Bildene du sender via Snapchat, slettes ikke innen ti sekunder slik man får inntrykk av. Facebook eier rettighetene til alle bilder som lastes opp hos dem, dette står skrevet i brukervilkårene du aksepterte da du opprettet kontoen din. Ser du ofte reklame på internett for ting du nettopp vurderte å kjøpe, er sannsynligheten er stor for at du har lastet ned apper som har tillatelse til å hente ut din private informasjon, kanskje uten at du tenker over det.

Eksempler på informasjon du gir fra deg i bytte mot at du får laste ned en app kan være familiebilder eller navn og telefonnummer til alle på kontaktlisten din. Synes du dette er greit?

Foto: Anton Porsche/Flickr cb

Flere av gratisspillene som tilbys til iPhone og Android krever tilgang til dine private data.

Av de mest populære gratisspillene som er tilgjengelige, ber flere om tilgang til ulik privat informasjon. Spillet “Knife Hit” vil ha tilgang til for eksempel bilder, medier og filer samt informasjon om WiFi-tilkobling. “Ord Cross” og “Ordmester” skal i tillegg ha tilgang til enhets-ID og anropsinformasjon. Verstingen av de 15 mest populære spillene på Google Play er “Subway Surfers”, som er lastet ned over 500.000.000 ganger. “Subway Surfers” krever nemlig tilgang til alt nevnt ovenfor, pluss enhets- og apploggen, samt identitet (altså identifiserende informasjon om brukeren). At en bilderedigeringsapp har behov for tilgang til bildene dine er naturlig, men hvorfor skal et spill ha det?

Man kan gjerne si at gratis-apper ikke er gratis, men at selskapene som utvikler dem tar seg betalt i form av informasjon om brukeren. Hvorvidt denne informasjonen blir hentet ut fra brukerne og hva den eventuelt blir brukt til, er mye diskutert. Noen mener den ikke blir hentet ut i det hele tatt, mens andre er overbevist om at NSA lagrer all informasjon om alle i store databaser. Mange tenker også at det ikke spiller noen rolle; at hvis amerikanske myndigheter vil ha alle detaljer om dem, så gjør det ikke noe.

Mange tar seg ikke bryet med å se over listen over informasjon en app ber om tilgang til, eller har ikke problemer med å dele denne. For hvorfor skal man bry seg? Dersom jeg ikke bryter loven eller gjør noe galt, så kan det vel ikke få noen konsekvenser for meg?

Dessverre stemmer ikke dette, da det kan få konsekvenser. For eksempel kan informasjon om deg bli solgt i forbindelse med målrettet reklame, telefonsalg, svindel via epost eller annet. Det kan utnyttes til identitetstyveri. I verste fall havner du i en situasjon der du blir presset for penger for at ikke private bilder skal havne i innboksen til alle du kjenner. Informasjonen din kan også bli brukt mot deg i fremtiden, for eksempel når du søker jobb. Dermed kan du ende opp med å betale dyrt for å ha lastet ned en gratis app.

Det viktige er ikke om din personlige informasjon blir hentet ut, men om du er villig til å ta risikoen på at det kan skje. Alle bør bli mer bevisst på hva de deler – og med hvem. Så lenge vi ikke legger inn noen form for protest ved at vi fortsetter å laste ned appene heller enn tydelig å ta avstand fra dem, har ikke utviklere grunn til å stoppe denne byttehandelen av informasjon mot små goder. De vil fortsette å be om informasjonen vår. Slik det er nå, befinner vi oss i en digital verden hvor “if you’re not paying for it, you’re the product” har blitt veldig vanlig. Det vil si at når du får noe gratis, er det ofte fordi du selv er produktet som blir solgt.

Tankegangen mange har om at det ikke gjør noe om informasjon lekker fordi man ikke har gjort noe galt, er motbevist gjennom saker som den om Facebook og Cambridge Analytica, der den private informasjonen ble brukt til å påvirke valget i USA. Altså trenger man ikke gjøre noe galt for at lekkasjen av informasjon skal ha konsekvenser.

I Facebook og Cambridge Analytica-saken, ble brukernes persondata ble brukt til politiske formål, som fikk politiske konsekvenser. Dette er et konkret eksempel på hva som skjer når ingen av partene er nøye nok på personvern, og viser at personvern ikke bare handler om privatpersoner. Det viser også at ansvaret for at persondata ikke blir delt, ikke bare bør ligge på brukerne, men også på politikerne.

Et løsning på problemet er å få på plass et lovverk som forteller at det er ulovlig for apper å be om tilgang til personlig informasjon dersom det ikke er nødvendig for at appen skal kunne fungere. Apputviklerne kan fortsatt tjene penger på reklame, men uten å ha informasjon om brukeren. På denne måten kan de fortsatt tjene penger på gratisappen sin, men uten at brukeren risikerer at personlig informasjon kommer på avveie.

I kjølvannet av avsløringene om Facebook og Cambridge Analytica-saken har mange slettet profilene sine på Facebook. Mange har sagt ifra at det ikke er greit at vår informasjon blir brukt til formål vi ikke har sagt ja til. Det er på tide at vi setter foten ned, også for andre app-utviklere som ønsker å utnytte våre private data. Vi må begynne å stille krav til politikerne om få på plass et lovverk som forhindrer misbruk av informasjon som valuta. Vi må gjøre det før det er for sent.

Undertegnede hadde æren av å være med i juryen, og var med på å vurdere bidragene i konkurransen om beste ide (jeg hadde også bePart øverst på listen).

Mange gode vinnere, og også mange andre gode og ikke minst varierte prosjekter. Her er det bare å la seg inspirere.

“Vi må arbeide hardt med å samle inn empiri og bygge en evidensbase”, sa Sheridan under konferansen “Offentlige Data i Spil” i København sist torsdag (hele konferansen ble tatt opp på video; jeg vil oppdatere dette innlegget når filene er ute).

Et eksempel på hva Sheridan mener: Hva skjer med etterspørselen etter data fra offentlige virksomheter når datasett frigis? Øker den kraftig? Å få fram eksempler må prioriteres høyt framover, sa Sheridan.

Konferansen i København bidro nettopp til oppbyggingen av en eksempelbase. Det ble kåret tre spennende vinnere av den danske idekonkurransen om viderebruk av offentlige data. Og flere innledere og deltakere, særlig Peter Corbett fra amerikanske iStrategyLabs formidlet interessante eksempler, både på konkret viderebruk i form av tjenester og i form av initiativer for å frigi data. Her er de jeg noterte i løpet av dagen, i uprioritert rekkefølge:

• Code for America: Et nytt initiativ delvis inspirert av det fremgangsrike Teach for America. Flinke IT-utviklere skal rekrutteres som stipendiater og utplasseres i et år i byer som ønsker å forbedre sitt digitale tjenestetilbud. Det første året søkes det etter 25 stipendiater og fem byer (se mer om initiativet.)
• It’s your parlament: Helt ny tjeneste lansert denne uken. Gir oversikt over stemmegivning i Europaparlamentet fordelt på enkeltrepresentanter (for eksempel Eva Joly), partigrupper og tema. Siden er laget av danske Buhl & Rasmussen, som også står bak Hvem stemmer hvad, omtalt før her på bloggen.
• Washington DCs datakilder: USAs hovedstad var tidlig ute med å frigi data og har kanskje den største av de lokale datakatalogene. Til og med en nesten-live feed fra politiet med de siste innbrudd, overfall og så videre. Idekonkurransen Apps for Democracy sprang ut av et ønske fra byens teknologidirektør om å gjøre datakildene mer nyttige. Corbett presenterte noen av vinnerne, og fortalte også at konkurransen inspirerer til mer innovasjon; nye tjenester dukker gjerne opp i kjølvannet av en slik konkurranse.
• I live at…: Med utgangspunkt i innbyggerens adresse presenteres skreddersydd informasjon om det lokale tjenestetilbudet, kriminalitets- og demografisk profil.
• Areyousafedc er et “trussel-o-meter” beregnet på mobilbruk. Beveg deg rundt i byen og få kontinuerlig oppdatering av om du befinner deg i et farlig eller trygt område.
• Sikker sjangling — nok en kriminalitetsfokusert applikasjon. Forteller deg hvor det er trygt å snuble rundt i bedugget tilstand når du forlater et av byens populære utesteder.
• Park It Dc: Hjelper deg med å finne parkeringsplass og informerer om hvor det er ødelagte parkometre, med mer.

Corbett ga noen gode råd om hvordan idekonkurranser som Apps for Democracy bør arrangeres: Gjør det enkelt og rimelig, styr unna de tunge og tidkrevende anbudsprosessene. Hele prosessen fra ide via utlysning til kåring tok to måneder. Prissummen var 20.000 dollar fordelt på mange små priser. Man fikk mye for pengene, for å si det sånn — noen av utviklerne som leverte inn applikasjoner hadde brukt hundrevis av timer på arbeidet. Med hjelp fra Corbett & co har Washington nå holdt konkurransen to ganger. Resultatet er 47 applikasjoner for web, iPhone og Facebook. Verdien av dette anslo Corbett til 2,3 millioner dollar, og spurte: Hva ville det kostet byen å hyre inn folk til å skape det samme resultatet ut av de offentlige dataene? Hele prosessen og premiepotten har kostet byen 50.000 dollar totalt, ifølge Corbett.

Flere av tjenestene og programmene som ble levert inn er lette, underholdende greier, og kanskje ikke noe som vil imponere en skeptisk topp-politiker om nytten av viderebruk. Men som John Sheridan bemerket: Konkurranser (den britiske Show us a better way er nok et eksempel) er et godt virkemiddel fordi de får fram hundrevis av ideer som en statsråd forstår at saksbehandlerne ikke kunnet kommet opp med selv. Og: De små, enkle applikasjonene legger grunnlaget for kommende, mer spennende løsninger.

Her er Corbetts presentasjon:

Apps for Democracy and Open Government Data as Presented in Copenhagen