Kronikker og debattinnlegg er med andre ord en populær form for politisk kommunikasjon — men sjelden gjenstand for diskusjon. Som politisk kommunikasjon er de strategiske tekster, men kan samtidig gi verdifulle innblikk i resonnementene bak politikken som føres.

Fremstår ikke som politisk PR

I andre sammenhenger møter folk vanligvis direkte politisk kommunikasjon med en større grad av skepsis. Eksempler på dette er politisk reklame, eller politikeres fremferd i sosiale medier. Kronikken har den genremessige fordelen at den i motsetning til politiske reklamefilmer og annen partipolitisk reklame ikke fremstår som PR. Men kronikkene og innleggene har politisk overbevisning som mål. Dette er kanskje ikke alltid uttalt partipolitisk, men hensikten er alltid å vinne støtte til sin politiske sak, og å skape enighet og aksept rundt politiske beslutninger.

En overbevisende form

Kronikker og innlegg i pressen er en måte regjeringen kan få frem sine argumenter i grundig og overbevisende form overfor avisens lesere — som også er borgere og velgere. Dette er tekster som i kraft av sin genre skal fremstå som personlige meningsytringer, men som er gjennomsyret med politisk argumentasjon som har som mål å overbevise og skape enighet om politiske avgjørelser. De publiseres også parallelt på regjeringen.no som politiske uttalelser på lik linje med taler eller pressemeldinger.

Samtidig kan kronikkene være en god måte å starte en debatt som politikerne ønsker at skal få gjennomslag i offentligheten. Kronikkene kan fungere som et startskudd for diskusjon i nettmedier, nyhetssendinger, debatter og diskusjon på sosiale medier. Fordelen er at kronikken da fungerer som en referanse for den påfølgende debatten, og setter tonen for hva som skal diskuteres.

I motsetning til i sosiale medier eller i journalistisk dekning, er det i kronikker rom for de litt lengre politiske utgreiingene — begrunnelser for og forklaringer av politikk og politiske beslutninger. Mens sosiale medier som direktekanal til velgerne er “et medium for mobilisering, ikke overbevisning eller overtalelse”, rommer kronikken som genre den lengre formen som nettopp skal og kan overbevise og overtale. Med en kronikk når man kanskje ikke fullt så mange om gangen som på riksdekkende tv eller via sosiale medier, men kronikken gir mulighet til å vinkle budskapet opp mot avisens profil og målgruppe, og dermed kunne argumentere mer målrettet.

I stedet for å generalisere og fortette et budskap på Twitter, gir kronikken politikeren et talerør direkte til dem som bør overbevises. Helseminister Bent Høie skriver et innlegg i Dagens Medisin, mens utenriksminister Børge Brende skriver en kronikk om “Utenrikspolitiske realiteter” i Dagens Næringsliv. Her kan de nå relevante målgrupper og øke argumentenes gjennomslagskraft.

Personlig mening versus offentlig uttalelse

En tredje fordel med å bruke kronikken som kanal, er at den fremstår som en mer personlig og dermed autentisk meningsytring. “I skrivende stund sitter jeg i Kuwait på den store giverkonferansen for Syria”, skriver Børge Brende nærmest i postkortstil. I kronikken som genre vektlegges en saklig fremleggelse av argumenter, hvor idealet er at de beste argumentene skal vinne debatten. Bruken av personlige innslag bryter på mange måter med sakligheten, og vrir oppmerksomhet fra sak til person. Noen tekster fremstår først som et brev fra politiker til leser, et nesten inderlig og direkte forsøk på å få akkurat deg til å forstå min situasjon. Ett eksempel på en strategisk bruk av “jeg”-et er nærmest et frierbrev — et bli-kjent-brev — fra klima- og miljøministeren til leseren. Teksten fremstår nesten som en jobbsøknad til en stilling ministeren allerede har skaffet seg: “Klar for de store utfordringene”. Samtidig heves denne personlige posisjonen til en større politisk rolle som likestilles med hele den forrige regjeringen: “Jeg ser fram til å føre en mer ambisiøs klimapolitikk enn den forrige regjeringen.”

På den andre siden er det like mange — eller flere — eksempler på det motsatte, på en streng representasjon av den politiske linjen. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft gir to eksempler på dette:

• “For regjeringen er det viktig at teknologiutviklingen bidrar til å løse klima- og miljøutfordringene”, slår hun fast i Dagsavisen.
• “To av regjeringens prioriteringer er å handle mer med fattige land og å stille høyere krav til mottakerne av norsk bistand”, hevder Sundtoft i en lengre kronikk i Dagbladet.

Slike uttalelser er saksopplysninger, men samtidig er formuleringen distansert og gir nesten inntrykk av at skribenten ikke er en del av regjeringen, som f.eks. “vår regjering” ville. Særlig når det i så mange andre sammenhenger stilles nærmest likhetstegn andre veien — mellom “jeg” og “denne regjeringen”. Setninger formulert som saksopplysninger gir dernest inntrykk av en slags besluttet tyngde, noe en ikke kan eller bør gjøre noe med — men også noe denne politikeren ikke kan gjøre noe med, og står i kontrast til å påta seg gjennomføringskraften for en ambisiøs klimapolitikk som i eksemplet over.

Strategisk bruk av “vi”

Uansett kan man se tydelige spor av alle de ulike posisjonene — å fremheve seg selv som politiker, å fremheve sitt politiske parti, å fremheve sin rolle som minister og del av regjeringen, og kanskje mest av alt å fremheve viktigheten av “vi”-et. Bruken av “vi” er særlig strategisk tvetydig i en genre som kronikken for det spiller på alle nivåer av “vi” i politisk sammenheng, men har også muligheten til å innlemme leseren i et større, nasjonalt “vi”. Som denne setningen illustrerer kan “vi”-et spille på alle strengene samtidig, hvor det på en og samme tid kan vise til regjeringen, til departementet, til nasjonen: “Vi skal følge FN-sporet i klimaarbeidet. Samtidig skal vi gjennomføre konkrete tiltak hjemme. (…) Vi kan ikke sitte og vente på den perfekte avtalen. En bred avtale der alle store land deltar, er bedre for kloden en enn sterk avtale der bare få deltar.” Ved å veksle mellom posisjonene bruker Sundtoft kronikkens fordeler som en personlig, lengre tekst med egenkomponerte resonnement som ikke nødvendigvis fremstår som politisk PR.

En unik type politisk kommunikasjon

Det er på tide å fremheve politikernes egne tekster i pressen som en av direktekanalene i politisk kommunikasjon. Kronikker og debattinnlegg er noen av de få stedene leserne kan finne gjennomførte politiske resonnement som politikeren selv må stå inne for, og som skisserer regjeringens og departementenes arbeid. Dette er kronikkens demokratiske styrke i et mediebilde som blir mer og mer fragmentert, og samtidig dens svakhet, dersom journalistene i samme avis ikke evner å tilføre tilstrekkelig kontekst.

Vi vet for det første lite om hvordan disse tekstene blir til – hvor mye skrives av politikeren og hvor mye skrives av rådgiverne? Er motivasjonen å skape debatt, å skape enighet, å overbevise velgere eller å bygge opp sin egen rolle som politiker? Vi vet også lite om hvordan akkurat denne typen politisk kommunikasjon blir lest av velgere, og hvilken funksjon de har i en større demokratisk kontekst.

Velgere bør følge godt med når våre ministre og deres rådgivere skriver leserbrev og kronikker. Her får en rent strategiske utspill forkledd som meningsytringer — men også anledning til å utforske de lengre resonnementene som ligger bak politikken.

I befolkningen som helhet sier 55 prosent at de foretrekker å skrive leserbrev/innlegg i sin lokal- eller regionavis hvis de vil si sin mening offentlig om en sak de er opptatt av. 37 prosent har krysset av for alternativet “debattsider/forum i en nettavis”, 26 prosent “leserbrev/innlegg i riksavis”. 15 prosent velger “innlegg på debattsider/forum som ikke tilhører en nettavis” og 10 prosent “innlegg på min egen blogg”. De spurte har hatt mulighet til å krysse av for flere alternativer. Undersøkelsen er utført av analyseinstituttet Zapera.

Menn mer debattglade?
Undersøkelsen viser interessante forskjeller mellom kjønnene og mellom aldersgrupper. Menn virker mer opptatt av de ulike nettbaserte ytringskanalene enn kvinner (se figur).

Særlig tydelig er forskjellen på menn og kvinner når det gjelder interessen for å ytre seg på nettavisenes debattsider eller fora. Bare 30 prosent av kvinnene har krysset av for dette, mot 43 prosent blant mennene.

Hvis antall alternativer man velger er en indikasjon på generell interesse for å ytre seg offentlig, tyder undersøkelsen på at menn er mer debattglade. Det eneste alternativet en større andel av kvinner enn menn har valgt, er lokal- og regionavisen.

Forskerne Eli Skogerbø og Marte Winswold har undersøkt deltakelse og innhold i debatter i nettaviser som en del av prosjektet IKT og lokaldemokratiet. De fant at yngre menn er de som er mest ivrige til å delta i nettdebattene. — Tidligere undersøkelser har vist at middelaldrende menn er i overvekt blant dem som skriver leserbrev i avisen, sier Skogerbø, som er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Unges nettytringer — varig endring?
Ikke overraskende viser Vox Publicas undersøkelse at 18–29-åringene er mer interessert enn de andre aldersgruppene i å ytre seg på nettet. Halvparten av denne gruppen klikker seg inn på debattsidene i en nettavis hvis de vil si sin mening om en sak de er opptatt av (se figur). Samtidig er det verdt å merke seg at lokal- og regionavisen står sterkt i denne aldersgruppen også.

For de etablerte massemediene er det nok også interessant at såpass mange blant 18–29-åringene gjerne ytrer seg på egne blogger og debattsider som ikke tilhører en nettavis, altså helt utenom medienes tilbud.

Et sentralt spørsmål er om vi er vitne til en varig endring i mediebruken, eller om de som er i den yngste gruppen får mer tradisjonelle vaner når de kommer inn i en annen livsfase.

– Er det sånn at de som er unge nå vil gjøre det samme når de er 39 og 49? Det er noe av det jeg er mest nysgjerrig på, sier Eli Skogerbø. Hun peker på at det er mer krevende mediebruk å skrive innlegg selv enn å nøye seg med å lese, og at det å delta i nettdebatter og oppdatere en egen blogg tar mye tid.

I Skogerbø og Winswolds undersøkelse var det tydelig at de som hadde ambisjoner om å påvirke politiske prosesser i kommunen, valgte å skrive leserinnlegg i lokalavisen fremfor å debattere på nettet. Dette kom fram i kvalitative intervjuer forskerne utførte. — Og når politikerne skulle følge med på den offentlige debatten, var det leserbrevspalten de oppsøkte, sier Skogerbø.

Men vil nettdebattene etter hvert også bli viktigere for dem med påvirkningsambisjoner? Ansvarlig redaktør i VG Nett Torry Pedersen tror debattformen på nettet tiltaler andre typer debattanter enn de som skriver i avisen. Han mener dette har med generasjoner å gjøre: de som sitter med makt og innflytelse i dag har vokst opp med avis og TV som medier de forholder seg til. Dette gjenspeiles i hvor de som vil påvirke ytrer seg. — Noen er så utvalgt at de får delta i debatter på TV, andre skriver i avisene, sier Pedersen.

Han tror nettdebatten vil få større betydning, av to årsaker. For det første vil den utvikles kvalitetsmessig. — For det andre vil vi få folk i posisjoner som er vokst opp som digital urbefolkning, sier han.

Flere aviser har i det siste meldt at de vil legge mer ressurser i å følge opp sine debatt-tilbud på nettet. Både Nordlys og Bergens Tidende vil innføre pliktig registrering for nett-debattantene. Eli Skogerbø ser det som sannsynlig at nettdebatten vil få større betydning også i den seriøse politiske diskusjonen.

– Jeg tror at nettdebattene har potensial i seg til å bli viktigere. Det krever redigering, som vi er i ferd med å få nå, sier hun.

Nettdebattene — bedre enn sitt rykte?
Debattene i nettavisenes kommentarfelt og fora forbindes gjerne med personangrep, usakligheter og til og med rasistiske utfall. Men Skogerbø og Winswolds undersøkelse tyder på at dette er altfor negativt. — Problemet med nettdebatten er at den har fått et ufortjent dårlig rykte, sier Skogerbø.

I en innholdsanalyse av til sammen 864 innlegg i nettavisene til Stavanger Aftenblad og Drammens Tidende, fant forskerne at kun 9 prosent av innleggene kunne betegnes som udemokratiske. Dette er blant annet innlegg der debattanten viser manglende respekt for andre eller kommer med irrelevante utspill som sporer av diskusjonen (denne undersøkelsen ble foretatt i 2005).

Saklighet og begrunnede påstander var langt vanligere enn verbale sleivspark. Mange av nettdebattantene var opptatt av at det har egenverdi å delta i det offentlige ordskiftet. En innstilling preget av deltakerdemokratiske idealer viser seg blant annet i at man er opptatt av argumentenes gyldighet og debattens og demokratiets regler og prosedyrer (se figur). Mange deltakere problematiserer faktafeil, logiske brister eller på annen måte ugyldig argumentasjon hos med-debattantene.

Bergens Tidende er blant avisene som vil arbeide med å høyne nivået på nettdebattene. Avisens debattredaktør Hilde Sandvik trekker fram at journalister og skribenter til nå i liten grad har involvert seg i nettdebatten. Den lever gjerne sitt eget liv i kommentarfeltet. Det må endres, mener hun. — Både journalister og kommentatorer oppfordres til å svare på kritikk. Man kan også få nyttige tilbakemeldinger på ting som er feil eller kan misforstås, sier Sandvik.

Blant andre grep hun sier kan tas for å bedre debatten, er å tiltrekke seg gode debattanter aktivt, jobbe mer med den redaksjonelle tilretteleggingen og profilere de gode innleggene tydeligere.

I en artikkel publisert i Vox Publica i fjor, skrev journalist Mina Hauge Nærland i Dagbladet.no at “sakene som ser ut til å gi de beste diskusjonene er drøftende saker, saker som tar opp fenomener, ikke personer, og som evner å vise fram flere sider av et sakskompleks.”

At avisene blir flinkere til å tilrettelegge og følge med på nettdebatten, er noe mange har etterlyst. Spørsmålet er om mediene klarer å høyne nivået uten å miste noe vesentlig — det frirommet nettdebattene utgjør. Selv om det til tider går hardt for seg i nettdebattene, er det ingen tvil om at ytringsfriheten rår ganske uinnskrenket der. Dette aspektet står i fare for å mistes litt av syne når avisene nå vil stramme inn på den frie flyten av meninger i nettdebattene, mener Eli Skogerbø.

– De vil få en debatt som er mer stueren. Hva går det på bekostning av, og gjør det noe om vi mister de råeste innleggene, spør hun.