Det er mye som tyder på at Arbeiderpartiet, med Brundtland i førersetet, gjennomgikk et ideologisk skifte. Dette kan tydeliggjøres ved å se nærmere på noen av talene hun holdt fra tiden omkring hundreårsjubileet for partiet. Ta for eksempel Ny kurs for Norge, som hun la fram for landsmøtet til Norsk Kommuneforbund i 1986¹. Det interessante med denne talen er nettopp at den signaliserte en ny kurs for Det norske arbeiderparti. Kontrasten til tradisjonelle sosialdemokratiske tanker og verdier er her iøynefallende. For eksempel er partisjargongen endret. Symbolsk ladede ord som «fellesskap» og «solidaritet» – som gir konnotasjoner til klassetilhørighet og klassepolitikk – er sterkt tonet ned. I stedet er det her en ny oppmerksomhet om «enkeltindividet» og den «individuelle friheten». Det kollektive skyves til side til fordel for den enkelte, «jeg-som-subjekt» får forrang for «vi-som-subjekt», for å si det med Sartre. I dette er det et tydelig brudd med den tradisjonelle arbeiderbevegelsens prosjekt, som hevdet nødvendigheten av å tilsidesette egeninteressen til fordel for det felles beste. Det var på denne måten arbeiderbevegelsen klarte – med «grunnlegger» Christian Holtermann Knudsens ord, å «ophjelpe arbeiderstanden i sin helhet»²– ikke enkeltvis og en for en, men samlet og som klasse.

At partisjargongen endret seg, var neppe tilfeldig. På samme tid var det slutt med å være et programfestet «sosialistisk» parti. Dette blir særlig tydelig om en sammenstiller partiets arbeidsprogram for periodene 1974–1977 og 1986–1989. Da får man umiddelbart inntrykk av et paradigmeskifte; et tydelig bilde av et «før» og «etter» kommer til syne.

Arbeidsprogrammet fra 1974 åpner på følgende vis: «Det norske Arbeiderpartis mål er et sosialistisk samfunn – et samfunn med likestilling mellom grupper og enkeltmennesker, med trygghet og frihet for alle. Samfunnsstyret må bygge på demokrati og solidaritet. Menneskene må få reell innflytelse på alle forhold av betydning for dem. Folket må få kontroll med ressursene og resultatet av sitt eget arbeid.»

Fienden for Det norske Arbeiderparti anno 1974 er kapitalismen. «Vårt samfunn preges ennå av det kapitalistiske systemet», heter det her. Dette har bidratt til å danne et «samfunnssystem som i dag skaper ulikhet og urett». For å bøte på dette må man «utvikle effektive midler for å lede utviklingen i den retning vi ønsker». Politikken må peke ut over kapitalismen. «Vi er underveis til et nytt samfunn», slås det fast. «Hvor raskt vi kan virkeliggjøre den demokratiske sosialismen, avhenger av vår evne til å sikre oss makt og styring over utviklingen. Arbeiderpartiets program for de kommende fire år er ledd i den langsiktige kampen for et nytt samfunn». ³

Ser vi på arbeidsprogrammet fra 1986, får vi øye på et ganske annet parti. Åpningen på programmet er illustrerende nok: «Arbeiderpartiets mål for perioden 1986–89 er å gjenreise den fulle sysselsettingen og å bygge velferdssamfunnet videre ut. Arbeid er en rett for alle. Arbeidsløshet skader den enkelte og skaper problemer for samfunnet. Arbeid for alle er derfor det viktigste velferdsmål. Arbeid for alle stiller krav til alle. Derfor må solidariteten mellom enkeltmennesker og grupper styrkes». ⁴

Som vi ser, er det ikke lenger aktuelt med «sosialisme». Det kjempes ikke lenger for «et nytt samfunn»; «kapitalismen» er ikke lenger noe problem, og nevnes faktisk ikke i det hele tatt. Arbeidsprogrammet forstås ikke som et «ledd», som det het i forrige periode, «i den langsiktige kampen for et nytt samfunn». Det ser ut til at partiet nå er fornøyd med selve samfunnssystemet, og at den viktigste oppgaven i tiden fremover må være å justere systemet ved å sikre arbeid til alle og et utbedret velferdstilbud.

Med dette har partiet gått bort fra de store, overordnede, ideelle målene. I stedet er oppmerksomheten blitt rettet mot mer nærliggende økonomisk-administrative utfordringer. 

Programmet fra 1986 ytrer ikke lenger noe ønske om «planfast og målbevisst samfunnsstyring», ved hjelp av «en handlekraftig regjering». I stedet står det mye her om behovet for å «modernisere» offentlig sektor, og om statlig tilrettelegging for å sikre økonomisk vekst og norsk næringslivs «konkurranseevne» internasjonalt: «Arbeiderpartiet vil en effektiv produksjon av varer og tjenester som kan selges både hjemme og ute. Derfor skal vi opprettholde en stor og lønnsom konkurransedyktig sektor i tillegg til oljevirksomheten. Det skal også satses sterkt på nyetableringer i de skjermede næringene». ⁵

Stat og marked

Mange har hevdet at partiet på 1980-tallet gikk i nyliberal retning, og tok etter høyresiden på mange vesentlige punkter. Velkjent er Jan P. Syses anklage fra perioden om at arbeiderpartiet «stjal våre klær mens vi var ute og badet». Ser vi nærmere etter på talen til Brundtland, blir det klart at hun – om ikke fullstendig, så i alle fall et stykke på vei – adopterer høyresidens virkelighetsforståelse og dermed rokker ved noen av grunnpilarene til den sosialdemokratiske orden. For eksempel sier hun det slik: «Høyresiden begrunner sine framstøt for privatisering med at det offentlige trenger konkurranse. Det er et synspunkt vi skal ta alvorlig. Monopoler har lettere for å stivne til enn institusjoner som har konkurranse. Det gjelder både offentlige og private monopoler.» Et annet sted heter det som følger: «Ved å utvikle forskjellige tilbud folk kan velge mellom, skal vi bringe konkurransen inn i den offentlige sektor uten å gi slipp på vårt prinsipielle utgangspunkt. Samtidig som vi kan gi det offentlige nye og mer utfordrende roller å spille.»

Her er det særlig to ting å bite seg merke i. For det første ser vi at Brundtland argumenterer for en endring i partiets holdning til staten. Statlige ordninger er ikke nødvendigvis et gode. Skadelige monopoltilstander kan oppstå, og bør løses opp med mer konkurranse. Markedslogikken tas med dette inn i varmen. Her ser vi starten på at partiet går fra å være styringstro til å bli markedstro. Og dette er et klart brudd med tidligere arbeiderpartipolitikk. Etter andre verdenskrig og frem til 1981 hadde Arbeiderpartiet, nesten sammenhengende, styrt landet med en ideologi hvor staten spilte den sentrale rollen. «Arbeiderpartistaten», som denne lange regjeringsperioden ofte blir kalt, var en ekspansiv stat, dvs. den var aktiv og intervenerende. Samfunnsutviklingen skulle ikke bestemmes av markedet, men av staten. Staten tok på seg ansvaret om å sikre felleskapsgodene og fordele dem likt. Med andre ord fikk staten et overordnet ansvar for å sikre alle i samfunnet et minimum av goder som de hadde krav på for å kunne leve et verdig liv.

I tradisjonell sosialdemokratisk tenkning er det ikke en absolutt motsetning mellom individ og stat, for staten er «deg og meg», staten er «oss». Men i Brundtlands tale til Kommuneforbundet kan staten bli til bry for deg og meg, den kan begrense våre valgmuligheter og være til hindring for realiseringen av våre ønsker og behov. Den kan være for firkantet, for styrende, for lite sensitiv overfor personlige behov og ønsker – for autoritær, med andre ord.  

Det var dette Brundtland ville endre på. Hun hevdet nødvendigheten av å skape markedstilstander i offentlig sektor. Akkurat slik Milton Friedman og den såkalte Chicago-skolen ville ønsket det.

Friedman er som kjent en av de nyliberale ideologene som fikk stor innflytelse på regjeringer og embetsverk på 1980-tallet. Han næret, som nyliberalister flest, en sterkt mistro til etterkrigstidens rådende økonomiske modeller – på begge sider av jernteppet. Hans mål var å virkeliggjøre den demokratiske liberalismen gjennom det frie markedets mekanismer. Det dreide seg om å føre det moderne etterkrigssamfunnet tilbake til en «naturlig» tilstand av ren kapitalisme hvor alt ville være i balanse uten «kunstig», statlig innblanding, som jo aldri kunne føre noe godt med seg. Akkurat som naturkreftene, hevdet han, var de økonomiske kreftene i samvirket mellom tilbud og etterspørsel, inflasjon og arbeidsløshet osv., faste og uforanderlige. Under den «rene» kapitalismen, i et virkelig «fritt» marked, ville disse kreftene være i fullkommen likevekt. Det frie markedet var et system hvor den enkelte, som handlet ut fra egennytte, på uintendert vis bidro til å skape maksimale fordeler for alle. Om det ikke fungerte som det skulle, skyldtes det alltid, ifølge Friedman, at et eller annet hindret det i å fungere fullstendig fritt.

For Friedman var ethvert statlig inngrep i økonomien et skritt på «veien mot trelldom» (the road to serfdom), som hans store forbilde, Friedrich Von Hayek, formulerte det. Høyest satte nyliberalistene den individuelle friheten. Målet var å heve enkeltindividet over enhver kollektiv virksomhet og dermed sette det i stand til å uttrykke sin frie vilje gjennom sine forbrukervalg. 

«Valgfrihet» ble det nye honnørordet: Folket skulle selv få bestemme, via markedet, hvordan de ville bli styrt og hvilke goder og tjenester de skulle få. Utfordringen ble å forene en slik tilbud-etterspørsels-logikk, med valgfrihet i sentrum, med erkjennelsen av at statlig finansiert infrastruktur som for eksempel skole- og utdanningssystemet faktisk var samfunnsmessig nyttig og nødvendig. Friedman måtte vedgå at samfunnet var tjent med at alle samfunnsborgerne hadde utdannelse. Bedre utdannelse gjør oss mer samfunnsbevisste og mer produktive. Slike indirekte effekter av samfunnets organisatoriske infrastruktur kalte Friedman for «nabolagseffekter» (neighbourhood effects).

Ifølge Friedman visste folk flest selv hva de trengte. Det var de, ikke myndighetene, som visste hvor skoen trykket. Allikevel ville myndighetene i en blandingsøkonomi foreta valg på deres vegne. Løsningen på problemet ble å skape markedstilstander i det statsfinansierte systemet. Med dette ville man få det beste av begge verdener: Slike kunstige markeder, eller kvasi-markeder, ville være både statsfinansiert og brukerstyrt.

Friedmans teorier var uforenelige med de økonomiske teoriene som Arbeiderpartistaten hadde lagt til grunn. Dette var en type blandingsøkonomi som Friedman hadde lite til overs for. Slik statlig innblanding «gjorde uendelig skade på markedslikevekten og de ulike markedskreftenes evne til å kommunisere med hverandre». ⁶

Arbeidere og forbrukere

Det er vanskelig å ikke legge merke til likhetene mellom den nye kursen til Norge som Brundtland skisserte i 1986 og Friedmans (og andre nyliberalisters) tenkning.

Arbeiderbevegelsens prosjekt, som Brundtland påsto at hun videreførte, var jo nettopp hva nyliberalistene hadde erklært krig mot. Det var blandingsøkonomien som stod i veien for realisering av den rene, uforfalskede kapitalismen. Enda tydeligere ble den nyliberale påvirkningen da Kleppeutvalget i utformingen av «moderasjonslinjen» i 1992 åpent baserte seg på Friedmans teori om «likevektsledighet». Denne teorien hevder at om en nasjons internasjonale konkurranseevne ikke skal svekkes og føre til krise og massearbeidsledighet, må en forsikre seg om at staten til enhver tid klarer å opprettholde en så stor arbeidsløshet at arbeiderne blir stående så svakt i maktforholdet mellom arbeid og kapital at de ikke krever «for mye», verken «for høye» lønninger, eller «for gode» arbeids- og velferdsforhold. Man skal altså aktivt holde arbeidsledigheten på et gitt nivå. I 1992 ble det bestemt av utvalget – med støtte av LO-leder Yngve Hågensen – at likevektsledigheten skulle ligge på 3,5 prosent.

Arbeiderbevegelsen hadde, frem til Brundtland inntok lederstillingen i partiet, alltid tydet samfunnet fra arbeidernes perspektiv. Brundtland, derimot, hevdet at partiet først og fremst måtte forstå samfunnet fra et forbrukerperspektiv: «Jeg tror vi skal erkjenne at vi til nå kanskje har vært for bundet opp av å se på disse spørsmålene hver for oss som arbeidstakere og ansatte, og at vi for lett har oversett at vi alle er brukere av hverandres arbeidstid, både av private og offentlige tjenester.» Offentlig sektor måtte derfor fornye seg. Den måtte «bli mer effektiv, mindre byråkratisk og mer serviceinnstilt». Det måtte bli «større variasjon og fleksibilitet i tilbudene», og tilbudene måtte tilpasses lokale og individuelle behov. Offentlig sektor «må bli mer opptatt av å tilpasse tilbudene til det folk trenger og ber om. Den må kunne tilby flere typer løsninger og dermed større valgfrihet.» ⁷

I denne sammenheng hadde offentlig sektor mye å lære av det private næringslivet, hevdet partilederen: «Vi kan lære en del av Janne Carlzons filosofi i SAS om at det viktigste er ikke å følge instruks, men handle slik at man skaper fornøyde kunder.» Dette var det nye målet: fornøyde kunder. Ikke først og fremst arbeidernes velferd og rettigheter, eller et klasseløst samfunn, men kunder som får det de vil ha – for kunden vet best, kunden har alltid rett.

Dette var markedslogikkens inntog i norsk offentlig forvaltning. Vi ser «behovet for en effektiv og moderne offentlig sektor også som en av pilarene i hele vår strategi for å bedre næringslivets konkurranseevne», sa Gro Harlem Brundtland i 1986. «Også offentlig virksomhet må bli mer effektiv, mindre byråkratisk og mer serviceinnstilt. Det er en utfordring til ledere og ansatte, men også til kommuner, fylker og stat.» ⁸

Frihet

Brundtland hevder i talen til Kommuneforbundet at arbeiderbevegelsens store mål alltid har vært «et friere samfunn». Det er for så vidt sant. Men det var et særlig slags samfunn man opprinnelig så for seg, nemlig et sosialistisk et. Dette betyr at den form for frihet man ønsket mer av var av den «positive» typen, ikke den «negative.»

Frihetsbegrepet er ikke statisk og entydig. Opp gjennom historien har det i forskjellige situasjoner og i forskjellige miljøer hatt ulike betydninger og bruksmåter. Å forsøke å komme frem til en entydig definisjon av begrepet er ikke hensiktsmessig i denne sammenheng. Mer opplysende vil det være å finne frem til hva Brundtland selv la i begrepet «frihet», og hvordan det samstemte med eller avvek tradisjonell sosialdemokratisk frihetsforståelse.

I politisk teori opererer man gjerne med en inndeling –- som stammer fra Isaiah Berlin– mellom «negativ» og «positiv» frihet: «frihet fra» og «frihet til». Den negative friheten, frihet-fra, handler om å kunne gjøre hva man vil uten påvirkning av ytre krefter. Det er denne frihetsforståelsen som ligger til grunn i liberalistenes mistro til staten. Staten skal gripe minst mulig inn i folks liv og affærer. Den skal være passiv og tilretteleggende, ikke intervenerende og aktiv. Egentlig trenger vi staten bare for å beskytte individene fra hverandre. Dens rolle er slik sett ikke å etterstrebe det felles beste, eller å fremme et bestemt «mål» av typen et «bedre samfunn». Staten skal først og fremst være regulerende, ikke konstruktiv.

Positiv frihet derimot, frihet-til, er en form for kollektiv frihet. Her er det snakk om «fravær av hindringer mot frihet som kollektivt selvstyre». ⁹ Eksponenter for denne frihetsforståelsen ser ikke noe nødvendig eller absolutt skille mellom stat og individ. Tvert imot hevder de at felleskapet er frihetens forutsetning. Det er gjennom fellesskapet, eller samfunnet om man vil, at menneskene virkeliggjør seg selv. Det er fellesskapet som gir resursene som trengs for å utfolde seg. Den positive frihet går videre enn den negative friheten. For man kan fortsatt være ufri selv om ytre tvang og forbud er blitt fjernet. Man kan for eksempel være i avhengighetsforhold av forskjellige slag, eller man kan være offer for diskriminering, eller mangle kulturell kapital på grunn av urettferdig fordeling av økonomiske ressurser. Tilhengerne av den positive frihetsforståelsen hevder at virkelig frihet forutsetter at alle har like rettigheter og muligheter til å utvikle seg fritt innad i fellesskapet.

I tradisjonell sosialdemokratisk tenkning er ikke staten en trussel mot friheten, men snarere en garantist. For sosialdemokrater – og store deler av venstresiden – er myndighetene idéelt sett det samme som folket. Velferdsstaten er et eksempel på dette. Den bygger på likhetsprinsippet og skal i prinsippet garantere like muligheter for alle samfunnets borgere. For så vidt er den en «frihetsmaskin», for å si det med Harald Eia. ¹⁰ Den sikrer at ingen blir avhengige av de som er rikere og mektigere på slikt vis at de blir nødt til å «stå med lua i handa». I en velferdsstat blir offentlige midler brukt til å tilby gratis og obligatorisk utdannelse (fordi uvitenhet er et hinder for personlig utfoldelse), et gratis helsevesen (fordi sykdom er et hinder) og til statlige pensjonsordninger og velferdsytelser (fordi fattigdom er et hinder). I tillegg beskytter staten sine borgere mot, ikke bare indre og ytre fiender, men også «mot sine egne lavere instinkter.» ¹¹

Denne frihetsoppfatningen legger vekt på den samfunnsmessige strukturen, og forplikter seg til tanken om at alle mennesker er like. Likhetstankegangen sto sterkt i DNA´s ideologi fra starten av. Det dreide seg ikke bare om «like muligheter», men framfor alt om «resultatlikhet».  Likhet skulle sikres over hele fjøla: utjevning av sosiale forskjeller, sikring av samme ressurstilgang, likebehandling osv. Det var denne sammenhengen mellom (positiv) frihet og (faktisk) likhet som begynte å bli utydelig etter at Brundtland var blitt partileder.

I «Ny kurs for Norge» slår denne vendingen ganske tydelig igjennom. Selv om Brundtland innledningsvis erkjenner at staten har spilt en viktig og sentral rolle i å sikre hele folket et friere og materielt sett bedre liv i Norge etter 2. verdenskrig, så hinter hun, i andre halvdel av talen, til at den kan bli – og kanskje muligens, i noen henseender, allerede er – en trussel mot friheten. Løsningene hun foreslår er deregulering, avbyråkratisering/effektivisering, konkurranseutsetting og markedstilpasning, kutt og innstramninger. Dette hadde, fram til da, vært utypiske forslag for en sosialdemokrat. Det lignet mer på noe en høyrepolitiker kunne foreslått.

For Brundtland dreide det seg om å gjenerobre frihetsbegrepet fra høyresiden, som på denne tiden hadde kraftig vind i seilene. Høyrepartiene hadde i begynnelsen av 1980-årene sterkt økende oppslutning, spesielt blant yngre velgere, og var, som en konsekvens av dette, i stand til å ta fatt på oppgaven med å sette en endelig stopper for «Arbeiderpartistaten». Noe av forklaringen er å finne i de to urolige og radikale tiårene som gikk forut for 1980-tallet. For «høyrebølgen» var langt på vei en uintendert konsekvens av ungdomsopprøret og protestbevegelsene på 1960- og 1970-tallet. De forskjellige motkulturelle strømningene og de mange tilhørende politiske bevegelsene fra disse tiårene var sterkt preget av en radikal individualisme som gikk ut på at enhver skulle kunne utfolde seg fritt og spontant, uavhengig av ytre begrensninger av ethvert slag. Dette gjorde at opprøret ikke bare rettet seg mot kapitalismen, men også mot den sosialdemokratiske velferdsstaten. Det var dette kravet om individuell frihet som nå var i ferd med å bli omfunksjonert til et krav om valgfrihet fra forbrukersynspunkt. ¹²

Det ikke-samtidige

Nok er sagt til å vise at Brundtland forsøkte å balansere to motstridende ideologiske posisjoner: på den ene siden tradisjonell sosialdemokratisk tenkning, på den andre siden nyliberal «fornyelse». – Hvorfor det?

1980-tallet var tiåret da «solidaritet» og andre fellesskapsverdier – som hadde stått sterkt i etterkrigstiden – måtte vike for individualisme og markedstenkning. Staten ble ikke lengre sett som tilrettelegger for et godt og rettferdig samfunn, men snarere som et hinder for personlig frihet og egne økonomiske interesser. Den ble i tiltakende grad oppfattet som noe stivnet og tvangsmessig. Det var særlig blant yngre velgere at slike oppfatninger sto sterkt. De hadde ikke selv opplevd krig og nød, slik depresjons- og krigsgenerasjonen før dem hadde gjort. De var mer opptatt av «ikke-materialistiske» verdier av typen selvrealisering og individuell livsutfoldelse enn av materiell trygghet og rettferdig fordeling av samfunnsgodene. Slik kan en karakterisere generasjonsmotsetningene på 1980-tallet. De eldre var preget av «materialistiske» verdier i kombinasjon med fellesskaps- og likhetsverdier, de yngre (babyboomerne) snarere av «ikke-materialistiske» verdier på individualistisk vis. ¹³ Forskjellige erfaringer i de mest avgjørende sosialiseringsfasene hadde gitt grobunn til vidt forskjellige og motstridende verdier. Det var dette sosiologen Karl Mannheim kalte for «det ikke-samtidige ved de samtidige»: At forskjellige generasjoner lever i «kvalitativt forskjellige subjektive tidsperioder», på bakgrunn av radikalt forskjellige livserfaringer, noe som igjen preger deres verdensbilde og selvforståelse og verdiene de orienterer seg etter.

Det var nettopp noe slikt «ikke-samtidig i det samtidige» som Arbeiderpartiet nå fikk kjenne på. Partiet hadde størst oppslutning blant de eldre. Høyre, derimot, med størst oppslutning blant de yngre, var i ferd med å avvikle Arbeiderpartistaten og alt den sto for. Som Trond Berg-Eriksen har poengtert, slet Arbeiderpartiet i perioden med «politiske dilemmaer og indre stridigheter» samtidig som det «fortvilte over at samfunnssolidariteten var i forvitring» og at Høyre hadde fordoblet oppslutningen sin. ¹⁴ Partiets utfordring var nå å kunne appellere til både den eldre og den yngre generasjonen, til fellesskapsverdier så vel som til individualistiske verdier, til «materialistiske» verdier og til «ikke-materialistiske» verdier. Det måtte skapes et inntrykk av at partiet representerte alle disse motstridende verdiene. På den ene siden måtte det fronte verdier som solidaritet, fellesskap og likhet, og gi inntrykk av fortsatt å være velferdsstatens fremste forkjemper. På den andre siden måtte det skapes et inntrykk av at Arbeiderpartiet alltid hadde kjempet for enkeltmenneskets frihet, at partiet allerede hadde tatt et oppgjør med det teknokratiske og byråkratiske regimet som høyresiden gjerne omtalte som «formynderstaten».

En innovativ ideolog

Gro Harlem Brundtland befant seg i et politisk dilemma. På den ene siden var partiet hennes i utakt med tiden: De verdiene som begynte å prege det norske samfunn på 1980-tallet var tilsynelatende uforenlige med de verdiene som Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen var bygget på. Men det var nettopp disse verdiene partiets trofaste velgere gjennom hele etterkrigstiden fremdeles var tilhengere av. Løsningen ble et forsøk på å fremstille partiet som arbeiderbevegelsens parti, med statlig tilrettelagt fellesskap i sentrum, og samtidig som et parti som kjempet for enkeltmenneskets frihet, mot statlig tvang og begrensninger.

Som partileder var Brundtland hva idéhistorikeren Skinner kaller for en «innovativ ideolog», dvs. «en som søker å legitimere en form for sosial atferd som ellers generelt anses for å være problematisk.». ¹⁵ Hun visste at individualistiske verdier var problematiske i arbeiderbevegelsens moralske univers. Hun visste også at fellesskapsverdiene ble ansett som problematiske innenfor «dessertgenerasjonens» moralske univers. Hvordan skulle hun klare å legitimere sin politikk i begge disse leirene? Hun måtte gi inntrykk av en viss samstemthet mellom politikken hun selv ønsket å føre og de normene og verdiene som preget de forskjellige velgergruppene i tiden. På den ene siden måtte hun gi inntrykk av at individualistiske verdier og markedstenkning var forenlig med tradisjonell sosialdemokratisk tenkning. På den andre siden måtte hun fremme en forståelse av at arbeiderbevegelsen alltid hadde vært – og fortsatt var – en kamp for enkeltmenneskets frihet, og at statlige velferdsordninger uten vansker lot seg forene med markedsbaserte løsninger.

Avgjørende var det å kunne fremstille sin politikk på en slik måte at de som mislikte den ville måtte innse at hverken hun eller partiet fortjente denne uviljen. Ifølge Skinner kan man bare gjøre dette ved å «vise at i det minste noen av de begreper som ens ideologiske motstandere bruker til at beskrive hva de beundrer, også kan anvendes på en slik måte at de innbefatter og dermed legitimerer ens egen tilsynelatende problematiske atferd». ¹⁶ Det var dette som skjedde da Brundtland begynte å snakke om konkurranse og valgfrihet på nye måter. Hun forsøkte avvæpne kritikken fra Høyre ved å prise politikken til Arbeiderpartiet med begreper som vanligvis ble brukt til å prise politikken til Høyre.

Vi kan si at hun prøvde å endre på partiets moralske identitet uten at det ble oppfattet slik blant partiets kjernevelgere. Samtidig måtte endringene være så pass tydelige at kritikere vanskelig ville kunne angripe dem med sine vanlige argumenter. På mange punkter kom Brundtland til å bryte med det som til nå hadde vært Arbeiderpartiets kjernepolitikk: statlig styring fremfor private løsninger; regulerte markeder fremfor frie, mer eller mindre selvregulerende markeder; samvirke fremfor konkurranse; fellesskapet fremfor enkeltmennesket; likhet fremfor mangfold; universale ordninger fremfor individuelt tilpassede ordninger – osv. Men dette gjorde hun nettopp ved å forsøke å utviske forskjellene mellom partiets grunnleggende og opprinnelige politiske verdier og de allment aksepterte verdiene i 1980-årenes norske samfunn.

Selv om målet om et«sosialistisk samfunn» var blitt byttet ut med målet om «et friere samfunn», og selv om frihetsbegrepet var et ganske annet enn det som var blitt lagt til grunn i partiet fra starten av, kunne Brundtland nå, fremfor hundreårs-jubileet, fremheve kontinuiteten mellom Arbeiderpartiet anno 1887 og 1986. Da hun talte om «ny kurs for Norge», prøvde hun å vise at det går en sammenhengende rød tråd gjennom hele partiets historie. «Hvordan skal vi sikre enkeltmennesket større frihet? Det spørsmålet har vært det sentrale for den faglige og politiske arbeiderbevegelsen gjennom snart 100 år.» ¹⁷

Hvorfor var det så viktig å hevde denne kontinuiteten – når hun altså gikk inn for «fornyelse» og «modernisering», og ikke ville vike tilbake for å «slakte hellige kyr»?

Nietzsche påpekte at «menneskene akter og ærer kun det som har sin rot i fortiden, og som har tidens patina over seg». Den som vil ha gjennomslag, må «ikke bare skape seg en skare av tilhengere, men i enda større grad sørge for sin fortid». Det er derfor maktmennesker av alle slag «gjør vold på historien ved å fremstille den som en forberedelse til sitt virke.» ¹⁸ Og det er nettopp dette Brundtland forsøkte å gjøre. Ved å hevde en ubrutt linje mellom da og nå fremstilte hun historien «som en forberedelse til sitt virke». Ved å plassere seg som ledd i en tradisjonssammenheng, satset hun på å fremstå som rettmessig arvtaker etter storheter som Tranmæl, Nygaardsvold og Gerhardsen. Slik kan en «innovativ ideolog» bruke historien til å legitimere aktuell politikk: Ved å gi inntrykk av å ivareta og videreføre bevegelsens stolte tradisjoner.

Litteratur

¹⁹ Gro Harlem Brundtland: «Ny kurs for Norge». https://virksommeord.no

²⁰ Bull, Edvard: Arbeiderklassen i norsk historie. Oslo 1948, s. 128.

²¹ Trygghet for folket. Det norske arbeiderpartis arbeidsprogram for perioden 1974–77, s. 2. https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/

²² Ny vekst for Norge. Arbeiderpartiets arbeidsprogram 1986–89, s. 1. https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/

²³ Samme sted, s. 6.

²⁴ Sit. i: Naomi Klein: Sjokkdoktrinen. Oslo 2007, s. 62.

²⁵Brundtland: «Ny kurs for Norge».

²⁶Samme sted.

²⁷Finn Olstad: Frihetens århundre. Oslo 2010, s. 10.

²⁸Quentin Skinner: «Moralske principer og social forandring», i: Politik og historie. København 2009, s. 234.

²⁹Harald Eia: Sånn er Norge, program 2: Frihetsmaskinen. https://tv.nrk.no/serie/harald-eia-presenterer-saann-er-norge/sesong/1/episode/2/

³⁰Trond Berg-Eriksen et al.: Norsk idéhistorie, bd. 6: Et lite land i verden. Oslo 2003, s. 336.

³¹Aksel Gaupås Johansen: Fra «nye venstre» til «høyrebølgen». Masteroppgave i historie, UiB 2016. BORA.uib.no

³²Oddbjørn Knutsen og William M. Lafferty: «Høyrebølgen i et generasjonsperspektiv», i: Tor Bjørklund og Bernt Hagtvedt (red): Høyrebølgen – epokeskifte i norsk politikk? Oslo 1981.

³³Skinner: «Moralske principer og social forandring», s. 101.

³⁴Samme sted, s. 104.

³⁵Friedrich Nietzsche: Menneskelig, altfor menneskelig, Oslo 2012, s. 419.

³⁶8 Brundtland: «Ny kurs for Norge».

Søker vi etter ordet «demonstration» i for eksempel Aftenpostens digitaliserte arkiv, får vi på 1870- og første del av 1880-tallet opp rapporter fra utlandet – Frankrike og England – som forteller om slike opptog i bestemte stridssituasjoner.

Nasjonaldagens fanetog

Men i Norge hadde vi 17. mai. Samfunnets eliter feiret på 1800-tallet gjerne 4. november, datoen da Grunnloven ble revidert og Karl Johan ble konge over Norge. Folk flest feiret 17. mai.

Feiringen tok mange former, ikke alle like godt organisert. De første «borgertogene» skal ha gått i Trondheim i 1826 og i Kristiania 1844 – det siste gikk opp det som nå heter Karl Johan og endte med en hyllest til kong Oscar 1. utenfor slottet.

Siden var det hvert år slike borgertog, der håndverkerlaugene gikk med sine faner. Etter hvert kom også fagforeninger med i disse togene, med faner. Det første offisielle barnetoget – «smaagutternes flagtog», som det ble kalt – gikk i Kristiania i 1870, etter initiativ av skolestyrer P. Qvam og Bjørnstjerne Bjørnson. Selv om toget ble motarbeidet fra konservativt hold, bidro det kanskje også etter hvert til en form for avpolitisering av dagen.

Men avpolitisering er ikke dekkende for borgertogene – også kalt «fanetog» – fram mot århundreskiftet. De voksnes 17. mai-tog var til dels sterkt preget av den politiske striden mellom Venstre og Høire.

I 1884 tok Tobaksarbeidernes forening initiativ til et eget arbeidertog 17. mai, og dette «selvstendige fanetog» ble sett som en demonstrasjon til støtte for Venstre.

17. mai 1886 demonstrerte arbeiderne i Kristiania for allmenn stemmerett og lovfestet normalarbeidsdag på 10 timer. Arbeidertog med disse kravene gikk hver 17. mai, fram til innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898.

Arbeiderbevegelsenes demonstrasjonstog

Da de første 1. mai-togene ble arrangert i Kristiania og Kristiansand i 1890, var det følgelig verken første gang arbeiderbevegelsen demonstrerte – det hadde blant annet de kvinnelige arbeiderne ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker gjort året før – eller første gang de krevde normalarbeidsdag og allmenn stemmerett.

1. mai-tog: Med røde flagg, paroler og fagforeningsfaner markerte arbeiderbevegelsen at de var mange, og at de krevde politisk innflytelse. Foto: Nasjonalbibliotekets bildesamling, Oslo.

Det var heller ikke bare arbeiderbevegelsen som gikk i demonstrasjonstog. Fra midt på 1890-tallet hadde også avholdsbevegelsen demonstrasjoner hvert år i juni, med stor oppslutning over store deler av landet.

Men 1. mai-togene, som snart begynte å gå hvert år på stadig flere steder, bidro til å markere demonstrasjonstoget som primært et uttrykksmiddel for arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen.

1. mai ble gjort til internasjonal kamp- og festdag på arbeiderkongressen i Paris i 1889, etter et amerikansk forslag, til minne om tre arbeidere som ble skutt av politiet under en demonstrasjon i forbindelse med en generalstreik for 8‑timersdagen i Chicago.

Slik sett markerer 1. mai-feiringen en tiltakende internasjonalisering av offentligheten. Med røde flagg, paroler på transparenter og mer og mindre fargesterke fagforeningsfaner, var togene både seriøse og festlige markeringer av den nye, voksende samfunnsklassens eksistens og politiske krav – i det offentlige byrommet.

Som store folkeansamlinger kunne de på den ene siden bekrefte tidens angstfylte forestillinger om «massen», på den andre siden viste de fram denne massen som velorganisert og målrettet.

Det var ikke skarpsindig politisk argumentasjon som preget togenes paroler, den kom eventuelt som et tillegg i møtene som ble holdt i for- og etterkant. Det var selve folkemengden som ble til et slags argument i seg selv: Vi er mange, og vi holdes utenfor. Hvorfor? Det ble etter hvert stadig vanskeligere å forklare.

Det var ein radikal fritenkjar som drog frå Voss landsgymnas til Oslo hausten 1920 for å studera, 22 år gamal.

Dalgard gjorde seg raskt gjeldande i organisasjonane til dei to rørslene han var knytt til heile livet — arbeidarrørsla og målrørsla. Truleg såg han dette som to sider ved same sak — eitt levande, folkeleg norsk skriftspråk som føresetnad for ein demokratisk kultur.

Omslaget til biografien om Olav Dalgard, gitt ut på Samlaget 2013.

Kultur- og språkpolitikk var klassekamp. I DNA såg ein positivt på nynorsk fordi det var eit folkemål, men i 1929 slo Ap sin Språk- og kulturkomité fast at nynorsken ikkje var så samlande som målrørsla hevda: Arbeidarane sitt språk var dårleg representert, konsolideringslina til Noregs Mållag vart stempla som politisk reaksjonær. Dalgard stod her på Koht si line i språkpolitikken, og han inkluderte austnorsk og bytalemål i teateroppsetjingane sine.

Om og for folket

Det var “kunst um og for folket” som galdt. På teaterfeltet balanserte Dalgard krava til “sosialt teater” med eit kulturpedagogisk program. Eit mål om å gjera arbeidarar mottakelege for kulturgodene “overklassen” hadde hatt monopol på, utan spørsmål ved om det var klassebestemte trekk ved “kulturarven”, var neppe uomtvista — verken på 1920- eller 1930-talet.

Heller ikkje kravet til profesjonalisering av teatret, som kunne oppfattast som ei form for integrering i den borgarlege kulturoffentligheten, var til hinder for at Dalgard parallelt engasjerte seg i den organiserte teaterrørsla der målet var å frigjera arbeidarklassen frå borgarkulturen og bruka teatret som propagandamiddel i den politiske kampen.

Pionér

Dalgard ser ut til å ha unngått øydande ideologiske stridar om slike spørsmål, og vi kunne gjerne fått vita meir om korleis, men det er lett å tenkja seg at den pragmatiske og kunnige Dalgard har late arbeidet tala for seg. Hans teaterpolitiske og dramaturgiske grunnsyn nedfeller seg i arbeidet. Biografien gjev innsyn i korleis Dalgard arbeidde, som dramaturg og litterær konsulent. Ikkje minst arbeidet som rådgjevar for kjente og ukjente forfattarar teiknar eit fint bilde av Dalgard, som fagmann og ven. Gatland har fine framstillingar av samspelet og samarbeidet mellom Dalgard og forfattarar som Uppdal, Ørjasæter og Vesaas. Dette er noko av det mest verdfulle ved denne biografien.

Det er lett å bli imponert over alt Olav Dalgard fekk utretta, innan teater, film, litteratur. Aktiv litteraturkritikar var han heile livet, han var den første som tala nynorsk i radio og dreiv aktiv kulturformidling i programposten “Sett og hørt”. Han var ein av dei store norske filmpionérane, og ei organisatorisk drivkraft der han engasjerte seg. Han skreiv lærebøker om teater og filmskodespel.

Føregripande politikk

Opplysningsmannen Dalgard var også ein framsynt kulturpolitikar. Tidleg var han ute med framlegg om teaterutdanning — ikkje berre om teaterskule, han ville etablera teatervitskap og ‑historie som universitetsfag. Han ville ha estetisk opplæring i skulen. Han ville skulera utøvarar av folkelege kunstformer, oppøva deira kritiske kunstsans og fornya folkekunsten. Dalgard føregreip med sine framlegg og kulturpolitiske tenking mykje av det som seinare er blitt offentleg kulturpolitikk.

Gatland legg alt dette fram for oss, men vi saknar at han samanfattar det i ein sterkare historisk og kulturpolitisk samanheng. Vi skulle t.d. gjerne fått vita meir om det vonbrotet Dalgard seint i livet gav uttrykk for, over folk si lunkne haldning til kunst og kultur — for “ein som trudde på arbeidarklassen som det nye kulturberande element i samfunnet”. Den gradvise avpolitiseringa av kunsten utover på 1930-talet er truleg ein del av vonbrotet. Kunsten og særleg filmmediet vart delvis tenkt som ledd i ein propagandaoffensiv, og delvis som eit ledd i å utvikla ein arbeidarkultur — men parallelt var det den kulturpedagogiske tenkinga som vann fram, i takt med sosialdemokratiet si erobring av samfunnsinstitusjonane. Etter 1945 vart kulturpedagogikken nær einerådande. Korleis handterte Dalgard dette?

“Utopisk rest”

Så har somme etterlyst Dalgard sitt “oppgjer” med Stalin sitt terrorvelde. Dalgard kom aldri med open kritikk av undertrykkinga i Sovjet, sjølv om han “beklaga” mangelen på ytringsfridom og påpeikte avstanden mellom “ideal og realitet” i Sovjetunionen. Mi tese er at Dalgards “manglande oppgjer” heng saman med det omtalte vonbrotet, og at han ville beholda ein “utopisk rest” — både ei tru på kunstens samfunnsomformande potensial og at Sovjet kunne utvikla ein demokratisk sosialisme. Éi side ved dette er at Dalgard i stor grad var forma og inspirert av sovjetisk og tysk avantgardistisk film- og teaterkunst, ei anna beundringa av Sovjetunionen etter 1917-revolusjonen, som prega alle delar av arbeidarrørsla utover 1920- og 1930-talet. Hendingane under krigen, og Dalgard sine opplevingar som krigsfange i Sachsenhausen, skapte neppe noko stort behov for eit “oppgjer” frå hans side. Om dette er ei rimeleg tese, får vi ikkje noko godt svar på hjå Gatland.

Det var på tide at det kom ein skikkeleg biografi om Olav Dalgard. Gatland har no rudd grunnen for oppfølgjande studier der organisasjonshistoriske forhold, sosialhistorie og skiftande kulturpolitiske tenkemåtar i arbeidarrørsla i sterkare grad vert trukke inn for å kasta lys over virket til Dalgard og andre sosialistiske kulturarbeidarar.