Her kan det komme en forandring. Kanskje støtten bør bli mer målrettet og ta sikte på å støtte den nødvendige journalistikken. Den formen for journalistikk som de fleste innser er en forutsetning for å få et åpent og demokratisk samfunnssystem til å fungere.

Som leserombud i Bergens Tidende siden 2004 har jeg hatt svært mange samtaler med lesere om hva slags journalistikk de ser på som viktig. Selvsagt har jeg ikke snakket med alle avisens 250.000 lesere. De som tar kontakt, er gjerne de mest engasjerte og de kan slik sett være representative for de mange som vil bidra i utviklingen av samfunn og styresett. Basert på samtalene har jeg satt opp noen punkter som oppsummerer hva mange lesere ser på som viktig journalistikk og som samfunnet derfor bør støtte. Denne journalistikken er nemlig ikke kommersiell. Markedet er ikke i stand til å finansiere den.

1. Sett viktige politiske saker på dagsordenen i god tid før beslutningene tas

Norges representative demokrati bygger på forestillingen om folkesuvereniteten. Folket skal styre gjennom sine valgte representanter. Virkeligheten er imidlertid slik at disse representantene bedriver mye politikk og tar mange beslutninger som velgerne bare sporadisk blir kjent med, og ofte først når beslutninger er fattet og publikum merker konsekvensene av dem. Da er det for sent å protestere. Politikere og partier har sine egne nettsteder nå og den offentlige forvaltning er mer åpen enn før, men samtidig er beslutningsprosesser kompliserte og de færreste har tid, krefter eller muligheter til å sette seg godt inn i viktige saker som er til behandling i kommunale eller statlige organer. Mediebrukere forventer at pressen gjør den jobben. Etterrettelig og kritisk journalistikk skal klargjøre hva sakene gjelder, og hvilke alternativer en står overfor, slik at berørte og interesserte velgere både kan gjøre seg opp en egen mening og delta i et offentlig ordskifte om saken før vedtak fattes.

Hvor sterk denne forventningen er blant lesere fikk Bergens Tidende merke i bybanesaken. Mange anklaget BT for å drive kampanjejournalistikk for Bybanen og unnlate å belyse alternativer og trekke frem svakhetene ved den skinnegående løsningen. Kritikerne fikk delvis medhold i en masteroppgave om BT og bybanesaken. Det som opprørte bergensere mest, tror jeg, var at beslutningen om Bybanen ble bakt inn i et partipolitisk kompromiss lenge før noen hadde oversikt over konsekvensene av prosjektet. Mange velgere følte seg ført bak lyset og «overkjørt» og de anklaget BT for å ha sviktet sin rolle både som kritiker av makthavere og som arena for åpen debatt.

2. Ta opp samfunnsproblemer som angår mange, og se særlig på statlig maktkonsentrasjon

Pressen kaller seg gjerne «vaktbikkje». Den skal avsløre maktmisbruk og forsømmelser fra både offentlig og privat virksomhet. Med vår store, og stadig større, offentlige sektor, er det naturlig å se pressens vakthundfunksjon som særlig viktig i forhold til virksomheter som er finansiert av våre skattepenger og som etter sitt formål skal «tjene» oss som samfunn. Gravejournalistikk er blitt et honnørord i pressen, men det er ikke alt journalister graver etter som har den store offentlige interessen. Jeg skulle ønske redaksjoner og enkeltjournalister til tider tok noe mer hensyn til samfunnets behov enn egne særinteresser når de valgte «graveprosjekter». Altfor ofte foregår viktige diskusjoner om store spørsmål mer eller mindre løsrevet fra virkelighetens verden. Mange spaltemeter og store sendeflater vies til politiske debatter uten relevans fordi deltakerne i debatten, og journalistene, ikke kjenner virkeligheten eller ikke forholder seg til den. Målet blir diskusjonen, temperaturen og ikke å få løst noen samfunnsoppgave.

BT har gjort en god og grundig jobb når det gjelder kritikkverdige forhold innen barnevernet. Her mener jeg at avisen har levd opp til leseres forventning om kritisk journalistikk på et samfunnsområde som angår mange.

Når det gjelder togtransport, er bildet for norsk presse et annet. Mens den politiske debatten har gått om høyhastighetstog og den ene politikeren etter den andre har forsikret lesere og seere om sine visjoner for jernbanen, har sviller råtnet til de grader at tog har sporet av. Ringeriksbanen som skulle forkorte Bergensbanen med en skarve time, har ingen vært i stand til å realisere. Hvorfor lar norsk presse politikere da slippe unna med luftige tanker om høyhastighetstog?

Og hva med Nav? Denne katastrofale konstruksjonen som har vanskeliggjort hverdagen for tusener på tusener av syke, uføretrygdede og alderspensjonister, for ikke å snakke om de ansatte i etaten. Hvor mange gravende prosjekter er den blitt utsatt for? Det er denne typen saker lesere etterspør. Og de spør mye. Ikke minst spør de om hva milliardene i såkalte offentlige satsinger går til. Hva skjedde med milliardene som skulle gi oss en bedre psykiatrisk helsetjeneste? For ikke å snakke om politiet. Her har også riksrevisor Jørgen Kosmo slått alarm. Bevilgningene til etaten er økt voldsomt samtidig som oppklaringsprosenten er gått ned. Hvorfor?

Dette er bare et par tilfeldig valgte eksempler. Norge har en uvanlig stor offentlig sektor. Både politikere og presse har i generasjoner trodd at offentlige løsninger er til beste for fellesskapet. Det kan ha ført til en ukritisk aksept av den statlige maktkonsentrasjonen vi nå opplever.

3. Oppretthold sterke journalistiske miljøer utenfor Oslo

BT blir stadig minnet om at avisen kommer ut i Bergen. Lesere mener den derfor skal tale byens og distriktets sak og danne en motvekt mot sentralmakten i Oslo-gryten. Jeg vil tro alle regionaviser og lokalaviser møter tilsvarende krav fra sine lesere. Dette kravet får også økende relevans ettersom sentraliseringen fortsetter. Den har sin egen tyngdekraft. Når etater og bedrifter skal etablerte seg, blir det brukt som argument at «alle andre» er i Oslo. Å eksistere et annet sted i landet fremstilles nærmest som umulig. Dette til tross for at den elektroniske revolusjonen gjør kontakt, uavhengig av adresse, enklere enn noen gang før i historien.

Norsk presse er også svært sentralisert. De største redaksjonene er der det største markedet befinner seg. Medienes organisasjoner holder til i samme by. Disse miljøene har en tendens til å se verden på samme måte. De bekymrer seg ikke om vestlendingene må betale sine veier og broer selv. De engasjerer seg ikke om staten overlater bygging av konsertsaler og kulturhus til kommuner og private i distriktet så lenge den bygger ut i Oslo. Og skjevfordelingen av helsemillionene som har kostet Vestlandet dyrt, har aldri opptatt navlebeskuende redaksjoner i hovedstaden. Slike spørsmål må reises av redaksjoner utenfor Oslo. Derfor er det viktig å opprettholde et mediemønster med sterke redaksjonelle miljøer spredt landet rundt. En eventuell omlegging av pressestøtten må ikke svekke den geografiske fordelingen av journalistisk kompetanse og tyngde.

4. Mediene må ha kompetanse på religion og kultur for å dekke det flerkulturelle samfunn

Samfunnet vårt er stadig i forandring. For den enkelte kan det være vanskelig å orientere seg og forstå hva som skjer. Folk flytter på seg både geografisk og sosialt. Holdninger forandres. Næringer forsvinner og nye kommer til. Pressen sier at den «speiler virkeligheten». Det er selvsagt galt, men den bør i alle fall anstrenge seg for å beskrive viktige endringer i samfunnet og dermed hjelpe folk til å begripe noe av det som skjer. I våre dager er det naturlig å nevne utviklingen av Norge som flerkulturelt samfunn som et tema mediene har en soleklar plikt til å belyse.

Dagspressen er preget av harde nyheter. Den er materialistisk. Saker som kan summeres opp i tall blir prioritert fordi de tilsynelatende er enkle å forstå og fordi de er lette å lage titler til. Spørsmål knyttet til tvil og tro, religion og kultur er mye vanskeligere å håndtere. Det gjør ikke saken lettere at de færreste redaksjoner har kompetanse på denne typen spørsmål. Selv store redaksjoner er ikke spesielt godt utstyrt med medarbeidere som kjenner Bibelen, Koranen og Talmud og som har tatt seg tid til å studere sammenhengen mellom religion, kultur og politikk for de befolkningsgruppene som nå skal smeltes sammen til et flerkulturelt Norge.

5. Det er behov for et mangfold av debattarenaer som slipper flere til

Den norske befolkning er svært godt utdannet, og mange ønsker å delta i det offentlige ordskiftet om store og små spørsmål. Utviklingen av elektroniske medier har gitt uanede muligheter for å ytre seg, men det er fortsatt de tradisjonelle mediehusene som tilbyr debattene med størst politisk gjennomslag. Det er her man har størst mulighet for å bli sett og hørt.

Papiravisene har prioritert debattstoffet sitt høyere de siste årene. Det har ikke nødvendigvis gjort dem mer tilgjengelige. Kanskje tvert imot. Nå er det ofte avisen som setter dagsorden for debattsidene. De bestiller innlegg og skaper en diskusjon ut fra egen interesse. De lesere som er opptatt av andre spørsmål enn avisen, slipper ikke til. Det kan ha gjort debattsidene mer interessante for noen, men mindre interessante for dem som ønsker en mulighet til å ytre seg på egne premisser.

Nettet er som skapt for debatt og dialog. Her foregår mange verdifulle diskusjoner og mange verdiløse. Mediehusene burde bruke mer ressurser på å skape gode nettdebatter. Debatter der vanlige folk, pressefolk og beslutningstakere kunne møtes til meningsbrytning. Men det krever ressurser, og jeg håper mediestøtteutvalget ser behovet for å etablere nye arenaer for debatt, gjerne uavhengige av mediehusenes agendaer.

Mediehusene trenger en intern kritiker

Til slutt vil jeg nevne en mer personlig kjepphest. Mediene forlanger åpenhet av samfunnet rundt seg. Det er bra, men de bør da også vise større åpenhet om eget arbeid.
I offentligheten blir det stadig spurt hvem som skal vokte pressen. Alle maktorganer har sine kontrollinstanser i vårt gjennomregulerte samfunn. Medietilsynet har visse tilsynsoppgaver i forhold til pressen, men de kontrollerer ikke kvaliteten på innholdet i mediene. Folk som klager, kan få klagen behandlet i Pressens Faglige Utvalg, men dette utvalget er ikke noe kvalitetsorgan. Det skal bare påse at pressen ikke bryter med bransjens etiske regelverk, slik utvalget til enhver tid tolker det.

Jeg mener alle mediehus bør ha en intern kritiker. En som tar imot klager fra lesere/seere og tar klagene opp til debatt både internt og eksternt. En slik funksjon legitimerer kritikk av journalistikken og oppdrar redaksjonen slik at den blir i stand til å forklare og forsvare journalistikken sin offentlig. En kontinuerlig samtale om journalistikkens innhold lærer også redaksjonene mye om hvordan det de skriver blir oppfattet og hvor nyttig kritikk kan være.

Her i landet er det bare BT som har en ordning med leserombud, og åremålet for stillingen går ut ved årsskiftet. Det er et klart signal om redaktørers forhold til åpen kritikk at ingen andre har opprettet en tilsvarende stilling. Etter mitt syn burde en slik funksjon vært institusjonalisert i alle redaksjoner, ansatt av styret i bedriften. Det ville økt medienes troverdighet og, over tid, skapt bedre forutsetninger for en opplyst debatt om pressens virksomhet.

Da Bergens Tidende opprettet stilling som leserombud våren 2004, var det ut fra den erkjennelse at avstanden mellom redaksjonen og leserne var for stor. På tross av internetts gjennombrudd og muligheter for interaktivitet og endeløs publisering, levde store deler av redaksjonen fortsatt i den gamle verden da publiseringsverktøyet var trygt i hendene på pressen Leserundersøkelser viste at 15–20 prosent av leserne oppfattet avisen som arrogant. Så kan man si at det ikke er så mange, men jeg har den hypotese at dette er de 15–20 prosentene som har forsøkt å ytre seg gjennom BT eller som har vært i direkte kontakt med avisen på andre måter. De er blitt møtt med taushet eller en holdning de har opplevd som nedlatende.

Leser­om­bud Terje Angelshaug: «Aviser opp­fat­tes fort­satt som luk­kede orga­ni­sa­sjo­ner». (Foto: Jan M. Lillebø).

I en tid da informasjonsflyten er ute av pressens kontroll og mulighetene for å ytre seg på nettet er legio, nytter det ikke å møte leserne med en ovenfra og ned-holdning. Pressen må tvert imot, på en helt enn måte enn før, legge et forpliktende innhold i det tomme slagordet om at «leserne er våre oppdragsgivere».

Dette var altså bakteppet for opprettelsen av stillingen som leserombud. Siden våren 2004 har jeg formidlet leserreaksjoner til redaksjonen, reist faglige debatter på grunnlag av kritikk fra leserne og hatt utallige samtaler med lesere om deres forhold til Bergens Tidende. Jeg skal forsøke å oppsummere hva jeg har lært om journalister og lesere gjennom denne jobben, og hvordan jeg ser for meg den videre utviklingen av forholdet mellom BT og leserne.

Innrømmer ikke feil

Aviser oppfattes fortsatt som lukkede organisasjoner. De færreste utenfor redaksjonene får innsikt i hvorfor pressen prioriterer som den gjør og hvilke vurderinger som ligger bak måten viktige saker løses på. Avisledere benytter svært sjelden det offentlige rom til å stille seg åpne for kritikk og forklare journalistikken sin. Kritiske leserbrev blir sjelden besvart, og når de blir besvart, rommer svaret så godt som aldri noen innrømmelser av feil. Denne manglende evne til å utøve selvkritikk henger sammen med, tror jeg, at store deler av pressen oppfatter seg som ytringsfrihetens og sannhetens ensomme forsvarere. Kritikere blir gjerne definert som motstandere av disse verdiene.

Redaktører og redaksjoner må ha en forestilling om at det å innrømme feil, svekker lesernes tillit til pressen. Faktum er vel at den tilliten er temmelig tynnslitt nå – ikke minst på grunn av pressens manglende evne til å gå i reell dialog med sine kritikere.

Når pressen fra tid til annen bryter tausheten, er det gjerne sjefredaktører som står fram og forsvarer arbeidet publikasjonen han leder har gjort. Jeg opplever ikke det sjefredaktørene har å si i slike situasjoner som særlig interessant. De synes mindre opptatte av lesernes kritikk enn av egen posisjon i redaksjonen de leder. Og det er forståelig. En sjefredaktør må ha tillit i egne rekker for å gjøre jobben. Denne tilliten kan blant annet bygges ved å forsvare journalistinnsats som intet forsvar fortjener.

Sjefredaktørenes forutsigbare forsvar av egne medarbeideres dårlige saker, er en logisk konsekvens av journalistenes manglende evne til å tåle kritikk. I min tid som leserombud har jeg videreformidlet mye kritikk fra lesere og jeg har skrevet over hundre artikler, som regel med utgangspunkt i kritiske leserreaksjoner. Svært sjelden har jeg opplevd en journalist si: Ja, der gjorde jeg feil. Den kritikken er jeg helt enig i.

I et overveldende flertall av saker, blir innvendinger fra leserne tilbakevist. “Leseren har ikke forstått, leseren er en kverulant, leseren er overfølsom, leseren er part i saken”, osv.

Som leserombud har jeg selvsagt som oppgave å påvirke slike holdninger. Og hvis jeg tillater meg å være optimist et øyeblikk, ser jeg kanskje tendenser til at denne “jeg alene vite”- holdningen er i ferd med å forandre seg i BT. Det er slett ikke bare, og ikke først og fremst, min fortjeneste. Internetts vekst må ha gjort det tydelig for selv den mest selvopptatte pressemann at lesere er ressurssterke og slett ikke skal undervurderes.

Kjerneleserne tar kontakt

Mine egne erfaringer fra møter med lesere er udelt positive. Da jeg tiltrådte stillingen, advarte journalistkolleger meg mot alle kverulantene jeg ville få på tråden. Av de mange hundre BT-leserne jeg har hatt kontakt med, har jeg møtt en som må kunne kalles kverulant – en eneste.

Resten har vist stort og saklig engasjement for alle mulige spørsmål. Fra levering av avisen, via mengden av reklame, til BTs journalistiske profil og rolle som storavisen på Vestlandet.

Flertallet av dem som tar kontakt er fra 50 år og oppover, altså BTs kjernelesere. De fleste har i årenes løp utviklet et sterkt forhold til avisen. BT er deres viktigste informasjonskanal, og de har klare krav til troverdighet og saklighet. Dette er ikke lesere i maktposisjoner som tar kontakt for å få BT til å danse etter sin pipe. Slike lesere ringer direkte til sjefredaktør eller til sine journalistkontakter, nei, “mine” lesere er velorienterte mennesker som vil slå et slag for den saklige, anstendige journalistikken. Mange av dem er desillusjonerte og skuffet over mediene. De har gjerne sluttet å lese Oslo-tabloidene, men håper at BT vil bestå som en troverdig nyhetsformidler. For å bidra til det, tar de kontakt og påpeker saker og tendenser de er kritiske til. Det kan dreie seg om usaklige titler, overdreven billedbruk, stigmatisering av samfunnsgrupper eller enkeltpersoner, underlige prioriteringer der viktige saker blir notiser, mens kuriosa får stor plass, hemningsløs fotballomtale, mens seriøs kultur forsvinner, overdreven krimdekning, mens forskning blir etterlyst osv. Kort oppsummert tror jeg det er riktig å si at denne gruppen lesere lar høre fra seg når de opplever at BT legger seg til journalistiske grep som de forbinder med Oslo-tabloidene eller Bergensavisen. Dersom BT er lydhør i forhold til denne lesergruppen, vil papiravisen beholde sin store kjerne av trofaset abonnenter i mange år ennå.

Nettet gir leserne mer makt

Hva så med de unge og med fremtiden? Unge har et helt annet forhold til BT. Mens de godt voksne leserne er vokst opp med avisen som autoritativ tolker av nyhetsbildet, har dagens unge tilgang på en rekke versjoner av virkeligheten. De er langt mindre lojale og shopper rundt etter det de finner mest interessant blant de mange nyhetskanalene. Mange aviser har en svært konvensjonell oppfatning av hvordan en skal kapre unge lesere. Det gjøres gjennom sport, musikk og moter/design. Resultatene av denne metoden er ikke entydige. Jeg tror nettets muligheter for interaktivitet må utnyttes langt mer offensivt enn i dag for å mobilisere unge mennesker i BTs kanaler.

BTs tradisjonelle lesere er vant til, og har avfunnet seg med, en presse som har plassert seg mellom folket og makthaverne. I suveren tro på egne evner har den påtatt seg oppgaven med å fortolke virkeligheten for leserne sine.

Skal BT beholde sin sterke posisjon, må avisen trekke dagens unge inn i et samspill på en helt annen måte enn det foreldregenerasjonen deres har opplevd.

Avisene har tradisjonelt vært den dominerende arena for samfunnsdebatt. Leserne har fått ytre seg, men avisen har i liten grad forholdt seg aktivt til det “vanlige folk” har ytret. Det har vært liten kommunikasjon mellom avis og lesere. BT har gitt sitt bilde av samfunnet, men har samtidig satt av litt plass til lesernes meninger. Leserbrevene har imidlertid ikke vært mye lest av journalistene i BT og har slett ikke hatt noen innflytelse på avisens arbeid.

BT-huset i Ber­gen: Uinn­ta­ke­lig fest­ning? (foto: Vegard Valde).

Dette maktforholdet er radikalt endret. Leserne kan nå publisere sine tanker helt uten mediehusenes hjelp. Mediene besitter selvsagt makt fortsatt, men skal de beholde den, må de fremstå som nyttige kanaler for mediebrukerne i nettgenerasjonen. BT har her et langt stykke vei å gå. Opprettelsen av leserombudet var et første skritt for å åpne redaksjonens lukkede verden. De neste skrittene har latt vente på seg.

BTs debattforum på nettet er dessverre dårlig i forhold til mange andre avisers, og mulighetene som ligger i blogg-tenkningen er lite utnyttet. Journalistene forholder seg like lite til meningsytringer fra leserne som før. De kjører videre i gamle spor med tradisjonelle kilder, dominert av makthavere i det etablerte samfunnet.

Dette må endres. Nettet gir avisen en enestående mulighet til kommunikasjon med leserne, og den kommunikasjonen må gå begge veier.

Sjefredaktøren må gjenoppstå for leserne

Det kan være naturlig å begynne med avisens lederartikler. Her bruker BT, som de fleste andre aviser, pronomenet “vi” om seg selv. I lederne kommer avisens offisielle syn på sakene til uttrykk. De tillegges forbausende stor vekt i mange miljøer. Ikke minst derfor bør de legges ut til debatt på nettet. Her må leserne kunne møte avisens lederskribenter i dialog.

Som tidligere nevnt har sjefredaktørene, stort sett, trukket seg tilbake fra det offentlige rom. De bør gjenoppstå for sine lesere. De er tross alt ansvarlige for alt innhold i mediehusenes ulike kanaler. Gjennom en blogg har sjefredaktøren de beste muligheter for kontinuerlig samtale med leserne sine.BT kan i langt større grad enn nå bli en formidler av direkte kontakt mellom maktutøvere og de som utsettes for maktutøvelsen. Da fyller avisen en viktig formidlerrolle uten å gi sin vri og vinkling på kommunikasjonen. Erfaring viser at de debattfora der også avisens medarbeidere engasjerer seg, fungerer best. I nettdebatter har journalister en enestående anledning til å innhente såkalt konsekvensinformasjon, for i nettdebatten deltar gjerne folk som har kjent ulike konsekvenser av samfunnsutviklingen på kroppen.

For å bøte på medienes tendens til å opptre som mikrofonstativ for makten, kan de invitere folk fra utkanten av samfunnet til å åpne blogger på mediehusets sider. Da kan folk som vanligvis ikke høres i storsamfunnet, gis anledning til å skape debatter på sine premisser. Dermed blir det offentlige rommet utvidet og samfunnsbildet mer nyansert.

I stadig flere aviser blir det utviklet egne områder der leserne kan legge inn saker de har skrevet selv. Også for BT må det være en spennende mulighet. Lesernes egne meldinger om “livet de lever” kan bidra til å korrigere BTs sterkt redigerte versjon av virkeligheten.

BT står fortsatt sterkt i sitt distrikt. Den posisjonen kan mediehuset forsvare dersom brukerne opplever at de blir tatt alvorlig som samtalepartner og bidragsyter når BT utvikler seg videre i alle kanaler.