Det er mye som tyder på at Arbeiderpartiet, med Brundtland i førersetet, gjennomgikk et ideologisk skifte. Dette kan tydeliggjøres ved å se nærmere på noen av talene hun holdt fra tiden omkring hundreårsjubileet for partiet. Ta for eksempel Ny kurs for Norge, som hun la fram for landsmøtet til Norsk Kommuneforbund i 1986¹. Det interessante med denne talen er nettopp at den signaliserte en ny kurs for Det norske arbeiderparti. Kontrasten til tradisjonelle sosialdemokratiske tanker og verdier er her iøynefallende. For eksempel er partisjargongen endret. Symbolsk ladede ord som «fellesskap» og «solidaritet» – som gir konnotasjoner til klassetilhørighet og klassepolitikk – er sterkt tonet ned. I stedet er det her en ny oppmerksomhet om «enkeltindividet» og den «individuelle friheten». Det kollektive skyves til side til fordel for den enkelte, «jeg-som-subjekt» får forrang for «vi-som-subjekt», for å si det med Sartre. I dette er det et tydelig brudd med den tradisjonelle arbeiderbevegelsens prosjekt, som hevdet nødvendigheten av å tilsidesette egeninteressen til fordel for det felles beste. Det var på denne måten arbeiderbevegelsen klarte – med «grunnlegger» Christian Holtermann Knudsens ord, å «ophjelpe arbeiderstanden i sin helhet»²– ikke enkeltvis og en for en, men samlet og som klasse.

At partisjargongen endret seg, var neppe tilfeldig. På samme tid var det slutt med å være et programfestet «sosialistisk» parti. Dette blir særlig tydelig om en sammenstiller partiets arbeidsprogram for periodene 1974–1977 og 1986–1989. Da får man umiddelbart inntrykk av et paradigmeskifte; et tydelig bilde av et «før» og «etter» kommer til syne.

Arbeidsprogrammet fra 1974 åpner på følgende vis: «Det norske Arbeiderpartis mål er et sosialistisk samfunn – et samfunn med likestilling mellom grupper og enkeltmennesker, med trygghet og frihet for alle. Samfunnsstyret må bygge på demokrati og solidaritet. Menneskene må få reell innflytelse på alle forhold av betydning for dem. Folket må få kontroll med ressursene og resultatet av sitt eget arbeid.»

Fienden for Det norske Arbeiderparti anno 1974 er kapitalismen. «Vårt samfunn preges ennå av det kapitalistiske systemet», heter det her. Dette har bidratt til å danne et «samfunnssystem som i dag skaper ulikhet og urett». For å bøte på dette må man «utvikle effektive midler for å lede utviklingen i den retning vi ønsker». Politikken må peke ut over kapitalismen. «Vi er underveis til et nytt samfunn», slås det fast. «Hvor raskt vi kan virkeliggjøre den demokratiske sosialismen, avhenger av vår evne til å sikre oss makt og styring over utviklingen. Arbeiderpartiets program for de kommende fire år er ledd i den langsiktige kampen for et nytt samfunn». ³

Ser vi på arbeidsprogrammet fra 1986, får vi øye på et ganske annet parti. Åpningen på programmet er illustrerende nok: «Arbeiderpartiets mål for perioden 1986–89 er å gjenreise den fulle sysselsettingen og å bygge velferdssamfunnet videre ut. Arbeid er en rett for alle. Arbeidsløshet skader den enkelte og skaper problemer for samfunnet. Arbeid for alle er derfor det viktigste velferdsmål. Arbeid for alle stiller krav til alle. Derfor må solidariteten mellom enkeltmennesker og grupper styrkes». ⁴

Som vi ser, er det ikke lenger aktuelt med «sosialisme». Det kjempes ikke lenger for «et nytt samfunn»; «kapitalismen» er ikke lenger noe problem, og nevnes faktisk ikke i det hele tatt. Arbeidsprogrammet forstås ikke som et «ledd», som det het i forrige periode, «i den langsiktige kampen for et nytt samfunn». Det ser ut til at partiet nå er fornøyd med selve samfunnssystemet, og at den viktigste oppgaven i tiden fremover må være å justere systemet ved å sikre arbeid til alle og et utbedret velferdstilbud.

Med dette har partiet gått bort fra de store, overordnede, ideelle målene. I stedet er oppmerksomheten blitt rettet mot mer nærliggende økonomisk-administrative utfordringer. 

Programmet fra 1986 ytrer ikke lenger noe ønske om «planfast og målbevisst samfunnsstyring», ved hjelp av «en handlekraftig regjering». I stedet står det mye her om behovet for å «modernisere» offentlig sektor, og om statlig tilrettelegging for å sikre økonomisk vekst og norsk næringslivs «konkurranseevne» internasjonalt: «Arbeiderpartiet vil en effektiv produksjon av varer og tjenester som kan selges både hjemme og ute. Derfor skal vi opprettholde en stor og lønnsom konkurransedyktig sektor i tillegg til oljevirksomheten. Det skal også satses sterkt på nyetableringer i de skjermede næringene». ⁵

Stat og marked

Mange har hevdet at partiet på 1980-tallet gikk i nyliberal retning, og tok etter høyresiden på mange vesentlige punkter. Velkjent er Jan P. Syses anklage fra perioden om at arbeiderpartiet «stjal våre klær mens vi var ute og badet». Ser vi nærmere etter på talen til Brundtland, blir det klart at hun – om ikke fullstendig, så i alle fall et stykke på vei – adopterer høyresidens virkelighetsforståelse og dermed rokker ved noen av grunnpilarene til den sosialdemokratiske orden. For eksempel sier hun det slik: «Høyresiden begrunner sine framstøt for privatisering med at det offentlige trenger konkurranse. Det er et synspunkt vi skal ta alvorlig. Monopoler har lettere for å stivne til enn institusjoner som har konkurranse. Det gjelder både offentlige og private monopoler.» Et annet sted heter det som følger: «Ved å utvikle forskjellige tilbud folk kan velge mellom, skal vi bringe konkurransen inn i den offentlige sektor uten å gi slipp på vårt prinsipielle utgangspunkt. Samtidig som vi kan gi det offentlige nye og mer utfordrende roller å spille.»

Her er det særlig to ting å bite seg merke i. For det første ser vi at Brundtland argumenterer for en endring i partiets holdning til staten. Statlige ordninger er ikke nødvendigvis et gode. Skadelige monopoltilstander kan oppstå, og bør løses opp med mer konkurranse. Markedslogikken tas med dette inn i varmen. Her ser vi starten på at partiet går fra å være styringstro til å bli markedstro. Og dette er et klart brudd med tidligere arbeiderpartipolitikk. Etter andre verdenskrig og frem til 1981 hadde Arbeiderpartiet, nesten sammenhengende, styrt landet med en ideologi hvor staten spilte den sentrale rollen. «Arbeiderpartistaten», som denne lange regjeringsperioden ofte blir kalt, var en ekspansiv stat, dvs. den var aktiv og intervenerende. Samfunnsutviklingen skulle ikke bestemmes av markedet, men av staten. Staten tok på seg ansvaret om å sikre felleskapsgodene og fordele dem likt. Med andre ord fikk staten et overordnet ansvar for å sikre alle i samfunnet et minimum av goder som de hadde krav på for å kunne leve et verdig liv.

I tradisjonell sosialdemokratisk tenkning er det ikke en absolutt motsetning mellom individ og stat, for staten er «deg og meg», staten er «oss». Men i Brundtlands tale til Kommuneforbundet kan staten bli til bry for deg og meg, den kan begrense våre valgmuligheter og være til hindring for realiseringen av våre ønsker og behov. Den kan være for firkantet, for styrende, for lite sensitiv overfor personlige behov og ønsker – for autoritær, med andre ord.  

Det var dette Brundtland ville endre på. Hun hevdet nødvendigheten av å skape markedstilstander i offentlig sektor. Akkurat slik Milton Friedman og den såkalte Chicago-skolen ville ønsket det.

Friedman er som kjent en av de nyliberale ideologene som fikk stor innflytelse på regjeringer og embetsverk på 1980-tallet. Han næret, som nyliberalister flest, en sterkt mistro til etterkrigstidens rådende økonomiske modeller – på begge sider av jernteppet. Hans mål var å virkeliggjøre den demokratiske liberalismen gjennom det frie markedets mekanismer. Det dreide seg om å føre det moderne etterkrigssamfunnet tilbake til en «naturlig» tilstand av ren kapitalisme hvor alt ville være i balanse uten «kunstig», statlig innblanding, som jo aldri kunne føre noe godt med seg. Akkurat som naturkreftene, hevdet han, var de økonomiske kreftene i samvirket mellom tilbud og etterspørsel, inflasjon og arbeidsløshet osv., faste og uforanderlige. Under den «rene» kapitalismen, i et virkelig «fritt» marked, ville disse kreftene være i fullkommen likevekt. Det frie markedet var et system hvor den enkelte, som handlet ut fra egennytte, på uintendert vis bidro til å skape maksimale fordeler for alle. Om det ikke fungerte som det skulle, skyldtes det alltid, ifølge Friedman, at et eller annet hindret det i å fungere fullstendig fritt.

For Friedman var ethvert statlig inngrep i økonomien et skritt på «veien mot trelldom» (the road to serfdom), som hans store forbilde, Friedrich Von Hayek, formulerte det. Høyest satte nyliberalistene den individuelle friheten. Målet var å heve enkeltindividet over enhver kollektiv virksomhet og dermed sette det i stand til å uttrykke sin frie vilje gjennom sine forbrukervalg. 

«Valgfrihet» ble det nye honnørordet: Folket skulle selv få bestemme, via markedet, hvordan de ville bli styrt og hvilke goder og tjenester de skulle få. Utfordringen ble å forene en slik tilbud-etterspørsels-logikk, med valgfrihet i sentrum, med erkjennelsen av at statlig finansiert infrastruktur som for eksempel skole- og utdanningssystemet faktisk var samfunnsmessig nyttig og nødvendig. Friedman måtte vedgå at samfunnet var tjent med at alle samfunnsborgerne hadde utdannelse. Bedre utdannelse gjør oss mer samfunnsbevisste og mer produktive. Slike indirekte effekter av samfunnets organisatoriske infrastruktur kalte Friedman for «nabolagseffekter» (neighbourhood effects).

Ifølge Friedman visste folk flest selv hva de trengte. Det var de, ikke myndighetene, som visste hvor skoen trykket. Allikevel ville myndighetene i en blandingsøkonomi foreta valg på deres vegne. Løsningen på problemet ble å skape markedstilstander i det statsfinansierte systemet. Med dette ville man få det beste av begge verdener: Slike kunstige markeder, eller kvasi-markeder, ville være både statsfinansiert og brukerstyrt.

Friedmans teorier var uforenelige med de økonomiske teoriene som Arbeiderpartistaten hadde lagt til grunn. Dette var en type blandingsøkonomi som Friedman hadde lite til overs for. Slik statlig innblanding «gjorde uendelig skade på markedslikevekten og de ulike markedskreftenes evne til å kommunisere med hverandre». ⁶

Arbeidere og forbrukere

Det er vanskelig å ikke legge merke til likhetene mellom den nye kursen til Norge som Brundtland skisserte i 1986 og Friedmans (og andre nyliberalisters) tenkning.

Arbeiderbevegelsens prosjekt, som Brundtland påsto at hun videreførte, var jo nettopp hva nyliberalistene hadde erklært krig mot. Det var blandingsøkonomien som stod i veien for realisering av den rene, uforfalskede kapitalismen. Enda tydeligere ble den nyliberale påvirkningen da Kleppeutvalget i utformingen av «moderasjonslinjen» i 1992 åpent baserte seg på Friedmans teori om «likevektsledighet». Denne teorien hevder at om en nasjons internasjonale konkurranseevne ikke skal svekkes og føre til krise og massearbeidsledighet, må en forsikre seg om at staten til enhver tid klarer å opprettholde en så stor arbeidsløshet at arbeiderne blir stående så svakt i maktforholdet mellom arbeid og kapital at de ikke krever «for mye», verken «for høye» lønninger, eller «for gode» arbeids- og velferdsforhold. Man skal altså aktivt holde arbeidsledigheten på et gitt nivå. I 1992 ble det bestemt av utvalget – med støtte av LO-leder Yngve Hågensen – at likevektsledigheten skulle ligge på 3,5 prosent.

Arbeiderbevegelsen hadde, frem til Brundtland inntok lederstillingen i partiet, alltid tydet samfunnet fra arbeidernes perspektiv. Brundtland, derimot, hevdet at partiet først og fremst måtte forstå samfunnet fra et forbrukerperspektiv: «Jeg tror vi skal erkjenne at vi til nå kanskje har vært for bundet opp av å se på disse spørsmålene hver for oss som arbeidstakere og ansatte, og at vi for lett har oversett at vi alle er brukere av hverandres arbeidstid, både av private og offentlige tjenester.» Offentlig sektor måtte derfor fornye seg. Den måtte «bli mer effektiv, mindre byråkratisk og mer serviceinnstilt». Det måtte bli «større variasjon og fleksibilitet i tilbudene», og tilbudene måtte tilpasses lokale og individuelle behov. Offentlig sektor «må bli mer opptatt av å tilpasse tilbudene til det folk trenger og ber om. Den må kunne tilby flere typer løsninger og dermed større valgfrihet.» ⁷

I denne sammenheng hadde offentlig sektor mye å lære av det private næringslivet, hevdet partilederen: «Vi kan lære en del av Janne Carlzons filosofi i SAS om at det viktigste er ikke å følge instruks, men handle slik at man skaper fornøyde kunder.» Dette var det nye målet: fornøyde kunder. Ikke først og fremst arbeidernes velferd og rettigheter, eller et klasseløst samfunn, men kunder som får det de vil ha – for kunden vet best, kunden har alltid rett.

Dette var markedslogikkens inntog i norsk offentlig forvaltning. Vi ser «behovet for en effektiv og moderne offentlig sektor også som en av pilarene i hele vår strategi for å bedre næringslivets konkurranseevne», sa Gro Harlem Brundtland i 1986. «Også offentlig virksomhet må bli mer effektiv, mindre byråkratisk og mer serviceinnstilt. Det er en utfordring til ledere og ansatte, men også til kommuner, fylker og stat.» ⁸

Frihet

Brundtland hevder i talen til Kommuneforbundet at arbeiderbevegelsens store mål alltid har vært «et friere samfunn». Det er for så vidt sant. Men det var et særlig slags samfunn man opprinnelig så for seg, nemlig et sosialistisk et. Dette betyr at den form for frihet man ønsket mer av var av den «positive» typen, ikke den «negative.»

Frihetsbegrepet er ikke statisk og entydig. Opp gjennom historien har det i forskjellige situasjoner og i forskjellige miljøer hatt ulike betydninger og bruksmåter. Å forsøke å komme frem til en entydig definisjon av begrepet er ikke hensiktsmessig i denne sammenheng. Mer opplysende vil det være å finne frem til hva Brundtland selv la i begrepet «frihet», og hvordan det samstemte med eller avvek tradisjonell sosialdemokratisk frihetsforståelse.

I politisk teori opererer man gjerne med en inndeling –- som stammer fra Isaiah Berlin– mellom «negativ» og «positiv» frihet: «frihet fra» og «frihet til». Den negative friheten, frihet-fra, handler om å kunne gjøre hva man vil uten påvirkning av ytre krefter. Det er denne frihetsforståelsen som ligger til grunn i liberalistenes mistro til staten. Staten skal gripe minst mulig inn i folks liv og affærer. Den skal være passiv og tilretteleggende, ikke intervenerende og aktiv. Egentlig trenger vi staten bare for å beskytte individene fra hverandre. Dens rolle er slik sett ikke å etterstrebe det felles beste, eller å fremme et bestemt «mål» av typen et «bedre samfunn». Staten skal først og fremst være regulerende, ikke konstruktiv.

Positiv frihet derimot, frihet-til, er en form for kollektiv frihet. Her er det snakk om «fravær av hindringer mot frihet som kollektivt selvstyre». ⁹ Eksponenter for denne frihetsforståelsen ser ikke noe nødvendig eller absolutt skille mellom stat og individ. Tvert imot hevder de at felleskapet er frihetens forutsetning. Det er gjennom fellesskapet, eller samfunnet om man vil, at menneskene virkeliggjør seg selv. Det er fellesskapet som gir resursene som trengs for å utfolde seg. Den positive frihet går videre enn den negative friheten. For man kan fortsatt være ufri selv om ytre tvang og forbud er blitt fjernet. Man kan for eksempel være i avhengighetsforhold av forskjellige slag, eller man kan være offer for diskriminering, eller mangle kulturell kapital på grunn av urettferdig fordeling av økonomiske ressurser. Tilhengerne av den positive frihetsforståelsen hevder at virkelig frihet forutsetter at alle har like rettigheter og muligheter til å utvikle seg fritt innad i fellesskapet.

I tradisjonell sosialdemokratisk tenkning er ikke staten en trussel mot friheten, men snarere en garantist. For sosialdemokrater – og store deler av venstresiden – er myndighetene idéelt sett det samme som folket. Velferdsstaten er et eksempel på dette. Den bygger på likhetsprinsippet og skal i prinsippet garantere like muligheter for alle samfunnets borgere. For så vidt er den en «frihetsmaskin», for å si det med Harald Eia. ¹⁰ Den sikrer at ingen blir avhengige av de som er rikere og mektigere på slikt vis at de blir nødt til å «stå med lua i handa». I en velferdsstat blir offentlige midler brukt til å tilby gratis og obligatorisk utdannelse (fordi uvitenhet er et hinder for personlig utfoldelse), et gratis helsevesen (fordi sykdom er et hinder) og til statlige pensjonsordninger og velferdsytelser (fordi fattigdom er et hinder). I tillegg beskytter staten sine borgere mot, ikke bare indre og ytre fiender, men også «mot sine egne lavere instinkter.» ¹¹

Denne frihetsoppfatningen legger vekt på den samfunnsmessige strukturen, og forplikter seg til tanken om at alle mennesker er like. Likhetstankegangen sto sterkt i DNA´s ideologi fra starten av. Det dreide seg ikke bare om «like muligheter», men framfor alt om «resultatlikhet».  Likhet skulle sikres over hele fjøla: utjevning av sosiale forskjeller, sikring av samme ressurstilgang, likebehandling osv. Det var denne sammenhengen mellom (positiv) frihet og (faktisk) likhet som begynte å bli utydelig etter at Brundtland var blitt partileder.

I «Ny kurs for Norge» slår denne vendingen ganske tydelig igjennom. Selv om Brundtland innledningsvis erkjenner at staten har spilt en viktig og sentral rolle i å sikre hele folket et friere og materielt sett bedre liv i Norge etter 2. verdenskrig, så hinter hun, i andre halvdel av talen, til at den kan bli – og kanskje muligens, i noen henseender, allerede er – en trussel mot friheten. Løsningene hun foreslår er deregulering, avbyråkratisering/effektivisering, konkurranseutsetting og markedstilpasning, kutt og innstramninger. Dette hadde, fram til da, vært utypiske forslag for en sosialdemokrat. Det lignet mer på noe en høyrepolitiker kunne foreslått.

For Brundtland dreide det seg om å gjenerobre frihetsbegrepet fra høyresiden, som på denne tiden hadde kraftig vind i seilene. Høyrepartiene hadde i begynnelsen av 1980-årene sterkt økende oppslutning, spesielt blant yngre velgere, og var, som en konsekvens av dette, i stand til å ta fatt på oppgaven med å sette en endelig stopper for «Arbeiderpartistaten». Noe av forklaringen er å finne i de to urolige og radikale tiårene som gikk forut for 1980-tallet. For «høyrebølgen» var langt på vei en uintendert konsekvens av ungdomsopprøret og protestbevegelsene på 1960- og 1970-tallet. De forskjellige motkulturelle strømningene og de mange tilhørende politiske bevegelsene fra disse tiårene var sterkt preget av en radikal individualisme som gikk ut på at enhver skulle kunne utfolde seg fritt og spontant, uavhengig av ytre begrensninger av ethvert slag. Dette gjorde at opprøret ikke bare rettet seg mot kapitalismen, men også mot den sosialdemokratiske velferdsstaten. Det var dette kravet om individuell frihet som nå var i ferd med å bli omfunksjonert til et krav om valgfrihet fra forbrukersynspunkt. ¹²

Det ikke-samtidige

Nok er sagt til å vise at Brundtland forsøkte å balansere to motstridende ideologiske posisjoner: på den ene siden tradisjonell sosialdemokratisk tenkning, på den andre siden nyliberal «fornyelse». – Hvorfor det?

1980-tallet var tiåret da «solidaritet» og andre fellesskapsverdier – som hadde stått sterkt i etterkrigstiden – måtte vike for individualisme og markedstenkning. Staten ble ikke lengre sett som tilrettelegger for et godt og rettferdig samfunn, men snarere som et hinder for personlig frihet og egne økonomiske interesser. Den ble i tiltakende grad oppfattet som noe stivnet og tvangsmessig. Det var særlig blant yngre velgere at slike oppfatninger sto sterkt. De hadde ikke selv opplevd krig og nød, slik depresjons- og krigsgenerasjonen før dem hadde gjort. De var mer opptatt av «ikke-materialistiske» verdier av typen selvrealisering og individuell livsutfoldelse enn av materiell trygghet og rettferdig fordeling av samfunnsgodene. Slik kan en karakterisere generasjonsmotsetningene på 1980-tallet. De eldre var preget av «materialistiske» verdier i kombinasjon med fellesskaps- og likhetsverdier, de yngre (babyboomerne) snarere av «ikke-materialistiske» verdier på individualistisk vis. ¹³ Forskjellige erfaringer i de mest avgjørende sosialiseringsfasene hadde gitt grobunn til vidt forskjellige og motstridende verdier. Det var dette sosiologen Karl Mannheim kalte for «det ikke-samtidige ved de samtidige»: At forskjellige generasjoner lever i «kvalitativt forskjellige subjektive tidsperioder», på bakgrunn av radikalt forskjellige livserfaringer, noe som igjen preger deres verdensbilde og selvforståelse og verdiene de orienterer seg etter.

Det var nettopp noe slikt «ikke-samtidig i det samtidige» som Arbeiderpartiet nå fikk kjenne på. Partiet hadde størst oppslutning blant de eldre. Høyre, derimot, med størst oppslutning blant de yngre, var i ferd med å avvikle Arbeiderpartistaten og alt den sto for. Som Trond Berg-Eriksen har poengtert, slet Arbeiderpartiet i perioden med «politiske dilemmaer og indre stridigheter» samtidig som det «fortvilte over at samfunnssolidariteten var i forvitring» og at Høyre hadde fordoblet oppslutningen sin. ¹⁴ Partiets utfordring var nå å kunne appellere til både den eldre og den yngre generasjonen, til fellesskapsverdier så vel som til individualistiske verdier, til «materialistiske» verdier og til «ikke-materialistiske» verdier. Det måtte skapes et inntrykk av at partiet representerte alle disse motstridende verdiene. På den ene siden måtte det fronte verdier som solidaritet, fellesskap og likhet, og gi inntrykk av fortsatt å være velferdsstatens fremste forkjemper. På den andre siden måtte det skapes et inntrykk av at Arbeiderpartiet alltid hadde kjempet for enkeltmenneskets frihet, at partiet allerede hadde tatt et oppgjør med det teknokratiske og byråkratiske regimet som høyresiden gjerne omtalte som «formynderstaten».

En innovativ ideolog

Gro Harlem Brundtland befant seg i et politisk dilemma. På den ene siden var partiet hennes i utakt med tiden: De verdiene som begynte å prege det norske samfunn på 1980-tallet var tilsynelatende uforenlige med de verdiene som Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen var bygget på. Men det var nettopp disse verdiene partiets trofaste velgere gjennom hele etterkrigstiden fremdeles var tilhengere av. Løsningen ble et forsøk på å fremstille partiet som arbeiderbevegelsens parti, med statlig tilrettelagt fellesskap i sentrum, og samtidig som et parti som kjempet for enkeltmenneskets frihet, mot statlig tvang og begrensninger.

Som partileder var Brundtland hva idéhistorikeren Skinner kaller for en «innovativ ideolog», dvs. «en som søker å legitimere en form for sosial atferd som ellers generelt anses for å være problematisk.». ¹⁵ Hun visste at individualistiske verdier var problematiske i arbeiderbevegelsens moralske univers. Hun visste også at fellesskapsverdiene ble ansett som problematiske innenfor «dessertgenerasjonens» moralske univers. Hvordan skulle hun klare å legitimere sin politikk i begge disse leirene? Hun måtte gi inntrykk av en viss samstemthet mellom politikken hun selv ønsket å føre og de normene og verdiene som preget de forskjellige velgergruppene i tiden. På den ene siden måtte hun gi inntrykk av at individualistiske verdier og markedstenkning var forenlig med tradisjonell sosialdemokratisk tenkning. På den andre siden måtte hun fremme en forståelse av at arbeiderbevegelsen alltid hadde vært – og fortsatt var – en kamp for enkeltmenneskets frihet, og at statlige velferdsordninger uten vansker lot seg forene med markedsbaserte løsninger.

Avgjørende var det å kunne fremstille sin politikk på en slik måte at de som mislikte den ville måtte innse at hverken hun eller partiet fortjente denne uviljen. Ifølge Skinner kan man bare gjøre dette ved å «vise at i det minste noen av de begreper som ens ideologiske motstandere bruker til at beskrive hva de beundrer, også kan anvendes på en slik måte at de innbefatter og dermed legitimerer ens egen tilsynelatende problematiske atferd». ¹⁶ Det var dette som skjedde da Brundtland begynte å snakke om konkurranse og valgfrihet på nye måter. Hun forsøkte avvæpne kritikken fra Høyre ved å prise politikken til Arbeiderpartiet med begreper som vanligvis ble brukt til å prise politikken til Høyre.

Vi kan si at hun prøvde å endre på partiets moralske identitet uten at det ble oppfattet slik blant partiets kjernevelgere. Samtidig måtte endringene være så pass tydelige at kritikere vanskelig ville kunne angripe dem med sine vanlige argumenter. På mange punkter kom Brundtland til å bryte med det som til nå hadde vært Arbeiderpartiets kjernepolitikk: statlig styring fremfor private løsninger; regulerte markeder fremfor frie, mer eller mindre selvregulerende markeder; samvirke fremfor konkurranse; fellesskapet fremfor enkeltmennesket; likhet fremfor mangfold; universale ordninger fremfor individuelt tilpassede ordninger – osv. Men dette gjorde hun nettopp ved å forsøke å utviske forskjellene mellom partiets grunnleggende og opprinnelige politiske verdier og de allment aksepterte verdiene i 1980-årenes norske samfunn.

Selv om målet om et«sosialistisk samfunn» var blitt byttet ut med målet om «et friere samfunn», og selv om frihetsbegrepet var et ganske annet enn det som var blitt lagt til grunn i partiet fra starten av, kunne Brundtland nå, fremfor hundreårs-jubileet, fremheve kontinuiteten mellom Arbeiderpartiet anno 1887 og 1986. Da hun talte om «ny kurs for Norge», prøvde hun å vise at det går en sammenhengende rød tråd gjennom hele partiets historie. «Hvordan skal vi sikre enkeltmennesket større frihet? Det spørsmålet har vært det sentrale for den faglige og politiske arbeiderbevegelsen gjennom snart 100 år.» ¹⁷

Hvorfor var det så viktig å hevde denne kontinuiteten – når hun altså gikk inn for «fornyelse» og «modernisering», og ikke ville vike tilbake for å «slakte hellige kyr»?

Nietzsche påpekte at «menneskene akter og ærer kun det som har sin rot i fortiden, og som har tidens patina over seg». Den som vil ha gjennomslag, må «ikke bare skape seg en skare av tilhengere, men i enda større grad sørge for sin fortid». Det er derfor maktmennesker av alle slag «gjør vold på historien ved å fremstille den som en forberedelse til sitt virke.» ¹⁸ Og det er nettopp dette Brundtland forsøkte å gjøre. Ved å hevde en ubrutt linje mellom da og nå fremstilte hun historien «som en forberedelse til sitt virke». Ved å plassere seg som ledd i en tradisjonssammenheng, satset hun på å fremstå som rettmessig arvtaker etter storheter som Tranmæl, Nygaardsvold og Gerhardsen. Slik kan en «innovativ ideolog» bruke historien til å legitimere aktuell politikk: Ved å gi inntrykk av å ivareta og videreføre bevegelsens stolte tradisjoner.

Litteratur

¹⁹ Gro Harlem Brundtland: «Ny kurs for Norge». https://virksommeord.no

²⁰ Bull, Edvard: Arbeiderklassen i norsk historie. Oslo 1948, s. 128.

²¹ Trygghet for folket. Det norske arbeiderpartis arbeidsprogram for perioden 1974–77, s. 2. https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/

²² Ny vekst for Norge. Arbeiderpartiets arbeidsprogram 1986–89, s. 1. https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/

²³ Samme sted, s. 6.

²⁴ Sit. i: Naomi Klein: Sjokkdoktrinen. Oslo 2007, s. 62.

²⁵Brundtland: «Ny kurs for Norge».

²⁶Samme sted.

²⁷Finn Olstad: Frihetens århundre. Oslo 2010, s. 10.

²⁸Quentin Skinner: «Moralske principer og social forandring», i: Politik og historie. København 2009, s. 234.

²⁹Harald Eia: Sånn er Norge, program 2: Frihetsmaskinen. https://tv.nrk.no/serie/harald-eia-presenterer-saann-er-norge/sesong/1/episode/2/

³⁰Trond Berg-Eriksen et al.: Norsk idéhistorie, bd. 6: Et lite land i verden. Oslo 2003, s. 336.

³¹Aksel Gaupås Johansen: Fra «nye venstre» til «høyrebølgen». Masteroppgave i historie, UiB 2016. BORA.uib.no

³²Oddbjørn Knutsen og William M. Lafferty: «Høyrebølgen i et generasjonsperspektiv», i: Tor Bjørklund og Bernt Hagtvedt (red): Høyrebølgen – epokeskifte i norsk politikk? Oslo 1981.

³³Skinner: «Moralske principer og social forandring», s. 101.

³⁴Samme sted, s. 104.

³⁵Friedrich Nietzsche: Menneskelig, altfor menneskelig, Oslo 2012, s. 419.

³⁶8 Brundtland: «Ny kurs for Norge».

Det får ikkje Jonas Gahr Støre til å gå i seg sjølv. Tvert om analyserer han saka som at proteststemmer har kome til Noreg, ei analyse han kroner ved å seie: “Dette er situasjonen fem dager før valget, men jeg tror mange på vei inn i valglokalet tenker litt mer på helheten”.

Me treng hjelp av tekst og kontekst for å tolke bilete. Her kjenner vi umiddelbart igjen dei tre toppkandidatane (i alle fall Moxnes), og raudfargen har sin klare og kjente symbolikk. Samstundes er det noko forstyrrande i måten denne gjengen blir avbilda på, i kontrast til måten dei blir omtalt i artikkelen. Her handlar det mest om kor dårleg det ser ut for Arbeiderpartiet — og Gahr Støre gjev desse partia skulda. Dei er ein raud fare. Men dei tre topp-kandidatane ser ikkje akkurat ut som rovdyr. Dei smiler, til trass for regnet, og verker som om dei er venner og vel forlikte, klare for både ein øl og for konstruktivt samarbeid etter valet. Slik me vil at ein politiker skal vere.

Om me les bildeteksten, finn me dessutan ut dei blei fotografert på eit fagforenings-arrangement. Arbeiderpartiets heimearena. Val av foto for denne saka fortel ei anna historie enn det AP prøver å gjere i sitt tilsvar, nemleg at desse småpartia ikkje er proteststemmer, men den nye venstresida. Og å gje tilsvar til eit fotografi er mykje vanskelegare.

Bildet er tatt 25. juni, som del av et pressestunt under Ekstremsportveko på Voss, men brukes først to måneder senere.

Metaforen er påfallende. Arbeiderpartiet, og Støre, er i fritt fall på meningsmålingene. I bildeteksten forklares nedturen med at partilederen har for stor avstand til folket. Mangler han bakkekontakt?

Meningen med stuntet var nok å fremstå som sporty og handlekraftig. Men når avisen bruker bildet på denne måten, gir det en annen effekt. Støre blir som en tegneseriefigur.

Dette forsterkes av ingressen: «Jonas Gahr Støre må nedkjempe mange fiender på vei til regjeringsmakt. Den største er ham selv».

Reportasjen følger en klassisk oppbygging. Den åpner med fremgang for den usannsynlige helten, som med sin overklassebakgrunn skal bli arbeiderbevegelsens redning.

Statsministertittelen er så godt som hans, men så blir det turbulent. Arbeiderpartiet daler på meningsmålingene.

Bildet fanger noe av spenningen og nervøsiteten som nok finnes både hos partiapparat og leder før valget.

Nå er Støre avhengig av oppdrift for å lande seieren.

Denne utfordringen overvant Støre i landsmøtetalen. Han unnlot ikke å kritisere regjeringen og han pekte på alvorlige problemer som hele verden står overfor. Likevel bar talen frem en positiv og oppløftende tone – særlig for Arbeiderpartiets medlemmer, som var ute av seg selv i begeistring. Hva var det Støre gjorde?

For det første presenterte han seg selv som en leder – en statsminister – med overblikk, visjoner og selvtillit, en mann som så ut til å ha løsningene og var klar til å gå i gang. Dette personlige overskuddet var tydelig i bruken av humor. En opposisjonsleder med moderate tall på meningsmålingene, er under press. I en slik posisjon blir humoren ofte sur, sint eller bitende. Slik var Støres bruk av humor ikke, den var heller avslappet og ertende, slik vi ser det hos personer som føler seg sikre og ovenpå. Vi må følge Barack Obamas råd, sa han: «Don’t do stupid shit. Om dere lurer på hva det betyr, så spør Thorbjørn Berntsen om en passende oversettelse.» I spørsmålet om privatisering sa han at «Høyre er så ivrige på å selge unna verdier at det er dager jeg er redd for at de vil selge Kåre Willoch!», og så tilføyde han utenfor manus: «Men da får vi legge inn bud, tror jeg». Ja, selv harseleringen med regjeringens bruk av ordet «robustiserende» fremstod mer lattermild enn forarget.

Foto: Sandra Skillingsås, Arbeiderpartiet cbd

Partileder Jonas Gahr Støre (Ap) holder landsmøtetalen i Folkets hus i Oslo 20. april 2017.

For det andre presenterte han seg selv og Arbeiderpartiet som en sikker hånd på rattet i en usikker tid. De gir svar på de store spørsmål, fremfor å henge seg opp i de små detaljene. Som han sa tidlig i talen: «Mønsteret de siste årene har vært: Først sjokkene, vantroen. Så etterpå analysene, etterpåklokskapen: Hva gikk galt?». I motsetning til regjeringen, forstår tilhørerne, har Støre og Arbeiderpartiet ikke en slik ad hoc tilgang til politikk: «Det betyr slutt på å late som segway og vannskutere og lakrispiper er like viktig – nei, viktigere – enn å fullføre pensjonsreformen!» Hvor Høyre underforståes som tekniske byråkrater som er opptatt av detaljer, fremstilles Arbeiderpartiet som en bevegelse med politikk og retorikk som har større utsyn og potensial enn Høyres liberaliseringspolitikk. Samfunnsproblemer må håndteres av aktive politikere som griper inn, er argumentet. De må politiseres, sa Støre, og fortsatte med et smil: «Ellers blir vi mindre robustifiserte!»

En siste grunn til suksessen i Folkets hus er måten Støre tegner et positivt bilde av det norske samfunn og fletter seg selv og partiet inn i en lang politisk tradisjon for å skape og ta ansvar for dette samfunnet. Han innleder med stor energi og erklærer: «Jeg har aldri vært klarere, aldri kjent på en slik drivkraft.» Vi er klare, sier han, «til å lede landet i en urolig tid!» Ja, han snakket som om han allerede var den som ledet landet: «Vi er i gang, selv i opposisjon.»

Gjennom hele talen følger beskrivelser av Norges kvaliteter og muligheter: Vi skal ikke frykte den foruroligende utvikling i verden for «vi har et sterkt immunforsvar mot splid og urettferdighet.» Vi kan løse de store oppgaver hvis vi «tar vare på det sterke samholdet og de små forskjellene.» Klarer vi det kan vi «i Norge sammen møte fremtiden – ikke med frykt, men med håp!» Norge kan gjøre en stor forskjell i verden, forteller Støre, «vi har vist det før. Tenk på vaksiner til alle verdens barn. Eller vern av regnskog.» Og nå skal vi «lede an i et internasjonalt krafttak for å redde havets helse!»

Støre ga mye av oppskriften på en retorisk og politisk suksess: En tillitverdig leder, en sikker politisk hånd på rattet, og etableringen av et fellesskap vi kan være stolte over. Delegatene var begeistret, men Støres politiske motstandere deler neppe denne begeistringen, så det blir spennende å se hvordan de møter hans statsminister-retorikk.

Dette var andre gang på under én uke at denne betegnelsen ble fremsatt mot en journalist fra Frp-hold; bare noen dager før utkom tidligere arbeidsminister, Robert Eriksson (Frp), med boken “Bare gjør det – trofast rebell for Siv og Erna”, hvor han betegnet VGs journalist Eirik Mosveen som en “hyene, idiot og drittsekk”.

“Grafsende” journalister

Den seneste tids mishagsytringer fra Frp-hold er imidlertid ikke nye av tiden. Snarere tvert imot har man opp igjennom årene sett at Frp ved flere anledninger har hevdet at mediene er ute etter dem. Denne påstanden er særlig blitt fremsatt i forbindelse med politiske skandaler.

Under skandaliseringen av Trond Birkedal i 2011, gikk partileder Siv Jensen og nestleder Per Sandberg hardt ut mot mediene og anklaget dem for å “grafse” og forhåndsdømme Birkedal (tv2.no 24.03.11). Medienes dekning av Frp ble også gjenstand for debatt i august 2011 da Frp-politikerne Aina Stenersen og Brage Baklien i en kronikk i Dagens Næringsliv (17.08.11) tok til ordet for en norsk versjon av Fox News, som kunne bidra til å gi en mer balansert dekning av den politiske høyresiden. I kronikken hevdet de blant annet at norsk presse er venstredreid i politiske spørsmål, og at det føres en valgkamp mot Frp i mediene.

Kritikken ble blant annet basert på den årlige medieundersøkelsen, gjennomført av Respons Analyse på oppdrag fra Nordiske Mediedager, som viste at kun 1 prosent av norske journalister ville stemt på Frp “dersom det var stortingsvalg i morgen”. Fra 2005–2016 har svarprosenten til dette spørsmålet variert fra 1 til 5 prosent. Man kan med andre ord trygt slå fast at norske journalister svært sjelden krysser av for Frp før de legger stemmeseddelen i valgurnen.

Frp har ved gjentatte anledninger hevdet at mediene er ute etter dem. Faksimile nrk.no 22.09.11.

Derimot har Arbeiderpartiet (30–43 %), Sosialistisk Venstreparti (11–32 %), Venstre (6–20 %) og Høyre (10–24 %) vist seg som journalistenes favorittpartier i perioden 2005–2016. Den årlige medieundersøkelsen har dermed vist seg å kaste vann på mølla til forsmådde Frp-politikere som hevder at mediene er venstredreide. Men betyr journalistenes politiske preferanser at mediene er særlig ute etter å ta partiet?

Er mediene ute etter Frp?

På bakgrunn av Frps sporadiske, men like fullt gjentatte, anklager om at “mediene er ute etter dem”, bestemte jeg meg for å undersøke hvorvidt man kan finne en tendens til at Frp-politikere forskjellsbehandles sammenlignet med politikere i Arbeiderpartiet i forbindelse med politiske skandaler. Dette er tema for min masteroppgave (se tekstboks). Jeg valgte å undersøke problemstillingen innenfor kommentarjournalistikken, da den er blant de mest subjektive uttrykk man vil finne i en avis.

Videre fant jeg det mest hensiktsmessig å sammenligne med Arbeiderpartiet fordi det er det eneste partiet innenfor den såkalte “venstreblokken” på den politiske høyre-venstreaksen i Norge som i størrelsesorden er sammenlignbart med Frp. Frp har dessuten til stadighet påpekt medienes kobling til venstresiden, og da i særdeleshet Arbeiderpartiet. Blant annet har Frps tidligere formann, Carl I. Hagen, siden 1980-tallet ved flere anledninger omtalt NRK som “ARK – Arbeiderpartiets rikskringkasting”.

Seks politiske skandaler

Analysen baserer seg på dekningen av seks politiske skandaler.

Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) var barne- og likestillingsminister da hun i 2008 valgte å ikke forlenge barneombud Reidar Hjermanns åremål, men heller ansette juristen Ida Hjort Kraby. Dette førte til spekulasjoner i mediene om hvorvidt det lå politiske årsaker bak avgjørelsen (VG 10.02.08). Da det kom frem opplysninger om at Osmundsen hadde privat omgang med det nye barneombudet, begynte saken å utvikle seg til en skandale. Osmundsen benektet påstandene om et nært kjennskap, men den påfølgende uken kom det stadig ny informasjon i mediene om private sammenkomster. Da det til slutt kom frem at Osmundsen skulle ha løyet til daværende statsminister, Jens Stoltenberg, om detaljer i ansettelsesprosessen, ble hun nødt til å trekke seg fra stillingen (Vg.no 14.02.08).

I 2008 avslørte VG at stortingsrepresentant Saera Khan (Ap) hadde så høye mobilregninger at stortingspresidenten grep inn og krevde at hun måtte betale dem selv. Avsløringen var et ledd i at VG over en periode hadde satt et kritisk søkelys på det de mente var manglende åpenhet fra Stortinget, herunder at Stortinget hemmeligholdt hvilke stortingsrepresentanter som hadde fått varsel om for høye mobilregninger (VG 24.09.08). Khan ville først ikke avsløre beløpet, og hevdet regningene var høye fordi hun hadde ringt kjæresten sin som var spesialsoldat i utlandet. Dette ble dementert av Forsvaret. Til slutt kom det frem at hun hadde ringt spåkoner for flere hundretusen kroner, og saken endte med at Khan ikke tok gjenvalg (Aftenposten.no 10.10.08).

Roger Ingebrigtsen (Ap) var statssekretær og førstekandidat på Troms Aps nominasjonsliste til stortingsvalget da Arbeiderpartiet sentralt i 2012 ble varslet om at Ingebrigtsen på et tidligere tidspunkt hadde hatt et forhold til en 17 år gammel jente i partiet. Denne skandalen skiller seg fra de andre fordi Ingebrigtsen selv gikk ut med avsløringen via sin Facebook-side. Han beklaget og trakk seg fra alle verv (Vg.no 30.11.12). Senere kom det frem at det var Tonje Brenna, som var samboer med Ingebrigtsens motkandidat Martin Henriksen, som hadde varslet (Aftenposten.no 01.12.12). Dekningen av skandalen bar derfor preg av spekulasjoner om hvorvidt avsløringen var en planlagt drittpakke.

Trond Birkedal (Frp) ble i 2011 arrestert og mistenkt for å ha smugfilmet unge gutter på badet sitt. Senere ble siktelsen utvidet til å gjelde seksuell omgang med en mindreårig gutt (Dagbladet 23.03.11). Frp-ledelsen nektet først kjennskap til saken, men senere kom det frem at de hadde kjent til påstandene mot Birkedal uten å varsle verken politiet eller guttens foreldre (Vg.no 24.03.11). Partiets krisehåndtering var dermed et sentralt element i denne skandalen. Birkedal ble senere dømt til syv måneders fengsel for disse forholdene (Vg.no 17.10.12).

VG avslørte i 2006 at stortingsrepresentant og nestleder i Frp, Per Sandberg, ifølge flere stortingsrepresentanter hadde vært synlig alkoholpåvirket på Stortingets talerstol. Sandberg innrømmet selv at han hadde drukket tre akevitt og en øl på en juleavslutning, men benektet at han følte seg full. Sandberg og Siv Jensen hevdet at han var utsatt for en svertekampanje av anonyme stortingskolleger og mediene (Vg.no 14.12.06). I perioden som fulgte ble Sandbergs gamle synder trukket frem på avisenes forsider; skriverier om at han var dømt for råkjøring og for å ha skallet ned en asylsøker på nachspiel (Adressa.no 14.12.06). Skandalen døde ut etter en periode, og Sandberg beholdt sine verv.

I 2012 avslørte TV 2 at stortingsrepresentant Bård Hoksrud (Frp) hadde brutt sexkjøpsloven i forbindelse med en tur til Riga sammen med tre FpU-politikere. TV 2 hadde fått vite på forhånd at Hoksrud kanskje kom til å bryte norsk lov under oppholdet, og fulgte etter med skjult kamera. Hoksrud innrømmet og beklaget saken umiddelbart, og trakk seg fra sine Frp-verv. Politietterforskningen resulterte i en bot på 25.000 kroner, og Hoksrud ble dermed den første nordmannen som ble bøtelagt for sexkjøp i utlandet (Vg.no 25.09.11).

Man skal ikke lyge

Da litteraturen vedrørende politiske skandaler fremholder kommentatorenes moralske fordømmelse som et særskilt kjennetegn for mediedekningen av politiske skandaler, bestemte jeg meg for å benytte nettopp moralske evalueringer av politikernes normbrudd som et mål på eventuell forskjellsbehandling. I analysen av kommentarartiklene identifiserte jeg hvilke verdier som lå til grunn for de moralske evalueringene.

Disse verdiene viste seg hovedsakelig å være allmennmenneskelige leveregler som de fleste vil kunne enes om og relatere til dagliglivet på tvers av kjønn, alder og sosial bakgrunn. Verdier som at man ikke skal lyge, at man skal ta ansvar for egne feil og ikke skylde på andre, og at man ikke skal misbruke andres tillit, ble gjennomgående brukt for å moralisere over politikernes normbrudd. Martin Eide har tidligere skrevet om hvordan populæravisene allmennmenneskeliggjør politikernes normbrudd i dekningen av politiske skandaler:

Populærjournalistikken spiller gjerne en ledende rolle i formidlingen av skandaler, og i allmennmennskeliggjøringen av dem. Et melodramatisk journalistisk repertoar spiller seg i slike saker ut med stor kraft og tydelighet. Her er sterke følelser og rike doser med allmennmenneskelig patos og identifikasjonskraft. Her står helter mot skurker, dyder mot laster, dåder mot udåder (Eide 2001: 23–24).

Moraliseringen over brudd på allmennmenneskelige leveregler er et effektivt virkemiddel når populæraviser personifiserer og dramatiserer politikerskandaler som melodrama og såpeopera. Dette får nemlig — ifølge Esther Pollack — den virkningen at publikum føler seg indignert.

Når det for eksempel moraliseres over at Manuela Ramin-Osmundsen har løyet for og misbrukt Jens Stoltenbergs tillit, er det lett å føle seg indignert på Stoltenbergs vegne. Det er med andre ord den personlige moralen som står i fokus. Det ble også – særlig i skandaliseringen av Osmundsen – moralisert over generelle verdier som knytter seg til menneskelige egenskaper vedrørende fag og arbeidsfelt, som for eksempel at ledere må være seg sitt ansvar bevisst.

Moralisering over verdier av en slik art hadde imidlertid en marginal forekomst, sammenlignet med moraliseringen over politikernes personlige karakter.

Forskjellsbehandling?

Blir så skandaliserte politikere fra Fremskrittspartiet kraftigere moralsk fordømt enn skandaliserte politikere fra Arbeiderpartiet? Svaret på dette er ja, men bildet er likevel ikke entydig.

Manuela Ramin-Osmundsen var den av Ap-politikerne som fikk kraftigst medfart i form av at moraliseringene – som var rettet både mot hennes personlige karakter og hennes kompetanse som politiker – tok form av å være et rent karakterdrap. I kjernen av kritikken sto hennes påståtte “løgner” og “svik” mot daværende statsminister Jens Stoltenberg. Følgende moralske evalueringer er typiske for hvordan kommentatorene i VG og Dagbladet trekker både hennes karakter og kompetanse i tvil:

At hun forsøkte å skjule det nære båndet til Kraby, vil for alltid henge ved henne. Hun vil alltid hefte for at hun er en person som ikke forteller hele sannheten (VG 14.02.08).

Statsråden hadde fått lov til å svømme alene på dypt vann i flere dager, men til slutt var Stoltenberg nødt til å gripe inn og redde henne inn på grunna. Hun fremsto likevel ikke som renvasket (Dagbladet 14.02.08).

Løgn sto også sentralt i kommentatorenes moralisering over Birkedal-saken, og dette til og med før det var avslørt at Frp-ledelsen faktisk hadde løyet om sitt kjennskap til saken:

Jensen [Siv] har selv en historie i en 10 år gammel sak. Den gang løy hun så det rant av henne om hva hun hadde visst om sex-skandalen i Telemark (VG nett 23.03.11).

Her er det interessant at VG moraliserer over løgn ved å vise til skandaliseringen av Terje Søviknes. På denne måten bruker VG partiets historie og tidligere løgner til å legge rammene for en ny skandale, til tross for at det ennå ikke var avslørt at Frp-ledelsen hadde kjennskap til påstandene mot Trond Birkedal da disse moralske evalueringene ble fremmet. Da skapes det et bilde av Siv Jensen som en notorisk løgner, selv om man ikke ennå vet med sikkerhet om hun har løyet i Birkedal-saken.

Da det kom frem at Jensen faktisk hadde løyet, ble det i liten grad moralisert over dette. Da skiftet kommentatorene fokus til moralsk fordømmelse av Frp-ledelsens egoisme, i form av å sette sine egne interesser først. Følgelig ble det også fremholdt brudd på verdioppfatningen om at man skal verne om de svake, da Frp fremmet sine egne interesser på bekostning av de unge guttene som mente seg misbrukt av Trond Birkedal, for eksempel:

Hva gjorde ledelsen i lov- og ordenpartiet? Med Søviknessaken i minne, gikk de grundig inn i saken? Tok de kontakt med politiet? Nei, ikke engang med 15-åringens foreldre. De valgte å tro Birkedal på hans ord, mens 15-åringen ble overlatt til seg selv […] (Dagbladet 26.03.11).

Det handler kun om å beskytte seg selv og partiet. Partiet virker viktigere enn unge mennesker som kan ha opplevd noe vondt eller ekkelt i en Frp-sammenheng (VG 25.03.11).

I tillegg til å fordømme normbruddet blir også Frps egne verdier holdt imot dem. Da Frp har et sterkt sakseierskap til justispolitikk, og således omtales som “lov- og ordenpartiet”, vil det oppfattes som svært klanderverdig at et slikt parti unnlater å varsle om en alvorlig forbrytelse. Man påpeker med andre ord et brudd på liv og lære.

Her kan det også synes som om kommentatorene henviser til maktsyke, i den forstand at man lar målet hellige midlene. Frp blir fremstilt som et parti som setter oppslutning fremfor enkeltmenneskers skjebne. Det indikeres altså at partiet ikke er et folkets parti eller individfremmende parti, som Frp selv hevder å være, men snarere et system som ikke tar hensyn til dem som befinner seg nederst på rangstigen – i dette tilfellet de unge guttene i FpU.

Løgn, løgn og atter løgn

Saera Khan (Ap) ble også tatt i løgn. Til tross for dette rettes moraliseringen i svært liten grad mot Khans person og handlinger. Dette fremstår som underlig ettersom de dyre telefonregningene til spåkoner kan anses som misbruk av fellesskapets midler, hvilket anses som et svært alvorlig normbrudd i velferdsstaten Norge. Dette, sammen med at løgn ifølge skandalelitteraturen anses som et av de mest alvorlige normbruddene, gjør at man kunne forventet en kraftigere moralsk fordømmelse av Khan.

Faksimile av Trønder-Avisas forside (15.02.08) dagen etter at Jens Stoltenberg informerte om Manuela Ramin-Osmundsens avgang. I sin nye bok “Min historie” skriver Stoltenberg følgende om saken: “Det var over. Flere ganger hadde Manuela bedyret at hun hadde fortalt alt. Flere ganger kom det fram nye opplysninger. Jeg slo oppgitt fast at dette var veldig alvorlig, og at hun hadde fått mange muligheter til å fortelle. Hun beklaget og beklaget, men det hjalp ikke”.

Til tross for dette, plasserte særlig Dagbladet skandalen i en kontekst som unnskyldte normbruddet, da hun ble sammenlignet med “bankfolket som sendte verden ut i finanskrisen”. Det var altså ikke så ille det Khan hadde gjort, målt opp mot disse bankfolkenes handlinger.

Heller ikke VG var særlig fordømmende overfor Khan, og plasserte skylden for normbruddet hos Stortingets praksis vedrørende manglende åpenhet om stortingsrepresentantenes mobilregninger. En mulig forklaring kan være at VG i lengre tid før avsløringen hadde satt søkelys på det de mente var manglende åpenhet fra Stortinget, og at det ikke var Khans person VG var ute etter, men systemet som sådan.

En annen forklaring på at kommentatorene fordømmer samme normbrudd – løgn – i ulik grad, ligger naturligvis i sakenes alvorlighetsgrad. Det er ikke vanskelig å enes om at seksuell omgang med en mindreårig er mer alvorlig enn å ansette bekjente, samt å ringe spåkoner på skattebetalernes regning. Som Tor Midtbø har påpekt: “Det er forskjell på å få kjeft og å havne i fengsel”, hvilket Birkedal gjorde i etterkant av avsløringene.

Den ulike graden av moralsk fordømmelse mot de ovenfor nevnte politikernes løgner kan også skyldes at Khan ikke var blant de mest synlige stortingsrepresentantene, og en marginal politisk skikkelse sammenlignet med Trond Birkedal og Manuela Ramin-Osmundsen. Birkedal var derimot ansett som et stjerneskudd og et lederemne for fremtiden. Han var den nye vinen i Frp, og man hadde store forventninger til hans politiske karriere. Videre var Osmundsen Norges første innvandrerstatsråd med utdannelse fra et fransk eliteuniversitet. Det var bred mediedekning rundt hennes innsettelse som statsråd, noe som kan gjøre fallhøyden ekstra stor. En ministerpost har også høyere status enn det å sitte på Stortinget. Det kan forklare at mediene er mer fordømmende når statsråder tabber seg ut enn når stortingsrepresentanter gjør det samme. En slik tolkning vil være i tråd med Midtbøs observasjon om at en skandales omfang vil vokse proporsjonalt med den skandaliserte politikerens status.

I skandaliseringen av Roger Ingebrigtsen (Ap) fant man også de samme tendensene til å fokusere på ytre omstendigheter som man gjorde i skandaliseringen av Saera Khan. Kommentatorene moraliserte hovedsakelig over misbruk av posisjon generelt og som samfunnsproblem, og i mindre grad over Ingebrigtsen som person. Dette kan imidlertid skyldes at denne saken kom i kjølvannet av flere lignende saker, samt at spekulasjonene om hvorvidt dette var en planlagt drittpakke overskygget selve normbruddet.

Man skal ta ansvar for egne feil og ikke skylde på andre

Videre var verdiene om at man skal ta ansvar for egne feil og lære av dem, og at man ikke skal skylde på andre, særlig sentrale i kommentatorenes moralske fordømmelse av Frp-sakene. Disse relaterer seg til partiets krisehåndtering, som gjennomgående blir vurdert til å være dårlig, for eksempel:

Sist gang en Frp-prins falt for eget grep, gjorde partiledelsen vondt verre. Den håndterte saken så fatalt dårlig at partiet lå nede i lengre tid (Dagbladet 23.03.11).

Siv Jensen og hennes parti er igjen hjemsøkt av en sexskandale […] Det er knapt mulig en gang i teorien å håndtere det dårligere og mer uverdig enn hva Siv Jensen gjorde den gang (VG 22.03.11).

De moralske evalueringene er hentet fra Birkedal-saken, og igjen ser man hvordan partiets historie i form av dårlig krisehåndtering i Søviknes-saken blir trukket inn for å legge rammene for en ny skandalisering. I både Birkedal- og Sandberg-saken ble Frps krisehåndtering gjenstand for betydelig moralisering, da partiet i forbindelse med disse sakene gjorde bruk av en såkalt aggressiv retorisk forsvarsstrategi, som innebærer å benekte kjennskap til saken eller skylde på andre, i disse tilfellene – mediene.

Faglitteraturen om politiske skandaler og krisehåndtering fremholder viktigheten av å legge alle kort på bordet, samt å komme med en uforbeholden unnskyldning. Man bør med andre ord legge seg paddeflat! Når Frp til stadighet trosser en etablert sannhet eller norm om hvilken krisestrategi man bør velge i forbindelse med politiske skandaler, kan håndteringen dermed oppfattes som amatørmessig.

Etter Bård Hoksruds tur til Riga ble det imidlertid valgt en annen krisestrategi: Hoksrud kom med en uforbeholden unnskyldning umiddelbart etter avsløringen om sexkjøpet i Riga. Dette kan synes å være årsaken til at denne skandalen ble gjenstand for en mindre grad av fordømmelse enn de andre Frp-skandalene. Det ble understreket at Frp hadde lært seg å håndtere sex-skandaler bedre enn tidligere, men like fullt ble det moralisert over at partiet hadde hatt mye å svare for.

Det er altså en tydelig tendens til at Frps historie, med hensyn til organisatorisk profesjonalitet og seriøsitet, blir brukt for å prege, definere og ramme inn nye skandaler. Dette var spesielt tydelig i skandaliseringen som fulgte Per Sandbergs opptreden på Stortingets talerstol, da man så en latterliggjøring av Frps krisehåndtering:

Til dere som tror dette er dårlig håndtering – dere tar helt feil. Dette er akkurat det “Tobias i tårnet” har forutsett: Masse oppmerksomhet vil nettopp forsterke inntrykket av at det tråkkes på en som ligger nede. Et offer. Snart martyr. Sympatien stiger – og vips en helt! Carl I. Hagen har gjort sine beste valg på denne måten (VG 15.12.06).

Dette understreker også en annen tendens i materialet, nemlig at kommentatorene i større grad spiller på latterliggjøring og stereotypier i forbindelse med Frp-skandaler. Dette ser man til sammenligning ikke i Ap-skandalene.

Det faktum at Frp ved flere anledninger har vært forbundet med politiske skandaler, ble kraftig moralsk fordømt av kommentatorene. Faksimile Dagbladet 23.03.11.

En ond sirkel

Når Frp til stadighet anklager mediene for å være ute etter dem og for å “grafse” i skandaler som rammer partiet, sier de seg også indirekte uenige i medienes prioritering av sakene som viktige og nyhetsverdige. Samtidig betviles sentrale journalistiske verdier, som samfunnsoppdragets vaktbikkjefunksjon i form av å granske makten.

Ved å gjøre dette, kaster de på mange måter bensin på bålet til indignerte journalister som mener at det er deres rett og ansvar å granske makten. Man får dermed en form for ond spiral der kommentatorene vil bli mer fordømmende jo mer Frp utfordrer de journalistiske verdiene. Dermed får Frp forsterket sitt inntrykk av at mediene er ute etter dem, og mediene får i sin tur forsterket sine negative etablerte holdninger om at Frps krisehåndtering er amatørmessig. Videre er det mye som tyder på at antallet Frp-skandaler i seg selv bidrar til en kraftigere moralsk fordømmelse fra kommentatorene.

Det kan synes som om det man fra Frp-hold oppfatter som usaklig og uforholdsmessig sterk fordømmelse sammenlignet med andre partier, eksempelvis Arbeiderpartiet, faktisk kan bunne i en misforståelse. De undersøkte skandalene tyder på at det ikke alltid er Frp-politikernes normbrudd per se som blir kraftig fordømt, men heller det faktum at Frp som parti har hatt mange skandaler, og at disse ved flere anledninger har blitt håndtert ved bruk av aggressive forsvarsstrategier.

I og med at den moralske fordømmelsen av Manuela Ramin-Osmundsen bar preg av å være et rent karakterdrap, er det ingen holdepunkter for å antyde at kommentatorene som utgangspunkt vil være mildere i sin fordømmelse mot Ap-politikere enn Frp-politikere. Derimot ser man at krisehåndtering, sakens alvorlighetsgrad, sammen med hvorvidt politikeren eller partiet har vært forbundet med en skandale tidligere, har særlig stor betydning for graden av moralsk fordømmelse.

Ensomme ulver versus ukultur

Mens det moraliseres særs lite over Arbeiderpartiet og dets ledelse i Ap-skandaler, blir altså Fremskrittspartiet og dets ledelse gjennomgående fordømt etter deres partihistorikk og krisehåndtering. Dette er den mest fremtredende distinksjonen jeg fant i materialet vedrørende mulig forskjellsbehandling, sammen med at kommentatorene har en større tilbøyelighet til å spille på stereotypier og latterliggjøring av Frp.

Det kan synes som om kommentatorene moraliserer over Ap-politikere som “ensomme ulver” – som unntak som bekrefter en regel – snarere enn at man står overfor et partiproblem.

Motsatt er det for Frp, hvor man stadig trekker inn partihistorikken og partiet for øvrig, slik at det moraliseres over en ukultur som gjelder for partiet som sådan.

Kilder

Andersen, Ingunn og Mads A. Andersen (2008): Samtalen som forandret alt. Vg.no 14.02.08.

Barstad, Stine, Gunnar Magnus og Geir Salvesen (2008): - Khan ble ikke bedt om å trekke seg. Aftenposten.no 10.10.08.

Bongard, Therese (2008): Barneombudet og statsråden i samme nettverk. VG 10.02.08

Eide, Martin (red.) (2001): “Journalistisk makt. Et oppslag”, Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati. Gyldendal, Oslo.

Eikesdal, Barbro (2011): Frp raste mot media. Tv2.no 24.03.11.

Flågen, Kari Tone, Bjørnar Tommelstad, Lars M. Glomnes og Gunn Kari Hegvik (2011): Forsvarer: — Birkedal diskuterte overgrepsanklager med Frp-ledelsen. Vg.no 24.03.11.

Grøttum, Eva-Therese, Sigrid Helene Svendsen og Lars Joakim Skarvøy (2012): Trond Birkedal dømt til sju måneders fengsel. Vg.no 17.10.12.

Jacobsen, Frithjof (2011): “Gjorde ikke nok”, i VG 25.03.11.

Johansen, Anders Holth (2011): Jeg hadde oralsex med Birkedal da jeg var 15 år. Dagbladet 23.03.11.

Johansen, Marianne (2008): Saera Khan (Ap) hadde skyhøye mobilregninger – Må betale selv. VG 24.09.08

Kippernes, Geir Arne, Vidar Enerstvedt, Anne Stine Sæther, Tommy Brakstad, Herman Prein Moestue, Audun Solberg, Alf Bjarne Johnsen, Øyvind Engan og Mathias Jørgensen (2012): Roger Ingebrigtsen innrømmer seksuelt forhold til 17-åring. Vg.no 30.11.12.

Midtbø, Mia Kristin (2006): Sandbergs tidligere tabber. Adressa.no 14.12.06.

Midtbø, Tor (2007): Skandaler i norsk politikk. Universitetsforlaget, Oslo.

Moe, Ingeborg og Geir Salvesen (2012): Tonje Brenna meldte fra om Ingebrigtsen-saken. Aftenposten.no 01.12.12.

Moen, Elisabeth Skarsbø (2006): “Mobb Sandberg”, i VG 15.12.06.

Moen, Elisabeth Skarsbø (2008): “Manuelas siste sjanse”, i VG 14.02.08.

Moen, Elisabeth Skarsbø (2011): “Sex, løgn og videotape”, i VG 23.03.11.

Mosveen, Eirik (2011): “Ha det på badet”, i VG 22.03.11.

Nordiske Mediedager (2016): Medievaner og holdninger. Undersøkelse blant journalister 4.–29. februar 2016.

NTB (2011): Siv Jensen: Hoksrud-saken først og fremst en privatsak. Vg.no 25.09.11.

Pollack, Ester (2001): En studie i medier och brott. Institutionen för journalistik, medier och kommunikation, Stockholms Universitet.

Pollack, Ester (2008): “Medier och brott”, i Pär Anders Granhag og Sven Å. Christiansson (red). Handbok i Rättspsykologi. Liber, Stockholm.

Ryste, Camilla (2006): Per Sandberg sykmeldt. Vg.no 14.12.06.

Simonsen, Marie (2008): “Manuelas troverdighet”, i Dagbladet 14.02.08.

Simonsen, Marie (2011): “Tid for skadekontroll”, i Dagbladet 23.03.11.

Simonsen, Marie (2011): “Råtne epler”, i Dagbladet 26.03.11.

Stenersen, Aina og Brage Baklien (2011): Norge trenger Fox news. Dagens Næringsliv 17.08.11.

Stoltenberg, Jens (2016) Min historie. Gyldendal Norsk Forlag.

Denne tiden, hvor intuisjon og magefølelse dikterer politikeres strategi er over, hevder Tarjei Skirbekk. Han har skrevet boken “Hvordan vinne valg” basert på sine erfaringer med strategisk politisk kommunikasjon over mange år for Arbeiderpartiet.

Hør hans tanker om dette i den nye episoden av Mediesamfunn under:

(Foto: Arne Hofset, Bergens Tidende).

I disse dager er det mange sinn i kok på grunn av det planlagte fjorddeponiet i Førdefjorden. Men for fem år siden var det en annen lokal miljøsak som satte nasjonal dagsorden. I den siste episoden av Mediesamfunn kan du høre om Hardanger-saken via Erik Knudsen, som arbeidet for Bevar Hardanger, og Trygve Svensson — som møtte saken i andre enden da han arbeidet for Arbeiderpartiet.

Lytt til hele episoden under:

Slik lyder ingressen på VG Helg-portrettet “Folkets mann”, som dette bildet er hentet fra.

Scenen i bildet er full av arbeiderkultur. Jernbaneverkets fane, pokaler og vimpler fra bedriftsidrettsturneringer, kraftige karer i arbeiderstøy, lunsjprat og hygge. Og utenfor hele settingen sitter Støre, lederen i Arbeiderpartiet.

Alene, i dress, med et “reservert”-skilt på bordet.

VG Helgs artikkel: Folkets mann.

Du kan høre om dette i episoden under

Medie­sam­funn er en podkast­se­rie om medie­vi­ten­skap og retorikk.

Dette er spesielt interessant av to grunner: Argumentasjonen Johansen benytter og det faktum at det er en fremstående representant for Arbeiderpartiet som ytrer det. Ap har vært mot politisk TV-reklame helt siden diskusjonen blusset opp i moderne tid da Akademikernes Fellesforbund kjøpte opp all reklametid på den nystartede kanalen TV 2. Hovedargumentet gjennom disse 20 årene har vekslet mellom det såkalte økonomiargumentet (politisk reklame er så dyrt at det kun vil gagne de største partiene) og maktargumentet (politisk reklamefilm er spesielt mektig og manipulativt). Det klart viktigste for Ap har allikevel vært økonomiargumentet.

• Les mer om argumentene her: Argumenter for og mot politisk reklame på fjernsyn, og funn fra faktiske filmer

I intervjuet med Dagens Næringsliv, er det derimot argumentet om fordelene ved politisk direktekommunikasjon, eller politisk kommunikasjon uten journalister som kritisk filter og portvokter, som blir fremført:

«–Hvis mediene selv ikke graver i saker, eller vi politikere ikke greier å nå gjennom lydmuren, og du ikke får redaksjonell plass, må du kanskje få betalingsplass (…)»

Argumentet er ikke nytt, og har jevnlig blitt brukt i debatten, men har vanligvis blitt fremført av representanter fra borgerlig side av politikken. Det sentrale i argumentet er politikernes egne behov for å få fremstilt sin side av saken i et medielandskap hvor negative oppslag er mer salgbare og mer oppsiktsvekkende, og journalister og redaksjoner ofte ønsker seg en viss dramaturgi og konflikt. Hvis en i tillegg spleiser dette med det journalistiske idealet om å være kritisk til makta, får en en situasjon hvor det ikke alltid er like lett for politikere å kommunisere.

Anundsens politiske reklamefilm

For tiden er det ingen som illustrerer dette behovet og disse vanskelighetene bedre enn justisminister Anders Anundsen. Mandag slapp han en litt over 30 minutter lang film via Regjeringen.no – «Trygghet i hverdagen», hvor Anundsen har en programlederrolle – og forteller om ulike tiltak han og regjeringen har gjort for å gjøre landet tryggere. Underveis i filmen intervjuer Anundsen også en rekke personer – politimester i Oslo politidistrikt, sjefen ved politiets utlendingsenhet og leder i Beredskapstroppen, for å nevne noen.

Justisminister Anders Anundsen og et politihelikopter (Foto: skjermbilde fra “Trygghet i hverdagen”).

At politikere benytter seg av filmmediet for å kommunisere, og spesifikt lager politisk reklamefilm som skal vises på nett, er langt fra noe nytt. Tonen, argumentene og innholdet i filmen vekker imidlertid oppsikt. Spesielt provoserer introduksjonen, hvor Anundsen tar for seg deler av den norske journaliststanden:

“En av de tingene som er mest frustrerende som politiker er at media ofte er opptatt av å finne de negative vinklingene på sakene (…) Derfor har vi laget en egen film (…) Vi skal snakke om det på vår måte, ikke med de vinklingene som NRK, Aftenposten, VG og Dagbladet ønsker å kjøre (…)”

Anundsen selv forteller til NRK at dette utsagnets funksjon er å presisere at dette nettopp ikke er journalistikk, men en informasjonsvideo. Det virker som om norsk presse ikke tolker Anundsen på den måten, og kjører oppslag med overskrifter som “– Dette er propaganda”, “– Anundsen beklager at vi har en kritisk presse” og “Ville trolig vært forbudt politisk reklame om den var vist på TV”. Videoen omtales av både NRK, VG og TV 2 nesten konsekvent som en “skrytevideo”.

At pressen reagerer slik er ikke spesielt overraskende, og er noe Anundsen må ha forutsett. Han har nemlig en lang historie med et anstrengt forhold til mediene bak seg. Fra brenningen av Tønsbergs Blad til presseblokaden i forbindelse med asylbarnsaken, er dette nye utspillet et av flere i en lengre rekke med samme tendens: Å enten skylde på, eller kjefte på mediene som svar på kritikk fra nevnte medier. Med dette siste utspillet er det grunn til å spørre seg selv om Anundsen aktivt dyrker sitt fiendeforhold til pressen, noe som kanskje gir gjenklang hos folk han allerede nyter støtte fra, og folk som er lei av medienes evige jag etter feil og negative oppslag.

Sånn sett trenger ikke dette være et veldig utaktisk grep av Anundsen, negative oppslag til tross. Inne i filmen finnes det nemlig også en rekke gode argumenter for at han gjør en god jobb. I tillegg bretter filmen ut en rekke ulike tiltak som er blitt iverksatt. Dette er argumenter som regjeringens og Fremskrittspartiets støttespillere nok vil like, og kanskje benytte videre i sine hverdagsdiskusjoner. For ikke å snakke om Fremskrittspartiets medlemmer i landets lokallag. Dette er argumenter de kan benytte fremover i valgkampen. Det handler om hvem Anundsen ønsker å nå, og hvem han ønsker å overbevise. I dette tilfellet er det nok FrP-velgere og Frp-medlemmer statsråden ønsker å kommunisere med.

Problematisk kritikk?

Både Johansens utspill til DN og Anundsens opptreden i reklamefilmen vil nok bli grundig diskutert i uken som kommer. I den forbindelse er det interessant å merke seg at en også i pressen trekker linjen mellom internett-filmen og politisk reklame på TV. Til tross for at politisk reklamefilm fortsatt er forbudt på TV, er det fortsatt mulig å hevde at det ikke bør være et problem i seg selv at politikere benytter seg av film (på nett eller på kino, hvor det er lovlig), eller velger å ta ordet selv i visse sammenhenger. At politikere gjør dette (for eksempel gjennom en pressekonferanse eller en pressemelding), er hverken nytt eller spesielt suspekt.

Det er ingen tvil om at Anders Anundsen har laget seg en politisk reklamefilm. Det er ikke det viktige spørsmålet. Det viktige spørsmålet er hvorvidt argumentene som fremføres, selve fremstillingen i filmen, eller bruken av embedsverket er kritikkverdig.