I både bildene med planetene

i sammenlikningen mellom Nordpolen og USA,

og i bildene av den svinnende iskalott,

så vi at analogien var det understøttende tankemønster.

Men ser vi nøyere etter oppdager vi at de den retoriske funksjon varierer i de tre eksemplene. Beretningen om planetene skal vise at de er ens, og at det som skjer på den ene (Venus), følgelig kan ventes å skje på den andre. Selv om denne beretningen skaper et narrativ som indikerer hva som kan (vil?) skje i fremtiden, etablerer den ikke – som de to andre eksempler – en tilsynelatende ugjendrivelig utvikling. Den retoriske styrke ved å sidestille enkeltbildene som dem av iskalotten i 1980 og 2007, er at tilhørerne blir aktive med selv å (re)konstruere utviklingen i denne periode. Evnen til å vise bilder muliggjør dette. I tillegg kan en taler med digitale presentasjons teknologier både spille lyd og vise animasjon og levende bilder. Det gjør det mulig å skape en visuell kronologi, som har enda større nærhet og virker enda mer tvingende enn den som skapes av enkeltstående før-og-nå bilder.

Da Gore for eksempel skal beskrive betydningen av at utviklingsland har overtatt vestlige lands teknologi og måter å tenke på, viser han med en fotografisk animasjon utviklingen i Bolivias jungel. Det er ikke så lett å si hvordan filmen er skapt, men vi ser jungelen ovenfra, mens mer og mer av det grønne (trer og planter) forsvinner og områder legges øde. Samtidig markeres tidens forløp med årstall øverst til venstre, som løper fra 1975 til 2003 – jo nærmere vår tid, desto mer forsvinner og desto hastigere skjer det.

Ødeleggelsen følges av den ubehagelige lyden av skoghogst helt til vi når 2003, hvor vi for et øyeblikk vender tilbake til 1975, hvor alt igjen er grønt og vi kun hører fuglekvitter og dyrelyder. Men denne tilstand varer bare et kort sekund, før vi igjen er i 2003 og den infernalske lyden av maskiner og skoghogst er tilbake. Her inviteres tilhørerne ikke til å bidra med konstruksjonen av kronologien, men tvinges inn i den. Vi ser sekund for sekund, år for år, hvordan mer og mer skog forsvinner for øynene av oss. De levende bilder etablerer en ugjendrivelig kjensgjerning som understreker det akutte og presserende i situasjonen.

Samme type animert visuelle kronologi benytter Gore da han viser utviklingen i fiskeri fra 1950 til 2000. ”This is peak fishing in a few seconds”, sier Gore, og viser et kart over jorden hvor havet nesten utelukkende er blått.

Overskriften på bildet er ”Fisheries 1950–2000. Exploitation and Decline”. Animasjonen begynner og mens vi med årstall i nederste venstre hjørne beveger oss årtier frem mot 2000, blir mer og mer av havet farget rødt og deretter lyserødt. Den røde farge representerer ”Har-vest peak” og den lyserøde ”Post-Peak”.

Gore gir ikke mye forklaring til denne animasjonen, bortsett fra uttalelsen ”We have to stop this!”. Men det gjør neppe den store forskjell. Som ved animasjonen over skoghogst i Bolivia, ser tilhørerne at det røde – og uønskete – sprer seg ubønnhørlig ut over havet.

 Al Gore benytter i sitt foredrag mange andre av de muligheter som digitale presentasjonsverktøyer gir. Men visuell analogi og visuell kronologi, som jeg har behandlet i mine seneste tre blogginnlegg, er to av de mest dominerende i Gores presentasjoner og – vil jeg påstå – blant de mest retorisk effektive. Den visuelle analogien trekker på de samme retoriske kvaliteter som analogisk argumentasjon med ord, nemlig toposen[1] om at like enheter skal forstås og behandles likt, det som i argumentasjonsteori kalles for rettferdighetsprinsippet. På bakgrunn av dette bygger fremgangsmåten i analogisk argumentasjon på en sammenliknende relasjon, hvor det søkes tilslutning til noe usikkert, tvilsomt eller kontroversielt ved å fremstille det som likt med noe som ikke er like usikkert, tvilsomt eller kontroversielt.

Visuelle analogier i faste bilder kan utvikles til å fremkalle visuelle kronologier, hvor betrakteren inviteres til selv å (ferdig)konstruere utviklingen mellom bilder fra to forskjellige historiske tidspunkter. Visuelle kronologier i levende bilder viser slik utvikling som uomtvistelige og ugjenkallelige progresjoner. Disse progresjoner kan dessuten ha en narrativ karakter som muliggjør historier med nærvær, kausalitet og argumentasjon. Mens faste bilder primært synes å fremstille en utvikling fra et startpunkt til et sluttpunkt, indikerer visuell kronologi i levende bilder at den viste utviklingen vil fortsette i fremtiden.

Ved å utnytte DPTs bildepresenterende muligheter, kan en taler som Gore fremvise visuelle analogier og kronologier, som har mer ontologisk kraft enn sin verbale motpart. Fordi vi tydelig kan se det som blir beskrevet analogisk eller kronologisk, virkeliggjøres argumentet og saken. Bildene synes på samme tid å stadfeste at noe eksisterer og at noe skjer. Og ingenting er mer overbevisende en ”virkeligheten selv”.

Etter dette går han nå videre med å vise tre bilder, som stort sett ikke kommenteres, men som inviterer til at tilhørerne selv binder bildene sammen og skaper en kronologi ut fra det de allerede har sett. Først et bilde av en enorm isflate som smelter ned i havet. Så et bilde av et hus som er rast sammen fordi det ikke lengre har noen støtte under seg.

Endelig spiller Gore en kort film som under teksten ”Daniels Harbour. April 2007” viser et hus som faller ut over et stup.

Bildene blir kun fulgt av ordene: ”Already, around the Arctic circle… – this is a famous village in Alaska. – This is a town in Newfoundland. Antarctica.” Men forstått ut fra Gores tidligere ord synes sammenhengen — og dermed argumentet — klart: Isen smelter (første bilde), det betyr at hus — menneskelig sivilisasjon — faller sammen og ryker ut over kanten og rett i stupet (andre og tredje bilde).

Hele denne delen kunne egentlig ha vært gjennomført med ordene: ”Isen på Nordpolen smelter, mye is forsvinner og utviklingen går fortere nå enn tidligere. Det kan bety at f.eks. hus vil falle sammen.” Men som allerede antydet har bruken av bilder og grafikk en rekke retoriske fordeler. På samme tid fungerer de som bevis for faktuelle forhold og gjør disse forhold levende og nærværende. Samtidig gir de tilhørerne mulighet for selv å være aktiv i fortolkningsprosessen ved å stykke bildene sammen til et helhetlig narrativ. Endelig, slutter narrativet ikke med omstendighetene tilhøreren faktisk kan se (”dokumentert”) på bildene; det inviterer også til at de fortsetter historien inn i fremtiden. En mengde is tilsvarende USAs geografiske område er ikke forsvunnet, men kronologien i narrativet legger opp til at det er presist hva som vil skje (jf. del 1 i denne serie om Visuell argumentasjon i digitale presentasjoner).

Etter å ha etablert og levendegjort den svinnende iskalott som en foruroligende kjensgjerning, går Al Gore videre med en ”Tale of two planets”. Jorden og Venus har presis samme størrelse, beretter han, og de har den samme mengde kullstoff (karbon). Men forskjellen er at her på jorden har kullstoffet over tid blitt trukket ut av atmosfæren og avleiret i jorden som kull, olje, naturgass og så videre; men på Venus er det meste av kullstoffet atmosfæren. Forskjellen er at mens vår temperatur gjennomsnittlig er 15 grader celsius, er gjennomsnittet på Venus 457 grader.

Dette er relevant, sier Gore ironisk, ”i forhold til vår nåværende strategi med å ta så mye kullstoff ut av jorden så fort som mulig og føre det ut i atmosfæren”. Samtidig viser han et lysbilde av planeter sett overfor solen. Hvite bokstaver og røde tall markerer at jorden har 59 grader Fahrenheit (15 celsius) og Venus 855 (457 celsius). Bildet viser altså to planeter som er like store og som derfor burde ha samme temperatur.

Når Venus er så mye varmere, må det følgelig være fordi kullstoffet på denne planeten er i atmosfæren. Noe vi altså er på vei til å gjøre, hvilket vil føre til at jorden blir like varm som Venus.

Den retoriske og pedagogiske fordelen med bildet er at vi med egne øyne kan se at klodene er like store — og derfor sammenliknelige. Men samtidig inviterer bildet til motargumentasjon fordi det er tydelig at Venus ligger mye tettere på solen. En oppmerksom tilhører kan derfor forventes å tenke at dette er grunnen til varmen på Venus. Men slik er det ikke, forsikrer Al Gore, og ”beviser” det visuelt ved å tilføye Merkur mellom Venus og solen. Selv om denne planeten er enda tettere på solen er bare en tredjedel så varmt — kun 167 grader celsius.

Som i parallelliseringen mellom Nordpolen og USA fungerer den visuelle sidestillingen mellom Jorden og Venus som analogisk argumentasjon, som inviterer tilhørerne til selv å konstruere argumentet og som samtidig tilbys å se ”kjensgjerningene” med ”egne øyne”.

Siste del i denne serie vil se nærmere på hvordan digitale presentasjonsteknologiers kapasitet til å spille lyd og levende bilder gjør det mulig å skape en visuell kronologi, som har enda større nærhet og virker enda mer tvingende enn den som skapes av enkeltstående før-og-nå bilder. Don’t go away. We’ll be right back, after this short break!

Men digitale presentasjonsteknologier har også visse fordeler — de kan tilby muligheter som talere ikke tidligere hadde til rådighet. En av disse muligheter er visuell argumentasjon ved hjelp av bilder. Fordelt på tre blogginnlegg skal jeg med utgangspunkt i et foredrag av Al Gore illustrere slik visuell argumentasjon og vise hvordan det virker.

I sine foredrag har Al Gore med humoristisk selvironi ofte introdusert seg ved å si ”I am Al Gore, and I used to be the next president of the United States of America”. Etter han sluttet som visepresident har han kjempet for miljøet med sitt berømte Keynote-foredrag som det viktigste våpen. Foredraget ble det sentrale omdreiningspunkt i den Oscar-vinnende filmen ”An Inconvenient Truth” (2006). Sammen med organisasjonen Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), mottok Gore i 2007 Nobels fredspris for sitt arbeid med å opplyse om miljøendringer og foreslå løsninger.

Gjennom tre blogginnlegg skal jeg illustrere hvordan Gore i et foredrag for TED mars 2009 på effektiv vis benytter grafikk og fotografiske billeder til å argumentere. Vi skal se hvordan Gore benytter sin Keynote-presentasjon til å argumentere via visuelle fremstillinger av analogi og kronologi.

Det er verdt å notere seg at Al Gore — som en dreven foredragsholder og bruker av DPT — ikke begynner med å vise lysbilder, men i stedet innleder med å holde seg til det talte ordet. Det bruker han til å skape velvilje og interesse hos tilhørerne ved å rose TED, tidligere foredragsholdere, og tilhørerne. Han forteller om sin visjon og styrker sin ethos gjennom selvironiske bemerkninger. ”Jeg har forsøkt å fortelle om dette i mange år”, sier Gore. ”Det ble jeg minnet om for nylig, da en kvinne gikk forbi mitt bord”. Hun var i 60-årene beretter han: ”hun så på meg og sa ”Vet du, hvis du farget ditt hår mørkt, så ville du se ut presis som Al Gore””. Først etter mer enn fem minutter viser han det første lysbilde.

Karakteristisk ved Al Gores presentasjoner er at han benytter bilder til å argumentere og føre bevis. Han bruker diagrammer og grafikk, hvor tallene fungerer som dokumentasjon for verdens tilstand, og han fremviser bilder som dokumenterer at noe er tilfellet. To strategier er typiske for hans presentasjoner og særlig velegnet for digitale presentasjoner — de er manifestasjoner av de visuelle muligheter som digitale presentasjonsverktøyer tilbyr. Den første kaller jeg for visuell kronologi. Her brukes bilder eller grafikk til å vise den kronologiske utvikling av noe, i dette tilfelle av eksempelvis Nordpolen som blir mindre og mindre. Den annen strategi er visuell analogi, hvor Gore for eksempel viser hvor mye is som faktisk har forsvunnet fra Nordpolen og analogisk illustrerer hvor mye av USA som ville bli borte, hvis en tilsvarende del av den amerikanske landmasse forsvant.

Etter sin introduksjon viser Gore et bilde av jorden sett fra rommet, men som et signal om hva som vil komme, mangler isen på Nordpolen. Så går han tilbake i tid: ”28 years ago, this is what the polar ice cap — the North Polar ice cap — looked like at the end of the summer at the fall equinox.” Lysbildet viser jorden i 1980 med is over hele Nordpolen.

Nordpolen, 1980.

Gore forteller at han sist høst tok til ”Snow and Ice Data Center in Boulder, Colorado” og har talt med forskere i Monterey på ”Naval Postgraduate Laboratory”, hvoretter han slår fast: ”This is what’s happened in the last 28 years.” Deretter viser han et bilde av Nordpolen fra 2007. Det er tydelig at en mengde is nå er forsvunnet.

Nordpolen 2007.

Bildene fremstår som dokumentasjon for to kjensgjerninger som sammen danner en visuell kronologi, det vil si en kronologisk utvikling vi kan observere: Isen forsvinner. Fordi Gore ikke bare påstår dette, men faktisk viser det, fremstår bildene som ugjendrivelig bevis for en utvikling. Samtidig gir de en god fornemmelse av størrelsen av denne utviklingen. Etter at dette er ”dokumentert” med pseudo-dokumentariske bilder av isen, styrker Gore eksistensen av utviklingen ved hjelp av en grafisk representasjon (”Northern Hemisphere Sea Ice Extent”). Med tall og kurver slår den visuelt fast at isens omfang for hvert år blir mindre og mindre, og at forminskningen fikk en særlig drastisk utvikling bare et år tidligere (altså i 2008). Samspillet mellom ord, bilder og grafikk skaper tung argumentasjon for at isen faktisk forsvinner og at det går fortere og fortere.

Forsvinnende is? Gores grafiske argumentasjon.

For å gi en enda tydeligere fornemmelse av hvor mye is som er forsvunnet, fremstiller Gore nå en visuell analogi som sammenlikner området med USA. Iskalotten på Nordpolen, forteller han, er geografisk på samme størrelse som USA, hvis man trekker staten Arizona fra. Og den mengde som forsvant i 2005 tilsvarer alt øst for Mississippi og etter 2005 er enda mer forsvunnet. På lysbildet kan vi se at det faktisk er tilfellet. En blå farge dekker mer og mer av henholdsvis iskalotten og USA og illustrerer derved hvor stor mengde is som forsvinner. Det lille som er tilbake, sier Gore, kan være vekk allerede om fem år. Og tilhørerne forstår at det ville svare til at USA var vekk i løpet av bare fem år.

Gore går komparativt.

Så langt, så godt. I et kommende blogginlegg om visuell argumentasjon i digitale presentasjoner, vil jeg gå videre med Al Gore, for tydeligere å vise hvordan visuell kronologi kan bidra til å skape argumentative narrativer — fortellinger som overbeviser.