Journalistikkens teknologiske, politiske og økonomiske forhold utgjør de viktigste rammebetingelsene for produksjonen av nyheter og aktualiteter. De teknologiske forutsetningene setter premisser for hvordan journalistikken produseres og oppleves. De politiske rammene legger føringer for eierskap, setter premisser for konsesjonsbelagte medier og utgjør forutsetningene for lokale og meningsbærende aviser. Økonomiske forhold gir grunnlaget for nyhetsorganisasjonenes produksjon.

Disse rammebetingelsene henger nøye sammen. Teknologien påvirker økonomien, økonomien påvirker produksjonen, og politikken påvirker begge deler. Med store omveltninger i medienes teknologi og økonomi, er dette også med på å påvirke politikkutformingen på mediefeltet. Denne artikkelen ser nærmere på endringene innenfor hvert av disse tre områdene, og hva dette betyr for journalistikken.

Teknologi

I løpet av de siste ti årene er det først og fremst de teknologiske rammebetingelsene som har skapt endringer i journalistikken – både i dens produksjon og distribusjon, i publikums konsum av nyheter, og i avisøkonomien. I 2006 hadde allerede digitaliseringen etablert nye arbeidsrutiner, nye publiseringsformer og nye brukssituasjoner for journalistisk innhold. Men tre ting skulle inntreffe som har hatt til dels stor påvirkning på journalistikken. Finanskrisen i 2008–2009 skjøt fart på tapet av annonseinntekter, mobile enheter inntok markedet, og algoritmene flyttet inn i redaksjonen.

Veksten i substitutter i annonsemarkedet har det siste tiåret ført til et kontinuerlig fall i annonseinntekter for etablerte avismedier. I Norge ble Schibsteds digitale annonsemarked Finn.no opprettet allerede i mars 2000, noe som flyttet rubrikkannonsene fra papir til nett. Samtidig har internasjonale søkemotorer og sosiale medier inntatt markedet og tatt store deler av kaken, primært representert av Facebook og Google. Strukturelt betyr dette at medienes inntjeningsmodell utfordres. Reklamen betaler ikke lenger i like stor grad for produksjonen av det journalistiske innholdet. Digitaliseringen av mediene betyr at folks medievaner endres. De får nyheter på nye digitale plattformer. Og der publikum går, følger annonsørene etter.

Foto: Christian Hornick cba

En øl, en sigarett — men ikke en avis. Nyheter snart bare på smarttelefonen?

Publikums nyhetskonsum har også blitt mer mobilt og fragmentert. Fremdeles har allmennkringkasternes nyhetssendinger høye seertall (Reuters 2015; se også Nordicom 2015), men folks avislesing er i mindre grad knyttet til det fysiske produktet. Facebook og Twitter blir i økende grad oppgitt som nyhetskilde (Pew 2015). Ikke minst er Facebook i større og større grad plattform for diskusjon omkring nyhetsagendaen. Facebooks globale kommersielle eierskap, og selskapets publiseringsregler, eroderer slik sett den redaksjonelle kontrollen over nyhetsagendaen. Dette utfordrer redaktøransvaret, samtidig som det også forsterker tendensen i nedgangen i reklameinntekter. Ikke bare kjøper færre papiravisen, de flytter også i økende grad vekk fra avisenes nettsider når de konsumerer journalistiske produkter (Reuters 2015).

I tillegg er mobiltelefonen i større grad utgangspunkt for folks mediebruk (ADI 2015; Reuters 2015). To sammenhengende faktorer som har mye å si for denne utviklingen er lanseringen av smarttelefonen (den første iPhone kom i 2007) og kapasitetsøkning i mobilnettet. Den påfølgende veksten i mobile markeder satte fart både på fragmenteringen av publikum og konvergensen i innholdsproduksjon og –distribusjon av journalistikk. Som rammebetingelse for nyhetsproduksjon endrer ikke dette bare hvordan journalister jobber – mobilt utstyr gjør for eksempel journalister i stand til å oppdatere nyhetsagendaen oftere og raskere, særlig fra felten – det endrer også vår tilgang til og bruk av informasjon. Nyheter når nå publikum gjennom et mangfold av plattformer og formater. Selv om dette ikke endrer de grunnleggende journalistiske sjangrene, tilsier også et økende mobilt nyhetskonsum at journalistikken må tilpasse seg et stadig skiftende teknologisk medielandskap.

Digitaliseringen har også påvirket journalistenes arbeidssituasjon. Dette gjelder særlig rutiner i redaksjonen. Nye verktøy krever nye ferdigheter, kontinuerlig nett-publisering endrer forholdet til deadline, og introduksjonen av nye plattformer krever tilpasning til nye formater, særlig mobilen, Facebook og Twitter. Algoritmene har hatt særlig økende betydning for digital nyhetsproduksjon det siste tiåret. De siste par årene har redaksjonene begynt å eksperimentere med “robotjournalistikk” – hvor algoritmer heller enn journalister nå kan produsere enkle nyhetssaker. I første omgang gjelder dette saksområder med mye tall og godt etablerte narrativer, som sport og finans.

Algoritmene har også innvirkning på avisenes inntjeningsmodeller. Med digital innlogging sitter redaksjonene på stadig mer kunnskap om publikums leser- og seervaner på nett. Denne dataen brukes til i økende grad å personalisere innholdet som hver enkelt blir servert på en nettside. Algoritmene følger deg rundt på nettet, kartlegger dine interesser, og tilpasser nyhetsmenyen og reklamen deretter. Dette fører til at nettavislesere i mindre og mindre grad blir presentert en felles dagsorden, satt av redaktøren. De teknologiske rammebetingelsene som forutsetter den journalistiske virksomheten gjør altså ikke bare at publikum får tilgang på mer innhold i flere brukssituasjoner, det ligger også en fragmenteringseffekt i det digitale nyhetskonsumet.

Økonomi

Journalistikkens økonomiske rammebetingelser henger med andre ord nøye sammen med de teknologiske. Teknologiske endringer er med på å legge føringer for konkurransen i markedet, særlig i dagens medielandskap, hvor digitaliseringen for alvor har senket barrierene for nye aktører i markedet. Når annonseinntektene svikter, faller også deler av inntektene bort i medienes tosidige inntektsmodell, basert på salg i to markeder – publikumsmarkedet gjennom abonnement og direktesalg, og reklamemarkedet. I en presset økonomisk situasjon ser mange mediebedrifter behov for å stramme inn på utgiftene. Dette kan føre til konsolidering av ressurser i form av eierskapskonsentrasjon og administrativ omorganisering for å oppnå stordriftsfordeler som gjør driften mer effektiv.

Eierskapskonsentrasjon innebærer stordriftsfordeler som gjør administrasjon og infrastruktur billigere. Samtidig ligger det faglige fordeler i å være del av et større konsern. Større bedrifter har mer ressurser til rådighet, og kan i større grad satse på innovasjon enn mindre aviser. Å være del av en større avisbedrift har også en tendens til å sikre avstanden mellom aviser og annonsører, og mellom journalister og kildene. Historisk sett har altså eierskapskonsentrasjon gjerne hatt en profesjonaliserende effekt på journalistikken. I tillegg kan det være en fordel for små nasjonale markeder som de nordiske at avisene har eiere av en viss økonomisk og organisatorisk størrelse, særlig i den grad det gjør det vanskeligere for utenlandske eiere å kjøpe opp norske aviser.

Mediereguleringen har lenge vært opptatt av den nasjonale dimensjonen i dette spørsmålet (NOU 1995:3: 118; St.meld 18 (1996–1997)), særlig i den grad mediepolitikken er preget av antakelsen om at det foreligger et forhold mellom eierskap og innhold i mediene. Mangfold av uttrykk er med andre ord gjerne forbundet med mangfold av eiere. Økonomien i nyhetsmarkedet utfordrer dette mangfoldet – et spørsmål som i større og større grad har preget det siste tiårets mediepolitikk. Samtidig kan en langvarig nedgangssituasjon føre til en såkalt innhøstingsstrategi, hvor selskaper som anser enden som nær bestemmer seg for å melke produktet til ressursene tar slutt, heller enn å satse på innhold eller innovasjon.

Mye av medienes økonomiske situasjon i dag forklares gjerne med at avisene la ut nyhetene gratis på nett de første årene, og at de dermed etablerte en forventning hos publikum om at internett betyr gratis innhold. Forskning viser at folk foreløpig er lite villige til å betale for innhold som publiseres på nettet. Samtidig flytter publikum over på mobile enheter i rask takt, noe som fører til nedgang i trafikken til avisenes nettutgaver (Reuters 2015). På tross av veksten i digitale medieprodukter utgjør den fysiske papirutgaven fremdeles de tradisjonelle mediehusenes hovedinntekt. Dette gjør ikke minst spekulasjoner om papiravisens død til et tema som innebærer store ringvirkninger for avisøkonomien.

Politikk

Mediereguleringen setter premisser for medienes strukturelle vilkår. De skandinaviske landene har et demokratisk-korporativt mediesystem (Daniel Hallin og Paolo Mancini 2004). Dette innebærer blant annet en tidlig etablering av dagspresse, høy grad av profesjonalisering blant journalister, og statlig inngripen i markedet i form av pressestøtte og allmennkringkasting. Dette betyr at skandinaviske myndigheter regulerer mediene både strukturelt gjennom eierskapsrestriksjoner og kringkastingslisenser, og innholdsmessig gjennom krav til allmennkringkastere om nyheter, aktualiteter og nasjonalt innhold. Politisk har digitaliseringen av mediene og medienes økonomi vært høyt på agendaen de siste ti årene.

Overgangen til plattformnøytral pressestøtte tar for eksempel inn over seg at mesteparten av nyhetskonsumet i dag foregår på internett, en publiseringsform som i Norge inntil nylig har vært momsbelagt. Samtidig er spørsmålet om pressestøtten i seg selv oppe til debatt – hvilken form denne skal anta, om den fremdeles skal være knyttet til papiravisredaksjonene, og om den eventuelt skal utvides, endres eller omdisponeres til andre former for støtte (SOU 2015–94.).

Mens mediereguleringen primært er anrettet etter borgernes behov for informasjon og samfunnsdebatt, handler mediepolitikk også i større og større grad om medienes økonomiske grunnlag. En særlig utfordring i så henseende har de siste årene blitt rettet mot allmennkringkastingens rolle i medielandskapet (OECD 2010). Privateide medier har gått hardt ut mot allmennkringkasting, hvor hovedankepunktet er at statlig eide medier har en urettferdig markedsfordel som påvirker den kommersielle avisdriften negativt (St. meld. 38 (2014–2015)).

Politikkens utfordring her handler om å balansere medieøkonomiske behov med den fordelen allmennkringkasting utgjør i et medielandskap – nemlig å opprettholde mangfold og journalistisk kvalitet i markedet. Konkurranse i mediemarkedet har en positiv effekt på informasjonsflyt, politisk ansvarlighet og betimelig publisering. Men ren markedskonkurranse kan også bety et snevrere innhold tilpasset store publikumsgrupper. For å forhindre at marginale stemmer og interesser mister sitt medietilbud, og for å sikre at folk har tilgang til et mangfoldig medietilbud, er derfor statlig inngripen i form av allmennkringkasting og pressestøtte forankret i den nordiske modellen som et grep som skal forhindre markedssvikt. Utfordringen mot denne typen regulering ligger i den økonomiske stabiliteten som allmennmediene lenge har opplevd – en stabilitet som nå utfordres i mange europeiske land.

Avslutning

På et høyere infrastrukturnivå har spørsmål om nettnøytralitet, datalagring, personvern og informasjonsfrihet vært kontroversielle temaer i europeisk mediepolitikk det siste tiåret. Distribusjonsleddet sitter på stadig mer av makten i mediemarkedet. Ikke minst gjelder dette internettleverandørene. Trafikken i nettet er et spørsmål om infrastruktur. Reguleringen av denne åpne strukturen kan i fremtiden få følger både for folks informasjonsfrihet og deres personvern. I tillegg gir det mediebransjen nye utfordringer.

For TV-sektoren betyr veksten i strømmeteknologi for eksempel at TV-selskapenes portvaktfunksjon forvitrer. Når folk kan velge å konsumere innhold direkte fra globale leverandører, innebærer ikke bare dette en utfordring for fjernsynets programflate og innholdstilbud. Det betyr også at etablerte distribusjonsledd i kabel, satellitt og internett er i ferd med å miste fotfeste i den tradisjonelle fjernsynsøkologien.

Digitaliseringen har ført til store endringer i folks tilgang på innhold, en sterk utvidelse av tilbudet og økt tilgjengelighet i form av nyheter og journalistikk. Disse endringene kommer publikum til gode på mange måter, men det utgjør også utfordringer for en bransje som tradisjonelt har vært bærer av det offentlige ordskiftet. Medienes regulering, økonomi og teknologi vil med andre ord fortsette å møte nye utfordringer også de neste ti årene.

Referanser

ADI (2015) “Mobile Benchmark Report: Adobe Digital Index August. 2015,” http://medienorge.uib.no/, online, hentet 29. januar 2016.

Hallin, D. C., & Mancini, P. (2004) Comparing media systems: Three models of media and politics. Cambridge: Cambridge University Press.

Nordicom (2015) “Medietrender i Norden”, No2. 2015, http://medienorge.uib.no/, online, hentet 29. januar 2016.

NOU 1995:3 Mangfold i Media: Om eierkonsentrasjon i massemedia. Oslo: Kulturdepartementet.

OECD (2010) “The Evolution of News and the Internet”, Working Party on the Information Economy, http://www.oecd.org/sti/oecdexaminesthefutureofnewsandtheinternet.htm, online, hentet den 29. januar 2016.

Pew (2015) “The Evolving Role of News on Twitter and Facebook”, Pew Research Center, http://www.journalism.org/2015/07/14/the-evolving-role-of-news-on-twitter-and-facebook/, online, hentet 29. januar 2016.

Reuters (2015) “Reuters Institute Digital News Report 2015”, Reuters Institute for the Study of Journalism, University of Oxford, http://www.digitalnewsreport.org/, online, hentet 29. januar 2016.

SOU 2015–94 Medieborgarna og medierna: En digital värld av rättigheter skyldingheter, — möjligheter och ansvar. Stockholm: Kulturdepartementet.

St.meld 18 (1996–1997) Eierforhold i mediesektoren. Oslo: Kulturdepartementet.

St.meld 38 (2014–2015) Open og opplyst – Allmennkringkasting og mediemangfold. Oslo: Kulturdepartementet.

Alle andre mediehus og publikasjoner må finansiere sin journalistikk med annonser og brukerbetaling, og fra flere hold er kritikken av NRKs nettsatsing skjerpet. “Strup NRK”, skrev Minervas Kristian Meisingset i september, og gikk inn for innskrenking av NRKs journalistiske nett-tilbud. I Dagens Næringsliv 3. desember peker Aftenpostens nye sjefredaktør Espen Egil Hansen på at forsiden på nrk.no redigeres slik at NRK på nett er i direkte konkurranse med kommersielle medieaktører som VG og Aftenposten.

Vide mediepolitiske rammer er grunnen til at NRK har kunnet utvikle nettvirksomheten sin slik at den i dag oppfattes som en trussel mot de kommersielle mediene. I NRKs vedtekter heter det bare at NRKs tjenester på internett samlet skal inneholde et løpende oppdatert tilbud av nasjonale og internasjonale nyheter samt fakta- og bakgrunnsinformasjon. Hvordan dette oppdraget løses, blir opp til NRK selv. Mediepolitikerne har ikke stilt krav som kan etterprøves på noen effektiv måte. NRK har benyttet handlingsrommet til å profesjonalisere redigering og presentasjon og lansere nye tjenester som debattsiden Ytring. Resultatet er at nrk.no til forveksling ligner de kommersielle medienes tilbud.

Løsningen er likevel ikke å “strupe” NRK. En mer konstruktiv tilnærming er mulig.

Dagens konsept for NRKs virksomhet på nett bygger ikke på en oppdatert analyse av allmennkringkasting i et mediesamfunn dominert av digitale medieplattformer. Begrepet kringkasting er kjernen i problemet: NRK har bare overført den sentraliserte “en-til-mange”-modellen for radio og TV til nett, og har hatt full politisk støtte for dette.

Nettoffentligheten har imidlertid en annen struktur enn den gamle analoge offentligheten. På nettet kan alle “kringkaste” sine synspunkter og sitt innhold. En underskog av nye publisister vokser fram, alt fra bloggende enkeltpersoner til mer eller mindre tradisjonelt organiserte redaksjoner. I nettoffentligheten eksisterer en-til-mange-kringkastingen side om side med en desentralisert mange-til-mange-modell. Problemet er at NRK later som om denne nettoffentligheten ikke eksisterer.

Mediepolitikere og NRK bør se til Storbritannia. BBC går gjennom den samme overgangen til digitale tjenester, men har langt mer konkrete og detaljerte krav å forholde seg til. Dermed kan samfunnet også lettere vurdere om BBC oppfyller oppdraget institusjonen er gitt.

Et av kravene til BBCs nettvirksomhet er at redaksjonen skal benytte eksterne nettlenker for å sende brukere videre til andre nettsteder. Det er to begrunnelser for dette: Den ene er å øke brukernes forståelse og innsikt i en sak ved å henvise dem til andre publikasjoner. Den andre er å gi britiske nettpublikasjoner utenfor BBC et større publikum. Lenkepolitikken skal altså bidra til en mangfoldig nettoffentlighet.

I 2010 ble BBC gitt et mål om å doble antall klikk på eksterne lenker innen 2013. Nyhetsredaksjonen har klart sin del av dette, fra 2,9 millioner klikk per måned i 2010 til 5,8 millioner i snitt i høst. The BBC Trust, organet som kontrollerer bruken av lisenspengene, kom i mai med en rapport om BBCs nettvirksomhet. Der ble ytterligere innsats etterlyst for å øke trafikken til andre nettsteder fra alle deler av nettvirksomheten, og BBC fikk beskjed om å bli mer åpen om kriteriene for lenking.

En slik politikk er ukjent i Norge. NRK har i liten grad eksterne lenker i sine nyhetsartikler eller øvrige materiale på nett. Det ser ut til å være opp til den enkelte medarbeider å avgjøre om det skal lenkes til eksterne nettsteder.

NRK omtaler heller ikke ekstern lenking i sin egen årsrapport. Det eneste som står om nett-trafikk og andre nettsteder i rapporten for 2012 er betegnende nok at man skal bruke sosiale medier for å drive trafikk tilbake til nrk.no.

Forsiden på NRK Ytring 11. desember 2013.

Hvorfor er ekstern lenking fra NRK (og andre store nettmedier) viktig for nettoffentligheten generelt? Nettoffentlighetens desentraliserte struktur har økt menings- og mediemangfoldet, men er også et problem. Med lite ressurser til markedsføring er det vanskelig for små og mellomstore publikasjoner å bygge et større publikum. Desentraliseringen på nett går hånd i hånd med monopolisering. Størstedelen av trafikken — altså publikum — ender hos noen få store aktører, og det er i Norge de store nettmediene samt Facebook og Google.

Jeg har de siste årene jobbet med flere mindre nettprosjekter, og mønsteret er tydelig: Det går an å nå et begrenset publikum med kvalitets- og nisjejournalistikk, men det krever lang tid og utholdenhet. Når store nettmedier en sjelden gang lenker til en artikkel, øker imidlertid publikumet med rekordfart. Et godt eksempel er en analyse av Siv Jensens tale på Frps valgvake i høst, skrevet av retorikkprofessor Jens E. Kjeldsen for Vox Publica. Den ble omtalt og lenket til av VG og ABC Nyheter (merk — ikke NRK). Denne ene artikkelen vil takket være lenkene stå for en betydelig andel av Vox Publicas totale trafikk i 2013.

Istedenfor å støtte nettoffentligheten, dreier NRKs nysatsinger seg om å konkurrere ut andre aktører. Debattsiden Ytring er et godt eksempel. Ingenting ved denne satsingen er nytt eller annerledes sammenlignet med det aviser som Dagsavisen (Nye meninger) eller Vårt Land (Verdidebatt) har forsøkt å få til. Større aktører som Dagbladet, Bergens Tidende og Aftenposten prøver også å ruste opp sine debattsider.

Med Ytring kunne NRK ha gjort noe annet. De kunne ha trukket fram debatter som skjer i blogger, nett-tidsskrifter, på Nye meninger og Verdidebatt, og gitt disse aktørene mer oppmerksomhet. De mindre aktørene i nettoffentligheten kan selv bli flinkere til å samarbeide for å øke synligheten, men de trenger også drahjelp av de store nettmediene. NRK er den eneste av de store aktørene som det er mulig å stille et slikt krav til.

Krav til ekstern lenking bør være ett element i et oppdatert konsept for allmennkringkasting. Et annet kan være at NRK tilbyr andre aktører i nettoffentligheten publiseringsplass på nrk.no. For det tredje kan mye av NRKs innhold åpnes opp for viderebruk av andre aktører via egne opphavsrettslisenser. En fellesnevner for et framtidig nrk.no kan med andre ord være: Statskanalen som en åpen plattform.

Et nrk.no som en åpen plattform vil ikke lenger imitere og knuse konkurrentene, men isteden skape et unikt tilbud som samtidig støtter, ikke svekker den norske nettoffentligheten. Dersom dette ikke skjer, vil de kommersielle mediehusene rulle ut stadig tyngre skyts mot NRKs nett-tilbud — og de vil ha gode sjanser til å vinne debatten.

I 36 år har Jim Lehrer ledet en nyhetssending hvor vesentlighet har vært det viktigste kriteriet i redigeringen. Der hvor andre snakket i store bokstaver, brukte han de små. I de fleste av disse årene bar programmet hans navn, først som ”The MacNeil/Lehrer Report”, siden 1996 som ”The NewsHour with Jim Lehrer”.

Jim Lehrer i sitt rette element (foto: Steve Rhodes, CC:by-nc-sa)

Han har vært det viktigste ansiktet i amerikansk ikke-kommersiell kringkasting i en generasjon, om vi ser bort fra Big Bird i ”Sesame Street”, og 77 år er antakelig en akseptabel pensjonsalder. Men Lehrer forlater en skute i tung motvind, herjet av brottsjøer fra minst tre retninger samtidig.

I februar vedtok det republikanske flertallet i Representantenes hus å stoppe all føderal finansiering av de to søsternettverkene Public Broadcasting Service, PBS (fjernsyn) og National Public Radio, NPR. Det samme foreslo republikanerne i november i fjor, etter at PBS sa opp kontrakten med Juan Williams, en kontroversiell kommentator, som i en debatt på Fox News sa at han var redd for å fly med folk som så ut som de kunne være muslimer.

Selv om republikanerne har foreslått det samme gjentatte ganger helt siden PBS/NPR ble opprettet, og forslaget også denne gang strandet i Senatet, er de gjentatte forsøkene på å strupe de to organisasjonene økonomisk et uttrykk for hvor polarisert amerikansk politikk er, også i synet på ikke-kommersiell kringkasting. PBS og NPR, som når til sammen 170 av de drøyt 300 millioner amerikanerne i løpet av en måned, blir med rette oppfattet som formidlere av liberale holdninger som utfordrer det republikanske grunnfjellet. Men når de gjentatte angrepene i Kongressen likevel ikke fører fram, skyldes det i hovedsak at selv konservative velgere støtter ideen om ikke-kommersiell kringkasting, og gjerne vil beholde både Big Bird og Jim Lehrer, om de kunne.

Småbeløp til offentlig kringkasting

I en undersøkelse utført for CNN i mars i år, sa 53 prosent av de spurte at den offentlige støtten til kringkasting burde beholdes på dagens nivå eller økes, mens bare 16 prosent ville redusere bevilgningene. Tallene er interessante i seg selv, men blir direkte oppsiktsvekkende sett i forhold til hva folk trodde dagens støtte beløper seg til. I gjennomsnitt tippet respondentene at 5 prosent av det føderale budsjettet går til offentlig kringkasting. I realiteten utgjør støtten 0,01 prosent, eller under halvannen dollar per innbygger. NRKs budsjett er om lag dobbelt så stort som de offentlige bevilgningene til Corporation for Public Broadcasting (CPB), paraplyorganisasjonen som fordeler de føderale midlene til kringkasting. NRK bruker 800 lisenskroner per innbygger, mens PBS/NPR får 8 kroner i føderal støtte.

Det ville selvfølgelig ikke gått, om ikke de 700 public radiostasjonene (5 prosent av alle amerikanske radiostasjoner) og 356 public tv-stasjonene (20 prosent av samtlige lokale stasjoner), hadde fått mesteparten av inntektene fra seerne og lytterne, og gjort seg stadig mer avhengig av sponsorer.
Men tidene er harde i USA, også for noe så populært som fjernsyn og radio uten reklameavbrudd, og program som de kommersielle kanalene stort sett ikke våger seg på. Selv fyller jeg dagens lange timer i bilkø med klassisk musikk fra WETA, Washingtons eneste radiokanal med rent klassisk format. Brahms og Haydn klinger uforstyrret, men mellom hvert musikkinnslag minner programlederne om at det hele kun er mulig på grunn av den sjenerøse støtten fra oss lyttere. Noen ganger er tonen lett desperat; hvis vi ikke snarest sender en ny sjekk (jada, amerikanerne bruker fremdeles gode, gammeldagse papirsjekker) kan det bli stille i eteren.

Truslene er ikke tomme. 30. juni mister Orlando, Florida sin største ikke-kommersielle tv-stasjon, WMFE. De frivillige bidragene fra seerne var falt med 34 prosent og stasjonen kunne ikke lenger klare å betale avgiften til PBS på en million dollar i året. Stasjonen er solgt til en religiøs organisasjon. University of Central Florida har sagt at de vil oppgradere sin stasjon til å overta for WMFE, men samtidig kom meldingen om at guvernør Rick Scott ® har lagt ned veto mot alle offentlige bevilgninger til kringkasting. I Los Angeles hoppet KCET av i januar, også der var det avgiften til PBS som ble for tung å bære. WTTV i Chicago varsler at de ikke vet hvor lenge de klarer å betale de 4,2 millioner dollar årlig for retten til å sende programmene fra PBS. I Waco, Texas stengte den offentlige stasjonen i fjor.

NPRs inntektskilder. Klikk for større bilde (kilde: npr.org)

Mange ikke-kommersielle stasjoner, som WETA, bringer lite eksternt produsert materiale, som nyhetsbulletenger fra NPR (og lyden fra NewsHour), mens andre ikke har lokal produksjon i det hele tatt. De formidler utelukkende program produsert av andre. De tre store (delvis) offentlig finansierte tv-stasjonene, WNET i New York, WGBH i Boston og KCET i Los Angeles produserer rundt 60 prosent av programmene for samtlige ikke-kommersielle tv-stasjoner i hele landet.

Økende publikum, fallende finansiering

Amerikansk ikke-kommersiell kringkasting har tre store inntektsstrømmer: Offentlig støtte fra delstatene og kommunene, gaveinntekter og medlemskontingent fra lyttere og seere, og sponsorinntekter. De siste kommer blant annet fra selskap som driver ”overfallsmarkedsføring” (ambush marketing), som betyr å dytte budskapet sitt på folk som forsøker å unngå reklame. Alle disse tre strømmene er under press. Sponsorbudsjettene er ikke hva de var før finanskrisen og det samme gjelder i høy grad familiebudsjettene. Etter valget i fjor høst har en rekke delstater fått republikanske guvernører som er valgt på løfter om å kutte offentlige utgifter til beinet, og som uansett ikke har noe til overs for de liberale tendensene i sendingene fra NPR/PBS. Beslutningen til guvernør Rick Scott i Florida, for tiden USAs minst populære guvernør, medfører at 13 radiostasjoner og 13 tv-stasjoner vil miste all støtte fra delstaten. For de minste stasjonene kan det bety at senderne slås av.

Dette skjer samtidig som oppslutningen om ikke-kommersiell radio øker. Mens lyttertallene for all amerikansk radio falt med 6 prosent i fjor, økte lyttingen på NPR-stasjonene med 3 prosent, ifølge rapporten The State of the News Media 2011. Siden år 2000 har de ukentlige lyttertallene øket med 58 prosent, til 27,2 millioner. I løpet av én måned ser 121,9 millioner amerikanere på ikke-kommersielt fjernsyn, mens 64,7 millioner lytter på ikke-kommersiell radio (alle lyttere og seere er talt bare én gang i løpet av perioden).

Presset av økonomi, politikk og endring i mediebruken

Den første og største trusselen mot det svake, men viktige nettverket av ikke-kommersiell kringkasting (som i mange rurale strøk er den eneste formen for kringkasting innbyggerne har) er altså ikke publikumsoppslutningen, men økonomien.

Den andre trusselen er det politiske presset, som ikke er blitt mindre de siste to årene. NPR og PBS oppsto som en del av president Lyndon Johnsons Great Society på 1960-tallet, den siste perioden med liberale sosiale reformer før Barack Obama. Selv om Kongressen skapte et desentralisert og komplisert system av lokale lisenser for å hindre at den (delvis) offentlig finansierte kringkastingen skulle bli et effektivt organ for liberal politikk, begynte forsøkene på å avvikle systemet igjen allerede under Richard Nixon, som etterfulgte Johnson i 1969.

Kongressen vedtok også at de offentlige midlene skulle bevilges årlig over de føderale og lokale budsjettene, heller enn å sette av et fond. Sammen med et forbud mot å danne nettverk mellom lokale stasjoner for programutveksling, skulle dette sørge for at ikke-kommersiell kringkasting kontinuerlig er under politisk kontroll, ifølge medieforskerne Pat Aufderheide og Jessica Clark (pdf).

Kontrollen vipper ofte over i ren sjikane. Jay Rosen, professor i journalistikk ved New York University, hevder at forsøkene på å fjerne den føderale finansieringen av NPR på grunn av oppsigelsen av Juan Williams ”kan ikke forstås på annen måte enn som en del av kulturkrigen”. Rosen mener at lederne av de store organisasjonene innen public broadcasting må innse at deres problem ikke er at de blir misforstått, men at det er ”aktører som tjener på vrengebildet” av hva ikke-kommersiell kringkasting er og gjør.

En stor undersøkelse presentert av Pew Project for Excellence in Journalism viser at høyresidens kritikk også blir reflektert i seerne og lytternes oppfatning av programmene fra NPR og PBS. Mens 37 prosent av de demokratiske velgerne sier at de stoler på alt, eller mesteparten, av det de hører på NPR, sier 29 prosent av uavhengige velgere og bare 16 prosent av republikanske velgere det samme. Mens 26 prosent av lytterne definerer seg selv som konservative, definerer 37 prosent seg som liberale. Men undersøkelser som Pews prosjekt for kvalitetsjournalistikk har gjennomført, viser likevel at både PBS og NPR dekket president Obamas første 100 dager i embedet mer nøytralt enn de fleste andre nyhetsorganisasjoner. Tom Rosenstiel, som leder prosjektet, understreker også at mens 3,5 prosent av nyhetene på kommersiell radio dreier seg om utenrikspolitikk, er andelen utenriks på NPR-nyhetene 31 prosent.

Den tredje store utfordringen deler de ikke-kommersielle stasjonene med de kommersielle. De tunge endringene i mediekonsumet; fragmenteringen av innholdet, distribusjon via mobile enheter, forskyvning i tidsbruk og mindre ressurser til journalistisk originalproduksjon, rammer hele det eksisterende økosystemet på medieområdet. Stadig flere henter program fra NPR og PBS via nettet, noe som svekker lojaliteten til de lokale stasjonene og reduserer giverviljen. Men hvis NPR og PBS ikke legger ut programmene, frykter de at brukerne går andre steder, til kommersielle leverandører.

Ambisiøst reformforslag: Plattformnøytral finansiering av lokale mediesentre

Center for Social Media ved American University i Washington utforsker alternative organiseringsformer for public media. Det amerikanske medietilsynet; Federal Communication Commission, FCC, gjennomførte i fjor vår en omfattende høring om det offentliges ansvar for medieutviklingen. Rapporten fra høringen, med anbefalingene fra FCC, skulle vært publisert før jul, men er sterkt forsinket, uten at det er gitt noen offentlig begrunnelse. I sitt høringsnotat, foreslår forskerne ved American University (pdf) at CPB blir omdannet til en plattformnøytral institusjon; Corporation for Public Media, CPM, med ansvar for å etablere og finansiere et nettverk av lokale mediesentre som kan produsere lokalt, relevant materiale for alle distribusjonplattformer. Nettverkene bør springe ut av eksisterende lokale kringkastingsstasjoner, som bør utvikles til lokale nav for ulike former for medieaktivitet (også eksisterende nyskapende medievirksomhet i USA har lokal forankring).

Ideene, lik andre forslag om ny mediestøtte, kan virke temmelig motstrøms i en tid hvor den fremste idretten i Washington og i mange av delstatshovedstedene er å se hvem som kan kutte mest og raskest i de offentlige budsjettene. Og det er en slags tragisk ironi at jo hardere kuttene er, desto mindre er sjansen for at velgerne får høre om dem. Når den lokale NPR-stasjonen stilner, er alternativet ofte en stasjon som sender hip hop, country eller evangelisk forkynnelse døgnet rundt.

Michael Copps er medlem av det amerikanske medietilsynet, The Federal Communication Commission. FCC er en mektig og sentral institusjon, men som så mange andre føderale reguleringsmyndigheter under kraftig beskytning fra høyresiden. Samtidig med at Copps snakket til journalister, aktivister og akademikere på konferansen i Boston, vedtok Representantenes hus å fjerne FCCs mandat til å regulere internett. Kommisjonen vedtok før jul et utvannet forslag om nettnøytralitet som blant annet ikke regulerer trådløse nett. Vedtaket er blitt skarpt kritisert for ikke å sikre fri og likeverdig adgang til nettet for alle innholdsleverandører, men FCC er likevel truet med rettssak fra Verizon, en av de største internetttilbyderne — og har vært under vedvarende angrep fra republikanske politikere som stempler forslaget om å likestille alt innhold på nettet som et forsøk på å innføre statlig kontroll av nettets innhold.

Amerikansk allmennkringkasting: PBS om finanskrisen (klikk for å se dokumentar)

Nancy Pelosi, minoritetsleder for demokratene i Representantenes hus, talte til delegatene på The National Conference for Media Reform og forsikret  at lovforslaget vil bli stanset i Senatet, men i disse tider er det eneste sikre i amerikansk politikk at alt kan skje.

Et annet gjennomgående tema på konferansen var kravet om økt offentlig støtte, både til kringkasting, tradisjonelle papirmedier og public service-journalistikk generelt. Selv om kravet ble fremmet av tunge personer i amerikansk offentlighet, som Lee Bollinger, rektor ved Columbia University, innrømmet både han og andre som mener det samme, at alle ønsker om økt mediestøtte er politisk urealistisk. Mens konferansen krevde mer, forhandlet Kongressen om å fjerne det lille som finnes. I budsjettforhandlingene krevde republikanerne stans i alle føderale bevilgninger til Public Broadcasting System og National Public Radio, de to pilarene som holder oppe det lille som finnes av offentlig kringkasting i USA. De to institusjonene slapp imidlertid med skrekken denne gang, bevilgningene ble opprettholdt i det endelige budsjettkompromisset.

De nasjonale konferansene for mediereform arrangeres av FreePress, den største av mange organisasjoner som arbeider for grunnleggende endringer i organiseringen og finansieringen av amerikanske medier. FreePress samlet inn over to millioner underskrifter mot vedtaket i FCC om en utvannet og svekket nettnøytralitet.

Michael Copps, som har sittet i FCC i to perioder,  sa i sin tale til konferansen at “fakta er borte” i amerikanske medier. “Undersøkende journalistikk er forsvunnet. Du kan ikke lenger finne den informasjonen du trenger for å foreta intelligente politiske valg. Hvor mange saker blir ikke rapportert, hvor mange fakta forblir begravet fordi det ikke lenger er nok journalister til å grave dem fram”, sa han.

Copps foreslo en kraftig innskjerping av FCCs overvåkingsfunksjon. “I dag trenger kringkasterne bare å sende inn et postkort hvert åttende år, så får de fornyet konsesjonen. Vi burde stilt dem til ansvar for hvordan de forvalter frekvensene. Det er folkets frekvenser, ikke kringkasternes. Vi spør dem ikke om de leverer lokale nyheter, eller om de forvalter offentlighetens interesser slik de burde. Konsesjonsperiodene burde reduseres til tre år, og vi burde inndra dem for alle som ikke opptrer slik public  service-kringkastere bør.”

Copps etterlyste også den store rapporten om framtidig finansiering av amerikansk journalistikk, som FCC opprinnelig skulle publisert tidlig i fjor høst, etter en omfattende høringsprosess. Både denne rapporten og en tilsvarende utredning fra The Federal Trade Commission er blitt utsatt gang på gang, uten noen forklaring. “Hvis denne rapporten ikke er full av sterke og konkrete forslag, vil den ikke være verdt papiret den er skrevet på,” mente Copps.

Han fikk sterk støtte av Robert McChesney, som er professor i kommunikasjonsvitenskap ved University of Illinois, en av stifterne av FreePress og — sammen med John Nichols — forfatter av boken “The Death and Life of American Journalism”, som argumenterer tungt for økt offentlig engasjement i mediebransjen. McChesney understreket det som også er hovedtemaet i boken; at journalistikk ikke er en privat vare, men et offentlig gode. “Definisjonen av et offentlig gode er noe som samfunnet desperat trenger, men som markedet ikke kan eller vil produsere i tilstrekkelig omfang eller kvalitet.”

McChesney viste til at de offentlige subsidiene til postombæring av de første amerikanske avisene, i republikkens barndom, tilsvarer 35 milliarder dollar i dagens pengeverdi. “I dag bruker det offentlige én milliard dollar på amerikanske medier. Det er en bagatell sammenliknet med andre demokratier. Hvis vi la oss i den lave enden, og sammenliknet oss med New Zealand og Australia, burde vi bevilget 7–10 milliarder. Dersom vi legger oss i midten, på Japan og Storbritannias nivå, måtte bevilgningene vært 20 milliarder. Og dersom vi måler oss mot de beste systemene, i Tyskland og de skandinaviske land, måtte den amerikanske pressestøtten vært nettopp 35 milliarder dollar årlig. Og når protestene om avhengighet av staten kommer, er det verdt å merke seg at de landene som har de høyeste offentlige subsidiene, også har de mest uavhengige og kritiske mediene, ifølge sammenlikninger foretatt av Freedom House og The Economist.”

Columbia-rektor Bollinger advarte mot en romantisk tro på at borgerjournalister og superlokale nettsted kan erstatte den tradisjonelle journalistikken. “Jeg er en tilhenger av borgerjournalistikk, men vi må også ha den institusjonaliserte pressen, bare den er sterk og uavhengig nok til å gå løs på de mektigste kreftene i samfunnet. Vi er imidlertid nødt til å innse at den forretningsmodellen som har drevet disse mediene til nå, ikke holder i fremtiden. Miami Herald hadde 14 kontorer med korrespondenter i Latin-Amerika. Nå har de ingen. Akkurat når vi virkelig trenger omfattende og presis informasjon om resten av verden, fordi USA er blitt stadig mer avhengig av resten av kloden, får vi betydelig mindre”.

Amerikansk allmennkringkasting: Prisbelønt NPR-program om årsakene til finanskrisen (klikk for å lytte)

Bollinger hevdet at den eneste farbare vei er økt offentlig finansiering, spesielt av PBS og NPR. “Men det er fascinerende hvor sterke reaksjoner jeg får når jeg sier dette. Disse reaksjonene er kortsiktige, bygger på feil fakta, og er lite gjennomtenkte. Kringkasting har for eksempel alltid bygget på en blanding av kommersielle inntekter og offentlige konsesjoner. Vi har aldri hatt et fritt marked for journalistikk, det har alltid bestått av en rekke naturlige monopoler. Og vi har, også i USA, en lang tradisjon for offentlig finansiering av det markedet ikke leverer. Columbia University er et godt eksempel. Vi mottar hundrevis av millioner dollar hvert år fra det offentlige til vår forskning. Vi bryr oss like mye om vår akademiske frihet som journalistene gjør om sin journalistiske.”

Bollinger ba amerikanske myndigheter studere hva britene gjør med BBC, franskmennene med France 24, russerne med Russia Today, og ikke å forglemme Al Jazeeras stadig sterkere posisjon, bygget opp på offentlige midler. “Det er tragisk hvis USA lener seg tilbake og tror at vi kan være tjent med det systemet vi har i dag. De andre landenes erfaringer er de beste argumentene for sterkere offentlig kringkasting”,  sa han.

Det generelle inntrykket etter tre dager med debatter og foredrag, med 350 innledere (alt fra lokalradioaktivister til nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz) er at det er bred enighet i analysen blant de ulike gruppene som arbeider for mediereform: De siste tiårene har kommersielle selskaps innflytelse over amerikansk politikk øket enormt. Lawrence Lessig, professor i jus ved Harvard, og kjent advokat for svakere opphavsrettsbeskyttelse, hevdet i et flammende foredrag at den grunnleggende årsak til de fleste og største av USAs problem er den tiltakende private finansiering av offentlige valg. Høyesterettsdommen fra 2010, den såkalte Citizens United-dommen, som slo fast at kommersielle selskap har samme rettigheter etter grunnloven som privatpersoner, og derfor fritt kan støtte politiske kandidater med ubegrensete pengesummer, har radikalt forkjøvet en balanse som allerede var skjev.

Flere av talerne minnet om at de store amerikanske mediene selv er eid av konglomerater som bruker enorme summer på å kjøpe seg de rette politiske beslutningene. Jay Harris, tidligere utgiver av “Mother Jones” minnet om at 350 av de 435 folkevalgte i Representantenes hus og 67 av 100 senatorer har mottatt støtte fra General Electric, som også eier NBC og MSNBC. Da New York Times for noen uker siden avslørte at GE i fjor hadde et overskudd på 14 milliarder dollar, uten å betale skatt, var NBC blant de få nasjonale mediene som ikke brakte meldingen videre.

Det er overveldende flertall i folket for å endre valglovene slik at bidrag fra næringslivet begrenses, selv 68 prosent av republikanerne er for et grunnlovstillegg  som vil overprøve høyesterett og Citizens United. 87 prosent av demokratene vil ha et slikt tillegg. Men i Kongressen er reformviljen laber.

“Get real!”, sa Laura Washington, spaltist i Chicago Sun Times, “å snakke om økte offentlige subsidier når PBS/NPR er under heftige angrep, når Huffington Post ikke engang bryr seg med å betale skribentene, når nyutdannete journalister forlater yrket i flokk og følge, når stadig flere må kombinere journalistikk med én eller flere andre jobber, er ganske enkelt naivt.”

Hun har utvilsomt rett. Selv om USA blir hengende etter Europa og andre høyt utviklete samfunn på en rekke områder, som helse, miljø, transport og utdanning, er det — som på medieområdet — ingen merkbar vilje til å bryte ut av gamle mønstre. Konferansen i Boston bar preg av at motstanden mot det nåværende systemet både er bred og artikulert, men at de fleste innser at de taler, velformulert, for døve ører.

Omtrent samtidig så vi en mer indirekte konsekvens av BBCs nye sitiuasjon, nemlig en lenge annonsert, ny internettstrategi. Etter et drøyt tiår med ekspansjon — og mange ulike mer eller mindre vellykkede eksperiment — skal BBC nå konsentrere seg om fem “hovedproduktgrupper” på nett:

• Nyheter, sport og vær
• Den audiovisuelle nettapplikasjonen iPlayer og TV
• Radio og musikk
• Tilbud til barn
• Udanning og kunnskap

Ikke akkurat smale betegnelser, dette. En kan kanskje lure på hva en allmennkringkaster kan finne på som ikke passer i en av disse sekkene. Svaret er i hvert fall en ganske omfattende liste: Halvparten av BBCs 400 delnettsteder skal stenges eller flyttes, stoff som ikke er nyheter skal vekk fra distriktstilbudet, det skal bli mindre underholdningsbransjenyheter, færre nyhetsblogger, mindre sportsnyheter og færre direkte sportsoverføringer. I tillegg skal flere deltilbud automatiseres, og enkeltstående diskusjonsfora skal vekk. BBC lover også blant annet å ikke selv starte sosiale nettverkstjenester eller nettleksika, eller investere i eksklusive sportsrettigheter for nettet. Alt i alt skal budsjettet for BBC på nett ned 25 prosent.

Det er flere interessante aspekt ved denne nye strategien. Den kommer etter flere år med feider der kommersielle konkurrenter har krevd måtehold fra den offentlig finansierte institusjonen. Selv om strategien altså også ses i lys av BBCs nye rammevilkår under nye styresmakter, er det grunn til å tro at noe lignende kan skje i Norge. Det blir også interessant å se hvordan den offentlig finansierte ikke-kommersielle institusjonen i tiden framover vil forholde seg til kommersielle sosiale nettverk som Facebook, eller til Twitter og YouTube for den del. En mer umiddelbar konsekvens er at en hel masse nettinnhold står i fare for å forsvinne: “The material taken offline is stored for future reference, or deleted altogether”, meldte nemlig BBC Online. Det er ikke en holdning som rimer med en helhetlig strategi for nettsatsing.

Selv om det heter “mediestøtteutvalg”, så beskriver mandatet mer et “pressestøtteutvalg”: Vekten legges på støtteordninger for den trykte presse, og et viktig spørsmål er om nettbasert presse skal støttes på nye måter. Det vil overraske meg om debattbøker eller dokumentarfilmproduksjon har en stor plass i utvalgets arbeid. Men det er også en annen stor del av mediestøtten som er holdt utenfor mandatet, nemlig lisensen som finansierer NRK.

Nina Kvalheim regnet tidligere i år ut at den totale støtten til periodiske medier er på nesten 6 milliarder kroner. Pressestøtten står for ca 1,5 milliarder, mens drøyt 4 milliarder — rundt 70 prosent — utgjøres av NRK-lisensen. En del av lisenspotten bruker NRK til å formidle nyheter via internett. Nå kan ikke NRK fortelle oss hvor mange penger de bruker på nett, siden de jobber flermedialt, som det heter. Men hva gjør NRK av nyhetsformidling på nett?

Omfattende undersøkelse av nrk.no

I vår gjennomførte en gruppe forskere ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen under ledelse av Dag Elgesem en undersøkelse av NRKs nyhetstilbud på nett i 2009. Vi gjorde det for Medietilsynet, som da for første gang skulle inkludere nettet i vurderingen av om NRK oppfylte sitt samfunnsoppdrag. Vi analyserte både kvantitative og kvalitative data. Jeg skal her holde meg til de kvantitative. I disse analysene konsentrerte vi oss om tekstbaserte saker produsert for nett, og publisert på NRKs hovednettsted nrk.no heller enn å studere videreformidling av innhold laget for kringkastet radio og tv – typisk podcaster og nett-tv. Vi tok utgangspunkt i tre kvantitative datasett.

Det første datasettet bygger på en indeks NRK gav oss tilgang til. Indeksen er lister med lenker til det meste av materialet som ligger ute på hele nrk.no. Etter å ha sortert ut nyhetssaker fra 2009 satt vi igjen med drøyt 74 000 adresser. Vi mener de utgjør nesten samtlige tekstbaserte nyhetsartikler fra NRKs hovedpubliseringsplattformer i 2009. Vi hentet ut informasjon fra tekstens URL og fra enkeltsidens HTML-kode om strukturelle og formelle egenskaper ved artiklene – som publiseringsdato, tekstlengde, lenkebruk, og bruk av video og interaktive element.

I tillegg gjorde vi et representativt utvalg av disse drøyt 74 000 sakene — fra 10 dager spredt gjennom året — som vi kodet manuelt for tematisk innhold, nyhetssjanger og geografisk sted saken omhandlet. Dette andre datasettet utgjorde ca 200 artikler per dag.

Det tredje datasettet bestod av bilder av forsiden på nrk.no tatt med én times intervaller gjennom hele 2009. For den samme konstruerte 10-dagersperioden kodet vi topp-10-sakene på forsiden for tematisk innhold og oppdateringsfrekvens. Slik kunne vi si noe om prioriteringer og løpende formidling.

Så hvordan så NRKs nyhetstilbud på nett ut i 2009?

Lite interaktivitet, begrenset lenking

For å begynne med det strukturelle: En typisk nyhetssak på nrk.no i 2009 var kort – 260 ord i gjennomsnitt.

12 prosent av artiklene inneholdt videofiler — og her er mesteparten fra dataspill-tilbudet under overskriften Spiller. Ingen andre interaktive element vi undersøkte — spillelement, quiz, spørreundersøkelser — fantes i mer enn 1 prosent av artiklene. Det betyr ikke at NRK manglet videoklipp — det rene nett-tv-tilbudet var omfattende. Det betyr heller ikke at dataspill er fraværende fra NRKs nettsted totalt sett. Men integreringen mellom tekstbaserte nyhetssaker og ulike interaktive element var begrenset. Unntaket er kommentarfelt. Heller ikke den funksjonen var integrert på en gjennomført måte, men den var mer utbredt: I drøyt en fjerdedel av nyhetssakene hadde NRK lagt inn felt for leserkommentarer. I resten var det ingen mulighet for direkte bidrag fra brukerne. Generelt er altså bruken av integrerte interaktive funksjoner svært begrenset. 64 prosent av sakene hadde ingen utover ren tekst og bilde.

Klikk for større versjon (alle ill: Håvard Legreid)

NRK benyttet heller ikke hyperlenker særlig mye i sin daglige nyhetsformidling. Som figur 1 viser hadde nesten halvparten av sakene minst én lenke i teksten, men kun 12 prosent hadde eksterne lenker. Bruken av lenker i nyhetsdekningen var altså i hovedsak forbindelser mellom NRKs eget materiale. Den ikke-kommersielle allmennkringkasteren koblet kun i begrenset grad sine nyhetssaker til andre aktører — og deres kilder, potensielt motstridende synspunkt, eller utdypende informasjon — gjennom bruk av eksterne lenker.

Dette gir et bilde av en nyhetsformidling som ikke integrerer brukerne, som bare i begrenset grad forsøker seg med innovative kombinasjoner av henvendelses- og kommunikasjonsformer, og, ikke minst, som svikter når det gjelder sammenkoblinger på tvers av vante grenser. Kanskje BBCs nye strategi for å henvise mer til andre, der målet er en fordobling av trafikken (brukere) de sender videre til andre nettsteder, kan være en inspirasjonskilde?

• Last ned hele rapporten om NRKs nyhetstilbud på nett (pdf, 16,7 MB)
• Last ned dataene bak figurene i artikkelen (xls-format)

NRK har uansett en del å gå på her før mulighetene web’en gir er utnyttet — en beskrivelse som forskning på nettaviser også typisk kommer fram til (flere detaljer, inkludert kvalitative case-studier finnes i prosjektrapporten).

NRKs janusansikt: Riksdekkende forside, lokal “innside”

Når det gjelder innholdet sammenlignet vi forsiden på nrk.no med nettstedet som helhet basert på den konstruerte 10-dagersperioden.

Figur 2 sammenligner forsiden og innsiden fordelt på overordnede innholdskategorier. Forsiden var preget av kultur- og underholdningssaker, etterfulgt av krim og politikk. Det er verdt å merke seg her at kultur- og underholdning inkluderer omtale av NRKs egne program. Det er også verdt å merke seg at selv om kultur og underholdning var størst i antall saker, så prioriterte NRK politikk og krim på topp: Disse kategoriene var oftest førstesaken — altså den saken som står øverst på forsiden — og også godt representert blant de påfølgende toppsakene. Kultur og underholdning, derimot, var lavere prioritert, og kom typisk som fjerdesak.

Selv om en kan undre seg over at ikke økonomisaker har en høyere prioritering i et år preget av en global finanskrise, er det ikke overraskende at en riksdekkende nyhetsaktør prioriterer forsiden som NRK her gjør. Og fokuset på krim er heller ikke ukjent på web’en, der dramatiske hendelser, med stadig oppdaterte rapporter løftes opp til fordel for prosessorienterte, komplekse saksfelt. Men i motsetning til disse forsideprioriteringene inneholdt nrk.no som helhet i størst grad nyheter om sosiale spørsmål som arbeid, helse, utdannelse, etterfulgt av kultur- og underholdning, politikk og krim. Nettstedet som helhet domineres altså av en annen type saker enn forsiden. Grunnen til det er at nrk.no som nettsted fungerer som åpen publiseringsplattform for distriktskontorene. Som helhet er nrk.no derfor preget av et lokalt forankret mangfold av enkeltstående småsaker.

Hvis vi ser nærmere på hvilke typer krimsaker som ble dekket på henholdsvis forside og på nrk.no som helhet, så kommer forskjellene tydeligere fram (figur 3). På forsiden vektlegger NRK drap og mistenkelige dødsfall i overveldende grad. Disse sakene drukner imidlertid i helheten — altså i krimdekningen på nettstedet totalt sett — der vold, vinningsforbrytelser og småkriminalitet er store kategorier. Når noen dør uventet dekkes dette altså løpende med høy prioritet på forsiden av nrk.no, mens innsiden er preget av mindre voldsepisoder, hærverk, og fyllekjøring — altså dagligdagse hendelser fra lokalsamfunnet.

En annen måte å illustrere de to sidene ved NRKs nettsted er ved å se på internasjonale nyheter. Figur 4 viser hvordan de tekstbaserte artiklene på nrk.no som helhet bød kun på 2 prosent internasjonale nyheter i 2009. Til sammenligning var 23 prosent av sakene på forsiden utenriks. Igjen reflekteres tosidigheten: På forsiden løftes internasjonale tema fram — ofte knyttet til politiske ledere, konflikt og krig. På innsiden, derimot, minner NRKs nettsted om en samling lokale nyhetsformidlere: 95 prosent av artiklene handler om innenriksstoff.

Nyhetstilbudet på nrk.no sett under ett preges altså av den jevne, kontinuerlige produksjonen i distriktene — i motsetning til forsiden, som følger en nasjonal agenda og en nettavislogikk konsentrert om hendelsesnyheter. NRK forsøker å fylle to roller med sin tekstbaserte nyhetsformidling: På den ene side lokalt forankret, med innholdsprofil som reflekterer institusjonens regionale struktur. På den annen side må NRK gjennom redigeringen av forsiden regnes som en aktør på linje med de største riksdekkende nettavisene.

Til en viss grad er denne dynamikken sammenlignbar med en hvilken som helst papiravis, eller med NRKs radio og tv, der distriktsnyheter legges i regionale sendinger, og der enkeltsaker av og til løftes opp til den riksdekkende hovednyhetssendingen. Det nye er at på web’en er det et mye større gap mellom mengden produsert innhold i distriktene og saker som kommer gjennom “nåløyet” på forsiden av nrk.no. Dermed blir ulikhetene mellom institusjonens totale nyhetsproduksjon og forsideprioriteringene tydeligere.

Om dette er positivt eller negativt, kan diskuteres. Det er helt i tråd med NRKs vedtekter (pdf), og kanskje er det en god måte å organisere nettnyheter med offentlig støtte på. Men det er i hvert fall ikke den eneste tenkelige måten — det er ikke noe som sier at det er “naturlig” at mediestøtte brukes til å bygge ett svært nettsted som både henvender seg til alle landets regioner, og forsøker å hevde seg i konkurranse med de største tabloidavisene på nett. Men dette beskriver ikke hele NRKs nyhetsvirksomhet på nettet. Det er i hvert fall tre moment som er viktige for å komplettere bildet.

For det første konsentrerte vi oss i denne rapporten om tekstbasert nyhetsformidling. Et annet viktig moment er at NRK selvfølgelig har gjort nye ting siden 2009. Mest synlig er nok en ny forsidedesign og såkalt “globalmeny”, og slutten på 10 år med bannerannonser på nrk.no nå i september. For det tredje ser vi en utvikling som i større og større grad bringer NRK utenfor sitt eget hovednettsted – sitt eget domene: Allmennkringkasterens nyhetsformidling skjer ikke lenger bare på web’en i form av nrk.no, men ved at NRK er en del av web’en: innhold spres på stadig nye måter i stadig nye former. Her er det podcast’er, applikasjoner til smarttelefoner, samarbeid med eksterne aktører om tjenester som yr.no og ut.no, eget tilbud på YouTube, og bruk av såkalte sosiale nettverkstjenester.

Bør NRK være på Facebook?

NRK har lenge vært aktive brukere av ulike sosiale nettverkstjenester, uten at det er enkelt å få øye på noen sammenhengende satsing. Til undersøkelsen vår forsøkte vi å få oversikt over nyhetsrelatert innhold fra NRK på Facebook, og fant 19 ulike profiler. På Twitter er det enda flere: Vi talte over 30 — og da så vi bort fra personlige profiler.

Kan dette ses på som noe annet enn en solskinnshistorie om en tradisjonsrik statsinstitusjon som fornyer seg, og yter sitt beste for å nå nye målgrupper med innovative verktøy — alt til fordel for en åpen og opplyst offentlig samtale? Ja, det er problemer knyttet til allmennkringkasterens ekspansjon inn denne typen tjenester. En fersk sak fra Sverige setter dette på spissen.

En av reportasjene i SVTs regionale tv-nyhetssendinger for Sør-Sverige — som heter Sydnytt — om morgenen 21. mai i år handlet om kronprinsesse Victoria og Daniel Westlings bryllup. Noen prester i Skåne hadde tatt til ordet for at kronprinsessen ikke burde bli ført til alters av sin far. Etter innslaget sa nyhetsankeret: “Ska Viktoria gå in med Daniel eller inte, vad tycker du? Gå in på Sydnytts Facebooksida och säg din mening”. Ikke bra, sa myndighetene. Faktisk var det ulovlig. “Granskningsnämnden för radio och tv”, som da hadde ansvaret for å sjekke svenske kringkastingsprogram, bestemte at Facebook ble framhevet i strid med bestemmelsen om utilbørlig promotering av kommersielle interesser i radio- og tv-loven. SVT ble derfor felt.

I forlengelsen av en slik avgjørelse må en spørre: Hvis en aktør ikke kan bekjentgjøre et tilbud, bør aktøren da kunne tilby det? Altså: Hvis en allmennkringkaster ikke har lov til å drive egenannonsering for et av sine tilbud — i dette tilfellet på Facebook –, bør institusjonen da bruke ressurser på å ha et slikt tilbud?

I denne saken mente SVT at tjenester som Facebook kan sammenlignes med torg. Visst kan det forekomme kommersielle interesser på torget, hevdet allmennkringkasteren, men også samtaler om viktige samfunnsspørsmål. Og da er det nødvendig for SVT å være til stede på disse plassene. Vi kan jo diskutere om spørsmålet om hvem som skal følge Victoria til alters er et viktig samfunnsspørsmål, men å sammenligne webtjenester med torg høres ut som noe en kunne slippe unna med i 1997. Da var kanskje viktige webarenaer offentlige i betydningen åpne, men det er de ikke i dag.

Det er uansett på det rene at for å kunne delta i diskusjonen SVT la opp til om Victorias bryllup måtte en inngå brukeravtale med Facebook. Det dreier som en tjeneste som er drevet med kommersielle motiver, og vi trenger ikke mene at alle amerikanere som driver med virksomhet for egen vinnings skyld er onde for å se at det er en ny situasjon som oppstår her: En bygger offentlig finansiert medieinnhold innenfor gjerdet til en multinasjonal bedrift som verken SVT eller svenske myndigheter har særlig makt eller mange styringsmuligheter overfor. Det er nytt.

Spørsmålet er da hvordan situasjonen er i Norge. NRK driver ikke med utstrakt henvisning til sosiale nettverkssteder i sine radio- og tv-program. På nettet derimot, er NRKs tilbud gjennomsyret av referanser til Facebook og lignende tjenester.

Her og nå og Twitter og Facebook… Klikk på bildet for større versjon.

Nettsiden til P1s nyhets- og aktualitetsmagasin Her og nå på nrk.no illustrerer poenget. Facebook og Twitter har fått logoene sine plassert i et felt på toppen av siden med lenker til redaksjonens Facebook-side og Twitter-konto. Og i høyre spalte har NRK plassert en feed med de siste Twitter-meldingene fra Her og nå.

Hvis du vil være til stede på arenaer mange bruker er det en dårlig idé å bruke Twitter — der er langt under 10 prosent av nordmenn brukere. Det er imidlertid tilsynelatende en god idé å bruke Facebook. 62 prosent av nordmenn over 15 år med tilgang til internett sier de bruker Facebook ukentlig, ifølge TNS Gallup. Men at over seks av ti bruker Facebook betyr jo ikke at NRK — eller enkeltprogrammer som Her og nå — når alle disse. Det er kanskje mer relevant å sammenligne Facebook-bruk for eksempel med hvem som har tilgang til en abonnementsavis — det hadde 70 prosent av oss i 2009. Eller hvor mange som ser tv: Det gjorde åtte av ti av oss hver dag i fjor, ifølge SSB. Bruken av avis og tv fordeler seg mellom mange ulike utgivere eller kanaler; én aktør kan ikke nå alle på en gang. Slik er det også på Facebook. Så har da Her og nå heller ikke fryktelig mange “fans” på Facebook. Disse kan motta meldinger fra redaksjonen, kommentere meldingene, se noen bilder — og det er stort sett det hele.

Er NRK gjennom inkorporeringen av Facebook og Twitter i sitt nettilbud fanget i den globale kommersielle medieindustriens vold? Nei. Det er heller ikke nødvendigvis et krav at NRK må holde seg langt unna ethvert innslag av forretningsdrift. Det er ikke lett å si hvordan en offentlig finansiert institusjon som NRK skal manøvrere i denne situasjonen. Men jeg er ikke sikker på at de bør bruke mye energi på å lage innhold til nettjenester som Facebook og Twitter — eller YouTube for den del.

NRK bør heller gjøre alt de kan for å få nettilbudet til å framstå som et hele, og som et tydelig alternativ — i egenskap av å være offentlig finansiert i et dominerende kommersielt motivert landskap.

Hvordan kan de gjøre det?

To forslag på veien videre

Én mulighet er å bygge egne arenaer, den andre handler om videredistribuering av innhold.

Istedenfor å gå inn i andres, eksisterende tjenester, med de begrensningene det medfører, kan allmennkringkasting på nett handle om å lage egne arenaer. Heller enn å tilpasse seg Facebook og YouTube kan NRK jobbe hardt for å få ut innholdet sitt, komme i kontakt med og involvere brukerne, og legge til rette for kreativ gjenbruk gjennom selvstendige løsninger som ikke er underlagt en global privat aktørs retningslinjer og krav.

Dette er åpenbart veldig vanskelig. Den korte historien til sosiale nettverkstjenester, og den litt lengre historien til brukergenererte webarenaer generelt, viser at det er vanskelig å bygge opp den kritiske massen som skal til for å få slike tiltak til å blomstre. NRK har allerede gjort forsøk: “Torget” skulle være “din lokale møteplass”, der du kunne “skriva lesarbrev om noko som engasjerer deg…du kan skriva referat frå møtet i husmorlaget… og leggje ut bilete frå bryllaupet ditt”, som det heter i egenomtalen. Det har ikke vært noen farsott, men viser at det er mulig å tenke i en slik retning for en allmennkringkaster.

Et interessant eksempel utenfor NRK, som ser ut til å være en større suksess, er Origo. Origo er en tjeneste utviklet av det norske selskapet Bengler som en arena for “samtale, samarbeid og deling for ildsjeler, lokalsamfunn og interessegrupper i Norge”. A‑pressens lokale nettaviser bruker Origo som plattform for å kommunisere med leserne. Her er altså et tiltak som i navnet henvender seg til sivilsamfunnet med tilbud om en alternativ kanal for offentlig samtale. Kanskje noe som kunne vært utviklet videre med en offentlig finansiert aktør om bord? Uansett, å lage egne nye arenaer er altså én mulig vei framover.

En mulighet nummer to for offentlig støttede nyheter på nettet kunne være å legge til rette for at andre aktører kan spre innholdet. Det som hurtig har blitt journalistikkforskeres yndlingseksempel her er et amerikansk initiativ for undersøkende journalistikk som heter ProPublica.

Med midler fra en ideell stiftelse, og under ledelse av en tidligere Wall Street Journal-redaktør, har ProPublica på to år vokst til 32 ansatte journalister, og høstet en Pulitzer-pris. Poenget i denne sammenheng er ProPublicas oppfordring om at alle kan “stjele historiene” de publiserer på nettstedet sitt: uten særlig teknisk kompetanse kan du klippe ut hele nyhetsreportasjer og publisere dem på ditt eget nettsted — enten du er en individuell blogger, en sivilsamfunnsgruppe eller en større nettavis.

Tanken er at i en tid når undersøkende journalistikk nedprioriteres av kommersielle aktører, er det en god idé å bruke nettets muligheter for kopiering og enkel og hurtig distribusjon gjennom ulike kanaler for det de er verdt. Dette må da være en interessant mulighet for en statseid medieinstitusjon?

Nå er det klart at eksempler som Origo og ProPublica tvinger oss til å spørre om det å bruke kringkastingsselskapet NRK til å levere statsstøttet nyhetsjournalistikk på nettet er den eneste mulige løsningen.

Offentlig støttede nettnyheter utenfor NRK?

Det dukker stadig opp forslag til nye måter å distribuere offentlige midler til nettinnhold. I Storbritannia snakket de i flere år om en public service publisher. Det skulle være en ny organisasjon med oppgave å sette sammen et offentlig finansiert allmennmedietilbud, særlig for web’en, ved hjelp av eksterne innholdsprodusenter. Tanken var at det kunne gi et sprekt alternativ til BBC — litt sånn som Channel 4 har fungert på TV. I Danmark har de allerede etablert en public service-pott for audiovisuelle produksjoner, som produsentselskap kan søke midler fra. Og i etterkant av de ganske radikale forslagene til endringer i mediestøtten som har blitt lansert i Danmark de siste årene signaliserer nå både høyre- og venstresiden nye støtteordninger til rene nettaktører.

Nå vil kanskje noen innvende at om vi rokker ved NRK som institusjon settes mye på spill, og vi risikerer at grunnen under vårt relativt velfungerende mediesystem kollapser. Det er riktig at de foreslåtte nyordningene gjerne følges av krav om å ta penger fra lisensen. Og forslag som Storbritannias public service publisher kan ses som et ledd i en dreining i mediepolitikken mot en markedsfeillogikk der konkurranseregler får betydning på en ny måte. Vi skal heller ikke undervurdere praktiske kostnader og institusjonell motstand – som for eksempel ganske sikkert vil følge av et tiltak som “steal this story”.

NRK er i all hovedsak en suksess, selv om vi bør forvente en bedre innsats når det gjelder nyhetsformidling på nett. Men det er jo ikke institusjonen NRK som er det viktigste: Det viktigste er at statens myndigheter er forpliktet til å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Og da må vi tenke på nye muligheter, og undersøke alternative løsninger, i tillegg til å vurdere eksisterende. Hvis NRK skal være mottaker av offentlig mediestøtte til nettnyheter bør institusjonen gjøre det soleklart at de kan noe nye småinitiativ ikke kan. Da bør allmennkringkasteren satse på helhetlig presentasjon, gjennomgående sammenkobling av radio, tv og tekstbasert formidling, samt eksperimentvilje på siden av dominerende, kommersielle aktører.

Mediestøtteutvalgets innstilling kommer rundt jul. Det blir spennende å se hva de foreslår, og hvilke løsninger for mediestøtte til nettnyheter som får gjennomslag i debatten som vil følge.

Kildemateriale

• Last ned hele rapporten om NRKs nyhetstilbud på nett (pdf, 16,7 MB)
• Last ned dataene bak figurene i artikkelen (xls-format)

Fondet tilbyr finansiering og ekspertise og sikrer dermed at nyskapende medieprosjekter kan bli realisert og forbedret. 4iP henvender seg til nyskaping innen medievirksomhet i vid forstand. Nytenkning rundt bruk av digitale medier som også deler kringkastingsinstitusjonens verdigrunnlag er en fellesnevner for prosjektene.

Ideer der utvikling av websider, spill eller mobilteknologi står i sentrum, har fått støtte. Ett eksempel er AudioBoo, en plattform for å lagre, skape og dele lyd på nett. Et annet er Help Me Investigate, en nett-tjeneste som hjelper folk til å samarbeide om å undersøke et tema.

Mediebildet i det 21. århundre

Den teknologiske utviklingen går raskt i retning av et digitalt mediebilde. Etablerte medieinstitusjoner må være endringsvillige og ta utfordringene. TV-kanalen Channel 4 har gjennomført en grundig evaluering av sin virksomhet i møte med en digital tidsalder. Prosjektet ”Next on 4” ble startet i 2007, og 4iP sprang ut av dette arbeidet.

Tom Loosemore fikk lederjobben, og ved tiltredelsen skrev han ambisiøst om 4iP på sin personlige blogg: ”The point of 4iP? To reinvent Public Service Media for the 21st Century.”

Samarbeid om undersøkelser på helpmeinvestigate.com.

Fondet tar sikte på å bygge opp og støtte digitale prosjekter som kan levere etterspurt innhold og tjenester med betydelig nytteverdi for folk flest. Loosemore mener fondet representerer et av de største og mest spennende initiativene for utvikling av nye digitale mediebedrifter i England. The Guardian har omtalt det som en livline for digital nyskaping og “i beste fall et mirakel”.

Nye ideer med stort spenn

4iP har støttet flere tiltak med stor spennvidde, fra lydspor til papiraviser. Blant disse er AudioBoo, Help Me Investigate og Newspaper Club.

AudioBoo
AudioBoo ble lansert i 2009. Hensikten er å utvikle en digital plattform for å lagre, skape og dele lyd på nett. Teamet bak AudioBoo har store ambisjoner; målet er å bli den ledende tjenesten når det gjelder å lytte, ta opp eller dele lydspor. Konseptet skal gi store muligheter for opptak av musikk eller små reportasjer. I tillegg kan bilder bli knyttet til lydsporet og illustrere innholdet. AudioBoo fungerer for øyeblikket via Web, iPhone og via operatørsystemet Androids verktøy. Ifølge Guardian har 4iP gått inn med et sted mellom 25.000 og 100.000 pund i prosjektet.

4iP støttet konseptet på grunn av dets åpne plattform som blir en ressurs for både lyttere og ideskapere. 4iP har lagt vekt på innovativ og kreativ bruk av digitale løsninger med stort potensial til å formidle ulikt innhold til et bredt publikum. Tiltaket stimulerer til nytenkning på det digitale plan. Med AudioBoo kan man for eksempel rapportere direkte fra hendelser på stedet med lyd og bilde. Det er imidlertid ingen restriksjoner i forhold til innholdet man kan legge ut. Matoppskrifter, musikk, egne dikt — mulighetene er uendelige.

Help Me Investigate
Help Me Investigate er en plattform og åpen arena der alle som vil kan bidra til å sette dagsorden. Målet er å stimulere til samarbeid om spørsmål som fortjener undersøkelse eller drøfting. Nye ytringsmuligheter og deltakelse i samfunnsdebatten åpner seg for folk flest. Brukere kan ta opp temaer som mediene ikke har gitt oppmerksomhet. Menigmann kan stille spørsmål og etterlyse svar eller bidra med informasjon ved å bli del av et “undersøkelsesteam”.

Prosjektet ble lansert av Paul Bradshaw, professor i journalistikk ved Birmingham City University, og mottok rundt 25.000 pund fra 4iP i støtte. Konseptet likner til en viss grad på amerikanske Spot.Us (se vår tidligere sak om nyskaping i lokaljournalistikk).

Help Me Investigate fokuserer på deltakelse og samarbeid, og dette er i tråd med formålet til 4iP. Prosjektkonseptet gjør det mulig å bygge opp nettverk av mennesker på kort tid. Dermed utnyttes potensialet til hver enkelt deltaker for å belyse et tema. Alle som har informasjon eller spørsmål, blir oppfordret til å samarbeide for å finne svar. Nettsiden forsøker å senke terskelen for at ”mannen i gata” kan delta i samfunnsdebatten og påvirke dagsorden. Nettsider som dette kan bli viktige supplementer til tradisjonelle medier når det gjelder lokalt engasjement og arena for meningsytringer.

Et eksempel på en undersøkelse laget med dette verktøyet tar for seg britiske lokalavisers dekning av virksomheten i kommunestyrer. Sarah Hartley lanserte undersøkelsen på Help Me Investigate og oppmuntret publikum til å bidra. I dag er 40 personer delaktige i undersøkelsen.

Newspaper Club
Newspaper Club tilbyr et verktøy for å lage en papiravis ved å bruke innhold fra internett. Prosjektet tar sikte på å dekke et nisjebehov. Newspaper Club kombinerer tilgangen på informasjon fra internett og bevarer samtidig nostalgien ved avislesning. Teamet vektlegger brukervennlighet slik at det skal være enkelt å produsere avisen. Siktemålet er å nå ut til mennesker som fortsatt ikke har tilgang til internett, i tillegg til at flere heller foretrekker et papirformat fremfor å lese fra skjermen.

4iP har valgt å støtte dette prosjektet fordi informasjon kan nå ut til et bredere publikum og især til eldre lesere.

Finansiering og partnerskap

4iP er organisert i Channel 4 som del av kanalens avdeling for fremtidig medie- og teknologiutvikling. Fondet er et samarbeid mellom Channel 4 og et nettverk av partnere over hele Storbritannia. Både offentlig sektor og privat næringsliv har bidratt. I løpet av pilotperioden på tre år har Channel 4 satt av opptil 20 millioner pund til 4iP. Channel 4 bidrar dessuten med sitt varemerke og sektorekspertise. Eksterne investorer og partnere har skutt inn opptil 30 millioner pund i fondet.

Regionale partnere spiller en viktig rolle. I dag samarbeider blant annet selskaper som Screen West Midlands, Northern Ireland Screen, Scottish Screen, Yorkshire Forward og Screen Yorkshire med fondet.

I tillegg til de regionale partnerne konsentrerer noen bidragsytere seg om spesifikke områder, for eksempel the National Endowment for Science, Technology and the Arts og The Arts Council of England.

Prosjektpartnere utgjør den siste gruppen av bidragsytere til 4iP. De bidrar på ett og ett prosjekt ettersom ideer, konsept og plattformer tar form.

• Se egen sak: Etterlyser støtte til digital medie-nyskaping i Norge