Informasjonsfrihet — mottakelsesfrihet

Finnes det informasjonsfrihet i Tsjetsjenia og er denne informasjonen autentisk? Har sivilbefolkningen og journalistene tilgang på den informasjonen de ønsker? Står de fritt til både å passivt motta informasjon, samtidig som de aktivt har muligheten til å søke, oppbevare og bearbeide informasjon? Er det offentlige rom utbygd med kanaler og institusjoner som fremmer en åpen og opplyst samtale?

Anna Poltikovskaja intervjuet en rekke mennesker. Under er et utdrag fra ”En reise i Helvete”. Jenta i dette utdraget flyktet fra Groznyj under en bombing av byen. Hun satte kursen mot byen Znamenskoje, da hun hadde hørt at man ble tatt vare på der.

- Jeg heter Dina Salikhova. Jeg er 18 år gammel. (…) Den unge piken lider av en form for sløvhet og ligner en stenblokk, selv når hun svarer på spørsmålene mine. (…) Ansiktet hennes er like blekt som den gipsen man lager byster av. Øynene stirrer stivt på gjerdet, blikket er tomt og fraværende.
— Jeg kom fra Groznyj til fots, gjennom kløften. Vi gikk på lykke og fromme. Vi trodde aldri vi skulle komme frem noe sted. I Groznyj skyter de uten stans… Hvis folk ikke klarer å komme seg unna bombene, blir de drept. (…) Familien vår bestemte seg for å dra.
(…) Hva tilbyr den lille byen Znamenskoje i dag til disse skitne, utsultede menneskene som
har lidd så mye? (…)
Svaret er enkelt: Znamenskoje tilbyr ingenting.
Hvor er legen som står klar til å ta seg av Dina Salikhova?
Det er ingen lege.
Hvor er sengen som kunne motta Dina Salikhova?
Det er ingen seng.
Hvor er tallerkenen med varm suppe som Dina Salikhova skulle få fra Den russiske
føderasjonen?
Ingen suppe heller.

Mange tsjetsjenere får ikke tilgang til den informasjonen de trenger for å overleve. Dina, som trodde hun rømte til et sted hvor hun ville bli tatt vare på, var feilaktig informert. Nettopp dette opplever mange tsjetsjenere. De opplever at den informasjonen de får, ikke er autentisk.

Et av hovedproblemene er at staten tar kontroll over den frie pressen, i form av oppkjøp av aviser og TV-stasjoner. I 2009 reiste Reporters Without Borders til Tsjetsjenia, der de blant annet møtte president Ramzan Kadyrovs pressekontor. De forteller at Tsjetsjenia har fem aviser, fire magasiner og fem distriktsaviser. I tillegg har de to lokale TV-stasjoner som dekker hele det tsjetsjenske området. Videre skal også hvert distrikt ha sin egen TV- og radiostasjon. Pressekontoret forteller at også russisk media distribueres i Tsjetsjenia. De største nasjonale TV-kanalene kan ses i Tsjetsjenia (riktignok med spesiell tilgang til satellitt) og disse skal være tilgjengelige uten restriksjoner. Pressekontorets talsmann legger til at ”Så lenge det er forespørsel, vil avisene være der.” Reporters Without Borders forteller at de fant noen av disse avisene på flyplassen, men de klarte ikke å bekrefte om de var i salg i andre deler av landet.

Pressekontoret forklarte at det er stor tilgang på informasjon, i form av både aviser og TV. Etter intervjuet med pressekontoret møtte Reporters Without Borders en mann ved navn Khozhbaudi Borkhazhyev. Han var redaktør for avisen ”Gums” og president i ”Unionen for tsjetsjenske journalister”. Borkhazhyev fortalte at nesten all pressen er finansiert av staten, ettersom krigen og dårlig økonomi tok knekken på de uavhengige avisene. Det er altså stor tilgang på aviser og TV, men svært få av disse er uavhengige. Derfor sporer Reporters Without Borders opp en mann ved navn Lyoma Turpalov. Han er redaktør for den uavhengige avisen ”GroznenskiyRabochiy” og forteller gladelig;

Som i ethvert politisk system, må du la være å formidle heftig kritikk for å unngå å bli straffet (…) Før var det to uavhengige aviser i tillegg til denne, men de har ikke vært publisert på over ett år.

Vi kan altså konkludere med at det finnes svært få uavhengige medier i Tsjetsjenia. Dermed er det enkelt for staten å kontrollere informasjonen som formidles. Når uavhengige aviser, som russiske ”Novaja Gazeta”, trykker kritiske artikler og rapporterer fra konflikten i Tsjetsjenia, vekker dette oppsikt. Igjen er det tydelig at ytringsfriheten er preget av sensur og kontroll.

Som vi ser, er ikke forklaringene til de to mennene og det tsjetsjenske pressekontoret sammenfallende. Pressekontoret sier at det er god tilgang på informasjon, mens Turpalov mener at det er vanskelig å få tilgang på informasjon. Anna Politkovskaja reiste rundt og samlet informasjon. Hun skrev om det hun så og hørte, om det folket fortalte henne. Allikevel forteller hun og mange andre journalister at det ikke er lett å hente denne informasjonen.

Naturlig er det også at når det er vanskelig å få tilgang på den autentiske informasjonen, er det også vanskelig å få innsyn i informasjon man søker. Som en følge av dårlig infrastruktur samt sensur og kontroll av media, blir det vanskelig for den gjennomsnittlige tsjetsjener å få tilgang til den informasjonen han måtte ønske.

Det har også vist seg å være vanskelig for internasjonale organisasjoner å få tilgang til de dokumentene de måtte ønske. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som en rekke tsjetsjenske og russiske enkeltpersoner har oppsøkt for å prøve sine saker, har til tider opplevd det som svært vanskelig å hente ut informasjon. I 83 forskjellige saker har Den europeiske menneskerettighetsomstolen holdt Russland ansvarlig for brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia. Problemet er at i mange av disse sakene har ikke Russland gitt tilgang til nødvendig informasjon. De russiske myndighetene sier selv at de i mange tilfeller gir tilgang til informasjonen som retten spør etter. Allikevel påpeker de at det i mange saker ikke er mulig å gjøre dette og henviser til Artikkel 161 i ”The Russian Code of Criminal Procedure”. Denne artikkelen gjør det legalt å holde tilbake informasjon for å beskytte de forskjellige partene i saken. Hva forteller dette oss? Jo, disse eksemplene viser at Russland setter nasjonale lover over internasjonal lov når det passer dem. I realiteten holder de tilbake den informasjonen de ønsker, selv overfor en så mektig organisasjon som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Under ytringsfriheten ligger det også et krav om infrastruktur. Myndighetene skal gjøre det mulig å samle inn den informasjonen man måtte ønske, både for journalister og sivilbefolkningen. Dermed er det viktig at det er tilgang til områdene hvor informasjonen befinner seg. I en rapport fra 200426 skriver den internasjonale Helsingforskomiteen for menneskerettigheter at det er vanskelig for journalister utenfra å komme inn i landet. Dette kan Human Rights Watch bekrefte, da de i 2003 ble nektet offentlig tilgang til Tsjetsjenia for tiende gang. De få journalistene som reiser til Tsjetsjenia, drar sammen med det russiske militæret og får ikke lov til å oppsøke de kildene de måtte ønske.

Samtidig dro han til de lokale menneskerettighetsadvokatene, som jeg besøkte, fordi han ikke klarte å være taus. “Jeg har ett eneste ønske,” sa han.“Å få rettferdighet på lovlig måte. Får jeg ikke det, må jeg finne andre måter.”

Tryllet vekk krigen
Høsten 1999 sendte Vladimir Putin, som da var statsminister, tropper inn i den russiske delrepublikken Tsjetsjenia. Åtte år senere pågår konflikten fremdeles, men Putin seiret tidlig på den viktigste fronten i moderne konflikter, mediefronten. Ved å undertrykke russiske medier og sperre konfliktsonen for utenlandske vitner, klarte russiske myndigheter å trylle vekk en hel krig. Russiske medier gjenga Kremls versjon om “anti-terror-operasjonen”, vestlige medier skrev lite. Med få unntak har medienes nederlag i Tsjetsjenia vært totalt.

Khamzats vansker startet i 2001. Sønnen hans, “Adnan”, kjempet i den tsjetsjenske geriljaen. Myndighetene ble interessert i familien, og Khamzat flyktet til byen Rostov ved Don. Men Russland er stengt for tsjetsjenske internflyktninger. De lokale myndighetene ville ikke registrere familien, Khamzat fikk ikke jobb, politiet plaget dem. I 2003 måtte familien reise tilbake. I mellomtiden var Adnan fanget av tsjetsjenske sikkerhetsstyrker under ledelse av Ramzan Kadyrov.

“Tsjetsjenisering” av konflikten
I løpet av årene 2003 og 2004 ble ansvaret for anti-terror-operasjonen i Tsjetsjenia overlatt til pro-føderale tsjetsjenske styrker. Russland ønsket å “tsjetsjenisere” konflikten og bygget opp en lojal administrasjon i Groznyj basert på familien Kadyrov. Etter tsjetsjeniseringen har konflikten minnet om en tsjetsjensk borgerkrig, der forskjellige politiske grupperinger, krigsherrer og teip-er (klaner) står mot hverandre. Dette er nyttig for Putin: De lokale myndighetene er ansvarlige for brorparten av overgrepene og tar støyten i kampen mot opprørerne.

BILDET: Omslaget til artikkelforfatterens nye bok.

Våren 2003 tilbrakte Adnan tre måneder i Ramzan Kadyrovs hemmelige fengsler. Han ble torturert, og var vitne til at cellekameratene ble drept. Det var ikke bare Kadyrovs menn som banket ham opp. Kadyrov torturerte ham flere ganger personlig, blant annet med elektriske sjokk. Adnan ble hentet til treningsstudioet der torturen foregikk.

Der ventet Kadyrov med en maskin med et håndtak på. “Den er helt ny og nå skal jeg prøve den på deg,” forklarte han. Mennene dyttet Adnan ned på en pressbenk, og festet tråder til øret og lillefingeren hans. Kadyrov sveivet håndtaket og sendte elektriske sjokk gjennom Adnan.

Faren arrestert og torturert
Adnan regnet med å bli drept, men ble i stedet vervet inn i Kadyrovs sikkerhetsstyrker, som for en stor del består av tidligere geriljasoldater. Å tjenestegjøre under Kadyrov innebærer amnesti for å ha kjempet mot russiske styrker, men Adnan var ikke helt knekket av fengselsoppholdet og høsten 2004 benyttet han sjansen til å flykte fra Russland.

Resultatet var at Kadyrovs menn arresterte Khamzat, faren, som gjennomgikk det samme helvetet som sønnen. Mens Khamzat var Kadyrovs gissel, ble han banket opp, torturert med elektrosjokk og holdt incommunicado under elendige forhold. Han bevitnet hvordan Kadyrov torturerte en av medfangene med elektrosjokk. “Han likte det apparatet,” mente Khamzat.

Khamzat slapp ut et snaut år senere, i oktober 2005, men ulikt mange torturofre i konfliktsonen, har han stått frem med sin historie. Han og familien befinner seg nå i et vestlig land, forhåpentlig utenfor Kadyrovs rekkevidde. Khamzats og Adnans påstander er til behandling i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Slike anklager kan i dag ikke prøves i noen russisk rett eller fortelles i russiske medier. Den ene journalisten som gjenga slike påstander, het Anna Politkovskaja. Hun ble skutt og drept i heisen utenfor leiligheten sin i Moskva 7. oktober i fjor.

Noen uker senere ble en av Kadyrovs tsjetsjenske rivaler skutt på åpen gate i Moskva. Alt lå dermed til rette da Putin utnevnte Kadyrov til president i Tsjetsjenia i mars i år.

Byttet tortur med slips
Ramzan Kadyrov har byttet ut torturinstrumentene med slips, og forsøker å begynne en ny karrière som “vanlig” politisk leder. Men Tsjetsjenia er et forgiftet samfunn, og Kadyrov er ikke kuren, men årsaken. Denne sommeren har kampene i Tsjetsjenia vært hardere enn på mange år, og det har blusset opp i naborepublikkene.

Det som i 1999 var en separatistisk konflikt i en enkelt republikk, har utviklet seg til en regional konflikt med karakter av både mafiakrig og religiøst opprør. Volden vokser ut av den institusjonaliserte straffefriheten i konfliktsonen, og fortrengningen av Russlands og Sovjetunionens historiske rolle som erobrer, okkupant og overgriper.

Som den britiske historikeren John Baddeley skrev i 1908: “Gazavat (hellig krig) ville aldri blitt preket i Kaukasus om russerne hadde vært fredelige og vennligsinnede naboer.”

Putins vertikal
Tsjetsjenia er også historien om hvordan det russiske imperiet samler seg i Putins “vertikal”. Forandringer i sentrum synes best i periferien. For å ta kontroll over regionene har Putin avskaffet demokratiske valg, og utnevnt lokale bøller til lensherrer. Russland har vært gjennom et politisk eksperiment: Etableringen av Putinistan, et mektig demokratur, et autoritært regime pyntet med demokratisk garnityr.

Tsjetsjenia var springbrettet for Putins karrière, og selve grunnsteinen i det nye Russland som har reist seg fra 90-tallets kaos. Antiterror-operasjonen i Kaukasus har legitimert den uformelle unntakstilstanden som Putin har benyttet seg av for å ta kontrollen tilbake til Kreml.

I 2008 skal en ny president velges i Russland, men Putins autoritær-kapitalistiske hybridstat vil overleve sin skaper og prege internasjonale forhold de neste årene.

Politiet er myndighetene
Forfatteren Vladimir Nabokov skrev at Russlands historie kan betraktes som “politiets evolusjon”. Gjennom omveltningene har politiet bestått (uansett om det heter NKVD eller FSB) og gått som en ubrutt ryggrad fra Ivan den Grusommes tid til Putin.

I Putinistan har “evolusjonen” kommet til et stadium der politiet er myndighetene. I oktober er det ett år siden Anna Politkovskaja ble drept — som en makaber bekreftelse på alle hennes dystre spådommer om det nye Russland. Utenfor Russlands grenser fungerte drapet som en vekker.

De som ønsker å hedre hennes minne — og hjelpe Tsjetsjenias mange, usynlige ofre — bør støtte de russiske menneskerettighetsadvokatenes kamp for å belyse den usynlige krigen i Tsjetsjenia.

Artikkelforfatteren er rådgiver i Den norske Helsingforskomite og forfatter. Han har skrevet flere bøker om Russland og Øst-Europa. Borchgrevinks nyeste bok Den usynlige krigen kommer ut i disse dager og er basert på forfatterens reiser i Kaukasus. (Artikkelen har tidligere vært publisert som kronikk i Aftenposten).

Anna Politkovskaja ble først etter sin død en viktig historie for mainstream-mediene. Siden 1989 har situasjonen for menneskerettsaktivister og regimekritikere forverret seg. Der de i den kalde krigen kunne regne med støtte fra storpolitikken og innflytelsesrike journalister, er de nå henvist til frivillige organisasjoner og nisjepublikasjoner. Massepublikumet legger ikke merke til dem. Dermed er ikke DDR-kritikeren Wolf Biermanns bemerkning så treffende lenger: “Den som ikke begir seg inn i fare, går til grunne av det”.

Biermanns formulering er bare tilsynelatende et paradoks. Menn som Andrej Sakharov, Vaclav Havel, Robert Havemann oppnådde med sin offentlige kritikk internasjonal oppmerksomhet. Den satte dem ikke bare i fare, den beskyttet dem også. For konkurransen mellom systemene som endte med “den reelt eksisterende sosialismens” sammenbrudd i det Sovjet-dominerte Øst-Europa, dreide seg ikke bare om makt og hegemoni, men også om å appellere til følelser og fornuft hos menneskene på den andre siden.

Konflikten som ble ført med politiske argumenter var av den grunn ingen kald krig. Noen av de mest velplasserte slagene mot sovjetkommunismen kom ikke fra regjeringene i Washington, London, Paris og Bonn, men fra kritikere i egne rekker. De som våget å rive maskene av ansiktene til sovjetkommunismens ledere, var for det meste selv profilerte og overbeviste kommunister.

DDRs mest populære borgerrettsforkjemper Robert Havemann poengterte for eksempel at det sosialistiske samfunnet bare fortjente å bli kalt “fremskrittsvennlig” hvis det ikke undertrykket ytringsfriheten. Dermed satte han ledelsen i “den første arbeider- og bondestaten på tysk jord” i et uløselig dilemma: Lot de ham få sin vilje, ville det underminere maktgrunnlaget deres, som blant annet berodde på en påstand det ikke var lov å diskutere: at regimet var legitimert av 99,9 prosent oppslutning i folket. Kneblet de ham, ville det bare bekrefte Havemanns tese.

Robert Havemann på omslaget til boken “Fragen Antworten Fragen”, gitt ut av R. Piper & Co Verlag, München 1970.

Øststatregimene ville ikke ta sjansen på en diskusjon med kritikerne. Men de vek samtidig tilbake for å bringe dem til taushet med tvang. Dette bidro til kommunismens undergang, for kritikerne konfronterte sine topp-politikere og deres suksesspropaganda skånselløst med beretninger fra den politiske og samfunnsmessige virkelighetens innside.

Alene hadde nok ikke regimekritikerne vært i stand til å bryte gjennom de murene av taushet som makten reiste rundt dem. Medier og forlag i Vesten skaffet Havemann og andre dissidenter nødvendig publisitet og anerkjennelse. At en filosof fra marxismen-leninismens vanskelig tilgjengelige verden som DDR-systemkritikeren Rudolf Bahro i slutten av 1970-årene kunne nyte bestselger-suksess med boken “Alternativet: til kritikken av den faktisk eksisterende sosialismen”, kunne han ikke bare takke seg selv for. Boken forutsatte dyp systemkunnskap og filosofisk utdanning hos leseren. Vestlige medier visste å skape sympati for folk som Bahro. Publikum kvitterte med å belønne deres mot og oppmuntre til videre innsats.

For mediene var det på så mange slags vis en glimrende forretning. Heltehistorier slår an. Da Havemann som gammel, syk mann i husarrest, bevoktet av hundrevis av politifolk og agenter og tilsynelatende isolert fra sine venner og støttespillere, klarte å smugle ut manuskripter og gi intervjuer, var det ikke bare en stor politisk sensasjon. Det var også en perfekt, nærmest arketypisk fortelling om den menneskelige frihetstrangs utholdenhet, og den hadde en voldsom effekt. Slike historier ga Havemann og andre dissidenter en popularitet som regimene i Øst-Europa forsøkte å motvirke med isolasjon, kriminalisering og bannlysing. Men ikke engang med propagandaen med det største potensialet, den småborgerlige anklagen om personlig forfengelighet, klarte de å utrette noe.

Siden folk i øststatene kastet seg over og diskuterte ethvert fritt ord som ble ytret hos dem, infiltrerte mediedekningen fra Vesten også de kommunistiske samfunnene. Historiene og kritikken ble spredd som smuglervarer, ofte kopiert for hånd, et rørende møysommelig arbeid forbundet med betydelig fare. De hjalp mange mennesker til å ta mot til seg og ta seg friheter, og ikke minst gjøre dette i offentligheten. Freds- og borgerrettsbevegelsene på 1980-tallet vant raskt større tilslutning og gikk uredde og med stadig voksende selvsikkerhet ut i det offentlige rom. Reaksjonene viste hvor hjelpeløse myndighetene sto overfor denne utviklingen.

Det moralske trykket heltehistoriene skapte, påvirket også politikken i Vesten. Dissidentene nådde sin aller største popularitet i et virkelig historisk øyeblikk. Mange vestlige politikere var beredt til å inngå diplomatiske kompromisser med kommunismen, mot lettelser i reise- og handelsrestriksjoner og politiske reserveløsninger som den felles menneskerettighetserklæringen i KSSE-sluttakten fra 1975. Borgerrettsbevegelser som “Charta 77” og tallrike opposisjonelle skildringer av den virkelige situasjonen avslørte ikke bare ledelsen i kommunistlandene som hyklere som kun var ute etter å beholde makten. Dissidentene satte også press på de vestlige politikerne som bare var så altfor innstilt på å komme til enighet med sine motparter i øst.

Dissidentene forstyrret den tvangspålagte indre freden i de kommunistiske samfunnene og undergravde samtidig den diplomatiske harmoniseringens små fremskritt, som den politiske mainstream i Vesten truet med å si seg fornøyd med. Med hjelp fra vestlige medier bidro dissidentene til at den stivnakkede antikommunismen fra de tidlige etterkrigsårene ikke ble avløst av en like ideologisk overdreven og for kompromissvillig statsinstitusjonalisert avspenningspolitikk.

Med sitt arbeid sørget Anna Politkovskaja på lignende vis for dissonans mellom Vladimir Putin og hans nye venner i Vesten. Hennes bakgrunn var dessuten fra de partistyrte mediene fra før kommunismens sammenbrudd, og hun tilhørte dermed entydig den gamle politiske og intellektuelle eliten, den samme som Putin stammer fra. Også Politkovskaja kan dermed korrekt beskrives som en dissident, selv om dissidenter er blitt uvanlige i en mer kompleks verdensorden.

Kommunismen har veket plassen som dominerende doktrine til fordel for en form for nasjonalisme som ikke er basert på noen konsistent filosofi. Ytringsfriheten går i dag relativt langt. Likevel regnes kritikk av samfunnsforhold som å skite i eget reir og som bakvaskelse. Kritikk av de mektige kan forfølges juridisk, slik man i gamle dager gjorde med majestetsfornærmelser. Blant de rettslige våpnene mot dissidens hører fortsatt politisk påvirkede rettssaker og annen pervertering av lov og rett. I dag kommer økonomisk press i tillegg — en medievirksomhet som ikke holder seg til den godkjente linjen, kan raskt bli slukt av et konsern som står staten nær. Og ved siden av regimets lakeier finnes lyssky bander av høyreekstreme som helt i tråd med toppenes ønsker skremmer eller myrder de som våger å bryte tabuer. Faren er altså mye større enn før, for den gang var frontene mer oversiktlige.

En slik tilstand hersker ikke bare i Russland. I mangfoldige regionale og nasjonale varianter — helt til de ekstreme motsetningene som preger den røde turbokapitalismen i Kina — finnes det strukturelle likheter i alle land på terskelen mellom diktatur og demokrati. Russland og Kina er de mektigste av dem. Geografisk og politisk er det Tyrkia og statene i Nord-Afrika som står særlig nær Europa. Den aktuelle striden om den bulgarske statens viktigste nasjonsbyggende fortelling — historikeren Martina Baleva har gått i eksil i Tyskland og blir utsatt for nasjonalistiske drapstrusler — viser at ikke engang EU-land er vaksinert mot den slags.

Anna Politkovskaja ble først i døden en viktig historie for mainstream-mediene. Likeså Hrant Dink, den tyrkiske journalistikkens store armenske dissident. Men de ble i hvert fall store historier. De fleste dissidenter blir ryddet av veien i all stillhet — drept, fengslet. I beste fall når de et større publikums oppmerksomhet som numre i statistikkene til Reportere uten grenser og andre frivillige organisasjoner.

Anna Politkovskaja (1958–2006). Utsnitt av omslaget til boken “Mitt russiske testament” (foto: Cappelen)

Det kinesiske eksemplet viser at dissidenter er særlig utsatt når de søker offentlighet via internett. Nettet tilbyr utvilsomt mer rom og mulighet for ytringsfrihet enn noe medium har gjort før. Men det er et rom hvor den fullstendige kontrollen over informasjonsflyten og dens opphavspersoner og ordstyrere ikke bare er mulig, men for lengst etablert praksis. Selv om fellesskap av brukere — communities — oppstår hurtig og kan bli store, har de bare tilsynelatende tyngde. De er maktesløse fordi de sjelden har kontakter til mainstream-mediene, og aldri til politikken. Heltehistorier om frihetsaktivister drukner i nettets øredøvende brus. Det finnes ingen mulighet til å mobilisere et demokratisk innstilt publikum til å vise sympati på samme måte som under den kalde krigen.

Den kalde krigen var preget av en patos som rettferdiggjorde dramatiske gester i medier og politikk — klokken sto alltid på fem minutter før verdens undergang. Andre temaer har trengt seg inn i bevisstheten, den internasjonale terrorismen, globaliseringsspørsmål. Begge berører nettopp i terskelsamfunn, men ikke bare der, menneske- og borgerrettigheter. Men heller ikke av denne erkjennelsen følger en publisistisk linje.

Målskivene for kritikk er heller ikke lenger like hjelpeløse som kommunistene. De har færre skrupler og er glattere. Dertil kommer at kvasidemokratienes makthavere iscenesetter sine egne symbolmettede historier, der de legger til rette for en ufarlig form for kritikk. En Gaddafi viser seg utkledd i folkedrakt, en Putin avslører sin muskuløse overkropp for kameraet og stirrer barskt framfor seg. Vesten morer seg med å fordele ironiske ordenskarakterer.

En tysk avis brakte Putin-bildene med ommøblering av regjeringen i Moskva som foranledning. “Den som viser seg fram, har ingenting å skjule,” het det i en helsides artikkel som bare var basert på fortolkning av disse bildene. Der hvor det er så mye overflate å forholde seg til, trengs ikke den kalde krigens analytiske Kreml-astrologi, og heller ikke ubekveme, urostiftende russiske Putin-kritikere. Og er han ikke vår allierte i kampen mot internasjonal terrorisme og forretningspartner i energispørsmål, liksom?

Anna Politkovskaja satte seg selv i fare ved å kaste skygge over bildet av den “gullende rene” demokraten Putin. Nå og da vant hun gehør for sin versjon av historien om Putin i større sirkler enn dem hun ellers nådde gjennom sin lille avis. Vi forsømte å fortelle historien om Politkovskaja tydelig og klart og å bringe den inn i den globale offentlighetens bevissthet. Til slutt var hun alene.

Joachim Widmann er sjefredaktør for det tyske nyhetsbyrået Deutscher Depeschendienst (ddp). Han publiserte i 1997 en bok om den tyske statssikkerhetstjenestens (Stasi) arbeid og ofre med tittelen “Dich kriegen wir weich”. Widmann har også sammen med Katja Havemann skrevet boken “Robert Havemann oder wie die DDR sich erledigte” (utgitt 2003), om DDRs mest populære borgerrettsforkjemper og kretsen rundt ham.

Artikkelen er oversatt fra tysk av Olav Anders Øvrebø. Den er også publisert i originalspråket på Zeit Online.

Ettårsdagen for Politkovskajas død ble markert i en rekke byer søndag, i Norge med arrangementer både i Oslo og Bergen. Det er verdt å bruke anledningen til å reflektere over hva vi kunne ha gjort for å beskytte Politkovskaja bedre. Men enda viktigere er det å tenke over hvordan vi skal forholde oss til de gjenlevende dissidentene og uavhengige journalistene både i Russland og andre land der presse- og ytringsfriheten undertrykkes på ulike måter.

Raftohuset og Vox Publica ønsker å rette søkelyset på disse utfordringene i en serie artikler her i nettmagasinet. Skribenter både i inn- og utland har vist stor interesse og velvilje, og stiller opp med interessante analyser og rapporter. TV 2 yter et generøst bidrag ved å la oss vise Øystein Bogens nye dokumentar “Makten og frykten”, som omhandler nettopp pressefrihet og mekanismene som hindrer den i dagens Russland.

Ettårsmarkeringen av drapet på den russiske journalisten, Anna Politkovskaja, ble markert ved Raftohuset i Bergen. Foto: Daniel Strietzel

Anna Politkovskaja var kjent i Vesten, særlig i journalistkretser og blant menneskerettsaktivister, og hadde mottatt mange priser for sine uredde reportasjer og analyser fra Russlands virkelighet. En av disse er gjengitt her, hentet fra hennes nylig utgitte bok “Mitt russiske testament”. Beretningen om Jevgenij Fomovskijs møte med det russiske militæret er en tekst typisk for Politkovskajas metode og stil.

Prisene hun fikk reddet ikke livet hennes. Slik Joachim Widmann viser i sin artikkel: Til tross for at det trolig er farligere å være dissident i mange land i dag enn under den kalde krigen, maktet ikke offentligheten i vestlige land å gi henne noe i nærheten av den støtten en Andrej Sakharov eller Vaclav Havel kunne regne med. Politkovskaja hadde mange støttespillere blant vestlige journalister, men nyhetsmagasinet Ny Tid var alene om å engasjere henne som fast spaltist i Norge. Ingen av våre største aviser ga henne en rolle som fast skribent.

Debatten framover bør dreie seg om hvordan redaksjoner, organisasjoner og andre aktører kan bidra til å løfte fram og støtte dissidenter i dag. Men debatten må holde høy kvalitet, og ikke forfalle til rituell repetisjon av meninger alle er enige om, men som de færreste føler seg konkret forpliktet av. Her er noen utfordringer som kan rettes mot Politkovskajas kolleger i Norge. Det er imidlertid utfordringer som i like stor grad kan rettes til andre yrkesgrupper:

Med den norske offentlighetens bifall, har organisasjoner som Fritt Ord og Raftostiftelsen rettet oppmerksomheten mot journalister og andre som fortsatt går i Anna Politkovskajas fotspor. Ett eksempel er Natalia Novozhilova, som fikk Fritt Ords og Zeit-Stiftungs pressepris for 2007. I samarbeid med Ny Tid, der hun er fast spaltist, bringer vi her to ferske artikler av Novozhilova. Russlands zombie-søvn er en historie om virkelighetsflukt i dagens Russland. I De ennå levende tar Novozhilova på spørsmål fra oss for seg det hun ser som de fire viktigste hindringene for pressefrihet i Russland.

Et annet eksempel er Lidija Jusupova (Raftoprisen i 2005). Hvilket ansvar har vi for å gi disse modige menneskene hjelp og beskyttelse? Hva kan og bør vi konkret gjøre for dem?

Den norske offentligheten er skjønt enig om pressens avgjørende rolle i et velfungerende demokrati. Hvordan kan vi bidra til at pressen får bedre mulighet til å fylle denne rollen i fremtidens Russland? For å gi gode svar på dette spørsmålet, må vi bli bedre kjent med russisk samfunnsliv, kultur og psykologi. Hvordan kan vi bidra til å utvikle og spre slik kunnskap?

Nyhetsmediene må tørre å bruke ressurser på utenriksdekning generelt og Russland spesielt for å innfri disse fordringene. De må slippe nye røster til, trenge dypere inn russiske forhold, og bli flinkere til å holde andre institusjoner i norsk samfunnsliv ansvarlige — fra Utenriksdepartementet til skolen, universitetene, organisasjons- og næringslivet. Dessuten må man avklare journalistikkens rolle. Journalister må passe seg for politisk engasjement som kompromitterer pressens rolle i demokratiet. Men på den annen side er journalister også borgere. Som andre borgere må journalister ta ansvar for samfunnets fundamentale utfordringer, og ikke nøye seg med å innfri de sosiale og økonomiske betingelsene som styrer deres egen arbeidsplass fra dag til dag.

Dypere kunnskap om Russland og debatt om pressens situasjon der vil samtidig bevisstgjøre oss på verdien av ytrings- og pressefriheten i vårt eget land, og høyne beredskapen når disse grunnleggende rettighetene trues også her. Vi håper denne temadekningen kan være en god begynnelse, og at den inspirerer leserne til å komme med egne innspill og kommentarer. Bruk enten kommentarfeltet til artiklene eller send oss egne artikler (ta i så fall kontakt med redaksjonen).

Dokumentaren om pressefrihet i Russland er laget av og vises med tillatelse fra TV 2 Nyhetskanalen (© 2007). Manus og regi: Øystein Bogen. I denne artikkelen forteller TV 2‑reporter Bogen om sine inntrykk fra arbeidet med filmen. Filmen er produsert med støtte fra Norsk Journalistlag.

– Det var en påminnelse til oss alle hva som skjer med dem som ikke ville arbeide slik Kreml dikterer. Vi skjønte at hvis de kunne ta henne, en journalist av internasjonal klasse, kunne de ta oss alle, forteller Annas tidligere kollega Ilja Barabanov.

Ilja er én av stadig færre russiske journalister som driver med kritisk og uavhengig journalistikk. Det siste året er enda flere blitt skremt til taushet. Kanskje ikke så rart.

Siden 1992 er 47 russiske journalister blitt drept på grunn av jobben sin, ifølge tall fra the Committee to Protect Journalists. Det gjør Russland til det tredje farligste landet i verden for journalister — bare forbigått av Algerie og Irak.

Og dette er trolig bare toppen av et isfjell. Mange journalistdrap kamufleres trolig som selvmord. Ilja Barabanov, som i dag jobber for det uavhengige nyhetsmagasinet New Times forteller om et trusselbrev han fikk nylig, der det skrives konkret at han vil bli drept eller “ledet til selvmord” om han ikke ligger unna en bestemt sak.

Men for de aller fleste russiske journalister er det langt i fra så drastiske trusler som får dem til å jobbe med den største forsiktighet. Bortsett fra et knippe uavhengige medier, driver størstedelen av russiske redaksjoner i dag selvsensur for å unngå mulig trøbbel for publikasjonen og dens ansatte. Det betyr at forsøk på å lage kontroversielle, farlige saker stanses lenge før de settes ned på papiret.

Nylig gjennomførte jeg en studie av tre ulike tv-redaksjoner i Moskva for å forsøke å finne hvilke mekanismer som brukes for å kontrollere journalister og redaktører. Basert på mine observasjoner og dybdeintervjuer med rundt 30 journalister og redaktører mener jeg at det i svært få tilfeller utøves noen direkte myndighetskontroll med innholdet i russiske medier.

Men i den atmosfære av autoritær makt som er blitt skapt i landet under Putin, og etter den halvhjertede etterforskningen av Politkovskajas død, har journalistene skjønt at det lureste og sunneste er å holde seg på den sikre siden.

Skjermbilde fra TV2-dokumentaren Makten og frykten (foto: TV2).

Ulike interessegrupper, firmaer og organisasjoner som misliker at journalister snoker i deres virksomhet, har tilsvarende skjønt at journalister er fritt vilt, og at de kan treffe ymse tiltak mot snushanene — og slippe unna med det.

Den viktigste kontrollmekanismen over russiske medier i dag er med andre ord frykten. Frykt for at en mektig og farlig etat skal bli fornærmet; frykt for å miste jobbene sine; frykt for å miste viktige adgangskort og akkrediteringer; frykt for at Ligningsvesenet eller en annen statlig etat plutselig skal komme på besøk og endevende livene deres etter en eller annen kritisk artikkel.

En annen, og like viktig mekanisme som truer den russiske ytringsfrihet er mangel på profesjonsstandarder og integritet i redaksjonene selv.

I Russland styrer eierne rutinemessig den redaksjonelle kurs og i enkelte tilfeller det konkrete innhold i aviser, radio og tv. Selv i den uavhengige tv-stasjonen REN-TV som ofte smykker seg med betegnelser som “fri, kritisk og uavhengig”, er man lojal til denne praksisen. Den russiske storbanken som eier stasjonen har ikke gitt noen retningslinjer, fordi alle vet hva spillereglene er forteller redaksjonssjef Maksim Trojepolskij.

– Vi kommer aldri til å omtale vår hovedaksjonær på noen negativ måte, eller latterliggjøre det eierne står for. Vi kan ikke bite den hånden som gir oss mat, sier Trojepolskij.

Når hovedaksjonæren er staten eller statlige firmaer, blir situasjonen mer kompleks. Den tidligere uavhengige tv-kanalen NTV eies for eksempel i dag av den statlige energigiganten Gazprom.

– Vi kan ikke sende noe som skader interessene til eierne, innrømmer nyhetsredaktør Tatjana Mitkova.

Ifølge Mitkova finnes heller ikke i NTV nedtegnede retningslinjer for uønsket redaksjonelt innhold, men generelt må de være varsomme med alle nyheter som har potensial til å oppildne befolkningen til å gå ut i gatene og demonstrere. Dette gjenspeiler Kremls inngrodde frykt for at man også i Russland skal oppleve en oransjerevolusjon, som i Ukraina og Georgia.

Det som i Norge og svært mange andre vestlige land beskytter mot tilsvarende inngripen er Redaktørplakaten. Her står:

… En redaktør forutsettes å dele sitt mediums grunnsyn og formålsbestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme mediets meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret. Kommer redaktøren i uløselig konflikt med mediets grunnsyn, plikter han/hun å trekke seg tilbake fra sin stilling. Redaktøren må aldri la seg påvirke til å hevde meninger om ikke er i samsvar med egen overbevisning.

Denne etiske “grunnloven” for redaktørenes arbeid og integritet er underskrevet både av medieeiernes og pressens organisasjoner og fastsetter det enormt viktige prinsipp at aksjonærer ikke skal ha mulighet til å styre innholdet i mediene.

Anna Politkovskaja (1958–2006). Skjermbilde fra TV2-dokumentaren Makten og frykten (foto: TV2).

Hvis forholdene i mediene i Russland skal endres, er det naturlige første steg at russiske redaktører får en tilsvarende overenskomst, og gjennom det større profesjonell stolthet, høyere aktelse i samfunnet, og mere mot — til å risikere å tråkke Makten på tærne.

Det hittil siste, grusomme dødsfallet til en russisk soldat som ble drept av den russiske hær.

Soldater omkommer i hæren av alle slags grunner; hæren har gjort det lett for dem å bli drept. Du kan være ivrig i tjenesten, du kan ha meldt deg før du var nødt, slik som Jevgenij Fomovskij — det redder deg likevel ikke. Det kommer til å være avskum som misliker deg, som ikke liker størrelsen din, eller som ikke liker størrelsen på føttene dine, og så dreper de deg.

«Skolekameratene hans var opptatt med avgangseksamen mens sønnen min ble begravet,» forteller Jevgenijs mor, Svetlana. Hun kommer fra byen Jarovoje i Altai-regionen. «Zjenja tok alle eksamener før tiden for å rekke vårsesjonen i hæren.»
«Hvorfor det?»
«For å bli fortere ferdig med det, for ikke å bli trakassert av det lokale militærkommissariatet, og for så å kunne fortsette studiene.»

Slik gikk det ikke. Jevgenij Fomovskijs karriere i hæren varte fra 31. mai til 9. juli, under halvannen måned. Han ankom til FSB-grensevaktenheten sin i utkanten av Priargunski Tsjita-provinsen 8. juni. 4. juli avla han troskapseden. 6.juli ble den store, friske og sunne sibireren sendt opp i fjellene, til en sommertreningsleir tolv kilometer fra Priargunsk. Ved daggry 9. juli ble Jevgenij funnet hengt i to sammenknyttede belter ved veggen til en bygning som lå halvveis i ruiner, 100 meter fra teltene i treningsleiren. Klokken 21 samme kveld kom postbudet til Altaiskaja-gaten i Jarovoje med et telegram hvor det sto: «Din sønn Fomovskij, Jevgenij Anatoljevitsj begikk selvmord 9. juli 2004. Angi begravelsessted straks. Forsendelsesdato for kisten vil bli varslet separat. Militærenhetens kommanderende offiser.»

Hva var det som hadde skjedd? Jevgenij var sterk og godt utrustet for å være soldat. Han var en talentfull idrettsmann, og som 18-åring hadde han tilegnet seg flere av de ferdighetene man trenger i hæren. Hæren trenger imidlertid ikke rekrutter med utdannelse, den vil ha uøvede folk. Roten til tragedien er at menig Jevgenij Fomovskij brukte nummer 47 i støvler og var 1,96 høy. Han fikk utdelt militærstøvler nummer44 og ble tvunget til å bruke dem i det daglige terrengløpet over fem kilometer i 40 varmegrader.

Det å torturere nye rekrutter er en livsstil i den russiske hær. Dagen før «selvmordet» klarte ikke Jevgenij å gå i annet enn tøfler.

«Da vi var på likhuset, var den lengste tåen hans slitt inntil benet,» forteller tanten hans, Jekaterina Mikhajlovna.

Russland er et stort land. Da Jevgenijs mor og tante la utpå den fem dager lange reisen fra Jarovoje til Priargunsk for å besøke ham, hadde de ingen anelse om det som ventet dem. «Vi kom for sent,» gråt moren hans. «Vi kom til Priargunsk10. juli, og Zjenja døde den 9.» Priargunsk er fjern by ved grensen mellom landet vårt, Kina og Mongolia. Likhuset er en bygning i tilknytning til distriktssykehuset.

«Jeg så Zjenja da vi var på likhuset,» sier hans tante Jekaterina. «Det var et merke på halsen hans, øyensynlig etter en løkke. Han hadde kutt på venstre håndledd. Vi ble fortalt at Zjenja først hadde forsøkt å kutte over pulsårene. Hele kroppen hans var forslått, og hodet var dekket av sår og skrammer. Det var mykt å ta på, som om det ikke var noen ben der, alle ben var brukket. I bakhodet hadde han et tydelig søkk etter en tung gjenstand. Kjønnsorganene var oppsvulmede og knust; de var bare et eneste enormt, svart sår. Bena var hovnet opp, sår i sår, og huden var svidd av som om han var blitt slept. Han hadde et brannsår på foten. Det var merker på skuldrene hans, som om noen hadde presset dem hardt ned. Jeg tror han ble torturert, og så ble han hengt for å dekke over mordet.»

Jevgenij ville ikke underkaste seg pinen med de altfor små støvlene, men forlangte riktig størrelse. De bestemte seg for å gi ham en lærepenge i overensstemmelse med den forlengst etablerte praksisen i hæren — med offiserenes velsignelse blir den utført av «bestepappaene»: sersjanter, soldater i annet år av verneplikten og eldre soldater. Offiserene forventer at de skal «holde orden» i kasernen.

Det faktum at Jevgenij var blitt myrdet, ble senere bekreftet av førsteårssoldater som fortalte at plageåndene ikke hadde ment å drepe ham, bare å gi ham en lærepenge slik at han ikke skulle forsøke å gjøre seg til noe mer enn han var. De gikk for langt, og Jevgenij døde mens han ble torturert. Deretter bestemte morderne seg for å late som om han hadde begått selvmord.

Tragedien med menig Fomovskij, 18-åringen som ble drept fordi føttene hans var for store, førte ikke til noe særlig offentlig oppstyr om grusomhetene som blir begått i hæren. Ingen insisterte på at forsvarsminister Sergej Ivanov og FSB-direktør Nikolaj Patrusjev skulle sikre et velordnet miljø for soldatene våre, med mat, klær og fottøy som egner seg for mennesker, eller på at de skulle påta seg et personlig ansvar for livet til de unge mennene vi overlater i deres varetekt.

Alt fortsatte akkurat som før, inntil neste soldat blir drept i strid med loven.

Britiske myndigheter ser svært alvorlig på forgiftningen og har satt antiterroravdelingen i London på saken.

Politkovskaja og Litvinenko er begge kjent for sin kritikk av myndighetene i Russland og både drapet og forgiftningen hevdes å ha forbindelser dit. “Politkovskaja er den trettende journalisten som er blitt myrdet i Russland etter at Putin fikk makten i landet”, skriver Bergens Tidende i sin artikkel.

Litvinenkos helsetilstand er fremdeles svært kritisk.

Dagbladet skriver mer om saken.

- Når Russlands mest kjente Putin-kritiker kan likvideres uten at styresmaktene i det hele tatt uttrykker beklagelse, er det et signal til andre journalister om at ingen kan føle seg trygg, sier Siri Lill Mannes, nyhetsanker i TV 2. Mannes har tidligere utgitt en bok om krigen i Tsjetsjenia.

Under president Vladimir Putins styre er minst 13 journalister blitt drept i Russland. Samtlige drap har skjedd i ren leiemorderstil, viser en oversikt laget av den amerikanske Komiteen for beskyttelse av journalister (CPJ). Fremdeles er ingen av drapene oppklart. Flere drap skjuler seg trolig også i statistikken over savnede. CPJ rangerer Russland som et av verdens farligste land for journalister. Siden 1992 er 42 journalister drept i landet. Bare i Irak og Algerie har flere satt livet til.

Foto: Teppo Moisio cbd

Fra en minnemarkering for Anna Politkovskaja i Helsingfors 8. oktober 2006.

President Putins regjering gis mye av ansvaret for at drapene fortsetter. Grove brudd på menneskerettighetene, som drap på journalister, blir ikke gransket bra nok, og de skyldige blir ikke dømt.

– Amnesty ser på journalister som menneskerettighetsforkjempere, og vi jobber for at de skal bli bedre beskyttet, sier Ane Bonde, Russland-koordinator i Amnesty International Norge.

Det er minst fire ulike måter kritiske journalister og medier tvinges til taushet på i Russland:

• Lovgivning: Anti-terrorlover vedtatt de siste årene har innskrenket rommet for ytringsfriheten.
• Økonomi: Staten har kontroll over det viktigste nyhetsmediet i Russland, fjernsynet. Uavhengige aviser utsettes for økonomisk press, blant annet ved at papirprisene økes.
• Trusler: Kritiske redaktører og journalister opplever trusler mot seg og sin familie.
• Vold og drap: Journalister forgiftes eller utsettes for vold. I de mest ekstreme tilfellene blir de drept.

Rettsstaten var mangelfullt utbygd også i Boris Jeltsins regjeringstid på 1990-tallet, men mediene kunne operere friere. Flere av de såkalte oligarkene som fikk overta kontrollen over mye av det russiske næringslivet på 1990-tallet, eide også viktige medieselskaper. Etter at Putin etterfulgte Jeltsin som president ved inngangen til år 2000 ble oligarkene presset ut, og myndighetene har på denne måten gradvis fått mer og mer kontroll over mediene.

- Putin strammet inn grepet og kontrollen i Russland. Noen hevder dette har gjort landet sterkere, men prisen er en ufri presse, sier Bonde.

Bruker antiterrorlover mot journalister

De siste årene er flere nye antiterrorlover vedtatt og endret. Her heter det blant annet at det ikke er tillatt å skrive saker som er i strid med nasjonale interesser – en svært åpen formulering.

- Myndigheter bruker terrorlovgivningen som et middel for å kneble de russiske journalistene, sier Bonde. Dette bidrar til at færre skriver om konflikten i Tsjetsjenia, og dekningen av dette området er derfor svært mangelfull. Lovene mot terror virker svært innskrenkende mot pressen.

Foto: MarkvG cbnd

Fra minnemarkering for Anna Politkovskaja i Tammerfors 8. oktober 2006.

Nettopp Tsjetsjenia-konflikten var Anna Politkovskajas spesialfelt, og det var for sitt arbeid der hun hadde mottatt flere internasjonale priser. Rett før hun ble drept arbeidet Politkovskaja på en reportasje om tortur i regi av myndighetene i Tsjetsjenia som skulle trykkes i avisen der hun var ansatt, Novaja Gazeta. Flere av hennes siste artikler ble publisert på norsk i ukeavisen Ny Tid.

Staten kontrollerer fjernsynet

I Russland er TV det klart viktigste nyhetsmediet. En undersøkelse publisert nylig viste at tre kanaler som alle er eid direkte eller indirekte av staten, er den viktigste nyhetskilden for 85 prosent av russerne.

Innholdet i de statskontrollerte kanalene er svært lite kritisk til myndighetene.

- Befolkningen i Russland får ikke vite hva som skjer innenlands. Myndighetene legger lokk på all informasjon som gjelder rettssystemet, korrupsjon eller annen kritikk av dem, sier Bonde. I intervjuer med for eksempel Putin skal man kun gjengi ham, ikke komme med kommentarer.

Få leser aviser

I Russland er det ifølge WAN bare 24 aviskjøpere per 1.000 innbyggere, langt færre enn andre land både i Øst- og Vest-Europa. Avislesningen har imidlertid tatt seg noe opp de siste årene, ifølge en oversikt fra BBC.

Avisene som blir utgitt er til dels sterkt kontrollert av myndighetene. Ett virkemiddel er å påvirke bedrifter til ikke å annonsere i aviser som bedriver kritisk journalistikk, ifølge Ane Bonde i Amnesty. Dette kan være avgjørende for ulike avisers økonomi, og de kan risikere å gå konkurs. Et annet eksempel på denne formen for skjult sensur kan være å mangedoble prisen på papir som en avis trenger for å komme ut.

- Russiske journalister risikerer å miste jobben dersom de er kritiske mot Putin eller Kreml. Presset er ofte utøvd ved at redaktør eller styreformann får en telefon fra styresmaktene med beskjed om hva en bør — eventuelt ikke bør – gjøre, sier Siri Lill Mannes.

Også lokale journalister blir holdt i stramme tøyler. Nære bånd mellom påtalemyndighetene, etterforskerne og myndighetene gjør dette lettere. — Myndighetene kan inndra løyve til å publisere dersom en avis har fått flere advarsler, sier Mannes.

Trusler en del av hverdagen

Trusler mot journalistene selv og deres familie er også et hyppig fenomen. Anonyme telefoner, brev og andre typer trusler fører til at mange journalister lever under et enormt press.

- Det er flere eksempler på fysiske angrep, innesperring i konsentrasjonsleir og forgiftning av kritiske journalister, sier Mannes. Hun opplevde selv russiske myndigheters strenge restriksjoner da hun var i grenseområdene ved Tsjetsjenia høsten 2001. Hun forteller at det var svært vanskelig å komme seg inn i Tsjetsjenia uten offisielt løyve.

Ikke et nytt fenomen

At Russland knebler journalister, er ikke et nytt fenomen. Bonde mener situasjonen har vært slik lenge uten at Vesten har sett det. — Nå vil kanskje Vesten få øynene opp, håper hun.

Vladimir Putin på talerstolen. Foto: www.kremlin.ru

- Russland har blitt viktigere i handel av energi med Vesten, og landet har hatt en voksende selvfølelse. De bøyer derfor ikke like mye av for kritikk fra dette hold som de gjorde før. De har også blitt mer aggressive og går til motangrep når de blir konfrontert med menneske-rettighetsbrudd, sier Bonde.

Drapet styrker pressefrihetens motstandere

President Putin har gitt statsadvokaten ansvaret for etterforskingen av drapet på Politkovskaja. Det er også et dårlig tegn, mener Siri Lill Mannes.

- Som en kjent Russland-ekspert kommenterte: “Dersom det er en sak en ikke vil ha oppklart her, så gir en den til statsadvokaten.” Drapet vil også, om det ikke blir oppklart, styrke de elementene i det russiske samfunnet som er villige til å gå over lik for å fjerne sine motstandere, sier Mannes.