Bakgrunnen for beslaget var at Televerkets avdeling på Hamar hadde rapportert om at slikt utstyr var i bruk uten at konsesjon var gitt, og at forhandleren dermed hadde overtrådt telegrafloven, som hadde stått urørt siden 1930. Den inneholdt forbud mot å eie eller være i besittelse av «avsendere og mottakere av meddelelser, toner, tegn, billeder og lignende ad elektronisk vei», så lenge utstyret ikke var tillatt gjennom kringkastingsloven.

Derfor var de 123 utenlandske tv-kanalene som innen utgangen av 1984 var gjort tilgjengelig via den nye parabolteknologien, ulovlige å motta, med hjemmel i en 85 år gammel bestemmelse. 

Ny infrastruktur for offentligheten 

Da Stortinget bare noen måneder etter aksjonen på Gjøvik åpnet for salg og bruk av parabolantenner for mottak av utenlandske fjernsynsprogrammer, ble avgjørelsen karakterisert som «eit av dei viktigaste mediepolitiske vedtaka den seinare tid» (Haakon Blankenborg, Ap, Stortinget, 1984). 

Selv politikerne som stemte for lovendringen, var overrasket: «Hvis noen hadde fortalt meg for bare kort tid siden at en enstemmig samferdselskomite ville gå inn for den nå foreslåtte tillatelsen for privatpersoner til fritt å kjøpe parabolantenner, ville jeg trodd vedkommende hadde sett for mange science fiction-filmer på Sky Channel», uttalte Anders C. Sjaastad fra Stortingets talerstol. 

Dette var langt fra en overdrivelse. Den teknologiske infrastrukturen som tegnet opp de geografiske og kulturelle grensene for vår offentlighet, ble i løpet av svært kort tid endret for godt. 

Kringkastingsmonopolet hadde vart i nesten femti år. I disse tiårene hadde først NRKs eneste radiokanal, og så NRKs eneste tv-kanal, vært sentrale, samlende deler av offentlighetens infrastruktur. Alle som lyttet til radio eller så tv, opplevde det samme. Hvis noen på jobben diskuterte en tv-debatt fra dagen før, kunne det bare dreie seg om én debatt. Refererte en klassekamerat til en spenningsserie, ja, så var det ikke tvil om hvilken serie det var. Den felles referanserammen kringkastingen hadde skapt – både politisk og kulturelt – kom til å miste noe av sin kraft utover på 1980-tallet.

Liberaliseringens tvetydighet 

Kringkasting i Norge var ikke-kommersiell, nasjonal, og underlagt politiske krav til programprofil og ‑innhold. Monopolet gikk i oppløsning som følge av helt motstridende krefter. 

Nedenfra kom lokale initiativer, gjerne knyttet til utdanningsinstitusjoner, til nynorskbevegelsen og til menigheter. Disse ønsket å bruke kringkastingsmediene i det lokales tjeneste. Utenfra kom internasjonale initiativer, som beskrevet av Aps representant Haakon Blankenborg: 

«Opninga for dei såkalla parabolantennene for individuelt mottak av utanlandske fjernsynsprogram frå satellitt vil endre fjernsynstilbodet for mange nordmenn. Eg skal ikkje gi meg inn på ei vurdering av kvaliteten på det ein da kan ta imot etter det nye regelverket. Eg skal i denne samanhengen berre nøye meg med å slå fast at det er sterkt «blanda drops» som vil falle ned midt iblandt oss. Men på same tid er det også ei demokratisering vi no er vitne til, ei demokratisering i den forstand som komiteen er inne på, nemleg at større delar av landet no kan nyte godt av dei tilboda frå utlandet som finst, på godt og vondt.» (Stortinget, 1984)

Ap-representanten satte her ord på liberaliseringens tvetydighet: en skepsis til frislippet, en frykt for hva som nå kunne ramme publikum og hva det kunne føre til, men samtidig et uttalt håp om demokratisering, om spredning til alle. 

Håpet om demokratisering var i debatten ikke minst knyttet til framveksten av nye stemmer i distriktene, som kontrast til NRKs sentraliserte opplysning. 

Da Stortinget debatterte parabolantenner, var allerede monopolet formelt oppløst. Etter valget i 1981 inntok Kåre Willoch Statsministerens kontor. Før året var omme, var lovnadene fra valgkampen og ideene fra mange års utredning og utprøving realisert: Kulturminister Lars Roar Langslet åpnet for både nærradio og tillatelse til å videresende utenlandsk tv i kabelnett. 

For høyreregjeringen var motivasjonen klar: «større allsidighet og variasjonsbredde i kringkastingstilbudet, skjerpet kvalitetsbevissthet, videre ytringsfrihet, og større valgmulighet for den enkelte», som Langslet formulerte det under pressekonferansen før jul det året (sitert i Dahl og Bastiansen, 2000: 337). 

Underholdnings- og vaktbikkjefjernsyn 

Liberaliseringen skulle føre til mangfold. Variasjonsbredde ble det. Utover på 1990-tallet ble publikum brakt inn i tv-ruten på nye måter, særlig gjennom ulike nye underholdningsprogrammer.

En milepæl var da TVNorge, som hadde startet så smått på slutten av 1980-tallet, lanserte «Reisesjekken» i 1990, med Hallvard Flatland som programleder. Her skulle vanlige mennesker finne seg en kjæreste foran kamera – et forvarsel om den typen «intim-tv» som skulle komme de neste tiårene. 

Samtidig utviklet også journalistikken seg. Den skulle være undersøkende. I 1991 ble Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) dannet, og på tv fikk en slik journalistikk – eller det Henrik G. Bastiansen kaller «vaktbikkjefjernsynet» – etter hvert utfolde seg i egne programflater som «Dokument 2» på TV 2 og «Brennpunkt» hos NRK (Bastiansen, 2011). 

På 1990-tallet produserte disse redaksjonene en rekke avslørende dokumentarer, som også skapte kontroverser og dermed bidro til å utvide rommet for offentlig debatt. 

NRK i endring

Slutten på NRKs monopol betydde likevel ikke slutten på en sterk kringkastingspolitikk, og heller ikke slutten på ideen om en nasjonal, samlende offentlighet, konstituert av kringkastingsmediene. 

Utover på 1980-tallet, parallelt med framveksten av lokale initiativer, spredning av kabel- og satellitt-tv, nye programformer og reklame, endret også NRK seg. I 1984 kom P2, landets andre riksdekkende radiokanal. NRK bygde også ut i distriktene. 

Kontrasten var likevel stor til nærradioen. I 1983, etter ett år med nyordningen, var nærradio tema for en diskusjon på NRK.  Det ble vist en reportasje fra Stavanger, en by med to nærradiostasjoner – Radio Siddis og Radio Vest – som til sammen sendte 70–80 timer i uka, mer enn ti ganger det NRK kunne tilby lokalt. Kulturminister Langslet var meget fornøyd, og NRK-sjef Bjartmar Gjerde fryktet ikke konkurransen. 

Lytterstatistikk fra denne perioden i norsk kringkastingshistorie er mangelfull, men ifølge en undersøkelse Stavanger Aftenblad gjennomførte i 1983, var Stavanger en foregangsby når det gjaldt bruk av lokalradio: Hele 20 prosent var daglige lyttere av Radio Siddis, mens den kristne Radio Vest kunne skilte med 9 prosent daglige lyttere. 

Dette var oppsiktsvekkende tall sammenlignet med andre byer, der enkeltstasjoner ikke kom over 5 prosent oppslutning (Hågensen og Tollersrud, 1983:70ff). 

I reportasjen lovpriste en representant for publikum de nye kanalene, både for lett underholdning og aktuelt stoff. Den etablerte mediebransjen framsto imidlertid mer skeptisk: Redaktør Engwall Pahr Iversen i Rogaland Avis kalte i NRK-reportasjen nærradioen en «lekestue for amatører». Forklaringen på populariteten, mente Iversen, måtte ligge i at musikken «durer laus hele veien».

Demokratisering av eteren 

Det er ikke tvil om at nærradioen bidro til større mangfold i programformer og til en demokratisering av mediet både ved at flere nye stemmer slapp til, og at lokale saker nå kunne dekkes i detalj i mye større utstrekning. 

Da kringkastingsmediene fra 1920-tallet gradvis spredte sine signaler utover landet og gjorde det mulig for nasjonens periferi å knytte seg til maktens sentrum, oppsto en ny mulighet for borgerne til å oppleve og delta i den medierte offentligheten. 

Med lokal kringkasting ble også borgernes forbindelse til lokale maktsentra bedre, og selv om radioens form forutsatte at noen få kom til orde og mange lyttet, bidro likevel utviklingen til at langt flere fikk slippe til over eteren. 

Departementet var opptatt av å åpne opp kringkastingen, konkret håpet man at lokalradio skulle bidra til «økt trivsel» i nærmiljøet, og til at frivillige organisasjoner uten mulighet til å gi ut eget foreningsblad, kunne bruke radioen til formidling (Syvertsen, 1987). 

Da medieforsker Trine Syvertsen gjorde opp status for den kortsiktige effekten av monopolbruddet på midten av 1980-tallet, var inntrykket imidlertid noe blandet: Nye grupper hadde sluppet til blant konsesjonærene, men kommersielle aktører, etablerte avishus og politiske partier var også tungt til stede. 

Og selv om minoriteter – både nasjonale minoriteter, funksjonshemmede og «organiserte homofile» – fikk tak i lokalradiokonsesjoner, betydde ikke det at slike grupper, spredt over store deler av landet, nødvendigvis fikk en radikalt annerledes representasjon. 

Populærmusikk og amatører

Det som finnes av programanalyser fra den tidligste perioden, nyanserer også bildet av den nye typen kringkasting: Blant åtte kanaler som sendte i Oslo i 1983, var musikkandelen ikke særlig høyere enn det NRK kunne skilte med (43,3 prosent mot 40 prosent i NRK P1), men sjangrene som dominerte, var helt annerledes: 55 prosent kunne kategoriseres som pop, rock og disco. 

De to sistnevnte sjangrene figurerte ikke engang på NRKs liste ved inngangen til 1980-tallet, og pop utgjorde samlet 2,2 prosent av musikken på NRKs radiokanaler. Samtidig bidro lokalradioen til at mer norsk musikk kom på lufta (41 prosent norskandel mot NRKs 16,1 prosent i 1979). 

Nyheter var det imidlertid lite av på lokalradioen i Oslo i denne tidlige fasen: Kun 4 prosent av programinnholdet, mot i underkant av 20 prosent hos NRK i 1979. 

Stoffmiksen gjorde at det lokale kulturlivet ble vinnerne – de som i første rekke fikk en ny adgang til kringkastingsoffentligheten i denne perioden, var «rockebandet som har fått presset sin første plate, amatørrevyene på skoler og universiteter, de frie teatergruppene som utfordrer allmennheten med utradisjonelle oppsettinger: slike går gjerne presentasjonsrunder via fem–seks nærradiostudioer» (Hågensen og Tollersrud, 1983: 58). 

Avisredaktør Iversen hadde altså et poeng da han trakk fram populærmusikk og amatører som kjennetegn på de nye kanalene. Men å kunne høre det lokale rockebandet på radio hele uka bidro til å styrke offentligheten for kulturelle uttrykk som tidligere hadde måttet klare seg med platesalg og konserter. Lokalradioen var en «lekestue for amatører», men også en læringsarena. Mange av amatørene gikk videre og tok etter hvert mer sentrale plasser i offentligheten. 

Forsøker vi å forstå de nye kringkastingskanalene – både lokalradio og internasjonal tv – kun i lys av nyhetsformidling og som kanaler for politisk debatt, støter vi altså på et problem. Monopolbruddet representerte like mye et inntog av underholdning i kringkastingen, som et frislipp av impulser og uttrykk som tidligere ikke hadde kommet fram. 

Litteratur:

Dahl, Hans Fredrik og H.G. Bastiansen (2000): Hvor fritt et land? Sensur og meningstvang i Norge i det 20. århundre. Oslo: Cappelen. 

Enli, Gunn, Hallvard Moe, Vilde S. Sundset og Trine Syvertsen (2010): TV – en innføring, Oslo: Universitetsforlaget.

Gripsrud, Jostein (1995): The Dynasty Years: Hollywood Television and Critical Media Studies. London: Routledge. 

Hågensen, Finn Ove og Tore Tollersrud (1983): Da monopolet sprakk: Nærradio I Norge, Oslo: Universitetsforlaget. 

Langslet, Lars Roar (2009): “Da NRK-monopolet sprakk», i Henrik G. Bastiansen mfl. (red.). Det elegante uromomentet. Oslo: Pax forlag. 

Vi var interessert i flere detaljer om hvordan stadig større deler av fjernsynshistorien gjøres tilgjengelig (radiohistorien har vi skrevet om før), og har stilt Bakke noen spørsmål om teknikk, rettigheter og formidling.

Vox Publica: Hva er tilgjengelig for publikum nå av historiske TV-programmer i NRKs nettspiller (NRK TV)?

Anne Kirsten Bakke: – Når det gjelder TV-arkivet, så har vi publisert nesten alt sammen. Det vil si alle fjernsynsprogrammer produsert av NRK før 1997 som er dekket av avtalen med Norwaco (paraplyorganisasjon for rettighetshavere). Unntakene er sport og nyheter, materiale som har tekniske eller etiske problemstillinger knyttet til seg og slettede programmer. I tillegg har vi publisert en god del programmer fra perioden 1997–2011 hvor rettighetene er klarert, og hele Filmavisen (1941–1963).

Det vil si at vi har publisert ca. 33000 programmer/episoder fra perioden før 1997, og ca. 2–3000 fra perioden 1997–2011. Her finner du alt fra Trim for eldre, Skolefjernsyn, Fjernsynskjøkkenet med Ingrid Espelid Hovig og underholdning med Erik Bye til Kvitt eller dobbelt og Ta sjansen. Vi har barne-TV, dokumentarer, musikkprogram, konserter og samfunnsaktuelle program. Her finner du U, LørDan, Halv-sju, Midt i Smørøyet og Pelle Parafins bøljeband – bare for å nevne noen. Ta gjerne en titt i NRK TV sin arkivkategori, som er en ganske stor godtepose!

Vi kuraterer innholdet aktivt på Arkiv-kategorien. Her aktualiserer og tematiserer vi vårt stoff, og lager “etasjer” med mye innhold.

For oss spesielt interesserte – hva med tilleggsinformasjon om programmene, som dato for sending, navn på medvirkende osv.?

– Da vi publiserte programmene til NRK TV, valgte vi også å publisere NRKs interne arkivbeskrivelse av programmene. Den ble laget samtidig med programmene, og er skrevet for at NRKs arkivarer, journalister og fotografer skal kunne finne igjen stoff i arkivet. Arkivbeskrivelsen ble aldri skrevet for publisering, og inneholder mye internt fagspråk om kameravinkler og produksjonsmåte. Tekstene gir likevel i de fleste tilfeller stor merverdi for de som ønsker å bruke arkivinnholdet i NRK TV, og vi har derfor valgt å publisere teksten.

Det er viktig å si at arkivbeskrivelsen ble skrevet samtidig som programmene ble produsert. Den kan derfor inneholde ord og begreper som var vanlig tidligere, men som i dag anses som støtende eller upassende (f.eks. «neger»). Arkivbeskrivelsen er dessverre ikke søkbar i NRK TV, men vises hvis du klikker på lenken Vis mer.

Per nå jobber vi med å indeksere og publisere historiske nyhetssendinger, først og fremst Dagsrevyen. Vi har samarbeidet med Høgskolen i Volda hvor mediestudenter ønsket tilgang til materiale om Berlinmurens fall, og da publiserte vi Dagsrevyen fra 1.–15. november 1989 slik at den er tilgjengelig for alle i NRK TV.

Så flere historiske nyhetssendinger er på vei. Men hva med sport? Og støter dere på noen spesielle utfordringer med teknikk eller rettigheter?

– Når det gjelder nyheter, så går digitaliseringen stort sett greit. Dette innholdet har mye metadata, og det finnes gjerne både som innslag og hele sendinger (sistnevnte er det vi digitaliserer nå). Utfordringen er manglende grafikk og teksting på nyhetsbåndene, det er også derfor vi har valgt å publisere filene fra dokumentasjonskassettene; litt dårligere kvalitet, men altså med grafikk og teksting. En annen utfordring er at flere av sendingene som ligger på nyhetsbåndene er kuttet midt i værmeldingen. Det er synd, men vi legger dem likevel ut, med det av værmeldingen som er tilgjengelig. Dette er jo også et bilde på tiden.

Vi har som nevnt begynt å publisere Dagsrevyen, og alle sendinger fra og med 2009 og fram til i dag ligger tilgjengelige med indekspunkter for hvert innslag. Det jobbes med å digitalisere, kvalitetssikre, metadataføre og til sist publisere hele serien – men dette vil ta litt tid.

Med sport er rettigheter et problem, men ikke så vanskelig som vi kanskje har sett for oss. Vi har på grunn av dette publisert veldig lite sport, men har akkurat gått inn i et samarbeid med Sporten hvor de sjekker rettigheter og vi publiserer. Vi begynner med landskamper i fotball spilt på hjemmebane og jobber oss fra starten og fremover i tid. Etter dette vil vi begynne å se på ukentlige sportssendinger.

De sportssendingene hvor rettighetene er klarerte skal altså også publiseres etter hvert. Perioden etter 1997 ønsker vi å utnytte bedre, men da er vi avhengig av nye rettighetsavtaler.

Hva slags programmer og materiale fra NRKs TV-historie er ikke tilgjengelig?

– Noe innhold ble sendt direkte og ikke tatt opp på bånd. Dette gjelder blant annet introduksjonene til Dagsrevyen fram til 1982. Her har vi bare selve innslagene. Og på 70- og 80-tallet ble det dessverre slettet en del innhold fordi sendebåndene var dyre og ble brukt om igjen. Det var opp til den enkelte redaksjon å avgjøre hvilke bånd som skulle brukes om igjen. Vi ser nå at vi mangler en del innhold om hverdagsliv.

Vi har også programmer vi har valgt å ikke publisere, både av tekniske grunner og fordi det har innhold av en slik karakter at vi ser det som problematisk å publisere dette i dag. Store mengder av innholdet vårt ble produsert i en tid da internett i den formen vi kjenner det i dag, ikke fantes. Da ble programmet sendt den dagen, og kanskje i reprise, men var siden ikke allment tilgjengelig.

I dag kan alle med tilgang til internett hente fram programmet, og for eksempel kopiere skjermbilder eller hente klipp ned på egen maskin og klippe om eller distribuere selv i andre kanaler, selv om dette er ulovlig.

I programmer med tilgjengelig metadata om medvirkende vil et raskt internettsøk gi tilgang til programmene, selv uten at seeren aktivt oppsøker NRK TV. Derfor har vi i flere sammenhenger valgt å ikke publisere programmer der man kan tenke seg at de medvirkende i programmet ikke ønsker å forbindes med grunnen til at de var med i programmet.

Vil historisk NRK-innhold bli å se på andre plattformer? Hva med å gjøre materialet tilgjengelig for utviklere via et API (programmeringsgrensesnitt)?

– Vi har tilgjengeliggjort Filmavisen og Fjernsynsteatret hos Europeana, men har foreløpig ingen konkrete planer om andre plattformer, eller via et API.

Andre videotjenester gir brukere muligheten til å bygge inn (embedde) videoer på egne sider, f.eks. i nyhetssaker eller blogginnlegg. Vil dere begynne å tilby det?

– Vi mangler en enkel teknisk løsning på dette, men du kan embedde programmer som ligger i NRK TV i dag. Det er litt kronglete, men du trenger programkoden og lenken, slik:

Hvis du skulle embedde Dagsrevyen ovenfor, erstatter du «135558» med «FNYH23001489». For å finne id, bruker du kildekoden på NRK TV.

Det er etter hvert mange rettighetshavere som gir innholdet sitt en Creative Commons-lisens. Det er jo også en måte å øke spredningen av innhold på – er dette noe dere vurderer?

– Det kan være interessant å se på muligheter for å gi materiale Creative Commons-lisens slik at andre kan republisere det og/eller remikse det, men i arkivet finnes det ingen konkrete planer for dette per i dag. Finske YLE tester ut dette.

Med god assistanse både frå NRK og kollegaar ved forskingsprosjektet SCANPUB (The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2016), leverte eg i juni masteroppgåva «Portraying a Major Minority in Televised Public Service Broadcasting: Portrayal of Polish Immigrants in the Norwegian Broadcasting Corporation», der eg har undersøkt korleis dekninga av polakkar i NRK sitt TV-tilbod har utvikla seg frå 1970 til 2008. Nokre hovudpunkt:

• Dekninga av polakkar har jamt over vore låg samanlikna med andre vestlege nasjonalitetar, men har auka drastisk etter at Polen vart del av EU/EØS sin frie arbeidsmarknad i 2004.
• 74 prosent av det analyserte materialet er i hovudsak sympatisk i si framstilling av polakkar.
• Framstillinga av polske innvandrarar i NRK har endra seg mykje dei siste 50 åra, frå tilnærma utelukka sympatisk på 70-talet opp mot 45 prosent usympatisk kring tusenårsskiftet, før det gjekk tilbake til 82 prosent sympatiske framstillingar i fireårsperioden etter 2004.
• Det kan sjå ut til å vere ein samanheng mellom polakkane sin utvandringsgrunn og tematikkane og framstillingane i NRK si dekning.

Stor gruppe, låg dekning

Figuren under viser fordelinga mellom nemninga av ulike nasjonalitetar i NRK sin interne programdatabase SIFT. SIFT er i stor grad komplett fram til og med 2009, og 2008 er difor sluttåret for undesøkinga. Masseinnvandringa frå Polen starta ikkje før EU-ekspansjonen i 2004. Desse tala bør òg sjåast i samanheng med innbyggjartalet av dei ulike gruppene i Noreg.

Frå denne figuren kan ein gjere ei rekke observasjonar. Til trass for at programdatabasen ikkje dekker alle program og innslag, kan ein anta at nivåa, relativt sett grunna dei høga tala, i stor grad stemmer. Dette fungerer godt som eit førsteinntrykk og som indikator for kvifor dette fenomenet er verd å undersøke. Til trass for sin relativt geografiske nærleik er talet for Polen lågt samanlikna med andre vestlege land slik som Sverige, Danmark, Tyskland og Frankrike. Ein kan lese ei stor auke i dekninga av Tyskland tilknytt Berlinmurens fall. Ein kan i tillegg til dette sjå ein generell auke i antal innslag, som nok kan grunngjevast med aukinga i programtilbod, opprettinga av fleire TV-kanalar og betra interne rutinar for arkivering.

NRK sitt arkiv – ei rikhaldig kjelde for statistisk analyse

Materialet (331 interne programskildringar som oppfyller spesifikke kriterium) er gjennomgått med fokus på den overhengande tematikken i skildringa, samt framstillinga av polakken i skildringa i relasjon til tematikken. Sistnemnde kan delast inn i 3 hovudgrupper: helt, trussel og offer – kategoriar som i stor grad blir nytta i internasjonal forsking på vinkling av sosiale grupper i media. I tillegg til denne gjennomgangen, er eitt tidsriktig program per tiår gått etter i saumane i eit forsøk på å belyse funna.

Framstillinga kan henge saman med polakkane sin grunn til utvandring

I ein forskingsartikkel frå 2014 presenterer Jonas Horgen Friberg og Anne Golden den moderne historia om polsk innvandring til Noreg som oppdelt i tre distinkte fasar, bestemt etter utvandringsgrunn. Første fase var flukt grunna sivil uro i Polen (1980–1989), andre fase, utvandring grunna sesongarbeid i Europa (1989–2003) og tredje fase, styrt av arbeidsinnvandring (2004–d.d.). Desse fell omtrentleg saman med tiåra i mi undersøking, og det er difor hensiktsmessig å sjå funna i lys av desse.

Dei fire høgast representerte kategoriane er «arbeid», «kriminalitet», «ankomst og retur av lovlege innvandrarar» samt «kultur, kunst og underhaldning». Det første tiåret, 1970-talet, var før Friberg og Golden byrjar å beskrive sine innvandringsfasar. I denne perioden var det sentralt med dekninga av polske kunstnarar og kulturskikkelsar i Noreg. Flukt frå Polen var sentralt på 1980-talet, i Friberg og Golden sin første fase. På 1990-talet, i Friberg og Golden sin andre fase, var kriminalitet det høgast representerte temaet. I det siste tiåret, 2000-talet, har saker tilknytt arbeid utgjort hovudmengda.

Den totale framstillinga av polakkar har historisk ei overvekt av sympatiske framstillingar, altså helt og offer-framstillingar. 74 prosent av innslaga er i hovudsak sympatiske, dei resterande 26 prosent er trussel-framstillingar. Fordelinga har variert over tid, frå tilnærma ikkje-eksisterande trussel- og offer-framstillingar på 70-talet, så aukande usympatiske framstillingar på 90-talet og byrjinga av 2000-talet. I siste halvdel av 2000-talet beveger fordelinga seg i etterkant av EU-utvidinga i 2004 tilbake mot nivåa på 80-talet.

Polakken som: Kunstnar, flyktning, trussel, arbeidar

Analysane av materialet visar at framstillinga og fokuset i innslag om polakkar i stor grad har endra seg over tid.

1970-åra var i stor grad prega av framstillingar av polakkar som kulturelle vidunderbarn, kunstnarar og eventyrlystne. Polakkane vart framstilt som eksotiske, nesten på grensa til det sublime. Dette er særs tydeleg i eit av dei første lengre intervjua med ein polsk innvandrar i norsk TV, nemleg på Lørdagskveld med Erik Bye i desember 1973. Det er kunststudenten Andrzej Dziubek, seinare kjend som multikunstnar og vokalist i rockebandet De Press, Andrej Nebb.

Nasjonal uro og opprør i Polen mot slutten av 1970-talet kulminerte i kunngjøringa av nasjonal unntakstilstand i desember 1981. Dette markerte byrjinga på eit tiår sterkt prega av offer-framstillingar med fokus på dei tyngre tidene, flyktningane og vonde forteljingar frå Polen. Dette bidrog til å gjere framstillinga av polakkar meir «jordnær». Eit døme på ei slik framstilling kan ein sjå i Lørdagsredaksjonen 12. desember 1981, ein dag før erklæringa av militær unntakstilstand som følgje av fagforeininga Solidaritet sin motstand mot kommunistregimet.

Der tiåret før fokuserte på den vanskelege situasjonen i Polen, ser ein på 1990-talet ei dreiing i fokus mot vanskelege situasjonar blant polakkar og i møte med lokalsamfunn i Noreg, spegla i aukinga av trusselframstillingar. Sakane om polakkar handlar om polakkane som trussel mot offentleg orden, men samstundes òg som kulturelt inspirerande og gode arbeidarar. Dette kan til dømes sjåast i dokumentaren Dette er vårt Mallorca frå 1991.

2000-talet liknar mykje på 1990-talet fram til 2004. 2004 markerer eit skilje, der dei påfølgjande fire åra har ei enorm merksemd om sosial dumping og vanskelege kår, mens ein er mindre oppteken av trusselframstillingar. Ein kan òg sjå ein generell auke i framstillinga av polakkar som gode arbeidarar. Åra etter 2004 er prega av at rettane til polakkar i Noreg må forsvarast, og at utanlandsk arbeidskraft er naudsynt grunna gode økonomiske tider i Noreg. Ei tidstypisk framstilling finn ein i Brennpunkt-dokumentaren Stolt, polsk og fattig.

Den mest sentrale trusselframstillinga er polakkar som trussel mot offentleg orden. Dette er typisk saker som dreier seg om smugling og anna kriminalitet. Det er hensiktsmessig å sjå dette i samanheng med EU-utvidinga og Friberg og Golden sin tredje fase, ein fase prega av arbeid som hovudårsak til innvandring.

Tema: Forskar på skandinavisk innvandringsdebatt

Artikkelen er basert på forfattarens masteroppgåve «Portraying a Major Minority in Televised Public Service Broadcasting: Portrayal of Polish Immigrants in the Norwegian Broadcasting Corporation» (2018).

Oppgåva er del av forskingsprosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet vert leia frå Universitetet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Fleire artiklar frå SCANPUB:

• Den demokratiske hijaben?
• Flyktningstraum og godhetstyranni

Siden 2009 har NRK produsert en rekke slike sakte-TV-sendinger. Publikum har fått se alt fra togreiser og båtreiser til laksefiske, vedbrenning, strikking, salmesang og fugleliv. Over 2,9 millioner seere var innom det mest sette av programmene, Hurtigruten minutt for minutt, og flere av de andre produksjonene har også hatt høye seertall.

Spørsmålet mange stiller er: Hvorfor velger publikum å se på sakte-TV? Det er en nokså forutsigbar TV-sjanger med mangel på spenning, manus og høydepunkt. Forskere har analysert noen av programmene og gitt mulige forklaringer på suksessen (Prevett 2015; Puijk 2015), men ingen har intervjuet seerne av programmene, før nå. En nylig levert masteroppgave tar for seg erfaringene og opplevelsene to ulike publikumsgrupper har med sakte-TV på NRK (se faktaboks). Studien består av intervjuer med tolv seere i to ulike aldersgrupper — mellom 18–29 år og 49+.

Foto: Geir Bjerke/NRK cba

Hypnotisk? Utsikten fra Hurtigruten, minutt for minutt. Foto av Geir Bjerke basert på videostrømmen fra NRKs sendinger.

En avslappende motvekt til stress

Funnene fra undersøkelsen viser at sakte-TV har fascinert seerne fordi det er så annerledes enn mange andre programmer vi ser på TV i dag. Flere av informantene uttrykte at de, til å begynne med, opplevde sakte-TV som merkelig, men at det ble mer fascinerende jo lenger de så på det. En av de yngre informantene ga uttrykk for at det kan være såkalt “acquired taste” — noe man misliker til å begynne med, men som man etter hvert begynner å like. Når man kommer seg over “kneiken”, kan det bli interessant. Det skiller seg i hvert fall ut fra det han og flere av de andre informantene pleier å se på til vanlig.

En eldre informant ga tydelig uttrykk for at det er deilig å se på noe som til en forandring ikke går så fryktelig fort. “Det er godt å slappe av med sakte-TV og koble ut alt og alle”, sa en annen eldre informant. En av de yngre påpekte at det alltid er noe som skjer i livene våre, og at det å bare se på noe helt hverdagslig da kan være tilfredsstillende. “Innholdet i sakte-TV presenteres så langsomt at man får mulighet til å koble av og bare tenke på det man ser på skjermen”, forklarte hun.

Enkelte av informantene hevdet til og med at sakte-TV kan være så avslappende at det nærmest fungerer hypnotisk; når man sitter og ser på bølgene eller togskinnene kommer man inn i en rytme der man blir “tatt med inn i bildet”. Flere oppdaget først denne “hypnosen” når de ble avbrutt av noen som snakket til dem eller av en telefon som ringte.

Det som skjer, det skjer nå

En grunn til at publikum ble sittende en stund for å se på sakte-TV, var den direktesendte opplevelsen. Med unntak av et par av sendingene, har sakte-TV-produksjonene vært direktesendte. Dette gir en spesiell opplevelse hvor det som skjer, det skjer nå. Man får ikke bare se et lite utdrag av hendelsen, men får være vitne til den mens den utfolder seg.

Flere av informantene mente at direktefølelsen er en essensiell del av sakte-TV. Det at man for eksempel ser en båtreise direkte kan gi en ekstra spenning til et format som i utgangspunktet har mangel på det. Mest sannsynlig vet man hva som kommer til å skje de neste minuttene, men man vet aldri helt sikkert. Flere av informantene ble derfor sittende lenger enn de egentlig hadde tenkt, i tilfelle det skulle skje noe spennende det neste minuttet. Noen av de eldre informantene sa at de ikke engang hadde tid til å gå på do i frykt for å gå glipp av noe! En yngre informant forklarte at “Rytmen i sakte-TV gjør at selv den minste rykning får det til å bli fyr i spenningskurven”.

På den annen side var det et flertall av seerne som mente at sakte-TV fungerer godt som bakgrunns-TV. Dette kan knyttes til den britiske medieforskeren John Ellis (1982) sitt begrep “glance TV”, som vil si at man kan kaste et blikk bort på fjernsynet innimellom. På grunn av det langsomme formatet og lite nytt innhold, gjør sakte-TV det mulig å gjøre andre ting samtidig som å lage mat, gjøre husarbeid, være på mobilen og lignende. Selv om dette også lar seg gjøre når man ser på andre TV-programmer, er det i langt større grad mulig i sakte-TV, ifølge informantene. Som en av dem forklarte: “Man trenger ikke å få med seg hele programmet for å få med seg innholdet. Du kan på en måte se et glimt og så gjør det ikke noe at man ikke ser resten”.

Tanke- og fantasifremkallende

Det langsomme formatet gjør det også mulig å legge merke til detaljer man gjerne ikke hadde fått med seg ellers. Ingen produsent har klippet vekk de kjedelige partiene, og seerne må selv bestemme hva som er verdt å få med seg, og hva de kan gå glipp av. Dette får frem både tankene og fantasien. Noen opplevde det som såkalt “people watching”, der man for eksempel kan sitte i et kafévindu og studere mennesker som går forbi, og kanskje fantasere om hvordan livene deres er. En av de yngre seerne forklarte det slik: “Du begynner å lage litt historier og tenker hva er det de gjør på og sånn”.

Informantene ga uttrykk for at det er en forskjell mellom sakte-TV og andre TV-programmer, der sakte-TV i langt større grad får frem denne fantasien. I sakte-TV får publikum anledning til å legge merke til detaljer man ellers trolig ville ha gått glipp av dersom man så programmet i et tradisjonelt format.

En av informantene forklarte at man har blitt vant til programmer med rask klipping der man slipper å lage bildene selv. Dessuten har man ikke tid fordi det kommer et nytt bilde før man får tatt det forrige inn over seg. I sakte-TV er dette derimot annerledes. “Når du ser på ting som går sakte, har du mer tid til å stimulere og finne på historier selv”, sa han.

Tar del i reisen

En fjerde opplevelse informantene ga uttrykk for var at sakte-TV ga dem en reiseopplevelse. Flere av programmene har vært båt- og togreiser, som blant annet denne sommerens serie Sommertoget minutt for minutt. Disse TV-programmene viser hele reisen fra A til B og lar seerne få se utsikten underveis. På denne måten blir publikum nærmest gratispassasjerer som får bli med på reisen fra start til slutt, over like lang tid som turen faktisk tar i virkeligheten.

Flere informanter forklarte at det blir en følelse av å reise uten å forlate rommet. Spesielt for dem som kanskje ikke har anledning til å reise selv kan det være fint å se og oppleve nye steder, og bli kjent med landet vi bor i. “De bringer oss til fjord og fjell som vi kanskje ikke har sett”, sa en av informantene. En annen informant var plaget med reisesyke, og var av den grunn ikke så bereist som hun skulle ønske at hun var. Hun forklarte følgende; “Mange er jo veldig bereist i dag, og de forteller hvor flott det er. Men når jeg ser på sakte-TV, så får jeg et lite innblikk i hvor fint det egentlig er, selv om jeg ikke kan komme dit selv”. Andre informanter satt også pris på å se steder de hadde vært tidligere, hvor de kunne kjenne seg igjen.

Programmet trenger nødvendigvis ikke å være en tog- eller båtreise for at seerne skal få en reiseopplevelse, det sentrale er at man får oppleve et miljø man ikke er kjent med fra før. Spesielt i dyreprogrammene kommer man som seer tett på dyrene som beveger seg og lever livene sine. Slik kan man nesten få opplevelsen av å være til stede med fuglene i Fuglefjellet minutt for minutt eller på Finnmarksvidden med reinsdyrene i Reinflytting minutt for minutt, forklarte flere av informantene.

Sterk nasjonalfølelse

Opplevelsen flest av informantene nevnte var den sterke nasjonalfølelsen sakte-TV gir. For det første er det NRK som er avsender, som vår norske allmennkringkaster, og bare det i seg selv skaper en nasjonalfølelse, sa noen av informantene. Dessuten viser programmene det man gjerne ser på som det typisk norske. Informantene nevnte blant annet den vakre naturen med høye fjell og dype fjorder, samt tradisjonsrike aktiviteter som strikking, salmesang og laksefiske, og flere sa at dette vekket patriotiske følelser i dem. Ikke minst er alle flaggene et symbol på det norske. “Det er nesten flere flagg enn på Karl Johan på nasjonaldagen, det er som et langt 17.mai-tog”, sa en av informantene.

Der NRK har minutt-for-minutt-sendinger, dukker det ofte opp folk med norske flagg. Her fra Sommertogets besøk på Reimegrend stasjon i Hordaland 29. juli 2017. (foto: nrk.no)

I tillegg beskrev informanter en annen form for nasjonalfølelse ved en opplevelse av at “hele Norge” så på sendingene. Det kunne i hvert fall virke sånn gjennom poster i sosiale medier og nettartikler, samt diskusjoner i lunsjen, ifølge informantene. Særlig Hurtigruten minutt for minutt føltes som en nasjonal mediebegivenhet som “alle” i Norge fikk med seg. Enten satt de hjemme foran fjernsynsskjermen, eller så stilte de opp langs kysten i ekte dugnadsånd med norske flagg og hjemmesnekrede plakater. En av de eldre informantene ga uttrykk for at det var en nasjonal fellesskapsfølelse. Hun forklarte det slik: “Vi var sammen om et felles prosjekt, og det sterke var at vi var én nasjon. Du følte deg veldig norsk”.

Slår best an hos eldre

Selv om opplevelsene av å se sakte-TV er noenlunde de samme for de yngre og de eldre seerne, virker ikke sjangeren å være like attraktiv for dem begge. Statistikk over seertall viser at sakte-TV slår bedre an hos de eldre, noe også denne undersøkelsen bekrefter.

Selv om det var noe variasjoner innad i aldersgruppene, var hovedtendensen at de eldre hadde sett mest. Den eldre aldersgruppen hadde både sett flest programmer og også sittet lengst og sett på. Der de yngre ofte bare hadde kikket innom sendingene, hadde noen av de eldre sett på i opptil flere timer fordi de ble så oppslukt at de “glemte tid og sted”, som noen av dem sa. Flere yngre fortalte at de nokså fort begynte å kjede seg fordi temaene ikke interesserte dem og fordi programmene ikke underholdt nok. Dessuten sa enkelte yngre at de hadde så mye annet å gjøre på, og at de ikke tok seg tid til å se minutt etter minutt.

Et par av dem nevnte imidlertid at de trolig hadde sett mer på sakte-TV om de hadde vært pensjonister. “Jeg ser for meg at jeg kunne sett på det litt mer om jeg var eldre og hadde mer tid til det”. Så gjenstår det å se om sakte-TV fortsatt eksisterer når den yngre generasjonen har blitt eldre, slik at også de kan ta seg tid til å se minutt for minutt.

Referanser:

Ellis, John (1982) Visible Fictions: Cinema, Television, Video. London, Routledge

Prevett, Tim (19.12.2015) That Damned Cow — Just What is Norwegian Slow TV?, YouTube [27.07.2017]

Puijk, Roel (2015) Slow Television: A Successful Innovation in Public Service Broadcasting, Nordicom [27.07.2017]

Urdal, Elisabeth (01.06.2017) Plutselig skjedde det ingenting — en studie av publikums opplevelse av sakte-TV, UiB [27.07.2017]

I Norge har finansieringsdebatten blant annet dreid seg om størrelsen på lisensen – altså hvor mye støtte det er rimelig at NRK mottar – og om dagens lisensordning er en gangbar finansieringsmodell for NRK også i fremtiden når tv-seingen ikke lenger nødvendigvis er bundet til tv-apparatet.

Det siste spørsmålet ble nylig utredet av en offentlig nedsatt ekspertgruppe, som før sommeren foreslo å erstatte dagens tv-lisens med en husstandsavgift (Kulturdepartementet 2016a). De siste månedene har imidlertid spørsmålet om offentlig finansiering av tv-innhold også indirekte inkludert TV 2, ved at TV 2 takket nei til å søke på Kulturdepartementets midlertidige avtale om kommersiell allmenn­kringkasting (Kulturdepartementet 2016b), antagelig i påvente av et bedre tilbud.

Dermed er finansieringen av både NRK og TV 2 som allmennkringkastere oppe til debatt.

Finansiering av NRK

La oss se nærmere på spørsmålet om finansiering av NRK først: Siden etablering i 1933, har NRK vært finansiert gjennom lisensen, en kringkastingsavgift knyttet til mottakerapparatet for radio – og etter hvert – fjernsynsinnhold. Ordningen har betydd at alle husstander som har en fjernsynsmottaker er pålagt å ha lisens, som de får ved å betale kringkastingsavgiften. Avgiften er flat i den forstand at alle husstander betaler like mye, uavhengig av inntekt eller hvor mye de faktisk bruker NRKs tilbud.

Stortinget fastsetter størrelsen på lisensen, som for 2015 utgjorde nærmere 5,4 milliarder kroner i inntekter for NRK. Lisensen finansierer all NRKs aktivitet, det være seg innhold på radio, fjernsyn, nett og mobil.

På tv.nrk.no kan NRKs nyheter spilles av — men kan lisensordningen fortsatt betale gildet? (foto: skjermbilde fra tv.nrk.no)

Vurdert etter en rekke parametere har ordningen vært god: Den har sikret NRK en solid og forutsigbar inntektskilde uten for store administrative kostnader. Fortsatt den dag i dag, 80 år etter at NRK ble etablert, utgjør lisensen over 97 prosent av NRKs finansieringsgrunnlag. Den har også gitt befolkningen eierskap til NRK som nasjonens fremste allmennkringkaster: Folket finansierer NRK, som dermed er i folkets tjeneste.

NRKs profilundersøkelser viser dessuten at den norske befolkningen i all hovedsak er fornøyd med NRKs tilbud: I målingen for 2016 oppga 88 prosent av de spurte at NRK oppfylte allmennkringkastingsmandatet på en god måte, 84 prosent mente NRK var viktig for samfunnet, mens 69 prosent mente NRK ga valuta for lisensen (NRK 2016).

Finansiering av NRK har imidlertid gjentatte ganger vært gjenstand for politisk debatt og, til dels, kritikk. Debatten har vært tosidig. På den ene siden finnes det dem som mener NRKs posisjon i det norske medielandskapet er for dominerende, og at finansieringen av NRK både har vært for romslig og båret preg av tvang. En av de sterkeste kritikerne av lisensfinansieringen har vært Fremskrittspartiet, som i en årrekke har argumentert for at NRK bør privatiseres, at nivået på tv-lisensen bør reduseres, og, over tid, avvikles. Fremskrittspartiet gikk blant annet til valg på at lisensen skulle fjernes før regjeringsskiftet i 2013 (VG 30.07.2013).

Også private mediehus, ikke minst Schibsted, har anklaget NRK for å ha en for dominerende posisjon grunnet sin offentlige finansiering (se blant annet VG 17.11.2014). Som Dagbladet-journalist Geir Ramnefjell uttrykte det: “NRK er i ferd med å bli den eneste feite purka i norsk mediebransje” (Dagbladet 21.11.2015).

På den andre siden finnes det dem som mener at den teknologiske utviklingen og dagens mediekonsum utfordrer legitimiteten for dagens tv-lisens. Problemet er altså ikke at NRK er for dominerende eller at folk ikke ser verdien av NRKs tilbud eller vil betale for det, men at dagens lisensordning ikke ivaretar sentrale endringer i dagens globale og digitale mediemarked. Hovedargumentet her er at tv-konsumet ikke lenger er knyttet til tv-apparatet, noe lisensfinansieringen forutsetter. En omlegging av systemet er dermed nødvendig nettopp for å sikre at NRK har stabil finansiering også i fremtiden.

Til sammen har begge disse argumentene – det ene bygget på en sterk motstand mot den offentlige finansieringen av NRK, det andre bygget på et sterkt forsvar – vektlagt behovet for å utrede alternative finansieringsmodeller for NRK.

En ny regjering går til verket …

Da Høyre og Fremskrittspartiet dannet regjeringen Solberg i 2013, hadde begge partiene klare ambisjoner om en mer liberalistisk og konkurransedrevet mediepolitikk, ikke minst i spørsmålet om finansieringen av NRK. I regjeringens politiske plattform gikk det eksplisitt frem at regjeringen ville «legge frem en stortingsmelding om NRK-lisens og alternative betalingsordninger», «begrense NRKs mulighet til å bruke sin robuste økonomi til å svekke frie institusjoners aktivitetsgrunnlag», samt «øke andelen eksterne produksjoner i NRK» (Regjeringen 2013). Ingen andre mediehus ble omtalt direkte slik NRK ble, og på ingen andre mediepolitiske områder var det knyttet så mange og konkrete politiske lovnader.

Målsetningene ble fulgt opp i en bredt anlagt stortingsmelding om allmennkringkasting sommeren 2015 (Meld. St. 38 (2014–2015)). Meldingen legger flere føringer for NRKs organisering, mandat og samfunnsoppdrag, men er sparsom i spørsmålet om finansiering. I stedet viser meldingen til at dagens ordning så langt har fungert tilfredsstillende, til tross for teknologisk endring, og at konsekvensene ved en eventuell omlegging er for dårlig utredet (Meld. St. 38 (2014–2015), kap 11). En ekspertgruppe ble derfor nedsatt, nettopp for å utrede ulike modeller for offentlig finansiering av NRK. Hensikten var å etablere et bredere beslutningsgrunnlag for regjeringen ved en eventuell utvikling av en ny finansieringsmodell for NRK (Kulturdepartementet 2015a).

Ekspertgruppen avga sin rapport i juni 2016 (Kulturdepartementet 2016a). I rapporten vurderte gruppen flere ulike finansieringsmodeller, deriblant en videreføring av dagens ordning (fortsatt kringkastingsavgift), en justering av dagens ordning i plattformnøytral retning (NRK-avgift), et fast beløp per bolig (NRK-bidrag), samt ulike skatteordninger (NRK-skatt). De ulike modellene ble vurdert ut ifra et gitt sett av hensyn, deriblant NRKs behov for redaksjonell uavhengighet, modellens legitimitet i befolkningen, samt modellenes stabilitet og forutsigbarhet over tid.

Et sentralt argument i ekspertgruppens rapport er at den teknologiske utviklingen og endringene i publikums tv-vaner endrer grunnlaget for den offentlige finansieringen av NRK (Kulturdepartementet 2016b). Ifølge ekspertgruppen er altså ikke problemet primært at den norske befolkningen ikke vil betale lisens eller er misfornøyd med NRKs tilbud, men at andelen som ikke trenger å betale lisens – fordi de ikke lenger har tv-apparat – er økende, og at denne andelen er særlig høy i den yngre delen av befolkningen. Dermed er det en reell fare for at andelen vil bli enda høyere over tid.

Dette er problematisk av to grunner: For det første kan det medføre en nedgang i NRKs finansieringsgrunnlag, fordi færre er forpliktet til å betale. Dermed får NRK mindre ressurser å ivareta sitt allmennkringkastingsmandat for. For det andre kan det føre til en uthuling av lisensprinsippet, fordi viljen til å betale er antatt å korrelere med andelen mennesker som faktisk betaler. Er det mange som ikke betaler, vil flere slutte med det.

Som ekspertgruppen skriver: «Endringer i befolkningens mediebruk og økningen i apparater, plattformer og innholdstilbud utfordrer grunnlaget for dagens kringkastingsavgift, som er knyttet til tradisjonell, lineær kringkasting» (Kulturdepartementet 2016a).

Dermed konkluderte ekspertgruppen med at den fremtidige finansieringen av NRK må være teknologi- og plattformnøytral og inkludere både lineære og ikke-lineære medietjenester.

Foreslår at lisensen følger boligen

Ekspertgruppen var imidlertid delt i sin anbefaling til myndighetene om hvordan dette helt konkret burde gjennomføres: Et flertall av medlemmene i gruppen foreslo en ny form for husstandsavgift, det vil si at avgiften følger bolig heller enn tv-apparat, mens et mindretall foreslo en justering av dagens lisensfinansiering i plattformnøytral retning (Kulturdepartementet 2016a, se også NRK 30.06.2016). Forslagene ble i all hovedsak godt mottatt av NRK, som vektla behovet for forutsigbarhet og redaksjonell uavhengighet (Kampanje 01.07.2016).

Blant de politiske partiene var det enkelte som tok til orde for en ordning med større rom for sosial differensiering i betalingsplikten (Aftenposten 01.07.2016), mens representanter fra Fremskrittspartiet igjen tok til orde for en avvikling av NRK-lisensen. Eller som Fremskrittspartiets Ib Thomsen ordla seg: «Ingen TV, ingen NRK-lisens» (Framtid i Nord, 09.07.2016).

Underveis har imidlertid det politiske klimaet rundt NRK endret karakter: Mens regjeringen Solberg i 2013 gikk til makten med ambisjoner om en mer liberalistisk og konkurransedrevet mediepolitikk, ikke minst i spørsmålet rundt NRK, har et flertall på Stortinget – alle de politiske partiene med unntak av Fremskrittspartiet – gått sammen om en bred mediepolitisk avtale om allmennkringkasting. Her går det blant annet frem at flertallet «ønsker seg et sterkt og nyskapende NRK» og at «NRK fortsatt skal finansieres av felleskapet». Avtalen kommenterer til og med direkte anklager NRK har møtt om å være for dominerende i markedet, og på den måten går på bekostning av andre, kommersielle aktører. Ifølge partiene er «NRK i dag mindre, ikke mer, dominerende i det norske mediemarkedet enn de har vært historisk sett» og «Det vil være en stor feilslutning å laste et sterkt NRK for den vanskelige situasjonen særlig papiravisene er i» (Avtale om allmennkringkasting 2016).

Ekspertgruppen vurderte ikke størrelsen på finansieringen, ei heller hvorvidt andre kringkastere burde kunne motta offentlig støtte for allmennkringkasting – dette var utenfor gruppens mandat. Dette er imidlertid et hett tema for Mediemangfoldsutvalget, et offentlig utvalg nedsatt av Kulturdepartementet nettopp for å vurdere hvilke mål staten bør ha for mediemangfold og hvordan de økonomiske virkemidlene best kan brukes for å stimulere til dette (Kulturdepartementet 2015b).

Ser man alle de offentlige støtteordningene under ett – NRK-lisensen, momsfritaket og pressestøtten – utgjør dette en sum på over 8 milliarder kroner totalt (Dagens Næringsliv 09.08.2016). Utvalget er ledet av Knut Olav Åmås, Fritt Ord-direktør og tidligere statssekretær i Kulturdepartementet, og består for øvrig av representanter fra alle de store norske medieaktørene, deriblant kringkastingssjefene i NRK og TV 2 og lederen av bransjeorganisasjonen MBL.

Mens ekspertgruppen altså skulle vurdere konkrete modeller for offentlig finansiering av NRK, er Mediemangfoldsutvalgets oppgave å se den offentlige finansieringen av NRK i relasjon til andre støtteordninger og mediepolitiske virkemidler, ikke minst knyttet til den kommersielle allmennkringkasteren TV 2.

TV2 som allmennkringkaster

TV 2 er, i motsetning til NRK, ikke lisensfinansiert, men finansieres av reklame. Kanalen har imidlertid siden etableringen i 1992 mottatt ulike privilegier av økonomisk verdi fra staten, i bytte mot å oppfylle ulike allmennkringkastingsforpliktelser. Blant disse er en programprofil av allmenn karakter og interesse, en programmeny med tematisk og sjangermessig bredde, og programmer for både brede og smale grupper. I tillegg er TV 2 forpliktet til å ha daglige nyhetssendinger, programmer for barn og unge, og lokalisering i Bergen.

Da kanalen ble etablert tidlig på 1990-tallet var TV 2s privilegium enkelt, men verdifullt: TV 2 var den eneste tv-kanalen som ble distribuert via bakkenettet og som kunne nå ut til hele befolkningen med sine sendinger. Dermed kunne TV 2 ta seg bedre betalt for sine reklamesendinger enn de andre kommersielle kanalene, som hadde lavere dekning.

Da bakkenettet ble digitalisert i 2007, og flere reklamefinansierte kanaler kunne nåes av tilnærmet hele befolkningen, ble verdien av TV 2s tidligere privilegium svekket. Løsningen ble å tilby TV 2 en allmennkringkastingsavtale som gjorde kanalen formidlingspliktig over kabelnettverkene. Dette var igjen et privilegium av økonomisk karakter, dog med langt lavere verdi enn TV 2s tidligere enerett på riksdekkende tv-reklame, noe som også reflekteres i en nedskalering av TV 2s allmennkringkastings­forpliktelser.

TV 2s nåværende avtale som kommersiell allmennkringkaster går ut 31. desember 2016. Kanalen har signalisert at den gjerne vil fortsette som allmennkringkaster, men at allmennkringkasterforpliktelsene er dyre, og at kanalen derfor, i god tradisjon, bør få en kompensasjon for å oppfylle viktige samfunnsoppgaver.

I argumentasjonen har TV 2 vist til sin sentrale posisjon som et alternativ til NRK på Marienlyst – ikke minst i nyhetsformidlingen. Parallelt har kanalens posisjon i det norske markedet endret seg. TV 2 har det siste året møtt langt hardere konkurranse både i seer- og annonsemarkedet. Dels skyldes dette økt konkurranse fra konkurrerende kanaler, dels skyldes det nye seervaner og strømmeaktører, og dels skyldes det større strukturelle endringer i annonsemarkedet. Som et resultat har TV 2 vært nødt til å gjennomføre flere ressursbesparende tiltak, deriblant å tilby sluttpakker til alle sine ansatte (Kampanje 30.05.2016, VG 27.08.2016). TV 2 står derfor nå i en brytningstid; både mediepolitisk og økonomisk.

I Regjeringen Solbergs politiske plattform av 2013, ble ikke TV 2 omtalt spesielt, men kan tolkes inn i mer generelle formuleringer som at regjeringen vil «legge til rette for god nyhetsproduksjon og en bredt anlagt offentlig samtale i fremtidens digitale mediesamfunn» (Regjeringen 2013). I stortingsmeldingen om allmennkringkasting er TV 2 kun viet ett kapittel, men der slås det imidlertid fast at en kommersiell allmennkringkaster er verdifullt for mediemangfoldet, både som et supplement og en konkurrent til NRK.

I tråd med dette utlyste Kulturdepartementet våren 2016 en midlertidig avtale om kommersiell allmennkringkasting. Avtalen innebar ingen andre krav enn daglige nyhetssendinger og lokalisering i Bergen, men kunne heller ikke friste med annen kompensasjon enn retten til formidling via kabel-tv, et privilegium av begrenset, og synkende, økonomisk verdi. Som et resultat valgte TV 2 ikke å søke på avtalen, antagelig i påvente av et bedre tilbud (Kulturdepartementet 2016b).

TV 2 hadde da også i forkant fått bredt politisk gehør på Stortinget for sin betydning for mediemangfoldet. I den brede mediepolitiske avtalen om allmennkringkasting, går det frem at det vil være et «betydelig tap for mediemangfoldet dersom NRK skulle bli alene om å tilby allmennkringkastingsinnhold» (Avtale om allmennkringkasting 2016, se også Innst. 178 S (2015–2016)).

Videre viser partiene til undersøkelser som dokumenterer «vesentlige merkostnader knyttet til TV 2s allmennkringkastings­oppdrag», og at det derfor er naturlig å kompensere TV 2 økonomisk for sine allmennkringkastings­kostnader: «Vi vil understreke behovet for at staten sikrer videreføring av en avtale med en kommersiell allmennkringkaster med hovedkontor og nyhetsredaksjon i Bergen og ber regjeringen snarest utlyse en avtale som sikrer dette» (Avtale om allmennkringkasting 2016).

Hvordan støtte TV2?

Flertallet på Stortinget har altså pålagt regjeringen, som i utgangspunktet ønsket en liberalisering av mediepolitikken, å legge til rette for at ikke bare NRK sikres gode økonomiske rammevilkår, men også TV 2, slik at begge aktørene kan oppfylle sine allmennkringkastingsforpliktelser.

Som et resultat ba Kulturminister Linda Hofstad Helleland nylig Mediemangfoldsutvalget utrede ulike modeller for fremtidig kompensasjon for kommersiell kringkasting, det vil si for TV 2 (Journalisten 28.08.2016, Dagens Næringsliv 28.08.2016). Dermed vil man i Norge i løpet av året ha gjennomført to uavhengige utredninger om offentlig finansiering av allmennkringkasting – en for NRK og en for TV 2.

Det er foreløpig uavklart hvilke konkrete modeller Mediemangfoldsutvalget vil vurdere, men deres delrapport om kompensasjon for TV 2 skal etter planen foreligge i løpet av høsten 2016. Basert på debatten i pressen kan man imidlertid tenke seg at tre modeller vil bli vurdert:

For det første kan man tenke seg en omlegging av NRK-lisensen til en allmennkringkastingsstøtte, som så kan brukes til å finansiere allmennkringkasting både i NRK og TV 2 og for så vidt de kommersielle allmennkringkastingskanalene for radio (Journalisten 12.02.2016, Kampanje 05.07.2016). En slik modell kan bygge på den danske ordningen, der den danske TV 2‑kanalen mottar statlig støtte, blant annet for sine distriktskontorer. En slik ordning vil potensielt møte kritikk både fra avisbransjen – som også vil ønske støtte til tilsvarende nyhetstjenester på nett – og fra NRK, som tenkelig vil få mindre støtte dersom lisensen skal deles på flere.

For det andre kan man tenke seg en ny støtteordning for kommersiell allmennkringkasting, altså en ny støtteordning øremerket TV 2. En slik ordning kan baseres på en beregning av TV 2s utgifter til bestemte allmennkringkastingsformål, for eksempel daglige nyhetssendinger, som så blir kompensert av staten med den begrunnelse at det er viktig for en nasjon med to uavhengige nyhetsformidlere på fjernsynssiden. Også en slik ordning vil fort møte kritikk fra avisbransjen, som jo langt på vei tilbyr nyhetssendinger på sine nettaviser. En slik ordning er dessuten trolig å regne som statsstøtte, og må i så fall godkjennes av ESA før ikrafttredelse, slik ESA tidligere har godkjent både produksjonstilskuddet for nyhetsmedier og momsfritaket for digitale nyheter (se for eksempel Aftenposten 12.03.2014, 25.01.2016).

For det tredje kan man, i alle fall på papiret, tenke seg en omlegging av hele mediestøtten, det vil si både NRK-lisensen, produksjonstilskuddet og momsfritaket, i plattformnøytral og medienøytral retning. Gitt at mediemarkedet både er globalt, digitalt og konvergert skulle det kanskje bare mangle at også støtteordningene tok dette inn over seg og ble utformet som en felles løsning? Selv om en slik ordning på papiret høres både ambisiøs og fremtidsrettet ut, er den trolig den minst realistiske: Den vil være krevende å få igjennom, den forutsetter store omlegginger i nær sagt hele mediebransjen, og det er ikke gitt at den vil være like målrettet som dagens støtteordninger.

Alt henger sammen med alt

Hvor står vi da, i spørsmålet om offentlig finansiering av allmennkringkasting? Jo, vi står i en tid da globalisering, digitalisering og konvergens, og mer konkret, endringer i seer- og annonsemarkedet, endrer grunnlaget for den offentlige finansieringen av allmenn­kringkasting. Ikke bare når det gjelder NRK, men også når det gjelder TV 2. Mens de offentlige virkemidlene for allmennkringkasting har vist seg effektive i mange tiår, er vi kanskje nå kommet til en tid hvor det er nødvendig med omlegging nettopp for å bevare målsettingene virkemidlene er tuftet på.

Videre står vi i en tid der den borgerlige regjeringens ambisjoner om en mer liberalistisk og konkurranserettet mediepolitikk blir brutt av et stortingsflertall som i stedet pålegger regjeringen å gjennomføre en mediepolitikk som i praksis kan innebære mer offentlig inngripen enn tidligere, nettopp for å beholde status quo. Den norske mediepolitikken kan dermed synes å bryte med tendensen i en rekke andre land, der mediepolitikken er mer konfliktorientert, spisset og mindre opptatt av å ivareta allmennkringkasterne.

Til slutt står vi i en tid da bransjen selv er bedt om å finne frem til fremtidsrettede mediepolitiske løsninger. Som vi har sett er mange av de viktigste spørsmålene om dagens mediemangfold – deriblant spørsmålet om den offentlige finansieringen av NRK og TV 2 – tildelt Mediemangfoldsutvalget å utrede, et offentlig nedsatt utvalg der nettopp bransjen selv er godt representert. Dermed er det ingen grunn til å tro at forslagene som vil bli fremmet fra utvalget vil representere de helt store skiftene verken for NRK, TV 2 eller avisbransjen, ei heller en reduksjon av deres eksisterende støtteordninger.

I stedet er det grunn til å tro at aktørene vil komme frem til noen løsninger som de alle kan leve med – der offentlige støtteordninger fortsatt vil spille en viktig rolle.

Referanser

Aftenposten (01.07.2016) «Trine Skei Grande om forslag til ny NRK-avgift: Ekstremt gammeldags og veldig usosialt», av Øystein Aldridge.

Aftenposten (12.03.2014) «ESA godkjenner pressestøtten», NTB.

Aftenposten (25.01.2016) «ESA godkjenner nullmoms for digitale nyheter», av Gard L. Michalsen.

Avtale om allmennkringkasting. Avtale inngått mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, av 18. februar 2016.

Dagbladet (21.11.2015) «NRK er i ferd med å bli den eneste feite purka i norsk mediebransje», kommentar av Geir Ramnefjell.

Dagens Næringsliv (09.08.2016) «Mediespill om åtte milliarder kroner», av Bjørn Eckblad og Stian Øvrebø Johannessen.

Dagens Næringsliv (18.08.2016) «Et svekket mediemangfold», innlegg av Didrik Munch.

Dagens Næringsliv (28.08.2016) «Regjeringen vil hasteavklare TV 2s fremtid», av Frode Buanes.

Framtid i Nord (09.07.2016) «Ingen TV, ingen NRK-lisens», kommentar av Ib Thomsen.

Innst. 178 S (2015–2016) Innstilling til Stortinget fra familie- og kulturkomiteen om Open og opplyst. Allmennkringkasting og mediemangfald.

Journalisten (12.02.2016) «Stortinget nær ved å gi TV 2 lisens», NTB.

Journalisten (28.08.2016) «Helleland ber medieutvalg hasteutrede ny støtteordning», av Bjørn Åge Mossin.

Kampanje (01.07.2016) «NRK-sjefen tar imot husstandsavgift med åpne armer», av Dag Robert Jerijervi.

Kampanje (05.07.2016) «Radio Norge vil ha en del av NRK-avgift», NTB.

Kampanje (30.05.2016) «Skal kutte 350 millioner – alle tilbys sluttpakke», av Erlend Fossbakken og Knut Kristian Hauger.

Kulturdepartementet (2015a) «Pressemelding: Stortingsmelding om allmennkringkasting – for auka mediemangfald».

Kulturdepartementet (2015b) «Mandat for offentlig utredning om mediemangfold».

Kulturdepartementet (2016a) Finansiering @NRK. Alternative fremtidige modeller for offentlig finansiering av NRK. Utredning fra ekspertgruppe oppnevnt av Kulturdepartementet, avgitt 1. juni 2016.

Kulturdepartementet (2016b) «Pressemelding: Ingen søkere til midlertidig avtale som kommersiell allmennkringkasting».

Meld. St. 38 (2014–2015) Open og opplyst. Allmennkringkasting og mediemangfold.

NRK (2016) NRKs profilundersøkelse 2016.

NRK (30.06.2016) «Ekspertutvalg: alle husstander bør betale NRK-lisens. Regjeringesoppnevnt utvalg vil erstatte dagens TV-lisens med husstandsavgift», av Nicolay Woldsdal og Hanna Huglen Revheim.

Regjeringen (2013) Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet. Sundvollen, av 7. oktober 2013.

VG (17.11.2014) «Licence to kill», kommentar av Bernt Olufsen.

VG (27.08.2016) «Krise i TV 2: Tror det blir blodig», av Stein Østbø, Ken Andre Ottesen, Atle Jørstad.

VG (30.07.2013) «Frps valgløfte: Du har betalt NRK-lisens for siste gang. Pris: Fem miliarder kroner i året», av Tim Peters.

Bakgrunn: Reform var nødvendig

Yle ble tidligere finansiert av en lisensavgift (i Finland kalt TV-avgift) betalt av husholdninger og bedrifter som eide en fjernsynsmottaker. Frem til 2007 fikk Yle også noen inntekter fra en konsesjonsavgift betalt av de kommersielle TV-selskapene. Yle har ikke lov til å ha noe reklame eller sponsing.

Etter overgangen til digitalt bakkenett i 2007 falt antallet lisensbetalere betydelig. Til forskjell fra de kommersielle TV-selskapene hadde Yle valgt DVB-systemet for teksting av sendinger. Det skulle gjøre det mulig for seere å velge hvilket språk de ville ha tekstingen på: finsk, svensk, teksting for hørselshemmede eller lydbasert teksting for synshemmede (syntetisk lyd basert på tekst). Siden det ikke hadde vært noe pålegg om en sertifiseringsprosess for dekodere, var det noen av dekoderne på markedet som ikke taklet DVB-tekstene. Folk protesterte ved å si opp lisensen.

De tekniske problemene ble løst, men 85000 tapte lisensbetalere vendte ikke tilbake. Isteden fortsatte nedgangen i antall betalende seere. I 2010 var det samlede antallet forsvunne lisensbetalere oppe i over 100000 (5 prosent). Lisensavgiften skapte ikke lengre nok inntekter, og det ble klart at en ny modell måtte finnes for å finansiere Yle.

Prosessen med å finne en erstatning for lisensordningen, som inntil da hadde vært den foretrukne modellen, var lang og vanskelig. Det ble gjort av nødvendighet, men farene underveis i prosessen minnet oss på visdommen i ordtaket “if it is not broken, don’t fix it”. Da løsningen ble presentert, virket den nytenkende og ble godt mottatt, selv om det var en skattebasert modell. Et avgjørende element var at finansieringen ble utformet for å være uavhengig av regjeringens beslutninger. Og akkurat dette poenget har vist seg å stå sentralt også i praksis.

En skatt utenfor statsbudsjettet — med lovfestet finansieringsnivå
Yle-skatten trådte i kraft 1. januar 2013. Det er en skatt som ikke inngår i forhandlingene om statsbudsjettet, med lovfestede garantier for å sikre Yles uavhengighet og finansieringsnivå, inkludert årlige økninger for å kompensere for økt kostnadsnivå. De årlige justeringene skal stå i forhold til indekser for endringer i levekostnader (1/3) og lønn (2/3).

Yle-skatten kreves inn av skattemyndighetene. Midlene inntektsføres teknisk via statsfinansene, og størrelsen på beløpet som skal overføres til det statlige fjernsyns- og radiofondet er lovfestet (fondet er altså plassert utenfor statsbudsjettet). Det samme beløpet overføres så videre til Yle, som betaler en merverdiavgift på 10 prosent (1).

Istedenfor at alle husholdninger betaler den samme lisensavgiften (252,25 euro i 2012), medfører Yle-skatten at en enkeltperson betaler 0,68 prosent skatt av sine lønns- og kapitalinntekter. Personer under 18 år og folk med lav inntekt (under ca 10300 euro i 2016) er fritatt. I 2016 er det laveste beløpet som kreves inn 70 euro (tidligere 50 euro). Skatten har et tak på 143 euro (tidligere 140 euro).(2)

Bedrifter med skattbar inntekt over 50000 euro betaler 140 euro pluss 0,35 prosent av den skattbare inntekten som overskrider 50000 euro, opp til et maksimalt nivå på 3000 euro. (2)

I 2013 ble 500 millioner euro overført til Yle fra det statlige fjernsyns- og radiofondet. Etter at merverdiavgift var betalt satt Yle igjen med netto 454,5 millioner euro. I 2016 er nettobeløpet 461,8 millioner euro.

Figuren nedenfor beskriver systemet:

Skisse av skattemodellen for finansiering av Yle (klikk på bildet for større versjon).

Mens lisensordningen er en utbredt modell for finansiering av allmennkringkasting, har hvert land sin særegne måte å utforme ordningen på. I den nye modellen for Yle-skatten er mange av de tidligere finske kjennetegnene ved lisensmodellen bevart. Det nye er i hovedsak kilden til finansiering, innkrevingen av midler og de spesielle lovfestede garantiene, som innenfor denne nye “ordenen” ble ansett som nødvendig for å garantere at Yles redaksjonelle uavhengighet var beskyttet.

Uavhengigheten skulle også garanteres av en forståelse mellom de politiske partiene: Enhver fremtidig større endring i finansieringen av Yle skulle være basert på et felles initiativ fra alle partiene representert i parlamentet, ikke på et initiativ fra den sittende regjeringen.

Før avgjørelsen ble tatt om å avskaffe lisensavgiften, ble Yle-skatten presentert for EU-tjenestemenn, som konkluderte med at skatten var å anse som såkalt eksisterende statsstøtte. Dermed var det ikke behov for å notifisere den.

De første årene: Kansellering av årlige justeringer to ganger

I tråd med lovformuleringene om årlig justering for økt kostnadsnivå, ble anslaget over Yles inntekter justert opp med 1,6 prosent i 2014. Men i mars 2014 bestemte de parlamentariske lederne for alle partiene at det i 2015 – som et unntak – ikke ville bli noen indeks-basert økning. Loven ble midlertidig endret ved å føye til en formulering om at det som sto om årlige justeringer ikke ville gjelde for 2015.

Et viktig aspekt her er at dette ikke ble gjort på regjeringens initiativ. Regjeringen sørget bare for å gjennomføre lovendringen som kansellerte økningen. Selv om dette satte spørsmålstegn ved om modellen var bærekraftig, var det ingen indikasjoner på andre årsaker til avgjørelsen enn Finlands økonomiske krise – og at politikerne tilpasset seg den politiske virkeligheten. For Yle betydde dette at innsparinger og nedskjæringer ble nødvendig, og et antall ansatte ble oppsagt.

Foto: Arttu Silvast cbna

Lisens eller skatt, hva er best? Skulptur utenfor Yles hovedkontor i Helsingfors.

I mai 2015 tok den nye regjeringen ledet av Juha Sipilä over. Den bestemte at en parlamentarisk arbeidsgruppe skulle utrede Yles oppdrag og finansiering. Gruppen ble oppnevnt 30. oktober 2015, og er ventet å avgi sin rapport innen 30. juni 2016.

Allerede tidlig på høsten 2015 foreslo likevel den nye regjeringen endringer i tilknytning til Yle-skatten. Fire opposisjonspartier protesterte mot regjeringen og dens lovforslag om midlertidig kansellering av økningen i anslaget til fondet for finansiering av Yle for 2016. Loven ble vedtatt, men det gjenstår å se hva det endelige utfallet blir av to andre endringer foreslått av regjeringen: Å flytte inntektene fra Yle-skatten formelt inn i rammen for statsfinansene; og en plan om å droppe den årlige inntektsøkningen også i årene 2017–2019.

Analyse: Erfaringene med Yle-skatten

Når en sammenligner lisensordningen med den finske Yle-skatten, er det verdt å huske at lisensmodellen heller ikke var problemfri. Selv om det var Yles forvaltningsråd (valgt av parlamentet) som tok initiativ til og foreslo økninger i lisensavgiften, ble den endelige avgjørelsen tatt av regjeringen. Det forekom noen få ganger at regjeringen signaliserte at et forslag til økning av lisensavgiften ikke ville bli godkjent, noe som ledet til at forvaltningsrådet droppet saken. Likevel, den politiske debatten fant sted i forvaltningsrådet.

I årene med lisensordning var den mest utbredte bekymringen ved tanke på en overgang til en skattebasert modell at Yle da skulle bli mer avhengig av regjeringen, og at både inntektsnivået og den redaksjonelle uavhengigheten ville bli truet.

I den nye finske versjonen av skattemodellen ble det gjort store anstrengelser for å eliminere slike risikoer. Den eksisterende modellen ga et godt grunnlag for dette, med en styringsstruktur der Yles høyeste beslutningsorgan, forvaltningsrådet, velges av parlamentet (3) og er utformet for å være representativt, og innenfor en politisk tradisjon der alle viktige avgjørelser om Yle skal fattes ved enstemmighet mellom alle de politiske partiene.

Nivået på inntektene som kreves inn i form av Yle-skatt kan lettere holdes på et stabilt nivå enn tilfelle var i Finland under lisensordningen. Nivået på Yle-skatteinntektene kan justeres gjennom små tekniske endringer i loven om Yle-skatten (ved å justere den nedre og/eller øvre grensen på skatten).

Det er en utbredt oppfatning at nivået på midlene som bevilges til allmennkringkasting generelt er mindre utsatt i en lisensmodell enn i en hvilken som helst skattemodell. Det er fordi det antas at det i en skattemodell er fare for at staten vil kutte i bevilgningene og bruke skatteinntektene til andre formål. I det finske eksemplet er det to aspekter som bør tas i betraktning:

1. Loven: Ved introduksjonen av Yle-skatten ble loven om det statlige fjernsyns- og radiofondet endret slik at garantier ble gitt (men ikke holdt) om nivået på midlene som skulle bevilges. Loven fastsatte størrelsen på beløpet som bevilges (på et tilstrekkelig nivå) og også formelen for hvordan de årlige justeringene beregnes. Med lisensmodellen hadde det vært årlige økninger av lisensavgiften på grunnlag av det samme prinsippet i årene 2005–2012, men de var basert på avtaler og ga ingen garanti om størrelsen på inntektene.

2. Den politiske virkeligheten: De økonomiske nedgangstidene i Finland forandret bildet. Politikerne ønsket ikke å forsvare en økning i bevilgningene til Yle samtidig som det f.eks. måtte kuttes i støtten til barnefamilier og andre velferdsordninger. Økningen av bevilgningene til Yle kunne imidlertid ha blitt droppet uansett om systemet var en lisensmodell eller en skattemodell. Likevel kan det ha virket mer naturlig i samband med skattemodellen.

Blant de positive sidene ved Yle-skatten som modell er det også verdt å nevne at:

• Det er slutt på å lure seg unna å betale lisensen
• Parlamentet bestemmer over bevilgningene til statens fjernsyns- og radiofond
• Nivået på de innkrevede skatteinntektene er relativt lett å styre
• Innkrevingskostnadene er lavere
• Aleneboende betaler mindre enn før, par betaler litt mer
• Over en million husholdninger betaler mindre enn før (men store husholdninger der mange personer har inntekter kan måtte betale klart mer enn før)
• Systemet blir generelt sett som rettferdig (folk med lav inntekt får unntak eller må betale mindre)
• Når nesten alle betaler, opplever folk eierskap til Yle. Hindrene mot å kontakte Yle ser ut til å være lavere.

Positive sider ved lisensmodellen som er gått tapt:

• Lisensavgiften var ikke koblet til statsbudsjettet eller statsfinansene på noen måte. Med Yle-skatten er det en teknisk kobling
• Med lisensmodellen betalte folk 1–12 måneder på forskudd. Med omleggingen til Yle-skatten oppsto det et engangsproblem med et likviditetsgap. Det ble løst ved at Yle tok opp et banklån
• Lisensbetalere hadde en opplevelse av å være “bruker”, mens skattebetalere har en opplevelse av uunngåelig tvang.

Konklusjon

Den finske Yle-skatten ble utformet for å gi bærekraftige garantier for inntektsnivået og beskyttelse av allmennkringkasterens uavhengighet. Det er vanskelig å se hvordan garantiene kunne ha vært sterkere. Likevel har vi sett at loven er blitt endret to ganger, og at målet om et sikkert nivå på finansieringen dermed ikke har blitt oppfylt som tilsiktet.

Den eksisterende situasjonen og tradisjonen for øvrig når det gjelder styring av allmennkringkasting påvirker også hvor godt egnet et system er for en ansvarlig overgang til en skattemodell. Parlamentet har hatt en sterkere rolle i allmennkringkastingen i Finland enn i de fleste andre land. Dette banet vei for det som muligens var en fornuftig løsning i Finland, når en tar i betraktning at lisensmodellen ikke lengre fungerte.

Det gjenstår å se hvorvidt de lovfestede garantiene om et sikkert inntektsnivå vil holde i fremtiden, etter at den årlige justeringen av inntektsnivået allerede har blitt kansellert to ganger. Dette vil avhenge av forslagene den parlamentariske arbeidsgruppen skal presentere i juni, og av hvorvidt gruppen kan videreføre tradisjonen med enstemmige avgjørelser. I det lange løp vil det også avhenge av de fremtidige økonomiske realitetene i Finland.

Referanser

(1) Lov om det statlige fjernsyns- og radiofondet (745/1998) inkludert endringer (475/2012).

(2) En ny lov om Yle-skatten trådte i kraft 1. januar 2013 (484/2012).

(3) Lov om Yle, Rundradion Ab (1380/1993)

Endringer ble også gjort i en rekke skattelover.

Langslets bibliografi viser tydeligere enn noe annet norsk forfatterskap hvordan han var opptatt av å utvikle konservatismen som ideologisk plattform, men han ville samtidig tilpasse den til samtiden han levde i. Han ville – kan vi si – fornye og oppdatere konservatismen slik at den ikke stivnet. Tanken om å forandre for å bevare kan derfor sees som særlig viktig i hans forestillingsverden. Vi lever daglig med virkningene av det han gjennomførte i sin fremskutte posisjon som kulturminister i Kåre Willochs Høyre-regjering fra 1981 til 1986.

Mediekritikk fra høyre

Langslets parti, Høyre, likte seg slett ikke da Stortinget vedtok å opprette NRK i 1933. I voteringen om kringkasting med statsdrift stemte 36 av Høyres representanter imot, kun to stemte for. Men Arbeiderpartiet, Venstre og Bondepartiet sikret flertall for å opprette et statsdrevet NRK, slik vi kjenner det.

Motstanden mot NRK var altså stor i Høyre helt fra starten. Og Høyre fortsatte som et NRK-skeptisk parti i hele monopolets levetid. Vi ser det i 1950- og 60-årene: Høyres presse var ofte toneangivende i kritikken mot NRK. Høyrepressen var landets største partipolitiske avisgruppe, med over 40 aviser. Mange av dem var blant landets største, slik som Aftenposten og Adresseavisen. De fulgte NRK med argusøyne og kritikken satt ofte løst.

Oslo 16. desember 1981: Kulturminister Lars Roar Langslet offentliggjør hvem som skal få drive forsøksvirksomhet med nærradio. Dokumentbunken foran ham er alle søknadene om nærradiodrift. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

I 1960-årenes NRK-debatter ble det enda tydeligere at kritikken mot NRK alltid kom fra de borgerlige partiene, mens NRK ble forsvart av Arbeiderpartiet og SF. Partipressen delte seg tilsvarende: Borgerlig presse gikk hardt ut mot kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt, som ledet NRK i tiden 1962–72, mens arbeiderpressen og SF-avisen Orientering forsvarte NRK.

Det var i denne situasjonen at Lars Roar Langslet entret scenen, som ung akademiker med ambisjoner om å fornye og oppdatere konservatismen som ideologi. Han fikk tidlig synlige posisjoner. Han var formann i Det norske Studentersamfund i 1960. Han deltok også i de såkalte isme-debattene i NRK-fjernsynet i 1963–64. Dette var fire store TV-debatter om konservatismen, sosialismen, liberalismen og kommunismen som politiske ideologier. Hvor stod de egentlig etter at Kings Bay-saken hadde rystet Norge som landet største politiske krise etter krigen? Disse TV-debattene ble ledet av den lett arrogante Kjell Arnljot Wig, og er siden blitt legendariske i norsk TV-historie. Langslet deltok og fremstod her som en autoritet.

En annen plattform han bygget opp var Minervas kvartalsskrift, der han var redaktør i en årrekke. Dette tidsskriftet brukte han bevisst for å legge grunnlaget for en tidsmessig og fornyet konservatisme. I 1966 kom Minerva med et spesialnummer om NRK. I dette nummeret ble kritikken mot NRK mer prinsipiell enn før. En rekke artikler gikk dypt inn på radio og TV som medieformer. Per Lønning skrev om NRKs kirkelige programmer, Anita Werner om barn og TV. Tore Lindbekk skrev om “den radikale idyll” på Marienlyst, mens Halvor Stenstadvold skrev så inngående om TV-mediets estetikk at det fortsatt er interessant lesning.

På dette tidspunktet i 1966 fantes det knapt noen medieforskning i Norge. Det lille som eksisterte var den aller tidligste utgave av norsk presseforskning. Om radio og TV som medier fantes det rett og slett intet. Derfor kom denne utgaven av Minervas kvartalsskrift til å vekke oppsikt. Utgaven satte dagsorden for NRK-debatten. Det vil si: tidsskriftet gjorde kritikken av NRK mer prinsipiell og seriøs enn før.

For en oppmykning av monopolet

Slik begynte Lars Roar Langslet å gripe inn i samfunnsdebatten: begrunnet og motivert ut fra et bevisst konservativt utgangspunkt. I en rekke innlegg i pressen i de følgende år, viste han seg igjen svært opptatt av tidens nye strømninger, ikke minst i radio og TV – altså NRK. I 1969 ble han stortingsrepresentant og denne posisjonen ga ham større tyngde når han deltok i disse debattene. Tidlig i 1970-årene var han blitt en av Høyres viktigste stemmer i de løpende debattene som alltid raste om NRK på denne tiden.

Parallelt med Høyrebølgen som vokste frem i siste del av 1970-årene, økte partiets skepsis til NRKs monopol. I Høyres kringkastingsutvalg våren 1980 foreslo partiet å myke opp monopolordningen. Dokumentet het “Kringkasting i Norge – perspektiver og muligheter” – og det var Lars Roar Langslet som ledet arbeidet. Utvalget gikk inn for fri etablering av nærradioer, fri rett for lokale kabel-TV-anlegg til å sende over fellesantenneanlegg og rett for andre enn NRK til å bruke P2-nettet.

Denne utredningen satte i 1980 straks ny fart i NRK-debatten. Plutselig var NRKs monopolstilling ikke lenger noen selvfølge. Før stortingsvalget i 1981 gikk Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sammen om en “oppmykning” av NRK-monopolet i neste stortingsperiode. Andre enn NRK burde også lage radio og fjernsyn, mente de, og tenkte særlig på frivillige organisasjoner.

Ved valget i 1981 fikk de tre borgerlige partiene flertall i Stortinget. Høyre dannet likevel regjering alene, men med de to andre som støttepartier. Kåre Willoch ble statsminister og gjorde Lars Roar Langslet til landets første kulturminister. Kultur og vitenskap ble samtidig skilt ut fra Kirke- og undervisningsdepartementet som eget saksfelt. Da Willochs regjering la frem sin tiltredelseserklæring for Stortinget den 15. oktober, lovet den å myke opp NRK-monopolet.

Utnyttet lovens unntaksbestemmelser

I ettertid er det ofte blitt sagt at det første denne regjeringen gjorde, var å oppløse NRKs monopol. Og det er mye rett i dette, fordi beslutningen gikk så fort og var så synlig. Tiden var kort fra 15. oktober til 16. desember 1981. Men i løpet av disse ukene utførte Lars Roar Langslet og hans stab det som skulle til for å oppløse NRK-monopolet. I et festskrift som ble utgitt til Hans Fredrik Dahls 70-årsdag i 2009 ga Lars Roar Langslet sin egen versjon av dette arbeidet. Det fremgår tydelig av hans fremstilling at målet om oppløsning av NRK-monopolet var klart helt fra begynnelsen. Det gjaldt bare å finne ut på hvilken måte det rent formelt kunne utføres. Han innrømmer at de hele veien opptrådte strategisk både innad og utad for å få det til.

Årsakene til at Høyre og dets støttepartier ønsket slutt på NRK-monopolet var flere. Kristelig Folkeparti ønsket sendemuligheter for menigheter og kristne organisasjoner. Senterpartiet så for seg grasrotinitiativer og lokalradio. Lokale krav om at NRK måtte desentraliseres hadde da også fått økt tyngde utover i 1970-årene. Ny teknologi gjorde dette mulig. Satellitt-TV og video ville også snart komme.

Men også NRKs måte å forvalte monopolordningen på spilte inn. I 1960- og 1970-årene hadde NRK vært mer kontroversiell enn noensinne. Kritikerne snakket om “fyrstehoffet på Marienlyst” og fryktet at en liten gruppe programskapere kunne manipulere hele folket og dirigere opinionen via NRK. Påstander om at radikalere på Marienlyst misbrukte NRK-monopolet til misjonering for sine egne politiske synspunkter – langt ute på venstresiden – undergravde mye av tilliten til NRK. Kritikken hadde toppet seg under den såkalte “hustuktsdebatten” i Stortinget i 1975. Da truet et flertall med skrevne retningslinjer hvis ikke NRK holdt bedre orden i sitt hus. Debatten er en av de mest dramatiske NRK-debatter som noengang er blitt holdt i dette land. Og den rystet NRK langt ned i dets grunnvoller. Selv fem år etter, i 1980, henviste Høyres kringkastingsutvalg til det radikale “misbruket” av NRK-monopolet da det skulle begrunne hvorfor det var nødvendig å myke det opp. Programskaperen Bjørn Nilsen var en av dem som VG og Høyrepressen hadde kritisert aller mest for dette.

Alt dette lå i bakgrunnen da Lars Roar Langslet ledet arbeidet med å avvikle NRKs monopol i ukene fra oktober til desember 1981. Den 16. desember var alt klart. Han inviterte til pressekonferanse i Regjeringsbygningen. Å endre kringkastingsloven for å oppløse monopolet hadde vist seg umulig på så kort tid. Isteden utnyttet han lovens unntaksbestemmelser. Derfor kunngjorde han nå at en rekke aktører hadde fått tillatelse til å drive nærradio, lokalt kabel-TV og motta overføringer fra den nye OTS-satellitten. Tilatelsene ble gitt til 19 foreninger og andre sammenslutninger, menigheter og utdanningsinstitusjoner for nærradio, til syv kabelselskaper og tre kabel-TV-konsesjonærer. De kom fra hele landet. Konsesjonsdokumentene var allerede utsendt fra departementet – og tillatelsene skulle gjelde fra 1. januar 1982 og to år fremover.

Denne pressekonferansen 16. desember 1981 ble et høydepunkt i Lars Roar Langslets politiske karriere. Fotografene foreviget ham mens han der satt mellom papirbunkene og delte ut konsesjonene. Bildet er blitt stående i historiebøkene. I dette øyeblikket var NRK-monopolets tid i realiteten over – selv om det formelle drøyde enda noen år.

Konservativ mediepolitikk

Beslutningen om å avvikle NRK-monopolet var slett ingen selvfølge på dette tidspunktet. Tiltaket var omstridt og hadde for eksempel ingen støtte fra Arbeiderpartiet. Men i etterkant fant motstanderne ut at det var umulig å skru tiden tilbake – akkurat slik Langslet hadde forutsett. For i mellomtiden hadde Norge fått nye nærradioer med et mangfold som landet tidligere ikke hadde hatt. Nye navn som radiOrakel, Radio Nova, Radio Oslo dukket opp. Forsøk med lokal-TV var kommet i gang, blant annet på Elverum. Snart kalte man det rett og slett for “den nye mediealderen.”

Samtidig med liberaliseringen av eteren fikk videospilleren sitt gjennombrudd i Norge, og fra himmelen kom signalene ned fra nye TV-satellitter. Denne “nye mediealderen” ble av mange opplevd som en brå forandring og skapte straks avstand tilbake til NRK-monopolets dager. I sin tale på pressekonferansen fremstilte Langslet sin politikk som et forsvarstiltak: “Vi må frigjøre de krefter vi har, for å skape en større bredde i det som lages av kringkasting i Norge, så vi ikke blir passive mottakere av det som kommer utenfra.”

Hans brudd med NRK-monopolet er siden blitt stående som et av de mest avgjørende øyeblikk i norsk mediehistorie. Monopoloppløsningen er faktisk ett av nokså få eksempler på at konservativ ideologi også har skapt mediepolitikk i Norge. Mange andre mediepolitiske tiltak har utgått fra en sentrum-venstreallianse i norsk politikk, slik som opprettelsen av NRK i 1933, det kommunale kinosystemet etter 1913 og ordningen med statlig pressestøtte i 1969. Høyre-regjeringens oppløsning av NRK-monopolet i 1981 skiller seg ut i dette bildet. For å forstå bakgrunnen for dette må vi kjenne til Høyres skepsis mot NRK helt siden 1933. Men vi må også kjenne til hvordan Lars Roar Langslet moderniserte norsk konservativ ideologi fra 1960-årene og fremover. Etter hvert trakk han også radio og TV inn i denne moderniseringen, inntil han i 1981 trakk konsekvensene og gjorde slutt på hele NRK-monopolet – etter nesten 50 år.

I all ettertid vil Lars Roar Langslet bli husket for dette. Et helt annet spørsmål er om det finnes noe rimelig samsvar mellom hans intensjoner om avviklingen av NRK-monopolet og det faktiske kanaltilbudet Norge fikk i årene som fulgte. Hva han selv mente om det radio- og TV-tilbudet han hadde åpnet opp for, bør kartlegges av hans fremtidige biografer.

Kilder

De to viktigste kildene som er brukt i artikkelen:

Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen: Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981, Oslo: Cappelen 1999

Lars Roar Langslet: “Da NRK-monopolet sprakk”, i Henrik G. Bastiansen, Bernt Hagtvet, Guri Hjeltnes, Knut Lundby og Helge Rønning (red.): Det elegante uromoment. Hans Fredrik Dahl og offentligheten, Oslo: Pax 2009

NRK-lisensen har fast plass på første rad i den offentlige debatt. Kulturdepartementet, med Thorhild Widvey i spissen, la i fjor NRK-plakaten ut på høring. Bedrifter og privatpersoner ble invitert til å bidra med forslag til endring, samt å gjøre rede for egne meninger rundt dagens NRK. NRK-plakaten er nedfelt i NRKs vedtekter, og er sammen med en rekke andre lover og vedtekter med på å sette rammene som NRK arbeider innenfor. Det ble spesielt lagt vekt på innspill rundt NRKs brede mandat og nåværende finansieringsmodell. Selv antok jeg at flere ville benytte sjansen til å fremme alternative finansieringsmodeller til NRK-lisensen. Dette skulle derimot vise seg å være feil.

Bred støtte

I masteravhandlingen min fant jeg at kun et fåtall av høringssvarene som ble tilsendt Kulturdepartementet faktisk fremmer forslag om å gå bort fra en offentlig finansieringsmodell – enten ved en lisensavgift, husholdningslisens eller medielisens/skatt. De aller fleste nevner ikke noe som helst om finansieringsmodellen til NRK. Dette gjelder både høringssvarene tilsendt fra bedrifter, interesseorganisasjoner og privatpersoner.

Blant de kommersielle bedriftene som nevner noe om finansieringsmodellen til NRK, stiller over halvparten seg positiv til en offentlig finansiering. Det samme gjelder for høringssvarene som ble tilsendt Kulturdepartementet fra privatpersoner. Dette indikerer altså at debatten om selve finansieringsmodellen ikke er så stor som først antatt.

Radiohuset på Marienlyst (foto: Mahlum/Wikimedia Commons)

Inntrykket støttes av NRKs profilundersøkelse (pdf) fra 2015, som viser at 73 prosent av befolkningen mener at de i ganske stor grad eller i meget stor grad får valuta for lisenspengene.

Er det da slik at vi alle er fornøyd med hvordan NRK finansieres?

Frp mot strømmen

Fremskrittspartiet (Frp) er det eneste av stortingspartiene som har programfestet kommersialisering av NRK. Ib Thomsen, som sitter i familie- og kulturkomiteen for Frp, er en av dem som har gått hardest ut mot NRK-lisensen. Da jeg intervjuet Thomsen i forbindelse med min masteroppgave, uttalte han at det er ønskelig – men umulig – å kommersialisere hele NRK ved bruk av reklameinntekter: «Jeg kunne godt sett for meg at vi hadde en annen løsning, en kombinasjon av betal-TV og reklame. Men jeg ser jo at å overføre NRK til en ren reklamekanal vil være umulig».

Også TV 2, som er en sterk kommersiell konkurrent til NRK, ser at det å kommersialisere NRK ikke vil være lønnsomt. I et intervju med undertegnede, uttalte daværende kommunikasjonsdirektør Rune Indrøy dette:

Vi har fra TV 2s side støttet opp om lisensfinansieringen av NRK. Vi har i mange sammenhenger påpekt at Norge er et lite land, det er egentlig et lite mediemarked, og vi tror ikke for eksempel at NRK kan finansieres delvis med reklame. Det ville vært mulig å gjennomføre det, men da ville staten samtidig redusert innholdsproduksjonen i de private mediehusene på en sånn måte at det ville fått dramatiske konsekvenser for det totale medietilbudet i Norge.

TV 2 argumenterer mot en kommersialisering av NRK, men støtter en innskrenkelse av allmennkringkastingsoppdraget, på lik linje med de fleste av de øvrige kommersielle mediebedriftene som sendte inn høringssvar til Kulturdepartementet. De kommersielle bedriftene argumenterer for at NRK opererer på et større kommersielt område som de private mediebedriftene selv kan dekke. Flere uttrykker også at NRK i hovedsak burde konsentrere seg om å produsere innhold som de kommersielle mediebedriftene ikke kan dekke, fordi det ikke er lønnsomt. Slik ville de ha sluppet å måtte konkurrere med NRK om innhold som er lønnsomt for de kommersielle mediebedriftene.

Går mot egen politikk

Det er interessant å se hvor dempet Frp har vært rundt lisenstemaet den siste tiden. Er dette fordi velgerne ikke er så kritisk til lisensen, eller fordi de ser at en kommersialisering av NRK vil være et attentat på den kommersielle norske medieindustrien?

«Vi gjør mye for mediemangfoldet i Norge med denne meldinga. Vi sikrer et sterkt NRK, som var veldig viktig for oss, samtidig så tar vi nå noen grep for å avgrense NRK noe, og gi noen signaler om hva NRK skal drive med i årene som kommer». Slik oppsummerte kulturminister Widvey stortingsmeldingen om NRK og allmennkringkasting da hun la den fram i juni.

Fremskrittspartiet går med dette mot sin egen allmennkringkastingspolitikk. Når de endelig fikk sjansen til å gjøre noe med NRK-lisensen, så blir sluttresultatet en økning i den årlige lisensen i stedet for avskaffelse. Kanskje har også Frp innsett at vi trenger en sterk offentlig allmennkringkaster?

Diskusjonen er viktigere enn noensinne

Debatten om NRK og finansieringen av vår allmennkringkaster er en viktig bit av den åpne og opplyste offentlige samtalen. Det blir sagt at mediene er i en særskilt posisjon på grunn av endringene som preger mediebildet, både med tanke på medieteknologien og bruken av mediene. Når mediene endrer seg, må også reguleringen av mediene inn i en utrednings- og endringsprosess. Det er kanskje derfor enda viktigere å diskutere hva vi ønsker at den offentlige allmennkringkasteren skal være i fremtiden.

NRK er viktig. Ikke bare fordi den er Norges største kulturinstitusjon, som sender innhold uten å bryte av med reklamepauser, men også fordi det er en medieinstitusjon som finansieres av folket, og som vi derfor også kan stille krav til. Nå som Kulturdepartementet har bestemt seg for ikke å gjøre noe med lisensen før 2017, har vi sikret oss en sterk allmennkringkaster i et par år til.

Jeg var på jakt etter valgkampinnslag, og fant to som hver på sin måte oppleves som representative for perioden.

I det første, fra 6. august 1985, rapporteres det fra et valgmøte med statsminister Kåre Willoch på Hitra. Willoch advarer i kjent stil mot økning i offentlige utgifter.

I det andre, fra 4. august 1989, sier Fremskrittspartiets formann Carl I. Hagen i et intervju at vi i “vår sosialistiske velferdsstat” må endre lover og regler slik at vi “belønner de som står på og er skikkelige”, i motsetning til f.eks. alenemødre og andre som, sier Hagen, velter regningen for valg de tar over på andre mennesker.

Dette er to av ca. 40000 klipp fra NRKs radioarkiv som nå kan lyttes til via Nasjonalbibliotekets åpne nettarkiv. Klippene er spredt over en periode fra 1930 til i fjor. Dette er imidlertid bare 3 prosent av hele arkivet, som omfatter over 1,3 millioner klipp. For å lytte til de øvrige klippene, må man oppsøke Nasjonalbiblioteket fysisk.

Foto: Leif Høel/Dagbladet/Norsk Folkemuseum cbnd

Radiostemmer bak en Kurer i mai 1965: F.h. Kjell Thue, Johan Vigeland, Jon Anders Helseth.

Radioarkivet — den åpne delen — er også tilgjengelig for IT-utviklere via et programmeringsgrensesnitt (API). Det har vi benyttet oss av i Vox Publica. Radioarkivet er en av tre nye eksterne kilder vi har lagt til på temasidene våre. Det var på temasidene om henholdsvis “valgkamp” og “Carl I. Hagen” at jeg fant de to nevnte åttitallsklippene.

Opphavsretten begrenser

Det er opphavsretten som begrenser den åpne tilgangen til arkivet. Avtalen med NRK gir Nasjonalbiblioteket rett til å publisere programmer der NRK har alle rettigheter.

“Dette ekskluderer flertallet av programmene, der det forekommer musikk, teater, hørespill, opplesning, kåseri, foredrag som det ikke er skrevet avtaler om nettpublisering av. Kanskje ca 10 prosent av programmene slipper gjennom dette nåløyet,” opplyser seniorrådgiver Karl Erik Andersen i Nasjonalbiblioteket (NB) i en e‑post.

Arbeidet med å identifisere programmer som kan publiseres pågår fortsatt. Andersen opplyser at de nå går i gang med året 1960. Til nå er bare et fåtall innslag fra 1960- og 70-tallet publisert, så det åpne arkivet vil vokse med flere klipp framover. “Tiårene vi nå går løs på, har betydelig flere program å vurdere,” sier Andersen.

Dagsnytt-sendinger merkes automatisk for publisering. Nyhetssendinger vil med andre ord være overrepresentert i nettarkivet.

1,3 millioner klipp høres mye ut, men langt fra hele radiohistorien er tatt vare på, forteller bibliotekar Birgit Stenseth.

– I starten av NRKs historie hadde de ikke råd til å bevare alt. Tapene var så dyre at de ble spilt over igjen og igjen. Så sent som på 1960-tallet er det bare 25 prosent av radiomaterialet som er bevart, sier Stenseth. Først fra 1. januar 1986 er alt materiale bevart.

Radioinnslagene har to hovedkilder, opplyser Andersen. Den ene er programmer og innslag som har blitt bevart og beskrevet av NRKs arkivavdeling. Den andre er opptak som NRK har levert til Nasjonalbiblioteket etter at loven om pliktavlevering trådte i kraft i 1990. Mellom 1990 og 2004 ble opptakene levert på fysiske formater (magnetbånd, CD osv.). Fra slutten av 2004 leverer NRK materialet som lydfiler over nett.

“Vi har konvertert en del fra fysisk format til filer, men har mye igjen,” forteller Andersen.

Bare på 1990-tallet ble det levert 249000 programmer til NB. Det åpne arkivet inneholder til nå 11167 filer fra dette tiåret.

Slik kommer, eller kryper, radiohistorien nærmere, men Andersen skulle gjerne sett en løsning på opphavsrettsbegrensningen — som altså holder hundretusener av klipp unna det åpne nettet:

“Det er å håpe at vi en gang i framtida får avtaler som lar oss publisere alle programmene, slik at vi slipper å vente til 70 år etter at alle rettighetshavere er døde!”

(Red. anm: Artikkelen ble oppdatert 23. august 2017 med en presisering: Alt materiale fra radioarkivet er bevart fra 1. januar 1986).

Et viktig undertema er konkurransen mellom nettavisen på NRK.no og de kommersielle nettavisene. Den er blitt spesielt aktuell av flere grunner. Før var det en soleklar arbeidsdeling på dette punktet: Avisene laget papiraviser, NRK laget TV og radio. Nå konvergerer mediene, og plutselig lager både VG, Dagbladet, Aftenposten og NRK nettavis, samtidig som NRK også er gått inn på domenet til alle regionale og lokale aviser i Norge.

Avisene har dessuten en problemstilling som de kommersielle TV- og radiokanalene ikke har på samme måte: De er nødt til å bygge opp et betydelig betalende publikum på nett. Når NRK.no tilbyr et lignende innhold gratis og bruker mye ressurser på å satse digitalt, rapporterer mange av de kommersielle mediene at de har mindre tro på at omstillingen vil gå bra.

Uenighet om konkurransen

Det ville være lettere å avgrense NRKs virksomhet dersom det var enighet om effektene av konkurransen mellom NRK.no og andre nettaviser. Men det er det ikke.

Mediebedriftenes Landsforbund (MBL) har laget en rapport som slår fast at konkurransen fra NRK truer mediemangfoldet. Problemstillingen er kjent flere europeiske land, og lignende argumenter gjenfinnes i en rapport fra Tidningsutgiverna i Sverige og i en fersk rapport fra European Newspaper Publishers’ Association, der MBL er medlem.

Flere forskere nyanserer bildet. En rapport fra SNF-miljøet ved Norges Handelshøyskole slår fast at NRK.no ikke konkurrerer veldig nært med andre nettaviser, og at det er liten grunn til å tro at kringkasteren gjør det vanskeligere for andre å ta betalt på nett.

En gruppe medieforskere ved Universitetet i Bergen knyttet til MONC-prosjektet skriver likevel i en artikkel fra 2011 at det er grunn til å tro at NRK.no konkurrerer direkte med kommersielle nettaviser. I en fersk studie finner MONC at de fleste nettaviser i Norge, også NRK.no, ligner på hverandre, selv om det også er noen forskjeller.

Det virker imidlertid som om det er enighet om at nettavisen på NRK.no bare er en destruktiv konkurrent for de kommersielle nettavisene hvis de er nære konkurrenter og likner mye på de andre. SNF og MONC mener at NRK ikke ligner for mye på andre, mens MBL og andre mener at NRK ligger for tett opptil de kommersielle aktørenes tilbud.

I den grad NRK.no ligner for mye og gjør det samme som de andre, og i den grad NRK.no utvikler tilbud som overlapper med kommersielle tilbud, kan det altså kritiseres. MONC skriver at NRK.no de siste årene har beveget seg noe «vekk fra en generell nyhetsnettsted-profil og mer i retning en allmennkringkasterprofil», noe som kan oppmuntres.

Dette blir imidlertid litt smått. Kanskje vi bør ta et skritt tilbake og stille de overordnede spørsmålene: Hvis NRK.no ikke skal være en relativt alminnelig nettavis, slik det er i dag, og hvis målet til NRK.no ikke skal være å presentere aktuelle nyheter raskest mulig, på samme måte som og i konkurranse med de andre nettavisene, hva skal NRK.no være da? Hva bør visjonen for NRKs virksomhet på digitale plattformer være?

Alle burde tas med på råd

Først og fremst er dette et stort spørsmål som det er vanskelig å svare på. Foreløpig kan man vel si at beslutningen om visjonen er tatt på møterommene på Marienlyst. MBL-notatet beskriver for eksempel hvordan den digitale utviklingen av NRK på nett har gått raskere og blitt mer omfattende enn hva Stortinget noen gang har signalisert.

Medie-Norge for øvrig har aldri blitt tatt med på råd, noe den utbredte frustrasjonen gjenspeiler. Den ferske ordningen for forhåndsgodkjenning av nye tjenester, som skal avveie de positive sidene ved nye tjenester mot eventuelle konkurransemessige ulemper, har bare blitt testet én gang. Da fikk NRK mot både Medietilsynets og Konkurransetilsynets anbefalinger grønt lys fra departementet og kulturministeren til å være med på å lansere trafikktjenesten Dit.no, en tjeneste som NRK likevel trakk seg ut av ganske raskt.

En slik felles brainstorming burde gjennomføres. Akkurat hvordan det skal skje, er ikke godt å si. I forbindelse med de tiårige «The Royal Charter» som styrer BBC i Storbritannia, gjennomføres det brede høringer og debatter om alle sider ved BBCs virksomhet, og en ny slik runde er på trappene nå fordi det nåværende charteret utløper i 2016. I et diskusjonsnotat fra House of Commons (pdf) reises for eksempel de store spørsmålene, og parlamentet har etter grundige høringsrunder også forsøkt å antyde svar på noen av dem.

Prosessen rundt behandlingene av charteret for BBC kunne være forbilde for noe lignende i Norge. Egentlig burde publikum, relevante aktører og forskere vært tatt med på en ambisiøs diskusjonsrunde nå i forkant av lanseringen av stortingsmeldingen.

Heve blikket og la seg inspirere

Hvordan kunne en visjon for NRKs virksomhet på digitale plattformer se ut? For det første må man må heve blikket. Man må se ut over hva NRK tradisjonelt har gjort på TV og radio og ut over hva andre nyhetsaktører gjør på nett. NRKs digitale virksomhet skal verken bare reflektere det kringkasteren gjør i etermediene, eller ligne på kommersielle nettaviser. Kanskje er også ideen om at NRK bare skal understøtte mediemangfoldet for snever.

I stedet kan man la seg inspirere av andre kulturinstitusjoner som opererer i opplysningens og kulturens tjeneste og i spennet mellom lyd, bilde, video og tekst. Kan NRK.no være en digital institusjon som støtter opp under teatrene og orkesterinstitusjonenes virksomhet? Kan NRK.no opptre i forlengelsen av bibliotekene, som arbeider for å tilgjengeliggjøre kunnskap uavhengig av plattform? Kan NRK gå offensivt inn i aktuelle utfordringer vi sliter med i fellesskapet vårt, som behovet for integrerende og inkluderende fellesarenaer i lokalsamfunn rundt i hele Norge?

Poenget er at NRKs viktigste kjerneverdier, som er knyttet til informasjon og opplysning, og som handler om å skape arenaer for fellesskapet, kan innfris på andre og mer kreative måter i fremtiden enn noen gang før. Det finnes et enormt mangfold av mulige aktiviteter som ikke vil stå i fare for å overlappe med kommersielle aktørers virksomhet, men det synes ikke som om NRK i dag bruker nok kreative krefter på å utforske disse mulighetene.

Fem forslag til et digitalt NRK

Diskusjonen må også svare på hva avgrensningen mellom NRK.no og kommersielle nettaviser skal være. Her anbefales drøftingen i notatet fra House of Commons, som går særlig inn i forholdet mellom BBC og andre lokale og regionale medier.

Hvis et mulig felles premiss kan være at NRK.no ikke skal ligne for mye på kommersielle nettaviser, så er det selvfølgelig et begrensende premiss, men det åpner også for nytenkning. Hvordan kan NRK.no styrke avisfloraen og den kritiske journalistikken uten selv å være en nettavis? Det finnes mange mulige offensive svar, og jeg skal forsøke å antyde et par.

NRK.no bør være en kunnskapsbank. Alt som finnes av digitalisert materiale, om det er tekster, videoer, radioinnslag eller hva som helst, om det er produsert i dag eller for ti år siden, bør være tilgjengelig slik at andre medier kan ta det fra NRK og publisere det på egne sider, selvfølgelig såfremt innholdet krediteres. Det betyr også at NRK kan gjennomføre større journalistiske prosjekter lokalt, for eksempel lokalvalgdebatter eller filming av aktuelle hendelser, og gi alle interesserte medier mulighet til å publisere innholdet.

NRK.no bør være en journalistisk tenketank som ikke alltid tar publiseringsansvar. I både lokale, regionale og nasjonale sammenhenger kan NRK bruke ressurser på å utvikle verktøy til for eksempel behandling av «big data» og gjøre resultatene tilgjengelig for alle medier. Det vil være å fungere litt mer som en forskningsinstitusjon: NRK gjør forskningen, andre gjør formidlingen.

NRK.no bør være et kart over medielandskapet. I stedet for selv å produsere løpende nyhetsoppdatering, kan NRK særlig lokalt og regionalt gjengi nyheter fra andre medier, med direkte lenker til de andre. House of Commons uttrykker en misfornøyd forundring over at kun en liten andel av lokale og regionale mediers trafikk kommer fra BBC; en lignende misnøye bør vi ha i Norge. Det samme gjelder for eksempel nasjonal kommentar- og debattvirksomhet på NRK.no. I stedet for å produsere alt innholdet selv, kan NRK.no samordne og lenke til andre medier, både store aviser og mindre blogger, som produserer slikt stoff.

NRK.no bør være Gandalf eller Albus Humlesnurr, den gamle, vise mannen man går til når man trenger kloke perspektiver. I stedet for å fokusere på løpende og raske øyeblikksnyheter, slik man for eksempel gjør på forsiden av NRK.no og i utviklingen av nrk.no/nyheter, bør NRK.no fokusere mer på opplysning. NRK.no bør forholde seg til aktuelle nyheter, men bygge kontekst, bakgrunn og dybde rundt nyhetene ved bruk av videoer, radioinnslag og henvisninger til mange ulike kunnskapskilder, både interne og eksterne. En god inspirasjon kan være allmennkringkasteren ZDF i Tyskland. I hovednyhetssendingen om kvelden henviser de alltid til en nettsak som gir omfattende bakgrunnskunnskap om en av dagens viktigste nyhetssaker. I NRKs Dagsrevyen henviser man derimot som regel til heller perifere saker på NRK.no.

NRK.no bør være en kunde. Notatet fra House of Commons diskuterer muligheten for at BBC kan bruke deler av sitt budsjett, særlig lokalt og regionalt, til å kjøpe stoff fra andre medier. Det bør skje rent kommersielt, slik at man behandler de andre avisene som kommersielle nyhetsbyråer. Spørsmålet om hvordan NRK skal kunne gjengi eller referere til stoff som ligger bak betalingsmur vil også kunne løses på den måten, fordi NRK da vil betale for å bruke materialet.

Alle forslagene over har det til felles at de ikke svekker, men styrker NRKs digitale bidrag til å gi publikum en forståelse av hva som skjer i samfunnet og verden hver dag. Dessuten forsøker forslagene å gjøre NRK.no mindre lik de kommersielle nettavisene. Så må det gjentas at en konkretisering av faktiske tiltak må skje i en grundig dialog mellom NRK og relevante aktører.

Forslagene vil føre til en radikal endring i NRKs digitale modus operandi. NRK skal ikke være en nettavis som hvert minutt kjemper fletta av seg for å konkurrere om klikks. Det betyr for eksempel at NRK ikke bør utvikle en applikasjon for mobil og nettbrett som kjapt og kort beskriver nyhetene akkurat nå. I stedet skal NRK være en opplysningsaktør som jobber for kontekst, dybde og bakgrunn i partnerskap med medie-Norge for øvrig. Det er mer ydmykt, og det vil bidra til å styrke mangfoldet i den norske avisfloraen.

NRK-plakat og forhåndsgodkjenning

Spørsmålet er i hvilken grad endringene skal komme som resultat av politisk regulering eller som følge av vedtak NRK gjør selv. Antakelig bør det være et samspill.

NRK-plakaten bør endres. Plakaten pålegger NRK i dag å «være til stede på og utvikle nye tjenester» på alle viktige medieplattformer, de skal gi et «attraktivt innholdstilbud» på alle plattformer, og det sies eksplisitt at NRK på internett skal ha et tilbud av «nasjonale og internasjonale nyheter» og «et eget regionalt nyhets- og innholdstilbud». Slike bestemmelser kan enten tas bort eller justeres i tråd med forslagene over. Det bør også komme inn klarere formuleringer om at nettavisen på NRK.no ikke skal være nær konkurrent til eller ligne på kommersielle nettaviser, og om NRKs ansvar for å bidra til mediemangfoldet.

Ordningen for forhåndsgodkjenning av nye tjenester må brukes aktivt. Den må imidlertid endres: Den må kunne aktiveres på bakgrunn av henvendelser fra NRKs konkurrenter, og den må styres av en aktør som er uavhengig av både NRK og departementet. I tillegg bør eksisterende tjenester, i hvert fall de som er etablert digitalt, utsettes for en vurdering. Oppgaven må være å veie positive effekter for publikum opp mot konkurransemessige effekter. Ordningen er for øvrig kommet som et resultat av krav fra EU, og mange land sliter med dårlig implementering. I Sverige har for eksempel ikke noen tjenester blitt testet ennå. I England har fire tjenester blitt behandlet, og én ble faktisk stoppet. Det gjaldt en lokal videotjeneste.

De viktigste endringene må derimot komme som resultat av offentlig samtale og selvregulering fra NRKs side. Det er i tråd med prinsippet om redaksjonell frihet, og det er i tråd med en tanke om at det viktigste ikke er å begrense NRK eller å gjøre NRK mindre, men at NRK skal bli enda viktigere for opplysning til publikum og for mediemangfoldet i Norge.