?

Vi har sett på Facebook opp mot den gamle loven, direktivet fra 1995, som har den samme kjernen. Da fikk vi gode svar på disse spørsmålene. Der heter det: 95 prosent av dataene som jeg trenger til Facebooks funksjoner, kan Facebook antakelig bruke slik de gjør nå. Spørsmålet er så bare hva de ellers kan gjøre med dataene. Og der er det grenser.

Eventuelt betyr det naturligvis at firmaet kan tjene mindre penger på dataene. Det er temmelig ubestridt. Men når man ser hvordan omsetning og overskudd eksploderer hos disse selskapene, da tror jeg de ville overleve det hvis de tjente et par milliarder mindre. Dette er virkeligheten man ser når man går ordentlig gjennom sakene.

Vox Publica: Og hva sier GDPR til dette?

Schrems: Den sier verken at man i morgen må stenge internett, eller at “anything goes”. Sånn er det også med iverksettelsen av loven. Der har vi det grunnleggende problemet at svært mange jurister som arbeider på dette feltet, kjenner loven dårlig eller er nye på området.

De sier for eksempel: For å være på den sikre siden legger vi ut en samtykkeboks over alt, selv om man egentlig ikke trenger å hente inn samtykke. Folk møter nå et skred av sprettoppbokser, og ergrer seg så klart over det – altså helt unødvendig.

Det store problemet er stadig at GDPR er svært kompleks og at mange selskaper ventet helt til siste minutt med å gjøre noe. Samtidig finnes det svært få eksperter på feltet.

Vox Publica: Blant folk flest er frustrasjonen stor. I Tyskland, hvor folk har en tendens til å holde seg til loven, får til og med småbedrifter den store skjelven. Der er det små butikker, frisører eller leger som lar kundene fylle ut samtykkeerklæringer om GDPR. Har personvernforordningen et imageproblem, eller er frykten berettiget?

Schrems: Det er en blanding. Imageproblemer finnes, men det er også ganske mange problemer med iverksettelsen. Hvis din frisør tror at han trenger noen samtykkeerklæringer, da har han ganske enkelt misforstått loven.

Når det gjelder småbedrifter, finnes det også useriøse rådgivere som sier: Det dere gjør er ulovlig i morgen, gi meg 100 euro, så skal jeg hjelpe dere med å etterleve loven. Så tjener de rått på dette. Dette bondefangeriet er imidlertid ikke lovgiverens problem, det er bedriftslederens, hvis han går på noe så dumt.

Så er det også deler av GDPR som ikke er løst på en god måte, hvor loven er for abstrakt, på visse områder lar spørsmål være ubesvart, på andre områder gir for lite spillerom. Loven er kvalitativt sett sikkert ikke særlig god. Men politisk/innholdsmessig synes jeg den er helt ok.

Jeg har godt håp om at alt vil roe seg. Da gratis plastposer ble fjernet fra markedet her i Østerrike, hisset folk seg voldsomt opp i et par måneder, det var “slutten på shoppingopplevelsen”. Nå har alle vent seg til at man må betale litt for posen.

Vox Publica: Men motstandere av GDPR sier nå at loven kan gjøre Facebook og Google enda sterkere. De må jo arbeide med temaet hver dag.

Schrems: Det er etter min mening et av de tåpeligste argumentene i hele denne debatten. Det blir særlig brukt i forbindelse med samtykkediskusjonen, altså disse boksene hvor du for eksempel må akseptere at informasjonskapsler (cookies) blir lagt igjen på din maskin.

Så får en høre at den stakkars lokale mediebedriften ikke får brukerens samtykke, mens Facebook får det. Men akkurat det er egentlig allerede løst i GDPR. Og der er vi igjen ved tvangs-samtykkene, som vi nå klager på: At jeg ikke lenger kan presse folk til å samtykke, men at samtykket må være helt uavhengig av spørsmålet om jeg gjør et produkt tilgjengelig eller ikke, en tjeneste tilgjengelig eller ikke, og så videre.

Det betyr: Folk må ville det. Og da er spørsmålet: Vil de gi sitt samtykke til sin frisør om at han kan sende reklame, eller vil de heller gi det til Google? Mitt tips er: Jeg vil heller si til frisøren min at han kan sende meg et nyhetsbrev med en kupong eller noe, enn gi et generelt samtykke til Google. Hvis jeg virkelig får den friheten, og det er iverksatt på en god måte, går det helt fint.

VoxPublica: Det var nylig en dom ved EU-domstolen om Facebook og bedrifter. Ifølge den er bedrifter med en egen Facebook-side medansvarlig for personvernet. Hvordan skal man forholde seg til dette?

Schrems: Det er et prinsipielt problem hos Facebook at de ikke sier hva de er ansvarlig for og hva som er den enkelte brukers ansvar.

Når det dukker opp et problem, sier Facebook alltid: Å, et nazi-innlegg? Det er brukerens problem. Har ikke sett det, har ikke hørt om det, har vi ingenting med å gjøre.

Men hvis du vil se dataene dine, sier de: Å nei, det er vårt alt sammen, brukeren har ingenting med dataene å gjøre, tilhører bare oss. Slik er schizofrenien hos Facebook i dag.

Dommen i EU-domstolen har dessverre ikke gitt noe ordentlig svar i saken, det er hovedproblemet. Også denne gang sier dommerne: Det kommer an på, det må man avgjøre i hvert enkelt tilfelle.

Dette er et grunnleggende problem med skytjenester, og særlig med Facebook. Andre selskaper er mye klarere på ansvarsfordelingen. Facebook sier det rett og slett ikke. Det er mitt problem når jeg bruker Facebook nå: Facebook sier ikke hva det sosiale nettverket er ansvarlig for og hvilket ansvar bedriftsbrukeren har. Når noen skriver et nazi-innlegg, er brukeren ansvarlig, uansett om vedkommende driver en side eller er en privat bruker.

Men hvis nå dataene mine blir solgt videre til et eller annet formål, da vet jeg egentlig ingenting om det og kan overhodet ikke kontrollere det, ergo må vel Facebook være ansvarlig. Dette kan man nå avklare for hver funksjon, og det må egentlig Facebook gjøre.

Vox Publica: Hva sier du til anklager om at GDPR kan gjøre vilkårene for nettjournalistikk umulige? Den finansieres som kjent ennå hovedsakelig med annonser, og da er man nødt til å samle inn data, virker det som.

Schrems: Finansiering av medier er et spennende tema. Gjennom samtaler med medier har jeg forstått at for tiden er det mellomleddene som tjener grovt på persontilpasset reklame. Mediene blir sittende igjen med smuler. Slik jeg har fått det forklart, tjener de netto omtrent like mye på enkle annonser – for eksempel en bilannonse på en bilside – som på de avanserte målrettede annonsene.

Ved målrettet reklame er det altså hovedsakelig annonseplattformene som får penger. Dessuten taper mediene veldig mye makt over kundeforholdet når de driver på denne måten. Man har lite med annonsøren eller reklameselskapet å gjøre, og det er dårlig for fremtiden.

Vox Publica: Og hva med undersøkende journalister, kan personvernet legge hindringer i veien for dem?

Schrems: Når det gjelder produksjon av innhold, er det en åpenhetsklausul i GDPR for medier og journalistikk. I virkeligheten er det derfor de gamle nasjonale medielovene som gjelder.

For eksempel er det fra før ulovlig i Østerrike å trykke paparazzibilder av tiltalte personer i avisen. Sånn har det alltid vært hos oss. I Irland er det helt motsatt, kommer du ut av en rettssal der, stormer det hundre fotografer mot deg. EU har ikke laget noen nye regler om det, åpenhetsklausulen står. Med andre ord kan jeg ikke forstå kritikken på dette punktet.

Vox Publica: Etter din suksess mot Facebook i Europa er du jo blitt en helt for de personverninteresserte. Har kritikken mot GDPR skadet imaget ditt?

Schrems: Nei. Det er jo ikke jeg som har funnet opp personvernforordningen. Hvis jeg hadde skrevet den, ville den sannsynligvis sett ganske annerledes ut. Jeg tror også at mange mennesker ville vært mye mer fornøyd med den, selv næringslivsfolk. Men siden jeg altså ikke er konge av Europa, er det heller ikke mitt ansvar.

Men de temaene som vi nå tar opp med NOYB, det er akkurat de tingene hvor det er klart at det gjøres feil. Det kunne jo ikke falle meg inn i drømme å plage frisøren på hjørnet med et eller annet personvernskjema. Vi har alle viktigere problemer i livet. Men når det nå dreier seg om tvangssamtykke og alle plutselig får en sprettoppmelding på mobilen om at du nå mister alle dine WhatsApp-kontakter hvis du ikke samtykker – da skjønner vel alle at det er noe tull, det er jeg sikker på.

I andre halvdel av 2015 var nyheitsbiletet prega av flyktningsituasjonen i Midtausten og Europa. Ein kunne lese om menneske som flykta frå heimlanda sine til Europa og om korleis dei blei mottekne i ulike land. Flyktningsituasjonen sette òg fart på innvandringsdebatten i Noreg, og fleire meir eller mindre kjente personar ytra seg i ulike medium om korleis situasjonen burde handterast.

Denne offentlege debatten var utgangspunktet for analysematerialet i masteroppgåva mi i nordisk språkvitskap. Eg valde ut ti forskjellige tekstar skrivne av ti politiske aktørar i Noreg. Tekstane var debattinnlegg og kronikkar og i dei blei det argumentert for anten ein restriktiv eller ein meir liberal innvandringspolitikk i Noreg. Eg ønskte å finne ut kva for ei rolle ulike metaforiske uttrykk spelte i denne argumentasjonen, meir spesifikt korleis metaforar blei brukt til å skape legitimitet for restriktiv eller liberal innvandringspolitikk.

Kognitiv metaforteori

Vi bruker ofte termen metafor for å forklare at eit ord eller uttrykk blir brukt i overført tyding. Innanfor den kognitive metaforteorien meiner ein at dette skiftet frå bokstaveleg til overført tyding skjer på det kognitive nivået – ein bruker metaforar når ein snakkar fordi ein bruker metaforar når ein tenker (Kövecses, 2010, s. 4). Metaforane er verktøy ein tar i bruk for å forstå abstrakte omgrep, og språkbruken vår er full av metaforar.

I metaforen har ein to ulike omgrepsdomene, som kan forklarast som kognitive “lager” av kunnskap om eit omgrep, og ein bruker det eine, kjeldedomenet, for å forstå det andre, måldomenet. Om eg seier at eg “ser poenget ditt” eller at det “demrar for meg” bruker eg kunnskap eg har om synssansen for å uttrykke at eg forstår deg. Dei to metaforiske uttrykka kan dermed sjåast som språklege realiseringar av omgrepsmetaforen å forstå som å sjå (ein bruker kapitel – store bokstavar, men med høgd som små – for å vise at ein refererer til kognitive storleikar og spesifikke språklege ord).

Sidan utgivinga av Metaphors We Live By (Lakoff og Johnson, 1980), som kan reknast som startskotet for den kognitive metaforteorien, har fleire forskarar hatt ei meir kritisk tilnærming til metaforar. Mange anerkjenner at metaforar er både eit kognitivt og eit språkleg fenomen, men hevdar òg at metaforane kan ha fleire funksjonar enn berre å skape forståing av ulike måldomene. Til dømes kan metaforar vere eit viktig verktøy om ein ønsker å overtyde nokon, dei kan framstille ulike fenomen på bestemte måtar, og særleg sentralt for meg: Dei kan vere med i arbeidet med å skape legitimitet for ei bestemt politisk line, eller eventuelt bidra til å skade legitimiteten til ei anna politisk line (Charteris-Black, 2005, s. 17).

Kva rolle speler metaforane i debatten?

Eit av dei viktigaste funna i oppgåva mi var at majoriteten av metaforane som handlar om innvandring eller innvandrarar, er med på å framstille desse storleikane på ein negativ måte (Bredahl, 2018, s. 104). Det fanst éin omgrepsmetafor som stod i kontrast til denne forståinga (innvandrarar som naboar), men i all hovudsak blei innvandring oppfatta som noko skremmande og truande ein må kontrollere for å hindre øydeleggande scenario i framtida. I tillegg blei innvandrarar ofte oppfatta som ulike “ting” eller substansar i staden for menneske, og i den grad dei blei oppfatta som menneske, blei dei ofte forstått som ei homogen gruppe i staden for unike individ.

Den mest dominerande omgrepsmetaforen som handla om innvandring var innvandring som vatn i rørsle, der innvandring som fenomen eller ei stor gruppe innvandrarar blei oppfatta som vatn i staden for menneske. Uttrykk som tilstrømming, flyktningbølge, strømmen fra Afrika og strømmen av asylanter er døme på metaforiske uttrykk innanfor denne omgrepsmetaforen. I metaforen blir kunnskap vi har om vatn i rørsle projisert over på innvandring, noko som kan påverke forståinga vår av innvandring til Noreg og Europa. Forståinga ein sit igjen med, kan fort bli uheldig – vi har til dømes erfaringar med at vatn i rørsle, som bølgjer eller flaumar, kan vere vanskeleg å kontrollere og kan føre til materielle øydeleggingar, og i verste fall menneskelege tap. Når denne kunnskapen om kjeldedomenet blir projisert over på måldomenet innvandring, kan det bidra til ei forståing av innvandring som noko skremmande som kan føre til øydeleggingar i det norske samfunnet.

I materialet var det ofte abstrakte storleikar, forstått som meir konkrete objekt, som kunne bli utsett for øydeleggingar, som i denne setninga: “Uten adekvat innsats fra regjeringen risikerer vi at de økte ankomstene vil slå som en voldsom bølge gjennom asylsystemet i lang tid framover.” (Steen, 2015, s. 41). Eg vil hevde denne metaforen i større grad kan bidra til å skape legitimitet for ein restriktiv enn ein liberal innvandringspolitikk, for i den grad ein kan kontrollere innvandringa for å forsøke å hindre ulike øydeleggingar, bør ein gjere det.

Eit anna interessant funn gjeld metaforane om innvandringspolitikk. Det fanst nokre få døme på at dei politiske aktørane brukte metaforar for å forsøke å skape legitimitet for den innvandringspolitikken dei sjølv var tilhengarar av. Likevel blei dei metaforiske uttrykka om innvandringspolitikk i all hovudsak brukt til å forsøke å skade legitimiteten til innvandringspolitikk som aktørane ikkje var einige i. Eit døme på dette er omgrepsmetaforen politikk som konkurranse, der innvandringspolitikk er forstått som ulike konkurransar, og politikarar som deltakarar i konkurransane. Deltakinga tar tid og merksemd vekk frå å føre ein god innvandringspolitikk og blir derfor oppfatta negativt av dei ulike forfattarane. Vi kan sjå to ulike døme:

Uten å ofre de langsiktige konsekvensene en tanke, kappes politikere om å vise sine blødende hjerter og moralske fortreffelighet som i praksis betyr åpne grenser (Amundsen, 2015, s. 6).

Den viktigste årsaken er nok snarere at det er politikerne selv som har redusert norsk asyldebatt til å være en strenghetskonkurranse (Valen, 2015, s. 46).

I desse setningane kan vi sjå to språklege realiseringar av politikk som konkurranse, og det er høvesvis ein liberal og ein restriktiv innvandringspolitikk som blir utsett for kritikk ved hjelp av dei metaforiske uttrykka: Dei liberale politikarane kappast om å vere godast, medan dei restriktive konkurrerer om å vere strengast.

Avsluttande tankar

Her har eg berre vist to omgrepsmetaforar frå materialet, men dei to heng tett saman med resten av funna i oppgåva. Ein stor del av omgrepsmetaforane er med på å forme eit negativt bilete av innvandring og innvandrarar. Sidan eg arbeidde med eit relativt lite materiale i oppgåva mi, er det vanskeleg for meg å seie noko om kor konvensjonelle og utbreidde dei metaforiske uttrykka er i språket. Men det kan sjåast som uheldig om ulike negative forståingar av innvandring og innvandrarar får stor plass i politisk diskurs om innvandring eller i språket generelt. Samstundes er det mogleg at nokon av metaforane, til dømes språklege realiseringar av innvandring som vatn i rørsle, er i så gjennomgripande bruk i språket at det er vanskeleg å utfordre dei.

I tillegg er metaforane viktige i arbeidet med å skade legitimiteten til innvandringspolitikk den aktuelle politiske aktøren ikkje er tilhengar av. Dei politiske aktørane bruker mykje plass på å kritisere innvandringspolitikk, og metaforane er eit viktig verktøy i dette arbeidet. I framtida vil det vere interessant å ta utgangspunkt i andre politiske saker og sjå om ein kan finne liknande tendensar der, eller om innvandringssaka skil seg ut på dette området.

Det ville òg vore av stor interesse, ikkje berre for språkvitskapen, å undersøke eit større tekstmateriale og omfanget av ulike omgrepsmetaforar, særleg dei som er med på å forme negative bilete av ulike storleikar innanfor innvandringsdomenet. Kor konvensjonelle er eigentleg desse metaforane i norsk språk og tanke i dag?

Litteratur

• Amundsen, P‑W. (2015, 11. september). Hodeløs innvandringsnaivitet. Nordlys, s. 6, del 2.
• Bredahl, A. (2018). “Den endeløse strømmen”. Ein kritisk analyse av metaforar i ein politisk diskurs om innvandring (Masteroppgåve). Universitetet i Bergen, Bergen.
• Charteris-Black, J. (2005). Politicians and Rhetoric. The Persuasive Power of Metaphor. New York: Palgrave Macmillan.
• Kövecses, Z. (2010). Metaphor. A Practical Introduction. New York: Oxford University Press.
• Lakoff, G. og Johnson, M. (2003 [1980]). Metaphors We Live By. 2. Utg. Chicago/London: The University of Chicago Press.
• Steen, R. B. (2015, 16. september). Regjeringens ansvar. Dagbladet, s. 41, del 1.
• Valen, S. (2015, 5. september). Hvilken side står du på? Klassekampen, s. 46–47, del 1.

Kva er mediedesign?

Vi har jobba med ei tilnærming kalla “mediedesign” i mange år. Her vert metodar frå informasjonsvitskap kombinert med teoriar frå samfunnsvitskapane og humaniora.

Forskarar og studentar utgjer eit team eller ein redaksjon som utviklar dataprogram, lagar interaksjonsdesign og skriv journalistisk innhald. Dette utgjer eit provisorisk medium som vi testar saman med relevante målgrupper, til dømes avislesarar. Vi forsøker å forstå teknologiske og perseptuelle prosessar ved å prøva dei ut sjølve og kjenna på dei teknologiske kreftene gjennom programutvikling, eksperimentering og evaluering med vanlege brukarar.

Vi har gjennomført prosjekta Lokanytt (Nyre et.al. 2012) om lokativ lokaljournalistikk, PediaCloud om geo-lokaliserte Wikipedia-oppslag (Tessem et.al. 2015) og NewsCloud (Tessem og Nyre 2016) om mikrolokaliserte nyheiter i Bergen. Føremålet med våre studier er å undersøka stadig nye kvalitetar ved dei teknologiske muligheitane, i dette tilfellet lokasjonsteknologi, og gjera eksperiment for å sjå kva som kan komma til nytte for samfunnet.

Dette er ei teknologibasert og framtidsretta medieforsking, og den trengst som eit supplement til den analytiske og historiske medieforskinga som er vanleg ved norske universitet. Vi meiner at særleg akademiske utviklingsteam må kunna akseptera ein viss risiko når det gjeld farlege eigenskapar ved teknologiane som vert utprøvd. Dette er noko vi ynskjer å satsa meir på i åra som kjem, både i forskinga og undervisninga.

Omgrepet “transgressiv”

Forskarar ved Infomedia i Bergen har allereie lenge vore opptekne av dette omgrepet. Asbjørn Grønstad forskar på “the cinema of transgression”. Dette er ei filmrørsle som brukar vald, sjokk og humor som verkemiddel for å overskrida dei etablerte grensene for kva du kan gjera i kunst og design (Grønstad 2016). Omgrepet er også knytt til dataspelkulturen. I prosjektet Games and Transgressive Aesthetics forskar Kristine Jørgensen på korleis spelaren opplever kontroversielt innhald i digitale spel (Jørgensen, 2018).

Dei gamle romarane snakka om to delar av Gallia: det cisalpine og transalpine Gallia. Det var stor forskjell på dei menneska som budde på kvar si side av Alpane. Dei cisalpine gallarane var på same side som Romarriket og utgjorde ingen fare, men dei transalpine gallarane var på andre sida av Alpane og lot seg ikkje så lett kontrollera eller forstå. Å dra til den andre sida betyr at du står overfor fare. Det er risikabelt å kryssa fjellet.

Cisgressiv design

Overført til design kan poenget leggast ut slik: Cisgressiv design er på same sida av normverket som brukarane, og fører til ei styrking og vidareføring av status quo. Cisgressiv design skal konservera eksisterande funksjonar og verdiar, til dømes at ein avisredaksjon skaffar seg nye tekniske løysingar som understøtter deira noverande mål om 8.000 betalande abonnentar.

Sustaining/konserverande teknologi skapar effektivisering ved å fjerna nokre ledd og prosessar, men det skjer ikkje nemneverdige endringar i kommunikasjonsnormene. Innføringa av DAB-radio i Noreg er eit eksempel på dette.

Transgressiv design

Transgressiv design derimot er på veg over fjellet, og der finst det disruptive krefter som undergrev dei noverande funksjonane og normene. Vi vil bruke ansiktsgjenkjenning som gjennomgåande eksempel. Denne typen maskin- eller datasyn er basert på kunstig intelligens og er ein viktig ny teknologi i vår samtid. Det er lett å registrera ansikta til folk, det er lett å laga falske eller manipulerte bilete av folk, og vanskeleg for den enkelte å halda kontrollen.

Slik teknologi går rett i strupen på Vær varsom-plakaten i norsk journalistikk. Vær varsom-plakaten tillet ikkje manipulasjon av foto. “Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk,” åtvarar paragraf 4.11. Dermed følgjer det at datasyn og manipulasjon er problematisk i seriøs norsk journalistikk.

Datasyn i journalistikken

Prosopo er det fyrste prosjektet som aktivt brukar ei transgressiv tilnærming til design og evaluering. Prototypen dreier seg om biletbruk i kriminaljournalistikk, og forsøker å reformulera den journalistiske verdien identitet ved hjelp av manipulerte portrettbilete. Prosopo er eit mediedesign i forskingsprosjektet Vismedia ved Universitetet i Bergen (Midtun, 2017; Lien 2017a; 2017b).

Ein Android-app lagar «gjennomsnittsbilete» av eit ansikt basert på kunstig intelligens-teknologiar. Vår hypotese var at aviser kan bruka slike bilete for å skapa sterkare identifikasjon. Dei kan visa realistiske, men referanselause bilete av interessante personar i ei sak. Det kan vera ei ung jente som er offer for seksuell mishandling, eller ein voldsforbrytar som har rømt frå fengselet.

Gjennomsnittsbiletet viser det etniske opphavet til personen, og naturlegvis også kjønn, alder og eventuelt andre særpreg. Desse kvalitetane vil gjera at lesaren får sterkare identifikasjon med nyheitssaka, er vår hypotese.

Ikkje overraskande framstår dette som djupt problematisk for journalistar. Vi snakka med journalistar i Bergens Tidende, TV 2 og NRK, og deira respons på bruk av datasyn i journalistikk var eintydig negativ. Å bruka slike bilete i nyheitsformidling bryt med normene i Vær varsom-plakaten, og kjem ikkje til å bli aktivt utforska av avisene sjølve.

Kva om endringane skjer uansett?

Prosopo lærte oss at etablerte nyheitsmedier ikkje utan vidare er interesserte i å eksperimentera med transgressive former. Men datasyn er i ferd med å verta vanleg i mange mediesamanhengar, og vil kunna påverka folks måte å forstå verda på uavhengig av kva journalistikken gjer.

Snapchat, Musicly og andre sosiale medier brukar ansiktsgjenkjenning og ‑manipulasjon som overskrider alle tidlegare former for biletpresentasjon. Brukarane kan tulla med biletet, og skifta ut andletet, setja kaninøyrer på, eller skifta kjønn. Ofte er det ikkje så nøye kva biletet representerte i utgangspunket, eller om det i det heile tatt har ein verkelegheitsreferanse.

Transgressiv design tek ikkje omsyn til eksisterande kommunikasjonsformer. Nokre nye teknologiar er så kraftfulle at dei undergrev eksisterande normer og tvinger oss til å etablera nye normsett. Desto meir prekært er det difor at akademia satsar på transgressiv mediedesign som ein del av forsking og utdanning. Til dømes bør utdanningane i Media City Bergen i særleg grad verta involvert i denne typen framtidsorientert, risikovillig design.

Kjelder

Grønstad Asbjørn (2016). From an Ethics of Transgression to a General Ethics of Form. In: Film and the Ethical Imagination. Palgrave Macmillan, London

Jørgensen, Kristine (2018). Games and Transgressive Aesthetics. About the GTA Project.

Lien, Camilla (2017a) “– Jeg kan ikke se noen stor nytteverdi”. I TekLab 7. august 2017.

Lien, Camilla (2017b) “Kunstig intelligens utfordrer presseetikkens normer”. I TekLab 16. august 2017.

Lien, Camilla (2017c) “Gambling med skjør troverdighet”. I TekLab 2. oktober 2017.

Midtun, Joar (2017) Automatic Facial Anonymisation Using Average Face Morphing. Masteroppgåve ved Universitetet i Bergen.

Midtun, Joar, Bjørnar Tessem, Simen Karlsen & Lars Nyre (2017) “Realistic face manipulation by morphing with average faces”. Norsk Informatikkonferanse 2017.

Nyre, Lars; Bjørnestad, Solveig; Tessem, Bjørnar; Øie, Kjetil Vaage (2012). “Locative journalism: Designing a location-dependent news medium for smartphones”. In Convergence 18(3) s. 297–314.

Tessem, Bjørnar, Solveig Bjørnestad, Weiqin Chen, Lars Nyre (2015). “Word Clouds for Locative Information”. In Journal of Location-based Services. 9(4):254–272.

Tessem, Bjørnar; Karlsen, Simen Skaret; Nyre, Lars. 2016. Mobilen som distribusjonskanal for hyperlokal journalistikk. NOKOBIT — Norsk konferanse for organisasjoners bruk av informasjonsteknologi. 24. 16 sider.

Vox Publica har diskutert disse spørsmålene med Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), en markant stemme i den norske ytringsfrihetsdebatten.

De aller fleste ytringer er lovlige i Norge. En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring som rammes av straffeloven. Men ytringsfriheten er ikke absolutt, og paragraf 185 i straffeloven skal beskytte bestemte minoritetsgrupper mot diskriminerende ytringer.

Det har vært en sterk økning i anmeldelser etter paragraf 185 de siste årene. Det finnes ikke en samlet oversikt over hvor mange som er anmeldt eller dømt for hatefulle ytringer i Norge, men tall fra Oslo politidistrikt kan gi en pekepinn. I 2014 var det 15 anmeldelser etter paragraf 185, i 2017 var det 71 anmeldelser.

Hvor går grensen?

Så hva skiller en skarp meningsytring fra en straffbar hatefull ytring? Anine Kierulf forklarer det slik:

– Da må en ta utgangspunkt i lovteksten, der det står at «med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring». Men lovteksten hjelper deg bare et stykke på vei, for den gjelder ikke for alle. Bakgrunnen for paragraf 185 i straffeloven var nemlig å verne utsatte minoriteter mot spredning av hets mot dem. Og det er bare de som faller inn under disse gruppene – og som trues eller forhånes, som det heter i lovteksten – som skal vernes.

– Det betyr altså at det i lovens forstand er misvisende å snakke om hatefulle ytringer hvis ytringen ikke er rettet mot en utsatt minoritet. Hva hvis ytringen er rettet mot alle kvinner, for eksempel, eller alle trøndere?

– Ytringer mot disse kan også være hatefulle, og forhåne gruppen som sådan. Men fordi kvinner ikke er blant minoritetene i paragraf 185, vernes de ikke av denne bestemmelsen. Dersom ytringene er formet som trusler, privatlivs- eller ærekrenkelser eller sjikane, kan de rammes av bestemmelsene som verner mot dette.

Hva er intensjonen?

Det er også et annet men her: Det er visse typer hets som rammes av paragraf 185.

– En må over en viss terskel for at utsagn skal være straffbare. For eksempel hvis en dehumaniserer en gruppe, og for eksempel sier at «buddhister er en kreftsvulst på samfunnets kropp».

Det er også utsagn som kan være egnet til å fremme hat overfor en gruppe, men som ikke er straffbare.

– For eksempel kan en si at innvandrere fra et bestemt land er overrepresentert på kriminalstatistikken. Det rammer en hel gruppe, men er også et reelt faktum og ikke noe jeg sa med intensjon om å spre hat. Denne type saklige faktaopplysninger rammes ikke av bestemmelsen, sier Kierulf.

Men, legger hun til – dette viser hvor vanskelig det kan være å avgjøre hva som faller innenfor og utenfor.

– For hvordan tolker man ytringer, og hvordan sier man noe? Sier man det med humor, for eksempel? Eller sier man det for å forklare noe annet?

– Hvis jeg sier «pinsevenner er kakerlakker som må utryddes» er ikke det straffbart når jeg bruker det som et eksempel i en privat samtale med deg for å tydeliggjøre hva som kan falle innenfor bestemmelsen. Mine ytringer er ikke ment for offentligheten, og ikke for å hetse en bestemt gruppe, men for å forklare deg hvordan en lovparagraf skal forstås. Hadde jeg sagt dette offentlig, ville det vært straffbart. Konteksten er viktig for vår forståelse av meningsinnhold – og avgjørende for de rettslige vurderingene også, sier Kierulf.

Mange vegrer seg mot å delta

Det finnes ikke offisiell, sammenlignbar statistikk på hvor mange som er dømt for hatefulle ytringer i Norge. Politidirektoratet har det ikke, og praksisen for registrering er ulik fra politidistrikt til politidistrikt.

– Denne mangelen på oversikt og statistikk er noe som er blitt kritisert av oss i Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og av ulike FN-organ, sier Kierulf.

I 2015 lanserte regjeringen en politisk erklæring mot hatefulle ytringer. Utgangspunktet var en bekymring for omfanget, og målet med erklæringen var å forplikte til en innsats mot hatefulle ytringer.

Undersøkelser av nordmenns mediebruk viser at sosiale medier er blitt en viktig kanal for nyhetsformidling. Men mange vegrer seg for å delta i debatt, spesielt på sosiale medier (se rapporten Mediebruk og offentlig tilknytning, 2017).

Følelsesladet og usaklig debatt og en aggressiv tone blir fremhevet som viktige grunner til dette.

Nesten en av tre som utsettes for hatefulle ytringer i sosiale medier sier de vil bli mer forsiktige med å dele meningene sine. Det var et av funnene i den første norske undersøkelsen om hatefulle ytringer fra i fjor.

Å bli utsatt for hatefulle ytringer fikk størst konsekvenser for kvinner og personer med innvandrerbakgrunn. 1,6 prosent av majoritetsbefolkningen svarer her ja på spørsmålet om de har opplevd hatefulle ytringer i sosiale medier rettet mot de grunnlagene som er vernet i straffelovens paragraf 185. 7 prosent av personer med innvandrerbakgrunn forteller om slike hatefulle ytringer.

Trenger trening i saklig uenighet

En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring. Det er viktig hvordan vi snakker til andre, men det er også viktig hvordan vi som mottakere reagerer på utsagn, mener Anine Kierulf.

– Det å bli krenket eller ikke er også i noen grad et valg man har eller noe man kan trene seg på. Jeg tror det kan ha stor betydning hva vi trenes opp til å forholde oss til av ulike ytringer. At man trener opp den oppvoksende generasjon i saklig uenighet snarere enn i å lete i seg selv etter følelsen av krenkelse.

– Selv om det er fint at man tar hensyn til hverandre, har jeg stor tro på opptrening i å forstå at andres ytringer er andres ansvar og at min reaksjon er mitt ansvar. Hvis alle prøver å uttrykke seg så saklig som man kan, og tolke hverandre i beste mening, er en langt på vei. Men når det er sagt: reell hets skal en ikke tåle, sier Anine Kierulf.

Barn og ungdommer forteller at hets florerer på sosiale medier. Kierulf mener at mange ikke får nødvendig opplæring i ytringsfrihet.

– Det kan være vanskelig å forstå paragrafer i loven hvis en ikke vet begrunnelsene for dem. Ytringsfrihet og personvern er grunnleggende rettigheter av gode grunner. Ytringsfriheten for at vi skal kunne danne oss selv som selvstendige individer, og fordi samfunnet blir bedre av at ulike meninger brytes mot hverandre. Personvernet fordi man trenger en «indre frisone» der man kan bedrive den samme egendannelsen. Men hvis samfunnet har best av at flest mulig meninger brytes, må flest mulig stemmer orke å delta i offentligheten. Hvis du hetser og hater så mye at grupper forsvinner, går det ikke bare ut over dem. Det går også ut over deg. Jeg savner en større grad av refleksjon rundt disse spørsmålene, og det er påtrengende i skolen, den største læringsarenaen vår, sier Kierulf.

– Det er viktig å verne elever i en sårbar situasjon. Samtidig er dette en generasjon som er veldig opptatt av krenkelser, vi er et samfunn som er opptatt av det – det er greit, men det er ikke alltid greit å rettsliggjøre slike tendenser.

– Fokus på offer har noen nedsider

Forholdet mellom ytringsfrihet og vern mot mobbing i skolen er blitt aktualisert gjennom den såkalte Malkenes-saken. Lærer Simon Malkenes pekte på det han mente var negative følger av inntaksordningen i den videregående skolen i Oslo ved å bruke eksempler fra sin skolehverdag. Elevene mente de ble identifisert og uthengt av Malkenes, og det ble vurdert personalsak mot ham. Nylig fikk Malkenes Fritt Ords Honnørpris for å ha satt søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen.

Kierulf peker på utfordringen med å ivareta elevers psykososiale miljø og verne dem mot mobbing, samtidig som ytringsfriheten ivaretas. Hun mener utredningen «Å høre til» (NOU 2015:2) fra det såkalte Djupedal-utvalget er et skritt i feil retning. Her kommer utvalget med sine forslag til virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø.

– Det er en NOU på 450 sider og en proposisjon på nesten 100 sider. Ytringsfrihet er ikke nevnt eller problematisert én eneste gang. Det er problematisk. Å ta vare på folk som føler seg mobbet, er viktig. Men dette fokuset på offerdefinisjon har noen nedsider også. Mobbing er her definert som en opplevelse av å være mobbet: Hvis du opplever deg mobbet, er du mobbet. Det er viktig – for da må skolen ta vare på deg. Men betyr det nødvendigvis at den som sa noe du følte deg krenket av, da er en mobber? Jeg kan jo bli kjempekrenket av at du lærer meg om hvor fæle kattedyr kan være mot hunder i dag, når katten min ble drept av en hund i går. Eller om Darwin, når min religiøse familie anser apeforklaringen som en hån mot Guds skaperverk.

– Det kan lett bli absurditeter av dette. Det blir vanskelig for lærerne å manøvrere i et landskap av krenkelsesfokus, i alle fall uten god forståelse for avveininger mellom personvern og ytringsfrihet, sier Anine Kierulf.

Diskusjonen om polarisering har ofte vært knyttet til amerikansk politikk, og Sunsteins bøker om polarisering er preget av at de er skrevet i en amerikansk kontekst. Men det er liten tvil om at problematikken med skarpere fronter i det politiske ordskiftet har blitt stadig mer aktuell også i Norge. En indikasjon på dette er at i år 2000 var ordet «polarisering» nevnt 55 ganger i norske medier, mens det i 2017 var det nevnt 1745 ganger. Nettets rolle i polariseringen er viet mye oppmerksomhet også i den norske debatten.

Jeg skal snart komme tilbake til hva Sunstein mener er drivkreftene bak polariseringen, men for å forstå Sunsteins tilnærming er det nødvendig å først se på hva han mener er problemet med polarisering. Selv om han i stor grad trekker på empirisk forskning, særlig eksperimentell psykologi, er Sunsteins anliggende normativt: han vil advare mot og forsøksvis identifisere tiltak som kan bidra til å dempe polariseringen. Sunstein er særlig bekymret for konsekvenser av mulighetene nettet gir for å filtrere ut informasjonen man ikke vil bli eksponert for. Sunstein peker i sin siste bok, #Republic: Divided democracy in the age of social media, på to idealer som han mener en demokratisk offentlighet bør strebe etter å oppfylle:

«First, people should be exposed to materials that they would not have chosen in advance. Unplanned, unanticipated encounters often involve topics and points of view that people have not sought out and perhaps find quite irritating – but that might change their lives in fundamental ways.”

“Second, many or most citizens should have a wide range of common experiences. Without shared experiences, a heterogeneous society will have a much more difficult time addressing social problems. People may even find it hard to understand each other. Common experiences, emphatically including the common experiences made possible by social media, provide a form of social glue.” (s. 6)

Det er disse betingelser for et velfungerende demokrati Sunstein er opptatt av. Han er bekymret for at disse idealene blir undergravet dersom folk i stadig større grad benytter seg av mulighetene som nettet og de sosiale mediene gir, til å filtrere ut informasjonen de ikke liker, slik at de bare møter informasjon som bekrefter de meningene de allerede har. Sunstein ser økt polarisering og fragmentering som et resultat av slik filtrering. Det er her Sunstein trekker inn resultater fra sosialpsykologi til å forklare polariseringen vi kan observere i tilknytning til sosiale medier.

Mekanismene bak polarisering i sosiale medier

Vi kan skille mellom polarisering som prosess og som resultat. I alminnelig språkbruk kan vi snakke om polarisering som en tilstand kjennetegnet av stor avstand mellom standpunkter, typisk kjennetegnet av fravær av dialog, negativ karakterisering av motparten, og av at partene avskriver hverandres synspunkter uten å gå inn i den andres argumenter. Men i den psykologiske litteraturen, som Sunstein trekker veksler på, er polarisering definert som en prosess hvor partene i en gruppediskusjon drives mot et mer ekstremt standpunkt som følge av diskusjonen:

«The term ‘group polarization’ refers to something simple: after deliberation, people are likely to move to a more extreme point in the direction to which the group’s members were originally inclined” (s. 68).

Denne effekten er veldig godt dokumentert gjennom en lang rekke eksperimenter gjort på alle mulige grupper, fra dommere til abortmotstandere. Sunstein har gitt et stort og verdifullt bidrag ved at han i en rekke bøker har oppsummert og vist relevansen resultatene fra denne forskningstradisjonen har, også for andre fag enn psykologi. Hans poeng er at denne forskningen kan hjelpe oss å forklare og forstå utfordringen med polariseringen vi ser i sosiale medier: folk som stort sett diskuterer på nettet med folk som de er nokså enig med i utgangspunktet vil ende opp med å mene det samme som før, bare i mer ekstrem form.

Sunstein har særlig fremhevet tre forslag til mekanismer som den sosialpsykologiske forskningen har foreslått som forklaringer på polarisering.

Den første forklaringen er knyttet til at en person som diskuterer et tema i en gruppe, gjerne vil fremme de argumentene han eller hun mener er mest overbevisende. Men hvis diskusjonen foregår i en gruppe der folk i utgangspunktet tenderer til å være enige, så vil det komme opp mest argumenter som går i retning av den posisjonen de allerede deler. Dette vil kunne styrke folk i deres oppfatning og drive gruppen i retning av en mer ekstrem variant av den posisjonen de delte i utgangspunktet.

Den andre forklaringen tar utgangspunkt i at folk er opptatt av ryktet sitt i en gruppe. Ofte har noen medlemmer av en gruppe mer status enn andre, og deres mening får derfor større vekt. En effekt vil ofte kunne være at medlemmer av gruppen som ikke deler deres syn lar være å fremme dette, fordi de ikke ønsker å bli oppfattet negativt av de med høyere prestisje. Dersom den dominerende stemmen i gruppen representerer et mer ekstremt standpunkt, vil resten av gruppen kunne følge etter. Dette har vært brukt til å forklare den såkalte «spiral of silence», det vil si at folk i en minoritetsposisjon ofte holder tilbake sitt syn.

En tredje viktig mekanisme er knyttet til gruppetilhørighet. Dersom man tilhører en gruppe med et synspunkt som er en viktig del av gruppens felles identitet, så vil den identitetsfølelsen styrkes gjennom å dyrke motsetningen til meningsmotstandere og dermed bidra til polarisering.

Sunstein presenterer et stort og variert sett av eksempler på likesinnede grupper som diskuterer på sosiale medier, som han bruker til plausibelt å argumentere for at det er gode grunner til å tro at mekanismer av den typen som sosialpsykologene har identifisert, også er i virksomhet på nettet.

Et av mange eksempler er blogging om klimaspørsmål, som er ekstremt polarisert. Dette er en del av nettdebatten jeg selv har studert¹. Vi vet at klimafornekterne lenker nesten utelukkende til hverandre og til kilder som støtter deres syn, det er noen kilder som er enormt dominerende i deres diskurs, og de har sin gruppeidentitet knyttet til avvisningen av enigheten om menneskeskapt global oppvarming. Polariseringen er i dette tilfellet asymmetrisk, siden de som deler konsensusen om menneskeskapt global oppvarming, ikke har avvisning av klimafornekterne som del av sin identitet som gruppe, selv om de avviser standpunktet.

Polarisering i skyttergraven

I forklaringen av polarisering er Sunstein mest opptatt av at folk som er enige med hverandre blir mer ekstreme gjennom å diskutere med hverandre. Derfor er også forslagene hans til tiltak for å motvirke polarisering, knyttet til å utvikle og promotere bruk av plattformer der folk kan møte ulike synspunkter. Men jeg mener han litt for ensidig fokuserer på utviklingen av ekkokammer som årsak til polarisering. For det første er det eksperimentell forskning som viser at folk kan bli mer polarisert også gjennom diskusjon med folk med et annet syn enn dem selv². Når deltakerne i slike eksperimenter blir konfrontert med synspunkt som er i konflikt med det de selv mener, så bruker de lenger tid til å tenke seg om enn hvis de møter synspunkter de deler. Men de bruker ikke den tiden til å reflektere over holdbarheten i argumentene til motparten, men til å mobilisere motargumenter. I eksperimenter utvikler deltakerne en mer ekstrem posisjon enn de ga uttrykk for ved starten av eksperimentet, og den sannsynlige mekanismen er at de gjennom aktiveringen av motargumenter blir mer fastlåst i sin egen posisjon. Hvis dette er riktig, er det en grunn til å tro at det ikke bare er fraværet av alternative synspunkter som driver polariseringen også på sosiale medier.

Det er også en god del forskning om bruk av medier på nettet som viser at selv om folk til en viss grad oppsøker kilder basert på ideologiske preferanser, så velger de ikke nødvendigvis aktivt bort alle kilder som presenterer alternative synspunkter. De fleste mediebrukere blir antakelig eksponert for en god del informasjon som utfordrer deres eget syn på politiske spørsmål.

Ingen bestrider at det politiske landskapet er mer polarisert enn tidligere, hvis vi tenker på polarisering som en beskrivelse av en situasjon der det er fastlåste posisjoner som ikke tar hverandres argumenter alvorlig. Spørsmålet er hvilke prosesser som ligger til grunn for en slik situasjon. Ekkokamre, som Sunstein fokuserer på, er sannsynligvis ikke den eneste forklaringen.

I Norge har forskere ved Institutt for samfunnsforskning vist at vår hjemlige nettdebatt har mer karakter av skyttergravskrig mellom folk med sterkt ulike syn, enn av debatter i ekkokamre³. ISF-forskerne finner at diskusjon både med meningsfeller og meningsmotstandere driver polarisering. Argumentet er ikke at ekkokamre ikke kan drive polarisering, men at polarisering også kan styrkes gjennom konfrontasjon med andre synspunkter. Og betydningen av gruppeidentitet, som Sunstein peker på som forsterker av polarisering, kan være med å styrke polariseringen også i skyttergravs-diskusjon mellom folk som er sterkt uenige.

Utvalgt litteratur

Bøker av Cass Sunstein om relaterte tema:

#Republic: Divided democracy in the age of social media. 2017. Princeton University Press.

Infotopia. How many minds produce knowledge. 2006. Oxford University Press.

Republic.com 2.0. 2007. Princeton Univeristy Press.

On Rumors: How falsehoods spread, why we believe them, what can be done. 2009. Princeton University Press.

Slike redaksjoner kjennetegnes ofte av en ståltro på at de avslører de virkelige fakta som «mainstream media» tilbakeholder. Disse fenomenene har ført til at spørsmålet om tillit til mediene, og hva folk faktisk legger i dette begrepet, har blitt brennende aktuelt.

Det skrives og menes mye om folks tillit til mediene om dagen. Både forskere og journalister er enige om at temaet er viktig. Men på ett viktig punkt har det hersket full forvirring: Hva betyr egentlig «tillit» for folk flest?

Vår nye undersøkelse fra Norsk medborgerpanel viser at folk forstår tillit ganske likt som forskere, med et viktig unntak: en følelse av utenforskap, som kommer av at noen opplever at mediene ikke representerer deres syn. Denne ideologiske dimensjonen kan være viktigere enn tidligere antatt.

“Tillit”: Hva er det folk svarer på?

Men først en innrømmelse: noe av skylden for forvirringen må faktisk vi som lager spørreundersøkelser ta på vår kappe. Å spørre folk om hvor mye tillit folk generelt har til mediene, på en skala fra svært høy mistillit til svært høy tillit, er nemlig en vanlig øvelse verden over.

Men hvis en tenker seg om – hva betyr egentlig «mediene»? Hva tenker du på når du leser det ordet? Favorittavisen, eller en blekke du synes er noe skikkelig herk? Tenker du på den ulne massen «journaliststanden»? Dagsrevyen? Eller Se og Hør? Eller kanskje noe helt annet?

Resultatene fra slike spørreundersøkelser har ført til bekymringer for at folks tillit til pressen er i fritt fall. Men disse undersøkelsene klarer ikke si noe om hva folk faktisk legger i det å ha tillit til mediene.

Vi vet rett og slett ikke helt hva det er folk har svart på. Dersom en person svarer at de har svært lite tillit til mediene – mener de da at de har svært liten tillit til at det mediene skriver er sant? Eller betyr det at de har svært lite tillit til at mediene er objektive?

Nettopp på grunn av denne forvirringen har slike målinger, som spør om «generell tillit til mediene» mottatt mye kritikk. Representanter for journaliststanden har etterlyst målinger som i større grad skiller mellom «mediene» som samlesekk, og enkeltpublikasjoner og mediehus.

Medieforskere har stilt spørsmålet: «hvorfor svarer folk som de gjør når vi spør?».

Forskere har skrevet haugevis av bøker og artikler om hva tillit er, og undersøkt hvordan tillit til mediene består av ulike dimensjoner. Disse dimensjonene er imidlertid teoretisk konstruerte, og basert på forskernes forhåndsantakelser om hva tillit er.

Men hvis man lurer på hva folk mener med tillit, kan man også begynne med å spørre folk hva de faktisk mener.

Vi gjorde nettopp det, og spurte omtrent 2000 nordmenn om hva de legger i begrepet «tillit til mediene».

Det viser seg at forskere og andre kanskje har oversett en viktig dimensjon: opplevelsen av at et nyhetsmedium deler ens eget verdensbilde, eller ideologi.

Hva betyr «tillit til medier» for folk?

I faglitteraturen er det vanlig å hevde at tillit til nyhetsmediene innebærer at man kan stole på at de belyser flere sider av en sak, at de ikke dekker hendelser skjevt, at faktaene som velges ut er relevante, at journalistene utviser grundighet i arbeidet, og uavhengighet av økonomiske og politiske interesser.

Resultatene våre viser at mange nordmenn trekker frem mange av de samme dimensjonene som forskerne i sine beskrivelser av tillit.

Én person skriver for eksempel at tillit betyr:

«Å kunne være sikker på at media opptrer uten politiske, økonomiske, eller andre føringer. At mediene ikke har en agenda, og at de gjengir fakta og ikke spekulasjoner eller antagelser»

En annen svarte:

«Trygghet på at fakta er fakta – meninger og vurderinger skal komme klart fram. Samme etiske grunnholdning og oppførsel som en lærer sine barn: en farer ikke med sladder»

En tredje skrev:

«At det som blir tatt opp er korrekt og grundig journalistikk med flere synspunkt på samme sak»

Disse svarene tyder på at tillitsoppfatningen til mange av våre respondenter stemmer godt overens med det tidligere undersøkelser har vist.

En følelse av utenforskap

Men ikke alle. Noen svarte helt annerledes på spørsmålet. Gjennom nye, semi-automatiserte metoder for tekstanalyse ble vi klar over mønstre som kan være vanskelige å få øye på hvis en undersøker stoffet med teoretiske forhåndsantakelser. Analysen viste at noen svar passet inn under kategorien «ideologi». Dette er en dimensjon ved tillit til mediene som ikke er inkludert i tidligere studier på feltet. Flere studier har tatt hensyn til hvordan ideologi påvirker tillit, men har oversett at enkelte folk forstår tillit som ideologisk representasjon.

Svarene i ideologi-gruppen peker mot at noen opplever en ideologisk distanse mellom mediene og dem selv. Det kan sammenlignes med en følelse av utenforskap. Selv om mediene ofte «tar hensyn til ulike synspunkt», så opplever enkelte at mediene ikke dekker deres synspunkt.

En person skrev:

«Tilliten er avhengig av hvilke media det dreier seg om. Generelt sett er norske aviser kunnskapsløse og konforme»

En annen svarte:

«Partiavisene døde naturligvis aldri ut, slik soga av og til seier – helt avhengig av hvem du spør. De mer oppmerksomme vet selvfølgelig at journalistene, i stadig større omfang, inkluderes i et ubestemmelig sjikt som aktivt lever for å fornekte ideologiske skillelinjer – og i stedet pøser all sin journalistiske energi inn i å «rapportere», og i stadig større grad passe sine meninger (…)»

En tredje svarte:

«Har ikke mye tillit til media. Det er bare ett sett av holdninger og meninger som er godkjent»

Det er ikke nytt at deler av befolkningen mener at pressen er venstrevridd eller bærer i seg spor av partipressen. Carl I. Hagen har kalt NRK for ARK (Arbeiderpartiets Rikskringkasting) helt siden 1980-tallet.

Det er likevel interessant at enkelte trekker frem akkurat ideologi når de forklarer hva de selv mener med å ha tillit til mediene. Våre analyser peker nemlig på at flere føler at deres holdninger og synspunkter ikke er representert.

Minervaredaktør Nils August Andresen var innom denne tankegangen da han i fjor hevdet at enkelte ikke opplever seg representert i norske nyhetsmedier. Han trakk frem at særlig velgere på høyresiden kan føle at deres syn på innvandring ikke kommer frem i mediene, som skriver «om dem, men ikke med dem».

Vår undersøkelse tyder imidlertid på at Andresen både har rett og feil.

Vi finner nemlig støtte for antakelsen om en opplevelse av utenforskap og manglende representasjon i vår undersøkelse, men den har ikke noe med høyresiden eller et bestemt politisk parti å gjøre.

Våre undersøkelser viser at opplevelsen av å ikke få sine holdninger og synspunkt representert i mediene henger sammen med et lavere utdanningsnivå, mindre tilfredshet med demokratiet og at etablerte medier (i motsetning til sosiale medier) er mindre viktig.

En oppfordring til fremtidens tillitsmålinger

Undersøkelsen vår viser at folk legger ulike kriterier til grunn i sine beskrivelser av hva tillit til medier faktisk innebærer. Når journalister og forskere i tiden fremover skal finne ut av hvorfor noen har mer eller mindre tillit til mediene enn andre, må de ta høyde for at ideologi-aspektet kan være viktig for mange.

Et naturlig første steg er å lage undersøkelser som sjekker hvor mange som er enige eller uenige i påstander som «Norske nyhetsmedier tar hensyn til og representerer holdninger og meninger til folk som meg». Aftenpostens måling av hvem som føler at deres meninger og verdier kommer frem i mediene er et eksempel til inspirasjon.

Forskere bør ta inn over seg viktigheten av ideologi. Skal en få et troverdig bilde av folks tillit til mediene, må slike nyanser inn i fremtidige målinger.

Journalister bør ta inn over seg at det finnes et publikum som ikke føler seg inkludert, og vurdere å åpne døren for en gruppe som kjennetegnes av lav utdanning, manglende tilfredshet med demokratiet, og en opplevelse av at mediene ikke tar inn over seg virkeligheten til «sånne som dem».

Fire journaliststudenter ved Universitetet i Bergen har nå tatt Isungset og presseforskerne på ordet og formulert en Vær Dristig-plakat. Men hva vil det si for en journalist å være dristig?

– Det handler om å gå mot strømmen, og ikke bare godta alt som er opplest og vedtatt, sier Paul André Sommerfeldt.

– Man blir lett sittende fast i rutinene. Man må tørre å komme litt ut av sin egen komfortsone, sier Katrine Nordanger Mjelde.

Vær Varsom-plakaten fokuserer mest på overtramp, og ikke på unnlatelser. Dermed ivaretar den bare en del av etikken. Ingen felles for å ikke oppfylle samfunnsoppdraget. I boken «Etikk for journalister» skriver Svein Brurås at unnlatelsessynden trolig er pressens største synd. For eksempel uttalte Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle i fjor at den «største unnlatelsessynden for norsk presse er at vi på 80- og 90-tallet var så redd for rasisme at vi unnlot å ta opp det problematiske.»

– Vi mener ikke å være dristig for å bryte Vær Varsom-plakaten. De to plakatene skal eksistere sammen, sier Johanna Magdalena Husebye.

– Dristig er ikke det samme som å være hensynsløs og uredelig, legger Robert Nedrejord til.

De fire journaliststudentene har alle noen få års erfaring fra sommerjobber, vikariater og deltidsjobber i ulike medieredaksjoner.

– Vi kjenner oss litt igjen i beskrivelsene av det som vi selv kritiserer. Vi blir gjerne kastet inn i rutinene når vi er ferske, og tør ikke å utfordre. Så vi tenkte det som en utfordring til oss selv. Vi ønsker å være så gode journalister som mulig, sier Johanna Husebye.

De har formulert journalistikkens Vær Dristig-plakat. Fra venstre: Johanna Magdalena Husebye, Paul André Sommerfeldt, Robert Nedrejord, Katrine Nordanger Mjelde. Foto: Julie Helene Günther

Til kilden

Mer konkret knyttes dristighet til arbeid med kilder og opp mot egen redaksjon. For eksempel handler det om å variere kildebruken.

– Vi blir ofte henvist videre til den som pleier å uttale seg. Men vi vil heller snakke med de som sitter nærmest saken, selv om de ikke er like medievante. Det er jo en svakhet om man slutter å søke etter kilder, sier Johanna Husebye.

– Vi tenker også på å få med grupper som vi ser lite av, for eksempel flyktninger og innvandrergrupper, sier Paul André Sommerfeldt.

Kildene styrer

En beslektet utfordring er å være kritisk til informasjon som kommer fra de medieerfarne kildene. Om kildene forsøker å manipulere saken, så kan det tas med i dekningen.

– Vi må ikke godta svar som ikke handler om saken. Om de roter seg bort i grøten, så kan vi sitere dem korrekt på det. Da er vi åpne med publikum om at det er sånn det fungerer, sier Katrine Mjelde.

Noen kilder kommer også med en fiks ferdig vinkling som de ønsker at journalisten skal fokusere på.

– Men du skal skrive om det som er mest interessant for samfunnet. Kulturministerens folk vil gjerne at du skal skrive om at kulturministeren besøker TV 2, men for samfunnet så er TV 2s rolle som allmennkringkaster mer interessant, sier Robert Nedrejord.

Kildenes mellomledd og sosiale medier

Mange av de etablerte kildene ønsker kun å gi svar via en informasjonsrådgiver eller lignende mellomledd. Hva gjør man da?

– Bruker andre kilder. Jeg sier ikke at det er enkelt, men vi har blitt litt vant til at det er sånn det gjøres. Vi kan utfordre oss litt på å ikke godta at det er sånn det fungerer, sier Johanna Husebye.

En annen utfordring er at flere foretrekker å bruke sosiale medier, fremfor å gå via en nyhetsredaksjon. Trond Giske, Kristian Tonning Riise og Ulf Leirstein brukte Facebook for å annonsere at de trakk seg fra sine verv. Sylvi Listhaug bruker sosiale medier aktivt, og en får iblant inntrykk av at det står mer i avisene om hva Donald Trump skriver på Twitter enn hva han gjør politisk.

– Man må prøve å unngå SoMe-støyen. Selv om det står mye om hva Trump skriver på Twitter, så er det også mange amerikanske journalister som skriver gode saker om amerikansk politikk, sier Robert Nedrejord.

Sosiale medier kan også være en kilde til gode saker.

– Da gjelder det å basere seg på flere kilder. Om politikere eller andre skriver noe på sosiale medier, så kan vi utfordre dem på det, og bruke det i det journalistiske arbeidet, sier Johanna Husebye.

– Det de skriver på sosiale medier er jo filtrert og er polert akkurat slik de vil det skal komme ut, så vi kan ta det derifra, legger Paul André Sommerfeldt til.

Gå mot strømmen

I fellessaker som får stor oppmerksomhet i mange mediekanaler samtidig, påpeker de at en må være ekstra kritisk til informasjon fra andre redaksjoner eller nyhetsbyråer du ikke selv har gjennomgått.

– En byråsak som mange aviser har plukket opp, kan ha feil og mangler som bare blir brakt videre. Men noen aviser er flinke til å stoppe opp litt og tenke over om det er noe de har gått glipp av, og sjekke opplysningene. Det er også et varsomhetsmoment; man skal ikke ukritisk viderebringe saker fra andre mediekanaler, sier Robert Nedrejord.

Å gå mot strømmen innebærer også å ikke unnlate å skrive om det vonde. For eksempel slik at selvmord ikke blir underkommunisert som den vanligste dødsårsaken blant unge voksne.

– Det er også en del av virkeligheten. Ved ikke å omtale det, bidrar vi til å dekke over en del av virkeligheten, sier Johanna Husebye.

Midlertidig dristighet

I en nyhetsredaksjon preget av tidspress, konstant deadline og presset økonomi går de inn for at journalistene skal legge bort saker som ikke har nyhetsverdi, be om mer tid til research på viktige saker, og si ifra internt og offentlig om feil og mangler. Hvordan kan en vikar eller en frilanser stille slike krav til redaktøren sin?

– Vil de ikke ha god journalistikk, da? Det er så klart ikke lett å stille sånne krav når man er deltidsansatt, men noen må jo si det. Vi skal jo si ja til redaktøren, men vi kan også si «ja, men skal vi ikke bruke litt mer tid på saken, vinkle det på en annen måte», sier Johanna Husebye.

– Det lett å tenke at man bare er vikar, så da er det bare å skrive kjappe ting og få det ut. Men vi må ha noen idealer som ligger der, selv om vi ikke klarer å følge dem bestandig, sier Paul André Sommerfeldt.

Nå har Ferri og tegneren Didier Conrad signert sitt tredje Asterix-album. Etter “Asterix og pikterne” (2013) og “Cæsars papyrus” (2015), gir duoen ut “Italia rundt på tvers” (norsk oversettelse ved Svein Erik Søland).

Albumet kom ut i Frankrike 19. oktober i et opplag på rekordstore to millioner eksemplarer (i fransktalende land til sammen) og havnet raskt på bestselgerlisten i Frankrike. Totalt er det nå solgt fem millioner av den lille gallerens eventyr, med oversettelser til femten språk. I Norge kom album nr. 37 i den galliske sagaen ut 20. november.

For å få lite innblikk i suksessen til de bartkledde gallerne, bringer Vox Publica her med et intervju med forfatter Jean-Yves Ferri. Ved Teutates!

Vox Publica: Hvordan ble idéen til det siste Asterix-albumet født?

Jean-Yves Ferri: – Vi valgte «Italia rundt på tvers» blant to, tre andre mulige idéer som jeg hadde skrevet. Didier Conrad foreslo Italia og vi syntes begge at dette var et bra reisemål. For med unntak av Roma, har jo Asterix og Obelix aldri vært på besøk i Italia! Idéen om et ritt med hest og vogn bestemte vi oss for tidlig. Dette bød jo på muligheter til å reise rundt i Italia, et land sammensatt av flere bystater. Dermed kunne de tapre gallerne besøke Siena, Firenze, Venezia… Dette passet dessuten Didier veldig godt siden han hadde kjempelyst til å skape et mer actionfylt eventyr! Tanken var også å vise en Obelix som ønsket å stå på egne bein. I dette 37. albumet prøver han å bli mer selvstendig: Her er det han som holder i tømmene i løpet av rittet!

De tapre gallere klare til start. Illustrasjon fra albumet Italia rundt på tvers. (Egmont Publishing).

I denne historien deltar alle folkeslagene i hele det romerske riket i rittet rundt omkring i Italia. Har Brexit og den økende nasjonalismen i Europa hatt noe å si for dette scenariet?

– For oss var hovedtanken å vise Italia, så nyhetssaker som Catalonias selvstendighet tok oss litt på sengen. Det var ikke noe vi hadde tenkt på. Rittet kan også sees som en sammenligning og da selvfølgelig til utviklingen av den europeiske unionen. Holder vi på å dolke hverandre i ryggen her i Europa? Er vi solidariske? Asterix mener jo at «den virkelige fienden er den romerske vinneren». Hvis René Goscinny hadde skrevet denne historien i sin tid, ville han utvilsomt gjort den noe mindre preget av spenning enn det vi har.

Hvordan påvirker nyhetsbildet og det som skjer i verden historiene deres mer generelt?

Illustrasjon: Egmont Publishingcb

Asterix og Obelix — full fart Italia rundt.

– Asterix har helt fra starten av vært en tegneserie som iscenesetter vår samtid i Antikkens univers. Jeg prøver så godt jeg kan å finne elementer som kan tilsvare hverandre. Goscinny og Uderzo skapte et lite univers som kan brukes til å ta opp forskjellige tidsepoker. Jeg fant for eksempel ut at jeg kunne sidestille Internett og brevduer i det forrige albumet, «Cæsars papyrus» (utgitt i 2015, norsk oversettelse Svein Erik Søland, red.anm.).

Dette er det tredje Asterix-albumet som du og Didier Conrad står for. Har dere funnet frem til deres egen måte å samarbeide på?

– Du kan si at vi tar oss litt flere friheter. I Cæsars papyrus skapte vi Karnutenes skog der druidene samles og gav på den måte historien en noe mer magisk og fantasipreget dimensjon. Når det gjelder karakterene, viser vi Cæsar i personlig utvikling som blir stadig mer opptatt av sitt ansikt utad. Obelix ønsket jeg å tilføre en litt mer filosofisk og følsom side.

Hvordan forløp overtakelsen fra Albert Uderzo? Fortalte han hvorfor han valgte dere?

– Å neida, han bare lot oss styre alene fra første stund! Han dukker opp for å gi grønt lys og støtte fra tid til annen. Hans direkte inngripen har helt enkelt vært moralsk støtte, noe vi også setter utrolig stor pris på.

Når det gjelder scenario, heller dere mest mot Goscinny eller Uderzo? Det siste albumet inkluderte en hel rekke ordspill…

Jean-Yves Ferri, manusforfatter til Asterix — Italia rundt på tvers. (foto: Anna Rosati)

– Å komme inn i den lille gallerens verden har ikke vært en enkel oppgave. Jeg overtok et univers som ikke var mitt og måtte spørre meg selv om jeg ville klare å gi liv til det. Jeg er ikke Goscinny. Imidlertid inspireres jeg av stilen hans, hans «musikk”, vel vitende at hver gang må det skapes nye toner.

Hvordan er det å fylle skoene til slike giganter?

– Vel, det er store sko og krever mye jobbing!

Asterix er populær i hele verden med unntak av USA og Japan… Hvordan forklarer du en slik verdenssuksess og samtidig den uteblivende amerikanske og japanske interessen?

– Tegneserier er generelt mindre populært i USA enn i Frankrike. Det er ikke samme publikum, de amerikanske comics har ikke samme format, oppsett, eller samme pris… Og hvordan skulle amerikanere kunne kjenne seg igjen i de ukuelige gallerne? Når det gjelder Japan, så skiller Asterix seg altfor mye fra deres egen tegneseriestandard manga.

Så Asterix er både noe særegent fransk og veldig universelt?

– Asterix står for humanistiske verdier som fremmer toleranse. Når Uderzo og Goscinny moret seg med ulikheter mellom folk og kulturer, var det i bunn og grunn for å få frem det de har til felles.

Tror du at Asterix og Obelix vil overleve sine skapere?

– De vil leve videre så lenge nye forfattere har lyst til å gi liv til dem. Og selvfølgelig så lenge eventyrene deres gleder nye lesere.

Hva skjer videre med serien? Er et nytt album i emning?

– Promoteringen som Didier og jeg gjør i forbindelse med hver utgivelse er en god anledning til å utveksle tanker og idéer om neste nummer. Deretter må manusforfatteren kokkelere litt på egen hånd, sy sammen noen dialoger, og ut ifra dette må så tegneren skape nye karakterer, streke opp, fargelegge… Det er en veldig gradvis prosess som får liv litt etter litt. Et nytt tegneseriealbum er hverken ferdig eller gitt før aller siste rute. Så det er ikke bare Asterix og Obelix som lever dette eventyret, men vi også!