For seks år siden, under et av mine mange besøk i Kabul, møtte jeg en ung amerikaner. Han var jurist, og på spørsmål om hva han arbeidet med, svarte han “I’m writing the Constitution of Afghanistan.” Sikkert er det at under Karzais første regjering satt det amerikanske rådgivere i alle departementer som skulle ”skape demokrati” i landet. Men hvor forankret blir et lovverk i folket hvis prosessen skjer på denne måten? Med sine henvisninger til religiøse tolkninger, er den afghanske grunnloven uansett et kompromiss mellom moderne demokratitenkning og en langt mer autoritær tenkemåte.

Fengselsdommer og fatwa

I januar 2008 ble den unge journaliststudenten Seyed Pervez Kambakhsh (23) dømt til døden av provinsretten i Mazar-i-Sharif. Han var anklaget for å angivelig laste ned en artikkel fra Internett som var kritisk til Koranens kvinnesyn. I ettertid har Kambakhsh sagt at han ble torturert til å tilstå. I Mazar ble han nektet retten til advokat, og hele saken var ifølge mange observatører en farse. Etter stort nasjonalt og internasjonalt press ble dommen i oktober i fjor omgjort ved appelldomstolen i Kabul; ikke til frifinnelse, men til 20 års fengsel.

Seyed Kambakhsh intervjuet i fengselet (stillbilde fra video, Reportere uten grenser)

I fjor ble Ahmed Ghous Zalmay og kollegaen Mulla Qari Mushtaq også dømt til 20 år bak murene for å ha publisert en dari-oversettelse av Koranen uten å gjengi den arabiske teksten. De to sitter ennå fengslet, og Amnesty International har nylig gjentatt kravet om at de to må settes fri.

I februar i år ble avisen Payman stengt og redaktøren kortvarig fengslet for å ha brakt en ”blasfemisk” artikkel. Ulema (det religiøse rådet) i Afghanistan utstedte en fatwa mot avisen for artikkelen, som handlet om en bulgarsk kvinne som stilte tvil ved alle profetier, inklusive de kristne og muslimske. Den øverste dommeren uttrykte at Afghanistan ikke tåler antiislamsk propaganda. Payman trykte dernest unnskyldninger for å redde avisens skinn.

Reporter i amerikansk fengsel

Den unge reporteren Jawed ’Jojo’ Ahmed, stringer for kanadisk TV, opplevde å bli arrestert, ikke av sine landsmenn, men av kanadiske soldater, og overlevert til amerikanerne. Fra oktober 2007 satt han bak lås og slå i det USA-kontrollerte fengslet ved Bagram-basen utenfor Kabul. Det hører med til historien at AIHRC, den afghanske uavhengige menneskerettsorganisasjonen, ledet av tidligere kvinneminister og visepresident i Afghanistan Dr. Sima Samar, gjentatte ganger har prøvd å få adgang til fangene i Bagram uten å lykkes. Amerikanerne har stilt krav som det er umulig for organisasjonen å godta, fortalte hun undertegnede under et besøk i 2007, og en av hennes kolleger bekreftet dette i mai 2009.

Ahmed ble løslatt i september 2008, og kunne da fortelle kolleger fra inn- og utland at han var nektet adgang til advokat og ble torturert i fengslet. Han erklærte at han ville skrive bok om erfaringene sine. Det rakk han ikke. Under et opphold i Kandahar, 10. mars i år, ble han drept av to menn på motorsykkel. Myndighetene var raske med å erklære at Taliban sto bak drapet, mens andre kilder holder dette mer åpent. Kan han ha blitt drept fordi han bar på ubehagelige sannheter?

Ifølge anklagen ble ’Jojo’ tatt til fange fordi han hadde telefonnummer og adresser til noen Taliban-kontakter på seg da han ble arrestert. Afghanske journalister møter sanksjoner om de vil intervjue representanter for Taliban. Utenlandske medier er like fullt ofte interessert i å vite hva ulike representanter for denne bevegelsen mener. Adressene kan med andre ord ha vært i Ahmeds besittelse på grunn av hans journalistiske arbeid for kanadiske medier.

Truet på livet i parlamentet

Politiske ytringer er slett ikke helt frie i det afghanske parlamentet, Loia Jirga. Den unge parlamentarikeren Malalai Joya ble i 2007 utvist etter å ha kommet med ganske direkte anklager mot krigsherrene som utgjør et konservativt tyngdepunkt i forsamlingen. Hun sammenlignet den ved et tilfelle med en zoologisk hage, men tok seg inn ved å si at det kanskje var en fornærmelse mot dyrene.

Malalai Joya — modig politiker (foto: Elisabeth Eide)

Harsk språkbruk? Det mente flere av hennes kolleger, men en gruppe demokrater og liberalere tok henne under sin beskyttelse da sinte krigsherrer kastet gjenstander og for åpen mikrofon truet med å voldta og drepe henne. Ingen av disse trusselprodusentene ble utvist. Joya var en av de representantene fra Farah-provinsen som fikk flest stemmer under forrige parlamentsvalg, men hun er nå ute av stand til å representere sitt folk og lever på hemmelig adresse. Der møtte vi henne i mai 2009, like etter USA-styrkenes bombing av to landsbyer i Farah (ulike kilder sier at mellom 90 og 150 sivile skal ha blitt drept). Hun viste bilder fra landsbyene, og mente at afghanerne langt fra får vite sannheten om slike krigshandlinger: — Mange historier blir ikke fortalt i sin fulle bredde. Mediene er forsiktige med å kritisere USA, sa hun.

Ny medielov

Det er ikke så underlig. I juni 2006 utstedte den nasjonale etterretningen en del retningslinjer for pressen. Selv om presidenten ikke har vedkjent seg disse, tyder praksis på at de har blitt anvendt ved en rekke anledninger. I disse heter det blant annet at ingen kan ha Talibans selvmordsangrep som hovedoppslag på nyhetene, en skal ikke komme med åpen kritikk mot den USA-ledete koalisjonen i landet og ikke bringe nyheter som svekker folks moral eller bruke ord som ”krigsherre”. Dessuten er det som nevnt over ikke tillatt å intervjue representanter for Taliban eller Al Qaida.

En ny medielov — som ikke må forveksles med forordningene nevnt over — har lenge vært på trappene, men den er ikke ratifisert av presidenten. Loven har ifølge menneskerettsaktivister flere positive trekk. Den åpner for individer som vil drive uavhengige aviser, radio- og TV-stasjoner og foreslår at den statsdrevne radio- og TV-kanalen RTA blir regulert som Public Broadcaster (allmennkringkaster). På den annen side inneholder loven også passuser som at ingen kan skrive eller si noe som går mot ”nasjonale interesser”.

At president Karzai ikke ratifiserte loven før valget, kan bunne i at han hadde svært god støtte av RTA i valgkampen. En undersøkelse av TV-kanalen de siste ukene før valget, viste at han fikk 66 prosent av dekningen, mens rivalen Abdullah oppnådde 10 prosent. I radiokanalen var forholdstallet 92 – 1 prosent mellom de to. I skrivende stund hagler det med anklager om valgfusk.

Medielovens skjebne er ennå uviss. Men om det er opp til den konservative koalisjonen av krigsherrer og stammeledere som har støttet Karzai å avgjøre hva som er ”nasjonale interesser”, er framtidsutsiktene for friheten til å ytre seg i afghanske medier mørke. Afghanske journalister kan fortelle om trakassering, arrestasjoner, ministre som har gitt dem en ørefik eller kommet med trusler. Den populære TV-kanalen Tolo TV, som har vist seg uavhengig og kritisk, har vært truet ved flere anledninger.

I valgkampens hete

Men det er ikke bare kjente kanaler i hovedstaden Kabul som får føle trykket. Slik uttrykte en reporter fra den sentrale Ghazni-provinsen seg til Amnesty International like før valget den 20. august (min oversettelse):

Folk fra Karzai-kampanjen ringer meg og andre journalister og truer oss hvis vi rapporterer om korrupsjon eller andre gale ting Karzai-regjeringen gjør. Taliban og andre grupper kontakter meg og truer meg, de sier jeg må stoppe å skrive positive nyheter om valget, for de vil ikke at folk skal støtte valget. Jeg er fanget mellom disse to sidene.

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan har gjort det vanskelig både for afghanske reportere og deres utenlandske kolleger å dekke valget i august på en tilfredsstillende måte. Vanskelig, men ikke alltid umulig. Noen våger, stadig vekk. Den presidentkandidaten som i skrivende stund ifølge afghansk valgopptelling ligger på tredje plass, Ramazan Bashardost, (kjent som anti-korrupsjonskandidaten), kunne på selve valgdagen stå fram på Tolo TV og anklage myndighetene ved å vise fram en renskrubbet finger. Det var den fingeren som ifølge valgledelsen skulle beholdt blekkfargen i minst fjorten dager. Slik brukte han ytringsfriheten sin i et modig medium.

Ved siden av diskusjoner om flere soldater og strategier er det viktig at vi innser hva slags stat det er vi hjelper til med å skape. Det afghanske paradokset er tydelig illustrert med Sayed Parwez Kambakhsh, den 23 år gamle journaliststudenten i Nord-Afghanistan som er dømt til døden for blasfemi.

“Rettferdigheten vil seire,” forsikret president Hamid Karzai USAs utenriksminister da hun trakk frem saken under et møte i Kabul 7. februar. Dette ble tolket som et stilltiende løfte om å løslate Parwez. Men for de av oss som har tilbrakt litt tid i Afghanistan, var ordbruken illevarslende. Basert på all erfaring har vi ingen garanti for at det afghanske begrepet om rettferdighet er noe vi kan akseptere eller leve med.

Detaljene rundt denne saken er både intrikate og banalt enkle. Parwez er beskyldt for å ha lastet ned og distribuert en artikkel fra internett som inneholdt kritikk av islamsk syn på kvinners rettigheter. Hans bror Sayed Yaqub Ibrahimi står fast på sitt syn om at disse religiøse anklagene framsettes for å skjule en politisk forfølgelse av ham selv. Han har lenge rapportert om “krigsherrenes” overgrep nord i Afghanistan, og dette er hevnen.

Den gode nyheten er at det er lite sannsynlig at Parwez blir henrettet. All oppmerksomheten rundt rettssaken og dommen har lagt så stort press på myndighetene at alle forsøk på å fullbyrde dommen ganske sikkert vil bli stoppet.

Den dårlige nyheten: det er også lite sannsynlig at han vil bli frifunnet. Anklagene mot ham er for alvorlige og det afghanske aggresjonsnivået så høyt at man ikke kan tillate at saken bare forsvinner.

Det som står på spill her er mer enn skjebnen til en ung mann. Verden må ikke ignorere det faktum at arrestasjonen og fengslingen av Parwez ikke er et unntak eller en villfarelse. Saken er et symbol på de sentrale selvmotsigelser som finnes i hjertet av det afghanske rettsvesenet. Den er en advarsel om hvilken vei utviklingen i landet er i ferd med å ta.

Bonn-avtalen fra 2001 skapte et løst rammeverk for å omforme et tilbakestående og krigsherjet land. I løpet av fire år, med lite penger og innsats, skulle Afghanistan bli et velfungerende demokrati. Når denne demokratiseringsprosessen var i gang kunne USA med letthet rette oppmerksomheten andre steder, for eksempel Irak.

Seks år senere er det tydelig at man gjorde en stor feilvurdering. Grunnloven som skulle bli en milepæl på veien mot en demokratisk stat inneholder en tidsinnstilt bombe. Denne vil kunne føre til at saker som den til Parwez Kambakhsh vil bli faretruende vanlige.

Artikkel tre i den afghanske grunnloven sier: “I Afghanistan kan ingen lov stride mot de trosbestemmelser som ligger til grunn i den hellige religion islam”.

Denne ene setningen opphever all den påfølgende og høystemte retorikken som garanterer religionsfrihet, ytringsfrihet og en fri presse. Hvis ulemaen eller rådet av religiøse skriftlærde får lov til å tolke islam etter eget forgodtbefinnende, kan nesten enhver handling, uttalelse eller artikkel bli ansett som et lovbrudd.

Bare spør Ghaws Zalmai, en kjent journalist som prøvde å publisere Koranen i en ny oversettelse på det lokale språket. Noen setninger fornærmet ulemaen, og de konkluderte at verket var resultat av et sionistisk komplott. Ghaws Zalmai sitter nå i fengsel og venter på rettssak og dom.

Et annet lysende eksempel er Abdul Rahman. Han konverterte til kristendommen, og for to år siden mottok han dødsdommen for “frafall fra islam”. Han ble smuglet ut av landet i et diplomatisk redningstokt som ikke gjorde noe for å blidgjøre verken de lokale religiøse fundamentalistene eller de internasjonale menneskerettsaktivistene som forlangte av presidenten at han opprettholder en religionsfrihet garantert av loven.

Løsningen når det gjaldt Abdul Rahman var mer praktisk enn prinsipiell. Det samme vil antakeligvis skje denne gangen også.

USA gjør helt riktig når de krever at president Hamid Karzai viser nåde i saken mot Parwez Kambakhsh. Men krav om at han skal følge loven eller internasjonal standard glemmer eller helt overser hovedproblemet.

Der har forekommet alvorlige feil under rettsaken til Parwez, slik som manglende forsvarer, lukket rettssak og tvungen tilståelse, men det er ingenting ulovlig ved dommen han har fått. Afghanistans grunnlov tillater slike anklager og slike dommer.

Det er saken som må komme frem og bli behandlet.

Når det gjelder Parwez Kambakhsh, må Afghanistan velge om de vil bli et fullverdig medlem av det internasjonale samfunn eller forbli hengende i fortiden.

Det er lærerikt å merke seg at de to institusjonene som har ropt høyest på Parwez’ henrettelse er rådet av religiøse skriftlærde og Taliban.

Hvert år bruker USA og deres NATO-partnere store beløp og ofrer mange soldaters liv for å bekjempe nettopp Taliban og deres oppstand i Afghanistan.

Men hvis saker som denne ikke blir tatt et oppgjør med, vil resultatet bli en stat som ikke skiller seg vesentlig fra den Taliban-staten man kjemper mot. Så hva er da egentlig vitsen?

Om forfatteren og Institute for War & Peace Reporting
Jean MacKenzie er leder for Afghanistan-programmet til Institute for War & Peace Reporting (IWPR). Artikkelen ble opprinnelig publisert som del av IWPRs Afghan Recovery Report. Artikkelen er publisert her med godkjennelse fra IWPR. Oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø.

IWPR er en frivillig organisasjon med hovedkontor i London. Blant IWPRs prosjekter er opplæring av journalister og redaksjonell virksomhet med base i land og regioner som Irak, Afghanistan, Zimbabwe, Sentral-Asia og Balkan. Organisasjonen finansieres av stipender og donasjoner.

Demonstranter i Kabul mener at en henrettelse av Sayed Parwez Kambakhsh vil markere slutten på ytringsfrihet og demokrati i Afghanistan. Kambakhsh ble nylig dømt til døden for blasfemi.

Lange kolonner av mennesker marsjerte nedover Kabuls gater med portretter av journalist Sayed Parwez Kambakhsh i hendene. Det var nesten uvirkelig for meg å se så mange bilder av ham, båret frem av så mange hender. Parwez er min bror.

Det var bare litt over en uke siden en lavere rettsinstans i den nordafghanske provinsen Balkh hadde dømt Parwez til døden.

Dette vekket raskt oppmerksomheten til verdens medier, men for meg var det spesielt viktig at mine egne, afghanske menn og kvinner, arrangerte en demonstrasjon for min bror og for frihet. Protestdemonstrasjonen 31. januar ble organisert av Afghanistans Solidaritetsparti.

Mange av deltakerne fortalte meg at selv om de ikke kjente Parwez personlig, demonstrerte de for å beskytte ytringsfrihet og demokrati i Afghanistan.

Med slagord som “Lenge leve demokratiet!“og “Løslat Parwez nå!” varte demonstrasjonen nærmere to timer og endte opp foran portene til FN (United Nations Assistance Misson to Afghanistan). Her holdt demonstrantene en tale:

“Hvis myndighetene vil statuere et eksempel overfor de som er imot religion, hvorfor dømmer de ikke heller dem som slo spiker gjennom folks panner, de som stekte mennesker levende i store containere, de som skar menneskers bryst åpne eller utførte andre utilgivelige handlinger som voldtekt under islams banner.”

Denne talen refererer til en pågående debatt i Afghanistan om hvorvidt noen bør stilles til ansvar for de forferdelige brudd på menneskerettighetene som har skjedd gjennom de siste tiårene med krig i landet. Mange innbyggere vil like å se de verste forbryterne dømt, men president Hamid Karzai har innrømmet at han er maktesløs overfor “krigsherrene”, de paramilitære lederne som stod bak mesteparten av 90-tallets ødeleggelser.

Poenget demonstrantene ville frem til var: hvis slike store forbrytelser kan passere ustraffet, hvorfor retter da myndighetene sitt sinne mot en ung journaliststudent?

Mange av de tilstedeværende var også sinte på måten Parwez’ sak var håndtert. Han ble nektet adgang til advokat, retten ble samlet uten varsel på forhånd og dommen ble avsagt den 22. januar bak lukkede dører.

Parwez benekter å ha brutt blasfemiloven og nekter på det sterkeste for å stå bak nedlastingen av de sårende artiklene som sirkulerte på universitetet i Balkh hvor han studerte (se artikkelen Afghan Reporter Sentenced to Death for Blasphemy, 22. januar 2008).

“Hvis domstolen i Balkh har beviser mot Parwez, burde de legge dem fram for offentligheten,” sier den 19 år gamle kvinnelige demonstranten Nilab. “Rettssaken var ekstremt urettferdig og vi forlanger at dommen omgjøres. Parwez hadde ikke advokat og det er ikke engang klart hva han har gjort, så hvorfor skal han bli henrettet?”

Nilab ber verden om å reagere og sier: “Det internasjonale samfunnet bruker så mange penger på Afghanistan at de burde garantere ytringsfriheten her. De kan ikke la en uskyldig person dø”.

Atturahman, en annen demonstrant, gjentar Nilabs synspunkt: “Hvis Kambakhsh blir henrettet, er ideen om demokrati død i Afghanistan. Dagens myndigheter er i så fall ikke noe bedre enn det tidligere Taliban-regimet. Vi har ikke lyst til å gjennomgå det en gang til. Det er derfor vi demonstrerer for ytringsfriheten”.

Det har kommet gode nyheter i Parwez-saken. Overhuset i parlamentet har trukket tilbake sin støtte til domstolen og sier at deres første uttalelse var en “teknisk feil”.

“Senatet har ikke myndighet til å ta slike beslutninger. De må vente til en høyere rettsinstans har kommet med en avgjørelse. Vi ser på rettens beslutning som en politisk handling,” sier Atturahman.

Dødsdommen må opprettholdes i to nye og høyere rettsinstanser og deretter signeres av president Hamid Karzai om den skal kunne fullbyrdes.

Masoud Matin er talsmann for det afghanske Solidaritetspartiet. Han fortalte meg at hans parti støtter Parwez, da de er sikre på at dommen ikke er rettferdig: “Som alle demokratiske partier er vi pålagt å forsvare demokratiske verdier og ytringsfrihet. Kambakhsh er journalist og hans rettigheter har blitt tråkket på, derfor støtter vi ham”.

Matin fortsetter: “De som stod bak denne dommen forstår ikke islam. De forsøker å skape et bilde i resten av verden av islam som en forferdelig religion og Afghanistan som et forferdelig land”.

Dagen demonstrasjonen fant sted ble jeg nedringt av dusinvis av journalister som ville fortelle meg hvor takknemlige de var over omfanget og dekningen denne saken fikk. Særlig journalistene i Nord-Afghanistan var henrykte, de var de første til å demonstrere mot arrestasjonen av min bror. “Gud støtter oss i dag fordi vi har rett og Kambakhsh er uskyldig,” sier Jan Mohammad Habibi, en reporter for Killid radio i Balkh. “Folk har forstått alvoret nå og de støtter Kambakhsh”.

Harun Najafizada som er frilansjournalist i Balkh er også fornøyd med all støtten til Parwez.

Noen observatører fremhever hvor viktig det nå er at demonstrantene opptrer ekstremt forsiktig slik at de ikke provoserer og skader Parwez’ sak.

“Det er riktig at demonstrasjonene viser en stor offentlig støtte til Parwez. Tusenvis av andre støtter ham muligens også, men de kan ikke stå frem av frykt for egen sikkerhet,” sier Mohammad Nabi Aseer, en politisk analytiker i Balkh. “Men hvis ikke demonstrasjonene blir planlagt ordentlig og hvis demonstrantene går for langt med sine slagord, vil mullahene og islamistene kunne reagere voldsomt”.

“Det eneste viktige nå er å få journalisten frigitt. Kambakhshs liv er viktigere enn hvordan demonstrasjonene eller protestene utføres”.

Om forfatteren og Institute for War & Peace Reporting
Sayed Yaqub Ibrahimi er reporter for Institute for War & Peace Reporting (IWPR), basert i Mazar-i-Sharif. Artikkelen ble opprinnelig publisert som del av IWPRs Afghan Recovery Report. Artikkelen er publisert her med godkjennelse fra IWPR. Oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø.

IWPR er en frivillig organisasjon med hovedkontor i London. Blant IWPRs prosjekter er opplæring av journalister og redaksjonell virksomhet med base i land og regioner som Irak, Afghanistan, Zimbabwe, Sentral-Asia og Balkan. Organisasjonen finansieres av stipender og donasjoner.