I sin doktoravhandling fra 2012 gjør Arthur D. Santana en undersøkelse av sammenhengen mellom anonymitet og «civility» i nettdebatter om innvandring i et utvalg amerikanske aviser. Santana trekker et tilfeldig utvalg av 900 kommentarer fra disse avisene og koder dem for «uncivility». Han finner en klar sammenheng: i anonyme innlegg er graden av «uncivility» klart høyere:

Among the sample of 900 comments, anonymous commenters were significantly more likely to register their opinion with an uncivil comment than non-anonymous commenters (…). Of the 369 uncivil comments between both groups on the topic of immigration, anonymous commenters wrote 65% of the uncivil comments while non-civil commenters did so in 35% of the comments. (side 72)

Begrepet om «uncivility» overlapper med, men er ikke helt identisk med Næss sitt begrep om saklighet, som vi har diskutert i tidligere innlegg. Likevel peker resultatet i samme retning som det som er vår arbeidshypotese, nemlig at anonymitet gir mer usaklighet. For å prøve denne hypotesen i norsk sammenheng, og dermed skjønne bedre hvilken rolle anonymitet spiller for sakligheten i nettdebattene, forsøkte vi å måle usaklighetsnivået i tre aviser med ulike regler for identifisering. Perioden vi undersøkte var høsten 2011. VG (vg.no) krever innlogging med Facebook-profilen for å kommentere på artikler i nettutgaven, og identifisering med navn på innlegget. Dette var kombinert med moderering av debattene i etterkant (post-moderering). Bergens Tidende (bt.no) tillot på den tiden anonyme innlegg, men gjorde post-moderering av debattene ved hjelp av firmaet «Interaktiv Säkerhet». Dagbladet (dagbladet.no) tillot også anonyme innlegg, og post-modererte debattene selv. I en periode etter 22. juli gjennomførte noen av avisene i tillegg forhåndsmoderering av debatter om en del sensitive tema, blant annet om innvandring og saker om 22. juli. Alle avisene har og hadde tydelige regler for atferd som forventes av deltakerne i debatter under artiklene.

Materialet vårt er en samling av nettutgavene av de tre avisene, lastet ned klokken 12 hver dag i hele perioden (høsten 2011). Det første vi gjorde var å finne frem til de sakene som var åpnet for debatt, blant de 10 øverste sakene på forsidene i avisene. VG.no åpnet flest saker for debatt i perioden. Bildet så slik ut:

Figur 1. Antall saker åpnet for debatt i august-desember 2011. Utvalg: Ti øverste saker på for­si­den kl. 12 hver dag.

Det neste skrittet var å klassifisere sakene som var åpnet for debatt. Her brukte vi et skjema for klassifisering som er mer eller mindre standard i norsk medieforskning:

1. Økonomi, 2. Krim, 3. Sosiale spørsmål, forbruker, 4. Politikk, 5. Ulykker, 6. Kultur og underholdning, 7. Sport, 8. Vær, 9. Teknologi og vitenskap. I tillegg laget vi en gruppe for saker om 22. juli.

Denne klassifiseringen ga en slik fordeling av sakstyper som var åpnet for debatt, i prosent:

Figur 2. Saker åpnet for debatt august-desember 2011. Fordeling på stofftyper.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Saklighetsnivået i saker om politikk er spesielt viktig for klimaet i det offentlige ordskiftet, så i den videre analysen fokuserte vi på debattene om politiske saker – i tillegg til debattene om sakene om 22. juli.

Slik var fordelingen av saker om politikk som var åpnet for debatt, i de tre avisene høsten 2011:

Figur 3. Saker om politikk åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Vi ser at Dagbladet åpner vesentlig færre saker for debatt om politikk enn i august 2011, enn det VG gjør. Det samme mønsteret er enda tydeligere for saker om 22. juli, hvor Dagbladet er veldig forsiktig med å åpne saker om 22. juli for debatt:

Figur 4. Saker om 22. juli åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

I intervju med medieforskerne Karoline Ihlebæk, Anders Sundnes Løvlie og Henry Mainsah (Norsk Medietidsskrift, no. 3, 2013) forklarer representanter for Dagbladet at de var bekymret for hva som ville skje dersom de åpnet 22. juli-saker for debatt, fordi de var usikre på hvordan debattantene til sakene deres ville oppføre seg. Den samme usikkerheten har åpenbart ikke gjort seg gjeldende i VG og bt. Grafen viser også at i desember var det ingen saker om 22. juli som var åpnet for debatt, hverken i Dagbladet eller bt.

Neste skritt i analysen var å kode debattene om politikk i de tre avisene, med utgangspunkt i Næss sin karakterisering av usaklighet. Vi kodet de inntil 50 første innlegg i alle debattene i november 2011, pluss de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. Vi var to kodere, som til dels kodet overlappende for å sikre konsistens i kodingen. Vi la vekt på en strikt bruk av kriteriene til Næss, og vi tok høyde for at tonen i nettdebatten ofte er uformell, og der litt røffe formuleringer er en del av sjangeren. Vi krevde derfor ikke en utviklet argumentasjon eller endog hele setninger. I praksis klassifiserte vi som usaklige hovedsakelig klare tilfeller av personangrep, innlegg som var helt irrelevante for artikkelens tema, eller avsporet debatten. Det er åpenbart et problem å operasjonalisere kriteriene til Næss, men siden vårt mål er å sammenlikne usaklighetsnivåer, er strikt og konsistent anvendelse av kriteriene det avgjørende.

For sammenlikningen brukte vi en enkel score for usaklighet, som er forholdet mellom antallet usaklige artikler delt på det totale antallet kodete artikler (det vil si inntil 50). Resultatet av denne analysen er representert i figuren nedenfor, hvor vi ser at Dagbladet har dobbelt så høyt usaklighetsnivå som VG:

Figur 5. Andel usaklige (rød søyle) og saklige innlegg i debatter i de tre avisene.
Utvalg: Debatter under forsidesaker om politikk og 22. juli i november 2011, og de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. 50 første kommentarer i hver debatt.

Resultatet er i tråd med hypotesen om at anonymitet gir mer usaklighet, slik vi så Santanas undersøkelse også tyder på. Men betyr dette at vi definitivt kan trekke den slutningen at debattene i Dagbladet har større innslag av usaklighet fordi debattantene får lov å være anonyme? Nei, det er ikke mulig å konkludere så klart om dette. Det som taler mot en slik konklusjon er at vi bare har data fra en kort periode, og at det kan være andre forhold som spiller inn. I en kommentar til undersøkelsen pekte kulturredaktør Geir Ramnefjell på at Dagbladet i den perioden vi har undersøkt, tok avisens journalister selv hånd om modereringen, og at Dagbladet derfor ikke hadde kapasitet til å følge opp debattene så tett som de burde. (Nå bruker også Dagbladet firmaet Interaktiv Säkerhet). En grunn til å tro at dette ikke er hele forklaringen, er at våre stikkprøver tydet på at innlegg som står som fjernet av moderator var minst like høyt i Dagbladet som i VG. Det kan tyde på at det må ha vært fler problematiske innlegg i Dagbladet, selv om vi ikke vet hva som er fjernet. Det er også slik at vi har kodet for usaklighet, som omfatter mer enn det som ville bli klassifisert som upassende av moderatorene.

Vi ser imidlertid også at bt har samme lave usaklighetsnivå som VG, selv om de tillater anonyme innlegg. Det kan være en grunn til å tenke at anonymitet ikke er så viktig for usaklighet likevel. Men det kan også bety at det er andre forhold enn anonymitet som reduserer usaklighet. Blant annet er det slik at sakene som åpnes for debatt er lite kontroversielle, og debattene har ofte veldig få bidrag. Det er sannsynlig at lengre debatter gir relativt fler usaklige innlegg, men vår score tar ikke hensyn til det. Vi ser også at en god del debattanter i bt opptrer med fullt navn, selv om avisen tillater anonymitet. Det lave nivået på usaklighet kan også være en tilfeldighet i et lite utvalg.

På den andre siden er det andre forhold som taler for at forklaringen på forskjellen i usaklighetsnivå mellom VG og Dagbladet skyldes forskjellene i regler for anonyme innlegg. Det viste seg blant annet at det var en del innlegg om økonomi i VG som hadde mye høyere usaklighetsscore enn de fleste andre VG-debatter. Men da vi undersøkte disse sakene nærmere, viste det seg at de kom fra E24, som VG henter en del av sitt økonomistoff fra. Og E24 tillater anonyme innlegg.

En viktig, generell grunn til å tro at identifisering gir mindre usaklighet, og at anonymitet gir mer, er at debatter som krever identifisering har lavere deltakelse. Det gjennomsnittlige antall innlegg i debatter i Dagbladet er vesentlig større enn i VG, selv om trafikken på VG.no er mye større. Det samme viste seg i nettutgaven av Aftenposten, da de gikk over til å kreve identifisering av debattanter av sine artikler. Den viktigste grunnen til dette må være den sosiale belastningen det er å stå offentlig frem med fullt navn. I debatten som fulgte artikkelen der debattredaktøren annonserte at det ikke lenger ville være mulig å debattere anonymt i Aftenposten, som hadde over 3000 innlegg, var argumentet til flertallet av bidragsyterne at de ikke lenger ville delta i debatter i Aftenposten av frykt for de sosiale konsekvensene. De er med andre ord bekymret for hvordan andre skal reagere på det de sier, og at de ønsker å få debattere uten å behøve å ta hensyn til andres perspektiv på det de sier. Men hvis vi ser på Næss sine kriterier for usaklighet, så er det nettopp regler som skal stimulere debattantene til å ta hensyn til perspektivet til motparten og tilhørerne i debatten. Det er derfor ikke overraskende at en debattform som tillater folk å debattere uten å ta hensyn til den andres perspektiv, også blir mer usaklige i Næss sin forstand.

Debattkvaliteten viktigst

Hvis det er riktig, slik mye tyder på, at krav om identifisering øker saklighetsnivået, er det et sterkt argument for å innføre det i nettavisene. Saklighet innebærer å ta på alvor de andres ståsted, og er en forutsetning for at kommentarene skal være av interesse for andre enn den enkelte debattant. Avisenes ansvar for å legge til rette for en opplyst samfunnsdebatt med bred deltakelse veier tyngre enn den abstrakte “rett” til anonymitet. Når det i enkelte tilfeller er behov for anonymitet, når folk med viktige historier er spesielt sårbare, kan det ivaretas gjennom avtaler med avisenes debattredaksjoner i det konkrete tilfelle.

Det er derfor bra at fler og fler aviser dropper muligheten for anonyme kommentarer. Sist ute var Schibsted-avisene Bergens Tidende og Aftenposten. I den nevnte artikkelen der Aftenpostens debattredaktør begrunner innstrammingen bringer han en ny type argument på banen. Han henviser til forskning som indikerer at argumenter som fremsettes anonymt har mindre påvirkning på tilhørerne enn argumenter fra folk som viser hvem de er. Argumentet synes å være at kravet om identifisering nok tar bort den friheten som måtte ligge i anonymiteten, men samtidig gir det større mulighet til å få gehør hos de som leser kommentarene. Denne måten å se det på er en dreining bort fra å se dette som et spørsmål om den enkeltes rettigheter, og over mot å spørre hva som gir den beste debatten sett med lesernes øyne.

Dagbladet er den eneste av de store nettavisene som ennå tillater anonyme innlegg. Men også der er man opptatt av å heve debattkvaliteten. En gruppe erfarne journalister skal bruke tid som aktive debattledere på nettet, og man tror det skal heve kvaliteten på debatten i kommentarfeltene. Dette er et tiltak i samme ånd som kravet om identifisering, fordi det essensielt er en måte å få debattantene til å ta mer hensyn til hvordan argumentene oppfattes av lesere og mot-debattanter, og dermed øke kvaliteten på meningsutvekslingene.

Gjennom rekker av presiseringer kunne man nå frem til bedre og bedre kunnskap om både din egen og din motstanders resonnementer. Under lå et etisk imperativ som ikke er blitt mindre aktuelt med årene: Respekt for motstanderen som likeverdig partner i en felles erkjennelsessøken, ikke en hump på den solbelyste vei til Sannhet.

Hagtvet mente følgelig at omleggingen av pensum og kvalitetsreformen var en skandale, han har skrevet begeistret om Næss bok: “Du verden så løftende det var å skrelle av språkets mangetydighet og se dets uendelige fallgruver!” Nå vil nok mange med utgangspunkt i retorikken stille spørsmål ved hvor enkelt det er å “skrelle av språkets mangetydighet.” Man kan også stille spørsmål ved selve utgangpunktet for analysen – å lage allmenngyldige regler som vil gjelde i enhver situasjon. Som Georg Johannesen visstnok sa på seminar ved filosofisk institutt i Oslo: “Her må dere innføre tid og rom.” Altså: situasjonsbevissthet, og respekt for det unike i hver enkelt sak. Det er for eksempel utgangpunkt for samtalene i Konfliktrådene, hvor man ikke hamrer saklighetslære inn i mennesker som møter til megling, men lar dem bruke sitt eget språk for å komme frem til løsninger på vanskelige saker.

Nå er ikke tema her pensum til ex.phil og ex.fac ved norske universiteter. Men boken til Helge Svare, «Til saken – etikk og retorikk i den offentlige debatten» handler om samme tema Næss i sin tid dannet en slags standard for i Norge: Hvordan skal vi debattere? Kan vi i det hele tatt snakke om regler for god offentlig samtale? Boken har fått ufortjent lite omtale, til tross for at den går inn i et problem eldre enn 50-tallet, ja vi kan si like gammelt som sivilisasjonen – og høyaktuelt for oss i Norge etter terroren 22.07.11. Tittelen og omslaget er litt kjedelig. Men målet mellom permene er ambisiøst: å behandle de vanskeligste offentlighetsspørsmålene i et språk alle som ramler innom en Facebook-debatt kan forstå. Og det er her boken kanskje har sin største force. Utgangspunktet for Svare er samtalen i det moderne informasjonssamfunnet. Han bruker nettdebatter, aviskronikker, kommentarfelt, osv. som sitt analyseobjekt. Herfra går han gjennom de fleste tegn på saklighet og usaklighet i en meningsutveksling. Dette er kjent stoff fra retorikken. Ad Hominem-argumenter, kildekritikk, hersketeknikk, stråmenn og offerretorikk blir alle illustrert. Som god humanist fører han oss også til ordenes opprinnelige betydning. Toleranse som begrep oppstod som en reaksjon på de blodige religionskrigene i Europa på 1600-tallet, og «hadde da en betydning som ligger nærmere det norske ordet ‘å tåle’. Ideen var at man skulle tåle å omgås andre mennesker med en annen tro, og ikke forfølge dem med våpen i hånd.» Det å tolerere betyr ikke at man må like. Svare forklarer også opphavet til ordet «respekt», som kommer fra latin, re spectere, og betyr «å se tilbake på». Det handler om at man kan se hverandre i øynene. I det strengt hier­arkiske Romerriket krevde det samme sosiale status. Respekt betyr således ikke å godta alt: «Tvert imot kunne man si at åpenhet om uenighet inngår som en nødvendig dimensjon av respekt. Å ikke si ifra er respektløst.»

Svare viser hvordan aktører på begge sider i krevende debatter forsøker å tvinge oss inn i en falsk enten-eller-dikotomi. Er du mot å trykke satire av profeten Mohammed? Ja, da er du mot ytringsfrihet. Er du for å trykke satire av Mohammed? Ja, da er du mot muslimer. Og vi kan spørre oss: Hvorfor er vi havnet i den situasjonen, at man føler seg nærmest kjedelig — når man sier at dette er ekte dilemmaer, og vi må lære oss å leve med dem? I Skandinavia i dag er konflikten om verdier ofte vanskeligere enn konflikten mellom arbeid og kapital. Men i begge tilfeller finnes de beste løsningene i møte mellom ekte mennesker i ekte forhandlinger. Tankene mine går til Anders Johansen og Jens Kjeldsens bok om norsk politisk retorikk, «Virksomme ord». Et poeng der, er at den norske offentligheten, og faktisk den norske identiteten, har kommet styrket ut av definerende konflikter som EU-striden, målstriden, arbeiderbevegelsens kamp for politisk makt og kvinnefrigjøringen. «Den politiske talens historie er fremfor alt en historie om strid, til dels voldsom, uforsonlig», skriver de, men videre: «Når alt kom til alt var det konfrontasjonen som brakte forsoning.» Jeg innbiller meg at man kan bruke en lignende innfallsvinkel til de store stridstemaene også i Sverige og Danmark.

Om «Til saken» skal kritiseres for noe, så er det at den burde brukt mer plass på verdien av uenighet. Svare skriver kort om statsviter Chantal Mouffe og agonismen, men her foregår det flere interessante faglige diskusjoner. Mouffe beskriver agonismens debatt mellom ulike standpunkt slik:

In that case we are faced not with the friend-enemy-relation, but a relation of what I call adversaries. The major difference between enemies and adversaries is that adversaries are, so to speak, ‘friendly enemies’ in the sense that they have got something in common: they share a symbolic space.

Mouffe formulerer et syn på konflikt og offentlig debatt med berøringspunkter med det Robert Ivie argumenterer for i artikkelen “Den onde fienden vs. Den agonstiske andre.” – da i spørsmål knyttet til krigsretorikk. Ivie legger også vekt på et felles symbolsk rom. Han taler for et høyt konfliktnivå i samfunnet, men insisterer på viktigheten av grunnleggende respekt. Ondskap kan ikke være et argument om Den Andre, som han skriver: “Å hevde at en motstander tar feil, snarere enn å hevde at han er ond, er en nødvendighet dersom man vil oppnå og etterleve et demokratisk perspektiv.” En kjerne i spørsmålet om retorikk og konfliktløsning er og blir hvordan vi snakker med dem vi er uenig med, hvilke konsept vi har for dem, og hvilke fellesskap vi deler.

Christian Kock har som kjent skrevet flere artikler hvor han går i rette med en overforenklet habermasiansk innstilling til den offentlige debatten, hvor alle debatter via «det bedre argumentets særegne tvangløse tvang» skal bevege seg mot konsensus. Det ser altså ut til å foregå en rekke viktige diskusjoner i møtet mellom det vi kan kalle en habermasiansk offentlighetsteori og Mouffes agonisme. Bl.a. har Hallvard Moe, Jakob Svensson og Kari Karppinen tatt til orde for det de kaller en “teoretisk eklektisisme” hvor de viser i konkrete analyser av henholdsvis Public Broadcasting-debatter og svensk lokalpolitikk, hvordan man kan trekke på begge teorier. Et annet eksempel er MA-oppgaven «Om retorikeren» (2012) av Sine H. Bjordal ved Universitetet i Oslo, som utforsker retorikkens rolle i et habermasiansk system.

Hvis vi skal lete etter en kjerne i debatten om debatten, er det kanskje det enkle spørsmålet «Kan ord skade?» Her skriver Svare om en NRK-reportasje hvor Frp-representant Christian Tybring-Gjedde sto frem med sykemelding etter trusler og hets. Trusler er, som Svare påpeker, uakseptabelt, og burde straffeforfølges. Men reportasjen legger vekt på at det var en kronikk som utløste sykemeldingen – for det var den samme Tybring-Gjedde som høsten 2012 sa det var «forkastelig» at Oslos ordfører Fabian Stang deltok i en markering mot YouTube-filmen «The innocence of Muslims» fordi det «Uansett vil være en legitimering av demonstrasjonen og muslimers rett til krenkethet og raseri». Om dette skriver Svare: «Hvis ordene oppleves å ha en slik destruktiv kraft her, burde ikke da Frp-politikeren (i dette tilfellet) selv være mer forsiktig med hvilke ord han bruker i den politiske retorikken?» Som kuriosa kan det nevnes at både Dagbladets måte å redigere kronikken og NRKs reportasje fikk PFU-kritikk.

Konflikt er nødvendig for fremdrift. Men det symbolske rommet konfliktene foregår innenfor, er ikke uten grenser. Hva hvis for eksempel Aftenposten, eller en annen avis, trykker en kronikk av Anders Behring Breivik? Kan det bidra til et bedre samfunn? Hvis man er mot det, er man dermed mot ytringsfrihet? Er jeg mot ytringsfrihet fordi jeg mener det er galt av avisene å trykke kronikker av bloggeren “Fjordman” – terroristens største inspirasjonskilde? Eller bruker jeg simpelthen min ytringsfrihet til å si i fra om det? Flere i Norge velger den lette løsningen og sier de ikke vil ha noen “debatt om debatten” – men debatten om ytringsfrihet, ytringsansvar, eller ytringsanstendighet som Kjell Lars Berge har kalt det, blir stadig mer aktuell — ikke mindre. Den er som Håvard Nyhus skriver kommet for å bli. Det er en naturlig konsekvens av en stadig mer globalisert og umiddelbar offentlighet.

Svares bok er et viktig innlegg i denne debatten. Best liker jeg kanskje hans eksempelbruk. Han tar utgangspunkt i Mills klassiske ytringsfrihetsargumentasjon i On Liberty, og viser til hvor sterkt argumentet om menneskenes feilbarhet fremdeles står seg. Altså, vi trenger ytringsfrihet, for det er den beste måten å korrigere feil og mangler i et samfunn. Men det betyr naturligvis ikke at ytringsfrihet trumfer alle andre verdier. Vi inngår, som alltid, i forhandlinger med våre omgivelser. Svare sammenligner det med en far som tar med seg sin åtte år gamle sønn på fjelltur i tynne joggesko og med dårlig proviant. Hvis samfunnet ender opp med å måtte redde de to ned fra fjellet, vil faren motta berettiget kritikk for ikke å ha fulgt fjellvettreglene. Da vil det bli sett på som et lite adekvat svar å komme med: “Du vil ta fra meg friheten til å gå hvor jeg vil.” I ytringsfrihetsdebatten blir dette argumentet merkelig – og usaklig nok – ofte brukt. Men Svares bok er med på å belyse at dette ikke først og fremst er en juridisk debatt, men en etisk og retorisk. Mitt håp er at vi får flere slike bøker om debatten om debatten i årene som kommer.

Debatten knytter seg til et innlegg i Aftenposten 11. januar i år, av Arild Pedersen, som er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. I innlegget ”En saklig nettdebatt” gir han en forkortet variant av Næss sine regler. Både Pedersens presentasjon av reglene og debatten som følger, bidrar til å klargjøre relevansen av reglene for nettdebatter.

Passer reglene til å evaluere nettdebatt?

Pedersen starter med å peke på at en forutsetning for at reglene overhodet skal være relevante for å vurdere en debatt, er at poenget med debatten – dens funksjon — er å avklare hva som er riktig og galt, eller sant og usant i et spørsmål. Reglene er ikke relevante for å vurdere alle slags sjangre for å påvirke andre, for eksempel forkynning, reklame eller propagandering. «Men de fleste (nett)debatter har som funksjon å avklare hva som er rett og galt, eller sant og usant, og da bruker fornuftige mennesker argumenter», fremhever Pedersen. I forhold til debatter i nettavisene er det viktig å presisere at det ikke er bare er snakk om hva som er riktig og galt i det som står i den artikkelen som starter debatten. Antakelsen er at formålet er å få belyst hva som er riktig og galt i selve saken, og gjerne andre sider av saken enn de avisene nevner. Denne antakelsen er en viktig forutsetning for at det gir mening å bruke reglene for saklighet som normer for god nettdebatt.

Man kan være fristet å si at dette er en urealistisk antakelse, når man ser hvordan nettdebattene i praksis ofte utspiller seg. En av deltakerne i debatten under Pedersens innlegg bestrider at nettdebattene har som funksjon å belyse hva som er riktig og galt om et saksforhold, fordi det ikke er det som er intensjonen til flertallet av debattdeltakerne:

Det er dessverre ikke slik. Nettdebattene er en form for posering, hvor man flasher et verdistandpunkt. De færreste leser andres innlegg. Resultatet blir derfor det motsatte av Næss’ utmerkede idealer.

Dette er en interessant innvending, men det at mange ikke lever opp til idealene betyr jo ikke nødvendigvis at idealene er feil. Vi må skille mellom debattforumets intenderte funksjon – dets formål — og hvordan debatten fungerer i praksis. Spørsmålet er om formålet med avisenes nettdebatter er å belyse hva som er riktig og galt i de sakene avisen skriver om. Det er ikke alltid så lett å vite hva avisene vil med nettdebattene de legger til rette for, men det å få belyst sakene de skriver om må i alle fall være en viktig del av hensikten. Og vi tenker ikke da bare på å få kommentarer på det som står i artikkelen, men å få ulike og alternative perspektiver på saken fra leserne. Da er også reglene til Næss, som dreier seg om normer for bruk av argumenter til å belyse saksforhold, relevante for å vurdere dem.

En konsekvens av dette er at det ikke er opp til den enkelte deltaker i en debatt å bestemme hva saklighetsnormene for debatten er. Her er noen av deltakerne i debatten under Pedersens artikkel uenige. De mener at alle slike regler er skadelige for ytringsfriheten, og at det er opp til den enkelte å vurdere hvilke argumenter som er saklige. I et innlegg uttrykkes det slik: «Det verste jeg vet er når noen legger ut om ‘saklig debatt’. Akkurat som ‘saklig’ er noe universelt og fratatt den enkelte.» Men det er akkurat det det er, vil Næss hevde. Og standpunktet om at det er opp til den enkelte å bestemme hva som er saklig, blir kritisert av flere av de andre deltakerne i debatten. De argumenterer med at en meningsfull debatt forutsetter at det er en felles oppfatning av hva som er tilbørlige måter å argumentere på. Her er de inne på noe som er sentralt ved Næss sine regler, nemlig at de dreier seg om normer for samarbeid for å belyse sakene så godt som mulig. Det er ikke regler for å avgjøre hvor riktige argumentene er.

Hva er usaklighet?

Det store flertallet av deltakerne i debatten står frem som Næssianere. Noen mener det er nærmest trivielt at reglene er riktige og relevante, mens andre mener de er riktige, men litt for krevende i forhold til den vanlige nettdebattant («1. utkast-generasjonen», som en formulerer det). En stor gruppe av innleggene diskuterer om det er mer enn det reglene til Næss omfatter, som bør kalles usaklig. Noen mener det er usaklig å argumentere ut fra «politisk korrekte» standpunkt, og det utvikler seg en lang meningsutveksling om det er usaklig å bruke vikarierende argumenter.

Flere innlegg i denne siste sekvensen av meningsutveksling er klart usaklige hvis vi legger Næss sine regler til grunn. Problemet er at de bruker spørsmålet om saklighet, som er det debatten handler om, som et utgangspunkt for å kritisere en bestemt person sine bidrag i abortdebatten, som de mener er et tilfelle av vikarierende argumentasjon. Mange av innleggene i denne debatten har vi klassifisert som usaklige etter regel A hos Næss («Mot tendensiøst utenomsnakk»).

Et argument er utenomsnakk, sier Næss, når det er så lite holdbart eller lite relevant at det ikke bidrar til «å støtte eller svekke noe direkte standpunkt til det diskusjonen gjelder». Og innlegget er tendensiøst når det – selv om det er irrelevant — «er egnet til å påvirke tilhørerne i retning av å godta det standpunkt som den ene part i diskusjonen inntar.» (ELE, 110). Personangrep er et sentralt eksempel. Et argument er usaklig når det har begge disse egenskapene. Det er altså ikke nok at et innlegg er irrelevant for at det skal være usaklig. Et innlegg helt på siden av diskusjonen, men som ikke er tendensiøst, er ikke klart usaklig i teorien til Næss. Dette reiser et problem med klassifiseringen, blant annet av den meningsutvekslingen om saklighet og vikarierende dokumenter i abortdebatten som er nevnt over. De innleggene som blander sammen de to diskusjonene bryter ganske klart med regelen om usaklighet. Men hva med de som følger opp med kommentarer til de usaklige innleggene? De kommentarene som bare bruker abortdiskusjonen som eksempel, og sånn sett holder seg til saken, mener vi ikke er usaklige. Mens de kommentarene som går over til å diskutere abortsaken derimot, fungerer avsporende og er klassifisert som usaklige.

Det er en god tone i debatten, med lite hets og skittkasting, og ingen harde personangrep på meddebattanter. Likevel er det altså en god del innlegg som slår ut på usaklighetsradaren. Debatten etter Pedersens innlegg har i alt 91 kommentarer skrevet av 41 ulike navn. Og hele 38 av innleggene klassifiserte vi som usaklige. Vi fant flest brudd på regel A («Mot tendensiøst utenomsnakk»). Men også andre former for usaklighet forekommer. Noen av innleggene gjengir andres synspunkter på tendensiøse måter (brudd på regel B), andre er tendensiøst flertydige (regel C), og det er tilfeller av kritikk av stråmenn (regel D). Noen innlegg bryter med flere regler samtidig.

Idealer og realiteter

Denne debatten har mange saklige innlegg og holdes stort sett i en tone av respekt og interesse for saken. Likevel er over en tredjedel av innleggene i større eller mindre grad usaklige, hvis vi legger reglene til Næss til grunn. Er det et problem for denne debatten? Ja, fordi de som er interessert i det saken handler om, får mindre grunn til å engasjere seg i den jo mer andelen usaklige innlegg øker. Er det et problem for vårt prosjekt om å bruke reglene til å vurdere kvalitet på nettdebatter at reglene er så strenge? Nei, mener vi, men det forutsetter at den viktigste – men ikke nødvendigvis den eneste — funksjonen til debattene i nettavisene er å avklare hva som er riktig og galt i et spørsmål, med utgangspunkt i det avisen skriver om dem.

Næss’ 6 regler for saklig meningsutveksling:

A. Mot tendensiøst utenomsnakk

B. Mot tendensiøse gjengivelser

C. Mot tendensiøs flertydighet

D. Mot tendensiøs bruk av stråmenn

E. Mot tendensiøse originalfremstillinger

F. Mot tendensiøs tilberedelse av innlegg

Det er to formuleringer av normer for god debatt vi vil vurdere. Den ene tilnærmingen er inspirert av Jürgen Habermas, og artikulerer idealer for diskusjon mellom mennesker som er interessert i å basere sine oppfatninger på best mulig grunnlag. Dette er normer som er positive i den forstand at de sier hvilke egenskaper en god diskusjon bør ha. Den andre tilnærmingen er fra saklighetslæren til Arne Næss. Disse normene er negative i den forstand at de sier hva slags argumenter som er usaklige og derfor bør unngås. Næss er opptatt av at usaklighet skader kommunikasjon og reduserer muligheten for å lære noe av diskusjonen. 

Formålet med debatt i nettavisenes kommentarfelt er å få leserne til å belyse saken avisen skriver om, fra sine perspektiver. De to teoriene om normer for debatt kan sees som forslag til svar på spørsmålet: hva kjennetegner en debatt hvor dette formålet realiseres?  Skillet mellom å overtale og å overbevise er grunnleggende for både Næss og Habermas: det er snakk om normer for rasjonell meningsutveksling og ikke strategier for «å vinne» diskusjoner. Men antakelsen er ikke at målet med diskusjonen nødvendigvis er å bli enige. Folk kan gjerne være rykende uenige, men likevel saklige.

Idealer for deliberasjon

Det er gjort en rekke forsøk på å gi mer operasjonelle versjoner av Habermas abstrakte formuleringer. Hvor godt disse forsøkene ivaretar de filosofiske intensjonene til Habermas, spiller en underordnet rolle her. I boka Promises and Limits of Web-deliberation foreslår Raphäel Kies noen formuleringer av Habermas-inspirerte normer for debatt, som han mener kan brukes i evaluering også av nettdebatter. Kies formulerer 9 idealer som debatter og deltakerne i denne bør oppfylle:

1. Inklusjon, det vil si at alle som er interessert i saken kan bidra med sitt syn, maktforhold i og rundt debattantene ekskluderer ikke noen fra å delta
2. Diskursiv likhet: alle kan introdusere et tema og kommentere på andres innlegg.
3. Begrunnelse: argumenter må støttes av begrunnelser som de andre deltakerne i debatten kan forholde seg til
4. Gjensidighet: debattantene må forholde seg til det andre sier
5. Refleksivitet: deltakerne må være villige til å vurdere sine egne antakelser, holdninger og verdier
6. Empati: deltakerne må være sensitive overfor andres syn og oppfatninger
7. Oppriktighet: deltakerne i debatten må gjøre ærlige forsøk på å få frem all relevant informasjon, og vise sine sanne intensjoner
8. Mangfold: debatten må gi rom for hele bredden av syn, også slike som er kontroversielle og kritiske
9. Ekstern innvirkning: en vellykket debatt har også innvirkning utover selve debattforumet

Habermas-inspirerte kriterier gir best mening i vurdering av politisk debatt. Et eksempel på dette er masteroppgaven til Thomas Vie Nordeide, som vurderer den avsluttende partilederdebatten på fjernsyn i 2009 i lys av kriterier tilsvarende punktene 3–5 på listen over. Refleksivitet (punkt 5), som Nordeide kaller kommunikativ handling, har å gjøre med i hvilken grad debattantene står fast ved sine standpunkter uansett hva som kommer frem i debatten, eller om man er villig til å skifte syn om et bedre argument legges på bordet. Krav om begrunnelse av standpunkter og gyldighetskrav (punkt 3) er et viktig mål på debattkvalitet, fordi det er gjennom å forsøke å gi begrunnelser at nye fasetter av sakskomplekset kommer frem.

I hvilken grad motargumenter tas til følge eller ignoreres (punkt 4), er vesentlig i forhold til en vurdering av nettdebatters kvalitet. Det er i alle fall fire måter å håndtere motargumenter på. De kan bli (i) ignorert; (ii) inkludert i eget innlegg, men avvist; (iii) inkludert i innlegget, men omtales på en nøytral måte; (iv) og motargumenter blir inkludert og verdsatt. Den avsluttende partilederdebatten i 2009 var kjennetegnet av at motargumenter stort sett ble ignorert eller avvist uten at man gikk inn på substansen i argumentene.

Her er et eksempel fra et ordskifte mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen. Først kritiserer Stoltenberg FrP for å prioritere reduksjon av skatter og avgifter, noe i følge ham, ville ha medført finansieringsproblemer av eldrebølgen.  Deretter argumenterer han for et forslag til sykehjemsforlik, knyttet til en forskrift om rettigheter til sykehjemsplass. Så svarer Siv Jensen på dette. I sitt motargument ignorerer hun det første argumentet og avfeier forslaget om sykehjemsgaranti:

SJ: Den forskriften som du skryter av, den ler jo eldreorganisasjonene av, de sier at det ikke er noen forskjell på den og de manglende rettighetene de har i dag. Det er     bare  en  måte å  gjøre dette på, Jens Stoltenberg. Det er å gi landets eldre mennesker den samme lovfestede retten som dine barn har til skoleplass. Så det er ingen som stiller spørsmål når seksåringer møter opp på skolen og sier at beklager, her er det fullt, du får komme igjen til neste år. Det er fordi de har en lovfestet rett. Den samme lovfestede retten må nå landets eldre få […]

Som tilhørere til debatten får vi ikke vite noe om hvordan FrP svarer på kritikken om finansiering, og heller ikke noe om hva som er problemet med den forskriften Stoltenberg nevner. Den avsluttende partilederdebatten er full av eksempler på at politikerne – og definitivt ikke bare representanter for FrP – debatterer på en måte som ikke gir tilhørerne bedre grunnlag for selv å ta stilling til de spørsmålene det snakkes om. Poenget i vår sammenheng er at problemet bunner i at deltakerne i debatten bryter med normer for debatt av den typen som artikuleres i punktene 3–5.

Punktene 1–9 er krevende idealer, men Kies viser at de kan brukes til å vurdere kvalitet på nettdebatt i praksis. Og Ingvild Berg bruker i sin masteroppgave kriteriene på interessante måter til å vurdere norske nettdebatter våren 2011. Styrken som fremheves ved nettdebatter er særlig 1, 2 og 8. Det svakeste punktet er 9, og ofte scorer debattene lavt på 3–6.

Disse kriteriene fokuserer på om debattantene viser respekt for hverandre, men sier lite direkte om innholdet i debatten. De sier for eksempel ikke noe om kvaliteten på kommentarene, eller hvor gode begrunnelsene er. Ta to av de hyppigst diskuterte problemene med kvalitet i nettdebatter, nemlig personangrep og at folk ikke holder seg til saken. Kriteriene for kvalitet må artikulere disse på en tydelig måte. Kriteriene til Kies/Habermas berører disse, på den måten at personangrep er i strid med punkt 6 om empati, og punkt 4 impliserer et krav om å holde seg til saken. Men disse normene, som bunner i krav om gjensidige respekten mellom deltakerne, får ikke frem hele kjernen i problemene. Problemet med personangrep er delvis at det er respektløst, men mest at det ikke er noe argument som er relevant for å ta stilling til saken. Det samme gjelder innlegg på siden av debattens tema, som først og fremst er et problem fordi det ikke tilfører debatten momenter som er relevante for å vurdere alternative standpunkt.

Saklighetslæren til Arne Næss

Normene for saklighet som Arne Næss i sin tid foreslo, er et alternativt perspektiv på debattkvalitet. Det er ingen motsetning mellom kriteriene vi har sett på ovenfor og Næss sine normer, men de siste fokuserer mer på selve debatten enn forholdet mellom debattantene. Arild Pedersen har diskutert saklighet i nettdebatt i lys av normene til Næss (Aftenposten, 7/2–2012). Saklighetslæren til Næss er formulert som 6 normer mot usaklighet:

1. Mot tendensiøst utenomsnakk
2. Mot tendensiøse gjengivelser
3. Mot tendensiøs flertydighet
4. Mot tendensiøs bruk av stråmenn
5. Mot tendensiøse originalfremstillinger
6. Mot tendensiøs tilberedelse av innlegg

Et annet ord for tendensiøs er ensidig, det vil si innlegg som forsøker å påvirke stillingstagen ved å sette saken i et skjevt lys. Næss mener det er brudd på den første normen dersom et argument a) ikke er relevant for saken, b) ikke kommer med et argument som er egnet til å støtte eller svekke noe standpunkt i debatten c) ikke er en presisering eller oppklaring av en misforståelse., eller d) påvirker tilhørerne til å godta en av posisjonene i debatten. Personangrep er et eksempel på tendensiøst utenomsnakk. Hvis man ikke holder seg til saken er det også en form for tendensiøst utenomsnakk, men kan også involvere brudd på andre normer, blant annet bruk av stråmenn.

Fordelen med Næss sine regler som utgangspunkt for å lage en kvalitetsindeks er at de gir relativt klare kriterier for når et debattinnlegg er usaklig. Da er det mulig å vurdere den enkelte kommentaren lokalt for seg, noe som er enklere i praksis enn å skulle gjøre en helhetlig vurdering av debatten under ett. Det er også lettere å vurdere om et innlegg er usaklig, enn om – eller i hvilken grad — de tilfredsstiller idealer for en god debatt.

Forslag til kvalitetsindeks

Vi vil forsøke å ta normene til Næss som utgangspunkt for en usaklighetsindeks, hvor vi starter med å telle antall kommentarer som kriteriene klassifiserer som usaklige. Antall usaklige innlegg (U) delt på det totale antall kommentarer (K) gir et mål (U/K) på hvor usaklig debatten er. Dette er et tall mellom 0 og 1 (som ganget med 100 gir prosenten).

Men som et mål på kvalitet er dette for begrenset. Det tar ikke hensyn til om det er få eller mange med i debatten, eller hvor mange innlegg det er, noe som også er relevante dimensjoner av debattkvalitet. Vi kan ta høyde for dette ved å bringe inn antall innlegg og antall debattdeltakere i formelen:

Kvalitetsnivå = (K + D) *  (1 — U/K)

K er altså totalt antall innlegg, U er antall usaklige innlegg og D er antall deltakere i debatten. Uttrykket på høyre side er et tall mellom 0 og 1 som angir andelen saklige innlegg i debatten. Ganges dette med summen av alle innlegg og deltakere, vil vi få et tall som både reflekterer saklighetsnivået og debattens omfang. Dette er ikke et perfekt mål på kvalitet, men vi tror det er godt nok til å gi et grunnlag for å sammenlikne debatter for å se hvilken innvirkning krav om anonymitet og andre former for regulering har.

Dette vil i teorien gi en indeks for noe vi kunne kalle debattkvalitet. Men det neste spørsmålet er om kriteriene for usaklighet kan brukes på en enkel og ukontroversiell måte i praksis. Det vil være tema for neste bloggpost om «Ytring på nett».