Unge Høyre var ikke et opplagt valg for min del. Jeg var ikke enig i alle standpunktene, men lot meg overbevise av det stoltenbergske etos om at man må finne det partiet man er minst uenig med. En av de tingene som overrasket positivt var den korte veien fra innmelding til innflytelse — gjennom deltakelse i formelle besluttende fora, samt deltakelse i råd og utvalg hvor politiske spørsmål ble drøftet. Men enda viktigere; bidrag fra ungdommen ble så vel oppmuntret til som tatt til etterretning. Som ungdomspolitisk aktiv er veien til å påvirke politikken kort — kortere enn mange tror. Enten gjennom å være folkevalgt eller rådgiver for utøvende politikk; det er ikke tilfeldig at rådgiverne i byrådet i Bergen befinner seg i 20-årene. Valgkampmedarbeiderne til Bergen Høyre er enda yngre.

Ungdomspolitisk innflytelse fungerer heldigvis på lignende vis i andre partier, eksempelvis AUF. Ønske om å påvirke, delta i sosiale fellesskap, samt få med seg nyttige erfaringer, tror jeg er en fellesnevner på tvers av partipolitiske skiller. Jeg tror også opplevelsen av å bli tatt på alvor og få reell innflytelse er en felles erfaring i det politiske miljøet. Hvis du spør Erna Solberg eller Jens Stoltenberg, er jeg sikker på at de vil fremheve (og virkelig mene det) betydningen av ungdomsorganisasjonenes arbeid i den politiske hverdagen generelt og valgkampen spesielt.

Eirik Løkke: Få angrer på å bli med i et ungdomsparti.

Fare for klasseskille

Å rekruttere nye medlemmer er åpenbart noe av (om ikke DET) viktigste et ungdomspolitisk parti driver med. Rekrutteringen etter 22. juli har skutt i været. Det er for så vidt ikke overraskende, all den tid de grufulle hendelsene har gjort klisjeer om demokrati og deltakelse til spørsmål om liv og død. Faktum er at de unge AUF-erne ble henrettet utelukkende fordi de var politisk aktive — at så mange ungdommer velger å svare på angrepet med å bli nettopp aktive i et politisk ungdomsparti, er svært oppløftende. Kan hende man når ungdom som ikke har vært spesielt politisk interessert og som etter 22. juli ser betydningen av å engasjere seg, men jeg mistenker at en vesentlig andel av de nyinnmeldte er over gjennomsnittet politisk interessert. For dem er Utøya blitt beveggrunn for å melde seg inn. Intet galt i det, snarere tvert imot, men det kan naturligvis være en fare for økt klasseskille mellom aktiv og inaktiv ungdom, som fort kan bli samfunnsmessig uheldig.

Her har naturligvis ungdomspartiene en stor utfordring i form av å vekke politisk interesse og påfølgende kunne levere et interessant tilbud. Bruken av nettet og sosiale medier kan nok i noen grad fungere som et godt verktøy for å legge forholdene til rette for rekruttering og deltakelse, men vil neppe løse de underliggende utfordringer med hensyn til å vekke politisk interesse. Det har sannsynligvis mer med politikkens form og budskap å gjøre.

Broilerkritikken treffer ikke

Hvorvidt skoledebattene fungerer som en katalysator for politisk interesse er høyst diskutabelt. Beskyldningene om at formatet minner mer om sirkus enn god debatt, er valgårvisse gjengangere. Som debattant ved flere anledninger er jeg lite imponert over kritikken. Polemikk nær det useriøse er sannsynligvis mer mobiliserende enn rolig samtale, hvor det knapt er mulig å finne forskjeller. Min entydige erfaring fra skolevalgkampene er at elevene er smartere enn hva mange av kritikerne tror, og har man lite å fare med av substans, blir man lett avslørt. I tillegg er det skolene og elevene som setter premissene for debatten, kritikken av formatet burde i så måte rettes til disse og ikke ungdomspolitikerne. I år er skoledebattene av åpenbare grunner erstattet med såkalte valgtorg. Hvordan dette vil slå ut vites ikke, men til stortingsvalget i 2013 bør skoledebattene tilbake på plakaten.

En ting som har irritert meg mer enn kritikk av skoledebatter er den såkalte broilerkritikken, som går ut på å mistro unge menneskers motivasjon for å ta på seg verv og ansvar. Jo visst har du eksempler på personer som er mer opptatt av egen karriere, men i de fleste tilfeller er motivasjonen genuint engasjement, hvor et ønske om å påvirke politikken er det mest sentrale. Jeg tror slik kritikk kommer til å bli nedtonet etter terrorangrepet, faktisk tror jeg respekten for politikere, særlig de frivillige, kommer til å øke som følge av angrepet 22. juli. Forhåpentligvis vil det også kunne lede til økt deltakelse blant et bredere spekter av norsk ungdom.

Det er selvfølgelig flere måter å være aktiv på enn gjennom ungdomspolitiske partier, men utbytte sosialt og politisk gjør at de færreste av oss som har vært aktive angrer på beslutningen. Man får venner og kontakter på tvers av partigrensene, man får et solid fundament som er uvurderlig i en kunnskapsbasert økonomi. Sist, men ikke minst — man får muligheten til å realisere engasjement i et sosialt fellesskap, hvilket er noe av det mest menneskelige jeg kan tenke meg. Det er mange fordeler og få ulemper knyttet til det å være politisk aktiv. Mitt inntrykk — og min erfaring — er at partiene legger forholdene til rette. Så er det opp til den enkelte å benytte muligheten!

Endringene i valgkampen har også preget skolen. Tradisjonelt sett har de fleste videregående skoler i Norge gjennomført prøvevalg foran hvert lokal- og stortingsvalg, der elevene kan få øve seg på demokrati i praksis. Målet med dette undervisningsopplegget er å legge til rette for at ungdom skal kunne tilegne seg politiske kunnskaper og ferdigheter, og skolevalgene har stått sentralt. Et panel av ungdomspolitikere, en fullsatt gymsal, og elevrådsrepresentanter med spørsmålskort i lommen om ”hva kan ditt parti gjøre for unge” kjennetegner debatten, og det partiet som klarer å fenge salens oppmerksomhet har ofte kunnet smile fornøyd etter å ha mottatt mange ungdomsstemmer ved skolevalget. Hvordan foregår den politiske mobiliseringen blant unge i disse dager? På hvilken måte bidrar valgforberedelsene på skolen?

Den stille valgkampen på skolen

På et møte mellom alle partisekretærene 25. juli ble det klart at valgkampen skulle utsettes, og ungdomspartiene valgte i tråd med dette å avlyse de planlagte skoledebattene i forkant av skolevalget. Oppfordringen fra Utdanningsdirektoratet var imidlertid klar — det var viktig å gjennomføre skolevalgene selv om debattene ble avlyst.

For at de unge skal kunne gjøre seg kjent med de ulike partienes politikk, blir det derfor i stedet for skoledebatter gjennomført valgtorg der elevene kan snakke med ungdomspolitikerne og få utdelt informasjon. I sympati med AUF ønsker ikke partiene at det blir holdt appeller på skolene. Et planlagt foredrag av næringsminister Trond Giske på Årstad videregående skole i Bergen denne uken ble stanset av ungdomspolitikere. Andre skoler har hatt tilsvarende erfaringer der ungdomspolitikerne har sagt klart fra om hva som er akseptabel valgkamp.

Valgtorgene er en god anledning for partiene til å presentere seg og komme i kontakt med ungdommene. Flere av ungdomspolitikerne trekker frem at det er lavere terskel for å stille spørsmål når man møtes en til en, enn i den tradisjonelle skoledebatten. Mange av partiene har gjennom valgtorgene denne uken benyttet anledningen til å spørre de unge om hva de er interessert i, og saker som helse, bybane, skole, miljø og dyrepolitikk er flittig nevnt.

Ungdommelig valgkamp i 1936 (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, CC: by-nc-nd)

Ungdomspolitikerne er også flinke til å fortelle om hvordan de kan nås på Facebook. Det er i tråd med konklusjonene i en ny rapport om ungdommens politiske bruk av sosiale medier, utarbeidet av Bernard Enjolras og Signe Bock Segaard fra Institutt for samfunnsforskning. De finner at sosiale medier er nødvendig for politiske partier som vil nå ut til unge.

En av de store utfordringene med skoledebattene er saklighetsnivået, og det er viktig å ha en erfaren ordstyrer. Mandag Morgen utfordret i mai i år partienes ungdomsorganisasjoner til å svare på hva som kan bidra til at flere unge blir interessert i politikk og bruker stemmeretten. Blant annet KrFU trakk da frem at man på sikt burde vurdere om skoledebattene er den rette måten å motivere ungdommer til å stemme på, ettersom debatten ofte kunne være useriøs og føles lite relevant.

Dette var også advarselen fra rådmann i Stavanger, Inger Østensjø, da politikerne for ett år siden skulle si ja eller nei til å delta i årets prøveprosjekt med stemmerett for 16-åringer. Østensjø advarte mot den form for presentasjoner som skjer gjennom skolevalg: «Erfaringene fra disse viser at det har lett for å bli mer show enn informasjon. Informasjonsarbeidet i grunnskolen må være preget av langt større saklighet enn det en ofte kan oppleve i debattene ved skolevalgene», skrev hun i sin innstilling den gang.

På aftenbladet.no 30. mai kunne vi lese om politikere på ”stemmejakt i ungdomsland” i forbindelse med informasjonsmøte for elever fra alle ungdomsskoler i Stavanger, den eneste av de store byene som deltar.

En omlegging av skolenes valgforberedelser til valgtorg fremfor debatt kan bidra til å senke terskelen for de unge til å ta kontakt med politikerne og gjøre politikk mer relevant, ved at det er lettere å lytte til ungdommene og hva de engasjerer seg i. Noen skoler har tidligere hatt gode erfaringer med en kombinasjon av de to, og årets valgtorg kan bidra til dette ved å gi varige endringer i skolens valgforberedelser gjennom å legge større vekt på at skolevalgdebatten skal være ryddig og saklig.

Økt oppmerksomhet om demokrati og liberaldemokratiske verdier etter 22. juli setter skolens rolle i den demokratiske oppdragelse på agendaen. Hvordan ungdommers politiske deltagelse blir, får vi en anledning til å se nærmere på gjennom forsøksprosjektet med stemmerett for 16- åringer og videre oppfølging av de unge som deltar i forsøket.

Politisk mobilisering blant unge

Ved lokalvalget 12. september skal 16- og 17-åringer i 20 kommuner i Norge få stemme for aller første gang. Forsøksordningen om stemmerettsalder på 16 år har sterk støtte fra blant annet Barneombudet, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og Elevorganisasjonen som har vært aktive pådrivere for å få gjennomslag for prosjektet. I Stortingsmelding nr. 33 om lokaldemokratiet argumenteres det for at en senkning av stemmerettsalderen kan styrke demokratiet:

Regjeringa ønskjer å ta i bruk tiltak som kan gjera at nye grupper deltek meir aktivt i lokaldemokratiet. Å utvida veljargruppa er ein måte å få fleire unge inn i rolla som aktive innbyggjarar i lokalsamfunna sine. På den andre sida er det uvisst i kor stor grad 16- – 17-åringar vil nytta røysteretten sin. Det vil òg vera spørsmål om korleis ein best kan leggja til rette for informasjon til denne nye gruppa. Det kan til dømes skje i samarbeid med skuleverket.

Hvor høy valgdeltagelsen blant førstegangsvelgerne blir ved lokalvalgene blir således viktig å følge med på, men fra et valgforskningsperspektiv er det deltagelsesnivået ved senere valg som sier noe om varigheten av en eventuell mobilisering. En høy valgdeltagelse blant førstegangsvelgere nå, kan imidlertid også øke valgdeltagelsen senere. Forskning tyder på at jo tidligere de unge deltar i politikken, jo mer varig er deltagelsen. Dette forsterker viktigheten av å se nærmere på skolens rolle i den demokratiske oppdragelsen.

Vekkelse eller kortvarig markering?

I ukene etter terrorangrepene har det vært økt vektlegging av demokrati, åpenhet og inkludering i den politiske debatten, og en mobilisering for å beskytte de liberaldemokratiske verdier.

Ungdomspartier på både høyre- og venstresiden har opplevd økt innmelding etter tragedien på Utøya. Det har foregått en politisk vekkelse blant ungdom, mener forsker Frode Berglund. Hvis de nyrekrutterte blir tatt godt vare på kan man man potensielt skape et varig engasjement, tror han.

Forskere ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor finner at selv om partier melder om økte medlemstall, er ikke tallene høye nok til å gi utslag i en befolkningsundersøkelse. Mange har spekulert i hvilken effekt 22. juli vil ha for politisk engasjement og deltagelse, og særlig blant unge, men i denne undersøkelsen finner forskerne ingen store endringer. De argumenterer for at en eventuell økt stemmevilje kan være et uttrykk for en markering av demokratiets betydning, heller enn varig økt politisk engasjement.