NRK gjør seg i denne saken til en talsmann for en vid tolkning av sitatretten. En videre tolkning av sitatretten innebærer at rettighetshavere, i dette tilfellet Gørild Mauseth, må akseptere at andre medieprodusenter kan låne fra deres åndsverk. Samtidig står NRKs tolkning av sitatretten i skarp kontrast til den tolkningen de legger til grunn for sin egen arkivpolitikk. Til Dagbladet sier NRK-advokat Jon Wessel-Aas at: “Dette er en viktig sak for NRK, og for norske medier generelt. Hele poenget med den frie sitatretten er jo at hva som skal siteres ikke kan bestemmes av rettighetshaverne selv” (Dagbladet, 16.09.2009). NRKs liberale holdning til sitatrett ser imidlertid ikke ut til å strekke seg like langt når andre ønsker å sitere fra NRK-produsert materiale.

NRKs dobbeltrolle

Statskanalen er selv en gigantisk rettighetshaver i norsk målestokk. NRK forvalter Norges største audiovisuelle arkiv — et arkiv som NRK har opparbeidet seg som følge av over 70 års lisensfinansiert kringkastingsmonopol. NRKs arkiv utgjør slik sett en rik og ofte nødvendig kilde for eksempel for dokumentarfilmskapere som på ulike måter ønsker å få frem samfunnskritiske, historiske eller mediekritiske poeng i filmene sine. Å lage en dokumentarfilm om kulturelle eller politiske forhold på 1960-tallet, blir for eksempel svært vanskelig uten tilgang på materiale som lyd- eller bildeklipp som NRK har rettighetene til.

I en studie vi har gjort av norske dokumentarfilmskapere og deres forhold til opphavsrett, kommer det fram mye frustrasjon over NRKs arkivpolitikk. Dels er det komplisert og tidkrevende å finne fram til de riktige klippene, dels oppfattes prisen for arkivmaterialet som urimelig høy — sett i lys både av små budsjetter og av det NRK tilbyr filmskaperne for senderettigheter. Påberopelse av sitatretten blir avvist av NRK. Vederlagsfri gjenbruk, slik NRK med hjemmel i sitatretten selv har gjort med utdraget fra Brent av frost, er uaktuelt. Summen av dette er at uavhengige filmskapere unngår å lage filmer med stoff fra NRK. Det kan være et demokratisk problem.

Et demokratisk problem

Et hovedfunn i vår undersøkelse er at store utgifter til arkivmateriale innebærer en vesentlig begrensning på dokumentarfilmskaperes kreative frihet. I studien kommer det frem at høye priser (særlig på musikkrettigheter) og manglende tillatelse fra rettighetshaver, gjør at filmskaperne ofte må ty til nødløsninger. En annen konsekvens er at filmprosjekt blir skrinlagt. Historier som er potensielt viktige for den norske offentligheten blir aldri fortalt. Det oppstår en type selvsensur i dokumentarfilmbransjen med hensyn til hvilke historier man velger — eller har råd til — å fortelle. Det er et demokratisk problem.

NRKs arkivpolitikk er av stor kulturpolitisk viktighet. I tillegg til bevaring og restaurering, er tilgjengeliggjøring for allmennheten og for ulike typer kreativ gjenbruk sentrale mål. Arkivet er bygget opp av lisenspenger og er slik sett et felles gode som skal forvaltes slik at det tjener offentlighetens interesser. I dette perspektivet bør ikke NRKs arkivpolitikk virke begrensende for dokumentarfilmsjangerens potensial til å fungere som en kritisk stemme i offentligheten. Selv om NRK åpenbart har blitt bedre til å utnytte sitt arkiv i egen programskaping de siste årene, og slik styrker sin rolle som kulturformidler, må det utformes en politikk som sikrer at flere aktører kan utnytte dette viktige kulturhistoriske materialet. Det er ikke i offentlighetens interesse at NRK i prinsippet får monopol på å utnytte eget arkiv.

I en høringsuttalelse til Kultur- og kirkedepartementet retter også TV 2 skarp kritikk mot NRKs arkivpolitikk, hvor de påpeker at NRKs lisensfinansierte arkiver bør anses som “samfunnsmessig felleseie” og forvaltes deretter. Videre påpeker TV 2 at NRKs monopol på dette arkivmaterialet gir NRK uforholdsmessig store konkurransefortrinn.

Den viktige, men uklare sitatretten

I et internasjonalt kulturlandskap hvor stadig større områder blir underlagt opphavsrettslig kontroll og kommersiell utnyttelse, er sitatretten av stor viktighet. I lagmannsrettens dom slås det også fast at “Hovedbegrunnelsen for sitatretten er hensynet til å sikre den alminnelige diskusjonsfrihet, hva enten det dreier seg om politikk, kultur eller andre temaer.” (Lagmannsrettens dom s.8). Samtidig har sitatrettens grenser vært uklart definert og gjenstand for stor usikkerhet. Før NRK vs. Mauseth-saken er det liten norsk rettspraksis på området.

Et av funnene i vår undersøkelse er at dokumentarfilmskapere unnlater å påberope seg sitatretten på grunn av denne usikkerheten. Det er grunn til å tro at usikkerheten som hersker på dette området, er med på å begrense rommet for ytringsfrihet sterkere enn de grensene jussen egentlig setter. I USA, hvor brudd på opphavsretten kan medføre store erstatninger, snakker medieforskere og jurister om en “klareringskultur” preget av frykt for søksmål fra opphavsrettsindustrien. Det er et klima som fremmer selvsensur i filmbransjen, og hemmer kritikk og offentlig debatt. En styrking av sitatretten kan være et virkemiddel til å unngå at opphavsrettens viktige prinsipp om enerett går på bekostning av vårt ideal om ytringsfrihet.

Nettopp derfor er lagmannsrettens dom viktig — den slår tydelig fast at NRKs sitering fra Brent av frost faller inn under sitatretten og innebærer slik sett en viktig avklaring av sitatrettens grenser. I dommen slås det også fast at NRKs rett til å sitere i denne sammenhengen veier tyngre enn Gørild Mauseths rett til kontroll over eget bilde. Dette innebærer en viktig styrking av sitatretten.

Hva nå, NRK?

NRK skal ha honnør for å kjøre en prinsipielt så viktig sak for domstolene. Samtidig vil dommen måtte få konsekvenser for NRKs forvaltning av egne rettigheter. Det er signaler som tyder på at dette er noe man også er seg bevisst innad i NRK. Da advokat Jon Wessel-Aas kommenterte lagmannsrettens dom, uttalte han:

Dette innebærer at resten av verden også har sitatrett i forhold til NRK. For oss er ytrings- og informasjonsfriheten på dette området viktigere enn å beskytte opphavsrettsinteresser.

I kraft av sin egenartede og helt sentrale posisjon i det norske kultur- og medielandskapet, er det grunn til å tro at NRKs holdning til sitatretten vil bli retningsgivende for fremtidig praksis. Hva blir neste trekk, NRK?

Man kan dele de som utnytter andres åndsverk i to grupper: Den største er de som konsumerer verkene, altså leserne, lytterne, kinogjengerne osv. For denne gruppen har ny teknologi betydd bedre tilgang til kulturelle ytringer enn hva man hadde tidligere. At man skal betale for det tilbudet man benytter er ganske selvsagt, med mindre opphavsmannen selv har valgt å stille verket til fri disposisjon for allmennheten. De som forsøker å legitimere sine tyverier i form av fildeling på nett får ingen støtte hos meg.

Det er ikke en skapende innsats å gjøre andres verk tilgjengelig. Det er ingen grunn til at man skal kunne gjøre episoder av TV-serier tilgjengelig for andre via YouTube og tilsvarende tjenester. Man må gjerne dele ut sitt eget, men ikke andres materiale.

Den andre gruppen er de som bruker andres åndsverk som grunnlag for egen skapende virksomhet. Hvis det legges for sterke begrensninger på disse mulighetene, da er det grunn til bekymring. Det er i dette perspektivet to tendenser som er det er grunn til å se nærmere på. Det ene er om teknologien brukes til å hindre at man får mulighet til å utnytte verk på en ellers lovlig måte. Det andre er om opphavsretten brukes til å snevre inn det kreative rommet, slik at den skapende innsatsen på denne måten hemmes.

Noen opphavsrettslige utgangspunkter
Opphavsretten gir opphavsmannen – den som har skapt verket – en enerett til to grupper av handlinger: Han har enerett til å fremstille eksemplar av et åndsverk, og han har enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Verket kan gjøres tilgjengelig ved at eksemplar frembys til salg aller på annen måte spres, ved at eksemplar vises eller ved at verket fremføres utenfor det private området. Dette følger av åndsverkloven § 2. Det er en grense for hvor langt denne eneretten rekker. Den omfatter for eksempel ikke fremføring innenfor det private området. Eneretten omfatter heller ikke, med noen unntak, eksemplarfremstilling til privat bruk, se åndsverkloven § 12.

“Venus fødsel” av Botticelli (foto: www.cavazza.it)

Men det at en handling ikke omfattes av opphavsmannens enerett betyr ikke nødvendigvis at andre har fått en rettighet som kan gjøres gjeldende mot opphavsmannen. Vi har ikke noe krav på at verk faktisk blir stilt til vår disposisjon. Man kan ikke vandre inn i Uffizi-galleriet i Firenze medbringende utstyr for reprofotografering og insistere på å lage en reproduksjon av Sandro Botticellis bilde Venus fødsel (La nascita di Venere). Bildet er malt i 1485, så det er ikke noen opphavsrett som hindrer meg i å bruke bildet hvis jeg faktisk har tilgang til det, for eksempel som illustrasjon til denne artikkelen. Men de som eier bildet kan like fullt nekte meg å fotografere det, eventuelt bare tillate dette dersom jeg godtar deres avtalevilkår og betalingskrav.

Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår, se åndsverkloven § 40. Dette gjelder også for film, så Jon Hoem har nok misforstått litt når han tror at Bergensfilmen fra 1942 har falt i det fri. For filmverk løper vernetiden fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av musikk som er frembragt med henblikk på filminnspillingen. (Setningen er en direkte gjengivelse av åndsverkloven § 40 første ledd, annet punktum.) Åndsverkloven § 45 omfatter bare vernet for den som teknisk og økonomisk står for produksjonen, og som altså ikke bidrar med en skapende innsats i filmproduksjonen. Jeg har skrevet litt mer om dette i en kommentar i Aftenposten 7. desember 2006.

For en generell introduksjon til opphavsretten viser jeg til min artikkel Opphavsrett – en introduksjon.

Offentlig ordskifte
Når man, som Jon Hoem gjør, tar utgangspunkt i en form for demokrati- og ytringsfrihetshensyn, må man skille mellom faktisk å ha tilgang, og å ha en enkel og elegant tilgang. Hoem bruker overføringer fra Stortinget som eksempel.

Per Sandberg på Stortingets talerstol 12. desember 2006 (foto: skjermbilde/NRK/Stortinget)

Det er kanskje ikke den mest elegante løsningen om jeg må skrive at de som vil se Per Sandbergs famøse ”etter en øl og tre akevitt”-innlegg i Stortinget må hente opptaket fra kveldsmøtet 12. desember 2006 fra Stortingets nettsider. Man må så “spole” fram til 5:35:00 om man vil se hele det siste av Sandbergs to innlegg, og til 5:38 om man vil se hans ikke helt stødige tur ned fra talerstolen. Selvfølgelig ville jeg ha foretrukket at jeg kunne ha lenket direkte til den aktuelle delen av dette over fem timer lange opptaket. Jeg skulle også ønske at hvert avsnitt i Hoems artikkel var utstyrt med et “bokmerke” som hadde gjort det mulig å lenke direkte til de avsnitt jeg kommenterer. Men det er ikke noen trussel mot mulighetene til å delta i et velinformert offentlig ordskifte at henvisningen blir litt mindre elegant enn jeg skulle ønske.

Går vi noen få år tilbake ville ikke dette ha vært noe problem. For da fantes det ikke TV-opptak fra Stortinget med mindre NRK tilfeldigvis hadde vært der og filmet. Nå kan vi se alle åpne møter både direkte og i opptak. Det er vanskelig å se at det utgjør en trussel mot det offentlige ordskiftet at den tekniske presentasjonen ennå ikke er fullt så god som vi måtte ønske.

Det er bl.a. hensyn til demokrati og ytringsfrihet som er begrunnelsen for at offentlige dokumenter etter åndsverkloven § 9 er unntatt fra ethvert vern etter åndsverkloven, og at man etter #26 fritt kan gjengi det som sies i åpne møter, uten hensyn til opphavsrett. Og man kan generelt sitere ”i samsvar med god skikk”, i medhold av #22.

Sitat er ikke bare tekstsitat. Det kan også være lyd, bilde eller annet man måtte komme på. Men det må bli brukt som sitater, hvilket bl.a. vil si at man setter det inn i en ny sammenheng. Man kan ikke lage en forkortet utgave av en bok under henvisning til at det bare er en samling sitater og man kan ikke bruke korte musikkutdrag som kjenningsmelodier og påstå at de er sitat.

Tilgang til verk i digital form
Ser vi på tilgangen må vi skille mellom det å ikke ha tilgang til et verk, og det å ha tilgang på et noe mer tungvint måte enn man kunne ønske – eventuelt også tilgang til verket i en dårligere teknisk kvalitet enn man skulle ønske. Videre må vi skille mellom å begrense tilgang til noe som til nå har vært tilgjengelig, og tilgjengeliggjøring av materiale som vi tidligere ikke har hatt tilgang til.

Jon Hoem skriver at han måtte bruke en screen recorder for å kunne gjøre opptak av et NRK-innslag. Her bekrefter han at det er mulig å sikre seg slike opptak, men han ønsker å kunne gjøre det på en enklere og bedre måte. Jeg er ikke uenig i at dette er ønskelig. Men det er vanskelig å se at det er et alvorlig problem at man må velge det som kanskje bare er den tredje beste løsningen.

Teknologien åpner mange muligheter. Både Jon Hoem og jeg ønsker nok at disse mulighetene tas i bruk raskere enn det som faktisk skjer. Jeg skulle gjerne hatt tilgang til i alle fall deler av NRKs arkiver. Det kommer nok, selv om kanskje ikke alt vil være gratis. Men det tar av mange grunner tid. Det kan også være på sin plass å minne om at om vi går 10 år tilbake i tid, så var internett fortsatt noe for de spesielt interesserte og vi koblet oss opp via modem med hastigheter som gjorde nedlasting av film helt utenkelig. Nasjonalbiblioteket gjennomfører et stort digitaliseringsprosjekt, blant annet i samarbeid med NRK. Dette vil åpne en ny verden og gi tilgang til et enormt materiale som tidligere i praksis har vært helt utilgjengelig. Det omfatter blant annet 1 mill timer radio og 250.000 timer film.

For å sikre tilgang til det som i dag skapes skal alt som publiseres i Norge, enten det er på papir, plastikk eller som kringkasting, leveres til Nasjonalbiblioteket i henhold til pliktavleveringsloven. Nasjonalbiblioteket henter også inn det som gjøres tilgjengelig på norske nettsteder.

Digitalisering av Nasjonalbibliotekets samlinger er et stort arbeid, og vil ikke være ferdig før om 15 år. At det tar tid å realisere nye muligheter er ikke noen trussel mot offentlig ordskifte eller folks muligheter for kreativ utfoldelse.

Det er ikke tilstrekkelig at verk blir digitalisert. Man må også klarere rettighetene til å gjøre verkene tilgjengelige. Man kan ikke bare ta alt som finnes av film, radioprogrammer osv, og bare legge det ut på nett selv om det er teknisk mulig. Dette ville være en gigantisk ekspropriasjon av rettighetshaveres eiendom, og det kan man selvsagt ikke gjøre uten videre. Vi har heller ikke mistet noe som vi tidligere hadde tilgang til, men vi får ikke tilgang til det nye så fort som vi kunne ønske.

Utnyttelse av andres verk
Selv om man har tilgang til et verk, kan man ikke utnytte det helt som man selv vil. I åndsverkloven § 2, første ledd er opphavsmannens enerett angitt slik:

§ 2. Opphavsretten gir innen de grenser som er angitt i denne lov, enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.

Eneretten omfatter altså gjengivelse i endret skikkelse, bearbeidelse m.m. Dette modifiseres i §4, første ledd, som lyder:

§ 4. Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

Jeg kan benytte andres verk som grunnlag for og i det jeg selv skaper. Men det må være et nytt og selvstendig verk, ikke en bearbeidelse. Det er ikke lett å trekke grensen mellom disse to. Men det er i alle fall ikke et krav om at man ikke skal kunne gjenkjenne elementer fra verk man har brukt som utgangspunkt. Man kan følge Paul McCartneys oppfordring når han i Hey Jude sier “Take a sad song and make it better” – i alle fall så lenge resultatet fremstår som en ny sang. Noen mener at det var nettopp dette McCartney gjorde da han skrev I Saw Her Standing There og Yesterday. Ian Hammond mener å kunne påvise at disse er basert på When The Saints og Georgia. Men sangene står likevel støtt som selvstendige verk.

Den da unge og relativt ukjente sangeren Robert Zimmerman, bedre kjent som Bob Dylan, var som så mange andre i London på begynnelsen av 60-tallet. Her fikk han bl.a. annet høre den engelske sangeren Martin Carthy fremføre den engelske folkesangen Scarborough Fair. Tre år senere skrev Bob Dylan sin egen versjon av Scarborough Fair, og kalte den Girl From The North Country. Han har aldri lagt skjul på sammenhengen mellom disse to sangene, men det kan ikke være noen tvil om at Girl From The North Country er et selvstendig verk. Det var ikke like bra da Paul Simon siden spilte inn Scarborough Fair akkurat slik han hadde lært den av Martin Carthy (med unntak av andrestemmen), ga den ut som sin egen og ikke nevnte Martin Carthy med et ord. Men det er en annen historie, og Martin Carthy hadde selvfølgelig ikke opphavsrett til en engelsk folkesang (men han hadde nok opphavsrett til sitt arrangement).

Ideer er frie. Vi kan fritt ta andres ideer og lage våre egne versjoner. Det er neppe noen som vet hvor mange ganger Romeo og Julie har blitt skrevet på nytt, og historien var heller ikke ny den gang Shakespeare skrev den. Vi lar oss fascinere på nytt og på nytt av det klassiske dramaet om umulig kjærlighet, og alle kan lage sin versjon av temaet.

I dag risikerer man å bli saksøkt for langt mindre enn dette. Hvis en forfatter har stor suksess dukker det gjerne opp noen som påstår at dette er stjålet fra deres verk. Et av de mest kjente tilfellene er søksmålet mot Dan Brown. Forfatterne av boken Hellig blod, hellig gral beskyldte Brown for plagiat.

Tom Hanks som Robert Langdon, Audrey Tautou som Sophie Neveu og Mona Lisa som seg selv i filmversjonen av “Da Vinci-koden” (foto: Filmweb.no/Sony Pictures)

Heldigvis ble Dan Brown frikjent, og alt annet ville ha vært særdeles overraskende. Fakta er ikke vernet. Det ville være noe nær katastrofe om de som hevder å ha skrevet en historisk fremstilling av noe som virkelig har funnet sted skulle kunne ha opphavsrett til det de mener har hendt. At mange mener at deres bok er særdeles spekulativ og uten røtter i historien endrer ikke dette så lenge de selv utgir dette for å være fakta. Historikerne har ikke opphavsrett til historien.

Når man går over til “rip, mix and share” er det i dag i beste fall vanskelig å si hvor langt man kan gå uten at det blir en opphavsrettskrenkelse. Her har man ikke bare hentet ideer og kunnskap som man gjør bruk av i en ny bok eller en ny sang. Nå klipper man inn biter av originalen(e), som blir noe annet. Man kan bruke noe, men jeg våger meg ikke på å si hvor mye.

I tilfeller hvor det kan være et lite snev av tvil, møter man også det problemet at mange aktører ikke tør ta i materialet. Man ber om samtykke for sikkerhets skyld, kanskje betaler man for noe som man kunne ha benyttet fritt, og man svir av mye penger på advokater for å klarere rettigheter og sikre at man er godt innenfor det tillatte. Den overforsiktige selvsensur i frykt for å gjøre noe som helst galt kan være et vel så stort problem som de reglene man vil holde seg innenfor. Heldigvis har denne galskapen ennå ikke nådd Norge i noe særlig omfang. Men vi kan risikere amerikansk smitte her også.

Organisasjoner og lobbyister
En del rettighetshaverorganisasjoner ser ut til å ville sette opp flest mulig ”bomstasjoner” på nettet. Man synes å ha ganske kortsiktige målsettinger om å sikre mest mulig penger til dagens medlemmer. Å sikre muligheten til å skape uten å risikere urimelige søksmål fra påståtte rettighetshavere synes man å være lite opptatt av. Jeg har nok også inntrykk av at organisasjonene i noen grad lider av ”fagforeningssyndromet”, hvor organisasjonen blir et mål i seg selv. Man vil vise sin potens og sin eksistensberettigelse ved å kreve inn mest mulig penger, selv om dette til dels kan gå på tvers av medlemmenes interesser.

Rettighetshaverorganisasjoner, i Norge først og fremst TONO, har forsøkt å få domstolene til å gå med på at det å lenke til et dokument som er gjort tilgjengelig på internett i seg selv er en tilgjengeliggjøring av det verket det lenkes til. Heldigvis lyktes de ikke med det forsøket. Men TONO fortsatte likevel å kreve vederlag fra nettsteder som ikke gjorde annet enn å lenke til ulike nettradioer.

Medie- og underholdningsindustrien er flinke lobbyister. I alle fall inntil nylig hadde de ganske lett spill. Hos oss står den særnorske bestemmelsen i åndsverkloven §54, første ledd bokstav e som et monument over dyktige lobbyister og naive politikere. Heldigvis ser vi at de nå begynner å møte mer motstand. Debatten rundt endringene i åndsverkloven i 2005 er nok ikke det stortingspolitikerne har mest grunn til å være stolte av, det gjelder ikke minst vår nåværende kulturminister Trond Giske. Men den viste i det minste at bransjens lobbyister ikke lenger får like lett gjennomslag som de gjorde tidligere.

Platebransjen
Man kan ikke diskutere opphavsrett og internett uten å avlegge platebransjen en visitt. Platebransjen har skutt seg selv i foten. De har opptrådt svært så bakstreversk og har vært mer opptatt av internett som en trussel enn som en mulighet. Resultatet er at piratene lenge hadde tilnærmet 100 prosent markedsandel når det gjelder nettdistribuert musikk. Om noen skulle ønske å kjøpe fremfor å stjele, så ville de oppdage at det ikke var mulig. Samtidig lå piratversjonene bare noen tastetrykk unna. Når en stor del av ens kunder har vent seg til at musikk på nett er gratis er det ikke lett å få kundene til å betale fremfor å fortsatt hente musikken fra ulike gratistjenester.

Vi hører ofte at ingen vil betale for musikk på nett. Det er ikke sant. De samme ungdommene som fnyser når de blir spurt om de vil betale for å laste ned musikk, betaler gjerne mer enn hva et ordentlig lydspor ville ha kostet for å få en forkrøplet versjon av musikken som ringetone på sin mobiltelefon. Men man har åpenbart mistet det ordentlige musikkmarkedet.

Da bransjen endelig begynte å distribuere musikk på nett var det for sent, for dyrt og for dårlig. Selv har jeg til dags dato ikke kjøpt en eneste musikkfil fra noen av disse tjenestene. Prisen er for høy i forhold til hva man får, om man sammenligner med musikk på CD.

Men platebransjens problem er nok mer alvorlig enn at piratversjoner florerer på nettet. Grunnlaget for de tradisjonelle plateselskapene forvitrer. En gang var selv et ganske enkelt studio fryktelig dyrt. I dag kan man for ikke alt for mange tusenlapper få opptaksutstyr som er langt mer avansert enn det Beatles hadde til rådighet da de spilte inn Sgt. Peppers. Selv om man mangler et stort rom med de akustiske egenskapene som Abbey Road Studio, så har slike enkle studioer vist seg å være mer enn gode nok for ikke altfor store produksjoner.

Vi har lenge sett at artister har laget sine egne plateselskaper. I praksis har det betydd at de tar hånd om hele produksjonen, så overlater man distribusjonen til et av de store plateselskapene. Om vi om ikke så altfor lenge ser at internett blir den viktigste kanalen for distribusjon av musikk, trenger vi heller ikke plateselskapene som distributør. Fortsatt kan de ha en redaktør- og markedsførerrolle. Det kan ligge en viss kvalitetssikring i at et større plateselskap har funnet en artist tilstrekkelig interessant til å skrive kontrakt med vedkommende. Men for den som er mer opptatt av musikalsk kvalitet enn kommersielt potensiale gir ikke de store plateselskapenes vurdering særlig veiledning. Den mest interessante musikken kommer uansett på de uavhengige selskapene. Når plateselskapene ofte setter bort markedsføringen til spesialiserte byråer trenger man dem heller ikke til markedsføring. Da kan man like godt engasjere byråene selv. Fortsatt har de store plateselskapene et internasjonalt distribusjonsapparat for de få som dette måtte være aktuelt for. Og de kan investere i å utvikle et plateprodukt.

Jeg leser plateselskapenes kamp mot nettet også som et forsøk på å sikre seg kontroll over distribusjonen. Skulle de klare det, vil de kanskje sikre sin fremtidige eksistens. Men blir nettet fritt, da er det vanskelig å se noen stor rolle for plateselskapene i et fremtidig musikkmarked. Kanskje er det dinosaurenes dødskamp vi nå er vitne til.

Hvordan fremtidens forretningsmodeller kommer til å være, vil jeg ikke forsøke å spå så mye om. Men vi vil neppe kjøpe plastikkbiter i butikk for å lytte til musikk. Og jeg håper at jeg fortsatt skal kunne lytte til musikk uten å bli pådyttet reklame.

Henger lovgivningen etter?
Det er ikke noe nytt at lovgivningen ikke gir presise svar på alle spørsmål som noen ønsker besvart. Særlig vanskelig vil det være i en periode med store endringer. Man må bare finne seg i at vi vil ha en ganske lang periode hvor ingen vil kunne gi klare svar på hva som er grensene for lovlig sitering, for gjenbruk, osv. Forhastede forsøk på regulering vil ofte gjøre mer skade enn gavn.

Om man hadde satset litt mer på å utvikle forståelsen av de rettslige rammebetingelsene og ikke bare fokusere på teknologien, så hadde vi kanskje hatt en noe bedre situasjon. Selskapet Norconsult hadde for noen år siden en annonseserie om utfordringer ved å etablere virksomhet i andre land. Jeg husker særlig en av dem, hvor teksten var omtrent slik. “Det er når du får summetonen i Kairo at problemene virkelig begynner.” Kanskje kan vi si det samme for distribusjon av åndsverk på nett: Det er når det tekniske utfordringene er løst at man møter de vikelige problemene.

Les også:

• Intervju med Jon Hoem.

Olav Torvund er professor dr. juris ved Senter for rettsinformatikk, Universitetet i Oslo.

Nettsteder som MySpace, YouTube, Google Video med flere har gjort publisering av videomateriale tilgjengelig for enhver med tilgang til internett. Mye av materialet som (re-) publiseres er i sin helhet skapt av andre, for eksempel når noen laster opp de siste episodene av en fjernsynsserie. Dette er imidlertid relativt opplagte lovbrudd, noe denne artikkelen ikke vil diskutere ytterligere. Mitt anliggende er hvordan enkeltpersoner kan publisere eget materiale, enten i form av egenproduserte videoer, kritiske arbeider som inkluderer andres ytringer i form av sitat, samt derivative verk — det vil si nye, unike verk, som i hovedsak er basert på materiale produsert av andre.

Samtidig med at vi som enkeltpersoner får nye publiseringsmuligheter, tar de tradisjonelle medieselskapene, som aviser og kringkastere, i økende grad i bruk lyd og levende bilder som sentrale virkemidler på sine nettsider (f. eks. VGTV som her gjør gjenbruk av et opptak fra Stortinget). Vi ser dermed begynnelsen på en utvikling der de audiovisuelle mediene får en ny betydning i offentligheten. Tidligere var disse mediene forbeholdt aktører med betydelige økonomiske ressurser, noe som lenge medførte at utviklingen av de personlige publiseringsformene på internett i all hovedsak har vært tekstbaserte, supplert med stillbilder. Når de audiovisuelle mediene nå blir tilgjengelige for enhver, endres forutsetningene for hvordan enkeltpersoner gjennom personlig publisering kan ta del i et offentlig ordskifte.

En forutsetning for offentlig diskusjon er først og fremst at deltagerne sikres tilgang til informasjon, men minst like viktig er deltagernes mulighet til å sitere andres ytringer på en enkel måte. I nettbaserte medier betyr dette at det må være enkelt å referere (lenke), samtidig som brukerne kan være sikre på at informasjonen de forholder seg til er tilgjengelig over en viss tid. Alle disse forholdene oppsummerer samtidig de mest sentrale forutsetningene for det vi kan kalle personlig publisering. Ingen av disse forutsetningene er imidlertid gitt, kanskje særlig når det gjelder audiovisuelt innhold: Det er langt fra trivielt å sitere, man kan peke, men sjelden til annet enn begynnelsen av en lyd- eller videofil. Når jeg vil henvise til et utdrag fra en videofil har jeg nettopp behov for å lenke direkte til en spesifikk del av en video- eller lydfil.

Utviklingen går imidlertid i retning av at de fleste problemstillingene lar seg løse rent teknisk. Disse løsningene blir dessuten i økende grad tilgjengelig i form av gratistjenester. Et optimistisk syn på fremtiden innebærer dermed at ytringer og sitatmuligheter knyttet til audiovisuelt innhold vil bli tilgjengelig for “alle”, uten krav til særlig teknisk kompetanse.

I en situasjon der mange av de tekniske hindringene bygges ned, er det grunn til å reflektere over hvorvidt de fleste hindringene som dagens nettpublisister møter er knyttet til juridiske forhold. Problemet er at det skal lite til før ingen lenger er enige om hva som er lovlig. Som bruker og innholdsprodusent er jeg dermed overlatt til meg selv når jeg skal vurdere spørsmål som: “Når kan en kopisperre brytes?”, “Hva er et sitat?”, “Hvordan forholder jeg meg til ulike avtaler?” etc. Problemstillingene er ikke nødvendigvis av ny dato, men på grunn av utviklingen av teknikk og tjenester blir de aktuelle for stadig flere. Som legmann forsøker jeg derfor å nærme meg det som gjerne betegnes som “immaterielle rettigheter”, med utgangspunkt som: forfatter, publisist, lærer, forsker, nettbruker, far, osv. Vi har alle mange forskjellige roller, og vi møter problemstillinger knyttet til opphavsrett i de fleste av dem.

Nettopp fordi vi møter opphavsretten på så mange områder i livet, er det av vesentlig betydning at dette ikke utelukkende blir et spørsmål som involverer byråkrater og jurister. I det følgende vil jeg presentere et utvalg konkrete eksempler eller “case” som kan belyse noen av disse problemstillingene. Jeg kommer ikke fram til mange eksakte svar, men her ser det ut til at jeg er i “godt” selskap: Selv de lærde strides om hva som er tillatt.

Problemene synes å være knyttet til at dagens lovverk dels er forvirrende og for dårlig tilpasset digitale medier, noe som lett tvinger lovlydige mennesker ut i lovens grenseland. Skal man være på den sikre siden, er det tryggeste å la være å gjengi noen form for innhold i en offentlig sammenheng. Det er imidlertid ikke en situasjon vi kan finne oss i, da det effektivt vil forhindre offentlig debatt. I det følgende vil jeg vise noen konkrete eksempler på hvilke problemer jeg har støtt på gjennom ulike former for (re-)publisering av audiovisuelt innhold på internett. Avslutningsvis antyder jeg noen alternative retninger utviklingen kan ta, og hva som kan gjøres for å sikre en mest mulig fri offentlig debatt også i en digital, audiovisuell medieverden.

Gjenbruk av eldre filmmateriale
“Bergensfilmen, 1942” — på Google Video.

Etter at jeg la den såkalte “Bergensfilmen” fra 1942 ut på Google Video, gjorde en kollega meg oppmerksom på at den også er tilgjengelig gjennom en tjeneste kalt Filmarkivet.no. Her kan man se den samme videoen, men mot betaling. Min kollega stilte spørsmål ved om jeg ikke dermed hadde lagt ut filmen i strid med rettighetshavernes opphavsrett. Jeg mente at dette ikke var tilfelle, men henvendte meg for sikkerhets skyld til Filmarkivet.no per epost. Etter en tid fikk jeg svar fra Norsk filminstitutt, der jeg ble fortalt at jeg ikke kan publisere noe av dette materialet fordi Norsk Film har overdratt rettighetene til Filminstituttet. Jeg ble bedt om å fjerne videoen øyeblikkelig.

Problemstillingen er imidlertid ofte mer kompleks, og det er slett ikke sikkert at de opplysningene man får fra “rettighetshaverne” faktisk er korrekte. I åndsverkloven § 45 står det om “lydopptak og film”:

“Vernet etter denne bestemmelse varer i 50 år etter utløpet av det år innspillingen fant sted. Dersom opptaket i løpet av dette tidsrom offentliggjøres varer vernet i 50 år etter utløpet av det år opptaket første gang ble offentliggjort.”

Slik jeg forstår dette, utløp det økonomiske vernet av Bergensfilmen i 1992, da denne filmen “falt i det fri”. Det vil altså si at ingen lenger kan påberope seg noen økonomiske rettigheter knyttet til denne filmen. [Dette er ikke riktig, noe Olav Torvund påpeker i sine kommentarer til min artikkel. Det er produsentens (i dette tilfellet Norsk Films) rettigheter som opphører etter 50 år, mens opphavsmennenes økonomiske rettigheter er uendret inntil 70 år etter deres dødsår.] Jeg spurte derfor Norsk filminstitutt med henvisning til §45, men fikk ikke noe svar.

Bakteppet er dette: Norsk filminstitutt, NRK og Nasjonalbiblioteket er institusjoner som sitter på store mengder gammelt audiovisuelt materiale. Gjenbruk av dette har stort potensial, ikke minst i undervisningssammenheng. Bare i Nasjonalbibliotekets arkiver finnes det 55.000 ruller dokumentar- og spillefilm fra ca. 1905 til ca. 1952.

Det aller meste av dette er falt i det fri, det digitaliseres sakte men sikkert, men det er slett ikke sikkert publisister får tilgang til dette. I frustrasjon over manglende tilgang til norsk, historisk filmmateriale etablerte jeg mitt eget filmarkiv hvor jeg presenterer filmer som har falt i det fri. Eksempler: The Mark of Zorro fra 1920. Aladdin and the Wonderful Lamp fra 1934.

Kanskje er det nettopp gjenbruken man er redd for? Videoen nedenfor kombinerer et klipp av Kong Haakon idet han ankommer Norge for første gang. Dette opptaket var selvsagt opprinnelig uten lyd, men jeg fant et lydklipp av kongens tale og remikset det hele. Resultatet er dermed ikke historisk korrekt, men likefullt et uttrykk som tilfører noe til de opprinnelige medieelementene.

Kong Haakon kommer til Norge, min lille “remiks” :)

Egenprodusert materiale, men knyttet til andre verk
Perpetual Tropical Sunshine.

Neste case er knyttet til et videoopptak jeg gjorde i Stavanger under Article 06, biennalen for “elektronisk og ustabil kunst”. Jeg er faktisk ikke helt sikker på at jeg kan legge ut dette, jeg må i alle fall forholde meg til åndsverkloven § 23.

Dette er beslektet med neste problemstilling: sitatretten, som defineres i åndsverkloven § 22:

“Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.”

Jeg ser fra tid til annen ting på fjernsyn som jeg har lyst til å blogge om, og som jeg dermed er interessert i å kunne sitere fra. Et eksempel er et innslag på NRKs Kulturnytt om bloggere i Irak. Her ble jeg til slutt nødt til å benytte en screen-recorder — et program som oppfører seg som en skjerm og dermed gjør det mulig å lagre bilde og lyd som avspilles på datamaskinen, selv om den som har gjort materialet tilgjengelig ikke har lagt til rette for lagring — for å få tak i de drøyt tretti sekundene jeg ville sitere fra NRKs nett-TV. Dette kunne jeg trolig gjort på en enklere måte dersom jeg hadde hatt en harddisk-opptaker gående mens sendingen gikk på fjernsynet.

Utdrag fra NRK Kulturnytt 26.10.06

Det tekniske er imidlertid underordnet, det som interesserer meg er hvordan og i hvilken grad jeg kan sitere fra dette materialet. Når jeg henvender meg til NRK med spørsmål om dette er en grei form for sitat, henviser NRK til sine generelle retningslinjer om opphavsrett:

“.…. kan derfor ikke kopieres, reproduseres, republiseres, lastes ned eller på noen annen måte gjengis eller overføres, uten etter skriftlig forhåndsgodkjenning fra NRK.”

Ytterligere spørsmål om hvordan dette forholder seg til min rett til å sitere, henvises til “juridisk avdeling”. Til slutt ender jeg opp med en hyggelig samtale med en av NRKs juridiske rådgivere, som langt på vei forteller meg hva jeg allerede har skjønt: Det lar seg ikke gjøre å si noe generelt om hvor grensene for et sitat skal trekkes, dette må avgjøres i hvert enkelt tilfelle — hvilket i praksis overlater vurderingen til den enkelte publisist, eller til vedkommendes juridiske rådgiver (for de som kan holde seg med en slik en).

Dette betyr at jeg ofte er i tvil om jeg bryter loven eller ikke. Som legmann har jeg laget min egen tommelfingerregel: Om “sitatet” ikke “tømmer” originalen kan det regnes som et sitat, men dette er svært langt fra en juridisk betenkning med allmenn relevans.

Remiksing
Denne filmen er i utgangspunktet et opptak fra 1919. Det viser svensken Viking Cronholm, mannen som introduserte jiu jitsu i Sverige. Han viser noen finter som jeg syntes så ut som en slags dans, noe man burde kunne legge musikk til.

Denne filmen kan jeg uten problemer publisere på Google Video, men om jeg re-publiserer den i en weblogg med reklame blir saken fort en annen. Grunnen er at jeg har benyttet We Be Gettin Busy laget av Hidden Fortress, en remiks av en Beastie Boys-låt som for en tid tilbake ble utgitt med en Creative Commons-lisens. Creative Commons er i utgangspunktet et amerikansk initiativ som gir opphavsmenn en enkel måte å avtalefeste en annen form for gjenbruk enn det som er hjemlet i lovverket. Det arbeides med en norsk versjon av disse lisensene. Lisensen som følger den nevnte musikken er knyttet til ikke-kommersiell bruk. Det betyr at om jeg for eksempel benytter Revver.com (som knytter reklame til videoklippene) bryter jeg CC-lisensen for musikken.

Andre som remikser får bråk, men de kan også bli tilgitt, selv de som legger seg ut med de virkelig store gutta.

Denne historien begynner i 1968 med at The Beatles gir ut “The White Album”. 35 år senere gir den amerikanske rap-artisten Jay‑Z ut en plate som han kaller “The Black Album”. DJ Danger Mouse tar utfordringen og lager “The Grey Album”, en komplett plate i form av en remiks av Beatles og Jay‑Z.

EMI og Sony som sitter på rettighetene til “The White Album” truet med rettssak, men dette vakte stor oppstandelse (for å si det forsiktig), og 24. februar 2004 ble “Grey Tuesday” arrangert. Rundt 170 nettsteder gjorde albumet nedlastbart, noe som førte til over 100.000 nedlastinger i løpet av ett døgn (albumet kan fremdeles lastes ned via BitTorrent).

“The Grey Album” er et åpenbart brudd på opphavsretten, men på grunn av albumets popularitet og utsiktene til dårlig PR i form av en rettssak, valgte de som kontrollerte de økonomiske rettighetene å avstå fra videre juridiske skritt.

Machinima
Mitt siste eksempel er hentet fra dataspillenes verden. Dataspill har i snart ti år hatt en større økonomisk betydning enn filmindustrien, og spill får økende betydning kulturelt.

Spill kan brukes til mye, blant annet “machine animation” eller “machinima”. I dette tilfellet har filmskaperen benyttet spillet Half-Life 2 for å lage bildene og remikset dette med “So Cold” av bandet Breaking Benjamin.

Machinima er kanskje “fair use” i USA, men i Europa har vi ikke en tilsvarende bestemmelse. I Norge er dette et åpenbart brudd på de rettighetene som åndsverkloven gir spillskaperen og tilvirkeren av musikken.

Hvor går vi?
Min påstand er at distribusjon og tilgjengeliggjøring som legger til rette for gjenbruk i seg selv bidrar til å gjøre innholdet mer interessant. Kopierbarhet er en egenskap som øker produktets verdi for både bruker og samfunn. Dette gjelder skriftlige kilder — noe som gjør ensidig papirpublisering til et problem — og audiovisuelle medier. Kan noe refereres til og siteres på en enkel måte, øker informasjonens omløpshastighet og dens nedslagsfelt.

Det meste som finnes av re-publisert audiovisuelt materiale på nettet er imidlertid ikke i form av sitater. Utdragene settes sjelden inn i en ny, kritisk sammenheng. Dermed foregår en massiv fragmentering av “offentligheten”: På YouTube ser en gjennomsnittsbruker 30 minutter video hver dag, men hver video sees ikke lenger enn i to minutter i gjennomsnitt.

Apples reklamefilm fra 2001, laget i forbindelse med lanseringen av CD-brennere som standard i iMac, tar det brukerne gjerne ønsker seg på kornet. Når det er sagt, Apple er blant de desiderte verstingene når det gjelder proprietære løsninger og bruk av digitale mekanismer for å hindre fri bruk. Her er det med andre ord en viss avstand mellom liv og lære, noe Apple alltid har vært mestere i å håndtere.

Åndsverkloven står i veien for gjenbruk
Det er god grunn til å hevde at den nåværende vernetiden er meningsløs med mindre man ser det som en samfunnsoppgave å verne økonomiske interesser inn i, bokstavelig talt, det hinsidige. Trolig ville så godt som alle åndsverk blitt laget selv om vernetiden ikke var lenger enn 20 år — nå er den hele opphavsmannens levetid, pluss ytterligere 70 år. Det er imidlertid vesentlig å huske at vernetiden har blitt økt en rekke ganger. Kanskje kan man håpe på en fremtid med en langt kortere vernetid. Dette kommer imidlertid ikke av seg selv, men fordrer langsiktig arbeid og alliansebygging.

I tillegg har åndsverkloven blitt såpass komplisert at den blir svært vanskelig å forholde seg til i møtet med en digital mediehverdag. De ganske obskure formuleringene knyttet til hvorvidt man kan bryte en teknisk beskyttelsesmekanisme er i så måte det siste skuddet på stammen.

“Rettighetslobbyen” gjør oss alle til forbrytere
Som nevnt skal det lite til før ingen lenger er enige om hva som er lovlig. Som brukere og innholdsprodusenter med behov for å gjenbruke andres innhold er vi dermed overlatt til oss selv. På motsatt side står en merkelig allianse av storkapital og rettighetshavere.

Håpet er at når flere brukere selv blir aktive produsenter, vil flere få øynene opp for hvor tullete denne delen av åndsverkloven faktisk er. Enhver som har forsøkt å forklare rimeligheten i loven til en noenlunde opplyst tenåring, vil trolig vite hva jeg snakker om. “Skaden” som oppstår ved ukommersiell kopiering er nemlig svært vanskelig å forklare, både fordi det økonomiske tapet som rettighetshaverne noen ganger påberoper seg er vanskelig å verifisere, samt at samfunnsbyggende institusjoner, som for eksempel bibliotekene, også påfører rettighetshaverne denne typen “skade”. Espen Andersen har på en utmerket måte forklart hvorfor kartet ikke stemmer med terrenget (pdf-dokument) i forhold til musikkbransjen.

Å spå om fremtiden er såpass vanskelig at jeg overlater til leseren å velge kombinasjoner mellom to ulike scenarier:

Gratis-scenariet
Det som taler for dette scenariet, er det faktum at svært få aktører har lyktes med å overføre en tradisjonell forretningsmodell til internett. De aller fleste forsøk på abonnementstjenester eller direkte betaling har ikke vært levedyktige. I årene som kommer er spenningen knyttet til om film- og fjernsynsbransjen vil lykkes bedre enn musikkbransjen og nettavisene. Fremveksten av tjenester som YouTube med flere kan imidlertid tyde på at dette kan komme til å bli en tøff oppgave. Gratis tilgang, finansiert gjennom ulike former for reklame, sponsing og produktplassering, ser så langt ut til å være mest vellykket på nett.

For kommersielt orientert innhold vil de ulike formene for reklamefinansiering videreføres, men innenfor rammene av gratis-scenariet vil faglige og kunstneriske verk i hovedsak bli finansiert gjennom direkte produksjonstøtte. Her vil det trolig være en fordeling mellom statlige virkemidler og sponsorstøtte. Innen fjernsynsdokumentar-sjangeren ser en allerede en ganske utstrakt bruk av sponsing, og det kan allerede være grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt retningslinjene gitt i tekstreklame-plakaten faktisk blir overholdt.

Innen gratis-scenariet vil distribusjon i hovedsak bli ivaretatt av brukerne, enten i form av fildelingstjenester, eller ulike former for re-publisering — ulike former for det en kan kalle hyperdistribusjon. Premissene for denne distribusjonsformen beskriver Mark Pesce på en utførlig måte, interessant nok med utgangspunkt i fjernsynsserien “Battlestar Galactica” som for tiden sendes på NRK2. Hyperdistribusjon forutsetter at den praksis som har vært rådende på internett, det vil si nettnøytralitet, videreføres. At dette langt ifra er noen selvfølge ble tydelig demonstrert gjennom NextGenTels forsøk på å begrense trafikk fra NRK.

De eksisterende innholdsleverandørene kan møte hyperdistribusjon på to måter: De kan legge om forretningsmodellen i tråd med de premissene som gratis tilgang setter, det vil blant annet bety at en legger til rette for utstrakt gjenbruk samtidig som man implementerer systemer som lenker tilbake til den som i utgangspunktet publiserte video- /lyd-filen (“back-linking”) . Alternativet er å kjempe imot og gå for et fremtidig distribusjonssystem basert på stykkbetaling.

Betalings-scenariet
Betalings-scenariet er den motsatte ytterlighet hvor all informasjon er gitt en pris og distribuert via systemer som gjør mikrobetaling (pdf-dokument) mulig. Et fungerende system for DRM (Digital Rights Management) en absolutt forutsetning for dette scenariet. Brukerne vil få svært begrensete muligheter til å distribuere informasjon, og uansett vil dette begrenses ettersom gjenbruk bare vil være mulig dersom man betaler.

I forhold til sitatretten vil betalings-scenariet være svært problematisk og en åpenbar trussel mot et offentlig ordskifte.

Det er mange forhold som taler for at betalings-scenariet ikke vil la seg gjennomføre. Samtidig er det ingen tvil om at det legges ned enorme ressurser for å komme fram til tekniske løsninger, kombinert med lovverk og lisensregimer, som kan gjøre dette scenariet mulig. Det finnes de som er svært pessimistiske med hensyn til konsekvensene av alle de ulike løsningene som tilsynelatende kommer i det godes tjeneste: John Walkers “The Digital Imprimatur” er med dette anbefalt.

Forsøk på å samle noen tråder
I Norge er NRK en fullstendig dominerende aktør på det audiovisuelle området. Gitt institusjonens finansieringsform kunne en se for seg en fremtidig strategi knyttet til et utvidet forståelse av “public service” eller allmennkringkasting, der store deler av produksjonen ble gjort gjenbrukbart for brukerne (se også Vox Publicas intervju med Graham Murdock om allmennkringkastingens fremtid).

De begrensninger som åndsverkloven setter trenger ikke være av avgjørende betydning all den stund avtaleretten kan benyttes til å sikre allmennheten muligheter til gjenbruk. Dette ville etter min mening bety en styrking av det nåværende lisensregimets legitimitet med gyldighet i en digital fremtid. BBC, som i mange sammenhenger er et forbilde for NRK, har kommet med en rekke prinsipielt viktige tiltak på dette området. For flere år siden annonserte BBC at de ville åpne arkivene. Samtidig vurderte man mulighetene for å overlate distribusjonen til brukerne gjennom peer-2-peer fildeling. Et konkret resultat ble prøveprosjektet Creative Archive, der materiale fra BBC blir gjort tilgjengelig for nedlasting og gjenbruk (riktignok begrenset til innbyggere i Storbritannia) under slagordet “Rip it. Mix it. Share it.” BBC vurderer nå om dette skal bli en permanent ordning.

BBC kan neppe sies å ha lyktes fullt ut med sin åpne strategi, men det viktigste er trolig at man tenker konkret omkring hvordan problemene skal løses og bidrar til å sette i gang en offentlig debatt om økonomiske rettigheter og gjenbruk. Om disse spørsmålene kommer opp i Norge vil debatten trolig bli lang og vond, men ikke desto mindre nødvendig. Å ta vare på norsk språk og kultur fordrer trolig en langt mer proaktiv strategi knyttet til gjenbruk enn det dagens ideer om fremtidens distribusjonsmodeller legger opp til, eksemplifisert ved NTV-Pluss, som skal pushe “fremtidens” digital-TV i det norske bakkenettet. De henter tilsynelatende mer inspirasjon fra mobilbransjen, en verden hvor begreper som nettnøytralitet og public service er fremmedord.

Medieutviklingen er for øyeblikket paradoksal: Mens brukerne trekkes mot flommen av gratis tilgjengelig innhold, og samtidig demonstrerer hvordan effektiv distribusjon fungerer i praksis, synes hele den etablerte innholdsindustrien å jobbe mot effektive betalingssystemer. Disse to utviklingslinjene kan foreløpig synes vanskelig å forene. I mellomtiden må alle de som ønsker å komme med ytringer knyttet til publisert innhold være forberedt på å snuble i lovverket fra tid til annen. De får trøste seg med at de forhåpentligvis bidrar positivt til medie- og samfunnsutviklingen:

Uten kopiering, ingen sitering. Uten sitering, ingen samfunnsdebatt!

Les også:

• Folk og røvere på det digitale markedet — Olav Torvund svarer Hoem.
• Vil slippe folket løs på de levende bildene — intervju med Hoem.