Det som en gang virket, må igjen tas i bruk; det som ikke gjorde det, må vi la ligge. Historien blir brukt som forbilde og inspirasjon, eller til skrekk og advarsel. Men fortiden kan også brukes til å legitimere politikk ved at aktuelle standpunkter blir innskrevet i en ærverdig tradisjon. Slik kan man ta fortiden til inntekt for seg og sitt. For øvrig brukes historien til å forklare, og med dét definere, den nåværende politiske situasjon og dens utfordringer. Dermed kan man snevre inn alternativene slik at løsningene man selv ønsker å realisere, fremstår nærmest som selvsagte og uunngåelige. Som George Orwell formulerte det i 1984: «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden».

Et nærliggende eksempel fra norsk politikk er begrepet om «den norske modellen». I senere år har det vært mye snakk om en samfunnsmodell som passer helt naturlig for Norge for så vidt som den er – og alltid eller svært lenge har vært – særpreget norsk eller nordisk. Akkurat hva den består av, hvorfor den er så spesiell og hvordan den har blitt til og har utviklet seg, er mer uklart. Men det er i alle fall en allment utbredt oppfatning at den norske modellen er det som gjør Norge til et helt enestående godt land å bo i.

Et lite utvalg taler fra Virksomme ord-arkivet vil kunne illustrere hvordan historien blir brukt og misbrukt i norsk politisk retorikk. I det følgende skal jeg å ta for meg Audun Lysbakkens landsmøtetale til SV (mars 2019), Erna Solbergs tale på Høyres landsmøte (mars 2019) og Jonas Gahr Støres tale på Fagforbundets landsmøte (oktober 2019). Her er tre politiske aktører med vidt forskjellige versjoner av hva den norske modellen går ut på og hvordan den er blitt til – og hvordan man i fortsettelsen bør gå fram for å ta vare på denne verdifulle arven.

Audun Lysbakken: Kamp og motstand

I Lysbakkens versjon er den norske modellen gradvis kjempet frem av arbeidsfolk og fattigfolk. Det er deres kamp som har «formet landet», som har tvunget makt- og pengeeliten til å gi etter og inngå kompromiss. Slik fikk vi «et skattesystem hvor de med mest skulle bidra mest. Slik fikk vi et system for rettferdig progressiv beskatning, slik fikk vi et sikkerhetsnett av trygder og stønader som tar vare på folk når det trengs.

Ifølge Lysbakken er den norske modellen et resultat av de undertryktes kamp for rettferdighet og velferd. I hans fremstilling er den norske modellen blitt til på tross av makt- og pengeeliten, ikke gjennom gjensidig enighet mellom ansvarlige parter, slik for eksempel Jonas Gahr Støre vil ha det til. Hos Lysbakken er de rike og deres politiske representanter (høyreregjeringen og de borgerlige partiene) snarere et problem og en utfordring for den norske modellen: Det er de som truer den.

«Historien om det moderne Norge er historien om hvordan de mange – arbeidsfolk og fattigfolk – kjempet, vant og formet landet. De få, rikfolk og pengefolk, fikk ikke lenger bestemme aleine. Sånn fikk vi et arbeidsliv hvor ingen lenger skulle stå med luen i hånden. Sånn fikk vi et skattesystem hvor de med mest skulle bidra mest. Sånn fikk vi en velferdsstat som skulle være et sikkerhetsnett for oss når vanskelige dager kommer, men også en trampoline å ta sats på i livet — så alle sine evner kan tas i bruk og også vanlige folk sine drømmer bli til virkelighet. For de mange, ikke for de få».

Det Norge som arbeidsfolk «kjempet, vant og formet» er truet, skal vi tro Lysbakken. «Sånn styres ikke Norge lenger.» Høyreregjeringen har – på vegne av de rike – langt på vei gjenerobret det de en gang måtte gi fra seg. Dette fører til splid og bekymring i befolkningen. Ulikhetene vokser, makten er skjevt fordelt, og klimakrisen truer. «Det skaper uro. Uro over ulikheten i makt og rikdom som igjen splitter oss. Uro over klimakrisen som nå for alvor truer oss. Uro over en regjering som alltid lytter mest til de få på toppen. Erna Solberg leder de rike sin regjering.»    

Vi ser her hvordan Lysbakken har regissert historien til den passer som hånd i hanske med hans eget politiske budskap. Kort oppsummert kan vi si at fortellingen går som følger: Først kjempet folkeflertallet for rettferdighet og bedre kår, hvilket de klarte. Dette gjorde Norge til et bedre sted å bo for alle. Så har høyresiden over tid – på vegne av de rike – klart å reversere mye av dette. Samfunnet er nå preget av mer urettferdighet, skjevere maktfordeling, mer uro og utrygghet. Kampen må gjenopptas på vegne av de mange mot det rike mindretallet. Lysbakken og SV er villig til å lede denne kampen.

Med en slik forklaring på dagens sosiale og økonomiske utfordringer må Lysbakkens egen politikk fremstå som et nærmest nødvendig og innlysende riktig forvar av det beste i selve det historisk «norske».

Erna Solberg: Kompetanse, innovasjon, omstilling

I motsetning til Audun Lysbakken viser ikke Erna Solberg til konkrete historiske hendelser eller forløp. Hennes bruk av historien er, ved første øyekast, vanskeligere å få tak på. Dette er nok også litt av poenget. Solberg vil ikke snakke om fortiden, men om fremtiden. I talen til Høyres landsmøte sier hun det slik: «Vi skal ikke tegne et foreldet bilde av samfunnet for at det skal passe inn til et gammelt partiprogram. Vi skal utvikle nye partiprogrammer for å løse virkelige problemer som mennesker opplever i dag og i morgen.»

Likevel tyr hun til historien når hun trenger å rettferdiggjøre enkelte påstander om egen politikk. I sin tale på Virkekonferansen 2019 slo hun fast at det har vært det norske folks evne til å omstille seg som har gitt oss den norske modellen: «I Norge har vi tradisjonelt vært gode på å få til omstilling når det har vært nødvendig. Det er en av grunnene til at vi har det velferdssamfunnet vi har i dag.» Solberg viser ikke til konkrete årstall, historiske skikkelser eller kjente politiske reformer som har formet samfunnet, men til det norske folks «tradisjonelle» evne til å omstille seg. Siden vi gjennom historien har vært flinke til å benytte oss av denne verdifulle egenskapen, har vi har klart å skape et godt fungerende velferdssamfunn etter norsk modell. Hva historien lærer, er at omstilling virker. Dette har vi gjort før med stort hell, dette må vi derfor fortsette å gjøre.

Som historiker har jeg aldri hørt denne påstanden før – i alle fall ikke fra faghistorisk hold – men den passer perfekt til politikken Solberg ønsker å føre. Hovedbudskapet i Solbergs tale på Høyres landsmøte var nettopp omstilling. Hun tegnet da et bilde av et Norge i en overgangsperiode, hvor endring er uunngåelig og stadig vekk finner sted i tiltakende tempo. Det grønne skiftet fører til at vårt tidligere livsgrunnlag må vike til fordel for et nytt og mer bærekraftig. Eldrebølgen fører til at vi må jobbe mer og lengre, ny teknologi fører til at vi må jobbe annerledes enn før og stadig oppdatere vår kunnskap og kompetanse. Dette betyr at vi som enkeltpersoner regelmessig må kurses slik at vi alltid er oppdatert, eller vi må omskoleres til nye oppgaver – «vi skal lære hele livet, aldri gå ut på dato.» Sist, men ikke minst, må politikken endres etter tidens og fremtidens nye utfordringer, slik at bedrifter og privatpersoner kan omstille seg på best mulig vis. Skal vi tro Solberg, er omstilling selve mirakelkuren som løser alle problemer. Det er omstilling som må til for å løse klimakrisen, eldrebølgen, velferdsstatens fremtidige utfordringer, finanskriser, arbeidsløshet osv. Da passer det også godt at vårt flotte velferdssamfunn er et resultat av det norske folks tradisjonelle omstillingsevne. Vårt velferdssamfunn er, ifølge Solberg, et historisk bevis på at omstilling virker.

Motsetningen mellom Lysbakken og Solberg blir nå tydelig. Lysbakken bruker historien om det moderne Norge til å vise at uansett hvor svake og ubetydelige vi føler oss, er det mulig å gå sammen i kamp og forandre samfunnet til det bedre. Solberg derimot, hevder at retningen er gitt, utenfor vår kontroll, og at det som utgjør vårt særlige norske fortrinn, er vår omstillingsevne, dvs. vår evne til å justere oss etter stadig skiftende omstendigheter. Lysbakken hevder at vi tidligere har kunnet – og dermed fortsatt kan – gripe aktivt inn og forandre verden etter eget hode. Solberg hevder at vi alltid har klart å tilpasse oss ytre forhold i forandring. Dette er vår suksessoppskrift, det er slik vi må fortsette å gjøre det.

I landsmøtetalen til Solberg heter det at «historien har vist at nye bedrifter kommer ut av den kompetansen vi har bygget over tid og som vi videreutvikler. Ofte basert på våre naturressurser. Fossefallene og havet. Fisk. Skog. Mineraler. Olje og gass. Sammen med hardt arbeid og høy kompetanse er det dette som har lagt grunnlaget for vårt velferdssamfunn.»

Det er vanskelig å få tak på akkurat hva Solberg her forsøker å formidle. Men jeg tolker henne dit hen at hun mener «historien har vist» at hardt arbeid og høy kompetanse i bruken av våre naturressurser har hatt en god samfunnsøkonomisk effekt, og slik dannet grunnlaget for det norske velferdssamfunnet. Om vi skal takle fremtidens utfordringer, må vi fortsette, slik vi alltid har gjort, med å dra nytte av kompetansen vi allerede har opparbeidet gjennom mange års erfaring med utnytting av naturressursene. Kompetansen vi har tilegnet oss i olje- og gassnæringen er selve grunnlaget for en nytenkning som kan redde oss gjennom fremtidens utfordringer – det har «historien vist». Med et trylleslag går olje- og gass-utvinningen fra å være en del av problemet til å bli en del av løsningen – fordi «historien har vist at nye bedrifter kommer ut av den kompetansen vi har bygget over tid og som vi videreutvikler». Og nye bedrifter som takler nye utfordringer er nettopp løsningen.

Ifølge Solberg må vi stole på historiens lovmessige utvikling: kunnskap fører til kompetanse, kompetanse fører til innovasjon og nyskaping, hvilket fører til gründerskap som igjen fører til nye arbeidsplasser. Ut av dette vil det vokse frem nye bedrifter tuftet på en videreutviklet kompetanse – osv., osv. Vi må ikke tukle med denne prosessen, men heller legge til rette for den og la den gå sin gang. Gründerne er de som driver historien fremover i Solbergs historieforståelse – ikke, som hos Lysbakken, folkebevegelsene.

Solberg er et godt eksempel på den teknologioptimisme og fremskrittstro som har preget vår moderne tid. Troen på at vitenskapen og fornuften alltid vil føre oss trygt opp og frem, mot stadig nye og bedre samfunnstilstander, har preget vår tenkning og selvforståelse siden opplysningstiden. Men er det en ting vi historikere vet, så er det det at utviklingen ikke følger en rett linje. Historien er ofte et resultat av tilfeldigheter og uintenderte konsekvenser. Dens gang er like mye preget av brudd som av kontinuitet, av tilbakeskritt like mye som av fremskritt (alt etter hvordan man ser det).

Jonas Gahr Støre: Moderasjon, pragmatisme, kompromiss

I sin tale til Fellesforbundets landsmøte i 2019 forklarte Støre hvorfor sosialdemokratiet var veien å gå: «Jeg er sosialdemokrat fordi jeg tror og vet at politikk nytter, at vi kan få til store ting i fellesskap. Beviset er mange tiår med den norske modellen som har formet dette samfunnet med parter som tar ansvar.»  

Både høyresiden og ytre venstre tar feil, hevder Støre. «Høyresiden møter oss med beskjed om nøytralitet, markedet ordner opp.» Og markedet er god til å ordne, slår han fast, «det er effektivt til å fordele, det er bare at det fordeler skjevt, og det fordeler urettferdig.» Ytre venstre, på den andre siden, ønsker å «knuse kapitalismen, og stenge for globaliseringen. EU må legges ned, krefter utenfor oss er så sterke at det beste vi gjør er å trekke oss tilbake. Vi gjenvinner kontroll ved å lukke dører, kutte avtaler, være hos oss selv.»

Begge deler er feil, slår han så fast og fortsetter: «Norsk historie» er «full av eksempler» på at sosialdemokratiet er det beste alternativet. Det har vist seg gang på gang at hvis man «står sammen i fellesskap i åpen omgang med verden», kan man få til «store ting». Til slutt vil han minne oss om «et avgjørende viktig år i norsk historie», nemlig 1935: Året da det store klassekompromisset fant sted – Hovedavtalen, Kriseforliket – da kapital «fikk en åpen økonomi som konkurrerte med verden utenfor, men hvor arbeid fikk velferd, rettferdig fordeling og fellesskapets sterke ansvar. Dette har jo kjennetegnet Norge i alle de årene siden.» 

Det er her verdt å merke seg særlig tre ting. For det første at den norske modellen, sosialdemokratiet og Arbeiderpartiet er ett og samme. Når Støre skal forklare hvorfor sosialdemokratiet generelt eller Arbeiderpartiet spesielt er det beste alternativet, er det bare å vise til den norske modellen. Dette er et historisk bevis på sosialdemokratiets overlegenhet i forhold til andre tilgjengelige løsninger. Den andre tingen å merke seg, er at Støre hevder en ubrutt kontinuitet mellom Arbeiderpartiet anno 1935 og dagens Arbeiderparti. Det tredje er at han hevder at kapitalen gjennom Hovedavtalen og Nygaardsvolds regjeringsdannelse fikk en «åpen økonomi som konkurrerte med verden utenfor.»

Med denne siste påstanden skaffer Støre seg historisk ryggdekning for sitt forsvar av EØS-avtalen, som hadde møtt hard kritikk på nettopp dette landsmøtet. Men dette stemmer ikke i det hele tatt. Etter flere tiår med økonomisk uro og kriser (fra ca.1870 til 1935) hadde folks mistro til den økonomiske liberalismen økt drastisk – ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Man stolte ikke lenger på at markedet kunne ordne opp selv. Ut av dette vokste det frem en ny styringsideologi hvor staten skulle regulere samfunnsutviklingen gjennom planer og aktive inngrep i økonomien. Markedet skulle styres og stimuleres etter samfunnets behov, ikke overlates til seg selv. Snarere var det en form for planøkonomi og økonomisk proteksjonisme som kom til å prege den norske økonomien i tiden fremover.

Støre prøver å sette sitt eget partis politikk inn i arbeiderbevegelsens ærverdige historie. Det dreier seg om å vise kontinuitet: Slik gjorde vi da, og slik bør vi gjøre det nå … Den norske modellen er Arbeiderpartiets fortjeneste, siden det var dette partiet som fikk til et kompromiss mellom arbeid og kapital i 1935. Det er dette som har «kjennetegnet Norge i alle de årene siden.» Man kan få inntrykk av en grunnleggende kontinuitet mellom Arbeiderpartiet da og nå. Men dette kan ikke stemme. Snarere dreier det seg om to helt forskjellige partier med radikalt forskjellig verdigrunnlag. Uten å gå inn i for mange detaljer, kan jeg her nevne noen av de mest opplagte forskjellene: For det første var DNA i 1935 et klasseparti, nærmere bestemt arbeiderklassens parti. For det andre var det et sosialistisk parti. En fløy hadde en parlamentarisk-sosialistisk plattform, en annen var fremdeles revolusjonær marxistisk. Selv om statsminister Nygaardsvold var reformvennlig og samarbeidsvillig, var han ingen sosialdemokrat slik vi forstår begrepet i dag, han var sosialist. Men den sosialismen han representerte var av en særnorsk type, utviklet av hans egen utenriksminister, historieprofessoren Halvdan Koht. Folkesosialisme, ble den kalt. Sosialisme var målet, men her var ikke intensjonen først og fremst et klasseløst samfunn, men et samfunn uten klassekamp. Dette var en sosialisme hvor det nasjonale fellesskapet, det store samarbeidet på tvers av klassene, var både mål og middel. Koht ønsket en dypere nasjonal solidaritet og integrasjon. Som han selv formulerte det: «Sosialisme er den høgste form for nasjonaltanke.»

Arbeiderpartiet av i dag kan ikke sies å være et klasseparti, i alle fall ikke arbeiderklassens. Mange vil hevde at det er blitt et markedsliberalistisk parti fullt av konsulenter og folk fra PR-bransjen. Man kan trygt si at Nygaardsvold var en mann av folket. Mellomkrigstidens arbeidsfolk må ha følt en viss identitet og samhørighet med Gubben, som de kalte han, for han var jo en av dem. Med Støre, derimot, er det annerledes. At han vokste opp på Oslos vestkant, at han er mangemillionær, utdannet ved noen av verdens mest prestisjetunge kunnskapsinstitusjoner, har ikke bare gitt ham plenty av økonomisk kapital, men og en stor dose kulturell kapital. Større avstand fra den gjennomsnittlige nordmann kan man ikke oppnå, om ikke man er kongelig. Det er god grunn til å tro at det kan være vanskelig for arbeidsfolk å identifisere seg med denne partilederen og omvendt.

At det for Støre tilsynelatende har vært problemfritt å arbeide for, ideologisk sett, vidt forskjellige regjeringer og statsministere – Syse (H), Brundtland (Ap), Bondevik (KrF), Jagland og Stoltenberg (Ap) – kan også tenkes å bidra til å skape avstand mellom ham og arbeidsfolk flest.          

Det er jo dette som har vært Støres problem. Han blir ikke tatt på alvor som arbeiderbevegelsens representant. Snarere har han blitt selve symbolet på hvor langt partiet har beveget seg i borgerlig retning. Nettopp derfor er han tjent med å prøve å vise en affinitet til det gode gamle Arbeiderpartiet som altså satte sitt umiskjennelige preg på «den norske modellen» vi er så stolte av. For ham blir fortellingen om et Arbeiderparti som er seg selv likt, da som nå, et middel til å framstille seg som arvtaker etter Nygaardsvold (og Gerhardsen), med all den politisk-sosiale troverdighet som følger med. Men enhver som har satt seg litt inn i partiets historie, vet at det har gjennomgått en enorm forandring. Det er nesten ikke til å kjenne igjen. I Støres fremstilling får man likevel inntrykk av at både Arbeiderpartiet og den norske modellen er overlevert som mer eller mindre uforandret, og ganske enkelt nå må videreføres i den skikkelse de har i dag.

Kontekst og forandring

Som historiker vet jeg at historie fremfor alt er forandring, hvilket betyr at det ikke er noen lærdom å hente direkte fra den. Sosialdemokrati og sosialisme er historisk foranderlige begreper; de har hatt forskjellige betydninger til forskjellige tider i historien. Nygaardsvold hadde en annen forståelse av disse begrepene enn Støre. At han var pragmatisk under kriseforliket på 1930-tallet, var av helt andre grunner enn de som har beveget Støre til en tilsynelatende lik politisk innstilling i dag. Valgene til disse to har funnet sted i vidt forskjellige historiske situasjoner, med særegne problemer som har krevd særegne løsninger. Siden historien ikke gjentar seg, er det ikke mulig å bruke den som lærestykke, eller hevde identitet mellom da og så. Om vi virkelig ønsker å forstå Nygaardsvold, må vi kontekstualisere hans valg og hans handlinger. Vi må forstå hva det var som til enhver tid motiverte ham til å gjøre det ene fremfor det andre. Det må vi også gjøre med fenomener som «den norske modellen.» Hvilke historisk spesifikke faktorer spilte inn da den begynte å ta form; hvorfor og på hvilken måte har den utviklet seg videre, frem til i dag? 

            Historien er mangfoldig. For så vidt kan den brukes til å forklare litt av hvert, alt etter hvor man velger å fokusere blikket. Betoner vi særlig ett aspekt ved historien, får vi en ganske annen versjon enn om vi betoner et annet. Det er derfor ikke så vanskelig, om man ønsker det sterkt nok, å finne noe fra fortiden som kan gi inntrykk av likhet og sammenheng med egen aktuell politikk. Er man litt kreativ, slik innovative ideologer og gode taleskrivere er, kan man få det til å se ut som at man spiller på lag med historien. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at både kampvilje (Lysbakken), kompromissvilje (Støre) og omstillingsevne (Solberg) har vært av en viss betydning for noe som man med litt oppfinnsomhet kan kalle en «norsk modell». Men dette betyr ikke at det er fritt frem for alle og enhver til å tolke historien slik som det passer dem. Historikernes oppgave er å fremstille fortidens hendelser som betinget av en bestemt konkret situasjon som nå for lengst er overstått. Det dreier seg da om å få tak på aktørenes eget perspektiv. Historisk forståelse er kontekstualisering: Å forstå en historisk handling eller hendelser er å forstå aktørene ut fra deres egne intensjoner og ut fra egne relevante handlingsbetingelser.  

Den viktigste lærdommen historien kan gi, er at det ikke er noen lærdom å hente i historien. Hvis vi kan lære noe, er det at samfunn og kultur er i stadig forandring. Hva fremtiden vil bringe, er derfor ganske sikkert noe overraskende nytt og ukjent. I dette ligger det en usikkerhet, men også noe håpefullt. At fremtiden er åpen, betyr at det i fortsettelsen er opp til oss å skape historien. Vi trenger ikke følge gamle tradisjoner eller etterligne gamle forbilder. Historisk bevissthet av denne typen er altså potensielt frigjørende. Hvis vi går med på at hver historisk stund er ny og annerledes, kan det hjelpe oss til å få øye på flere handlingsmuligheter i situasjonen her og nå. Men da er det ikke lenger noe som kan frita oss fra ansvaret for å begrunne våre politiske valg i konkrete undersøkelser av den aktuelle historiske situasjon etter hvert som den forandrer seg.

Kilder:

Audun Lysbakken: Tale til SVs landsmøte, Gardermoen, 29.03.2019. www.sv.no

Erna Solberg: Tale til Høyres landsmøte, Gardermoen, 15.03.2019. www.høyre.no

Jonas Gahr Støre: Tale til Fellesforbundets landsmøte, Oslo, 15.10.2019. www.fellesforbundet.no

Ifølge SV-ledelsen var hensikten med kampanjen å invitere til en debatt om hva fremtidens norske verdier skal være – en debatt de var lei av at Fremskrittspartiet hadde monopol på. Flere av kampanjens bilder var direkte rettet til FrP. Et av disse var et bilde av SV-medlem Gulai Katal som står med åpne armer sammen med teksten «Per Sandberg kom og få en innvandrerklem».

Bunad og kebab. (foto: SV)

Kampanjen fikk hard medfart på Twitter og ble kritisert av både journalister og folk i kommunikasjonsbransjen for manglende originalitet. I bildene blir bunaden brukt som metafor for de norske tradisjonene, mens kebaben representerer det multikulturelle samfunnet. Ved å sette disse sammen, argumenterer kampanjen for at begge disse to utgjør «det norske». Når dette ble dårlig mottatt, skyldes det sannsynligvis metaforenes overtydelighet. Kampanjens hensikt var å sette alvorlige verdispørsmål på dagsorden, og å gjøre dette «med et glimt i øyet», men bruken av forslitte metaforer bidro til å avspore debatten.

Klem og kebab. (foto: Helge Mikalsen, VG)

Mange kalte kampanjen en gavepakke til Fremskrittspartiet. Ikke uventet kom svaret fra FrP noen dager senere. Det kom i form av et bilde av Sandberg som blir klemt av fire innvandrere, mens han holder en kebab. Grunnet kampanjens overtydelighet kunne Fremskrittspartiet velge kun å forholde seg til de åpenbare elementene i SVs kritikk, og slik sette en effektiv stopper for debatten de ble invitert til.

Direktør Solberg

Erna Solberg i Dagsnytt atten, dagen etter at Noreg har fått ny regjeringsplattform:

Vi er selvfølgelig opptatt av at vi skal levere, vi er opptatt av at vi skal vise resultater, at vår politikk skal gi bedre resultater. Alt dreier seg ikke bare om hvor mye penger man bevilger, det dreier seg også om at man har ideer og løsninger som gjør at du kan sørge for at du kan få gode resultater for de pengene. Veldig mye dreier seg også om lederskap, det å ha stor gjennomføringskraft. Det er viktig å løfte gjennomføringskraften, være opptatt av resultatoppnåelse, mer enn aktiviteten som drives. For det kan godt tenkes at det vi hadde tenkt faktisk ikke gir det resultatet det var ment å gi. Da er vi villige til å forandre politikk, for man skal ikke være forelsket i virkemidlene, man skal være opptatt av å nå målene. (mi utheving)

Det er som eit oppsummerande ekko av Høgre sin valkampretorikk: Høgre sitt valprogram (pdf) har tittelen «Nye ideer og løsninger». Høgre vil «investere i framtida» og kvart kapittel inneheld ei smørbrødliste med «Høyres løsninger». Gode løysingar skal syte for at skattebetalarane sine pengar ikkje blir sløst vekk av byråkrati, men blir nytta til å levere gode resultat. Politikk skal ein drive kostnadseffektivt – nett som eit føretak.

Erna Solberg taler etter valgseieren (Foto: Skjermdump fra Høyres Facebook-konto / CF-Wesenberg).

Kamerat Audun

Audun Lysbakken, kvelden der SV gjer sitt nest dårlegaste val i historia. Han lovar kompromisslaus motstand mot ei ny regjering: “Vi skal gå i spissen for motstanden mot høyrekreftene og vi skal gjøre det med den stoltheten som kommer av at vi har forandret Norge og gjort det rødere og grønnere mens vi har vært i regjering».

Han snakka vidare om alle kampane SV hadde vunne i regjering. SV sitt valprogram heiter «Stort nok til å drømme om, konkret nok til å tro på”. Dei vil “skape et rettferdig og miljøvennlig samfunn” og smørbrødlistene er innleia med “SV jobber for”.I valkampinnspurten snakka SV om å mobilisere alle medlem, støttespelarar og potensielle veljarar. Politikk er ein kamp for forandring – nett som ein revolusjon.

Det er ikkje tilfeldig korleis dei ulike partia føretrekk å presentere sin eigen politikk, tvert om speglar det korleis dei forstår kva politikk er, kva ein stat er. Og dersom partiet si forståing høver bra med korleis media og veljarar tenkjer, ja, då får partiet lettare setje dagsorden i valkampen – noko som kanskje er med på å avgjere valresultatet. Oppfattar ikkje Høgre politikk som føretaksleiing, som administrasjon, medan SV ser på politikk som samfunnsomvelting – som revolusjon?

Audun Lysbakken portrettert i SV si eige valkampavis “Del Godene” (Foto: Skjermdump fra delgodene.no / Johanna Siring).

Å tenkje i metaforar

Båe partileiarane framstillar politikken sin på eit metaforisk sett. Det er viktig å ikkje tenkje på metafor i tradisjonell forstand, slike me gjerne forbind med dikt og poetisk språkbruk. I motsetnad til Stoltenberg, som kalla Mongstad-prosjektet «vår månelanding» eller Jagland som kalla regjeringa sitt prosjekt «Det Norske Hus», har ikkje Lysbakken (versjon 2013) sagt at SV ser på politikken sin som revolusjonær. Det same gjeld for Solberg – ho har aldri eksplisitt samanlikna Noreg og eit føretak.

Poenget er at SV snakkar om politikk som ein snakkar om revolusjon – ei omgripande omvelting ein må kjempe fram, medan Høgre snakkar om politikk som ein snakkar om føretaksleiing – implementering av nye løysingar og tydleg leiarskap. Å forstå eit omgrep – eller eit felt (engelsk: domain) – med ord ein vanlegvis nyttar til å snakke om eit anna felt blir kalla kognitiv metafor. Vitskapsfolk frå feltet kognitiv lingvistikk hevdar at måten me tenkjer på i all hovudsak er metaforisk – me forstend verda gjennom grunnleggjande metaforar. Nokon av desse metaforane er universelle, til dømes TID ER ROM (me seier at tida går og at me har lagt fortida bak oss), medan andre er spesifikke for ein viss kultur, til dømes er den klassiske oppfatninga av politikk i USA basert på metaforen AMERICA IS A FAMILY (tenk berre på «The founding fathers»).

Eit sentralt teoretisk poeng er at me ikkje kan leggje desse metaforane vekk – det er rett og slett umogleg for oss å tenkje og resonnere om tid på ein måte som er uavhengig av korleis me tenkjer og resonnerer om rom. Det tyder ikkje at metaforane er statiske: Metaforen TID ER ROM er samansett av eit tilnærma uendeleg sett med koplingar (mappings), moglege korrespondansar mellom kjeldefeltet (source domain) ROM og målfeltet (target domain) TID. I dagleg språkbruk kan me aktivere nokre koplingar og slå av andre, kreativ språkbruk kan starte koplingar som aldri har vore i bruk før, og på denne måten kan ein til og med byggje ut nye metaforar, til dømes KJÆRLEIK ER EI REISE.

Politiske frames

Kva har alt dette med politisk presentasjon å gjere? Det meste. Dersom me forstend politikk på eit metaforisk sett, må politikarane klare å bruke desse metaforane til sin fordel. Retorisk dyktige politikarar kan kommunisere slik at deira framstilling av røyndommen og av eigen politikk klinger godt med ein viss kognitiv metafor, men også slik at motstandarane får problem med å fremje sin politikk på ein fordelaktig måte. Ein har aktivert koplingar som er meir tenlege for ein sjølv enn for motstandaren, ein har klart å setje dagsorden ikkje berre for kva politikk media skal skrive om, men om korleis ein skal forstå politikken. Dei har gjort ei god framing.

Her lukkas Høgre i valkampen, medan SV snubla lengje før målstreken. Erna Solberg frama politikken til Høgre på ei måte som lét dei setje dagsorden, medan Lysbakken kommuniserte på ein måte som korkje gjeng godt saman med mediebiletet eller med det SV har oppnådd i regjering.

Noreg er eit føretak

Lat oss gjere eit tankeeksperiment: I Noreg tek den dominerande forståinga av politikk den metaforiske forma NOREG ER EIT FØRETAK. Reinspikka kognitive lingvistikarar gjennomførar eksperiment, både i form av spørjeskjema sendt til store grupper og i form av datamaskinmodellar, når dei skal finne ut om ein kognitiv metafor eksisterer og kva slag koplingar som er aktive, men sidan eg ikkje er eit rikt amerikansk universitet, held eg meg på fyrste nivå av forskinga – analyse av den lingvistiske overflata, av korleis me nyttar språk og bilete i politisk kommunikasjon.

Erna Solberg snakker forretninger (Foto: Kilian Munch / Norsk olje og gass. CC: by sa‑2.0)

Det finst ein god del data som støtter hypotesa om at NOREG ER EIT FØRETAK er ein aktiv metafor. New Public Management-ideologien er kan hende det mest openberre hintet (eit viktig poeng i kognitiv lingvistikk er sjølvsagt at metaforane ikkje berre påverkar korleis me kommuniserer, men rett og slett korleis me handlar og lev – altså ikkje berre korleis me forstår politikken, men også korleis me formar den). Måten andre parti enn Høgre og SV kommuniserer er eit anna teikn – Arbeidarpartiet har presentert skrytediagram på Facebook om sine politiske resultat, nett som ein føretaksleiar gjer for aksjonærane. FrP vil ha ein enklare kvardag for folk flest – dei vil levere betre tenester, betre vegar og eldreomsorg, for færre pengar – nettopp som eit godt føretak. Ikkje minst kan reduksjonen av valkampen til eit val mellom to statsministerkandidatar bli lese som eit symptom: Valet står mellom to styreleiarar, Jens eller Erna. Veljarane er generalforsamlinga, regjeringa er føretaksstyret.

God framing frå Høgre

Høgre sine valkampstrategar har klart å dra nytte av denne metaforen. For det fyrste har dei vore heldige – partileiaren deira er ein av to statsministerkandidatar. For det andre har dei klart å snakke om Høgre-politikk som om dei snakka om føretaksleiing, samstundes som denne måten å snakke på synte fram alt det dei raudgrøne ikkje har fått til. Skattelette er klassisk Høgre-politikk, når dei snakkar om gode løysingar som skal gje oss meir for pengane snakkar dei til veljarane som aksjonærar – me skal få mest mogleg att for investeringane me gjer. Skattelette er slett ikkje venstresida sin politikk – så å forstå veljarar som aksjonærar er ikkje fordelaktig for dei raudgrøne.

Høgre er også oppteken av at løysingane skal gje gode resultat – dei skal oppnå mål, levere oss auka tryggleik, gode vegar, rask behandling når me er sjuke. Då vert veljarane brått kundar som skal bli so nøgde som mogleg. Høgre sin fordel her er den massive medieomtala av korleis byråkratiet har feila under dei raudgrøne – handlingslamminga 22. juli, kaoset på Ahus, utgreiing på utgreiing om utbygging av jernbanenettet. Grafane til Ap som skal syne kor såre vel alt er blir då ikkje så effektive – media har jo fortalt oss at det slett ikkje gjeng så bra, og Høgre si kopling klikkar rett inn i den forteljinga. Viktigast er kanskje kor gjennomført Høgre snakkar om politikk på denne måten – det gjer bodskapen deira tydlege og styrkar framinga dei er ute etter.

SV i utakt med folket

SV snakka om noko heilt anna. For dei er politikk store samfunnsendringar, ein revolusjon. Det er absolutt mogleg at ulike kognitive metaforar kan eksistere parallelt på dette nivået, både i same kultur og i same hjerne (medan på meir basale nivå, som TID ER ROM, vil det ikkje vere rom for slik drastisk skilnad), men ein av metaforane vil vere den dominerande.

Heikki Holmås og andre frå SV i demonstrasjon. (Foto: Tore Netland/SV)

POLITIKK ER REVOLUSJON ligg nok støtt i hjartet til det sosialistiske protestpartiet SV, men eg trur det er trygt å seie at dei berømte folk flest ikkje forstend politikk som ein revolusjon. Eit viktig poeng i teorien om kognitiv metafor er at kjeldefeltet bør vere noko me kjenner betre til enn målfeltet, og få av oss har opplevd slike veldige omveltingar som revolusjonar. Derimot møter me alle føretak og liknande einingar i dagleglivet. I tillegg, som allereie nemnt, medverkar mediebiletet og NPM-ideologien til å aktivere forståinga av politikk som administrasjon og føretaksleiing. SV klarar ikkje å møte veljarar flest eller massemedia.

Dårleg kommunikasjon frå SV

Samstundes har ikkje SV greidd å frame politikken dei har gjennomført i regjering som store, strukturelle endringar. Partiet har vore tydleg på at dei har oppnådd full barnehagedekning og mellombels stoppa oljeboring i Lofoten, men kvifor er dette radikalt, korleis er det revolusjonært? SV har oppnådd resultat, men dei klarar ikkje å ta i bruk metaforen dei forstend politikk gjennom når dei skal kommunisere resultata sine. Dei har ikkje klart å sende revolusjonen på TV.

Partiet klarar heller ikkje å forklare kvifor ein bør forstå politikk som ein revolusjon. Noreg går jo som kjent nokså bra, folk flest har det godt, kvifor skal me mobilisere, kvifor skal me kjempe, vil me eigentleg ha noko så valdsamt som ein revolusjon? Kanskje tidsanden er mot dei, for er det ikkje betre og tryggare med litt betre løysingar, nokre nye idear, tydlegare leiing som kan gje oss meir utbytte for skattpengane og levere betre tenester?