De overlevde mirakuløst, men de psykiske skadene de fikk vil aldri leges helt. Hataw som nå er 26 år mistet en nyre, moren ødela en arm. Broren til Hataw unnslapp all rettsforfølgelse.

Hataw bor fremdeles på krisesenteret og tør ikke snakke med journalisten fra Institute for War & Peace Reporting, men ga sin tillatelse til at lederen på senteret kunne snakke på hennes vegne. “Hun sover ikke om natten,” sier lederen. “Hun våkner opp og skriker av angst over den minste lyd. Hun er redd for at broren skal bryte seg inn og ta livet av henne”.

Drepes av egen familie
Hataw er en av et økende antall kvinner i de kurdiske områdene i Irak — irakisk Kurdistan — som er offer for vold fra egen familie. Særlig “æresdrap”* er kommet i fokus blant ulike menneskerettighetsgrupper. Den nylige økningen i antall slike saker har forferdet menneskerettsforkjempere. De legger skylden på kurdiske myndigheter som de mener ikke gjør nok for å beskytte kvinner.

Regionens departement for menneskerettigheter sier at “æresdrap” i irakisk Kurdistan økte fra 106 i 2005 til 266 året etter. Tall fra 2007 er ikke klare ennå, men offentlige kilder sier at i byen Sulaimaniyah alene ble 30 kvinner drept i første halvdel av fjoråret.

Lederen for et kvinnesenter for medier og kultur i Sulaimaniyah Roonak Faraj sier: “Flere og flere kvinner blir drept i Kurdistan uten at myndighetene gjør noe som helst”.

Filmet drap med mobilen
I april 2007 steinet en sint gruppe menn en 17 år gammel jente til døde. Du’a Khalil Aswad tilhørte religionen yezidismen og den bestialske handlingen fant sted i Bashiqa, en liten by øst for Mosul. Forbipasserende applauderte og tilskuere filmet drapet med sine mobiltelefoner.

Du’as “synd” var at hun hadde forelsket seg i en muslimsk gutt. Bildene ble sett av tusener på nettet og førte til massive fordømmelser verden rundt. Roonak Faraj forklarer drapene og hvorfor kvinner er i faresonen med en mannsdominert kultur i denne regionen. “Det er et patriarkalsk samfunn hvor menn kontrollerer alt. De bestemmer også hvem en jente skal gifte seg med,” sier hun.

Det er også et dårlig lovverk som ikke beskytter kvinner, man blir ikke straffet for vold mot kvinner. Artikkel 111 i den irakiske strafferetten av 1969 er fremdeles gyldig i store deler av landet. Denne tolererer “æresdrap” hvis utøveren har “ærefulle motiver”.

Maksimumsstraffen for slike drap er to år i fengsel. I de fleste saker lavere, hvis drapsmannen ikke har kriminelt rulleblad.

I 2002 omgjorde det kurdiske parlamentet loven fra 1969 slik at “æresdrap” skulle sidestilles med et hvilket som helst drap. Kritikere sier at forandringene var så vage at ingenting har skjedd.

Etterforsker trusler
Etter drapet på Du’a opprettet de kurdiske myndigheter to kontorer som skulle håndtere vold mot kvinner. Det ene ble lagt til Sulaimaniyah, det andre til Erbil. Zhilamo Abdul-Qadir fra Sulaimaniyah-kontoret sier at siden 2007 har de etterforsket 110 saker med alvorlige trusler rettet mot kvinner. De har med suksess grepet inn i 70 saker.

“Vi har reddet mange kvinner fra døden de siste månedene,” sier Twana Ali, en talsperson for Sulaimaniyah-kontoret. “Vi har arrestert flere mistenkte også”.

Nylig kom mer enn 20 kvinnegrupper sammen for å presse myndighetene til å slå hardere ned på vold mot kvinner. De har også kommet med forslag til parlamentet om hvordan dette best lar seg gjøre.

De har ytret ønske om nye lover mot diskriminering av kvinner, slik som å forby flergifte og tvangsekteskap. De ønsker også å likestille kvinner med menn når det gjelder arvelovgivningen.

Tam kampanje
Pakhshan Zangana er leder for en gruppe av kvinnelige representanter i det kurdistanske parlamentet i Erbil. “Loven er utdatert og trenger endringer som er i samsvar med dagens situasjon,” sier hun.

Myndighetene har lovet reformer, men for Faraj taler handling mer enn ord. “Da fugleinfluensaen brøt ut satte myndighetene i gang en stor kampanje for å få folk til å forstå hvor alvorlig situasjonen var. Man må undre seg over at de ikke har satt i gang en like stor kampanje for å få slutt på alle kvinnedrapene”.

Om forfatteren og Institute for War & Peace Reporting
Azeez Mahmood arbeider som journalist for Institute for War & Peace Reporting (IWPR) i Sulaymaniah, Irak. Artikkelen ble opprinnelig publisert som del av IWPRs Irak-dekning. Artikkelen er publisert her med godkjennelse fra IWPR. Oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø.

IWPR er en frivillig organisasjon med hovedkontor i London. Blant IWPRs prosjekter er opplæring av journalister og redaksjonell virksomhet med base i land og regioner som Irak, Afghanistan, Zimbabwe, Sentral-Asia og Balkan. Organisasjonen finansieres av stipender og donasjoner.

*Redaksjonens note: Begrepet “æresdrap” er uhyre problematisk, siden det indikerer at drap på egne familiemedlemmer skulle være en ærefull (og altså på et vis akseptabel) handling. Derfor bruker vi konsekvent anførselstegn rundt ordet i artikkelen.

Ved siden av diskusjoner om flere soldater og strategier er det viktig at vi innser hva slags stat det er vi hjelper til med å skape. Det afghanske paradokset er tydelig illustrert med Sayed Parwez Kambakhsh, den 23 år gamle journaliststudenten i Nord-Afghanistan som er dømt til døden for blasfemi.

“Rettferdigheten vil seire,” forsikret president Hamid Karzai USAs utenriksminister da hun trakk frem saken under et møte i Kabul 7. februar. Dette ble tolket som et stilltiende løfte om å løslate Parwez. Men for de av oss som har tilbrakt litt tid i Afghanistan, var ordbruken illevarslende. Basert på all erfaring har vi ingen garanti for at det afghanske begrepet om rettferdighet er noe vi kan akseptere eller leve med.

Detaljene rundt denne saken er både intrikate og banalt enkle. Parwez er beskyldt for å ha lastet ned og distribuert en artikkel fra internett som inneholdt kritikk av islamsk syn på kvinners rettigheter. Hans bror Sayed Yaqub Ibrahimi står fast på sitt syn om at disse religiøse anklagene framsettes for å skjule en politisk forfølgelse av ham selv. Han har lenge rapportert om “krigsherrenes” overgrep nord i Afghanistan, og dette er hevnen.

Den gode nyheten er at det er lite sannsynlig at Parwez blir henrettet. All oppmerksomheten rundt rettssaken og dommen har lagt så stort press på myndighetene at alle forsøk på å fullbyrde dommen ganske sikkert vil bli stoppet.

Den dårlige nyheten: det er også lite sannsynlig at han vil bli frifunnet. Anklagene mot ham er for alvorlige og det afghanske aggresjonsnivået så høyt at man ikke kan tillate at saken bare forsvinner.

Det som står på spill her er mer enn skjebnen til en ung mann. Verden må ikke ignorere det faktum at arrestasjonen og fengslingen av Parwez ikke er et unntak eller en villfarelse. Saken er et symbol på de sentrale selvmotsigelser som finnes i hjertet av det afghanske rettsvesenet. Den er en advarsel om hvilken vei utviklingen i landet er i ferd med å ta.

Bonn-avtalen fra 2001 skapte et løst rammeverk for å omforme et tilbakestående og krigsherjet land. I løpet av fire år, med lite penger og innsats, skulle Afghanistan bli et velfungerende demokrati. Når denne demokratiseringsprosessen var i gang kunne USA med letthet rette oppmerksomheten andre steder, for eksempel Irak.

Seks år senere er det tydelig at man gjorde en stor feilvurdering. Grunnloven som skulle bli en milepæl på veien mot en demokratisk stat inneholder en tidsinnstilt bombe. Denne vil kunne føre til at saker som den til Parwez Kambakhsh vil bli faretruende vanlige.

Artikkel tre i den afghanske grunnloven sier: “I Afghanistan kan ingen lov stride mot de trosbestemmelser som ligger til grunn i den hellige religion islam”.

Denne ene setningen opphever all den påfølgende og høystemte retorikken som garanterer religionsfrihet, ytringsfrihet og en fri presse. Hvis ulemaen eller rådet av religiøse skriftlærde får lov til å tolke islam etter eget forgodtbefinnende, kan nesten enhver handling, uttalelse eller artikkel bli ansett som et lovbrudd.

Bare spør Ghaws Zalmai, en kjent journalist som prøvde å publisere Koranen i en ny oversettelse på det lokale språket. Noen setninger fornærmet ulemaen, og de konkluderte at verket var resultat av et sionistisk komplott. Ghaws Zalmai sitter nå i fengsel og venter på rettssak og dom.

Et annet lysende eksempel er Abdul Rahman. Han konverterte til kristendommen, og for to år siden mottok han dødsdommen for “frafall fra islam”. Han ble smuglet ut av landet i et diplomatisk redningstokt som ikke gjorde noe for å blidgjøre verken de lokale religiøse fundamentalistene eller de internasjonale menneskerettsaktivistene som forlangte av presidenten at han opprettholder en religionsfrihet garantert av loven.

Løsningen når det gjaldt Abdul Rahman var mer praktisk enn prinsipiell. Det samme vil antakeligvis skje denne gangen også.

USA gjør helt riktig når de krever at president Hamid Karzai viser nåde i saken mot Parwez Kambakhsh. Men krav om at han skal følge loven eller internasjonal standard glemmer eller helt overser hovedproblemet.

Der har forekommet alvorlige feil under rettsaken til Parwez, slik som manglende forsvarer, lukket rettssak og tvungen tilståelse, men det er ingenting ulovlig ved dommen han har fått. Afghanistans grunnlov tillater slike anklager og slike dommer.

Det er saken som må komme frem og bli behandlet.

Når det gjelder Parwez Kambakhsh, må Afghanistan velge om de vil bli et fullverdig medlem av det internasjonale samfunn eller forbli hengende i fortiden.

Det er lærerikt å merke seg at de to institusjonene som har ropt høyest på Parwez’ henrettelse er rådet av religiøse skriftlærde og Taliban.

Hvert år bruker USA og deres NATO-partnere store beløp og ofrer mange soldaters liv for å bekjempe nettopp Taliban og deres oppstand i Afghanistan.

Men hvis saker som denne ikke blir tatt et oppgjør med, vil resultatet bli en stat som ikke skiller seg vesentlig fra den Taliban-staten man kjemper mot. Så hva er da egentlig vitsen?

Om forfatteren og Institute for War & Peace Reporting
Jean MacKenzie er leder for Afghanistan-programmet til Institute for War & Peace Reporting (IWPR). Artikkelen ble opprinnelig publisert som del av IWPRs Afghan Recovery Report. Artikkelen er publisert her med godkjennelse fra IWPR. Oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø.

IWPR er en frivillig organisasjon med hovedkontor i London. Blant IWPRs prosjekter er opplæring av journalister og redaksjonell virksomhet med base i land og regioner som Irak, Afghanistan, Zimbabwe, Sentral-Asia og Balkan. Organisasjonen finansieres av stipender og donasjoner.

Demonstranter i Kabul mener at en henrettelse av Sayed Parwez Kambakhsh vil markere slutten på ytringsfrihet og demokrati i Afghanistan. Kambakhsh ble nylig dømt til døden for blasfemi.

Lange kolonner av mennesker marsjerte nedover Kabuls gater med portretter av journalist Sayed Parwez Kambakhsh i hendene. Det var nesten uvirkelig for meg å se så mange bilder av ham, båret frem av så mange hender. Parwez er min bror.

Det var bare litt over en uke siden en lavere rettsinstans i den nordafghanske provinsen Balkh hadde dømt Parwez til døden.

Dette vekket raskt oppmerksomheten til verdens medier, men for meg var det spesielt viktig at mine egne, afghanske menn og kvinner, arrangerte en demonstrasjon for min bror og for frihet. Protestdemonstrasjonen 31. januar ble organisert av Afghanistans Solidaritetsparti.

Mange av deltakerne fortalte meg at selv om de ikke kjente Parwez personlig, demonstrerte de for å beskytte ytringsfrihet og demokrati i Afghanistan.

Med slagord som “Lenge leve demokratiet!“og “Løslat Parwez nå!” varte demonstrasjonen nærmere to timer og endte opp foran portene til FN (United Nations Assistance Misson to Afghanistan). Her holdt demonstrantene en tale:

“Hvis myndighetene vil statuere et eksempel overfor de som er imot religion, hvorfor dømmer de ikke heller dem som slo spiker gjennom folks panner, de som stekte mennesker levende i store containere, de som skar menneskers bryst åpne eller utførte andre utilgivelige handlinger som voldtekt under islams banner.”

Denne talen refererer til en pågående debatt i Afghanistan om hvorvidt noen bør stilles til ansvar for de forferdelige brudd på menneskerettighetene som har skjedd gjennom de siste tiårene med krig i landet. Mange innbyggere vil like å se de verste forbryterne dømt, men president Hamid Karzai har innrømmet at han er maktesløs overfor “krigsherrene”, de paramilitære lederne som stod bak mesteparten av 90-tallets ødeleggelser.

Poenget demonstrantene ville frem til var: hvis slike store forbrytelser kan passere ustraffet, hvorfor retter da myndighetene sitt sinne mot en ung journaliststudent?

Mange av de tilstedeværende var også sinte på måten Parwez’ sak var håndtert. Han ble nektet adgang til advokat, retten ble samlet uten varsel på forhånd og dommen ble avsagt den 22. januar bak lukkede dører.

Parwez benekter å ha brutt blasfemiloven og nekter på det sterkeste for å stå bak nedlastingen av de sårende artiklene som sirkulerte på universitetet i Balkh hvor han studerte (se artikkelen Afghan Reporter Sentenced to Death for Blasphemy, 22. januar 2008).

“Hvis domstolen i Balkh har beviser mot Parwez, burde de legge dem fram for offentligheten,” sier den 19 år gamle kvinnelige demonstranten Nilab. “Rettssaken var ekstremt urettferdig og vi forlanger at dommen omgjøres. Parwez hadde ikke advokat og det er ikke engang klart hva han har gjort, så hvorfor skal han bli henrettet?”

Nilab ber verden om å reagere og sier: “Det internasjonale samfunnet bruker så mange penger på Afghanistan at de burde garantere ytringsfriheten her. De kan ikke la en uskyldig person dø”.

Atturahman, en annen demonstrant, gjentar Nilabs synspunkt: “Hvis Kambakhsh blir henrettet, er ideen om demokrati død i Afghanistan. Dagens myndigheter er i så fall ikke noe bedre enn det tidligere Taliban-regimet. Vi har ikke lyst til å gjennomgå det en gang til. Det er derfor vi demonstrerer for ytringsfriheten”.

Det har kommet gode nyheter i Parwez-saken. Overhuset i parlamentet har trukket tilbake sin støtte til domstolen og sier at deres første uttalelse var en “teknisk feil”.

“Senatet har ikke myndighet til å ta slike beslutninger. De må vente til en høyere rettsinstans har kommet med en avgjørelse. Vi ser på rettens beslutning som en politisk handling,” sier Atturahman.

Dødsdommen må opprettholdes i to nye og høyere rettsinstanser og deretter signeres av president Hamid Karzai om den skal kunne fullbyrdes.

Masoud Matin er talsmann for det afghanske Solidaritetspartiet. Han fortalte meg at hans parti støtter Parwez, da de er sikre på at dommen ikke er rettferdig: “Som alle demokratiske partier er vi pålagt å forsvare demokratiske verdier og ytringsfrihet. Kambakhsh er journalist og hans rettigheter har blitt tråkket på, derfor støtter vi ham”.

Matin fortsetter: “De som stod bak denne dommen forstår ikke islam. De forsøker å skape et bilde i resten av verden av islam som en forferdelig religion og Afghanistan som et forferdelig land”.

Dagen demonstrasjonen fant sted ble jeg nedringt av dusinvis av journalister som ville fortelle meg hvor takknemlige de var over omfanget og dekningen denne saken fikk. Særlig journalistene i Nord-Afghanistan var henrykte, de var de første til å demonstrere mot arrestasjonen av min bror. “Gud støtter oss i dag fordi vi har rett og Kambakhsh er uskyldig,” sier Jan Mohammad Habibi, en reporter for Killid radio i Balkh. “Folk har forstått alvoret nå og de støtter Kambakhsh”.

Harun Najafizada som er frilansjournalist i Balkh er også fornøyd med all støtten til Parwez.

Noen observatører fremhever hvor viktig det nå er at demonstrantene opptrer ekstremt forsiktig slik at de ikke provoserer og skader Parwez’ sak.

“Det er riktig at demonstrasjonene viser en stor offentlig støtte til Parwez. Tusenvis av andre støtter ham muligens også, men de kan ikke stå frem av frykt for egen sikkerhet,” sier Mohammad Nabi Aseer, en politisk analytiker i Balkh. “Men hvis ikke demonstrasjonene blir planlagt ordentlig og hvis demonstrantene går for langt med sine slagord, vil mullahene og islamistene kunne reagere voldsomt”.

“Det eneste viktige nå er å få journalisten frigitt. Kambakhshs liv er viktigere enn hvordan demonstrasjonene eller protestene utføres”.

Om forfatteren og Institute for War & Peace Reporting
Sayed Yaqub Ibrahimi er reporter for Institute for War & Peace Reporting (IWPR), basert i Mazar-i-Sharif. Artikkelen ble opprinnelig publisert som del av IWPRs Afghan Recovery Report. Artikkelen er publisert her med godkjennelse fra IWPR. Oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø.

IWPR er en frivillig organisasjon med hovedkontor i London. Blant IWPRs prosjekter er opplæring av journalister og redaksjonell virksomhet med base i land og regioner som Irak, Afghanistan, Zimbabwe, Sentral-Asia og Balkan. Organisasjonen finansieres av stipender og donasjoner.