I den nye boken vår, Institutionalisation (and De-Institutionalisation) of Right-Wing Protest Parties – The Progress Parties in Denmark and Norway, tar Robert Harmel (Texas A&M University), Lars Svåsand (UiB) og jeg for oss to slike partier som trosset spådommene og ble institusjonaliserte: de to fremskrittspartiene i Danmark og Norge. De brøt umiddelbart gjennom tidlig på 1970-tallet som protestpartier på høyresiden, grunnlagt av hver sin politiske entreprenør: Mogens Glistrup og Anders Lange. Det var særlig skatter og avgifter de var imot.

Men midt på 1990-tallet tok de to partiene ulike veier. Mens Fremskrittspartiet i Norge vokste og opererte stadig mer som et «normalt» parti, imploderte det danske og forsvant ved årtusenskiftet. Begge disse utviklingsprosessene – institusjonalisering (begge) og de-institusjonalisering (Fremskridtspartiet) –  forklarer vi.

Den vanskelige partiinstitusjonaliseringen

Først av alt – hva mener vi med institusjonalisering? I vår bruk dreier det seg om tre prosesser et parti må gjennom for å bli levedyktig som en organisasjon. For det første må det utvikle faste rutiner som det opererer etter, og medlemmenes lojalitet må være til partiet i seg selv heller enn dets grunnlegger(e) (intern institusjonalisering). For det andre må de andre partiene i politikken ta partiet på alvor som en aktør å regne med fremover, og som de må forholde seg til (ekstern institusjonalisering). For det tredje må partiet vise det vi på god norsk-engelsk kaller «stayer-evne» – at det faktisk holder seg gående med en viss velgerstøtte over flere valg, og tåler en trøkk på veien.

Og dette er altså bøyger som både politiske kommentatorer og akademikere har ment at er ekstra vanskelig å runde for partier som de norske og danske fremskrittspartiene. Hvorfor? Jo, det oppstår typisk opprivende konflikter mellom de partimedlemmene som vil at partiet skal være mer som en (protest)bevegelse og de som ønsker å drive det som et vanlig parti. Dessuten er det klart hva protestpartier er imot, men ofte uklart hva de er for – om i det hele tatt noe! Med andre ord mangler de typisk en helhetlig politisk pakke å tilby velgerne. Og, til slutt, slike partier blir dominert av entreprenørene som grunnla dem, og disse lederne er ikke nødvendigvis i stand til å håndtere alle de forskjellige lederskapsutfordringene de møter.

Partiene trenger ledere som mestrer spesifikke roller til ulike tider: 1) partiskaper og evangelist ved oppstarten; 2) deretter partibygger/organisator; 3) og fra der av en stabilisator.

To unntak: de norske og danske fremskrittspartiene

Til tross for disse (antatte) hindrene, var det på begynnelsen av 1990-tallet klart at både Fremskridtspartiet og Fremskrittspartiet var blitt institusjonaliserte partier. Begge hadde klart seg gjennom flere valg med tidvis høy velgeroppslutning, samt flere små og store kriser og utfordringer: navneskifte (fra Anders Langes Parti til Frp); offentlig splittelse og utbrytere (begge); ledere som ble borte (Glistrup satt i fengsel fra 1983–1985 for skatteunndragelse; Lange døde i 1974); fremstøt mot deres velgere fra andre partier (begge); og dramatiske valgnederlag (Fremskridtspartiet 1984; Fremskrittspartiet 1977). Begge opererte etter ordinære organisatoriske prosedyrer.

I det danske partiet ble den ukonvensjonelle Glistrup i 1991 nektet gjenvalg og formelt ekskludert fra partiet han startet. I tillegg ble 1976-vedtaket som gjorde ham til sentralstyremedlem på livstid annullert under den nye lederen, Pia Kjærsgaard. I Norge startet Carl I. Hagen målrettet organisasjonsbygging da han overtok partiledelsen i 1978. Og på 1980-tallet inngikk begge partiene i seriøse politiske forhandlinger med andre partier i henholdsvis Folketinget og Stortinget.

Det avgjørende partilederskapet

Spørsmålet som melder seg er naturligvis hvordan de to partiene klarte å gjøre spådommer til skamme og bli permanente tilskudd til sine lands partifauna. Vår klare konklusjon er: godt lederskap!

Lederskap er avgjørende for at et parti skal mestre alle de nevnte utfordringene partier som de to fremskrittspartiene stod overfor. Og som nevnt ovenfor tar dette lederskap ulik form til ulike tider. Anders Lange var partiskaperen og evangelisten som begeistret tilhørerne på oppstartsmøtet på Saga kino i Oslo i 1973 og deretter velgerne i den grad at partiet samme år fikk 5 prosent av stemmene og fire representanter på Stortinget. De andre to oppgavene var han mindre egnet for – han var prinsipielt imot partiorganisasjon!

Men Lange døde som kjent i 1974, og Carl I. Hagen, derimot, viste seg å mestre alle tre. Karismatiske Hagen hadde lag med velgerne, evnet å bygge ut og standardisere partiorganisasjonen (inkludert å utvikle partiprogrammet), og ble gradvis tatt på alvor av de andre partiene. Men han hadde en stri tørn internt til tider. Et av de mer lystige eksemplene på dette finner vi i et innlegg han skrev om god organisasjonskultur for partiavisen Fremskritt i 1991. Her forklarer Hagen partimedlemmene at når man er uenig med en partifelle, så kaller man ikke vedkommende en idiot; man skal i stedet si at man ser annerledes på saken.

Foto: FrpMedia/Wikimedia Commonscb

Carl I. Hagen mestret alle de tre hovedoppgavene for en partileder – evangelist, organisator og stabilisator, skriver artikkelforfatteren.

Glistrup var også riktig mann for sitt parti i oppstarten. Hans budskap traff en nerve i folket, og partiet fikk sensasjonelle 15,9 prosent og 28 folketingsmandater i sitt første valg i 1973. Men også han var imot partiorganisasjon – fordi han ikke orket å styre med det. Under hans famøse fengselsopphold på 1980-tallet steg imidlertid Helge Dohrmann (som døde i 1989) og Pia Kjærsgaard frem som dyktigere erstattere. Fremskridtspartiet begynte gradvis å fungere som en noenlunde vanlig partiorganisasjon og utviklet samarbeidsrelasjoner til andre partier i Folketinget.

I begge partiene ser vi altså at partiinstitusjonaliseringen kunne skje fordi riktige ledere (Hagen, Kjærsgaard) tok styringen etter at grunnleggerne forsvant ut – men i Glistrups tilfelle kun midlertidig. Og det skulle bli partiets bane.

Fremskridtspartiet: fra institusjonalisering til de-institusjonalisering

Med de-institusjonalisering mener vi en delvis eller full reversering på indikatorene for institusjonalisering. Det kan dreie seg om at partiet slutter å følge formaliserte organisatoriske rutiner eller opptrer på en slik måte at andre politiske aktører begynner å tvile på partiets evne til å overleve eller innfri løfter. Det kan inntreffe både under institusjonaliseringen og etter at den er fullført. Dyktige ledere kan imidlertid få skuten på rett kjøl igjen. Det har som kjent gått hardt for seg i det norske Fremskrittspartiet til tider. Men Hagen fikk partiet gjennom begge de to interne storkonfliktene i 1994 og 2000. I 2006 tok Siv Jensen over et parti som året før gjorde sitt beste valgresultat med 22,1 prosent og 38 seter på ‘Tinget og nå er i regjering.

Hvis tegn til de-institusjonalisering derimot ikke håndteres, kan de utløse en full og fatal de-institusjonalisering. Og det var dette som skjedde i Danmark! Glistrup var ute – men ikke borte. Han hadde flere støttespillere i partiet i sentrale posisjoner. Interne stridigheter om strategi og organisasjon vedvarte og tilspisset seg etter det skuffende 1994-valget. På «Landsmøtet fra Helvete» i 1995 mobiliserte både «pianistene» og Glistrup-sympatisørene. Det endte med at Kjærsgaard og tre folketingsmedlemmer brøt ut av partiet og startet Dansk Folkeparti samme år.

Konflikten utløste en full de-institusjonaliseringsprosess. I 1998-valget fikk Dansk Folkeparti 7,4 prosent av stemmene, Fremskridtspartiet 2,4 prosent (ned fra 6,4 prosent). Da Mogens Glistrup i 1999 passende nok ble invitert inn igjen i Fremskridtspartiet, brøt de gjenværende folketingsrepresentantene ut. I 2001 var partiet ute av dansk politikk.

Å være mottakelig for lederskap

Vi konkluderer dermed i boken vår med at godt lederskap er avgjørende viktig for institusjonaliseringen av protestpartier på høyresiden startet av entreprenører. Men det er selvsagt ikke det eneste som betyr noe – blant annet forutsettes det at en stor nok gruppe velgere er åpen for budskapet disse partiene byr på. «Flaks» i form av at de to entreprenørene forsvant ut spilte også en rolle!

En viktig forskjell på det to casene er at det spake norske partiet i 1978 var langt mer mottakelig for Hagens lederskap enn det danske var for Kjærsgaards. Hennes beslutning om å forlate partiet ser vi ikke som en svakhet, men som en rasjonell beslutning av en leder som innså at partiet lot seg ikke fullt ut lede så lenge Glistrup figurerte i kulissene. Lignende partier lever farlig om de ikke tar til seg disse lærdommene.

They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour.

Margaret Thatchers tale til landsmøtet i det britiske konservative partiet i oktober 1987 er mye sitert, men Anders Lange foregrep Thatcher med 14 år med sitt foredrag “Samfunnet er en stor frase” i Saga kino i 1973:

For hvis dere mener at vi er født for samfunnets skyld… det vil si det er ikke noe som heter samfunnet. Det er staten som i lovs forstand er samfunnet. Der er lover som staten gir, men samfunnet er en stor frase. For de som mener at de er født for statens skyld, de må ikke klage, og de har sine sikre partier å gå til, og må endelig ikke svikte dem.[1]

I salen satt en ung Carl I. Hagen og kunne observere en symbolpolitiker med knekt nese, sløyfe, sverd og eggelikør. Selv var Hagen velsignet fri for eksentrisme. Svært folkelig var han ikke. Han var norsk (øvre) middelklasse. Like fullt var han engasjert, ærgjerrig og usedvanlig dyktig som organisasjonsbygger, debattant og parlamentariker. Hagen var en viktig samlende figur, men også en konfrontasjonens frontmann når det var påkrevet.

Særlig hadde Hagen nese for TV-mediets gryende betydning i den politiske debatten, og hvordan dette skapte en ny dynamikk i forholdet mellom folket og politikerne, som politikere på tvers av det partipolitiske landskapet misunte og beundret. Hagen var en TV-skapt politiker med karismatiske trekk som skaffet sitt parti oppgang ved å sette ord på alminnelige folks bekymringer og irritasjoner, ikke minst over andre politikeres udugelighet. Han er slik et foregangseksempel på hva som utgjør en moderne populistisk politiker i en TV-styrt politisk offentlighet.

Opptatt av politikk og Eli

Hvordan skal vi forstå suksessen Hagen hadde, og hvordan han klarte å gjøre Fremskrittspartiet til et av landets viktigste opposisjonsparti? Går vi til hans egne, og andres beskrivelser, finner vi tegnet et bilde av en mann som la hele sitt liv i politikken, samtidig som han tenkte politikk på en ny måte og i et nytt landskap. Den tidligere arbeiderpartipolitikeren, Karita Bekkemellem, skriver i sin selvbiografi, at alle i Arbeiderpartiet kunne se at Hagen var dyktig, selv om man ikke sa det høyt:

Han briljerte i TV-ruta og på talerstolen, og han hadde aldri manus. Han kunne Stortingets forretningsorden ut og inn. Han var aldri uforberedt, og han kunne alltid mer enn det saksdokumentene fortalte. Den suverene oversikten og de enorme kunnskapene gjorde ham til en ener.[2]

Tidligere leder i SV, Erik Solheim, beskriver Hagen som kanskje landets eneste fullblodspolitiker:

Det er umulig ikke å beundre en mann som våget å satse alt – og lyktes. Carl ofret bilen, huset, kona og direktørtittelen for å vie seg til et parti som ingen den gang tok seriøst. Han er politiker med hver fiber i kroppen. Du kan ikke snakke med ham om noe emne som vi vanlige dødelige er interessert i – sport, kultur, reiser, damer eller fremmede land. Carl har i virkeligheten bare to interesser: Norsk innenrikspolitikk og Eli.[3]

Oppslag på oppslag

Hagen ble valgt til formann i Fremskrittspartiet i 1978, og fra 1979 var han også redaktør for medlemsavisen Fremskritt med kona Eli som sekretær på partikontoret. Fra da av var livet stort sett politikk, og han og Fremskrittspartiet var stort sett det samme. Ingen partileder hadde heller tidligere vært så overbevist om hva journalistikk, og særlig direkte TV betyr i politikken. Ingen politiker skriver mer, forarget men også anerkjennende, om journalister og medier i sine memoarer.

Ingen politiker skriver mer, forarget men også anerkjennende, om journalister og medier i sine memoarer som Carl I. Hagen. “Ærlig talt” ble gitt ut i 2007.

At Hagen har respekt for TV-mediet reflekteres også i at han prøvde seg som programleder i debattprogrammet Antenne 10 i 1991. Han forsøkte også å få jobb i TVNorge og på radio. Hagen tenkte mer journalistisk enn andre politikere; utspill, gode overskrifter og spennende oppslag er en del av politikken. Slik ble jobben lettere for journalistene som etter Hagens mening var notorisk late og fattige på kunnskap. Men han samarbeidet utmerket med dem også, som foran lokalvalget i 1983. I sine memoarer beskriver han hvordan NRK TV var på plass med reporter Erling Borgen som maste om manuskript:

Det hadde jeg selvsagt ikke, men vi avtalte at jeg skulle gi ham et tegn når jeg kom til et tema med litt «smell» i. Da skulle kameraet settes i gang. At et slikt arrangement passet meg glimrende er ikke til å legge skjul på.

Ingen var mindre redd for å kritisere journalistene for å være politiske, og ingen var flinkere til å få oppslag på oppslag. Hagen tok journalister mer alvorlig enn andre politikere: Om en pressekonferanse i 1982 noterte han at:

For første gang var Aftenpostens mektige redaksjonssekretær (sjef for politisk avdeling) Egil Sundar tilstede. Det tolket jeg som et klart tegn på at man i politiske kretser nu virkelig begynte å ta oss alvorlig, og jeg la vekt på å svare så klart og seriøst som mulig, selv om Arne O. Holm fra Dagbladet gjorde sitt beste for å ødelegge med kverulantiske og dumme spørsmål som grenset til debatt istedenfor spørsmål.

Opposisjon som kunst

Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet fant ’koden’. FrPs populisme koblet elementer av økonomisk liberalisme med elementer av kulturkonservatisme. Blandingsforholdet varierte, slik en diffus folkestemning også skifter. Det er en tid for alt: maning til ro og moderasjon, mobilisering av misnøye eller mot indre eller ytre fiende, osv. I alle avskygninger er en populistisk innrettet politikk avhengig av symbolpolitikk, helst knyttet til partilederen. Populisme uten en sterk lederskikkelse er som katolisisme uten pave.

Hagen var en karismatisk skikkelse av en ny, TV-skapt type. (skjermbilde fra NRK-programmet 60 minutter, 1986).

For en som har opplevd C. J. Hambro, Einar Gerhardsen eller Anders Lange kan det være vanskelig å godta beskrivelsen ’karismatisk’ på Carl I. Hagen. Til det opptrer han for forurettet mot både politiske motstandere og medier. Selv sa Anders Lange at Norge har hatt tre demagoger: Martin Tranmæl, Haakon Lie og ham selv.[4] Årsaken til at man tier når Hagen taler er ikke så mye personlig utstråling som hans allsidighet som organisator, markedsfører, politisk mediestrateg, taler og TV-debattant. Han har mye rett i sin selvbeskrivelse: I forhold til andre politikere er hans “stil” å gå rett på sak.

Hagen gjorde opposisjon til en kunst. Dette var ingen gudegave, men noe han utviklet. Han var ingen klassisk karismatisk skikkelse som i kraft av kun seg selv trollbinder en forsamling – Hagen gjorde det i kraft av forarbeidet og hans enestående maktstilling i et etter hvert stort parti. Han feilet underveis. Ingen tar så mye selvkritikk på egne beslutninger som Hagen. At partiet ble bygd opp rundt Hagen skyldtes denne allsidigheten, kombinert med at han var et politisk menneske i alle døgnets våkne timer. Han var villig til å ta konflikter og vonde oppgjør når det ikke var annen utvei.

Skjerm-karismatikeren

Hagen var en politisk skikkelse av en ny, TV-skapt type. Han skaffet sitt parti oppgang ved hjelp av negativ oppmerksomhet i pressen, og positiv oppmerksomhet på TV, der han gang etter gang visste å knytte an til alminnelige folks bekymringer og irritasjoner, og representere folkevettet ved å enkelt fortelle om de andre partienes udugelighet, og hva som må gjøres.

TV er et medium for demokrati og populisme, og Hagen gjorde bruk av begge deler. Mens andre politikerne overlater den populistiske stilen til reporterne (“Kan du garantere at…”), grep Hagen også denne dimensjonen av folkemeningen. Overraskelsesmomenter har heller ikke manglet. Han var lenge en anti-politisk politiker, en politiker som hadde den paradoksale freidighet å si at politikere ikke er ærlige. Hagens hensikt var ikke å prøve å overbevise de andre i studio, men å henvende seg til seerne:

Derfor så jeg rett i kameraet med rødt lys som viste at det var dét som ble brukt og henvendte meg direkte til velgerne. TV-produsenten byttet stadig kamera, men jeg flyttet hele tiden blikket til det kamera som til enhver tid lyste, stikk i strid med instruksene som gikk ut på at vi skulle «glemme» kameraene. Sånt sludder, det er jo seerne som teller![5]

Noen stor innovasjon var ikke dette: Sveriges statsminister Tage Erlander vendte seg like mye til publikum der ute som til intervjueren, da han ble intervjuet av på TV så tidlig som 1961. Men da var det landsfaderen som talte, ikke den ambisiøse nykommeren.

Mediene var dommere på vegne av folket:

En meningsmåling i VG etterpå viste at jeg ble ansett for å være den som kom best ifra partilederdebatten og nest best i TV-utspørringen. Fremskrittspartiet ble bedømt som det parti som hadde gjennomført den beste valgkampen, og da var det jo ingen grunn til at vi ikke skulle være fornøyd.[6]

Hagen hadde forstått at et TV-intervju er en konstruksjon eller iscenesettelse foran publikum som TV ikke skulle ha all kontroll over.

Rebellen til høyre

Hagen var det venstresiden aldri fikk tilbake etter Finn Gustavsen; en parlamentarisk rebell med format. Han var også en moderne medievennlig leder som personifiserte populismen og liberalismen. I første rekke sto populistiske trekk, forstått som en konstant personlig overvåkning av det som rørte seg i folkedypet ledsaget av strategier for hvordan partiet kan dra nytte av dem. Innvandringstemaet var en ressurs han kunne trekke på etter behag i valgkampene, gjerne koblet til sosialpolitikken.

NRK og TV 2 var det man kan kalle Hagens pseudo-motstandere. Nettopp fordi kanalene var så viktige for partiet var deres behandling et konstant sårt punkt. For Hagen ble ikke NRK bedre etter at høyremannen John G. Bernander overtok som kringkastingssjef: ”De sosialistiske programskaperne kunne ufortrødent fortsette som politiske propagandavirksomhet.”

Ifølge Hagen benyttet NRK-folkene systematisk biter av lengre intervjuer med ham der han etter mange spørsmål svarer kortere og enklere på mindre viktige ting, slik at han fremsto i ufordelaktig lys. Det samme gjelder klipp fra innleggene hans i Stortinget. De svakeste argumentene i en sak trekkes frem. Hagen skriver at det er hensikten, og også at taktikken er den motsatte når det gjelder folk fra Arbeiderpartiet og SV:

Da plukker de ut de beste svarene og argumentene, og nyhetsreporter eller nyhetsoppleser i studio legger på positive karakteristikker og innledninger. Når en statsråd i en sosialistisk regjering varsler et eller annet initiativ, sier nyhetsoppleseren ofte at “statsråden vil allerede”, “statsråden griper tak i saken, og varsler tiltak” og “statsråden reagerer øyeblikkelig og tar en rask avgjørelse”. Når det er snakk om en borgerlig regjering, brukes følgende formuleringer om identiske saker: “statsråden vil ikke før tidligst”, “statsråden er tvunget til å vurdere ulike tiltak”, og: “statsråden er presset og avviser ikke muligheten for utredning av mulige tiltak.

På den måten er NRKs presentasjon ifølge Hagen med på å styre hvilken oppfatning folk får av en sak og av politikerne i de ulike partiene. Det virker som om det ikke finnes en eneste journalist til høyre for Ap, og i alle fall ingen med sympati for FrP. “Det er min ærbødige påstand at hadde norske journalister vært nøytrale eller hadde hatt samme syn på oss som de har på SV, ville ikke FrP vært unna langt rent flertall på Stortinget.”[7] Hagen tillegger altså journalistikken ikke liten politisk innflytelse på velgerne. TV 2 er ikke så mye bedre enn NRK, etter Hagens mening, med den forskjell at kanalen er en Høyre-kanal, med programleder Oddvar Stenstrøm som “Høyre-yppersteprest.”

Dels er han arg på de sosialistiske journalistene i NRK og Høyre-folkene i TV 2, men samtidig mener han at Fremskrittspartiet har tjent på den dårlige behandlingen. For det andre er det de menneskelige og personlige sidene som i siste instans teller mest, ikke politiske preferanser. Høyremannen i TV2 Oddvar Stenstrøm er uvitende og partisk, mens sosialisten Ingolf Håkon Teigene var innsiktsfull og redelig og la sine personlige politiske sympatier til side.

Fra memoarene til Hagen går det tydelig frem at Hagen mener at journalistikken svært ofte styres etter personlige preferanser. Når Hagen møter motbør på TV er det ikke fordi programlederne prøver å lage (det de mener er) godt TV, men fordi de personlig vil straffe FrP. I sine memoarer avslutter Hagen sin hudfletting av fjernsynets reportere og debattsendinger på praktfullt og paradoksalt vis: ”Paranoid fra tid til annen? Ja selvsagt. Hvordan skulle jeg ellers ha overlevd blant annet NRKs vedvarende nedrakking og forfølgelse i debattprogrammer gjennom noen årtier?”[8]

Et eksempel på en populistisk krusning var debatten rundt begrepet ’snillismen’ i 1991. Anders Lange brakte ordet inn i norsk politisk ordforråd, og det ble så benyttet av Carl I. Hagen. Det ble allment kjent gjennom Rune Gerhardsens bruk av det i ’snillismedebatten’ i 1991, før det døde ut. ’Snillisme’ viste til en misforstått velferdsstats-tenkning; overdreven bruk av trygdeordninger som medførte lediggang, latskap og trygdemisbruk. Hagen var ikke glad for at Gerhardsen i Oslo Arbeiderparti erobret begrepet og debatten, og opplagt tjente på det.

Populisme

Hos Anders Lange ses en viss forbindelse til EU-kampen og det som kalles populisme hos Ottar Brox: en motstand nedenfra og fra utkantene mot sentralisme og byråkrati. Men det er nokså misvisende å kalle FrP ene og alene et populistisk parti fordi det underkjenner at FrP hadde og har noen konsekvente ideologiske perspektiver. Populisme er snarere en (anti-) politisk og ikke-ideologisk idé partiet trekker mer eller mindre på. Det faste populistiske trekket er understrekningen av folkeavstemning for å avgjøre viktige spørsmål. Man skal heller ikke glemme at Hagen var mer opptatt av det konstitusjonelt korrekte enn mange rundt ham. Han var en førsterangs parlamentariker, og vant respekt for det langt utenfor eget parti.

Francis Fukuyama skriver at populisme i dag er en merkelapp som det politiske sentrum setter på nye folkelige bølger på venstre og høyre side som de ikke liker.[9] Slik har det vært lenge. Populisme er kjennetegnet ved at den mangler et dypere ideologisk grunnlag, men fester seg desto mer på umiddelbare irritasjoner og bekymringer, kanskje fordommer. Den går mot status quo uten alltid å si hva den vil sette isteden. Derfor anklages den for utilbørlig forenkling av samfunnets utfordringer. Populismen kan betraktes som substitutt for ideologi, det ideologiske erstattes med at man erklærer seg lyttende til stemninger i folket, som kanskje er både inkonsekvente og kortsiktige. Hva mange kritikere ikke får med seg er at populismen også er en klassebasert form for protest.

Fremskrittspartiet lyttet mer til stemninger i folkedypet enn andre partier, men tilløp kan man også lett se hos andre ledere som Lars Sponheim, Anne Enger Lahnstein og Erik Solheim. Fordi den er sterkt knyttet til den politiske lederens fremtreden i den offentlige mening, kan populismen fremmes fra alle politiske posisjoner, selv om noen er mer og mindre (Ap, Høyre) egnet enn andre. Det politiske er ikke så sentralt som distinksjonen – motsetningen — som legges an for å tolke en politisk situasjon. Populisme innebærer at man markerer en forskjell mellom politikk og folk og at man tar folkets side. Det er en spesiell vinkling på demokratiet, der det riktige er å lytte direkte til folkets røst. Nettopp basert på avstanden mellom den offentlige mening og befolkningen kan denne distinksjonen trekkes frem, og man kan ta den paradoksale posisjonen det er å ta parti for befolkningen i den offentlige mening. Folket eller velgerne som begreper eller ideer oppvurderes som den part man må lytte til, på bekostning av en politikk uten kontakt med grasrota. Som Anne Enger Lahnstein sa i et ordskifte om EØS-avtalen i 1992:

Jeg vil gjerne bidra med folkeopplysning. Det forekommer meg fra tid til annen meget enklere utenfor denne sal, hvor det er mye sunt vett, enn inne i denne sal, hvor det store flertall er fiksert på EF-tenkning, på EFs indre marked og de fire friheter.[10]

Det anti-parlamentariske elementet er i første rekke en retorisk vending benyttet på begge sider av det politiske spektret som skal redusere avstanden til ’folket’. I et moderne demokrati kan dette kortet alltid benyttes for så vidt som det alltid vil være avstand mellom politisk elite og befolkning. Populisme er et demokratikort og som sådan uangripelig. Med det statsbærende og administrative Ap, lå veien åpen for appeller om, og til folket fra venstre, høyre og fra sentrum. Med jevnlige oppslag om politiske privilegier og skandaler som understreker politikkens avstand fra folket, byr anledningen seg til å tale for og på vegne av folkevettet, av den sunne fornuft, forstått som noe fraværende i politikken. Mer strukturelle årsaker meldte seg på bakgrunn av globaliseringens effekter på nærmiljøet, som folkets politiker – antipolitikeren – kan berøre som selve virkeligheten, folkets virkelighet. Den fremstiller seg som antielitistisk, til dels anti-politisk, og den gjør det i den offentlige mening, foran publikum. Når aktører følger opp med krav om folkeavstemninger kan man si at populismen omsettes til politisk strategi.

Populisme (som ikke er noen ‑isme) er intet nytt under solen, men fikk en oppsving da TV ble den opplagte kanalen mellom politiker og folk. Fjernsynet lå til grunn for Anders Langes kjente positur og det gode valget i 1973. Carl I. Hagen benyttet TV-mediet systematisk og gjennomtenkt gjennom hele sin lange karriere. Men også Dagbladet og VG representerte en form for popularisering av politikken som kunne sammenfalle med Hagens populistisk innpakkede budskap. Hagens kraftige kritikk av journalister i TV og pressen gjenspeiler nettopp hans sterke interesse for, og fokus på mediene, og hans nesten analytiske syn på hvordan de fungerer i ulike situasjoner. Han så og utnyttet harmonien mellom eget budskap og medienes logikk.

Det vanlige motargumentet forfektes slik av Kjell Magne Bondevik:

Carl I. Hagen har en velutviklet nese for hva som rører seg ute blant folk, har avisene ofte skrevet. […] Men skal det være målet med politikken? For meg dreier politikk seg først og fremst om å ha ideer og visjoner for samfunnsutviklingen og søke oppslutning om dem.[11]

Også det hadde Hagen, men plantet i økonomisk liberalisme og en viss konservatisme, og stadig mer pragmatisme.

Hagen kunne også benytte andres offentlige utsagn på innovative måter: Som et motangrep i de mange anklagene om rasisme og fremmedfiendtlighet i valgkampen 1997 kom Hagen med uttalelser som vakte bestyrtelse: “Bare et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni.” Og: “rasismen vokser med kvadratet av minoritetene.”[12] Mediene og politikere gikk berserk, skriver Hagen, men han mente at han hadde lurt dem alle. For utsagnene var plukket fra Jo Benkows bok “Det ellevte bud” fra 1994. Benkow ble ikke glad og i mediene ble Hagen beskyldt for å misbruke Benkows bok.

Flørtingen med fremmedskeptisismen ved valgene gjentok seg fordi det virket. Samtidig demmet det trolig opp for mer brunsjatterte politiske strømninger. Nyfascismen og hardline høyrepopulisme a la Sverigedemokraterna feier over Europa, men har ikke funnet feste i Norge. Takket være Carl I. Hagen?

Referanser

[1] Anders Lange, Saga Kino, 8. april 1973:

[2] Bekkemellem, Karita “Mitt røde hjerte” 2009, 114.

[3] Solheim, Erik “Nærmere”, 1999, 111.

[4]Bjørklund Tor, “Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen”. Nytt Norsk Tidsskrift/3 2004.

[5]Hagen Carl I. “Ærlighet varer lengst” 1984, 309.

[6]Hagen, Carl I.” Ærlighet varer lengst” 1984, 310.

[7]Hagen, Carl I.” Ærlig talt” 2007, 269.

[8]Hagen, Carl I. “Ærlig talt” 2007, 273.

[9] Fukuyama, Francis: American Political Decay or Renewal?, Foreign Affairs July/August 2016.

[10]Her fra Madsen Ole Motstraums 2001, 239.

[11]Bondevik, Kjell Magne “Et liv i spenning” 2006, 518.

[12]Hagen, Carl I.” Ærlig talt” 2007, 303.

I boka som er opphavet til hele Virksomme Ord-prosjektet, Virksomme Ord. Politiske taler 1814–2005, skriver Jens Kjeldsen om “tordentalen”/“vekkelsesmøtet”/“maratontalen” som markerte første kapittel i historien om ALP — og senere FrP (fra 1977). Talen er skrevet av etter lydopptak, men som Kjeldsen påpeker er ikke det hovedgrunnen til dens påfallende uryddighet — det er heller Langes stil. Talen er et over to timer langt show fylt av digresjoner, impulsivitet, humor, frekkhet og folkelighet. Og den slår til de grader an i salen; begeistringen måles i 110 avbrytende klapp- og lattersalver, oftest med en varighet på over 20 sekunder (den nesten lovmessige normaliteten ved slike avbrudd er ellers ca. 8 sekunder).

Anders Lange (1904–74).

De av dere i salen som mener at vi er født for statens, vi kan i alle tilfeller i våre dager si bare partistatens skyld, de må gå, for de opptar plass (applaus).

For hvis dere mener at vi er født for samfunnets skyld… det vil si det er ikke noe som heter samfunnet. Det er staten som i lovs forstand er samfunnet. Der er lover som staten gir, men samfunnet er en stor frase. For de som mener at de er født for statens skyld, de må ikke klage, og de har sine sikre partier å gå til, og må endelig ikke svikte dem.

Og resten er historie. Anders Lange døde året etter talen ble holdt, men partiet videreutviklet seg – og ble, som vi alle vet, tydelig tilstedeværende i det politiske bildet.

(Du kan også lytte til et lydopptak av talen via FrPs sider.)