Er vi okkupert, så tar vi konsekvensene. Vi er og blir nordmenn, ingen får oss fra det. Men nettop fordi vi er nordmenn, er vi mennesker med disiplin og med verdig holdning. Ingen smisking eller kryping. Heller ingen dum kjekking. «Bad losers» har vi ikke bruk for å være.

Talen er som en fars formanende preken, med konkrete råd for å forsøke å opprettholde rasjonell tenkning når angsten tar overhånd. Men mest av alt fungerer den som et slags nasjonalt trøstende og oppmuntrende håndtrykk: «Man kan vel ikke gi hverandre et håndtrykk gjennem radio. Jeg gjør det allikevel.»

Men tilbake til senhøsten. I forkant av dette felleskirkelige møtet en oktoberdag i 1940, hadde biskop Berggrav sammen med professor Ole Hallesby og rektor Hans Høeg, utarbeidet en erklæring om et Kristent Samråd, en slags kirkelig rådslagningsgruppe, og med det selve grunnlaget for kirkens kamp mot nazismen i Norge. Denne erklæringen fikk full tilslutning på møtet, og ble underskrevet av biskop Eivind Berggrav, biskop Ragnvald Indrebø, professor Ole Hallesby, legpredikant Ludvig Hope, jurist Kristian Hansson, lærer Hans Høeg, misjonsprest Einar Smeby, og prest Ingvald Bernhard Carlsen. Et persongalleri der flere tidligere hadde markert avstand til hverandre, men som nå samlet seg sterkt om denne saken.

Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museumcba

Ole Hallesby fotografert i sitt hjem i 1949.

Noen dager seinere, 28. oktober, gikk gruppa offentlig ut med erklæringen på et folkemøte i Calmeyergatens Misjonshus, og både møtet og erklæringen vakte stor oppmerksomhet over hele landet. I forlengelsen av det holdt Ole Hallesby, Johan Støren, Ludvig Hope og Eivind Berggrav hver sin tale. Talene er fulle av rop om omvendelse, om å stå sammen, om å søke Gud og bønnen mer. Jeg tar med noen glimt fra Hallesbys tale. Ole Hallesby taler med sitt vante, tydelige språk om Guds veldige hånd, om synd og om bønn, og om krigen som en straff fra oven:

Den 9. april la Gud sin veldige hånd på oss alle i Norge. Det kom så uventet og overraskende. Vi var uforberedte her i landet. Ikke bare militært, men også åndelig. (…) Da måtte jeg ydmyge mig og innrømme at Gud har rett når han tukter og straffer oss her i Norge. Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både de troende og de vantro, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunde utsette straffen lenger.

Den ferske erklæringen løftes fram som et lys i mørket:

Og idag må jeg nevne den store gave og den store glede, som det sikkert er for oss alle, at vi kan holde dette møte, for å dokumentere den nye enhet som er skapt i vår kirke.
At vi nu kan stå sammen, som I hørte, uten omsvøp på Guds inspirerte ord efter vår lutherske bekjennelse, det er i sannhet virket av Guds veldige hånd, og ikke av noe menneske.
Og det mest gledelige er dette, at enheten ikke er bygget på et kompromis, at man altså ikke har skapt en ny grunn for enhet. Nei, det nye er enheten på den gamle grunn.

Kristent Samråd utarbeidet senere brevet Kirkens grunn, der Den norske kirke hevdet sin åndelige frihet og suverenitet under okkupasjonen. Brevet ble lest opp fra prekestoler rundt om i landet 1. påskedag 1942, og la grunnlag for at et stort flertall av statskirkens prester nedla sine embeter. Kristent Samråd gikk i oppløsning i april 1942, og Den midlertidige kirkeledelse overtok. Seinere ble de fleste av rådets medlemmer arrestert og sendt til Grini.

Kilder: 
Oscar Handleland (1945): Kristent Samråd i kirkekampen
snl.no
no.wikipedia.org

«Frihet tar med dette nummer en 3 – tre – ukers ferie for å gi redaksjonen, ekspedisjonen og trykkeripersonale anledning til å samle krefter til høstens og vinterens arbeid. Det neste nummer, nr. 44, blir altså datert den 12. august 1942. Vi håper at leserne unner oss denne ferien. Vi vil imidlertid understreke vår gamle appell til leserne om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det kan bli mer nødvendig enn noen gang i tiden som kommer. La ikke midlertidig motgang og forbigående skuffelser sløve motstandsviljen og evnen til å møte livet som det er med et smil om munnen og et oppreist hode. Husk alltid Vi skal vinne denne krigen!»

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940 ble det allerede samme ettermiddag innført pressesensur. Oslo-pressen ble innkalt til en pressekonferanse hvor det ble gitt klare direktiver for hvordan avisene skulle operere under det nye regimet. Fra nå av skulle det kun publiseres stoff som var fordelaktig for den tyske okkupasjonsmakten eller Nasjonal Samling. Noe annet ville føre til «de skarpeste motforholdsregler». Videre skulle pressen ifølge direktivene «skape opinion og lede befolkningen». I dette lå det ifølge historiker Hans Luihn at pressen hadde som oppdrag å nazifisere det norske folk for å skape et Norge som sto på okkupasjonsmaktens side.

Den frie offentligheten ble med andre ord strupet av tyskerne, og dette førte til at mange aviser la ned for å unngå nazifiseringen, men mange fikk også forbud mot å fortsette. Dette skapte behov for en ny type aviser: De illegale avisene som ble produsert og distribuert utenfor okkupasjonsmaktens kontroll.

Pakking av illegale aviser i en kjellerleilighet i Oslo. (foto: Norges Hjemmefrontmuseum)

I den første tiden av okkupasjonen var informasjonsbehovet blant den norske befolkningen stort, og dette ble hovedsakelig dekket gjennom de norske radiosendingene fra BBC i London. Dette var imidlertid ikke nok, og de første illegale avisene så dagens lys høsten 1940. De dekket altså et avisbehov, men det handlet vel så mye om å sette seg til motverge, å gjøre noe.

Allerede i løpet av våren og sommeren 1940 så man det som kan sies å være forløperen til de illegale avisene: illegal spredning av informasjon og skrifter så som «Kongens nei», direktivene okkupasjonsmakten påla pressen, diverse dokumenter fra tysk side som ikke var beregnet på offentliggjørelse og patriotiske dikt. Videre ble det avskrevet og sirkulert skildringer av tyskerne og NS’ overgrep, lister over NS-medlemmer og jenter som hadde omgang med tyske soldater.

Det var først høsten 1941 – da okkupasjonsmakten beslagla radioapparatene – at antallet illegale aviser virkelig blomstret opp. Noen av de som ble de store, sentrale illegale aviser, som London-Nytt, London-radio og Radio-nytt, ble startet i denne perioden. Disse avisene var stenografiske avskrifter av BBCs norske radiosendinger. Dette var mulig da mange nordmenn unnlot å levere inn radioapparatene sine.

Tortur og henrettelser

Omfanget av illegal avisvirksomhet er ukjent, men ifølge Statsarkivet i Bergen ble det utgitt mer enn 400 illegale aviser i Norge under krigen. Da det var svært farlig å involvere seg i arbeidet med illegale aviser, ble de fleste utgitt for kortere perioder. I 1940–41 risikerte man fem års fengsel, men i 1942 satte en forordning fra Reichskommissar Terboven dødsstraff som strafferamme for delaktighet i illegal avisvirksomhet. Totalt ble rundt 4000 personer arrestert for befatning med slik virksomhet. I underkant av 100 mennesker ble henrettet.

Ifølge Luihn ble et betydelig antall av de arresterte sendt til tyske fengsler og konsentrasjonsleirer. Det finnes ikke tall på hvor mange av disse som mistet livet i fangenskap, men vi vet at mange døde i etterkant av krigen på grunn av mange år med brutal og umenneskelig behandling i de tyske fangeleirene. Også i det okkuperte Norge ble tortur benyttet systematisk for å rulle opp den illegale pressen. Tyskernes torturmetoder var både psykiske og fysiske, og hadde til hensikt å utmatte offeret på en rekke forskjellige brutale måter.

De som var involvert i denne form for motstandsarbeid på ulikt nivå tok altså store sjanser. Derfor var det også slik at avisene ofte endret navn for å hindre Gestapo i arbeidet med å rulle opp de som var involvert i produksjon og distribusjon. Av samme årsak vandret avisene fra leser til leser under mottoet «send den videre».

Opplag og lesere

Det har aldri blitt forsøkt beregnet hvor mange lesere de illegale avisene nådde, men ifølge Ottosen vet vi at de nådde langt ut over de menneskene som tilhørte motstandsbevegelsen. Opplagene kunne være fra noen få hundre til flere tusen. For eksempel hadde den største og mest betydningsfulle illegale avisen, London-Nytt, et totalopplag på nesten 1,5 millioner. Dette var fordelt på 540 utgivelser, noe som tilsier et snittopplag på 3000.

De fleste illegale avisene formidlet nyheter som var fanget opp av andre nyhetskilder og kan ifølge Ottosen ikke forstås hovedsakelig som selvstendige journalistiske produkter. Like fullt var de av stor betydning for den norske motstandskampen og spilte en viktig rolle som informasjonskanal i den norske offentligheten under okkupasjonen.

I julenummeret til den Porsgrunns-baserte illegale avisen “Alt for Norge” i desember 1942 takkes Toralv Øksnevad, også kjent som “Stemmen fra London”. Under krigen var Øksnevad ankermann i BBCs norske radiosendinger fra London, og kom til å bli en kjent og kjær stemme som bidro til å styrke den norske motstandsviljen. Bildet illustrerer også hvordan mange av de illegale avisene som er bevart bærer preg av å ha blitt sendt gjennom mange hender. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene).

Den svenske TT-korrespondenten i Oslo, Benkt Jerneck, mente at den illegale pressen – tross sine begrensninger – var den eneste akseptable pressen for nordmenn fordi den var fri og stimulerende, samtidig som den etterstrebet saklighet og pålitelighet. Ifølge Jerneck fylte den illegale pressen samlet sett den funksjonen en ikke-sensurert presse ville fylt som informasjonskanal.

Produksjon og distribusjon

Rent teknisk var de illegale avisene primitive i utførelse. De var hovedsakelig stensilerte, maskinskrevne med gjennomslag, håndskrevne og noen få var trykte. Det var i denne perioden moderne duplikatorer på markedet, men da disse var sjelden vare ble de illegale avisene stort sett produsert ved bruk av gamle trykkerimaskiner. I okkupasjonstiden var en god duplikator gull verdt for motstandsarbeidet og det var ikke uvanlig at disse ble stjålet. For eksempel stjal utgiverne av den illegale avisen Norge – som begynte å utkomme i februar 1941 — en duplikator på Ullern skole i Oslo. Papir, sverte og stensiler ble derimot «lånt» av Aker kommune, mens stensileringen foregikk på en hytte i Vestmarka i Bærum.

Norge fikk imidlertid – som mange andre illegale aviser i landet – en kort historie. Statspolitiet klarte å rulle opp avisen i oktober 1941, og 40 personer som var involvert i virksomheten ble arrestert. Det var med andre ord svært farlig å huse duplikatorer og trykkeriutstyr. Trykkeriene måtte derfor ofte flytte fra sted til sted. De illegale avisene som er bevart er derfor preget av trykkmessig dårlig kvalitet og at de ble produsert og utgitt under vanskelige forhold. Videre har det faktum at de har gått igjennom mange hender og ofte ble gjemt i for eksempel syltetøyglass og veggpaneler, satt sitt preg på de avisene som er bevart. På grunn av den store faren forbundet med å lese og distribuere avisene, er dessverre mye av materialet gått tapt.

På side tre i første nummer av “Folkeviljen” i 1941 ser man et eksempel på en parole som oppfordrer leserne til forsiktighet ved spredning av avisen. Parolen inneholder også demonisering av Nasjonal Samling og kollaboratører, hvilket var et typisk element i de illegale avisene. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene). Klikk for større versjon.

De fleste av de stensilerte avisene ble utgitt med navn og dato. Men det var ikke uvanlig at utgiverne av forsiktighetsgrunner endret navn på avisene. I noen tilfeller ble hvert nummer utgitt under ulike navn, mens i andre tilfeller ble aviser i enkelte perioder utgitt uten navn. Den illegale avisen Frihet endret ifølge Luihn av forsiktighetsgrunner navn til Folkeviljen i 1941 etter å ha fornærmet tyskerne på det groveste: Under en tegning av den tyske propagandaministeren, Joseph Goebbels, bemerket avisen likheten mellom ham og den norske propagandasjefen, Gulbrand Lunde. De hevdet at den eneste forskjellen var at Lunde manglet klumpfot, — «Men det kan vi jo skaff’n» — lar avisen en «publikummer» i tegningen uttale. Dette førte til at tyskerne la mye ressurser i å forsøke å oppspore avisen.

To tredeler av de illegale avisene utkom i Oslo. Også de største avisene utkom i hovedstaden. Det var kun få aviser i landet for øvrig som når opp mot Oslo-avisene med hensyn til omfang og opplag. Dette skyldes bosettingsstruktur og at de mindre bygdesamfunnene var mer gjennomsiktige. Det var like fullt en betydelig nyhetsspredning i de fleste bygdene, men dette foregikk som hovedregel muntlig. De illegale avisene fra byene ble også i stor grad spredt utover landet. Særlig mens man fortsatt kunne sende avisene noenlunde trygt i posten var en del bygdesamfunn godt forsynt. Flere illegale aviser hadde også distributører på landsbygden. Men det var likevel få bygdesamfunn som både regelmessig og over lengre tid hadde en organisert distribusjon av trykte eller stensilerte illegale aviser. Da postsensuren ble skjerpet i 1942 måtte imidlertid mange aviser stoppe distribusjonen til landsbygden.

Stofftilfang

Det var ikke vanskelig å finne stoff i det okkuperte Norge. Hendelser som arrestasjoner, terror, henrettelser, varemangel, mørklegging og psykisk press etter tyske militære seire gjorde at de illegale avisene hadde rikelig med stoff å meddele. Men også vår nasjonale fortid, samt politiske og kulturelle begivenheter som var av betydning for den norske nasjonalfølelse, ble også brukt som kilder for å styrke den nasjonale selvbevissthet og moral. Avisene brakte med andre ord hovedsakelig innenriksstoff. Dette skyldtes delvis at store deler av det norske folket hørte på de norske nyhetene fra London, og delvis at krigsnyhetene i starten av krigen var så deprimerende at det ikke var noen grunn til å slå dem stort opp. Men det fantes også illegale aviser som trykket krigsnyheter i form av oversiktsartikler og kronikker. Luihn hevder at det var ofte disse avisene som lignet mest på tradisjonelle aviser.

I full sving med produksjon av illegale aviser. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Svenske aviser var også en viktig kilde til stoff i de illegale avisredaksjonene. Pressekontoret i den norske legasjonen i Stockholm sendte jevnlig pakker — via kurerer – med utklipp fra svenske aviser. I disse avispakkene fikk de illegale avisene stoff og nyheter fra blant annet Göteborgs handels- och sjöfartstidning, Eskilstuna-kuriren, Vestmanaläns tidning og Trots alt.

Videre var kunngjøring av paroler en sentral del av den illegale avisvirksomhet. Disse var ofte impulsive og absolutte. I okkupasjonens første tid ble parolene hovedsakelig skapt av den illegale pressen. Men etter hvert som den organiserte hjemmefrontsledelsen fikk pressekontakter, ble de illegale avisene formidlere av holdningsparoler. Parolene hadde en viktig funksjon i form av å gi leserne noen direktiver og veiledninger, da de utsatte seg for stor fare ved å lese dem. Ottosen beskriver parolene som av ofte generell art – om at man skulle stå sammen, ikke sladre om ting man hørte, vise fasthet og kun gi avisen videre til pålitelige personer.

Humor ble i stor grad brukt som våpen mot okkupasjonsmakten av den illegale pressen. Avisene publiserte både tekster, karikaturer og tegneserier som latterliggjorde og demoniserte tyskerne, NS-medlemmer og kollaboratører. For eksempel skriver Hvepsen nr. 3, 1942: “Vet de at når en NS mann taler i radio putter herr Mæhle inn en applausplate på passende steder: sannsynligvis er dette den eneste applaus taleren får”. Vil vil vinne skriver 09.01.1941: “Det fortelles at konst. Hagelin skal være anmeldt av herr Otte i Reichkommisariatet for underslag. Det er visst med margarin herr Hagelin har smurt for fett på”. På denne måten latterliggjorde den illegale pressen tyskerne og NS for å styrke den norske moral og motstandsvilje.

Fremad marsj! Rex Rotary — avisens navn — var fabrikknavnet på duplikatoren som avisen ble trykket på. Rex Rotary ble utgitt av London-Nytt. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene/Hans Luihn 1995) Klikk for større versjon.

Ifølge Ottosen var de første illegale avisene rene opinionsorganer. Disse opererte uten nærhet til tradisjonelle avisers kvalitetskrav med hensyn til kilder eller normer for god skikk. Videre publiserte de rene rykter, som for eksempel hvem som sto i NS. Analysene kunne være preget av ren ønsketenkning, men mange var også ansvarlige organer. Luihn hevder at dersom man ser bort ifra den illegale pressens spesielle innhold knyttet til motstandskampen, som paroler og lister over NS-medlemmer, så vil innhold og journalistisk kvalitet være svært lik den tidligere legale presse. Bakgrunnen for hans påstand er at det først og fremst var folk som var gode til å skrive som involverte seg i illegal pressevirksomhet. Videre var det mange yrkesjournalister som deltok i de illegale avisers redaksjoner.

Tyske reaksjoner mot den illegale pressen

Tyskerne rullet opp illegale aviser med jevne mellomrom gjennom hele okkupasjonstiden. Denne virksomheten var særlig omfattende høsten 1941, sommeren og høsten 1942, høsten 1943 og i februar 1944. Ifølge Luihn oppnådde tyskerne betydelige resultater i sin kamp mot den illegale fri pressen. Det var mange arrestasjoner, ødeleggelser av avisorganisasjoner, deportasjoner og henrettelser. Men okkupasjonsmakten fikk likevel ikke noen fullstendig seier over den illegale pressen. Dette fordi den norske hjemmefronten besto av mange små og ulike enheter, samt at den ikke lot seg rulle opp i større avsnitt samtidig. Den illegale avisvirksomheten står dermed igjen som et sentralt kapittel i den norske idelogiske motstandskampen under okkupasjonstiden.

Det ble aldri noe nr. 44 av den illegale Stavangeravisen Frihet. Hele gruppen ble rullet opp av tyskerne i 1942 og opp mot 50 personer ble arrestert. Gestapo og norsk statspoliti møtte opp både i hjem og på arbeidsplasser for å arrestere motstandsfolkene bak avisen. De fleste ble sittende fengslet til krigens slutt, noen ble sendt til Tyskland og enkelte av dem kom aldri hjem igjen til Stavanger.

Kilder:

Frihet (1942): Nr. 43. Illegal avis.

Hvepsen (1943): Nr. 3. Illegal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.

Jerneck, Benkt (1943): Folket utan fruktan. Norge 1942–43. P.A. Norstedt & Söners forlag, Stockholm.

Luihn, Hans (1999): Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940–45: en fortellende bibliografi. Nasjonalbiblioteket, Oslo.

Luihn, Hans (red.) (1995): «Illegale aviser 1940–1945», i Norge i krig 1940–1945. Al Biblioteksentralen.

Luihn, Hans (1960): De illegale avisene: den frie, hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen. Universitetsforlaget, Oslo.

Luihn, Hans (1981): Det fjerde våpen. Den hemmelige presse i Norge 1940–1945. Universitetsforlaget, Drammen.

Ottosen, Rune (red.) (2010): «Parti, presse og publikum 1880–1945», i Hans Fredrik Dahl (red.): Norsk presses historie. Bind 2. Universitetsforlaget, Oslo.

Statsarkivet i Bergen (2016): Humor og propaganda.

Vi vil vinne (1941): 09/01. Illegal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.

Men budskapet blir også kalt for “Kongens første nei”. Det kom nemlig et annet og minst like viktig nei: En tale som Kongen holdt 8. juli, 1940. Dette er antagelig Kong Haakons viktigste tale. Så la oss gå tilbake til dagene før denne talen og se hvordan den ble til:

Mismotet brer seg i Norge. Det er gått nesten to måneder siden tyskerne overfalt landet. 9. april flyktet regjeringen og kongen til Hamar, siden videre til Tromsø og endelig den 7. juni til England. Blant nordmenn flest er eksilregjeringen ikke særlig populær. Den fremstår tvilrådig, handlingslammet og uheroisk; tyskerne propaganderer for å undergrave dens posisjon ytterligere. Både blant vanlige borgere og ledende personligheter er det en utbredt oppfatning at krigen er tapt.

I Oslo fører norske politikere forhandlinger med den tyske okkupasjonsmakt. Reichskommissar Terboven vil avsette regjeringen og få kongen til å abdisere. I stedet skal det opprettes et norsk riksråd: en representasjon innsatt av Stortinget og organisert som et samarbeidsorgan for okkupasjonsmakten. Med håp om likevel å bevare et visst selvstyre går de tilstedeværende medlemmer av Stortingets presidentskap med på Terbovens ønske, og den 27. juni sender presidentskapet et brev til kongen. Her heter det at regjeringen Nygaardsvold ikke lengre har fullmakt; Kong Haakon blir bedt om å abdisere “av hensyn til folkets velferd og landets framtid”.

Utenriksminister Halvdan Koht går umiddelbart i gang med et utkast til svar. Flere av argumentene og formuleringene har han allerede klar fra en regjeringserklæring han har skrevet og lest opp i BBC-studio den 24. juni. Da meldte eksil-myndighetene at de anså forhandlingene i Oslo som grunnlovstridige. I det nye svaret gir Koht nå en mer utførlig konstitusjonell argumentasjon. Hans utkast drøftes inngående på flere regjeringskonferanser og vedtas i statsråd den 3. juli. Svaret sendes som brev til Norge slik at det når fram til Kongens opplesning i radio den 8. juli.

Foto: Oslo Museum (ukjent fotograf)cba

Oslo, 7. juni 1945: Kong Haakon vender hjem fra eksilet i Storbritannia.

Første del av talen bygger opp Kongens karakter og troverdighet som en legemliggjøring av valgspråket “Alt for Norge”. Her viser han seg som en monark hvis høyeste mål er å tjene sitt folk – uansett hvilke ofre det måtte innebære. Deretter undergraver han Presidentskapets troverdighet ved å fremstille det som offer for militær tvangsmakt. Så følger en logisk klar og formell, konstitusjonell argumentasjon, som slår fast at den foreslåtte ordning er forfatningsstridig. Kongen og regjeringen kan stadig legitimt utøve sine verv. Samtidig imøtegås den kritiske stemningen i Norge ved å forklare at Konge og regjering kun oppholder seg i utlandet fordi okkupasjonen og presidentskapets avtale med den tyske krigsmakt tvinger dem til det.

Talens avslutning bringer den konstitusjonelle argumentasjonen tilbake til kongens person og troverdighet. Kontrasten mellom presidentskapet og eksilmyndigheten er nå tydelig. Presidentskapet representerer ufrihet, svakhet og vakling; eksilmyndighetene representerer frihet, styrke og fasthet. Selv om Konge og regjering har forlatt landet, er det de som kjemper for nasjonen.

Talens rolige og avbalanserte, men likevel alvorlige tone, styrker Kongens og regjeringens troverdighet. Fremføringen bidrar til dette. Kongen taler langsomt og tydelig artikulert. Han gjør hyppige pauser, ofte mellom bare to eller tre ord. Den avslepne og litt stive danske uttale synes å passe til situasjonens alvor, og blir av radiolytterne “tatt imot som manende”.

Presidentskapets brev av 27. juni vakte forbitrelse og fortvilelse i Norge. Kongens tale renser luften og gir det svar som “folk halvt ubevisst hadde ventet på”. Av de syv radiotalene som eksilmyndighetene holder fra midten av juni til slutten av juli, er det fremfor alt denne som sørger for at de klargjør sin stilling og vinner slaget om opinionen.

“Kongens andre nei” er antakelig den mest betydningsfulle av alle Haakon VIIs taler. Ingen annen tale bidro som denne til å gjøre ham til et symbol på Norges sak. I løpet av juli ble han ikke bare nasjonens mest respekterte og populære person; han oppnådde en nærmest sagaaktig posisjon, het det i en rapport fra BBC Intelligence Department: Lojalitet til landet var nå stort sett ensbetydende med lojalitet til Haakon VII som person.

I etterkant har det vært spekulert i om det faktisk var en drukningsulykke, eller et attentat enten fra motstandsbevegelsen, NS eller tyskerne. Man har aldri fått noe sikkert svar, men i biografien Triumf og tragedie fra 2012 peker Jan Magne Arntsen og Thor Geir Harestad på flere omstendigheter som tyder på at Lunde var blitt for kritisk til tyskerne og måtte ryddes av veien. Som rikspropagandasjef i Nasjonal Samling og minister i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, hadde han frem til sin død vært den ledende strateg bak nyordning av mediene og kulturlivet under okkupasjonen. Kort tid før sin død skal Lunde ha planlagt å flykte til England.

Gulbrand Lunde ble regnet som nummer to etter Quisling i Nasjonal Samling. (Foto: Riksarkivet.)

Gulbrand Lunde spilte en sentral rolle i å skape en nazistisk offentlighet i Norge under krigen. Lunde representerer således et viktig, men ofte glemt kapittel i norsk offentlighets historie, som på mange måter understøtter Kjartan Fløgstads påstand om at nazistene ikke først og fremst var udannede bøller, men tvert imot tilhørte samfunnets eliter. Historien om Lunde handler om en talentfull og innflytelsesrik forsker som før han døde var en av Vidkun Quislings mest betrodde menn.

Talentfull forsker

Lunde beskrives som en kvikk og skrivekyndig unggutt som vokste opp i en konservativ familie i Bergen. Sønnen til arkitekten Sigurd Lunde og sangpedagogen Inga Lunde oppnådde som 17-åring de beste karakterene noensinne ved Bergen katedralskole. Da han etter artium arbeidet som læregutt og industriarbeider ved Laksevåg Maskin- og Jernskipsbyggeri, skal han ha opplevd et kultursjokk i møte med de revolusjonære politiske miljøene som preget samtiden. Ifølge Arntsen og Harestad kom frykten for kommunismen og den enorme begeistringen mange næret for bolsjevikrevolusjonen i Russland til å forme Lundes politiske ståsted og etter hvert virke.

I 1920 reiste Lunde til Zürich for å studere ved Technische Hochschule. Han tok doktorgrad i kjemi ved Albert-Ludwigs Universität i Freiburg kun 24 år gammel, og ble etter hvert universitetsstipendiat ved Mineralogisk institutt ved Universitetet i Oslo. I denne perioden arbeidet han under en av mellomkrigstidens mest anerkjente naturvitere, professor Victor Moritz Goldschmidt, som hadde jødisk bakgrunn. Lunde var blant annet medforfatter på ett av bindene til Goldschmidts hovedverk.

I 1928 var Lunde på rundreise i USA og holdt en rekke foredrag. Lunde imponerte amerikanerne, og ble tilbudt et professorat i kjemi i Minneapolis, som han takket nei til. Samme år søkte han et professorat ved Mineralogisk institutt, en stilling han sannsynlig ville fått hadde han ikke trukket søknaden da han ble tilbudt direktørstilling ved Hermetikklaboratoriet i Stavanger. Lundes forskning endte med 145 produserte arbeider på 15 år, og hadde han ikke valgt feil side under krigen, ville han trolig stått igjen som en betydelig norsk kjemiker. I stedet har Gulbrand Lunde først og fremst blitt husket som “Norges Goebbels”. Aliaset fikk han både på bakgrunn av sin retoriske begavelse og en viss utseendemessig likhet med den tyske propagandaministeren.

Forfengelig gründer

Det er usikkert hvorfor Lunde valgte å skifte beite, da den nye jobben som direktør ved det nyopprettede Hermetikkindustriens laboratorium i Stavanger statusmessig ikke var i tråd med de akademiske ambisjonene han tidligere hadde utvist. Ifølge Arntsen og Harestad kan Lundes forfengelighet og ønske om å leve standsmessig være en forklaring. Lønnen ved laboratoriet i Stavanger var 50 prosent høyere enn hva han ville tjent som professor i Oslo. Lundes akademiske ambisjoner kom raskt til uttrykk ved Hermetikklaboratoriet da han forsøkte å opprette en formell tilknytning til Universitetet i Oslo. Forsøket ble stoppet av Hermetikklaboratoriets styre, som mente at forskningen først og fremst skulle være økonomisk fundert.

1930-tallets Stavanger var preget av klassekamp og sterke politiske spenninger mellom kommunisme og fascisme. Historikere har ikke påvist noen politisk interesse hos Lunde før han sommeren 1933 ble knyttet til folk i Stavanger Fedrelandslag som arbeidet med å danne et lokalt NS-lag. Men sommeren 1929 var han og kona Marie på reise i Tyskland og de skal begge ha blitt tiltrukket av nazismen og den voldsomme aktiviteten fra Hitlers parti, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP). Arntsen og Harestad hevder at nasjonalsosialistene appellerte til handlingsmennesket Lunde, til tross for at de var kontroversielle. 1929 var et vendepunkt i europeisk politikk. Krakket på New York-børsen og den påfølgende økonomiske depresjonen førte til krise i europeisk økonomi. Dette førte til politiske krisetilstander, som igjen gav grobunn for ekstremisme på den politiske høyre- og venstresiden. Da Lunde kom hjem til Stavanger i 1930, fant det sted en voldsom mobilisering av begge sider foran stortingsvalget. Frem til 1935 var Stavanger Ap det rødeste partilaget i landet, og som direktør fikk Lunde også gjennom flere konflikter med byens arbeidere erfare radikalismen i Stavangers arbeiderbevegelse, noe som kan ha tent en ytterligere gnist i hans engasjement for nazismen.

Videre kan hans relasjon til de senere NS-folkene Johan Bernhard Hjort og Valdemar Scheel Hansteen, være en forklaring på Lundes inntog i NS. Hjort mente at samfunnet må styres av fagpersoner, og dette var et synspunkt Lunde så på med stor interesse.

Ifølge Arntsen og Harestad mistet Lunde i denne perioden noe av gløden i arbeidet på Hermetikklaboratoriet, og gründeren i ham så en mulighet i det å delta i etableringen av noe nytt. Allerede etter tre måneders medlemskap i NS-laget i Stavanger markerte Lunde seg som en lederskikkelse, og ble belønnet med en tredjeplass på NS’ liste for Rogaland og Vest-Agder til Stortingsvalget i 1933. Lunde tilskrives også den valgsensasjon som fant sted da Nasjonal Samling fikk 12,1 prosent av stemmene ved lokalvalget i Stavanger i 1934 – partiets beste valg i noen større by.

Redaktør, avisutgiver og bystyremedlem

Gulbrand Lunde var svært aktiv i partiarbeidet, noe som illustreres av hans engasjement i diverse NS-organer. Lunde var sentral da NS i Stavanger ga ut dagsavisen Vestlandets Avis i 1934. Han gikk inn med kapital og skrev, med god hjelp fra kona Marie, det meste av det politiske stoffet. Hun bisto som hans sekretær. Selv om Valdemar Hansteen offisielt var redaktør for avisen, var det i realiteten Lunde som var den egentlige politiske redaktøren. Da han ble propagandasjef gikk han også i gang med å lage og utgi NS-meddelelser i 1935. Dette var et internt meldingsblad særlig beregnet på tillitsvalgte. Her analyserte og kommenterte han de andre partienes partiprogrammer samt tok for seg organisasjonssaker og retningslinjer for propaganda. I en periode – etter at Vestlandets Avis gikk inn – drev Lunde ukeavisen Norges Vei fra sin private bolig i Welhavens gate 3 i Stavanger.

Gulbrand Lunde ble utnevnt til propagandasjef for Nasjonal Samling i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940 (foto: Virksomme ord/Norgeslexi).

Samtidig var Lunde den absolutt mest aktive bystyrepolitikeren i NS-gruppen i Stavanger bystyre. Da han kom inn høsten 1934, fikk han det nest høyeste stemmetallet i NS-gruppen. Kun den tidligere Høyre-representanten Halvor Næs fikk flere.

Lunde kjørte konsekvent frem partiets prinsipielle synspunkter, som da NS-gruppen ble tvunget til å velge side mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige i en såkalt “ugildhetssak”. En representant for Kommunistpartiet ble erklært “ugild”, eller inhabil, etter en omstridt lov vedtatt i 1932 etter å ha mottatt fattigunderstøttelse, og var derfor ikke valgbar og ble kastet ut av salen av politiet. Arbeiderpartiet ønsket å vedta en uttalelse mot loven, mens de borgerlige, inkludert NS, ville ha saken utsatt. Lunde valgte å støtte Arbeiderpartiet etter at et eget NS-forslag falt, til tross for at ordlyden i Aps forslag sa at demokratiske prinsipper måtte gjelde. Lundes motivasjon var ikke hensynet til folkestyret, men derimot et sosialpolitisk hensyn som han begrunnet i at loven var et hån mot de som uforskyldt var blitt arbeidsløse på grunn av den økonomiske krise som det liberalkapitalistiske system hadde skapt. Dermed fikk de marxistiske venstrepartiene – hans hovedfiende – støtte fordi at Lunde ville markere et prinsipielt syn.

Under normale omstendigheter benyttet han imidlertid enhver anledning til å markere avstand til marxismen. Han kunne til og med være truende. Som da det i 1936 skulle stemmes over hvorvidt Arbeidernes turn- og idrettslag skulle få økonomisk støtte. Lunde krevde navneopprop og uttalte at de som stemte for ville for bli husket av de som kom til å styre landet i fremtiden.

NS-minister og rikspropagandasjef

Gulbrand Lunde viste seg å bli en viktig mann for partiet. Han ble utnevnt til propagandasjef av Quisling på nasjonalt nivå i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940 og tre ganger utnevnt til minister, i april 1940, september 1940 og februar 1942. Lunde har blitt betegnet som partiets sjefsideolog og var en toneangivende aktør under NS’ nyordning av det norske samfunnet.

Som statsråd og rikspropagandasjef innførte Lunde sensur og stilte strenge krav til innholdet i kulturuttrykkene. Kulturinstitusjonene ble raskt tatt i bruk i propagandaøyemed, og Lunde benyttet særlig filmen som propagandamiddel. Han var selv en forholdsvis dyktig smalfilmer. Videre forfektet han et syn om at kulturen delvis var ødelagt av marxist-bolsjevikiske kulturpolitikere. Agitasjon mot marxismen og liberalkapitalismen kjennetegner for øvrig hele hans periode som politiker og rikspropagandasjef. Dette var et gjennomgående tema i Lundes mange politiske tekster og foredrag, som samlet utgjør flere bind.

Historiker Øystein Sørensen betegner Lunde som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS. Lunde tilhørte den nasjonale fløyen i partiet som arbeidet for et selvstendig Norge etter fredsavtale med tyskerne, i motsetning til et tysk overherredømme som den pangermanistiske fløyen ønsket. Lundes nasjonalisme er videre blitt beskrevet som usedvanlig ekstrem, både med hensyn til virkemidler og målsetninger. Videre er den aggressiv og radikalisert med et revolusjonært og samfunnsomveltende innhold. Dette gir seg utslag i et ekspansjonistisk preg, xenofobe innslag i hans holdninger til det «fremmede», en romantisk forestilling om høymiddelalderen og vikingtiden som en norsk gullalder, og en idealisering av den «rene» norske bygdekulturen.

Gulbrand Lunde betegnes som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS (foto: Virksomme ord/Norgeslexi).

Nettopp Lundes ekstreme nasjonalisme og hans brennende ønske om en tilbakeføring av selvstendighet fra tyskerne kan ha bidratt til hans plutselige død. Dette, sammen med at han i 1942 angivelig hjalp den jødiske musikeren Ernst Glaser med å flykte til Sverige, skal ha fått tyskerne til å tvile på hans lojalitet. Dersom det faktisk var slik at Lunde planla å flykte til England, kan slike antityske holdninger være en forklaring på hvorfor.

Til tross for at Lunde var svært ambisiøs og oppnådde personlig suksess som både forsker, direktør og politiker i ung alder, er hans ettermæle først og fremst preget av det katastrofale valget om å tre inn i NS-laget i Stavanger og senere som NS-minister og rikspropagandasjef. Om Lunde hadde valgt annerledes, kunne han kanskje stått igjen som en av Norges fremste kjemikere. Lundes politiske veivalg er likevel interessant og aktuelt, ikke minst fordi det tankegods han representerte er på fremmarsj i et Europa preget av både flyktningkrise og økonomisk usikkerhet.

Litteratur

Arntsen, Jan Magne og Thor Geir Harestad (2012): Triumf og tragedie. Historien om NS-minister Gulbrand Lunde. Commentum Forlag, Sandnes.

Fløgstad, Kjartan (2009): Grense Jakobselv. Gyldendal, Oslo.

Sørensen, Øystein (1989): Hitler eller Quisling. Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940 – 1945. J.W. Cappelens Forlag, Oslo.

«For at være en god Karikaturtegner maa man være kold som Is lige ovenfor alle Meninger og Personer. Sympatier eller Antipatier eksisterer ikke. Fremfor alt ingen Respekt for Autoriteter, Traditioner eller nogen som helst i Himlen, ikke engang for noget i Helvede.»

(Ragnvald Blix)

Den satiriske karikaturteikninga har ei lang fartstid i europeisk presse. Det første dedikerte satirebladet såg dagens lys i Frankrike i 1830, og her heime har fenomenet sine røtter frå midten av 1800-talet. Bladet Krydseren (1849–1859) bana veg, og sidan oppsto ei rekke meir eller mindre tungt illustrerte vittigheitsblad med titlar som Vikingen, Korsaren, Humoristen, Hvepsen, Tyrihans og Exlex. Sistnemnde vart skipa og redigert av avisteiknaren Ragnvald Blix (1882–1958), som for øvrig også hadde vore redaktør i Tyrihans.

Ragnvald Blix var son av professor, kyrkjeminister og salmediktar Elias Blix. Karikaturkunsten lærte han svært tidleg, og var langt på veg autodidakt. Store delar av sitt liv tilbragte han i utlandet, mellom anna i København, Göteborg, München og i Paris. Likevel skulle han få stor betyding som satirikar og opinionsdannar i den norske offentlegheita gjennom heile den første halvdelen av 1900-talet.

Hylla av Mark Twain

Mona Lisa
(Illustrasjon: R. Blix / Ragnvald og Ida Blix’ Fond)

I Paris fekk han sitt internasjonale gjennombrot i 1905, etter utstillinga av ei samling karikaturar av kjende verk frå Louvre. Utstillinga førte til oppstandelse i ei rekke Paris-aviser, særleg på grunn av eit særs harselerande portrett av Mona Lisa, men blei godt mottatt av publikum. Blant beundrarane var den amerikanske forfattaren Mark Twain, som i svært rosande ordelag uttrykte sin begeistring i eit personleg brev. Blix sjølv syntes ikkje å ha vore komfortabel med den valdsame mottakinga: «De lo, og latteren var ikke alltid fin i kanten. Et øyeblikk ble jeg rådvill. Det var ikke komiker jeg ville være», uttala han i ettertid.

Det var derimot politisk satirikar han skulle bli, og Blix sine karakteristiske strekar blei for alvor kjend for den norske allmennheita same år – midt i unionsoppløysinga – då han gav ut juleheftet Broderfolkenes Farvel. I eit kraftig oppgjer med hykleriske politikarar som kom «drassande med eit nytt fyrstehus», blei dei norske regjeringsmedlemmene portrerttert på særs uflatterande vis – utan ein tråd på kroppen.

Under sitt opphald i Tyskland, og gjennom heile den første verdskrigen, teikna han for det tyske vittigheitsbladet Simplicissimus. Bladet hadde lenge kjempa for internasjonal avspenning, men gjekk seinare over  «til å bli en nasjonal krigstrompet» — dette ifølgje Blix sjølv. Hans teikningar vart etter kvart smitta av den tyske agitasjonen, før han — og bladet — mot slutten av krigen igjen fremma fredstankens sak.

Tilbake i Noreg i 1918 var han involvert i oppstarten av det fellesnordiske og partiuavhengige satiremagasinet Exlex, kor han i kompani med storleikar som Sigurd Hoel og Georg Brandes retta sin kvasse blyant mot alle sider. Men gullalderen for vittigheitsbladene var forbi, og det ambisiøse bladet heldt berre ut i to årgangar. Blix søkte seg til dagspressa for å kunne overleve som politisk teiknar. Han tok til å levere ei teikning i veka til tre store skandinaviske aviser, både i Noreg (Tidens Tegn, seinare Dagbladet), Danmark (Berlingske Tidende) og Sverige (Svenska Dagbladet, seinare Göteborgs Handels- og Sjöfartstidning). Slik blei han, slik forfattaren Sigurd Hoel uttrykte det, til ein nordisk institusjon. I perioden kunne han skilte med lesartal høgare enn kanskje nokon annan publisist i Norden.

Sjølv om avisene i utgangspunktet utstyrte Blix med ein fri penn, blei han ved fleire høve førehandssensurert frå redaksjonelt hald. Til dømes skjedde dette då Berlingske Tidende, av omsyn til den danske dronninga, valde å kutte ut ei teikning av den avsatte kronprinsessa i Tyskland. Dette trass i at den frittalande Blix gjekk med på å slanke kronprinsessa kraftig, og attpåtil erstatte «det skidt hun gaar i» med ein «chik ridedragt».

Rasande Göring

Trass i ein kortvarig flørt med den tyske keisarmakta under den første verdenskrigen, er det  likevel Blix’ antinazistiske teikningar fram mot — og ikkje inst under — okkupasjonen som har gitt han ettermælet som den første nordiske avisteiknaren av internasjonalt format, og som ein av «de to store» saman med Olaf Guldbransson. Blix hadde opplevd Hitler allereie i 1922 under ein folketale i München, og åtte år seinare trådte han for første gong fram som figur i hans teikningar. «Deretter slapp han ikke Hitler av syne før denne omsider kreperte i sin bunker i 1945», merka den svenske forfattaren Kjell Hjern seg mange år etter.

Den tyske statsmakta såg med uro på Blix sin satire. Dette kom først til uttrykk i 1933, då riksminister Hermann Göring sendte inn ein rasande protest til Handelstidningen i Göteborg. Telegrammet kom på prent, og framgår slik i ei norsk oversetting:

Jeg protesterer på det skarpeste mot de uttalelser om den tyske rikskansler som er trykket i Deres avis av fredag den tredje februar i spalten I dag. Som det svenske folks oppriktige venn ser jeg slike skitne uttalelser som en alvorlig fare for de hjertelige slektskapsforbindelser mellom de to folk. Før det innledes videre forføyninger, ber jeg om å få vite om Deres redaksjon for fremtiden kommer til å gripe inn mot slike uttalelser.

Heldigvis for Blix var Handelstidningen redigert av den mektige professoren og antinazisten Torgny Segerstedt, som allereie samme år hadde rapportert om konsentrasjonsleirane i Tyskland. Segerstedt akta på ingen måte å føye seg etter Görings trugsmålsliknande anbefalingar:

[…] Den som leser vedkommende aktstykke, vil uten videre forstå at det kunne oppstå tvil om dets ekthet. Vi har riktignok ikke hatt noen overdrevne forstillinger om den nåværende tyske regjerings dømmekraft, men dette telegram vitner om en sinnstilstand som vi dog ikke ville ha tiltrodd noen av dens medlemmer. Herr riksminister Göring behager å betegne seg som det svenske folks oppriktige venn. Det finnes nok kretser i Sverige som vil godta denne vennskaserklæring. Likevel betakker den altoverveiende del av det svenske folk seg for herr Görings vennskap. Den har sympati for det tyske folk, men ikke for den retning som nå er i ferd med å styrte dette tyske folk ut i nye ulykker […]

Jeg kan sagtens more mig over en god karikatur af mig selv, men Hitler er en fornærmelse.
Illustrasjon: R. Blix / Ragnvald og Ida Blix’ fond

«Det er vår oppriktige mening at herr Hitler er en fornærmelse», stadfesta Segerstedt avslutningsvis, og markerte dermed sin tilslutning til sjølve punchlinja i Blix sin vitseteikning. Denne totalt kompromisslause haldninga blei ikkje delt av alle hans skandinaviske kolleger. Tre år seinare – i 1936 – blei Blix’ ytringsrom i Danmark kraftig innsnevra, då Berlingske Tidende på anbefaling frå det danske utanriksministerium avgjorde aldri meir å publisere teikningar av kongen av Italia, Mussolini eller Hitler.

Utanriksministeriet stod under eit valdsamt press i denne tida. Skal me tru ei uttaling frå direktøren, var 99 prosent av klagene dei mottok frå Tyskland og Italia grunna i nettopp Ragnvald Blix sine antinazistiske og antifascistiske satireteikningar.

I eksil med pseudonym

Blix sin siste teikning før krigen stod på prent i Dagbladet 6. april 1940. Berre veker etter Tysklands invasjon av Noreg 9. april tok han seg over grensa til Sverige, og tok raskt kontakt med redaktør Torgny Segerstedt. Frå hausten byrja han igjen til å levere vekentlege avisteikningar til Handelstidningen, frå no av under pseudonymet Stig Höök. Her heime blei teikningane under krigen spreia av den illegale avisa Håndslag – som sannsynlegvis nådde ut til fleire hundre tusen nordmenn kvar veke. Begge stader fortsatte han fram til krigens slutt, stadig med spiss brodd mot totalitarisme i all sin form – det vere seg i Tyskland, Italia, Sovjet eller Noreg. Hans kanskje aller viktigaste og minneverdige karikatur – i alle fall sett med eit historisk tilbakeblikk – førestiller Vidkun Quisling. Teikninga ber tittelen «I audiens hos Hitler», og syner Quisling medan han framfører ein nazihelsing til ein tysk soldat. Den korte replikkvekslinga går føre seg slik:

— Jeg er Quisling!
— Og Navnet?
Illustrasjon: R. Blix / Ragnvald og Ida Blix’ fond

- Jeg er Quisling!

- Og Navnet?

Ein god satire krev mot og integritet. Den skal kunne sparke oppover, og den skal kunne sparke hardt. Dette er heilt i tråd med Blix’ personlege motto, som i debattane etter terroråtaket i Paris har fått ein velfortent renessanse i fleire norske medier:

«For at være en god Karikaturtegner maa man være kold som Is lige ovenfor alle Meninger og Personer. Sympatier eller Antipatier eksisterer ikke. Fremfor alt ingen Respekt for Autoriteter, Traditioner eller nogen som helst i Himlen, ikke engang for noget i Helvede.»

PS: Visstnok bidrog Blix’ teikning sterkt til å etablere quisling som eit internasjonalt synonym for landssvik.

Kjelder:

Bencard, Ernst Johan: «Blix, en antiautoritær satiriker», Ragnvald og Ida Blix’ fond. 

Berentsen, Bredo: Skarpt sett — historien om vittighetspressen i Norge. Andresen & Butenschøn, Oslo. 1999.

Hjern, Kjell: Blix — verdenspolitikken gjennom 50 år i karikaturens speil. H. Aschehoug & Co, Oslo. 1982.

Et mangfold av undergrunnsaviser

Kontroll over mediene er det første en okkupasjonsmakt eller en diktator skaffer seg. Slik kan offentlig informasjon ensrettes, i den hensikt å forme folkemeningen i sitt bilde. Tyskerne tok derfor umiddelbart kontroll over NRK, og allerede kvelden 9. april kunne Quisling i radioen lese proklamasjonen hvor han utnevner seg selv til statsminister. De nær 300 avisene var det mer krevende å få kontroll over. Det var ikke i tyskernes interesse at avisene stoppet. Strategien var å bruke pressen til å forme en tyskvennlig opinion. Ett krav var imidlertid ufravikelig: Avisene fikk ikke publisere noe som skadet tyske interesser. Dette ville okkupantene få til dels gjennom appell til redaktørenes fornuft, dels gjennom forhåndssensur, dels gjennom en instruks som skulle veilede redaktørene.

Produksjon av en illegal avis i bergensområdet. Avisens navn og bildets aktører er ukjente. (Kilde: UB Bergens billedsamling)

Nazifiseringen av pressen gikk sakte. Dessuten kunne befolkningen lytte på BBC og slik få nyheter fra den frie verden. Det første krigsåret var det derfor få illegale aviser. I september 1941 ble grepet om informasjonen strammet og alle radioapparater ble inndratt. Dette førte til en betydelig økning av publikasjoner skrevet og distribuert utenfor de nazistiske myndighetenes kontroll. Aviser ble laget i hemmelighet over hele landet, men de fleste i Oslo-området. Noen hadde en lokal leserkrets, andre ble distribuert over store områder.

Opplagstall og utgivelseshyppighet varierte, fra flere tusen eksemplar flere gangen i uken over en årrekke, til noen få ark med tilfeldig utgivelse. Undergrunnspressen var av varierende teknisk utforming og kvalitet. Håndskrevne, maskinskrevne og trykte publikasjoner fantes side om side. To av de største avisene, kommunistpartiets Friheten og Alt for Norge, var trykte og hadde begge på det meste et opplag på rundt 20.000. Her er stoffet satt opp i spalter med titler, og det forekommer fotografier. Hjemmefrontens sentrale organ, Bulletinen, hadde til sammenligning kun et opplag på mellom 2000 og 4000, og er maskinskrevet og stensilert.

Dødsstraff

Hans Luihn, som selv var med å utgi Avantgarden i Oslo, samlet inn aviser og skrev det som ennå er standardverket om dem De illegale avisene i 1960. I hans katalog, utgitt av Nasjonalbiblioteket i 1999, er det registrert hele 444 avistitler i perioden 1940 til ‑45. Flere skiftet imidlertid navn i perioden, ofte flere ganger. Luihn anslår antall involverte i dette illegale arbeidet til ca 20.000 personer. Av disse ble mellom 3000 og 4000 arrestert — og om lag 200 mistet livet.

I oktober 1942 offentliggjorde Terboven en forordning som proklamerte dødsstraff for å lage, distribuere og være i besittelse av ”tysk-fiendtlige meddelelser eller propagandamateriale”. Noen utgivere lot seg skremme, men de fleste fortsatte — bare med enda større forsiktighet. Så en kan med full rett si at avisene ble produsert, distribuert og lest med livet som innsats.

Hva skrev avisene om?

Innholdet følger i noen grad krigens gang. De første krigsåret var det spede forsøk på å mobilisere til motstand gjennom appell til nasjonalfølelse og avsløring av tyske direktiver. Fra høsten 1941 kom en rekke trykksaker som skriver av nyheter fra BBC-London. Disse avisene ble kalt London-nytt, London-radio eller Radio-nytt, og kom både i lokale, regionale og nasjonale utgaver. Alternative rapporter om krigens gang ute i verden var vesentlig, men de formidlet også hendelsesnyheter fra Norge, brakt til London av flyktninger og agenter. En tredje stofftype var paroler fra Hjemmefronten og regjeringen i London.

Familieidyll med mørke undertoner fra krigstidens Bergen,: lytting til illegal radio kunne i verste fall medføre dødsstraff for dem som deltok (Kilde: Billedsamlingen UB Bergen).

Parolene var særlig viktige for å koordinere holdninger og handlinger når NS nazifiserte samfunnsområder som fagbevegelse, kirke, skole og idrett. Men det handlet også om hverdagslige saker som å holde kjeft, vise varsomhet, unngå provokasjoner, og plikten til å sende illegale aviser videre. En fjerde kategori er advarsler mot nazister og angivere. Særlig i lokale aviser kan man finne sterke karakteristikker av dårlige nordmenn. Økenavn, personlige svakheter og adresse ble formidlet. NS-folk i ledende stillinger skulle man kjenne til, men særlig viktig var informasjon om hvem man ikke kunne stole på eller som var provokatører.

Et eksempel på en viktig sak, er mobiliseringen mot og motstanden mot NS-regjeringens forsøk på å registrere årsklassene 1921–23 for arbeidstjeneste. Frykten for Arbeidstjenesten (AT) og mulighetene for at utskrevne ungdommer kunne bli satt inn i militære oppdrag på Østfronten lå bak.

Den siste tiden av krigen var spørsmål angående avviklingen av selve krigen viktige. I 1944 ble konflikten mellom kommunistpartiet og hjemmefronten tilspisset, og en politisk kamp om Norge etter krigen foregikk i avisspaltene. I begynnelsen av 1945 begynte man for alvor å tenke på forberedelsene til et rettsoppgjør med landssvikerne.

Mange av avisene holdt en relativt nøktern tone, advarte mot selvtekt, og henviste til at det var rettsvesenet som skulle forestå oppgjøret. Under lå likevel et krav om gjengjeldelse. I den bergenske avisen Fram 25. februar 1945 het det: ”… men vi skal ha et raskt og effektivt rettsoppgjør, ingen byråkratisk sendrektighet, eller sentimental overbærenhet – slik som landssvikerne håper. Enhver sviker må stå til ansvar og få sin strenge velfortjente straff – enten han er stor eller liten …”.

Krigshistorisk kilde

De illegale avisene ble produsert under enkle forhold og med enkle midler. Trykkvalitet og papir vitner om dette. I tillegg bærer avisene preg av å ha vært lest av mange. De er tynnslitte, gjerne brettet, og har mange trekk ved seg som tyder på at de må ha gått gjennom mange hender. Dette er med på å sette sitt preg på hvordan avisene fremstår i original form. Her er avkuttede sider, dårlig leselig trykk og noe av materialet er kun delvis bevart. På tross av at noe av materialet kan virke noe “medtatt”, er det allikevel et viktig supplement til vår kunnskap om den 2. verdenskrig og hvordan mange nordmenn så på, og forholdt seg til, den tyske okkupasjonen av Norge.

Avisene er også en viktig mediehistorisk kilde til å studere opinionsdannelsens mekanismer under sensur. Gjennom spredning av nyheter og paroler, spilte disse trykksakene trolig en vesentlig rolle med å bygge opp og koordinere ”den tause motstanden”. De formet en alternativ forståelse av krigens gang og hva som sto på spill.

Etter hvert som databasen over den illegale presse bygges ut, vil det interesserte publikum, elever og forskere få tilgang til et stort krigshistorisk primærmateriale som gir unik tilgang til krigens brutale alvor, dens smerte og hat, etiske dilemmaer og politiske spill.

Kritiserte kildekritikken

Blant tilhørerne i salen var historiker Lars Borgersrud, som mener at dagboken ikke er behandlet tilfredsstillende av Ugelvik Larsen.

— En dagbok er en historisk kilde som bør bearbeides og behandles kildekritisk, sa Borgersrud.

— I arbeidet som pågår med å skape et riktig bilde av hverdagen under krigen, kreves det at forskere går kritisk til verks, noe som ikke har blitt gjort her. Det handler om å ta leseren på alvor. Stein Ugelvik Larsen har i dette tilfellet gjort en for dårlig jobb, mente han.

— Meningsløs kritikk

Borgersruds kritikk er meningsløs, svarte Ugelvik Larsen.

— Borgersrud kan umulig ha lest forordet i boken. Okkupantens Dagbok er en oversatt førstehåndskilde som gir folk mulighet til å se okkupasjonstiden skildret på en ny måte fra en ukjent vinkel, sier Ugelvik Larsen.

Bokens omslag (foto: Sofie Gran Aspunvik)

Borgersrud mener derimot at dagboka ikke inneholder ny informasjon.

— Dette er ting vi har sett før, dagboka tilfører ikke debatten noe nytt, men virker heller forvirrende, sa han.

Ugelvik Larsen er ikke enig.

— Dagboka tilfører historieforståelsen av perioden mye nytt, blant annet sier den noe om hvor smertefritt okkupasjonen av Bergen gikk til, i forhold til i Oslo. Håpet om samarbeid mellom sivile nordmenn og okkupasjonsmakten var lenge til stede blant bergensere, men det er tydeligvis fortsatt et vanskelig tema for mange.

Beundret Hitler

Heinrich Christen var overbevist nazist, noe han gir sterkt uttrykk for i boken som er adressert til hans to barn, Jörn-Heinrich og Margit. Christen beundret Adolf Hitler, og sier i dagboken at det er menneskene lenger ned i hierarkiet under Hitler, deriblant Terboven, som ødelegger for Wehrmachts fremgang.

— Dette er en typisk tankegang hos tilhengere av ekstreme regimer. Mange mente, som Christen, at kjernen i ledelsen var karismatiske, velmenende og kloke mennesker, men at personer nedover på rangstigen var ubrukelige, sa Ugelvik Larsen

Til Borgersruds etterlysning av analyse og kildekritikk, hadde Ugelvik Larsen følgende å si:

— Fotnoteapparatet, sammen med for- og etterordet, utfyller og kommenterer Christens påstander, og målet er at alt dette som helhet kan gi et bilde av hvem Heinrich Christen var. Ja, han var nazist, men han var også et tenkende menneske som i dag kan si oss noe vesentlig om krigstiden. Det er også viktig å se på hva Christen har unngått å skrive om, som for eksempel tortur og behandlingen av krigsfanger. Det kan si oss like mye som det som står skrevet sort på hvitt, sa Ugelvik Larsen.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

Et par gjennomgangstemaer pekte seg ut; blant dem var fokuset på de ulike følelsene filmen vekket og filmens status som et historisk dokument. Skuespilleren Christian Rubeck ble intervjuet i Aftenpostens nettmagasin Oslopuls, og uttalte at Max Manus var “en film gutter kan gråte til.” Selve filmpremieren ble behørig dekket av mediene, og da spesielt hovedpremieren i Oslo hvor kongeparet deltok. Etter filmen uttalte skuespiller Nicolai Cleve Broch at han hadde sett kong Harald felle en tåre under fremvisningen, og resultatet av denne uttalelsen var overskriften “- Tårene rant da Kongen så Max Manus”. Koblingen mellom Max Manus og følelser hadde antatt rojale dimensjoner. Det var også i stor grad følelser knyttet til andre verdenskrig, samt debatten om sammenblanding av historie og emosjoner, som skulle komme til å bli en sentral del av diskursen rundt filmen og resepsjonen av den.

Aksel Hennie som Max Manus (foto: www.maxmanusfilmen.no)

Stormfulle følelser preget også debatten i forkant av filmen, som langt på vei ble startet av Erling Fossens innlegg i Aftenposten den 14. desember. Her hevdet Fossen, i lett rabulistisk stil, at motstandsbevegelsen ville bli hevet opp til “gullkalvstatus” av Max Manus-filmen. I en nesten mytifisert norsk krigshistorie var skurke- og helterollene klart fordelt, mente Fossen. Vanskelige spørsmål om den norske krigsinnsatsen skulle helst ikke stilles.

Reaksjonene lot ikke vente på seg, og dagen etter var Fossens innlegg heftig debattert. Motinnlegg, nettmøter og bloggdiskusjoner florerte. Mange stilte seg negative til Fossens uttalelser, og motstandsmannen Gunnar Sønsteby skrev et svar til Fossens kronikk under overskriften “NS-argumentasjon”. Sønsteby mente Fossens kronikk var en nedvurdering av motstandsfolkenes innsats under krigen, og han påpekte også at han syntes kvaliteten på Fossens innlegg var slik at Aftenposten burde ha kvalitetssikret det bedre. Sønsteby fikk støtte av historikere som Arnfinn Moland og Berge Furre, som begge sa seg enig i at kvaliteten på Fossens kronikk var under pari.

Debatten som fulgte fokuserte i stor grad på motstandsfolkenes innsats under krigen og hvorvidt Fossen i det hele tatt visste hva han snakket om. Nær sagt ingen tok opp Fossens poeng om spillefilmen Max Manus’ potensielle påvirkning på historieoppfatningen. Snarere ble filmen i stor grad presentert som en sentral del av historieformidlingen. Aksel Hennie, som spiller Max Manus, bedyret selv viktigheten av film i forhold til bevisstheten om historiske hendelser i et intervju med Bergens Tidende, der han uttalte: “Det er viktig å lage historiske filmer. Med Max Manus er vi med på å synliggjøre en norsk helt overfor nye generasjoner. Kanskje blir resultatet at ungene løper rundt i skogen og leker norsk krigshistorie.” Lignende uttalelser ble ytret av filmens produsent John M. Jacobsen ved starten av filminnspillingen: “Det er ikke så lenge siden Norge var okkupert. For dem som er i 20-årene kan det kanskje virke sånn, men flere vil huske at dette var en tid da nordmenn levde helt annerledes.”

Et interessant aspekt ved avisenes retorikk var bruken av uttrykket ”gjenskapelsen av historien.” I en artikkel i Dagbladet om de visuelle effektene i filmen ble det lagt vekt på at skipet Donau ble “gjenskapt” og “gjenoppbygget.” Artikkelen sikter til konstruksjonen av digitale spesialeffekter i filmen, men språket impliserer at skipet Donau og krigens Oslo på et vis har blitt vekket til live igjen. I en annen artikkel i Dagbladets Magasinet betegnes filmen som en “tidsmaskin.” Lignende språkbruk formidler Aftenposten under overskriften “Oslogjengen er her,” og støtter dette opp med uttalelser fra Gunnar Sønsteby og Tikken Manus om at “akkurat slik var det.” Gjennom dette gis Max Manus en rolle ikke bare som spillefilm, men som et realistisk tidsvitne, nær sagt et visuelt historisk dokument.

Fokuset på realisme kan på mange måter sies å være et genretrekk ved krigsfilmen, og det er derfor ikke rart at det fremkommer i forbindelse med Max Manus. Tidlige norske krigsfilmer, slik som Kontakt! (1956), averterte med at den ble ”så vidt mulig innspilt der hendelsene fant sted”, og et ledd i filmens påståtte realisme var at motstandsmennene så langt som råd var ble spilt av seg selv. Veteraner i rollen som seg selv var et sentralt aspekt også i Kampen om tungtvannet, hvor i tillegg filmens voice over ble lest av Hartvig Kiran, som sammen med Toralv Øksnevad og Olav Rytter hadde vært radiostemmene fra London under krigen. Dette, kombinert med filmens nesten Filmavis-aktige visuelle stil, kan ligge til grunn for at Kampen om tungtvannet enkelte steder blir listet som en dokumentar, selv om tilstedeværelsen av Henki Kolstad i en sentral rolle burde være en grei indikasjon på filmens status som spillefilm.

Sabo­tø­rene i aksjon på Oslo havn (foto: Fil­mens nett­si­der)

Jakten på mest mulig realisme var også en av hovedgrunnene til at de nyere og internasjonale krigsskildringene Saving Private Ryan (1998) og Band of Brothers (2001) sendte skuespillerne på “bootcamp” (rekruttskole), samt inkluderte historiske artefakter som ekte uniformer og våpen i filmproduksjonen. Ingen av disse grepene var opplagt synlige i det ferdige resultatet, men var derimot sterkt til stede i promoteringsmaterialet. En lignende bootcamp ble arrangert for skuespillerne i Max Manus med begrunnelsen at den bidro til å sammensveise skuespillerne på samme måte som medlemmene i Kompani Linge hadde vært. I tillegg ble enkelte av skuespillerne delvis valgt fordi de lignet på de historiske personene de skulle gestalte, og denne likheten ble så understreket av filmens reklamemateriell som simulerte 1940-talls bilder av skuespillerne og sidestilte disse med faktiske fotografier av de historiske personene. Disse bildene inngikk så som en del av filmens nettside og rulletekst. Historien ble således forsøkt gjenskapt både via handling og visuell etterligning.

I boka om filmen skildres en historie fra innspillingen på Karl Johan:

Da Christian [Rubeck] spurte ham [en gammel mann som tilfeldigvis kom gående forbi innspillingen] om hvordan det var å se naziflagget vaie på toppen av Stortinget, tittet den gamle mannen opp, og med det samme kom tårene spontant. Han hadde ikke sett flagget før da. ”Det er klart at når man møter mennesker som reagerer på den måten, får man en klump i halsen. Man får større respekt for den historien vi er i ferd med å fortelle”, sier Aksel Hennie. ”Da jeg vokste opp, lærte jeg ingenting om dette på skolen. Derfor er det så utrolig viktig at vi lager denne filmen slik at unge i dag skjønner hva deres besteforeldre gikk igjennom. Det er ikke så lenge siden ”, fortsetter han.

Her betones igjen filmens gjenskapende og formidlende kvaliteter, og igjen blir de satt i en klar forbindelse med spontane og sterke følelsesmessige reaksjoner. Både kongens og den tilfeldige forbipasserendes tårer ble fremhevet som naturlige og passende reaksjoner på filmen. At Max Manus og andre krigsfilmer blir tillagt en status som historieformidlere kan både Fossen-debatten og argumentasjonen sentrert rundt en ønsket realisme sees som bekreftelse på.

Stor­tin­get som kulisse (foto: Fil­mens nett­si­der)

Derimot legges liten vekt på affekten og tårene, annet enn som en positiv validering av filmens realisme. Det emosjonelle aspektet ved spillefilmen Max Manus underargumenteres til dels til fordel for filmens selverklærte status som tidsvitne. Det faktum at historien Max Manus fremstiller er sterkt emosjonelt og subjektivt ladet, og at denne affekten opererer i det som må kalles et skjæringspunkt mellom virkelig og fiktiv historiefremstilling, belyses lite. Et interessant aspekt i så måte vil ikke nødvendigvis være hva som er en rett eller gal, objektiv eller subjektiv fremstilling, men snarere hvordan sammenstillingen av faktiske historiske hendelser og fiktive bilder fungerer i et gjensidig forsterkende forhold til hverandre. Åpenbart ansees filmen Max Manus, en fiktiv fremstilling, å kunne frembringe emosjonell resonans og økt forståelse i forhold til faktiske historiske hendelser.

I en stor del av denne fremstillingen tillegges synet og den visuelle gjenskapningen en sentral, nær sagt performativ rolle. Det var da kong Harald så filmen tårene etter sigende kom, og det var synet av hakekorsflagget på Stortinget som fikk den tilfeldig forbipasserende til å gråte. Det er da også på det visuelle området at kravet til en historisk korrekt framstilling synes å være størst. Både i en dokumentar om produksjonen av Max Manus samt i boka om filmen forklarer regissørene og manusforfatteren at de ved mange anledninger måtte foreta det de kaller ”narrative eller dramaturgiske grep” da de adapterte historiske hendelser til film. Lignende grep blir ikke fremhevet i forhold til det visuelle, hvor snarere argumentene går i motsatt retning og betoner filmens nesten mimetiske likhet med Oslo anno 1940-tallet. Det er videre disse mimetiske bildene som ansees som sentrale i frembringelsen av tårer og andre emosjoner.

Da de historiske faktaene rundt personen Max Manus og andre hendelser fra krigen er tilgjengelige i utallige bøker og således godt kjent, er det verdt å spørre seg hvorfor filmen tilskrives en slik avgjørende rolle i formidling om og påstått gjenskapning av hendelser under krigen, og påfølgende emosjonelle reaksjoner på disse. Erling Fossen frykter dem, kong Harald gripes av dem og filmens promoteringsmateriale baserer sine argumenter om filmens legitimitet på dem.